torsdag 23. mai 2019

Lesetimen

Jeg er med på lesetimen, og det håper jeg du er også!

Nasjonalbiblioteket skriver på sine sider om Bokåret 2019: I én time, torsdag 23. mai kl. 19.00-20.00 utfordrer vi alle i Norge til å sette av en time til å lese. Les det du vil! Romanen du aldri ble ferdig med, en novelle du har lest før, krimmen du allerede er langt inne i, eller en barnebok for de minste - det viktigste er at du er med!

Jeg sitter med Hvis du vil av Helle Helle, andre bindet av Christianus Sextus av Johan Falkberget, Jacob av Alexander L. Kielland og, ikke minst, Emil i Lønneberget av Astrid Lindgren. Litt for en hver smak, altså. Hva leser du?

God lesetime!

tirsdag 14. mai 2019

Å lese eller ikke lese

I anledning Bokåret 2019 har jeg gjort meg noen tanker rundt egen lesing og hva det betyr for meg. Det kulminerte raskt rundt formuleringa Å lese eller ikke lese. Og det er spørsmålet jeg besvarer her. Eller, for meg er det egentlig ikke et spørsmål. Lesinga er som et grunnleggende behov, ikke helt som pusting, men nesten. Jeg skal lese. Jeg må lese. Men hvorfor leser jeg?

1. Jeg leser fordi jeg liker det.

2. Jeg leser fordi jeg har respekt for, sans for, nyter og koser meg med skrivehåndverket i seg sjøl, komposisjon, handling, språk, skildringer, struktur, personer, historier. Jeg får besøke steder jeg aldri ellers ville besøkt, og blir kjent med personer jeg aldri ellers ville kjent, om det ikke hadde vært for akkurat den boka. Og det fins alle slags bøker om alle slags mennesker!

3. Jeg leser fordi det får meg til å tenke nye tanker, høre nye stemmer eller reflektere på nytt eller annerledes over noe jeg trodde jeg hadde gjort meg opp en mening om. Gjennom skildringer av mennesker i totalt ulike livssituasjoner enn min egen, opprettholder jeg medfølelse og sympati med andre, og bevarer ei lita innsikt i andres liv som jeg ser på som nødvendig.

4. Jeg leser fordi det er lærerikt og interessant. Ulike bøker presser meg til å interessere meg for ulike temaer, ofte andre temaer enn de jeg vanligvis er opptatt av. Dette stimulerer og tvinger meg til å erkjenne at verden ikke bare er enten-eller. Litteraturen gir meg et nødvendig nedslagsfelt jeg kan orientere meg utifra, som er ikke-tabloid, men minst like aktuell.

5. Jeg leser fordi lesing gir meg kunnskap og erfaring. Erfaringa er annenhånds, ja, men den er likevel der, og jeg trenger den og liker den og bruker den. I eksistensielle dilemmaer, for eksempel, opplever jeg at det er nyttig å lese om saken, for at jeg sjøl skal kunne reflektere ytterligere. Eller når jeg skal foreta viktige valg, er det vesentlig å innhente kunnskap før valget tas. Og jeg opplever at jeg både kan innhente kunnskap og erfaring fra faglitteratur (direkte) og skjønnlitteratur (indirekte) som begge er nyttige på hver sin måte.

6. Jeg leser fordi lesing krever og endrer. Jeg må være fokusert og følge med, jeg må være villig til å gå med på bokas premisser, jeg må akseptere ublide skjebner og vonde hendelser, sterkt språk og harde livsvilkår. Og etterpå er jeg ikke helt den samme.

7. Jeg leser fordi jeg kan. Fordi jeg ønsker å holde ferdigheten å lese ved like, og stadig utvikle den, framfor å la den forfalle. Fordi lesing i seg sjøl er meningsfylt og gir glede, og fordi aktiviteten å lese gjør godt. Så jeg setter av tid.

