Dikt i utvalg

Bildekilde: Bokelskere

Samlinger med tittelen Dikt i utvalg eller Dikt i samling kan være så mangt. Og nettopp derfor kan det være moro å lese ei samling fra tid til annen. En veit jo aldri helt hva en får! Denne gangen var det dikt av den amerikanske poeten Robert Lee Frost (1874-1963), som jeg tidligere kun har lest noen enkeltdikt av. Han var fra østkysten av USA, et sted mange andre amerikanske forfattere også kommer fra. Han slo igjennom i USA allerede med den første diktsamlinga i 1913, og året etter kom det internasjonale gjennombruddet. I løpet av forfatterskapet mottok han Pulitzerprisen for poesi hele fire ganger; i 1924, 1931, 1937 og 1943. Ingen andre har oppnådd det samme. 

Frost var altså en populær forfatter i sin samtid, og han er fortsatt populær. Han er hyppig inne på amerikanske pensumlister, og er en vanlig referanse for amerikanere. I tillegg til å skrive dikt, var Frost bonde og lærer. Særlig det første gjenspeiles i diktene, da han ofte er svært nær naturen, eller bruker naturen som kulisse i diktene sine. Han representerer et tradisjonelt, langsomt og stille liv, tett på årstidene og det harde fysiske arbeidet som alltid må gjøres på en gård. Fraværet av modernitet, klokkestyrt tid, fabrikkliv og teknologi er tydelig. Det synes jeg som leser er godt. Og språket er rolig, nedpå, dagligdags og forståelig. Oversetter Karin Haugane (f. 1950) skriver i etterordet at Frost ønska at diktene skulle se tilforlatelige ut, og at et normalt folkespråk skulle benyttes. Samtidig jobba han bevisst med form, struktur og rytme.

Noen av diktene hans er derfor veldig stramme, og en ser at Frost har vært nøye med antall stavelser, vokalsamklang og hvilke ord han har benytta. Enkelte ganger er det også enderim, men det er såpass sjeldent at jeg blir usikker på om det er tilsikta eller ikke. Haugane skriver at hun har unnlatt å presse enderimene for hardt, så det kan eventuelt være årsaken. Frost praktiserer jevn venstremarg med unntak av noen innrykk, men varierer antall verselinjer og strofer fra dikt til dikt. Det er i alle fall slik det ser ut gjennom denne samlinga. Haugane opplyser om at Frost ofte bruker jambisk pentameter eller blankvers, men det er ikke alltid så lett å telle seg fram. 

Jeg synes flere av diktene til Frost er såpass nedpå og dagligdagse at de heller nærmer seg prosadikt og små skisser som med litt mer tekst kunne blitt kortprosa eller ei novelle. Et eksempel er diktet som heter "Hjemmebegravelse". Der er det mye dialog mellom de to hovedpersonene, kona og ektemannen, og det er dialogen som bærer diktet. Det er et grep som ikke er så vanlig i lyrikken av nokså soleklare årsaker. I tillegg er teksten så tydelig og åpen at den ikke gir rom for leserens medtolkning i særlig stor grad. For eksempel skriver Frost "Og ansiktet gikk fra livredd til grått.", "hun ble tverr", "Slipp meg inn i sorgen din.", "En mann kan'ke snakke om sitt døde barn.". Her kommer altså leseren rett inn i en helt bestemt situasjon, og får den utspilt. Det sies jo til og med, som replikk i diktet, "Slipp meg inn i sorgen din.". Som leser har jeg verken spørsmål eller innspill til det som skjer, for alt er opp i dagen. Men som leser slipper jeg heller ikke inn i noen sorg, men jeg ser den fortvila situasjonen ektefellene er i, der de til stadighet snakker forbi hverandre. 

Jordbruksdiktene, som handler om grensegjerder og vedhogst og graving og naturen og landskapet, er mer tradisjonelle. De er konkrete, sanselige, lette å følge, lette å visualisere. Samtidig er de stemningsfulle. Jeg liker dikt uten oppstylta dialog, der det heller er et lyrisk jeg som snakker til en leser og som inviterer leseren med, framfor å fortelle meg hva som skjer. Som for eksempel følgende:

Når jeg går gjennom en nyslått eng,

    Stenger nedmeid gress,

Lagt fint som stråtak med tungt dogg på,

    Halvveis stien til oss.

Utdrag fra "En kveldstur", side 9. Dette er enkelt, fint og lett å se for seg. Samtidig peker det framover mot det som skjer i de neste strofene.

*

Det var aldri annen lyd ved skogen enn én,

Og det var min langljå som hvisket mot jorda.

Utdrag fra "Ljåen", side 10. Dette diktet handler om arbeidet med slåtten, om ljåen og det som helt konkret foregår når gras slås. I løpet av teksten er vi innom ulike blomster, samt symboler og assosiasjoner som gis av alver, gull og en grønn orm. Jeg ser for meg at det er slåttekaren som tenker og fantaserer mens han slår graset, så det hvisker rundt han. Det er kort mellom virkeligheten og eventyret.

*

Når jeg ser bjørketrær bøye seg mot bakken

Stå i bue over rettere mørke trær,

Liker jeg å tro at en gutt har svingt i dem.

Men svingningen bøyer dem ikke helt

Slik isstormen gjør. Ofte må du ha sett dem

Fulle av is en solfylt vintermorgen

Etter regn. Det knepper i dem

Når vinden øker, og de blir flerfarget

Når emaljen brått smatrer og krakelerer.

Utdrag fra "Ungbjørk", side 28. Dette er et lengre dikt om bjørka, og er på mange måte en hyllest til de smale, vaiende, seige, livskraftige trærne, som ikke brekker, men som klarer seg og klarer seg i all slags vær. Bjørkas liv settes opp mot menneskets liv og eksemplifiseres med gutten som svinger seg i treet, jenter på huk som slenger håret framover, om å balansere på stammen, om igjen og om igjen. Slik er jo menneskets liv, ofte en kamp, ofte hardt arbeid, med mange repetisjoner. Symbolikken er tydelig og fin. Diktet avsluttes slik:

Om jeg kunne avslutte i en bjørk,

I svarte greiner opp en snøhvit stamme

Mot himmelen, til treet ikke bar mer, 

Men vippet stopp og satte meg ned igjen.

Både å dra herfra og lande ville gjort godt.

Det fins verre ting enn å være en bjørkesvinger.

*

Kappsaga snerra og skrangla på bruket

Og lagde sagmugg og slapp vedkubber ned,

Velluktende stoff når en bris blåste over det.

Utdrag fra "Ut, ut - ", side 31. Her er vi i en veldig tydelig situasjon der det hugges og kappes ved. Flere karer jobber sammen, en ung gutt er også med. Vi har utsikt mot fem fjellrygger langt inn i Vermont. Det jobbes så lenge det er dagslys. Stemninga er varm, før den brått skifter. Frost forteller en enkel tragedie i dikts form, det er knapt og usentimentalt, tydelig, uten rom for tolkning. "At livet rant ut.", står det, som er et frampek til slutten av diktet: "Litt - mindre - ingenting! - og det var slutt." Gutten dør, men hverdagen må like fullt gå videre. 

*

Jeg har ønsket at en fugl fløy vekk

Og ikke sang ved huset mitt i ett sett.

Har klappet mot den fra gangdøra

Når den plaget meg så jeg holdt meg for øra.

Feilen må delvis ha vært min.

Fuglen kan ikke klandres for tonen sin.

Og selvsagt er det galt å ha hang

Til å ville stilne enhver sang.

Diktet "En mindre fugl", side 45. Dette diktet har jeg gjengitt i sin helhet, fordi det er så lite og konsentrert, og samtidig er et godt eksempel på mye av Frosts diktning. Diktet kan leses helt konkret, eller en kan lese inn symbolikk og tolke hvem denne fuglen er. Uten tolkning blir diktet ganske flatt, men tolkninga tillegger ikke nødvendigvis så mye ekstra heller. Diktet er lite, på alle måter.

*

Vinter i en skog alene

Mot trærne går jeg i fred.

Jeg merker en lønn jeg fortjener

Og legger lønnen ned.

Klokka fire tar jeg øksa nord,

Og i ettergløden

Min stripe av skyggedype spor

I den rødmende snøen.

Naturen takler ganske lett

At ett tre falt i dag

Og jeg står her med ryggen rett

Og takler enda et slag.

Diktet "[Vinter i en skog alene...]", side 79. Gjengitt i sin helhet. Samlingas siste dikt, utgitt i 1962. Atter en gang har vi en konkret situasjon, og naturen er kulisse og speil. Kanskje det fineste og såreste diktet i samlinga. Her er slaget, sorgen, tapet noe helt usagt, og det gjør at det kan treffe leseren mye sterkere enn i et dialogdikt. Leseren kan legge inn sin egen sorg, og oppleve at diktet trøster. Vi kommer tettere og nærmere det lyriske jeg-et, og sjøl om Frost sier det samme her som i flere andre dikt (hverdagen går videre), så er det noe mer her, som gjør at jeg som leser vil være i diktet.

