torsdag 20. april 2023

Lest i 2022

Når en har hatt en velfungerende lesekalender og lesedagbok gjennom mange år, sånn som jeg har hatt her på denne sida, er det uvant å plutselig ikke ha det. Ja, jeg får mye tid til andre ting når jeg verken leser eller skriver, men hva fyller jeg denne tida med? Og hva ønsker jeg egentlig å gjøre? Jo, å lese og å skrive...

For 2022 er statistikken min helt i nedre sjikt av hva som er mulig å få til. Jeg fikk lest ferdig kun fire bøker. Jeg begynte på mellom tolv og femten andre titler, bøker som jeg av ulike årsaker måtte legge fra meg. Og det er så uvant! Med unntak av ei eneste bok har jeg aldri gjort sånt tidligere! Men det var dessverre ikke mulig å få til noe mer enn dette. Ved siden av et veldig krevende år på jobb og mye å gjøre hjemme, var det sånn det blei. Så nå kan det bare gå oppover!

Odins ravner av Vera Henriksen
Vikingtid og middelalder har fascinert meg i mange, mange år, og jeg har lest flere av Vera Henriksens verk tidligere. Trilogien om Bodvar kom jeg over for mer enn ti år sida - noe som betyr at bøkene har venta lenge på å bli lest. Bodvar er omtrent fjorten år når historia hans begynner, ei historie som elegant syr sammen fiksjon og fakta, tvil og tro, hedendom og kristendom og identitet og rotløshet. Hvordan leve med og i alt det, uten å bli fullstendig fanga? Usikkerheten, tvilen og tvetydigheten skal prege Bodvar hele livet. Her er det mye symbolikk, mye kunnskap og mye fortellerglede.

Spydet av Vera Henriksen
Historia om Bodvar, Egil Skallagrimssons fiktive sønnesønn, fortsetter i romanen Spydet. Vi følger Bodvar inn i voksenlivet, der han blir ektemann og far, men også en voldsom kriger. Og han blir, på grunn av komplekse æreskodekser, tvunget til å ta umulige valg, som koster han svært dyrt. Bodvar sysler med diktning, men kvier seg, for Egil var jo så god. Likevel føler han at han må fortelle. Bodvar preges sterkt av brytningstida på Island rundt år 1000, og vil ikke gå over til kristendommen. Men han klarer ikke helt å la tankene fare heller. Hva om det er noe i det...?

Fugletribunalet av Agnes Ravatn
Denne boka har jeg kvia meg for å lese i mange år. Jeg har fulgt Ravatns forfatterskap sida debuten, og i tillegg har jeg lest mye av det hun har skrevet i Dag og Tid. Hun gjør seg svært godt som humorist! Men å gå fra lettbeinte artikler, morsomme essays og komiske passasjer til en såpass dyster og alvorlig roman, er ikke alltid like vellykka. Men her gikk det ganske så greit. Medieprofilen Allis Hagtorn flykter fra en offentlig skandale og ender mer eller mindre som hushjelp for den svært tilbaketrukne Sigurd Bagge. Det som først virker å være et enkelt liv, kanskje til og med idyllisk, får raskt anstrøk av uro, og det ligger et ubehagelig trykk i teksten. Jeg er kanskje ikke så begeistra for slutten, men romanen har mange sterke kvaliteter, og jeg har blitt såpass beroliga at jeg skal fortsette med Ravatns mer seriøse skjønnlitterære forfatterskap. 

Ravn og due av Vera Henriksen
I siste bind om Bodvar, har han for alvor kommet i gang med skrivinga. Det er mest så det presses fram av skjæringspunktet mellom hedendom og kristendom: Om kristendommen skal fortrenge den gamle troa, må den i alle fall ikke glemmes! Og det Bodvar skriver, skjønner vi etter hvert er det vi i dag kjenner som Voluspå. Tekstene er elegant vevd sammen, og det er spennende å følge Bodvars tanker rundt hva han vil fortelle. Også her er det masse symbolikk, og for den som kan både litt om Voluspå og om denne brytningstida, er det mye å hente. Jeg koste meg veldig i universet til Henriksen, og leste saktere og saktere etter hvert som det gikk mot slutten, for å bevare boka lengst mulig.

