torsdag 15. november 2018

Ingrid Winters makeløse mismot

Bildekilde: Bokelskere
Ingrid Winter har det ikke så greit. Hverdagsstresset, med en krevende jobb, en overarbeida mann, tre barn, et rotete hus og en middag som alltid er for sein, skaper hverdagspanikk. Panikken blir fort til angst og skumle scenarier som må lures bort med litt vin. Vel har hun flotte unger og en lojal mann ved sin side, men de skjønner ikke at familien faktisk bor i feil hus. Det kan bare Ingrid rette på. Og nå skal det riktige huset selges, så det er bare å hive seg rundt. Bjørnar er snill, kanskje for snill, og Ingrid glemmer mye, alt for mye, midt mellom drømmer og realiteter, og når en er ivrig, er det ikke så greit å vite hva som er hva.

Så er det FAU-møtene. En eneste diger klamp om foten, noe hun må lide seg igjennom. Noen foreldre tror virkelig at skolen har ansvar for alt. Knyting av skolisser, for eksempel. Ingrid prater når hun bør holde munn, og omvendt. Og alt blir feil. På jobben også. Og der kan ikke Ingrid rette på noe som helst. Ikke når instituttlederen nesten er etter henne, slik at hun knapt får gjort det hun bør og enda mindre det hun skal. Hun, som skulle ha levert et innlegg til en konferanse for lenge sida. Som skulle undervist og veileda og lest og skrevet. Alt blir bare møter og byråkrati og hun blir anklaga for å "mindfucke" studentene sine og blir lurt inn i en teit allianse for å motarbeide emneomlegginga, og det hele kulminerer i en tur til utlandet som hun ikke vil være med på. Men da er det er for seint. For seint for alt.

Så da kan Ingrid Winter like greit resignere. I sjukdom og med lite annet enn russere rundt seg, med dumme kollegaer vegg i vegg, langt, langt hjemmefra. Hjemme får Bjørnar styre skuta og bo i huset de ikke får solgt og ingen andre enn Ingrid vil flytte fra, for markedet er metta og dessuten går det nedover med boligprisene. De kommer til å tape. Spørsmålet er bare hvor mye. Og Bjørnar, da, som hadde tenkt til å trappe ned på jobben, være mer med familien. Nå går ikke det. Nå ser han nesten ikke på henne lenger heller.

I Russland er det kaldt. Ingrid er kald, tvers igjennom. De blir ikke tatt i mot slik de trodde. Faktisk er ingenting slik de trodde. Og hvordan i all verden skal de få til en samarbeidsavtale mellom utdanningsinstitusjonene da? Det må hun faktisk få til, for å redde jobben. Men verre skal det bli - for plutselig er et russisk ikon stjålet, og det er mye verdt, må vite. Ingrid må brette opp ermene når syndebukken viser seg å befinne seg i egne rekker. Men det er ikke så lett å fikse det hele, med språkbarrierer og alt, når en er sjuk og muligens full på russisk hostesaft, proppfull av hjemlengsel og livredd fra topp til tå.

Ingenting går på skinner i underholdningsromanen Ingrid Winters makeløse mismot (2015). Forfatter Janne Stigen Drangsholt (f. 1974) tar den norske middelklassetidsklemma på kornet i sine skildringer av Ingrid, ektemannen Bjørnar og deres tre barn. Her er det mange som får som hatten passer - sinte foreldre på FAU-møter, lokale hipstere på visning, møtegale kollegaer med pennen klar, dørselgere, meglere, russere, stressa barnehagemødre, au pairer, tidligere studenter som trenger hjelp og ikke minst Ingrid sjøl. Som er smådesperat og manisk og nervøs og styrete og krisemaksimist. Og som nesten aldri klarer å rote seg ut av det hun har rota seg inn i. I alle fall ikke helt på egenhånd.

