Det tynne sverdet

Bildekilde: Bokelskere

Da jeg leste barneromanen Ishavspirater tilbake i 2017, blei jeg fullstendig bergtatt. For ei barnebok! Den hadde virkelig alt; humor, varme, spenning, farer og feller, et umulig oppdrag, venner og fiender, alvor, klokskap, liv og død, forklaringer, utvikling og en slutt en nesten ikke tør å håpe på. Tiåringen Siri tar nemlig opp kampen med den verste piraten på Ishavet, kaptein Hvithode. Hun har ingen andre valg dersom hun skal få tilbake lillesøsteren sin!

Men hvordan kan forfatter Frida Nilsson (f. 1979) følge opp en slik suksess, spurte jeg meg i tida etter endt lesing. For boka var så enestående, og jeg ville ha mer! Men ville det være mulig? Universet der Siri, Miki, den gamle pappaen, Hvithode og alle de andre bodde var så fullendt og troverdig, med blant annet egne dyr og fugler, og personene var like sprell levende som Maria Parrs Tonje Glimmerdal, der hun suser nedover bakkene og gauler Fart og sjølvtillit!

Så kom den neste boka til Nilsson. Tittelen er mer lukka - Det tynne sverdet (på svensk i 2017, oversatt til norsk av Nina Aspen (f. 1965) i 2018) sier ikke så mye om handlinga som Ishavspirater. Likevel er den fin, og bærer bud om at noe spennende skal skje. Vi går jo ikke rundt med sverd sånn uten videre, i alle fall ikke i barnelitteraturen. Men det var et helt nytt og uventa landskap å tre inn i, der jeg kanskje delvis forventa at Nilsson skulle dikte på noe av det samme som sist. Vi befinner oss ikke lenger oppe i Ishavet, men et helt annet sted. Det eneste vi får vite, er at det er ved kysten, for Sasja og pappa bader. Og de bor i et vanlig hus, og det er griser hos naboen, og de har hunder hjemme.

Men det er noe som ikke er som det skal være. Noe som gjør at pappa får et alvorlig drag i ansiktet. Noe som gjør at Sasja blir stille. At lufta i huset er annerledes, at marerittene til Sasja kommer, han drømmer om de ekle fluene. Sjøl når det er midt på natta og han lister seg rundt, kan han høre dem surre i vinduskarmen. Han må bare sjekke Semilla. Se at hun er der, at hun puster. Semilla ligger i senga, hun ligger bare i senga. Hun er nesten uten farger nå. Både Sasja og pappa veit at hun snart skal dø. Semilla veit det sjøl også.

Men hun får ikke lov! Hun kan ikke, skal ikke, må ikke dø! Da veit ikke Sasja hvor han skal gjøre av seg. Det er ille nok at hun blei sjuk. At det er noe inni kroppen hennes som gjør henne dårlig. Men at Døden skal komme å ta henne? Nei! Sasja nekter. Han vil ikke tenke på det en gang. Men så er det en natt at Semilla ikke ligger der. Sasja skjønner med en gang at Døden har kommet. Sasja løper ned til stranda og ser det digre dødsskipet, allerede på vei bort. Semilla må være ombord der, han bare veit det! Han har ikke noe annet valg enn å knabbe naboens lille pram og følge etter.

Men vil han i det hele tatt komme fram? Vil han komme seg til Dødens rike, og vil han klare å finne Semilla? Og er det bare å ta henne med tilbake i prammen, eller må han kjempe? Må han lure Døden? Og hvem er egentlig denne Døden? Spørsmåla er mange, og både leser og hovedperson får svar, litt etter litt, i det som viser seg å være et spennende, trist, morsomt og engasjerende eventyr for både barn og voksne, der Sasja bærer hovedrolla, men flankeres solid og noe kranglevorent av Trine, Prinsessen og Hødre.

