tirsdag 23. november 2010

Uferdig og kommersiell

Australske Kate Morton debuterte i 2007 med den historiske kioskromanen Tilbake til Riverton. Hennes neste bok, Den glemte hagen (2008), er på mange måter så lik at den nesten kunne gått for å være en oppfølger. Hovedpersonene er sjølsagt noen andre, men de tenker og snakker så likt at det både er lett å blande dem med hverandre og med de forrige romanfigurene. Miljøet er så smått endra, men også her kommer vi til et gammelt gods, som, mot alle odds, mange år etter at hendelsene fant sted, framdeles skjuler mange spor.

Morton har sansen for store familiehemmeligheter og tilhørende tragedier, eldgamle damer som hvisker noe uforståelig mens de ligger på sitt dødsleie, iskalde og grusomme mødre, lange reiser på kryss og tvers av verden, eventyrlystne ungjenter med langt rødt hår, endimensjonale barn og mannfolk som enten er unge og kjekke eller gamle og litt ekle. Det er kort mellom klisjéene og de fleste karakterene er ikke særlig mer levende enn ukokt spagetti. Skildringene ligger totalt utapå, forfatteren bruker nesten helt konsekvent vedkommendes fornavn når hun skriver om dem, også når det er deres innerste tanker, lengsler og følelser som «skildres». Dette skaper en påklistra distanse som absloutt ikke er til det beste for boka, og som også lugger veldig underveis i lesinga. Bruker virkelig hovedpersonene sitt eget navn når de tenker om seg sjøl?

Fortellerstemmen, som da altså er i tredjeperson, er så allvitende at den skifter fokus og endrer retning midt i avsnitt og setninger. Noen perspektiver er så godt som umulige. At dette har sluppet igjennom viser bare at det i bånn ligger dårlig håndverk og dårlig redaksjonsarbeid; her har ønsket om en økonomisk gevinst virkelig gått foran alt som kan minne om kunstnerisk integritet, faglig profesjonalitet og gleden av et helstøpt forfatterhåndverk.

Likevel er dette ei bok som mange kjøper, leser og liker. Den er lettlest, mange vil nok kalle den spennende, og den er for de fleste heller ikke kjedelig: over de sekshundre sidene skjer det noe stort sett hele tida. Sjangeren historisk kioskroman fungerer altså. Men for meg blir det dødt og upersonlig. Jeg får jo ingen motstand! Er det meninga at alt bare skal inntas rått, uten å tenke? Når Cassandra eller Nell gjør sine oppdagelser eller forteller om en av sine mange døde slektninger eller noe i den retninga, er jeg ikke det minste overraska eller rørt. Forfatteren tillater meg jo ikke å komme hovedpersonene nærme nok, hun foretrekker at jeg sitter i et anna land, tror jeg. Og når det dør flere i denne boka enn i et par avsnitt av islendingesagaene, blir det rett og slett teit.

Handlingsforløpet spenner over omtrent 125 år, og gjenfortelles med en underlig klar erindring. Mange historier, som hver for seg bærer på en emmen bismak og helt tydelig ikke er sterke nok til å kunne være ei bok aleine, veves sammen til et tynt lappeteppe av statisk fleece. Alt fortelles, alt skrives rett ut, her finnes ikke undertekst eller virkelige skjulte hemmeligheter. Mot slutten blir sjølsagt hver minste tråd nøsta opp. Ingenting skal savnes! Alt skal gå opp, alle skal få sitt, og det er sjølsagt delt inn etter om du er god eller ond eller uheldig - det finnes ikke ytterligere alternativer. Progresjonen i de mange historiene som fortelles er så treig og forutsigbar at jeg undrer meg på om noen virkelig kan kose seg med dette. Hintene som Morton legger ut er tjukkere enn juleribbe, og hun gjentar dem såpass ofte at en skal være på grensa til retardert for å ikke forstå. Var det virkelig noen som blei overraska da de «endelig» fant ut hvem Nell er datter av?