Ingrid Winters makeløse mismot er et solid eksempel på en svært lettbeint roman, godt innafor begrepet chick-lit, altså ei fortelling av, med og for damer. Boka ligger fint plassert i underholdningsromanlandskapet, og det var greit å lese en norsk variant framfor alle de oversatte titlene. En tenker kanskje at det ikke har noe å si, dette med oversetting, for underholdning er underholdning, men det har det så absolutt. Referansene, til politikk, populærkultur, akademia og så videre, er norske og gjenkjennelige, framfor fremmede og irrelevante. I tillegg kommer det språklige aspektet - en føler seg ofte nærmere sitt eget språk - og at en slipper å miste mye i en oversettelse. Men det at det er gjenkjennelig, er i grunn det boka er tufta på.

Det er noe grunnleggende befriende med boka til Janne S. Drangsholt. Kanskje det er det at forfatteren gjennomskuer alt og alle og utleverer oss akkurat slik som vi er, desperate, smålige, stressa, frekke, glemske. Og at hun ikke er redd for å skildre ektefellers teite og veldig alvorlige diskusjoner og krangler, varme øyeblikke med barna og situasjoner der mor og far virkelig ikke viser seg fra sin beste side. Ingrid er full av feil, men også full av vilje til å prøve på nytt. Også det er gjenkjennelig, men det nye er at helheten, med feil og mangler, vises fram og ikke gjemmes bort, slik som så ofte er tilfelle for eksempel på sosiale medier. En fin kommentar til dagens samfunn der, altså.

Hovedpersonen Ingrid er et sjarmerende og irriterende menneske vi alle kjenner igjen. Hun er i alles familier eller vennekrets, skal alltid ha rett, tenker seg ikke om før hun snakker, mangler impulskontroll, ler litt for høyt, krangler litt for mye - men hun er god på bunn. Hun er godt skildra og framstår som kompleks, uten at boka egentlig gir henne plass til å være det. Stundens alvor er bare oppslukende i korte øyeblikk av gangen. Ektemannen Bjørnar er en kjernekar som holder ut med denne styrete dama, han er dønn kjedelig, lojal og stødig, og veldig troverdig. Vi kjenner jo alle en slik mann også.

Drangsholt har klekka ut ei god historie en tror sånn passelig på. Det går litt over stokk og stein i Russland, og jevnt over er historia forutsigbar, men det er mye en kan akseptere fordi en koser seg. Drangsholt skriver svært lett, noe som gjør at boka er veldig rask å lese. Det mest imponerende er humoren - at teksten er jevnt morsom, både i språklige vendinger, i typetegninger (som kollegaene til Ingrid) og gjennom rein situasjonskomikk. Det gjør at boka framstår som gjennomarbeida, noe som er et sympatisk trekk ved både tekst og forfatter, og igjen er det en fin avveksling fra oversatt hastverkslitteratur. 

Men likevel: Også Drangshold er fort lest og fort glemt. Sjøl om det var artig så lenge det varte, frister det ikke til gjenlesing. Ingrid Winter er ikke en romanskikkelse jeg trenger å menge meg med på nytt - jeg har henne allerede rundt meg i mange versjoner i levende live, inkludert i meg sjøl! Men det var fint å bli mint på at hun er her, og at en kan ta henne med en klype salt når hun dukker opp. Ei ypperlig bok å lese en litt mørk høstkveld når det meste den dagen har gått skeis - for her er det ei som har det verre! Og det er jo den beste medisin for det aller meste.

søndag 11. november 2018

Bokhyllelesing: Agneta Pleijel

Bildekilde: Bokelskere
I oppfølgeren til Drottningens chirurg fra 2006, Kungens komediant fra året etter, flyttes perspektivet fra legen Herman Schützer til en av hans læregutter. Lars Hjortsberg (1772-1843) er ikke særlig gammel når han begynner å følge den gamle doktoren rundt i Stockholm, der han blir vitne til blodige affærer som får han til å svimle mang en gang. Problemet er bare at Lars ikke er særlig interessert i anatomi eller legemidler eller revolusjonerende kirurgiske inngrep. Han ønsker bare en ting: Å bli skuespiller.

