mandag 30. september 2013

Körkarlen

Bildekilde: Bonnier
Den svenske forfatteren og nobelprisvinneren Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858-1940) imponerer meg alltid (og heldigvis har hun også fått en trofast leser i Birthe!). Hun har en sjeldent sterk kontroll på både form og innhold, skriver drivende og lett om sjøl de tyngste emner, er varm, nær og humoristisk - helt uten at det blir flåsete eller går utover innholdet i tekstene. Lagerlöf skreiv innafor de fleste sjangre, men er særlig kjent for sine romaner. Den boka som ligger foran meg akkurat nå rommer spøkelseshistoria Herr Arnes penningar fra 1904, det moderne eventyret Liljecronas hem fra 1911 og en tekst som kanskje mest er en slags hybrid mellom ei legende og et bekjennelsesskrift; Körkarlen fra 1912.

Det er vanskelig å ta tak i, skildre og skrive om Körkarlen. Den er både kompleks og kompakt, rørende, sår og sann. Jeg vil derfor begynne med å sitere forlagets baksidetekst, hvor boka oppsummeres slik: "Körkarlen" är en nyårslegend om hustruplågaren David som tvingas rannsaka sitt liv. På vägen möter han Edit, ett möte som förändrar honom i grunden. Og noe mer enn det har jeg egentlig ikke lyst til å avsløre. Men jeg må jo si litt likevel. Edit og David er hverandres rake motsetninger. Dynamikken mellom dem, deres helt unike kraft som eksempler på det gode og det onde, utgjør store deler av bokas poeng. Helt uten omveier går Lagerlöf rett inn i problematikken rundt etikk og moral, rett og galt, hat og kjærlighet, tro og ikke-tro. Med stor menneskekunnskap og mye omsorg skildrer hun vidt ulike personer som strever; med seg sjøl, vond sjukdom, hverandre, menneskene rundt seg og Gud.

Romanen åpner slik: Det var en stackars liten slumsyster, som höll på att dö. Hon hade fått lungsot, och hon hade inte stått emot längre än ett år. (...) Nu låg hon till sängs i en trång kammare, densamma, där hon hade bott som barn och ung, och väntade på döden. Og det er ingen annen enn syster Edit som ligger her og venter. Hun har forsona seg med sin skjebne, men vil ikke gi opp livet helt enda. Hun ønsker å se noen, snakke med noen, og ikke hvem som helst, men en helt spesiell person. Hun ber mora og hennes medsøstre om å finne vedkommende, men det viser seg å være vanskelig. Vil de finne personen i tide? Gjennom dialoger får vi vite mer om Edit, om hvordan hun blei sjuk og om hvordan hun har levd sitt liv som søster i Frelsesarmeen. På ett punkt, forteller søster Maria, krysses Edits og Davids skjebner. Men hva leder ut av dette møtet?

Körkarlen rommer så uendelig mye, også for oss i dag, mer enn hundre år etter utgivelsen. Det er i seg sjøl et kvalitetsstempel som går igjen ved Lagerlöfs verker - et annet eksempel her er Kejsarn av Portugallien fra 1914. Forfatteren taler gjennom tida, sterkt og direkte fra boksidene, nesten som en streng oldemor som deler sine livserfaringer og sin hardt erverva livskunnskap. Og slike kloke oldemødre har jo alltid har rett. Hun har også rett i denne boka. En kan si mye om David, men det at han tvinges til konfrontasjon med sitt liv og sine valg, fører til at han endelig våkner opp av egoismens dvaletilstand, at han blir mer menneskelig og innser egne feil (og er det noe som preger vårt samfunn, så er det vel nettopp sjølsentrering og stadig mer teknologi som presser ut menneskelige ressurser). Det er tydelig at forfatteren setter denne typen aktivitet, oppvåkninger, høyt. Også jeg tror at slike bekjennelser eller skriftemål er noe de fleste har godt av å gå igjennom med jevne mellomrom. Ikke nødvendigvis innafor ei religiøs ramme, og kanskje heller ikke for å oppnå et bestemt resultat, men mest for å rense opp i sitt indre.

Og med det har jeg sagt både noe om bokas tematikk og dens aktualitet. Romanen er kanskje en av forfatterens smalere, men den har ikke desto mindre nedslagsfelt enn for eksempel folkelivsskildringa Gösta Berlings saga (1891). Å lære seg sjøl å kjenne, å gjøre opp status, å bedrive sjølransakelse, gjelder oss alle. Körkarlen byr i tillegg på mye flott symbolikk, rike kontraster og mye intertekstualitet. Lagerlöf benytter seg av velkjente forestillinger om himmelen, skjærsilden og helvetet, og spiller på tradisjonelle nordiske personifiseringer av døden og hans uheldige tjenestemenn. I tillegg til å lese denne som en frittstående roman, kan en også velge å se på den i sammenheng med de to ovennevnte romanene som også inngår i boka. Alle tekstene er en del av et større prosjekt hvor bindeleddet mellom de tre tekstene er at forfatteren benytter seg av sagn, eventyr og folkelige forestillinger. Hun bygger bro mellom verkene ved hjelp av det overnaturlige, som på mange måter er det viktigste virkemiddelet i bøkene. I både Körkarlen, Herr Arnes penningar og Liljecronas hem er det et slags spøkelse som hjelper menneskene med å holde seg på den rette sti eller å gjenopprette en tapt balanse. Er det et virkelig spøkelse, eller en skygge av oss sjøl?

torsdag 26. september 2013

Trollkvinnen fra Firenze

Bildekilde: Aschehoug
Det blei et overraskende seigt førstemøte med forfatter Ahmed Salman Rushdie (f. 1947). Ikke fordi det egentlig var noe galt med boka jeg valgte meg, romanen Trollkvinnen fra Firenze fra 2008, men fordi særlig de siste kapitlene var så uhorvelig lange. I en travel hverdag er det ikke alltid like greit å finne lesetid, og vi kjenner vel alle til disse småtinga som stadig må gjøres. Selma Lønning Aarø (f. 1972) karakteriserer denne evigryddinga som småbarnsfamilier utsettes for som det reine Sisyfosarbeidet, og så langt i september ser det ut til å stemme smertelig her hjemme hos meg også. Men så spratt jeg over dørstokkmila, og da leste jeg resten av boka på en kveld.

Før jeg kom i gang med egen lesing, tok jeg for meg hele omslaget med dens forside, bakside, bokrygg og innbretter, samt illustrasjonene som fins først og sist i boka. Forsida har jeg tidligere nevnt her, og om du ikke helt ser det som foregår på forsida eller trenger mentale bilder, kan jeg be deg tenke på gamle illustrasjoner fra Kama Sutra eller lignende. Helheten ga mildt sagt et nokså kaotisk inntrykk. Ei bok med forankring både i Italias renessanse og Indias mogultid - med hekser, elefanter, vannpiper og stilisert kopulering? Så leste jeg et sitat fra en viss anmelder i The Financial Times (som muligens ikke er så høy i hatten nå i ettertid). Vedkommende var så sikker på at den nyeste Rushdieromanen skulle motta årets Man Booker-pris, hvis ikke skulle han jaggu krydre prøveeksemplaret sitt med curry og spise det. Men Rushdie vant som kjent ikke - i 2008 var det Aravind Adiga (f. 1974) og hans The White Tiger som stakk av med hele greia. Og Trollkvinnen fra Firenze er med sine fire hundre sider relativt omfattende, i alle fall om den skal inntas oralt, så jeg håper at anmelderen nå har kommet seg etter cellulosesjokket.  