De kapitlene som er skrevet fra et barns perspektiv, er uten tvil de dårligste. Her viser Morton at hun knapt eier innsikt i hva det vil si å være et barn. «Barnekapitlene» er prega av en ekstremt nedlatende holdning (som jeg tror er ubevisst); dette er så tydelig ei voksen kvinne som drømmer/skriver om hvordan det er å være et barn på fire år (i 1913) som har en overfladisk og påklistra intens glede av et støvfnugg. Det hjelper heller ikke at barnet konstant omtales som «den lille piken». Eller enda mer usmakelig: en fattig ti-elleveåring som har dilla på å leike Jack the Ripper sammen med tvillingbroren i Londons tåkefylte brosteinsgater på 1890-tallet.

Bortsett fra de problemene som allerede er nevnt, og at store deler av denne boka er nokså usannsynlig, fungerer hovedhistoria på mange måter. Og det er tydelig at Morton koser seg med å velte seg i tårer, død, affærer og hemmeligheter. Det er bare synd at ingen har sett materialet som virkelig ligger i boka, og hjulpet Morton til å få det fram på best mulig måte. Det kunne nemlig vært veldig bra! Jeg skal også innrømme at det akkurat nå, i eksamensstresset, var litt befriende å lese noe som var veldig lett og som ikke krevde djup konsentrasjon. Nedturen var at det blei for lett.

Ellers er det sjølsagt ikke vanskelig å se hvem Morton har henta inspirasjon fra. Litteraturarven og idealene etter f.eks. Austen og søstrene Brontë gir tydelig gjenklang i denne boka. I tillegg kan flere nålevende forfattere nevnes; Ian McEwan, Margaret Atwood, Tracy Chevalier, Diane Setterfield. Men Morton og Den glemte hagen er langt svakere. På mange måter minner hun og boka om Sadie Jones' Utskudd, som også er ei uferdig bok. Det må også nevnes at Den glemte hagen er skrevet totalt uten humor og sjarme, i motsetning til mange av sine forgjengere.

Den glemte hagen kunne gjerne vært korta ned og stramma inn med for eksempel to hundre sider. Det hadde vært mye mer interessant å lese dersom forfatteren ikke la ut feite åter og dersom noe faktisk gikk litt djupere. Et annet valg av synsvinkel hadde vært verdt å forsøke, eller i det minste en veksling. Små, men konkrete grep hadde kunnet løfta denne boka opp over den veldige jungelen av overfladiske slekskrøniker. Men sånn som den er, blir den, dessverre, fort glemt. Før Kate Morton går i fella enda en gang synes jeg noen bør lære henne at «less is more». Sjøl om det er aldri så gøy å skrive.

4 kommentarer:

  1. Interessant det du sier om at hvis du unntar småkomersielle, les melodramatiske bestselgere og serielitteratur, så er det få kvinnelige forfattere igjen. Hvorfor? Skriver kvinner innenfor et annet verdensbilde? Vurderer alle litterater, både mannlige og kvinnlige, utifra en maskulin standard? Er det noe med balansen mellom sagt/ usagt følelser/ fornuft eller er det gammeldags og helt feil?
    Grublende Trudelutt

    SvarSlett
  2. Ja, dette kan det grubles mye på, tror jeg. Det virker som om det for det første ikke er akseptert at mannfolk i særlig høy grad skriver serielitteratur (ja, altså sett bort ifra tre-fire stykker her i Norge). Hvis de skal skrive kommers, så blir det krim. Og krim har høyere status enn kiosk, sjøl om begge deler er formellitteratur.

    Deretter virker det som om serielitteraturen først og fremst er av, for og med kvinner. Det finnes ikke mye mannfolkappell i de glossa forsidene hvor tegna unge jenter poserer med "gnistrende øyne" og luftig hår, og det kjekke mannebeinet står lett skrævende i bakgrunnen, gjerne oppetter en hesjestaur eller låvevegg.

