tirsdag 20. februar 2024

Reisen til livsvannet

Bildekilde: Bokelskere
Tenk å få lov til å være sivilisasjonens spydspiss! En representant som reiser, uredd og kompromissløs, inn der ingen før har vært, være seg i de djupeste daler eller langs de krasseste klippekanter, der ingen veit hvilken breddegrad og lengdegrad en er på, for det er bare grått, bare grått hav og grå skodde og grå luft så tjukk som ull, tenk å være der ingen har målt eller tegna, vurdert eller rapportert, der det er helt hvitt og tomt på kartene. Hva fins egentlig der? Tenk å få lov til å reise dit! Som den første! Og tenk å få lov å reise dit i embeds medfør, som den eneste som veit hva som skal gjøres med de verdifulle måleinstrumentene, en kongelig utsending med et offisielt oppdrag i de ytterste avkroker: Å måle opp Island.

Samtidig skal det også arbeides på et annet vis. På reisa gjennom de mest rurale og stusselige strøk på jordas fattighus, der menneskene verken har reine eller hele plagg, der de er så tynne at en ser knoklene gjennom klesfillene, der de er så gustne og grå av slit og sult at de har glemt hvordan de skal smile, der handel med fremmede skuter lasta med livsviktige matvarer som korn er forbudt, og der menneskene bare må se på skutene som seiler forbi mens sulten gnager i kroppen, der vulkanutbruddene ingen ende vil ta og lava og aske legger seg som et lokk over den fruktbare jorda, der avlinga slår feil, år etter år, husdyra dør, og menneskene dør, der! Der skal en også undersøke om folket kan flyttes på. For om den friskeste delen av den uvirksomme bermen bare kunne blitt tvangsflytta til København og satt i arbeid der, ville alt blitt så mye bedre. De ville fått jobb, hardt fysisk arbeid i fabrikkene. De ville fått luselønn, kanskje. De ville bodd trangt og tett og dårlig. De ville vært aleine, uten hele slekta rett i nærheten på en eller annen breitømra tregård. De måtte blitt tvunget inn i det danske språket - ingen forstår vel den islandske tungegymnastikken. Nei, de ville ikke fått så gode vilkår, egentlig, men de ville hatt noe å gjøre og de ville hatt det bedre enn nå. Og, de ville i alle fall ikke vært en sånn ekstrem og unødvendig kostnad for den danske krona. Tenke seg, bo der, på Island, helt frivillig! Hvem vil vel det?

Ja, inn i dette trer vi som lesere. Året er 1784, det er opplysningstid og vitenskapen står sterkt. Vi følger hovedpersonen, den danske vitenskapsmannen Magnús Árelíus, som nettopp er blitt sendt ut på dette oppdraget. Han er svært prega av sin tids ideologi som dannet og utdannet overklasse, som i sin tur legitimerer tanken om at han og hans stand er en slags overmennesker sett i forhold til den gemene hop. Det igjen legitimerer standens bortimot naturlige imperialistiske tendenser overfor Island og det islandske folk, som sammenligna med det danske og dannede er nærmest tilbakestående. Magnús ankommer Island med pudret parykk, silketørkle, hvite strømper, jakke med slag og bluse med blonder, helt etter hovedstadens nyeste mote. Til hest skal han forsere og deretter måle opp dette dystre landet i utkanten av sivilisasjonen. Han skal reise dit ingen før han har reist, nordover, helt nord til Strandir, skal han, og endelig skal han få satt lengdegrader og breddegrader på det umulige området som nesten bare består av fjellknauser, klippekanter, holmer, steinhauger, trange fjordarmer og stupbratte skråninger.

Umoden, verdensvant, eplekjekk og nedlatende begynner Magnús sin ferd sammen med et par islandske lokalkjente følgesvenner, som helst ikke vil være med på et sånt prosjekt, men som ikke har noe valg: Det er jo ikke akkurat flust av muligheter for å tjene penger på Island. Og penger trenger de alle. Landet er utarma, i krise, og det er så vidt det går rundt sjøl for storkårsfolk. Så da kan en jo like greit gå rundt og leie noen hester for en jålebukk og tjene godt med penger på det. Men motvilligheten gjør at det stadig er gnisninger mellom Magnús og kompanjongene hans - gnisninger Magnús ikke helt forstår årsaken til eller ikke helt bryr seg om årsaken til, men som leseren ser omfanget av og venter på skal bli helt avgjørende. Og slik går det jo. Om det ikke er uenigheter om hvilken gård som ligger hvor og hva den heter, og om det ikke er islendingene som biter i seg snertne kommentarer og rein gapskratt når noen beinrester i sanda vurderes helt feil, så er det noe annet. Stadig noe, stadig lenger nord, stadig verre.

