Vårkjenning (Dagboksblar II)

I dag vil jeg dele dette diktet.

*

Vårkjenning (Dagboksblar II)

Jeg så våren i dag.

Et lys av grønt gjennom snøen

i søkket der en elg hadde kvilt

i nattbeita.

En kvast av tyttebærlyng.

Dyret hadde brånt den fram

med varmen av sitt blod

Jeg dekket den til med snø igjen.

Varsomt.

Slik du breier over et barn

som har sparket av seg dynen i søvne.

*

Diktet "Vårkjenning (Dagboksblar II)" er skrevet av den norske lyrikeren Hans Børli (1918-1989). Diktet er henta fra samlinga Ved bålet, som blei utgitt i 1962.

Catilina

Bildekilde: Bokelskere

Før jul leste jeg Catilina (først utgitt under pseudonymet Brynjolf Bjarme i 1850) av Henrik Ibsen (1828-1906), et stykke jeg ikke har vært borti på litt mer enn ti år, og da som hørespill. Å lese teksten sjøl var en ganske annen opplevelse!

Catilina er en tragedie på blankvers, altså med vers der det ikke er enderim, men strenge krav til jambisk form. Dette formmessige grepet er mye tydeligere når en leser stykket sjøl enn når en hører det. I hørespillversjonen jeg har her hjemme, glir det svært godt mellom de ulike personene, i såpass stor grad at det av og til kan være forvirrende å høre hvem som snakker hvor. I lesestykket er ikke dette ei utfordring i det hele tatt, da replikkvekslingene er tydelige i det tekstlige uttrykket. Men det blir mindre flyt, og mer hakkete rytme, både på grunn av den jambiske versefoten, og på grunn av endringer i hvem som snakker samt innskutt scenetekst. Jeg må derfor jobbe litt ekstra for å få flyt mens jeg leser, for det vil jeg jo gjerne ha.

Hovedlinjene i stykket er enkle: Vi er i Roma. Hovedpersonen er den romerske politikeren og statsmannen Lucius Sergius Catilina (108 f.Kr.-62 f.Kr.). Catilina har blitt utskjelt i senatet av ingen ringere enn erkefienden Marcus Tullius Cicero (106 f.Kr.-43 f.Kr.). For å unngå den intense skammen og et eventuelt attentat som kan ende med hans død, må Catilina reise fra Roma sammen med kona Aurelia. Aurelia har et landsted de kan reise til, men det har han solgt bak hennes rygg for å finansiere sin egen karriere, inkludert å være rundhånda med bestikkelser. Det sier mye om hva slags mann hun er gift med. 

De bestemmer seg derfor for å reise om natta, i ly av mørket. Aurelia går for å pakke og hvile. Men nattestid er det noe som skjer med Catilina. Han jages, plages, nærmest hjemsøkes, av Furia, ei kvinne som lokker, vrir, leiker og manipulerer. Hun nører oppunder krefter som dårlig samvittighet, begjær, grådighet og higen etter makt i Catilina, slik at det stormer og bruser og han blir som besatt. Han ombestemmer seg. Han skal ikke flykte med Aurelia, han skal kjempe! Han skal samle sine allierte, hevne seg og seire! En oppmerksom leser forstår hvor dette går og hvordan det hele henger sammen. Catilina sjøl ser det knapt, og både vil og vil ikke stanse det som er i ferd med å utspille seg. Er det kanskje skjebnen? Må Catilina endelig betale for sine synder?

Der jeg opplever at hørespillversjonen har både intensitet og driv, er tekstversjonen naturlig nok noe flatere. Skuespillerne er jo ikke på plass og tolker stykket for meg. Leseren må derfor legge til ulike visuelle og auditive kulisser sjøl. I tillegg er dette et stykke som skal spilles ut på en scene, og denne utspillinga må leseren eventuelt ta i eget hode. Stilen kan også by på utfordringer, da personene i perioder uttrykker seg noe omstendelig. Det legger en demper på det som er viktig i mye av dagens litteratur, nemlig tempo. Nå kan en ikke forvente samme tempo i en tragedie som i en komedie, og heller ikke i 1800-tallslitteratur som i moderne litteratur, men like fullt: I perioder går det noe langsomt, og det kan være utydelig hva som egentlig går for seg. Jeg opplevde videre at jeg savna det hørespillversjonen bidro med. Lydkulissene skaper indre bilder for meg, som gjør at både Catilina og omgivelsene hans blir mer levende. Innlevelsen til skuespillerne skaper spenning og får meg med som lytter. I tekstversjonen er Catilinas kvaler og kriser de samme, men det treffer ikke så hardt. Det samme gjelder Furias grusomme egging.

Like fullt er det ille å lese stykkets siste sider, fordi undergangen er uunngåelig og vond. Og jeg føler med Catilina der han endelig, men for seint, forstår i alle fall deler av konsekvensene av det han har gjort, både mot Aurelia, Furia og Furias søster, samt seg sjøl. For det er jo han som har sverga hevn over gjerningsmannen Furia er så hatsk mot, uten å vite hvem det er. Så må han også bøte med det han holder aller høyest: Seg sjøl. 

