torsdag 14. juni 2018

Lykksalighet

Bildekilde: Bokelskere
Anestesilege Hannah Lote har det vanskeligere enn normalt på jobben. Alt går i ett på sjukehuset, med operasjoner, pasienter og komplikasjoner. Skiftene er mange, vaktene er lange. Av og til rekker hun ikke hjem en gang. Og når hun glemmer å drikke, ikke har tid til å spise, knapt klarer å sove, heller ser til pasientene enn å ta en dusj, ikke klarer å si nei til en litt for pågående kollega med flass i øra - kort og godt ikke tar vare på seg sjøl - er det bare et spørsmål om tid. På ett eller annet tidspunkt må hun komme susende nedover i vill fart og treffe bakken med et smell. Et endelig nullpunkt for destruksjon og negativitet og fortvilelse og et aldeles sønderknust menneske som må lære seg å reise seg igjen. Det var bare det, at det skulle ikke smelle så hardt.

Men en kan ikke alltid kontrollere hvilken vei livet fører en. Særlig ikke når en egentlig ikke vil kjenne etter, ikke vil føle, ikke vil ta tak i den nagende følelsen i nakken, i magen, mellom beina, i ryggen, når en ikke vil se seg i speilet, ikke se på ordentlig, studere, ta inn over seg. Erkjenne. Og plutselig sitter hun der, Hannah, i samtale med pasienten E. J. Herman. Og der finner hun noe. Klangbunn? En flik av seg sjøl? En slags sannhet?

Herman opereres - det ene beinet må amputeres etter et fall, og Hannah er med. Hun er ansvarlig for narkosen hans, for å holde han bedøva gjennom hele prosessen, og hun sørger for oppvåkninga etterpå. Operasjonen skildres detaljert og troverdig, og Hannah framstår som en profesjonell lege som følger med på det hun gjør. Men på ett tidspunkt skjer det noe. Herman virker bevisst, har hun ikke gitt han nok til å holde han under?

Etterpå kan hun ikke la være å snakke med han. Hun må jo informere om hva som skjedde, fortelle om det de kaller awareness, hva det er, hvordan det arter seg, si at det kan påvirke han på mange ulike måter, at de kan snakke om det, om han trenger det. Men Herman virker ikke bekymra. Han er gammel og vil bare hjem til hunden sin, Æsop. Han er operert, ett bein kortere, og han har minner som fra en drøm, som en film, med musikk til. At musikken også blei spilt på operasjonsstua bryr han seg ikke om. Han skal hjem, til Æsop.

Men det skal vise seg at de ikke er helt ferdige, Hannah og Herman. I et sprengkaldt og øde vinterlandskap i Nord-Norge er det noe som trekker henne mot han, denne gamle, enbeinte mannen som bor mutters aleine med en hund. Kanskje hun føler at hun skylder han noe, kanskje det var denne klangbunnen. Han ser henne, og hun tør å åpne seg for han, mer enn for noen annen. Er det slik det skal være? At det er lett med de vi ikke kjenner og vanskelig med de som står oss nær? Men hvem står da egentlig Hannah nær -?

Lykksalighet (2011) er den andre romanen jeg leser av Marita Fossum (f. 1965). Og jeg er ikke helt sikker på om jeg liker det jeg leser, for hun er en forfatter som ikke er redd for å skildre betente temaer. Men da er det vel kanskje heller temaene jeg ikke liker? Jeg er ikke sikker. Fossum er en stille forteller, en nøktern stilist. Ofte er språket nesten flatt. Men så dirrer denne uroa, og teksten drives framover av en egen puls. Fossum skildrer det vonde og vanskelige på en svært sympatisk måte, med eleganse i det knappe, som med silkehansker, men uten svulstigheter og sprading. Og hun oppnår stor troverdighet gjennom sin grundighet og de mange detaljene. I denne boka, for eksempel, er det ingen tvil om at hovedpersonen er lege. Det avspeiles i skildringer og tanker, i begreper og forklaringer og framstår som svært gjennomført.

Men jeg var skeptisk forut for lesinga, det skal jeg innrømme. Å lese ei så alvorlig og kald bok om et så alvorlig tema midt i den varmeste maimåneden noensinne måtte vel være helt feil! Men det var det faktisk ikke. På en særegen måte klarte Hannah Lote å fange interessa mi, det var noe ved henne som jeg ønska å oppdage, se, forstå. Kanskje det hun ikke klarte å se sjøl? Og dessuten så syntes jeg synd på henne. Så uendelig trist hun må være, tenkte jeg, så ensom og aleine. Disse følelsene hos leseren blei naturligvis forsterka av omgivelsene i boka, det hektiske legelivet og den brutale vinterkulda, skildringene av den tynne kroppen til Hannah, intellektet som mister kontakt med det fysiske. Tenk å ha det så vondt.

