Portrett av en brud

Bildekilde: Bokelskere

Tenk å være seksten år, allerede hertuginne, nokså nygift, på mange måter uskyldig og mild, litt naiv som følge av en skjerma oppdragelse, og brått, der du sitter ved middagsbordet i fortezzaet i nærheten av Bondeno i året 1561, får du brått en følelse av, nei, en skråsikker visshet, om at den store og sterke ektemannen din, den tolv år eldre hertugen av Ferrara, kun har én intensjon: Å ta deg av dage. Hva i alle dager gjør du da?

For det er der vi begynner, med den unge hertuginna, Lucrezia de' Medici (1545-1561), som mindre enn ett år tidligere har forlatt hjembyen Firenze, farens trygge palass, moras bestemte ideer om oppdragelse, søsknene, barneværelset, kammerpikene, ammen, lufta, sollyset, den begrensa friheten hun tross alt hadde, forlatt alt dette og mer til, til fordel for et helt nytt liv hun ikke ville ha, og som ikke en gang var ment for henne. Hadde det ikke vært for at søstera hennes, den fem år eldre Maria (1540-1557), brått døde i en alder av sytten år, hadde kanskje Lucrezia gått ei anna framtid i møte. Men Maria døde, og ekteskapsavtalen skulle fortsatt overholdes, da den var gunstig for begge parter. Den yngre søstera måtte rett og slett rykke framover i køen, enda hun bare var et lite barn, og på alle måter alt for liten for en voksen mann på tjuesju.

Mannen, hennes forlovede og seinere ektemann, er ingen ringere enn Alfonso II d'Este, hertugen av Ferrarra (1533-1597). Han har først revet henne vekk fra barndommen med sine svært ivrige og utrettelige forsøk på å sikre seg en arving. Kveld etter kveld gyver han løs, og hun skiller kropp og sinn for å holde ut. Han holder henne i sin varetekt i ulike bygninger, der hun sjelden får lov til å gjøre annet enn å ri rolige rusleturer på et lite, hvitt muldyr, og der hun må blande farger og male på bittesmå lerret om kvelden og natta, når hertugen har fått sitt og har gått til sitt eget sengekammer for å sove i fred. Nå har han tatt henne med bort fra alt og alle, de er til og med uten kammerpiken hennes, og han er uvanlig innsmigrende, nesten snill, og han setter seg ved siden av henne, tett, tett, framfor på den andre sida av spisebordet, der han alltid sitter, han stryker henne over huden, ler og snakker, og oppfordrer henne til å spise mer. Spise, spise, spise. 

Lucrezia kan ikke la være å ta en bit, han sitter jo der og ser på henne, men maten vokser i munnen, blir nesten umulig å få ned, for vissheten om hva han gjør, hva han planlegger og hva hun går i møte, er så til de grader til stede. Hvordan kommer han til å gjøre det, undrer hun, knivstikking, kvelning, et fall fra en hest, mens hun halvveis lytter, halvveis grubler, og griper fast i kanten av tallerkenen. Det eneste hun veit, er at han må være smart og utliste faren hennes. Om selveste Cosimo I de' Medici (1519-1574) får vite at hans femte barn og tredje datter har blitt drept av sin egen ektemann, vil det kreve enorm innsats fra hertugens side for å unngå store konsekvenser. I verste fall kan det være en krigserklæring, i beste fall en brutt allianse. Med mindre drapet kamufleres som et naturlig dødsfall, så klart. 

Slik begynner det, og herfra går vi tilbake i tid for å bli kjent med Lucrezia og hennes familie. Først skildres unnfangelsestidspunktet mellom Cosimo og Eleanora i 1544. Deretter hopper vi fram til 1552 og Lucrezias møte med Cosimos innesperra, ville tiger, som barna hans fikk møte en kveld etter mye mas. Både åpningskapitlet og de to påfølgende kapitlene inneholder mange frampek, og særlig blir tigeren viktig. Det understrekes også av forsida, der rovdyret er tydelig nederst i bildet. Deretter fortsetter nåtidsfortellinga i fortezzaet i 1561. På den måten kombinerer forfatteren to tidsplan, der vi stadig kommer nærmere nåtida også i fortida, helt til fortida tar igjen nåtida og alt veves sammen. Hvert kapittel har videre en tittel, og under denne oppgir forfatteren tid og sted, slik at leseren slipper å bruke tid på å finne ut hvor vi er. I tillegg fortelles det hele i tredjeperson, slik at vi heller ikke trenger å lure på hvem vi er sammen med.