*

Det siste diktet jeg vil trekke fram, "Veien jeg ikke tok" fra 1916, er det mest kjente. I alle fall er den siste strofa berømt, og jeg har lest den flere ganger i ulike sammenhenger. Jeg blei derfor litt overraska over at diktet har tre strofer til! Under gjengir jeg hele diktet.

En vei delte seg i høstgul skog, 

Og lei for valget mellom de to

Vandrer som jeg er, sto jeg en stund

Og fulgte én så langt øyet så

Til den svingte av mot lyngkledd mo;

Så tok jeg den andre, like godt,

Og hadde kanskje trukket beste lodd,

For den var tilvokst og ønsket tråkk;

Selv om folk hadde gått begge to

Var sporene her blitt overgrodd,

Begge lå i samme morgenlys da

I løv ingen hadde tråkket ned.

Å, jeg tar den første en annen dag!

Siden jeg vet at veier ofte tar av,

Tvilte jeg på om vi møttes mer.

En gang, et sted, årevis fra nå

Vil jeg sukke og si hva som gjaldt:

En vei delte seg i en skog, og så - 

Valgte jeg den som var gått av få,

Og den forskjellen har avgjort alt.

Her er det veldig lett å tolke og meddikte. Livet er stien, og vi mennesker må ofte velge hvilken vei vi går, altså hvilket liv vi ønsker å leve. Alle de små valgene vi tar i løpet av et liv, er en slik sti som deler seg. Ofte handler det om det uviktige, men noen valg får dramatiske konsekvenser. Jeg liker diktet, men synes det har noe overtydelig ved seg. Essensen ligger i siste strofe. De tre andre er ulike varianter av det samme. Trengs alle? Kanskje ikke. Og kanskje er det derfor at siste strofe er berømt. 

Dikt i utvalg av Robert Lee Frost er ei lettlest samling med naturnære dikt, som kanskje særlig godt passer en noe eldre, mannlig leser i et kroppsarbeideryrke, som for eksempel en bonde eller en tømrer. Det er viktig at leseren setter pris på det rolige tempoet og det nære språket. Samlinga kan leses uten noe særlig bakgrunnskunnskaper, men blir rikere og finere hvis leseren kan dikte med.

Sommerøya

Nå som det er skikkelig sommer i store deler av landet, passer det godt å dele dette diktet.

*

Hav og himmel kinn mot kinn.

Motortøff og sønnavind.

Måkereir og terneskrik.

Hvite hus i hver en vik.

Sjøsprøyt over glatte skjær.

Ingen lekser. Ingen klær.

Men vet du hva det beste er?

Jo, hele øya full av

svarte,

søte,

store,

bjørnebær!

*

"Sommerøya" er skrevet av lyriker Inger Hagerup (1905-1985). Diktet blei opprinnelig utgitt som en del av ei lesebok for småskolen av Thorbjørn Egner (1912-1990) i 1957. Diktet kan en også finne i Inger Hagerups Samlede dikt fra 1976. Og jeg er sikkert ikke den eneste som ikke kan la være å høre melodien når jeg leser diktet! Melodien er skrevet av Finn Kalvik (f. 1947), og blei først utgitt på albumet Lille Persille fra 1986. For min del er både diktet og sangen en herlig kombinasjon av bekymringsfrie barndomsminner og ei lun, god sommerstemning. God sommer!

Sjelemesse

Bilete: Eiga bok

Eg har lese ei diktsamling skrive av den islandske forfattaren Gerður Kristný Guðjónsdóttir (f. 1970). Ho er ein kjend islandsk forfattar (under namnet Gerður Kristný) med mange utgjevingar bak seg. Ho har mellom anna skrive fleire barnebøker, romanar, diktsamlingar, skodespel, noveller og fagbøker. Gerður Kristný har motteke fleire prisar for forfattarskapen sin.

Samlinga eg har lese, kom ut på islandsk i 2018 med tittelen Sálumessa. Ho kom på norsk hjå Nordsjøforlaget året etter med tittelen Sjelemesse. På ein nokså annleis måte enn i kyrkja, held forfattaren ein slags sjelemesse i boka - ei messe for ein som har gått bort. Messa i boka er over ei ung kvinne. Ho vart valdteken av bror sin, og kunne til slutt ikkje leva meir. Ho tok sitt eige liv, og ligg no i ein gravhaug. I sjelemessa, då både i dei konkrete dikta og i overført tyding, søkjer forfattaren å flytte skamma over overgrepa frå offeret til den som har skuld. 

Samlinga har seks delar, kvar med eit fotografi og eit ord frå eit anna språk, til dømes urdu, finsk og farsi. Samstundes som Gerður forklårer kva framandordet tyder, skriv ho også at same språk vantar ord. Eit døme er ordet porunkusema. Gerður skriv at det er finsk, og at det er eit ord for strekninga eit reinsdyr kan springe utan å kvile. Men, legg ho til, dei vantar ord for kulden som skjer gjennom oss når vener vel å døy. Slik setjer forfattaren det enkle og praktiske opp mot det uforståelege. Kan hende er det difor me vantar ord?

Dikta er korte, plassert midt på boksida. Nokre dikt har tre liner, nokre har ni. Som regel er det berre to eller tre ord på kvar line, som om dei korte orda er hogd i stein. Dikta er utan tradisjonelle enderim, men har mykje assonans og allitterasjon. Difor finn ein ei tydeleg rytme og mykje klang når ein les. Dikta er enkle å lesa, men vonde å ta til seg. Stemma er tydeleg og klår, tonen er direkte og ubehageleg. Det er like hardt å vera utanfor grava og høyre om kva som er hendt, som på innsida.

Diktsamlinga er sterkast når ho er lesen i eitt, som ei forteljing. Då vert også prosjektet til Gerður tydelegare. Det er imponerande kor heil samlinga er, og kor meiningsfylt kvart ord er. Den som kan mykje om norrøn tid, om islandsk lov, rett og historie, kan dikte endå meir inn i dikta, og finne ein enorm klangbotn der eit historisk "då" møter eit moderne "no". Det er interessant og spennande på same tid. 

I staden for å skrive meir om dikta, vil eg gje nokre døme på korleis Gerður skriv, her omsett av Oskar Vistdal (f. 1953).

Stjerner

av jarn

lyste opp gatene

Ski rissa spor 

i liene

*

Ingenting

høyrdest frå deg

i fiskeværet der

bølgjebrytaren

heldt stand

mot brenningane

men aldri

verna deg

*

Namnet ditt

blæs kaldt

gjennom hugen min

vrid seg

ned i munnen

heftar på tunga

smeltar på tuppen

Slepp

aldri ut

*

Koret hiv

tungt etter vêret

Hundretals hovud

syng sjelemesse

over deg

strupar sette på stake

*

Den som vil lesa meir, kan kjøpe eller låne Sjelemesse - ei lita bok med enormt innhald.

Kom mai, du skjønne, milde

I dag vil jeg dele denne teksten.

*

Kom mai, du skjønne, milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne
at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!

Om vint'ren kan man have
vel mangt et tidsfordriv;
man kan i sneen trave -
å ja, et lystig liv!
Men når seg lerken svinger
mot sky med liflig slag,
på engen om at springe -
det er en annen sak!

Kom derfor, mai, du milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne

at jeg igjen deg så!

Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!

*

Nå håper jeg det er noe som klinger med i deg! "Kom mai, du skjønne, milde" er en av de fineste vårsangene jeg veit om, og jeg blir alltid glad av å lese den, høre den eller synge den. Den er lett og leiken som en bekk, den triller og kvitrer som småfuglene, og den sprer både håp og glede. Og nå som selveste mai har vært litt kald, og våren er nokså treig, passer sangen ekstra godt. 

Melodien er komponert av selveste Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791), den østerrikske komponisten som gikk bort så alt for ung. I følge tysk Wikipedia skreiv han melodien i januar 1791. Teksten har en litt mer omstendelig historie. Originalen blei skrevet av den tyske diplomaten og dikteren Christian Adolph Overbeck (1755-1821) allerede i 1775, da han var student. Den blei utgitt i 1776. Men etter utgivelsen blei teksten endra flere ganger, både av Overbeck og andre. Den som endra mest på teksten, var Daniel Jäger (1762-1802). Han samarbeida mye med Mozart, og endra ganske kraftig på teksten før den blei tonsatt. Deretter blei teksten oversatt, sannsynligvis først til dansk, og så til norsk. Men hvem som står for den oversettelsen som er gjengitt over, har jeg ikke klart å finne ut av. De lærde strides, her som mange steder ellers, og noen mener Mozarts enke, hennes nye danske diplomatmann eller en dansk lege kan være gode kandidater, men det veit ikke jeg. Uansett hvem det er, er jeg glad for at de tok seg tid til å oversette sangen, slik at vi kan ha glede av den, også på norsk, også i dag.

