Ei reise til Island, år 1232

Jeg eier ei bok som heter Den lille hesten, som er skrevet av forfatteren Thorvald Steen. Jeg leste den for en del år tilbake og har ikke tenkt på eller sett på den på lenge, men nå i det siste har den dukka opp i bevisstheten min. Kort sagt er Den lille hesten en historisk roman som handler om Snorre Sturlasons siste fem levedager - valgene han tidligere har tatt og må stå for, og valgene han må ta der og da for å forsøke å redde seg sjøl og andre. Jeg har naturlig nok tenkt på boka fordi jeg nå nylig har lest utdrag fra Heimskringla og den øvrige sagalitteraturen.

Sagalitteraturen i seg sjøl er imponerede, spennende og kompleks, på tross av dens forholdsvis (overfladisk sett) enkle stil og tilsynelatende begrensa omfang. Det kan jeg skrive mye om - men akkurat nå er det Snorre Sturlason som fascinerer meg. Jeg lurer på hvem han var, denne mannen, som skreiv ned sagaene og Den yngre Edda og som var lovsigemann, som var av mektig ætt og som tilslutt blei drept. Jeg lurer på hvorfor han skreiv ned sagaene - hva var det som fikk han til å gjøre det? Orka han ikke å huske på alle historiene lenger? Så han behovet for å nedtegne historiene, bevare dem for etterkommerne? Hadde han tenkt på og perfeksjonert historiene så lenge at de endelig var "ferdige"? Eller var det et oppdrag? Og sjølve nedtegnelsene - de er langt ifra tilfeldige - det er konsekvent og gjennomtenkt og vitner om stor klokskap når det kommer til skrivekunst, og ikke minst: et talent for diktekunst. Dette er levende fortellinger, med bevisste vekslinger mellom fortid og nåtid, mellom verseføtter, tematikk og replikker. Det er lavmælt, stolt, nært og ydmykt.

Jeg lurer på hvordan han fikk tak i det mjuke kalveskinnet til å skrive på. Jeg lurer på hvor ofte han måtte dyppe pennen i blekket. Hvor lang tid han brukte på å øve seg på de perfekte bokstavene. Hvor mange kalveskinn han fylte med småord, stavelser, overflødig blekk. Skreiv han på kveldene, etter at mørket hadde senka seg? Jeg lurer på hvordan han bandt inn boka som skulle hete Kringla Heimsins og verket med læredikt og gudedikt som seinere blei hetende Edda. Satt han vekk arbeidet eller gjorde han det sjøl? Jeg lurer på om han visste at han var en forfatter - en forfatter som virkelig skulle sette et preg på etterkommerne sine. Jeg lurer på om han gikk rank og rett på grunn av det, om han nikka stolt til de andre på Alltinget, framsa lovene nesten automatisk mens han egentlig tenkte igjennom den neste sagaen han skulle skrive ned, bare han kunne komme seg hjem til Reykholt.

Volvens spådom

En fordel med å være student er at du kommer borti litteratur som du kanskje ikke egentlig hadde tenkt til å lese - og som viser seg å være veldig god. En annen fordel er at du er nødt til å lese noe på nytt, og at du rett og slett gjenoppdager et verk eller ei bok gjennom nylesinga. Sånn har det nå vært for meg med Voluspå.

Voluspå er en del av pensumet mitt, nå som det har vært flere ganger før. Men aldri har jeg fått det samme ut av det som nå. Gjennom dette norrøne diktet taler et veldig konkret verdensbilde i mot meg, og sammen med det et tydelig hierarki og et ettertrykkelig behov for å ordne denne forestillingsverdenen. Gjennom Voluspå blir det norrøne introdusert, bit for bit, verdens begynnelse, gudene, Yggdrasil, menneskenes skapelse, jotnenes tilblivelse, dvergene, kaoskreftene som blir sterkere og sterkere og som materialiseres via Fenrisulven, kampene og kreftene som drar i menneskene, menneskene som trekker i gudene, Tors kamp med Midgardsormen og verden som synker i havet for så igjen gjenoppstå.

Det er helt klart enkelt å trekke paralleller, både til kristendommen og andre religioner, og til andre mytologier og verdensforståelser. Men jeg vil ikke gjøre det her - det får være opptil hver enkelt å dra linjene videre. Men ved å ha lest Voluspå på nytt tenker jeg at her er det mer enn en mytologi. Dette er ikke bare sagn, historier, fortellinger. Dette er ikke bare påfunn. Dette taler mot meg som noe mer virkelig, noe som i høyere grad har vært med på å forme menneskers liv. Den norrøne mytologien ligger nemlig som et bakteppe, det hviler tungt og tydelig, i helleristninger og på runepinner, i skaldekvad og gudedikt. Voluspå er en samling av alle de røde trådene, et utgangspunkt å bygge videre på, en vesentlig del av den norrøne kulturen som må forstås for å kunne tolke seg videre fram i det kompliserte nettet av lyrikk og sagaer.

