tag:blogger.com,1999:blog-72748824548161622472024-03-19T08:15:32.591+01:00BoktankerEt kvalifisert blikk på litteratur og kulturHeddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.comBlogger1140125tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-43605836925646063222024-03-19T08:15:00.004+01:002024-03-19T08:15:00.139+01:00Søsterklokkene<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEinZU98q-qIMZq8rFo48-gphWFjurh773b-cWeH6Y6oAV1JxmXGvHa_lTyNvUp5b4e2tBxw4LPp2F4Y3HVIvCG30yKM4PU65acnQjaj111TOzcWMdV-jFxztj22chYkVv0cy_pQiNYjeGGNEtE_6tLVJVGJx3aiJPswXCBjky7taOfD9KLDluhsuUDDeT4/s1080/S%C3%B8sterklokkene.jpeg" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="1080" data-original-width="696" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEinZU98q-qIMZq8rFo48-gphWFjurh773b-cWeH6Y6oAV1JxmXGvHa_lTyNvUp5b4e2tBxw4LPp2F4Y3HVIvCG30yKM4PU65acnQjaj111TOzcWMdV-jFxztj22chYkVv0cy_pQiNYjeGGNEtE_6tLVJVGJx3aiJPswXCBjky7taOfD9KLDluhsuUDDeT4/w129-h200/S%C3%B8sterklokkene.jpeg" width="129" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">I noe som oppleves som vinter og votter, har store deler av det lesende Norge snakka om den historiske romantrilogien til Lars Mytting (f. 1968). Det hele begynte med <i>Søsterklokkene</i> i 2018, blei etterfulgt av <i>Hekneveven </i>i 2020 og avrunda med <i>Skråpånatta </i>i 2023. Ved en tilfeldighet havna den første boka i ulesthylla mi for noen år tilbake. Jeg hadde egentlig planlagt å gi den bort, men plutselig satt jeg der og leste sjøl. Og da var det bare å lese ferdig.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">De fleste kjenner kanskje til hvem og hva vi møter i den første boka, og romanen tar sitt navn fra to digre kirkeklokker gitt som gave fra Heknefamilien til Butangen kirke en gang på 1600-tallet. Men for de som ikke veit, tar jeg ei rask oppsummering likevel. Klokkene fikk navn etter de to Heknesøstrene Gunhild og Halfrid som var sammenvokst fra hoftene og ned, ei fortelling som henger over teksten som et varsel og et frampek. Omtrent alt som skjer i boka, foregår i og rundt kirka, eller i forlengelse av det som hender i kirka og i den vesle bygda Butangen. Der har folk og fe levd i fred og ro med sine unike søsterklokker i generasjon etter generasjon. Helt til året 1879. Mens ungjenta Astrid Hekne, stolt Heknekvinne og etterkommer etter Eirik Hekne, far til tvillingene, gjør tjeneste på prestegården, kommer det en ny prest til sognet. Kai Schweigaard har vett, utdanning og ambisjonene på plass - han leiter bare etter muligheter til å realisere alt sammen. Og når et fattiglem fryser i hjel i den gamle stavkirka under en gudstjeneste han holder, skjønner han at et nytt kirkebygg må til. Slik kan han forene egen agenda og menighetens beste. Tror han.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Gerhard Schönauer, en følsom kunst- og arkitektstudent, er den tyske representanten som blir sendt opp til Butangen for å tegne stavkirka både utenfra og innenfra, kartlegge alle detaljer, ta alle mål, merke alle delene, overvære demonteringa og lede arbeidet med å få stavkirka ned til Tyskland, der den skal gjenreises. Han er på mange måter Schweigaards hjelper og økonomiske garanti - kirkesalget vil gjøre at sognet får nok penger til ei helt ny, hvit trekirke, ei moderne kirke som både er varm og romslig. Men verken Kai eller Gerhard får gjort helt det de kom for. For Astrid Hekne er ikke enig. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Astrid Hekne er ikke enig i at stavkirka skal rives og at ei ny kirke skal bygges. Hun er ikke enig i at søsterklokkene skal følge med i salget - de tilhører jo hennes slekt og blei gitt som ei gave til kirka! Hun går ikke med på tomme ord og lovnader om at alt kommer til å gå bra, ei heller at den nye kirka også vil få fine kirkeklokker. Usle, små kirkeklokker i bronse! Ikke malmfulle klokker, fulle av heknesølv! De er og det er simpelthen ikke godt nok for Astrid Hekne, som tar saken i egne hender. Og med det blander hun seg godt oppi både det presten driver med, og det den tyske representanten driver med. Eller sagt på en annen måte: Her aner hun og resten av folket i Butangen fred og ingen fare, så kommer nypresten susende og ødelegger alt sammen. Klart hun må si ifra, koste hva det koste vil! Ettertrykkelig, skal det vise seg. Og med en svært høy kostnad for dem alle sammen. Men den må en nesten lese videre om sjøl.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Mytting skriver i tredjeperson og beveger seg lett mellom de ulike personene i romanen. Han kommer ganske tett på Astrid, og på mange måter opplever jeg at det er hun som er bokas hovedperson. Men en kan heller ikke se bort ifra verken Kai, Gerhard eller stavkirka med dens tilhørende historie, klokker og mystikk. Alle disse tre er bærende elementer i boka, som sammen med Astrid er med på å drive handlinga videre gjennom kloke og mindre kloke avgjørelser, mange former for dialog og et utvalg viktige hendelser. På den måten har <i>Søsterklokkene </i>faktisk fire hovedpersoner. Så følger også Mytting disse fire elementene der de glir under, over, forbi og krysser hverandre i en etter hvert ganske intrikat vev, der også mange andre handlingstråder og personer blandes inn, for så å forsvinne og dukke opp igjen. Alt henger nøye sammen, det er planlagt og strukturert, men likevel ikke så forutsigbart at det blir kjedelig.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Språket er godt og glir lett. For å gi både tidskoloritt og personlighet, bruker Mytting mange dialektord i den løpende teksten, i skildringene og ikke minst i replikkene. Det gjør romanen langt mer personlig og fargerik enn for eksempel en oversatt historisk roman. Mytting bruker også sitater, noe riksmål, litt engelsk og en del tysk, samt Bibelen. Ord som er viktige eller som bør vektlegges når en leser, han han rett og slett <i>kursivert</i>. Slik passer han på at leseren snapper opp de viktigste nøkkelordene og leser med <i>hans</i> rytme. En annen måte å si det på, er at forfatteren legger kraftige føringer på leseren. En må derfor akseptere å bli leda. Men det fungerer stort sett ganske bra. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;"><i>Søsterklokkene</i> har alt en god historisk roman skal ha: Ei sterk kvinne som går sine egne veier, hederlige menn som på ulike måter nærmer seg og kjemper for å være sammen med nevnte kvinne, følelser og svik, ei litt mystisk historie, dunkle hendelser, et bortgjemt sted, en spennende familiehistorie, gode hemmeligheter, skjebnens egen vei, interessante frampek og flere mulige avslutninger. Mytting har god kontroll på historia, og skriver lesverdig og tilgjengelig, uten at det er for enkelt. Det er ordrikt, men ikke lett å se hvor det eventuelt kunne vært kutta. For nesten alt er relevant i sammenhengen, eller henger sammen med noe annet. Og detaljene han bruker tid på, være seg kirkeklokker, interiør, dyrelik og pels, fiskestenger, været, ei savna kirkedør, hesteskyss, ritualer eller overtro, er viktige og gjør teksten levende. Det er godt disponert og godt uttenkt, men nesten litt for kalkulert. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Jeg har etter hvert lest mange historiske romaner, men dette var den første norske på lenge som virkelig blei hausa opp - og det uten å handle om brutale vikinger eller kranglete konger. Nivået på Myttings prosa er ikke enestående på noe vis, han er jevngod med mange andre, men mye kleinere i kvinneskildringene enn for eksempel Vera Henriksen (1927-2016). Han er også mye mer forutsigbar, nesten overtydelig, men jeg koste meg likevel. Og han har nok, i kraft av å være nettopp mann, bidratt til at mang en mann ikke bare har lest, men også kost seg med <i>Søsterklokkene</i>. Og det heier jeg på, sjøl om jeg per nå ikke er helt sikker på om jeg kommer til å lese videre.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-74877247193709414292024-03-12T08:10:00.003+01:002024-03-12T21:49:59.275+01:00Oskar og eg<div style="text-align: left;"><div style="text-align: justify;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhStP1ee9t-GRbGjscmMHU6Be1kzOwXXa6AflBiwBdZ1hHETmoCHo-1BZNp-wALItalC1-S4FgIAGESjkWj6leyYInW9lCQKXQLf3KNPvue7a9fk44b536tYow6aIOer8RJaYZojpwnsgdWC2eOV5MAJdCiwP5jPj65uT7-KLI6WJNKO04iN1Ghuhe34sk/s798/Oskar%20og%20eg..webp" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="798" data-original-width="600" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhStP1ee9t-GRbGjscmMHU6Be1kzOwXXa6AflBiwBdZ1hHETmoCHo-1BZNp-wALItalC1-S4FgIAGESjkWj6leyYInW9lCQKXQLf3KNPvue7a9fk44b536tYow6aIOer8RJaYZojpwnsgdWC2eOV5MAJdCiwP5jPj65uT7-KLI6WJNKO04iN1Ghuhe34sk/w151-h200/Oskar%20og%20eg..webp" width="151" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bilete: Bokklubben</td></tr></tbody></table>Om du berre skal lesa ei barnebok frå 2023, vil eg tilrå deg å lesa <i>Oskar og eg </i>av Maria Parr (f. 1981). I ho får du sjarm, ein god lått, trøyst og gode timar saman med dei som er dei viktigaste i verda: Barna.</div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Barneromanen <i>Oskar og eg - og alle plassane vi er</i> finn stad ein plass på Vestlandet. Eg ser for meg ei lita bygd med nokre hus i ei klynge, der eitt av dei har eit soverom nede i kjellaren. Og der, på eit heilt vanleg rom med dinosaurar på veggane og ei helt vanleg køyeseng til å sove i, bur Ida, som er storesyster, og Oskar, som er veslebror. Ho søv oppe, han nede. På golvet ligg det drøssevis med sokkar, for dei må jo ta av seg sokkane når dei skal leike sirkus i senga.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Vi følgjer Oskar og Ida, som er eg-personen i boka, gjennom om lag eitt år, og får vere med då Oskar byrjar på skulen og kva som hender når ryggsekken til Oskar vert borte, på fantasifull leik ute og inne, mellom anna elvesafari, tur til den vesle trehytta, ein særs lang aketur og skremming av tjuvar, vi feirar Halloween og vert redde når Oskar er borte, vi er med når dei kosar seg og har det som best i verda, når dei kranglar og skrik til kvarandre, når dei feirar jul, når dei skal flytte frå kvarandre og kjem heim att, når dei et snø med saft i, når dei ønsker seg trampoline og når dei mistar den finaste onkelen i verda. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Heile vegen er forfattaren tett på hovudpersonane, og skildrar dei to barna varmt og sanseleg. Det er rom for situasjonskomikk (då går det ofte utover dei vaksne i boka) og misforståingar, staheit, redsle, sinne, gråt og rein lukke. Og det er det godt å lesa om, det er ei god bok å vere i. Dette er heilt vanlege barn, ein heilt vanleg familie, ein heilt vanleg heim. Og uansett kva som hender og kva krumspring me vert med på, landar me trygt og godt i køyesenga når kapitlet er ferdig. Det er nesten litt for idyllisk, og samstundes herleg frigjerande å sleppe diagnosar og teknologisk mas og skilsmisser og bilulukker og andre dramatiske hendingar.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det er Ida som fortel historiene i boka til oss, men dei handlar ofte om kva Oskar finn på, og kva dei gjer som familie. Forteljingane er verkeleghetsnære og lette å kjenne seg att i, både for små og store, anten det handlar om ei dansande rumpe, klasking med rullegardiner, overivrig fantasi, å ønske seg ei trampoline, å lage kiosk eller noko heilt anna. Skikkeleg spennande vert det også eit par gongar, men ikkje så spennande at det ikkje passar for dei små. Nei, her er det barnevennleg og roleg spaning, slik at alle kan sovne med ein smil om munnen. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Parr legg ikkje noko i mellom, og både Oskar og Ida vert skildra nett som dei er, med gode og dårlege sider. Ho vert sur, han vert sint. Ho er urettferdig, han skrik, ho bestemmer for mykje, han er bortskjemt, ho får dårleg samvit, og han er trist. Men mest av alt er dei glade i kvarandre, så glade som berre sysken kan vere i kvarandre. Og av di dei er skildra som heile menneske, vert dei verkelege, dei vert to barn som både eg og barna mine kjenner oss att i. Etter lesinga kunne vi nytte tema og hendingar frå kapitla som utgangspunkt for samtale om korleis vi har det heime hjå oss. Til dømes trur også nokre her heime på nissen. Og det er vanskeleg å ville dele rom med eit veslesysken samstundes som ein ikkje vil det. For på eit eller anna punkt vert jo den lille barnsleg. Samstundes finst det ikkje noko meir kos i verda enn å krølle seg saman med eit lite sysken og sovne.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Maria Parr har skrive nok ein flott barneroman, der barna er hovudpersonane og der deira verd og røynsler er det viktigaste i verda.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-61640008013391460562024-03-08T08:00:00.001+01:002024-03-10T00:13:48.300+01:00Gratulerer med kvinnedagen!<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh85QS52K4cT7H0SOfoBUR8KpHt1uX_8XEPvldUyGKHqsT_8Sr9kqO1zAm7P__cX0ET8NcdOyfQ15s67Zd2EwkyOVcpkBDHj9HwaCych-kc76aUZR6XZLhkzUrXJAJKYqx-POusLqEVrHRZcwiGqIYCamraRJBKpvAvEkex6EOB-LsKu6ZdhUlsqV5lHWM/s1048/Kvinnekamp.png" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="1048" data-original-width="648" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh85QS52K4cT7H0SOfoBUR8KpHt1uX_8XEPvldUyGKHqsT_8Sr9kqO1zAm7P__cX0ET8NcdOyfQ15s67Zd2EwkyOVcpkBDHj9HwaCych-kc76aUZR6XZLhkzUrXJAJKYqx-POusLqEVrHRZcwiGqIYCamraRJBKpvAvEkex6EOB-LsKu6ZdhUlsqV5lHWM/w124-h200/Kvinnekamp.png" width="124" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: <a href="http://snl.no">snl.no</a></td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">Det er åttende mars, og derfor helt rett å skrive: Gratulerer med kvinnedagen! </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Jeg benytter dagen til å ikke bare snakke og skrive om politikk, ulike spørsmål og utfordringer som berører kvinner, som retten til selvbestemt abort, svangerskaps- og fødselsomsorg, amming, barne- og familiepolitikk, kjønnskvotering, likelønn, kvinnehelse, overgangsalderen, likeverd og likestilling, husarbeid, arrangerte ekteskap, vold i hjemmet, partnerdrap med mye mer, men også framheve og lese kvinnelige forfattere. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">I dag har jeg funnet fram fem flotte bøker av fem helt fantastiske kvinnelige forfattere: Claire Keegans <i>Tre lys</i>, Marta Norheims <i>Oppdateringar frå lykkelandet. Røff guide til samtidslitteraturen</i>, Torborg Nedreaas' <i>Av måneskinn gror det ingenting</i>, Simone de Beauvoirs <i>Det annet kjønn </i>og Margaret Atwoods <i>Den spiselige kvinnen</i>. Jeg er med andre ord i svært godt selskap i dag, og det håper jeg du er også. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">God kvinnedag! </div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-54794179876770759502024-02-20T08:15:00.001+01:002024-02-20T08:15:00.122+01:00Reisen til livsvannet<div style="text-align: left;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEghRwd9vOyhx8EOxH9C2IugYGyrF1EwpHqhqDQ7l9WKfApOiD5-51M0nKZYHPyPPUF2LfVN8ihItST796CrtlH7SLUNjV7JNZVblbuX4XebKgLZjnIe7NLt1gRJKIcqT1Nn6sQ5fJcS0odfOGAZfZpovALLCODLPlesdIQW8Ra5S5o6XHepOwGg6Z4Ybws/s2343/Reisen%20til%20livsvannet.jpeg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="2343" data-original-width="1535" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEghRwd9vOyhx8EOxH9C2IugYGyrF1EwpHqhqDQ7l9WKfApOiD5-51M0nKZYHPyPPUF2LfVN8ihItST796CrtlH7SLUNjV7JNZVblbuX4XebKgLZjnIe7NLt1gRJKIcqT1Nn6sQ5fJcS0odfOGAZfZpovALLCODLPlesdIQW8Ra5S5o6XHepOwGg6Z4Ybws/w131-h200/Reisen%20til%20livsvannet.jpeg" width="131" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">Tenk å få lov til å være sivilisasjonens spydspiss! En representant som reiser, uredd og kompromissløs, inn der ingen før har vært, være seg i de djupeste daler eller langs de krasseste klippekanter, der ingen veit hvilken breddegrad og lengdegrad en er på, for det er bare grått, bare grått hav og grå skodde og grå luft så tjukk som ull, tenk å være der ingen har målt eller tegna, vurdert eller rapportert, der det er helt hvitt og tomt på kartene. Hva fins egentlig der? Tenk å få lov til å reise dit! Som den første! Og tenk å få lov å reise dit i embeds medfør, som den eneste som veit hva som skal gjøres med de verdifulle måleinstrumentene, en kongelig utsending med et offisielt oppdrag i de ytterste avkroker: Å måle opp Island.</div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Samtidig skal det også arbeides på et annet vis. På reisa gjennom de mest rurale og stusselige strøk på jordas fattighus, der menneskene verken har reine eller hele plagg, der de er så tynne at en ser knoklene gjennom klesfillene, der de er så gustne og grå av slit og sult at de har glemt hvordan de skal smile, der handel med fremmede skuter lasta med livsviktige matvarer som korn er forbudt, og der menneskene bare må se på skutene som seiler forbi mens sulten gnager i kroppen, der vulkanutbruddene ingen ende vil ta og lava og aske legger seg som et lokk over den fruktbare jorda, der avlinga slår feil, år etter år, husdyra dør, og menneskene dør, der! Der skal en også undersøke om folket kan flyttes på. For om den friskeste delen av den uvirksomme bermen bare kunne blitt tvangsflytta til København og satt i arbeid der, ville alt blitt så mye bedre. De ville fått jobb, hardt fysisk arbeid i fabrikkene. De ville fått luselønn, kanskje. De ville bodd trangt og tett og dårlig. De ville vært aleine, uten hele slekta rett i nærheten på en eller annen breitømra tregård. De måtte blitt tvunget inn i det danske språket - ingen forstår vel den islandske tungegymnastikken. Nei, de ville ikke fått så gode vilkår, egentlig, men de ville hatt noe å gjøre og de ville hatt det bedre enn nå. Og, de ville i alle fall ikke vært en sånn ekstrem og unødvendig kostnad for den danske krona. Tenke seg, bo der, på Island, helt frivillig! Hvem vil vel det?</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Ja, inn i dette trer vi som lesere. Året er 1784, det er opplysningstid og vitenskapen står sterkt. Vi følger hovedpersonen, den danske vitenskapsmannen Magnús Árelíus, som nettopp er blitt sendt ut på dette oppdraget. Han er svært prega av sin tids ideologi som dannet og utdannet overklasse, som i sin tur legitimerer tanken om at han og hans stand er en slags overmennesker sett i forhold til den gemene hop. Det igjen legitimerer standens bortimot naturlige imperialistiske tendenser overfor Island og det islandske folk, som sammenligna med det danske og dannede er nærmest tilbakestående. Magnús ankommer Island med pudret parykk, silketørkle, hvite strømper, jakke med slag og bluse med blonder, helt etter hovedstadens nyeste mote. Til hest skal han forsere og deretter måle opp dette dystre landet i utkanten av sivilisasjonen. Han skal reise dit ingen før han har reist, nordover, helt nord til Strandir, skal han, og endelig skal han få satt lengdegrader og breddegrader på det umulige området som nesten bare består av fjellknauser, klippekanter, holmer, steinhauger, trange fjordarmer og stupbratte skråninger.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Umoden, verdensvant, eplekjekk og nedlatende begynner Magnús sin ferd sammen med et par islandske lokalkjente følgesvenner, som helst ikke vil være med på et sånt prosjekt, men som ikke har noe valg: Det er jo ikke akkurat flust av muligheter for å tjene penger på Island. Og penger trenger de alle. Landet er utarma, i krise, og det er så vidt det går rundt sjøl for storkårsfolk. Så da kan en jo like greit gå rundt og leie noen hester for en jålebukk og tjene godt med penger på det. Men motvilligheten gjør at det stadig er gnisninger mellom Magnús og kompanjongene hans - gnisninger Magnús ikke helt forstår årsaken til eller ikke helt bryr seg om årsaken til, men som leseren ser omfanget av og venter på skal bli helt avgjørende. Og slik går det jo. Om det ikke er uenigheter om hvilken gård som ligger hvor og hva den heter, og om det ikke er islendingene som biter i seg snertne kommentarer og rein gapskratt når noen beinrester i sanda vurderes helt feil, så er det noe annet. Stadig noe, stadig lenger nord, stadig verre.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Underveis møter Magnús mange islendinger. Alle dømmer han kjekt og greit fra hesteryggen. Noen inngår han avtaler med. Noen ligger han med, uten å tenke over konsekvensene for sin egen del, og uten å i det hele tatt reflektere over om det kan ha konsekvenser for den magre enka han ligger med. Hva om hun, som allerede er i en såpass pressa situasjon at hun selger seg sjøl for litt kaffe og noen matvarer, også får et barn ni måneder seinere? Hva skjer da med det barnet? Det er ikke hans tanker i det hele tatt. Det går heller slik: Tenk å være så ussel at du tigger! Tenk å be fremmede om medisin! Tenk å sende barna sine rundt slik, uten sko! Tenk at de tar på han med så møkkete hender! Likevel er det noe ved dem, som gjør at han ikke helt klarer å kvitte seg med ansiktene deres og skjebnene deres. Det er som om de fortsetter å gå ved siden av han mens han rir gjennom alt dette grå, det grå havet, den grå skodda, de grå klippekantene. Og i alt dette grå, blander fantasi og virkelighet seg sammen til Magnús ikke lenger veit hva som er hva.