Og i dette ligger kanskje dramaets viktigste funksjon: At vi, gjennom Catilinas kamp, kvaler og undergang, får en mulighet til å gå inn i oss sjøl og reflektere rundt egne valg. Martres vi av dårlig samvittighet, begjær, grådighet og higen etter makt? Ris vi av vår egen Furia? Hvordan kan vi forsones med feil og urett vi har begått i fortida? Hvordan kan vi ta gode valg, slik at vi slipper å ende opp som Catilina, fanga i vår egen revesaks? Kan vi se hvor han trår feil, og på hvilken måte, slik at vi kan lære? Jeg tror at det må ha vært noe av Ibsens poeng med dette stykket.

Og det er jo det menneskelige som er det interessante her, uansett om det er den såre tvilen i Catalina, det gjenkjennelige glimtet i det stormannsgale behovet for å lykkes eller at Catilina i ømmere øyeblikk sammen med Aurelia gir uttrykk for å ønske noe annet enn dette livet han sitter så fast i, der alt kretser om makt og midler. Han søker også ro og hvile og et behagelig liv der han ikke alltid må jage etter mer, og ikke alltid jages av egne indre demoner. Så får han også det, helt til slutt, men på en helt annen måte enn han så for seg. 

Tragedien om Catilina tillegges en ekstra dimensjon gjennom at Catilina virkelig har levd, og mye om hans biografi er kjent stoff. Stykket kan derfor fint brukes som et springbrett videre inn i antikk historie og antikk litteratur, eller som en vei videre inn i Ibsens verker. 

Kniven i ilden

Bildekilde: Bokelskere

Når ei bok blir hausa opp, er min første reaksjon å bli skeptisk. Min første innskytelse er at boka umulig kan være så bra som anmelderkorpset, bokhandlerne og forleggerne sier - det er jo tross alt ingen tilfeldighet hvilke bøker som blir bestselgere! Og når flere av de som uttaler seg i tillegg har økonomiske interesser å ivareta, synes jeg alt får en sterk bismak av noe regissert. Derfor lar jeg boka vente, sjøl om jeg kanskje har lyst til å lese, jeg også. Av og til må boka vente i noen måneder, av og til noen år, i påvente av at alt styret skal roe seg så jeg kan lese i fred, uten å bli farga av andres lesninger, pågående markedsføringskampanjer og ivrige utrop. Først da kan jeg finne den leseroa jeg trenger for å gjøre meg opp mine egne meninger.

Slik var det i alle fall med den historiske romanen Kniven i ilden, første bind i trilogien kalt "Ruijan rannalla - Sanger fra Ishavet", skrevet av Ingeborg Arvola (f. 1974). Boka slo ned i litteratur-Norge med et brak i 2022 og blei en kjempesuksess. På mange måter kan en si at Arvola heiv seg på den historiske bølgen som Lars Mytting starta i 2018, da første bindet i hans historiske trilogi fra Gudbrandsdalen kom ut. Det var for øvrig også en bokserie jeg hadde betenkeligheter med å begynne på, men det er en annen sak. 

I Arvolas bok skal vi tilbake til november 1859, og hovedpersonen er Brita Caisa Seipajærvi, ei svært vakker kvinne på 35 år. Vi følger henne i førsteperson der hun reiser fra Finland til Norge. Det er vinter og godt med snø, det er kaldt, rundt tolv minus står det på ei av de første sidene, de går på ski over skaresnøen, og med seg har hun de to sønnene sine, Aleksi og Heikki. Sønnene har hun fått med to forskjellige menn, og hun har stått i kirketukt for et utenomekteskapelig forhold. Brita og sønnene går i et følge med flere, men et sted på veien må de skille lag. Brita skal mot den norske ishavskysten, til det lille stedet som de kaller Pykeijä. Hun har behov for å starte på nytt.

Men veien er lang og hard, og det er ikke lett å ferdes så langt vinterstid. Og det er heller ikke sikkert at kysten har alt det de sier den har. Koker havet virkelig av fisk? Er det jobb, mat og penger til alle? Vil ei framtid være mulig, der? For både henne og sønnene? Men en snill mann og et lite hus? Underveis stopper de flere ganger, for mat, for å hjelpe, for å arbeide. For Brita har ord på seg for å ha et godt håndlag med dyr, og hun har hjulpet mange kvinner i fødsel. Slik blir det underveis også - Brita må hjelpe. Og tida går. Slik glir vinter over i vår, og vår over i sommer, og det trengs slåttehjelp på gårdene rundt Neiden. Og hos Askan-Mikko blir de, både Brita og guttene. Der trengs de, der trives de. 

