onsdag 27. juni 2012

Besettelse...?

Følgende spørsmål om bokholdninger og bokkjøpvaner har tumla rundt på de norske bokbloggene ei lita stund, og nå er tida kommet til meg. Jeg har bestemt meg for å verken juge, vri sannheten, lure meg unna, unngå å nevne, "glemme" eller noe anna snusk, så dette er rett og slett en ordentlig tilståelse! Omtrent.

Er du helt besatt av å kjøpe bøker?
Nei, det er jeg ikke. Jeg er på Bokklubbens hjemmesider og andre smarte nettsteder omtrent tre ganger i uka, ofte uten å putte noe i handlekurven, og er alltid innom en bokhandel eller to når jeg er i sentrum, men ofte uten å komme hjem med mengder av bøker.
Jeg er derimot litt besatt av å sjekke om de forfatterne jeg liker kommer med noe nytt snart, eller om noen gamle titler kan være å få tak i på biblioteket. Og jeg vil gjerne ha alt, så kjøping handler egentlig mest om begrensning. Jeg handla sist på nett før i dag, da jeg bestilte to bursdagsbøker og fikk brukt et gavekort i samme slengen.

Når, hvor og hvor ofte kjøper du bøker, og pleier du å handle sammen med noen eller aleine?
Nårsomhelst, hvorsomhelst og akkurat når det passer, eller ikke passer. Det varierer faktisk veldig. Hvis jeg er rastløs og kommer meg til sentrum nokså hyppig, øker sannsynligheten for at noe blir med hjem. Er jeg ikke i rett humør, skjer det ingenting. Jeg handler med hvemsomhelst. Ofte blir det aleine på nett, og da bestiller jeg mer fordi jeg slipper å bære det sjøl, og sammen med familie eller venner i butikk. Jeg synes ikke det er så moro å handle aleine. Men selskapet mitt synes ofte det ikke er så moro å være med, eller å vente på at jeg "ser over" enda ei hylle... Sist jeg handla i butikk var etter eksamen i begynnelsen av juni, to gaver!

Hva er det som gjør at du blir tiltrukket av ei bok?
Potet, pottit. At den er ei bok, først og fremst. I tilfeldig rekkefølge kommer så forfatter, tittel, omslag, omtaler, priser og kostnad. Eller om den er pensum, for da MÅ jeg jo ha den. Eller at boka er veldig gammel. Eller veldig ny. Eller midt i mellom. At den er med i en fin serie, som f.eks. Verdensbiblioteket fra Bokklubben eller klassikerserien til Gyldendal eller de små bøkene med gullsnitt i Collector's Library Edition gjør at begjæret stiger noen hakk. At den er en klassiker eller lignende, altså at den er noe jeg bør ha lest, får økonomisk vett og samvittighet til å forsvinne som dugg for sola. Nobelprisvinnere må jeg stadig forsøke meg på. 1001-bøker er det gøy å ha. Eller rett og slett at boka ser veldig fin ut. At den er nyttig - som et oppslagsverk eller ei ordbok eller et atlas er også bra. Eller hvis mamma har prata om den, da husker jeg boka og er plutselig enda mer interessert. Eller hvis den kan være en gave til noen en eller annen gang (jeg kjøper f.eks. ofte bøker om fisker og fjell og stein og dyr og sånt, men har ingen sjøl).

Er det en spesiell sjanger du foretrekker?
Jeg er veldig glad i romaner generelt og 1800-tallslitteratur spesielt. Men norsk samtidslitteratur synes jeg er viktig, akkurat som de britiske romanene ofte er toneangivende og derfor av verdi å ha lest, og jeg får mye ut av å lese dramatikk. Barne- og ungdomslitteratur synes jeg er spennende, mens jeg ikke helt er bitt av lyrikkbasillen enda. Den kommer vel. Antikk litteratur har jeg også hatt dilla på, nå er dilla det norrøne.

Foretrekker du å kjøpe nye eller brukte bøker?
Jeg kjøper stort sett alltid nye bøker. De er penere. Mange av de brukte bøkene lukter så rart, er knudrete å ta på og jeg får en skitten følelse av gulnede blad. Men for all del: bok er bok, og kommer den bare slik, så får det være...

Hvor mange penger synes du det er greit å bruke på bøker i måneden?
Jeg har aldri hatt ei månedsgrense fordi innkjøpene varierer fra null til mange tusenlapper. Og alt hittil har vært greit for meg!

Har du noensinne hatt bokkjøpstopp eller bokkjøp-begrensning?
Nja, både og. Jeg opererer med en plassmessig og en økonomisk begrensning per kjøp, og det går helt greit. Og denne våren har jeg holdt igjen fordi vi i tre måneder har visst at vi skal flytte, noe vi driver med nå. Samboeren min mente det var nok bøker å pakke ned som det var, og det hadde han forsåvidt rett i... Men om noen uker! Da!

Når du har kjøpt ei bok - hvor lang tid tar det før du leser den?
Alt i fra et par dager til fem-seks år. Det varierer veldig. I snitt kanskje ett eller halvannet år? Men jeg veit faktisk ikke noe sikkert her, har aldri regna på det. Boka jeg leser nå, har jeg hatt sida 2005. Boka før det, fikk jeg til jul i fjor.

Billige eller dyre - innbundet eller pocket?
Jeg kjøper alt, men er glad i innbundne bøker og synes tjukke bøker ofte blir slafsete og stygge i pocket. Korte pocketbøker er helt greit, for da kan jeg ta dem med meg. Innbundne bøker leser jeg som regel hjemme. Det er sjølsagt ikke å forakte når det er tilbud, heller. Men jeg synes norske forfattere fortjener den royaltyen de får, og støtter dem gjerne. Nyeste støtte er gått til Merethe Lindstrøm.

mandag 25. juni 2012

Anna Karenina

Det er endelig lesesirkelsøndag, og tid for å blogge om klassikeren Anna Karenina. Ja, det var i alle fall det jeg tenkte i går, da jeg begynte å skrive dette innlegget i huet. Men det er ikke så greit å få gjort så mye om dagen, når så å si hele livet mitt er pakka ned i store, brune pappesker med en distinkt og meget gjenkjennelig lukt, mengder av poser i ymse størrelser og ett dusin plastkasser, og jeg må løse tilbakevendende, tilsynelatende umulige logistikkproblemer, som inkluderer manglende kjøleskap og forsinka komfyr, breibånd på bærtur og boder uten lås, snarlig overtakelse, null vaskelyst og kun regnvær, så beising blir umulig. Det er egentlig ikke så greit å få lest noe nå heller (alle bøkene er jo pakka ned), men det er en annen sak.

