søndag 27. november 2016

Adam Hiorths veg

Bilete: Samlaget.no
Etter å ha vore på ei traurig reise i England med Tracy Chevalier, gjekk ferda heim att til Noreg med Brit Bildøen (f. 1962) som reiseleiar. Og godt var det! Brit Bildøen har ofte skrive realistiske, kjenslesterke romanar, med kvinner i hovudrollene. Ho skriv om lengta etter å få barn, om vonde samlivsbrot, om problematiske relasjonar, om det vanskelege familielivet. Og ikkje minst har ho skrive den flotte essaysamlinga Litterær salong, ei bok om ti kvinnelege forfattarar som tyder mykje for henne personleg. Difor var overraskinga stor då eg tok til med romanen Adam Hiorths veg frå 2011. Der finst det knapt ei kvinne!

     I eit toroms husvære på Bislett, midt i hovudstaden, bur det ein sekstifire år gammal mann som har vigd det meste av livet sitt til miljøsaka. Det lange, skjeggete ansiktet til Jon Utskott er kjent for dei fleste, for det går knapt ei veke utan at han har et lesarinnlegg på trykk, eller blir intervjua i aviser eller på tv om kor dårleg det står til med miljøet, og korleis vi bør leve for å rette opp dette. 

Boka byrjar med ei oversikt over livet til miljøvernaren, nei, miljøkjempa Jon Utskott, som hamrar i veg på avisinnlegg, lagar økologisk grønsaksgryte omtrent kvar dag og bakar eige brød. Han har mykje hår og skjegg, er godt inntulla i ull og noko oppi åra. Kvar sumar syklar Jon Utskott Noreg på kryss og tvers. Han tek til i Oslo, og derifrå går det vestover. Denne sumaren skal han også sykle. Men problemet er at det er nokon som vil vere med: Den unge dokumentarfilmskaparen Adam Hiorth kunne gjerne tenkje seg å følgje miljøkjempa eit stykkje på vegen for å lage ein ironisk film om Jon Utskott.

     Jon Utskott kan verke skremmande på enkelte når han dukkar opp med heilskjegg og eit intenst, nesten vilt blikk langt inne i skjeggheimen. Håret, som ein gong var samla i ein blank, svart hestehale som mange jenter såg langt etter, er no frynsete og grått og gjer seg best når det får falle, eventuelt flyge, fritt rundt det magre ansiktet. Stemma er kraftig, men også den er noko frynsete etter mykje roping i megafon på halvtomme torg og talar i fullsette kommunestyresalar. Dei som kjenner mannen, elskar han, motstandarane fryktar han, og dei som ser han første gong, kan godt finne på å le.

Jon Utskott vil ikkje ha nokon følgjebil med hoiande dokumentarfilmskaparar etter seg. Det vil berre øydeleggje turen. Han krev difor at den unge Adam Hoirth får sykle, nett som han sjølv. Elles vil ikkje dokumentarfilmen få noko autentisitet, seier han, og tenkjer at no, no vert eg kvitt Adam Hiorth. Sjokket er stort når Adam Hoirth ringjer attende og takkar ja. Han har byrja å førebu seg med litt spinning på treningssenteret, og skal vere klar i mai. Difor må Jon Utskott planleggje reisa si endå tidlegare enn vanleg, og han må attmed bale med eit viktig spørsmål: Må han ha med denne jyplingen i det heile?

     Miljøkjempa la på røret og banna så det lyste. Han banna så dei sist innkjøpte bøkene skvatt ut av hyllene. Han banna så den døve naboen hoppa i stolen. Så sette han seg ved skrivebordet med hovudet i hendene.
     Jon Utskott er, som tidlegare nemnt, ein heidersmann av den gode gamle sorten. Han har aldri oppført seg direkte dårleg mot folk, bortsett frå kanskje i sin spede ungdom, då fridomstrangen tvinga han til å vere avvisande mot ein del unge jenter som prøvde å gripe tak i hestehalen hans og halde han fast. Nei, han er eit danna menneske, sjølv om han kan vere ein barsk meiningsmotstandar. Og han skjøna at når Adam Hoirth hadde komme han i møte på det urimelege kravet hans, så fortente han respekt.

Etter mange lange maidagar og mykje venting på å kome i gong med noko han veit kjem til å verte ei katastrofe, vert det 17. mai, dagen då Jon Utskott hiver seg på sykkelen og tråkkar ut av hovudstaden. Adam Hiorth på si side, er for seint ute. Og han sliter med å halde tempoet. Jon Utskott ligg stendig foran, frakkeskjøtane vaiar i vinden, og vips er han vekk bak ein sving. Adam freistar å få til litt filming med, på bilvegen, der kan jo Jon Utskott hytte med neven mot bilane eller noko? Adam vert utskjelt, og vert liggjande etter. Igjen. Det gjer låkt i musklar han ikkje visste at han hadde. Og sykkelsetet gneg både her og der, og heile stasen vert så sår, så sår.

     Jon hadde omtrent ikkje ytra eit ord etter at dei sykla ut frå Kongshaug. Stumme, og etter kvart i stummande mørke, hadde han og Adam lege tungt på pedalane langs ein bakkete og svingete riksveg, gjennom skog og over myr og hei, til alt som måtte finnast av tankar etter kvart var erstatta av blank smerte. Dynamoen på sykkellykta til Jon gjorde det tyngre å trø, så sjølv han måtte tåle at lårmusklane brann med ein stadig meir intens loge. Han hadde flytta med seg den gamle dynamoen frå sykkel til sykkel, fordi det gjorde han lykkeleg å kunne produsere akkurat nok energi til å lyse opp sin eigen veg. No misunnte han Adam batterilykta hans. Men den gjorde ikkje all verdas forskjell, for i tillegg til brannen i lårmusklane kjende Adam sterk svie i handflatene og rumpeballane. Begge to beit tennene saman og heldt fram heilt til eit lenge undertrykt stønn - det var vel nærast eit skrik - slapp ut mellom tennene til Adam.

