lørdag 12. mars 2022

Kort & godt: Livet og korleis leve det

Bilete: Det Norske Samlaget
Livet og korleis leve det. Ei handbok for vaksne av Anne Gunn Halvorsen (f. 1984) er ei tilgjengeleg og brukbar sjølvhjelpsbok. Den er ikkje ei slik bok eg plar å lesa, men plutseleg var no boka i handa mi saman med fleire andre, dinest i posen på veg heim frå bokhandelen - det var den dagen eg kjøpte femten bøker på impuls, slik hender frå tid til anna - så i hylla med resten av bøkene eg enno ikkje har lese. Og i fjor las eg ho, men eg har ikkje hatt tid til å skrive om ho før no.

Anne Gunn Halvorsen, som er journalist, forfattar, kommentator og meldar, tek utgangspunkt i eige liv og eigne vanar i skrivinga av denne boka. Ho undrar seg over korleis ho plutseleg har eit "heilt ordinært vaksenliv" med to barn, gjeld og ansvar. Og ho skjøner at ho har nytta alt for mykje tid på å googla alt frå fødslar til kjendisar, framfor å leva, og vera til stades i eige liv. Kvifor? Den brå erkjenninga får ho til å stansa opp og taka eit skritt attende. Er det slik ho vil leve, med nesa i telefonen eller dataskjermen, besett av nokre heilt uviktige nyhende om folk ho ikkje kjenner? Korleis skal ein leve? Korleis lever andre? Ja, korleis leve livet? Som om det er en fasit, tenkjer eg.

Halvorsen nytta eitt år til å forske på nett dette, og til å skrive om utviklinga av prosjektet og det ho avdekkja. Boka hennar har fem delar: Kjærleik (og korleis leve saman), Tid (og korleis bruke henne), Pengar (og om du bør bruke dei), Mat (og korleis ete utan å ta livet av deg sjølv eller andre) og Død (og korleis overleve). Til kvar del har ho intervjua ulike folk som har ulike løysingar på problem knytt til deltitlane. Det er interessant å lesa kor annleis folk løyser utfordringane, og kor nøgde dei er med sine eigne løysingar. Men revolusjonerande lesnad er det ikkje. Me veit jo at folk lever på mange måtar. 

I tillegg til å nytte eige liv, refleksjon og dybdeintervju, brukar Halvorsen også statistikk, forsking, historie, kurs og konferansar for å kaste lys over ulike perspektiv og døme, og ho gjer greie for allmenne tendensar i samfunnet. Eg er einig i mykje av det ho syner fram og konkluderar med - for det er langt på vei berre sunn fornuft. Og teksten flyt godt og er lett å lesa, sjølv om den har eit smånevrotisk og journalistisk preg. Eg kjenner meg att i mykje, til dømes det kaotiske tilværet med små born, men ikkje alt. Det vert mest litt tilgjord, og eg tenkjer, er folk slik? 

På baksida av boka står det at boka "kan gjere deg klokare - og få deg til å senke skuldrene, litt". Eg vil tru det er tilfelle for mange hipstarar i travle og bråkete bykjernar, folk som ikkje har tid til å helse på nokon i heisen, som tekstar medan dei går, som om det sparar tid, og som er så oppslukte av seg sjølve og sin eigen suksess at dei gløymer alle som eksisterar utanfor desse slitsame egoboblene. Men vil dei i det heile ta seg tid til å lesa denne boka? Eg tvilar. For oss andre, som bur på mindre stader, der tempoet ikkje er så hektisk og mødesamt, der du er på hels med alle i heisen og til og med ynskjer dei ein god dag når du går ut, der du ikkje tekstar medan du går, av di du går saman med nokon andre, og der du ikkje får lange tida til å meske deg i eigen suksess før du vert satt på plass av ein vrikjeft av ein nabo, der, der kor eg bur, der hjelper ikkje denne boka det spøtt. For me har allereie tatt nokre val, som inneber at me ikkje sit og les om treningstights eller Leah Isadora Behn til ein kvar tid, for å nytte døme frå boka. Me er allereie til stades i eigne liv, og det har me alltid vore.