Barneromanen strekker seg over mer enn fem hundre sider, og er derfor ikke en tekst for de utålmodige leserne. Men Nilssons sans for dramaturgi og spenningsoppbygning gjør at det sjeldent er kjedelige øyeblikk - men her må leserne evne å skille mellom 'kjedelig' og 'alvorlig'. For alvor er det mye av, og de mange dialogene krever at leseren også reflekterer og svarer. For hva skjer egentlig når vi dør? Hvor kommer vi? Og hva hender etterpå? Nilssons bok gir seg aldri ut for å være en sannhet, men hun og teksten tar like fullt barna på alvor. Nilsson drøfter de store følelsene som barn kjenner på når en nær voksenperson er alvorlig sjuk, som frykt, sinne og sorg, opplevelsen av at noe er urettferdig, kaos, maktesløshet, meningsløshet og så videre. Og hun gir følelsene rom og plass, og hun rydder enkelt i dem, uten å si at noe er feil eller gi barna følelsen av å ikke strekke til.

Sasja er en utrolig sympatisk hovedperson. Han er ikke spesiell på noe vis, han er bare en helt vanlig gutt som ei natt reiser etter Døden. Og det at han er så vanlig skal vise seg å bli en styrke et sted der alle de andre er nokså uvanlige, i alle fall i våre øyne. Sasja tviler på det han driver med, han angrer på reisa, han lengter hjem, han er redd, og han føler seg virkelig ikke modig. Men likevel er han det, der han går rett inn i det skumle og uvisse med hele seg, slik barn gjør. Han skjelver av frykt, skrubber seg opp, svelger elvevann, blir tatt av ras og gråter såre tårer, men han gir ikke opp. Kjærlighet, vennskap, samarbeid og håp gjør at reisa inn i Dødens rike kan fortsette.

Det tynne sverdet er en fantastisk samtalestarter. Å lese den sammen gir barn og voksne et samlingspunkt der de kan møtes og drøfte vanskelige spørsmål, uten at det blir for tett og privat. Eller de kan velge å bruke boka som en vei inn i seg sjøl, og avsløre egne tanker, følelser og redsler. Det er utrolig viktig at ei bok som dette fins, som tar barn på alvor og er direkte og konkret i språk og metaforer, men samtidig ikke leiker med det at vi ikke veit hva som skjer når vi dør. Boka kan være avgjørende i barns sorgarbeid, for Nilsson setter enkelt ord på det som er vanskelig og i Sasja møter barna en nær venn. 

Jeg vil ikke si noe mer om hvem Sasja møter underveis eller om hvordan hele reisa utarter seg og ikke minst avsluttes, da det vil avsløre alt for mye for den som vil lese. Men det er et skikkelig eventyr, dette også, et langt eventyr der helten må gjennom en rekke prøvelser, både fysisk, psykisk og emosjonelt. Nilsson er tro mot formelen hjemme-borte-hjemme og flere eventyrformler, men gjør det helt eget likevel. Boka har en svært god struktur, er godt uttenkt og fint balansert mellom for eksempel indre monolog og dialog, mellom at reisa fortsetter eller at vi har hvilepunkter. På sett og vis er jeg bittelitt skuffa over slutten, som ikke er like realistisk som starten, og løsninga føles litt ut som litt juks, men den er veldig, veldig fin likevel, og boka anbefales varmt. 

Ishavspirater

Bildekilde: Bokelskere

Det var helt tilfeldig at jeg fikk barneromanen Ishavspirater i fanget. Det begynte med at jeg hørte om boka fra noen venner - men de huska ikke tittelen, bare innholdet, som de raskt og upresist gjenfortalte. Noe tid seinere blei jeg spurt om jeg hadde hørt om ei ny barnebok med tittelen Ishavspirater av noen andre, men de kunne ikke si noe om innholdet, de hadde jo ikke lest den. Jeg blei gående å gruble, for det var noe med den tittelen som virka kjent eller logisk. Det tok litt tid før jeg kobla det sammen. Men da jeg fikk se forsida på boka på nett, var jeg ikke i tvil. Dette var boka. Og den skulle jeg lese.

