Bokhyllelesing: Ragnhild Jølsen

Bildekilde: Bokelskere

Det er ikke egentlig tida for tredje runde i Bokhyllelesing 2015 helt ennå (det braker først løs mellom 30. mars og 05. april), men fordi jeg ville være på den sikre sida, og vite at jeg sikkert kom igjennom disse to verkene til Ragnhild Jølsen som har hengt over meg i vinter og votter, var det like greit å begynne så fort det blei mars. Så da gjorde jeg det.

Det har tatt svært lang tid og Jølsen har vært på leseplanen i uker, måneder og år, men nå har jeg endelig både lest ut og tenkt litt rundt den nest siste utgivelsen til Ragnhild Theodora Jølsen (1875-1908). Boka, som heter Brukshistorier, kom i 1907 og er ei samling fortellinger. Det er ikke historier til all slags bruk, som en kanskje kan tro av tittelen, men historier fra et bruk. Hvor bruket ligger og hva det heter skrives aldri rett ut i tekstene, men det er nærliggende å tro at det hele er inspirert av far Jølsens fyrstikkfabrikk i Ekebergdalen i Enebakk, som lå i nærheten av der Jølsen vokste opp. Fabrikken var Skandinavias største. Holm Jølsen dreiv flere fabrikker og bruk mellom 1866 og 1889, før han gikk konkurs og flytta hele familien til Kristiania. Også navnelikheten mellom faren og brukseieren i boka, Helle Holm, underbygger at Jølsen her har latt seg inspirere av virkeligheten og egne opplevelser som tilskuer til livet på bruket.

Brukshistorier er Ragnhild Jølsens første bok i det korte formatet. Hun debuterte i 1903 med romanen Ve's mor, og kom så fortløpende med verkene Rikka Gan (1904), Fernanda Mona (1905) og Hollases krønike (1906). Det er mye fint i fortellingene hennes, men jeg syns Jølsen er enda sterkere som romanforfatter, der hun makter å komprimere handling, personkarakteristikk og skildring så uhyre godt, i tillegg til at symbolbruken hennes er imponerende. Resultatet er mest fullendt i den gotiske romanen Rikka Gan, ei bok som kan gi hvem som helst frysninger i lange tider, og som slår mange kriminalromaner i spenning og intensitet. I fortellingene vakler Jølsen mellom å si for mye og si for lite, slik at noen tekster blir litt repeterende, mens andre forblir litt i det uvisse. Men det har nok mest sannsynlig med tida som ligger mellom utgivelsen og lesetidspunktet å gjøre. Det er ikke alt i denne "gamle" arbeiderhverdagen som det er like lett å se for seg eller forstå i dag.

Fortellingene er en slags folkelivsskildringer i tradisjon etter Selma Lagerlöf (1858-1940), der forfatteren anlegger et breit, allvitende perspektiv og gjør sine nedslag på personer eller hendelser der hun syns det passer. Vi får både litt overfladiske, skildrende fortellinger med mange personer, som først og fremst gir oss miljø og stemning. Dette gjelder blant anna "Den tolvte i stua" og "Gjendøperne". Men vi får også mye mer personlige fortellinger, som "Hanna Valmoen" og "En Don Juan", hvor vi kommer tett på de utvalgtes følelsesliv. Denne vekslinga mellom nærhet og distanse, skildringer av individet og det kollektive, fungerer godt og balanserer tekstene fint opp mot hverandre.

Det er bruket og arbeiderne som utgjør ramma for alle tekstene, og tematisk var det derfor vanskelig å finne en annen overordna, rød tråd. Temaet er arbeidernes hverdag og vilkår, og stort sett er det mellommenneskelige forhold som står i fokus. Det kan være forelskelser, brustne framtidshåp, ulykker på bruket eller rampestreker, der alle tekstene sier noe om høy og lav i miniatyrsamfunnet på bruket. Forfatteren viser sympati både med den uheldige brukseier Holm og de pressa arbeiderne. Vel så viktig som de vekslende emnene er det gjennomgående miljøet, der en religiøs vekkelse står steilt mot lokal folketro. Begge har sine ytterpunkter i henholdsvis predikanten og Jens Vaktmann, en halvgammel mann som støtt ser skikkelser andre ikke kan se. Han hjelper blant anna til med å oppklare årsaken til den store fabrikkbrannen. Også forholdet mellom menn og kvinner blir tematisert, men i mye mindre grad enn i de øvrige verkene til Jølsen. Bruket er først og fremst mannfolkas arena.