Det var ikke bare dette sitatet jeg beit meg merke i. Damebladet Elle var på sin side sitert med at denne boka var en "erotisk fryd". Og det er jo ikke akkurat det jeg higer etter. Jeg skal innrømme at jeg la boka fra meg akkurat da, i noen minutter, før jeg begynte å lese. Konklusjonen var at det fikk stå til, samme hva, boka var allerede valgt og tatt ned fra hylla, og boka skulle derfor leses. Rushdie var det uansett, og det var et mål i seg sjøl. Det fikk bare være underlig og uvant.

Men så kom jeg i gang med boka. Den var overraskende lett å lese. Rushdie leiker seg med språket, det er rikt, konkret, fullt av motsetninger, farger, sansinger, dobbeltbetydninger, humor. Rushdie er annerledes, det skal sies, så en må jo sette pris på, like, eller i alle fall akseptere, de vendingene han tar. Jeg brukte litt tid på å bli vant til rytmen hans, orda, bildene og metaforene, på å komme inn i det voldsomt store universet han skriver fram, et univers som glir over flere verdenshav og store landområder, som strekker seg fra renessansetenkeren Machiavellis (1469-1527) ungdomsdager i Firenze til keiser Akbars (1543-1605) gedigne mogolrike og nye by, Fatehabad, seinere kalt Fatehpur Sikri, og som gjennom skildringer og beretninger forsøker å belyse både europeisk og asiatisk historie, kultur og tenking.

Det er med andre ord et gedigent prosjekt Rushdie har satt i gang med. Og kanskje gaper han over alt for mye - det er i alle fall relativt mange elementer som ikke nevnes eller som kun streifes. Men at forfatteren har foretatt sitt utvalg, må være greit. I følge han sjøl, er Trollkvinnen fra Firenze den boka som har krevd mest feltarbeid så langt, han har lest, tatt notater og reist i mange år for å få detaljene på plass. Det gjenspeiles også i den lange kildelista bakerst i boka, der leseren kan gå videre i Rushdies fotspor ved behov. Er dette da egentlig en historisk roman i en litt annerledes innpakning? Nei. For Rushdie er hele tida veldig klar på at han skriver fiksjon. På kolofonsida kan vi lese følgende beskjed fra forfatteren: "Dette er fiksjon. Noen historiske hendelser er endret i sannhetens tjeneste." Jeg må innrømme at jeg satte pris på den direkte ærligheten her, samtidig som jeg syntes det var en smule arrogant. Er det greit å endre på historia? Er det greit å blande fakta og fiksjon helt uhemma?

Trollkvinnen fra Firenze, som fortelles i tredjeperson, begynner med at en reisende, en europeer, ankommer Sikri. Han har langt, gult hår, en diger frakk med mange lommer, et brev fra en europeisk regent og en hemmelighet som bare keiseren kan få høre. Men før han i det hele tatt kommer i kontakt med keiseren, erindrer han sin reise til India, ei reise som ikke har gått for seg helt uten problemer. Så trekkes vi tilbake til nåtida, og blir med på mannens ferd oppover i systemet, med keiseren som sitt endelige mål. Dit når han, sjølsagt, og den ensomme, intelligente keiseren er vennlig stilt overfor den fremmede og hans historie. Og det er egentlig ikke før den reisende begynner å fortelle, at boka virkelig kommer i gang. For hans historie utgjør hele bindeleddet. Men sjølsagt støter vi fort på problemer, også her. Ikke alle i Sikri ser ut til å like at en fremmed på kort tid kan innynde seg hos Verdensherskeren. Dermed går boka fra å ha ei konfliktlinje til å få (minst) to parallelle; ei i bokas nåtid og ei i fortellingas nåtid. Disse veves så sammen, og en del av leserjobben blir derfor å nøste opp de forskjellige trådene.

Rushdie hopper som regel nokså elegant i tid, og særlig er første halvdelen av boka stramt komponert. Alle elementer er med på å drive fortellinga framover, det er forviklinger, humor og spenning. Deretter blir både tidshopp og innhold litt mer ufokusert, som om forfatteren er gått lei eller ikke er helt klar for å skrive slutten. Noen etapper blir derfor litt langdryge, og særlig spriker det når han forteller om de to prostituerte, Skjelettet og Madrassen. Det er et underholdende element, men det trekker på ingen måte historia framover. En forklaring på dødtida kan være at Rushdie på mange måter opererer med fire hovedpersoner, som alle kniver om å slippe til i boka. Det er vanskelig å holde på stil og tekstlig kraft over mange sider med så mange folk. Alle hovedpersonene er herskere i sine egne fortellinger, som inkluderes i en annen fortelling og så videre (noe som forøvrig minner litt om teknikken til Louis de Bernières). Det er lett å kjenne igjen mønsteret fra Tusen og én natt og lignende komposisjoner, samtidig som verket til Salman Rushdie er så komplekst og annerledes at det ikke lar seg sette i bås. Igjen er det hovedpersonene som utfordrer, for de holder seg ikke i sin egen sfære, men beveger seg også utafor - uten at det blir problematisk (men med et snev av magisk realisme). Det er godt gjort.

I nåtida har vi fortelleren, som kalles Mogor dell'Amore. Den lenge mystiske mannen figurerer ved hoffet i Sikri, og etter hvert i sin egen fortelling. Den filosofiske og snille keiser Akbar er på mange måter feil mann på feil sted. Han liker ikke å krige, og fordi ingen av dronningene virkelig elsker eller ser han, skaper han en fantasidronning, Jodha. Keiseren får fortellinga til Mogor dell'Amore servert i ujevne porsjoner utover i boka. I hovedhistoria til den fremmede blir vi kjent med den italienske trioen Argalia, Ago og Il Machia som fomler rundt i skogene ved Firenze på jakt etter alrune. Argalia drar så av sted og opplever verden, og blir det vi i dag ville kalt en dreven leiesoldat. På et punkt i hovedhistoria treffer han ei kvinne ved navn Qara Köz, og etter det handler nesten alt i boka om henne. Gjennom keiserens mange og lange tankerekker, om historie, identitet, røtter og tid, klarer Rushdie nesten å bryte ned tidsskillene i sin egen bok, og samle de fire hovedpersonene. Men bare nesten.

Forfatteren utviser svært stor kontroll over stoffet, faktisk i så stor grad av det av og til blir litt platt og uspennende. Jeg har allerede påpekt likheten med Tusen og én natt, men jeg får aldri den magiske følelsen, følelsen av at alt kan skje, som jeg fikk da jeg leste fortellingene. Det hele blir mer en hypotetisk historisk parentes enn et parallelt univers - men så skulle det sikkert ikke være et parallelt univers heller, bare en fabel. Rushdie er solid forankra her i vår verden, og det er tydelig at boka er planlagt og gjennomarbeida. Midt i alle bearbeidingene har romanen kanskje mista noe av sin spontanitet og evne til å overraske, for slik den er i dag, er den nokså forutsigbar. Likevel fabulerer Rushdie i vei om virkelighet og fantasi, drømmer og faktisk historie, og alle personene hans gjør seg ymse refleksjoner omkring sin plass i verden. Som alltid synes jeg det er underlig at høyst ulike mennesker kan ha så like tanker, men i denne boka forklares disse tankene, i alle fall til en viss grad.