8. Jeg leser fordi jeg vil. Fordi det er ei glede å begynne på ei bok, ei glede å holde på med den og ei glede å lese den ut. Og hvorfor skal en ikke ville noe som gir en glede?

9. Jeg leser fordi jeg må. Ja, jeg må. Jeg får abstinenser om jeg går for lenge uten å lese. Jeg blir stressa og oppjaga og har vansker for å roe meg helt ned, jeg får vondt i huet og blir raskt ukomfortabel. Lesinga gir meg et eget rom, et eget sted og ei egen tid, som jeg trenger. Og sjøl om jeg deler boka med mange andre lesere og kan velge å dele leseropplevelsen min med mange andre også, er den bare min når jeg holder på.

Dette er noen av mine mange, mange, mange årsaker til å lese. Hva med deg, hvorfor leser du?

Jeg minner igjen om Bokåret 2019, som er ei nasjonal feiring av boka, lesing og leserne og skal pågå gjennom hele 2019. Årsaken til at Bokåret er nå, er at det nettopp i år er fem hundre år sia de to første norske bøkene blei trykt. Og det er da noe å feire. Godt bokår, kjære bokelsker!

mandag 13. mai 2019

Sankt Hans fest

Alexander L. Kielland
Den korte romanen Sankt Hans fest (1887) av Alexander Lange Kielland (1849-1906) kan oppsummeres veldig fort og greit: Byens glade gutter bestemmer seg en fuktig kveld for at de skal lage en skikkelig sankthansfest for alle - høy og lav, men særlig lav - og klarer på kun noen dager å få med seg nesten hele byen på forslaget. Det kommer til å bli så moro! Men så kommer presten hjem igjen, etter å ha vært ute på en av sine mange reiser. Og fordi nettopp denne presten er ingen ringere enn Morten Kruse, litt for glad i mat og penger og makt, skal han naturligvis legge seg oppi planene.

Sankt Hans fest kan betraktes som en frittstående oppfølger til romanene Gift (1883) og Fortuna (1884) og følgelig kjenner vi igjen flere av personene, sjøl om fokuset har skifta sia sist. For eksempel følger vi ikke lenger så tett Abraham Løvdahl - han er nå blitt redusert til en biperson som lister seg stille rundt. Verken kona Clara eller faren, professor Løvdahl, er viktige her, og de var nokså avgjørende i forrige bok. I stedet veksler teksten hovedsakelig mellom Randulf, Holck og Garman - de gladeste guttene i klubben. Og naturligvis presten, tidligere kjent som Morten Bakstrever.

Det er klart det er moro å lese om hvordan det går med disse menneskene, som en føler en kjenner litt etter to tidligere romaner. Men samtidig er det en bismak her. Slettes ikke alle har fått en hyggelig skjebne. Noen er blitt tause og motløse (her finner vi nevnte Løvdahl). Noen er støyende og enkle. Noen er nærmest knust av det økonomiske fallet som skildres i Fortuna (familien Kruse, for eksempel, men Morten Kruse har brukt sitt nederlag, sitt hat og sin bitterhet nokså effektivt). Og noen har benytta sjansen til å arbeide seg oppover, og har skodd seg på andres ulykke. Romanen har et rikt persongalleri, og Kielland hopper som vanlig i tredjeperson helt uanstrengt fram og tilbake mellom menn og kvinner, gammel og ung. Og fordi han karakteriserer så uhorvelig godt, går en ikke i surr underveis.

Ytre sett er altså handlingsrammene enkle og tydelige, og kanskje ikke særlig spennende. Men når Kielland går inn på hver enkelt person og skildrer dem, får vi flere eksempler på indre spenning. For eksempel i forhold til hvordan Morten Kruse arbeider, og på hvilken måte han tar for seg ulike personer. Det er en gru å lese! Det gir frysninger å lese skildringene av hvordan Kruse tolker de ulike menneskene han snakker med, innsmigrer seg eller avviser, anklager og skjeller ut, tilpasser seg deres nivå og deretter river dem i stykker. Og det verste er jo at slikt skjer, hver dag, i virkeligheten også! Det må også nevnes at karakteren Kruse er basert på Lars Oftedal (1838-1900), venstrepolitiker og prest. Kielland hadde et par høner å plukke med Oftedal, og aggresjonen bak skildringene er sterk, tvers igjennom hele denne romanen.

