Søsterklokkene

Bildekilde: Bokelskere

I noe som oppleves som vinter og votter, har store deler av det lesende Norge snakka om den historiske romantrilogien til Lars Mytting (f. 1968). Det hele begynte med Søsterklokkene i 2018, blei etterfulgt av Hekneveven i 2020 og avrunda med Skråpånatta i 2023. Ved en tilfeldighet havna den første boka i ulesthylla mi for noen år tilbake. Jeg hadde egentlig planlagt å gi den bort, men plutselig satt jeg der og leste sjøl. Og da var det bare å lese ferdig.

De fleste kjenner kanskje til hvem og hva vi møter i den første boka, og romanen tar sitt navn fra to digre kirkeklokker gitt som gave fra Heknefamilien til Butangen kirke en gang på 1600-tallet. Men for de som ikke veit, tar jeg ei rask oppsummering likevel. Klokkene fikk navn etter de to Heknesøstrene Gunhild og Halfrid som var sammenvokst fra hoftene og ned, ei fortelling som henger over teksten som et varsel og et frampek. Omtrent alt som skjer i boka, foregår i og rundt kirka, eller i forlengelse av det som hender i kirka og i den vesle bygda Butangen. Der har folk og fe levd i fred og ro med sine unike søsterklokker i generasjon etter generasjon. Helt til året 1879. Mens ungjenta Astrid Hekne, stolt Heknekvinne og etterkommer etter Eirik Hekne, far til tvillingene, gjør tjeneste på prestegården, kommer det en ny prest til sognet. Kai Schweigaard har vett, utdanning og ambisjonene på plass - han leiter bare etter muligheter til å realisere alt sammen. Og når et fattiglem fryser i hjel i den gamle stavkirka under en gudstjeneste han holder, skjønner han at et nytt kirkebygg må til. Slik kan han forene egen agenda og menighetens beste. Tror han.

Gerhard Schönauer, en følsom kunst- og arkitektstudent, er den tyske representanten som blir sendt opp til Butangen for å tegne stavkirka både utenfra og innenfra, kartlegge alle detaljer, ta alle mål, merke alle delene, overvære demonteringa og lede arbeidet med å få stavkirka ned til Tyskland, der den skal gjenreises. Han er på mange måter Schweigaards hjelper og økonomiske garanti - kirkesalget vil gjøre at sognet får nok penger til ei helt ny, hvit trekirke, ei moderne kirke som både er varm og romslig. Men verken Kai eller Gerhard får gjort helt det de kom for. For Astrid Hekne er ikke enig. 

Astrid Hekne er ikke enig i at stavkirka skal rives og at ei ny kirke skal bygges. Hun er ikke enig i at søsterklokkene skal følge med i salget - de tilhører jo hennes slekt og blei gitt som ei gave til kirka! Hun går ikke med på tomme ord og lovnader om at alt kommer til å gå bra, ei heller at den nye kirka også vil få fine kirkeklokker. Usle, små kirkeklokker i bronse! Ikke malmfulle klokker, fulle av heknesølv! De er og det er simpelthen ikke godt nok for Astrid Hekne, som tar saken i egne hender. Og med det blander hun seg godt oppi både det presten driver med, og det den tyske representanten driver med. Eller sagt på en annen måte: Her aner hun og resten av folket i Butangen fred og ingen fare, så kommer nypresten susende og ødelegger alt sammen. Klart hun må si ifra, koste hva det koste vil! Ettertrykkelig, skal det vise seg. Og med en svært høy kostnad for dem alle sammen. Men den må en nesten lese videre om sjøl.

Mytting skriver i tredjeperson og beveger seg lett mellom de ulike personene i romanen. Han kommer ganske tett på Astrid, og på mange måter opplever jeg at det er hun som er bokas hovedperson. Men en kan heller ikke se bort ifra verken Kai, Gerhard eller stavkirka med dens tilhørende historie, klokker og mystikk. Alle disse tre er bærende elementer i boka, som sammen med Astrid er med på å drive handlinga videre gjennom kloke og mindre kloke avgjørelser, mange former for dialog og et utvalg viktige hendelser. På den måten har Søsterklokkene faktisk fire hovedpersoner. Så følger også Mytting disse fire elementene der de glir under, over, forbi og krysser hverandre i en etter hvert ganske intrikat vev, der også mange andre handlingstråder og personer blandes inn, for så å forsvinne og dukke opp igjen. Alt henger nøye sammen, det er planlagt og strukturert, men likevel ikke så forutsigbart at det blir kjedelig.

Språket er godt og glir lett. For å gi både tidskoloritt og personlighet, bruker Mytting mange dialektord i den løpende teksten, i skildringene og ikke minst i replikkene. Det gjør romanen langt mer personlig og fargerik enn for eksempel en oversatt historisk roman. Mytting bruker også sitater, noe riksmål, litt engelsk og en del tysk, samt Bibelen. Ord som er viktige eller som bør vektlegges når en leser, han han rett og slett kursivert. Slik passer han på at leseren snapper opp de viktigste nøkkelordene og leser med hans rytme. En annen måte å si det på, er at forfatteren legger kraftige føringer på leseren. En må derfor akseptere å bli leda. Men det fungerer stort sett ganske bra. 

Søsterklokkene har alt en god historisk roman skal ha: Ei sterk kvinne som går sine egne veier, hederlige menn som på ulike måter nærmer seg og kjemper for å være sammen med nevnte kvinne, følelser og svik, ei litt mystisk historie, dunkle hendelser, et bortgjemt sted, en spennende familiehistorie, gode hemmeligheter, skjebnens egen vei, interessante frampek og flere mulige avslutninger. Mytting har god kontroll på historia, og skriver lesverdig og tilgjengelig, uten at det er for enkelt. Det er ordrikt, men ikke lett å se hvor det eventuelt kunne vært kutta. For nesten alt er relevant i sammenhengen, eller henger sammen med noe annet. Og detaljene han bruker tid på, være seg kirkeklokker, interiør, dyrelik og pels, fiskestenger, været, ei savna kirkedør, hesteskyss, ritualer eller overtro, er viktige og gjør teksten levende. Det er godt disponert og godt uttenkt, men nesten litt for kalkulert. 

Jeg har etter hvert lest mange historiske romaner, men dette var den første norske på lenge som virkelig blei hausa opp - og det uten å handle om brutale vikinger eller kranglete konger. Nivået på Myttings prosa er ikke enestående på noe vis, han er jevngod med mange andre, men mye kleinere i kvinneskildringene enn for eksempel Vera Henriksen (1927-2016). Han er også mye mer forutsigbar, nesten overtydelig, men jeg koste meg likevel. Og han har nok, i kraft av å være nettopp mann, bidratt til at mang en mann ikke bare har lest, men også kost seg med Søsterklokkene. Og det heier jeg på, sjøl om jeg per nå ikke er helt sikker på om jeg kommer til å lese videre.