Volvens spådom kan tolkes på mange måter. Det kommer an på hvor en setter grensene mellom fortid, nåtid og framtid i diktet, det kommer an på hvordan en vurderer mottakerne av spådommen; guder eller guder og mennesker? Jeg velger å tro at det også var til menneskene, og det er derfor Voluspå har blitt fortalt fra generasjon til generasjon, med patos, med alvor og med håp.

Den som venter på noe godt...

Nå nærmer det seg mai. Og mai er for meg, som for så mange andre, tida for eksamen. Jeg har lest jevnt og trutt de to siste månedene, og har omtrent en måned igjen. Og jeg ser så absolutt fram til å bli ferdig! Det er nemlig et savn som begynner å bli helt prekært. Som lenge har vært ulmende, litt passivt, men som nå er aktivisert i alle høyeste grad. Og det er savnet etter noe annet enn faglitteratur og pensumlitteratur. Jeg har så lyst til å lese de bøkene jeg har liggende i hylla. Jeg vil lese de bøkene jeg vil lese når jeg vil lese dem.

Å være student med dårlig råd stopper meg verken fra å ville ha flere bøker eller fra å kjøpe dem. Det beslaglegger bare veldig mye tid, som jeg vanligvis ville brukt til å lese. For etter en lang dag med seksti sider pensum er jeg ikke veldig frista til å ta opp ei ny bok. Jeg trenger å la øya, og huet, hvile. Som sagt ser jeg fram til å bli ferdig med dette semesteret og de tilhørende eksamenene. Jeg ser fram til juni, til sommeren, for da skal jeg gjøre et seriøst innhogg i hylla med uleste bøker. Jeg skal lese Gerd Brantenberg og Torborg Nedreaas, Joseph O'Connor og Karen Blixen, Kate Moses og Ian McEwan. Om jeg bare får tid.

Hilsen fra Frankrike

Det har vært mye styr rundt Anna Gavalda i flere år. Først fordi hun debuterte med et brak i Frankrike i 1999 med novellesamlinga vi på norsk kjenner som Eg vil at nokon skal vente på meg, deretter fordi prisene begynte å renne inn og som følge av det; en rekke oversettelser. Den andre boka hennes, Eg elska ho, en tynn roman fra 2002, fortsatte i samme sporet. Den hittil ikke oversatte ungdomsromanen hennes fra samme år fikk også en del oppmerksomhet. Men ingenting kunne måle seg med suksessen Saman er ein mindre aleine, en tjukk roman fra 2005 (på norsk i 2006, den mestselgende nynorske boka på mange år), som blei filmatisert i 2007. Boka er oversatt til 36 språk og har solgt i mer enn to millioner eksemplarer.

Her i Norge var det mange som blei skuffa over den forrige romanen hennes, Lykka er ein sjeldan fugl. De mente at den ikke nådde opp til den forrige boka. Men kritikerne var likevel jamt over rause med rosen. Jeg har enda ikke fått lest den, og følte derfor at jeg hadde mye "å ta igjen" da jeg fikk øye på enda en Gavalda-tittel i bokhandelen; Ein vakker dag. Spørsmålet er bare om jeg kommer til å ville lese disse bøkene.

Den første Gavalda-boka jeg fikk og leste var Saman er ein mindre aleine. Som mange andre likte jeg den og syntes det var spennende med en fransk forfatter - en forfatter med andre impulser og referanser, et rikt persongalleri og levende skildringer. Derfor leste jeg novellesamlinga hennes også, som kort sagt var en samling dagligdagse og gjennomsnittlige tekster som verken skiller seg ut eller imponerer språklig, dramaturgisk eller innholdsmessig. Med skepsis leste jeg kortromanen Eg elska ho og satt igjen med en litt emmen smak i munnen og følelsen av å ha blitt snytt. Boka kan knapt kalles en roman, med velvilje ei lang novelle, og den byr ikke på noe annet enn snørr, tårer og lange dialoger hvor flere liv males fram med tjukk pensel.

Men jeg er frista likevel. Til å lese bøkene. For å finne ut om det er en utvikling der. Eller fortsetter hun i samme sporet? Forblir bøkene hennes mest ordinære, litt underholdende, litt tårevåte og ellers forutsigbare? Er det rett og slett bare forkledd underholdningslitteratur, eller har hun faktisk noe å by på?