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Den islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson (f. 1971) har i romanen <i>Reisen til livsvannet </i>fra 2018 (norsk utgave ved Oskar Vistdal (f. 1953) i 2020) kasta lys over det som for meg var en nokså ukjent del av islandsk historie. Jeg visste at Island først lå under den norske (fra 1262) og siden den danske (fra 1397) krona, med hardere kår under det danske eneveldet på 1600-tallet, og med en økende sjølstendighetsbevegelse utover 1800-tallet. Men at det faktisk gikk så langt at de danske myndighetene vurderte å tvangsflytte store deler av den islandske befolkninga, kjente jeg ikke til. Det gir fortellinga en nesten ekkel ideologisk overbygning som, i kombinasjon med de realistiske menneskemøtene og Magnús' egen skjebne, blir en grusom kontrast til bokas kjærlighetshistorie. Kjærlighetshistoria er også realistisk og på mange måter både fæl og sår, men den blir ei lise i alt dette rå og vonde. For endelig, etter et liv uten ømhet og varme og omsorg, er det nettopp det Magnús opplever. Og det er så sterkt at det endrer hele han, og med det hele hans liv. Kanskje er det ikke slik at vitenskapen og oppmålingsoppdraget fra myndighetene er det viktigste i verden likevel? </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Fortellinga om Magnús og det islandske landet drives framover av et helt unikt språk, et språk der blant annet latin, dansk, fransk og engelsk blandes sammen med det islandske og varierende norske oversettelser - fra de bondske dialektene til den forfinede dagligtalen. Det er et kjempespenn i ordtilfang, og det er spennende og morsomt å lese de talemålsnære utropene, også fra Magnús sjøl. Noen ord og begreper kan kanskje virke fremmede, men som regel kan en forstå dem utifra konteksten. Stilen er lett og muntlig, vi er tett på Magnús, av og til også inni Magnús, sjøl om han konsekvent skildres i tredjeperson. Men det fungerer at vi kommer tett på. Det er virkelig da spriket melloms Magnús' virkelighet og det han har blitt sendt for å gjøre på den ene sida, og det islandske folkets grimme tilværelse på den andre sida, blir tydelig. Og med det ikke bare tragedien, men også komedien.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">For dette er ei veldig morsom bok! Misforstå meg rett, dette er ikke en roman der en brøler av latter underveis, men det er ei bok der forfatteren bruker tid på å skildre og sette scenene, slik at en virkelig kan se det for seg: Magnús og gjengen møter mange på sin ferd, blant annet en galning, kalt dåren i boka. Spradebassen Magnús, i sine fortsatt halvveis hvite strømper og noe stusselige parykk med fuktige og halvmugne pudderklumper mellom de slappe krøllene, forsøker å få mannen i tale på høfligste vis. Men dåren hører ikke, han vekselvis synger og skriker i vei om beinbruddsgjel og alle våre strømper på bossdyngen og det som verre er, så hele følget blir forskrekka. Det er lett å se det komiske i slike scener, samtidig som det ikke er lett å se bort ifra det tragiske.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;"><i>Reisen til livsvannet</i> er tittelen, og nå har jeg skrevet mye om boka uten å komme inn på nettopp dette livsvannet. Men det tenker jeg er greit, for slik er det i romanen også: Det tar tid før livsvannet kommer på bane, vi må først ri gjennom halve Island, virker det som, over samtlige knauser og ut på de tynneste nes, møte eventyrutfordringer på vår vei gjør vi også, og deretter tar det enda lenger tid før vi forstår hva livsvannet er. Men avgjørende, det blir det. Og underveis er det både spennende, interessant, underholdende, stilig og sårt - og alle valører fanges nydelig av oversetter Vistdal.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;"><i>Reisen til livsvannet </i>er ei kraftfull bok med masse overskudd, humor og vidd. Samtidig er den ei beretning om en svært mørk periode i islandsk historie. Det er ikke gitt at denne overraskende kombinasjonen fungerer, og det kunne nok gått skeis mange ganger underveis, hadde det ikke vært for at Bergsveinn Birgisson er en usedvanlig god forteller. Han har enorm kontroll på prosjektet reint teknisk, og byr på dynamiske vekslinger mellom brevs form og lineær historie, og skildrer troverdig (!) en umoden vitenskapsmann som fanges mellom framskrittstro og bakstreversk overtro, det forutinntatte og det åpne, mellom Gud og fornuft. Og størst av alt er altså kjærligheten, her kanskje først og fremst for Island. </div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-48791354143679284842024-02-01T09:00:00.001+01:002024-02-01T09:00:00.162+01:00Ungdomstid<div style="text-align: left;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgK9LTL02eXyqV0INHIG5hwFtzceXfCgioVly6ccbEIDLeT-YxJWRktMIwCSMFaLmAyChg4hRdmPZ2gO9YjQVJaw-V3T7f4aXHo6mcLhiMzyI3ydPX27408KfkEFCU-1KZrFVDtPStCaVut7JiK__bp_N1lhAPOgXyuoPoThGifGnB0W0Uyj3YtDCq5qVQ/s320/Ungdomstid.jpeg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="320" data-original-width="200" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgK9LTL02eXyqV0INHIG5hwFtzceXfCgioVly6ccbEIDLeT-YxJWRktMIwCSMFaLmAyChg4hRdmPZ2gO9YjQVJaw-V3T7f4aXHo6mcLhiMzyI3ydPX27408KfkEFCU-1KZrFVDtPStCaVut7JiK__bp_N1lhAPOgXyuoPoThGifGnB0W0Uyj3YtDCq5qVQ/w125-h200/Ungdomstid.jpeg" width="125" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">Tilbake i 2014 var det en franskmann ved navn Jean Patrick Modiano (f. 1945) som mottok Nobelprisen i litteratur. Prisen, ifølge De Aderton, blei blant annet gitt "for erindringskunsten han har brukt til å fremkalle de mest ubegripelige menneskeskjebner og avdekket okkupasjonens livsvilkår". Modiano føyer seg dermed inn i ei ganske lang rekke med franske nobelprismottakere. Jeg var blant mange som i tida etterpå sikra meg ei bok av forfatteren, da han inntil offentliggjøringa var helt fremmed for meg. Boka jeg kjøpte, heter <i>Ungdomstid</i>, og nå, etter mange år på ulesthylla, er den endelig lest.</div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;"><i>Ungdomstid </i>(<i>Une Jeunesse</i>, 1981, oversatt til norsk ved Kjell Olaf Jensen (1946-2016) i 2014) er ei lita bok på kun 159 sider. Den har ei halv rammefortelling, altså kun ei åpning, som er lagt til romanens nåtid, mens resten av boka fortelles i retrospektiv. Når vi kommer inn i historia, er det rett før Odiles 35-årsdag. Ektemannen Louis, som er fokaliseringsinstans i store deler av boka, er jevngammel med henne. Når han kjører en besøkende til toget etter bursdagsselskapet, settes det i gang ei erindring. Han tenker tilbake til da han og Odile var unge, femten år tidligere, da han var ferdig i militæret og hun forsøkte å slå igjennom som sanger. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Vi er i Paris på begynnelsen av 1960-tallet, krigen er fortsatt et åpent sår i Europa, og Odile og Louis møtes ved en tilfeldighet. Begge er aleine og sliter med å finne retning og å tjene nok til å forsørge seg sjøl. Naivitet, dumhet, tilfeldighet og rein nød tvinger dem inn i situasjoner de seinere strever med å komme seg ut av. De settes i takknemlighetsgjeld og faktisk gjeld og veves inn i et nett av maktkamper, manipulasjon, bestikkelser, politikk, svindel og bedrag, og de veit ikke hvem de skal stole på. Etter flere måneder på andres nåde byr det seg plutselig en mulighet for å komme seg ut. Og den tar de.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Og slik slutter boka. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det er ikke egentlig så mye mer å si heller. Dette er ei lita bok, og ei lita fortelling. De mest interessante passasjene omhandler Odile, og disse dveles det ikke ved. Alt surret med Louis får derimot stor plass. Modiano holder seg hele tida på avstand i tredjeperson, slik at vi aldri er med, vi bare betrakter de to som strever fra et sted langt unna. Av og til håper vi at de ikke gjør det de er i ferd med å gjøre, men de gjør det likevel, uten at det framkaller noe særlig større engasjement hos leseren. Det er ikke kjølig eller ufølsomt, bare ekstremt distansert og faktisk helt følelsesløst i den forstand at det knapt settes ord på en eneste sinnsbevegelse. Og de gangene det settes ord på, virker det påklistra. Det gjør at alvoret kanskje ikke synker helt inn hos leseren, fordi hovedpersonene virker så uaffiserte. De lar seg bare føre hit og dit, som om de er noen andres eiendom eller leiketøy. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Språket er godt, prega av luft og tre prikker etter hverandre ... som indikerer at det tenkes eller reflekteres, med det resultat at mange setninger faller litt. Kan de ikke tenkes ferdig? Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om det grepet, da det på mange måter virker som om teksten er uferdig. Fokaliseringsinstansen ga meg også litt hodebry. Vi følger stort sett Louis ganske tett, men plutselig kan Modiano være tett på Odile. Odile utsettes for ekstreme prøvelser, men gis ekstremt liten plass i boka. Betyr det at hun er mindre viktig? Hvordan kan det verste i boka få minst plass?</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Navnelikheten mellom flere av de mannlige bipersonene på B gjorde det litt vanskelig å holde dem fra hverandre. Modiano karakteriserer heller ikke noe særlig i replikkene, slik at alt i teksten har samme tone, fra Odile til Louis, andre bipersoner og disse mennene. Kanskje det er litt av poenget, at vi er inne i en jevn erindringsstrøm. Men det kan også oppfattes som flatt. Etter hvert opplevde jeg at handlinga gikk fra å være nokså enkel og grei å følge, til å bli mer kaotisk. Det er penger, tog, smug, gatenavn, gamle bygg, biler og disse mannfolka med ulik bakgrunn. Kanskje det er ment som et slags høydepunkt, jeg veit ikke. Jeg synes ikke det var spennende, bare plagsomt. Så tar Louis og Odile den utveien de plutselig har foran seg. Og det er det, og jeg som leser er rimelig upåvirka. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;"><i>Ungdomstid </i>var dessverre ikke helt min type bok, og fordi den slutter så plutselig, og uten at vi kommer oss tilbake til utgangspunktet i åpninga, virker den også uferdig. Jeg forstår derfor ikke helt hvorfor nettopp Modiano mottok Nobelprisen i 2014 - det fins da så utrolig mange fantastiske forfattere der ute! Og skulle en ha lyst til å lese ei bok med skildringer fra Paris, der hovedpersonens prøvelser er virkelige, og der leseren er med, og der det er så intenst at en nesten ikke orker å lese, da er Cora Sandels bøker om Alberte hundre reiser bedre enn dette, bare så det er sagt.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-8737978928095483682024-01-24T08:45:00.002+01:002024-01-24T08:45:00.253+01:00Winterkrigen<div style="text-align: left;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhyBX2KC4aOq6NnH9f7p9TiTYmb7hLTTO1YlBl7wYLju-z69p_XHPZyS-3wF8YATg8peGnQlmgP5HRwS0OOgdlkBQVTU1RDsQoQq-B-bMdCaMEqay_iH383Xmp9uOOeU-W5NA6YJ7lF-EPathXsyeUAMcc1UjxYx9wM5MTmz2RaeKEmlw86IotquMq4Kr8/s2498/Winterkrigen.jpeg" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="2498" data-original-width="1591" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhyBX2KC4aOq6NnH9f7p9TiTYmb7hLTTO1YlBl7wYLju-z69p_XHPZyS-3wF8YATg8peGnQlmgP5HRwS0OOgdlkBQVTU1RDsQoQq-B-bMdCaMEqay_iH383Xmp9uOOeU-W5NA6YJ7lF-EPathXsyeUAMcc1UjxYx9wM5MTmz2RaeKEmlw86IotquMq4Kr8/w127-h200/Winterkrigen.jpeg" width="127" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">Uten at jeg helt veit hvordan det skjedde, så fant jeg plutselig bok tre om Ingrid Winter, <i>Winterkrigen</i>, i ulesthylla mi en dag i november. Jeg kikka nøye på den før jeg tok den ut, og deretter måtte jeg bla fram og tilbake i boka i mange minutter før jeg tok sjansen på å lese den. Janne S. Drangsholt (f. 1974) er nemlig ingen ny forfatter for meg. Foruten det humoristiske oppslagsverket <i><a href="https://boktanker.blogspot.com/2023/07/fra-shakespeare-til-knausgard-66.html" target="_blank">Fra Shakespeare til Knausgård</a> </i>fra 2020, har jeg også lest de to første bøkene om Ingrid Winter, <i><a href="https://boktanker.blogspot.com/2018/11/ingrid-winters-makelse-mismot.html" target="_blank">Ingrid Winters makeløse mismot</a></i> fra 2015 og <i><a href="https://boktanker.blogspot.com/2022/11/winter-i-verdens-rikeste-land.html" target="_blank">Winter i verdens rikeste land</a> </i>fra 2016. <i>Winterkrigen </i>kom ut i 2018, og har allerede fått en oppfølger i <i>Winterferie </i>fra 2023. Men den kommer nok ikke jeg til å lese.</div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Nei, for nå er det nok Ingrid Winter for meg. Jeg har ikke lyst til å lese mer om ei voksen dame som surrer og styrer, syter og sutrer, som hemmeligholder og juger og gjør alt verre for seg sjøl og alle andre både hjemme og på jobb. Jeg vil ikke lese om ei nevrotisk og ekstremt sjølopptatt dame med svakhet for vin og tendens til depresjon, jeg har fått nok av kaosfamilien der ingenting egentlig kjennes viktig nok, men som alltid likevel finner veien ut av uføret som Ingrid ofte roter dem inn i, og jeg har i alle fall fått nok av fæle fotballmødre, kjipe lærere, vrange familiemedlemmer og usannsynlig kleine kollegaer som både kliner og drikker og ramler her og der. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det fineste i boka er skildringene av Ingrid som mor, der hun møter på nye utfordringer i forhold til de tre døtrene Alva, Jenny og Ebba. Sjøl om panikken og krisemaksimeringa først rår i alle situasjoner, i typisk Ingrid-stil, synes jeg Ingrid håndterer mye av det de går igjennom veldig godt. Hun gjør noe jeg opplever er viktig: Hun er på samme side som barna, og hun støtter dem, sjøl om hun er fortvila og rådvill underveis. Her er det ingen tegn til å drite ut eller å snakke stygt om, mens det i resten av boka gis i glatte lag både titt og ofte. Det er til stor forskjell for mye eldre litteratur, der hensynet til barna ofte kommer svært langt ned når det er snakk om prioriteringer. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det mest gjenkjennbare i teksten er den masete og travle opptakta til julaften med både adventskalendere, gaver, tvangsvisitter, mas, planlegging av mat, organisering av julaften og ikke minst den kaotiske julefeiringa. Alle karakterene og situasjonene er overdrevent skildra, inkludert en viss julegave som pakkes opp av yngstejenta på julekvelden. Slik ville det aldri vært her hos meg, det er i alle fall sikkert. Og jeg strever med å forstå hvordan og hvorfor Ingrid kjører seg fast i slikt hun egentlig ikke vil. Det er faktisk ikke ulovlig å si nei. Tenk å invitere mange mennesker til jul, helt uten at ektefellen din veit om det! Og tenk at den beste delen av julaften er når Bjørnar, Ingrid og jentene sitter i fred på loftet! Kunne de ikke hatt det sånn hele tida, da?</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det som, tro det eller ei, virker mest troverdig, er alt styret på arbeidsplassen til Ingrid, og endringene de gjennomgår der. Akademia, med alle dens underligheter, blir tatt på kornet, og både høy og lav får så hatten passer. Der er det ledere som klemmer igjennom omfattende endringer uten å ha hørt med de ansatte først, grusomme kontorløsninger og skrekkelige kollegaer, innbilske masterstudenter tror at ei oppgave skriver seg sjøl eller av veilederen eller en blanding, og kleine julebord med ulykker. Heldigvis, i denne sammenhengen, er Ingrid ei dame som ikke gir seg. Det viser integritet og styrke, men det forsvinner litt når Ingrid rett etterpå henger på Instagram eller Youtube og andre sosiale medier og vettløst fordriver tida med visvas og tullball. Og dessuten kan en lure litt på hva forfatteren vil med sin oppstylta diskusjon om virkelighetslitteratur, som stod svært sentralt da boka kom ut. Er det bare for å posere?</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det tristeste i romanen er uten tvil Ingrids forhold til sin egen familie. En dag får Ingrid ei julestjerne på jobb. Hun kjører til foreldrene sine for å gi den til dem, men ender med å sitte i bilen i oppkjørselen deres og kaste blomsten i søpla. Videre forsøker hun å støtte og hjelpe søstera si, men hun vil ikke fortelle noe som helst om samlivsbruddet hun står i, og er bare sur og tverr mot Ingrid. Det er som om de er på fullstendig ulike planeter, alle sammen, og de holder hverandre på en armlengdes avstand sjøl når de er sammen. Hvorfor? Det får meg til å tenke på min egen familie. Jeg skal jammen gjøre min del for at det ikke skal bli slik. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Men bortsett fra disse punktene, som er svært få av mange, ga boka meg dessverre veldig lite. Jeg synes heller ikke den er spesielt morsom, sjøl om den prøver å være det. Åpninga er kostelig, når personalet skal på seminar og sjølve ordet får Ingrid til å krympe seg, men så faller det hele litt sammen. Forfatteren drar det for langt, synes jeg, og så blir det bare rot. Sånn er det i forhold til nabodama Katti også, som starter en mammablogg etter en idé fra Ingrid. Plutselig er det stor suksess og massevis av innlegg, og Ingrid blir hengt ut både direkte og indirekte, mens Katti liksom ikke forstår hva hun holder på med. I min verden er dette virkelig ikke troverdig, men det overrasker meg ikke om det er noen slike mennesker der ute. Som leser blir det uansett for mye. For mye fjas og for lite substans. Det er ikke det at boka er så dårlig, det er mer det at jeg opplever at den ikke treffer. </div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-46429389186340628572024-01-14T08:30:00.001+01:002024-01-14T08:30:00.148+01:00Regn i november<div><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiBAIjRxt7Pm0WEaEpCul2h177dn1QSw8WKb5KfT6NZHxK7k162sKPF1A7kRQOlF0ZTf_loL0-W3QuurRFh2QUWHBIS8EUwIRnM1iBWEQZdNTS_wJd0-k4B6GeFGZBXT_DvIIy9lPt4ucSOWYy48xsdBsYP5zvlSABM-cJbfYBh8OK3LaLrAuBjbnx1Hhw/s2492/Regn%20i%20november.jpeg" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="2492" data-original-width="1571" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiBAIjRxt7Pm0WEaEpCul2h177dn1QSw8WKb5KfT6NZHxK7k162sKPF1A7kRQOlF0ZTf_loL0-W3QuurRFh2QUWHBIS8EUwIRnM1iBWEQZdNTS_wJd0-k4B6GeFGZBXT_DvIIy9lPt4ucSOWYy48xsdBsYP5zvlSABM-cJbfYBh8OK3LaLrAuBjbnx1Hhw/w126-h200/Regn%20i%20november.jpeg" width="126" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">I fjor høst leste jeg min første bok av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Da var det den litt sære, men utrolig fine romanen <a href="https://boktanker.blogspot.com/2023/10/stiklingen.html" target="_blank"><i>Stiklingen</i></a> som blei lest, og fordi jeg likte den så godt, var det like etter klart for neste bok av samme forfatter. Da valgte jeg romanen som heter <i>Regn i november</i>, som jeg leste nettopp i november. Den kom på islandsk i 2004 under tittelen <i>Rigning í nóvember</i>, og blei oversatt til norsk av Tone Myklebost (f. 1954) i 2015.</div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;"><i>Regn i november </i>handler om ei førjulstid som virkelig ikke blir som førjulstider flest. Den kvinnelige hovedpersonen, som vi følger tett i førsteperson, kjører ved et uhell på ei gås, før hun opplever at både ektemannen og elskeren hennes slår opp med henne - på samme dag. Dette får henne til å ville ta en lang ferie - ei pause fra menn og oversetterarbeid, fra familie og venner og alt som er kjent. Men før hun kommer så langt, blir hun nødt til å ta vare på den fire år gamle sønnen til venninna, da hun plutselig blir innlagt på sjukehuset. Når sjukehusoppholdet blir langvarig, velger hun like greit å ta den vesle gutten, Tumi, med seg på reisa. For henne er det ikke et problem at han er døv - de forstår hverandre godt uten språk. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Dessuten virker det som at uhell ett sted gir hell et annet sted: Hovedpersonen vinner både et sommerhus og tidenes største lottopremie! I og med at det er Tumi som velger tallene, deler hun gevinsten med han. Det siste hun gjør før de kjører, er å opprette en bankkonto i hans navn med halvparten av summen. Deretter putter hun to millioner i hanskerommet og kjører av sted på den islandske ringveien. Det som i utgangspunktet skulle bli en rolig ferie på et sted langt unna, med sol og varme og late dager, blir en lang og uforutsigbar biltur rundt på Island i det som kun kan beskrives som drittvær. Det er regn, regn og atter regn, så mye regn at veien regner vekk og det flommer over både her og der. I tillegg er det mørkt, kaldt og tåkete.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Men det stopper ikke dette noe underlige følget. Med sjokomelk til Tumi og et digert kart i passasjersetet, er det bare å kjøre i vei. Unntatt når det er sau i veibanen, og det er det ganske ofte. Det blir mange stopp på veien, de møter mange underlige mennesker, og det er en del uventa krumspring, som får meg til å assosiere mot eventyrene og det fabulerende. De treffer blant anna et estisk mannskor, bønder som sverger på å dyrke agurker, det er strikkhopping med dårlig utfall og de møter en falk, de tar inn på underlige steder, får besøk av en litt for ivrig eksmann som skal ha barn med elskerinna, har snåle telefonsamtaler og får små glimt inn i andres liv gjennom tilfeldige samtaler ved frokostbordet eller over disken. Fireåringen skriver ord i doggen på bakvinduet og følger med mens de kjører mot havet og sommerhuset midt i mørketida.