Sommerperler 2013

Bildekilde: Bokelskere

For ei tid tilbake kjøpte jeg novellesamlinga Sommerperler 2013, rett og slett fordi jeg liker noveller og ville ha ei samling med tekster av forskjellige forfattere framfor ei samling skrevet av én forfatter - det er nemlig noe jeg ikke har særlig mye av. Og den siste uka har jeg lest alle tekstene, inkludert de tre jeg hadde lest fra før.

Utgivelsen består av totalt tjue tekster (seksten noveller og fire bonustekster) av tjue ulike kvinnelige forfattere, alle fra Norge. Og det gir et ganske interessant spenn når forfatterne er så forskjellige som Camilla Collett og Gunnhild Øyehaug! Slik sett har forlaget gjort en fin jobb med å få til et representativt mangfold som strekker seg over hundre og femti år med litteraturhistorie, samt at både bokmålstekster og nynorsktekster med største selvfølgelighet er inkludert. Foruten Collett og Øyehaug er også Amalie Skram, Cora Sandel, Halldis Moren Vesaas, Bjørg Vik, Sidsel Mørck, Liv Køltzow, Cecilie Løveid, Gro Dahle, Karin Fossum, Anne B. Ragde, Vigdis Hjorth, Beate Grimsrud, Merethe Lindstrøm, Ingvild H. Rishøi, Agnes Ravatn, Selma Lønning Aarø, Linda Eide og Herborg Kråkevik representert i samlinga, med ei novelle hver. Den lengste teksten er det Halldis Moren Vesaas som står for, ei novelle som strekker seg over hele førtisju sider, mens Herborg Kråkeviks tekst er på to sider og fire linjer.

Baksideteksten vil ha oss til å tro at tekstene i boka bindes sammen av tematikk som norsk sommer, sol, strand, varme svaberg, kjærlighet og erotikk. Jeg ville nok ikke brukt akkurat disse orda, for karakteristikken stemmer ikke særlig godt. Blant annet er tre av tekstene tydelig hjemla i et vinterlandskap, og et par av dem er helt årstidsløse. Flere av tekstene skildrer sommerferieturer i andre land, og blant de norske sommertekstene er det slettes ikke alltid det er sol, strand og varme svaberg med. I stedet kan det være både søle og tåke. Men ulike varianter av kjærlighet, det får vi, og til og med et blaff av erotikk. 

Risikoen med ei slik samling er nettopp dette, at det overgripende temaet ikke fungerer, eller skaper feil forventninger. Men hvis en ikke bryr seg noe særlig om det, og bare leser tekstene for det de er, kommer en nok litt lenger. Og jevnt over er det fine tekster i samlinga, som byr på små glimt inn i andres tanker og liv. Et par er ganske kleine (Ragde og Hjorth), en var nokså uforståelig, de fleste havner et sted midt på treet. Men to tekster skilte seg veldig ut. Den overlegent beste novella i boka, er Halldis Moren Vesaas sin "Så nær deg". Der fikk vi virkelig bli kjent med hovedpersonene, og det var nydelige skildringer, presise observasjoner, skjøre stemninger, personutvikling og troverdige portretter av begge generasjoner. Og Herborg Kråkeviks tekst "Glad" ga samlinga ei helt nydelig avslutning. Teksten er kort og poengtert og en leser slutten med ei glad tåre i øyekroken, men samtidig gir den mye til den som vil tolke.

Juritzen forlag, som står bak denne utgivelsen og ytra seg om det som skulle være en fast tradisjon, med påskekrim og sommerperler, fikk bare til to utgivelser - Sommerperler 2013 og Sommerperler 2014. Og det er egenlig ganske dumt, for konseptet er både gjennomtenkt og godt, samt at en sikrer at lesere får smakebiter fra mange forfattere de ellers kanskje ikke ville ha lest. Og slikt åpner alltid et inngrodd leseperspektiv! I tillegg er det en fin måte å hente fram og tilgjengeliggjøre gammel litteratur på. 

