tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post6654987147347944298..comments2024-03-27T13:00:43.889+01:00Comments on Boktanker: På et gods...Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.comBlogger2125tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-74424861305873038492009-09-19T15:40:48.019+02:002009-09-19T15:40:48.019+02:00De er så absolutt lesverdige begge to, så det er b...De er så absolutt lesverdige begge to, så det er bare å hive seg over noen av titlene, tror du vil like både Om forlatelse og Den blinde morderen veldig godt. Atwood er helt spesiell, hun lager sitt eget av alt, og sånn sett kan en jo si at hun ikke direkte er en del av den britiske romantradisjonen. Men alle elementene er der. Det er bare så mye mer i tillegg. <br /><br />Jeg holdt med vilje realismen som begrep ute av dette, fordi det egentlig er en helt annen diskusjon og fordi det setter et spørsmål ved hva realisme er (i tillegg til at debutantene faller enda mer, som du nevner - les lenger ned). <br />Det gamle først: det er mye urealistisk i Stormfulle høyder, som er en av de viktigste titlene innafor sjangeren. Og dette med the mad woman in the attic er også litt på grensa (men forståelig). Og sjøl om det er mye realistisk i Jane Eyre er all gåinga litt urealistisk, jeg leser det mer symbolsk. Austen er derimot enda mer konkret, men man må være konkret (og korrekt) om en skal skrive en satire. <br /><br />Hvis det er snakk om de titlene jeg har brukt som eksempler, synes jo jeg at det er urealistisk at en 98 år gammel dame som glir ut og inn av bevisstheten krystallklart kan huske hva som skjedde da hun var 14 år (Tilbake til Riverton). I Setterfields bok er det svært urealistisk at det tredje barnet ikke blir oppdaga. Og jeg vil ikke en gang nevne Utskudd, der er det urimelig mye som ikke henger på greip. I Atwoods bok er det rimelig mange "tilfeldigheter", så McEwans bok er den mest virkelighetsnære. Men les og bedøm sjøl!Heddahttps://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-81394471328647492122009-09-17T19:00:11.413+02:002009-09-17T19:00:11.413+02:00Å, gjett om jeg får lyst til å lese Atwood! Og Mc ...Å, gjett om jeg får lyst til å lese Atwood! Og Mc Ewan. Mange debutanter skriver seg nok inn i den britiske romantradisjonen du nevner, den breie, episke fra Victoriatida, både med gotiske og romantiske elementer, men som du påpeker, uten tilstrekkelig med realistiske elementer, noe som også tilhører tradisjonen etter Dickens, Austen m.fl. Og da faller det sammen, som du sier. At språket ikke dyrkes på samme måte som før er også et svik mot tradisjonen. Herlig da, at noen kan stå i tradisjonen og til og med fornye den! Eller er det sånn at Atwood er så særegen at man ikke kan si hun tilhører denne tradisjonen? <br />MamAnonymousnoreply@blogger.com