torsdag 8. desember 2016

Bestemødrene

Bildekilde: Bokelskere
Det har vært noen seige bøker denne høsten. Den siste jeg endelig har fullført, etter lang tid, er ei novellesamling av nobelprisvinner Doris Lessing (født Doris May Tayler, 1919-2013). Boka heter Bestemødrene og kom på norsk på Gyldendal i 2008 ved John Erik Bøe Lindgren (f. 1969). Fra før har jeg lest Det synger i gresset (1950) av samme forfatter.

Det er ikke noe galt med verken boka eller oversettelsen. Men de fire lange novellene -  jeg ville heller kalt dem fortellinger - som Lessing har skrevet, mangler slik jeg ser det felles tematikk eller en annen rød tråd. Det gjør lesinga litt utfordrende, for jeg tar meg sjøl i å leite etter fellestrekk, bindeledd, temaer, metaforer, intertekstualitet. Naturligvis trenger ikke novellesamlinger å ha noe enhetlig ved seg for å være velfungerende, men min erfaring er at de tekstsamlingene som er bundet sammen av noe annet enn tittel og felles bokbunad, gjør et sterkere, djupere inntrykk. Og nettopp inntrykk er viktig når jeg leser.

I tittelnovella er vi ved kysten. Havet ruller, bruser og kaster på seg. Det er stadige skift i vær. Hete. De to bestevenninnene bor og lever tett på hverandre hele livet, så tett at de også fungerer som mødre for hverandres sønner, og når tida er moden, eller det vil si når barna er modne, hopper de likeså greit i sengehalmen med hverandres gutter også. Naturligvis formulerer ikke Lessing det slik. Nei, hun er subtil og diskré. Men det endrer ikke tekstens faktum: To voksne kvinner har seksuelle forhold til hverandres sønner. Framstillinga er verken kynisk, spekulativ, sosialpornografisk eller ekkel, og Lessing peker ikke ut de skyldige, beskylder ingen for dårlig moral. Og kanskje det er nettopp derfor at jeg ikke finner teksten så troverdig: Jeg påstår ikke at dette aldri har skjedd. Jeg er bare ikke overbevist om at det skjedde akkurat slik.

Neste tekst ut er "Victoria og familien Staveney". Her møter vi et helt annet landskap, nemlig byen, med alle dens lyder og mennesker. Fortellinga tar til når Victoria er lita, og vi følger henne mange år framover i tid, gjennom barndom, ungdom og livet som ung voksen. Vi blir kjent med hennes familie, hennes person, og vi får skildra livet hennes, sett gjennom en sympatisk, medfølende fortellerinstans. I tillegg er klassekritikken sterk, og de ulike britiske samfunnsklassene skildres nådeløst. Vi ser det stadig først og fremst fra Victorias ståsted, men på grunn av den allvitende fortelleren gis også leseren større sveip. Familien Staveney er naturligvis Victorias motstykke: Rike og hvite. Lessing utforsker her hva som kan skje når det oppstår nære forhold mellom så ulike mennesker. Hvilke fordommer og konflikter kan en møte på? Fortellinga er sosialrealistisk og virkelighetsnær, men mangler snert.

Novelle nummer tre er "Grunnen til det". Her var jeg lenge veldig usikker på hvor vi var, og ikke minst når, men det viste seg å ikke være så nøye. Lessing har forsøkt å leve seg inn i hvordan det må ha vært å være en av få lærde i en gammel sivilisasjon, og attpåtil en gammel lærd som er vitne til at samfunnet faller fra hverandre på grunn av manglende fokus på sanger og fortellinger, som blir brukt til blant annet opplæring. Parallellen til dagens samfunn trengs ikke trekkes fram en gang, kritikken er soleklar, berettiga og rammende. Lessings prosjekt er uten tvil interessant, og hun kommer med mange gode poenger. Hovedpersonen, som forteller sin historie i førsteperson, er rolig og sympatisk, reflektert og forsonende, som mange gamle er, og det skinner igjennom at Lessing har lagt mange av sine egne observasjoner i hans munnen. Og det er helt ok. Men gjennomføringa er kanskje ikke den beste. Jeg søkte i hvert fall stadig etter noe mer.

Siste fortelling er krigshistoria "Et kjærlighetsbarn", den lengste teksten i boka med sine drøye hundre sider. Og den er kanskje også den mest interessante. Lessing har vendt tilbake til Storbritannia, slik som i de to første tekstene. Vi befinner oss i tida like før og under andre verdenskrig, og følger en ung mann gjennom store deler av hans liv. Først som idealist og student, deretter som ung soldat. Lange skipsreiser med stadig fare for å bli skutt ned av ubåter er en skremmende realitet, og soldatene er sjøsjuke, magre, solbrente. Så kommer Cape Town og fire dager i paradis før de igjen må mønstre på og fortsette til India. Etter mange år i krig kan han endelig vende hjem, og han forsøker å bygge et liv. Men noe mangler, og James er rastløs, ventende. Taus.