Men på den andre sida kan ikke forlaget komme unna med den horrible tekstbehandlinga de utsetter forfatterne for her. Det er mange skrivefeil i nynorsktekstene - som om de blei kjørt igjennom et tekstbehandlingsprogram på bokmål og mens manusvaskeren sov. I boka kan en lese for eksempel armana, ikke armane. Det som kanskje er enda verre, er at det er mye slurv i bokmålstekstene også! Hvordan kan de ha skjedd? Og hvorfor skulle det i det hele tatt være behov for redigering i samtidstekster, uansett målform? Har ikke Juritzen hatt tilgang til noe så enkelt som en scanner, kun en polsk norskstudent som måtte sitte og skrive inn dette gjennom en lang vår? Og aller verst: De eldste tekstene, som i noens øyne har hatt behov for forsiktig modernisering av språket, er blitt utsatt for grov uaktsomhet. Det er respektløst mot forfatterne og en unødvendig fordumming av leserne.

Så var det kanskje like greit, da, at det ikke blei flere Sommerperler. Men det var jo gøy så lenge det varte.

Gratulerer med dagen!

Det er kvinnedagen, hipp hurra! Gratulerer til alle skrivende, lesende og tenkende kvinner der ute! Ei av dem som har skildra kvinneliv best, i alle sine fasetter og faser, med mørke og lys, et vell av følelser, tanker, fysiske erfaringer og stadig utvikling, er Halldis Moren Vesaas (1907-1995). Her kommer tre dikt fra hennes penn. De er nær på hundre år gamle, men likevel så sanne!

***

Ny kvinne

Ho la seg i gårkveld og var berre barn.
Ho vaknar i dag - og er kvinne.
Det hende i natt. Med ho låg her og sov
var timen for underet inne.

Kor allting er annleis i dag enn i går!
Ho er både glad og alvorleg.
Å leve - det er visst vedunderleg rikt!
Og kanskje forferdeleg fårleg?

Frå Harpe og dolk, 1929.

***

Systrer

Side om side i sola vi står,
bjørka og eg. Og rundt oss er vår.

Korleis det har seg veit eg ikkje rett,
kjenner det berre: Vi er i ætt.

Visst røtest vi djupt i den same jord
og bjart opp i dagen, den same, vi gror.

Og meir er det med. Er det same to,
sevja den søte i deg - og mitt blod?

- Kva det noe er, det er nok at vi står
saman, to systrer, i sol og vår.

Frå Morgonen, 1930.

***

Litteraturen og ungen

Mamma sit og skal dikte, ho,
og ungen ligg i korga si og skrik.
Mamma skulle ha seg eit rim på "gråt",
ungen han veit om eit, og derfor skrik han slik:
ungen er så våt, så våt.

Mamma må nok heller legge bort sin penn
og finne fram tørre bleier.
Så, no er ungen tørr og varm
- men trur du kanskje ungen teier?
Ungen vil ha mat! Men det er ikkje mattid enn!

Ungen ligg og skrik til det blir mat om ei stund
- skal mamma så få fred til å gjere diktet ut?
Sikkert! lovar ungen og kjem så tørst, så tørst,
og så lenge som han drikk så må han halde munn.
Men sidan ber det laus att med tut, tut, tut!

Og då gir mamma opp, ungen må få lov
å skrike alt han orkar, versågod!
Og diktet? ja diktet får nok stanse ved "gråt",
til ein gang ungen unner mamma litt meir ro,
for mamma kan kje dikte til så stygg låt!

Frå Lykkelege hender, 1936.