For å gjere ei lang reise kort: Det opnar ikkje bra. Jon trur vondt om Adam: Adam er jo berre ein ung jypling utan peil på miljøet. Han kan muligens filme, men han er ein treig syklist, han er sjølvoppteken og lite oppdatert. Men Adam trur vondt om Jon óg: Jon er en gammal tufs som nektar å innsjå at han er nettopp det - utdatert. Og kven er det som høyrer på han? Ingen! Alt skal verte avdekt for ope kamera. Dei tek feil, både to, og dei vert sjølvsagt vener. Det skulle bare mangle, for Bildøen sender radarparet gjennom ei heil rekkje av vanskelege, harde, livstruande og nærast umoglege utfordringar.

     Adam var langt inne i planlegginga av filmopptaka neste dag da noko hardt trefte han mellom skulderblada. Før han rakk å snu seg, slo ein ny stein inn i låret hans. Han hadde vore i ferd med å henge opp plakaten utanfor ein skule, og oppdaga no at fleire djevelungar hadde samla seg bak eit leikeapparat. Han registrerte også at dei hadde hendene fulle av steinar, og at desse steinane no hagla mot han.

Eg skal ikkje seie noko om korleis det heile ender, det kan du lese sjølv! For er det noko denne boka er, så er det lettlesen og morosam. Ho passar for mest alle. Dei som ønskjer det, kan reflektere over miljøpåstandane som Jon Utskott kjem med, og problematikken han og Adam vert sende inn i. Dei som har lese Don Quijote, kan tydeleg sjå dei intertekstuelle referansane. Miljøkampen er jo ein kamp med og mot vindmøller! Og dei som har sett mykje film, kan sjå at Adam Hiorths veg er ein roadmovie i bokform, men cabrioleten er bytta ut med to miljøvenlege syklar. Uansett kva ståstad ein les utifrå, vil ein finne noko her å ta med seg vidare.

     Morgonen rann i den vesle industribyen Stålfoss. Betongsiloane ved kaia spegla seg i den blanke sjøen. I dobbel utgåve var dei nesten vakre. Spegla seg gjorde også den tjukke, kvitgrå røyken som tvinna seg opp og ut av høge skorsteinar. Ein jamn dur av bilar og ein meir hissig og ujamn dur av lastebilar og truckar begynte å gjere seg gjeldande. Folk dukka opp i gatene, først i markante straumar mot fabrikkbygningane, seinare sporadisk, gåande og syklande i alle retningar.

Bildøen skriv med eit friskt og levande språk, fullt av nyansar, fargar og natur. Nynorsken er lett og tilgjengeleg. Ho skildrar stemningar, menneske og andlet slik at ein både kan sjå og føle. I mest alle avsnitt nyttar ho humor, og i fleire situasjonar evnar ho å skildre det som hender frå både Jon Utskott og Adam Hiorth si side, utan å trøytte lesaren. Det gjer at boka er full av dynamikk. Romanen tek til i eit Oslo me kjenner, men jo lenger vest me kjem (Asker, Drammen), jo meir fantasi vert nytta i namn og miljøteikningar (Kongshaug, Stålfoss, Grå, Jordfall) - mest heile vegen utan å bryte med det realistiske. Det gjer at lesaren kjenner seg att utan at det vert for personleg. Men mot slutten vert det likevel litt for mykje for denne lesaren, og det realistiske flyg ut av vindauget. Like fullt har eg hatt ei framifrå lesaroppleving og kan trygt rå andre til å lese boka.

mandag 21. november 2016

Englefall

Bildekilde: Bokelskere
Etter å ha lest den omfattende og intense biografien om Amalie Skram, var det på tide med noe lettere. Jeg fant Englefall i veska mi en dag, og begynte derfor å lese på den. Det var fort gjort, for boka innehar ikke noe særlig motstand, verken språklig sett, gjennom finurlige plot, spennende karaktertegninger, oppstykka kronologi eller krevende metaforer. Det var rett og slett en ganske monoton, lite overraskende og noe tom underholdningsroman med historisk bakteppe.

Forfatteren er den Londonbosatte amerikaneren Tracy Chevalier (f. 1962), som har gjort det til sin nisje å skrive lette historiske romaner, gjerne med utgangspunkt i berømte malerier. Pike med perleøredobb (på norsk i 2003), som også er filmatisert, er uten tvil mest kjent. Fra før har jeg i tillegg lest Damen og enhjørningen (2004) og Uskyld (2007), bøker jeg heller ikke likte særlig godt, så hvorfor bok nummer fire har funnet veien til meg, er fortsatt litt uklart. Kanskje det var den pene forsida. Men nå er jeg i alle fall helt sikker på at denne dama ikke er noe for meg.

Englefall (2010) åpner i januar, 1901. Dronning Victoria (1819-1901) er død, det er en offentlig sørgehøytid, og Kitty Coleman sparker en fremmed mann ut av senga si. Heldigvis går han uten å mukke. Men hvordan i alle dager har det blitt sånn? Hva har skjedd med henne og Richard? Etter flere års ekteskap og kun ett barn har de glidd inn i en meningsløs tralt der de sjeldent ser hverandre og ofte krangler. Kitty bruker mye tid på å lese bøker, hun holder salong og drømmer om andre tider, andre dager, et annet liv.

Dattera Maude er fem år. Hun er med sine foreldre på kirkegården, det naturlige stedet å samles når en høyt elsket monark har gått bort. Svart er den korrekte fargen på klærne, men mora går i mørkeblått. Det har kosta henne nok en feide med ektemannen, og når hun kun ser andre svarte antrekk, skjemmes hun i hemmelighet. På familiegravstedet har familien Coleman fått satt opp ei diger urne. Nabogravstedet har pryda sitt med en stor engel. Stilkollisjonen omtales nådeløst, og det blir noe uenighet når familien Coleman møter sine kirkegårdsnaboer, nemlig familien Waterhouse. De har to døtre, og den eldste, Lavinia, er også fem år. Men mellom døtrene er det ingen uenighet å skue. De er nemlig overbeviste om at de har funnet ei venninne.

Og slik skal det altså gå. Gjennom flere samtidige besøk på kirkegården, etter hvert noe hyppige, og en tilfeldighet som gjør at de to familiene blir naboer, blir faktisk Maude og Lavinia bestevenninner. Det er et vennskap som strekker seg over de drøye ni åra som skildres i boka. På denne tida rekker de å rivalisere, forgude, irritere seg over, krangle heftig, oppleve de verste tragedier, miste kontakten og gjenforenes. De blir nesten voksne, også, i løpet av de 330 sidene. Alt i takt med tida og det som foregår i deres respektive familier. 