Fortellingene er overraskende kontrastfylte, både innad og seg i mellom. Jeg har allerede nevnt kvinne og mann, men også forskjellene mellom ung og gammel er viktig her. Videre er viktige ulikheter de som jobber og de som ikke jobber, de som tror og de som ikke tror, de som er oppe om natta og de som er oppe om dagen, hardt arbeid og lettere arbeid, de bedrestilte på storgården og husmannen på plassen og så videre. Samfunnet, med alle sine skyggesider, blir vist fram på en sympatisk og liketil måte, der ingen er verken skurk eller helt. Det er ganske befriende med tanke på dagens heltedyrkende litteratur.

Jølsen demonstrerer videre hvordan ulike krefter, motiver og følelser trekker eller presser i oss mennesker - noe som henger godt sammen med hennes øvrige produksjon, sjøl om det tekstlige uttrykket her er helt annerledes. Disse kreftene er det uansett lett å leve seg inn i, trass i at det ligger mer enn hundre år mellom nå og da. De mer personlige fortellingene er naturligvis de beste eksemplene her, som "Hanna Valmoen", en mye brukt pensumtekst i ungdomsskolen. Den handler om den forsmådde ungjenta, som tross sorg og sinne likevel ikke slutter å vente og håpe. Og hvor velkjent er vel ikke det? I dag håper og venter vi på meldinger, på telefonen eller på ett eller anna sosialt medium, mens Hanna venter på fløyting i nattemørket. At denne skildringa fortsatt ikke er forsvunnet fra norsk litteratur, sier mye om hvor fastlåste kjønnsrollemønstrene våre egentlig er, hvor kulturelt betinga de er og hvorfor de er vanskelige å endre. Like fullt får det meg også til å tenke på at nå, når det er blitt 2015, er det jammen på tide at jenter og kvinner slutter å vente og håpe i det lange og det breie, og heller tar saken i egne hender. Det er heldigvis lettere nå enn da, Hanna må for eksempel forholde seg til de sosiale normene som rammer henne og hennes utkårede helt forskjellig, da hun er fattig og han er rik. 

Jeg vil gjerne understreke at dette er fortellinger og ikke noveller. Mange blander disse to sjangrene sammen, sjøl om det er tydelige sjangertrekk som skiller dem fra hverandre. Ei fortelling trenger for eksempel ikke å inneholde et spennende høydepunkt, en viktig avsløring eller en overraskende slutt. Her føyer Jølsen seg fint inn i sin tids tradisjon med skildrerier framfor stilistisk finesse. Noen av tekstene er rett og slett litt underlige, og er helt fri for de handlingsmessige konsekvensene som i andre sjangre ville fått mye plass og vært et viktig poeng (som for eksempel i "Bare en liten stein" og "Den tolvte i stua"). Derfor kan det av og til virke som om forfatteren har avslutta tekstene tidlig med vilje, rett og slett fordi det er teknisk vanskelig å fortsette etterpå. Slike lettvinte løsninger framstår som litt tamme og kan hende utroverdige for en moderne leser, men når Brukshistorier er lest ut, får en leseren en veldig fin helhet, der en ser hvor bevisst tekstene er komponert og satt sammen. 

Bruken av folketro, gammel symbolikk og overnaturlige elementer er forøvrig svært typisk for Jølsen. En av de sterkeste scenene i Rikka Gan er når Rikka har et av sine syn. Her er det syna til Jens Vaktmann som er viktige. Det er fordi de fungerer som frampek i tillegg til at de vekker leserens nysgjerrighet. Sånn sett er det veldig lurt at samlinga åpner med "Bruket, vaktmannen og varslene", som introduserer bruket, menneskene og kjerna i folketroa på en fin måte, i tillegg til at forfatteren spiller på kontrastene mellom det gamle bondesamfunnet og det nye industrisamfunnet, det bakstreverske før og det moderne nå. Men med sine egne og farens erfaringer i bakhånd, vokter Jølsen seg vel for å konkludere med at dette nye er så veldig mye bedre. Hun er sjøl fanga i det komplekse midt-i-mellom-samfunnet, hvor dobbeltmoralen herjer og krava til kvinna er svært strenge og samtidig uklare. For noen er denne påtrengende moderniteten svært vanskelig å takle. Amalie Skram (1846-1905) er en av dem som også føler på dette, Arne Garborg (1851-1924) og Sigbjørn Obstfelder (1866-1900) likeså. Og året etter at Brukshistorier kom ut, tar Ragnhild Jølsen sitt eget liv.