Det er bare det at Brita og Mikko kommer litt for nær hverandre. Og Brita er vakker og Mikko er barsk og arret hans, over kinnbeinet, trekker henne mot han. Og plutselig er ikke kona til Mikko så viktig lenger. Ingenting er så viktig lenger. Arvola forbereder leseren på dette, den virkelig store kjærligheten, og skriver på side 96:

Ingenting sier meg at det er skjebnesvangert. Ingenting med luktene, enga, ingenting med vindkastene som løfter håret mitt igjen, ingenting med kveldssola som bryter gjennom skyene, og får meg til å skinne. Det er en hvilken som helst dag. Strabasiøs gjennom underskogen. Slitet opp den siste skråninga med selskap av myggskyene vi vekket opp da vi passerte den siste myra. Jeg er bare meg. Kroppen min svaier som stråene i enga mens jeg går mot tunet og enden av den nypløyde jorda. 

Og akkurat det, å forberede leseren på det som kommer, er ikke en teknikk jeg liker spesielt godt. Framfor å bruke tid på å sette stemning og bygge spenning, opplever jeg at forfatteren gjennom å varsle i forkant ofte punkterer stemninga. Særlig gjennom bruk av nokså store ord, som "skjebnesvangert". Her skal Arvola skildre hvor dagligdags alt er i møte med den store kjærligheten, og det kan hun gjerne gjøre, men helst uten å varsle noe! Forvarselet skaper ei forventning hos leseren, og irritasjonen kan fort komme om ikke forventningene blir innfridd raskt nok. På den andre sida kan en si at forfatteren gjennom det samme grepet kan skape spenning. Men for denne leseren er ikke dette ei bok med særlig mye spenning. Det er nokså klart hvordan det går, og det lang tid i forveien, fordi teksten er full av slike forvarsler.

Men det er likevel en godt skrevet roman. Språket er solid og lett, og Arvola tilfører mye personlighet og realisme gjennom å bruke finske, kvenske og samiske navn, kallenavn, stedsnavn og uttrykk. Det gir farge i det som ofte finner sted i et hvitt og kaldt landskap og gjør at romanen framstår som mer original enn det sjangeren og innholdet for øvrig tilsier. Arvola er konsekvent tett på hovedpersonen sin, og det fungerer. Brita uttrykker seg på en måte som virker organisk og troverdig, av og til med lange og sveipende betraktninger, andre ganger kun ord for ord, oppstykka og hardt. Det er lett å lese, og aldri vanskelig å forstå hva som skjer. Jeg ønska flere ganger underveis litt mer motstand i teksten, og litt flere vendinger i handlinga, men det kom ikke. Her er det forutsigbart og trygt, enten om Brita er på gården til Askan-Mikko, i ei jordgamme, eller framme ved ishavet. Det jeg helt klart kunne klart meg uten, er sexscenene. De har ingen reell funksjon.

Like fullt fungerer kombinasjonen som Arvola har skapt: En historisk roman med fokus på enkeltskjebner, kjærlighet, arbeid, natur og harde livsbetingelser. Her får du akkurat det omslaget lover og det anslaget legger opp til. Det er slettes ingen dårlig roman, og sidene går fort unna, men når den blir hausa opp i slik ekstrem grad i forkant, må jeg innrømme at jeg forventer mer. Det blei dessverre ikke innfridd.

Norsk kvinnehistorie på 200 sider

Bildekilde: Bokelskere

For noen år tilbake fikk jeg Norsk kvinnehistorie på 200 sider fra 2021 i gave - til og med signert - et flott referanseverk som alle bør ha! Det er journalist og forfatter Hege Duckert (f. 1962) som står bak utgivelsen sammen med Kagge forlag, som har et stilig og morsomt konsept med fagbøker i sin "på 200 sider"-serie. Blant andre titler i samme serie finner vi blant annet ei bok om andre verdenskrig i Norge, ei bok om Norges konger, ei bok om vikingtida, ei om Bibelen, samt bøker om land som USA, Kina, India, Storbritannia, Tyskland, området Midtøsten med flere. Det er informative og tilgjengelige bøker med gjenkjennelig design og et gjennomillustrert uttrykk.

Norsk kvinnehistorie på 200 sider har undertittelen "fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter", noe som gir en tydelig pekepinn om hva som kommer til å trekkes fram over de kommende sidene. Det er kvinnas posisjon i samfunnet som hele tida belyses, med fokus på blant annet juridiske rettigheter, sosiale barrierer og hvordan kvinner vurderes av et mannlig blikk, som ofte gir premissene for både rettigheter og barrierer. Heldigvis gis det også rom for det kvinnelige blikket! Hovedspørsmålet til Duckert, som hun også åpner boka med i forordet, er Hvordan har det artet seg å være kvinne i Norge? Det bruker hun deretter to hundre effektive sider på å skildre.