Anna Karenina, ja. Jeg har ikke vært så aktiv i lesesirkelen til Line i vår, og jeg deltar egentlig ikke nå heller, boka leste jeg tilbake i 2009. Jeg husker den fortsatt godt, og jeg husker at jeg var svært opptatt av den, ja, nesten fanga. Det er ei sprikende bok, synes jeg. Den er romantisk og rørende, oppramsende og nesten essayistisk om ideologi og politikk, det er ei brei bok som skildrer folkeliv, skikker og kultur, som setter ord på umuligheter, på ulike typer isolasjon, være seg fysisk eller psykisk, som tematiserer kjønn, kvinnerolla og mannsrolla og harselerer med klassene og deres ulike levesett og forventninger til hverandre og seg sjøl. Jeg var vel egentlig ikke så imponert etter endt lesning, sjøl om jeg burde vært det, jeg var mest letta. Boka er lang, med flere tunge partier hvor det er litt for enkelt å dette av. Men Tolstoj fanger alt i Anna Karenina, og mer enn noe annet fanger han Anna. Eller fanger hun seg sjøl?

Anna Karenina er en av de mest legendariske kvinneskikkelsene i litteraturen - hun lever, lider og dør for kjærligheten med stor K. Men jeg synes likevel ikke at jeg blei ordentlig godt kjent med henne, sjøl om Tolstoj skildrer følelsene hun har for ektemannen, som kjølner raskt, blir formaliserte og effektive, og følelsene for sønnen, som er overbeskyttende og intense, og elskeren, som kanskje mer enn noe annet preges av drømmen om den perfekte mannen og det perfekte samlivet, om sann kjærlighet mellom likeverdige og om personlig frihet. Ironisk nok er det akkurat dette som fanger henne. Til tross for alt dette lurer jeg likevel på hvem Anna er, uten mennene, uten sønnen, uten all jamringa og sytinga. Eller kanskje jeg lurer mer på hvem Anna var, før alle mannfolka.

Den jeg blei mest kjent med i denne omfangsrike og varierte romanen, var godseieren Levin. Han er så forferdelig søt i sin nesten barnlige kjærlighet til Kitty, og så sterk i sin kunnskap at jeg blir imponert og så tvilende i sin tro at jeg blir rørt. I han samles essensen av Tolstojs Russland, det er bondestand (arbeidere) mot overklassen (eierne), det er tradisjonalisme mot modernitet, streng ortodoksisme mot kommunisme. Og bak pruster den industrielle revolusjonen, fortere og fortere, nesten som et damplokomotiv. Det er ei brytningstid på så mange måter, og alt samles i Levin. Og dét, er fantastisk godt gjort. Det er også Levin som sies å være mest lik Leo Tolstoj av hans mange, mange romanpersoner. I så fall må han ha vært en utrolig klok mann.

De beste skildringene i boka, er derfor for meg sentrert rundt Levin og ikke Anna. Det er han som sørger og er så trist at det kan få en til å grine, det er han som ydmykes offentlig, og som til slutt vinner hjertet til sin kjære. Det er han som aldri gir opp. Det er han som tror. Det er han som krangler så busta fyker med broren sin, for de er uenige om alt, men som likevel drar og sitter med han på dødsleiet. Det er han som verken dømmer Anna eller Vronskji. Det er han som har tanker, har sjel, er bokas sjel. Derfor er jeg glad for at jeg leste Anna Karenina, og letta da boka var lest ut, for det gikk jo bra med Levin. Og egentlig bare på grunn av han vil jeg anbefale Anna Karenina videre. Resten blir bare ett pluss. Hvis du kommer deg igjennom.

fredag 22. juni 2012

Spenningsløs Robin Hood

De mange mytene og fortellingene om den grønnkledte og svært buekyndige helten Robin Hood er såpass gamle og velkjente at de blir regna som en del av vår felles kulturarv. Historiene finnes i mange varianter, kommer fra ulike miljøer og har til og med oppstått over forskjellige århundrer, sier flere litteraturhistorikere. Sjøl skikkelsen Robin Hood kan en ikke enes om; vi veit ikke med sikkerhet hvem var, hvis han overhodet eksisterte. Dette bærer de mange bøkene om han og de fredløse, preg av. Omstendighetene rundt Sherwoodgjengen, deres fiender og de mange opprørene og krigene endres fra verk til verk. Kun noe forblir som det "alltid" har vært: heltens navn er Robin Hood. På et punkt sloss han vilt mot sheriffen i Nottingham. Blant kompisene finner vi Vesle-Jon og broder Tuck. Og den store kjærligheten er jomfru Marian.

Den britiske barne- og ungdomsbokforfatteren Rosemary Sutcliff (1920-1992) gir i boka Robin Hood (Aschehoug, 2009) sin variant av dette velkjente sagastoffet. Det er ei bok som er utgitt for og markedsført mot ungdom også her i Norge, men den passer fint for både yngre og eldre lesere som enten er interessert i skikkelsen eller historiene. Fortellerstilen er ufølsom og kjapp, ja, faktisk bråkjekk og småhumoristisk, samtidig som det er rom for lune og naturorienterte skildringer. Men stort sett er det de fredløse det dreier seg om, og det er ikke måte på hvor tøff, listig og lur Robin Hood og den hardbarka gjengen hans er. Samtidig er det heller ikke grenser for baronenes, riddernes, de geistliges og, noen ganger, kongens maktmisbruk. Sutcliff gjør det klart at Robin Hood og hans like trengs, og går langt i å rettferdiggjøre kampene til de fredløse og drapene de begår. Men sjøl om mange soldater og annet kjeltringpakk blir ett hode kortere, særlig mot slutten, er boka aldri blodig eller voldelig. Sutcliff er overfladisk i disse passasjene, bruken av vold glorifiseres ikke, noe som er et herlig og hederlig motstykke til mye av dagens ungdomslitteratur, som for eksempel The Hunger Games-serien, Twilightsagaen, Battle Royale og lignende.