Videre er det verdenshistoria som utgjør bakteppet for romanen, og dynamikken skapes av de mange kontrastene. Viktigst er skillet mellom Vesten og Østen, som kanskje egentlig er mer likt enn ulikt, når en ser etter i sømmene. Det hele avhenger jo av perspektiv, og Rushdies perspektiv er naturlig nok samlende og basert mer på forklaring og forståelse enn fordommer og fordømmelse - forfatteren står sjøl midt i to kulturer som indiskfødt brite. Andre kontraster er kvinne og mann, tro og vantro (eller all tro, for den på mange måter ikke-troende keiseren tillater alle trosformer), det magiske eller eksotiske mot det hverdagslige, frihet versus ufrihet, Firenze mot Sikri, som begge må ha vært spennende steder. Rushdie kontrasterer godt og gir leseren verdifulle perspektiver angående det å være to- eller flerkulturell i en stadig mer avansert og samhandlende verden hvor folk til enhver tid bryter opp og flytter på seg. Jeg merker meg at Rushdie, i likhet med Mantel, er fascinert av minner og hukommelse. Bøkene deres er forøvrig lagt til omtrent samme epoke.

Viktige spørsmål i boka dreier seg om tid, forholdet mellom historie og fiksjon, mellom rykter og sannhet, om skapinga av en fast identitet, om hva som ligger nedfelt i oss, om mennesket egentlig har fri vilje eller er styrt (og av hva?), om hva kjærlighet er (men den erotiske fryden har ikke jeg sett snurten av), om hva kultivering betyr for mennesket, om det er mulig eller i det hele tatt ønskelig å gå tilbake til en slags naturtilstand. Gjennom å anvende forskjellige synsvinkler på de samme temaene og tankene, får Rushdie fram ulike perspektiv. Jeg opplever likevel at grensene mellom fiksjon og virkelighet er tydelige i boka. Alle skildringene av kriger (men ikke nødvendigvis krigere), klima, kultur og skikker, klær, dyr, bygninger og framkomstmidler og så videre er så langt jeg kan se korrekte. Og mange av personene har faktisk eksistert på 14-1500-tallet. Men Rushdie lever seg inn i både tanker og følelser hos flere av dem, og da er vi helt klart i fiksjonens verden. For sjøl om kildene er aldri så rike, kan ikke forfatteren, av soleklare grunner, vite hva keiser Akbar ville mene om Qara Köz, den fiktive, mogulske prinsessa. Ei heller kan han vite om hva den godeste Il Machia (Machiavelli) tenkte på da han lå med kona si. Derfor synes jeg ikke at Rushdie blander fiksjon og fakta helt uhemma - riktig nok er det en salig blanding, men den er meget bevisst framstilt av en profesjonell.

Trollkvinnen fra Firenze er ei bok svært langt ifra min egen virkelighet og min foretrukne litterære sjanger, som er den realistiske, skandinaviske romanen hvor inderlighet er så viktig. Her er det lite inderlighet og mye overflate. Likevel har boka mangt å komme med. Rushdie gir oss i nord et innblikk i noe annerledes, og leserne får større bakgrunn for å forstå kulturkonflikter mellom Vesten og Østen. Dessuten skildrer forfatteren en av de mest spennende epokene i europeisk historie - overgangen fra middelalder til renessanse, fra kollektivisme til individualitet, fra tradisjon til de første spirene av modernitet - med alt perioden har av møkk og sjukdom, forfinahet og paver. Høyt og lavt blandes sammen, Rushdie viser ikke respekt for noe eller noen. Enkelte avsnitt kunne fint vært kutta uten at helheten hadde blitt vesentlig annerledes - her tenker jeg blant anna på de prostituerte. Og en skjønner tidlig hva som er utfallet av historia til Mogor dell'Amore, men Rushdie drøyer til det siste før det blir fortalt. Her kunne en gjort det litt mer effektivt og litt mindre overtydelig.

Jeg likte det fabulerende universet til Salman Rushdie, og kikker opp mot den tjukke romanen Midnattsbarn (1981) som står i bokhylla til venstre for skrivebordet. Det er fristende å lese den også, nå som jeg er kommet i gang med forfatterskapet. Men jeg veit med meg sjøl at det egentlig ikke kommer til å skje i år, det er alt for mye som venter. Dessuten har jeg fått min dose med curry og magi - for denne gang.

søndag 22. september 2013

Den magiske tittelen

Mange mener at tittelen er noe av det viktigste ved ei bok. Den skal være gjennomtenkt, passe til bokas innhold, helst være underbygd i teksten underveis og gjerne inneha en dobbel betydning. Samtidig skal den, sammen med forsida på boka, kommunisere til sine potensielle lesere gjennom å spille på elementer som gjenkjennelse, mjuke emosjoner, humor, forventninger, stemninger, spenning, intertekstualitet eller lignende i ordvalg, farger og forsidas motiv. Tittelen er som regel noe av det siste forfatteren pønsker ut. Og det er, ikke uten grunn, ofte utrolig vanskelig. Vi kan jo alle tenke oss til hvor feil det blir om tittelen faktisk ikke reflekterer bokas innhold.

Ettordstittelen har lenge vært populær her til lands, mens de i engelskspråklige land ofte må bruke minst to eller tre ord, som "The Ett-eller-annet", eller rett og slett et egennavn. Mange forsøker krampaktig å skvisje alt for mye inn i tittelen sin, mange etterstreber først og fremst å komme med noe "nytt". Men i og med at bokmarkedet ekspanderte ekstremt både i bredden og dybden allerede tidlig på 1800-tallet, og seinere ikke har vært til å stoppe, er det nesten umulig å holde den slags brukttitteloversikt i dag. Det meste er brukt før. Det nye ligger da i konteksten. Et godt eksempel her er Karl Ove Knausgårds (f. 1968) bevisste bruk av Adolf Hitlers heller belasta tittel, Min kamp. Et lurt valg, vil mange si, fordi de allerede har en knagg å henge verket på. Smakløst, sier jeg.

Blant ettordstitlene varierer det fra et navn, som Orlando, Jenny eller Rebecca, til noe mer beskrivende, som Ulvetid, Dronningsagaen, Timene og Brakk, til noe mer symbolsk som Draumkvedet, Haugtussa, Maskespill og Forrådt. Akkurat hva tittelen betyr og hvor bærende den er, vil vi som regel ikke få full innsikt i før boka er ferdiglest. Titlene med egennavn er sånn sett mye flatere enn de andre: vi skjønner jo at det dreier seg om et bestemt menneske, og at dette mennesket er viktigst i verket. Det er begrensa hvor mye spenning en kan knytte opp til et navn. De beskrivende titlene blir gode hvis de klarer å gi oss doble signaler; som navn på boka vi holder i handa akkurat nå, og i tillegg en eller flere assosiasjoner. Spenninga kan da umiddelbart ligge i om assosiasjonene er riktige eller ikke. De symbolske titlene er de mest lukka, de mest uigjennomtrengelige, men også de mest spennende. For hva betyr maskespill i denne konteksten - har forfatteren henta handling fra teateret, bruker hovedpersonene faktiske masker i boka eller er det kun i overført betydning? Og på hvilket nivå blir noen forrådt - handler det om krigsforræderi, utroskap, om å bli fryst ut av vennegjengen eller å bli tysta på? Ofte er grensa mellom de beskrivende og de symbolske titlene litt flytende. En tilsynelatende innovervendt, beskrivende tittel kan etter endt lesing ha åpna seg opp og blitt sterk nok til å bære hele boka. Først da skjønner vi hvor god tittelen er.

Toordstitler er det også flust av. Igjen fins det mange navn, fra Jane Eyre via Eugénie Grandet og Anna Karenina til Peter Pan. Men disse titlene sier oss egentlig ikke så mye om boka. De gir oss heller en forventning om bokas episke innhold: verket skal inneholde ei unik og sterk livshistorie. Ofte forbindes slike titler med klassikere. Derfor bryter det med en veletablert tradisjon da Gyldendal velger å kalle den nyeste boka til Ian McEwan (f. 1948) for Serena Frome, når originalen heter Sweet Tooth. Mer beskrivende er da Litterær salong og Egalias døtre, Hett blod og I kjølvannet, eller rammegivende titler som Svendsens catering og Mansfield Park. Titler som Stormfulle høyder og Styrtet engel har med all sin styrke og symbolikk for alltid gått inn i litteraturhistoria som bærende, gode prakttitler som makter å vekke følelser hos den som holder boka.