Like fullt trur eg boka er fin for dei som strevar og kavar, og kan hende vil den hjelpe dei med å lande litt i seg sjølv, i at det er greitt å ikkje få til alt, at det er mogleg å ikkje ta same avgjerd som familie og vener, og at det er lov å leve slik ein vil. Og det er det viktig å hugse på. 

mandag 6. desember 2021

Kort & godt: Hunden

Bildekilde: Bokelskere
Det var vinter da jeg leste Hunden (1986, på norsk i 2016) av den svenske forfatteren Kerstin Ekman (f. 1933). Og nå er det vinter igjen. På sett og vis passer det veldig godt, for det er nemlig mange vinterskildringer i boka. Det gjenspeiles både på forsida, som er et vinterlandskap, og i åpninga.

(…) Om vinteren får granene vide kjoler. Snøen når så høyt at den fletter seg inn i den nederste kransen av grener. Når stormen feier den sammen, blir det huler og hi under granene. En rev kan søke ly der på dagtid, vernet mot blåst og farer. Orrhønene ligger under granenes kjoler, men aldri under samme rot som reven. Han krøller seg sammen der inne og venter på natten. På månelyset og skaren venter han. (…)

Og inn i dette ugjestmilde, iskalde og krevende landskapet, kommer en liten hund. En hundevalp. Som ved en tilfeldighet, et instinkt kanskje, eller en trang, løp av sted. Bare for å plutselig befinne seg helt aleine og være så fullstendig overgitt de brutale livsvilkåra ute i skogen. Med skaresnø som skjærer seg nådeløst inn i mjuke poter. Med is og snø på alle flater, og ikke noe vann som kan drikkes. Med fullstendig fastfrosset bakke som ikke gir noe varme, bare kulde. Uten mat. Med rovdyr luskende rundt, fremmede lyder, fremmede lukter. Og månens iskalde sølvglans som eneste lyskilde. Under granenes vide kjoler må han gjemme seg.

Kan noen overleve i et slik landskap? Kan en liten hundevalp klare seg? Ekman skildrer hundens kamp, mot seg sjøl, mot sulten, mot naturen, mot andre dyr, og hvordan den må overkomme den ene utfordringa verre enn den andre, helt uten å ha forutsetninger for å klare disse utfordringene. Kun instinkter, kun små, pipende lyder. En liten, uskyldig hund som var tiltenkt et helt annet liv der hjemme, på det varme kjøkkenet. Ekman er tett på hunden, som hun helt konsekvent skildrer i tredjeperson, men like fullt lar seg gli inn i som om han var en vanlig romanperson. Hun skildrer redselen hans, minnene om et hjem, at han ikke liker søle som klistrer seg fast i pelsen, hvordan han kaster opp av sult, hvordan lukter stikker i den følsomme nesa, hvor vondt det er å gå på de blodige og såre potene.

Og det som gjør denne lille romanen så flott, kan oppsummeres i to hovedpunkter. Gjennom å skildre hunden så levende, gå så nært og gjøre han menneskelig, blir det vanskelig å la være å lese «menneske» framfor «hund». «Han» like gjerne kan være en menneskelig han, en gutt. Her er naturligvis tolkningsmulighetene mange, men det er lett å leve seg inn i hundens sted. En kan sammenligne hundens liv med et menneskeliv, eller med den krevende og nødvendige frigjøringsprosessen barna har når de blir voksne og flytter hjemmefra. Det er mye som er vondt, men det vonde er også en del av livet. Videre menneskeliggjør Ekman dyret og bygger ned skillene mellom mennesker og dyr, kultur og natur, og gir en følsom leser mye å reflektere over.   

Samspillet mellom hund og menneske er det andre hovedpunktet. Hunden i boka kommer fra et godt hjem, og har slik gode forutsetninger. Men tilfeldighetene vil noe annet, og naturen gir hunden dens nye premisser. Fra å ha vært vant til mennesker, må hunden lære seg til å være uten. Fra å kue naturlige instinkter i menneskelige omgivelser, som for eksempel bjeffing, biting og hopping, må hunden lære seg til å stole på de instinktene den har for å skulle klare å overleve. Så møter den mennesker igjen. Og hvordan det går, er helt opp til hvordan menneskene møter denne vesle, sårbare valpen, som nå er en vaktsom, skeptisk og redd hund. Disse møtene er utrolig rørende skildra, og Ekman får så godt fram hvordan tillit og respekt er nødt til å ligge som grunnpilarer i enhver relasjon. Igjen er det vanskelig å ikke trekke paralleller til hvordan vi mennesker behandler hverandre, og hvor raske vi er til å dømme, uansett om det gjelder mennesker vi ikke kjenner, mennesker fra andre land eller flyktninger. Her er det mye lærdom å hente i hvordan Ekman skildrer at mennesket nærmer seg hunden på nytt. Og igjen på det menneskelige planet; det er naturligvis de mest sårbare av oss, de som har vært utsatt for for eksempel vold eller omsorgssvikt, som det vil ta lengst tid å få tillit fra og komme nær. De er som skada dyr.