Persongalleriet er forholdsvis stort, men ingen av personene har ei tydelig hovedrolle. Jeg fikk mest sympati med Maude og Kitty Coleman, kanskje fordi boka åpner med dem, og oppfatter derfor disse som de viktigste personenen i romanen. Forfatteren skildrer situasjonene sett fra ulike synsvinkler, og kapitlene har navn etter den som ser. Det er en oversiktlig måte å gjøre det på når en ikke vil velge seg en hovedperson, og Chevalier turnerer grepet godt og vant. Men ulempen er at det blir en del repetisjon, som igjen gjør lesinga tam. 

I tillegg er romanen i seg sjøl ganske forutsigbar. Det er ikke noe sjokk at den misfornøyde og frustrerte Kitty Coleman innleder ei affære. Det er heller ikke veldig overraskende at det får konsekvenser - det får den jo alltid, ellers ville affæra vært meningsløs. Nytt for meg er varianten med hva som skjer med Kitty Coleman etterpå, denne voldsomme interessa for kvinnesaken og arbeidet med stemmerett for kvinner. Men forfatteren begrunner greit nok, sjøl om det verken er skildra eller hjemla i Kittys person. Et slikt overfladisk nivå hører vel til sjangeren.  

For å skape kontraster i romanen, tilhører naturligvis nabokona Gertrude Waterhouse et helt annet kaliber. Hun er mer enn nok fornøyd med at mannen stemmer for henne, og hun finner seg i å være underlegen i kraft av sitt kjønn. Hun holder på alle former og fraser og sosiale koder. I hennes øyne er Kitty svært vulgær, så vulgær at hun knapt holder ut å gå i salong hos henne. Nei, det er lettere å legge seg sjuk!

Dynamikken som stammer fra disse familiære forskjellene, er så sårt nødvendig i denne romanen. For det fins nesten ikke spenning eller temperatur her, boka er et drama, et melodramatisk, oppstylta drama, der det lesses på for å vekke emosjonelle reaksjoner. Og sjøl om det skjer mye i boka, virker den stillestående og progresjonsløs. Når håndverket i tillegg ikke helt på topp, ender jeg som regel bare med å bli irritert. 

Det som Chevalier nok en gang er god på, er tidskoloritt. Hun har med ei rekke stil- og moteriktige detaljer og observasjoner, om interiør, klær, mat og husholdning, men også skildringer av ulike klasser, yrker, fritidssysler, helseproblemer, normer, gravferdsskikker, politiske møter og lignende. Slik får hun historia til å framstå som sann og virkelig, sjøl om den formidles slapt. Noen av de fineste avsnittene er å finne hos folkaliseringsinstansen Simon Field. 

Et annet høydepunkt er kvinnene. Sjøl om de er flate og tamme som personer, får Chevalier godt fram den grunnleggende idealistiske forskjellen mellom familiene, eksemplifisert i to sett med mødre og døtre. Forskjellene gjelder for eksempel sømmelig oppdragelse og nødvendig skolegang for pikene, barnas personligheter og interesser, hvordan Kitty og Gertrude driver husholdningene sine, framtidsutsikter de har for seg sjøl og barna, forventningene de hadde til ekteskapet og ikke minst holdningene til kvinnas frigjøring. Gjennom Englefall tydeliggjøres mange grunner til hvorfor denne prosessen var vond og vanskelig i Storbritannia. Åra som skildres, fra 1901 til 1910, var ei voldsom brytningstid, der viktoriatidas strenge og stramme idealer for alvor prøves, vurderes og til en viss grad faktisk forkastes. Og det er så uendelig mye spennende og interessant som skjer! Å redusere tida til dette, til Englefall, er rett og slett ikke godt nok.

lørdag 19. november 2016

Bokhylletelling etter forfatter

For akkurat to år sia hadde jeg et innlegg her på bloggen der jeg telte over bøkene mine og lista dem opp etter forfatter. Kan hende det ikke er så interessant for alle andre å kikke på, men for meg er det uten tvil artig - og nyttig. Er det stillstand i hyllene for skjønnlitteratur, eller har det skjedd noe? Jeg har nylig utvida alle reoler med topphyller, og jammen er det ikke snart fullt igjen. Det betyr jo at det er et jevnt tilsig - tror jeg. Hva, eller hvem, har jeg lest? Og hva annet har eventuelt skjedd sia 19. november 2014? Endringer står i kursiv.

A
Ahern, Cecilia: 2
Ajar, Émile: 1
Atwood, Margaret: 7
Andreassen, Kyrre: 1
Anker, Nini Roll: 1
Aristofanes: 1
Austen, Jane: 4
Austigard, Edmund: 1

B
Bache-Wiig, Anna: 2
Balzac, Honoré de: 2
Barbery, Muriel: 1
Baricco, Alessandro: 1
Barrie, James Matthew: 1
Basso, Aina: 1
Bernières, Louis de: 1
Bildøen, Brit: 5
Bjørnson, Bjørnstjerne: 1
Blixen, Karen: 3
Boyson, Emil: 1
Brantenberg, Gerd: 1
Breiteig, Bjarte: 3
Brekke, Eldbjørg: 1
Brontë, Charlotte: 1
Brontë, Emily: 2
Byatt, A. S.: 1

C
Calvino, Italo: 1
Carr, John Dickson: 3
Chandler, Raymond: 1
Chaucer, Geoffrey: 2
Chevalier, Tracy: 3
Christensen, Inger: 1
Christie, Agatha: 6
Churchill, Caryl: 1
Claussen, Jan Morten: 1
Collett, Camilla: 1
Conrad, Joseph: 1
Cornwell, Patricia: 1
Cunningham, Michael: 1

D
Dickens, Charles: 2
Ditlevsen, Tove: 1
Doyle, Arthur Conan: 1
Dumas, Alexandre: 2
Duun, Olav: 2