Treordstitler kan fort bli litt klumpete, men også her fins det mange gode eksempler på velfungerende titler. Forskjellen er at det mer sjeldent er ett egennavn, unntak er som for eksempel Gösta Berlings saga og Fru Marta Oulie. Oftere består tittelen av "Den/Det ett-eller-annet", eller "Den og Det". Derfor opplever jeg at titlene ikke lenger er så flate når de består av tre ord eller mer, de er mer påståelige: Den onde hyrde, Den blinde morderen, Den engelske pasient, Den elskelige giftblandersken. En må rett og slett akseptere at tittelen er en karakteristikk av den eller det som boka i stor grad omhandler. Også blant treordstitlene finner vi rammetitler som Den afrikanske farm og Det siste landet - det interessante her er at de røper en geografisk avgrensing, noe som forekommer mer sjeldent når titlene består av ett eller to ord. Tittelen trenger derfor ikke å avspeile noe tematisk ved boka. Et unntak her blir Kejsarn av Portugallien - alle som har lest denne boka veit at den ikke handler om en regent i Portugal. Den må derfor forstås i overført betydning, noe som er vanskelig om en ikke kjenner til bokas innhold, noe en som regel ikke gjør forut for lesinga. De mer beskrivende titlene kan her være Kaptein Corellis mandolin, Stemmen som hvisket, De tre musketerer og den mindre vellykka Musikk og stilhet. Titler som må forstås mer symbolsk er Den lukkede bok, Alt som er, Borte en vinter, Trost i taklampa og Ping pong luftballong.

Og hittil fungerer det meste. Men hva skjer når det ikke lenger er tre ord å forholde seg til, men fire eller fem? Får de lange titlene egentlig sagt mer, eller blir det bare rot? Romanen Utvalgte emner i katastrofefysikk kunne fint hatt en annen tittel, men forfatteren skiller seg ut ved bruk av det siste, lange ordet. Forøvrig har ikke boka noe med katastrofefysikk å gjøre, men en kan jo si at den ender i en slags katastrofe. Soga om Tristram og Isond er en konkret, flat tittel, som ikke avspeiler tematikk eller hendelser, men hovedpersonene. Saman er ein mindre aleine er beskrivende og gjør det motsatte, men som vi ser, fungerer begge deler. Vi kan godt kysse er et eksempel på en tittel som ikke fungerer så veldig godt, rett og slett fordi den avslører for mye. Kvinnen og den svarte fuglen avslører på sin side veldig lite. Mer symbolske er da Av måneskinn gror det ingenting og Huset med den blinde glassveranda.

Ett premiss er viktigere enn alle andre når det kommer til titler. Setter en, som forfatter, redaktør, bokhandler, leser eller anmelder, ikke sin lit til det tittelen formidler, blir det vanskeligere å tro på bokas innhold. Tittelen aleine er en vei inn i boka, forsida en annen, baksida en tredje. Disse skal helst fungere sammen og trekke i samme lei, eller i alle fall ikke sprike vilt. Når titlene blir lange, går det ofte på bekostning av hva forsida og baksida formidler av farger og bilder. Eksempler her er Ekstremt høyt og utrolig nært, Aske i munnen, sand i skoaFolk har begynt å banke på, Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu og Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut. Forsidene som består av disse orda, kommuniserer ikke så mye annet - i alle fall er sistenevnte utrolig flat. Men Pettersons bok gir i alle fall leseren en distinkt følelse, og det mener jeg er noe bra. Det gjør ikke Breiteig, han forsøker heller å spille på forventningene, og kommer kanskje til kort. Men Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede klarer å gi informasjon både via tekst og bilde, og diktsamlinga Jeg har tenkt meg til de elysiske sletter skaper indre bilder, som mange av de symbolske titlene også gjør.

Inntil nylig trodde jeg at det var nettopp Rune Christiansen (f. 1963) som stod for en av de lengste titlene noen kunne finne på å sette på et verk. Diktsamlinga hans fra 2002 heter nemlig Om trær som vokser seg skakke i trange skyggefulle hager, men som likevel (eller nettopp derfor) gjør inntrykk og som man husker livet ut. Det er mulig mange finner dette utrolig poetisk, men jeg synes det blir litt mye, forfatteren legger to bilder oppå hverandre (de skakke trærne og de trange skyggefulle hagene) og forventer at jeg i tillegg skal være enig i påstanden han kommer med. I tillegg tror jeg mange leser så lange titler litt fort, og derfor sitter de igjen med noe sånt som "Om trær som skakke i skyggefulle inntrykk livet ut". Og det gir jo ikke mening. Styrken ved en slik tittel er definitivt at den skiller seg ut, men den er nesten umulig å huske for andre enn forfatteren. Vi får jo ingenting å henge den på, og den blir stående aleine i en krok, der diktsamlingene ofte står i bokhandelen. Er kort derfor godt? Uansett er Christiansens tittel ingenting i forhold til den tittelen jeg kom over her om dagen, og som er årsaken til at jeg begynte å tenke på titler i sin helhet. I 1577 ga den eventyrlystne nederlenderen Hans Stadens (f. 1525-1579) ut ei bok med følgende deskriptive utgreiingstittel: Sannferdig beretning om og beskrivelse av et vilt, nakent, grusomt, kannibalistisk folks land, beliggende i den nye verden Amerika, som både før og etter Kristi fødsel har vært helt ukjent i Hessen inntil for to år siden, da det ved selvsyn av Hans Staden fra Homberg i Hessen ble kjent og nå ved dette skrift kommer for en dag.

Noen bedre?

torsdag 19. september 2013

Favorittforfattere: Q

Så er jeg kommet til bokstaven Q i denne gjennomgangen. Og dette innlegget blir kort, for på Q fins det jo nesten ingenting! Jeg tenker og tenker, og det nærmeste jeg kommer er q-en i Enquist. Men det blir vel å dra det litt for langt. Det er med andre ord forfattertørke på Q her hos meg. Q er og blir lite brukt i Skandinavia, i alle fall som første bokstav i et fornavn. Og det er ganske dårlig med etternavn også, når jeg tenker meg om. Men ei mer grundig ransaking av bokhyllene rundt meg førte faktisk fram: jeg hadde helt glemt den lille essaysamlinga til Per Qvale (f. 1946). Men fordi den fortsatt er ulest, er jeg like langt.

Altså, det fins forfattere på Q. Noen kjappe søk på nettet førte til følgende resultater: Nobelprisvinner i litteratur i 1959 heter Salvatore Quasimodo (1901-1968). Og en brite ved navn Arthur Quiller-Couch (1863-1944) skreiv under pseudonymet Q i en årrekke. Dessuten kan jeg legge til en durabelig gjeng kinesere som også har Q i navnet sitt. Det har forsåvidt Venstrepolitiker Abid Q. Raja (f. 1975) også, som har gitt ut noen bøker opp gjennom åra. Og det er en annen Qvale i tillegg til Per, nemlig Annine Qvale (f. 1963). Og illustratør og barnebokforfatter Quentin Saxby Blake (f. 1932) har i alle fall en helt uforglemmelig strek. Han er nesten en like vesentlig del av Roald Dahls (1916-1990) barnebokunivers som bestemora er i Georgs magiske medisin fra 1981.