Og som om ikke det var nok, veit vi også hvordan det går. Det står jo bakpå boka: "Under et år senere er hun død." Og hun er Lucrezia. Forfatter Maggie O'Farrell (f. 1972) må derfor skape spenning på andre måter, andre steder, og ikke kretse om det som skal skje til slutt, men hva som skjer underveis, hvem som er involvert og hvilket hendelsesforløp som fører fram til avslutninga. Og det gjør hun. I det hele tatt har romanen en nokså god komposisjon, en solid uttenkt spenningskurve, fine historiske detaljer og stemningsfulle skildringer av vær, natur, bygg, mennesker og ansiktsuttrykk. Og alt kunne kanskje vært slik, nærmest pent og pyntelig. Hadde det ikke vært for at Lucrezia gifter seg med Alfonso. Og Alfonso er ikke den han gir seg ut for å være.

Portrett av en brud (2022, på norsk ved Kirsti Vogt (f. 1971) i 2023) er en nokså omfangsrik historisk roman med sine 474 sider pluss forfatterens kommentarer. Men den føles ikke lang å lese, og det tror jeg delvis kommer av komposisjonen og delvis det at O'Farrell makter å skape spenning, både mellom nåtida og fortida, og i nåtida og fortida. I starten gikk det litt trått - det var omstendelig, setningene var litt stakkato og dette med Cosimos ville dyr virka litt for konstruert. Jeg tenkte i alle fall at det bare var med fordi det har en konkret funksjon i form av å være et frampek, samt som et bilde på Lucrezia sjøl. Men Lucrezia er såpass godt skildra og står solid på egenhånd, så forfatteren hadde ikke trengt å ta med en tiger. Like fullt var det mest sannsynlig slik at Cosimo hadde ei samling eksotiske dyr, som så mange andre adelsfolk på den tida, og det er ikke utenkelig at Lucrezia så eller hørte dyra som liten. 

Det historiske bakteppet er uhyre interessant, og jeg har flere ganger underveis lest meg opp på ulike personer i familien til Lucrezia, samt den politiske situasjonen i Europa, bare for å forstå mer av konteksten. Og her ligger det mange spenninger som O'Farrell trekker veksler på. Jeg må si at jeg ikke har sans for alt jeg har kommet over - blant annet har Lucrezia en yngre bror som tar livet av kona si, og forholdene for døtrene er generelt nokså stramme og ubarmhjertige. Deres "jobb" er å la foreldrene bruke sine posisjoner til å ordne strategisk arrangerte ekteskap med utvalgte allierte, være ei føyelig kone og få et tilstrekkelig antall barn. Om de feiler i noe av dette, er det deres egen skyld, og de kan, tydeligvis, skiftes ut. Sjøl om det ikke står rett ut i boka, kjenner Lucrezia på dette. Det er forventninger som tynger henne, samtidig er det enda verre når det gjelder hennes kjerne, identiteten. Hun er ikke føyelig av natur, hun har en sterk rettferdighetssans, hun vil hjelpe andre og hun liker ikke å bli irettesatt. Hun har et svært rikt indre liv og tenker mer sammensatt, og lenger fram, enn omgivelsene later til å tro at hun gjør. I alle fall er det slik O'Farrell velger å skildre henne. I møte med mannlig brutalitet blir det mange harde tak for den unge jenta.

Forfatteren skriver i etterordet at hun har justert litt på noen detaljer underveis, slik at det skal passe med hennes fortelling om Lucrezia. Det mener jeg at hun har alle muligheter til å gjøre, i og med at hun blander fiksjon og fakta og skriver en historisk roman, ikke ei fagbok eller en biografi. Samtidig setter jeg som leser stor pris på at O'Farrell er ærlig, sier ifra og er tydelig på hva hun endrer på, slik at lesere som søker mer informasjon og kunnskap ikke henger seg opp i disse detaljene og kaller det feil. For det er det jo ikke. O'Farrell skriver også om inspirasjonskildene sine - Robert Brownings (1812-1889) dikt "Min siste hertuginne", som jeg fant både i originalversjon og i norsk oversettelse, samt et portrett av Lucrezia, på størrelse med ei bok, som også pryder nettopp bokas forside.