E
Ekman, Kerstin: 1
Elíasson, Gyrðir: 1
Enquist, Per Olov: 6
Euripides: 1

F
Fagerholm, Monika: 1
Falkberget, Johan: 3
Faulkner, William: 1
Fayette, Madame de la: 1
Fielding, Helen: 2
Forster, Edward Morgan: 1
Fosse, Jon: 3
Fossum, Marita: 1
France, Marie de: 1

G
Gabrielsen, Linda: 1
Garborg, Arne: 3
Gavalda, Anna: 4
Goethe, Johann Wolfgang von: 1
Gogol, Nikolaj: 1
Golding, William: 1
Grydeland, Mari: 1

H
Haddon, Mark: 1
Hamsun, Knut: 1
Hanff, Helene: 1
Harstad, Johan: 1
Hemingway, Ernest: 1
Henriksen, Vera: 4
Hoem, Edvard: 1
Holberg, Ludvig: 2
Holvik, Ingvild: 1
Hustvedt, Siri: 1
Huxley, Aldous: 1

I
Ibsen, Henrik: 1

J
Jacobsen, Roy: 1
James, Phyllis Dorothy: 1
Jansson, Tove: 1
Japrisot, Sébastien: 1
Jelinek, Elfriede: 1
Jones, Sadie: 1
Jølsen, Ragnhild: 6

K
Kaarsbøl, Jette A.: 1
Kalvø, Are: 3
Kielland, Alexander Lange: 4
Kielland, Marianne Røise: 1
Kipling, Rudyard: 1
Knudsen, Lise: 1
Kostova, Elizabeth: 1
Kristensen, Mirjam: 3
Kriznik, Heidi Marie: 1
Kuhn, Yvonne C.: 1
Kvalvaag, Hilde K.: 1
Kvåle, Frøydis: 1

L
Lagerlöf, Selma: 8
Lee, Harper: 1
Levin, Ira: 1
Lewis, Clive Staple: 7
Linderborg, Åsa: 1
Lindgren, Torgny: 2
Lindstrøm, Merethe: 3
Linnestå, Aasne: 1
Løvåsen, Sigmund: 3

M
Mantel, Hilary: 1
Maurier, Daphne du: 1
Mazetti, Katarina: 1
McEwan, Ian: 11
Mitchell, Margaret: 1
Morrison, Toni: 1
Morton, Kate: 3
Moses, Kate: 1

N
Nedreaas, Torborg: 4
Némirovsky, Irène: 1
Nicholls, David: 1
Nærum, Knut: 1
Næss, Atle: 1

O
O'Connor, Joseph: 1
Ondaatje, Michael: 1

P
Paasilinna, Arto: 4
Pamuk, Orhan: 1
Pessl, Marisha: 1
Petterson, Per: 4
Plath, Sylvia: 1
Poe, Edgar Allan: 1
Pol, Marieke van der: 1
Prøysen, Alf: 1

Q

R
Ramsland, Morten: 1
Ravatn, Agnes: 3
Rishøi, Ingvild H.: 2
Roy, Arundhati: 1
Rushdie, Salman: 1

S
Sandel, Cora: 1
Scheen, Kjersti: 2
Schlink, Bernhard: 1
Scott, Gabriel: 1
Sebold, Alice: 1
Setterfield, Diane: 1
Shakespeare, William: 2
Skjelbred, Margaret: 2
Skram, Amalie: 8
Småge, Kim: 3
Sofokles: 1
Steen, Thorvald: 3
Steinbeck, John: 3
Süskind, Patrick: 1
Sutcliff, Rosemary: 1
Szabó, Magda: 1

T
Tiller, Carl Frode: 7
Tolkien, John Ronald Reuen: 4
Tolstoj, Leo: 1
Tremain, Rose: 1
Troyes, Chrétien de: 1
Tunström, Göran: 1

U
Ullmann, Linn: 1
Undset, Sigrid: 8

V
Verne, Jules: 1
Vesaas, Tarjei: 2
Vaage, Lars Amund: 1

W
Walters, Minette: 1
Wassmo, Herbjørg: 4
Wiese, Jan: 1
Wilde, Oscar: 2
Woolf, Virginia: 3

X
Xinran: 1

Y

Z
Záfon, Carlos Ruiz: 1
Zahl, Jan: 1

Æ

Ø
Øyehaug, Gunnhild: 1

Å
Aarø, Selma Lønning: 1

I tillegg til disse titlene kommer det i år som i fjor tolv titler der forfatteren er ukjent - hovedsaklig middelalderlitteratur.

42 endringer blei det til slutt - og disse 42 består av både helt nye forfatterbekjentskaper, som for eksempel Aina Basso, Gyrðir Elíasson, Toni Morrison og Rudyard Kipling, og utvida bekjentskaper, som er tilfellet med blant annet Carl Frode Tiller, Ian McEwan, Selma Lagerlöf og Vera Henriksen. Men stort sett er det kursivert i første halvdel av lista. Det er nok fordi jeg til stadighet lider av kronologihysteri - jeg bare må gå systematisk igjennom hyllene i alle bokhandler jeg besøker. Og da begynner jeg naturligvis på A, og kommer sjelden lenger enn til L eller M. Det er nok noe jeg må jobbe med i framtida, eventuelt må jeg bli flinkere til å ønske meg bøker av forfattere hvis etternavn begynner på bokstaver etter L og M.

Videre ser det ut til at de gode gamle favorittene fortsatt står sterkt - forfattere som Amalie Skram, Sigrid Undset, Margaret Atwood og Per Olov Enquist er godt representerte. Ny på lista er derimot også favoritten Ragnhild Jølsen, som jeg for alvor begynte å interessere meg for i 2013, men som jeg fortsatt ikke hadde ferdiglest høsten 2014. Nå, derimot, har jeg lest omtrent alt hun har skrevet - i alle fall det som er utgitt - og ser fram til å prøve meg på en ordentlig biografi om henne, dersom en slik skulle komme meg i hende.

Konklusjonen blir altså at det har skjedd en del på disse to åra, dog ikke mest. Jeg har i alle fall fått lest litt, heldigvis mye fra ulestreolen, men også fra biblioteket, og naturligvis også en del faglitteratur og sakprosautgivelser, som står i andre reoler. Det jeg også blei klar over ved denne gjennomgåelsen, er hvor mange titler jeg ikke kunne tenke meg å lese på nytt. Om det blir ei skikkelig bokjul, kan det hende jeg får donere bort litt på nyåret.