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Den kvinnelige hovedpersonen er ei svært spesiell dame. Jeg liker henne og alle særhetene hennes, og jeg liker at forfatteren skildrer henne slik hun er, uten å legge skjul på noe, og uten å forsøke å klemme henne inn i ei kvinnerolle som ikke passer. For dette er ei kvinne som har sine egne standarder. Hun har kjølig avstand til det meste, inkludert menn, hun har svært gode analytiske ferdigheter, hun er pragmatisk, praktisk og instrumentell, og veldig opptatt av språk - hun snakker svært mange og framstår som ikke bare intelligent, men skarp. Flere ganger underveis eksemplifiseres det faglige og profesjonelle, noe som gjør at leseren tror på henne og yrket hun har. Det er helhetlig og godt skildra. Videre vil hun ikke ha barn, men på samme tid tar hun ansvar for og bryr seg om Tumi uten å klage på noe som helst. Hun bare tar han til seg, som den naturligste ting i verden. Hun kjøper strømpebukser og parkdresser og puslespill, leser bøker og koker grøt og lar han sove med seg. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Men også denne kvinna har ei fortid og ei historie. Ei fortid som fortelles i biter, gjennom kursiverte tekstpartier innimellom reisa rundt på Island, reisa hjemover, reisa bakover i tid. Det er ei fortid som forklarer litt om hvorfor hun er som hun er, ei trist og viktig historie som konsentrerer seg rundt ei vond periode av livet hennes. Utløst av lukt, minner, assosiasjoner, lys eller ord, tas vi med tilbake, hyppigere og hyppigere etter hvert som vi leser. Tilbake til legekontoret. Til det som helt plutselig skjedde på loftet. Til begravelsen. Til fetterne. Igjen til begravelsen. Til alt som er mørkt og trist og som må presses ned. Eller må det det? Kanskje det er ganske lurt å dra på tur med en fireåring - da tvinges en i alle fall ut av det sjølfikserte.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;"><i>Regn i november </i>er ei sær bok, men på en helt annen måte enn <i>Stiklingen. </i>I <i>Stiklingen</i> er det situasjonen og håndteringa av den som er spesiell, her er det både personen, situasjonen og humoren. Og det er masse humor her! Hovedpersonen tar for eksempel med seg den påkjørte gåsa hjem, og lager et bedre måltid ut av den. Hun er redd det skal kunne smakes at den er påkjørt, derfor må hun lage en skikkelig god saus til. De mange oppskriftene er samla bakerst i boka. Der går forfatteren igjennom løst og fast knytta til ulike retter som det vises til i teksten. I tillegg er det fornøyelig med alt dette rare som skjer i romanen. Forholdet mellom jeg-personen og Tumi kjennetegnes både av praktiske løsninger, andre måter å kommunisere på, stor tillit og stor omsorg. Det er rørende uten å være sentimentalt og humoristisk uten å drite ut.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Men først og fremst er det stemninga i begge disse romanene som gjør de så særegne, og som gjør at Auður Ava Ólafsdóttir ligger an til å bli en ny favoritt. Det er så utrolig godt gjort å skape en slik intens, nærmest dirrende tilstedeværelse. Og den veit jeg virkelig ikke hvordan forfatteren får til. Det er både ydmykhet og respekt, stor klokskap og troverdige personer i disse tekstene. Men <i>Regn i november </i>har også litt fandenivoldskhet og snert, og det både kler fortellinga og hovedpersonen. I tillegg er det befriende å lese om ei kvinne som ikke først og fremst knytter identiteten sin opp til det å være ei kvinne og å tilfredsstille forventninger til kvinner, som det å få barn. Hun er først og fremst sin egen person, sitt eget menneske, og hun både vil og kan definere seg sjøl. Slikt heier jeg alltid på, og jeg heier også på Auður Ava Ólafsdóttir og neste bok.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-67096776061897965112024-01-10T08:00:00.001+01:002024-01-10T08:00:00.138+01:00Leseplaner 2024<div style="text-align: justify;">Etter den årlige oppsummeringa, venter den obligatoriske planlegginga! Noen får kanskje helt mark av slikt, og liker å lese etter innfall og humør, bestselgerlister og snakkiser, og det er det virkelig ikke noe galt med. Men jeg liker å planlegge litt og ha en grunnleggende struktur på plass, slik at jeg har bøkene klare når det haster å velge. Jeg kan jo ikke kose meg med å vurdere fram og tilbake i et par timer når jeg skal rekke flyet til en konferanse! Hva leseåret 2024 bringer, vites ikke, men her er i alle fall litt av det jeg ønsker at det skal inneholde.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Generelt lesemål settes til 30 titler. Jeg leste 25 bøker i løpet av året som gikk, i året som kommer høyner jeg til 30. Jeg er ikke med på noen leseprosjekter eller med i noen lesesirkler per nå, så alt blir frilesing, lystlesing eller tvangslesing, alt ettersom. Likevel skal jeg lese etter lister, fordi det hjelper meg med å strukturere lesinga. Og målet er, som alltid, å lese ut av egne ulesthyller. Der står det tross alt veldig mye bra! Og noe har stått der skrekkelig lenge... Derfor beholder jeg to tidligere grunnleggende prinsipper også i år: </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;"> 1. Å lese ut av egne ulesthyller. Jeg ønsker at minst 25 av bøkene jeg leser i 2024 er fra egen boksamling.</div><div style="text-align: left;"><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;"> 2. Å lese omtrent like mye av kvinnelige og mannlige forfattere. Hvis overvekt, helst med overvekt av førstnevnte. Det er viktig å framheve gode forfattere av begge kjønn, men statistikken viser at kvinnelige forfattere gis ut sjeldnere, omtales mindre og får færre priser. Derfor vil jeg løfte dem fram.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">I tillegg kommer årets ønskebøker - bøker jeg har ekstra lyst til å lese i løpet av leseåret. Jeg har ikke hatt ønskebøker på noen år, rett og slett fordi jeg har lest så lite. Men nå forsøker jeg meg på å vende tilbake til lista, og henter fram den jeg hadde i 2021: </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;"> 1. <i>Den guddommelege komedie</i></div><div style="text-align: justify;"> 2. Ei bok av Sigrid Undset</div><div style="text-align: justify;"> 3. Charlotte Brontës <i>Professorn</i></div><div style="text-align: justify;"> 4. <i>Den gylne notatbok</i></div><div style="text-align: justify;"> 5. Ei bok av Margaret Atwood</div><div style="text-align: justify;"> 6. Begynne på Olav Duuns bøker om Juvikfolket</div><div style="text-align: justify;"> 7. <i>Den store Gatsby</i></div><div style="text-align: justify;"> 8. Noe av Shakespeare</div><div style="text-align: justify;"> 9. Bøkene om Dina (er halvveis)</div><div style="text-align: justify;">10. <i>Falkejakt</i></div><div style="text-align: justify;">11. <i>Historien</i> av Elsa Morante</div><div style="text-align: justify;">12. Samlinga <i>Kors, sverd og rose</i></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Ett punkt er tatt ut, rett og slett fordi boka, <i>Bodvars saga</i>, er lest. Flere punkter blir stående, som Undset, Shakespeare og Atwood, fordi der er det mer å ta av. Heldigvis! Med det har jeg på mange måter gitt meg sjøl ett mål per måned, men om det blir slik i realiteten, gjenstår å se. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Og med det er leseåret 2024 endelig sparka i gang!</div></div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-42733024920030211012024-01-04T23:09:00.002+01:002024-01-04T23:14:46.894+01:00Leseåret 2023<div style="text-align: justify;">Så er det igjen blitt et nytt år, og mens vi allerede er på god vei inn i 2024, er det på tide med ei oppsummering her hos meg. Hvor mye blei lest og hva blei lest i løpet av leseåret 2023?</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">I 2023 fant jeg veien tilbake til bøkene igjen, etter å ha hatt ufrivillige, nesten lesefrie år både i 2021 og i 2022 grunnet stillingsbytte og påfølgende oppstart i en ny og krevende jobb. Etter et turbulent førsteår og et intenst andreår har jeg nå blitt litt mer varm i trøya på jobben, og kan derfor bruke mer tid på det jeg liker, som lesing. Det var godt å få komme tilbake i eget tempo, og ikke minst la leselyst og humør finne fram til bøkene, framfor å være styrt av lister, pliktfølelse og tvangslesing. Jeg har jo en tendens til de tre siste, da det gir veldig mye struktur, så det var befriende å være uten! I begynnelsen valgte jeg også å kun ha fokus på lesinga, ikke skrivinga. Den fikk komme etter hvert, som en eventuell bonus, tenkte jeg, og det gjorde den.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Antall leste bøker i 2023 ender på 25 titler. I tillegg har jeg to halvleste, som jeg leser nå og som leses ut i løpet av ukene som kommer, en rekke barnebøker som jeg har lest for og sammen med barna, lydbøker vi har hørt hjemme, artikler og essays som ikke er samla i bokform og så videre, samt alt jobbrelatert. Så sjøl om antallet bøker er lavt, er jeg ikke så verst fornøyd likevel. 25 titler er akkurat litt mindre enn ei bok annenhver uke, og med tre barn og mer enn full jobb, er det ikke så ille. Det er langt mer enn i fjor, da jeg kun leste fire bøker, og en god del mer enn i 2021, da jeg endte på ni bøker. Det viser det jeg har kjent på sjøl også - at jeg er på vei tilbake til litteraturen, lesinga og skrivinga. Herlig!</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Til sammen blei det 29 blogginnlegg i løpet av 2023. Det er ikke så mye, men igjen: Mer enn året før! Det får bare være at det er mitt tredje dårligste bloggår - jeg tror ikke jeg hadde hatt kapasitet til så mye mer. Derfor er jeg helt tilfreds med det jeg har fått til.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Videre er fjorårets bokfordeling er slik:</div><div style="text-align: justify;">- 19 av 25 bøker er skjønnlitterære titler</div><div style="text-align: justify;">- av disse er det 16 romaner</div><div style="text-align: justify;">- 6 av 25 bøker er sakprosautgivelser</div><div style="text-align: justify;">- 16 titler er skrevet av kvinner, 9 titler er skrevet av menn</div><div style="text-align: justify;">- 24 bøker henta jeg fra egne ulesthyller, ei bok blei kjøpt</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Og med det gjenstår det bare å takke for 2023! Takk til alle dere som leser, tenker, skriver og kommenterer, som tipser og informerer, og som er med på å gi meg fine timer her og på andre bokblogger. Godt nytt leseår til dere alle!</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-49450063934077433322023-12-23T09:00:00.001+01:002023-12-23T09:00:00.141+01:00Familien på Gilje<div style="text-align: left;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhktCdvUK36N4VMQPdzVog7UcqeA-OS9QkgLOG5YSQwoH9x8y3l9_jjw9MyAb2MipaCZigzvWWXYyRBB9obZK7TK2D6qx9GzKbocmQiFdQljc1I1Tj_yiMoRbweahcwEx8PIV8qKLG-s6rhfcEn1VIi11GsCeS8Hx6FYunT4kxg6GNwE6vURq6Cl7tWB0I/s987/Familien%20p%C3%A5%20Gilje.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="987" data-original-width="600" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhktCdvUK36N4VMQPdzVog7UcqeA-OS9QkgLOG5YSQwoH9x8y3l9_jjw9MyAb2MipaCZigzvWWXYyRBB9obZK7TK2D6qx9GzKbocmQiFdQljc1I1Tj_yiMoRbweahcwEx8PIV8qKLG-s6rhfcEn1VIi11GsCeS8Hx6FYunT4kxg6GNwE6vURq6Cl7tWB0I/w122-h200/Familien%20p%C3%A5%20Gilje.jpg" width="122" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">"De fire store" er et velkjent begrep i norsk litteraturhistorie, og gjennom over hundre år i skoleverket har tusenvis av elever fått det opplest og vedtatt at de fire største og viktigste i norskfaget er Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), Henrik Ibsen (1828-1906) Alexander Kielland (1849-1906) og Jonas Lie (1833-1908). Vel, det er ikke noe jeg skal krangle på her og nå, sjøl om jeg sjølsagt er uenig. Her skal det handle om sistnevnte, Jonas Lauritz Idemil Lie, og hans roman fra 1883, <i>Familien på Gilje</i>.</div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Uenighet eller ei, jeg synes det er viktig å lese bredt, og naturligvis innebefatter det også at jeg er godt kjent med eldre litteratur. Vår moderne litteratur bygger tross alt på sine forgjengere, nålevende forfattere lar seg inspirere av eldre litteratur, reagerer på den, går i dialog med den, forkaster den. Stadig utvides den veven som er intertekstualitet, bevisst og ubevisst. Derfor er eldre litteratur både spennende og stadig relevant på nye måter. Særlig viktig er den i de tilfellene der litteraturen som kunst og politisk arena er med på å prege samtida til forfatteren, og der forfatterne tar sitt samfunnsoppdrag på alvor og våger å belyse samfunnsproblemer gjennom litteraturen de skriver. Det er jo slik "de fire store" på mange måter anses som viktige, og til en viss grad fortsatt er det. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Gjennom grunnskolen og videregående leste jeg korte utdrag fra hver av disse forfatterne. I videre studier var det Ibsen som blei lest, noe som da har gjort at jeg har måttet lese de tre andre stort sett på egenhånd. Alexander Kielland fikk jeg sansen for tidlig, og har derfor lest hele forfatterskapet. Bjørnstjerne Bjørnson har jeg lest innimellom, men ikke mye med tanke på hvor mye han skreiv. Litt langsommere har det gått med Jonas Lie, som jeg ikke har lest ei hel bok av før nå i høst.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Da falt valget på <i>Familien på Gilje</i>, en av Lies mest kjente og mest leste romaner. Den har undertittelen "Et interiør fra førtiårene" og har illustrasjoner av kunstneren Erik Werenskiold (1855-1938). Her trer vi inn i et embetsmannsmiljø på bygda. Kaptein Peter Jæger skildres som en rød, rund og fet mann i loslitt uniformsfrakk. Han er familiens patriark, en hissig gjerrigknark av en buldrebass med eget kontor og litt dårlig hjerte. Sammen med hun som omtales som Ma eller fruen har han fire barn - Kathinka, kalt Thinka, Thea, Inger-Johanna og Jørgen. Når vi kommer inn i fortellinga er jentene halvvoksne, og i løpet av boka skal de forlate redet, en etter en. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Den ytre handlinga i romanen, som nettopp er hvordan disse jentene på ulike måter plutselig blir voksne i den forstand at de reiser hjemmefra og etter hvert blir gift, er det som driver teksten videre. Men bokas virkelige styrke ligger i skildringene. Uten å si rett ut hva som er problemet, skildrer Lie hvordan Ma og Jæger har det. Hun må ydmykt spørre sin mann om de kan bruke hennes medgift på å gjøre jentene klare for ekteskapet, og for å få sønnen inn på videre studier. Jæger vil ikke, for alt er så dyrt. Han får hjerteklapp og blir andpusten når regninga kommer, og han raser mot Ma, som har satt i gang det ene etter det andre. Det er jo mye bedre å holde jentene hjemme! Samtidig har han ingen betenkeligheter med å ha opptil flere gjester på besøk, og byr på både vin og kalv og det beste tilbehøret, kaffe og konjakk og røyking av sigarer til langt på natt, mens familien da knapt har kjøtt i hus i ukene etter.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Videre er Jæger både en dårlig menneskekjenner og verdens verste hestehandler, og familien ender opp med de kleineste hester med stadig verre skavanker - den ene er for eksempel blind. Det fører til at familien aldri kan reise standsmessig noe sted. Riktignok har de med seg både hest og vogn når de blir bedt bort, men de må gå stort sett hele veien både til og fra, og kun sitte på når vogna ruller inn der de er bedt. Hadde det ikke vært for en trofast gjeng med tjenere, fornuftige unger og Mas kløkt, ville Jæger, som det ødelandet han er, vært slått konkurs for lengst. I stedet tilbringer han dagene inne på sitt eget kontor, der han, beskytta for lyd og forstyrrelser, ikke gjør stort. Nede i dagligstua arbeider Ma på spreng med å få gjort unna alt som må gjøres mens det fremdeles er dagslys -. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det er en ganske uholdbar situasjon for dem alle. Og løsninga er sjølsagt å få døtrene gift så godt som mulig. For å få til det, må foreldrene godta at jentene brukes som brikker i intrikate spill i andre kretser og byer, og at de utstyres kostbart på fornemste vis, slik at beilerne lures til å tro at jenta kommer fra en mer velstående familie enn hun faktisk gjør. Dette spillet, og lureriet, er på godt og vondt. Det gir muligheter til et godt og velstående liv. Men Ma og Jæger mister råderett over barna og har ingen sjanse til å gripe inn om noe skulle skje. Og brått er det for seint. Men, når det så virkelig gjelder, er det Jæger som har hjertet på riktig sted. Han klarer ikke å tvinge den ene dattera inn i noe hun ikke sjøl vil, sjøl om det koster han både vennskap, penger, ry og anseelse. Slik blir romanen, med sine fire skildringer av fire ulike kvinneskjebner - Ma, Thea, Thinka og Inger-Johanna - også et viktig innlegg i kvinnesaken.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">I disse fire belyser nemlig Lie vidt forskjellige måter å være kvinne på. Ma har innfunnet seg med sin skjebne og går sin mann til hånde så ofte hun kan. Det er hennes mål her i livet, å være til nytte for han. Hun er sjøloppofrende og på mange måter en mønsterhustru sett med datidas briller. Men 1840-tallet var ei brytningstid, og andre måter å leve på blei stadig mer vanlig - og dette var ikke mindre aktuelt på 1880-tallet! Den ene dattera inngår et arrangert ekteskap med en langt eldre mann, men skjønner for seint hva hun fanges inn i. Da har han allerede slutta å beile, hun er ikke så interessant lenger og det er forventa at hun bøyer sin vilje innunder hans. Ei anna datter er på vei inn i det samme, men stanser før det er for seint å snu. Hun insisterer på å gifte seg av kjærlighet. Slik minner romanen litt om den mye lengre boka <i><a href="https://boktanker.blogspot.com/2020/01/middlemarch.html" target="_blank">Middlemarch</a></i> av George Eliot, som også belyser mye av det samme. Kanskje det går an å anta at Lie, som i nesten tretti år bodde i utlandet, leste Eliots roman, og skreiv en norsk versjon? <i>Middlemarch </i>utkom tross alt i 1871-1872, og også Eliots bok er lagt tilbake i tid.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Jeg må innrømme at boka var litt seig å komme i gang med - den er uvant langsom når en kommer fra ei bok som <i><a href="https://boktanker.blogspot.com/2023/12/tre-menn-til-vilma.html" target="_blank">Tre menn til Vilma</a></i>. Lies språk er gammelmodig og noe tungt, men det er slik det skal være. Og etter noen sider har jeg justert ned lesetempoet slik at jeg ikke bare får med meg replikkene, men også skildringene av landskapet, de høye snøskavler og den tunge snø på trærne, den bitende kulde, klangen fra dombjellene, småfuglene ute i neket, latteren fra barna på vei opp bakken, trampinga fra Stor-Ola, hvesinga fra kjertelyset, røyken fra ildstedet. Og ned, farende ned trappene i sine tunge tresko, kommer Jæger, brummende og rød. Ma stopper og syr ved vinduet, det er Jørgens bukse som har revna bak. Der ute høres det rop, for nå kommer det besøk!</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Og med det er handlinga i gang, og jeg trekkes inn i ei bredt anlagt fortelling med et stort persongalleri. Noen ganger gikk jeg kanskje litt i surr med alle disse middelaldrende embets- og militærfolka som til stadighet dukker opp, men bortsett fra det, gikk det greit å holde styr på alle sammen. Deler av handlinga gjenfortelles i brevs form, og der er språket enda mer gammelmodig. Disse passasjene er ikke kursiverte, noe som gjør at de glir godt sammen med resten av romanen. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Romanen består av fjorten kapitler av ujevn lengde, og det går en del tid mellom nesten hvert eneste kapittel. I tillegg kan det være tidshopp midt i kapitlene. Det gjør at romanen utspiller seg over lang tid, og at vi som leser blir godt kjent med de viktigste personene. Kapitlene blir slik ulike nedslagsfelt, der vi som lesere kommer inn for å betrakte hva som har hendt siden sist. Noen kapitler er fortellende, noen mer sceniske, andre er som tablåer. Og til sammen blir de altså fortellinga om denne ene familien på Gilje.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-34617572605859545442023-12-21T23:45:00.002+01:002024-01-23T00:05:56.175+01:00Tre menn til Vilma<div style="text-align: left;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiuTPsfe3hyphenhyphenH2H_MsZ0kdG7BODC-q78iZxHv_-PGa1LaBDyel6OLc1YKW59Ynjv2wMm9ghjmxNZtQFND0hDEdOMngcHwXajRCSmX5lioVjGFYpdjUV7L1rIrLkHk7wHs_ycTOm3MtZA262uZll1J-XJ0sP9q9Tqdl6hHabxFsCpAYlBzBrBfL4JBmYI5f8/s2492/Tre%20menn%20til%20Vilma.jpeg" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="2492" data-original-width="1580" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiuTPsfe3hyphenhyphenH2H_MsZ0kdG7BODC-q78iZxHv_-PGa1LaBDyel6OLc1YKW59Ynjv2wMm9ghjmxNZtQFND0hDEdOMngcHwXajRCSmX5lioVjGFYpdjUV7L1rIrLkHk7wHs_ycTOm3MtZA262uZll1J-XJ0sP9q9Tqdl6hHabxFsCpAYlBzBrBfL4JBmYI5f8/w127-h200/Tre%20menn%20til%20Vilma.jpeg" width="127" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">Har du hørt om Vilma Veierød? Du veit, den trettifem år gamle pianolæreren som forsøker å slutte med bananer fordi hun har lest at de er radioaktive? Hun som bor aleine i det store, gamle huset, som snakker om mikromort og av og til opplever at de bløtlagte chiafrøene renner ut i veska? Ja, den Vilma Veierød. Hun som er nokså snål, nokså søt og litt håpløs. Særlig rett før jul. Særlig i møte med menn. Og i denne romanen, <i>Tre menn til Vilma </i>(2020), møter hun faktisk tre av dem. Eller fire, avhengig av hvordan du teller.