Mellom drøm og virkelighet

Ragnhild Jølsen

Hos Ragnhild Jølsen (1875-1908) kan en aldri lese lenge uten å møte på ulykker eller umoral, overtro eller død, - og helst alt sammen. I Ve's mor fra 1903, debutromanen til Jølsen, fanges hovedpersonen Paula mellom barken og veden, som det står et stykke uti boka. Paula gifter deg med den langt eldre Gerhard Winkel, som hun ikke har noe særlig til overs for. Hun blir med den snille, gamle mannen til hans gård, der to tullinger av noen brødre (lyssky og folkesky, sies det) spionerer på dem gjennom ymse hull i veggene og bedriver dagene med å intenst gjøre ingenting. Paula kjenner ingen på stedet, og er ikke interessert i å være Winkels bondekone. Hun isolerer seg innomhus, er kjølig og distansert. Winkel, som er oppriktig bekymra, gjør sitt beste for å muntre henne. På en fest, som Winkel arrangerer til ære for Paula, dukker det derimot opp en gammel kjenning. Ove Munk, og ikke Winkels anstrengelser, får Paula til å føle igjen.

Og dermed er trekantdramaet i gang. Mannfolka holdes nesten hele tida i bakgrunnen, bortsett fra når de opptrer sammen med Paula, gjerne i korte, intense scener. Jølsen er svært tett på hovedpersonen, sjøl om det hele er fortalt i tredjeperson. Det er Paula aleine som gjennomlever smerter, kvaler, frykt og angst, som forholder seg til verden først på en kjølig og intetsigende måte, så ivrig og lett, gradvis mer og mer intenst, deretter ikke i det hele tatt, så avstumpa og passiv. Hun flykter inn i fantasi, drøm og symbolikk, har samtaler med seg sjøl, og får etterhvert problemer med å skille ut det som er virkelig og nåtidig, de som er faktiske mennesker og ikke bare krefter som trekker i henne. Hva som egentlig skjer i romanen vil jeg ikke røpe, annet enn at dette ikke er et trekantdrama i tradisjonell forstand. Den egentlige identiteten til Ove Munk er et eksempel. Han får Paula til å assosiere mot det mørke og brennende, flaggermus, vampyrer og djevelen i så stor grad at hun på en punkt kaller han "Ove Satan". Passasjene kan også leses symbolsk som en kamp innad i Paula. Mye hos Jølsen fortelles på en gåtefull og tilslørt måte, der en kun kan tenke seg til hva som egentlig foregår. Kronologien virker stort sett riktig, men i likhet med Rikka Gan fra 1904 lar Jølsen ofte tid passere uten å kommentere hvor mye. Gjennom symboltunge dialoger får leseren mye å nøste på i enkelte kapitler, før de insisterende naturskildringene tar over i neste. Her er det særlig viktig å følge med på skiftende vær og jordbrukssituasjoner, for dette gjenspeiler nettopp tidshopp.

Jølsen er, med sin realistiske og naturalistiske prosa, på mange måter en arvtaker etter Amalie Skram (1846-1905). Begge skriver gjennomført fra et sterkt kvinneperspektiv, og legger ingenting i mellom når de skildrer kvinnas kår, enten hun er ung, nygift, i barsel, på asyl eller enke. De står ofte på de svake eller fattiges side, og kampen mot mannfolka, personifisert som en enkelt mann eller som flere eller mannfolk generelt, og de øvrige i samfunnet, er noe som stadig skaper dynamikk i tekstene. Determinismen råder også hos begge, i mange tilfeller kan det ikke gå godt. Romanene er tungt lada med frampek og symbolikk, både i dialoger, indre monologer og skildringer. Men Skram holder seg alltid i "vår verden" og blander sjeldnere inn drømmer og fantasi. Hun er en gjennomført realist i så måte, og skildrer det som skjer, rått, uten filter. Kvinnene hennes har ofte mange feil og forsøker å skape et liv på egne premisser. Men kampen mot en forutbestemt skjebne er vanskelig, og det kan være fristende å leike med ukjente krefter, slik som Ory gjør i Forrådt fra 1892.