Vestover fra Oklahoma

Ofte når jeg begynner på en såkalt klassiker, enten eldre eller nyere, er jeg veldig usikker. På om jeg kommer til å like boka, på om den kommer til å innfri forventningene, som jeg har skapt og som andre har skapt. Jeg er usikker på om boka virkelig er god, eller bare bejubla av ymse grunner, og, i mine øyne, oppskrytt. En kan jo aldri vite! Og det er surt å gå i baret... Særlig hvis boka er skrevet av en Nobelprisvinner. Den prisen er nesten en garanti, et løfte, om en god leseropplevelse. Men så hender det at boka ikke er så god, og da blir jeg skuffa. Sånn som med Elfriede Jelineks Elskerinnene. Som en absolutt kan si mye om, men for min del var det ikke en god leseropplevelse.

Nå leser jeg John Steinbeck. Og det går langsomt, uvant langsomt, i Vredens druer fra 1939. Det er dvelende, tankefullt, stille. Og urolig under overflata, som vann like før kokepunktet. Jeg bare venter på at det skal bikke over, på at noe skal skje. Og når det først skjer, er det i samme langsomme tempo, med de samme dvelende skildringene, som maner fram situasjoner, handlinger, som nærmest insisterer på at støvet og sanda også skal ligge over boksidene. Og jeg kjenner at det er godt at lesetempoet blir satt ned. Det er godt å lese langsomt, lese hvert ord nøye, lese noen setninger om igjen, tenke, lese noen avsnitt på nytt, se det for meg, før språket driver videre som en gammel Hudson på vei 66 og jeg bare er med på turen.

Hyllestyr

Mindre enn ett år er gått sida sist gang nye bokhyller blei innkjøpt her i heimen, og nå har behovet meldt seg igjen. Bøkene ligger i stabler på kontoret mitt, på golvet, på stolen, på skrivebordet, på benken og på toppen av hyllene, samt i høye stabler inni hyllene, lett kamuflerende i forhold til å ferske hva slags system det egentlig finnes der. Jeg har mer eller mindre rekvirert kjøkkenbordet som mitt nye skrivebord, der ligger det nemlig ikke mer enn sju-åtte bøker som raskt kan ryddes vekk ved eventuelle overraskende besøk. Inntil videre, i alle fall. Og når kjæresten ikke er hjemme, bruker jeg flittig hans skrivebord også. For å ikke snakke om kjøkkenbenken og stuebordet og samtlige kjøkkenstoler og to lenestoler og en kontorstol og en sjenk. Både inni og oppå. Snart eter vel bøkene seg vei gjennom veggene, gjennom de tynne kontorveggene og inn på stua, kjøkkenet, gangen, badet, boden og soverommet. Og da er det vel i grunn på tide å flytte. Nei, før det kommer så langt skal jeg kjøpe ei ny hylle. Eller slutte å kjøpe bøker.

Jeg trøster meg med at jeg ikke er aleine. Ei jeg har hørt om eier flere tonn med bøker. Brukte bøker. Brukte, halvgamle, slappe bøker. Brukte, halvgamle, slappe, verdiløse tyske bøker. Og hun leser dem ikke en gang. Hun har dem i esker i kjelleren og i doble og triple rekker i spinkle IKEA-hyller som kan knele når som helst, de står der og samler støv og mugg og er bare nitriste. Jeg er glad i bøkene mine, jeg. Derfor vil jeg at de skal stå i fine hyller. Men akkurat nå skal jeg lese.

Hurra for Oksanen!

I fare for å virke veldig lite patriotisk vil jeg likevel skrive det en gang til: hurra for Oksanen! Jeg er kjempeglad for at hun blei mottakeren av Nordisk Råds litteraturpris 2010. Eller for å si det på en annen måte: gleden over Oksanen er mest rein glede, men også litt skadefryd - jeg er innmari fornøyd med at Knausgårds navlebeskuende dagboksskriblerier ikke stakk av med seieren og pengene som hører til. Skulle det blitt en norsk vinner, måtte det blitt Espedal. Men, nok om det. Jeg skal skaffe meg boka Sofi Oksanen har mottatt prisen for, Utrenskning. Den vil jeg så absolutt lese! Og jeg tror jeg skal snuse litt på Stalins kyr også, som lenge har liggi og venta i hylla...