Boka er inndelt i fem hoveddeler som hver tar for seg et bestemt tidsrom. Første del er "Ut av dukkehjemmet", der vi konsentrerer oss om tida fra 1870-1890, der stadig flere kvinner bryter ut av sine trange bur. Deretter følger andre del, som heter "Kampen for stemmerett". Den er knytta opp til åra 1890-1915 og prosessen som førte fram til at kvinner i Norge fikk stemmerett i 1913. Tredje del har fått tittelen "Tilbake til kjøkkenbenken", og Duckert følger der kvinneskjebnene mellom 1925 og 1960 - kvinner som blir tvunget tilbake til hjemmet fordi hver familie bare skal ha én lønnsmottaker, som selvfølgelig, med datidas blikk, er mannen. "Krev din rett" heter fjerde del, som strekker seg fra 1968-1986 og tar for seg den revolusjonære omveltninga 1968 fører med seg, med påfølgende kvinnekamp, abortkamp og likestillingskamp. Siste del har Duckert gitt tittelen "Hun eier ikke skam". Der ser hun nærmere på tida fra 1990-2020, med kjønnsdiskriminering og usunne kvinneidealer på den ene sida, og brutte glasstak og karrierekvinner på den andre sida.

Men vi begynner med eksempelet Karoline Korsødegården og hennes giftermål i 1880. Hun er da over tretti år gammel, og ved inngåelse av ekteskap blir hun umyndiggjort og mister alle sine rettigheter. Hun er nå mer eller mindre sin manns eiendom og skal lye han i ett og alt. Hun er underlagt mannen sin juridisk og avhengig av han økonomisk. Ikke kan hun stemme, ikke kan hun inngå avtaler, ikke kan hun ta lån i banken, ikke kan hun kjøpe eiendom. Hun har heller ikke odelsrett eller arverett. Stedet hennes er hjemme, og ansvaret er nettopp hjemmet og barna. 

Etter eksempelet Karoline følger vi både samfunnsutviklinga og enkeltskjebnene videre over de neste hundre og femti åra. Duckert trekker fram mange kvinnesakskvinner og kvinner som på ulike måter har vært viktige historisk sett, som Camilla Collett (1813-1895), Katti Anker Møller (1868-1945), Amalie Skram (1846-1905), Betzy Kjelsberg (1866-1950), Sonja Henie (1912-1969), Kim Friele (1935-2021), Sonja Haraldsen (f. 1937), Gro Harlem Brundtland (f. 1939), Shabana Rehman (1976-2022) med flere, men gjør også rom for mer ukjente skjebner. Disse viser hun fram gjennom for eksempel arrestasjonsfotografier og protokoller fra politiet, gjennom Christian Kroghs (1852-1925) roman Albertine (1886) samt maleri med samme navn, som var basert på virkeligheten, ved fakismiler, avisartikler og en mengde bilder. Og til slutt ender vi opp der vi begynte, på gården Korsødegården. Der er det nå en ny bonde. Hun heter Marit.

Boka er lettlest og interessant, og Duckert er helt tydelig både kunnskapsrik og engasjert. Hun har laga ei kvinnehistorisk framstilling som er lett å følge, men der leseren må regne med å finne fram til mer utfyllende informasjon på egen hånd. For to hundre sider er ikke mye, og det er ikke til å komme unna at enkelte hendelser er forenkla med tanke på formatet. Og det er slettes ikke alle detaljer som gis vekt, eller nevnes i det hele tatt, men de viktigste hovedlinjene er inkludert. Og det fungerer. Videre har Duckert en god balanse mellom enkelteksempler og strukturelle samfunnsendringer, samt mellom alvor og humor. For sjøl om store deler av kvinnekampen er en beinhard kamp, og det ofte er dramatiske scener gjengitt i boka, gjør Duckert også rom for anekdoter og små talende eksempler som jeg måtte smile av underveis.  

Duckert formulerer seg lett og effektivt, sjøl om det vanskelige og ubehagelige, som for eksempel abortspørsmålet. Hun er tydelig uten å legge føringer på leseren, og framstår som en svært pålitelig kilde. Boka er aldri oppramsende eller belærende, og som leser mister jeg heller aldri tråden. Den er absolutt en vellykka utgivelse, jeg tar meg bare i å stadig ønske at det var mer. Mer å ta tak i, mer å skildre, mer å lese. For sjøl om dette for min del var høyst kjent materiale, var det også noe å lære innimellom, og det gjør at boka blir ekstra spennende og interessant.

Opp mot vår egen tid blir det vanskeligere å skrive historie, og det med gode grunner. Vi som lever nå, kan ikke forutsi hvilke strømninger som er gjeldende om ti eller tjue år, eller hvilke hendelser som trer fram som både minneverdige og avgjørende. Er det et tv-øyeblikk? En arrestasjon eller en demonstrasjon? Noe som går viralt i sosiale medier? Eller et virkelig menneskemøte? Å spå slikt er umulig. Duckert gir derfor et bredt sveip over mange ulike kvinner og deres veier framfor å følge noen få. Det er ikke kaotisk, men kanskje litt sprikende, og, igjen, for lite om hver enkelt. Jeg hadde heller ikke trengt å se et bikinibilde av en viss Sophie Elise - heller mer fra Duckerts penn! På den andre sida forstår jeg godt hvorfor hun er inkludert i boka, jamfør det breie sveipet jeg nevner over.