Og med det kom jeg fram til at det faktisk er ett element som binder disse fire tekstene sammen likevel. Noe bestemødrene kjenner på, noe Victoria lever med, noe den navnløse jeg-personen tungsindig beskriver, noe James forsøker å kvitte seg med. Det er lengselen. Etter kjærlighet, etter tilhørighet, etter likesinnede, etter sitt eget barn. Og det er sårt skildra, godt sett og klokt nyansert.

Denne lengselen etter noe, av og til noe ubestemt - som for den unge Victoria, som er en utenforstående der hun kikker inn i et rikmannsliv, hun ser privilegiene, luksusen og mulighetene som hun mangler - av og til noe helt bestemt, slik som i James' tilfelle, blir en underliggende kraft som trekker i menneskene. Lengselen blir en klagesang, en vakker og nydelig elegi som berører og skaper gjenklang. Den er djupt menneskelig, og den er frykta. Ingen vil lengte slik som disse menneskene. Ingen vil måtte ta slike valg, leve med slik visshet, slike sår. Men plutselig sitter vi der likevel. Og da kan kanskje enkelte av tankene i denne boka være en slags trøst. Ikke at Lessing beroliger eller oppmuntrer, nei. Men hun viser med stoisk ro fram disse livene, hun gir dem oppmerksomhet, detaljer, mening. Og det betyr jo alt i det korte øyeblikket vi lever her på jorda.

Så får det bare være at akkurat denne boka ikke byr på veldig varige inntrykk. Personene er litt for flate, men landskapene er intense og konfliktene er levende. Bestemødrene er skrevet med klokskapen og roen til et gammelt menneske. Tematisk interessant, teknisk litt falmet. Godt turnert, fint sett, svært realistisk. Og en assosiasjon jeg fikk underveis, var faktisk Tor Jonsson. Jeg opplever at Lessing, i sin særegne språkdrakt, utbroderer og eksemplifiserer noe av det Tor Jonson (1916-1951) har skrevet om i diktet "Når du er borte": Nærast er du når du er borte./ Noko blir borte når du er nær. (...) Menneskene Lessing skildrer, er på vei bort ifra denne nærheten, for godt. Bestemødrene har hatt den, knuga på den. Victoria har vært i nærheten av den. Den gamle lærde er den siste av de tolv, og på vei mot døden. Det fins ikke nærhet mer, bare lengsel. James fikk fire dager, nei, tre, med nærhet. Det er ikke noe for et helt liv. Det gjør at han evig søker, slik vi alle søker: Dette kallar eg kjærleik - eg veit ikkje kva det er, sier Tor Jonsson. Og Lessing avslutter: "Hvis du kaller det kjærlighet."

lørdag 3. desember 2016

Vinterlesing

Det er udiskutabelt vinter her hos meg, og julemåneden har på sitt sedvanlig insisterende vis gjort oss bevisste på den nært forestående kjøpefesten. På holke skal jeg manøvrere meg fram, med ribbemage og riskrem på haka, for å skaffe meg alle gavene, helst før styremøtet, men etter jobb, før middag, men etter foreldresamtalen. Så gjenstår det bare baking, sju slag og mer til skal og må skvisjes inn mellom omsorg for snørrete barn, teaterforestillinger, julebesøk, gaveinnpakning, leiting etter broddene, juleavslutninger, julekortskriving, julepynting, juleverksted, gaveutvekslinger, mer leiting etter broddene, telefoner fra elektrikeren, kurskvelder, Luciafeiring, nissefest og, til slutt, sjølve julehelga. Om jeg får lest noe særlig, er svært uvisst. Om jeg kommer i mål med alt dette andre, er en helt annen sak. Det er jo jul. Alt skal være på stell når det er jul!

Alexander L. Kielland
...er nå først i køen! Og det bør bety at han snart blir lest. Snart. 

Flatøybok
Jeg bladde i denne perla av ei utgivelse seinest i går, og kjenner på stemninga: Vintertid er sagatid. Jeg er bare nødt til å fullføre det jeg holder på med nå, så skal jeg vende blikk og fokus bakover nok en gang, til middelalder og vikingtid og tøffe tak, til steile kvinner og barske mannfolk, til religionskonflikter og maktkamper, til holmgang og æresdrap. Jeg gleder meg!

Brit Bildøen
Boka om Jon Utskott og Adam Hiorth er ferdiglest og omtalt! Adam Hiorths veg var ei fornøyelig affære, og jeg koste meg masse med lesinga. Anbefales!

Jens Bjørneboe
På den andre sida sitter Jens Bjørneboe, det store alvorets mann. En intens motvekt til Bildøens humørfylte miljøkaving. Jeg sparer han til en grå dag, da humør og vær passer overens med det dystre, mørke som han skriver fram. Ingen blir spart, verken samfunn eller mennesker - og heller ikke leseren.