Jeg velger meg april

I dag vil jeg dele dette diktet.

*

Jeg velger meg april

Jeg velger meg april

I den det gamle faller,

i den det ny får feste;

det volder litt rabalder,

– dog fred er ei det beste,

men at man noe vil.

Jeg velger meg april,

fordi den stormer, feier,

fordi den smiler, smelter,

fordi den evner eier,

fordi den krefter velter,

– i den blir somren til!

*

Diktet "Jeg velger meg april" blei skrevet av den norske forfatteren Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (1832-1910) i 1869. Diktet blei opprinnelig skrevet i forbindelse med utgivelsen av den danske kalenderen "Souvenir". Sjøl om Bjørnson skriver at han velger seg april, viste det seg at måneden april var den eneste ledige, så Bjørnson var pent nødt til å ta den, fortalte biograf og forfatter Edvard Hoem (f. 1949) til NRK i 2025. 

Vårkjenning (Dagboksblar II)

I dag vil jeg dele dette diktet.

*

Vårkjenning (Dagboksblar II)

Jeg så våren i dag.

Et lys av grønt gjennom snøen

i søkket der en elg hadde kvilt

i nattbeita.

En kvast av tyttebærlyng.

Dyret hadde brånt den fram

med varmen av sitt blod

Jeg dekket den til med snø igjen.

Varsomt.

Slik du breier over et barn

som har sparket av seg dynen i søvne.

*

Diktet "Vårkjenning (Dagboksblar II)" er skrevet av den norske lyrikeren Hans Børli (1918-1989). Diktet er henta fra samlinga Ved bålet, som blei utgitt i 1962.

Årsskifte

I dag vil jeg dele dette diktet.

*

Årsskifte

Nå gløtter tiden
på timeglasset:
– Et sandkorn faller.
– Et år forsvinner.
Vi står tilbake
og raker sammen
en liten gravhaug
av gamle minner.

Vi raker sammen
og ser tilbake.
Tilbakeblikket –
hvor tungt det veier!
Så kaller tiden
fra svingen forut,
og vi må vandre
med hva vi eier. 

*

Diktet "Årsskifte" er skrevet av den norske lyrikeren og oversetteren Kolbein Falkeid (1933-2021). Denne versjonen er henta fra utgivelsen Samlede dikt fra 2016.

Godt nyttår!

Det lyser i stille grender

I dag vil eg dele eit dikt.

*

Det lyser i stille grender

av tindrande ljos i kveld,

og tusende barnehender

mot himmelen ljosa held.

 

Og glade med song dei helsar

sin broder i himmelhall,

som kom og vart heimsens Frelsar,

som barn i ein vesal stall.

 

Der låg han med høy til pute,

og gret på si ringe seng,

men englane song der ute

på Betlehems aude eng.

 

Der song dei for fyrste gongen

ved natt over Davids by,

den evige himmelsongen,

som alltid er ung og ny.

Den songen som atter tonar

med jubel kvar julenatt,

om barnet, Guds son, vår sonar,

som døden for evig batt.

*

Diktet "Det lyser i stille grender" vart skrive av den norske lyrikaren Jakob Sande (1906-1967) ein gong i 1931, og vart prenta i juleheftet Jul i Sunnfjord same år. Diktet er tonesatt mange gongar. Mest kjend er nok melodien til Lars Søraas d.y. (1887-1976). Diktet er tatt inn i både Norsk salmebok (1985) og Norsk salmebok 2013. 

Riktig god jul!

Kjærlighet

I dag vil jeg bare dele denne teksten.

*

Kjærlighet

En hund kan være mager

og haleløs og fager

og gammel, mett av dager

     og halt og blind og skral,

     ja næsten ganske lam,

og tam og from som bispen ...

Allikevel flyr tispen

med hvese hvin og gispen

     og logrer efter ham

     på veien til Cheval.

*

"Kjærlighet" er et dikt av Rudolf Nilsen (1901-1929), her gjengitt i samme språk og form som i Samlede dikt, utgitt på Gyldendal Norsk Forlag i 1946. Diktet ble svært kjent da det ble tonesatt av Lillebjørn Nilsen (1950-2024) som en del av albumet På stengrunn. 16 sanger av Rudolf Nilsen i 1973. Visealbumet var et samarbeid mellom Lillebjørn Nilsen, Carl Morten Iversen, Kari Svendsen, Jon Arne Corell, Steinar Ofsdal og Lars Klevstrand.

Legenden om Sankt Alexis

Bildekilde: Bokelskere

Jeg fortsetter med å lese middelalderlitteratur, og denne gangen er det mer en skikkelse enn en tekst jeg har tatt for meg. Jeg har lest Legenden om Sankt Alexis, et samleverk som gjenforteller flere av de mest kjente tekstene fra Alexis-diktningen: en syrisk legende fra 500-tallet, grunnteksten fra 900-tallet som er på latin, det gammelfranske helgendiktet fra ca. 1050 og middelalderens mysteriespill fra ca. 1380. Tekstene er utvalgt av, presentert ved, oversatt og til slutt kommentert og satt inn i en større sammenheng av Helge Nordahl (1927-2018). Boka utkom i 2003 og er en del av serien Thorleif Dahls Kulturbibliotek.

Kort fortalt er dette fire versjoner av samme tekst som er samla i samme bok. Slik blir det ekstra lett for leseren å sammenligne, følge forskjellige utviklingstrekk i tekstene og se hva som diktes inn, utvides, dramatiseres, nedjusteres, fjernes og så videre, i takt med tidas skikker og religiøse idealer. Det er kanskje særlig framtredende ved de to nokså sjangerspesifikke sistetekstene, der det var tydelige føringer innafor form som måtte hensyntas. I tillegg består boka av sju tekstfragmenter til, som har vært med i ulike versjoner. Fragmentene kaster ytterligere lys over Alexis.

Men hvem er egentlig denne Alexis, som det skrives så mye om? I den syriske legenden skrives det at han hadde grunnrike foreldre. I de andre versjonene sies det at faren er en adelsmann, eller en greve, eller den fremste ved keiserens hoff. Vi befinner oss altså i de høyere lag av befolkninga, og Alexis er ung og privilegert og har fått god utdanning. Vi møter han på litt ulike tidspunkt i de forskjellige tekstene, men felles er det at Alexis er evnerik og vakker og i gifteferdig alder. Faktisk er han så klar for giftermål at det skal skje nokså raskt. Men Alexis kjenner at dette ikke er helt rett. Han vil ikke ha et verdslig liv, og han ønsker ikke å innfri sine foreldres krav om å leve som gift og seinere overta deres eiendommer og verdier. 

Alexis veit at et slikt valg får konsekvenser. Han veit også at foreldrene og hans forlovede ikke vil forstå (i noen versjoner rekker de å gifte seg, i andre ikke). Han finner på en unnskyldning, drar i smug så fort han kan og tar sjøveien til Syria, seinere til fots til Edessa. Og der blir han. Der gir han fra seg rikdommene sine og navnet sitt, og han lever på gata som en tigger, et liv via til bønn og til Gud og kun fra hånd til munn. Det sendes ut letemannskaper etter Alexis, og også Edessa oppsøkes på veien. Men ingen gjenkjenner den forsofne tiggeren utafor kirka, og farens menn vender hjem med uforretta sak. Slik får Alexis leve i mange, mange år som ussel og fattig.

Livet til Alexis ender på ulike måter avhengig av versjon. I den syriske legenden dør han i Syria, utslitt av fattigdom og sykdom. I andre versjoner vender han hjem til Roma og havner ved tilfeldigheter i sin fars hus, der han lever uten å bli gjenkjent i mange år. På dødsleiet, eller rett etter døden, innser foreldrene hvem de har hatt i huset så lenge uten å vite om det. Og sorgen deres blir ufattelig stor, og offeret til Alexis blir enda mer uforståelig. Slik ender tekstene veldig trist. 

Det religiøse aspektet er naturligvis veldig tydelig i tekstene. Og Alexis får en opphøyd status fordi han velger et liv via til Gud og sier ifra seg alle verdslige plikter, rettigheter og fordeler. Et slikt valg er svært fjernt fra de fleste av dagens lesere, kanskje er det også derfor jeg finner det så fascinerende. Svært få jeg kjenner, hvis noen, ville være villige til å forsake alt for et uvisst liv i fattigdom og nød, der bønn er hovedaktiviteten. Kontrasten blir umiddelbart stor. Jeg tviler ikke på at flere mennesker, både kvinner og menn, opp igjennom historia har valgt Gud - historiebøkene er fulle av eksempler, fra Frans av Assisi (1182-1226) til dronning Kristina av Sverige (1626-1689). Og de hadde gode grunner, også utover det religiøse, for å velge som de gjorde. Men i dag? Er det et nærmest utenkelig valg i dagens vestlige samfunn? 