Samtidig kan en ikke komme unna at Ekman sier klart og tydelig ifra om hvordan vi bør behandle dyr, og at vi bør ha en respekt for det iboende hos dyrene. De er tross alt dyr og natur, ikke mennesker og kultur. Men når vi lærer oss å eksistere sammen og stiller oss inn på hverandre, kan begge parter få så uendelig mye ut av det. Hunden av Kerstin Ekman er ei nydelig lita bok som passer godt for romanleseren, for dyreelskeren og for alle som trenger ei sår og vakker vinterbok. Stemningsfullt oversatt av Elin Brodin (f. 1963).

torsdag 11. november 2021

Livet, med stor L

Det blei plutselig stille, helt stille, herfra. Og det var ikke planlagt, det bare blei sånn. Det ligger ikke noe alvorlig bak, ikke noe dramatisk heller. Ingen er døde, ingen er sjuke, ingen er innlagt, ingen separasjon er på gang, ingen har flytta. Alle er fortsatt som de skal være, der de skal være. Det var bare Livet, med stor L, som bestemte seg for å forstyrre litt. Bare kaste på med hverdagskaos og tidsklemme og et hektisk familieliv med tre barn som ikke lenger er bittesmå, men som sjølsagt krever sitt, hele tida. I vinter blei det endringer i yrkeslivet for mannen min, jeg fulgte på i løpet av våren og begynte i ny stilling etter sommerferien. Det har ført til mye mer jobbing på oss begge og mye mindre tid til alt anna. Vi prioriterer knallhardt og bruker all ledig tid sammen med barna. Men sjøl om det er travelt og annerledes og krevende og slitsomt og mye, mye mer, har vi det veldig fint sammen.

Bortsett fra på ett punkt. Jeg har nesten ikke lest bøker de siste månedene. Jeg har faktisk lest svært få bøker i hele 2021. Det har vært så hektisk at det har vært vanskelig å hente fram ei bok for å lese den. Naturligvis forholder jeg meg til bøker - jeg jobber fortsatt med bøker og håndterer dem på daglig basis. Og bøkene jeg har hjemme får ikke stå i ro, de heller. Men det har vært så vanskelig å finne ro nok til å kunne sette seg ned og lese, bare for lesingas skyld. Bare for kos. Det har alltid vært så mye anna å ta tak i, hendelser å ta stilling til, problemer å løse, utfordringer å overkomme, telefoner å ta, e-poster å sende, møter å avholde, referater å skrive. Men igjen, ikke noe av dette er alvorlig, og vi har det godt.

Men nå, med høstregn og tåke, isete morgener og hvit frostrøyk ut av munnen på vei til jobb, nå har jeg funnet veien tilbake til bøkene igjen. Sjøl om jeg har det enda mer hektisk nå enn da jeg begynte i ny stilling. Sjøl om døgnet ikke har flere timer enn i vår. Sjøl om jeg egentlig sover for lite og jobber for mye. Nå har jeg åpna bøkene igjen, for nå trenger jeg dem. De er hvilepunkt, ro, avkobling og kos. De er verdifull egentid, stedet der jeg kan stenge alt anna ute og bare være. De er helt livsnødvendige. Så nå har jeg et håp om å komme tilbake hit etter hvert også. Og jeg gleder meg!

lørdag 13. mars 2021

Gileads døtre

Bildekilde: Bokelskere
Hvis jeg lukker øya og kjenner etter, er jeg fortsatt fjetra etter å ha lest Tjenerinnens beretning (1985). Og det er mange år sida jeg leste den. Lite visste jeg da, skrekkslagen og imponert som jeg var, at det skulle komme en oppfølger - er det i det hele tatt mulig å følge opp ei slik historie?! - men det har det altså gjort. I takt med at tv-serien basert på Tjenerinnens beretning gjorde suksess, tok den canadiske forfatteren Margaret Atwood (f. 1939) et nytt dypdykk ned i sin skremmende realistiske, dystopiske verden med romanen Gileads døtre (2019). Ja, det var på tide å vende tilbake til det brutale samfunnet som Offred kanskje, eller kanskje ikke, klarte å flykte bort ifra.