Men jeg har ikke lest noe av disse ovennevnte forfatterne (med unntak av den svenske mesteren Per Olov Enquist og norsk-britiske Roald Dahl). Derfor kan jeg heller ikke kåre min favorittforfatter på bokstaven Q. Hva med deg? Er det like umulig, eller har du faktisk en favoritt?

tirsdag 17. september 2013

Fernanda Mona

Bildekilde: Aschehoug
Etter å ha fått store mengder ved i hus - og på grunn av det voldsomme regnværet måtte det jo inn umiddelbart - er det endelig min tur til å skrive et innlegg om romanen Fernanda Mona (1905). Romanen er skrevet av den skandaleomsuste og genierklærte forfatteren Ragnhild Jølsen (1875-1908), og jeg leste boka sammen med Birthe i uka som gikk. Hun har allerede blogga om boka, og innlegget finner du her.

Fernanda Mona er en tydelig fortsettelse av den deterministiske og gotiske romanen Rikka Gan fra 1904. Flere hevder at bøkene kan leses frittstående, men det vil jeg fraråde. Jølsen støtter seg nokså tungt til Rikka Gan underveis i Fernanda Mona, både verket og den litterære personen, og sjøl om de viktigste elementene gjentas i sistenevnte, og universet langt på vei er det samme, er det noe utrolig spesielt ved førstenevnte, ved hovedpersonen, i historia, i skildringene og den sterke krafta som ligger bak det hele.

I Fernanda Mona får vi bekrefta våre bange anelser om Rikka Torsen, og et tiår seinere står fortsatt katastrofen som en monumental hendelse på gården Gan. Jon Torsen har gitt helt opp det aller meste, det eneste som gir han glede, er å egle seg innpå ymse kvinnfolk, forsøksvis også sin eldste datter, Fernanda. Verken faren, Fernanda eller de to yngre søstrene Gyrild og Brynhild, kalt Gangaupene, gjør stor nytte for seg på gården, og å si at den blir forsømt er ikke å ta i. Jon Torsen har like mye tæl som et gresstrå, Gangaupene er bare ondskapsfulle, og Fernanda befinner seg et sted mellom barn og voksen, tradisjon og modernitet, fortid og framtid, kollektivisme og individualitet, godt og ondt. Det skumle, dystre Gan med alle sine mørke minner er ikke et bra sted å være, og Fernanda lengter annetsteds, hvor slektens lenker ikke er så tunge, hvor hun kan være fri. Men mange valg må tas og fortida må konfronteres og ryddes til side før Fernanda får leve.

Fernandas hjelper blir den gamle prokuratoren på Haug, som også forsøkte å hjelpe Fernandas faster Rikka da hun i sin tid blei slitt mellom viljer, behov, forventninger og drømmer. Prokuratoren ser det samme i Fernanda som hos Rikka, og satser alt: kanskje han kan redde henne! For Gankvinnene har styrke og mørke, sårbarhet og lys. Det er nesten som om de huser to forskjellige personligheter. Gjennom forsiktig påvirkning, vakre blomstermetaforer, samtaler, tro, ro og støtte forsøker prokuratoren å lede Fernanda inn på en bedre vei, til et bedre liv. Han forteller om Rikka, hva som egentlig hendte og at det er Rikka som har sørga for gavebrevet fra Aga - dokumentet som igjen gjør Gan til slektas eiendom, og ikke Agas. Denne takknemlighetsgjelden vil Fernanda fri seg ifra, og møtet med Aga setter i gang en sterk dynamikk i romanen. Rike Mattias Aga, som kun er ute etter forlystelser, ønsker det motsatte av prokuratoren. Han vil lenke Fernanda til Gan og til seg sjøl for alltid. Når også Daniel Falbe kastes inn i kapitlene, blir det svært mye - og mange - som trekker i Fernanda.

Samtidig som alle disse faktorene skrives fram og Fernanda beveger seg midt mellom alt, som mellom barken og veden, dukker det flere ganger opp uventa hendelser som gjør at både leseren, fortellinga og Fernanda må endre retning. En bæres ut og en annen bæres inn, står det i boka. Fernanda låses sakte fast mellom natur og kultur, opp i mot det trekkfulle vinduet på Agas værelse. Den forutbestemte skjebnen henger tung over henne, en forventer nesten at Fernanda gjør akkurat det samme som sin faster. Men Fernanda skal vise seg å være vanskelig, ikke bare for Jon Torsen og Gangaupene, men også for prokuratoren og Aga.

Jølsen skriver fram et levende og sterkt portrett av ei ung kvinne som lever midt i ei komplisert brytningstid. Universet er ikke fullt så mystisk og mytisk som i Rikka Gan, sjøl om Jølsen også her benytter seg av kjente eventyr og myter, symbolikk som å ro over vannet, nøklene og oksen, blomstene og lutten. Lystspillet på Herby blei for meg et litt overtydelig element, men kanskje dette glade og lette trengtes mot det mørke, og kanskje alle skildringene måtte med for at vi skulle forstå Fernandas fortryllelse og forelskelse. Likevel er aldri hennes forutbestemte skjebne langt unna. Du kan endre navn og skjebne, sier prokuratoren, og gir Fernanda mellomnavnet Mona, som han synes passer så godt til hennes lysere side. Og Fernanda Mona tror på han, i alle fall for ei stund. Men så innser hun at hun gjerne kan endre navn, men at det ikke gjør noe med skjebnen, med hvem hun egentlig er og hva hun kommer fra. Navnebruken er også et poeng i Rikka Gan.

Det er et paradoks at denne romanen, som er en fortsettelse, en kontinuitet, omhandler brudd. I stor grad tematiserer Jølsen ulike brudd på flere nivåer, i en bevegelse fra innerst (identitet) til ytterst (samfunnet), der det innerste er det aller viktigste. For hva skjer om en bryter med slekta, alle innlærte mønstre og fortrenger minnene? Og kulturen som en er oppvokst med, språket, sedvanene, historia? Skal en glemme kunnskap, teknologi og tradisjoner? Hvordan skal en kunne leve videre, så langt fra seg sjøl? Den slektsbindinga og lojaliteten som skildres er utrolig sterk, nesten litt for sterk til å være sann. I Rikka Gan opplevde jeg at alt hang på Rikka, og at hennes offer derfor var forståelig. Men det samme gjelder ikke Fernanda. Hun risikerer liksom ikke nok underveis, og offeret hennes er ikke fullstendig.

Jeg koser meg med språket i boka, det gammelmodige, langsomme, formelle. Mange uvante dialektord gjør skildringene frodige. Språkdrakt og fortelling glir godt i hop med det gamle bondesamfunnet og den tradisjonsbundne plassen som skildres. Men en av styrkene ved Rikka Gan var at Jølsen lå så tett på Rikka, hele veien. Vi fikk komme rett inn i hodet til Rikka, være med på de ville kastene over kanten, kjenne de voldsomme svingningene i kroppen, se de grufulle bildene hun mana fram i drøm og mareritt. Det var en forferdelig intens opplevelse. I Fernanda Mona har Jølsen tatt ett steg bakover, og inkluderer mer i synsvinkelen. Konsekvensen er at hun ikke er så stramt fokusert på Fernanda. Blant anna får vi være med både Gangaupene, Aga, prokuratoren og Jon Torsen. Jeg hadde likt det bedre om Jølsen hadde holdt på synsvinkelen fra Rikka Gan, slik at vi som lesere hadde kommet ordentlig inn i konfliktene i og utafor Fernanda. Slik romanen er, blir Fernanda den personen boka dreier seg om, mens vi egentlig leser og tolker en stor del om henne gjennom andre. Noe blir bare løse tanker og bekreftes aldri av hovedpersonen. Er det Jølsens mening at bøkene om Gan også i stor grad skal dreie fra et kvinnelig til et mannlig ståsted?