    Så er det de "skikkelige" forfatterne. Det er jo et mannsdominert område. Det "kvinnelige", å skrive om kroppslighet ved for eksempel menstruasjon eller fødsler, eller alle tankene og følelsene som knyttes til dette, og for å ikke snakke om den måten mange (følsomme) kvinner forholder seg til verden på, er det svært få menn som klarer å skrive fram på en god måte. Det er heller ikke mange som forsøker, av naturlige årsaker.

    Min teori er litt søkt, kanskje: det mannfolka liker er alltid det beste, det ser vi gjentar seg i den vestlige kulturhistoria. Det de ikke kan, ikke klarer eller ikke har tilgang til, har lavere status. Dermed ekskluderes kvinner og kvinnelighet ganske enkelt også fra den litterære offentligheten.

    En maskulin standard er kanskje et passende begrep, for det er mannfolka som har skrevet, vudert, lest og kanonisert til alle tider. De har satt, og setter standarden. Kvinnelige litteraturvitere er i høy grad skolert i et mannlig system. Og hvor mange ganger har vi ikke sett at kvinner som skriver "maskulint" blir belønna? For eksempel Elfriede Jelinek, boka hennes "Elskerinnene" finnes ikke kvinnelig sjøl om hovedpersonene er to kvinner.

    En kvinnelig oppfatning, en kvinnelig tankegang og en kvinnelig måte å forholde seg til verden på er forskjellig fra en mannlig. Kanskje det også er rett å kalle det et annet verdensbilde, jeg veit ikke. Det faktum at kvinner oppdras kulturelt og sosialt til å søke dobbelthet i ord og bevegelser, til å søke bekreftelse fra et mannlig blikk og en mannlig standard, gjør at mange kvinner bærer med seg en grunnleggende tvil og usikkerhet. Det preger jo et helt liv å konstant spørre er jeg god nok, pen nok? Jobber jeg hardt nok? Viser jeg at jeg er interessert nå? Ukeblader, internett, aviser og kiosklitteratur oppfordrer jo konstant til denne tvilen, aldri til å kjenne etter, går i seg sjøl, følge sin egen vilje.

    Jeg tror svært få menn kjenner på akkurat dette, og i så fall tør jeg nesten garantere at det absolutt ikke er i samme format. Og det er klart at dette også påvirker litteraturen. Graden av frihet kan det også kalles, kanskje? Hva tror du?

    SvarSlett
  3. Du berører mange av de komplekse spørsmålene knytta til kjønn og selvforståelse, identitet som vi gjerne kaller det, og hvordan kunsten reflekterer dette, i kunstverket. Vi er nok grunnleggende enige, eller deler kanskje verdensbildet og livsfølelse - for jeg nikker gjenkjennende. Både kvinner og menn skriver noen ganger ut fra et reservoar, en oppsamlingskilde i sitt indre, uten å sjekke med samtidas strømninger - og kan da skrive noe som er særpreget for akkurat den personens identitet. Bortsett fra at det personlige som regel er dypt prega av oppvekst, kjønn, familiemytologi, tapserfaringer, mestringsstrategier osv. og utgjør ofte en kvintessens av tidas mulighet for å være kvinne/mann. Og der er opplevelsen av frihet veldig viktig.
    Jeg tror dessverre mange unge kvinner bytter inn en del av sin frihet mot trygghet. Fordi de er ærlige og føler på usikkerhet. Gutta svelger usikkerheten og fekter med sitt terretorialsverd. Om flere krevde både frihet og kjente på trygghet, ville vi få en annen litteratur. Trudeluttlitteratur!

    SvarSlett
  4. Jeg heier på deg og det du skriver! Jeg er helt enig. Men jeg tror også, dessverre, at hvis en djup usikkerhet får grobunn tidlig, kan den også komme til uttrykk seinere i godt voksne kvinner. Behøver ikke nevne navn, men det er mange eksempler på det blant voksne, kvinnelige forfattere. Men når det er sagt: det finnes for all del en haug tøffe damer også, heldigvis. Men hvor er de? Hva skriver de? Skriver de?

    Ja til Trudeluttlitteratur og nei til territorialsverd!

    SvarSlett