Underveis møter Magnús mange islendinger. Alle dømmer han kjekt og greit fra hesteryggen. Noen inngår han avtaler med. Noen ligger han med, uten å tenke over konsekvensene for sin egen del, og uten å i det hele tatt reflektere over om det kan ha konsekvenser for den magre enka han ligger med. Hva om hun, som allerede er i en såpass pressa situasjon at hun selger seg sjøl for litt kaffe og noen matvarer, også får et barn ni måneder seinere? Hva skjer da med det barnet? Det er ikke hans tanker i det hele tatt. Det går heller slik: Tenk å være så ussel at du tigger! Tenk å be fremmede om medisin! Tenk å sende barna sine rundt slik, uten sko! Tenk at de tar på han med så møkkete hender! Likevel er det noe ved dem, som gjør at han ikke helt klarer å kvitte seg med ansiktene deres og skjebnene deres. Det er som om de fortsetter å gå ved siden av han mens han rir gjennom alt dette grå, det grå havet, den grå skodda, de grå klippekantene. Og i alt dette grå, blander fantasi og virkelighet seg sammen til Magnús ikke lenger veit hva som er hva.

Den islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson (f. 1971) har i romanen Reisen til livsvannet fra 2018 (norsk utgave ved Oskar Vistdal (f. 1953) i 2020) kasta lys over det som for meg var en nokså ukjent del av islandsk historie. Jeg visste at Island først lå under den norske (fra 1262) og siden den danske (fra 1397) krona, med hardere kår under det danske eneveldet på 1600-tallet, og med en økende sjølstendighetsbevegelse utover 1800-tallet. Men at det faktisk gikk så langt at de danske myndighetene vurderte å tvangsflytte store deler av den islandske befolkninga, kjente jeg ikke til. Det gir fortellinga en nesten ekkel ideologisk overbygning som, i kombinasjon med de realistiske menneskemøtene og Magnús' egen skjebne, blir en grusom kontrast til bokas kjærlighetshistorie. Kjærlighetshistoria er også realistisk og på mange måter både fæl og sår, men den blir ei lise i alt dette rå og vonde. For endelig, etter et liv uten ømhet og varme og omsorg, er det nettopp det Magnús opplever. Og det er så sterkt at det endrer hele han, og med det hele hans liv. Kanskje er det ikke slik at vitenskapen og oppmålingsoppdraget fra myndighetene er det viktigste i verden likevel? 

Fortellinga om Magnús og det islandske landet drives framover av et helt unikt språk, et språk der blant annet latin, dansk, fransk og engelsk blandes sammen med det islandske og varierende norske oversettelser - fra de bondske dialektene til den forfinede dagligtalen. Det er et kjempespenn i ordtilfang, og det er spennende og morsomt å lese de talemålsnære utropene, også fra Magnús sjøl. Noen ord og begreper kan kanskje virke fremmede, men som regel kan en forstå dem utifra konteksten. Stilen er lett og muntlig, vi er tett på Magnús, av og til også inni Magnús, sjøl om han konsekvent skildres i tredjeperson. Men det fungerer at vi kommer tett på. Det er virkelig da spriket melloms Magnús' virkelighet og det han har blitt sendt for å gjøre på den ene sida, og det islandske folkets grimme tilværelse på den andre sida, blir tydelig. Og med det ikke bare tragedien, men også komedien.

For dette er ei veldig morsom bok! Misforstå meg rett, dette er ikke en roman der en brøler av latter underveis, men det er ei bok der forfatteren bruker tid på å skildre og sette scenene, slik at en virkelig kan se det for seg: Magnús og gjengen møter mange på sin ferd, blant annet en galning, kalt dåren i boka. Spradebassen Magnús, i sine fortsatt halvveis hvite strømper og noe stusselige parykk med fuktige og halvmugne pudderklumper mellom de slappe krøllene, forsøker å få mannen i tale på høfligste vis. Men dåren hører ikke, han vekselvis synger og skriker i vei om beinbruddsgjel og alle våre strømper på bossdyngen og det som verre er, så hele følget blir forskrekka. Det er lett å se det komiske i slike scener, samtidig som det ikke er lett å se bort ifra det tragiske.