Men det er vel det som kjennetegner det populærvitenskapelige. At det er raskt, enkelt og tilgjengelig, konsentrert om hovedlinjer og med noen artigheter innimellom. Om det er godt skrevet, som her, vekker forfatteren nysgjerrighet og engasjement hos leseren, slik at hun fortsetter å lese videre i neste bok. Slik er det i alle fall med meg. Så får det bare være at glansa fotopapir gir fysisk tunge bøker og at Duckert mer enn gjerne kunne skrevet to hundre sider til.

Xiania 1 - Klara

Bildekilde: Bokelskere

Av og til, men ikke ofte, leser jeg ei bok der jeg ikke helt finner flyten, ikke helt kommer inn i historia og rett og slett ikke har en god leseropplevelse. Men fordi jeg har en nokså sterk pliktfølelse og i tillegg er disiplinert, blir det ikke nødvendigvis til at jeg avbryter disse bøkene. Nei, stort sett alltid leser jeg ferdig sjøl om jeg ikke er så veldig motivert. Underveis glir det av og til over i pliktlesing, men da får jeg i alle fall lest ferdig, noe som er et viktig prinsipp for meg. Og akkurat sånn var det dessverre med Xiania 1 - Klara av Lotta Elstad (f. 1982). 

I romanen, som blei utgitt i 2023, møter vi, som undertittelen forteller oss, hovedpersonen Klara. Vi skal om lag hundre år tilbake i tid, til november 1921. Deretter følger vi Klara nokså tett fram til 1923. Klara er nitten år og tjenestejente, og etter å ha hatt sex i et iskaldt vedskur med en forbipasserende rallar, blir hun gravid. Og på den tida skal en jo helst være gift når en bærer fram et barn. Klara er verken gift eller sammen med noen, aller minst rallaren, som hun ikke en gang veit hva heter, og hun har ikke råd til å forsørge et barn på egenhånd. Den eneste logiske utveien er den mest risikofylte: Å ta abort.

Eller, å få utført en fosterfordrivelse, som de kanskje heller kalte det på den tida. Uansett, etter hvert som tida går og mensen uteblir, blir Klara mer og mer fortvila. Legen kan ikke hjelpe, det er jo ikke lov, sjøl om noen leger gjør det likevel. Og hun kan ikke hjelpe seg sjøl, sjøl om hun forsøker. Hun påfører seg store smerter i underlivet med håp om at det vil fordrive fosteret. Men det går ikke. Den eneste som kan hjelpe, er en viss madam Zavarella i Kristiania. Klara pakker det hun har og tar toget fra Hamar og ned til hovedstaden, der alt er annerledes og der hun skal bli en annen Klara.

Fosterfordrivelse blir det. Smertefullt er det, og det tar lang tid å komme seg etterpå. Det går både dager og uker, og Klara bor i det vesle kjellerkottet med et smalt vindu helt øverst på veggen opp mot gata. Dagene går i en døs av søvn og stemmer, feber og smerter. Hun hører kvinneskrik og barnegråt, knirking i trappa og mumlende hvisking, så glir hun inn i søvnen igjen. Etter hvert kommer hun seg, hun orienterer seg i kjelleren, går ned i rommet der utdrivelsene foregår, opp trappa, opp i kjøkkenet, opp i hattemakerforretningen. Hun blir kjent i huset og med menneskene.

Og der i huset blir hun. I tjuetallets Oslo, da Kristiania, med all dens arbeiderklassestrev, barnerikdom, trangboddhet, lyder og lukter. Hun passer ikke inn noe sted, og veit det sjøl, men hun blir likevel, uten noe å gjøre, annet enn å henge med madam Zavarellas noe yngre tenåringssønn Matteo, som er politisk aktiv, og etter hvert, som en slags selskapsdame for den aldrende sosietetskvinna Freddi ute på Bygdøy, og også seinere, alltid søkende med blikket etter Leander, Matteos kjekke onkel. Sex har hun også, flere ganger, som om minnet om den livstruende fosterfordrivelsen ikke fins.

Klara er en litt kjølig hovedperson, og kjøligheten skaper en distanse som er med på å holde meg som leser på avstand. Sjøl i tida etter aborten, og da hun forelsker seg og innleder forhold, holdes jeg unna. Som om hun ikke vil bli kikka i korta, som om hun holder tilbake informasjon. Sjøl om alt fortelles i førsteperson, gjør denne distansen at jeg aldri er helt sammen med Klara når hun og Matteo kjører gjennom byen. Jeg står et stykke bak når hun skuer utover fjorden og venter på Leander. Og jeg er i andre enden av rommet når fiffen har sine selskaper, der Klara svinser rundt. Det er så vidt jeg hører hva de sier -. Her kunne Klara vært min allierte og gitt en inngang, men i stedet bidrar hun til ytterligere tåkelegging. Leseren sitter igjen med ulike spørsmål, for eksempel: hva er det som egentlig foregår? Hvordan kan madam Zavarella ha Klara boende så lenge, uten at hun betaler for seg? I et arbeiderklassesamfunn må alle jobbe og være nyttige, Klara gjør ingenting. Hvorfor? Og så videre. I det hele tatt sliter jeg med å se hvilken funksjon og rolle andre tillegger Klara. Hun er helt tydelig med på å tildekke ulovligheter, men hvorfor og hvordan kan hun kastes penger etter, i en slik grad?