Favorittforfattere: T

Årets siste innlegg herfra kommer til å omhandle nok en bokstav fra min ferd gjennom alfabetet, nemlig T, og de favorittforfatterne jeg finner der. Og denne gangen gikk det overraskende fort og greit å velge; to solide kandidater kom rimelig raskt. Litt spredning blei det, sjøl om det geografiske området blei innsnevra noe i forhold til sist gang. Det er ei kvinne og en mann denne gangen også, men til forskjell fra mange tidligere kåringer, er begge disse forfatterne, som lenge levde samtidig, døde. Like fullt lever litteraturen videre.

Bildekilde: snl.no
Copyright Anon

Tarjei Vesaas (1897-1970)
Det er noe med disse Vesaasene, Halldis og Tarjei, gården Midtbø og Vinje i Telemark. Naturen er vakker, kulturen er tradisjonsrik, språket synger og forfatterne er skarpe og sansende. De skildrer med en intens livsfølelse enten det gjelder poesi eller prosa, de bruker vakre bilder og blander verseføtter og rimtyper, er uredde og moderne på hver sin måte, men også stolte og ydmyke, alt på et klingende, pustende mål.

Det er Tarjei jeg kommer til å skrive mest om her, men det kunne like gjerne vært Halldis Moren, den unge og modige lyrikeren som debuterte med egen bok, Harpe og dolk, allerede i 1929, da hun bare var 22 år gammel. Før det hadde hun skrevet blant anna for Norsk Barneblad, hvor hun kom på trykk for første gang som niåring. Imponerende! Tarjei var nesten like ung med sine 26 år da romanen Menneskebonn kom i 1923. De to allerede da kritikerroste forfatterne møttes i 1931 og gifta seg i 1934. Resten er historie, som en sier.

Gjennombruddet til Tarjei kom i 1940 med den allegoriske romanen Kimen, som traff okkuperte nordmenn svært sterkt på riktig tidspunkt. Huset i mørkret (1945) er en annen roman med beslekta tematikk, og i begge er symbolikken svært viktig. Det internasjonale gjennombruddet kom med novellesamlinga Vindane (1953). Men det er faktisk ingen av disse bøkene jeg skal skrive om her. Det er den nydelige historia om Mattis, tusten, som i hovedsak ligger til grunn for valget av favorittforfatter. I romanen Fuglane fra 1957 legger Vessas synsvinkelen hos en uvanlig mann. Mattis regnes som stedets idiot fordi han i voksen alder verken har knekt de sosiale kodene eller evner å ha fast arbeid. Men er han egentlig dum? Mattis' perspektiv er annerledes. Han er kanskje i utakt med menneskene rundt seg, men han er veldig i takt med seg sjøl og naturen, som han hver dag tar seg tid til å studere. Romanen er full av symbolikk, men er enkelt formidla, slik at den passer for mange lesere. Det er en utrolig vakker og trist roman, som regnes som ett av Tarjei Vesaas' hovedverk.

Også novellene til Tarjei har jeg lest mange av, da de har vært med på pensumlistene fra og med ungdomsskolen, og i tillegg er å finne i ymse antologier. Her er forfatteren gjerne knapp i språket, men under de langsomme handlingene bobler ei uro, en kraft, som stemningsfullt og nesten helt stille lar seg lokke fram. Jeg husker godt disse tekstene, men det er likevel Mattis som har rørt meg mest. Han er så ærlig og god, men likevel så ubehjelpelig og uvitende. Og Tarjei Vessas fanger det så fint, så fint, hvordan Mattis funderer over livet og er redd for framtida og ensomheten.

Bildekilde: Tones Bokmerke

Tove Jansson (1914-2001)
Det er vel knapt noen her i Norden som ikke veit hvem den finlandssvenske forfatteren, tegneserietegneren og maleren Tove Marika Jansson var. Og om noen nøler et øyeblikk, vil som regel ordet "mummitroll" få de fleste til å nikke, for det er jo de lubne, hvite greiene med store neser som nesten "alle" har fått med seg gjennom barne-tv og bibliotekbesøk. Men Jansson er mye mer enn mammaen til Mummitrollet, Snusmumriken, lille My, Sniff og alle de andre underlige skapningene som bor i Mummidalen, en verden som blei allment kjent allerede i boka Småtrollen och den stora översvämningen (1945) og seinere gjennom en lang rekke illustrerte bøker for både barn og voksne. Hun har også en omfattende produksjon av romaner for voksne, romaner som er helt utafor det sjarmerende og kontrastfylte Mummi-universet. Og en av disse romanene er Sommarboken (1972).