Reisen til livsvannet er tittelen, og nå har jeg skrevet mye om boka uten å komme inn på nettopp dette livsvannet. Men det tenker jeg er greit, for slik er det i romanen også: Det tar tid før livsvannet kommer på bane, vi må først ri gjennom halve Island, virker det som, over samtlige knauser og ut på de tynneste nes, møte eventyrutfordringer på vår vei gjør vi også, og deretter tar det enda lenger tid før vi forstår hva livsvannet er. Men avgjørende, det blir det. Og underveis er det både spennende, interessant, underholdende, stilig og sårt - og alle valører fanges nydelig av oversetter Vistdal.

Reisen til livsvannet er ei kraftfull bok med masse overskudd, humor og vidd. Samtidig er den ei beretning om en svært mørk periode i islandsk historie. Det er ikke gitt at denne overraskende kombinasjonen fungerer, og det kunne nok gått skeis mange ganger underveis, hadde det ikke vært for at Bergsveinn Birgisson er en usedvanlig god forteller. Han har enorm kontroll på prosjektet reint teknisk, og byr på dynamiske vekslinger mellom brevs form og lineær historie, og skildrer troverdig (!) en umoden vitenskapsmann som fanges mellom framskrittstro og bakstreversk overtro, det forutinntatte og det åpne, mellom Gud og fornuft. Og størst av alt er altså kjærligheten, her kanskje først og fremst for Island. 

torsdag 1. februar 2024

Ungdomstid

Bildekilde: Bokelskere
Tilbake i 2014 var det en franskmann ved navn Jean Patrick Modiano (f. 1945) som mottok Nobelprisen i litteratur. Prisen, ifølge De Aderton, blei blant annet gitt "for erindringskunsten han har brukt til å fremkalle de mest ubegripelige menneskeskjebner og avdekket okkupasjonens livsvilkår". Modiano føyer seg dermed inn i ei ganske lang rekke med franske nobelprismottakere. Jeg var blant mange som i tida etterpå sikra meg ei bok av forfatteren, da han inntil offentliggjøringa var helt fremmed for meg. Boka jeg kjøpte, heter Ungdomstid, og nå, etter mange år på ulesthylla, er den endelig lest.

Ungdomstid (Une Jeunesse, 1981, oversatt til norsk ved Kjell Olaf Jensen (1946-2016) i 2014) er ei lita bok på kun 159 sider. Den har ei halv rammefortelling, altså kun ei åpning, som er lagt til romanens nåtid, mens resten av boka fortelles i retrospektiv. Når vi kommer inn i historia, er det rett før Odiles 35-årsdag. Ektemannen Louis, som er fokaliseringsinstans i store deler av boka, er jevngammel med henne. Når han kjører en besøkende til toget etter bursdagsselskapet, settes det i gang ei erindring. Han tenker tilbake til da han og Odile var unge, femten år tidligere, da han var ferdig i militæret og hun forsøkte å slå igjennom som sanger. 

Vi er i Paris på begynnelsen av 1960-tallet, krigen er fortsatt et åpent sår i Europa, og Odile og Louis møtes ved en tilfeldighet. Begge er aleine og sliter med å finne retning og å tjene nok til å forsørge seg sjøl. Naivitet, dumhet, tilfeldighet og rein nød tvinger dem inn i situasjoner de seinere strever med å komme seg ut av. De settes i takknemlighetsgjeld og faktisk gjeld og veves inn i et nett av maktkamper, manipulasjon, bestikkelser, politikk, svindel og bedrag, og de veit ikke hvem de skal stole på. Etter flere måneder på andres nåde byr det seg plutselig en mulighet for å komme seg ut. Og den tar de.

Og slik slutter boka.  