I møte med slike dilemmaer blir Alexis-skikkelsen ei viktig motvekt til våre travle tider, som minner oss om at menneskets eksistensielle spørsmål alltid er de samme, at idealene om hva som er et fullverdig liv svinger, og at integritet er en viktig egenskap. Om vi legger vekk skjermene våre og vender fokuset innover, vil mennesker i dag kanskje også kunne kjenne etter, og finne en slags gjenklang i tekstene om Alexis i seg sjøl. Det er i alle fall noe av det viktigste denne leseren tar med seg videre.

Helgendiktet om Alexis regnes som den franske litteraturens første store mesterverk, står det bakpå boka. Det er noen år eldre enn Rolandssangen, som jeg også har lest. Det sier mye om hvor utbredt, viktig og allment kjent diktet var, og dets påvirkningskraft er trolig umulig å overvurdere. De mange oversettelsene, versjonene og fragmentene av Alexis-diktningen underbygger det samme. Litteraturhistorisk er dette uhyre interessant, men det når også utover kun den fagdisiplinen. Gjennom å lese ulike versjoner av samme tekst, får en unike glimt inn i fortidsmenneskenes ideer og tanker. Og her er eldre litteratur i en særklasse, som gjennom å være ei primærkilde for mentalitet ofte gir svært etterrettelig informasjon. 

Tundals visjon

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest om Marie de France i Matrix, merka jeg at jeg hadde lyst til å lese mer litteratur fra middelalderen. Og da det erfaringsmessig er lenge mellom de gode historiske romanene fra denne tida, fant jeg ut at det var like greit å gå direkte til kildene, nemlig den virkelige middelalderlitteraturen! I ulesthylla har jeg fortsatt et assortert utvalg fra studietida, der Thorleif Dahls Kulturbibliotek naturlig nok står for mange av titlene. Og denne gangen var det Tundals visjon jeg tok ned.

Tundals visjon tilhører, som navnet avslører, visjonsdiktinga. Visjonsdiktinga er en egen sjanger innen middelalderlitteraturen, der en gitt hovedperson opplever ulike versjoner av et helvete og en himmel. I noen tilfeller er det også med en skjærsild. Det mest kjente visjonsdiktet er uten tvil Den guddommelige komedie (1307-1321) av Dante Alighieri (1265-1321). Litt mer hjemlig og mye kortere er Draumkvedet. Her mangler vi navn på forfatteren, og det er usikkert når balladen blei dikta. Det eneste som er sikkert, er at den blir til i løpet av middelalderen, og at den først skrives ned på 1840-tallet. 

Men nå, altså, Tundals visjon. Verket tilskrives broder Markus, en irsk munk. Teksten blei i følge min utgave ved Jan W. Dietrichson (1927-2019) fra 1984 skrevet i år 1451, noe vi veit fordi det står helt til slutt i teksten. Men i tekstens innledning står følgende formulering "Dette hendte en gang i Irland ett tusen ett hundre og ni og førti vintre efter at Gud døde og gjenoppstod, slik det er skrevet i fortellingen." Jeg ser at både Store norske leksikon og Wikipedia skriver at visjonen er fra 1149/1150 (håndskriftet er datert til denne tida), så her har vi mest sannsynlig en situasjon der oversetteren har skrevet seg sjøl litt inn i teksten omtrent tre hundre år seinere. Tidsforskjellen åpner for både misforståelser og direkte feil, tolkningsutfordringer og rom for personlige vurderinger, samt anakronismer og veldig religiøse forståelser av det de kristne anså som et hedensk levesett. Så er også noe av dette kjerna i teksten, og årsaken til at nettopp Tundal gjennomlever visjonene. 

Kort fortalt er Tundals visjon en tekst om den ikke helt sympatiske Tundal, som skildres som rik på alle ting, beryktet for sin ondskap, men fattig når det gjelder å gjøre godt. Han er mest glad i å leve i utukt eller å fråtse. Når teksten begynner, er han på besøk hos en mann for å kreve inn penger. Mannen kan ikke betale for hestene han har kjøpt, han ber om utsettelse og tilbyr sin ed som sikkerhet. Men det er ikke godt nok for Tundal, som blir sint, og reagerer med å øke prisen på hestene. Mannen som har lånt penger, må krype og be og blidgjøre Tundal gjennom å varte han opp med middag. Men når Tundal skal spise, kjenner han at ikke alt er som det skal være. Han klarer ikke løfte handa, han blir redd, ber Jesus om nåde, reiser seg og faller om. Menneskene rundt tror han er død, men fordi de kjenner litt varme på venstre side av Tundals bryst, lar de han være. Slik ligger Tundal som død i tre dager og tre netter.

Når Tundal ligger i denne djupe søvnen, eller dvalen, er det kun kroppen som blir liggende igjen, som et skall. Sjelen flyr av gårde og brått befinner Tundal seg på et mørkt sted. Han er helt aleine og tror at han er dømt til pine på grunn av alle syndene sine. Han er redd, og det blir ikke bedre når det kommer en stor flokk med onde ånder. Åndene er grusomme å se på og de skildres detaljert i diktet. Etter å ha gjort Tundal skjelvende av skrekk, snakker de til han. De roper ut syndene hans, kaller han ussel og syndig og en horebukk. Og de skal ta han med seg og pine han, og han skal ingen nåde få. Brått kommer så ei lysende stjerne. Det er en engel, og engelen tar til orde for å vise Tundal nåde. Men, legger han til, det blir en hård strid. For selv om Tundal vises miskunn, slik Gud ønsker, skal han se og delvis også oppleve hvilke pinsler synd fører til. Og slik starter Tundals reise.

Med engelen som sin personlige veiviser føres Tundal ned i en stadig dypere dal. Der er det en forferdelig stank, og Tundal må se hvordan synderne pines og brennes. Det begynner med morderne, og deretter fortsetter det med kjeltringer, bedragere og de hovmodige. Når de så kommer til de griske, må Tundal også gjennom en avstraffelse. For han har vært grisk og grådig, gjentatte ganger. Tundal begynner slik å forstå omfanget av sine handlinger, og konsekvensene av dem. I sin nedstigning til helvete utsettes han for flere prøvelser, og han må lide. Men engelen setter mot i han, og hjelper han igjennom. Deretter vanker belønninga, nemlig å se det som i teksten kalles gledens slette, den himmelske salighet, den hellige himmelfryd og den himmelske lykksalighet. 

Mot slutten av teksten vender sjelen tilbake til legemet, og det er tid for erkjennelse. Tundal har nå forstått at han har levd helt feil, at han har søkt mot djevelen og hans like framfor mot gud. Han har også skjønt at ved å holde fram med å leve slik, vil han idømmes evig pine i etterlivet. Han ber derfor om en prest nesten med en gang han våkner, han bekjenner sine synder og får syndsforlatelse, han gir bort formuen sin og han bruker resten av livet på gode gjerninger og å forsøke å omvende andre. 

Selve visjonsfortellinga er ikke særlig lang, i denne utgava omtrent førtifem sider. Den norske oversettelsen går som en vanlig fortellende prosatekst, og er nokså tilgjengelig om en bare skal lese for å ha lest. Men for å forstå, og virkelig skjønne omfanget av det som skildres, kan en med fordel få litt hjelp. Heldigvis fins det i samme bok, som inneholder både et fint forord og et svært godt etterord, begge av Jan W. Dietrichson. Disse hjelper leseren inn i tekst og kontekst, og åpner opp symbolbruk, metaforer, bilder og språk som kan virke fremmed for oss i dag, men som i samtida var lada med betydning. Det skrives også litt om andre verk, fra sjamandiktning og Homers epos til åpenbaringslitteratur og Dødeboken. Slik kan leseren enkelt sette Tundals visjon inn i en større kulturell sammenheng. For realiteten er at dette ikke er et enkeltstående verk, men ett lite av en stor vrimmel av ulike verk som på forskjellige måter tematiserer mye av det samme.

Funksjonen til visjonsfortellinga er svært tydelig. Den er ment oppdragende og korrigerende, altså som ei rettesnor, men har sannsynligvis også blitt brukt som rein skremselspropaganda. Og for mange har nok det fungert skikkelig "bra", for skildringene av Tundals helvete, med alle de fæle djevlene og de gloheite, iskalde og stinkende pinslene, er grusom. Rett nok blir det alt for mye på en gang, og en leser som ikke tar dette innover seg, vil nok finne deler av det litt komisk. Da er det viktig å huske at datidas mennesker ikke hadde et alternativ - det var dette de trodde på. Og om de ikke fikk til "den rette sti", var det en overhengende fare for å havne lenger ned.  

Interessant nok fins det også en norrøn versjon teksten, kalt Duggáls leizla. Den er fra midten av 1200-tallet, og viser omfanget av utbredelsen til Tundals visjon. Teksten var altså viktig nok til å bli oversatt. En annen spennende detalj, er at Tundals visjon først var skrevet ned på folkespråket, i dette tilfellet irsk, deretter blei den oversatt til latin. Igjen, teksten var viktig nok til å spres på latin, som var datidas universalspråk. Det vitner om at Tundals visjon har hatt betydning for middelaldermenneskene. Videre har den latiske kirkebibelen, Vulgata, uten tvil vært en betydningsfull kilde, skriver Dietrichson. Tundals visjon inneholder nemlig svært mange bibelsitater, noe som igjen støtter oppunder tekstens utbredelse og relevans. 