Lars kommer fra en fattig, hardtarbeidende og barnerik familie. Både mor og far er en del av kulturlivet i Stockholm. Faren, som er steinhugger, er med på å reise Operahuset i 1782. Og mora synger ved operaen og opptrer stadig for konge og hoff. Men mellom de mange barna de får med hverandre, der flere faller fra i svært ung alder, og det at farens yndlingssønn Magnus dør i en ulykke på farens arbeidssted bare tolv år gammel, er det noe som endres. Faren klarer ikke gjøre jobben sin lenger. Noen dager kommer han seg ikke opp av senga en gang. Mora blir eneforsørger for seg sjøl, mannen sin og alle barna, og hun blir nødt til å sette flere av barna bort.

Lars er heldig. Han havner i doktorens hjem, der han får mat, seng og lærlingeplass. Her jobber også Liten, den kortvokste datteren til dverginnen fra forrige bok. Lars og Liten blir gode venner og hun, som er noen år eldre, tar seg moderlig av gutten hun deler rom og av og til også seng med om vinteren, fordi det er så bitende kaldt der de sover. Men sjøl om Lars er heldig, og bevisst på det, føler han seg ikke heldig. Doktoren er en sur gammel gubbe som spytter ut sine tyske fraser. Lars må løpe etter doktorens lange, travle steg sjøl om han knapt har sovet, vente i timesvis i den iskalde, stive vinden fra havet, og assistere sjøl om han knapt veit hva han gjør. Og hele tida kjenner han på denne dragninga. Mot teateret, mot operaen. Musikken, kostymene, replikkene, mimikken, spillet. Han vil bare spille.

Og han får spille. Lars Hjortsberg er en av Sveriges mest kjente skuespillere, og særlig berømt var han for sine mange komedieroller. Ved et lykketreff får han altså en fot innafor teateret allerede som barn. Han jobber seg oppover, og kommer stadig nærmere kongen. Og som tenåring og ung voksen får han virkelig kjenne på kroppen hva det vil innebære å være en av kongens favoritter. Monarkens mange krigføringer, konflikter og reiser trekker også de ulike teatertruppene med rundt i inn- og utland, og Lars får reist, sett og opplevd. Og spilt. Spilt så det knapt er mer igjen av han enn spill. Og hva er da sant og virkelig? Det spilte livet, eller livet selv? Og er livet noe uten spill, når en lever for spill?

Kungens komediant er en kompleks roman som kombinerer historiske elementer med en tradisjonell livssaga, og som flere ganger vender tilbake til ulike problemstillinger omkring identitet. Det er Lars som kretser rundt dette, og vi som leser opplever at perspektivet endres etter hvert som vi kommer lenger og lenger ut i historia, i takt med endringer i hans liv. Det hele fortelles til oss av Lars sjøl, i førsteperson. Og det er formulert nettopp som en slags berettelse eller et skriftemål: Lars, som gammel mann, forteller sitt liv til Liten. Hvorfor det er akkurat henne han forteller til kan virke litt uklart i starten, men det får sin forklaring.

Lars forteller sitt liv, ja, men han forteller også kongens. Når han kommer nær kongen og blir hans foretrukne skuespiller, hans bibliotekar og hans høytleser, gir det han også en mulighet til å få et unikt innblikk i monarkens liv. Lars kommer og går som en skygge gjennom den hemmelige døra i veggen, eller forblir gjemt bak forhenget omkring majestetens seng. Han lærer seg å være lydløs og usynlig, nærmest ikkepustende. Men sjøl om Lars lenge trakta etter kongens oppmerksomhet, får han også erfare det negative. Å være kongens yndling medfører at han alltid må være tilgjengelig for en annens behov, hva enn de måtte være, og at hans privatliv omtrent er ikkeeksisterende.

