Store forventninger, igjen

Januar er på vei mot slutten, og det er allerede (eller endelig, alt ettersom) klart for lesesirkel 1001 bøkers første samlese-bok for 2012, Store forventninger av britiske Charles Dickens (1812 - 1870). Forfatteren feires, som mange kanskje veit, med stor stas i år, det er nemlig 200 år sida han blei født. Om ikke det gir en passende anledning til å lese ei bok eller to, veit ikke jeg.

Jeg må forøvrig vente med årets Dickens-bok og satse på at jeg kan lese en av hans mindre omfangsrike verker i ei rolig påskeuke eller til sommeren. Nå sitter jeg, som vanlig, midt mellom pensum, oppgaver og forelesninger, og har mer enn nok med å komme igjennom det som er studiemålet for januar før måneden er omme. Å havne bakpå som i høst vil jeg helst unngå. Derfor har jeg ikke lest Store forventninger på nytt nå, boka som jeg koste meg sånn med for snart to og et halvt år sida. Den er så absolutt verdt en gjenlesing, om noen år, når jeg har "glemt" Pip og Joe, Estella, miss Havisham og Skyggen og hele gjengen. Inntil videre må minnene gjøre susen.

Men minner er vel og bra, særlig når de sitter godt, og det ikke skal mer til enn et blikk på den stemningsfulle forsida for å gjenskape den krevende oppveksten til lille Pip, enfoldige Joe ved grua, landsbysladderet og den skumle kvelden ute på myra. Etter det er veien kort til miss Havisham og Pips velgjører. Pip kan så nyte livet som en ung, rik mann, med store forventninger knytta til sin person og til framtida. Men kan en komme unna fortida? Og hva med de store forventningene? Og hvem er egentlig denne velgjøreren?

Historia er et finmaska nett hvor alt henger sammen, og det er ikke en skikkelse som dukker opp uten at det er en bakenforliggende mening eller en framtidig konsekvens med møtet. Boka er særdeles velkomponert og elegant uten å være for stram eller jålete. Den er også ordrik uten å være skravlete, stemningsfull uten å være full av klisjeer (men noen er det jo, den er skrevet på attenhundre-tallet), spennende og humoristisk. Skildringene er flotte og fulle av sansninger og tidskoloritt. Særlig er forholdet mellom Pip og Joe rørende skildra.

Jeg har ikke lest spesielt mye av Charles Dickens bortsett fra denne boka, men har veldig lyst til å lese mye mer, blant anna David Copperfield, Oliwer Twist og Pickwick-klubben. Jeg har også lyst til å lese boka bak den flotte tv-serien "Little Dorrit" med samme navn, og har hørt fantastisk mye godt om Bleak House, både på skjerm og i perm. Men Store forventninger er altså et glimrende sted å starte. Hipp hurra for Charles Dickens!