Hvordan står det til i bokhyllene dine?

mandag 14. november 2016

Biografi: Amalie Skram

Bildekilde: www.nb.no
Store deler av oktober gikk med til å lese biografien om Amalie Skram. Boka blei lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill, der temaet var å lese om 1001-forfattere. Amalie Skram (1846-1905) er naturligvis med på den norske varianten av lista. Og sannelig var det ikke på tide med litt biografilesing: Jeg kjøpte boka på salg i Ørsta i april 2005.

Biografien det gjelder er naturligvis Den unge Amalie Skram. Et portrett fra det nittende århundre, først utgitt på Gyldendal i 1992. Biografen er ingen ringere enn forfatter Liv Køltzow (f. 1945), som allerede i 1992 hadde mer enn tjue års fartstid fra yrket. Og denne boka står virkelig ikke tilbake for noe annet som hun har skrevet. Med varme og klokskap, modig innlevelse og ettertenksomme kommentarer, skildrer hun denne ungjenta som fødes i 1846, som vokser opp i Bergen og som siden skal farte verden rundt. Stadig tenkende, følende, i prosess, på vei mot det å bli forfatter. Med stor nøyaktighet bretter Køltzow til side ett og ett lag av Amalie Skrams person, til hun står der, levende og sterk, mørk og lidenskapelig, klar for å møte livet med egen penn. Og det er dit vi følger henne, men ikke lenger.

Veien dit er ufattelig lang. Og noen ganger kan en lure på om det kommer til å gå slik vi veit det går, for det virker ikke sånn. Hadde det ikke vært for den rike litteraturarven hun har etterlatt seg, ville jeg tenkt at dette ikke var mulig. Og lenge var det nok heller ikke reelt for Amalie sjøl. Amalie? Fødenavnet hennes er Berthe. Berthe Amalie Alver. Hun blir født i august, og er en av de heldige. Hun vokser nemlig opp, hun er sterk. Liv Køltzow plasserer henne godt i familien, i slekta, i tida og i byen hun vokser opp i. Hun tegner et bilde av et Bergen i voldsom utvikling, med den gamle og den nye tid om hverandre. At vesle Malla, som hun kalles, seinere skal bli avgjørende for den nye tid, var det ingen som visste.

Foreldrene har mer enn nok med sitt. Med å styre hus og forretninger, med Malla og brødrene hennes, med barna som fødes og ikke vokser opp. Køltzow skriver det ikke, men jeg tenker at det er et tungt, trist hus å bo i. Kanskje det er derfor Malla elsker å streife gatelangs. Hun følger etter brødrene sine, hun iakttar drukkenboltene, hun studerer gatesmug, været, fiskehandlerne, skipene. Hun går på skole også, en pikeskole, og lærer lett. Slik går barndommen, langsomt, som den alltid går. Og Malla blir søtten år og står konfirmant og er ikke lenger et barn. Like etter inntreffer katastrofen. Katastrofen som presser Malla inn i voksenlivet, inn i rolla som Amalie.

Kort oppsummert er det slik: Pappaen til Malla slås konkurs. Han har lånt for mye over for lang tid. Nå er det ingenting igjen, og forretningene går dunken. Han drar fra familien sin, han er vel vitende om hvor han skal, de tror han snart kommer hjem igjen. Med alt han har å leve for i sekken, setter han nesa mot Amerika, det lovende landet, og lar kone og barn rydde opp det økonomiske uføret. De må selge alt for å komme kreditorene i møte. De har ingenting å leve for. Hvordan skal de klare seg?

Inn på banen kommer skipskapteinen Bernt Ulrik August Müller (1837-1898). En reddende engel? Snarere det motsatte, skal tida vise. Men ekteskapstilbudet hans er ikke til å kimse av. Hun er nylig degradert, som datter av en fallitt. Det er så skammelig at det knapt kan sies høyt. Alle snakker om det likevel. Glor. Hvisker. Peker. Det er heldig at hun i det hele tatt får et seriøst tilbud. Vakre, omsverma Malla, som før har hatt nok av friere, har nå ingen. Kan hende er dette eneste mulighet! Et ekteskap, dette ekteskapet, kan redde Malla, redde familien, redde alle. Han er rik og tjener godt, og kommer fra en bemidla familie. Om han kjøper Malla, kan de alle leve på hans milde gaver. Tja, det er i alle fall slik mora ser det for seg. Hun har nok med barn og hus og vil helst slippe å arbeide sjøl.

Hvorvidt ekteskapet er frivillig og i hvor stor grad unge Malla presses av familien, vites ikke. Det vi veit er at hun er ung, atten år, og at han er tjuesju. Som bemidla verdensmann på de sju hav og dertil horehus har han all verdens erfaringer. Malla, som kun har farta rundt i Bergens smau og gater og vært vakker, har ingen erfaringer. Ikke får hun tips, råd, varsler eller instruksjoner av mora heller, noe hun opplever som et djupt, vondt svik. Hun sendes til ulvene, uten å vite om det sjøl. I alle fall om romanen Forrådt skal gis noe vekt, og det er vanskelig å se bort ifra den, tett, nær og stram som den er. Og så uhyre presis -.

Det går rett vest. Ikke med ekteskapet, i alle fall ikke sånn i første omgang. Men den nygifte, nå hetende Amalie Müller, har ikke noe annet valg enn å være med sin nyslåtte ektemann på handelsreise. Først går turen til London, der de må vente på skipet og lossinga, deretter til Karibien. De er borte i ni måneder. Hun er fullstendig uten vern, kun overlatt til kaptein August og mannskapet. 

En har grunn til å tro at Amalie og August blei bedre kjent i denne perioden. Både hennes seinere brev, bøker og mannskapets beretninger vitner om et ekteskap som allerede er i oppløsning. Køltzows teori, med rot i Forrådt, er at Amalie presser på for å få vite om ektemannens tidligere synder. Hun tvinger han til å utlevere alt han har gjort, særlig av seksuell art. Hun tvinger han også til å ta henne med inn i dårlige strøk og på bordeller. Det er som om hun har en hunger etter å se, oppleve, føle. Er det fordi hun allerede er blitt helt kald? 