Men er teksten viktig i dag? Kulturhistorisk, uten tvil. Og sjølsagt innafor kirka. Ideologisk og teologisk sett er Tundals visjon heller ikke et verk en bør forbigå, da den er et utrolig godt eksempel på hvordan middelaldermennesker tenkte om, blei oppdratt av og forholdt seg til religion. Verkets tilblivelses -og virkningshistorie forteller oss hvordan tekster oppstod og deretter vandra fra land til land gjennom stadige avskrifter gjennomført i klostrene. Og i dette tilfellet insisterer irene for eksempel på at Tundals visjon er en sann historie. Det skal ikke jeg uttale meg om. Men den har uten tvil vært et interessant bekjentskap.

Døden betyr ikke så mye

Døden betyr ikke så mye.
Jeg har bare listet meg inn i et annet rom.
Jeg er jeg - dere er dere.
Og hva vi var for hverandre, vil vi fortsatt være.

Bruk mitt gamle kjente navn
og snakk til meg på samme måte som før.
Ikke bruk en annen betoning,
ikke bær noen anstrengt mine av
høytidelighet eller sorg.

Le som vi alltid lo, av alle de små skjemt
som vi moret oss over.
Lek, smil, tenk på meg, be for meg.
La mitt navn fortsatt være i daglig bruk
som det alltid var. Si det - uten noe påtatt vesen,
uten antydning av skygge over seg.

Livet betyr alt hva det alltid har betydd.
Det er det samme som det alltid var.
Det er en absolutt ubrutt fortsettelse.

Døden er bare som en ganske ren tilfeldighet:
Hvorfor skulle jeg være ute av tankene
fordi jeg er ute av syne?

Jeg bare venter på dere,
i en slags pause.
Et sted meget nær, bare rett rundt hjørnet.

Alt er bra.

Henry Scott-Holland (1847-1918).

Har du fyr?

I dag vil jeg bare dele denne teksten.

*

Ytterst  i verden, ytterst i vest 

kan hende du seile di skute.

Kan hende du seile tilfeldig som gjest

- kanskje du går der i rute?

Uansett treng du et punkt som e fast

der du frakte di skjøre last.

Det e nok at det står der og brenn

- en trofast gammel venn.

Har du fyr, har du løkte langs din vei?

Har du fyr, et signal om riktig lei?

Ei lampe som gløde i mørket

og lose dæ ut og frem,

som tar dæ bort og hjemmefra,

men også tar dæ hjem.

Vårherre sa det da jorda vart te:

La det bli lys! Og det ble det.

Så satte han sol og måne og stjerne

opp så vi kunne se det.

Men det som Han glemte i skapningens gry

va alle de som e dømt til å fly

på havet i vær og vind

når skodde og mørke sett inn.

Har du fyr, har du løkte langs din vei?

Har du fyr, et signal om riktig lei?

Ei lampe som gløde i mørket

og lose dæ ut og frem,

som tar dæ bort og hjemmefra,

men også tar dæ hjem.

Et landemerke førr håp og drøm

- helst vil vi la det bemanne

der skarven flyr og der seien svøm

ute på kanten av landet.

Et hus i havet som står han a

og gjør en seiler så glad, så glad

og rope så sjøen skvett:

Æ vil bli sett!

Har du fyr, har du løkte langs din vei?

Har du fyr, et signal om riktig lei?

Ei lampe som gløde i mørket

og lose dæ ut og frem,

som tar dæ bort og hjemmefra,

men også tar dæ hjem.

*

"Har du fyr?" er en sang skrevet av Ola Bremnes (f. 1955). 

Himmel på jord

I dag vil jeg bare dele denne teksten.

*

Jeg snubla omkring i svarteste natta

da tente du stjerna med lys ifra deg

Jeg følte meg ensom og tom og forlatt

da du viste du tenkte på meg

Jeg hutret og frøys da du gav meg din varme

Du så vel at jorda var naken og kald

Du lengta til meg, og du sendte meg barnet

Og viste meg vei til en stall

Himmel på jord

en nåde så stor

Jeg ekke aleine

her jeg bor

Himmel på jord

en nåde så stor

Jeg ekke aleine

her jeg bor

Jeg sloss og jeg led, gjorde alt for å vinne

Da hørte jeg englene synge om fred

Legg våpnene ned, det er jul du må finne

En fred inni hjertet et sted

Himmel på jord

en nåde så stor

Jeg ekke aleine

her jeg bor

Himmel på jord

en nåde så stor

Jeg ekke aleine

her jeg bor

Hver gang jeg ser opp på min himmel så veit jeg

At undrenes under er det som har hendt

Jeg føler meg trygg for jeg slipper å leite

Nå veit jeg hvor stjerna blei tent

Himmel på jord

en nåde så stor

Jeg ekke aleine

her jeg bor

Himmel på jord

en nåde så stor

Jeg ekke aleine

her jeg bor

*

"Himmel på jord" er en sang med tekst av Jan Vincents Johannessen (f. 1941) og musikk av Amund Enger (f. 1954). For ordens skyld er den her tilpassa min dialekt.

Kjære vene

Bilete: Bokelskere

Eg las diktsamlinga Kjære vene (2020, på norsk i 2021) av Margaret Atwood (f. 1939) tidlegare i haust. Dei som har følgt meg over lengre tid, veit at Margaret Atwood er ein forfattar eg likar særs godt. Ho har noko heilt eige, og ho maktar å setje saman det store og det vesle, gå frå høg til låg, ho er konkret og herleg abstrakt, ho nyttar symbolikk og er intertekstuell, ho leikar og diktar, medan ho framleis skriv sanning og røynsle. Men framanfor alt er ho ein viktig intellektuell, ein uredd feminist, ein tenkjande og ytrande forfattar som er medvite om si eiga posisjon og nytter stemma si for å løfte fram, snakke om, diskutere og skrive om ulike tema.

Og her, i denne samlinga, er det langt på veg død det handlar om. Eg trur det har samanheng med at mannen hennar, forfattar Graeme Gibson (f. 1934), som boka er dedisert til, gjekk bort i 2019. Atwood og Gibson hadde då vore i lag sidan 1973. På ein eller annan måte opplever eg at fleire av dikta også kan verte lesne som at dei er til Graeme, og ikkje berre inspirert av Graeme eller skrive i sorga etter Graeme. Det vert støtta av at tittelen originalt er Dearly, som kan verte tolka på fleire vis. Attmed tenkjer ein kan hende fort vidare, til beloved. Men det står ikkje, det må lesaren sjølv tenkje seg til. Nokre av dikta kan lesast heilt utan ein slik konnotasjon, då dei vart skrive fleire år før Graeme døydde. Nokre av dei har også vorte publisert tidlegare. 

Og med det er eg inne på det som er litt av utfordringa mi med samlinga. Forstå meg rett: Eg likar forfattaren. Eg likar dikta. Men tematisk sett er det ikkje alltid ein intuitiv og naturleg samanheng her. Atwood skriv frie dikt, nokre gongar syklusar eller suitar, og ho varierer oppsett, strofer, verseliner og verseføter frå gong til gong. Og sjølv om det overordna emnet er død, skriv ho om spøkelseskattar, kokosnøtter, andres sexliv, helselære, Frida Kahlo, varulvar og zombiar med meir. Det er mykje å ta inn for ein lesar. Og eg tenkjer at med så store sprik, er det kan hende ikkje ei samling som bør verte lesen frå perm til perm i eitt. Då får ikkje kvart enkelt dikt plassen det trengjer.

Etter lesinga gjekk det ei stund, og eg tenkte ikkje så mykje meir på diktsamlinga. Men ved eit høve kom eg på ho, og eg trakk ho fram for å lesa høgt. Eg fann raskt fram til nokre dikt som passa, og då vart eg overraska. Dei dikta eg hadde plundra med å få til for meg sjølv, hadde ein helt annan klang når eg las dei høgt. Då var det som om eg kunne sjå dikta spele seg ut beint framfor meg! Og dikta vart noko anna, noko meir, noko verkeleg. Her kjem difor noko av det eg las, og her oppmodar eg dykk: Les høgt!

Songar for myrda søstrer

Ein syklus for baryton

1. Tom stol

Ho som var søster mi

Er no ein tom stol

Er ikkje lenger,

Er ikkje lenger her

Ho er no tomrom

Ho er no luft

*

2. Trolldom

Om dette var eit eventyr

Eg fortalte til søster mi

Ville trollet i berget det blå

Ha stole henne

Eller ein lunefull trollmann

Skapt henne om til stein

Eller stengt henne inne i eit tårn

Eller gøymt henne djupt inne i ein blomst av gull

Eg måtte ha reist

Austanfor sol og vestanfor måne

For å finne svaret;

Eg ville ha sagt fram trylleformelen

Og ho ville ha stått der

I live og lykkeleg, utan noko mein

Men dette er ikkje eit eventyr

Ikkje den sorten eventyr ...