Langt ute på Ishavet ligger det mange små og store øyer og skjær. Ei av disse små øyene er Blålauge, og der, i Blåvik, bor Siri og Miki sammen med pappa. Mamma er død, hun døde bare ei uke etter at Miki blei født. Miki er derfor oppfostra på fløte og masse kjærlighet, redd og liten som hun er. Og pappa er så glad, så glad i de to fyrlyktene sine, som lyser opp i det mørke, triste, kalde og grå. Han er gammel nå. Derfor er det tiåringen Siri som har ansvaret for det meste. Hun passer den sjuårige søsteren sin, hun fyrer opp, hun skaffer mat og hun lager mat. Kostholdet er ensidig der ute i øyriket, det går i fisk, rogn, krabbe, erter, grøt, bær, kanskje ei hvalhøne og en og annen sjøpapegøye.

En dag tar Siri med seg Miki ut på skjærene for å plukke snøbær. Miki er engstelig, og vil bare plukke i nærheten av Siri. Men Siri ber henne om å gå på andre sida av skjæret. Miki gjør det, og snart hører Siri et skarpt skrik. Hun gjenkjenner stemmen til Miki og begynner å løpe. Men hun er for seint ute. Miki er allerede ute i jolla, på vei mot det store, fryktelige skipet Snøravnen. Hun er blitt tatt til fange av piraten Hvithode som bruker små barn som slaver i diamantgruva si. Fort forvinner skipet i tåka, og Siri står igjen på skjæret aleine.

Pappa blir forferdelig lei seg når han hører om hva som har skjedd med Miki. Siri ser at han er redd. Redd og trist og sint, alt på en gang. Akkurat som henne. Siri vil dra etter Miki, få henne tilbake! De andre i Blåvik mener det er umulig. Hun må forstå at de barna Hvithode får tak i, de blir bare borte. De dør i gruva hans, de kommer aldri mer tilbake. Og å dra etter en farlig pirat er bare dumt. Likevel er det både Siri og pappa vil. Han pakker sekken samme kveld, og vil prøve å komme seg til Seilene, den store byen på den største øya i Ishavet. Der er det helt sikkert noen pirater!

Siri ser på den gamle faren sin. Skal han liksom dra? Han? Da vil jo hun bli helt aleine igjen her i Blåvik! Og han vil ikke klare seg, han som nesten ikke klarer å arbeide lenger. Han er jo snart søttito år! Hva vil skje med henne da, uten pappa og uten Miki? Nei, det er jammen bedre om hun drar sjøl, og lar pappa være hjemme i ro og fred. Og slik blir det. Mens pappa fortsatt sover, sniker Siri seg av sted og forlater Blåvik ved hjelp av hyre på frakteskuta Polarstjernen.

Reisa til Siri blir et eventyr. Hun møter mange på sin ferd over Ishavet, og opplever at folk både er snille og slemme, sterke og svake. Hun ser at noen kan kjøpes, at andre tar seg til rette og at mange er ondskapsfulle med uskyldige dyr. Det er kanskje det som opprører Siri aller mest, at folk tror de kan bestemme over dyra, herse med dem, eie dem. At de kan skyte ulvene for å få pelsen, når de har nok kjøtt fra før. At de kan fange havfruer og selge kroppen deres. At de tror de kan bruke hvalhøner som sin egen fiskemaskin. Siri blir sintere og sintere.

Men sjøl om hun blir sveket og akterutseilt, tvunget til å skyte med børse og nesten drukner i Ishavet, gir ikke Siri opp. Hun leiter og leiter etter søstera si, etter Snøravnen og selveste Hvithode. Besluttsomheten hennes er en klassisk barneroman verdig, og dramatikken likeså. Svenske Frida Nilsson (f. 1979) har med Ishavspirater skrevet seg opp mot storheter som Astrid Lindgren, C.S. Lewis, Roald Dahl og Maria Parr. Den nesten firehundre sider lange boka er et imponerende stykke fortellerkunst.

For Nilsson er uhyggelig klar i sin tale, om det så gjelder pirater eller andre folk som utnytter sine medmennesker, dyr, naturen eller naturressursene. Slik blir budskapet både sterkt og rungende, og en kraftfull og dessverre svært nødvendig motvekt til alle overfladiske underholdningsbarnebøker, der boksidene tynnes ut av et billig kladdebokpreg og pinlige strekmennesker som til stadighet driter ut seg sjøl og andre. Nilssons bok er gjennomtenkt og klok, med en lettfattelig ytre handling, et stort persongalleri, mange utfordringer av ulik art der de lesende barna vokser og reflekterer sammen med Siri, gode skildringer og ikke minst et usedvanlig gjennomført billedspråk som gir teksten og universet en unik stemning og særprega klang. Det er som om lyden bærer spesielt godt på det frosne Ishavet.