Og tenk å skildre det så godt! Slik at en blir revet vekk fra isspising, bading og svett varme, og bare er i boka, kjenner at kulda faktisk kommer snikende, hutrer i vinden som plutselig blåser i sofakroken, kikker etter nordlyset på den sommerlyse kveldshimmelen, hører skrittene i sjukehusgangene, smerteskrik fra pasientene, dempa gråt? Alvoret ligger i teksten som et tjukt teppe, men likevel er det små glimt innimellom som gjør at jeg tror på dette enda mer. Som Hannahs behov for å hjelpe E. J. Herman. Hennes avvæpnenede replikker sammen med venninna. De flassende øra, som i en så tett tekst blir veldig tydelige - og morsomme. Tragisk morsomme. 

Lykksalighet er langt ifra en lykkelig roman, og heller ikke ei bok om å bli lykkelig. Jeg opplever at både Hannah og Herman er desperat søkende i sin leit etter nærhet, omsorg, trøst, kjærlighet og lykke, og at angsten for å åpne seg, gi seg hen, tilhøre noen, gjør at de sjøl ikke ser at alt går feil vei. Men språket er aldri desperat, aldri slik som Hannah er. Det er nøkternt, presist, knapt, nesten kaldt. Hannah skildres konsekvent i tredjeperson, av en forteller som tidvis går tett på og gjengir tanker, følelser og indre monolog. Disse vekslingene fungerer godt, og gjør at leseren gradvis kommer tettere på, samtidig som den instrumentelle avstanden Hannah har til seg sjøl også avspeiles og føles. Lykksalighet er en gjennomarbeida og solid roman, som er lett å lese, men tung å ta innover seg.

onsdag 6. juni 2018

Sommerlesing

Endelig er det sommer! Etter en lang og hard vinter letta det helt plutselig. Jeg har aldri sett våren gå så fort! Kanskje bare tre uker? Her hvor jeg bor, er det sommertemperaturer døgnet rundt, og det er lenge sia jeg hadde på meg den vanlige dongeribuksa. Det er så varmt! Ungene spiser is hver dag, og det gjør jammen vi også. Og det fins jo ikke noe mer perfekt enn å nyte bøkene ute! Det vil si, de av dem som har kommet opp av eskene. Det ligger fortsatt en del skatter nedi ymse kasser rundt i huset, men det kommer seg, for hver dag som går. Og det er så mye kos i å pakke opp!

Alexander L. Kielland
Det går framover med Kielland-prosjektet mitt, og nå er altså romanen Fortuna lest, og innlegg finner du her. Om noen skulle ønske å lese boka, anbefaler jeg å lese Gift først, da disse to henger sammen og er de to første bøkene i det som etter hvert blei en trilogi. Jeg har hittil ikke lest tredje og siste bind, men det kommer! Som alltid er Kielland en mester i å skildre, og jeg er imponert av hvor mange nyanser han gir rom for, hvor godt han treffer med karakteristikkene sine og hvor mye det er å hente i disse bøkene, som er mer enn hundre og tretti år gamle.

Per Olov Enquist
Helt i slutten av april gikk jeg optimistisk i gang med den omfattende sjølbiografien til Per Olov Enquist, Et annet liv, bare for å legge den fra meg noen dager seinere. Jeg kom fram til at jeg ikke ville rekke å lese den før jeg skulle gå i gang med Rosens navn uansett, og i alle fall ikke før flyttekaoset hadde lagt seg! Begge er bøker jeg ikke vil stresse i vei med. Derfor blei det mer venting på Enquist nå i første omgang. Men sommeren er lang!

Marita Fossum
Ei mye mindre omfattende bok kunne fint gå, tenkte jeg, og leste derfor ut Lykksalighet på noen timer fordelt over to dager. Sjøl om boka virkelig ikke klaffa med stemning og vær her - jeg full av glede etter å ha kommet på plass i nytt hus og med femten-tjue varmegrader dagen lang - hadde jeg en god leseropplevelse. For oppi alle vanskeligheter og deprimerende omstendigheter i et vintermørkt og iskaldt Nord-Norge, var det likevel medmenneskelighet og troverdighet å hente. Omtale kommer.

Tre riddersagaer
I mål! Ha! Det hadde jeg knapt trodd sjøl! Men altså, skal en lese, så skal en lese. Da er det bare å gjøre det, koste hva det koste vil. Og denne utgivelsen er faktisk solid og god, så det gleda meg mye mer enn det kosta! Målet var å lese ut boka før vi flytta, men det klarte jeg dessverre ikke. Men to av tre sagaer blei ferdiglest i det gamle huset, og siste saga blei lest her i det nye huset. Og igjen, hatten av for Birgit Nyborg. Dette var utrolig kunnskapsrikt og interessant! Flere adjektiver kommer snart i en egen omtale.