Det er ikke egentlig så mye mer å si heller. Dette er ei lita bok, og ei lita fortelling. De mest interessante passasjene omhandler Odile, og disse dveles det ikke ved. Alt surret med Louis får derimot stor plass. Modiano holder seg hele tida på avstand i tredjeperson, slik at vi aldri er med, vi bare betrakter de to som strever fra et sted langt unna. Av og til håper vi at de ikke gjør det de er i ferd med å gjøre, men de gjør det likevel, uten at det framkaller noe særlig større engasjement hos leseren. Det er ikke kjølig eller ufølsomt, bare ekstremt distansert og faktisk helt følelsesløst i den forstand at det knapt settes ord på en eneste sinnsbevegelse. Og de gangene det settes ord på, virker det påklistra. Det gjør at alvoret kanskje ikke synker helt inn hos leseren, fordi hovedpersonene virker så uaffiserte. De lar seg bare føre hit og dit, som om de er noen andres eiendom eller leiketøy. 

Språket er godt, prega av luft og tre prikker etter hverandre ... som indikerer at det tenkes eller reflekteres, med det resultat at mange setninger faller litt. Kan de ikke tenkes ferdig? Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om det grepet, da det på mange måter virker som om teksten er uferdig. Fokaliseringsinstansen ga meg også litt hodebry. Vi følger stort sett Louis ganske tett, men plutselig kan Modiano være tett på Odile. Odile utsettes for ekstreme prøvelser, men gis ekstremt liten plass i boka. Betyr det at hun er mindre viktig? Hvordan kan det verste i boka få minst plass?

Navnelikheten mellom flere av de mannlige bipersonene på B gjorde det litt vanskelig å holde dem fra hverandre. Modiano karakteriserer heller ikke noe særlig i replikkene, slik at alt i teksten har samme tone, fra Odile til Louis, andre bipersoner og disse mennene. Kanskje det er litt av poenget, at vi er inne i en jevn erindringsstrøm. Men det kan også oppfattes som flatt. Etter hvert opplevde jeg at handlinga gikk fra å være nokså enkel og grei å følge, til å bli mer kaotisk. Det er penger, tog, smug, gatenavn, gamle bygg, biler og disse mannfolka med ulik bakgrunn. Kanskje det er ment som et slags høydepunkt, jeg veit ikke. Jeg synes ikke det var spennende, bare plagsomt. Så tar Louis og Odile den utveien de plutselig har foran seg. Og det er det, og jeg som leser er rimelig upåvirka. 

Ungdomstid var dessverre ikke helt min type bok, og fordi den slutter så plutselig, og uten at vi kommer oss tilbake til utgangspunktet i åpninga, virker den også uferdig. Jeg forstår derfor ikke helt hvorfor nettopp Modiano mottok Nobelprisen i 2014 - det fins da så utrolig mange fantastiske forfattere der ute! Og skulle en ha lyst til å lese ei bok med skildringer fra Paris, der hovedpersonens prøvelser er virkelige, og der leseren er med, og der det er så intenst at en nesten ikke orker å lese, da er Cora Sandels bøker om Alberte hundre reiser bedre enn dette, bare så det er sagt.

onsdag 24. januar 2024

Winterkrigen

Bildekilde: Bokelskere
Uten at jeg helt veit hvordan det skjedde, så fant jeg plutselig bok tre om Ingrid Winter, Winterkrigen, i ulesthylla mi en dag i november. Jeg kikka nøye på den før jeg tok den ut, og deretter måtte jeg bla fram og tilbake i boka i mange minutter før jeg tok sjansen på å lese den. Janne S. Drangsholt (f. 1974) er nemlig ingen ny forfatter for meg. Foruten det humoristiske oppslagsverket Fra Shakespeare til Knausgård fra 2020, har jeg også lest de to første bøkene om Ingrid Winter, Ingrid Winters makeløse mismot fra 2015 og Winter i verdens rikeste land fra 2016. Winterkrigen kom ut i 2018, og har allerede fått en oppfølger i Winterferie fra 2023. Men den kommer nok ikke jeg til å lese.

Nei, for nå er det nok Ingrid Winter for meg. Jeg har ikke lyst til å lese mer om ei voksen dame som surrer og styrer, syter og sutrer, som hemmeligholder og juger og gjør alt verre for seg sjøl og alle andre både hjemme og på jobb. Jeg vil ikke lese om ei nevrotisk og ekstremt sjølopptatt dame med svakhet for vin og tendens til depresjon, jeg har fått nok av kaosfamilien der ingenting egentlig kjennes viktig nok, men som alltid likevel finner veien ut av uføret som Ingrid ofte roter dem inn i, og jeg har i alle fall fått nok av fæle fotballmødre, kjipe lærere, vrange familiemedlemmer og usannsynlig kleine kollegaer som både kliner og drikker og ramler her og der. 

