Sider

onsdag 13. januar 2016

Favorittbøker: P

Før jul glemte jeg meg helt bort, og denne spalta forsvant et sted mellom novembertåke og julegrøt og alt annet som det går an å være opptatt av. Men nå som det er blitt et nytt år, gir jeg den et nytt forsøk, så får vi se om jeg med tid og stunder kommer meg helt til Å. Men det tar nok sin tid det, altså. Nå er det P som skal i ilden, og før jeg faktisk så over bokhyllene, tenkte jeg at jeg nok bare hadde ei eller toppen et par bøker med en tittel som begynner på bokstaven P. Så feil kan man tydeligvis ta. Jeg fant ti titler, og mange av dem er også ganske gode! Likevel var det ingen tvil om at favorittbokstatusen kun kunne gå til denne.

Bildekilde:
cappelendamm.no
Penelopiaden
Det er lenge sia jeg leste boka, og det er enda lenger sia den kom ut på Cappelen i en serie som kanskje ikke fikk så stor suksess her til lands - jeg har i alle fall bare sett to andre titler i den såkalte Myteserien (Karen Armstrongs bok og Løvehonning av David Grossman), men nettsidene til forlaget viser at det faktisk blei elleve av dem totalt. Ingen av dem er i salg den dag i dag, omtrent ti år etter at serien blei starta, sjøl ikke min favoritt på P - Penelopiaden av Margaret Atwood (f. 1939).

Penelopiaden kom på Cappelen i 2005, samme år som den kom ut på engelsk. Boka er som et bestillingsverk å regne, der flere store forlag har gått sammen om å la velrenommerte forfattere skrive sine egne varianter av kjente myter for å så publisere bøkene på mange språk. Og da er det kanskje ikke så vanskelig å forstå hva og hvem Atwoods bok handler om: Vi skal sjølsagt tilbake til "sivilisasjonens vugge", til antikken, til Homers verker, til helteeposet om Odyssevs - og til Penelope. Hun er den ventende kona til den store krigshelten, og hun får ikke så alt for stor plass hos Homer, som er mest opptatt av brøleapens bedrifter. Her har Atwood leita opp andre versjoner av de homeriske fortellingene, og ved hjelp av en struktur som ligger nært antikkens verker, et imponerende språk, en solid innlevelsesevne og litt fantasi, skriver hun fram, og seinere oss inn i, Penelope. Her slipper hun til, med tanker, følelser, savn og lengt, sinne og sorg, med utfordringer og dagligliv.

Historia om den ventende Penelope på Ithaka er velkjent. Hun går for å være ei klok og vakker dame, attraktiv og bestemt, der hun holder ut, driver godset, all jorda og venter på sin ektemake. Men han er treig (som kjent er Odyssevs borte i om lag tjue år), så beilerne, og de er det mange av, mener hun forlengst må ha glemt han som sannsynligvis er død. De blir fort pågående og tar ikke nei for et gyldig svar. Det hjelper dessuten deres sak at Penelope sitter godt i det, hun er et attraktivt gifte, og fordi sønnen hennes er såpass liten, står hun også uten en mannlig verge. Hun er med andre ord fritt vilt, de kan i teorien gjøre hva de vil med henne, og det er bare Penelopes kløkt og vesen som holder dem fra å gjøre det. Hun er som vann, hun som er en najades datter.

Atwood gir oss et godt innblikk i disse problemstillingene. Penelope veit hvor lite som skal til for at en av beilerne får nok, hver dag og hver time kan være den siste som Odyssevs' trofast ventende hustru. Men åra går. Det er rasjonelt med et gjengifte, ikke bare fordi det er praktisk, økonomisk gunstig og sedvane, men også fordi disse beilerne faktisk beleirer Penelopes hjem, og hun må varte dem opp med mat og drikke hver eneste dag, og balansere indre avsky med høflige avvisninger, uten å noen sinne bli for krass. Da kan de krenke både hennes hjem og hennes ærbarhet -. Og språket blir grovere og grovere, handlingene likeså. Av og til er det nesten så Sarah Kane (1971-1999) lurer i kulissene.

Penelope biter det i seg, både glupske øyne, frekke kommentarer og vandrende hender, hun biter i seg overgrep på kammerpiker, fråtsing i mat og drikke, hersing med tjenerne, ønsker om å ta livet av sønnen, alle stygge ord de har å si om Odyssevs. Hun oppmuntrer frierne, men er utydelig og vag, hun sier at hun må være viss på at Odyssevs aldri kommer hjem igjen før hun gifter seg. Og dessuten vil hun først fullføre vevinga av likkledet til sin svigerfar Laertes. Etter det skal hun velge seg en ektemake. Det ser ut til å ta brodden av det verste maset.