Det er mange innganger til romanen. Den kan leses som en en oppfølger, og med Fernanda Mona blir den tragiske slektskrøniken fullendt. Fordi mange av skildringene til Jølsen er historisk korrekte, kan den også leses som en kritikk av det nye, moderne samfunnet. Romanen kan leses som et frittstående deterministisk verk med en del løse tråder og tydelig inspirasjon fra Amalie Skram (1846-1905). Den er også et slags etterskrift over Rikka Torsen, en forklaring, en oppsummering. Jeg hadde egentlig ikke trengt det, for Rikka Gan står så støtt på sine egne bein, og aldri vil jeg glemme at Rikka roper ut over vannet: Hålå - jeg bryr mig hverken om Gud eller Fan - for jeg er Rikka Torsen på Ga-a-an. Fernanda har sin egen variant, som kommer til henne når hun kretser omkring på vannet, nær det det hendte med faster Rikka: Hate skal du livet ut/mennesker, dyr, djevel og Gud./Hate skal du i døden med/alt som deg gjorde av livet kjed. Likheten er stor, men jeg opplever at det kun er Rikka som mener det. Fernanda mer prøver ut forskjellige sider ved seg sjøl, går opp i sterke Rikka, for så å trekke seg igjen. Det voldsomme hatet er ikke henne. Til forskjell fra både Ve's mor (1903) og Rikka Gan utøves det ingen direkte vold mot den kvinnelige hovedpersonen. Er det på grunn av distansen, både i teksten og hos Fernanda?

Alle kontrastene er godt plassert utover i romanen - den blir rikere og mer dynamisk jo lenger ut i boka en kommer. Både språk og spenning driver teksten framover, sjøl om jeg savner mer av den indre spenninga fra Rikka Gan. De mange frampekene er interessante, men jeg hadde klart meg med noen færre. Det virker som om Jølsen ville være mer entydig her, og jeg forstår at hun som forfatter hadde behov for å ende sagaen om Gan. Å fordype seg i noe så destruktivt må være krevende. Men det er ett element jeg ikke blir fortrolig med. Fernanda er kun fokusert på sin faster, og aldri får vi høre noe om den andre som var sammen med Rikka da ulykka inntraff ute på sjøen. Når en tenker på det svært nære slektskapet, er det vel ikke sannsynlig at Fernanda aldri ville tenke på vedkommende? Hvorfor Jølsen har valgt å ekskludere hele personen, er noe jeg ikke forstår.

På slutten av innlegget om kortromanen Uten dekning av Lise Knudsen skreiv jeg at det alltid fins ei stripe av lys. Fernanda hadde lyset i seg, prokuratoren hjalp henne med å se det. Hun fikk også oppleve lyset, kjenne det, savne det, sørge over det. Men likevel klarte hun ikke å holde fast i lyset. Vant det mørke? Nei, ikke egentlig. Ingen vant. Men lyset var ikke nok, det lindra ikke smertene ved å fornekte seg sjøl. Så kanskje det ikke alltid fins ei virkelig stripe av lys, et håp å gripe fatt i. Eller kanskje vi velger å tro at det sterkeste lyset er et annet sted.

torsdag 12. september 2013

Uten dekning

Bildekilde:
Tussilago forlag
En av høstens mest intense og overraskende leseropplevelser kommer fra forfatter Lise Knudsen (f. 1962). I årets utgivelse, kortromanen Uten dekning, trodde jeg at jeg skulle lese om ung, vanskelig kjærlighet eller noe slikt - røft dømt ut ifra bokas omslag. Men det var virkelig ikke det jeg fikk. Og nå som boka er ferdiglest, trekkes blikket mye mer opp mot det svarte hullet øverst på forsida, et hull som rommer det vanskeligste i hele verden. Og jeg lurer på hvordan jeg kunne unngå å fokusere på det - nå er det som om jeg nesten ikke kan se noe annet.

Det vanskeligste i hele verden er å miste en som er umistelig, en du ser opp til og stoler på, en du aldri så for deg som borte, en du savner mer enn du kan tenke eller si. Som for eksempel en forelder. Søsknene Olav og Kari, som er tidlig i tenåra, befinner seg i en slik situasjon. De forsøker å få hverdagen til å fungere igjen, sjøl om ingenting er som det skal være. Såret sprekker opp hele tida, og de plages i tillegg av en fæl uvisshet: De veit ikke hva som egentlig skjedde. Var det en ulykke? Eller med vilje? Men kroppen blei aldri funnet. Er det en mulighet for at...?

Vi følger Kari, jeg-personen, tett gjennom hele boka. Hun sanser med hele sitt skadeskutte selv, full av motvilje, trass og sinne. Hun kjemper med og mot sanseinntrykka, baler med hukommelsen, med å forholde seg til virkeligheten. Ofte virker det ikke som om hun klarer å skille; hva er virkelighet, hva er drøm? Er jeg fortsatt her? Hva er sant, akkurat nå? Å sette virkelighet og drøm opp som kontraster er kanskje feil av meg i dette tilfellet. Kari er intenst tilstede i seg sjøl og sine egne problemer, men utelater i stor grad andres. Hun forholder seg til de andre i familien som om de ikke er helt virkelige, som om det ligger en tåke, eller en søvn, mellom henne og dem. Hun kan virke sløv, apatisk, utafor, men er egentlig lys våken i sitt eget mareritt - om igjen og om igjen. For marerittet er virkeligheten, og drømmen fins ikke mer.

Kortromanen foregår over noen intense timer en dag seint på året. Hovedhistoria handler om Kari og Olav, men i bakgrunnen ligger det mye og ulmer - ikke bare det utenkelige. Knudsen gir oss noen få pekere og mulige løsninger, men mange tråder er det opp til leseren å nøste sjøl. Jeg setter pris på underteksten, spenninga, og liker å måtte leite etter informasjon i de presise, stutte setningene. Noe er det heldigvis enklere å få tak på, og det er overraskende normalt også: En mormor på hjertemedisin, en ny kjæreste, en tenåring som søker ut og vekk, som juger og som dekker over alt det vonde. Normaliteten blir ei livbøye oppi dette andre, dette unormale.

Karis syn på nåtida og fortida dominerer helt klart historia, men også lillebror Olav får slippe til. Samspillet dem i mellom, søskenrivaliseringa, sjalusien, kranglinga, omsorgen, nærheten, er viktig, og nok en kontrast i romanen. Og uten hverandre er de så uendelig aleine, de trenger hverandre, sjøl om de ikke vil si det. Dynamikken mellom dem foregår på mange nivåer, men viktigst for leserne er nok det de numne hovedpersonene sjøl ikke ser: At de er, tenker og mestrer helt ulikt. At de får djupere kontakt seg i mellom gjennom sine forsøk på å bevege seg ikke rundt, men sammen gjennom smertene. For sorgen har slått dem helt ut, og å finne styrken i sorgen kan virke som en umulig oppgave.

Språket i boka er kraftfullt, følsomt og nyansert. Forfatterens innsats er tydelig, med mye rytme, assonans og allitterasjon. Tankene går til norrøne versemål, uten sammenligning for øvrig. De nydelige skildringene som teksten er ikledd, er grå, skumringsaktige, avdempa og avpassa Karis tanker og følelser - men likevel fulle av uro og angst for hva som er, akkurat som Kari. Det mentale og det konkrete landskapet er passe utydelig og vakkert, med skogen og elva som viktigste rekvisitter, med all sin symbolske styrke. Knudsen skriver poetisk om stiene ned i vannet, om å være et tre, om å rope på noen som kanskje ikke fins mer. Og om alle følelsene som det ikke settes ord på. Kari blir så liten og forferdelig sårbar i sine sterke sanseopplevelser, og kommer kanskje for første gang i kontakt med slik hun egentlig har det, inni seg. Det er veldig sårt å være vitne til.