Liv Køltzow
Etter lang tids lesing og mye fundering, kom det endelig et langt innlegg om Liv Køltzows bok om Amalie Skram, lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill. Verdt hver time! Amalie Skram er en fascinerende og kompleks person, og Køltzow makter å gjøre henne levende. En får også et godt innblikk i hvorfor Amalie Skram skreiv så godt, og hvorfor det hun skreiv fortsatt gjør så massivt inntrykk. Ei imponerende bok, intet mindre. Lesekryss!

Per Olov Enquist
Før den siste juletallerkenen er rydda bort og nyttårskalkunen kommer på bordet, har jeg et mål om å i alle fall begynne på Per Olov Enquists sjølbiografi Et annet liv. Kan hende jeg må realitetsorientere lesemålet mitt etter hvert, men ambisjonene er det i alle fall ingenting å si på.

Elisabeth Aasen
Jeg har brukt store deler av november på å lese Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen sammen med Birthe. Boka er god, men kan hende litt tung, og jeg må innrømme at jeg har slitt litt med konsentrasjonen når det har butta i mot. Men nå er jeg i mål, og innlegg kommer snart. 

Jennifer Egan
Bølle på døra, står det på ei bokrygg i ulestreolen min, og jeg tenker på da jeg var lita og gikk julebukk og gamle rosiner og bløte mandariner var alt vi fikk. Vi var nok ikke så veldig bøllete, men dårlig snop gikk vi fort lei av, gitt. Det blei en del ringe-på-og-stikke-av på nyåret. Men av en eller annen grunn tror jeg ikke at Egans roman handler om akkurat det.

Tracy Chevalier
Englefall sneik seg inn og blei lest mellom den virkelige verdens kvinnesakskvinner som skildres hos Elisabeth Aasen og damer med skikkelig tæl, skildra av Doris Lessing. Englefall er bleikere enn det meste, men passerer vel til nød. Lesekryss.

Doris Lessing
Jeg henger etter med mye, men særlig har det dratt ut med Lessing-boka, som skulle ha vært lest for snart en måned sia til åttende runde av Bokhyllelesing 2016. Jeg kan ikke skylde på annet enn dårlig tidspunkt, for boka er god. Og dessuten er jeg snart i mål, så et innlegg er innen rekkevidde.

Biografi
I midten av desember er det tid for årets siste runde av biografisirkelen, og temaet er is og snø eller noe deromkring. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal tolke emnet, og har som kjent ikke enormt mye å velge i mellom. Men om jeg får tid til å lese, kan det hende at jeg går for boka om Den svarte vikingen. Om jeg har skjønt rett, gifter han seg med ei dame fra Bjarmeland, og der er det rikelig med både is og snø. 

Sigrid Undset
Jeg og Birthe samleser jevnt og trutt, og nå lurer vi på å sette i gang med Undsets andre romanserie fra middelalderen, nemlig de to omfangsrike bøkene om Olav Audunssøn. De er helt nye for meg, så jeg gleder meg veldig! Tidspunkt er enda litt uklart. Om du vil være med, er det bare å lese.

Amalie Skram
I jula er det desidert siste runde av Bokhyllelesing 2016, der vi bare skal kose oss og lese kalenderbøker, julebøker eller julegavebøker. Jeg skal lese Julehelg av Amalie Skram, ei bok med jul i tittelen som jeg attpåtil fikk til jul i 2013. 

Faglitteratur
Kvinners spor i skrift - supplement til norsk litteraturhistorie faller greit innafor kategorien faglitteratur. Her er det rett på sak med mange fakta, biografiske riss, saklig diskusjon, litterær produksjon, påvirkning i samtida, ignorering i framtida, samt heftig argumentasjon over hvorfor den og den er viktige - både som kvinner, forfattere og tradisjonsbærere. Et strålende verk! 

Med ønske om ei fin adventstid for dere alle!

søndag 27. november 2016

Adam Hiorths veg

Bilete: Samlaget.no
Etter å ha vore på ei traurig reise i England med Tracy Chevalier, gjekk ferda heim att til Noreg med Brit Bildøen (f. 1962) som reiseleiar. Og godt var det! Brit Bildøen har ofte skrive realistiske, kjenslesterke romanar, med kvinner i hovudrollene. Ho skriv om lengta etter å få barn, om vonde samlivsbrot, om problematiske relasjonar, om det vanskelege familielivet. Og ikkje minst har ho skrive den flotte essaysamlinga Litterær salong, ei bok om ti kvinnelege forfattarar som tyder mykje for henne personleg. Difor var overraskinga stor då eg tok til med romanen Adam Hiorths veg frå 2011. Der finst det knapt ei kvinne!