Det fineste i boka er skildringene av Ingrid som mor, der hun møter på nye utfordringer i forhold til de tre døtrene Alva, Jenny og Ebba. Sjøl om panikken og krisemaksimeringa først rår i alle situasjoner, i typisk Ingrid-stil, synes jeg Ingrid håndterer mye av det de går igjennom veldig godt. Hun gjør noe jeg opplever er viktig: Hun er på samme side som barna, og hun støtter dem, sjøl om hun er fortvila og rådvill underveis. Her er det ingen tegn til å drite ut eller å snakke stygt om, mens det i resten av boka gis i glatte lag både titt og ofte. Det er til stor forskjell for mye eldre litteratur, der hensynet til barna ofte kommer svært langt ned når det er snakk om prioriteringer.  

Det mest gjenkjennbare i teksten er den masete og travle opptakta til julaften med både adventskalendere, gaver, tvangsvisitter, mas, planlegging av mat, organisering av julaften og ikke minst den kaotiske julefeiringa. Alle karakterene og situasjonene er overdrevent skildra, inkludert en viss julegave som pakkes opp av yngstejenta på julekvelden. Slik ville det aldri vært her hos meg, det er i alle fall sikkert. Og jeg strever med å forstå hvordan og hvorfor Ingrid kjører seg fast i slikt hun egentlig ikke vil. Det er faktisk ikke ulovlig å si nei. Tenk å invitere mange mennesker til jul, helt uten at ektefellen din veit om det! Og tenk at den beste delen av julaften er når Bjørnar, Ingrid og jentene sitter i fred på loftet! Kunne de ikke hatt det sånn hele tida, da?

Det som, tro det eller ei, virker mest troverdig, er alt styret på arbeidsplassen til Ingrid, og endringene de gjennomgår der. Akademia, med alle dens underligheter, blir tatt på kornet, og både høy og lav får så hatten passer. Der er det ledere som klemmer igjennom omfattende endringer uten å ha hørt med de ansatte først, grusomme kontorløsninger og skrekkelige kollegaer, innbilske masterstudenter tror at ei oppgave skriver seg sjøl eller av veilederen eller en blanding, og kleine julebord med ulykker. Heldigvis, i denne sammenhengen, er Ingrid ei dame som ikke gir seg. Det viser integritet og styrke, men det forsvinner litt når Ingrid rett etterpå henger på Instagram eller Youtube og andre sosiale medier og vettløst fordriver tida med visvas og tullball. Og dessuten kan en lure litt på hva forfatteren vil med sin oppstylta diskusjon om virkelighetslitteratur, som stod svært sentralt da boka kom ut. Er det bare for å posere?

Det tristeste i romanen er uten tvil Ingrids forhold til sin egen familie. En dag får Ingrid ei julestjerne på jobb. Hun kjører til foreldrene sine for å gi den til dem, men ender med å sitte i bilen i oppkjørselen deres og kaste blomsten i søpla. Videre forsøker hun å støtte og hjelpe søstera si, men hun vil ikke fortelle noe som helst om samlivsbruddet hun står i, og er bare sur og tverr mot Ingrid. Det er som om de er på fullstendig ulike planeter, alle sammen, og de holder hverandre på en armlengdes avstand sjøl når de er sammen. Hvorfor? Det får meg til å tenke på min egen familie. Jeg skal jammen gjøre min del for at det ikke skal bli slik.  

Men bortsett fra disse punktene, som er svært få av mange, ga boka meg dessverre veldig lite. Jeg synes heller ikke den er spesielt morsom, sjøl om den prøver å være det. Åpninga er kostelig, når personalet skal på seminar og sjølve ordet får Ingrid til å krympe seg, men så faller det hele litt sammen. Forfatteren drar det for langt, synes jeg, og så blir det bare rot. Sånn er det i forhold til nabodama Katti også, som starter en mammablogg etter en idé fra Ingrid. Plutselig er det stor suksess og massevis av innlegg, og Ingrid blir hengt ut både direkte og indirekte, mens Katti liksom ikke forstår hva hun holder på med. I min verden er dette virkelig ikke troverdig, men det overrasker meg ikke om det er noen slike mennesker der ute. Som leser blir det uansett for mye. For mye fjas og for lite substans. Det er ikke det at boka er så dårlig, det er mer det at jeg opplever at den ikke treffer. 