Ian McEwan
For en gangs skyld sneik ikke denne elegante briten i rekka, men venta pent på tur, og er nå nestemann ut. Barneloven er boka som skal leses i denne omgangen, men jeg er ikke sikker på om jeg ser så fram til det. Jeg har jo lest om den, og har en følelse av at den er svært alvorlig tematisk sett. Er det rett for ei med konstante svetteringer under armene, grønske på knea, is på kinnet og et smil om munnen?

Monika Fagerholm
Fagerholm er nok verken mindre alvorlig eller dramatisk i sin roman Glitterscenen, men det kan hende hun leses før McEwan, rett og slett fordi jeg er ivrig etter å finne ut av hva som skjer med disse jentene fra Den amerikanske jenta. Og får vi egentlig noensinne vite hva som faktisk skjedde og hvordan det hele henger sammen?

Kazuo Ishiguro
Gå aldri fra meg var mitt valg av bok til runde fem av Bokhyllelesing 2018, der temaet var å lese boka bak filmen. Jeg har ikke sett filmversjonen av denne, og kommer nok ikke til å gjøre det heller, i alle fall ikke med det første. Solid og dyktig fortalt historie, men det noe tynne hovedpoenget ødela litt for meg, sammen med skuffelsen over at det ikke var mer.

Umberto Eco
Sammen med Birthe er jeg nå godt i gang med Rosens navn! Lesinga går litt langsomt fordi Eco skriver en smule omstendelig, men det kler så langt både fortellinga og kulissene. Og nå som død munk nummer en har dukka opp, er det bare å lese videre...

Muriel Spark
Plutselig hadde jeg funnet fram Frøken Jean Brodies beste alder fra en av de mange flytteeskene med bøker i, og jammen leste jeg den ikke ut også! Omtale finner du her. Fornøyelig alvor fra Skottland som trygt kan anbefales videre!

Agneta Pleijel
Denne svenske dama har skrevet massevis av bøker, og jeg har nå funnet ut at tida er moden for å lese litt av henne. Det er moro med nye forfatterskap! Jeg fikk to pocketbøker av brodern for noen år tilbake, Drottningens chirurg (2006) og Kungens komediant (2007), og vil nå forsøke meg på den første av disse to, som ikke bare henger sammen, men som også er deler av forfatterens egen familiehistorie. Det er et interessant utgangspunkt for to romaner.

Kim Småge
Jeg leste en del av Kim Småge i slutten av tenåra, og syns det var veldig leit da hun etter hvert fikk problemer med å få ut bøkene sine. Så jeg blei veldig overraska da hun kom med ei bok for noen år sida! Verket har fått den aldeles grusomme tittelen Dameroman m/menn, men på grunn av gammel lojalitet kunne jeg ikke la være å kjøpe boka da jeg kom over den på salg. Jeg tenker at om den er like klein som den høres ut, er den perfekt som lat sommerlektyre. Slikt kan en vel tillate seg en sjelden gang?

Bokhyllelesing 2018
Ei rask oppsummering av temaer og leste bøker for første kvartal av 2018 finner du her. For april var temaet å lese ei bok som handler om eller tar utgangspunkt i en familie. Jeg valgte meg Alexander Kiellands roman Fortuna. I mai var temaet boka bak filmen, og da leste jeg Kazuo Ishiguros Gå aldri fra meg. Juni og juli har samme leseutfordring, nemlig å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese. Her tenker jeg å bidra med Umberto Ecos Rosens navn, som jeg har hatt i hylla lenge og ønska å lese enda lenger. Den er kanskje ikke en murstein, men den er omstendelig nok! Hvilken tjukkas skal til pers hos deg?

Ønsker dere alle en fantastisk lesesommer!

torsdag 31. mai 2018

Ti bøker alle andre enn meg har lest

Høsten 2011 la jeg ut et innlegg med tittelen Ti bøker alle andre enn meg har lest. Og det innlegget kom jeg plutselig over her om dagen, og jeg bestemte meg for å ta ei ny runde. Hvor mye har endra seg på nesten sju år? Er det slik at lesesmaken og lesevanene er de samme hele livet, er det ulike lesefaser eller er det kanskje kontinuerlig bevegelse? Eller sagt med andre ord: Er jeg fortsatt like sta og fordomsfull som jeg var for sju år sida? Eller har jeg endra praksis? Har jeg aversjoner mot bøker, forfattere eller hele sjangre? Føler jeg meg fortsatt like utafor når damene i nabolaget snakker om den nyeste kjærlighetsfortellinga de har lest? Må jeg melde pass på boka bak Netflix-suksessen? Har jeg fokusert på å lese meg opp på mannfolka? Og må jeg fortsatt riste på huet når noen spør om jeg har lest Knausgård? 