I Forrådt er det mannen som til slutt får et sammenbrudd. Slutten er åpen. Tar han sitt eget liv, eller ikke? Om dette kan ha skjedd i virkeligheten også, er forsåvidt ikke så interessant. Det som er interessant er det som skjer med Amalie. Hun får et sammenbrudd, hun har to hoder, sier hun, og hun har det helt grusomt. Hva det er - angst, vrangforestillinger, nerver, psykose, sjokk - det er vanskelig å si. Men i mange døgn er hun helt utafor, og hun trenger tilsyn av lege. 

Køltzow spør: Er det ektemannens avsløringer og innrømmelser som får henne til å reagere slik? Datidas store skrekk, særlig i de borgerlige kretser, var syfilis - den antatt arvelige og visselig seksuelt overførbare sjukdommen. Mange menn var smitta og fikk derfor ikke lov til å gifte seg, men fikk så papir på at de var friske og kunne gifte seg likevel. Å ha papir på at en kunne gifte seg, var uansett ikke regna som et godt tegn. Gjaldt dette August Müller? De tre hovedfasene av syfilis var nok ikke allmennkunnskap helt enda, og resultatet var at mange menn uvitende smitta koner og elskerinner. At dette var noe folk var opptatt av, gjenspeiles i litteraturen. Både Henrik Ibsen og Alexander L. Kielland tematiserer syfilis i henholdsvis Gengangere og Arbeidsfolk, begge fra 1881. Amalie tematiserer sjukdommen i Constance Ring fra 1885.

Men enda er vi på 1860-tallet. Amalie Müller frykta sjukdommen. Mer enn noe annet, kanskje. I alle fall da hun blei gravid, først med en sønn (1866), så med en til (1868). Køltzow skriver at hun ofte er bekymra for sønnene sine. Hun skriver om dem, tenker, undres. Er de normale? Har de arva noe - litt for mye - fra faren? Har hun noe å frykte? 

Det blir bare spekulasjoner. Det som ikke er spekulasjoner, er det som skjer i ekteskapet. Først utenlandsreisene, igjen. Barna er med. Amalie har satt sjøbein for godt og huskes som en solid matros som hjalp til i det verste uvær: Hun stod støtt på dekk og tok sin del av sjauinga. De kommer hjem i 1871, etter to år. Deretter følger en periode i Bergen. Amalie får nye venner, hun radikaliseres, hun forsøker seg med små skriverier, som skuespiller, hun er med i en krets rundt Bergens Tidende og etter hvert kommer hennes første bokanmeldelse. Det er år som er viktige for Amalies utvikling som kunster og kvinne. I 1876 flytter de ut på Askøy. August legger opp som kaptein, familien og det gode liv skal dyrkes. Amalie har ikke sansen for det og vantrives.

Akkurat hva som gjør at hun vantrives, eller på hvilken måte, veit vi ikke noe særlig om. Vi veit heller ikke hvordan ekteskapet deres utvikler seg videre på det private plan. Vi kjenner ikke til hans temperament, kun hennes. Vi veit ikke om han terroriserer og truer, herser, kuer, krever, slår, voldtar og denger, eller om han bare stenger henne ute og er fornøyd med å ha nattlige besøk hos piken på kammerset. Men vi veit alt som skjer etterpå. Men akkurat da, akkurat det som skjer når Amalie ikke finner noen utvei, ikke noen annen utvei enn skilsmisse, og at hun en kveld kvinner seg opp og sier ifra til August, det som skjer da, den natta, som sender Amalie rett ut i et nytt sammenbrudd, det er uten tvil noe skummelt. Hun er livredd August og skriker når han kommer nær -.

I mange dager er det kun legen som får pleie henne. Hun trenger morfin, opiater, hjelp til å sove, hvile. Hun er i en tom kaostilstand når hun ikke er livredd og skrikende, hun drømmer stygt eller ikke i det hele tatt, hun er utslitt, mager, storøyd og underlig nærværende. Eller ikke: Hun husker ikke at hun har barn, før hun plutselig kommer på at hun har to. Legen tar notater for hver dag, doseringer, dagsform, mat, hvile, anfall. Han anbefaler et opphold på Gaustad asyl. Amalie takker ja. August sier seg villig til å betale. Hun legges inn i desember 1877, og blir på Gaustad i omtrent to måneder. Separasjonen er endelig, og skilsmissen er et faktum i 1882.

Ett uønska ekteskap mindre. Jeg ser for meg at Amalie er uendelig letta, men samtidig alvorlig bekymra. For hvordan skal det gå med henne og barna nå? Å være ei skilt kvinne er det samme som å stå utafor samfunnet. Hun har ingen rettigheter, ingen penger, ikke noe husvære, hun får ikke jobb, ikke venner. Hun er totalt utestengt. Hadde det ikke vært for brødrene hennes, ville hun trolig ikke klart seg. Men hun klarer seg. Åra som følger er en eneste lang kamp. Amalie utkjemper til stadighet små slag, men fordi hun kan fokusere på seg sjøl, dyrke seg sjøl og sitt, skjerpe kunnskapen, viljen, evnen, seirer hun også. 

Slik kommer hun stadig nærmere og nærmere litteraturen. Hun skriver først litt, så en del, mest om litteratur, anmeldelser, omtaler. Hun deltar i debatter. Hun leser enormt mye og lar seg påvirke. Hun dyrker impulsene hun får, hun lever lenge på dem. Hun er en ivrig brevveksler, blant annet med Alexander L. Kielland (1849-1906) og Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Hun lærer trolig meget av dem begge. Hun kvesser vidd og klokskap og pennespiss overalt hvor hun kan. Gjennom bekjentskapet med den danske forfatteren Erik Skram (1847-1923) fra august 1882, våkner også en annen side av Amalie. En side av henne som har vært død sida bryllupsnatta med August. Gjennom kjærligheten blomstrer Amalie og blir klar, for Erik, ekteskapet og forfatterskapet.