Da jeg begynte å lese Portrett av en brud, hadde jeg fortsatt Hamnet av samme forfatter friskt i minne. Og det viste seg å være litt utfordrende. For i sistnevnte roman er forfatteren så følsom og tilstede, og romanen er så nydelig stemningsfull og sår. Vi kommer utrolig tett på hovedpersonene, men det er ikke tilfellet her. Her er det noe helt annet, både i stil, tone og innhold, og vi holdes hele tida på en armlengdes avstand, også når det kommer til Lucrezia. I tillegg er O'Farrell litt for rundhånda med frampekene sine, og det er noen ikke helt heldige gjentakelser. Hamnet, på sin side, er svært stram og ei ekstremt vellykka bok. Det er nesten så det er vanskelig å forstå at samme forfatter har skrevet begge bøkene! Misforstå meg rett, Portrett av en brud er også ei veldig god bok, bare på en annen måte. Men når en har lest den ut, forstår en hvorfor det måtte være nettopp slik. Og da er det bare å vende om og begynne på nytt.

En studie i rødt

Bildekilde: Bokelskere

Det er høst, og om kveldene kommer mørket krypende stadig tidligere. Det blir kaldere og kaldere ute, og det er helt perfekt å kose seg inne med den store stabelen av uleste bøker som jeg til en hver tid har på lur. Og for en gangs skyld har jeg lest ei krimbok. Det er ikke så ofte, men jeg forsøker å lese et par i løpet av året, sjøl om krim ikke er favorittsjangeren min. Denne gangen gikk jeg for den klassiske kriminalromanen En studie i rødt av Sir Arthur Conan Doyle (1859-1930). Ei knakende god fortelling om den legendariske detektiven Sherlock Holmes er sjelden feil!

En studie i rødt kom ut på engelsk i 1887, og er den aller første boka med nettopp Sherlock Holmes. Det er også i denne romanen at Holmes og Dr. John Watson møter hverandre, blir kjent og oppklarer sin første sak sammen, som gis navnet "En studie i rødt" (på engelsk "A Study in Scarlet"), som boka også heter. Mange tror at det er Sherlock Holmes som er hovedpersonen i de fire bøkene og de femtiseks fortellingene der han oppklarer ulike saker, men det er feil. Den virkelige hovedpersonen og folkaliseringsinstansen i tekstene er legen, John Watson. På grunn av hans djupe fascinasjon for Sherlock Holmes, fordi tekstene følger Holmes i detalj og fordi de to er så tett på hverandre, framstår Holmes som en hovedperson likevel, sjøl om alt ses gjennom Watsons blikk. Men det er altså Watson som er jeg-personen, mens vi følger Holmes i tredjeperson.

Utgava mi er fra 2015, og er en del av Bokvennens kriminalbibliotek. Det er forfatter Nils Nordberg (f. 1942), en av landets fremste eksperter på kriminallitteratur, som står for forord og oversettelse. Han setter både Doyle og mesterdetektiv Sherlock Holmes inn i hver sin tydelige kontekst, og viser fram hvordan de, hver på sin måte, er med på å videreutvikle kriminalromanen som sjanger. Nordberg viser også hvilke elementer Doyle har henta fra andre forfattere, og hvordan sjangeren stadig bygger på noe foregående. For eksempel hvordan Doyle låner elementer fra Edgar Allan Poe (1909-1849), som var en av hans favorittforfattere. Poe på sin side fikk æra for å ha skrevet verdens første kriminalfortelling med Mordene i Rue Morgue, som kom på trykk i 1841. Lite visste Poe, og seinere Doyle, at den aller første var norske Maurits Christopher Hansen (1794-1842) med sin Mordet paa Maskinbygger Roolfsen fra 1839.  

Men tilbake til Sherlock Holmes, en fiktiv karakter som Doyle lever med og skriver om i førti år. Det er her det hele begynner, og vi blir kjent med Holmes og hans særegenheter. At han kan skille mellom mange forskjellige typer jord, for eksempel, og hvor i London jorda er å finne. At han kan skille mellom asken til førti ulike former for tobakk. At han, som Watson ramser opp, kan null og ingenting om litteratur, filosofi eller astronomi, og kun litt om politikk, men masse om jus. At kunnskapen om botanikk er helt tilfeldig - han er god på giftige planter, kan ingenting om praktisk hagebruk, men har praktisk geologisk kunnskap. At han videre er svært god i emner som kjemi, anatomi og kriminalhistorie, og i tillegg er en god fiolinspiller. At han er en dyktig bokser, og at han også kan fekte med stokk og kårde. Og så videre.