1. Napoli-kvartetten
Ja, disse bøkene har jeg faktisk ikke lest. Med vilje. For det er noe som stritter noe så intenst i mot når fjern og nær bortimot roper meg inn i ansiktet, helt uoppfordra: DISSE BØKENE MÅ DU LESE! Og deretter begynner de å fortelle om bøkene og personene og handlinga, og de verste av dem avslører gjerne saftige detaljer også, uten at jeg har sagt så mye som et pip. Men jeg skriver det nå: Jeg får ikke det minste lyst! Jeg vil ikke lese!

2. Faen ta Katherines papirbyskilpadder
Hva er greia med han derre amerikaneren John Green, egentlig? Jeg veit ikke, for jeg har ikke lest noe av han. Det jeg veit, er at alle venter på bøkene hans, at alle leser bøkene hans, at alle bøkene hans har rare titler og at alle bøkene hans blir filmatiserte. Men, kjære voksne damer på godt over førti år: Dette er vel faktisk ungdomslitteratur, er det ikke?

3. Husmorrekka Santa Montefiore, Lucinda Riley og Cecilia Samartin
Nei, nei og nei. Jeg orker ikke høre mer om disse damene og disse bøkene. Bare titlene gir meg mark - Gracies hemmelighet, Perlesøsteren, Drømmehjerte... Jeg har flere venninner som er så fullstendig oppslukt av disse romantiske, sødmefylte tårepersene at jeg må gå om jeg hører om ei eneste bok til. Åja, hun reiser, sier du. Til et nytt sted. Og finner et brev. Eller møter en gammel flamme. Eller skal oppklare morens hemmeligheter. Eller blablabla. Å, gikk det bra? Det var sjokkerende. Sikkert helt grei underholdning for dem som liker slikt, men kvalitetslitteratur er det ikke.

4. Krimkarene Jørn Lier Horst, Hans Olav Lahlum og Torkil Damhaug
I fare for å gjenta meg sjøl: Nei, nei og nei. Disse har jeg ikke lest. Og jeg har ikke så veldig lyst til å lese dem heller. Det er noe som byr meg i mot når mannfolk i førtiåra og vel så det mer enn gjerne poserer på omslaget til egne bøker. Og da snakker jeg ikke om sånne små passfoto i svart-hvitt som ofte er å se på innbretten, neida, jeg mener de bildene der en smører kvapsete haker, skeive tenner, monobryn, skjeggstubber og vortelignende klumper utover hele forsida og/eller baksida (stryk det som ikke passer) av boka. Hvorfor? Kan ikke boka få lov til å være bok, og mannen bare være et sted i kulissene? Men bortsett fra det er bøkene sikkert helt toppers, og da mener jeg samme topp som punkt tre.

5. Outlander
Jeg har hengt meg helt opp i ordet, ikke i bøkene. Det stopper liksom der. Outlander. Med norsk uttale høres det omtrent ut som når en utlending prøver å forklare at han er utlending - diftongene er litt på skrå og vokaluttalen danser nervøst etter før en ukorrekt endelse gir meg krona på verket. Jeg skjønner jo hva vedkommende vil si, akkurat som at jeg forstår hva forfatter Diana Gabaldon også vil fram til, men du verden, det er ikke en velfungerende norsk tittel. Men kanskje jeg er for streng nå? Bøkene er jo tross alt blitt tv-serie.

6. Jo og Jojo
Helt ulike, men med omtrent samme fornavn: Jo Nesbø og Jojo Moyes er ingen sikre vinnere her i gården. Den ene plager vettet av meg på alle e-poster fra nettbokhandlene i tre svært lange måneder før sin neste utgivelse, og den andre ligger alltid i meterhøye salgsstabler og forstyrrer utsikta i bokhandelen. Det blir rett og slett alt for mye - rein overeksponering i ulike kanaler - og det ødelegger leselysta fullstendig. De får nok ligge i ro ei god stund til. 

7. Av to søstre dro en av oss til bokhandleren i hundre og én dag
Det kunne kanskje vært tittelen på ei bok jeg faktisk ville lest! Men det er det jo ikke. Det er i steden omtrent alt av Åsne Seierstad. Jeg husker da hun slo igjennom med bokhandler-boka, og hun har siden den gang fortsatt å komme med bøker som jevnt over får gode anmeldelser, alle, eller nesten alle, skrevet halvdokumentarisk eller i det grumsete grenselandet mellom journalistikk og skjønnlitteratur. Jeg er skeptisk, men registrer at hun fortsatt er der ute. 