Sutcliff har lagt sin bok til en periode på omkring førti år, fra slutten av 1100-tallet og fram mot 1230. Det er altså kong Rikard Løvehjerte og broren Johan uten land som regjerer i store deler av tida. Den ene er god, men han tumler stadig rundt ute på ymse korstogsreiser, mens den andre gjør livet verre for de aller fleste både mens han forvalter brorens kongerike og etter dennes død. Og det er nettopp de aller fleste, altså bøndene, være seg livegne, leilendinger eller frie menn, som Robin Hood sloss for. For det må vel være et velkjent jungelord: Robin Hood tar fra de rike og gir til de fattige. Og fattige er nesten alle. Kongene sloss hardt, både mot familie, forrædere og fiender, for å holde på makta. Kongens menn, være seg abbeder, riddere eller sheriffer, får privilegier. De andre må betale urettferdig mye i skatt for å finansiere enkelte kongers ustanselige krigføring. Urettferdigheten er svært stor. Sutcliff har med dette et svært spennende historisk bakteppe, og hun henter mye derfra.

Boka er inndelt i avsluttende kapitler, nesten episoder, som kan leses hver for seg. Preget av kontinuitet og sammenheng kommer ikke før mot slutten av boka, og det er kanskje mest derfor jeg synes den delen er hakket bedre. Jeg kvier meg litt for å kalle dette en roman, for det kan virke som om Sutcliff har valgt seg ut noen av de mest kjente Robin Hood-fortellingene, utbrodert en smule med detaljer, navn og replikker, og satt det hele i kronologisk rekkefølge. Den allvitende, altseende og uhøytidelige fortelleren holder leseren på avstand og er et hinder både for skaping av spenning og for at en virkelig blir kjent med mennesket Robin Hood og de andre fredløse. Det er ikke før mot slutten av boka at dette "imaget" smuldrer opp, og både Robin Hood sjøl og resten av Sherwoodgjengen blottlegges med all sin følsomhet. Og det er ikke egentlig før en kommer hit at boka berører og engasjerer.

Ikke at boka er dårlig eller ikke fungerer, men for meg er den for lett, for overfladisk, for klisjéprega. Riktignok er middelalderen tida for de store gestene og de svulmende replikkene, både til sin herre og sin husfrue, gjennom den høviske kulturen og dennes krav til høvisk adferd, som det et par steder i boka refereres til. Men når til og med fortelleren hoverer over Robin Hoods fienders uvitenhet om hva som kommer til å skje (noe de naturligvis ikke kan vite), sier det seg sjøl at leseren ikke kan la være å ha fått det med seg. Ingen skal henges denne dagen heller, nei, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur. Sutcliff tar språklig sett mange lette utveier, i steden for å skildre grundig og ordentlig, sette ord på konkrete farger, stoffer, lukter og lyder og så videre. Det gjør at boka bærer et preg av letthet som kler Robin Hood-skikkelsen som Sutcliff forsøker å karakterisere, men som ikke kler stoffet. Det er klart at en slik indre konflikt i stoffet bør unngås.

Og igjen klarer jeg ikke å la være å tenke på om det virkelig skal være sånn at alt til barn og ungdom skal være lett, enkelt og overfladisk. Skal de ikke få ordentlig litteratur? Skal de ikke få bryne seg, få fordypa seg, få gleden av et ordentlig, solid litterært univers, få bruke fantasien, lage indre bilder? Jeg opplever at Sutcliff ikke gir rom for det, fordi hun forsøker å holde er såpass høyt tempo at leseren ikke skal kjede seg. Men det er forskjell på middelalder og nå! Og jeg tror at hvis Sutcliff hadde tatt seg bedre tid, tatt det med ro, latt leserne komme inn på Robin Hood, etablert miljøet på en litt mindre selvfølgelig og arrogant måte, ville spenninga kjennes mer ekte, og de fine scenene mot slutten av boka ville stått fram som sjeldent gode, solide og svært rørende - scener som huskes, scener som skaper lesere og litteraturelskere. Slik det er nå, tror jeg de færreste kom seg helt til slutten, fordi boka er ufokusert og virrende, full av forfatterkommentarer og litt slapstick. Men - jeg skal ikke la alt gå utover Sutcliff. Forrige bok jeg leste i serien "Berømte Bøker" var Greven av Monte Cristo - en svært amputert og flau variant av klassikeren. Kanskje Aschehoug forlag har vært ute på de samme revestrekene denne gangen også.

Bokas omslag er ikke noe jeg vanligvis kommenterer, men her var det en detalj jeg merka meg: mannen på forsida, som skal forestille Robin Hood (får en tro), er brålik skuespilleren Gerard Butler. Og det er jo egentlig en tabbe, for i storfilmen med samme navn fra 2010 er det kollegaen Russell Crowe som innehar hovedrolla som fredløshelten. Det hadde det vel vært greit å få med seg...?

mandag 18. juni 2012

I skyggen av Rebecca

Britiske Daphne du Maurier (1907-1989) er mest kjent for sin lange gotiskinspirerte, djupt tragiske kjærlighetsroman Rebecca fra 1938 (som kom på norsk i 1939 ved Helen Stibolt). I følge omslaget er den både et klassisk drama og høydepunktet i du Mauriers forfatterskap, som i følge The New York Times er i en klasse for seg. Vel. Alt med måte.

Og nettopp det burde ved du Maurier lært seg også. Rebecca strekker seg over 439 tette pocketboksider og er ikke på noe vis måteholden. Her følger vi en for lengst forelda, nokså arrogant overklasse som drukner i luksus, representert ved den snart middelaldrende herremannen Maxim de Winter, hans elskede storgods Manderley og en diger tjenerstab. Kontrasten til den navnløse, purunge, foreldreløse og fattige hovedpersonen (også jeg-et og fortelleren i boka) blir dermed svært stor. Og historia skrider av sted med blomstrende benevnelser, svulstige skildringer og sanseberusende beskuelser. Ja, i alle fall for hovedpersonen. For leseren kan det hele av og til virke nokså oppstylta og kunstig, i beste fall som middelmådig og litt gammeldags prosa. Språket er også alderdommelig, og hvis innlegget skulle passe boka som hånd i hanske, burde det vært skrevet på reinspikka riksmål.