Men den dagen må aldri komme! Så Penelope vever om dagen, og rekker det opp igjen om natta, slik at likkledet ikke blir ferdig. Tolv av kammerpikene innvies i hemmeligheten, og hjelper henne. Slik holder hun på med sin "penelopevev" i tre år, helt til hemmeligheten røpes og Penelope stilles til veggs. I mens har sønnen Telemakhos blitt voksen, og frierne forsøker å rydde han av veien. Odyssevs' hjemkomst er blitt spådd av orakelet i Delfi for lenge sida, men så langt uten at det har skjedd noe. Nå må skjebnen gripe inn for å redde Penelope, ellers må hun gifte seg med en av disse unge, ekle mennene, som snakker så stygt og som tar for seg av piker, vin og kjøtt.

Men boka handler ikke bare om den ventende Penelope, om de fæle frierne og Odyssevs' hjemkomst. Boka handler også om de tolv kammerpikene, jentene som jobber for Penelope, som er hennes nærmeste, og som Odyssevs dreper når han kommer tilbake. Først frierne, så dem -. Hvorfor, under Atwood, og skriver seg inn i kammerpikene, lar dem synge ut i korsang, i harde, sinte strofer, i hissige utbrudd, de roper og skriker ut sin skjebne, det urettmessige, det urettferdige:

Her har du oss
de som ble drept
de som du svek (...)

Resultatet er en mektig, rå, sår og moderne variant av ei gammal myte, der nye elementer trekkes inn og bidrar til at den tradisjonelle historia endres. Atwoods språk er formidabelt, og vinklinga hennes fungerer ypperlig: Bokas fokaliseringsinstans og jegperson er Penelope, og hun forteller sitt liv til oss som leser, fra begynnelsen, når hun kastes i havet av sin egen far, til slutten, der Atwood gjør Penelope og Odyssevs til udødelige.

Hva er din favorittbok på P?
Jeg hadde mye å velge i mellom denne gangen, hva med deg? Jeg tenker at PS: Jeg elsker deg! og Pinnsvinets eleganse er å finne i mang en bokelskers hyller, og kanskje er de noens favoritter også? Sjøl ville jeg nok heller valgt Professor Hieronimus eller Paa st. Jørgen av Amalie Skram om ikke jeg hadde hatt Atwood i hylla - nådeløse, grufulle skildringer basert på forfatterens egne erfaringer som innlagt på asyl. Ja, også har vi alltids boka om Peter Pan, da, sjarmerende og klok, eller den noe lettere Pike med perleøredobb, dog også med en egen sjarm. Eller hva med verdens første psykologiske roman, Prinsessen av Clèves? Og om du ikke har ei bok på P i hylla, så anbefaler jeg virkelig Penelopiaden. Den er imponerende, intet mindre.

8 kommentarer:

  1. Etter at jeg leste Odysseen i fjor går jeg gått med planer om å lese Penelopiad. Den er på vei i posten, og jeg satser på at jeg får lest den snart. Jeg visste forresten ikke at Myteserien var gitt ut på norsk; selv om de kanskje ikke selger lenger. Jeg har Girl meets boy av Ali Smith, fra samme serie, i hylla også og har lyst til å lese både den og Ovids Metamorphoses :-).

    SvarSlett
    Svar
    1. Så moro at du skal lese denne, Silje! Du kan glede deg:) Jeg har ikke lest hele "Odysseen", men det har blitt en del utdrag opp igjennom. Syntes det var friskt og flott med en annen vinkling på det hele. Har du lest "Iliaden"? Jeg tenker å begynne med den. Og jeg kunne også gjerne tenke meg å lese Ovid. Kanskje vi får det til sammen?

      Slett
    2. Ja, jeg gleder meg :-). Jeg har ikke lest Illiaden, men det bør jeg nok etterhvert få gjort noe med. Ellers vil jeg gjerne lese Ovid med deg. Når ser du for deg at det passer best? For meg er det best å vente til etter mars (har et tett leseprogram frem til begynnelsen av april).
      God helg til deg, Hedda!

      Slett
    3. Etter mars høres bra ut for meg også - her går det slag i slag, og jeg har ikke fått helt oversikt over studiene ennå. Kan vi ikke plukke opp tråden i mars igjen, og se om vi finner ei fin tid da? Så får vi det sikkert til i løpet av våren.

      Ønsker deg ei god uke!

      Slett
  2. Denne boken har jeg lyst til å lese nå! Hadde ikke hørt om den, synd den ikke er i salg, men kanskje biblioteket har den. Atwood har jo for lengst skrevet seg inn som en av mine favorittforfattere :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, prøv på biblioteket! Ellers er den sikkert tilgjengelig i en engelsk utgave. Håper du får tak i den:)

      Slett
  3. Min favoritt på P (har bare en) er ganske riktig den du nevner: Pinnsvinet. Har lest den, og senere også hørt den. Jeg har lest PS-romanen også men den ble ingen favoritt. Jeg likte den kjempe godt da jeg leste den (18 år), men om jeg hadde likt den like godt nå det vet jeg ikke.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg likte også Ahernboka da jeg leste den, jeg var vel omtrent på samme alder som deg, rundt 18-19 år. Men sjøl om den var søt, var den samtidig litt for klissete, litt vel utroverdig. Da jeg leste den igjen noen år seinere, var jeg overraska over hvor dårlig håndverk det var. Barbery er bedre, men Atwood er fenomenal!

      Slett