I nett desse to dikta er essensen av Atwood, slik eg les ho. Det er leik med språk, fleire døme på intertekstualitet, mellom anna gjennom å nytte eventyra, det er poetiske bilete, det er sorg og sakn, røynsle og sårheit. Og attmed klarar Atwood å skape ei spenning i teksta, slik at me som les, undrar på kva sort eventyr me skal få her. Og slik vil me lesa vidare.

Kjære vene er den tredje diktsamlinga frå Atwood som vert omsett til norsk av Anne Karin Torheim (f. 1953). Dei to andre titlane er Morgon i det nedbrende huset frå 2020 og Susanna Moodies dagbøker frå 2013. Samlinga Maktpolitikk frå 1978 vart omsett av Morten Krogstad (f. 1946). Eg har lese alle fire, og likar nok Susanna Moodies dagbøker best så langt. Men eg vil gjerne lesa meir! Eg vonar difor at dei andre diktsamlingane til Atwood også kjem på norsk etter kvart.

Nattnød

Bildekilde: Bokelskere

Ventetida begynner når vi får en positiv test. Når vi veit at det er liv der, i magen, og at vårt eget liv skal endre seg. Forberedelsestida innebærer å kjøpe bittesmå plagg, lese bøker om svangerskap og fødsel, kanskje gå på svangerskapskurs, ta blodprøver, ha timer hos jordmor, besøke sykehuset. Så mye å gjøre, så mye å kjøpe, så mye å organisere, for å ta imot et så lite menneske!

Så kommer barnet. Og du er blitt mamma. Og alt du har lest og gjort i forberedelsestida er over. For det står jammen ikke mye om tida etterpå. Eller kanskje du har glemt å lese om det. Tenkt, at det tar jeg seinere, nå skal det først fødes. Så alt etterpå kommer litt som en overraskelse. Det er sårhet og smerter. Det er brystspreng og barn som ikke vil ta tak, eller som har feil tak. Det er talløse netter der du ikke får sove, der verden er litt på skakke og alt og ingenting gir mening på samme tid, det er disse timene i mørket med barnet til brystet, der du plutselig slumrer i sofaen, i stolen, på skrå, i bilen - hvor enn barnet får mat og finner ro.

Og i disse timene, i disse lange nettene, sitter du der med barnet, og tankene farer fram og tilbake, du observerer barnet, du tenker på fødselen, på at kvinner til alle tider har fått barn, du forsøker å sove men kan ikke, barnet er urolig, krafser med hendene, klynker, du vugger og nynner og veit at barnet gjenkjenner stemmen din fra tida inni magen, du forsøker å finne ord for alt dette nye, det slitsomme, utmattende og frustrerende, det magiske. Kan en sette ord på det? Aina Villanger (f. 1979) kan.

våkner barnet?

jeg tar ham umiddelbart opp

lenge før knyingas startkny

vugger ham og nynner

helt til det ikke er mer sang og

jeg står igjen

i nattsilken og 

svaier

I langdiktet Nattnød fra 2019 møter vi en nybakt mamma som gjennom tre hoveddeler setter ord på ulike aspekter ved det å bli mamma, enten på ny eller for første gang. I første del handler det om skriket, både barnets og moras, det ordløse skriket, det indre skriket, følelsen av å måtte skrike, hvor vanskelig og kaotisk det kan være å tolke barnets skrik. Er det raseri? Det handler om amminga og de lange, tunge nettene, og om hva fødselen og amminga gjør med mora: "jeg er en sløyfe med/tynt slapt gummistoff i hver ende og/en stram knute på midten". Det handler om det vesle bebidyret: "bebidyret bor ikke lenger/inni meg men/det lever i meg/slik skriket har innredet en hybel/i dypet av nervene mine". Det rå og brutale og det hverdagslige og harmoniske går hånd i hånd. 

I andre og tredje del vender forfatteren tilbake til fødselen, og mens hun ser på barnet, husker hun de fjorten timene det tok å gi liv til den vesle gutten som nå sitter på gulvet. Han får tenner, han putter avisa i munnen, han krabber og utforsker, men om nettene er det fortsatt dette skriket barnets og hennes, det er amming, byssing, han smiler, spiser mos, leiker, mens hun fortsatt opplever en form for kaos og uro: "ikke før skriket stilner/vil kampen/mellom moderen og jeget/starte/for alvor". Så lenge barnet skriker, har mora mer enn nok å holde på med. Men når barnet er stille, starter et annet tankekjør. Kan hun noensinne vende tilbake til den hun var, før barnet? Vil hun? Hva med separasjonen fra barnet? "en kvinne blir splittet i det øyeblikket/hun ser et annet menneske/komme ut av sin kropp". Hun tenker framover - dette barnet skal på et tidspunkt flytte ut - vil det da være til å bære, alt sammen? Vil hun da få tilbake nettene? 

etter fødselen lever det alltid

i bevissthetens alarmsenter:

barnet

kan

dø

når

som

helst

sånn bringer barnet døden med seg

Og slik fortsetter det, i fortid, nåtid og framtid, diktene beveger seg nesten over tid og rom, samtidig som de tydelig er hjemla i en nær virkelighet, det skildres en symbiose mellom mor og barn, stor kjærlighet, et behov for pause, et altoppofrende liv, et eget liv, blir det noensinne hennes igjen? og alle erfaringer gis ord. Det er enkelteksempler og generelle vendinger, tett på, historiske sveip - alt sammenbundet av disse unikt kvinnelige erfaringene: Å bringe nytt liv til verden. I tillegg er diktsamlinga rik på intertekstuelle referanser og henvisninger, slik at sjøl ei lita tekst blir intens og vokser seg langt utover boksidene.

Villanger er kreativ, poetisk, sår og varm og samtidig full av kontraster. Hun lager mange nye ord, men uten at språket tar plassen fra diktenes budskap. De snarere støtter oppom budskapet, det er nattnøden det settes ord på, det ubeskrivelige, det magiske, det som for barnet bare er instinktivt og naturlig, det som for mor snur opp-ned på alt. På både godt og vondt, samtidig. Diktene dømmer ikke, tar ikke standpunkt, er ikke ei oppskrift på rett og galt, men viser fram ærlige erfaringer og setter ord på det som kan være fryktelig vanskelig å forklare til andre. Den flotte, meningsfylte men likevel så slitsomme amminga, for eksempel: 

nå glir jeg inn i ammetåka

det grå landet som ikke fins

skyggelunden

døsestedet

slørstunden

nestenluka?

kanskjekorridoren

dark side of the sun

barnets himmel i ansiktet

mitt

Diktsamlinga Nattnød er en vakker, symbolrik, konkret og sanselig leseropplevelse, som jeg tror åpner et rom i mange mammaer, og kanskje noen pappaer også. Teksten lar oss rett og slett få være akkurat som vi er, i mammalivet, håpløst glad i den lille vi har skapt, fortvila over å ikke helt være oss sjøl, fulle av framtidshåp på vegne av barnet, sorg over å ikke lenger kunne gjøre hva vi vil, når vi vil, hvor vi vil, og fylt av glede med tanke på alt vi kommer til å gjøre sammen. Dobbeltheten kommer svært godt fram, men aldri på en vond måte, bare sår: Slik kan det også være. Ja, slik kan det også være.

Morgon i det nedbrende huset

Bilete: Bokelskere

Den canadiske forfattaren Margaret Eleanor Atwood (f. 1939) debuterte som lyrikar med Double Persephone allereie i 1961, og sidan då har ho skrive mellom anna sytten diktsamlingar til, atten romanar, åtte barnebøker, tolv sakprosatitlar, ei mengde novellesamlingar og tre librettoar, for å nemne noko. No har eg lese ei diktsamling som først kom ut i 1995 under namnet Morning in the Burned House. Den norske utgåva, Morgon i det nedbrende huset, kom ut i 2020 og vart gjendikta av Anne Karin Torheim (f. 1953). 

Eg er alltid litt usikker når det kjem til dikt. På ein måte likar eg å lese og skrive om dikta, på ein annan måte likar eg det ikkje. Det vert fort svært personleg, av di eg les med heile meg og freistar å leggje mykje av meg sjølv inn i lesinga og tolkingane. Samstundes er eg ofte redd for å tolka feil. Kva om forfattaren ikkje meinte det slik? Kva om ho skriv om noko heilt anna? Kva om eg ikkje oppfattar det riktig? Eg er særleg oppteken av det no, av di det er sjølvaste Margaret Atwood som har skrive dikta. Eg likar ho særs godt, og eg vil så inderleg lika desse dikta og hengje med i rytme, tone og bilete. 