Ferden over Ishavet er både spennende, skummel, fæl og av og til morsom - i alle fall for en voksen leser. I Nilssons univers lever nemlig havedderkopper så store som fiskekaker side om side med havfruer, sjøpapegøyer, havkatter og hvalhøner. En slik elegant fremmedgjøring av vår vanlige verden, gir en følelsen av at det magiske aldri er langt unna. Og slik beholder en troa på at alt går an, på at Siri faktisk kan klare det umulige oppdraget. Sjøl om alt peker i retning av at det ikke går bra, at verken Miki eller Siri noensinne vil vende tilbake til gamle, snille pappa - Lille pinne, som de kaller han, fordi han er så lang og tynn og gammel, og fordi han sier han vil knekke sammen som en pinne om fyrlyktene hans noensinne blir borte.

Men så blir de jo borte, begge to -. Vil han knekke? Vil de holde ut, hver for seg? Vil Siri noensinne finne Miki eller Hvithode? Eller blir hun liggende i grotta på Snørosen for alltid, der det ikke er annet å spise enn slimete blåskjell, desperat viftende med det gamle seilet? Det er ei nådeløs bok, som ofte overlater barnet Siri til stor dramatikk, vonde erfaringer, total utmattelse og brutal kulde - alt helt aleine. Jammen bra Einar og Jern-Anna kan hjelpe. Og Fredrik. Og flaks at noen av piratene ikke klarer å treffe en blink med børsa om det så stod om livet. Og kanskje det også er bra at Due ikke er helt den vi tror hun er.

Ishavspirater er ei mystisk, fantasirik, slagkraftig og viktig barnebok. Den er svært velskrevet, uttrykksfullt illustrert av Alexander Jansson og spennende bygd opp både visuelt og i teksten. Boka er nydelig og nesten plettfritt oversatt av Nina Aspen (f. 1965). Perfekt for lange høstkvelder foran peisen, enten som koselesing for voksne eller som høytlesing for barn mellom åtte og fjorten år. Da flere partier kan være ganske skumle, er det ikke ei bok barna bør lese aleine, men sammen med en voksen. Her er det masse å tenke på og mye å snakke om, både underveis og etterpå. Uten tvil årets barnebok!

En veldig lang dag

Bildekilde: Bokelskere

Emma Morley og Dexter Mayhew møtes den aller siste dagen på universitetet. De er i begynnelsen av tjueåra begge to, stedet er Edinburgh og året er 1988. Nærmere bestemt er det 15. juli, Sankt Svithuns dag, og Emma og Dexter har kommet seg i seng, men aldri i søvn på Emmas hybel. De er slitne og fulle etter en lang dag med seremonier og festligheter. Nå har de hver sin universitetsgrad, nå er de klare for voksenlivet. Emma er en hardtarbeidende idealist fra arbeiderklassen, Dexter er en av livets overprivilegerte, glade gutter. Likevel finner de tonen, som ved et trylleslag. De har liksom aldri lagt noe særlig merke til hverandre, men denne kvelden og natta og dagen ser de kun hverandre. Og det er akkurat på denne dagen vi møter dem igjen, hver 15. juli fram til 2007. 

Hver dag utgjør ett kapittel i denne 445 sider lange boka som bærer tittelen En dag. Og en skjønner raskt at den største spenninga i romanen skal knyttes til om det noensinne blir noe av disse to på en romantisk måte, eller om de forblir venner, eller om de vokser fra hverandre. Slik går det fram og tilbake i flerfoldige kapitler. Jeg for min del finner ikke dette særlig interessant, og det blir desto vanskeligere å leve seg inn i når Dexters fremste attributt er at han er kjekk. I alle fall er det slik Emma ser han. Men hva mer ser hun? Det får jeg ikke tak på i det hele tatt. Han er ei fyllebøtte, en rotekopp, en umoden guttebass som drar damer i fleng, men som sjøl om han sogner til overklassen, ligger langt under Emma på alle andre måter. Om en så snur det hele, er det tydelig hva Dexter ser i henne. Emma er for Dexter den vakreste i verden, hun er smart, kreativ, pliktoppfyllende, lojal, dedikert, hun står på, hun sier sin egen mening, hun tør, og hun kan hamle opp med Dexter når som helst. Hun er alt han ikke er. Kanskje det er derfor han tiltrekkes av henne?