Misforstå meg rett: boka er egentlig ikke så veldig dårlig. Det er bare så himla mye av den, hele tida. du Maurier kan ikke la være å understreke blomstenes prakt både fire og fem ganger, og skildrer fargespillet og mengdene og duftene så det er til å bli svimmel av. Skogen, som blir mørk og skummel i skumringa, må også nevnes gjentatte ganger, i likhet med de skumhvite bølgetoppene og dønningene fra havet som slår opp mot den digre eiendommen, moloen, skjærene, klippene og den vesle strandhytta. Leseren får aldri ro, får aldri mulighet til å lage sine egne bilder. du Maurier er på deg som en klegg og instruerer pågående detaljert og nøyaktig om hvordan absolutt alt skal være, se ut, smake, lukte og føles. Og det fungerer, men det verken berører eller engasjerer. Jeg blir totalt passivisert, og er etterlatt bare til å, vel, lese. Og hvis en ikke etterlyser et følelsesmessig engasjement, kan det være greit nok.

Den purunge, ja, hun er jo nesten bare barnet, Maxim de Winter, hennes egen ektemann, kaller henne jo "ungen min" i store deler av boka, er naiv, uerfaren, passiv, sjenert, engstelig, nervøs og ute etter å gjøre alle til lags. At hun er navnløs, er et ynkelig forsøk på at leseren skal tre rett inn i hennes skikkelse og virkelig være denne uskolerte fattigjenta som får oppleve "ungpikedrømmen", som blir hodestups forelska i en mann som kunne vært faren hennes, som gifter seg med han, og som dermed går fra å være en særs dårlig selskapspiketrainee hos den redselsfulle fru Van Hopper til å bli fru de Winter, versjon to. Litt av et hopp. Nokså underlig at hovedpersonen ikke reflekterer over det sjøl. 

Og det er det som er det rare her, i alle fall for meg: utover å tenke på sin elskede Maxim, deres ekteskap, den vrange tjeneren fru Danvers, klær, sminke, hunden Jasper og det store skjæret i sjøen; Maxims avdøde kone, Rebecca, så tenker ikke jeg-et. Hun har ingen tanker om seg sjøl som et eget, sjølstendig individ. Alt er knytta opp til å bli vurdert av dette mannlige, representert ved Maxim de Winter. Min verden er min mann - min mann er min verden, er et refreng som passer svært godt. Det virker helt tullete, litt for offervillig, men jeg kan til nød sette det på kontoen "Fra de forgangne århundrer". Likevel er det et tankekors, at en kvinnelig hovedperson, i en typisk kvinneroman, skrevet av ei kvinne, er så hardt forma av et universelt, mannlig blikk. Her finnes ikke spor av kroppslighet eller seksualitet, det er til og med hemmelig hvorfor disse to så brått tiltrekkes av hverandre, hvis det er det de gjør. Foruten musegrått hår og neglegnaging, og da særlig på tommelen, ilegges ikke jeg-et noen ytterligere person-karakteriserende egenskaper eller definerte utseendemessige karakteristika. Det gjør at hun er en skygge.

Foruten det svært tradisjonelle kjønnsrollemønsteret, som virker fremmed etter å ha lest norsk samtidslitteratur, er det mysteriet med ekskona Rebecca som tar mesteparten av plassen her, både for forfatter, hovedperson og leser. Hun spøker både i kulissene og midt på scenen, og levendegjøres gjennom lange erindringer. Men alle orda, alle stemningene som klæsjes på hverandre, alle de eviglange replikkene, gjør at spenninga sprekker opp. du Maurier klarer ikke å holde intensiteten oppe på et jevnt nivå. Jeg ville forsåvidt vite hva som skjedde, sjøl om boka var forutsigbar. Men jeg hadde aldri problemer med å legge den fra meg. Likevel gikk det fort, fordi boka ikke ytte meg motstand på noe nivå. Den er forbløffende lettlest, akkurat som jeg-et er forbløffende formløst. Men dessverre går du Maurier i fella et par ganger: hun lar leseren få vite mer enn jeg-et. Når leseren da skal være med på jeg-ets oppklaring av saken, blir det av og til langtekkelig og anmasende, fordi informasjonen allerede er på plass. Nye detaljer kommer ikke. Romanen kunne gjerne vært kutta en god del i slike passasjer.

Fortellergrepet er i og for seg greit, retrospeksjon, men som alltid utroverdig når detaljrikdommen ingen ende tar og når nesten halvparten av boka spenner over tre dager, mens resten går over omtrent tre måneder. Det er som sagt et kvinnelig, navnløst jeg som fører ordet, at hun er naiv påvirker sjølsagt også hvordan leseren forstår helheten, at hun ikke involveres i hva som virkelig skjer, gjør at "alle" sitter på gjerdet, med henne. Når da leseren får mer informasjon og går i fra jeg-et i kunnskap, kommer et lite kledelig brudd i teksten som for all del burde vært unngått. De viktigste elementene i romanen er gjenfortalt, i monolog eller dialog. Det som faktisk skjer, skildres i fortid. Generelt synes jeg det er et usjarmerende grep, fordi det så sjelden fungerer. Her slingrer det sånn passe i vei. 

du Maurier var åpen med sine inspirasjonskilder, og her er det svært tydelig at det er Jane Eyre som er idealet. Jeg-et har mye til felles med henne: foreldreløs, fattig, opplever at en mann som er henne overlegen på alle måter vil ha henne, og at deres samliv er prega av "spøkelser fra fortida" i form av ekskoner, levende og døde og ravende gale. Til og med Rebecca og Bertha har sine fellestrekk. Men der Jane Eyre er vittig og sjølsikker; hun forlater jo tross alt Mr. Rochester, er fru de Winter bare daff og usikker. Humor er i grunn ikke en essensiell del av denne boka, og det skulle det kanskje heller ikke være? Likevel er det flere scener som blir komiske, helt ufrivillig, fordi jeg-ets opptatthet av Maxim de Winter når sjukelige høyder. Å innstille seg etter ektemannens svingende luner er sjølutslettende og fremmed for meg i dag.
Det er også tydelig ar Rebecca er blitt et forbilde for mange andre forfattere innen litterære lettvektere; de store britiske godsene, familiehemmelighetene, de blendende skjønnhetene og de kjekke mannfolka, de tilfeldige vitnene og de utro tjenerne, kjærlighet, sjalusi og påfølgende dramatikk er alle felles ingrendienser sjøl om plottene er annerledes utforma.