Sankt Hans fest handler kanskje om en fest, men er i virkeligheten en rein tragedie for de involverte, altså hovedsakelig byens glade gutter, men også andre. For Kruse kommer, og han bruker alle midler for å få sin vilje. Hans trofaste følgesvenner, kalt kaninene, hopper og spretter over det ganske land, og hvisker og tisker om alt. En kan aldri vite hvem som er kanin og ikke, for Kruse har fremragende midler som han bruker for å omvende folk. Raskt forstår vi at ikke alt her skal gå som planlagt, og tematikken glir fra fest til makt og det er duka for nok et slag i den vesle byen.

Sjøl om dette ikke er Kiellands fremste realistiske og naturalistiske verk, kan en ikke la være å se visse trekk. Det, i kombinasjon med at litterære personer og hendelser er basert på virkelige personer og hendelser, skulle kanskje gjøre boka uleselig og uforståelig for oss i dag. Men slik er det slettes ikke. Boka er svært lesverdig, den er meningsfull, har mange gode skildringer og viktige poenger, og viser leseren elegant og effektivt hvordan noe kan spre seg så raskt som det gjør her - både på godt og vondt. Videre setter Kielland gode og dårlige sider av ett menneske opp mot hverandre, og gode og dårlige mennesker får bryne seg på hverandre. Men gråsonene er mange, og slik oppleves Sankt Hans fest som reell og plausibel.

Jeg har nevnt makt som et tema, men også religion står sterkt her, og ikke minst forståelsen av religion og hva en kan bruke religionen til. Som vanlig går Kielland hardt til angrep for å vise fram det hykleske, dobbeltmoralske, nedverdigende og krenkende ved religionen, som tvinger, skremmer og holder fast menneskene og sjelene i ei skrustikke en aldri kommer ut av. Kruse omformer og omdanner de hellige ord etter eget behov, slik at religionen blir ei farlig kraft. Jeg opplever at det kanskje er Kiellands fremste oppgave her, å varsle.

Romanen, som er blant Kiellands korteste med sine knappe seksti sider, er rask å lese, men gir en mye å tenke på. At språket er litt gammelmodig er bare kledelig, og at skildringene er noe omstendelige, er bare sjarmerende. Så får det bare være at maktspillet ikke er en svir å lese om - til det er det altfor ille.

mandag 6. mai 2019

Vårlesing, del III

Det er ingen tvil, det er vår! Og i de varme solstrålene, den milde vinden og den herlige følelsen av frihet og fritid, ligger også sommeren og lurer. Her i huset gleder vi oss masse, over sykler og sparkesykler og kosta gater, over joggesko og sandaler og tørt gress - mest brunt inntil videre, men lell - over huskestativet på leikeplassen og klatretreet midt i hagen, over sandkassa og trampolina - alt kommer fram igjen etter en lang vinter, alt må betraktes, prøves og undersøkes som for første gang. Og hva passer vel bedre enn å etterpå sitte litt på trappa i solsteika, og bare se seg rundt, lukte på våren og spise en is? Jo, det måtte være å ta med ei bok ut, det da.

Alexander L. Kielland
I april kom jeg ikke videre i lesinga, men jeg har publisert et innlegg om lystspillet Bettys formynder, og jeg har begynt på et innlegg om romanen Sankt Hans fest. Og av fjerde og siste bind gjenstår det bare tre verker, før jeg er helt i mål! Om jeg ikke får lest og skrevet om alt i mai, er det i alle fall gjort i løpet av sommeren.