søndag 14. januar 2024

Regn i november

Bildekilde: Bokelskere
I fjor høst leste jeg min første bok av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Da var det den litt sære, men utrolig fine romanen Stiklingen som blei lest, og fordi jeg likte den så godt, var det like etter klart for neste bok av samme forfatter. Da valgte jeg romanen som heter Regn i november, som jeg leste nettopp i november. Den kom på islandsk i 2004 under tittelen Rigning í nóvember, og blei oversatt til norsk av Tone Myklebost (f. 1954) i 2015.

Regn i november handler om ei førjulstid som virkelig ikke blir som førjulstider flest. Den kvinnelige hovedpersonen, som vi følger tett i førsteperson, kjører ved et uhell på ei gås, før hun opplever at både ektemannen og elskeren hennes slår opp med henne - på samme dag. Dette får henne til å ville ta en lang ferie - ei pause fra menn og oversetterarbeid, fra familie og venner og alt som er kjent. Men før hun kommer så langt, blir hun nødt til å ta vare på den fire år gamle sønnen til venninna, da hun plutselig blir innlagt på sjukehuset. Når sjukehusoppholdet blir langvarig, velger hun like greit å ta den vesle gutten, Tumi, med seg på reisa. For henne er det ikke et problem at han er døv - de forstår hverandre godt uten språk. 

Dessuten virker det som at uhell ett sted gir hell et annet sted: Hovedpersonen vinner både et sommerhus og tidenes største lottopremie! I og med at det er Tumi som velger tallene, deler hun gevinsten med han. Det siste hun gjør før de kjører, er å opprette en bankkonto i hans navn med halvparten av summen. Deretter putter hun to millioner i hanskerommet og kjører av sted på den islandske ringveien. Det som i utgangspunktet skulle bli en rolig ferie på et sted langt unna, med sol og varme og late dager, blir en lang og uforutsigbar biltur rundt på Island i det som kun kan beskrives som drittvær. Det er regn, regn og atter regn, så mye regn at veien regner vekk og det flommer over både her og der. I tillegg er det mørkt, kaldt og tåkete.

Men det stopper ikke dette noe underlige følget. Med sjokomelk til Tumi og et digert kart i passasjersetet, er det bare å kjøre i vei. Unntatt når det er sau i veibanen, og det er det ganske ofte. Det blir mange stopp på veien, de møter mange underlige mennesker, og det er en del uventa krumspring, som får meg til å assosiere mot eventyrene og det fabulerende. De treffer blant anna et estisk mannskor, bønder som sverger på å dyrke agurker, det er strikkhopping med dårlig utfall og de møter en falk, de tar inn på underlige steder, får besøk av en litt for ivrig eksmann som skal ha barn med elskerinna, har snåle telefonsamtaler og får små glimt inn i andres liv gjennom tilfeldige samtaler ved frokostbordet eller over disken. Fireåringen skriver ord i doggen på bakvinduet og følger med mens de kjører mot havet og sommerhuset midt i mørketida.

Den kvinnelige hovedpersonen er ei svært spesiell dame. Jeg liker henne og alle særhetene hennes, og jeg liker at forfatteren skildrer henne slik hun er, uten å legge skjul på noe, og uten å forsøke å klemme henne inn i ei kvinnerolle som ikke passer. For dette er ei kvinne som har sine egne standarder. Hun har kjølig avstand til det meste, inkludert menn, hun har svært gode analytiske ferdigheter, hun er pragmatisk, praktisk og instrumentell, og veldig opptatt av språk - hun snakker svært mange og framstår som ikke bare intelligent, men skarp. Flere ganger underveis eksemplifiseres det faglige og profesjonelle, noe som gjør at leseren tror på henne og yrket hun har. Det er helhetlig og godt skildra. Videre vil hun ikke ha barn, men på samme tid tar hun ansvar for og bryr seg om Tumi uten å klage på noe som helst. Hun bare tar han til seg, som den naturligste ting i verden. Hun kjøper strømpebukser og parkdresser og puslespill, leser bøker og koker grøt og lar han sove med seg. 