Kongen i romanen er ingen ringere enn Gustav III (1746-1792), som gjeninnførte det opplyste eneveldet i Sverige. Dette gjorde han gjennom en rekke reformer og harde grep mot for eksempel korrupsjon - særlig i egen administrasjon. Kongen var på prinsipielt grunnlag i mot dødsstraff, avskaffa tortur og innførte trykkefrihet. Men han var også en ivrig kriger, og som alle veit, krig tapper statskassene mye fortere enn kvinner, brennevin, slottsbygging og andre kongelige forlystelser. Og et ruinert rike setter mangt et sinn i brann, slik at komplottene ikke er langt unna. Så var det da også det som hendte her.

Skildringene av den svenske kongens siste levedager er fylt med en sjelden detaljrikdom, som også kjennetegner Agneta Pleijels (f. 1940) første bind av trilogien, Drottningens chirurg. Hun skildrer de fysiske og psykiske grusomhetene kongen må igjennom og gjør det sanselig også for oss som leser, men uten å velte seg i det groteske. Vi får lukter, lyder, synsinntrykk, skildringer av ulike behandlinger. Pleijel er knapp og presis hele veien, og alt ses fra Lars sitt ståsted. Han, som en anonym skygge ingen ofrer en tanke, lytter til mang en samtale, slik at vi som får dette gjenfortalt, lett ser hvordan menneskene rundt kongen manipulerer, presser, juger og herser med hverandre og den såra kongen. Det er grusom lesing - og det vondeste er at menneskene fristes av mulighetene til å få mer makt, og at det er mye mer verdt enn et liv.

Strukturen i boka er elegant, med noen tidshopp, men ikke slik at det blir forvirrende. Rammehistoria er fint plassert og gir teksten ytterligere vekslinger i spenning og intensitet. Dynamikkene mellom før og nå, konge og pasje, fri og ufri, mann og kvinne, spill og sannhet, er interessante og speiler hovedpersonens utvikling og liv. Og fordi historia om Lars og historia om kongen er så tett sammenvevd, blir det naturlig at det framstår som en helhet. Pleijel har en grunnleggende god forståelse for tida hun skriver om, og behandler den med respekt. Det gir gjenklang i verk og leser, og vekker nysgjerrighet og leselyst.

Kungens komediant er mitt bidrag til åttende runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet var å lese oppfølgere.

tirsdag 6. november 2018

Høstlesing, del III

Vi venter bare på vinteren, vi nå. Første runde med snø er allerede kommet og gått, og det var nok til at barna blei enige om at vinter er best og snø er kulest og hvilke leiker de ønsker seg til jul. Men før det var de altså ute i hagen og boltra seg med bøtter og spader og de små snømåkene sine og i omtrent fjorten timer hadde vi en diger snømann mellom trærne, pynta med blader, grus og kvister. Så sank den langsomt sammen, og da jeg kikka ut av vinduet klokka halv fire den natta, var det Hufsa som glodde tilbake. Dagen etter hadde Hufsa-Olaf (snømannen het sjølsagt Olaf) blitt en sammensunken liten pukkelrygga klump som fikk navnet Huflaf. Den levde i seksten timer til før barna kunne konstatere at det bare var en liten snøhaug igjen, og den kunne faktisk brukes til noe anna før den smelta helt. Så kom det pisskalde, harde høstregnet og jeg ropte dem inn for å lese bok. Og her går det unna med både Vilma, Alice og ikke minst Rune - mer om det kommer kanskje i et eget innlegg. For min egen del går det fortsatt nokså treigt.

Alexander L. Kielland
Tredje bind av denne mannens samlede verker ligger fortsatt klart med bokmerke i der jeg slapp sist, men neste bok ut er fortsatt ulest (og jeg har til og med glemt tittelen i farta). Et noe kaotisk familieliv med kraftige forkjølelser på alle får skylda denne gangen.