Biografien om Amalie er klok og raus. Køltzow observerer, skildrer og tolker tekst, hun skriver oss inn i situasjonene og problemstillingene, slik at vi deltar like mye i dagliglivet og familiefeidene som i utviklinga mot det å bli kunstner. Køltzow lar det gå langsomt, slik det unektelig gikk, og hun lar både ideer og detaljer virke inn på Amalie, den følsomme, sårbare og mottakelige Amalie, som gjemmer seg under et kaldt og utilgjengelig ytre. En engel, kalles hun, som oppfører seg som en aseksuell, og hun sjarmerer mang en mann med sitt vesen. Lite visste de, at hun bare ville lære -.

For det er det hun vil. Skrive. Få det til. Publisere. Bli lest! Gjøre som Brandes roper høyt om, sette problemer under debatt. Og er det noe Amalie ikke er redd for, så er det å sette problemer under debatt. Allerede fra debutteksten hennes blir det klart at vi har å gjøre med en svært stilbevisst, modig og sterk naturalistisk forteller. Liv Køltzow får virkelig fram alle valørene i Amalie, tvilen hennes, angsten, bestemtheten, målet, i skrivekunsten og i privatlivet.

Den unge Amalie Skram er en bragd av ei bok! Jeg har aldri lest maken til biografi - så ryddig, strukturert, kunnskapsrik, balansert, presis, interessant! Den er et kjempemessig verk, detaljert, stemningsfull, fokusert. Vi følger veien, kunstnerveien, og Køltzow har djup innsikt i ei kunstnerkvinnes dilemmaer. Hun skriver utifra et ønske om å forstå, og det er så fint og respektfullt gjort. Nærheten hun bringer inn i biografien er rørende, hun byr på seg sjøl og på Amalie, Køltzows Amalie, kvinna som blir kunstner. 

onsdag 9. november 2016

Når himmelen faller ned

Jeg veit ikke hvordan det er hos deg om dagen, men denne teksten passer i alle fall godt her på Østlandet. I helga kom det mer enn en halv meter med snø, og det har snødd sporadisk i dagene etter, i dag også. Det skaper stemning! Og det blir så lyst, lett, og stille. Da tenker jeg alltid på denne teksten, som også har en nydelig melodi. Og i dag måtte jeg hente den fram og høre på den, og fordi den er så fin, vil jeg dele den med dere.


Når himmelen faller ned

Det snør
himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer,
og hør
bylarmen forsvinner under dalende flommer.
Og vi har hørt at ingen snøfnugg er like,
og sånne under kan en tenke på en stund.
Jeg lener hodet helt tilbake
og får et iskyss på min munn.
Og får et iskyss.

Det snør
stumme stjernesøstre fra usynlige munner,
og ør
av angrepet fra myldrende lydløse sekunder.
I dag inntas jorden av en himmelsk hær,
og uten våpen tvinges hele byen i kne.
Alt går litt langsommere her på jorden
når hele himmelen faller ned.
Når hele himmelen faller ned.

Takk for den unyttige snø
til bry og til besvær.
Nå inntas jorden av en himmelsk hær,
uten bomber og granater
tvinges hele byen i kne.

Alt går litt langsommere her på jorden
når hele himmelen faller ned.
Når hele himmelen faller ned.
Hele himmelen.
Når hele himmelen faller.
Når hele himmelen faller ned.

Alt går litt langsommere her på jorden
når hele himmelen faller ned.

Tekst og melodi av Anne Grete Preus (f. 1957).
Sangen er utgitt på albumet Mosaikk - 16 biter fra 1998.

mandag 7. november 2016

Klar, ferdig, les!

Hva: Bokhyllelesing 2016, åttende runde
Kriterier: Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur
Når: Mellom 07. november og 13. november

Påmeldte:
Silje skal lese Døden i Venedig av Thomas Mann
Birthe skal lese Anna Svärd av Selma Lagerlöf
Beathe skal lese Buddenbrooks - en families forfall av Thomas Mann
Hedda skal lese Bestemødrene av Doris Lessing
Elisabeth skal lese Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj
Ingalill skal lese
Monika skal lese Sult av Knut Hamsun
Gro skal lese Tante Julia og han som skriver av Mario Vargas Llosa
Tone skal lese Sværmere av Knut Hamsun
Berit skal lese Korset av Sigrid Undset
Elida skal lese Ungdomstid av Patrick Modiano
Åslaug skal lese Sult av Knut Hamsun
Pia skal lese
Ida skal lese Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj

Siste ordinære runde av Bokhyllelesing 2016 krever at vi skjerper oss: Nå skal det leses nobelprisvinnere. Vi skal plukke på øverste hylle, vi skal fordype oss i verdenslitteraturens fremste representanter, vi skal hente fram omfangsrike utgivelser og tung tematikk. Det er tid for å bryne seg! Og uansett hvilken prismottaker du velger, fra Sully Prudhomme i 1901 til årets Bob Dylan, og uansett hvilken bok du velger, så er det nå tid for å lese med hele seg. Spesielle forfattere fortjener spesielt god oppmerksomhet.

Jeg har leita i ulesthyllene mine, vurdert att og fram og landa på ei bok av Doris Lessing, som jeg har hatt stående sia 2010. Boka heter Bestemødrene og er ei novellesamling, men da den bare består av fire noveller, og de alle er ganske lange, er jeg litt usikker på om jeg kan være enig i sjangerbestemmelsen. Det blir det spennende å finne ut av. Jeg har lest Lessing kun en gang tidligere, og likte det veldig godt. Derfor gleder jeg meg nå til å ta fatt på ei ny bok.

Jeg har så smått begynt å tenke på neste års lesesirkel også, Bokhyllelesing 2017. Har du noen innspill? Kategorier du vil ha med, kategorier du vil utelate? Ønsker du et annet fokus, helt andre leseutfordringer? Trenger du lengre tid mellom bøkene vi skal lese? Eller er det behov for et totalt annerledes opplegg? Nå er tida for å komme med tilbakemeldinger, gode og dårlige om hverandre. Så skal jeg ta det videre med inn i tenkeboksen for opplegget til neste år. Det vil også komme et eget innlegg på dette seinere.