Og det er ikkje så lett, alltid. Til dømes her, med denne samlinga med episk-lyriske dikt. Ho har fem hovuddelar, og mellom sju og tolv dikt i kvar del. Dikta er ubundne, men har jamn venstremarg. Nokre dikt er berre ei side, medan dei fleste er halvannan eller to sider, nokre går over fleire sider og er mest som ei lita historie. Somme gonger er det samanheng mellom dikta, til dømes med tanke på tema. I del to skriv Atwood om kjende kvinner gjennom historia, som den skjønne Helena. Om ein ikkje veit kven kvinna er eller kven Atwood siktar til, vert dikta litt lukka og meir abstrakte. I del fire handlar det mykje om då far hennar gjekk bort, og Atwood skildrar mellom anna konkrete minne. Desse dikta er litt meir opne, synest eg. Andre gonger verkar samlinga meir fri, altså at ikkje eit tydeleg tema avgrensar innhaldet i dikta. Atter andre dikt er politisk lada.

I tredje del, frå side 56, kjem det diktet eg likte best. Diktet er plassert omlag halvvegs i samlinga, er det lengste og heiter "Halvt-hengde Mary" (noko som er passande når lesaren er halvvegs, og når tittelen på samlinga både har med orda "nedbrend" og "morgon"). Diktet er laga over ei reell hending frå 1680-talet, som tydelegvis har vore fascinerande og inspirerande for Atwood. I diktet møter me nettopp halvthengde Mary, som vart skulda for hekseri og hengd ein kveld. Diktet følgjer henne i tida rett før henginga, under henginga og etterpå. For Mary døyr ikkje: Når landsbyboarane kjem attende om morgonen for å hente liket, er ho framleis i live. 

Det er først og fremst det språklege i diktet som gjer det så sterkt, og korleis handlinga vert støtta av ord og ordtilfang, det grafiske, det formelle. Atwood byrjar med klokkeslett, heile setningar, skildrande, tydelege scener:

Eg kjende ikkje det velretta ordet treffe

og gå inn som ei mjuk kule.

Eg kjente ikkje det krasa kjøtet

som lukka seg over det lik vatn

over ein kasta stein.

Så endrar Atwood det grafiske oppsettet og tempoet, Mary sendast opp i treet med eit rykk: 

Hendene bundne, ein klut stappa i munnen,

eit heist flagg som ei helsing til månen,

den gamle gudinna med beinkvitt ansikt, særlingen

som ein gong tok blod i bytte for mat.

Kvinnene kjem seinare for å sjå på ho der ho dinglar. Mary ser dei, alle saman, og i diktet har ho ein indre monolog med dei. Ho forstår kvifor dei ikkje kan hjelpe ho ned, men klandrar dei samstundes. Ho hugsar at ho hjalp dei, ho var god. Og no?

[...]

Eg kan sjå ned i augehola og

nasebora deira. Eg kan sjå redsla deira.

Du var min venn, du òg.

Eg gjorde barnet ditt friskt, frue,

og fordreiv ditt, du ugifte kvinne,

for å berge livet ditt.

Medan Mary hengjer for å døy, startar ho ein samtale med Gud, ho seier at ho held fram ein krangel "om den frie viljen":

Er det mitt val at eg heng og dinglar,

lik hudlappen på ein kalkun, i dette

fullstendig likegyldige treet?

Ho tenkjer vidare i tydelege, grufulle bilete, og kjempar mot seg sjølv, mot reipet, mot døden, mot ein lagnad ho ikkje vil ha:

Døden sit på skuldra mi lik ei kråke, 

ventar på at den pressa raudbeten

som er hjartet mitt, skal breste

så han kan ete auga mine

Så vert det tyngre og tyngre å halde seg i live. Det gjer vondt å anda, setningane glir over i kvarandre, utan punktum, berre ein lang straum, ein lang, rykkjande straum, som harde, vonde hjarteslag.

Vinden syd i lauva omkring

meg trea utsondrar natt

fuglar natt fuglar kvin inne i 

øyrene mine lik eit dolka hjarte mitt hjarte

stotrar i min blafrande tøy-

kropp eg dinglar medan kreftene

renn ut av meg vinden syd

i kroppen riv i stykke

orda eg knyter

nevane held ingen

amulett eller sølvplate lungene blir

piska som ved drukning eg kallar

deg til vitne eg har ikkje gjort

noko kriminelt eg blei fødd eg har fødd eg

før eg vil bli fødd dette er 

eit brotsverk eg ikkje kjem til

å innrømme lauv og vind

hald fast i meg

eg gir ikkje opp

Etterpå er dei heile setningane attende. Mary sprengjer seg fram over sidene, peikar på paradoks og røyndom, og er no på ein annan stad, sjøl om ho samstundes er til stades i den fysiske kroppen sin:

Min første død omgir hovudet mitt

med ein tvitydig glorie, 

medaljen for eldprøva mi.

Ingen kryssar den sirkelen.

Etter å ha blitt hengd for noko

eg aldri sa,

kan eg no seie nett kva eg vil.  

Ho kjenner på einsemd og fridom. No har ho sett kva som bur i menneska ho har rundt seg.

 

Atwood byd på ein rik leik med språk, uttrykk, ordtak, bilete, motiv, mytar og forteljingar, som kan vere vanskeleg å følgje med på. Noko vert borte i omsetjinga, noko grip eg ikkje tak i av di eg ikkje veit kva eg skal gripe etter. Like fullt har eg stor glede av å lese dikta til ho som er ei av dei fremste intellektuelle kvinnene i vår tid - ei kvinne som har vore intenst skapande, skrivande, lesande og tenkjande - og publisert forfattar - i meir enn seksti år.

Kort & godt: Onkel Arne og månen

Bildekilde: Bokelskere

I 2017 utkom det som må være ei av de matteste utgivelsene i Norge noen sinne - naturligvis kun dømt ut ifra forsida. Jeg hinter sjølsagt til Baugeids bok av Aina Villanger (f. 1979), ei bok så anonym at den blei forbigått av nesten alle. Og kanskje det var der genistreken lå. For når ei bok er så stille på utsida, får innholdet virkelig komme til sin rett, helt uten støy og unødvendige leserføringer. Slik blir leseropplevelsen veldig mye reinere, og, vil jeg påstå, sterkere. I tillegg speiler forsida hovedpersonen Baugeid Dagsdatter: Helt nøytral på utsida i abbedisseklærne, men svært rik på innsida. Det var ei bok jeg likte veldig godt, og fortsatt husker både stemninger og formuleringer fra. 

Baugeids bok var mitt første møte med forfatter Aina Villanger. Og fordi boka satte seg som en klar og tydelig leseropplevelse, har jeg fortsatt å følge Villangers forfatterskap. Da jeg kom over utgivelsen Onkel Arne og månen (2021) høsten 2021, måtte jeg naturligvis lese den.

Boka om Baugeid er et prosaverk der mange ulike typer tekster er sydd sammen, fra oppskrifter og utstyrslister til kjerringråd og brev. Onkel Arne og månen kalles ei lyrisk fortelling og beveger seg derfor naturlig nok i grenselandet mellom prosa og poesi. Men Villanger bruker det samme grepet her som i Baugeids bok - hun kombinerer ulike tekstfragmenter fra flere forskjellige kilder (som pasientjournaler, brev, nyheter, almanakker og så videre, og onkel Arnes egen drømmedagbok), med fortellinga om onkel Arne. Det høres kanskje rart ut, men teksten er vel verdt å se litt nærmere på. Ikke bare er dette teknisk interessant, det er også svært godt gjennomført. I vekslingene mellom ulike kilder og den kronologiske fortellinga, oppstår det et spenningsfelt som leseren kan befinne seg i, og hvor vi lett kan meddikte og fantasere videre. Grensene mellom fantasi og virkelighet, fiksjon og fakta, er kanskje ikke alltid så klare, men det trenger de heller ikke å være.

Fortellinga om onkel Arne er ikke ei lystig historie. For han velger til slutt å ta sitt eget liv i juli i 1969, samme måned som den første bemannede måneferden. Disse to ytterpunktene - en måneferd og en indre ferd, en oppover, en nedover - kontrasterer hverandre og gir dybde til ei relativt enkel fortelling om forfatterens egen onkel. Dette forsterkes også av bokas forside, som er nesten helt svart, med unntak av månen. I tillegg er det mye symbolikk å hente her, og med et lyrisk språk får historia både farge og bevegelse. Det er fint å lese, sjøl om det både er sårt og trist.

Mennesket blir så lite når vi ser opp mot himmelen og inn i det uendelige universet. Det er vanskelig å ikke spørre seg: Har det noe å si, dette livet jeg lever? Hva skjer etterpå? Slik er teksten mer enn noe annet eksistensiell, sjøl om en også her finner små, snurrige detaljer som for oss til å smile - akkurat som i Baugeids bok. Men så går vi ut igjen, distanserer oss, det blir kjøligere, strammere, og vi kommer tilbake til universet, himmelen, alt det vi ikke veit. Månen sirkler ensomt, onkel Arne speiler dens bevegelser. Aleine med sin drømmedagbok. Assosiasjonene gikk til Jan Eggums "En natt forbi". Men så slokner onkel Arnes håp. Kanskje er det bare lengslene igjen, og mørket og månen og stillheten -.