Per Olov Enquist
Heller ikke Enquist vant fram i lesekøen i forrige måned. Jeg som drømte om en lesehøst har fått det motsatte, men sånn er det av og til. Det får bare være greit. Målet er fortsatt å lese sjølbiografien hans før jul, så jeg blir veldig glad om jeg får til det.

Agneta Pleijel
Bok nummer to av tre i forfatterens serie om egen slekt, Kungens komediant, blei som sagt lest i september. Men innlegget har latt vente på seg. Det er svært lite med lese- og skrivetid her nå om dagen, men det kommer. Trolig i en kortere versjon enn vanlig, men det får så være.

Janne S. Drangsholt
På leit etter noe tilgjengelig, lett og enkelt for å sette i gang leselysta igjen, kom jeg over denne dama i ulesthylla. Det gikk greit å kombinere Ingrid Winters makeløse mismot med alt mulig familiekaos, og den er ferdiglest. Leselysta er det fortsatt så som så med - det er og blir vanskelig å motivere seg for lengre tekster når en veit at en kan bli avbrutt når som helst. Innlegg kommer.

Alexandre Dumas d.y.
Jeg er godt i gang med romanen Kameliadamen, som ikke akkurat er ei lett bok, men som er nokså tilgjengelig i form og innhold. Jeg håper å bli ferdig i løpet av uka, og kommer nok med et lite innlegg innen november er omme.

Edith Södergran
En skulle tro at dikt er ypperlig å lese mellom slaga, som for eksempel når en hjelper med lekser og rører i suppa, og det er det kanskje også. Men ikke denne dama. Jeg opplever at diktene "lukker seg" hvis jeg leser sporadisk og slurvete, mens jeg får et helt annet utbytte ved fokusert og nøyaktig lesing. Og jeg foretrekker det siste.

Alfabetlesing
Det nye leseprosjektet, som sjølsagt skal gjennomføres trass i lav suksessrate så langt, skyves med videre inn i neste måned. Den ene fingern jeg har planta i jorda (og ikke i familiesfæren), tilsier at det ikke blir en realitet før til neste år. Men vi får se. Første bokstav ut er naturligvis A. Det er tittelen på boka som skal begynne med den aktuelle bokstaven, og boka jeg har valgt meg som første bok ut, er Arkitekt av Merethe Lindstrøm. Det er bare å bli med, om du tror at alfabetlesing kan være noe for deg også.

Bokhyllelesing 2018
For august var planen å lese ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land. For september var fokuset å lese oppfølgere. I oktober var det skandinaviske bøker utgitt mellom 1960 og 2000, og nå i november er det nobelbøkene som skal leses - altså bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg henger etter og har ikke fullført oktoberrunden, men har absolutt planer om å gjøre det. Og naturligvis skal jeg lese ei nobelbok også, men hvilken det blir, gjenstår å se. Kvartalsoppsummering nummer en kan du lese her, nummer to ligger her og samlesida er som vanlig her. Ser du noe som ikke stemmer, gi beskjed. Og legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

Nyt årets siste høstmåned!

lørdag 27. oktober 2018

Spørsmål og svar

Jeg fant denne hos Labben for ei stund tilbake, og da det går litt trått med lesinga om dagen, tenkte jeg at det var like greit å kose meg litt med å svare på bok- og leserelaterte spørsmål. Det er jo alltid moro! Du kan sikkert låne, du også.

1) Den siste boka du leste var?
Den svenske historiske romanen Kungens komediant av Agneta Pleijel, som er oppfølgeren til Drottningens chirurg.

2) Var det ei god bok?
Ja!

3) Hva gjorde boka god?
Det syngende, svenske språket, de stemningsfulle skildringene, personkarakteristikkene, detaljene, hendelsesforløpet, strukturen, det historiske bakteppet, sammenflettinga av historier, hvordan Pleijel borer seg lenger og lenger inn i et menneskesinn og til slutt avslører alt.