     I eit toroms husvære på Bislett, midt i hovudstaden, bur det ein sekstifire år gammal mann som har vigd det meste av livet sitt til miljøsaka. Det lange, skjeggete ansiktet til Jon Utskott er kjent for dei fleste, for det går knapt ei veke utan at han har et lesarinnlegg på trykk, eller blir intervjua i aviser eller på tv om kor dårleg det står til med miljøet, og korleis vi bør leve for å rette opp dette. 

Boka byrjar med ei oversikt over livet til miljøvernaren, nei, miljøkjempa Jon Utskott, som hamrar i veg på avisinnlegg, lagar økologisk grønsaksgryte omtrent kvar dag og bakar eige brød. Han har mykje hår og skjegg, er godt inntulla i ull og noko oppi åra. Kvar sumar syklar Jon Utskott Noreg på kryss og tvers. Han tek til i Oslo, og derifrå går det vestover. Denne sumaren skal han også sykle. Men problemet er at det er nokon som vil vere med: Den unge dokumentarfilmskaparen Adam Hiorth kunne gjerne tenkje seg å følgje miljøkjempa eit stykkje på vegen for å lage ein ironisk film om Jon Utskott.

     Jon Utskott kan verke skremmande på enkelte når han dukkar opp med heilskjegg og eit intenst, nesten vilt blikk langt inne i skjeggheimen. Håret, som ein gong var samla i ein blank, svart hestehale som mange jenter såg langt etter, er no frynsete og grått og gjer seg best når det får falle, eventuelt flyge, fritt rundt det magre ansiktet. Stemma er kraftig, men også den er noko frynsete etter mykje roping i megafon på halvtomme torg og talar i fullsette kommunestyresalar. Dei som kjenner mannen, elskar han, motstandarane fryktar han, og dei som ser han første gong, kan godt finne på å le.

Jon Utskott vil ikkje ha nokon følgjebil med hoiande dokumentarfilmskaparar etter seg. Det vil berre øydeleggje turen. Han krev difor at den unge Adam Hoirth får sykle, nett som han sjølv. Elles vil ikkje dokumentarfilmen få noko autentisitet, seier han, og tenkjer at no, no vert eg kvitt Adam Hiorth. Sjokket er stort når Adam Hoirth ringjer attende og takkar ja. Han har byrja å førebu seg med litt spinning på treningssenteret, og skal vere klar i mai. Difor må Jon Utskott planleggje reisa si endå tidlegare enn vanleg, og han må attmed bale med eit viktig spørsmål: Må han ha med denne jyplingen i det heile?

     Miljøkjempa la på røret og banna så det lyste. Han banna så dei sist innkjøpte bøkene skvatt ut av hyllene. Han banna så den døve naboen hoppa i stolen. Så sette han seg ved skrivebordet med hovudet i hendene.
     Jon Utskott er, som tidlegare nemnt, ein heidersmann av den gode gamle sorten. Han har aldri oppført seg direkte dårleg mot folk, bortsett frå kanskje i sin spede ungdom, då fridomstrangen tvinga han til å vere avvisande mot ein del unge jenter som prøvde å gripe tak i hestehalen hans og halde han fast. Nei, han er eit danna menneske, sjølv om han kan vere ein barsk meiningsmotstandar. Og han skjøna at når Adam Hoirth hadde komme han i møte på det urimelege kravet hans, så fortente han respekt.

Etter mange lange maidagar og mykje venting på å kome i gong med noko han veit kjem til å verte ei katastrofe, vert det 17. mai, dagen då Jon Utskott hiver seg på sykkelen og tråkkar ut av hovudstaden. Adam Hiorth på si side, er for seint ute. Og han sliter med å halde tempoet. Jon Utskott ligg stendig foran, frakkeskjøtane vaiar i vinden, og vips er han vekk bak ein sving. Adam freistar å få til litt filming med, på bilvegen, der kan jo Jon Utskott hytte med neven mot bilane eller noko? Adam vert utskjelt, og vert liggjande etter. Igjen. Det gjer låkt i musklar han ikkje visste at han hadde. Og sykkelsetet gneg både her og der, og heile stasen vert så sår, så sår.

     Jon hadde omtrent ikkje ytra eit ord etter at dei sykla ut frå Kongshaug. Stumme, og etter kvart i stummande mørke, hadde han og Adam lege tungt på pedalane langs ein bakkete og svingete riksveg, gjennom skog og over myr og hei, til alt som måtte finnast av tankar etter kvart var erstatta av blank smerte. Dynamoen på sykkellykta til Jon gjorde det tyngre å trø, så sjølv han måtte tåle at lårmusklane brann med ein stadig meir intens loge. Han hadde flytta med seg den gamle dynamoen frå sykkel til sykkel, fordi det gjorde han lykkeleg å kunne produsere akkurat nok energi til å lyse opp sin eigen veg. No misunnte han Adam batterilykta hans. Men den gjorde ikkje all verdas forskjell, for i tillegg til brannen i lårmusklane kjende Adam sterk svie i handflatene og rumpeballane. Begge to beit tennene saman og heldt fram heilt til eit lenge undertrykt stønn - det var vel nærast eit skrik - slapp ut mellom tennene til Adam.