Holmes er og blir en fascinerende skikkelse. Watson undres over at en så oppegående mann kan ha så begrensa kunnskaper om for eksempel klassisk litteratur og samtidslitteratur, som han sjøl kjenner godt til. Men han blir virkelig forbausa når Holmes forklarer at han aktivt må slette uviktig kunnskap fra hjernen, som for eksempel om solsystemet. Her fra side 28:

"Hva pokker er det for meg? brøt han meg utålmodig av. - De sier at vi kretser rundt solen. Om vi gikk rundt månen, ville ikke det gjøre en tøddels forskjell for meg og mitt arbeide."

Slik irrelevant og uviktig kunnskap må vekk. Holmes sier selv: "Det er derfor av største viktighet at verdiløse fakta ikke fortrenger de verdifulle." Det er altså duka for en kulturkræsj av de sjeldne mellom Watson og Holmes, som skaper friksjon, spenning og massevis av humoristiske situasjoner. Som leser kan en humre i vei, dele Watsons irritasjon over Holmes' sære oppheng og manglende beskjeder, og samtidig se at Holmes har forstått noe Watson overhodet ikke er på sporet av. 

Men det i seg sjøl er ikke nok til å bære ei hel bok, langt mindre en hel serie med bøker og noveller om de samme personene. Det må være noe mer! Og det er det virkelig her. Teknisk sett er dette svært effektivt. Det skjer noe konstant, og informasjon gis kontinuerlig til den leseren som evner å plukke det opp. Kommentarer, digresjoner og andre hendelser er aldri tilfeldig, alt henger sammen med alt. Og sjøl om Watson, og eventuelt leseren, bruker tid på å finne ut av hvordan alt henger i hop, blar fram og tilbake, finner ledetråder og synes det er spennende, er det en trygghet i at Holmes til en hver tid har styr på alt. Leseren kan egentlig bare lene seg tilbake og kose seg.

Og det gjorde jeg. Dette er ei veldig sjarmerende bok, tempoet er passe rolig, jeg liker skildringene av 1870-tallets London (handlinga er lagt til 1878), og følelsen av å være i ei anna tid, med hestedrosjer og brostein og avisgutter og gasslamper. Jeg liker rytmen, og jeg liker Watson, som er langt mer sympatisk enn Holmes. Teknisk sett er boka interessant. Den er nemlig delt i to. I første del, nåtida, får vi vite at det er begått en forbrytelse, og vi følger med mens Holmes og Watson forsøker å oppklare den. Første del slutter med at Holmes har funnet løsninga, mens Watson og leseren fortsatt holdes utafor og ikke skjønner stort. I andre del, fortida, får vi vite om bakgrunnen til forbrytelsen, altså om hvordan alt henger sammen og hvordan det kulminerer med et drap. Og mot slutten av andre del møtes nåtida og fortida og det hele sys sammen. Det er elegant, interessant og overraskende lesverdig.

En ny nobelprisvinner!

Og brått var det oktober igjen, og tida for den dagen da De Aderton i Svenska Akademien skal avsløre hva de har surra med, lest, diskutert, kjefta hverandre ut over, fantasert, drømt om og krangla seg fram til i året som har gått. For en utenforstående er det en nesten like stor overraskelse hvert eneste år. Jeg blir i alle fall både begeistra, undrende og lettere sjokkert i tråd med de ulike prisvinnerne opp igjennom åra - fra Doris Lessing (1919-2013) og Louise Glück (1943-2023) til László Krasznahorkai (f. 1954) og Gao Xingjian (f. 1940)! Og for å ikke glemme vår egen Jon Fosse (f. 1959), som lot seg intervjue på ei kai på Vestlandet etter å ha fått beskjeden om at hans nynorske, repeterende, punktumfiendtlige verk har begeistra en hel verden. For et fantastisk øyeblikk!