4) Ville du anbefalt boka til andre?
Så absolutt. Den er fin for alle som liker historie og gode fortellinger henta fra virkeligheten og særlig relevant for de som liker svensk historie eller er spesielt interessert i framveksten av teateret i Sverige. Eller så kan du sette pris på skildringer av ulike menneskeskjebner, en roman med trekk fra bekjennelseslitteraturen, kontraster mellom fattig og rik. Og boka er også helt ypperlig for de som bare er ute etter ei god bok.

5) Hvor ofte leser du?
Hver dag! Ja, til vanlig i alle fall. Nå er det litt unntakstilstand, men vi er på vei mot en normaltilstand igjen. Men lese, det gjør jeg uansett, uansett om det er litt eller mye, på nett eller i bok. Hver dag.

6) Liker du å lese?
Verdens dummeste spørsmål. For meg er det er like nødvendig som å tenke. Og ja, det er en gledelig aktivitet.

7) Hva var den siste dårlige boka du leste?
Jeg var ikke noe særlig begeistra for Patricia Highsmiths Billett til helvete, for å si det sånn. Jeg anerkjenner den som en populærkulturell referanse, og ser også hvorfor det er blitt slik. Og ideen til Highsmith er interessant. Men jeg likte fortsatt ikke boka.

8) Hva fikk deg til å synes at boka var dårlig?
Jeg hadde ikke helt sansen for komposisjonen og vekslinga mellom de to fortellerstemmene. Det var noen brudd der som ikke var gode. Alle birollene var veldig enkle typer, og den ene hovedpersonen var svært endimensjonal. Jeg undres om slike faktisk fins? I tillegg syns jeg at psykologiseringa til Highsmith var for eksplisitt, sjøl om den var troverdig - psykisk stress og sterkt press bryter ned Guy, bit for bit. Men en må huske på at utgivelsen er fra 1950, og at svært mye er skjedd sia den tid. For eksempel har film og tv nærmest revolusjonert måten en forteller ei historie på, og dette har trengt inn i litteraturen også.

9) Har du et ønske om å bli forfatter?
Jeg har hatt det, ja.

10) Har ei bok noensinne påvirka deg i stor grad?
Åja! Mange bøker! Som for eksempel bøkene om Olav Audunssøn av Sigrid Undset. De er intense, hjerteskjærende, virkelige, nære. Eller første bind om Thomas Cromwell, Ulvetid, - Cromwell, det var meg, det! Jeg blir heller aldri ferdig med Stormfulle høyder. Og Per Olov Enquists Styrtet engel var en slags litterær oppvåkning, mens Margaret Atwoods bøker tar meg med til et annet sted hver eneste gang. Også må jeg heller ikke glemme all den flotte barnelitteraturen, som Brødrene Løvehjerte og Ronja Røverdatter. Alle er svært avgjørende verk for en lettpåvirkelig leser med god fantasi.

11) Leser du fan-fiction?
Overhodet ikke.

12) Skriver du fan-fiction?
Absolutt ikke.

13) Hvilken bok er din favoritt?
Jeg merker meg at det er entall i spørsmålet her, det gjør det umulig å svare. Men noen av titlene i svaret på spørsmål ti er gode kandidater, da særlig Stormfulle høyder, som jeg har lest i alle fall fire ganger så langt.

14) Hvilken bok er den dårligste du har lest?
Jeg begynte på ei bok av John Irving da jeg var atten, og den blei aldri fullført. Den var, og er, noe av det dårligste jeg har lest. Men jeg fullførte jo ikke. Om det er et krav at boka skal være utlest, svarer jeg glatt Dameroman m/menn av Kim Småge. Makan til magaplask.