I den realistiske og symbolrike romanen Sommarboken er det den vesle jenta Sophia og hennes farmor som er hovedpersonene. Gjennom kapitler som også kan leses som korte noveller følger vi disse to, som både utfyller og kontrasterer hverandre. De er på ulike nivåer og ulike stadier av livet, men har likevel mye til felles. For eksempel er begge sjarmerende og sure, sansende og engstelige. Deres indre og ytre konflikter og problemer spilles til stadighet opp mot naturen rundt dem i den finske skjærgården, det voldsomme været som plutselig kan rulle inn over dem og havet som kan ligge blankt som et speil eller bryte faretruende imot svaberg og hyttevegger. Jansson skildrer dem og forholdet dem i mellom så godt at det nesten er som en sjøl har vært på ferie i skjærgården med disse to damene.

Både Jansson og Vesaas skildrer mennesker i harmoni med seg sjøl, i livet og naturen, hvor naturen både er arena, stemningsskaper og et premiss. Men uroa ligger aldri langt unna. Vi veit fra første side at mange vanskelige temaer skal tas opp og at ikke alt kommer til å gå vel til slutt. Men negative følelser, utfordringer, en følelse av disharmoni, noe uavslutta og avbrutt er også naturlig, og etter å ha blitt så godt kjent med både Mattis, søstera Hege, Sophia og farmor som vi blir i disse bøkene, godtar vi deres skjebner, sjøl om vi ikke vil. Og de vakre, sørgmodige litterære landskapene lagrer seg sammen med personene og stemningene for alltid.

Hvem er dine favoritter på T?
Deler du mine favoritter denne gangen, eller må alt vike for Tolstoj eller Tolkien? Eller er det kanskje Carl Frode Tiller som ruver her? Eller er det ingen i hele verden som når opp til Toni Morrison eller Torborg Nedreaas? På bokstaven T finnes det svært mange gode forfattere, enten en bruker fornavn eller etternavn, og flertallet av dem er gode valg. Men uansett om du liker Tove Nilsen, Tracy Chevalier eller Thomas Mann best, vil jeg gjerne høre om det.

Og til slutt, kjære dere, godt nytt bokår! Vi leses i det nye året!

Litterær salong

8. mars 2009 gav Brit Bildøen (f. 1962) ut essaysamlinga Litterær salong på Samlaget. Der har ho samla ti essays om ti kvinnelege forfattarar, frå den brautande Gertrude Stein (1874-1946) til den ikkje mindre diskré Elfriede Jelinek (f. 1946). Mange av dei omtala forfattarane var ukjende for meg, til dømes hadde eg ikkje høyrt om korkje australske Joan Lindsay (1896-1984) eller katalanske Mercè Rodoreda (1908-1983). Og storleikar som lyrikaren Adrienne Rich (1929-2012) og Carol Shields (1935-2003), tilmed Jean Rhys (1890-1979) og Doris Lessing (f. 1919), var og er framleis ulesne. Men ifølgje Bildøen sjølv var nett dette noko av poenget med essaysamlinga: å introdusere gode, kvinnelege forfattarar til ein ny lesarskare. Ho ville opne opp forfattarskap og enkeltverk gjennom å skrive om eigne lesingar, nytte lette, personlege essays som set tekstane inn i ein litterær samanheng og gjev lesaren eit godt oversyn. Og det prosjektet vart vellukka.