</div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det hele begynner med en død mann på et fly. Den døde mannen har med seg en bratsj og mange brev, som alle er adressert til Vilma. Dessuten har han på seg en løsbart, men det skal seinere vise seg at det ikke er så rart som det virker som. Patologen Robert og presten Ivar er nødt til å åpne noen av brevene for å finne ut hvem Vilma er. I forhold til den døde mannen, altså. Og slik står de en dag litt før jul på døra til nettopp Vilma Veierød. Der skal de overbringe det overraskende dødsbudskapet, og det er sjølsagt den samme dagen som de fiskeegglignende chiafrøene tyter og gyter ut i veska og notene og utover golvet i gangen. Derfor kan de to mennene ikke komme inn, nei, de må foreta hele det seremonielle kondolanseritualet ute på trappa. Det avsluttes med at presten holder Vilmas hånd, lenge, så Vilma blir varm og nesten susete, og at patologen roper "pikk". Begge deler får Vilma til å tenke på både det ene og det andre.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">På døra kommer også Amdi, gutten som så gjerne vil lære å spille piano. Vilma er for høflig til å jage han bort gjentatte ganger, så hun ender opp med å undervise han hjemme. Amdi har lyst på O'boy, men det har ikke Vilma, sjøl om det naturligvis er en fin ting å ha i hus når en får besøk av venner. Vilma lurer forresten fælt på dette med vennskap, og hvem hun egentlig er venner med. Om hun har noen i det hele tatt? Hun er jo så vant til å være aleine etter at grandtante Ruth døde. Kanskje noen av kollegaene på kulturskolen kan regnes som venner? Sølvi? Kanskje hun kan bli venn med presten? Eller noe mer...? Han er jo ganske kjekk og ligner litt på Jesus.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Plutselig har Vilma både melk og sjokoladepulver på plass neste gang gutten kommer. Sånn i tilfelle. Amdi har perfekt gehør og viser seg å være et lite vidunderbarn. Vilma spiller vanskeligere og vanskeligere stykker, og Amdi gjentar leikende lett, som om han aldri har gjort annet enn å spille. Det får Vilma til å tenke på sin egen spilling, og at hun kanskje også bør spille litt igjen, ikke bare fordi hun må, men fordi hun vil? Etterpå kryper gutten opp ved kjøkkenbenken og lager seg sjokolademelk. Når så patologen dukker opp, igjen, og kommer inn, er veien tydeligvis veldig kort fra guttens tanker om ulike juleforberedelser til å lage pepperkaker. Med han sjøl så klart. Og Robert. Og Vilma. Hjemme hos Vilma. Også Vilma som bare skulle ha ei rolig jul, da. Aleine, som hun pleier. Sånn går det når venner inviterer seg sjøl. Hvis det er venner de er, da?</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Nei, i denne boka, som så mange andre bøker i lignende sjangre, er det svært lite som går etter planen. Og det er vel litt av poenget? For i <i>Tre menn til Vilma </i>er det nettopp de uventa hendelsene som får ting til å skje, som skaper friksjon og endring og som sender Vilma ut på sitt livs reise, der hun både besøker kirkekontoret og likhuset, og der hun ifører seg kåpe og rød leppestift og gjemmer seg i hagen til nokså fremmede folk. Hun ender også opp med å bake pepperkaker hjemme på kjøkkenet sjøl om det er fryktelig grisete, hun øver seg på å gå i begravelse og hun drar på middagsbesøk sammen med en patolog med verbal tourettes, og forsøker krampaktig å skjule de stygge ordene som støtt og stadig tyter ut, noe som er ganske ukomfortabelt, egentlig. Hun leser også en mengde brev, som avslører sannheter om henne sjøl, opphavet hennes og ikke minst grandtante Ruth. Grandtante Ruth tok jammen med seg litt av hvert i grava! Og da, når hun til og med vipper opp golvbord hjemme på loftet og finner både flybilletter og brev og skjønner at mye her i livet bare er tilfeldigheter, da er det jammen godt å ha en venn eller to, uansett om de drikker O'boy eller ikke.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Ja, sånn er det altså for Vilma Veierød i denne boka. Her møtes det kaotiske og rotete med behovet for ro og orden. Vilma opplever at livet tar et byks og at alt skjer på en gang, noe som gjør henne usikker på alt, hvem hun er, hvor hun er på vei og hvor hun havner. I romanen opplever vi verden gjennom et herlig skråblikk, et blikk som har sans for struktur og at alt er ved det vante, og som ikke nøler å si ifra om noe er galt, i alle fall av og til, de gangene hun ikke har misforstått. Det er bare det at Vilma er litt mye inne i sitt eget hode, og litt lite på utsida. På den måten blir det sprik, og Sølvi rister på hodet og forsvinner ut av rommet og rektor på kulturskolen må ringe og fortelle Vilma at hun ikke egentlig kan snakke sånn til elevene sine. Sånn sett er det bra at tre menn og en gutt trekker Vilma ut fra livet i hodet og holder henne i den virkelige verden, der det handler om julekonserter, baking, mulige ekteskapsbrudd og musikk, og ikke bare romfart, løsbarter, flaskepost og en leilighet i London.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Forfatter Gudrun Skretting (f. 1971) har skrevet ei morsom bok som helt tydelig hører hjemme innafor underholdningssegmentet. Hun har et godt språk, har sans for komikk og skildrer den gjenkjennelige hovedpersonen Vilma både med sårhet, varme, omtanke og masse humor. Vilma er såpass vanlig at vi alle kan kjenne ei som ligner, enten det er et familiemedlem, en venn eller en kollega, og hun er såpass rar at det blir gøy. For eksempel har hun dette opphenget med bananer og andre mikromort. Hun er også ganske konkret og bokstavelig, noe som får tankene til å gå i retning av autismespekteret, uten at det trenger å være noe der. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">På den andre sida er boka litt for melodramatisk og forutsigbar, uoriginal og stiv i brevdelene og det blir rimelig mye tårer og snørr mot slutten. Ikke på meg altså, men på Vilma. Det blir kanskje i overkant mye av alt i innspurten, men det fungerer jo, og dessuten oppfyller vel dramatikken de kravene som ligger i sjangeren - at det skal gå bra til slutt. Men det er ikke til å legge skjul på: Dette er en roman om privilegerte mennesker i en privilegert del av Norge. Til og med familiehemmelighetene som rulles opp er av det privilegerte slaget. Det er ikke noe galt med det, det er bare ei bok som i den store sammenhengen framstår som mindre viktig enn mange andre. Og det er den jo også.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;"><i>Tre menn til Vilma </i>blei skrevet, utgitt og markedsført som ei julebok, og den passer godt under den merkelappen. Boka er søt, svært sjarmerende og faktisk også litt original med tanke på utgangspunktet: Pianolærer Vilma er nemlig ikke ute etter å kjøpe de nyeste klærne, kjøre den kuleste bilen, ha den best betalte jobben, kapre den deiligste mannen, reise mest mulig eller drikke bobler med venninnene. Hun tror hun er fornøyd med eget liv fordi hun ikke veit bedre. Hun er ensom, og søker rolig, og kanskje uten å vite det sjøl, etter noen å være sammen med. Og det er her romanen er så fin, for det er da ganske så universelt og gjenkjennelig å ville høre til et sted og å ville høre til noen andre. Alt i alt ei fin julebok som kombinerer det lette og underholdende med det eksistensielle uten at det blir for tungt å lese mellom kjøping av gaver, pynting av trær og måking av snø. Så får det bare være at den blir litt fort glemt.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-22758166579831647312023-11-30T23:00:00.002+01:002023-12-14T12:11:16.800+01:00Kort & godt: de<div style="text-align: left;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiDNMWzUF3UudlGiuv578qKnW-ROKMtTz0w3reDEJQXedWQHidLn_5NpsKQ7GB8GGk9clBDchyphenhyphenSfidJtsfO3oG3Ou1ft4LpzDi5pIjbBlYpck0mLCx5Z-PxD9_XdZ4rIOrHX4KhMgaTdITrZbs5oTBTAS7_MnRmfUGmST1WOjGaLTLl8ZnRaDs5Edlp6fk/s2480/de.jpeg" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="2480" data-original-width="1571" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiDNMWzUF3UudlGiuv578qKnW-ROKMtTz0w3reDEJQXedWQHidLn_5NpsKQ7GB8GGk9clBDchyphenhyphenSfidJtsfO3oG3Ou1ft4LpzDi5pIjbBlYpck0mLCx5Z-PxD9_XdZ4rIOrHX4KhMgaTdITrZbs5oTBTAS7_MnRmfUGmST1WOjGaLTLl8ZnRaDs5Edlp6fk/w127-h200/de.jpeg" width="127" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">Tidligere i høst leste jeg romanen <i>de</i> av den danske forfatteren Helle Helle (f. 1965). Med sine 157 sider er det ikke ei veldig lang bok, men likevel tok det tid å lese den. Det har nok delvis med språket å gjøre, som både er enkelt, insisterende, sårt og originalt. Teksten foregår for eksempel konsekvent i presens, sjøl om mange av hendelsene som skildres ligger tilbake i tid. Slik oppleves alt som nå, som viktig, som alt. Delvis har nok tidsbruken også med tematikken å gjøre.</div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;"><i>de </i>kom på dansk i 2018, og blei oversatt til norsk av Trude Marstein (f. 1973) året etter. Romanen foregår på Lolland i Danmark på åttitallet, og hovedpersonen er ei ung jente. Hun er seksten, hun begynner på gymnaset, og mora skulle egentlig ha jobba i butikken slik hun pleier. Men slik blir det ikke. Mora blir sjuk, hun blir innlagt, og dattera får langt mer ansvar enn hun skal og bør ha. Hun må klare seg helt aleine i leiligheten over lengre tid, gjennom tynn høstluft, feberklamme dager og kalde vinternetter. Og i all slags vær går hun, med for lite klær, med gnagsår og med sulten stikkende i magen, for å besøke mora si. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Jenta har svært stramme rammer for seg sjøl og egen utvikling, og delvis gir hun seg sjøl disse rammene. Hun har fått penger, men gjør et vesentlig poeng ut av å ikke bruke dem. Hun blir ikke med jevnaldrende ut på konsert, sjøl om hun gjerne vil og egentlig kan. Hun forsøker å være som de andre, men får det ikke helt til. I forhold til gutter er det overfladisk, skildra med få detaljer og uten følelser, noe som blir en sterk kontrast til det inderlige forholdet til mora.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Tematisk sett er boka todelt. Den er både ei oppvekstskildring og ei sjukdomsskildring. Sentralt i begge deler står relasjonen mellom mor og datter, som preger alt dattera foretar seg, som skolearbeid, husarbeid og matlaging. Hun tenker stadig på mora, opplever jeg, men uten at alt er språkliggjort. Det står heller aldri rett ut hva som feiler mora. Romanen er slik ei bok om datterkjærligheten, men ikke nødvendigvis om morskjærligheten. Jeg opplever at det ikke er særlig plass til det i teksten, da det er dattera som er i fokus.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Romanen er svært hjemla i åttitallet som tiår, og har veldig mye tidskoloritt til å være ei så kort bok. Det gjelder tanker og ideer, populærkulturelle og politiske referanser, viktige hendelser, gater og småbyliv med mer. Jeg er sjøl født på åttitallet, men husker ikke noe særlig, og kunne ikke ta alle referansene i boka. Jeg vil derfor tro at romanen framstår som mer utilgjengelig og lukka jo lengre unna åttitallet leseren er.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det er flere fine avsnitt, gode betraktninger og velformulerte setninger i boka, og den er på mange måter ei god bok, men den er aldri inderlig, sjøl om den er både sår og trist flere ganger. Jeg opplever at jeg sitter i leiligheten på andre sida av gata og betrakter mor og datter gjennom vindusflatene. Jeg ser kun det de viser meg gjennom vinduene i rommet, ikke noe mer. Men jeg forventer nok egentlig noe mer.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-1881516429491133642023-11-02T11:56:00.000+01:002023-11-02T11:56:02.377+01:00Kort & godt: Året<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj3t8rfJ2_KtLdDfuKNVOeMluyAWQiWrgoCX75Vzon2u-l1x-UJAPB9Gw7ZDLkrDP-XPXknTYJ3ITDfAbgVca5RlmZq2rwCBjFA2zFsfuIsjGO79pE_LDSFeJ0oiuKPL6AjMRrLzHsJ3yy7shp0Fb_MB01rdRaIGAJ0LpXCkhF0KlPUsQfwxKXUCr7oXoc/s1080/%C3%85ret.jpeg" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="1080" data-original-width="676" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj3t8rfJ2_KtLdDfuKNVOeMluyAWQiWrgoCX75Vzon2u-l1x-UJAPB9Gw7ZDLkrDP-XPXknTYJ3ITDfAbgVca5RlmZq2rwCBjFA2zFsfuIsjGO79pE_LDSFeJ0oiuKPL6AjMRrLzHsJ3yy7shp0Fb_MB01rdRaIGAJ0LpXCkhF0KlPUsQfwxKXUCr7oXoc/w125-h200/%C3%85ret.jpeg" width="125" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">Oppå kommoden, inni en litt for stor haug med konferansepass, hårstrikker, kvitteringer og reine klær som har blitt liggende litt for lenge, fant jeg plutselig denne lille boka. Misforstå meg rett, jeg har verken tatt den eller blitt dement, den er ærlig kjøpt og har kun blitt litt glemt etter en jobbreise, da den var med, men ikke blei lest allikevel. Tanken var å ta den med ned i ulesthylla igjen, men en dag tidlig i høst da jeg rydda oppå kommoden, fant jeg den, og så leste jeg den.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div><div style="text-align: justify;">Jeg har kun lest ei bok av Tomas Espedal (f. 1961) tidligere, <i><a href="https://boktanker.blogspot.com/2019/02/bokyllelesing-tomas-espedal.html" target="_blank">Imot kunsten</a></i> fra 2009. Den likte jeg godt, og derfor hadde jeg egentlig ei forventning om at denne skulle være like bra. Men det er den ikke. </div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Utapå er boka knallgul og glad, inni er den sutrete og stusselig. Ja, Espedal har et poetisk språk, noe som understrekes av at hele romanen har et lyrisk oppsett, slik at en tvinges til å lese saktere (og ganske stakkato). Ja, han skriver fint og sårt om kjærlighet og lengsel og en altoppslukende kjærlighetssorg. Ja, han makter å kombinere sin egen nåtidige vandring og rangel i det italienske landskapet med Petrarcas (1304-1374) liv og diktning i samme landskap, slik at hans eget nokså skrinne verk får stor klangbunn. Men like fullt blir det sutrete og stusselig. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">For hvor lenge kan en hovedperson gå omkring og lengte og savne, sørge og snørre og tyte? Hvor lenge kan en la være å fylle livet med nytt innhold? Hvor lenge skal en leser finne seg i surr, fyll, desperasjon og klamme skildringer av jeg-personens manglende liv og erindringer om et sexliv, om det er i et aldri så vakkert språk? Ikke det siste der, da, det var mye mer trivielt og uinteressant og absolutt ikke nødvendig, men ellers. Jeg kjenner i alle fall at 206 små sider er for mye for meg - desperasjonen vil liksom ingen ende ta, og det bikker over og blir alt for kleint.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Hva som helst blir ikke sant av at det gjentas, og at den som skriver er insisterende. Og hva som helst blir ikke bra av å bli satt opp som et dikt heller. Verst er kanskje enkeltsetningene på side 103-116. De står aleine, med ei blankelinje før og etter, og påberoper seg en slags poetisk rett eller evigvarende sannhet. Setninga etter er ofte noe som enten fortsetter eller bryter med den tidligere setninga. Slik skapes en slags friksjon, men bare en slags. For dette forsetter, side eller side. Og også her blir det for mye. Det kan se ut til at uttrykket "kill your darlings" ikke gjaldt her.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">På en måte lurer jeg på hva Espedal egentlig vil si med denne boka. På en annen måte synes jeg det er ganske greit at det fins ei bok om sønderknuste, desperate mannfolk som tyter også. Det har lenge vært såkalt typisk søtladen kvinnelitteratur å velte seg i egne følelser på denne måten. Men å forhøye Espedal slik kritikerne gjør, som kaller denne vesle boka en "kompleks tekstvev" og "litteratur på sitt ypperste", samt at de påstår at Espedal er "blant de store i norsk samtidslitteratur" og at en "blir et bedre menneske av å lese Tomas Espedal", det er rett ut ignorant og ekstremt provoserende med tanke på alle kvinner som har skrevet sterke og unike tekster om det samme temaet tidligere. Nei, dette er ei bok om en mann som surrer rundt og depper fordi livet hans ikke blei som forventa og fordi kvinna han elsker gikk ifra han. Han kan gjerne få samme svar som menn til alle tider har gitt kvinner: Ta deg sammen.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-31099975420973563242023-10-27T08:15:00.002+02:002024-01-13T00:13:16.549+01:00Stiklingen<div style="text-align: left;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjoCmDKbkYy6QTlCZRCdM9tE8c3Ek-pv66Dhz5maEJqY1DxYokEqNTnr3gneTP0TBskkObxJkL_6ZMjT6RRtQ_cP0iyhTKrakv0JoDZ9CLOdnrT24x3jr9t9v2EPEjdS762w7DpofE0aS-9dZ48Hci8wvC_wr16PIb50NqW5SoY_Z8i62E1YeTJ6PPCJtY/s899/Stiklingen.jpeg" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="899" data-original-width="576" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjoCmDKbkYy6QTlCZRCdM9tE8c3Ek-pv66Dhz5maEJqY1DxYokEqNTnr3gneTP0TBskkObxJkL_6ZMjT6RRtQ_cP0iyhTKrakv0JoDZ9CLOdnrT24x3jr9t9v2EPEjdS762w7DpofE0aS-9dZ48Hci8wvC_wr16PIb50NqW5SoY_Z8i62E1YeTJ6PPCJtY/w128-h200/Stiklingen.jpeg" width="128" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">Vi har alle våre livsprosjekter. Noen grubler mye over prosjektet, innholdet og meninga, altså selve livet. Andre ikke. Noen finner raskt sin egen vei, andre strever lenge, går i ring, står i stampe. Noen får til dette livet mest uten å tenke, mens andre klarer ikke å gjøre noe som helst bortsett fra å tenke. Og genene våre, det vi kommer fra, familien vi vokser opp i, nabolaget, byen og landet, kulturen vi er en del av, språket vi bruker, tilfeldige hendelser, våre erfaringer og opplevelser, og ikke minst motstanden vi får, preger oss. Alltid ulikt, alltid en annen i dag enn i går, alltid i bevegelse, sjøl om vi kan oppleve at vi står så forferdelig stille. Så stille at vi nesten kan se rosa der den folder seg ut foran oss, kronblad for kronblad, som om det var en veldig varm dag, og rosa bare måtte blomstre akkurat nå.</div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Når vi blir kjent med Lobbi, som egentlig heter Arnljótur Thórir, er det kaldt. Det er snø, vi er på Island, drivhuset huser rosestiklingene han skal ta med seg. Inne i huset er pappa og broren Jósef. Et siste hjemmelaga måltid venter før Lobbi kan dra: Fisk vendt i kavring, grønn karrisaus og kakaosuppe. Pappa forsøker å lage det slik det står i oppskriftsboka etter mamma. Men det blir ikke helt slik. Og ingen av dem er spesielt flinke til å lage mat, så det er ikke spesielt velsmakende heller. Men spise sammen, det skal de. Før Lobbi skal vekk fra alt sammen, fra familien, bygda, ja, hele Island.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Lobbi er usikker på mye, men han veit at han vil vekk. Han veit at han vil jobbe med hage også, særlig med roser. Han vil det så sterkt at han faktisk allerede har fått jobb som gartner i en klosterhage langt sør i Europa. Det er dit han skal. Pappa mener han bør studere. Men nå som Lobbi er 22 år og attpåtil far ved et uhell, kan han da i det minste bestemme framtida si sjøl? Dra gjør han, i alle fall, og etter ei turbulent reise med flere omveier og hindringer, kommer han dit han skal være. Og han faller til ro der i landsbyen, med klosteret og kirken og et lite rom, i et stille liv med tydelige rammer og gode rutiner. Et liv som preges av å rydde opp i kaoset i klosterhagen, planlegge hvordan hagen skal se ut, flytte busker og planter, klippe ned, plante, stelle, vedlikeholde. Og slik går det, helt til hans tidligere islandske liv plutselig banker på døra, og Lobbi må gjøre om på alt. Hva er egentlig viktigst, fortida eller framtida? Lobbis egne valg på vegne av seg sjøl, eller valg på vegne av flere? Å stelle med rosene eller å lage gode middager?</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det er få bøker som har truffet meg slik <i>Stiklingen</i> har gjort, denne nydelige, stille romanen skrevet av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Boka kom på islandsk i 2007 under tittelen <i>Afleggjarinn</i>, og er hennes tredje roman. Den blei et stort gjennombrudd for forfatteren, og sikra henne en nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris i 2009. I 2018 mottok hun faktisk prisen for romanen <i>Arr</i>, som kom i 2016, men den har jeg ikke lest. Ennå.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Fortellinga om Lobbi, som på mange måter er samla og viljesterk, og på andre måter er usikker og ensom, er et rørende, vart, varmt og stillferdig portrett av en ung mann som kanskje ikke går en helt vanlig vei for å finne seg sjøl og oppdage sitt livsprosjekt. Delvis har han jo staka ut en kurs fra han var liten: Han har alltid likt å stelle med plantene i drivhuset sammen med mamma. Men når mamma ikke er der lenger, drivhuset forfaller, faren mener han bør studere og det er tvilsomt om rosene i det hele tatt vil overleve ferden ned til et sted sør i Europa, så er det ikke så lett å ha troa. I et poetisk og presist språk skriver Ólafsdóttir fram Lobbis tanker og tvil, nøling og handlinger, og skildrer en nesten umerkelig glidning i Lobbi gjennom romanen - fra avstengt til åpen.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Lobbi er en sympatisk hovedperson. Han er konkret og etterrettelig, sanselig og våken, og han tar ingenting for gitt. Han undrer seg over menneskene han møter, prøver seg nølende fram i det fremmede språket og tar imot munker med filminteresser og velmenende naboer med samme stoiske ro. Det er noe barnlig over Lobbi, særlig i begynnelsen, og noe naivt over hans måte å være i verden på. Som om verden alltid vil være slik han ser og opplever den. Som om noe annet, som drivhus med knuste ruter og døde mødre, ikke lenger fins. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Over de 266 boksidene rekker vi å bli svært glad i Lobbi, og det han formidler til oss i førsteperson, stødig og rolig. Lobbi ser og oppdager, eller gjenoppdager, og i den plutselige konfrontasjonen med sitt liv på Island oppdager han også seg sjøl, hva han får til og hvem han faktisk kan være. Det er et rørende portrett av en ung mann, eller snarere en gutt som blir mann gjennom ei noe uvanlig dannelsesreise. Jeg skal heller ikke legge skjul på at det er et følsomt og ganske trist portrett. For ikke alt i historia er like rosenrødt og idyllisk som på forsida. Slik blir boka både vond og vakker på samme tid.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Boka består av 77 kapitler. Disse er, med få unntak, ganske korte, slik at en kan lese romanen som en rekke små tablåer eller scener satt etter hverandre. I disse tablåene beveger Lobbi seg, litt stakkato først, deretter mer og mer glidende, og det er som om vi betrakter han gjennom et titteskapsteater, som om vi sitter i leiligheten på den andre sida av gata og ser rett inn i hans liv. Og vi ser bare akkurat det som kommer til syne i vinduene. Noe forblir på utsida, verken skjult eller glemt, men bare ikke viktig eller i synsfeltet vårt. Det vi trenger å se, henter Ólafsdóttir fram i lyset. Hun snur og vender på det og viser oss hva som er relevant, uten å si det rett ut.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Romanen har en veldig flott grunnstruktur og en fin oppbygning, med vekslinger mellom det praktiske og konkrete på den ene sida, og det mer følelsesmessige og usikre på den andre. Det hele er svært stillferdig, men absolutt ikke uten intensitet. Det er bare ikke hektisk og masete med ytre, handlingsdrevet spenning - her befinner vi oss nesten hele tida på det indre planet, og det er den indre spenninga som er viktig. Alt er gjennomført, som om vi er i en særegen, stemningsfull verden, litt på sida av vår verden, men likevel en del av vår verden. Videre benytter forfatteren en symbolikk som i aller største grad passer godt sammen med det poetiske språket og viktige gjenstander i romanen. Her tenker jeg naturligvis på alt av planter, som Lobbi kan mye om og snakker om. Det nevnes gress, lyng, urter, busker og spesielt roser, disse nydelige rosene, stiklingene han har med seg fra moras drivhus. Det viser seg at stiklingene trives der sør, slik Lobbi også trives. Han trengte bare litt luft, sol og frihet for å virkelig komme i gang med sitt livsprosjekt.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Boka om Lobbi er en roman med mye luft og godt med pauser. Forfatteren inviterer leseren med inn i et spesielt univers, der tida nesten er ikkeeksisterende, både på det fiktive planet og for leseren, og der moderne teknologi er fullstendig fraværende. Det var en absolutt fryd å lese, og bare sanse og være sammen med Lobbi. Ólafsdóttir makter det få forfattere klarer like godt: Hun skaper rett og slett en følelse av å oppleve noe større enn en sjøl, noe jeg strever med å sette ord på, noe som er litt magisk. Og slike leseropplevelser sitter lenge i kropp og sinn.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-66629533754804710792023-10-13T09:00:00.002+02:002024-01-23T00:06:55.592+01:00Om engler og sånt<div style="text-align: left;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh99aXhOruVDs4qDsBb9cS-NXRzs363ldQKXtH974EPf4L99fmysrGR92qcf3XRRxw2HGUuYaOT9QC882p_CAGfpSEWZYGqtpiRqRInz9yfixe7P-9EUp9glVUN60LyqsfujEB7raG4xsTm7Kc8_-1ugDkj86Og9BrFO9ZQ_83CXuNLqEpONDCSq6NtDgo/s172/Engler%20i%20LA.jpeg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="172" data-original-width="110" height="172" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh99aXhOruVDs4qDsBb9cS-NXRzs363ldQKXtH974EPf4L99fmysrGR92qcf3XRRxw2HGUuYaOT9QC882p_CAGfpSEWZYGqtpiRqRInz9yfixe7P-9EUp9glVUN60LyqsfujEB7raG4xsTm7Kc8_-1ugDkj86Og9BrFO9ZQ_83CXuNLqEpONDCSq6NtDgo/s1600/Engler%20i%20LA.jpeg" width="110" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">Har du lyst på et godt boktips? Da trenger du ikke å lese videre. Dette boktipset er nemlig ikke godt i det hele tatt. Det kvalifiserer ikke til å være et tips en gang, med mindre det utstyres med varseltrekant og blokkbokstaver. Men det ville blitt ekstremt slitsomt å lese, så jeg skal holde meg til vanlig font.</div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Dersom du har lyst til å lese ei overdreven, usannsynlig, unødvendig lang, dårlig formulert og svært kunstig og oppkonstruert historie, er dette boka for deg. Dersom du liker dårlig språk, kleine formuleringer, null undertekst, mangel på spenning, sterke stereotypier, slappe forsøk på humor og flust av forutsigbare hendelser, så kan du trygt ta med deg denne boka på ferie. Du vil sannsynligvis ha så mye annet å holde på med, som å se isbiter smelte og blomster lukke seg for natta, at du ikke vil ha tid til å lese uansett. Og det er like greit. For det du møter i denne boka, er verken minneverdig eller berikende.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Her er noen eksempler fra boka for å begrunne påstandene mine, i et forsøk på å være litt mer saklig og konkret. Først fra side 198-199:</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: left;"><blockquote style="text-align: justify;">Det kom horder av folk. Det var ikke engang tid til den obligatoriske, pinlige stunden når man står og venter i tomt hus og stirrer på haugene med vin og sprit og føler seg redd og venneløs, slik folk vanligvis gjør rett før gjestene ankommer partyet deres.</blockquote></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Greit nok, kan en kanskje tenke her. Det er overdrevent (horder, haugene med vin og sprit, redd og venneløs) og svært generelt, og det er gjort ekstra upersonlig gjennom å bruke "man" framfor "jeg". Slik sikrer den irske forfatteren Marian Keyes (f. 1963) allmenn appell. Teksten er i tillegg hjemla i en veldig amerikansk kjendislivsstil, som mesteparten av den vestlige verden kjenner til og kanskje til og med trakter etter, som understrekes gjennom bruken av engelske ord ("partyet"). Dessverre virker det veldig fort påklistra og uekte, og de engelske ordene skaper en ytterligere distanse mellom tekst og leser gjennom for eksempel kursivering (se eksempel under). La oss fortsette med neste setning:</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: left;"><blockquote style="text-align: justify;">En av de første som kom, var Nadia, den nye kjæresten til Lara. Hun var en såkalt <i>lollipop girl</i> - stort hode med mørkt, dansende hår, og innskrumpede fyrstikklemmer, akkurat som en kjærlighet på pinne. </blockquote></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Her finner vi et tidstypisk eksempel på et skadelig stilideal for kvinner som heldigvis ikke har holdt seg så godt. Underholdningsromanen <i>Engler i LA</i> kom ut på engelsk i 2002, og blei oversatt til norsk i 2003, altså i de åra hvor syltynne jenter var moderne. Som leser opplever jeg at hovedpersonen nesten forherliger dette idealet, noe jeg finner problematisk. Boka har lignende referanser stadig vekk, noe som gjør at den er svært knytta til utgivelsestida, og at den ikke står så godt i nåtida, som heldigvis har mer rom for kroppslig variasjon og ulike størrelser. Ordene "innskrumpede fyrstikklemmer" for å beskrive videre fysikk er ikke helt optimale. Mener forfatteren at lemmene er krympa og tørka inn, eller oppbrente, da det som regel er fyrstikkens skjebne? Det er utydelig, da det som oftest er større ting som skrumper inn, jamfør prosessen fra drue til rosin. Hvordan kan noe som allerede er lite og tynt, bli lite og tynt? Og dessuten har ikke de kjærlighetene på pinne som jeg har sett, innskrumpede fyrstikklemmer hengende ut fra seg, bare for å være plagsomt konkret. Neste setning går som følger:</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: left;"><blockquote style="text-align: justify;">Jeg ble ikke det minste forbauset over hvor sexy og glamorøs hun så ut - møtet med Lara hadde tross alt tatt livet av min ubevisste overbevisning om at alle lesber ser ut som Elton John - men jeg var forbauset over det faktum at jeg umiddelbart mislikte henne.</blockquote></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Her får vi bekrefta at hovedpersonen liker det svært usunne idealet gjennom det at hun kaller Nadia "sexy og glamorøs". Det bryter ganske heftig med "innskrumpede fyrstikklemmer" i setninga før, som er nokså negativt lada, men positivt ment. Lignende kommentarer kommer mange ganger i løpet av boka, og er av såpass omfang at jeg opplever det som insisterende og ubehagelig. Dette etterfølges så med en ganske fæl kommentar som forfatteren trolig ikke ville kommet unna med å skrive i dag. Jeg antar at kommentaren er et forsøk på humor, men den er, og var også på utgivelsestidspunktet, ganske usmakelig, og dessuten fordomsfull og unødvendig. Videre går det slik:</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: left;"><blockquote style="text-align: justify;">To sekunder etter at vi var blitt presentert for hverandre, dro hun tyggisen rett opp i trynet på meg og betrodde meg høylytt: - I ettermiddag ble jeg vokset på Playboy-måten. Finnes ikke et kjønnshår igjen på hele meg!</blockquote></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Dette etterfølges så av en seanse der Nadia forteller mer i detalj om voksinga, men det ønsker jeg ikke å gjengi her. Dette er igjen et eksempel på forherligelse av et skadelig ideal - denne gangen det hårløse. Hvem i all verden er det som finner på at kvinner skal være slik eller slik? For hvem? For hvilket formål? Hvorfor? Og hvor tanketom er vel denne forfatteren, som skildrer, promoterer og normaliserer slike holdninger og handlinger fullstendig uten kritisk sans? Av alt en kan skrive om! Og dette føyer seg inn i ei lang rekke ulike utseendemessige korreksjoner som hovedpersonen må igjennom - det er ny hårsveis, napping av bryn og fiksing av negler i tillegg til den vanlige klaginga på kroppen og alle dens uopprettelige feil. Ingenting er bra nok. Fokuset på utseendet er så sterkt, men hovedpersonen stiller aldri spørsmål ved det. Hun glir bare inn i en kunstig livsstil der et glatt utseende, kostnadsfulle korreksjoner av komplekser, store mengder alkohol og tilfeldig sex er normen.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Vi har også denne problematiske passasjen, fra side 197-198:</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: left;"></div><blockquote><div style="text-align: justify;">Nå fór fingeren hans oppover den bare huden på låret mitt.</div><div style="text-align: justify;">- Til Cahuenga Pass, som ligger omtrent her. Han ventet. Fingeren hans hvilte nervepirrende nær lårfestet mitt.</div><div style="text-align: justify;">- Nei, faktisk ligger det heller litt... her. Han flyttet fingeren enda høyere opp.</div><div style="text-align: justify;">- Og så - han trakk pusten og anla et utstudert uskyldig uttrykk, - svinger du til høyre.</div><div style="text-align: justify;">Fingeren hans svingte inn i den myke, bortgjemte huden på innsiden av låret mitt. Vi så ned på hånden hans, begge to, og deretter så vi fort opp på hverandre igjen.</div><div style="text-align: left;"></div></blockquote><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det er utrolig mye en kan feste seg ved i dette utdraget, men det jeg er aller mest opptatt av er: Hvor i alle dager mener forfatteren at "lårfestet" er? Det er en ny kroppsdel for meg. Og uansett hvordan jeg leser dette, blir det feil når jeg forsøker å se det for meg. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er oversetter Astrid Eggesvik (f. 1970) som har slurva, men det kan jo være greit å dobbeltsjekke enkelte ord av og til for å sikre at helheten er forståelig. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Og disse utdragene er bare bittelitt av det som, under lesinga, framstod som ei evigvarende suppe. <i>Engler i LA </i>er en roman på 491 sider, som med fordel kunne vært halvparten så lang. Mye kunne vært sagt bedre eller mer effektivt, uten å miste mening eller innhold, for her er det mye surr og mange repetisjoner. Grunnkomposisjonen er velfungerende, der Keyes veksler mellom bokas nåtid og opplevelser som ligger på ulike stadier i fortida. Teksten er best når forfatteren tangerer hovedpersonens mest smertefulle opplevelser. Keyes skildrer dette følsomt og respektfullt, men bruker likevel vanvittig lang tid på å komme nettopp dit, og er innom absolutt alle følelser på veien. Originalen har en sår dobbeltbetydning i tittelen (<i>Angels</i>) som den norske tittelen mangler.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Så kan en jo lure på, da, hva for en surmaga leser jeg er? Jeg er jo egentlig ikke så sur som det kan virke som her, men jeg blir irritert når en såkalt underholdende utgivelse ikke klarer å gi meg noe som helst. Ikke berøringspunkter, ikke friksjon, ikke motstand. Og i tillegg var boka omstendelig, treig og drøy å komme igjennom. Og dette skal være lettbeint litteratur! Jeg begynte på den fire ganger før jeg endelig kom i mål, og det var ikke fordi den var god. Det var rett og slett fordi den var uinteressant og uengasjerende.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det er minimalt med utvikling hos hovedpersonen. Med slike tamme og flate bøker blir det også minimalt med utvikling hos leseren. Du kan derfor trygt la boka bli liggende igjen på stranda når du går.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-61492267224228115932023-10-05T13:10:00.002+02:002023-11-17T23:57:20.333+01:00Nobelprisen i litteratur 2023<div style="text-align: left;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgD1VADBnjkr59Xf1_EC0okidQ_w5hQ42ovT6g5gZZe4L2cYdGF-3RxW-h6pxH5v2ev9Az4B1MkqqQ5PAJS_qtnqv48FE1kNBgoeYkom7p0foqogwGmATtXBYZcQa2Dk5tsrPA0LQhgIJtqrL0Se3I7MQyd7pGiwLgbpydwOFJtts4piSvMtwlLuutfJ80/s260/Jon%20Fosse.jpg" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="260" data-original-width="194" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgD1VADBnjkr59Xf1_EC0okidQ_w5hQ42ovT6g5gZZe4L2cYdGF-3RxW-h6pxH5v2ev9Az4B1MkqqQ5PAJS_qtnqv48FE1kNBgoeYkom7p0foqogwGmATtXBYZcQa2Dk5tsrPA0LQhgIJtqrL0Se3I7MQyd7pGiwLgbpydwOFJtts4piSvMtwlLuutfJ80/w149-h200/Jon%20Fosse.jpg" width="149" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Tom A. Kolstad</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">Plutselig skjedde det som mange håpa på, men som få kanskje torde å tro på, sånn helt på ordentlig: Vi fikk en ny norsk mottaker av Nobelprisen i litteratur! Og prisen gikk sjølsagt til den mest verdige av alle våre forfattere, en mann som har vært forfatter i hele sitt voksne liv, som har hatt hyppige utgivelser siden debuten i 1983 - det vil si i førti år - som har skrevet over sytti ulike verker og som mestrer både romanen, fortellinga, diktet, skuespillet, barnebokteksten, essayet, librettoen og oversettelsen, som sjøl er oversatt til over femti språk, som allerede bor i Statens æresbolig for kunstere og som har opplevd en suksess som dramatiker som kun overgås av Henrik Ibsen (1828-1906). Det er sjølsagt Jon Olav Fosse (f. 1959). </div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Kjære Jon Fosse, dette er så innmari velfortjent, så enormt stas og helt ufattelig kult! Og for oss som har fulgt forfatterskapet ditt over mange år, er det også en sann triumf at en litt underlig nynorskforfatter, full av integritet og med en forkjærlighet for stramme rammer, med en helt særegen stil og tone, en unik suggererende kraft i sjeldent kompromissløse tekster, som uredd stuper uti eksistensielle temaer uten å holde igjen, kan oppleve en slik sensasjonell og internasjonal suksess. Nå er vi ikke lenger så aleine om å mene at du besitter et helt spesielt talent, og at det du skaper er av svært, svært høy kvalitet. Og for å ikke snakke om hvordan du treffer oss som leser - og både skaper rom, tar rom, krever rom, og skaper gjenklang og gir plass til tanker og følelser som igjen fører til reaksjoner, konsekvenser og merverdier langt utover det målbare. Det er snakk om intense og varige opplevelser som det er vanskelig å sette ord på. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Derfor, kort og så inderlig jeg kan: Tusen, tusen takk! </div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-66821155929334057472023-10-01T13:03:00.001+02:002023-10-01T13:06:16.315+02:00Morgon i det nedbrende huset<div style="text-align: left;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg0lOxWNrDdt7yf1O93g0XbiyrAKOHLtDC-Wlm-_1slpq9B8UPPYil5tQV1qlRZ6P9lLCyM8cY9XYqIliAELA_9VTkdpx_bPh1LZQi33PmyitMy-tmEJfOyGm0ELZcEDgPnUdZKWagF08H_VZHQovUvqlq_1ZE1Zy8fY4WEDfZuYDuDOG7jBFM4e1XbQ7w/s1654/Morgon%20i%20det%20nedbrende%20huset.jpeg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="1654" data-original-width="1165" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg0lOxWNrDdt7yf1O93g0XbiyrAKOHLtDC-Wlm-_1slpq9B8UPPYil5tQV1qlRZ6P9lLCyM8cY9XYqIliAELA_9VTkdpx_bPh1LZQi33PmyitMy-tmEJfOyGm0ELZcEDgPnUdZKWagF08H_VZHQovUvqlq_1ZE1Zy8fY4WEDfZuYDuDOG7jBFM4e1XbQ7w/w141-h200/Morgon%20i%20det%20nedbrende%20huset.jpeg" width="141" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bilete: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">Den canadiske forfattaren Margaret Eleanor Atwood (f. 1939) debuterte som lyrikar med <i>Double Persephone</i> allereie i 1961, og sidan då har ho skrive mellom anna sytten diktsamlingar til, atten romanar, åtte barnebøker, tolv sakprosatitlar, ei mengde novellesamlingar og tre librettoar, for å nemne noko. No har eg lese ei diktsamling som først kom ut i 1995 under namnet <i>Morning in the Burned House</i>. Den norske utgåva, <i>Morgon i det nedbrende huset</i>, kom ut i 2020 og vart gjendikta av Anne Karin Torheim (f. 1953). </div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Eg er alltid litt usikker når det kjem til dikt. På ein måte likar eg å lese og skrive om dikta, på ein annan måte likar eg det ikkje. Det vert fort svært personleg, av di eg les med heile meg og freistar å leggje mykje av meg sjølv inn i lesinga og tolkingane. Samstundes er eg ofte redd for å tolka feil. Kva om forfattaren ikkje meinte det slik? Kva om ho skriv om noko heilt anna? Kva om eg ikkje oppfattar det riktig? Eg er særleg oppteken av det no, av di det er sjølvaste Margaret Atwood som har skrive dikta. Eg likar ho særs godt, og eg vil så inderleg lika desse dikta og hengje med i rytme, tone og bilete. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Og det er ikkje så lett, alltid. Til dømes her, med denne samlinga med episk-lyriske dikt. Ho har fem hovuddelar, og mellom sju og tolv dikt i kvar del. Dikta er ubundne, men har jamn venstremarg. Nokre dikt er berre ei side, medan dei fleste er halvannan eller to sider, nokre går over fleire sider og er mest som ei lita historie. Somme gonger er det samanheng mellom dikta, til dømes med tanke på tema. I del to skriv Atwood om kjende kvinner gjennom historia, som den skjønne Helena. Om ein ikkje veit kven kvinna er eller kven Atwood siktar til, vert dikta litt lukka og meir abstrakte. I del fire handlar det mykje om då far hennar gjekk bort, og Atwood skildrar mellom anna konkrete minne. Desse dikta er litt meir opne, synest eg. Andre gonger verkar samlinga meir fri, altså at ikkje eit tydeleg tema avgrensar innhaldet i dikta. Atter andre dikt er politisk lada.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">I tredje del, frå side 56, kjem det diktet eg likte best. Diktet er plassert omlag halvvegs i samlinga, er det lengste og heiter "Halvt-hengde Mary" (noko som er passande når lesaren er halvvegs, og når tittelen på samlinga både har med orda "nedbrend" og "morgon"). Diktet er laga over ei reell hending frå 1680-talet, som tydelegvis har vore fascinerande og inspirerande for Atwood. I diktet møter me nettopp halvthengde Mary, som vart skulda for hekseri og hengd ein kveld. Diktet følgjer henne i tida rett før henginga, under henginga og etterpå. For Mary døyr ikkje: Når landsbyboarane kjem attende om morgonen for å hente liket, er ho framleis i live. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det er først og fremst det språklege i diktet som gjer det så sterkt, og korleis handlinga vert støtta av ord og ordtilfang, det grafiske, det formelle. Atwood byrjar med klokkeslett, heile setningar, skildrande, tydelege scener:</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: left;"></div><blockquote><div style="text-align: justify;">Eg kjende ikkje det velretta ordet treffe</div><div style="text-align: justify;">og gå inn som ei mjuk kule.</div><div style="text-align: justify;">Eg kjente ikkje det krasa kjøtet</div><div style="text-align: justify;">som lukka seg over det lik vatn</div><div style="text-align: justify;">over ein kasta stein.