15) Foretrekker du papirbøker eller e-bøker?
Helt klart papirbøker. Boka er, skal og må være fysisk. En skal kunne se den og ta på den og lukte på den og ha den i bokhylla etter endt lesing, der bare synet av bokryggen kan gi deg frysninger på ryggen, leserminner og en distinkt følelse som er særegen for nettopp den boka. Slikt går ikke med alle disse e-greiene. Bok lest, bok borte. Ute av syne, ute av sinn, er det noe som heter. Da mister en ikke bare den konkrete boka og den taktile delen av leseropplevelsen, men også alle disse påminnelsene om boka og mulighetene til å leve litt i bokas verden lenge etter at den er ferdiglest. Det nekter jeg å gi fra meg.

16) Når lærte du å lese?
Da jeg var fire år.

17) Hvilken bok som du ble tvunget til å lese på skolen er blant dine favoritter?
Vi tvangsleste alle mulige bøker - alt er jo tvang når du er i tenåra og aldri vil det andre sier du skal - men de som er tydeligst for meg i dag og også er bøker jeg har vendt tilbake til, lest på nytt og liker som voksen er (min indre fjortis sine kommentarer i parentes) Soga om Gunnlaug Ormstunge (bare noe drapsræl, og at han Gunnlaug aldri kunne lære), Victoria av Knut Hamsun (går det an å gjøre det kjedeligere og mer klissete?) og Gengangere av Henrik Ibsen (voldsomt til kav og forferdelig mye prat).

18) Hvilken er din favorittbokserie?
Vanskelig spørsmål. Bøker er, etter min erfaring, ikke så gode når de kommer i serier. Her snakker jeg om lange serier, altså, ikke bare to-tre-fire bind. Men de som troner svært høyt for meg er Sigrid Undsets middelalderromaer, samt bøkene om Tora og Albertetrilogien. Det tre eksempler på stor og god litteratur!

19) Hvem er din favorittforfatter?
Nå blir det litt repetisjon her, merker jeg. Øverst på en svært jevn pall finner vi blant annet Sigrid Undset, Margaret Atwood, Emily Brontë, Per Olov Enquist og Ian McEwan. Umulig å trekke fram bare én.

20) Hva er din favorittsjanger?
Sagalitteratur og romaner, enkelt og greit.

21) Hvem er din litterære favorittkarakter?
Dette er verre, merker jeg. Det er jo ikke alltid slik at personene er interessante aleine, men at helheten (tekst, virkemidler, språk m.m. og person), blir en interessant kombinasjon. Uten at det egentlig trenger å være noe favorittstempel på personene - de en husker best, er gjerne de mest komplekse. Olav Audunssøn kommer høyt opp. Og livlegen Struensee er fint portrettert hos Enquist. Heathcliff er uforglemmelig. Kristin Lavransdatter som tåler og tåler og tåler. Tjenerinnen Offred hos Atwood. Rikka Gan, signert Ragnhild Jølsen, er like fascinerende hver gang. Undsets Jenny. Hamlet. Mrs. Dalloway. Og den fæle Dorian Gray. Bare for å nevne noen som det er verdt å bruke tid på.

22) Har ei bok noensinne transportert deg til et annet sted?
Såklart! Og det er et kvalitetsstempel ved gode bøker at nettopp dette blir gjort på en solid og  overbevisende måte. Plutselig sitter en ikke hjemme i sofakroken lenger, men er langt av gårde, på nye steder og i gamle eller nye tider med mennesker en aldri har møtt eller alltid har drømt om å møte.

23) Hvilken bok kunne du ønske hadde en oppfølger?
Nå venter jeg veldig på bok tre om Thomas Cromwell, som har vært i eiminga i mange år, men bortsett fra den, kunne jeg ønske at forfattere som søstrene Brontë, Jane Austen, Amalie Skram og Ragnhild Jølsen hadde fått leve mye lenger og skrevet mye mer. Ikke nødvendigvis oppfølgere, men mer av det samme, det intense, sterke og kompromissløse.