Det er en stram, sterk og stilsikker komposisjon som slår mot leseren i kortromanen Uten dekning. Knudsen bruker rammene bevisst, og lar en stor fortelling, delt i tre, utspille seg over 79 korte sider med sju knappe linjer på hver. Et lyrisk oppsett, altså, men et episk innhold. Det er imponerende godt balansert og solid gjennomført. Men fordi boka er så stram som den er, er den også vanskelig å omtale. Og jeg ønsker ikke å avsløre mer enn jeg allerede har gjort. Jeg håper mange tar seg tid til å lese denne enestående boka, lese sakte og kjenne etter, legge merke til hvordan forfatteren skriver Kari og Olav ut av det grå, hvordan de alle tre trekker leseren med seg. For det fins alltid ei stripe av lys.

søndag 8. september 2013

Påminnelse: Rushdie

Bildekilde: Aschehoug
Det er søndag, og det er egentlig meninga at jeg nå skal dele mine synspunkter på Trollkvinnen fra Firenze fra 2008, skrevet av indiskfødte Salman Rushdie (f. 1947). Den gule boka, med et lett kompromitterende minimotiv på forsida, som jeg ikke la merke til da jeg kjøpte den, fordi prislappen var strategisk plassert nettopp der, ligger foran meg. Og den er dessverre ikke helt ferdiglest ennå. Men nå er jeg i alle fall kommet såpass inn i historia (snart halvveis) at jeg veit at jeg må lese den ferdig. Og det synes jeg du bør også, dersom du har begynt. Her kommer et utdrag fra side 61:

Han bar en forgylt turban med kokarder og en kappe av gullbrokade. Han bar støvet fra sitt erobrede land lik en krigers æresbevisninger. Han bar et fårete flir. "Jeg" ville komme hjem før, sa han. "Jeg" ble forsinket. Det var noe klossete og prøvende i måten han snakket på. Hva feilte det ham? Hun bestemte seg for å overse hans utypiske nøling og gå til verks etter planen.
     "Jaså, du 'ville'", sa hun og ranket seg, i sine vanlige hverdagsklær, og trakk et silketørkle over underansiktet. "En mann vet ikke hva han vil. En mann vil ikke det han sier han vil. En mann vil bare det han trenger."
     Han ble paff over at hun ikke reagerte på at han hadde senket seg ned til førsteperson, hvilket var en ære for henne og burde fått henne til å dåne av fryd, hvilket var hans ferskeste oppdagelse og hans kjærlighetserklæring. Paff, og litt utslått.
     "Hvor mange menn har du kjent, siden du er så innsiktsfull", sa han bryskt og kom nærmere. "Drømte du deg menn mens 'jeg' var borte, eller fant du deg menn som kunne forlyste deg menn som ikke var drømmer? Er det menn som 'jeg' må drepe?" Denne gangen måtte hun da legge merke til det revolusjonerende, det erotisk nye i pronomenet?

Avsnittene sier deg kanskje ikke så mye uten sin kontekst. "Han" er her den indiske keiseren Akbar den store (1543-1605), hersker over Mogulimperiet og med selveste Djengis Khan (1167-1227) som en av sine stamfedre. "Hun" er hans favorittdronning - men hun eksisterer bare i hans fantasi. Eller...? Som utdraget over viser, er det milevis mellom Akbar og Jodha. Akbar føler seg ganske aleine i verden, enda han har alt av rikdommer og har lagt under seg digre landområder. Han er ensom. Men så kommer det en reisende. Han har gult hår og en lang frakk med mange lommer. Og denne mannen har en hemmelighet, en historie, som kun er ment for keiserens ører.

Salman Rushdie har skrevet en roman hvor inspirasjonen er henta fra faktiske mennesker og faktiske hendelser, men benytter seg også av fantastiske elementer og magisk realisme. Det er spennende, og ganske underholdende. Og nå skal jeg lese videre - innlegg kommer så snart jeg er ferdig med boka. God leseuke, alle sammen!

onsdag 4. september 2013

Bokserier for barn: Fie og Milo

Bildekilde: Omnipax
Med barn i huset og bokgal mamma, skal en tidlig bebrilles som god leser skal bli. Bøkene har jeg kjøpt og spart på i mange år allerede, alt fra praktutgaver av barnebokklassikere til mer tilfeldige pekebøker fra Litor, nyutgivelser samt størstedelen av Bokklubbens barnebibliotek. Men det er på vårt fantastiske folkebibliotek at vi har funnet de største skattene, bøker jeg ikke visste om, ikke tenkte på, eller vurderte helt annerledes: nemlig voksent.

Det er den bestselgende nederlandske forfatteren og illustratøren Pauline Oud (f. 1963) som står bak bildebokserien om det umake paret Fie og Milo, som både fins i lite og stort format. Sjølve formatet er egentlig ikke viktig, for begge deler fungerer, men leserne bør være klar over at bøkene i det minste formatet passer for barn helt ned i ettårsalderen og kan brukes som pekebøker, mens de større bøkene kanskje ikke bør introduseres før etter fylte to år. Her er det nemlig lengre fortellinger, og Fie og Milo stilles overfor en rekke valg på nesten hver bokside. Her kreves det med andre ord litt bakgrunnskunnskap hos barnet for at leseropplevelsen skal bli god.

Med bøkene om Fie og Milo bringes vi igjen litt nærmere Kaninserien til Lena Anderson enn de realistiske bøkene om Pål av Lindgren og Eriksson. Hovedpersonene i denne barnebokserien er nemlig en jentekanin (Fie) og en guttemus (Milo). Verken andre dyr, barn, foreldre eller annen ytre påvirkning gjør seg gjeldende, så vi er totalt overlatt til Fie og Milos (les: forfatterens) verden hele veien. Bindeleddet mellom fantasiuniverset og vår verden er at Fie og Milo bruker de samme tingene som oss (håndkle og såpe i Fie og Milo bader fra 2010), gjør de samme tingene som oss (feirer bursdag i Fie og Milo feirer fødselsdag fra 2012) og opplever de samme tingene som oss (som for eksempel i Fie og Milo i dyrehagen fra 2010). Dynamikken foregår på tre parallelle plan: mellom Fie og Milo (humoristisk gjort i Fie og Milo kler på seg fra 2009), mellom tekst og illustrasjoner (ikke alltid glimrende utført, som i Fie og Milo skal sove fra 2009) og mellom bok og leser.

Når det gjelder første dynamikk, den mellom Fie og Milo, er mye av de store bøkenes poeng nettopp det at Fie og Milo er annerledes og gjør ting annerledes, gjerne uten at det kommenteres i teksten. Det er med andre ord fletta inn i dynamikk nummer to, som gjelder samhandlinga mellom tekst og illustrasjoner (eller mangel på sådan). Tekst og bilder bør utfylle hverandre på best mulig måte. Dobbelteksponering er nærmest umulig å unngå, men her er det av og til det motsatte som er problemet: at det foregår noe i teksten eller bildet som overhodet ikke speiles i bildet eller teksten. Misforstå meg rett: teksten kan, eller bør, gjerne skildre noe som bildet ikke viser, og omvendt. Men Oud har på ett oppslag en hovedillustrasjon (venstre side) og en oppblåst detaljillustrasjon (høyre side) - her kan Fie og Milo feirer fødselsdag tjene som et godt eksempel. I teksten på venstre side skriver Oud hva som allerede har skjedd, og gir figurene handlinger og erfaringer som det ikke alltid tas høyde for på hovedillustrasjonen. På høyre side skriver Oud akkurat det vi ser avbilda i detaljillustrasjonene, og avslutter med et åpent spørsmål - hva passer best, hva velger Milo? Å gjette er morsomt for barna, men å velge er ofte noe de ikke helt får dreisen på før de blir litt eldre enn det jeg oppfatter er bokas hovedmålgruppe. Dette er bedre gjennomført i Fie og Milo kler på seg.