Men vi møter ikke Offred igjen her. Nei, nå er perspektivet flytta framover i tid, og deretter fordeler det seg på tre kvinneskikkelser som hver på sitt vis er en hovedperson i verket. Disse tre skildrer den grusomme fundamentalistiske enklavestaten Gileads begynnende undergang, personifisert gjennom den aldrende fører Judds ekstreme forbruk av tenåringsjenter som han gifter seg med, misbruker og dreper slik han lyster. Og det er ikke det verste som foregår i boka en gang.

Men tre stemmer, tre hovedpersoner. Det kunne blitt kaotisk, men med Margaret Atwoods profesjonelle og elegante hånd er verket bunnsolid, suggererende og høyst lesverdig. Valget av tre fokaliseringsinstanser skaper mye dynamikk og mange interessante overganger, overlappinger der leseren får nye detaljer og spenningspunkter der leseren veit mer enn personene. Vi følger henholdsvis tante Lydia, ei eldre kvinne, tidligere dommer, nå en av de mektigste i Gilead der hun sitter forholdsvis trygt på Ardua Hall og har stålkontroll på blodsbåndregisteret og andre uhyrligheter. Hun åpner verket og er en sentral person i store deler av boka, også der hun ikke er fokaliseringsinstans. Etter hvert forstår leseren at tante Lydias kamp, makt og ikke minst planer, strekker seg lengre og djupere enn en skulle tro. 

Som en sterk kontrast til den sikre og stødige tante Lydia, som ikke en gang blunker i sine mange møter med fører Judd, møter vi ei usikker ungjente ved navn Agnes Jemima. I retrospektiv skildrer hun oppveksten og ungdomstida si i Gilead, der hun som eneste barn i et førerhus opplever at hennes personlige frihet er svært begrensa, uten at dette sies, det bare skildres. Men leseren sitter igjen med en ubehagelig innestengt følelse. Agnes må gå med bestemte klær som forteller alle andre om sivilstatusen hennes gjennom gitte farger, hun må sitte på riktig måte, ha relevante fag hos tantene (som blomsteroppsats), snakke med gitte formuleringer og fraser, hun får ikke lære å lese eller skrive og forberedes hele tida på ekteskapet: Hun skal gifte seg med en fører. Og det skal liksom fylle hele henne, være hennes livsoppgave, hennes lykke. Men når Agnes kommer i gifteferdig alder og en av frierne er selveste fører Judd, kan hun ikke lenger tro på at dette er hennes skjebne. Nei, hun kommer helt sikkert til å dø hvis Judd kommer nær henne. Hun vil heller dø enn at han skal komme nær! Hun er villig til å gjøre hva som helst for å slippe unna, hva som helst -. Ved hjelp av hendige tilfeldigheter ender hun likevel ikke opp som ei av fører Judds mange oppbrukte koner, men som elev ved Ardua Hall. Og der møter hun sjølsagt tante Lydia.

I tilleg til disse to følger vi også sekstenåringen Daisy, som verken bor i Gilead eller har noe med Gilead å gjøre. Nei, hun bor i Canada og har en hverdag som minner en del om vår egen. Foreldrene hennes driver en bruktbutikk der hun ofte hjelper til, hun går på skolen, kler seg som hun vil, snakker fritt og har venner. Gilead er noe fremmed hun hører om på nyhetene og har skoleoppgaver om. Av og til kommer Perlepikene innom butikken, og da glor hun lenge på dem. De må jo være helt hjernedøde! Komme til Canada for å misjonere for Gilead?! Som om noen vil dra til Gilead frivillig! Men nokså raskt skjønner leseren at ikke alt er som det virker å være her heller, og etter at foreldrene til Daisy blir drept, settes historia fort i gang. På en helt genial måte hekter Atwood disse tre kvinneskjebnene sammen, og leseren blir utfordra, begeistra, trist, får trimma de små grå, blir underholdt, skremt og ikke minst utrolig letta, fordi det ikke er så jævlig her hvor vi bor. For disse levevilkåra må jo være noe av det mest grusomme som er skildra - uten at forfatter og hovedpersoner velter seg i denne grusomheten.

Jeg vil ikke skrive så mye om den videre handlinga i boka fordi alt henger så nøye sammen - og dette er ei bok du ikke kan gå glipp av. Teksten er kompromissløs og krevende, og om en som leser skal ta innover seg alt det som fortelles, det som sies, det som virkelig skjer, blir det hjerteskjærende. Som når tante Lydia forteller om hvordan Gilead blei Gilead, og hvordan hun som kvinne fra en dag til en annen mista jobben sin, pengene sine, eiendom, alle rettigheter som menneske. Hun blei redusert til den andre, til noe laverestående og uønska. Og videre kreves det at hun skal drepe eller bli drept for å bevise sin lojalitet til et brutalt, nedverdigende og fundamentalistisk militærdiktatur. Hvordan er det mulig å bevare en egen kjerne, en normalitet, i det hele tatt sinnsro, oppi noe sånt? Når kuler flyr forbi, likene dingler og hjernevaskinga trenger seg inn over alt? Nei, boka er ikke for de skjøreste leserne. Men den gir mye til den som våger.

Språket i boka er godt, variert, presist og solid. Atwood skriver drivende og spennende, slik at det er lett å komme videre i teksten. Men den er ikke uten motstand. Atwood markerer hvert synsvikelskifte, men utover det må leseren sjøl holde styr på de ulike tidsplanene i historiene. Det er også mange bipersoner som går igjen, og det er opp til leseren å finne ut av hvor han eller hun snakker sant - eller ikke. Komposisjonen i romanen er fremragende. Alle kapitler og avsnitt er pusla sammen slik at vi som leser også må ta del i puslespillet for å få ei oppklaring, for å forstå hva som egentlig foregår.

Gileads døtre er på mange måter et vådeskudd, et advarsel: Dette kan skje! Ja, for Atwood finner ikke på noe. Alt som skjer i boka, har skjedd i virkeligheten. Atwood har bare laga et bakteppe og vevd det sammen til en helhet. Men dette er en realitet som skjer, har skjedd og kommer til å skje, ubehagelig nær oss. Om vi ikke tar noen skritt tilbake og forsøker å se hva vi gjør mot hverandre, mot naturen, mot ytringsfriheten, kan vi ende opp i ei fullstendig krise, slik som det amerikanske samfunnet før det blei Gilead. Kanskje det er lurt å lytte til ei klok dame før det er for seint?

Gileads døtre er en brutal dystopi tufta på hendelser og mekanismer fra vår egen verden. Den er urovekkende virkelighetsnær der den skildrer alt så åpent og samtidig undersøker og problematiserer alt fra frihetsproblematikk, kjønnsrollemønstre og maktstrukturer. Som leser er det umulig å gå fullt inn i historia, samtidig som det er umulig å ikke la seg affisere. Romanen er ei gavepakke til alle Atwoodentusiaster, til dystopielskere og til deg som bare vil ha ei drivende god bok.

lørdag 6. mars 2021

Vårlesing

Det er vår! Og da blir jo alt så mye lettere, ikke sant? Det stemmer i allefall her hos meg. Væromslaget er på plass, sola skinner, og varmer til og med! Snøen smelter så vannet renner i små bekker nedover gata, det drypper fra hustakene og hele gårsplassen er en eneste diger pytt til glede for alle under halvannen meter, som nå ikke lenger trenger ekstra tjukk ullgenser og tjukk dress for å leike ute. Nei, nå kan de slippe unna med halvtjukk genser og regntøy! Vi har måkt verandaene og kan endelig henge klesvaska ut til tørk igjen, og jammen var det stas å leike i sandkassa også, nå som sanda ikke er bånntæla. Halvveis skjult under snøen ligger pjuske gresstuster, brune og glisne akkurat nå, men vissheten om at det blir grønnere, mildere, varmere, lysere og lettere, gleder noe så innmari. For det er jo vår!

Dante Alighieri
Jeg og Anita er kommet i gang med Dante-prosjektet vårt, sjøl om det for min del går nokså langsomt. Skal en lese Dante, må en ha med seg huet, og huet mitt har vært mye rundt omkring den siste tida. Men kanskje litt sol og litt vår gjør susen?

Elsa Morante
Nå har denne dama vært på leselistene med Historien såpass lenge at det begynner å bli litt pinlig. Men det er ikke første gang her i gården, neida. Så både hun og jeg klarer litt til, og boka leses når tida er inne.

Kerstin Ekman
Jeg henger etter med skrivinga, så noe innlegg om Ekmanboka Hunden har det ikke blitt så langt. Men det kommer! Og inntil videre er Mordets praktik fortsatt med på leselista.

Knut Hamsun
Pan er lest, og innlegg finner du her. Jeg er helt ærlig litt ambivalent til boka, og syns det er vanskelig å bli enig med meg sjøl om jeg liker den eller egentlig ikke liker den. Den er absolutt lesverdig, men samtidig litt snurrig, den er poetisk, men stiv, den er inderlig, men distansert. Det er ei underlig bok som klinger i leseren, men samtidig oppleves som forelda. Jeg tror jeg må lese mer av Hamsun for å finne ut av om dette gjelder ett verk spesielt eller forfatteren generelt. Men det blir ikke akkurat nå.

Gunnar Gunnarsson
Innlegg er på plass om Advent også, ei nydelig lita bok! Den er både lada og stemningsfull, langt mer direkte enn Hamsuns bok, mer enhetlig og samla, men gir samtidig så veldig mye mer til leseren. For her skal ingenting være mystisk eller hemmelig, her er kampen konkret og farlig. Et utfordrende, men behagelig univers å være i. Perfekt gavebok. Anbefales!

Fjodor Dostojevskij
Det står jammen meg på stedet hvil her også, så vi får gjøre et nytt forsøk denne måneden. På et eller annet tidspunkt må det jo begynne å gå framover...

Margaret Atwood
Den dystopiske romanen Gileads døtre er endelig lest og innlegg er rett rundt hjørnet! I kjent Atwoodstil er dette ei skremmende god bok som har alt, for eksempel et feiende godt språk, suveren komposisjon, detaljerte skildringer, spenning på flere nivåer, dialoger med snert, interessante observasjoner, maktkamper, psykologisk spill og nådeløse portretter. Jeg gleder meg til neste Atwoodbok jeg skal lese sammen med Birthe!

Charlotte Brontë
Jeg og Birthe skal kose oss med Professorn i vår, og jeg ser fram til å komme skikkelig i gang med boka. Å lese Brontë er alltid en glede, og jeg ser fram til å la fortellinga ta den plassen den fortjener mens jeg leser. Det betyr vekk med alt anna, ro i huet og fullt fokus.

F. Scott Fitzgerald
Klassikeren Den store Gatsby skal også leses snart, men når det blir, er jeg ikke helt sikker på. Den befinner seg like fullt i lesebunken og bæres med rundt i huset til frustrasjon for alle andre enn meg.

Anne Gunn Halvorsen
Blå bok var temaet for årets første leseutfordring i Bokhyllelesing 2021. Jeg trodde det skulle bli en grei sak å finne blå bøker i egne ulesthyller, men den gang ei. Men plutselig fant jeg sjølhjelpsboka Livet og korleis leve det i en pose, og den var jo ganske blå, så da blei det den. Innlegg kommer.

Hilary Mantel
Den siste måneden har jeg brukt mye tid på å lese novellesamlinga Drapet på Margaret Thatcher og andre historier av Bookerprisvinner Hilary Mantel. Dessverre var det ikke full klaff mellom bok og leser denne gangen, så det blei til tider litt strevsomt. Med unntak av et par svært skarpe og sterke tekster, var ikke dette en innertier for meg. Innlegg kommer.

Barne- og ungdomslitteratur
Barnebøker går det fortsatt mye av! Nå er det småbøker som Ellen og Ole, Tassen og Ludde som er mest populære for minsten, så er det Løveunge-bøker for mellomsten, som staver seg framover, side for side, mens eldste har akkurat kasta seg over Pax-serien, oppdaga David Walliams for alvor og koser seg innmari med å lese Harry Potter-bøkene på nytt. I det hele tatt blir det mye lesing!

Her blir Prosessen bytta ut med Professorn, slik at det skal være mulig å komme framover i opplegget og ikke bare stagnere helt. Før eller seinere kommer jeg jo tilbake til P, og da kan Prosessen endelig leses! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

I januar var temaet blå bøker, i februar bøker som blei skrevet eller utgitt mellom 1860 og 1960. I mars åpner vi kategorien helt og skal lese bøker av forfattere vi aldri har lest før. Det blir utrolig spennende! Hva skal du lese?

God lesemåned!