Noe av det viktigste i boka, for meg, er ikke hele greia med Rebecca, men hvordan jeg-et reagerer på Maxims hemmeligheter. Her opplever jeg at forfatteren lar alle sjanser for å kritisere både enkeltindivider og samfunn gli unna: det er ingenting annet enn kjærligheten som gjelder. Men fordi sannheten er såpass drøy, klarer jeg ikke la være å stille spørsmål ved jeg-ets mentale helse. Er hun virkelig klar over hva hun gjør? I mine øyne kan alvorlige forbrytelser aldri unnskyldes, og ett av rettsstatens viktigste prinsipper er likhet for loven. Her demonsterer du Maurier mot sunn fornuft, og lar gjerningsmannen slippe fri. Eller gjør hun? Det kan jo diskuteres hvem som er den egentlige slangen her, og hvem som setter hvem fri. Tydelig er det uansett at forestillinga om hva som er romantisk dominerer i jeg-ets fortelling. Og det er for skralt for meg. Samtidig blir jeg provosert over at forfatteren ikke tematiserer det overhodet, hun lar jo ikke en gang jeg-et reflektere over ektemannens handlinger. Det er vel fordi hun ikke evner å reflektere.

Det store og dystre mysteriet med ekskona Rebecca, som preger ekteskapet, hovedpersonene og hele romanen, er ikke så stort og dystert som forfatteren vil ha det til. Jeg opplever at hun har tatt en "enkel utvei" mot slutten, og er derfor skuffa over løsninga. I tillegg synes jeg at boka slutter brått, sjøl om slutten forsåvidt er grei nok. Jeg ser at det kan være vanskelig å skrive videre fra nettopp dette punktet, og tenker at det er derfor det blei sånn. Men etter 439 sider hadde jeg forventa mer, og etter en så intens oppladning hadde jeg forventa skikkelig kraft i suppa, ikke bare buljong. Alt i alt er jeg derfor ikke enig i at dette er et klassisk drama, sjøl om den berømmelige trekantkonflikten har vært tematisert sida tidenes litt utpå dagen. Og hvis dette er du Maurier på sitt beste, som mange mener, kommer nok ikke jeg til å lese henne igjen. Dessverre.

fredag 15. juni 2012

Pløye harve steinplukk møkk, harve slådde så

Sigmund Løvåsen (f. 1977) er ein forfattar eg får meir og meir sans for. Eg vart kjend med han, forfattarskapen og den intense hovudpersonen Geir i romanen Brakk frå 2006, som eg las i på sydenferie i 2010. Men det er eigentleg ein oppfølgjar. No har eg nett lese debutboka Nyryddinga frå 2003, der ein møter Geir for fyrste gong. Her er han ikkje intens, men tankefull, og nokre gongar trist. Og eg vil berre lese meir; eg vil lese Brakk om att, og eg vil vite meir om kva som hender med Geir, før, etter og mellom bøkene, og eg vil lese Mamsell Iversen og dei tre teaterstykka Løvåsen har skrive. For det er heilt herleg å vere ein del av universa han skriv fram.

Det gjorde ikkje noko at eg hadde lese Brakk fyrst, men eg skulle ynskje at eg ikkje hadde gjort det. Eg sat og venta på ei konkret hending i Nyryddinga (kva det var vil eg ikkje nemne, det kan jo hende nokon andre vil lese boka), og denne ventinga stal mykje fokus. Eg las ivrig inn fleire "frampeik" som viste seg å ikkje vere nett det (men som kan lesast som frampeik til Brakk - elegant!). Romanen til Løvåsen er nokså tettpakka med hendingar, dialogar og skildringar, som krevjer ein vaken lesar, samstundes som boka er så god at ho fortener ein lesar som er med. Ventinga mi var berre dum, forstod eg, og då kunne eg kose meg.

Det er som sagt Geir som er hovudpersonen. Geir er om lag 10-11 år i Nyryddinga, bur på gard med mor, far og bror, likar å vere hjå sauene i fjøset eller å byggje hytte, hoppe på ski eller vere med på tømmerfløting saman med bestevenen Finn, som alltid bannar. Geir og Finn flyg opp og ned liene og vegane og elva der dei bur, dei er sjølvstendige, smarte og lojale, både mot kvarandre og familien: deira største draum er å verte bønder, nett som fedrane deira. At hovudpersonen er så "liten" gjer ikkje noko, for boka er ikkje barnsleg. Tvert om; ho er alvorsam og intens, morosam og sjarmerande, tydeleg og viktig. For Geir og Finn bur ikkje berre langt vekk ifrå byen, dei bur og langt utanfor bygda. Og denne doble "outsidar"-statusen er ikkje enkel. Men skjellsorda (som t.d. gardsmongo - eg lo, lengje!) prellar av. Gutane har viktigare ting å halde på med, viktigare ting å tenkje på. For hjartet til far er ikkje bra.

Nyryddinga er kompleks og kompakt, men enkel og udramatisk. Det er mykje som hender med Geir og kring Geir, og det er skildra varmt og humoristisk. Samstundes spegler ikkje boka berre dei miljøa som Finn, Geir og familien er ein del av, men og vårt eige samfunn. Sympatien ligg hjå bøndene og kritikken mot staten kan vere krass. Gutane som skal ha mønsterbruk når dei vert store, vert difor ikkje berre eit døme på lojalitet til slekta og "bondeidyll" - det er og politikk. Eg les inn eit krav, både frå forfattaren og hovudpersonane. Det må vere mogleg å leve av jordbruket og husdyrhaldet! Eller som far til Geir sånn omtrentleg seier ein plass: Eg er vel dum som held på med dette. Det er hardt arbeid og eg får ikkje att noko særleg. Med bondeaksjonane frå mai friskt i minne er boka overraskande aktuell.

I tillegg til at Løvåsen byr på ei sår, varm, morosam og rørande forteljing om oppveksta og kvardagene til Geir, med originale hendingar (som t.d. hanen og kønnskrika), kraftfull dialog, søte situajsonar og eit flott portrett av ein hardtarbeidande far og ein realistisk framstilling av eit moderne familieliv, er språket utruleg elegant, spanande og annleis. Løvåsen skriv eit spesielt nynorsk, det er talemålsnært og friskt, med mange (for meg, nye) dialekt-ord, mykje munnlege uttrykk og gjennomført kløyvd infinitiv. Det er imponerande - både at han tør å skrive slik og at han har fått det så godt til.

Oppmodinga vert difor: I staden for å lese endå ein slapp krim eller ein preglaus chic-lit bok, ein historisk roman utan fortidas sus og dus eller endå ei krigskrønike, burde samtlege lese Nyryddinga. Det er så godt som ein liten gardsferie. Nokre gongar kjem lukta av fjøs nesten opp frå sidene, og eg lo så eg gret fleire gongar. Andre gongar berre gret eg. Og no vil eg lese Brakk. Og grine litt meir.