Og etter å ha lest disse fire bøkene, blei det smått om senn et nytt år. Og for dette året har jeg et ønske om å både lese mer og skrive mer.

onsdag 19. april 2023

Lest i 2021

Det er ikke til å legge skjul på at det har vært noen særdeles dårlige leseår for meg. Men sånn er det tydeligvis når en skal yte maksimalt på hjemmebane og på jobb samtidig over lengre tid, og i tillegg har flere barn enn normalt og en krevende og til tider altoppslukende jobb. Det har vært dårlig med lesing, dårlig med skriving og dårlig med egentid, sånn i det hele tatt. Og det tror jeg alle rundt meg har merka. Men nå gjør jeg et nytt forsøk på å ta dette opp igjen, og da først gjennom oppsummeringer, slik at jeg ikke kjenner på at jeg skal ta igjen et etterslep. Derfor kommer det her ei kjempesein oppsummering av leseåret 2021 - aller mest for min egen del.

I 2021 leste jeg kun ni bøker. Jeg begynte på flere, tro meg, men tida strakk ikke til, og jeg fikk det ikke helt til grunnet manglende ro og dårlig konsentrasjonsevne. Etter jobb var jeg rett og slett så sliten at jeg måtte velge andre måter å koble av på, for å i det hele tatt få kobla av. Så da, etter mange mislykka forsøk, lot jeg det bare ligge, i håp om at jeg ville finne tilbake til lesinga etter hvert. I tillegg til disse åtte ikke alt for imponerende bøkene, har jeg lest ekstremt mye fag, som artikler, veiledninger, dokumenter, instrukser, lover, strategier, målsettinger, planer og så videre - alt sånt som hører med når en bytter jobb og må lese seg opp. Men det teller naturligvis ikke her, og det er helt greit. Derfor er leselista kort og oversiktlig for leseåret 2021.

Den første boka jeg leste i 2021, var Gileads døtre av favorittforfatter Margaret Atwood. Denne dystopiske romanen er en oppfølger til Tjenerinnens beretning fra 1985, og den er neste like god som sin forgjenger. Atwood er en ekstremt dyktig forfatter, som kombinerer viktig tematikk, psykologisk dybde, skarp samfunnskritikk og spennende handling. 

Svensk litteraturs førstedame lar en liten hund og naturen den blir borte i og deretter vokser opp i komme til orde i denne korte romanen. Den er full av flotte skildringer, har et godt språk, vekselvis rørende og brutale passasjer og passer godt enten om du liker ei stor historie i lite format eller er veldig glad i dyr. 

Livet og korleis leve det er ei humoristisk selvhjelpsbok for deg som plutselig har blitt voksen og ikke helt forstår hvordan det har gått til. Den er lett å lese, har gode tips og triks, og blander forskning og synsing på en tilgjengelig og lite belærende måte. En fin utgivelse, sjøl om den ikke helt traff meg.

Ei noe ujamn novellesamling fra en forfatter jeg alltid har store forhåpninger til. Mantel byr på sosialrealisme og reelle problemstillinger, men er springende i tematikken, tid og sted, noe som til tider gjør det litt for krevende for leseren å følge med. Noen svært vellykka tekster, noen som kunne vært redigert litt mer, flere med mange interessante skildringer og poenger.

Når en først skal lese en norsk tegneserie, kan en like greit ta den helt ut og lese ei nynorsk tegneserie med vikingtematikk i svart-hvitt. Det gjorde i alle fall jeg, og sjøl om dette var uvanlig brutalt for denne leseren, var det både interessant, spennende og underholdende. Boka er en oppfølger til utgivelsen Soga om Olav Sleggja, som er i samme stil.

Svært tynn historie om Pondus' yngste barn, Frida, som har en tendens til å hamle opp med diverse monstre til alle døgnets tider, men særlig om kvelden og på natta. Her får hun kjørt seg i en fullstendig usannsynlig fortelling som dessverre heller ikke er noe særlig morsom. 

Ei utrolig rørende bok av en av norsk litteraturs mest spennende forfattere. Her møter vi sauebonden Bjarne, som etter et langt liv og mange forspilte sjanser endelig svarer på brevet han en gang fikk fra Helga. Dette er ei sår, vond og vakker bok som kan leses igjen og igjen.

Leseåret var på vei inn for landing med denne romanen, ei morsom, håpløs og sjarmerende bok, om den like morsomme, håpløse og sjarmerende Ingrid Winter, som alltid klarer å surre til sitt eget liv slik at det går fra ille til verre ganske mange ganger før det til slutt blir litt bedre. Ei bok å kose seg med på late dager, eller når en trenger litt oppmuntring.

Årets siste bok blei det prosalyriske verket Onkel Arne og månen, som utkom i 2021. Her bruker Villanger samme teknikk som i Baugeids bok, ved å kombinere kronologiske tekststykker med mange andre typer tekster. Grepet er vellykka, og teksten er god, men først og fremst sår og trist.

Og det var det for 2021. Neste oppsummering blir om 2022, så starter jeg på ny frisk!