For å gjere ei lang reise kort: Det opnar ikkje bra. Jon trur vondt om Adam: Adam er jo berre ein ung jypling utan peil på miljøet. Han kan muligens filme, men han er ein treig syklist, han er sjølvoppteken og lite oppdatert. Men Adam trur vondt om Jon óg: Jon er en gammal tufs som nektar å innsjå at han er nettopp det - utdatert. Og kven er det som høyrer på han? Ingen! Alt skal verte avdekt for ope kamera. Dei tek feil, både to, og dei vert sjølvsagt vener. Det skulle bare mangle, for Bildøen sender radarparet gjennom ei heil rekkje av vanskelege, harde, livstruande og nærast umoglege utfordringar.

     Adam var langt inne i planlegginga av filmopptaka neste dag da noko hardt trefte han mellom skulderblada. Før han rakk å snu seg, slo ein ny stein inn i låret hans. Han hadde vore i ferd med å henge opp plakaten utanfor ein skule, og oppdaga no at fleire djevelungar hadde samla seg bak eit leikeapparat. Han registrerte også at dei hadde hendene fulle av steinar, og at desse steinane no hagla mot han.

Eg skal ikkje seie noko om korleis det heile ender, det kan du lese sjølv! For er det noko denne boka er, så er det lettlesen og morosam. Ho passar for mest alle. Dei som ønskjer det, kan reflektere over miljøpåstandane som Jon Utskott kjem med, og problematikken han og Adam vert sende inn i. Dei som har lese Don Quijote, kan tydeleg sjå dei intertekstuelle referansane. Miljøkampen er jo ein kamp med og mot vindmøller! Og dei som har sett mykje film, kan sjå at Adam Hiorths veg er ein roadmovie i bokform, men cabrioleten er bytta ut med to miljøvenlege syklar. Uansett kva ståstad ein les utifrå, vil ein finne noko her å ta med seg vidare.

     Morgonen rann i den vesle industribyen Stålfoss. Betongsiloane ved kaia spegla seg i den blanke sjøen. I dobbel utgåve var dei nesten vakre. Spegla seg gjorde også den tjukke, kvitgrå røyken som tvinna seg opp og ut av høge skorsteinar. Ein jamn dur av bilar og ein meir hissig og ujamn dur av lastebilar og truckar begynte å gjere seg gjeldande. Folk dukka opp i gatene, først i markante straumar mot fabrikkbygningane, seinare sporadisk, gåande og syklande i alle retningar.

Bildøen skriv med eit friskt og levande språk, fullt av nyansar, fargar og natur. Nynorsken er lett og tilgjengeleg. Ho skildrar stemningar, menneske og andlet slik at ein både kan sjå og føle. I mest alle avsnitt nyttar ho humor, og i fleire situasjonar evnar ho å skildre det som hender frå både Jon Utskott og Adam Hiorth si side, utan å trøytte lesaren. Det gjer at boka er full av dynamikk. Romanen tek til i eit Oslo me kjenner, men jo lenger vest me kjem (Asker, Drammen), jo meir fantasi vert nytta i namn og miljøteikningar (Kongshaug, Stålfoss, Grå, Jordfall) - mest heile vegen utan å bryte med det realistiske. Det gjer at lesaren kjenner seg att utan at det vert for personleg. Men mot slutten vert det likevel litt for mykje for denne lesaren, og det realistiske flyg ut av vindauget. Like fullt har eg hatt ei framifrå lesaroppleving og kan trygt rå andre til å lese boka.

mandag 21. november 2016

Englefall

Bildekilde: Bokelskere
Etter å ha lest den omfattende og intense biografien om Amalie Skram, var det på tide med noe lettere. Jeg fant Englefall i veska mi en dag, og begynte derfor å lese på den. Det var fort gjort, for boka innehar ikke noe særlig motstand, verken språklig sett, gjennom finurlige plot, spennende karaktertegninger, oppstykka kronologi eller krevende metaforer. Det var rett og slett en ganske monoton, lite overraskende og noe tom underholdningsroman med historisk bakteppe.

Forfatteren er den Londonbosatte amerikaneren Tracy Chevalier (f. 1962), som har gjort det til sin nisje å skrive lette historiske romaner, gjerne med utgangspunkt i berømte malerier. Pike med perleøredobb (på norsk i 2003), som også er filmatisert, er uten tvil mest kjent. Fra før har jeg i tillegg lest Damen og enhjørningen (2004) og Uskyld (2007), bøker jeg heller ikke likte særlig godt, så hvorfor bok nummer fire har funnet veien til meg, er fortsatt litt uklart. Kanskje det var den pene forsida. Men nå er jeg i alle fall helt sikker på at denne dama ikke er noe for meg.