8. Pinglete superbitchkattekrigere
For de av oss som har en del med barne- og ungdomslitteratur å gjøre, er dette tre svært ulike serier en ikke kan komme utenom i lengden. Først har vi Pingla, tegneseriedagbokromaner av den blaute, humoristiske sorten, så har vi albinoen Anne Beas lange kamp mot mobbegjengen superbitchene og deretter den evigvarende og helt kaotiske fantasyserien om kattekrigerne. Foreløpig er det ingen av disse bøkene som kommer over dørstokken min, men jeg tolererer at de står i bibliotekhyllene og breier seg. 

9. Fri vilje eller arv og miljø
Ja, det er spørsmålet! Hva er fritt, hva er nedarva? Og hva er genetisk bestemt for lenge sida? Ikke for å lulle meg langt inn i en helt annen diskusjon, men det er faktisk interessante spørsmål. Men ikke så interessante at jeg ønsker å lese om dem i et format der det er uklart om det er skjønnlitteratur jeg leser, forstått som fri fiksjon, eller om det er sjølutlevering (uærlig eller ærlig), utlevering av andre (etisk problematisk) eller sjølbiografisk (ikke fiksjon). Slike uklare sjangergrenser syns jeg fort er ubehagelig, i alle fall der emnene er delikate. Så jeg tror jeg står over til søstrene Hjorth er ferdige med sitt og vel så det. 

10. Min kn(a)usende kamp
Det er faktisk en kamp å stå i mot! Og da mener jeg ikke bare de seks tjukke bøkene med tittelen Min kamp, men alt annet denne fyren har skrevet også. Etter mange år med han som forfatternes frontfigur i norsk presse, har jeg fortsatt bare et svært usympatisk inntrykk av fyren. Kanskje fordi jeg slutta å følge med for lenge sida. Kanskje fordi jeg bare ser positur og figur, skræving og svett sveis og ikke tar til meg budskapet, om det er noe der. Eller kanskje fordi jeg faktisk så Munch-utstillinga der Karl Ove av en eller annen totalt uforståelig grunn hadde plukka ut bilder. Og da omviseren, ei svært dyktig dame, fortalte hva Karl Ove så i de ulike bildene, blei det så flaut på hans vegne at jeg og flere i gruppa nesten gikk. Makan til spekulativ, gjennomsiktig og begredelig synsing! Og så totalt kunnskapsløs! Og så pinlig sjølutleverende! Men bildene er gode. 

Og slik blei det i denne omgangen! Om jeg har blitt verre eller bedre får vel bli opp til dere å bedømme, men jeg skal nå innrømme at jeg ser noen sammenhenger her. Men hvem veit, kanskje kan jeg overbevises til å prøve noe nytt? Kanskje ikke det er så dumt...? Eller kanskje har jeg det aldeles utmerket akkurat slik som jeg har det - jeg har nok å lese på om jeg ikke skal bry meg om disse også!

Om du vil kopiere utfordringa er det bare å sette i gang. Jeg gleder meg til å lese!

mandag 28. mai 2018

Frøken Jean Brodies beste alder

Bildekilde: Bokklubben
Fra en ny forfatter til en annen: I denne månedens runde av Bokhyllelesing 2018, med temaet adaptasjoner, valgte jeg meg Kazuo Ishiguro (f. 1954) og romanen Gå aldri fra meg (2005). Deretter gikk turen rett til Skottland og selveste Dame Muriel Sarah Spark (1918-2006), med romanen Frøken Jean Brodies beste alder (1961). Det blei en veldig kontrastfylt overgang!

Og en skulle kanskje tro at de ikke var så ulike, disse bøkene. For Ishiguros tar utgangspunkt i elever på en kostskole, hos Spark går de på Marcia Blaines pikeskole. Alle elevene er omtrent ti år gamle når vi kommer inn i den kronologiske fortellinga. Men allerede der stopper likhetene. For eksempel er Ishiguros roman lagt til slutten av 1990-tallet, mens Sparks er lagt til 1930-tallet. Videre er det naturligvis store forskjeller mellom britisk avsondra landsbygd og byen Edinburgh. Kathy H. forteller alt i førsteperson, mens det hos Spark foregår i tredjeperson. I begge romaner finner vi det retrospektive, og ordet er som regel lagt i ei kvinnes munn, der hun skuer bakover på livet sitt. Men fordi Spark forteller i tredjeperson, beveger hun seg mye friere og lettere enn Ishiguro både i tid og rom og mellom personer. Gå aldri fra meg er en dyster roman som utforsker etiske problemstillinger, Frøken Jean Brodies beste alder er ei mye mer humørfylt bok som tar sikte på å skildre enkeltmenneskers kompleksitet, eksemplifisert nettopp med frøken Jean Brodie.