Jølsen går lenger enn Skram. Hun trer nemlig inn i en verden der drøm og fantasi er helt vesentlig, hvor det blander seg med virkeligheten i hovedpersonens indre, til en kompakt sammenvevd historie som gjør det vanskelig å skille barken fra veden, også for leseren. Hun bruker elementer og symboler fra folkediktinga; eventyr, viser, Edda, mytehelter, Sigurd Fåvnesbane - særlig i Rikka Gan. Gjenstander, situasjoner og hendelser blir derfor ekstra lada, gang på gang, og jeg opplever at det tar mye lenger tid å komme igjennom et verk av Jølsen enn av Skram, fordi det er så mye å tenke på underveis. Jølsen er med sin destruktive, mystiske, mytiske verden en av de fremste norske representantene for den gotiske romanen. Og hun har en helt særegen stil. Skram byr på humor, skjemt, på lettere øyeblikk, på dager der sola skinner og det ser ut til å gå godt. Hos Jølsen veit vi at bunnen ikke er nådd før boka er slutt. Det kan bare bli verre.

     Solen steg, og solen sank over den grå gård med den vanskjøttede jord, hvor gresset grodde på gjødseldyngene, som engang for år tilbake var kjørt ut, men aldri ble spredd. Og de glinsende brune hester, som ikke duet til å trekke. Og den meterhøye tistelen, og humlen, som værslitt klenget seg om husveggene, hvorfra vinduene myste som en gammel peppersvenns sure øyne. (Jølsen 1996:9)
   
Det skal ikke mer til enn disse linjene før jeg er helt med i Jølsens univers. Skildringa er så presis, så lett og billedlig, at jeg umulig kan la være å vende tilbake til landskapet nær gården Gan, som jeg ser for meg også her, med skogene omkring, vannet som et knivblad et stykke unna, de ødeliggende plassene, de evig susende vindene, de djupe brønnene, mørket. Her ikke bare fortelles historiene, men leves livene som aldri går godt. Jølsen bruker naturalismen og gotikken som effektive virkemidler i tekstene sine, men det virker også som om det tvinger seg fram av nødvendighet. Her er det fristende å trekke paralleller til Jølsens egen biografi og hennes fascinasjon for det destruktive allerede fra ungdomsåra. Hva er det med Jølsens kvinner? Hvorfor kan det ikke gå bra? Er det fordi de er for sterke, for steile, fordi de er ureine, fordi de synder? Jølsen, og kvinnene hennes, befinner seg i det kulturelle brytningspunktet mellom tradisjon og modernitet, mellom bondesamfunn og industrisamfunn, ofte i sjiktet mellom ung og voksen, mellom slekta og individet, mellom rett og galt, mellom sviktende gudstro og en form for hedendom, mellom parallelle normsystemer og ulike kjønnsoppfatninger. Dette er sterke prøvelser for en skjør identitet, eller en identitet i danning. Hos Paula oppfatter jeg at identiteten er noenlunde fast, men at alt annet vakler, og dermed ender hun også opp med å sette spørsmålstegn ved seg sjøl.

Men hvorfor skulle hun ikke det? Det hviler noe tungt over Paula Winkel. En visshet som tynger henne mer dag for dag, og som kulminerer med ektemannens voldsutøvelse. Også i Rikka Gan blir volden et slags høydepunkt, et vendepunkt, og er en sterk kontrast til kvinnenes indre liv. Jølsen er utrolig dyktig til å finne slike kontraster, og gjennom knappe antydninger makter hun å vise sprikene mellom tenkt liv og virkelig liv, mellom drøm og virkelighet. Det er bare synd at virkeligheten som oftest innhenter oss.

Ragnhild Jølsen levde et problemfylt liv. Talentet hennes var nok tydelig svært tidlig, men en sosial deklassering gjorde det vanskelig å komme opp og fram. Et uplanlagt barn som måtte adopteres bort satte djupe sår. Jølsen var antageligvis avhengig av ulike stoffer over lengre perioder, og endte sitt liv ved en overdose i 1908. Var det et uhell?
Jølsen ville gjerne være sammen med de berømte kunstnerbohemene i hovedstaden, men fikk det ikke helt til. Båndet til hjemstedet var for sterkt, og da mora Pauline blei sjuk, pleide hun henne til det siste. Gjennom mora fikk Jølsen innblikk i en snart glemt verden, hvor en muntlig tradisjon med folkelige forestillinger, sagn og symbolikk var svært viktig. Pauline døde i 1903, samme år som Ve's mor kom ut.