Englefall (2010) åpner i januar, 1901. Dronning Victoria (1819-1901) er død, det er en offentlig sørgehøytid, og Kitty Coleman sparker en fremmed mann ut av senga si. Heldigvis går han uten å mukke. Men hvordan i alle dager har det blitt sånn? Hva har skjedd med henne og Richard? Etter flere års ekteskap og kun ett barn har de glidd inn i en meningsløs tralt der de sjeldent ser hverandre og ofte krangler. Kitty bruker mye tid på å lese bøker, hun holder salong og drømmer om andre tider, andre dager, et annet liv.

Dattera Maude er fem år. Hun er med sine foreldre på kirkegården, det naturlige stedet å samles når en høyt elsket monark har gått bort. Svart er den korrekte fargen på klærne, men mora går i mørkeblått. Det har kosta henne nok en feide med ektemannen, og når hun kun ser andre svarte antrekk, skjemmes hun i hemmelighet. På familiegravstedet har familien Coleman fått satt opp ei diger urne. Nabogravstedet har pryda sitt med en stor engel. Stilkollisjonen omtales nådeløst, og det blir noe uenighet når familien Coleman møter sine kirkegårdsnaboer, nemlig familien Waterhouse. De har to døtre, og den eldste, Lavinia, er også fem år. Men mellom døtrene er det ingen uenighet å skue. De er nemlig overbeviste om at de har funnet ei venninne.

Og slik skal det altså gå. Gjennom flere samtidige besøk på kirkegården, etter hvert noe hyppige, og en tilfeldighet som gjør at de to familiene blir naboer, blir faktisk Maude og Lavinia bestevenninner. Det er et vennskap som strekker seg over de drøye ni åra som skildres i boka. På denne tida rekker de å rivalisere, forgude, irritere seg over, krangle heftig, oppleve de verste tragedier, miste kontakten og gjenforenes. De blir nesten voksne, også, i løpet av de 330 sidene. Alt i takt med tida og det som foregår i deres respektive familier. 

Persongalleriet er forholdsvis stort, men ingen av personene har ei tydelig hovedrolle. Jeg fikk mest sympati med Maude og Kitty Coleman, kanskje fordi boka åpner med dem, og oppfatter derfor disse som de viktigste personenen i romanen. Forfatteren skildrer situasjonene sett fra ulike synsvinkler, og kapitlene har navn etter den som ser. Det er en oversiktlig måte å gjøre det på når en ikke vil velge seg en hovedperson, og Chevalier turnerer grepet godt og vant. Men ulempen er at det blir en del repetisjon, som igjen gjør lesinga tam. 

I tillegg er romanen i seg sjøl ganske forutsigbar. Det er ikke noe sjokk at den misfornøyde og frustrerte Kitty Coleman innleder ei affære. Det er heller ikke veldig overraskende at det får konsekvenser - det får den jo alltid, ellers ville affæra vært meningsløs. Nytt for meg er varianten med hva som skjer med Kitty Coleman etterpå, denne voldsomme interessa for kvinnesaken og arbeidet med stemmerett for kvinner. Men forfatteren begrunner greit nok, sjøl om det verken er skildra eller hjemla i Kittys person. Et slikt overfladisk nivå hører vel til sjangeren.  

For å skape kontraster i romanen, tilhører naturligvis nabokona Gertrude Waterhouse et helt annet kaliber. Hun er mer enn nok fornøyd med at mannen stemmer for henne, og hun finner seg i å være underlegen i kraft av sitt kjønn. Hun holder på alle former og fraser og sosiale koder. I hennes øyne er Kitty svært vulgær, så vulgær at hun knapt holder ut å gå i salong hos henne. Nei, det er lettere å legge seg sjuk!

Dynamikken som stammer fra disse familiære forskjellene, er så sårt nødvendig i denne romanen. For det fins nesten ikke spenning eller temperatur her, boka er et drama, et melodramatisk, oppstylta drama, der det lesses på for å vekke emosjonelle reaksjoner. Og sjøl om det skjer mye i boka, virker den stillestående og progresjonsløs. Når håndverket i tillegg ikke helt på topp, ender jeg som regel bare med å bli irritert. 

Det som Chevalier nok en gang er god på, er tidskoloritt. Hun har med ei rekke stil- og moteriktige detaljer og observasjoner, om interiør, klær, mat og husholdning, men også skildringer av ulike klasser, yrker, fritidssysler, helseproblemer, normer, gravferdsskikker, politiske møter og lignende. Slik får hun historia til å framstå som sann og virkelig, sjøl om den formidles slapt. Noen av de fineste avsnittene er å finne hos folkaliseringsinstansen Simon Field. 