Viming i London

England, 1792. Familien Kellaway fra Dorsetshire ankommer London, og faren, stolmaker Thomas Kellaway, skal begynne å lage stoler til Philip Astley, som driver et sirkus ved navn Astleys Amfiteater nede ved Themsen. De får låne en leilighet i Hercules Buildings 12 i Lambeth. Tenåringene Maisie og Jem utforsker bydelen med god hjelp fra guttejenta Maggie, som bor like ved. Snart forelsker de seg, snart forviller de seg inn i Londons skitne strøk, snart er de på besøk hos naboen Mr. Blake. Thomas Kellaway begynner etterhvert å jobbe som snekker for Astley, sammen med sønnen Jem. Hjemme lager Anne og Maisie knapper. Etter drøye 362 sider drar de tilbake til Dorsetshire.

Uskyld av Tracy Chevalier spiller åpenlyst på William Blakes Songs of Innocence. Og hadde boka hatt en egenart, hadde det kanskje ikke gjort noe med de mange referansene til Blakes liv og diktning. Flere av Blakes dikt står i boka, og det er ikke en fordel for Chevalier. Ved siden av han blir hun enda plattere og enda mer overfladisk, der Blake er mystisk og underfundig, er Chevalier tom og tam.

Jeg opplever at Uskyld forsøker å gape over alt for mye: den skal gi et portrett av kunstneren, forfatteren og den politisk aktive William Blake, være en samtidsguide over London, både politisk og på gateplan, være et heftig kjærlighetsdrama med ulykkelig slutt, gi konkrete og korrekte håndverksskildringer, by på sitrende spenning, gi innblikk i en gryende, ung kjærlighet og, ikke minst, alt dette skal være i kledd et historisk svøpe. Men det er mer et liksvøpe.

Portrettet av William Blake er pinlig. Det er tydelig at Chevalier ikke helt tør å ta tak i Blake som historisk person, hun gir han for eksempel ingen egenskaper utover det at han er tankefull, ingen ferdigheter utover det at han skriver og lager bøker, og ingen egne tanker. I tillegg dukker han opp kun når det passer forfatteren, som en slags sparringspartner eller trøst til Jem, Maisie og Maggie, ikke som et sjølstendig individ.

Når det gjelder byguiden så sier det meg svært lite når bydeler, gatenavn og parker blir ramsa opp uten skildringer og betraktninger om mennesker, bygninger og omgivelsene som sådan. Det politiske bakteppet er greit nok.

Kjærlighet? Prøv naivitet. Overfladisk skildra, overfladisk gjennomført. Og Maisie, som er den som går i baret, blir først inneslutta og virker så uberørt av det hele. Ikke veldig troverdig. Når det kommer til håndverker Thomas Kellaway og hans sønn Jem, som går i lære hos pappa, finner jeg det kanskje aller mest irriterende trekket i hele boka: disse håndverkerne, som er så gode til å lage stoler og veit hva slags tresort som passer best til sete og rygg; de tenker forsvinnende lite på tresorter og stoler og seter og rygger og armlener og stolbein og spon og flis og ved og priser på eik og lønn og alm. Gjennom størstedelen av boka virker det faktisk ikke som om de har et yrke i det hele tatt, for ikke har de kunnskap, ikke har de yrkesstolthet, og ikke snakker de om eller tenker på jobben sin.

Den sitrende spenninga er totalt fraværende, noe som henger sammen med at boka aldri dykker ned, den forblir bare på overflata. Fordi Chevalier ofte omtaler karakterene sine med både fornavn og etternavn, skapes det i tillegg en distanse. Jeg som leser løper ikke rundt i gatene med Jem og Maggie, jeg sitter langt unna og kan kanskje, hvis jeg ikke blunker akkurat da, se at de løper forbi. Ingen av karakterene har egne tanker, følelser eller meninger. Det blir bare levert i teksten som "Jem synes, Maisie føler, Maggie tenker" og blir dermed, for meg, kun påstander. Ingenting i deres person underbygger det Chevalier skriver, derfor blir det utroverdig.

En gryende forelskelse mellom to unge mennesker er noe forfattere ofte skriver om, og som jeg har lest utallige ganger. Men lenger unna alle mulige egne barnlige og ungdommelige erfaringer enn Chevaliers skildring kan jeg antageligvis ikke komme. Det er totalt følelsesløst. Og de gangene hun skriver at "Jem kjenner det rykke i buksa" eller noe lignende, blir jeg litt kvalm.

Forfatteren Tracy Chevalier har gjort historiske romaner til sin nisje. Inspirasjonen til bøkene Pike med perleøredobb og Damen og enhjørningen har hun sagt er malerier, mens med Uskyld har hun ikke oppgitt en konkret inspirasjonskilde. Jeg tenker at hovedmotivet kanskje har vært å bruke William Blake, fordi han er en spennende og interessant person. Men det går ikke helt etter planen. Helhetsinntrykket er at boka er uferdig, rotete og overfladisk. Men så er jo Tracy Chevalier amerikansk.