Johan Falkberget
De første geseller, den første boka i trilogien Christianus Sextus, som handler om 1700-tallssamfunnet rundt gruva med samme navn, er lest, likt og omtalt. Oppfølgeren, som heter I hammerens tegn, skulle leses som en del av fjerde runde av Bokhyllelesing 2019 nå i april, men er blitt litt utsatt på grunn av ei anna bok som bare må leses ferdig først. Men leses, det skal den!

Carol Shields
Dagbøker i stein blei plutselig påbegynt og plutselig utlest! Og det var ei nokså unik bok, som jeg har tenkt mye på i ettertid, og som jeg koste meg masse med underveis. Innlegg kommer.

Ingvild H. Rishøi
Mens snøen smelta i hagen og det klukka og rant fra alle takrenner og nedløp, leste jeg Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi. Men jeg henger etter med skrivinga, så innlegg har ikke kommet her heller.

Charlotte Brontë
Fragmentet Emma på 28 sider har jeg tatt med meg både hit og dit, med et djupt ønske om å lese den så snart som mulig. Og rett som det var, var jeg i gang med Charlotte Brontë, men det var ikke Emma! Nei, sammen med to andre bokbloggere, Birthe fra JegLeser og Ina fra I bokhylla, leser jeg romanen Villette på omtrent seks hundre sider! På svensk! Og jammen er jeg ikke snart ferdig også!

Juan Rulfo
Juan Rulfo var en helt fremmed forfatter for meg, men jeg fant altså romanen Pedro Páramo i bokhylla likevel. Jeg leste den så i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Og etter litt att og fram fikk jeg skrevet om den også, og innlegget finner du her

A. S. Byatt
Innlegg om A. S. Byatts bok Biografens beretning har det også blitt, og det kan du lese her. Biografens beretning leste jeg som en del av prosjektet Alfabetlesing. 

William Faulkner
Faulkner er den nye ventegutten på lista, og blir med videre inn mot sommer og varme. Kanskje mai er måneden for Larmen og vreden?

Helle Helle
Helle Helle er også blant de uleste i april, men jeg tar henne med meg inn i mai måned og prøver igjen. Innimellom bursdager og nasjonaldag og kakespising og flaggveiving og ballongblåsing blir det kanskje tid til å lese en liten, dansk roman.

Alfabetlesing
Først ei lett oppsummering av det som er lest så langt: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Og nå er det tid for å fortsette på bokstaven E. Planen er å lese romanen En beretning om blindhet av José Saramago. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019
I mai skal vi lese bøker av forfattere vi ikke har lest før. Det er alltid spennende, og det er mye å velge i mellom her! Derfor er jeg ikke helt sikker på hvem jeg skal ta for meg, men det er William Heinesen som står oppført på leselista. I tillegg skal jeg ta igjen forrige rundes lesing.

Hipp hurra for festglade maidager, og god les!

tirsdag 30. april 2019

Bokhyllelesing: Oppfølgere

Fjerde runde av Bokhyllelesing 2019 er nå omme. Temaet denne måneden var rett og slett oppfølgere. Du kunne lese bok nummer to, tre, fire, sju, atten eller førtini, av akkurat hvem du ville. Nytt eller gammelt spilte ingen rolle, ei heller nasjonalitet eller språk. Målet denne gangen var å få unna noen av disse litt seige ventebøkene, der en kanskje kvier seg litt for å lese neste bok i serien. En vil at kosen skal vare lenge, eller en er redd at oppfølgeren ikke kan være bedre enn den foregående. 

Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

I neste runde skal vi lese bøker av forfattere vi ikke har lest før. Altså det som for oss er helt nye greier! Vi skal gjøre oss kjent med forfatterskap som kanskje har gått oss litt hus forbi, eller vi skal endelig ta for oss en forfatter vi lenge har sett fram til å lese. Sjanger velger du sjøl, og om boka er norsk og rykende fersk eller gammel og fra et fremmed land, spiller ingen rolle. Ulesthyllene dine avgjør! Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

Riktig god les til dere alle!