Frøken Jean Brodie er lærerinne ved Marcia Blaines pikeskole. Og hun er ei nokså annerledes lærerinne. Såpass ulik resten av staben er hun, at flertallet knapt snakker med henne, og den kvinnelige rektoren, som er svært opptatt av dygder og sømmelighet, forsøker til stadighet å få henne sparka. For frøken Brodie er impulsiv og uortodoks, frihetselskende, ukrenkelig, rask i tanke og tale og tidvis ganske respektløs overfor autoriteter. Hun omgås noen av de mannlige lærerne ved skolen, og de svermer for henne. Men noe kvinnelig nettverk har hun ikke, og kanskje syns hun heller ikke det trengs. Hun har jo jentene sine!

Frøken Jean Brodie er ugift og stolt, sterk og sta, moderne og sjølstendig, spennende og kreativ. Hun reiser mye, er interessert i malerkunst, historie og politikk. Og hun er, mener hun sjøl, i sin beste alder. Akkurat når den beste alderen begynner og slutter er bittelitt uklart, men at hun er midt i den, er det ingen tvil om. Og av alle disse årsakene er hun midt i blinken for å utdanne unge jenter. Frøken Brodie er opptatt av å gi jentene, alle jentene sine, ikke bare de i klikken, en solid utdannelse. Men hun vil mer enn å lære dem verbbøying, matematikk, tegning og sang: Hun vil lære dem å tenke sjøl. Hun vil at de skal tørre å si ifra, ha egne meninger og ikke bare følge den strømmen det forventes at de skal følge. Hun vil at de skal bli crème de la crème, intet mindre.

Tiåringene Sandy, Rose, Mary, Jenny, Monica og Eunice går alle i klassen til frøken Jean Brodie på Marcia Blaines pikeskole. Det er en skole med høy status, en privatskole som ikke slipper inn hvem som helst. Av svært ulike årsaker trekker frøken Brodie de seks utvalgte jentene gradvis tettere til seg, slik at jentene ganske raskt blir en klikk som ikke bare omgås på skolen og får status der, men også er sammen med frøken Brodie på fritida. Brodie-klikken innvies i frøken Brodies liv, tanker, følelser og planer på en enda grundigere måte enn gjennom klasseromsundervisninga, og det oppstår etter hvert en tett dynamikk der jentene ikke kan avsløre noe uten å også kompromittere seg sjøl. De får stadig høre at de er nøye utvalgt, de er noe helt spesielt, og de skal bli berømte hver for sine egenskaper.

Vi følger jentene gjennom deres år på pikeskolen på 1930-tallet, fra starten på semesteret der de blir Brodie-klikken, til de er ferdige på skolen mange år etterpå. Og sjøl etter endt skolegang fortsetter de å holde på det nære båndet til lærerinne Brodie. Det er særlig to av jentene som kommer svært nær frøken Brodie, nemlig Sandy og Rose. Og det viser seg etter hvert som handlinga skrider fram, at frøken Brodie har ganske bestemte planer for dem begge to.

Spenningsmomentet i boka er at vi tidlig i teksten får vite at noen i Brodie-klikken på et bestemt punkt forråder frøken Brodie, noe som igjen fører til at hun mister jobben. Men hvem er det? Hvorfor og hvordan blir det gjort? Hvilke hemmeligheter blir fortalt? Og hvilket etterspill får det? Forfatteren leiker elegant med de ulike tidsplanene i boka og hopper fram og tilbake i takt med hvor det er best egna at vi som lesere får mer informasjon. Trenger vi for eksempel å vite mer om trekantdramaet som utspiller seg i kulissene på skolen? Eller skal vi få sørgelige skildringer av frøken Jean Brodies tilstand etter krigen, før hun dør? Og hva med planene for Sandy og Rose, vil de innfri frøken Brodies forventninger? Tidshoppene blir aldri rotete eller stressende, og hele veien er progresjonen jevn og flytende.

Teksten er lett, det er mye dialog, mye humor og mange slagferdige og kvikke kommentarer. Men alt gjenfortelles, slik at vi aldri er med akkurat der og da, men kan betrakte alt som skjer og alt som sies i etterpåklokskapens lys. Det vil si, noe kan vi betrakte på den måten. Annet veit vi jo rett og slett ikke noe om, men det avsløres underveis, og da kan vi bla tilbake og se frampek, symbolikk og ulike nivåer i teksten. Og mens handlinga går sin gang, tegnes portrettet av frøken Jean Brodie med flere og flere valører. Hun er et komplekst og rikt menneske, samtidig som hun er nokså enkel, hun også. For slik jeg ser det, er hun hardhuda og sterk, men fryktelig ensom. Kjærlighetslivet hennes er tragisk, men logisk. For hun ønsker jo bare å være en del av noe mer, hun som alle andre.