Bildøen har laga ei ramme kring essaya sine kor ho gjev kvar forfattar ei dygd. "Dygdene" er som følgjer: stormannsgalskap, tydeleggjering, dobling, distraksjon, forsvinning, intonasjon, rørsle, råskap, spiritualitet og skamløyse. Desse stikkorda er ofte doble, eller meir, og kan seie mykje om til dømes eit verk, karakterisere heile forfattarskapen, peike på forfattarens livssituasjon, drivkrafta bak skrivinga, staden for inspirajon og lignande. Bildøen nyttar omgrepa godt, og synes korleis noko så enkelt som eit eige rom kan vere avgjerande for skrivinga, men ikkje nett slik me trur. Omgrepa kan forstås konkret, som ei verktykasse. Kva verkty kan ein forfattar nytte? Dei ti omgrepa og skildringane av korleis dei fungerar i praksis er gode eksempel for alle som ynskjer å forstå meir av ein tekst, anten som lesar eller skrivar. Bildøen konkretiserar godt og skapar medvit hjå lesaren kring den tekniske delen av forfattarverksemda. I tillegg skriv ho drivande, humoristisk og presist.

Ein kan også lese omgrepa hennar meir abstrakt, kva kostar det å kunne leva av ein forfattarskap? Kan ein vera seg sjølv, fullt og heilt, vera kvinne? Eller må noko ofrast? Desse ti kvinnene kastar seg rett ut i den maskuline forfattarverda og skal ha ros for å vera prinsippfaste og sterke og for å gje eineståande skildringar av si kvinneverd. Men både i essaya til Bildøen, i biografiane deira og i produksjonen deira finn ein døme på at det ikkje er så greitt, på at det krevjer og kostar. Fleire av kvinnene har til dømes ikkje born. Nokre lever med andre kunstnarar og finn samlivet vanskeleg. Kvinna trekkjast mellom ulike roller og forventingar, frå seg sjølve og samfunnet, frå familie og vener. Desse normene kvinna lever under kjem til uttrykk i dei mange ulike verka. Dei skapar aggresjon, ei kjensle av urett, av å vera mindre verd.

Nokon eksisterar medvite under normene, som lyrikaren Halldis Moren Vesaas (1907-1995). Nokon gjer motstand, vil ut, som Amalie Skram (1846-1905). Nokre sprengjer grensene, som Gertrude Stein. Nokre er meir politiske enn andre, til dømes Adrienne Rich. Nokon endrar historia, som Jean Rhys. Nokon tyr til allegoriar og andre univers, som Doris Lessing. Og ei er heilt på utsida av alle normer, nemleg Elfriede Jelinek. Men som Bildøen presiserer: Jelinek skriv jo ikkje dårleg sjølv om ho vekkjer dårlege kjensler hjå lesaren. Heile vegen i alle essaya les eg inn mange kommentarar frå Bildøen, om tekst og lesing, om ulike kvalitetar, om kvinnerolla før og no, om kva som er akseptabelt (eller ikkje) i tida og samfunnet (døme her er Skram og Jelinek), om kva førestellingar som følgjer med forfattaryrket hjå lesarar og forfattaren sjølv. Det er viktige tankar.

Då eg byrja å lese om amerikanske Gertrude Stein, vart eg ikkje særlig oppglødd. Stein fekk "dygden" stormannsgalskap, utan at essayet ber preg av det same. Men alt Bildøen skriv om Stein, vekkjer ikkje leselyst hjå meg. Stein framstår som ei mannhaftig dame, utan skruplar, som diskuterer på høgt nivå med kunstnarmannfolka i eigen salong medan kvinnfolka må sitje på kjøkenet med kjærasten Alice B. Toklas (1877-1967). Prosjektet hennar var å skrive slik venen Picasso måla, og ho vert somme stader kalla "the mother of modernism". Men utan omsyn til kva ein måtte tenkje om Stein og hennar prosjekt, så gjorde ho noko som mange kvinner ikkje gjer eller ikkje klarar: tek sin plass. Kan det kallast stormannsgalskap? Nei. Nett dette kan karakterisere essaysamlinga med: ho handlar om kvinner som tek sin plass. Som kjempar. Som held ut og av og til sigrar.