Ja, og overskrifta? Eit sitat frå boka, rett frå Geir. Det er regla hans. Og samstundes gardens, og naturens, syklus.

søndag 10. juni 2012

I døde språks selskap

De siste dagene har jeg vært nokså oppslukt av ei fagbok fra 2009; I døde språks selskap, skrevet av svensken Ola Wikander (f. 1981). Jeg kjøpte boka på Norli i Oslo i 2010 og har lenge hatt lyst til å lese den. Men jeg visste ikke at det kom til å bli nå, like etter at alle vårens eksamener er avlagt, at jeg ikke bare skulle begynne å lese fagboka, men også ha så stor glede av den. Jeg er og blir en uhelbredelig fagidiot, altså. Litt som superfilologen Wikander (som nå også har en doktorgrad), totalt uten nærmere sammenligning.

Ja, for Wikander er ikke bare ung, men også kompetent som få.
Jeg aner ikke hvor mange språk han kan, måtte de være døde eller levende, men regner med at det er flere enn mine fingre og tær til sammen. I tillegg har han en oversikt som er utrolig imponerende, og som ikke bare krever at en holder tunga rett i munnen og leser og tolker rett, men også at en har forståelse for og interesse for generell historie. For i denne språkhistoriske boka er det ikke bare de døde språkene en blir kjent med, den handler i høy grad også om menneskene, samfunnene, religionene. Det er kulturhistorie, religionshistorie, språkhistorie og litteraturhistorie i ett, nesten fra språktidenes morgen med urindoeuropeisk, sanskrit, sumerisk og gammelpersisk, innom rimelig mange avstikkere fra det tredje årtusen før vår tidsregning og fram til gotisk og angelsaksisk, som vi har tydelige spor av i både norsk og svensk og engelsk.

I boka gjennomgår han en rekke døde språk (sumerisk, akkadisk, hebraisk, koptisk, hettitterrikets språk, sanskrit, gammelpersisk, oskisk, etruskisk, gotisk og angelsaksisk), forklarer hvorfor han har valgt ut nettopp disse språkene, forklarer eventuelle slektskap språkene har til andre språk (f.eks. om det er et indoiransk eller germansk språk), greier ut om språkenes utvikling fra begynnelse via høydepunkt til utryddelse, sier litt om bøyingsformer, antall kasus og eventuelle særtrekk, nevner alfabet og skriftpraksis og andre underfundigheter, før han mot slutten av hvert kapittel gir teksteksempler både på det aktuelle språket og i oversettelse. Det er et gjennomført solid og godt håndverk.

Språkene han lister opp er ordna i en slags kronologisk rekkefølge, så samtidig som en følger språkhistoria, får leseren også et kort historisk riss over de viktigste kulturene, deres utbredelse og levetid, undergang og seinere arv. Gjennom kjenneskap til at store deler av flere språk vandrer og tas opp i andre språk, forstår en at det i mange tilfeller ikke bare er snakk om etymologiske arveord, men også kulturarv. For gjennom språket nedarves også ulike mentaliteter og ideologier, styresett, religioner og rettspraksis.
Å følge språkenes reise er det samme som å følge menneskenes.
Og det er uhyre spennende, og godt vist fram av Wikander.

Wikanders bok er grundig, av og til på grensa til knusktørr, med sine lange setninger, krydra med kommaer og parenteser, fulle av ekstra informasjon. Den er nokså hardpakka, men også mildt repeterende. Der kunne forfatteren vært mer effektiv, kutta og heller kommet med ny kunnskap for oss som er interesserte.
En stor mangel er at det dessverre mangler et språktre som viser språkenes antatte slektskap seg i mellom. Han har et språkkart, som er svært nyttig, men burde, for leservennlighetens skyld, inkludert et tre også. Wikander skriver en del om muntlig uttale av disse døde språkene som en kun har skriftlige kilder til. Det er for så vidt ikke noen mangel eller feil ved boka, men jeg synes det er er nokså unødvendig - vi som lesere kan verken uttale eller forstå språkene vi leser om, og det meste er uansett antagelser basert på fragmenter og rekonstruksjon. Etruskerne kommer jo ikke og retter oss dersom vi snakker feil! Dette kunne han heller inkludert i et fyldig oppsummeringskapittel mot slutten av boka, underveis blir det bare rotete.

Dessverre er det noen skrivefeil i boka, som viser at den er blitt oversatt fra svensk (f.eks. står det kung og ikke kong) og som speiler en muligens litt hektisk prosess (det mangler en del e-er i slutten av ord, pluss d- et par steder). Flertallet av de svenske eksemplene til Wikander er erstatta med norske. Det er jeg usikker på hva jeg synes om - det blir mer konkret for en norsk leser, men svensk har en litt annen skriftspråktradisjon og muntlig utvikling som det hadde vært interessant å få innblikk i. Men det verste er likevel rytmen i språket, som er tung og unorsk, omstendelig og utbroderende og, for å bruke ett av Wikanders mest brukte begreper, alderdommelig. Det går nokså treigt og poenget tas lenge før setninga er slutt. Når da samme poeng understrekes i neste setning, blir det mange unødvendige ord.

Men boka er likevel knakende god, informativ og spennende. Wikander har funnet mange flotte illustrasjoner og interessante tekstutdrag på alle de døde språkene, og han er tydelig ivrig og entusiastisk på vegne av hvert enkelt språk. Det synes jeg er utrolig viktig, og det er moro å lese når en skjønner at forfatteren er engasjert og kunnskapsrik. Derfor har jeg også raska med meg De indoeuropeiske språkenes historie av samme forfatter, som jeg ser fram til å lese seinere i sommer. Og på Pax sine hjemmesider finner en enda flere gode tilbud... Det er vanskelig å holde på forsetter om kjøpestopp, altså. Det er godt jeg snart har bursdag!

lørdag 9. juni 2012

Tvil, tro og Caravaggio

I den lille romanen Den tvilende Thomas, skrevet av Atle Næss (f. 1949) i 1997, får vi gjennom andres betraktninger lese den underlige historia om maleren Michel Angelo Merisi fra Caravaggio, som levde fra 1571-1610. Han er for ettertida blitt kjent bare som Caravaggio, og var en av de aller dyktigste malerne i Italia mot slutten av 1500-tallet og inn på 1600-tallet. Men jeg må nok korrigere meg sjøl allerede. Historia hans får vi egentlig ikke. Det er bare bruddstykker, fragmenter, som kretser rundt et liv, men som også forteller om andre liv, og som leder fram til hva som skjedde på Campo Marzio i Roma en kveld i mai 1606. Ikke at vi noensinne får helt tak på det. De mange fortellerne skildrer ulike sider ved Caravaggio og har ulike teorier om begynnelsen på hans undergang. Enes gjør de ikke. Og leseren etterlates i usikkerhet.