Håper dere allerede er i gang med lesinga, og at dere koser dere! Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere innlegget så snart du ønsker. Dersom du bruker lenger tid enn den oppsatte uka, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2016 når du er ferdig, slik at andre lesesirkeldeltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese i vei på valgt bok. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det, eller du kan delta helt hemmelig. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at lesetida er avslutta, og der inkluderes lenker til alle som er ferdige med sine innlegg. En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og les!

Lykke til!

torsdag 3. november 2016

Høstlesing, del III

Fra en effektiv lesemåned til en seig: Det er raske omslag. I været også, når jeg tenker etter. For ikke bare kom høsten susende sabla fort, nå er det jammen meg blitt vinter også. Dagene er derfor fulle av alle mulige forberedelser og forholdsregler, fra omlegging av vinterdekk til innkjøp av nye bobledresser, jeg syr igjen hull i barnas ullbukser og vasker luer og tjukke gensere. Broddene er også kommet ned fra loftet, sammen med digre støvler, skjerf og rumpeakebrett. Veden er naturligvis på plass for ei stund tilbake, men nå brukes den også. Og da er det ekstra kos å lese!

Carl Frode Tiller
Etter at både siste bindet i Innsirkling-serien og skuespillet Folkehelsa blei lest tidligere i høst, kjenner jeg at jeg fått min dose med Tiller på ei stund. Ikke er det så mye igjen av forfatterskapet å lese, heller. Men kanskje han kommer med noe nytt snart?

Alexander L. Kielland
Ingen nye verker er lest her sia Else og Arbeidsfolk i september, men jeg gleder meg til å ta fatt på neste bok ut, som er Skipper Worse!

Flatøybok
Dette praktverket ligger fremdeles og godgjører seg. Slikt må en bare finne seg i, sjøl om det er aldri så bittert. Det er ei tid for alt.

Brit Bildøen
Jeg er godt i gang med Bildøens elleville roman om miljøkjempen Jon Utskott og hans unge følgesvenn Adam Hiorth, som i småsurt tospann sykler på tvers av landet. Det er fornøyelig og artig så langt, men er det også djupt? Det blir spennende å finne ut av.

Jens Bjørneboe
Å, Jens Bjørneboe! Jeg tror han alltid kommer til å ha en spesiell plass i leserhjertet mitt, et inntrykk som blei forsterka gjennom biografien til Fredrik Wandrup som jeg leste for snart femten år sia. I romanen om Ragnhild Jølsen har han lagt så mye av seg sjøl, av sitt eget kunstersinn, sin egen sjel, og han reflekterer og skildrer modig viktige problemstillinger for kunstnere. Han makter å sette ord på det som er så vanskelig, fra inspirasjon til mental utmattelse. Og han gir Ragnhild Jølsen et fint ettermæle. Lesekryss!

Sigmund Løvåsen
Noe av det vakreste jeg har lest i år er uten tvil skuespillet til Sigmund Løvåsen, Vid din sida. Det er helt nydelig. Sårt, vondt og vakkert på samme tid, skildra med nyanser og innsikt. Praktfullt! Anbefales til alle. Et vemodig lesekryss.

Henrik Ibsen
Det var derimot tredje gang jeg leste Et dukkehjem av Henrik Ibsen, uten at stykket har tapt seg noe av den grunn. Der Løvåsen er lavmælt, roper Ibsen ut sitt budskap med rungende røst. Og det er fenomenalt, denne gangen som forrige gang. Stykket er solid komponert og tematikken er fortsatt aktuell. En overlegen teknisk demonstrasjon og et sterkt lesekryss!

Ingvild Holvik
Midt oppi all dramatikken fikk jeg tid til å lese Lykkefeltet av Ingvild Holvik, ei sår og god bok om å bli voksen og rive seg løs fra alt kjent. Holvik skildrer fint og presist, og er tett på hovedpersonene sine. Kaoset de går igjennom gjenspeiles i teksten, men effekten er nok ikke varig på leseren. Enda et lesekryss.

Liv Køltzow
Jeg bøyer meg i støvet for Liv Køltzow, intet mindre, og innkasserer et noe seigt lesekryss. Men makan til biografi har jeg aldri lest. Køltzow og Skram er sammen verdt hver eneste lesetime jeg brukte på dem i hele oktober. Køltzow turnerer stoffet så elegant, og hun belyser plettfritt. Biografien er klok og varm, skrevet med djup respekt og et oppriktig ønske om å forstå. Amalie Skram er nå et sprell levende menneske for meg, med alle sine fasetter, med kraft og mørke og sårhet. Jeg gleder meg til å skrive om både henne og verket. Boka er lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill

Per Olov Enquist
Fordi boka om Amalie Skram tok såpass lang tid, måtte Enquist pent vente. Det går nok greit, kjenner jeg han rett. Han har tross alt venta ei stund allerede. Han får dessuten en ny sjanse nå i november. Og det er naturligvis sjølbiografien hans det står om her.

Elisabeth Aasen
I oktober leste jeg Drømmen og hjulet om Ragnhild Jølsen sammen med Birthe, nå leser vi Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen. Det er bare å hive seg på om du også vil lese! Boka er hittil veldig god, som Aasens verker alltid er, og jeg gleder meg til å lese resten.

Jennifer Egan
Denne dama er fortsatt ikke påbegynt, så hun henger med en måned til. Tittelen er Bølle på døra

Tracy Chevalier
Men plutselig hadde jeg lest Englefall! Fuglene må vite hvorfor, men en dag lå den bare i veska mi og da jeg ikke hadde noe annet å lese i til lunsjen, blei det den. Omtale kommer.

Bokhyllelesing
Neste uke er det åttende og siste ordinære runde av Bokhyllelesing 2016, og vi skal lese bøker av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg har fortsatt ikke valgt bok, men heller litt mot et verk av Doris Lessing. Andre mulige kandidater er William Faulkner og Sigrid Undset.

Faglitteratur
Om ikke biografien om Amalie Skram teller her, så veit ikke jeg. Den var i alle fall faglig nok for meg, og svært lærerik. Og denne måneden leser jeg om kvinner i litteraturhistoria, et udiskutabelt faglitterært verk av Elisabeth Aasen.

Fortsatt god lesehøst!