Greit, prosessen i Svenska Akademien foregår nok kanskje ikke fullt så uærbødig, i alle fall ikke om en skal tro Ellen Mattson (f. 1962), en av De Aderton, og som uttaler seg i denne saken på den offisielle nettsida til nobelprisene. Der forteller hun at de hvert år får inn nominasjoner fra hele verden, totalt omtrent 220 forfatternavn. Deretter begynner en nokså tøff jobb med å sile ut de som ikke er relevante denne gangen, fram til de sitter igjen med om lag tjue navn. Da må gjengen i Sverige virkelig brette opp ermene og ta seg sammen, for de tjue skal bli til fem. Og de fem? Ja, de skal de kjenne ut og inn. De skal lese alt, alle atten. Og de skal diskutere alt. Og om de ikke klarer å diskutere, må de trekke lodd. Jeg gjetter de gjør en del annet også, og da mener jeg ikke smugspising av sjokolade eller kaffedrikking eller bittelitt Candy Crush. Jeg gjetter at de gjør noen avtaler og inngår kompromisser, ellers ville det aldri ha fungert at atten stykker hvert år skal leite seg fram til én prisvinner. Men, til slutt er det det de står igjen med. 

Og i år? I år gikk prisen til ei kvinne. Ei canadisk kvinne. Å, som jeg skulle ønske det var en viss favoritt, Margaret Atwood (f. 1939), som fikk prisen! Men det var det ikke. Ikke denne gangen heller, dessverre. Prisen gikk til ei noe yngre kvinne ved navn Anne Carson (f. 1950). Og hun er først og fremst poet, men hun har også skrevet en del essayistikk, og virka som oversetter, særlig av antikke verker. Jeg har ikke lest noe av henne, men ved en tilfeldighet kjøpte jeg to av bøkene hennes for noen måneder sida. De rykker nok fram i lesekøen nå!

Anne Carson. Bildekilde: Ill. Niklas Elmehed © Nobel Prize Outreach

Prisvinneren var på Island, der hun bor fast etter å ha fått statsborgerskap i 2022, og "lytta til vinden" da hun blei oppringt av Svenska Akademien. Hun uttalte "Det er sprøtt. Eg tenker at dei er sprø heile gjengen.", i følge NRK. I samme sak kan en også se et kort intervju med Carson, som ikke er veldig taletrengt (kanskje hun er mer sjokkert? Eller bare ikke veldig gira på å kommentere), og lese mer om forfatterskapet hennes, som ikke er særlig kjent på norsk. Men det blir nok ei endring der nå, for som alltid er det enkelte som forter seg ut for å få tak i bøkene før alle andre. Vi andre må nok vente litt, eller låne på biblioteket. Spennende blir det uansett! Og jeg gleder meg til å lese.

Mer om Anne Carson kan du lese her. 

Bli med på Boktober!

Bildekilde: NRK

Har du hørt om Boktober? Det har jeg! 

Boktober er ei ny satsning fra NRK - en lesekonkurranse i samarbeid med Leseklubben (som ledes av Christine Lossius Thorin, f. 1978 og Kristoffer Olsen, f. 1985) og fem ulike kjendiser. Kjendisene har valgt seg hver sin bok som skal leses i løpet av oktober måned, og som leser kan du sjøl velge hvilken kjendis du vil være "på lag med" og "lese sammen med". Kjendisen kan følges i sosiale medier, og underveis kan du få oppdateringer fra kjendisen og delta i diskusjoner om boka sammen med andre på laget ditt. Eller bare velge hvilken bok du vil lese og blåse i kjendisen og de andre, dersom det er bedre (som denne leseren gjør). 

De fem kjendisene som skal lese bok i oktober, er:

Linnéa Myhre, f. 1990, forfatter og påvirker

Sigrid Bonde Tusvik, f. 1980, komiker og programleder

Javad El Bakali, f. 1994, komiker

Jens Kvernmo, f. 1985, friluftsmann

Oskar Westerlin, f. 1998, påvirker

Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner så godt til alle i den gjengen her. Myhre har jeg vært borti tidligere, med tanke på at hun blant annet er forfatter, men jeg har ikke lest noe av henne. Tusvik har jeg null sans for, så jeg unngår henne, både i podkastformat, på scenen, i nyhetene og hvor hun ellers ferdes. Bakali har jeg kun sett et par ganger på tv, uten at jeg har festa meg så mye ved hvem han er. Kvernmo aner jeg ikke hvem er og Westerlin har jeg heller ikke noe særlig sans for. Jeg veit ikke hvordan NRK har valgt ut kjendisene, og hvordan de har vekta og vurdert at de skal treffe en potensiell deltaker. Det hadde vært interessant å vite noe om. Jeg sitter nemlig igjen med en følelse av at denne konkurransen og disse kjendisene ikke egentlig er ute etter å snappe opp godt utdanna og beleste kvinner. Men det er null problem, for jeg skal lese uansett. Det viktige er jo ikke kjendisene, men bøkene!