Men før vi kommer så langt: disse hendelsene ville vært glemt for lenge sida, hadde det ikke vært for bildene. De fantastiske, intense maleriene, groteske, brutale, i overkant realistiske, ja, nesten helt virkelige! De finnes jo! Og det kan få en til å lure på hva som ligger bak, hvem som satt modell, hvorfor en valgte nettopp det motivet og hvem som tok valget og førte penselen over lerretet. Og akkurat dette siste, hvem, som førte penselen over lerretet, er i stor grad hva denne boka handler om. Næss forsøker å nøste opp i en av malerkunstens største gåter: hvem var Caravaggio? Og hva skjedde med han?

Historia er i og for seg spennende. Leseren drives framover av nysgjerrighet - hva er det som egentlig har hendt? Og hvorfor?
Noe av det første som slo meg, er at jeg skulle ønske jeg hadde mer bibelkunnskap forut for lesinga. Næss poengterer at Caravaggio i stor grad malte religiøse motiver, og sjøl om jeg kjenner til mange av de sentrale historiene, skulle jeg ønske jeg visste mer. Da tror jeg at jeg ville fått mer ut av boka og dens symbolikk. Det som er viktigere å huske på, er religionens betydning i det italienske samfunnet i brytningspunktet mellom 1500- og 1600-tallet, ei tid da både middelaldertankegangen henger igjen i folk flest, og den intense og langvarige renessansen er i ferd med å bli erstatta av den barokke, ved blant anna Caravaggio. Roma er et særdeles viktig sentrum, både religiøst gjennom paven og alle kardinalene, og kulturelt. Roma er på mange måter en normsender. Men Roma rommer alt. Også sjukdom, død, prostituerte, voldelige menn og fyllesjuke malere.

De mange menneskene som kommer til orde i boka, er tydelig filtrert gjennom samme instans, for så å si alle har samme rytme, samme tankestrøm, samme språk. Det er kanskje det som er mest utroverdig ved boka. En pater og en skjøge snakker vel ikke likt, tenker vel ikke likt? Ja, for menneskene er ulike, og de forteller om sine liv og Caravaggios tilstedeværelse i disse. De vektlegger ikke det samme, men språkføringa og tonen, det litt enspora fokuset, den bakenforliggende ideologien, er lik. Forfatteren har veldig tydelig kun hatt ett prosjekt i tankene, og sånn sett er romanen helhetlig. Men jeg mener at boka antageligvis ville vært tjent med mer differensiering. I tillegg merker jeg at jeg et par steder faktisk blir irritert på det i overkant poserende riksmålet. Det kommer i veien for historia.

Og når jeg er inne på hva som er bokas svakheter: dette er en roman om Caravaggio og hans kunst. Flere bilder skildres i boka (her er det kjempelurt å ha bildene foran seg når en leser), og det fortelles også om noen av maleprosessene. Men hvor blir det av det sanselige? Hvor er fargene, både i bildet og i den fiksjonelle virkeligheten? Hvordan lukter det der Caravaggio maler, i studioet hans? Hvordan blander han fargene, hva bruker han på lerretet, hva slags pensler har han, hvordan er det å stå modell i varmen? Hvilke lyder siver inn fra gata? Hvordan kjennes stoffene mot kroppen? Og når det gjelder Lena, som sier hun er Caravaggios kvinne; hvordan lukter han, smaker han, kjennes han? Skal jeg tro på en forelskelse helt uten sanser? I det hele tatt kunne jeg godt tenke meg å få vite mer om teknikker og redskaper, lys og skygge, og om hvordan et dagligliv i Roma er for et fattig menneske rundt år 1600. Men kanskje også dette faller utafor forfatterens prosjekt?

Næss hevder at beretningene er henta fra Vatikanets arkiver. Det kan godt være. Likevel undrer jeg på hva som er sant og hva som er usant, hva som er virkelighet og hva som er fiksjon. Både Næss og Caravaggio beveger seg i brytningspunktet fordi de begge kommuniserer gjennom kunsten og noe de har skapt, og skaper med det forvirring. Men det er ikke en forvirring som på noen måte ødelegger for historia, det er en integrert del av historia. Og hvis en som leser klarer å akseptere det faktum at vi aldri får vite helt sikkert hva som skjedde, er det spennende å være med på oppnøstinga av det lille vi veit. Hvis ikke, kommer sannhetskravet og behovet for ei endelig løsning i veien for romanen.

Boka er godt komponert, og prosjektet virker gjennomtenkt og gjennomarbeida. Likevel bærer romanen preg av å være skrevet fra et litt arrogant, akademisk, maskulint ståsted. Det er det i og for seg ikke noe i veien med, annet enn at det akademiske fører til en belærende holdning i enkelte partier av boka, og det maskuline gjør ikke akkurat kvinneskildringene gode. Ingen av delene er til bokas beste. Likevel var leseropplevelsen fin. Og det er rett og slett fordi Caravaggio er en uforutsigbar og spennende skikkelse, og fordi det skinner igjennom at nettopp det synes Næss også.

lørdag 2. juni 2012

Favorittforfattere: C

Mellom å repetere den lange, norske kongerekka og å pugge ymse årstall for Danmark-Norges mange kriger, bestemmer jeg meg plutselig for å ta ei lita pause. Det trengs, om jeg i det hele tatt skal henge sammen og komme igjennom de to eksamenene jeg har igjen. For å få noe annet inn i hjernen, for å tenke på noe ikke-faglig, for å skrive litt, ikke bare lese, for å ha ei konkret oppgave foran meg og ikke bare litt ullen og retningsløs eksamenslesning, passer det fint å komme en bokstav videre i alfabetet. Det er tid for favorittforfattere på C.

Men denne gangen var det enda vanskeligere å velge enn sist. Det er så uhorvelig mange gode forfattere å forholde seg til, norske og utenlandske, kvinner og menn, levende og døde. Og de er gode på hver sine måter, og kan nesten ikke sammenlignes. De to jeg har funnet fram til har, overraskende nok, en del overfladiske trekk til felles, hvis en velger å gå se på utgivelsene deres og ikke fokuserer på samtida. For da er det faktisk mer enn 150 år, og svært mange konvensjoner, trender og teknikker i mellom dem.