Men også denne kvinna har ei fortid og ei historie. Ei fortid som fortelles i biter, gjennom kursiverte tekstpartier innimellom reisa rundt på Island, reisa hjemover, reisa bakover i tid. Det er ei fortid som forklarer litt om hvorfor hun er som hun er, ei trist og viktig historie som konsentrerer seg rundt ei vond periode av livet hennes. Utløst av lukt, minner, assosiasjoner, lys eller ord, tas vi med tilbake, hyppigere og hyppigere etter hvert som vi leser. Tilbake til legekontoret. Til det som helt plutselig skjedde på loftet. Til begravelsen. Til fetterne. Igjen til begravelsen. Til alt som er mørkt og trist og som må presses ned. Eller må det det? Kanskje det er ganske lurt å dra på tur med en fireåring - da tvinges en i alle fall ut av det sjølfikserte.

Regn i november er ei sær bok, men på en helt annen måte enn Stiklingen. I Stiklingen er det situasjonen og håndteringa av den som er spesiell, her er det både personen, situasjonen og humoren. Og det er masse humor her! Hovedpersonen tar for eksempel med seg den påkjørte gåsa hjem, og lager et bedre måltid ut av den. Hun er redd det skal kunne smakes at den er påkjørt, derfor må hun lage en skikkelig god saus til. De mange oppskriftene er samla bakerst i boka. Der går forfatteren igjennom løst og fast knytta til ulike retter som det vises til i teksten. I tillegg er det fornøyelig med alt dette rare som skjer i romanen. Forholdet mellom jeg-personen og Tumi kjennetegnes både av praktiske løsninger, andre måter å kommunisere på, stor tillit og stor omsorg. Det er rørende uten å være sentimentalt og humoristisk uten å drite ut.

Men først og fremst er det stemninga i begge disse romanene som gjør de så særegne, og som gjør at Auður Ava Ólafsdóttir ligger an til å bli en ny favoritt. Det er så utrolig godt gjort å skape en slik intens, nærmest dirrende tilstedeværelse. Og den veit jeg virkelig ikke hvordan forfatteren får til. Det er både ydmykhet og respekt, stor klokskap og troverdige personer i disse tekstene. Men Regn i november har også litt fandenivoldskhet og snert, og det både kler fortellinga og hovedpersonen. I tillegg er det befriende å lese om ei kvinne som ikke først og fremst knytter identiteten sin opp til det å være ei kvinne og å tilfredsstille forventninger til kvinner, som det å få barn. Hun er først og fremst sin egen person, sitt eget menneske, og hun både vil og kan definere seg sjøl. Slikt heier jeg alltid på, og jeg heier også på Auður Ava Ólafsdóttir og neste bok.

onsdag 10. januar 2024

Leseplaner 2024

Etter den årlige oppsummeringa, venter den obligatoriske planlegginga! Noen får kanskje helt mark av slikt, og liker å lese etter innfall og humør, bestselgerlister og snakkiser, og det er det virkelig ikke noe galt med. Men jeg liker å planlegge litt og ha en grunnleggende struktur på plass, slik at jeg har bøkene klare når det haster å velge. Jeg kan jo ikke kose meg med å vurdere fram og tilbake i et par timer når jeg skal rekke flyet til en konferanse! Hva leseåret 2024 bringer, vites ikke, men her er i alle fall litt av det jeg ønsker at det skal inneholde.

Generelt lesemål settes til 30 titler. Jeg leste 25 bøker i løpet av året som gikk, i året som kommer høyner jeg til 30. Jeg er ikke med på noen leseprosjekter eller med i noen lesesirkler per nå, så alt blir frilesing, lystlesing eller tvangslesing, alt ettersom. Likevel skal jeg lese etter lister, fordi det hjelper meg med å strukturere lesinga. Og målet er, som alltid, å lese ut av egne ulesthyller. Der står det tross alt veldig mye bra! Og noe har stått der skrekkelig lenge... Derfor beholder jeg to tidligere grunnleggende prinsipper også i år: 

 1. Å lese ut av egne ulesthyller. Jeg ønsker at minst 25 av bøkene jeg leser i 2024 er fra egen boksamling.

 2. Å lese omtrent like mye av kvinnelige og mannlige forfattere. Hvis overvekt, helst med overvekt av førstnevnte. Det er viktig å framheve gode forfattere av begge kjønn, men statistikken viser at kvinnelige forfattere gis ut sjeldnere, omtales mindre og får færre priser. Derfor vil jeg løfte dem fram.