Følgende bøker skal leses i oktober (satt opp slik at titlene samsvarer med rekkefølgen på kjendisene over):

Verity av Colleen Hoover, f. 1979

Fugletribunalet av Agnes Ravatn, f. 1983

I morgen, og i morgen, og i morgen av Gabrielle Zevin, f. 1977

Pelsjegerliv av Helge Ingstad, 1899-2001

Fluenes herre av William Golding, 1911-1993

Jeg aner ikke hvordan disse bøkene er valgt ut - om kjendisene har fått forslag, tips eller føringer fra NRK eller Leseklubben, eller om det har vært helt frie valg. Det hadde det også vært spennende å vite noe om. Men jeg liker at både menn og kvinner er representert blant lesekjendiser og forfattere, og at litteraturen som skal leses, ikke lar seg sette i en og samme bås. Kjendisenes appell og bøkenes målgruppe treffer veldig ulikt, noe som også er klokt, i alle fall hvis målet er å få med flest mulig. Men på den andre sida kan det bli for mange sprik, også. Det kjente i alle fall jeg på i forbindelse med mitt bokvalg. 

I utgangspunktet synes jeg en kampanje som Boktober er helt fantastisk, og jeg synes Leseklubben gjør en fenomenal innsats, både med dette opplegget, og ellers. Alle tiltak som får flere mennesker til å lese, er gode tiltak! Men jeg har også noen innvendinger. Ideelt sett burde NRK kanskje ha tenkt litt annerledes i forhold til kjendisene. Jeg veit at det er utrolig mange som liker å lese, som ser opp til helt andre mennesker enn de NRK har funnet fram til her. Jeg savner profiler som byr på mer enn humor og podkast og påvirkning, og som tar gode lesere og seriøse temaer på alvor. Hva med forfattere, andre kulturpersonligheter, offentlig ansatte, politikere, idrettsutøvere, industri- og næringstopper? Jeg er kanskje eldre enn det som er kjernemålgruppa, men jeg hadde likt å få med noen eldre kjendiser også, som for eksempel Lars Monsen, Marit Bjørgen, stortingspresident Masud Gharahkhani, Astrid Lødemel, Yama Wolasmal, May-Britt Moser, Petter Stordalen eller Sanna Sarromaa. Da ville nok litteraturutvalget vært et helt annet også, som er innvending nummer to. For det hadde jo vært aller best om alle bøkene som skulle leses, var skrevet av norske forfattere.

Men alt dette kommer an på hva som er målet. Å få mennesker som allerede leser, til å lese mer, eller å få de som nesten ikke leser, til å faktisk sette i gang med ei bok? Eller bare skape blest og engasjement rundt litteratur og la påvirkere for en gangs skyld påvirke i positiv retning? Denne gangen blir Boktober slik, og jeg gleder meg til å følge opplegget på radio og på NRKs nettsider. Du kan lese mer om det her. Og boka jeg skal lese? Det blei I morgen, og i morgen, og i morgen, det. 

Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang

Bildekilde: Bokelskere

Ganske ofte, når en erfaren historiker skal forklare noe, blir det fort ei historie om så mye mer. Om lange årsakssammenhenger, om det relevante historiske bakteppet der så å si alt er relevant, om ulike bipersoner, om sosiale, politiske, økonomiske, kulturelle og ikke minst religiøse faktorer og utviklinger, der en også gjør rom for assosiasjoner, tilfeldigheter og kvalifiserte gjetninger. Alt bygger på alt, og en må stadig lengre tilbake i tid for å forklare noe som skjedde i den norske høymiddelalderen, på 1700-tallet, eller for den saks skyld, noe nåtidig. Forklaringa kan bli både uoversiktlig og forvirrende. 