24) Hvilken bok kunne du ønske IKKE hadde en oppfølger?
Nå leser ikke jeg noe særlig serielitteratur og er skeptisk til lange bokserier, så her har jeg ikke et godt svar. De fleste oppfølgere jeg har lest har vært gode. Men i mange tilfeller merker en jo at intensiteten ikke er helt på topp i bok nummer to. For eksempel var Garman & Worse ei knallgod bok, mens det sank litt med Skipper Worse.

25) Hvor lang tid tar det deg å lese ei bok?
Det kommer veldig an på boka. En lett roman på tre hundre sider er ofte gjort unna på en dag eller to, med kanskje fire timers effektiv lesing. Mer komplekse verker tar naturligvis mer tid. Språket har mye å si, samt tematikk. Korte bøker kan ta lang tid å lese, og omvendt.

Sånn, det var mine svar i denne omgangen - ta deg gjerne tid til å svare, du også!

torsdag 11. oktober 2018

Høstlesing, del II

Høsten kom fort! Her er det kjølige, klare dager, kalde kvelder og is på bilrutene om morran. Eller sippende regn døgnet rundt, tåke og tett, tung luft. Ikke at det gjør så mye, vi får ikke gjort noe med det uansett, og barna leiker lykkelig i hagen i all slags vær og nyter høstferie, rolige dager og kos med familien. Jeg på min side må finne meg i å være mer inne, der jeg har andre viktige ting å ta meg av, men også jeg sniker meg til å kjenne ei og anna solstråle mot huden. Det er en fin oppladning til det som måtte komme når årstidene atter skifter. Men lesinga er det så som så med. Det har vært litt trått i det siste, så de fleste bøkene må nesten skyves med videre og håpe på bedre vilkår på høstmørke kvelder.

Alexander L. Kielland
Kielland er en gammel traver og jeg er utholdende; han leses må og leses skal, men akkurat når det blir har ikke så mye å si. Det viktigste er at jeg har lyst til å lese.

Per Olov Enquist
Bare denne karen leses i år, skal jeg være fornøyd. Men vi får se. Når en har gått ei stund uten å lese noe særlig, blir det en bøyg å komme i gang igjen. Og jeg tror ikke jeg skal begynne med denne, akkurat.

Agneta Pleijel 
Den eneste boka jeg har lest i september er denne, men noe innlegg er det foreløpig ikke blitt. Og det skyldes ikke boka, for den er knallgod! Et helt anna fokus enn første bok, samt ny vinkling, men et minst like spennende stoff. Her kommer vi tett på konge og komediant, og alle andre hoffets intriger...

Alexandre Dumas d.y.
Kameliadamen er også fortsatt ulest, men jeg har lyst til å lese den, så da blir den med videre inn i høsten. Kanskje det kommer noen lange, rolige kvelder snart.

Edith Södergran
Her har det ikke gått framover i det hele tatt i løpet av september. Jeg har lest ferdig de to første diktsamlingene, men så hadde jeg behov for ei pause. Og så har det ikke vært så lett å vende tilbake. Men kanskje oktober blir en mer passende måned? 

Alfabetlesing
Ja, det er så moro å lansere nye prosjekter og så totalt feile på å følge opp! Altså, vi prøver igjen. Første runde er nå i oktober. Og første bokstav ut er naturligvis A. Det er tittelen på boka som skal begynne med den aktuelle bokstaven, og boka jeg har valgt meg er Arkitekt av Merethe Lindstrøm. Så da får vi se om det går bedre denne gangen! Og det er bare å bli med, om du tror at alfabetlesing kan være noe for deg også.

Bokhyllelesing 2018
For august var planen å lese ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land. For september var fokuset å lese oppfølgere. Og nå i oktober er det skandinaviske bøker utgitt mellom 1960 og 2000 som skal i ilden. Sjøl er jeg ikke sikker på hva det blir denne måneden, men det er kanskje du? Kvartalsoppsummering nummer en kan du lese her, nummer to ligger her og samlesida er som vanlig her. Ser du noe som ikke stemmer, gi beskjed. Og legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

Fortsatt god høst til dere alle!