lørdag 6. november 2010

Når nokon kjem

Jeg har ikke lest så alt for mye av Jon Fosse. Jeg vil gjerne, men det var det der med tida, da. At den må strekke til. Og det er jo så innmari mye jeg har lyst til å lese! Denne høsten stod, endelig, Jon Fosse på pensumlista mi. Hurra! tenkte jeg da jeg så det, nå får jeg mulighet til å bruke lang tid på et dramastykke, og jeg får en grundig innføring i både forfatterskap, stykke og tematikk av foreleseren.

Nokon kjem til å komme er dramaet som stod på pensum. Jeg leste det så treigt jeg kunne, både hovedtekst og sidetekst, jeg leste til og med flere repeterende passasjer om igjen, bare for å forsikre meg om at jeg ikke gikk glipp av noe. Men, seriøst, er det mulig å gå glipp av noe i et stykke av Jon Fosse? De samme setningene, orda, gjentas et utall ganger, sjølsagt med en monoton, messende og insisterende effekt, men orda blir også litt tappa. Etter n-te gangen med "Nokon kjem til å komme" (seier Ho eller Han) er det ikke noe særlig spennende lenger. Utsagna om at de vil være "aleine saman" og "aleine i kvarandre" blir for meg fort noe klisjéfylt og drømmeaktig, som om hovedpersonene har hørt det et sted, men ikke helt veit hva det innebærer.

Han og Ho er redde for at noen skal komme. De har kjøpt et hus og der skal de være aleine sammen, aleine i hverandre. De har reist vekk fra alle andre, de andre som bare forsøker å ødelegge. Men denne redselen for at noen skal komme gjør dem nærmest handlingslamma. Og så kommer det noen. En som er ufarlig, men som de innbiller seg er farlig og truende. Vil de egentlig være i det forfalne, gamle huset, vil de egentlig være aleine sammen, aleine i hverandre? Jeg tror ikke de vil det. Og det er skummelt å være i et parforhold som en har satsa på, og finne ut at en egentlig ikke vil. Men er de ikke voksne nok til å si ifra? Nei. Isteden lar de Mannen, og angsten for Mannen, dominere.

Jeg tviler ikke på at Jon Fosse er en fantastisk dramatiker. Og jeg har fortsatt veldig lyst til å lese mer av han, både romaner, dramatikk, essays, dikt. Men jeg liker at det er noe i det jeg leser, noe mer enn en postmodernistisk, angstfylt stillstand. For jeg tror ikke på at verden er sånn, at menneskene er sånn. Jeg liker også at personene trer fram som hele mennesker, ikke bare som små biter av noe knust. Det er ikke spennende med personlighetsflak, men med komplekse mennesker som tenker, føler og reagerer akkurat som jeg. Å gjemme seg for naboen, å ligge krølla sammen i fosterstilling på divanen er begge tydelige uttrykk for angst, men er det virkelig sånn en mann i femtiåra håndterer livet? Ingen jeg kjenner er sånn.

Tynt, er vel ordet. Eller minimalistisk, på fagspråket. Det er kun tre personer som er med, det er få rekvisitter, forholdsvis få replikker som går i noe som minner om evige sirkler hvor det samme gjentas, Huset er for meg et nesten overtydelig symbol, det er lite som gjøres og observeres, men det er mye som føles (sjøl om det, i mine øyne, er mye av de samme følelsene om att og om att). Jeg blei rett og slett litt skuffa. Etter en så flott leseropplevelse som jeg hadde med Morgon og kveld blei dette veldig lite i forhold. Jeg veit at jeg mister noe ved å ikke se det på scenen, men på samme tid: skal ikke dramatikk også kunne leses? Det er jo det som er så spennende, at dramaet må fungere på to ulike plan, hele tida. Som lesestykke ga dette meg mye mindre enn for eksempel Gjengangere, sjøl om stykkene har mye til felles.

Jon Fosse kunne skrevet fram det samme på veldig mange andre måter, med en helt annen effekt på for eksempel meg. Men jeg får jo tro at han vil noe med den angstfylte stillstanden sin, at han vil si noe om relasjoner, moderne mennesker, at det ikke går an å leve helt uten andre folk, at sjølpåført isolasjon ikke nødvendigvis er en idyll, sjøl om en gjerne vil. Men når jeg ikke kjenner meg igjen, blir det vanskelig for meg å være en god leser.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar