En studie i rødt

Bildekilde: Bokelskere

Det er høst, og om kveldene kommer mørket krypende stadig tidligere. Det blir kaldere og kaldere ute, og det er helt perfekt å kose seg inne med den store stabelen av uleste bøker som jeg til en hver tid har på lur. Og for en gangs skyld har jeg lest ei krimbok. Det er ikke så ofte, men jeg forsøker å lese et par i løpet av året, sjøl om krim ikke er favorittsjangeren min. Denne gangen gikk jeg for den klassiske kriminalromanen En studie i rødt av Sir Arthur Conan Doyle (1859-1930). Ei knakende god fortelling om den legendariske detektiven Sherlock Holmes er sjelden feil!

En studie i rødt kom ut på engelsk i 1887, og er den aller første boka med nettopp Sherlock Holmes. Det er også i denne romanen at Holmes og Dr. John Watson møter hverandre, blir kjent og oppklarer sin første sak sammen, som gis navnet "En studie i rødt" (på engelsk "A Study in Scarlet"), som boka også heter. Mange tror at det er Sherlock Holmes som er hovedpersonen i de fire bøkene og de femtiseks fortellingene der han oppklarer ulike saker, men det er feil. Den virkelige hovedpersonen og folkaliseringsinstansen i tekstene er legen, John Watson. På grunn av hans djupe fascinasjon for Sherlock Holmes, fordi tekstene følger Holmes i detalj og fordi de to er så tett på hverandre, framstår Holmes som en hovedperson likevel, sjøl om alt ses gjennom Watsons blikk. Men det er altså Watson som er jeg-personen, mens vi følger Holmes i tredjeperson.

Utgava mi er fra 2015, og er en del av Bokvennens kriminalbibliotek. Det er forfatter Nils Nordberg (f. 1942), en av landets fremste eksperter på kriminallitteratur, som står for forord og oversettelse. Han setter både Doyle og mesterdetektiv Sherlock Holmes inn i hver sin tydelige kontekst, og viser fram hvordan de, hver på sin måte, er med på å videreutvikle kriminalromanen som sjanger. Nordberg viser også hvilke elementer Doyle har henta fra andre forfattere, og hvordan sjangeren stadig bygger på noe foregående. For eksempel hvordan Doyle låner elementer fra Edgar Allan Poe (1909-1849), som var en av hans favorittforfattere. Poe på sin side fikk æra for å ha skrevet verdens første kriminalfortelling med Mordene i Rue Morgue, som kom på trykk i 1841. Lite visste Poe, og seinere Doyle, at den aller første var norske Maurits Christopher Hansen (1794-1842) med sin Mordet paa Maskinbygger Roolfsen fra 1839.  

Men tilbake til Sherlock Holmes, en fiktiv karakter som Doyle lever med og skriver om i førti år. Det er her det hele begynner, og vi blir kjent med Holmes og hans særegenheter. At han kan skille mellom mange forskjellige typer jord, for eksempel, og hvor i London jorda er å finne. At han kan skille mellom asken til førti ulike former for tobakk. At han, som Watson ramser opp, kan null og ingenting om litteratur, filosofi eller astronomi, og kun litt om politikk, men masse om jus. At kunnskapen om botanikk er helt tilfeldig - han er god på giftige planter, kan ingenting om praktisk hagebruk, men har praktisk geologisk kunnskap. At han videre er svært god i emner som kjemi, anatomi og kriminalhistorie, og i tillegg er en god fiolinspiller. At han er en dyktig bokser, og at han også kan fekte med stokk og kårde. Og så videre.

Holmes er og blir en fascinerende skikkelse. Watson undres over at en så oppegående mann kan ha så begrensa kunnskaper om for eksempel klassisk litteratur og samtidslitteratur, som han sjøl kjenner godt til. Men han blir virkelig forbausa når Holmes forklarer at han aktivt må slette uviktig kunnskap fra hjernen, som for eksempel om solsystemet. Her fra side 28:

"Hva pokker er det for meg? brøt han meg utålmodig av. - De sier at vi kretser rundt solen. Om vi gikk rundt månen, ville ikke det gjøre en tøddels forskjell for meg og mitt arbeide."

Slik irrelevant og uviktig kunnskap må vekk. Holmes sier selv: "Det er derfor av største viktighet at verdiløse fakta ikke fortrenger de verdifulle." Det er altså duka for en kulturkræsj av de sjeldne mellom Watson og Holmes, som skaper friksjon, spenning og massevis av humoristiske situasjoner. Som leser kan en humre i vei, dele Watsons irritasjon over Holmes' sære oppheng og manglende beskjeder, og samtidig se at Holmes har forstått noe Watson overhodet ikke er på sporet av. 

Men det i seg sjøl er ikke nok til å bære ei hel bok, langt mindre en hel serie med bøker og noveller om de samme personene. Det må være noe mer! Og det er det virkelig her. Teknisk sett er dette svært effektivt. Det skjer noe konstant, og informasjon gis kontinuerlig til den leseren som evner å plukke det opp. Kommentarer, digresjoner og andre hendelser er aldri tilfeldig, alt henger sammen med alt. Og sjøl om Watson, og eventuelt leseren, bruker tid på å finne ut av hvordan alt henger i hop, blar fram og tilbake, finner ledetråder og synes det er spennende, er det en trygghet i at Holmes til en hver tid har styr på alt. Leseren kan egentlig bare lene seg tilbake og kose seg.

Og det gjorde jeg. Dette er ei veldig sjarmerende bok, tempoet er passe rolig, jeg liker skildringene av 1870-tallets London (handlinga er lagt til 1878), og følelsen av å være i ei anna tid, med hestedrosjer og brostein og avisgutter og gasslamper. Jeg liker rytmen, og jeg liker Watson, som er langt mer sympatisk enn Holmes. Teknisk sett er boka interessant. Den er nemlig delt i to. I første del, nåtida, får vi vite at det er begått en forbrytelse, og vi følger med mens Holmes og Watson forsøker å oppklare den. Første del slutter med at Holmes har funnet løsninga, mens Watson og leseren fortsatt holdes utafor og ikke skjønner stort. I andre del, fortida, får vi vite om bakgrunnen til forbrytelsen, altså om hvordan alt henger sammen og hvordan det kulminerer med et drap. Og mot slutten av andre del møtes nåtida og fortida og det hele sys sammen. Det er elegant, interessant og overraskende lesverdig.

En ny nobelprisvinner!

Og brått var det oktober igjen, og tida for den dagen da De Aderton i Svenska Akademien skal avsløre hva de har surra med, lest, diskutert, kjefta hverandre ut over, fantasert, drømt om og krangla seg fram til i året som har gått. For en utenforstående er det en nesten like stor overraskelse hvert eneste år. Jeg blir i alle fall både begeistra, undrende og lettere sjokkert i tråd med de ulike prisvinnerne opp igjennom åra - fra Doris Lessing (1919-2013) og Louise Glück (1943-2023) til László Krasznahorkai (f. 1954) og Gao Xingjian (f. 1940)! Og for å ikke glemme vår egen Jon Fosse (f. 1959), som lot seg intervjue på ei kai på Vestlandet etter å ha fått beskjeden om at hans nynorske, repeterende, punktumfiendtlige verk har begeistra en hel verden. For et fantastisk øyeblikk!

Greit, prosessen i Svenska Akademien foregår nok kanskje ikke fullt så uærbødig, i alle fall ikke om en skal tro Ellen Mattson (f. 1962), en av De Aderton, og som uttaler seg i denne saken på den offisielle nettsida til nobelprisene. Der forteller hun at de hvert år får inn nominasjoner fra hele verden, totalt omtrent 220 forfatternavn. Deretter begynner en nokså tøff jobb med å sile ut de som ikke er relevante denne gangen, fram til de sitter igjen med om lag tjue navn. Da må gjengen i Sverige virkelig brette opp ermene og ta seg sammen, for de tjue skal bli til fem. Og de fem? Ja, de skal de kjenne ut og inn. De skal lese alt, alle atten. Og de skal diskutere alt. Og om de ikke klarer å diskutere, må de trekke lodd. Jeg gjetter de gjør en del annet også, og da mener jeg ikke smugspising av sjokolade eller kaffedrikking eller bittelitt Candy Crush. Jeg gjetter at de gjør noen avtaler og inngår kompromisser, ellers ville det aldri ha fungert at atten stykker hvert år skal leite seg fram til én prisvinner. Men, til slutt er det det de står igjen med. 

Og i år? I år gikk prisen til ei kvinne. Ei canadisk kvinne. Å, som jeg skulle ønske det var en viss favoritt, Margaret Atwood (f. 1939), som fikk prisen! Men det var det ikke. Ikke denne gangen heller, dessverre. Prisen gikk til ei noe yngre kvinne ved navn Anne Carson (f. 1950). Og hun er først og fremst poet, men hun har også skrevet en del essayistikk, og virka som oversetter, særlig av antikke verker. Jeg har ikke lest noe av henne, men ved en tilfeldighet kjøpte jeg to av bøkene hennes for noen måneder sida. De rykker nok fram i lesekøen nå!

Anne Carson. Bildekilde: Ill. Niklas Elmehed © Nobel Prize Outreach

Prisvinneren var på Island, der hun bor fast etter å ha fått statsborgerskap i 2022, og "lytta til vinden" da hun blei oppringt av Svenska Akademien. Hun uttalte "Det er sprøtt. Eg tenker at dei er sprø heile gjengen.", i følge NRK. I samme sak kan en også se et kort intervju med Carson, som ikke er veldig taletrengt (kanskje hun er mer sjokkert? Eller bare ikke veldig gira på å kommentere), og lese mer om forfatterskapet hennes, som ikke er særlig kjent på norsk. Men det blir nok ei endring der nå, for som alltid er det enkelte som forter seg ut for å få tak i bøkene før alle andre. Vi andre må nok vente litt, eller låne på biblioteket. Spennende blir det uansett! Og jeg gleder meg til å lese.

Mer om Anne Carson kan du lese her. 

Bli med på Boktober!

Bildekilde: NRK

Har du hørt om Boktober? Det har jeg! 

Boktober er ei ny satsning fra NRK - en lesekonkurranse i samarbeid med Leseklubben (som ledes av Christine Lossius Thorin, f. 1978 og Kristoffer Olsen, f. 1985) og fem ulike kjendiser. Kjendisene har valgt seg hver sin bok som skal leses i løpet av oktober måned, og som leser kan du sjøl velge hvilken kjendis du vil være "på lag med" og "lese sammen med". Kjendisen kan følges i sosiale medier, og underveis kan du få oppdateringer fra kjendisen og delta i diskusjoner om boka sammen med andre på laget ditt. Eller bare velge hvilken bok du vil lese og blåse i kjendisen og de andre, dersom det er bedre (som denne leseren gjør). 

De fem kjendisene som skal lese bok i oktober, er:

Linnéa Myhre, f. 1990, forfatter og påvirker

Sigrid Bonde Tusvik, f. 1980, komiker og programleder

Javad El Bakali, f. 1994, komiker

Jens Kvernmo, f. 1985, friluftsmann

Oskar Westerlin, f. 1998, påvirker

Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner så godt til alle i den gjengen her. Myhre har jeg vært borti tidligere, med tanke på at hun blant annet er forfatter, men jeg har ikke lest noe av henne. Tusvik har jeg null sans for, så jeg unngår henne, både i podkastformat, på scenen, i nyhetene og hvor hun ellers ferdes. Bakali har jeg kun sett et par ganger på tv, uten at jeg har festa meg så mye ved hvem han er. Kvernmo aner jeg ikke hvem er og Westerlin har jeg heller ikke noe særlig sans for. Jeg veit ikke hvordan NRK har valgt ut kjendisene, og hvordan de har vekta og vurdert at de skal treffe en potensiell deltaker. Det hadde vært interessant å vite noe om. Jeg sitter nemlig igjen med en følelse av at denne konkurransen og disse kjendisene ikke egentlig er ute etter å snappe opp godt utdanna og beleste kvinner. Men det er null problem, for jeg skal lese uansett. Det viktige er jo ikke kjendisene, men bøkene!

Følgende bøker skal leses i oktober (satt opp slik at titlene samsvarer med rekkefølgen på kjendisene over):

Verity av Colleen Hoover, f. 1979

Fugletribunalet av Agnes Ravatn, f. 1983

I morgen, og i morgen, og i morgen av Gabrielle Zevin, f. 1977

Pelsjegerliv av Helge Ingstad, 1899-2001

Fluenes herre av William Golding, 1911-1993

Jeg aner ikke hvordan disse bøkene er valgt ut - om kjendisene har fått forslag, tips eller føringer fra NRK eller Leseklubben, eller om det har vært helt frie valg. Det hadde det også vært spennende å vite noe om. Men jeg liker at både menn og kvinner er representert blant lesekjendiser og forfattere, og at litteraturen som skal leses, ikke lar seg sette i en og samme bås. Kjendisenes appell og bøkenes målgruppe treffer veldig ulikt, noe som også er klokt, i alle fall hvis målet er å få med flest mulig. Men på den andre sida kan det bli for mange sprik, også. Det kjente i alle fall jeg på i forbindelse med mitt bokvalg. 

I utgangspunktet synes jeg en kampanje som Boktober er helt fantastisk, og jeg synes Leseklubben gjør en fenomenal innsats, både med dette opplegget, og ellers. Alle tiltak som får flere mennesker til å lese, er gode tiltak! Men jeg har også noen innvendinger. Ideelt sett burde NRK kanskje ha tenkt litt annerledes i forhold til kjendisene. Jeg veit at det er utrolig mange som liker å lese, som ser opp til helt andre mennesker enn de NRK har funnet fram til her. Jeg savner profiler som byr på mer enn humor og podkast og påvirkning, og som tar gode lesere og seriøse temaer på alvor. Hva med forfattere, andre kulturpersonligheter, offentlig ansatte, politikere, idrettsutøvere, industri- og næringstopper? Jeg er kanskje eldre enn det som er kjernemålgruppa, men jeg hadde likt å få med noen eldre kjendiser også, som for eksempel Lars Monsen, Marit Bjørgen, stortingspresident Masud Gharahkhani, Astrid Lødemel, Yama Wolasmal, May-Britt Moser, Petter Stordalen eller Sanna Sarromaa. Da ville nok litteraturutvalget vært et helt annet også, som er innvending nummer to. For det hadde jo vært aller best om alle bøkene som skulle leses, var skrevet av norske forfattere.

Men alt dette kommer an på hva som er målet. Å få mennesker som allerede leser, til å lese mer, eller å få de som nesten ikke leser, til å faktisk sette i gang med ei bok? Eller bare skape blest og engasjement rundt litteratur og la påvirkere for en gangs skyld påvirke i positiv retning? Denne gangen blir Boktober slik, og jeg gleder meg til å følge opplegget på radio og på NRKs nettsider. Du kan lese mer om det her. Og boka jeg skal lese? Det blei I morgen, og i morgen, og i morgen, det. 

Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang

Bildekilde: Bokelskere

Ganske ofte, når en erfaren historiker skal forklare noe, blir det fort ei historie om så mye mer. Om lange årsakssammenhenger, om det relevante historiske bakteppet der så å si alt er relevant, om ulike bipersoner, om sosiale, politiske, økonomiske, kulturelle og ikke minst religiøse faktorer og utviklinger, der en også gjør rom for assosiasjoner, tilfeldigheter og kvalifiserte gjetninger. Alt bygger på alt, og en må stadig lengre tilbake i tid for å forklare noe som skjedde i den norske høymiddelalderen, på 1700-tallet, eller for den saks skyld, noe nåtidig. Forklaringa kan bli både uoversiktlig og forvirrende. 

Men så kommer historiker Tore Skeie (f. 1977) inn på banen. Makan til kompetent og ryddig hode skal en leite lenge etter! For der andre surrer det til og svarer på feil spørsmål med feil svar, overforklarer eller forviller seg inn i noe helt annet, går Skeie rett inn i kjerna. Han setter ned tempoet og begynner med slutten, så vi veit hvor vi skal. Videre deler han opp materialet, er kronologisk og tydelig. Resultatet er ei helt fantastisk god fagbok, der et adelsmannsliv vi egentlig veit nokså lite om, gis kontekst og sammenheng, farge og lukt, der vi følger både det sosiale, det politiske, det økonomiske, det kulturelle og det religiøse, men uten at det blir en usmakelig lapskaus, eller bare tørr statistikk og uengasjert oppramsing av fakta. Det er heller medrivende, spennende og utrolig interessant.

Og den karen Tore Skeie har valgt seg som sin inngang til norsk historie, er nettopp en adelsmann. Adelsmannen Alv Erlingsson (ukjent fødselsår, det er antatt at han levde fra omtrent 1250-1290), som tilsynelatende stiger opp som en løve og faller ned som en skinnfell når han blir henretta på steile og hjul i året 1290. Det er litt av en måte å gå ut av tida på. Henrettelsesmetoden i seg sjøl er også interessant, og vitner om en skikkelse som har gjort mye ut av seg og irritert visse maktpersoner noe så innmari, til et punkt der de ikke lenger kan la han leve uten å miste ære. Til det har han gjort alt for mye ugagn, og han er en reell trussel, uforutsigbar, mektig, uredd og sta som han er. Men hvor gikk det galt? Og, kan en kanskje legge til, for hvem?

Skeie skriver i forordet at han kom over Alv for første gang tilbake i 2003, da han studerte historie. Skildringene av Alv var såpass interessante at Skeie leita etter mer informasjon om det som skulle vise seg å være en ganske særegen figur i norsk historie. Og da han skulle skrive masteroppgave i historie noen år seinere, valgte han å skrive om nettopp Alv, noe som gjorde at han kunne leite etter enda flere kilder, og deretter tolke kildematerialet på nytt, i lys av det han sjøl hadde sammenstilt og funnet ut av. Det arbeidet er grunnlaget for denne boka, som kom ut på Spartacus i 2009, og som også vant forlagets manuskonkurranse. Boka er jevnt over kritikerrost, noe som er sjelden for en faglitterær debutant. Det gjør ikke boka noe mindre imponerende, for å si det sånn.

Men hvem var så egentlig Alv Erlingsson, og hvorfor i alle dager havner han på steile og hjul i 1290? Det bruker Tore Skeie omtrent tre hundre sider på å finne ut av og forklare. For det er nemlig slik at for å i det hele tatt kunne forklare Alvs undergang, må Skeie først forklare hvordan Alv kommer til makta i utgangspunktet. Er det bare tilfeldigheter? Rein politikk? Arv? Rå flaks? Talent? Eller er det bevisst intrigering og solid maktspill? Skeie gjør rede for Alvs familie, Tornbergslekten, med maktsete i Borgarsyssel (Østfold), og skildrer hvordan de posisjonerer seg, bygger seg opp og kommer til makta. Han viser til kildene der vi for første gang møter Alv, i 1276. Da er han allerede en selvsagt del av stormennene i kretsen rundt kongen (her fra side 34):

"I år 1276 var Alv en ung mann, omtrent midt i tyveårene. Om hans personlige liv vet vi ytterst lite. Han var far til ei jente, Kristina Alvsdatter, som på denne tiden må ha vært i den tidlige barndommen. Og ettersom han hadde et barn vi kjenner navnet på, og som senere ble godt gift, må han ha hatt ei kone. Men hvem hun var er ukjent. Om hans offisielle liv vet vi adskillig mer. Til tross for sin unge alder var han allerede å regne som en av Norges fremste aristokrater. Han tilhørte den fornemme kretsen av menn som bar lendmannstittel. Han var en mann med sitt eget hushold av tjenere og hjelpere. Trolig reiste han nå med et følge av 40 væpnede huskarer, livvakter som han hadde rett til å omgi seg med til enhver tid. Han var svært rik, for i tillegg til sine egne gårder fikk han inntektene fra en rekke jordegods kong Magnus hadde gitt ham i bytte for at han i en høytidelig seremoni hadde gitt kongen sitt personlige troskapsløfte."

Det er ikke mange i midten av tjueåra som kan skilte med de merittene der. Gjennom boka viser Skeie hvordan det er mulig at en så ung mann sitter på så mye makt. Det viser seg å være en god dose av hver ovennevnte faktor, pluss Alvs egen personlighet og risikovillighet. Og det siste har mye å si. I alle fall tror denne leseren at et roligere menneske ikke ville tatt de samme sjansene som Alv, og dermed heller ikke endt opp i det samme uføret. Og da hadde kanskje historia vært en ganske annen, for det er nettopp gjennom disse sjansene at Alv blander seg inn i maktsenteret og skriver seg inn i historia.

"Et rike uten en sterk konge er som et styreløst skip."

Det er et sitat fra Kongespeilet, som står i begynnelsen av boka. Og det passer utrolig godt på denne utgivelsen. Både fordi sitatet tar samtida på kornet - Kongespeilet antas å være fra midten av 1200-tallet - og fordi sitatet så tydelig viser at i et maktvakuum, være seg på et skip eller i et land, er det mye som kan skje. Omtrent hvem som helst kan slippe til. For eksempel en tornbergmann.

Det å lese om Alv, og være med Skeie på jakt etter Alv i kildene, er både underholdende og tankevekkende. Skeie bruker utradisjonelle kilder for å belyse hva som foregår i Norge og hvordan ulike hendelser og prosesser nesten umerkelig forskyver makta, omrokerer det politiske spillebrettet, reduserer kongens maktapparat til færre aktører og ikke minst hvordan tilfeldigheter som sjukdom, død og mer eller mindre heldige ekteskap påvirker alt sammen. Det blir en overraskende stor helhet, som likevel er oversiktlig og svært engasjerende. Jeg opplever at Skeie øser av kunnskapen sin, ryddig, disiplinert og velformulert, og at jeg sitter og tar imot, om alt fra hanseatene til kirka, og ikke minst om det som rører seg i blant annet Sverige og Danmark, som naturligvis også påvirker norske forhold. Det er kjempegøy å lese, nettopp fordi Skeie er så kunnskapsrik og ryddig! Og det er så smart å bruke en skikkelse som Alv som inngang til norsk historie. Fortellinga blir en helt annen enn den vi kjenner gjennom grunnskole og universitet. Og undergangen? Den blir svært godt redegjort for.

Skeie tenker større, breiere og lengre enn mange andre skrivende historikere, viser fram lange årsakssammenhenger uten å miste tråden og klarer å levere ei svært komprimert fagbok som aldri blir kjedelig. Dessverre er min utgave ikke en innbunden utgave - men bildemateriale i svart-hvitt er bedre enn ingenting. Ved hjelp av kart og slekstavler får leseren ryddig oversikt i begynnelsen, og bakerst i boka er det ei tidslinje, redegjørelse for ulike kilder, gjengivelse av Vedels viser om Alv Erlingsson (veldig stilig at disse er inkludert!) og litteraturliste. Det er masse en interessert leser kan gå videre på.

Jeg har likt så godt å lese om Alv, sjøl om undergangen hans er fæl og skildringa til Skeie her er nøkternt grusom, at bok nummer to fra Skeies hånd allerede ligger klar i bunken - denne gangen i innbundet utgave. Jeg gleder meg til å lese, og håper forlaget denne gangen unngår litt underlige orddelinger. Men det er til gjengjeld det eneste som trekker ned ei ellers perfekt fagbok.

Høstkveld

I dag vil jeg bare dele dette diktet.

*

Det ånder så tongt gjennom sloknende dag

av kveldsvind som egges til storm.

Og skyene skjuler i drivende jag

hver stjernes befriende form.

Se, lauvet, det sist, så falmet – forlatt

til høstjordas gravmarker tyr,

før grågåsa klager sitt farvel inatt

etsteds innpå måsagrå myr.

Der haster en vandrer så ilsomt mot sør,

det var sommar’n, den glade gesell,

og skogen, hans brur, med det

lauvgrønne slør,

skal skjendes av stormhand ikveld.

Men kimen er sådd. Djupt i grojordas skjød

der blunder en sommarens sønn,

som engang bak nettenes snødrev og nød

skal nevnes for Vår i vår bønn.

*

"Høstkveld" er skrevet av den norske forfatteren og skogsarbeideren Hans Georg Nilsen Børli (1918-1989). Nå som det for alvor nærmer seg høst over store deler av landet, kan det være godt å huske på at også den har en ende, og etter både høst og vinter, kommer det atter en vår. Men inntil videre kan vi med god samvittighet kose oss inne, med bøkene! Kanskje Hans Børli?

Det framande landet

Bilete: Bokelskere

Eg har lese ei underleg bok. Ein underleg tekst, eit dikt, eit langdikt, som både er ei forteljing og ein visjon og ein samanblanding av eit før og eit no og det som kjem, av draum og av mare, av alt vondt og all von. Eg har lese Det framande landet av forfattar og dramatikar Carl Frode Tiller (f. 1970), ei bok som er like bognande på innsida som på utsida. 

Boka kom ut på Aschehoug forlag i 2022 og er den første diktboka til Tiller. Men det er ikkje noko som tyder på at dette er ein diktdebut. Allereie frå første side er forfattaren heilt på plass, med masse språkleg vidd, eit enormt spenn i idérikdom og assosiasjonar, og med kraft og overskot i kvar einaste setning. Tiller leikar, lurar, vrir og lokkar, og sprengjer seg veg gjennom bygda, landet og tida i ein gammal, rusten bil. Her finst ingen reglar, korkje i skrivekunsten eller i tematikk, alt er lov, alt hender, ein må rett og slett berre vere med på reisa. Så, inn i bilen med deg!

*

   hysj

   hør når eg snakkar til deg

   kvar kveld sett eg meg inn i den rustne Amazonen utan ratt og hjul og fyllekjører ned til kjerkegarden

   der pirkar eg bokstavar av gravstøttene og sett dei saman til dikt som berre dei døde forstår

   til sjølvopplevde forteljingar frå liv eg aldri har levd

   til biografiar om kvinner og menn som ingen har hørt om

   til bindsterke verk om kulturar som enno ikkje har oppstått

   og til artiklar om artar som enno ikkje er utvikla

   eg er bohemen og sjåaren i bygda

   auga mine er dronar sendt inn i det framande landet og alt eg ser vil eg dele med deg

   så hysj, hør meg i tausheit

   hysj

*

Her, i opninga på side 5, er det lett å sjå korleis Tiller trekkjer liner frå norrøn tid, med volva som sjåaren i bygda, som den allvitande, ho som kunne fortelje om korleis verda vart til, ho som kunne sjå korleis verda skulle gå under og atter byrje på ny. Tiller har same perspektiv der han freser gjennom historia så menneske og dyr, årstal og hendingar sprutar kring han. Han kan sjå alt, spå alt, og undergangen er ikkje til å unngå. Han kontrasterer og skapar dynamikk konstant, høg og låg, det vakre og det vonde, og det er ein fryd å lesa! 

Han skriv til dømes følgjande på side 14:

   og byen breier seg utover landet som ei flomstor elv

   skatteinntektene strømmer på og du kjøper kasse på kasse med kragar og mausa og reiser ein hær som marsjerer frå massakre til massakre og berre vips

   eit imperium er født og du og dronninga blir rikare og rikare der de ligg, vomstore på kamelskinn og i grå hjørnesofra frå Møbelringen

   og med ringtunge fingrar knipsar de smekk smekk piskeslag over slaverygg og inn kjem lekre rettar de har snakka opp frå brølande kjendiskokkar på fjernsyn

   for gebisset de fekk i konfirmasjonsgåve av haiane, rokkene og skatene tygg ikkje grandis lenger

   ikkje kebab heller

   og vinen de drikk har ikkje stått og gjæra plopp plopp på grøn ballong inne på eit fuktskada studentbad, men er plukka ut frå Polets bestillingsutval

   etter anbefaling frå ein femi sommerlier med stiff upper lipp og kjeften full av fransk

*

Det er boblande, brusande, susande, bilete på bilete, men utan at det vert mas og kjas. Det er ein straum, ei bølgje, og lesaren duvar, susar og rutsjar med, nikkar, småler, nikkar igjen. Språket er kontant og direkte, utan rom for tvil. Eg trur boka vert betre jo meir ein kan, av di mykje av det Tiller skriv hengjer på kunnskap og referansar som er ålment kjente. Om ein ikkje veit eller kan det Tiller skriv om, kan diktet verte vanskeleg å hengje med i, av di det gjeng fort. Det gjeld uavhengig om det er populærkultur, krig, religion eller politikk som er referansane - her er det rom for alt, og lesaren må følgje med på alle vendingar. Samstundes er Tiller trufast mot det opphavelege, mot volva. Me skal heilt ned, verda, alt, skal verte audt og øydelagt:

   og fjell fell som legoklossar ut av ein s-lagspose i barndommen

   pol-is og præriar og savannar og ørkenar kjem flytande ut som flygande teppe med isbjørn og bison og gnu og ørkenrev som måpande passasjerar

   ser månen gli forbi

   ser planetar passere

   ser sola bli stor større størst

   veit du nok eller kva

*

   og igjen er det audt og tomt

   ikkje sand, ikkje sjø

   eller svale bølger

   og det er mørke over det store djupet

   berre ginnungagap

*

Heldigvis for lesaren er det ikkje slutt her, med desse orda, på side 62-63. Nei, me skal halda fram litt meir, verda skal verte ny, me som les skal få von, her frå side 65:

   igjen hører eg lyden av fjell som veks

   av kontinent som rivnar og driv frå kvarandre

   av øyer som reiser seg og bryt gjennom havflata

*

I seg sjølve er ikkje alle desse utdraga dikt, mest berre små stykke prosa. Og utdraga tyder ikkje mykje når ein berre les dei, lausrive og for seg sjølve. Men til saman vert det meir, opp mot volva vert det meir, opp mot i dag, med krigar og pandemiar og naturkatastrofer, vert det meir. Opp mot i dag vert det viktig. Det framanede landet er eit suggererande, overraskande og spennande dikt som meir enn gjerne kan verte lese av fleire.