Klara er veldig opptatt av ord. Hun har ei ordbok, en av få ting hun eier, og er opptatt av å ha et stort ordtilfang. Dette gjenspeiles også i romanen, der masse rare, gamle, stilige, glemte, underfundige og artige ord dukker opp. Men det er bare staffasje og sminke og dekker til det at det ikke skjer noe særlig. For det gjør det virkelig ikke. Vi er med Klara i en slags stillstand - og venter. Og hvor sannsynlig er det egentlig at ei tjenestejente kan alle disse orda? Og om hun først kan dem, vitner det om en intellektuell kapasitet. Hvorfor bruker hun da ikke den kapasiteten til å jobbe seg opp? Hvorfor driver hun dank mens hun drikker, røyker og venter? Det gir ikke mening.

Elstad bruker videre masse tid på å sette det gamle Oslo med ulike sansninger. Og en del av dette er helt sikkert reelt og basert på kilder som Elstad gjør rede for i sitt NB på slutten av boka. Like fullt er det et Oslo som det er vanskelig å se for seg inni hodet. Det er relativt mange som ikke går rundt med et indre Olso-kart inni knollen, og vi trenger faktisk litt mer enn at en tok til høyre eller venstre ved den og den gata og videre over jernbanelinjene og der var Ekebergåsen. Det blir ikke levende, det blir forvirrende. Kom heller med noe konkret, som dotømmerstreiken. Der er det tydelig at det er et konkret historisk forelegg som har interessert forfatteren, og Elstad bruker kildene godt. Scenene er sanselige og tydelige, fortvilende og morsomme på samme tid.

Tjuetallet er en periode med mange politiske spenninger, det utkjempes viktige kamper, det er økt bevissthet hos arbeiderklassen, demonstrasjoner, fagbevegelse og kvinnefrigjøring, for å nevne noe. Samtidig er det steile fronter, mange motsetninger og et hardt ytringsklima. Borgerskapets kvinner har sine bleke, velstelte hender, arbeiderklassens kvinner har valne, sprukne og røde arbeidsnever. Samtidig forenes kvinner rundt politiske spørsmål som for eksempel stemmerett, mødrehjem, arbeidstid, rettigheter og barnelover gjennom hele første halvdel av 1900-tallet. 

Det er en utrolig spennende periode, og Klara kunne gått inn i tida med engasjement og styrke, manøvrert gjennom samtaler og blitt opplyst. Ja, hun leser, både aviser og romaner, mest det siste, men hun tar ikke tak i noe som helst. Og det er kanskje det som er aller mest provoserende. Klara tar ikke tak i noe, hun lar seg duve med i sitt eget liv som en båt ute på fjorden. Før eller seinere støter en på et skjær, eller havnepolitiet, eller en annen båt. Og en kan ta sine forhåndsregler i god tid før noe skjer. Men det gjør ikke Klara. 

Jeg synes temaet i boka er både aktuelt og interessant - det var det som gjorde at jeg kjøpte boka i utgangspunktet. Gjennom å studere vilkåra rundt uønska svangerskap, får Elstad belyst kvinners posisjon i samfunnet på en effektiv og nådeløs måte. Særlig når det følges opp av alle skjebnene som møter Klara i kjelleren. Kvinner som av ulike årsaker ikke klarer et barn til. Kvinner med voldelige ektemenn. Kvinner som er helt fra seg, de mister jobben om de får et barn! Kvinner som ikke kan ta abort fordi det er for seint. Kvinner som må bære fram barnet mot sin vilje. Det er en strøm av kvinner i kjelleren, men Klara lar dem ikke trå henne for nær. Hun lukker øya, lytter ikke, vender ryggen til og vil demonstrativt ikke sympatisere. Det er nærmest usolidarisk i ei tid da solidaritet med egen kjempende klasse er så avgjørende.

Jeg tror det jeg reagerer mest på, er Elstads skrivestil. Den er litt usentimental og brå, kanskje litt utypisk historiske romaner. Og det er i og for seg greit. Men det problematiske er at Elstad sjeldent har tid til å være lenge på ett sted, eller dvele ved noe. I stedet pøser hun på med detaljer, massevis av navn, -ismer, politiske strømninger, kunst, musikk og litteratur. Det glir over i det poserende og blir for mye, framfor å gi et varmt tidsbilde. I tillegg virker det som om Klara er kronisk forvirra, hun gjengir bare andres uttalelser og meninger, ikke sine egne. Det påvirker i sin tur leseren. Når en så legger til ei rekke kommentarer i parentes (som oftest fra Klara til leseren, som om vi er dumme brød som trenger mer informasjon), og en hyppig kursivering av viktige ord vi for all del ikke må gå glipp av, blir det faktisk litt slitsomt å lese. Jeg føler meg forsøkt styrt som leser, og det er både ubehagelig og uønska.