I tillegg til at frøken Jean Brodies karakter skildres og utdypes, er det også en annen person som utmerker seg i romanen. Det er Sandy. Hun har masse fantasi og lever seg inn i romaner og dikt og ikke minst i livet til frøken Jean Brodie. Når lærerinna forteller sin tragiske kjærlighetshistorie, der forloveden hennes dør under første verdenskrig, begynner Sandy å skrive om på den, slik at det skal gå bra. Hun er djupt fascinert av frøken Brodie, slik hun også seinere skal fascineres av andre mennesker.

Uten å si noe mer om handlinga, kan jeg derfor så smått oppsummere at mitt første møte med Muriel Spark blei positivt. Jeg hadde hørt en del om boka på forhånd, men kjente ikke til dens svært spesielle hovedperson. Og godt var det, for slik blei jeg overraska noen ganger underveis, i det som ellers er en tekst uten noe særlig ytre spenning. Jeg må også innrømme at jeg er imponert over hvor godt forfatteren skildrer ulike mennesker til ulike tider av deres liv. For eksempel fanger hun det barnlige i de ti år gamle jentene helt suverent, og hun gir dem et veslevoksent perspektiv med sine sjølsagte verdensanskuelser og tendenser til raske konklusjoner. Det er så gjenkjennelig! 

Frøken Jean Brodie sjøl er lenge uangripelig, hun er Brodie-klikkens alt, toneangivende for god smak og stil, for rett og galt, for viktig og uviktig. Jentene oppfatter nærmest instinktivt hva hun vil, og lar seg lede. Sjølsagt kan det etiske her diskuteres, og når det bikker over, når jentene blir brikker i et større spill, er det mye en kan konfrontere lærerinna med. Men nettopp derfor er det også godt når frøken Brodie er sårbar og liten, for da oppleves hele mennesket Jean Brodie, hun framstår som virkelig med sine feil og mangler. Og ikke minst gir Sandys oppførsel slik et enda sterkere inntrykk, og det er forståelig hvordan hennes eksistensielle grublerier begynner, og får de utslagene de får. 

Frøken Jean Brodies beste alder er glitrende oversatt av Merete Alfsen (f. 1950), som ikke bare gjengir frøken Brodies spesielle personlighet med fynd og klem, men som også fanger det vemodige oppi alt det muntre og barske. Hun holder en kvikk tone boka igjennom, men uten å overdrive, slik at det alvorlige, som de to verdenskrigene, trekantdramaet, anklagene mot frøken Brodie og Sandys livsvalg, også får den tyngden det trenger. Slik løftes romanen opp fra det trivielle og underholdende, og blir ei bok en kan minnes over lengre tid - med et smil om munnen.

torsdag 24. mai 2018

Bokhyllelesing: Kazuo Ishiguro

Bildekilde: Bokelskere
Månedene går fort, og med dem følger leseutfordringene. Og for ei som har hengt litt etter med fjorårets Bokhyllelesing, blei det plutselig veldig mange utfordringer å holde styr på! Men nå er jeg endelig à jour, mangfoldige lesekryss er innkassert, innlegg er publisert og bøkene er flytta over til reolene for leste bøker og jeg har attpåtil fullført månedens leseutfordring - i rett måned. Puh!

Og denne gangen var det adaptasjoner som stod på menyen, eller sagt med andre ord: Les boka bak filmen. Alt annet var åpent! Og det må jo ha vært en nokså grei kategori å finne bok til - det var det i alle fall for meg. Valgene er mange - veldig mange gode romaner er jo blitt filmatisert opp igjennom åra, fra Jane Austen og Charles Dickens via Sigrid Undset og Knut Hamsun til Karin Fossum og Gunnar Staalesen. Jeg var lenge usikker på hva jeg skulle velge, rett og slett fordi det var så mange flotte alternativer også i mine ulesthyller. Men valget falt til slutt på romanen Gå aldri fra meg (2005, på norsk i 2006) av den for meg ukjente forfatteren Kazuo Ishiguro (f. 1954), som mottok Nobelprisen i litteratur i fjor. Og det var det hovedsakelig to årsaker til: Jeg ønska å lese ei bok jeg ikke hadde sett filmatiseringa av, da jeg, så langt jeg kan, ønsker å gjøre det i "riktig" rekkefølge (men det er slettes ikke alltid det går). Og: Jeg har lenge hørt snakk om både bok og film, og ville gjerne lese boka rett og slett fordi jeg var nysgjerrig.

Over til romanen: Mange kjenner til den, og mange kjenner til filmen. Og dessverre er det også slik at bokas hovedpoeng og omdreiingspunkt, det underliggjørende elementet som skal skille boka fra vrimmelen av andre bøker og utgjøre en forskjell, er allment kjent - også for denne leseren. Det gjør at romanen slettes ikke er så spennende som den kunne ha vært, fordi en veit hva som kommer. Så om noen vurderer å lese boka og ikke veit hva det går i, så anbefaler jeg å ikke lese noe om boka på forhånd, bare gå rett til romanen. Og nei, jeg skal ikke røpe noe ytterligere her.