Men så kommer historiker Tore Skeie (f. 1977) inn på banen. Makan til kompetent og ryddig hode skal en leite lenge etter! For der andre surrer det til og svarer på feil spørsmål med feil svar, overforklarer eller forviller seg inn i noe helt annet, går Skeie rett inn i kjerna. Han setter ned tempoet og begynner med slutten, så vi veit hvor vi skal. Videre deler han opp materialet, er kronologisk og tydelig. Resultatet er ei helt fantastisk god fagbok, der et adelsmannsliv vi egentlig veit nokså lite om, gis kontekst og sammenheng, farge og lukt, der vi følger både det sosiale, det politiske, det økonomiske, det kulturelle og det religiøse, men uten at det blir en usmakelig lapskaus, eller bare tørr statistikk og uengasjert oppramsing av fakta. Det er heller medrivende, spennende og utrolig interessant.

Og den karen Tore Skeie har valgt seg som sin inngang til norsk historie, er nettopp en adelsmann. Adelsmannen Alv Erlingsson (ukjent fødselsår, det er antatt at han levde fra omtrent 1250-1290), som tilsynelatende stiger opp som en løve og faller ned som en skinnfell når han blir henretta på steile og hjul i året 1290. Det er litt av en måte å gå ut av tida på. Henrettelsesmetoden i seg sjøl er også interessant, og vitner om en skikkelse som har gjort mye ut av seg og irritert visse maktpersoner noe så innmari, til et punkt der de ikke lenger kan la han leve uten å miste ære. Til det har han gjort alt for mye ugagn, og han er en reell trussel, uforutsigbar, mektig, uredd og sta som han er. Men hvor gikk det galt? Og, kan en kanskje legge til, for hvem?

Skeie skriver i forordet at han kom over Alv for første gang tilbake i 2003, da han studerte historie. Skildringene av Alv var såpass interessante at Skeie leita etter mer informasjon om det som skulle vise seg å være en ganske særegen figur i norsk historie. Og da han skulle skrive masteroppgave i historie noen år seinere, valgte han å skrive om nettopp Alv, noe som gjorde at han kunne leite etter enda flere kilder, og deretter tolke kildematerialet på nytt, i lys av det han sjøl hadde sammenstilt og funnet ut av. Det arbeidet er grunnlaget for denne boka, som kom ut på Spartacus i 2009, og som også vant forlagets manuskonkurranse. Boka er jevnt over kritikerrost, noe som er sjelden for en faglitterær debutant. Det gjør ikke boka noe mindre imponerende, for å si det sånn.

Men hvem var så egentlig Alv Erlingsson, og hvorfor i alle dager havner han på steile og hjul i 1290? Det bruker Tore Skeie omtrent tre hundre sider på å finne ut av og forklare. For det er nemlig slik at for å i det hele tatt kunne forklare Alvs undergang, må Skeie først forklare hvordan Alv kommer til makta i utgangspunktet. Er det bare tilfeldigheter? Rein politikk? Arv? Rå flaks? Talent? Eller er det bevisst intrigering og solid maktspill? Skeie gjør rede for Alvs familie, Tornbergslekten, med maktsete i Borgarsyssel (Østfold), og skildrer hvordan de posisjonerer seg, bygger seg opp og kommer til makta. Han viser til kildene der vi for første gang møter Alv, i 1276. Da er han allerede en selvsagt del av stormennene i kretsen rundt kongen (her fra side 34):

"I år 1276 var Alv en ung mann, omtrent midt i tyveårene. Om hans personlige liv vet vi ytterst lite. Han var far til ei jente, Kristina Alvsdatter, som på denne tiden må ha vært i den tidlige barndommen. Og ettersom han hadde et barn vi kjenner navnet på, og som senere ble godt gift, må han ha hatt ei kone. Men hvem hun var er ukjent. Om hans offisielle liv vet vi adskillig mer. Til tross for sin unge alder var han allerede å regne som en av Norges fremste aristokrater. Han tilhørte den fornemme kretsen av menn som bar lendmannstittel. Han var en mann med sitt eget hushold av tjenere og hjelpere. Trolig reiste han nå med et følge av 40 væpnede huskarer, livvakter som han hadde rett til å omgi seg med til enhver tid. Han var svært rik, for i tillegg til sine egne gårder fikk han inntektene fra en rekke jordegods kong Magnus hadde gitt ham i bytte for at han i en høytidelig seremoni hadde gitt kongen sitt personlige troskapsløfte."