Essaysamlinga er ei samling om tekst og tankar, om å vera og om å skrive, om å finne sin plass eller å ta sin plass. Kvar forfattar har sin strategi, si stemme, si dygd, og Bildøen deler deira teknikker og perspektiv på eit vis som gjer at det er lett å verte oppglødd og ivrig; ein vil lesa meir om alle og skrive godt sjølve! Då er det fint at boka er full av råd: i skrivinga må ein leggje vekk blikket frå dei alle andre, det gjer både Stein og Skram og Jelinek, leggje vekk alt som kan drepa kreativitet og skaparfridom. Ein må vera litt stormannsgal, kanskje rå og skamløys. Ein veit aldri kor det ber viss ein tør.

Kvar av desse ti fantastiske kvinnene fortener ikkje berre eit essay hjå Bildøen, men å verte lesne. Diverre var det nokre som ikkje falt i smak hjå meg, men eg veit dei vil gjere stor suksess ein annan stad. Førebels vil eg halde meg unna Stein, science fiction-serien hennar Lessing og alt av Jelinek (som eg alt har lese ei bok av), men eg ser ikkje bort ifrå at eg vil vende attende til deira verk seinare. Eg har allereie lånt meg Shields og andre verk av Lessing. Essayet om dominikanske Jean Rhys var ei viktig påminning om ein annan klassikar, Jane Eyre (1847) av Charlotte Brontë (1816-1855), og eg forsvinn gjerne ned i den verda ein gong til, med Rhys' perspektiv. Det er i Vide Sargasso frå 1966 (på norsk i 1969 under den ikkje fullt så fengjande tittelen Kreolerinnen på Thornfield Hall) at Rhys gjev "the madwoman in the attic", Bertha Mason, eit liv. Også Joan Lindsay vert eg freista til å lese. Parallellane til Tarjei Vesaas (1897-1970) var interessante. Vil eg meine det same? Det må eg finne ut av.

Dei to norske i samlinga, Amalie Skram og Halldis Moren Vesaas, har eg allereie fleire verk av i hyllene. Skram er ein favoritt hjå meg, og eg har hatt stor glede av bøkene hennar i mange år. No ser eg på den ulesne Forrådt frå 1892 med nye auge, og den omfattande biografien til Liv Køltzow (f. 1945) er meir forlokkande enn nokon gong. Eg vert endå ein gong nysgjerrig på den pene dama som skriv barten av mannfolka. Og eg vert nysgjerring på dei andre kvinnene også. I Litterær salong finn vi ein imponerande og eksklusiv samling forfattarkvinner, som eg meir enn gjerne vil ha litterær salong med, Bildøen medrekna. Dei er kompromisslause og tøffe, dei vil og kan og må! At slike essaysamlingar kan ta ein plass i det litterære rommet her i Noreg, synest eg er utruleg flott. Dei fyller eit behov. Desse kvinnene må (gjen)oppdagast, lesast. For dei har noko viktig å seie.

Harpe og dolk

I vår har eg lese mykje forskjellig, med anna har dei to Vesaasane vore pensum. Eg likte romanen Fuglane særs godt, og har nett no lese Harpe og dolk, som er debutboka til Halldis Moren Vesaas (1907 - 1995), frå då ho berre heitte Halldis Moren og var 22 år. Harpe og dolk er ei diktsamling frå 1929, og ein skulle kanskje tru at desse dikta ikkje har heldt seg i over åtti år. Men det har dei. Her frå det fyrste i samlinga, "Min unge sang".

Du tonar igjennom svevnen,
du vekkjer meg glad kvart gry,
du følgjer meg trutt all dagen
og kling frå kvar soleglads-sky.
Og du er den gud eg dyrkar,
min venn og min hjartanskjær,
og elskhugs- og lidingsbarnet
eg under mitt hjarte ber.