Gå aldri fra meg er lagt til vår nære fortid (slutten av 1990-tallet). Stedet er landsbygda i England, og vi følger noen kostskoleelever gjennom utvalgte episoder fra noen av deres skoleår, særlig fra alderen ti til seksten, videre deres liv rett etter kostskolen og deretter deres yrkesliv. Det blir ganske tidlig klart at det er noe helt spesielt med disse elevene vil leser om, men hva det er, avdekkes gradvis. Det er Kathy H. som er bokas hovedperson. Hun forteller alt til oss i førsteperson, og er fokaliseringsinstansen hele veien. Det er jevnt, solid og elegant gjennomført fra forfatterens side. Kathy, ofte kalt Kath, befinner seg nå, når vi kommer inn i historia, på et seinere punkt i livet enn det hun forteller om. Hun er 31 år og har vært det de kaller omsorgsperson i elleve år. Nylige hendelser tvinger henne til å se tilbake på sitt eget liv, da særlig i relasjon til venninna Ruth og kompisen Tommy, som begge også har gått på kostskolen Hailsham.    

For hva slags skole var det, egentlig? Og hva lærte de der? Hvordan blei de forberedt på voksenlivet, hvordan blei de ikke forberedt? Hva kunne vært gjort annerledes? Og når begynte de egentlig å forstå? På sett og vis har de kanskje alltid visst om det, tenker Kathy, men de har ikke forstått, for å vite og å forstå er så absolutt ikke det samme. Men som voksen ser Kathy så mye mer, og hun skjønner mer av skolegangen, undervisninga, lærerne, reglene og visse episoder som har satt seg i minnet. Noen av disse episodene kan virke svært gåtefulle for oss i starten av lesinga, men mange av dem forklares mot slutten, slik at også vi får en helhet og en avslutning, sjøl om Kathy ikke får det.

Fordi romanen ikke var så spennende som først antatt (jeg trodde det var noe mer her, noe mer enn det jeg allerede visste), blei ikke leseropplevelsen helt som forventa. Men det jeg fikk, var en solid og godt skrevet fortelling som fikk meg til å gruble over dagens samfunn, og da særlig med vekt på etikk, moral og menneskelige verdier. Er det riktig at alt skal kunne kjøpes, eies, forsikres, utnyttes, brukes - uten at vi tenker over omkostningene? Videre tematiserer boka blant annet utdanning og utdanningskvalitet, samt viktigheten av bevisstgjøring, informasjon og kunnskap. I tillegg skildrer Ishiguro den helt spesielle formen for samhold og kjærlighet som oppstår mellom hovedpersonen Kathy og de to viktigste bipersonene i boka. De har ikke så mye mer enn hverandre, og må ta til takke med den ømheten de får, sjøl om de overhodet ikke er opplært til ømhet. Det er skummelt å se hvor upersonlige de er, hvor instrumentelt de på mange måter behandler hverandre, og det er sårt å lese om ulike typer mellommenneskelige relasjoner som går i grus over misforståelser, særlig når det er så skjørt i utgangspunktet.

Romanen har god struktur og fine tidshopp, ingen unødvendige transportetapper og heller ingen synsvinkelproblemer - noe som tyder på en grunnleggende høy grad av profesjonalitet tvers igjennom. Det er alltid snadder for en fagidiot, som setter pris på det gjennomtenkte og gjennomarbeida! Språket i boka har god flyt, det er subtilt, usentimentalt, knapt og litt kjølig, eller kanskje heller noe distansert og avmålt - men det er velfungerende. Dessverre hemmes teksten noe av oversettelsen til Kari (f. 1932) og Kjell Risvik (f. 1941). Det virker som om de har gjort en del slurvefeil som sjølsagt er irriterende for leseren, og som også er aldeles unødvendige. Her burde forlaget stramma opp noe før utgivelse, slik at en unngår upresisheter som feilstavinger, feil endelser og manglende endelser. 

Etter endt lesing var det mest av alt melankolien i teksten som blei sittende igjen i meg. Boka innehar veldig få lyspunkter, og fordi vi såpass tidlig skjønner at det ikke kommer til å gå bra med alle Hailsham-barna, blir det fort en sørgelig stemning. Dette blei brutt bare mot slutten for min del, når Kathy og Tommy følger Ruths råd. For første gang rår optimisme og håp -.
Gå aldri fra meg anbefales til lesere som ønsker ei stille og samtidig urolig bok, med mange moralske tankekors og melankolsk og ettertenksom stemning.