Onkel Arne og månen er en sår og varm utgivelse der det hverdagslige og det ekstraordinære sys sammen til en unik helhet. Vi får fortellinga om menneskehetens framgang i kombinasjon med enkeltmenneskets undergang. Det er mektig, og det blir enda mer uttrykksfullt på grunn av det knappe, presise språket. Villanger tør å reise spørsmål i leseren, tør å gjøre det ubehagelig, tør å la det være trist. Og hun gjør det uten å velte seg i det. 

Om noen får assosiasjoner til dokumentarromansjangeren og virkelighetslitteratur, så er det kanskje ikke helt på bærtur. Men for å være helt korrekt, skriver Villanger om en reell onkel som tok sitt eget liv før hun blei født. Det er altså ikke snakk om at hun utleverer et nålevende menneske. I tillegg behandler hun onkel Arne med omtanke og respekt hele veien, slik at dette verken blir problematisk eller stygt. Det er gjort vart, vennlig og veldig, veldig fint.

Bokhyllelesing: Federico García Lorca

Bildekilde: Bokelskere

Til tiende runde av Bokhyllelesing 2020 er det ei dikt- eller novellesamling som skal leses. For en gangs skyld er jeg litt tidlig ute, men det føles egentlig bare bra. Kanskje det betyr at jeg når årets lesemål likevel? Det hadde vært så moro! Jeg valgte meg ei diktsamling til denne runden, og satte i gang med Federico García Lorcas Sigøynerballader en dag jeg hadde litt tid for meg sjøl. Den har jeg nemlig hatt på vent i hylla sia 2012.

Samlinga blei gitt ut første gang i 1928, etter at flere av diktene hadde stått på trykk i aviser og magasiner i åra i forveien. Faktisk var det slik at Lorca sjøl ikke hadde planlagt denne utgivelsen, men blei oppfordra til den av bekjente. Tittelen er svært viktig, og et bærende element som strekker seg gjennom hele verket. For det første avslører tittelen hva slags sjanger dette er - ballader, altså fortellende dikt som ligger mellom epikk og sanglyrikk, som for eksempel ei vise -, dernest avslører den hva som er hovedtemaet - sigøynere. Og innbakt i dette ligger også en pekepinn om form og innhold. Diktene forholder seg konsekvent til sigøynerne som folk, samt deres væremåter, sanger, klær, æreskodekser, fortellinger, myter og symbolikk.

Det er med andre ord et helt nytt poetisk landskap å tre inn i, og kontrasten opplevdes som ganske stor for ei som sitter i Norge en høstkveld i 2020 og leser dette. Og det var til tider litt utfordrende, det skal jeg innrømme. Derfor blei forordet i boka ekstra viktig. Kari Näumann (f. 1928), som også har oversatt samlinga, åpna rett og slett hele diktverket for meg. Lorca skriver nemlig så komprimert og så annerledes at det er vanskelig å dekode teksten, forstå metaforene, henge med på hentydningene, ta intertekstuelle referanser og så videre, helt uten hjelp. Ta for eksempel månen. Lorca bruker månen som et element i svært mange av tekstene sine, og den er både konkret og et symbol med flere tolkningsmuligheter. Hos både Lorca og sigøynerne har månen trolldomskraft, men er tvetydig: både kilde til liv og et varsel om død. Den kan også symbolisere gryende kjærlighet. I tillegg skriver Näumann at barn ofte blei advart mot å stirre for lenge på månen; den ville da komme og ta dem. Og slik fortsetter det med mange, mange eksempler. Näumann går også inn og forklarer visse ord og begreper som er lada ulikt på norsk og spansk. Det er interessant lesing, og var en øyeåpner for meg blant anna i forbindelse med diktet "Søvngjengerballade", som jeg kjente til fra før.

Men når en først kommer inn i dette stemningsfulle og brutale universet, er det vanskelig å ikke bli fascinert. Her fins alt, det er tragisk og dramatisk, det er mye sorg, smerte og råskap, men også kjærlighet og ømhet. Og sigøynerlivet, sigøynerblodet og sigøynerstemmene skjærer igjennom alt sammen, alltid hetere, alltid mer desperat, alltid sintere, alltid tristest. Det er store følelser, historiske hendelser gjenfortelles, diktene er små episke fortellinger med sus av fortida og klang av mange stemmer, det er bruk av myter og sagn. Mange av tekstene inneholder også indirekte dødsscener. Lorca går sjeldent inn i den konkrete avrettinga, han skildrer heller liket som flyter i vannet, stemmene som stilner, kroppen som ligger mot bakken, de blodige knivene, de avfyrte pistolene. Opp mot en bakgrunn av fjell, hester og blomster, blir det sterkt.

Det ordet som kanskje best kan beskrive diktene, er sanselighet. Jeg opplever at det er en stor sanselighet i språket, som gjør tekstene nærmest taktile. Det er lett å se for seg dalsidene, oliventrærne, stiene, høre lyden av ryttere som kommer nærmere, suset av vind, kjenne den tørre sanda, det knudrete bladet. Omgivelsene er både golde og frodige på samme tid, og slik er diktene i Sigøynerballader også, doble og tvetydige, død og liv i ett. For eksempel i nevnte "Søvngjengerballade". Et lyrisk jeg har ordet, og han betrakter, ser for seg eller husker ei kvinne.

Grønn, jeg vil ha deg grønn.

Vinden grønn. Grenene grønne.

Båten ute på havet

og hesten oppe i fjellet.

Med skyggebelte rundt livet

drømmer hun på sin balkong,

huden grønn og håret grønt

og øynene iskaldt sølv.

Grønn, jeg vil ha deg grønn.

Under sigøynermånen

iakttar tingene henne,

og selv kan hun ikke se dem. (...)

Hun har skyggebelte, hun drømmer, øynene er iskaldt sølv. Og hun kan ikke se tingene rundt seg. Er hun i sin egen verden, denne natta? Drømmer hun i våken tilstand, eller er hun fjern? Lengter hun? Sørger hun? Eller er hun allerede, enten konkret eller i overført betydning, død? For å få noen svar må vi lese videre. Og da rulles hele historia opp, fortida og nåtida, i skildringer, replikker og handling. Menneskene presses til det ytterste, det grønne går igjen som et omkved og teksten ender der den starter, med båten ute på havet og hestene oppe i fjellet. Tida går videre for alle andre.

Federico del Sagrado Corazón de Jesús García Lorca, bedre kjent som Federico García Lorca, levde fra 1898 til 1936. Han var en viktig del av Spanias 1927-generasjon, og var en av mange som måtte bøte med livet under diktaturet. Han rakk å bli kjent i sin samtid, men nådde internasjonal berømmelse etter sin død. Lorca var svært produktiv over flere litterære sjangre allerede fra 1919, og forsøkte seg også innafor flere ulike kunstarter, sjøl om han tok juridisk eksamen i 1923. Sigøynerballader regnes som ett av to lyriske hovedverker og er så absolutt verdt ei lesing en dag du har godt med tid og ro til å utforske noe ukjent.

Gratulerer med dagen!

Kjære alle sammen, gratulerer så mye med denne underlige nasjonaldagen! Jeg håper dere har hatt en nydelig dag, uansett hvor i landet dere har vært, og at dere har kost dere med ei feiring i miniatyr. Her har det vært uvanlig stille og rolig, nesten som en vanlig søndag, og bortimot helt uten alle de normale 17. maiingrediensene: Toggåing, sekkeløp, gnagsår, tørste barn, kioskkø, sultne barn, isbart, brus på kjolen, øredøvende korpsmusikk, slitne barn, grillselskap, ketsjup på kjolen, kakespising, isspising, skrubbsår på kneet, hurrarop, sang og flaggvifting. I dag måtte vi nøye oss med å høre noen fjerne klemt fra et korps på avveie og vifte med flagget til naboene. Jo, også var det noen tilfeller av is på kjolen, da. Nyt de siste timene av dagen, før det er hverdag igjen!

Fagert er landet

Fagert er landet du oss gav,

Herre, vår Gud og vår Fader!

Fagert det stig av blåe hav,

soli ho sprett og ho glader,

signar vårt land i nord og sud;

soleis di åsyn lyser, Gud,

over vårt Noreg i nåde.

Signa då Gud vårt folk og land,

signa vårt strev og vår møde,

signa kvar ærlig arbeidshand,

signa vår åker med grøde!

Gud utan deg den vesle urt,

veiknar og visnar, bleiknar bort,

ver du oss ljoset og livet!

Tekst: Anders Karlson Hovden (1860-1943).

Melodi: Melchior Vulpius (1570-1615).

Dette er første og siste vers av salmen "Fagert er landet", som blei utgitt for første gang i diktsamlinga Solhov fra 1907. Melodien er fra 1609.