Xiania 1 - Klara er første bind i det som virker å være en lengre serie. Bind to, Xiania 2 - Ada kom i 2024. Jeg tror dessverre ikke at jeg kommer til å lese mer med det første.

Ramsta-sagaene

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av året som har gått, har jeg lest en litt spesiell utgivelse kalt Ramsta-sagaene. Den består av fire sagatekster som alle handler om menneskene som lever på øya Ramsta (i dag Ramstadøya) i Trøndelag, som ligger utafor Namdalskysten. Min utgave er utgitt av det alltid fantastiske Thorleif Dahls Kulturbibliotek tilbake i 2002. Det var da aller første gang disse fire tekstene blei samla i ei bok på norsk. Utgivelsen har et solid noteapparat utarbeida av islendingen Hermann Pálsson (1921-2002), og er oversatt til norsk av Liv Kjørsvik Schei (1930-2016). Førstnevnte har også skrevet ei imponerende innledning til sagaene, slik at leseren får litt hjelp til å komme inn i tekstenes univers.

Boka består av følgende tekster, som alle er fornaldersagaer: Kjetil Høngs saga, Grim Lodenkinns saga, Orvar-Odds saga og Ån Bogsveiges saga. Alle er basert på og oversatt fra en islandsk utgivelse fra 1950. Sagaene er av ukjent alder og er fra tida før landnåmet på Island, hvilket betyr at de mest sannsynlig har overlevd svært lenge i muntlig tradisjon. Tekstene blei opprinnelig skrevet ned i det 13. og 14. århundre, og er alle bevart i flere utgaver, noe som viser en viss utbredelse. Alle tekstene tar utgangspunkt på øya Ramsta, på norrønt Hrafnista eller Hrafnistaðir, som var et viktig høvdingsete allerede før vikingtida, skriver Pálsson. Og videre: Så mange som ni av de opprinnelige landnåmsmennene på Island kan på ulikt vis knyttes til Ramsta. Og før noen vil avfeie alt sammen som tull og eventyr, kan jeg informere om at det den dag i dag ligger et jorde på Ramsta, med en femti meter lang haug, kalt Kjetilhaugen. Pálsson skriver at haugen aldri har vært åpna, og i mine søk har jeg ikke funnet noe som viser det motsatte. Det er helt tydelig at navnet ikke er ikke tilfeldig.

Og den nevnte Kjetil, jo det er sjølsagt sagaens Kjetil Høng. Hans historie begynner slik:

Hallbjørn het en mann som ble kalt halvtroll. Han var sønn av Ulv den uredde og bodde på øya Ramsta, som ligger utenfor Namdalen. Hallbjørn var en rik mann og hadde mye å si blant bøndene der nord. Han var gift og hadde en sønn som het Kjetil. Han var en storvokst og karslig mann, men pen var han ikke. 

Det hele begynner da egentlig med Ulv den uredde. Og gjennom sagaene i boka, fortelles det om intet mindre enn seks ættledd: Ulv den uredde og sønnen Hallbjørn halvtroll nevnes og opptrer i sagaen om Kjetil Høng, deretter følger vi Kjetils sønn, Grim Lodenkinn, hans sønn Orvar-Odd og til slutt Ån Bogsveige, som er sønnesønnen til Ravnhild, Kjetil Høngs datter. Men gjengen fra Ramsta markerer seg også utover dette. Det er nemlig mye som kan tyde på at Hallbjørn halvtroll har ei tvillingsøster med navn Hallbera. Og hun er mor til Kveldulv, som er far til Skallagrim, som igjen er far til en viss Egil Skallagrimsson. Pálsson skriver utrolig solid og spennende rundt dette i innledninga, og viser også til ei rekke andre sagaer som på ulikt vis spiller på gjengen fra Ramsta, og viser konkret til sverdet Dragvendil, som visstnok blei brukt av Kjetil Høng, Grim Lodekinn og Egil Skallagrimsson. Det er for mange tilfeldigheter på ett sted, og gjør at jeg tenker at her er det mer enn bare intertekstualitet!

Jeg leste forordet til Pálsson med stor interesse, og blei både overraska, underholdt og veldig engasjert underveis. Her er det utrolig mye å ta tak i for den som ønsker det! Det kan dreie seg om litteraturen i seg sjøl og ulike litterære virkemidler, den tekniske og mer skjematiske delen av tekstene, samt rein tekstanalyse, eller det kan være historia rundt tekstene, ulike former for påvirkning, det komparative elementet, likheten med folkeeventyra og mye mer. Dette er både kulturhistorisk og litteraturhistorisk svært interessant for en som er glad i gamle tekster, det er gøy å oppdage sammenhenger og se at sagalitteraturen er et helhetlig korpus der tekstene spiller på hverandre og med hverandre, framfor at de er frittstående - noe som kan være lett å tro hvis en for eksempel bare leser en kongesaga og Egilssoga. Disse intertekstuelle sammenhengene avslører i sin tur mye om middelaldermenneskenes ideer og forestillinger. For eksempel er samene nært forbundet med overtro og magi, noe som spiller en stor rolle her. 