Et annet høydepunkt er kvinnene. Sjøl om de er flate og tamme som personer, får Chevalier godt fram den grunnleggende idealistiske forskjellen mellom familiene, eksemplifisert i to sett med mødre og døtre. Forskjellene gjelder for eksempel sømmelig oppdragelse og nødvendig skolegang for pikene, barnas personligheter og interesser, hvordan Kitty og Gertrude driver husholdningene sine, framtidsutsikter de har for seg sjøl og barna, forventningene de hadde til ekteskapet og ikke minst holdningene til kvinnas frigjøring. Gjennom Englefall tydeliggjøres mange grunner til hvorfor denne prosessen var vond og vanskelig i Storbritannia. Åra som skildres, fra 1901 til 1910, var ei voldsom brytningstid, der viktoriatidas strenge og stramme idealer for alvor prøves, vurderes og til en viss grad faktisk forkastes. Og det er så uendelig mye spennende og interessant som skjer! Å redusere tida til dette, til Englefall, er rett og slett ikke godt nok.

lørdag 19. november 2016

Bokhylletelling etter forfatter

For akkurat to år sia hadde jeg et innlegg her på bloggen der jeg telte over bøkene mine og lista dem opp etter forfatter. Kan hende det ikke er så interessant for alle andre å kikke på, men for meg er det uten tvil artig - og nyttig. Er det stillstand i hyllene for skjønnlitteratur, eller har det skjedd noe? Jeg har nylig utvida alle reoler med topphyller, og jammen er det ikke snart fullt igjen. Det betyr jo at det er et jevnt tilsig - tror jeg. Hva, eller hvem, har jeg lest? Og hva annet har eventuelt skjedd sia 19. november 2014? Endringer står i kursiv.

A
Ahern, Cecilia: 2
Ajar, Émile: 1
Atwood, Margaret: 7
Andreassen, Kyrre: 1
Anker, Nini Roll: 1
Aristofanes: 1
Austen, Jane: 4
Austigard, Edmund: 1

B
Bache-Wiig, Anna: 2
Balzac, Honoré de: 2
Barbery, Muriel: 1
Baricco, Alessandro: 1
Barrie, James Matthew: 1
Basso, Aina: 1
Bernières, Louis de: 1
Bildøen, Brit: 5
Bjørnson, Bjørnstjerne: 1
Blixen, Karen: 3
Boyson, Emil: 1
Brantenberg, Gerd: 1
Breiteig, Bjarte: 3
Brekke, Eldbjørg: 1
Brontë, Charlotte: 1
Brontë, Emily: 2
Byatt, A. S.: 1

C
Calvino, Italo: 1
Carr, John Dickson: 3
Chandler, Raymond: 1
Chaucer, Geoffrey: 2
Chevalier, Tracy: 3
Christensen, Inger: 1
Christie, Agatha: 6
Churchill, Caryl: 1
Claussen, Jan Morten: 1
Collett, Camilla: 1
Conrad, Joseph: 1
Cornwell, Patricia: 1
Cunningham, Michael: 1

D
Dickens, Charles: 2
Ditlevsen, Tove: 1
Doyle, Arthur Conan: 1
Dumas, Alexandre: 2
Duun, Olav: 2

E
Ekman, Kerstin: 1
Elíasson, Gyrðir: 1
Enquist, Per Olov: 6
Euripides: 1

F
Fagerholm, Monika: 1
Falkberget, Johan: 3
Faulkner, William: 1
Fayette, Madame de la: 1
Fielding, Helen: 2
Forster, Edward Morgan: 1
Fosse, Jon: 3
Fossum, Marita: 1
France, Marie de: 1

G
Gabrielsen, Linda: 1
Garborg, Arne: 3
Gavalda, Anna: 4
Goethe, Johann Wolfgang von: 1
Gogol, Nikolaj: 1
Golding, William: 1
Grydeland, Mari: 1

H
Haddon, Mark: 1
Hamsun, Knut: 1
Hanff, Helene: 1
Harstad, Johan: 1
Hemingway, Ernest: 1
Henriksen, Vera: 4
Hoem, Edvard: 1
Holberg, Ludvig: 2
Holvik, Ingvild: 1
Hustvedt, Siri: 1
Huxley, Aldous: 1

I
Ibsen, Henrik: 1

J
Jacobsen, Roy: 1
James, Phyllis Dorothy: 1
Jansson, Tove: 1
Japrisot, Sébastien: 1
Jelinek, Elfriede: 1
Jones, Sadie: 1
Jølsen, Ragnhild: 6

K
Kaarsbøl, Jette A.: 1
Kalvø, Are: 3
Kielland, Alexander Lange: 4
Kielland, Marianne Røise: 1
Kipling, Rudyard: 1
Knudsen, Lise: 1
Kostova, Elizabeth: 1
Kristensen, Mirjam: 3
Kriznik, Heidi Marie: 1
Kuhn, Yvonne C.: 1
Kvalvaag, Hilde K.: 1
Kvåle, Frøydis: 1