Med eit par unntak, er dette tradisjonelle dikt. Dei har fast rytme, innrim og enderim og mykje assonans. Korkje symbol og tema byr på noko uventa. Situasjonane er tydelege, kjenslene sterke, bileta gode. Eitt dikt var utan rim, og det var overraskande. Men diktet skilde seg ikkje ut på anna vis. Då eg hadde lese fleire av dikta, kjente eg veldig på at dei berre var i sin eigen sfære, og at lyrikaren ikkje tok eit skritt bort for å sjå noko anna eller endre perspektivet. Eg vil ikkje seie at dei var kjedelege, for det var dei ikkje, men dei sa mykje av det same oppatt: om den fyrste kjærleiken og den fyrste sorga, om dei store kjenslene, både gode og vonde. Om å vere ei ung jente og vakne opp kvinne. Om å vere fri, lett, leiken og ung. Livskjensla og dikta var eitt, språket baud meg ikkje noko utfordringar, og heilskapen var nett det, heil, utan brot, utan opning.

Og når dikta ikkje har noko opning, er det vanskeleg å få dei til å råke deg, sjølv om dei er fine. Eg byrja å sakne eit nytt tema, ei ny rytme. Men med diktet "Pan og munkane" snur lyrikaren heilt. Opninga kjem. Livskjensla vert ein heilt annan. Diktet er mest ei episodisk forteljing, som rommar både eit hedensk og eit kriste perspektiv, og særs elegant vev lyrikaren inn mykje av det mest grunnleggjande for eit menneske: spørsmålet om tru og kva tru, sterke kjensler som glede og redsle, det å søkje mot noko som er trygt, om liv, kraft og død. Frå det personlege og kvinnelege er det eit stort sprang hit, og det er imponerande godt gjort. "Pan og munkane" er sterkt og krevjande, dundrande, dunkande, tempoet går fortare for kvar strofe, det er eggjande, fengande, det kvervlar kring den som les og vert ein vill dans, fylt med kontrastar og kraft. Og då vert brått opningsdiktet og dei andre, kjenslevare og sanselege dikta, annleis. Krafta som driv dei er den same. Det er livet.

Og kven kan vel dikta betre om livskrafta enn ei som er ung? Ei som har det heile framom seg, ei som sansar med heile kroppen, sansar for fyrste gong!, som kan sjå alle nyansane, kjenne att angar langvegsfrå, høyre stille tonar og usagte ord, skildre med godt utvalde omgrep og kraftfulle liner, med sterke og visuelle bilete, som kan veksle mellom mandig kraft og kvinnas findelte kjensleliv, og vekse - som lyrikar, kvinne, menneske - frå start til slutt!

Dikta i Harpe og dolk er vakre og nære. Og dei veks frå å vere barnlege og sanselege til å verte vaksne og kraftfulle, ja, fulle av trass! Kontrastane er tydelege, som lys og mørker, mann og kvinne, ung og vaksen. Symbola er kjende, som ein båt, to roser, fødselen, våren. Referansane går mest til religion og mytologi. Språket er kompromisslaust og syngande, fullt av bokstavrim og vokalsamklang, som gjev dikta ein messande undertone, ein jamn takt. Sjølv om eg sakna den modne kvinnestemma, som lyrikaren vart mest kjend for seinare, er dette ei sterk, tankefull og modig samling. Eg forstår godt kvifor Tarjei Vesaas vart forelska i denne unge, flotte lyrikaren, som på sitt beste er heilt fantastisk og utan like.

Ved deg er eg evig usæl,
fredlaus, fortapt, fordømd.
Ved deg er eg drott på jorda,
og gud i den blåe rømd.
Min helhest, min himmelstige,
og meininga med min gang,
eg andar og lever i deg,
eg er deg, min unge sang.