Kringla Heimsins

Bildekilde: Bokklubben

Om du er en av dem som jevnlig leser Klassekampen, kjenner du helt sikkert til historiespalta til avisa, Kringla Heimsins. Der skriver primært middelalderhistoriker Bjørn Bandlien (f. 1972) og arkeolog Frans-Arne Hedlund Stylegar (f. 1969) om ulike historiske fenomener, underfundigheter, tankekors og hendelser, fra klesdrakter, bygninger, utenlandsreiser, lovverk, tradisjoner og sedvane til kirkekultur, trosforestillinger og overtro. Ikke alt er like spennende, men veldig mye er svært interessant. Mange av kildene er litterære eller arkeologiske, men funnene som er gjort, som de trekker fram og diskuterer og ser i lys av ferske opplysninger eller andre fagfelt, kan like gjerne være gamle som nye. 

Etter hvert er det kommet to bøker som baserer seg på disse historiske artiklene til radarparet. Den første, Sagaspor fra 2010, skreiv jeg om her. Den andre har jeg altså lest nå, det vil si for det meste i løpet av høsten. Samlinga bærer tittelen Kringla Heimsins. Kulturhistoriske fortellinger fra vikingtid og middelalder. Kringla Heimsins er som kjent ikke bare tittelen på avisspalta, det er også kallenavnet på Snorres kongesagaer - ofte sagt andre veien, Heimskringla. Orda er rett og slett verkets åpningsord, og betyr "den runde jordskiva". Der får en altså emnene fint servert - de er henta fra vår verden. Og på samme måte stiller artiklene seg i direkte slektskap med fortida før oss - bindeleddet er at dette gamle, disse ritualene fra middelalderen, vikingtidas gravferdsskikker, bosettingsmønsteret i jernalderen - alt dette er en del av oss i dag, enten vi vil det eller ikke. Og det er et fint perspektiv å bli påmint om, for det er så alt for lett å glemme slikt i vår skjermbaserte, travle hverdag, der alt for mye dreier seg om meg og mitt.

Bokas innhold er delt i to etter forfatter. Først kommer artiklene som er skrevet av Bjørn Bandlien. Disse flyter godt, er lette å lese, de er poengterte, informative, noen ganger morsomme, stort sett godt komponerte og av og til tankevekkende. Så er også Bandlien en skrivefør mann med mange utgivelser bak seg. Han har ofte et hovedfokus på elementer fra den lange middelalderepoken, skriver mye om overgangen fra hedendom til kristendom, nordmenns spor i utlandet og utlendingers omtaler av Norge.

Deretter følger artiklene til Frans-Arne Hedlund Stylegar. Disse bærer preg av å være litt tyngre å lese enn kollegaens, og har en mye større grad av gjentakelser, noe som egentlig er unødvendig i det korte formatet artiklene er i. Det gjorde at jeg brukte mye lenger tid på å komme igjennom andre del, rett og slett fordi flyten og lettheten som Bandlien har, mangla. Men artiklene er ikke mindre informative av den grunn, og minst like tankevekkende. Dessuten når Stylegar fram på en annen måte med alvor og grundighet, noe som ofte gjorde at jeg grubla mer over det han skreiv enn over hva Bandlien skreiv. Motstand er ikke alltid så dumt! Stylegar har også en styrke i det at han ofte varierer kildegrunnlaget sitt - fra dendrokronologi og lovverk til utgravninger før og nå - slik at en opplever at en får en helt annen type oversikt. 

Felles for begge forfattere er naturligvis at de er glødende opptatt av det de skriver om, og at et slik engasjement skinner igjennom! Heldigvis! Det er alltid moro å se at noen koser seg med å formidle det de skriver, sjøl om en da risikerer at nerdefaktoren blir ganske høy. Men her, som i så mange andre tilfeller, er det bare et sjarmerende pluss. Videre er utgivelsen i sin helhet perspektivutvidende, selv om hver enkelt artikkel kanskje ikke er det.

Til sammen sier det seg sjøl at spennet i denne artikkelsamlinga er nokså stort - det eneste bindeleddet mellom forfatterne og artiklene er begrepene «norsk» og «middelalder». Og som leser får en virkelig bryna seg på smått og stort en kanskje ikke tenker på i det daglige. Som det mektige Osebergskipet. Er det sant at det var ei dronning som blei gravlagt der, dronning Åsa? Og hva med sagatekstene og alt Snorre skriver om norsk geografi, slag, gravsteder, storgårder og så videre, stemmer dette? Forfatterne undersøker, og finner ut at det både er ja og nei. En gravhaug som en antok var fra vikingtida, var faktisk fra folkevandringstida. Runebudskapet på steinen kan tolkes annerledes, og det åpner for andre muligheter. Og kan hende var de norske mennene i Konstantinopel mange, men sporene av dem er vanskelige å finne.

Jeg har brukt lang tid på å lese boka av flere årsaker. For det første er ikke dette ei slukebok, men en artikkelsamling. Utbyttet er avhengig av at en faktisk leser oppmerksomt og reflekterer i ettertid. Temaene, som kan framstå som lette og tilgjengelige hver for seg, blir til sammen tunge og tette. Det fant jeg ut de gangene jeg leste mer enn ti artikler i slengen, jeg nådde rett og slett et slags metningspunkt. Deretter var det dette med markante forskjeller i skrivestilene, og til slutt det at jeg hovedsakelig har lest i boka under kveldens tannpuss. Slik sett har den vært helt perfekt, og ingen tannlege kan klage på at jeg pusser for lite, for en artikkel blir fort to eller tre eller fire...

Kringla Heimsins er et flott supplement til alle som er glade i historie, ei utmerka gavebok til den som har alt, og en utgivelse som like gjerne kan gis til historieinteresserte tjueåringer som til den oppegående pensjonisten. Artiklene er over emner en stort sett aldri blir ferdige med, og som en kan vende tilbake til flere ganger, og om også kan være fine utgangspunkter for diskusjon i vennegjengen. Og, bare så det også er sagt, så setter jeg stor pris på at forlagene Andresen & Butenschøn (2010) og Dreyer (2014) har utgitt disse titlene, for artiklene er såpass gode at de fortjener en leserskare utover Klassekampens trofaste abonnenter.