Det er ikke mange i midten av tjueåra som kan skilte med de merittene der. Gjennom boka viser Skeie hvordan det er mulig at en så ung mann sitter på så mye makt. Det viser seg å være en god dose av hver ovennevnte faktor, pluss Alvs egen personlighet og risikovillighet. Og det siste har mye å si. I alle fall tror denne leseren at et roligere menneske ikke ville tatt de samme sjansene som Alv, og dermed heller ikke endt opp i det samme uføret. Og da hadde kanskje historia vært en ganske annen, for det er nettopp gjennom disse sjansene at Alv blander seg inn i maktsenteret og skriver seg inn i historia.

"Et rike uten en sterk konge er som et styreløst skip."

Det er et sitat fra Kongespeilet, som står i begynnelsen av boka. Og det passer utrolig godt på denne utgivelsen. Både fordi sitatet tar samtida på kornet - Kongespeilet antas å være fra midten av 1200-tallet - og fordi sitatet så tydelig viser at i et maktvakuum, være seg på et skip eller i et land, er det mye som kan skje. Omtrent hvem som helst kan slippe til. For eksempel en tornbergmann.

Det å lese om Alv, og være med Skeie på jakt etter Alv i kildene, er både underholdende og tankevekkende. Skeie bruker utradisjonelle kilder for å belyse hva som foregår i Norge og hvordan ulike hendelser og prosesser nesten umerkelig forskyver makta, omrokerer det politiske spillebrettet, reduserer kongens maktapparat til færre aktører og ikke minst hvordan tilfeldigheter som sjukdom, død og mer eller mindre heldige ekteskap påvirker alt sammen. Det blir en overraskende stor helhet, som likevel er oversiktlig og svært engasjerende. Jeg opplever at Skeie øser av kunnskapen sin, ryddig, disiplinert og velformulert, og at jeg sitter og tar imot, om alt fra hanseatene til kirka, og ikke minst om det som rører seg i blant annet Sverige og Danmark, som naturligvis også påvirker norske forhold. Det er kjempegøy å lese, nettopp fordi Skeie er så kunnskapsrik og ryddig! Og det er så smart å bruke en skikkelse som Alv som inngang til norsk historie. Fortellinga blir en helt annen enn den vi kjenner gjennom grunnskole og universitet. Og undergangen? Den blir svært godt redegjort for.

Skeie tenker større, breiere og lengre enn mange andre skrivende historikere, viser fram lange årsakssammenhenger uten å miste tråden og klarer å levere ei svært komprimert fagbok som aldri blir kjedelig. Dessverre er min utgave ikke en innbunden utgave - men bildemateriale i svart-hvitt er bedre enn ingenting. Ved hjelp av kart og slekstavler får leseren ryddig oversikt i begynnelsen, og bakerst i boka er det ei tidslinje, redegjørelse for ulike kilder, gjengivelse av Vedels viser om Alv Erlingsson (veldig stilig at disse er inkludert!) og litteraturliste. Det er masse en interessert leser kan gå videre på.

Jeg har likt så godt å lese om Alv, sjøl om undergangen hans er fæl og skildringa til Skeie her er nøkternt grusom, at bok nummer to fra Skeies hånd allerede ligger klar i bunken - denne gangen i innbundet utgave. Jeg gleder meg til å lese, og håper forlaget denne gangen unngår litt underlige orddelinger. Men det er til gjengjeld det eneste som trekker ned ei ellers perfekt fagbok.

Høstkveld

I dag vil jeg bare dele dette diktet.

*

Det ånder så tongt gjennom sloknende dag

av kveldsvind som egges til storm.

Og skyene skjuler i drivende jag

hver stjernes befriende form.

Se, lauvet, det sist, så falmet – forlatt

til høstjordas gravmarker tyr,

før grågåsa klager sitt farvel inatt

etsteds innpå måsagrå myr.

Der haster en vandrer så ilsomt mot sør,

det var sommar’n, den glade gesell,

og skogen, hans brur, med det

lauvgrønne slør,

skal skjendes av stormhand ikveld.

Men kimen er sådd. Djupt i grojordas skjød

der blunder en sommarens sønn,

som engang bak nettenes snødrev og nød

skal nevnes for Vår i vår bønn.

*

"Høstkveld" er skrevet av den norske forfatteren og skogsarbeideren Hans Georg Nilsen Børli (1918-1989). Nå som det for alvor nærmer seg høst over store deler av landet, kan det være godt å huske på at også den har en ende, og etter både høst og vinter, kommer det atter en vår. Men inntil videre kan vi med god samvittighet kose oss inne, med bøkene! Kanskje Hans Børli?