L
Lagerlöf, Selma: 8
Lee, Harper: 1
Levin, Ira: 1
Lewis, Clive Staple: 7
Linderborg, Åsa: 1
Lindgren, Torgny: 2
Lindstrøm, Merethe: 3
Linnestå, Aasne: 1
Løvåsen, Sigmund: 3

M
Mantel, Hilary: 1
Maurier, Daphne du: 1
Mazetti, Katarina: 1
McEwan, Ian: 11
Mitchell, Margaret: 1
Morrison, Toni: 1
Morton, Kate: 3
Moses, Kate: 1

N
Nedreaas, Torborg: 4
Némirovsky, Irène: 1
Nicholls, David: 1
Nærum, Knut: 1
Næss, Atle: 1

O
O'Connor, Joseph: 1
Ondaatje, Michael: 1

P
Paasilinna, Arto: 4
Pamuk, Orhan: 1
Pessl, Marisha: 1
Petterson, Per: 4
Plath, Sylvia: 1
Poe, Edgar Allan: 1
Pol, Marieke van der: 1
Prøysen, Alf: 1

Q

R
Ramsland, Morten: 1
Ravatn, Agnes: 3
Rishøi, Ingvild H.: 2
Roy, Arundhati: 1
Rushdie, Salman: 1

S
Sandel, Cora: 1
Scheen, Kjersti: 2
Schlink, Bernhard: 1
Scott, Gabriel: 1
Sebold, Alice: 1
Setterfield, Diane: 1
Shakespeare, William: 2
Skjelbred, Margaret: 2
Skram, Amalie: 8
Småge, Kim: 3
Sofokles: 1
Steen, Thorvald: 3
Steinbeck, John: 3
Süskind, Patrick: 1
Sutcliff, Rosemary: 1
Szabó, Magda: 1

T
Tiller, Carl Frode: 7
Tolkien, John Ronald Reuen: 4
Tolstoj, Leo: 1
Tremain, Rose: 1
Troyes, Chrétien de: 1
Tunström, Göran: 1

U
Ullmann, Linn: 1
Undset, Sigrid: 8

V
Verne, Jules: 1
Vesaas, Tarjei: 2
Vaage, Lars Amund: 1

W
Walters, Minette: 1
Wassmo, Herbjørg: 4
Wiese, Jan: 1
Wilde, Oscar: 2
Woolf, Virginia: 3

X
Xinran: 1

Y

Z
Záfon, Carlos Ruiz: 1
Zahl, Jan: 1

Æ

Ø
Øyehaug, Gunnhild: 1

Å
Aarø, Selma Lønning: 1

I tillegg til disse titlene kommer det i år som i fjor tolv titler der forfatteren er ukjent - hovedsaklig middelalderlitteratur.

42 endringer blei det til slutt - og disse 42 består av både helt nye forfatterbekjentskaper, som for eksempel Aina Basso, Gyrðir Elíasson, Toni Morrison og Rudyard Kipling, og utvida bekjentskaper, som er tilfellet med blant annet Carl Frode Tiller, Ian McEwan, Selma Lagerlöf og Vera Henriksen. Men stort sett er det kursivert i første halvdel av lista. Det er nok fordi jeg til stadighet lider av kronologihysteri - jeg bare må gå systematisk igjennom hyllene i alle bokhandler jeg besøker. Og da begynner jeg naturligvis på A, og kommer sjelden lenger enn til L eller M. Det er nok noe jeg må jobbe med i framtida, eventuelt må jeg bli flinkere til å ønske meg bøker av forfattere hvis etternavn begynner på bokstaver etter L og M.

Videre ser det ut til at de gode gamle favorittene fortsatt står sterkt - forfattere som Amalie Skram, Sigrid Undset, Margaret Atwood og Per Olov Enquist er godt representerte. Ny på lista er derimot også favoritten Ragnhild Jølsen, som jeg for alvor begynte å interessere meg for i 2013, men som jeg fortsatt ikke hadde ferdiglest høsten 2014. Nå, derimot, har jeg lest omtrent alt hun har skrevet - i alle fall det som er utgitt - og ser fram til å prøve meg på en ordentlig biografi om henne, dersom en slik skulle komme meg i hende.

Konklusjonen blir altså at det har skjedd en del på disse to åra, dog ikke mest. Jeg har i alle fall fått lest litt, heldigvis mye fra ulestreolen, men også fra biblioteket, og naturligvis også en del faglitteratur og sakprosautgivelser, som står i andre reoler. Det jeg også blei klar over ved denne gjennomgåelsen, er hvor mange titler jeg ikke kunne tenke meg å lese på nytt. Om det blir ei skikkelig bokjul, kan det hende jeg får donere bort litt på nyåret.

Hvordan står det til i bokhyllene dine?