Tredje dynamikk, mellom bok og leser, er naturligvis avhengig av hvem som leser og konteksten rundt hver høytlesingsstund. Som med mange andre bøker, er høytlesinga viktigst der og da, men samtalen om det som skjer i etterkant er minst like viktig for barnets bearbeidelse av tematikken og forståelse av boka. Men hos Fie og Milo er det ingenting å frykte; alt er overflate, ingenting berører emosjonelt, ingenting er spennende. Det er trygt farvann for foreldre og barn, men også litt kjedelig. På mange måter er det rett og si at bøkene sporadisk ønsker å involvere barna, men at de i realiteten fører en dominerende enveiskommunikasjon.

Jeg skreiv innledningsvis at serien om Fie og Milo minner om Kaninserien. Hvis en ser bort ifra hovedfigurene, som er dyr i begge tilfeller (men med et barn hos Anderson), er det derimot svært lite som ligner. Andersons tegninger er søte, sårbare og virkelige, og helt uten ord tar hun tak i de aller viktigste erfaringene et barn gjør seg. I bøkene om Pål er illustrasjonene fortsatt sjarmerende, men orda er med på å gi stemning og retning på tolkinga av bildene. Her er det humor i massevis! Hos Pauline Oud er det ikke så mye følsomhet, og det er heller langt mellom sjarmerende fraser eller oppslag. Teksten og situasjonene er ikke alltid tilpassa barnets nivå (jeg kjenner i alle fall ingen toåringer som veit hva girlander er, eller som kan uttale det, eller som makter å se forskjell på håndkleet - bordduken - badehåndkleet i Fie og Milo feirer fødselsdag - som heller ikke er korrigert for størrelse). Illustrasjonene er glorete, stive, noen ganger kaotiske med alle sine farger og mønstre - og aldri verken søte eller tilstede, fantasieggende eller spennende, bare intenst muntre og sprakende. Det er veldig tydelig for meg at bokserien om Fie og Milo er laga for massemarkedet, og dermed blir kontrastene mellom Fie og Milo på den ene sida og Pål og kaninene på den andre, ekstra store.

Men universet har kvaliteter likevel. Småbøkene er roligere og mindre skrikende enn de store, og har flerbrukspotensiale: pekebok, lesebok, (nesten) lærebok. Hva vi bruker når vi bader er nokså standard, her er det mye å kjenne igjen for et lite barn. Når Fie og Milo er i dyrehagen er kanskje utvalget av dyr litt spesielt, men likevel, barna lærer seg fort hva dyra heter. Etter hvert kan en spe på med å telle dyra, lage lydene, lære fargene og så videre. Lett tilgjengelige er også boka om å kle på seg og boka om kveldsstell og soving; dette er rutiner som barnet er vant til å gjennomføre, ofte flere ganger om dagen. Oud spiller her på gjenkjennelseseffekten, og koser seg med å gjøre noe litt annerledes, og det er det ikke noe galt i. Det gjør jo vi også, av og til.

Omtalen er basert på fem av hittil åtte bøker i serien: Fie og Milo skal sove, Fie og Milo kler på seg, Fie og Milo bader, Fie og Milo i dyrehagen, Fie og Milo feirer fødselsdag. Alle åtte titler er utgitt på Omipax. Tidligere barnebokomtaler finner du her: Kaninbøkene og serien om Pål.

mandag 2. september 2013

Høstlesing

Og plutselig var det høst. Og jeg ligger langt etter med alt mulig, deriblant lesing. Salman Rushdie skulle strengt tatt vært ferdiglest nå, men jeg har såvidt begynt på den aktuelle romanen, Trollkvinnen fra Firenze. Uka forsvant i forelesninger, pensumlesing og huslige sysler, helga føyk som en vind med bursdagsforberedelser og -selskap. Og brått er det ikke lenger varm seinsommer, med blomstrende hagenellik og syngende gresshopper. Nå som det endelig er kveld og alt selskapsstyret er overstått, mørket har senka seg og huset er stille, kjenner jeg lukta av vedfyring, fuktig jord, blader som langsomt råtner i vått gress. Og jeg gyver løs på teorier omkring empiriske undersøkelser for å være tilstrekkelig forberedt til ukas forelesninger.

Salman Rushdie
Leses per nå, men det går langsomt. Vipper mellom å være utholdende eller å være tøff - det første involverer en tanke om at jeg kanskje blir belønna for strevet før eller seinere, det siste involverer å legge boka fra meg på ubestemt tid. Med pensum surrende i huet er det vanskelig å tvangslese, sjøl om Trollkvinnen fra Firenze sikkert er veldig spennende, bare jeg kommer ordentlig inn i historia. Men jeg skal gi boka noen forsøk til, og håper på et innlegg søndag 8. september, etter at stemmeseddelen er lagt i den brune urna. Om du også har noe uoppgjort med Rushdie, hiv deg med, så kan vi motivere hverandre!

Ragnhild Jølsen
Ragnhild Jølsen er en favoritt hos meg, og det er gledelig at også Birthe finner den mystiske dama spennende. Vi planlegger å lese Fernanda Mona sammen i høst, kanskje allerede i september. Jeg gleder meg til å gå inn i en verden fylt med symbolikk og eventyr, hvor sterke kvinner og determinering er uunngåelige ingredienser. Verkene til Jølsen er korte og intense, og kan gjerne slukes på en høstkald ettermiddag. Bli gjerne med!

Selma Lagerlöf
En annen favoritt er svenske Selma Lagerlöf. Ingen skriver som henne! Jeg har mye liggende av denne flotte dama, og planlegger å kose meg med både romaner og memoarer utover vinteren (det vil si at jeg ønsker meg memoarene hennes, for dem har jeg faktisk ikke). Først ut for meg nå i høst er Körkarlen, og om alt går som det skal, kommer det innlegg helga 20. - 22. september. Men det er sjeldent at alt går som det skal. Akillesen her blir Rushdie, tror jeg.

På grunn av studiestarten og litt lite lesetid, velger jeg å ikke være overambisiøs med septemberlista (sånn som i sommer). I tillegg til disse tre romanene har jeg nemlig ganske mye pensum å komme igjennom de nærmeste ukene. Viktigst er Nye kulturstudier, Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie og Hvordan gjennomføre undersøkelser? som jeg allerede er godt i gang med. Målet er å bli helt ferdig med disse bøkene, være à jour med kompendiene når vi bikker oktober, samt å komme godt i gang med både Deltagende observasjon og Historisk forsking, forståing og forteljing.

September er måneden for Krig og fred for svært mange, og det er nok en del som allerede nå har tatt fatt på det digre verket. Jeg skulle ha lest, jeg også, men har valgt å trekke meg. Jeg og Birthe skal utsette lesinga til vinteren, så de som ønsker, kan gjerne slenge seg på da. Vi kommer mest sannsynlig til å lese ett og ett bind i verket, med pause i mellom, slik at en får mulighet til å lese andre bøker også. Vi blir kanskje ikke ferdige før vi skriver juli 2014, men jeg tror det blir en fin måte å samlese på. Men inntil videre er høsten ennå ung, og vinteren er svært langt unna. Før snøen faller håper jeg å ha publisert et innlegg om de flotte novellene til Torborg Nedreaas, endelig fått lest Carol Shields og kanskje såvidt begynt på Middlemarch. Håper du blir med.

God lesehøst!