</div></blockquote><div style="text-align: left;"></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Så endrar Atwood det grafiske oppsettet og tempoet, Mary sendast opp i treet med eit rykk: </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: left;"></div><blockquote><div style="text-align: justify;">Hendene bundne, ein klut stappa i munnen,</div><div style="text-align: justify;">eit heist flagg som ei helsing til månen,</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">den gamle gudinna med beinkvitt ansikt, særlingen</div><div style="text-align: justify;">som ein gong tok blod i bytte for mat.</div></blockquote><div style="text-align: left;"></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Kvinnene kjem seinare for å sjå på ho der ho dinglar. Mary ser dei, alle saman, og i diktet har ho ein indre monolog med dei. Ho forstår kvifor dei ikkje kan hjelpe ho ned, men klandrar dei samstundes. Ho hugsar at ho hjalp dei, ho var god. Og no?</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: left;"></div><blockquote><div style="text-align: justify;">[...]</div><div style="text-align: justify;">Eg kan sjå ned i augehola og</div><div style="text-align: justify;">nasebora deira. Eg kan sjå redsla deira.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Du var min venn, du òg.</div><div style="text-align: justify;">Eg gjorde barnet ditt friskt, frue,</div><div style="text-align: justify;">og fordreiv ditt, du ugifte kvinne,</div><div style="text-align: justify;">for å berge livet ditt.</div></blockquote><div style="text-align: left;"></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Medan Mary hengjer for å døy, startar ho ein samtale med Gud, ho seier at ho held fram ein krangel "om den frie viljen":</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: left;"></div><blockquote><div style="text-align: justify;">Er det mitt val at eg heng og dinglar,</div><div style="text-align: justify;">lik hudlappen på ein kalkun, i dette</div><div style="text-align: justify;">fullstendig likegyldige treet?</div></blockquote><div style="text-align: left;"></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Ho tenkjer vidare i tydelege, grufulle bilete, og kjempar mot seg sjølv, mot reipet, mot døden, mot ein lagnad ho ikkje vil ha:</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: left;"></div><blockquote><div style="text-align: justify;">Døden sit på skuldra mi lik ei kråke, </div><div style="text-align: justify;">ventar på at den pressa raudbeten</div><div style="text-align: justify;">som er hjartet mitt, skal breste</div><div style="text-align: justify;">så han kan ete auga mine</div></blockquote><div style="text-align: left;"></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Så vert det tyngre og tyngre å halde seg i live. Det gjer vondt å anda, setningane glir over i kvarandre, utan punktum, berre ein lang straum, ein lang, rykkjande straum, som harde, vonde hjarteslag.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: left;"></div><blockquote><div style="text-align: justify;">Vinden syd i lauva omkring</div><div style="text-align: justify;">meg trea utsondrar natt</div><div style="text-align: justify;">fuglar natt fuglar kvin inne i </div><div style="text-align: justify;">øyrene mine lik eit dolka hjarte mitt hjarte</div><div style="text-align: justify;">stotrar i min blafrande tøy-</div><div style="text-align: justify;">kropp eg dinglar medan kreftene</div><div style="text-align: justify;">renn ut av meg vinden syd</div><div style="text-align: justify;">i kroppen riv i stykke</div><div style="text-align: justify;">orda eg knyter</div><div style="text-align: justify;">nevane held ingen</div><div style="text-align: justify;">amulett eller sølvplate lungene blir</div><div style="text-align: justify;">piska som ved drukning eg kallar</div><div style="text-align: justify;">deg til vitne eg har ikkje gjort</div><div style="text-align: justify;">noko kriminelt eg blei fødd eg har fødd eg</div><div style="text-align: justify;">før eg vil bli fødd dette er </div><div style="text-align: justify;">eit brotsverk eg ikkje kjem til</div><div style="text-align: justify;">å innrømme lauv og vind</div><div style="text-align: justify;">hald fast i meg</div><div style="text-align: justify;">eg gir ikkje opp</div><div style="text-align: left;"></div></blockquote><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Etterpå er dei heile setningane attende. Mary sprengjer seg fram over sidene, peikar på paradoks og røyndom, og er no på ein annan stad, sjøl om ho samstundes er til stades i den fysiske kroppen sin:</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: left;"></div><blockquote><div style="text-align: justify;">Min første død omgir hovudet mitt</div><div style="text-align: justify;">med ein tvitydig glorie, </div><div style="text-align: justify;">medaljen for eldprøva mi.</div><div style="text-align: justify;">Ingen kryssar den sirkelen.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Etter å ha blitt hengd for noko</div><div style="text-align: justify;">eg aldri sa,</div><div style="text-align: justify;">kan eg no seie nett kva eg vil. </div></blockquote><div style="text-align: left;"></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Ho kjenner på einsemd og fridom. No har ho sett kva som bur i menneska ho har rundt seg.</div><div style="text-align: justify;"> </div><div style="text-align: justify;">Atwood byd på ein rik leik med språk, uttrykk, ordtak, bilete, motiv, mytar og forteljingar, som kan vere vanskeleg å følgje med på. Noko vert borte i omsetjinga, noko grip eg ikkje tak i av di eg ikkje veit kva eg skal gripe etter. Like fullt har eg stor glede av å lese dikta til ho som er ei av dei fremste intellektuelle kvinnene i vår tid - ei kvinne som har vore intenst skapande, skrivande, lesande og tenkjande - og publisert forfattar - i meir enn seksti år.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-57244915928659709032023-09-24T20:36:00.000+02:002023-09-24T20:36:13.851+02:00Kort & godt: Hva er et navn?<div style="text-align: left;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgxeEwr1opkTJPjjEA4pvj-pBgyLgU5R2yIomSoxGVYYdKQtuCkzTvMwRELMpU1n7yid2P4xOM26qSkAaQlqitqplUfkw5Wa3r5EqmDM6dVWSztVgLl3yTrgmjc0Z0EwBvCQlmgWg7ByIBGzjv7pD7sC3ZyOlvOiZ6lDRNgtQ1WzmzXQ6zQykyDOkX9xio/s415/Hva%20er%20et%20navn.jpeg" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="415" data-original-width="300" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgxeEwr1opkTJPjjEA4pvj-pBgyLgU5R2yIomSoxGVYYdKQtuCkzTvMwRELMpU1n7yid2P4xOM26qSkAaQlqitqplUfkw5Wa3r5EqmDM6dVWSztVgLl3yTrgmjc0Z0EwBvCQlmgWg7ByIBGzjv7pD7sC3ZyOlvOiZ6lDRNgtQ1WzmzXQ6zQykyDOkX9xio/w144-h200/Hva%20er%20et%20navn.jpeg" width="144" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">De siste månedene har jeg lest fagbøker og skjønnlitteratur parallelt, noe som har fungert veldig godt. Og jammen får jeg fart på diverse bøker i ulesthylla mi også! Plutselig var turen kommet til en utgivelse som heter <i>Hva er et navn? Tradisjoner - Navnemoter - Valg av fornavn og etternavn</i>. Den er skrevet av navneforsker Ivar Utne (f. 1954) og utkom i 2011 på Pax forlag. Jeg har sannsynligvis hatt den i bokhylla nesten like lenge.</div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Boka gir ei utgreiing om navn, navneskikker, navnemoter, navnelover, navneskifte og kallenavn, og gjør rede for lovverk, og årsaken til lovverket, omkring navn og navngiving, både når det kommer til fornavn, mellomnavn og etternavn. Ulikheter i praksis mellom Norge og andre land forklares også. Videre skriver Utne om hva som er mulig, populært, vanlig og uvanlig, han kommer med tips til vordende foreldre som skal velge navn, og har forslag til hvordan en kan løse potensielle familiekonflikter ved å gi for eksempel dobbeltnavn eller kalle opp. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Men det er klart, når ei av de siste bøkene jeg leste var <i>Insektenes planet</i> av superformidler Anne Sverdrup-Thygeson, har Ivar Utne svært lite å stille opp med. Det er ikke til å komme bort ifra at dette er tørt og omstendelig, uansett hvor mye en glatter over og er positivt innstilt som leser. Det blir dessverre kjedelig. Misforstå meg rett: Boka er på ingen måte dårlig, den er bare saklig og flat. I tillegg gjentar Utne det samme om igjen og om igjen, som for eksempel dette med de gamle norske fornavnene og de kristne fornavnene, eller det at amerikanske etternavn også blir brukt som fornavn, og han gjentar det til en slik grad at han til og med bruker de samme eksempelnavnene. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Størstedelen av boka formidles direkte og uengasjerende, da forfatteren verken gjør det interessant, spennende, morsomt eller bare litt fyndig underveis. Og det er leit, for navn, navneskikker og navnehistorie er i utgangspunktet utrolig interessant - og det er så mange morsomme situasjoner og eksempler han kunne tatt med! Og det kunne gjerne vært mer komparasjon mellom forskjellige land, og mer om hvordan ulike navn har vandra fra kultur til kultur og utvikla seg i ulike retninger. Boka kunne også hatt godt av litt grafisk variasjon, kanskje et par tabeller eller et kart? Og i stedet for å vise til Statistisk Sentralbyrå sine nettsider flere ganger, kunne forfatteren skrevet det innledningsvis eller til slutt. Slike småting har mye å si for en oppmerksom leser som gjerne vil vite mer framfor å få mer av det samme.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Utne rydder fint og sorterer gamle norske fornavn og kristne fornavn fra hverandre. Dette er et viktig skille som sier mye om vår kultur, og hva vi anser som riktig, fint eller bra. Når en først har lært seg disse navnene, kan en betrakte historia vår på en annen måte. Her har forfattere av historiske romaner mye å lære! Utne viser indirekte hvorfor en mest sannsynlig ikke finner en 1750-talls familie med barna Linnea, Tollak, Gerd, Matteus, April, Kjønik, Sigrun, Jentoft og Birgitte. Det er rett og slett ei nokså ugrei sammenblanding, og slikt er det greit å tenke igjennom om en ønsker å framstå som historisk korrekt. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det morsomste kapitlet handler om kallenavn. Det beste ved boka er eksemplene fra andre kilder som brev, bøker eller artikler - slikt kunne det veldig gjerne vært mer av. Her settes nemlig navnene inn i en konkret sammenheng, som gjør det hele tydeligere for leseren. Bakerst i boka er det ei oversikt over alle navn som er nevnt i boka, og i tillegg ei liste med forslag til videre lesing for den som er interessert. Jeg tror at jeg, i alle fall inntil videre, lar det være med denne.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-13608937453860219912023-09-17T08:00:00.002+02:002023-09-24T20:20:33.717+02:00Kort & godt: Bly og vatn<div style="text-align: left;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiWGMinsh7nPlYQxFl7yYIxbEp_cy-cdW3VOCZvsfgRfstmrrC-QgiYMayxdZ5TJNYZMKLixavcDs6oU_yMpEUpAO7eMjjwlAzwAYY0hkuWjpDP8E1l7nm4tM_8FUoznr7qsPqLBUDPFcdG7FpqKh43uTlkxylsn-J_r4RR73_b8aYpk-p1tVggy5irzmU/s270/Bly%20og%20vatn.jpeg" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="270" data-original-width="160" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiWGMinsh7nPlYQxFl7yYIxbEp_cy-cdW3VOCZvsfgRfstmrrC-QgiYMayxdZ5TJNYZMKLixavcDs6oU_yMpEUpAO7eMjjwlAzwAYY0hkuWjpDP8E1l7nm4tM_8FUoznr7qsPqLBUDPFcdG7FpqKh43uTlkxylsn-J_r4RR73_b8aYpk-p1tVggy5irzmU/w119-h200/Bly%20og%20vatn.jpeg" width="119" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bilete: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">Han skulle berre ta bussen inn til byen. Vere over ei natt på eit hotell, gjere nokre intervju for avisa. Så skulle han fare attende, heim att, til kona og jobben og alt saman. Dressen er på, i handa har han ein koffert med alt han trengjer. Han har nytta tid på å førebu seg, alt er klart. Han skal berre gjere desse intervjua, så skal han heim att.</div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Han går av bussen og leitar etter ein stad han kan kjøpe seg røyk. Då ser han ho. Ho mest ligg innover i luka i kiosken. Ho er ustø, vinglar, til slutt ramlar ho. I rosa klede ligg ho der og kjem seg ikkje opp att. Han ser på ho medan han kjøper seg røyk. Går litt til og frå, vaktar på ho. Skal han hjelpe ho? Bør han? Kvifor skulle han ikkje? Han må jo gå, han skal arbeide. Det er desse intervjua han skal gjere. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Men han får seg ikkje til å gå. Ikkje medan ho berre ligg der. Etter ei stund kjem ho seg på beina, kjem bort til han. Ho vinglar, snakkar usamanhengande, er fjern. Ho har søle på seg, er våt, sikkert kald. Og vil ha røyk. Dei røykjer i lag. Så kjem politiet. Nokon har ringt etter dei, dei ser etter ei ung kvinne som er åleine. Utan å heilt vite kva han gjer, seier han at det ikkje er ho. Han seier at han passar på ho. Ho seier han er bror hennar. Slik vert det til at han tek ho med seg. Ho sjanglar, han støttar. Heilt til hotellet, inn i heisen, inn på rommet og opp i senga.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;"><i>Bly og vatn</i> (1992) er ein tett og intens roman av Jon Fosse (f. 1959). I kjend stil er det lite ytre handling, men mykje indre monolog der den namnlause mannlege hovudpersonen strevar med å finne ut kva han skal gjere, utan å ha ord for at det er slik det er. Han navigerer etter fleire ulike krav og forventingar: Jobben som han skal gjere, kona som han skal ringje, menneska han skal intervjue, kvinna han ikkje kan gå ifrå. Kvifor? Han kjenner ansvar for ho. Og medkjensle. Og medynk. Slik utforskar Fosse kva det vil seie å vere eit medmenneske.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Boka er utan kapittel, men ho har to delar. Fyrste del er meir enn trefiredelar lang, medan andre del er på om lag femti sider. Heile boka er tett av tekst, og er prega av repetisjonar, slik det ofte er hjå Fosse. Setningane er lange, med mange komma, og det kan gå tre, fire sider før det kjem eit punktum. Det skapar eit trykk i teksta som gjer at ein må lesa vidare, for ein kan jo ikkje stoppe midt i ei setning! Slik trekkjer Fosse lesaren med vidare, inn i repetisjonane, dei oppatt-takande skildringane, inn i rytmen, inn i pusta til mannen, og me held pusten når han held pusten, medan me les vidare, vidare. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Omstenda som vert skildra, er ikkje særskilte på noko vis. Alle som har vore i ein større by kor som helst i verda, har sett rusa menneske, rare menneske, folk som ramlar og sjanglar, tigg og hoiar. Og me er raske til å setje på merkelappar som alkoholikar, rusmisbrukar, heimlaus, prositituert. Det som er viktig her, er korleis Fosse skildrar han i møte med ho. Han ser ho ikkje som ein ekkel person, noko mindre, som støyar og er møkkete og er i vegen. Han ser ho som eit menneske som treng hjelp. Eit menneske han ikkje kan gå ifrå. For korleis vil det gå med ho då? Han tenkjer det aldri, Fosse skriv det aldri, men spørsmålet ligg i teksta likevel.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Fosse fokuserer på desse enkle og tilfeldige omstenda som endrar dagar, tankar, kjensler og liva til han og ho, dei to som møter kvarandre og som søkjer noko i ein annan, noko dei ikkje har. Det er ei suggererande kraft i teksta, ei insistering på at me skal sjå kvarandre for dei me er, og som får lesaren til å tenkje etter. Kva ville me eigentleg gjort sjølve? Korleis ville eg tenkt? Det er vanskeleg å vite, men Fosse set i gang ein prosess inni oss medan me les. Og difor vert boka sterk.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-90659630346829927502023-09-10T08:30:00.002+02:002023-09-12T17:53:52.945+02:00Full spredning<div style="text-align: left;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh2DeLONFqY08bSEQ7d0dtgg60pxdU6EPIo3k3soPcZji3osQl4Zj2V1Uzs_Rq1u_rf890GTzPJ-AJavorer-mYPSIbMoeidBVM-geeJaLyHRLnbP8oN9Uxdk50mSRZT9uECOd-q5Rnqg98AWiWv9Y10Owuu3F8vjR8NYpH_0zgxM0ane_EW-Hycpui3EA/s2480/Full%20spredning.jpeg" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="2480" data-original-width="1583" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh2DeLONFqY08bSEQ7d0dtgg60pxdU6EPIo3k3soPcZji3osQl4Zj2V1Uzs_Rq1u_rf890GTzPJ-AJavorer-mYPSIbMoeidBVM-geeJaLyHRLnbP8oN9Uxdk50mSRZT9uECOd-q5Rnqg98AWiWv9Y10Owuu3F8vjR8NYpH_0zgxM0ane_EW-Hycpui3EA/w127-h200/Full%20spredning.jpeg" width="127" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">Tenk deg at du er en lege. En lege som står oppi et så heftig samlivsbrudd at det eneste alternativet du synes å ha, er å flytte inn på legekontoret ditt. Der sover du, der spiser du, og der jobber du. I samme rom som du undersøker pasientene dine, lever du. På samme benk som de ligger, sover du. Den eneste du har tid å holde deg med selskap, er et plastskjelett i hjørnet som heter Tore. Og han snakker du med.</div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">På dagtid er du opptatt med papirarbeid og pasienter. Det er unge og gamle mennesker om hverandre. Noen av dem har vondt, andre vil bli henvist til psykolog uten å egentlig trenge det. For de gamle er du en viktig sosial kontakt, de trenger mest noen å snakke med. En trenger å fjerne en føflekk, og du snitter. Et par mener de har rett på fertilitetsbehandling, sjøl om de egentlig ikke har det. En lukter forferdelig vondt, en er hypokonder. Og alle er, naturlig nok, ekstremt opptatt av seg sjøl. Så til de grader at det av og til bobler over for deg, slik at du sier dem noen sannhetens ord. Og det skal du vel egentlig ikke. Men når dagen er over, og papirarbeidet er gjort, sitter du aleine der på kontoret. Med Tore i hjørnet og tomhet i hjertet.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Slik er det i alle fall blitt for Elin. Og mens hun har alle disse pasientene og prøver å få den underlige hverdagen sin til å fungere mest mulig normalt, mens hun sniker i gangene, lager kaffe på personalrommet og forsøker å unngå vaktmannen, holder hun en stadig dialog gående inni seg med Tore. Hun reflekterer over alt som er hendt, særlig det siste året, fra det øyeblikket da hun en kveld, ved en tilfeldighet, fant ekskjæresten Bjørn på Facebook, og la han til som venn. Helt fra han sendte henne det første 'hei', var det hele egentlig i gang.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Kunne det vært unngått? Kanskje. Kanskje ikke. Men er det det viktige oppi dette her? Ville hun gjort om på dette, alt sammen? Det er heller ikke så godt å si. Vi veit jo ikke helt hva vi ville gjort i en gitt situasjon før vi er der. Og nå er Elin der, med hele situasjonens tyngde og alvor og endelighet, eller elendighet, pakka rundt seg. Og det virker å være helt fastlåst. Elin er usikker på om hun noen gang kommer til å komme ut av kaoset. Hun kan verken dra hit eller dit, hun trenger rett og slett ei god tenkepause. Kanskje det ikke er så dumt å være sammen med Tore. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Romanen <i>Full spredning</i> fra 2019 utforsker et tema som er svært viktig både i samfunnet, parforholdet og litteraturen - nemlig utroskap. Hvordan kan det egentlig skje? Og hvordan påvirker det oss? Et par som virker så stabilt som Elin og Aksel, viser seg plutselig å ikke være det. Bak fasaden og glansbildene er det egentlig et utrolig stusselig ekteskap som er prega av dårlig kommunikasjon og helt ulike fritidsinteresser. Sjøl om begge er leger, er de svært ulike. Hun døyver tanker, stress og følelser med store mengder alkohol, som hun inntar fra det hun kaller gullfiskbollen sin, mens hun ligger på sofaen og sløver til ulike tv-serier. Han har bygd seg smørebod og fiser rundt på ski, jo mer, jo bedre, rulleski på sommeren, jogging og løping stadig vekk, og ulike renn og løp hver måned gjennom hele sesongen. Han døyver sine tanker med treninga. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Og når jeg er inne på Aksel, så må det sies at han kanskje er den personen som er mest karikert. Han er bare denne treningsfanatikeren av en middelaldrende mann. Han er lege, men klarer ikke å snakke med kona si om alkoholforbruket hennes utover at hun bør kutte ned eller slutte. Han er ektemannen hennes, men det går han fullstendig hus forbi at hun er utro. I nesten ett år. Så lite interessert er han! Og når alt eksploderer, er han så lite samla i reaksjonen sin. Han klarer liksom ikke å bestemme seg for hva han føler, og blir for meg litt utydelig. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Ekskjæresten Bjørn, som blir elskeren til Elin, er på mange måter en motsetning. Han er samla, han er fokusert, og han er skildra som en sympatisk mann. Han er lidenskapelig og direkte og god til å lytte og å snakke. Han gjør alle disse småtingene som Aksel aldri gjør. Koke kaffe, for eksempel. Uoppfordra. Rydde opp. Vaske sengetøyet og henge det opp til tørk. Han husker på alt dette, men viktigere: Han har tid til Elin. Til å bare være sammen med henne. Bjørn jobber i IT, er gift og har fire barn. Med ei fæl dame. Elin liker å høre om henne og snikkikker på livet deres i sosiale medier. Den Bjørn forteller om, er veldig langt unna den Elin ser der. Hun plager, truer, ler av, mobber og utnytter, og holder Bjørn fanga i et dårlig ekteskap. Det er forståelig at han griper den utveien han får tak i. Det er ikke rart at han ønsker et nytt forsøk, med Elin, på lykke. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Elin er svært godt skildra. En kommer tett, tett på henne, der hun kaver og ikke veit opp og ned, der hun er redd, angrer, er sint, er trist, er fortvila, er nummen. Og hvordan hun, så sannferdig hun kan, tenker igjennom begivenhetene som har ført til at hun nå ligger på sin egen undersøkelsesbenk og snakker med Tore. Hvordan hun dagdrømmer om at en av disse mennene en dag på tragisk vis mister livet, slik at hun slipper å velge og slipper å bli avslørt og slipper å bli stilt til veggs med det umulige. For hvordan skal hun kunne velge, når det vil ødelegge så mye for så mange? Og ikke minst klarer forfatter Nina Lykke (f. 1965) å vise fram hvordan noe helt ugjennomtenkt og uskyldig som en venn på Facebook og et lett 'hei' kan eskalere, ta helt av, erobre ens liv, bli en besettelse - ja, det er rett og slett <i>full spredning</i>. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Både Nina Lykke og denne romanen er godt kjent for norske lesere. Jeg er som alltid litt etter alle andre, rett og slett fordi jeg vil se om dette er noe som holder seg, og som forblir lesverdig i mer enn et par måneder. Det mener jeg nå Nina Lykke har bevist flerfoldige ganger - i tillegg til <i>Full spredning</i> har hun også gjennombruddsromanen <i>Nei og atter nei</i> (2016) og fjorårets bok <i>Vi er ikke her for å ha det morsomt</i>, som alle har fått gode kritikker. Hun er en forfatter som tar tida vi lever i på kornet, og som klarer å skildre det som er både vanskelig, ubehagelig og sårt, uten at det blir klamt eller alt for privat. Hun bruker humor og vidd, og kommer med skarpe observasjoner og tankefulle betraktninger. Men framfor alt har hun et kjempegodt språk, så teksten er en fryd å lese. Ideelt sett burde den bare gitt leseren litt mer motstand.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Jeg er nok ikke enig i alle påstander eller premisser Lykke kommer med, men det trenger jeg heller ikke å være. Hun skildrer samfunnet vårt fra sitt ståsted, som er et annet enn mitt. Det er særlig den middelaldrende øvre middelklassen hun fokuserer på, og som hun dissekerer under forstørrelsesglasset. Jeg tror hun sjøl kjenner mange av disse typene personlig, for de er utrolig godt sett. For eksempel får naboene i Grenda de glatte lag, og her er det både satire og brodd. For en som føler seg truffet, vil jeg tro det er ubehagelig lesing. Så vidt jeg har forstått gjør hun det samme i de andre bøkene sine også. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">For en med litterær bakgrunn, er det morsomt at undertittelen på boka er "En legeroman". Her harselerer Lykke vilt med sjangeren, og sier både noe om hva vi får og hva vi ikke får. Og underveis snur hun jammen opp ned på det meste. Vi er for eksempel ikke med på dåning og sverming for en feilfri og kjekk mannlig lege, vi sitter ved siden av ei kvinne som forsøker å stable livet sitt på beina igjen. Det er et stilig stikk til klisjeer og formellitteratur!</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Jeg synes <i>Full spredning</i> er en god norsk roman som leverer på mange punkter. Den er ingen fantastisk leseropplevelse, men det var interessante og underholdende timer jeg tilbragte sammen med Elin. Hovedårsaken til det er at Elin er så godt gjennomtenkt, sett og skildra. Hun er helstøpt, sjøl om hun er helt på bunn i livet. Legetankene og legeordene gjennomsyrer språket hennes akkurat passe, slik at vi tror på henne. Tvilen hennes, raseriet, fortvilelsen og oppgittheten, er gjenkjennelig. Og så blir det jo ganske så komisk når hun er direkte med pasientene sine mens Tore kommenterer. Det er herlig balansert. Jeg ser derfor ikke bort ifra at jeg kommer til å lese noe av Nina Lykke i framtida.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-15549660359475936872023-09-06T07:30:00.001+02:002023-09-06T07:30:00.167+02:00Om lesetips og lesetyper<div style="text-align: justify;">De siste månedene har jeg fått samme lesetips til sammen seks ganger - og det hver gang fra ulike mennesker: Ei nær venninne, en nabo, en kollega, ei venninne til, en bekjent og av en masete ekspeditør i bokhandelen. Og hver gang har de sagt: Denne boka tror jeg virkelig vil passe deg. Til slutt følte jeg meg bortimot forplikta til å ta en nærmere kikk på romanen, noe som resulterte i at jeg lånte den på biblioteket. Og siden den dagen har den hatt sin faste plass helt til høyre på skrivebordet mitt, og jeg har kun kasta ett blikk på den innimellom. Helt til nå. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Boka det gjelder, er <i>Den lille bokhandelen på hjørnet</i>,<i> </i>og forfatteren er skotske Jenny Colgan (f. 1972). Både tittel og forfatter var ukjente for meg, men i et forsøk på å nærme meg boka, har jeg lest meg opp litt. Og det jeg leser, underbygger inntrykket jeg får av omslaget: Dette er lettbeint, underholdende, sjarmerende, hjerte-smerte, fort lest, fort glemt. Det er slike bøker jeg vanligvis ikke leser, rett og slett fordi jeg synes de blir for lette. Uten noen form for motstand, er ikke teksten så interessant. Ikke synes jeg bøkene er spesielt morsomme heller, for leseren må vasse i stereotypier, klisjeer og stor forutsigbarhet. For det blir jo sjølsagt de to. Og det går jo bra til slutt. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Men misforstå meg rett: Alt det der er helt greit! Det er helt greit at slikt skrives og gis ut og anbefales og lånes og selges, for vi trenger alle ei lett bok innimellom. Ikke hver dag er en Dostojevskijdag, og jeg orker ikke å lese Jon Fosse hver uke. Det er flott med bøker der det faktisk går bra, i stedet for at alle dør, blir gale eller reiser av sted. At noe går bra, gir oss som lesere en god følelse, og ofte varer denne følelsen ei stund. Av og til er det kanskje det vi trenger for å komme igjennom en krevende hverdag.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det er for så vidt helt greit med slike uoppfordra lesetips også, sjøl om det blir noe masete for mottakeren når det gjentas så mange ganger. Men det jeg reagerer mest på, er kommentaren de gir meg. <i>Denne boka tror jeg virkelig vil passe deg.</i> Jeg forstår at det er godt ment. Litt pressende, men godt ment. Likevel stusser jeg. Jeg veit ikke hva som er verst: At en jeg ikke kjenner, sier det, eller at en som kjenner meg godt, sier det? En som kjenner meg godt, bør jo vite at dette ikke er boka for meg. En som ikke kjenner meg, bør kanskje ikke påstå slikt ut av det blå? </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Uansett får det meg til å lure. Ser jeg faktisk ut som en som ville like denne boka? Hvordan ser slike mennesker - vi - ut? Har vi stempel i panna, lik farge på genseren, briller, lange tomler, små føtter eller er vi hyppige brukere av lange kjoler og solhatt? Liker vi å sykle, som dama på forsida? Bruker vi stearinlys fordi det er så hyggelig, sjøl om det er helseskadelig? Krøller vi håret hver morgen? Hvordan er det mulig å se på folk hvilke bøker de liker? Tenk om det var mulig! Da kunne det for eksempel vært slik:</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: left;"><ul style="text-align: left;"><li style="text-align: justify;"><b>Krimleseren</b> har stutte bein, rund mage, litt for trange dongeribukser som glir litt for langt ned når han bøyer seg framover, han har slitte mokkasiner med pyntefrynser og en brukt plastpose i neven. Han trasker inn i riktig avdeling på biblioteket, og lirker fram brillene fra skjortelomma når han skal kikke på årets bøker. </li><li style="text-align: justify;"><b>Lyrikkelskeren</b> har sidt skjørt med blomster på, pannelugg og stor veske i farger som var populære for femten år sida. Hun tar seg god tid foran hylla, setter seg gjerne ned i en stol mens hun blar, og spør bibliotekarene om de husker hvem som skreiv det fine diktet om hestene som står ute i uværet eller snøen eller regnet eller hva det var, og hvem som tonesatte det, og det må ha vært minst to versjoner der, har dere begge to? hvorpå bibliotekarene veksler blikk før de stormer mot hver sin pc for å søke i ymse baser. </li><li style="text-align: justify;"><b>Krigsentusiasten</b> har gjerne grått hår, bruker briller og snakker høyt og tydelig, på grunn av sin bakgrunn i læreryrket. Han er vennlig, rolig og ganske bestemt, og begir seg mer enn gjerne inn i en diskusjon rundt Marte Michelets <i>Hva visste hjemmefronten?</i> og hennes tvilsomme kildebruk der. Han etterspør konkrete titler i god tid i forveien, og er nesten personlig fornærma på grunn av det treige og uforutsigbare utsendelsesskjemaet til kulturfondbøkene, som gjør at han må vente lenger enn kameratene før han får lest de nyeste bøkene. Ofte ender han opp med å kjøpe dem. </li><li style="text-align: justify;"><b>Strikkeboklåneren</b> er et entusiastisk menneske som mer enn gjerne vipper opp strikke- og hekletøyet fra veska for å vise deg noen tips og triks i farta. Hun har praktiske bukser, hjemmestrikka ulljakke og fotformsko, og lukter Milo. Hun spør etter den siste Klompelompeboka, for hun skal strikke til barnebarna, hun er svært fascinert av gamle islandske mønstre og har sjølsagt laga hver eneste Arne og Carlos-julekule og gitt bort som gave til familie og venner. </li><li style="text-align: justify;"><b>Romanleseren</b> er ofte ei vennlig dame med god tid, som veit hva hun vil ha og derfor sjeldent spør om hjelp. Hun farger gjerne håret, har kledelige bukser og er ofte å se på kulturarrangementer. Hun leser bredt og har en forkjærlighet for klassikere. Samtidig synes hun det er viktig å være oppdatert på nyere litteratur, og foreslår Nino Haratischwili i lesesirkelen hun er med i. Hun kan bruke lang tid på biblioteket, går helst aleine, og tar gjerne med seg et knippe titler når hun går. </li><li style="text-align: justify;"><b>Fantasyentusiasten</b> er ikke så glad i å gå til frisøren. Han er ikke så ofte i klesbutikken heller. Og en kan ikke unngå å merke at han kanskje ikke dusjer hver eneste uke. Han bruker vide joggebukser, slitte joggesko og hettegensere med motiv fra Star Trek. Når han ikke har på cap, kan du se den begynnende månen. Han er djupt skeptisk til adaptasjoner, men ender alltid opp med å se dem, og diskuterer gjerne hvilken versjon som er best. Når han ikke ser på Game of Thrones eller mimrer tilbake til ungdomstida med Terry Pratchett og Douglas Adams, spiller han brettspill eller dataspill.</li><li style="text-align: justify;"><b>Serieelskeren</b> er blid og fornøyd med det meste, gleder seg veldig til neste bok i gjeldende serie, og blir veldig lei seg dersom den ikke har kommet. Hun har et inderlig forhold til <i>Sagaen om Isfolket</i>, som hun sammenligner alt med, og jevnlig gjenleser. Hun har med seg bøker hun har fått gratis gjennom Allers og Norsk Ukeblad til biblioteket, og spør i skranken om vi ikke kan begynne å kjøpe inn den serien også. Det hadde nemlig vært så innmari ålreit, sier hun og smiler. Hun jobber ofte i pleie og omsorg eller i barnehage, og drar på camping om sommeren. Når hun ikke leser seriebøker, blar hun i Se & Hør, hvor hun koser seg enormt med terningkastene til Jan Thomas og siste nytt om Mette-Marit.</li><li style="text-align: justify;"><b>Filmlåneren</b> er oppgitt over dagens medietrender og mener fortsatt at film er best på kino, eventuelt på eget hjemmekinoanlegg. Strømmetjenestene har mye, men russiske klassikere fra 1972 er det dårlig med. Da er det bra biblioteket fins. Han har bart og skjorte og går med pilotbriller på sommeren, og drømmer ofte om det storslagne 1970-tallet, da alt var så stilig. Han oppsøker sine foretrukne bibliotekarer for en filmprat, der han alltid gir uttrykk for filmen han fjernlånte sist, som han tror han er forplikta til å fortelle om.</li><li style="text-align: justify;"><b>Youngadulten</b> er som regel ikke i målgruppa for ungvoksen-litteraturen - nei, hun er veldig ofte et sted mellom tjuefem og førtifem år gammel. Hun tror nok hun er mer ungdommelig enn hun er, og sniker seg inn i ungdomsavdelinga iført lang hettejakke med sprekt trykk, treningstights og helt hvite joggesko. Hun veit som regel hva hun vil ha, og de gangene hun er usikker og må spørre personalet, skylder hun ofte på at hun skal låne til ei venninne eller at hun har fått et tips på snap eller insta. På tv ser hun på Outlander, Stranger Things og ungdomsfilmer, og hun har fortsatt Candy Crush på telefonen. </li><li style="text-align: justify;"><b>Tegneserienerden</b> er en farlig fyr å diskutere med, for her skal alt av årstall, utgaver, tegnere og utgivere sitte. Favorittene er ofte gamle og nokså ukjente serier, og han har utvikla en solid avsmak for superheltene som dominerer filmer og tv-serier nå. De framstilles jo på en helt annen måte enn i seriene! Han kan spore opp de snåleste og særeste saker, bare du spør pent. Han er ryddig og velstelt, bruker ofte dongeribukser og briller og har bolleklipp. </li><li style="text-align: justify;"><b>Foreldrelåneren</b> er opptatt av hva de tror er bra for barna å lese heller enn hva barna vil lese. Ofte kommer de derfor aleine, og tar med seg det de gjetter vil fenge åtte- og tiåringen. Om barna er med, er det motstridende ønsker fra henholdsvis barn og voksne, noe som kan føre til at barna har store problemer med å velge hvilken bok de skal lese. Foreldrene er stramme og bestemte og kledd i hvite bukser eller hvite skjorter, har dyre aktivitetsklokker, og en bedrevitende holdning som innebærer at de alltid veit best, og at tegneserier ikke er ordentlige bøker.</li></ul></div><div style="text-align: justify;">Men slik er det vel ikke. Eller? Mine observasjoner er basert på flere år i biblioteksektoren, der jeg jevnlig møter lånere av alle slag. Og sjøl om dette er satt på spissen, er det ei kjerne av sannhet her. Men er det noe jeg har lært oppi alle lånere og alle bøker, så er det at en verken skal skue boka eller låneren på hårene. Da er det fort vekk du som opplever å bli overraska.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-25302621330470152422023-09-01T07:45:00.001+02:002023-09-01T07:45:00.166+02:00Lykkens sønn<div style="text-align: left;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; font-style: italic; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEja1Cr3PP7ahtWBbpmGMneGSMTd6CVg9wiXfvI_eGDbhLHkFZLAbj2XVOUNL1TnEnRwKkXiK87XGMwBmweA8iosE11j_lGy_0YcMpvPbUBb4L35bK--IfF3o8ou2PczUC7uVvO0nf_pIrq7a9791OppfoHVH1Ekxxhji0hsSkg0apZhy7gWFa73XMF8vFs/s1080/Lykkens%20s%C3%B8nn.jpeg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="1080" data-original-width="689" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEja1Cr3PP7ahtWBbpmGMneGSMTd6CVg9wiXfvI_eGDbhLHkFZLAbj2XVOUNL1TnEnRwKkXiK87XGMwBmweA8iosE11j_lGy_0YcMpvPbUBb4L35bK--IfF3o8ou2PczUC7uVvO0nf_pIrq7a9791OppfoHVH1Ekxxhji0hsSkg0apZhy7gWFa73XMF8vFs/w127-h200/Lykkens%20s%C3%B8nn.jpeg" width="127" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;"><i style="font-style: italic;">Lykkens sønn</i> fra 1992 er den andre boka i firebindsserien om den nordnorske kvinna Dina Holm og hennes etterkommere. Formelt sett har denne boka samme inndeling som første bok: prolog, tre bøker og epilog. Men der første bok hadde et innledende bibelsitat for hvert kapittel, har denne boka kun sitater av og til, og det er da ikke alltid det er bibelsitater heller. Og omtrent allerede her slutter likhetene.</div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Der første bok er intens, kraftfull og fascinerende, er denne boka prega av fyllerør og fylleangst og en stadig voksende leserirritasjon. Så stor forskjell kan det være når en bytter hovedperson! For der vi i første bok levde med Dina, og nesten holdt pusten i mange av de mest avgjørende avsnittene, følger vi her konsekvent Benjamin, sønnen hennes. I nåtida følger vi han i førsteperson, og i de kapitlene der han tenker tilbake på barndommen på Reinsnes, følger vi han i tredjeperson. I begynnelsen preges erindringene hans av det naive barneblikket, men det endrer seg raskt. Benjamin utvikler seg fra å være en traumatisert liten gutt til å bli en enspora, kåt tenåring og deretter en ganske usympatisk, stressa og alkoholisert ung mann. Og det kanskje mest irriterende: Han er så veik.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Dina hadde nærvær, blikk og masse kraft i første bok. Hun skjærer igjennom samtaler, tar upopulære avgjørelser, er ikke redd for å tale noen imot, tar de svakes parti, rydder opp og ordner opp. Hun kjenner på ansvar, og hun tar ansvar. Og det får hun svært mye respekt for. Videre har hun et spesielt forhold til Bibelen, som er Hjertruds bok. Hun bruker den, er godt kjent i de ulike bøkene, lærer seg avsnitt utenat. Og disse betyr noe for henne, hun har et inderlig forhold til tekstene og etter hvert et avklart forhold til Gud og egen skjebne. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Slik er det ikke for Benjamin. Etter åra på Reinsnes, venter harde studieår i Tromsø. Dina er fast bestemt på at sønnen skal få utdanning, sjøl om det er dyrt. Han skal få de mulighetene hun ikke fikk, for hun ser at det er et godt hode på gutten. Etter hvert går ferden videre til Kjøbenhavn, der han begynner å studere medisin. Som medisinstudent blir han utkalt til feltlasarettet ved Dybbøl under krigen - her antar jeg at det siktes til Den andre slesvigske krig i 1864, mellom Danmark-Norge på den ene sida og Østerrike og Preussen på den andre - uten at det står i klartekst i boka. Det er et halvt år med grusomheter, som ender med tap for dansk side. Benjamin preges, alle preges. Og det er ikke så lett å finne feste igjen etterpå. Ikke at Benjamin hadde noe særlig feste før dette heller, men nå blir rotløsheten virkelig akutt.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Benjamin er unnvikende, spak og kvier seg for å ta avgjørelser. Han vil ikke tale noen imot, og vil helst ikke ta noens parti, heller ikke sitt eget. Han rydder ikke opp i noe som helst, det må andre gjøre for han. Han turer og svirer og surrer og drikker, men vil verken ta ansvar, leve med konsekvenser eller forholde seg forpliktelser. Da sier det seg sjøl at varige forhold til kvinner blir vanskelig. Og det er nokså utmattende å lese om hvordan han rører det til, gang på gang. Han har ingen moralsk rettesnor, ikke et indre kompass og Bibelen betyr ingenting. Alt han er opphengt i, er det han opplever som Dinas svik: At hun har reist og latt han bli igjen.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Der Dina insisterer på at <i>Jeg er Dina</i> og tviholder på egen identitet som noe sant og virkelig i verden, briljerer Benjamin med det motsatte. Han veit ikke hvem han er, han er usikker på hvem som er faren hans og hva de ulike mennene på Reinsnes betyr for han. Hva om han har en annen far? Tenk om han hadde -! Han er usikker på eget forhold til Dina og på hva han vil. Lese? Studere? Virke som lege? Reise hjem? Være med Karna? Ingenting gir mening, og i alle fall ikke etter en slik blodig krig. Fraværet av aktive valg og ansvar for eget liv er påfallende - og frustrerende. Til slutt forsøker han desperat å presse fram noe, men igjen er det Dina han søker til. Han tenker at han gjennom å påta seg hennes byrder og sone hennes straff, i alle fall kan være nyttig og ha en funksjon. Så er også flere av sitatene i boka fra Søren Kierkegaards (1813-1855) verker, og han diskuteres også litt i romanen. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Ytre sett er det svært lite som skjer i boka - kun et par hovedhandlinger framstår som viktige omdreiingspunkter. Alt annet er bare en slags støy, eller fyll. De fleste av de 490 tettskrevne boksidene brukes på å grave rundt i Benjamins litt for moderne frustrasjon, der han konstant småkrangler med fyllekompisen Aksel, og skape dertil med frustrasjoner hos leseren. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår hva forfatter Herbjørg Wassmo (f. 1942) ønsker å oppnå med det, annet enn å understreke alle kvaler, all tvil, alt surr og virkelig få oss til å forstå at tittelen er tvetydig og symbolsk og i intertekstuell dialog med historiene i Bibelen.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Jeg opplever dessverre at forfatteren trekker det alt for langt med skildringer av besøk hos prostituerte, onani, nestenovergrep og en skinndildo. Det er unødvendig, og det blir for mye av det samme. Boka kunne fint vært hundre sider kortere, eller mer, og ville fortsatt sagt det samme. Men da ville det kanskje vært litt enklere for leseren. Her er det en motstand, ei belastning, og ikke av den gode sorten - på det verste var det slik at jeg kvia meg for å lese videre. Og slik tar det også lang tid å bli ferdig. Det som verre er, er at jeg ikke opplever alt dette surret som særlig realistisk. Jeg tror at en, for å lykkes som en under middels bemidla norsk student i Danmark på 1850-tallet, måtte være skarp i huet og ha en viss retning. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det er mange menn som skildres i romanen. Mannfolka på Reinsnes har Wassmo gode grep om, og de er tydelige, underfundige og særegne, enten det gjelder Jacob, Anders, Tomas, Johan eller Niels. Også Leo fungerer innafor romanens rammer. Jeg ser dem for meg, alle sammen; en middelaldrende og litt sliten og tung ned trappene, en kvikk og morsom, alltid luktende av fisk og hav, en som lister seg stille inn i stallen og ser rett på en med ett blått og ett brunt øye, en hvis nakke er bøyd i skam, en som tviholder på regnskapsbøkene og alle hemmelighetene, en med lange, tynne bein som synker sammen i lyngen. Jeg opplever at disse mennene hver på sitt vis er troverdige. Men så kommer Benjamin for full tyngde, og Wassmo mister litt grepet. Jeg er ikke helt sikker på hvem jeg leser om, og jeg tror ikke fullt ut på situasjonene og historia. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Ei anna viktig endring mellom disse bøkene, er det språklige. I <i>Dinas bok </i>bruker Wassmo replikker på nordnorsk som et virkemiddel, og hun karakteriserer godt og effektivt på denne måten. Her endrer hun praksis, og størstedelen av boka og replikkene foregår på bokmål. Årsaken til det er at Benjamin legger fra seg det nordnorske når han drar til Kjøbenhavn. Han vil passe inn, og begynner derfor å snakke dansk. Stemmen og stemninga i boka er derfor en helt annen enn i <i>Dinas bok. </i>Kontrasten mellom Benjamin og Dina blir slik enda tydeligere: Hun aksepterer seg sjøl og snakker som hun gjør, uansett hvem som hører. Han veit ikke hvem han er, og endrer på noe så viktig som talemålet for å bli en annen. Men hvem er det han vil bli? Og for hvem er det han endrer seg? </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Frihet framholdes for noe av det viktigste for Dina. Hun kjemper for egen frihet, både økonomisk, juridisk, fysisk, psykisk og emosjonelt. Hun tar noen ekstremt krevende valg, og står i konsekvensene med rett rygg. Hun har nemlig valgt det sjøl! Benjamin er privilegert i kraft av å være mann. Han er økonomisk og juridisk fri, kan ta utdanning, han er fri fra hardt fysisk arbeid fordi han er arving til Reinsnes, og han er fri fra fysiske byrder som svangerskap og fødsler. Men denne friheten verdsetter han knapt - han klager, sutrer og tyter, og det allerede før krigen. Kanskje årsaken er at han verken er psykisk eller emosjonelt fri?</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det Wassmo får svært godt fram gjennom romanen, er hvor ulikt vi mennesker kan oppleve enkelthendelser, hvor forskjellig vi håndterer det i etterkant og hvordan dette påvirker oss, endrer oss og kanskje gjør at vi vokser fra hverandre. Det er jo hendelsen på slutten av <i>Dinas bok</i> som vekselvis splitter og forener Dina og Benjamin, som skaper friksjoner og konflikter, men også samhold gjennom hele <i>Lykkens sønn</i>. Han strever med å forstå, og setter seg helt fast i egne tankemønstre. Dessverre gjør han seinere det samme som mora - noe uforståelig - og han bruker mye tid på å flykte fra hendelsen, konsekvensene, seg sjøl, og begår på underlig vis rett og urett på samme tid. Som leser med et klart moralsk kompass er dette enerverende. Men på grunn av Dina endrer han kurs før det er for seint.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;"><i>Lykkens sønn </i>var en mye tyngre roman enn forventa, og Benjamin var en karakter jeg ikke helt likte. Derfor går det nok ei stund før jeg følger opp med neste bok.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-54155183520705772912023-08-27T08:30:00.001+02:002023-08-27T08:30:00.143+02:00Kort & godt: Leselyst<div style="text-align: left;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhgid0dyaM5UOrAvqpQJfN3Rgjp6PM9-8Lx-AtFjoJ7IMGcKlb1EWjDr2ZaI19_wUakwWUOqBaMTntlNasvT_ZoEGx2k7LFW0S0XX83T3SypGWRtOYfUj7jti4uxBhXC0hioZONWG_zU2-9TvV7VigbKzahWnVCr5B0plX01daFZ8X224hFpwrmNakhdFw/s517/Leselyst.jpeg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="517" data-original-width="362" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhgid0dyaM5UOrAvqpQJfN3Rgjp6PM9-8Lx-AtFjoJ7IMGcKlb1EWjDr2ZaI19_wUakwWUOqBaMTntlNasvT_ZoEGx2k7LFW0S0XX83T3SypGWRtOYfUj7jti4uxBhXC0hioZONWG_zU2-9TvV7VigbKzahWnVCr5B0plX01daFZ8X224hFpwrmNakhdFw/w140-h200/Leselyst.jpeg" width="140" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">Tidligere i sommer leste jeg <i><a href="https://boktanker.blogspot.com/2023/08/kort-godt-boken-en-hyllest.html" target="_blank">Boken - en hyllest</a></i> av tyske Burkhard Spinnen (f. 1956). Det var ei bok som ikke traff meg så godt, rett og slett fordi det var for stor avstand mellom Spinnen som leser og meg som leser. Jeg hadde ikke alle de tyske 1950-, 1960-, 1970- og 1980-tallsreferansene inne, og er heller ikke prega av å være en noe alderdommelig mannlig leser med stor interesse for seilskuter. Etter å ha lest Spinnens bok fra 2016, gikk jeg derfor i gang med Tone Selboes (f. 1959) <i>Leselyst. Om bøker, liv og litteratur</i> fra 2018.</div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Sjøl om Selboe og Spinnen er nokså jevngamle, og utgivelsene deres handler om mye av det samme, nemlig å lese og å leve med litteratur, og i tillegg er utgitt ganske tett på hverandre, er bøkene samtidig svært forskjellige. Og hovedårsaken til det, er at de to er svært ulike lesere, som igjen er hjemla i hver sin distinkt forskjellige kulturkrets. Men der Spinnens krets var ukjent for meg, kjenner jeg meg svært godt igjen i omtrent alt Selboe skriver om. Hun bruker de litterære eksemplene jeg kjenner til, de tekstreferansene jeg kan henge med på, og hun går i dialog med verker jeg også har lest og har et inderlig forhold til. Hvilken forskjell det gjør!</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Videre er Selboes verk ikke ei praktbok, slik Spinnens utgir seg for å være. Her er det ingen illustrasjoner, og det savnes heller ikke - det er kun tekst, god tekst. Gjennom trettisju korte kapitler, som er tydelig avgrensa og likevel henger sammen, og som er nesten for små essay å regne, beveger Selboe seg over de fleste aspekter som er viktige for en leser: hvordan vi møter og bruker bøker, hvordan vi trenger bøker, hvordan ulik litteratur treffer oss i ulike faser av livet, hovedpersoner, berøringspunkter, lesesituasjonen, tematikk, gjenlesing, biblioteket, systemer, leselister og så videre. Hun behandler temaene og leserne med klokskap og varme, reiser relevante spørsmål og innbyr til ettertanke rundt egen og andres praksis.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Det jeg liker ekstra godt med Selboes utgivelse, er at det er en så tydelig sammenheng mellom alle tekstene og eksemplene hun bruker. Vi leser og vokser med Selboe som leser, og gjennom hennes lesninger, opplever vi at perspektivet utvides og at bøker og tekster åpnes. Vi får komme tett på Selboe som leser uten at det blir klamt eller privat, og fordi hun benytter tilbakevendende eksempler, kommer vi også tett på noen av verkene hun skriver om. Spinnen hadde også noe av denne kontinuiteten i sin bok, men der han var mer springende, er Selboe mer gjennomført. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Noen av forfatterne hun skriver om i boka, er de samme hun har lest, studert, undervist i og skrevet om som professor i allmenn litteraturvitenskap: Karin Boye, Gustave Flaubert, Cora Sandel, Dante, Inger Hagerup, Marcel Proust, Karen Blixen, Goethe, Amalie Skram, William Shakespeare, Virginia Woolf med mange flere. Men i stedet for at dette blir tilfeldig og flau "namedropping", finner Selboe forbindelser og tematiske tråder, hun sammenligner, viser fram kontraster, trekker linjer framover og bakover og ikke minst til sitt eget liv. Det gjør at en ser forfatterne og verkene i et litt annet lys, og det synes jeg er fint. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Selboe er veldig konkret når hun kommer med eksempler, hun siterer tekster og hun skildrer hele lesesituasjoner slik at det er lett for leseren å henge med. Det er levende og tydelig, uten å være for detaljert. Språket er rolig, noe tilbaketrukket, men verken kjølig eller arrogant. Selboe er svært kunnskapsrik og presis. Hun skriver varmt og balansert, men aldri hektisk eller masete. Det gjør at jeg ikke stresser med lesinga, jeg bare koser meg, og bruker lang tid på å bli ferdig med boka. Jeg blir begeistra og imponert over kunnskapene til Selboe, og den store oversikta hun har over litteraturfeltet. Og jeg nyter å være i det samme landskapet og i de samme tankene som henne. Hele tida merker jeg entusiasmen hennes mens jeg leser, men enda mer merker jeg kjærligheten hennes for litteratur. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;"><i>Leselyst</i> er ei lita bok om å leve og å lese, og om å leve med litteratur. Boka viser godt fram at et slikt liv også er en livsstil. Både livsstilen og boka anbefales varmt.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-54665804722216786912023-08-18T07:15:00.002+02:002023-09-15T19:26:55.943+02:00Kort & godt: Insektenes planet<div style="text-align: left;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgNPP1V3WAoSoedMmtTSdtGKWy2_BX7kY_kqrbLHyIg10YmDD2gH-K4qRAzBhKrFQe2eyn7BhZhmqhuhQnyXRz81SfUER-okJFdDhAKJoYIUgoEBFuXM9vxIbtHLkiHMcz2Npl0CLhTXSOX4yZ-vkxHzmIn26qhaBoPlqL_6fzH0OE0XKmGecUXP7Ldnwo/s610/Insektenes%20planet.jpeg" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="610" data-original-width="427" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgNPP1V3WAoSoedMmtTSdtGKWy2_BX7kY_kqrbLHyIg10YmDD2gH-K4qRAzBhKrFQe2eyn7BhZhmqhuhQnyXRz81SfUER-okJFdDhAKJoYIUgoEBFuXM9vxIbtHLkiHMcz2Npl0CLhTXSOX4yZ-vkxHzmIn26qhaBoPlqL_6fzH0OE0XKmGecUXP7Ldnwo/w140-h200/Insektenes%20planet.jpeg" width="140" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">Professor Anne Aslaug Sverdrup-Thygeson (f. 1966) debuterte med et brak i 2018 med fagboka <i>Insektenes planet - om de rare, nyttige og fascinerende småkrypene vi ikke kan leve uten</i>. Jeg fikk den til jul året etter, og har nå i sommer endelig hatt tid til å lese den. Og det angrer jeg på at jeg ikke gjorde tidligere!</div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">I denne fagboka får vi nemlig servert det som vanligvis er ganske tørt og traurig å lese om på en utrolig levende, engasjerende og god måte. Ikke rart boka blei Brageprisnominert samme år! Over ni varierte kapitler på til sammen like under to hundre sider, går forfatteren igjennom temaer som insektenes forplantning, insekter i næringskjeden, insektenes arbeidsoppgaver i ulike sammenhenger, produkter vi får fra insekter og kunnskap vi kan få av å studere og lære av insektene. Og det er ikke reint lite! For eksempel er øyenstikkeren viktig i utviklinga av droner, og kanskje insekter rett og slett kan være menneskemat i mye større grad enn per i dag? Det er mye billigere og lettere å drive med insektproduksjon enn å drive med storfeproduksjon!</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Sverdrup-Thygeson beskriver, forklarer og forteller oss hvorfor insektene er så livsviktige. Ikke bare for naturen, for plantene og for dyra, men også for oss mennesker. Hun trekker fram ulike eksempler, og på en poengtert og vittig måte viser hun oss hvordan sommerfugler, biller, larver, bier og edderkopper (som ikke egentlig er insekter), trengs. Hun kommer med statistikk og forskning, og hun konkretiserer gjennom tall for å sette de bittesmå insektene inn i håndgripelige sammenhenger. Som for eksempel at for hvert menneske som lever på jorda i dag, fins det mer enn 200 millioner insekter. Det er et sted mellom en og ti trillioner insekter til sammen - flere enn det er sandkorn på alle verdens strender! Og hvis insektene skulle sitte på Stortinget, ville 43 705 representanter tilsvare ett insekt fra hver art. Om alle artsgruppene skulle representeres, ville insektene ha 44 prosent av setene. Mennesket ville kun stå for to prosent. Det setter jammen vår plass her i verden litt i perspektiv. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Sverdrup-Thygeson gjentar om igjen og om igjen at hvert lille insekt, så uviktig det enn kan se ut som, har en utrolig viktig jobb. Sjøl om vi ikke ser det, lukter det, smaker det, føler det, hører det, kjøper det, tenker på det, viser hensyn til det, jobber med det eller ikke en gang er bevisste på det, på noe nivå, så er det insektet der, hver eneste dag, og sørger for at vi kan leve livet vårt, hver eneste dag. For det ene bittelitte insektet, så lite at vi knapt kan se det, er en viktig del av en større helhet. Og innafor helheten trengs alle bitene for å bevare den skjøre balansen i både store og små økosystemer, for å bevare spennet i artsmangfoldet og for å beholde de intrikate og skjulte systemene og forbindelsene mellom insekter, planter, fugler, trær, bakterier, dyr og mennesker. Om ikke insektet kan gjøre jobben sin, kan arter dø ut, planter slutte å frø seg, dyr sulte, økosystemer klappe sammen. Alle er del av en større helhet - vi også.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;"><i>Insektenes planet </i>er noe så sjeldent som ei morsom, faktarik, opplysende og velskrevet fagbok - om noe jeg egentlig ikke er så interessert i: Insekter. Og da skal det jo litt til å gå med på forfatterens prosjekt, i alle fall i utgangspunktet. Men ikke her. Sverdrup-Thygeson leiker seg gjennom arter og vinger, bein og klør, sære planter, røtter, mose og hule eiketrær, rare vaner, kannibalistiske tendenser, ører, snabler, følehorn, skall, kokonger og mye mer. Det er spennende, det er interessant, det er snålt, det er lattervekkende, og uhyre flott formidla. Jeg opplever at jeg blir engasjert, til den grad at jeg ikke lenger bare dreper, jager eller vifter bort insekter, men ser på dem, undrer meg litt, hjelper dem ut og tenker "det er jammen bra at du fins, hva enn du gjør". Og det var vel egentlig det forfatteren ville si meg.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7274882454816162247.post-86902441933392732552023-08-12T08:45:00.004+02:002023-08-12T21:43:18.753+02:00Morsdag<div style="text-align: left;"><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="float: left; margin-right: 1em; text-align: left;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhzOoEFpRGR_klwikI5aJRCs4ooaJdbErJU7vzVI4Qom16tTSRXbNfGGTGQyl8C4oKztgdIFOz5l_oxCTuLLRCO1icxE5fQ2g_YrKV1zI3DfSl7nntWcJwHsIbEwr4Tc4YySI6c1sbYOf1OsH9scIpSRguPenrv-c_gFA3aJSa8uFO1i_UpynRycu54ano/s1080/Morsdag.jpeg" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" data-original-height="1080" data-original-width="690" height="200" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhzOoEFpRGR_klwikI5aJRCs4ooaJdbErJU7vzVI4Qom16tTSRXbNfGGTGQyl8C4oKztgdIFOz5l_oxCTuLLRCO1icxE5fQ2g_YrKV1zI3DfSl7nntWcJwHsIbEwr4Tc4YySI6c1sbYOf1OsH9scIpSRguPenrv-c_gFA3aJSa8uFO1i_UpynRycu54ano/w127-h200/Morsdag.jpeg" width="127" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Bildekilde: Bokelskere</td></tr></tbody></table><div style="text-align: justify;">Hvilke hendelser og handlinger er det som former oss? Er det slik at vi kan spesifisere det, ned til den minste lille detalj? Er det slik at vi på en eller annen måte veit, der og da, at dette kommer til å endre alt? Eller forstår vi det først etterpå? Kan det i det hele tatt forstås, forklares? Er det hele egentlig ikke bare ei rekke med tilfeldigheter? Eller var det ment, eller planlagt, at det skulle gå nettopp slik? Skulle det være akkurat sånn, denne ene dagen?</div></div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Disse spørsmålene, og mange flere, blir både leser og hovedperson konfrontert med og tvunget til å reflektere rundt underveis i boka <i>Morsdag</i> av den britiske forfatteren Graham Colin Swift (f. 1949). Boka blei utgitt på engelsk i 2016, og oversatt til norsk i 2017 ved Merete Alfsen (f. 1950). </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;"><i>Morsdag</i> har undertittelen <i>En eventyrlig beretning</i>. Det kan kanskje få en potensiell leser til å tenke henimot eventyrene, og at dette er en tekst med eventyrlige elementer, altså at den er ikke-realistisk. Det stemmer overhodet ikke. Her er alt svært realistisk, fra skildringene av interiøret på Upleigh og sykkelløypa til Jane innimellom kratt og hager og over bekken, til Janes fantasier om møtet mellom mister Paul Sheringham og miss Hobday og det som faktisk skjer. Vi er solid og tydelig plassert i England. Videre er vi på landsbygda, og det er ofte livsstilen til overklassen som skildres, med tjenestefolket deres som sterk kontrast. Vi er på 1920-tallet, nærmere bestemt i 1924. Dagen er 24. mars. Det er morsdag. Det er den ene dagen i året da tjenestefolka får fri og kan dra hjem for å besøke mødrene sine. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Boka åpner slik:</div><div style="text-align: left;"><blockquote style="text-align: justify;">En gang i tiden, før guttene ble drept og da det var flere hester enn biler, før de mannlige tjenerne forsvant og man på Upleigh og Beechwood måtte klare seg med bare kokke og tjenestejente, eide familien Sheringham ikke bare fire hester i egen stall, men hva man kunne kalle en "ekte hest", en veddeløpshest, en fullblodshest.</blockquote></div><div style="text-align: justify;">Og familien Sheringham og deres Upleigh er viktige elementer i teksten - og nærmest som katalysatorer å regne for det som hender videre i Jane Fairchilds liv. For hadde det ikke vært for hennes arbeid hos og relasjon med familien, hadde hun ikke seinere, mye seinere, kunnet gjenfortelle det hele til oss som leser. Swift gjør her noen elegante tekniske grep: Han har ei rammefortelling som etableres seinere enn fortellingas begynnelse, slik at leseren ikke helt veit hva hun gir seg i kast med, og ut ifra dette punktet fortelles et liv, flere liv, det er en eventyrlig beretning. Teksten er eventyrlig i betydninga uvirkelig. Dette er beretninga om Jane Fairchilds liv, der livsbetingelsene er harde og utgangspunktet er dårlig, det er et liv fylt med tilfeldigheter, et liv, som når en ser seg tilbake, virker mest utrolig og som en drøm.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Boka er på kun 134 sider, og en kan diskutere om den er en kort roman eller ei lang novelle. Den er, sett opp mot andre romaner, liten. Men den er stor i innhold. Swift glir enkelt og fritt i tid og rom, men er alltid presis, det er aldri usikkert hvem som ser og hvem som snakker. Språket er utrolig fint og sanselig. Swift har en skildrende og konkret stil, som gjør det lett å se for seg hva som skjer. Detaljnivået i teksten gjør den svært filmatisk, sjøl om det samtidig går langsomt. Hele lesinga er som en sakte film: Vi begynner liggende i senga, gradvis retter vi oss opp, etter hvert kommer vi oss ut av senga, vi går rolig i rommet, vi går over hele huset, vi går ut av huset, vi sykler hjem. Det er en stadig bevegelse, både fysisk og psykisk. Aldri nøkkete og ubehagelig, men glidende og kontrollert.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Tematikken kommer litt an på leserperspektivet og hva en henter ut. Overflata handler helt konkret om sorg og tap, akkurat slik som at den ytre spenninga er knytta opp til hva som skjer med Paul. Men teksten handler like mye om forsvunne muligheter, sjanser en ikke tar, ord en ikke sier, skjebnens lunefulle veier og om livet kan forklares. Her ligger spenninga ikke i hva som skjer, men hvordan Jane forholder seg til det og utvikler seg - på grunn av det som har skjedd. Og i tillegg handler teksten om det å ordlegge seg, å skrive og i sin tur litteratur, hvor viktig språket vårt er, det å ha ord for følelser og tanker og hendelser, eie et narrativ, sitt eget livs narrativ, og hvordan det kan komme stor kunst fra de mest uventa steder. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Underveis i lesinga fikk jeg assosiasjoner til Ian McEwans (f. 1948) roman <i><a href="https://boktanker.blogspot.com/2015/10/favorittbker-o.html" target="_blank">Om forlatelse</a></i> (på engelsk i 2001, til norsk ved Knut Ofstad i 2002). Også denne finner sted på landsbygda i England i spennet mellom overklassen og underklassen, der det fokuseres på en isolert hendelse. Og også her er krigen et bakteppe, sjøl om det er på et seinere tidspunkt (1935). Videre er litteratur også en del at tematikken, og det å se tilbake på eget liv er vesentlig.</div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">En annen assosiasjon jeg fikk, var til irske Colm Tóibíns (f. 1955) <i><a href="https://boktanker.blogspot.com/2020/09/marias-testamente-colm-toibin-f.html" target="_blank">Marias testamente</a></i> (på engelsk i 2012, oversatt av Alfsen i 2016). Her er det kanskje enda flere likheter å spore - ikke først og fremst i handling, men i innhold og form. Begge tekstene er korte og konsentrerte, stramme og svært velskrevne. De har også det til felles at det er mannlige forfattere som skriver om kvinnelige hovedpersoner på en troverdig og innsiktsfull måte, uten spekulative elementer. De skriver om disse vendepunktene i livene deres, og forsøker å vise fram og forklare gjennom hendelsene, framfor å fortelle oss hvordan det er å stå i slike opplevelser. Og det fungerer svært godt. Noe av årsaken til det tror jeg er at begge forfatterne tematiserer noe djupt menneskelig i tekstene sine, og skaper en nærmest tidløs følelse. </div><div style="text-align: justify;"><br /></div><div style="text-align: justify;">Med <i>Morsdag</i> skriver Graham Swift seg inn i en tydelig og veletablert romantradisjon med historiske elementer, det fokuset ligger på det indre framfor det ytre, følelse framfor handling og intensitet og inderlighet framfor konflikter og underholdning, der leseren tvinges til å sette ned tempoet og la det hele foregå i sakte film. Det er utrolig fint gjennomført, og jeg kan ikke se annet enn at dette er nok en nydelig oversettelse fra Alfsen. Hun gjenskaper forfatterens univers, og gjør teksten svært god å være i, sjøl om det som skildres er aldri så sårt og trist.</div>Heddahttp://www.blogger.com/profile/05887616934081596817noreply@blogger.com0