Fellestrekk jeg vil framheve er evnen til å se og skildre mennesker på en grundig og realistisk måte, vilja til å vise fram gode og dårlige sider hos hovedpersonene, og til å gi gripende, intense psykologiske portretter. Fortellingene deres er imponerende, solide og levedyktige. De blei begge fort kjent for sin særegne fortellerstil og tematikk. Jeg synes også de er modige i valg av synsvinkel i romanene, særlig hvis en legger til grunn samtidige smaksdommere og eventuelle fordommer mot kjønn eller språk. Gjennom velvalgte ord tangerer forfatterne alt som er viktig i menneskers liv, og viser fram både det verste og det beste. De er ærlige fortellere. Og det er vel kanskje derfor de, og romanene deres, beholder sin posisjon.

Charlotte Brontë (1816 - 1855)
Det dummeste med Charlotte Brontë er at hun døde alt for tidlig, og derfor ikke fikk en særlig lang karriere. På den andre sida er Jane Eyre (1847) en av de viktigste britiske romanene fra 1800-tallet, og gjennom den har Brontë for alltid skrevet seg inn i litteraturhistoria. Boka, som stadig kommer i nye utgaver, nye opplag og blir oversatt både for n-te og for første gang, er hyppig sitert og en viktig, svært godt innarbeida del av populærkulturen, dukker stadig opp som intertekstuell referanse, og er blitt filmatisert mange ganger (omtrent tjue, kan Wikipeida fortelle). Romanen befester dermed sin posisjon som et viktig verk gang på gang på gang, og er nesten ikke å komme utenom for engasjerte lesere eller litteraturstudenter. Særlig ikke hvis de, som jeg, har en forkjærlighet for den britiske romanen. Brontë skreiv også noen andre romaner, som jeg hittil ikke har fått lest. For meg er Jane Eyre så innholdsrik og viktig at det så langt har holdt å lese den flere ganger, men jeg gleder meg til å åpne den digre CLE-boka mi og lese Shirley (1849) og Villette (1853) også.

I tillegg til at Jane Eyre inneholder mange historisk korrekte elementer, som dette med de grusomme kostskolene og skildringa av de innsnevra mulighetene for unge kvinner, har romanen også blitt noe mer enn bare en roman gjennom for eksempel begrepet "the madwoman in the attic". Andre forfattere har også dikta videre på Brontës historie, som Jean Rhys gjør i romanen Wide Sargasso. Her gir Rhys et mer nyansert bilde av Bertha Mason, en bifigur i Jane Eyre. Med karakteren Jane Eyre er Brontë på mange måter forut for sin tid. Hun skildrer ei ung jente som må tåle både tøffe og vonde opplevelser, som på den tida ikke var uvanlig. Hun mister foreldrene tidlig, og den nye familien er ikke akkurat snille. På kostskolen blir døden igjen nærgående, men Jane lar seg ikke knekke. Hun vil mer enn å tilhøre noen, være gift, og hun satser. Hos Mr. Rochester får hun både anerkjennelse og kjærlighet, men ikke før de er likestilte og Jane virkelig veit hvem hun er og hva hun vil, kan de få hverandre. Jane vil nemlig ikke være tjeneren som gifter seg med godseieren, og dessuten lar hun seg skremme av Mr. Rochesters hemmelighetskremmeri. Det ender med at hun forlater sin store kjærlighet. Denne prosessen er dramatisk og krevende, og det ender med at Mr. Rochester blir blind. Her er det verdt å la tankene gå til de antikke epos, hvor den blinde ofte oppnår innsikt. Og det gjør jo Mr. Rochester, men også Jane. I England er Jane Eyre litt som de mest kjente av Shakespeares utallige teaterstykker, det er et verk en må kjenne ut og inn og kunne referansene til, for de er så innbakt i folket, kulturhistoria og språket.

Carl Frode Tiller (f. 1970)
Fra ei død, britisk dame til en høyst levende, norsk mann, født 115 år etter hennes bortgang: Carl Frode Tiller er min andre favoritt på C. Jeg har fulgt han i flere år, og eier alle utgivelser, med unntak av lydbøkene og det siste skuespillet (men jeg har tenkt til å kjøpe det). Tiller er, med sin nynorske, intense, lett gjentakende prosa, helt særegen i Norge, men kanskje heller ikke helt uten assosiasjoner til en annen nynorsk mester: Jon Fosse. Men der Jon Fosse er knapp og messer på det samme og tematiserer stillstand og fremmedgjøring, bruker den litt mer ordrike Tiller anledninga til å komme med én ny detalj midt i repetisjonene. Slik lader han romanene sine, og slik holdes spenninga oppe over mange, mange sider. Leseren venter på dette nye, det nye som vektes, som huskes, som betyr noe. Og brått kan en lese hele historia i et nytt lys. Det er enkelt, og genialt. Hvis jeg skal velge meg ei yndlingsbok av Tiller så langt, så må det bli den første boka om David, Innsirkling. Sjøl om Tiller bruker samme fortellerteknikk i Bipersonar, synes jeg det sitter enda bedre i Innsirkling. Det er ei fascinerende historie, og det er utrolig spennende at vi som lesere får være med på å nøste opp et liv, uten at en allvitende forteller plager oss underveis med sin bedrevitenhet. Det virker som om leseren er den eneste som samler trådene, og det føles som om en får være med på å oppklare tidenes hemmelighet. Ikke dårlig! Jeg håper Tiller bare såvidt har begynt sin forfatterkarriere, for jeg venter ivrig på neste roman. Og i mens kan jeg lese Innsirkling om igjen.

Hvem er dine favorittforfattere på C?
En av dem som jeg lenge vurderte, var den fantastiske Camilla Collett. Hun er viktig, inspirerende og, litt som Charlotte Brontë, forut for sin tid med kvinnesak og moralske krav. Men fordi Amtmandens Døttre ligger litt lenger bak i pannebrasken enn Innsirkling og Jane Eyre, blei det disse to og deres forfattere. For å kåre en favorittforfatter handler jo ikke bare om bøkene, men også leseropplevelsene. Det er leseropplevelsen som i stor grad avgjør hvilke minner som sitter i - og ikke. Og seinere uti alfabetet veit jeg at forfatterens biografi også får en del å si...

Fortsatt god helg!