I tillegg kommer årets ønskebøker - bøker jeg har ekstra lyst til å lese i løpet av leseåret. Jeg har ikke hatt ønskebøker på noen år, rett og slett fordi jeg har lest så lite. Men nå forsøker jeg meg på å vende tilbake til lista, og henter fram den jeg hadde i 2021: 

  1. Den guddommelege komedie
  2. Ei bok av Sigrid Undset
  3. Charlotte Brontës Professorn
  4. Den gylne notatbok
  5. Ei bok av Margaret Atwood
  6. Begynne på Olav Duuns bøker om Juvikfolket
  7. Den store Gatsby
  8. Noe av Shakespeare
  9. Bøkene om Dina (er halvveis)
10. Falkejakt
11. Historien av Elsa Morante
12. Samlinga Kors, sverd og rose

Ett punkt er tatt ut, rett og slett fordi boka, Bodvars saga, er lest. Flere punkter blir stående, som Undset, Shakespeare og Atwood, fordi der er det mer å ta av. Heldigvis! Med det har jeg på mange måter gitt meg sjøl ett mål per måned, men om det blir slik i realiteten, gjenstår å se. 

Og med det er leseåret 2024 endelig sparka i gang!

torsdag 4. januar 2024

Leseåret 2023

Så er det igjen blitt et nytt år, og mens vi allerede er på god vei inn i 2024, er det på tide med ei oppsummering her hos meg. Hvor mye blei lest og hva blei lest i løpet av leseåret 2023?

I 2023 fant jeg veien tilbake til bøkene igjen, etter å ha hatt ufrivillige, nesten lesefrie år både i 2021 og i 2022 grunnet stillingsbytte og påfølgende oppstart i en ny og krevende jobb. Etter et turbulent førsteår og et intenst andreår har jeg nå blitt litt mer varm i trøya på jobben, og kan derfor bruke mer tid på det jeg liker, som lesing. Det var godt å få komme tilbake i eget tempo, og ikke minst la leselyst og humør finne fram til bøkene, framfor å være styrt av lister, pliktfølelse og tvangslesing. Jeg har jo en tendens til de tre siste, da det gir veldig mye struktur, så det var befriende å være uten! I begynnelsen valgte jeg også å kun ha fokus på lesinga, ikke skrivinga. Den fikk komme etter hvert, som en eventuell bonus, tenkte jeg, og det gjorde den.

Antall leste bøker i 2023 ender på 25 titler. I tillegg har jeg to halvleste, som jeg leser nå og som leses ut i løpet av ukene som kommer, en rekke barnebøker som jeg har lest for og sammen med barna, lydbøker vi har hørt hjemme, artikler og essays som ikke er samla i bokform og så videre, samt alt jobbrelatert. Så sjøl om antallet bøker er lavt, er jeg ikke så verst fornøyd likevel. 25 titler er akkurat litt mindre enn ei bok annenhver uke, og med tre barn og mer enn full jobb, er det ikke så ille. Det er langt mer enn i fjor, da jeg kun leste fire bøker, og en god del mer enn i 2021, da jeg endte på ni bøker. Det viser det jeg har kjent på sjøl også - at jeg er på vei tilbake til litteraturen, lesinga og skrivinga. Herlig!

Til sammen blei det 29 blogginnlegg i løpet av 2023. Det er ikke så mye, men igjen: Mer enn året før! Det får bare være at det er mitt tredje dårligste bloggår - jeg tror ikke jeg hadde hatt kapasitet til så mye mer. Derfor er jeg helt tilfreds med det jeg har fått til.

Videre er fjorårets bokfordeling er slik:
- 19 av 25 bøker er skjønnlitterære titler
- av disse er det 16 romaner
- 6 av 25 bøker er sakprosautgivelser
- 16 titler er skrevet av kvinner, 9 titler er skrevet av menn
- 24 bøker henta jeg fra egne ulesthyller, ei bok blei kjøpt

Og med det gjenstår det bare å takke for 2023! Takk til alle dere som leser, tenker, skriver og kommenterer, som tipser og informerer, og som er med på å gi meg fine timer her og på andre bokblogger. Godt nytt leseår til dere alle!