Uten å skulle røpe noe om hvordan dette ender, så må jeg jo si at sjøl om språket stort sett er ganske platt, ispedd noen saftige kommentarer, og sjøl om skildringene stort sett er noe labre, glimter det også til med sjarme og humor, og sjøl om dialogene er overtydelige og rotete er de også naturlige, sjøl om persontegningene er grunne og bipersonene er stive statister, er det hele gjort - og sett - med stor varme. Det er ei god bok å være i, sjøl om utbyttet er lite. Den er fin å lese, men samtidig ikke så mye mer. Emma og Dexter, Dex og Em, forsvinner raskt ut igjen, kun et par, tre scener blir værende noen dager til.

En dag (One Day, 2009, 2010 på norsk) av britiske David Alan Nicholls (f. 1966) har en uvant måte å nærme seg hovedpersonene og handlinga på, gjennom dette livsmessige tverrsnittet. Slik får han et fiffig plot, der han slipper mange kjedelige perioder, turbulente forflytningspassasjer, et overdrevent detaljfokus, strevsomme hverdager og så videre. Og når en først skal skrive en underholdningsroman, er ikke dette så dumt. Men baksida er naturligvis at personene ikke kan tilbakelegge for store utviklingssprang, rett og slett fordi de da ville mista all troverdighet. Ett år er bare noen sider for leseren. Vi blir heller ikke så godt kjent med personene som vi kunne ha blitt, nettopp fordi vi ikke følger dem i detalj i hverdagens trivialiteter, og det at forfatteren slipper å psykologisere noe særlig, er også et tveegga sverd. Jeg opplever at Nicholls er skarpest når han ironiserer over det britiske samfunnet. Der er det mange artige obsersvasjoner. Men han gjør liksom ikke så mye med det i teksten, og det betyr heller ikke noe særlig for Emma og Dexter.

Boka er rask å lese, krever lite konsentrasjon, har noen skrivefeil, men er sympatisk i hele sitt prosjekt. Den er gjenkjennelig for de fleste, da vi følger Emma og Dexter utover 1990-tallet og inn på 2000-tallet, og forfatter Nicholls sparer virkelig ikke på populærkulturelle referanser for å få leseren til å henge med "i tida". Særlig trekker Nicholls inn musikk, tv, trender og økonomi samt at de største hendelsene i verden også nevnes. For de som er født på samme tid som forfatteren og de to hovedpersonene blir det ei tjukk mimrebok med kjærlighetstema, for oss andre, som kom ei stund etterpå, er det noen referanser som går en hus forbi, mens kjærligheten liksom skal være hovedtema. Og slik Nicholls har gjort det her, blir det stadig litt for tynt. Nicholls skriver småmorsomt, bruker humoren godt og har fin timing, men jeg opplever at han bruker humoren for å overdøve de andre manglene ved boka. For, ærlig talt, det er ganske stillestående skildringer av to mennesker som ikke får ut fingern. Over mange hundre sider.

Det er ikke ofte jeg leser slike underholdningsromaner, men det hender omtrent en gang i året. Jeg ønsker noe lett og fint av og til, jeg også, noe som gjør meg glad og kanskje litt rørt, men jeg ender stadig opp med det bittersøte. Det gjør at jeg føler meg skuffa, det er som om boka ikke innfrir i sin egen sjanger. Og jeg tenker at det ville vært raskere, enklere og mer tilfredsstillende å bare se filmen. En dag er grei å lese en dag du er sjuk og ikke har hue til noe djupere, og den er fint oversatt til norsk av Nina Aspen (f. 1965). Og etterpå er boka i det minste glad og oransje å se på i bokhylla.