Nå er jeg lykkelig, ordentlig lykkelig! For første gang på lenge, lenge, lenge har jeg lest ei bok jeg har kosa meg med. Bare kosa meg med! Ingen aggresjon eller frustrasjon mot dårlig språk, manglende skildringer eller et forvirrende persongalleri, og slettes ingen oppgitthet over mangel på tematikk, replikker eller intriger. Jeg har lest Store forventninger. Jeg har lest Charles Dickens.
Store forventninger er mitt første møte med den britiske forfatteren Charles Dickens (1812-1870), og det blir så absolutt ikke det siste. Jeg har allerede vært på biblioteket og kikka på Oliver Twist, David Copperfield og Pickwick-klubben, men ikke lånt med meg noen av dem hjem. Jeg har bestemt meg for å ønske meg Charles Dickens til jul, så kan noen andre avgjøre hvilken tittel det blir. For jeg gleder meg uansett!
Store forventninger byr på en hel verden, ført i pennen av Philip Pirrip, bedre kjent som Pip, som er bokas hovedperson. Han begynner fortellinga en kald dag på en kirkegård i et ellers myrlendt og forblåst landskap. En liten gutt, på kanskje sju-åtte år, står foran gravsteinen til sine foreldres grav. Han staver seg gjennom navna deres, og navna på de fem brødrene hans, som også har havna samme sted. Og han tenker på seg sjøl, og den voksne søstera si, som er de eneste igjen av Pirrip-familien. Og mens han står der i egne tanker, dukker det brått opp en mann fra tåka. En skremmende mann, uten sko, med ei gammal fille om hodet og ei jernlenke rundt den ene foten. En straffange. En rømt straffange. Og sjøl om Pip veit at det er feil, veit at han kommer til å få juling, må han hjelpe mannen. Han skal stjele mat og ei fil hjemmefra.
Boka er full av fortellerglede, språkglede, humor, ironi, følelser og vennskap, håp og drømmer. Vi lever med Pip gjennom nesten fem hundre sider, og så lenge vi husker at boka er skrevet på 1860-tallet, og dermed tar høyde for det som vi i dag kanskje vil kalle klisjeer, muligens dukker opp, og også passer på å huske at det var originalt og nyskapende da, er det hele svært fornøyelig, spennende og engasjerende. Det er rett og slett fantastisk å lese ei bok hvor absolutt ingenting er overlatt til tilfeldighetene, alt er bare solid håndverk!
I Store forventninger finner vi den skrekkelig sære Miss Havisham, som sjølsagt har en grunn til å være så sær, den usle Pumblechook, vakre Estella, den arbeidsnarkomane Mr. Jaggers, originalen Wemmick, jordnære Biddy, trofaste Herbert, den strenge Mrs. Gargery og, viktigst av alle, den gode, sympatiske, rørende og, for meg, nesten virkelige, Joe. Forholdet mellom Joe, som er Mr. Gargery, og Pip, er så inderlig, sant og forståelig, og Joe, som egentlig bare er en smed, og som sjøl sier at han er "så forferdelig treig i toppen, skjønner du", synes jeg er den fineste karakteren i hele boka. "Hva heter sånne ville dyr som har klumper på ryggen, Pip?" spør Joe. "Kameler?"
John Irving kaller i sitt etterord Charles Dickens for "romanens konge". Det er jeg helt enig i.
Ja!
SvarSlettOg i tillegg til alt dette, så er London med, med sine gater, kullstøv, Themsen med båtene som både er nødvendig transport og fritid, det er gjenkjennelig og likevel litt fremmed - jeg tenker på omgangstonene, klærnes betydning og hvordan det engelske klassesamfunnet blir vridd og vrengt på. At hovedpersonen, Pip, har svakheter og ikke alltid er verdig det som blir han gitt, er også en av de viktige forutsetningene for at dette er en levende roman. Mye mer levende enn mange av våre samtidige romanskikkelser, som går rundt i tåke (selv om vi ikke lenger fyrer med kull) og bare av og til lar seg forblinde av ytre status - der fins ingen Joe, ingen mulig redning og kanskje heller ikke så stor kjærlighet.
Mam
Ja, det er også med, og det bidrar. Alt bidrar til at det blir nettopp den gode boka det er, og ikke ei fattig samtidsroman hvor hovedpoenget er å pelle ut litt navlelo før reisens slutt. Jeg orker ikke flere sånne bøker nå, jeg vil lese det som er godt! Jeg vil lese skildringene av fattigdommen, usselheten, stusseligheten, stoltheten, formalitetene, landsbyer, bykjerner, landeveier, støv, skitt, tåke, regn, myra og elva, egoisme, nedrighet, gode hoder og kloke hjerter.
SvarSlett