I det hele tatt møter vi på en del magi i disse fire sagaene. Flere av tekstene legger seg i partier nært opp til eventyret, og de mannlige sagaheltene må gjennom hver sine manndomsprøver der de måler kløkt og slagferdighet med troll, jotner eller andre urealistiske fabeldyr. Jeg leser disse partiene symbolsk framfor konkret, og tenker at de illustrerer den indre kampen en må igjennom for å bli voksen og sjølstendig, eventuelt at det er overdrivelser av faktiske konflikter og reelle utfordringer utført i fryktelig uvær. Bruken av eventyrlige elementer er avgrensa og skiller seg tydelig fra sagaenes realistiske innhold, som for eksempel sult og uår. Eventyrpartiene preges også av mer repetisjon enn ellers. For meg som leser er det derfor ikke konfliktene som er det mest spennende, men opptakt og etterspill.

Selve sagatekstene er for mange kanskje ikke så interessante som rein tekst, altså som "folk flest" leser litteratur i dag: For å slå i hjel tid, bli underholdt eller drømme seg bort. Det er godt å lese, og huske på, at tidligere tekster har hatt, og fortsatt har, andre funksjoner, som lærdom, kollektiv hukommelse, genealogi og det mytiske aspektet en bruker for å forklare alt fra tilfeldigheter og sjukdommer til naturlige fenomener og værmessige pussigheter. Tekstene er et konkret bindeledd mellom før og nå, og rydder samtidig tydelig i tid og sted. Kunne en slektssagaen sin, kunne en slekta. Da var identiteten og æra rotfesta, noe som var ekstremt viktig i det norrøne ættesamfunnet. Pálsson skriver at den tidlige islandske skjønnlitteraturen nettopp blei vurdert ut ifra sin underholdningsverdi, sin nytteverdi og innholdet av faktisk kunnskap.  

Navnene, og ikke minst tilnavnene til sagapersonene, er også noe en kan bruke mye tid på. Tilnavn i sagalitteraturen gis oftest etter noe en er, som sønn eller datter av den eller den, eller en bedrift en begår, da gjerne en heltedåd (sjøl om det motsatte også er tilfelle). Jeg har tidligere skrevet om Geirmund Heljarskinn, som var svart som dødsgudinna Hel i huden. Vi har sjølsagt også Eirik Blodøks, som mer enn gjerne tok livet av brødrene sine, Gunnlaug Ormstunge, som slang litt mye med leppa og ikke alltid på hyggelig vis, Inge Krokrygg, som blei skada i ryggen i kamp og derfor blei krum i ryggen og så videre. Kvinnene, som Gunhild Kongemor og Ingerid Ragnvaldsdatter, Tyra Haraldsdatter og Ingeborg Eriksdatter, fikk ofte mye kjedeligere tilnavn der kun deres mannlige slektskap framheves, sjøl om de var vel så mektige, dyktige og utspekulerte som sine mannlige fedre, sønner, brødre og ektemenn.

I disse sagatekstene har vi mange artige tilnavn å ta for oss, og alle er kanskje ikke like enkle å forstå i dag. Hallbjørn halvtroll har norsk far og samisk mor, derav tilnavnet halvtroll. Høng er et annet ord for hanlaks. Kjetil får tilnavnet av Hallbjørn etter en berykta fisketur, der han slår i hjel en drage. Grim Lodenkinn har akkurat det - et loddent kinn. Det har han fordi mora hans, i unnfangelsestidspunktet, kikka på en same med skjeggete kinn (som ikke var far til Grim, for det er jo Kjetil). Jern beit visstnok ikke på det lodne kinnet. Odd er ekstremt god med pil og bue, og gis derfor tilnavnet Orvar av en jotunhøvding, slik at hele navnet hans blir "pilspiss" (orvar bettyr pil, spiss er et annet ord for odd). I tillegg har Odd noen magiske piler, kalt Gusegavene. Ån Bogsveige befinner seg i en tilsvarende situasjon. Han får tilnavnet sitt av kongen, både fordi han har utmerka seg i bueskyting, og fordi buen hans knaker når han kommer inn i kongshallen. I tillegg har også Ån noen magiske piler.

Med det håper jeg at jeg har gitt et lite innblikk i fornaldersagaene en finner i samlinga kalt Ramsta-sagaene. De er midt i blinken dersom du liker gammel litteratur, er interessert i vikingtid eller middelalder og menneskene som levde den gangen, eller om du synes det er spennende med idé-, kultur- og litteraturhistorie. Dessuten er det også en del slåssing, noen kvad, og en god del artige replikker i tekstene, slik at "vanlige" lesere (altså alle som leser med et mer uvitenskapelig blikk) også kan ha stort utbytte av lesinga. Men jeg vil absolutt anbefale å lese Pálssons forord først, for å sette den riktige stemninga. Og om du er i tvil, bare prøv! Turen til Ramsta er vel verdt tida.