Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang

Bildekilde: Bokelskere

Ganske ofte, når en erfaren historiker skal forklare noe, blir det fort ei historie om så mye mer. Om lange årsakssammenhenger, om det relevante historiske bakteppet der så å si alt er relevant, om ulike bipersoner, om sosiale, politiske, økonomiske, kulturelle og ikke minst religiøse faktorer og utviklinger, der en også gjør rom for assosiasjoner, tilfeldigheter og kvalifiserte gjetninger. Alt bygger på alt, og en må stadig lengre tilbake i tid for å forklare noe som skjedde i den norske høymiddelalderen, på 1700-tallet, eller for den saks skyld, noe nåtidig. Forklaringa kan bli både uoversiktlig og forvirrende. 

Men så kommer historiker Tore Skeie (f. 1977) inn på banen. Makan til kompetent og ryddig hode skal en leite lenge etter! For der andre surrer det til og svarer på feil spørsmål med feil svar, overforklarer eller forviller seg inn i noe helt annet, går Skeie rett inn i kjerna. Han setter ned tempoet og begynner med slutten, så vi veit hvor vi skal. Videre deler han opp materialet, er kronologisk og tydelig. Resultatet er ei helt fantastisk god fagbok, der et adelsmannsliv vi egentlig veit nokså lite om, gis kontekst og sammenheng, farge og lukt, der vi følger både det sosiale, det politiske, det økonomiske, det kulturelle og det religiøse, men uten at det blir en usmakelig lapskaus, eller bare tørr statistikk og uengasjert oppramsing av fakta. Det er heller medrivende, spennende og utrolig interessant.

Og den karen Tore Skeie har valgt seg som sin inngang til norsk historie, er nettopp en adelsmann. Adelsmannen Alv Erlingsson (ukjent fødselsår, det er antatt at han levde fra omtrent 1250-1290), som tilsynelatende stiger opp som en løve og faller ned som en skinnfell når han blir henretta på steile og hjul i året 1290. Det er litt av en måte å gå ut av tida på. Henrettelsesmetoden i seg sjøl er også interessant, og vitner om en skikkelse som har gjort mye ut av seg og irritert visse maktpersoner noe så innmari, til et punkt der de ikke lenger kan la han leve uten å miste ære. Til det har han gjort alt for mye ugagn, og han er en reell trussel, uforutsigbar, mektig, uredd og sta som han er. Men hvor gikk det galt? Og, kan en kanskje legge til, for hvem?

Skeie skriver i forordet at han kom over Alv for første gang tilbake i 2003, da han studerte historie. Skildringene av Alv var såpass interessante at Skeie leita etter mer informasjon om det som skulle vise seg å være en ganske særegen figur i norsk historie. Og da han skulle skrive masteroppgave i historie noen år seinere, valgte han å skrive om nettopp Alv, noe som gjorde at han kunne leite etter enda flere kilder, og deretter tolke kildematerialet på nytt, i lys av det han sjøl hadde sammenstilt og funnet ut av. Det arbeidet er grunnlaget for denne boka, som kom ut på Spartacus i 2009, og som også vant forlagets manuskonkurranse. Boka er jevnt over kritikerrost, noe som er sjelden for en faglitterær debutant. Det gjør ikke boka noe mindre imponerende, for å si det sånn.

Men hvem var så egentlig Alv Erlingsson, og hvorfor i alle dager havner han på steile og hjul i 1290? Det bruker Tore Skeie omtrent tre hundre sider på å finne ut av og forklare. For det er nemlig slik at for å i det hele tatt kunne forklare Alvs undergang, må Skeie først forklare hvordan Alv kommer til makta i utgangspunktet. Er det bare tilfeldigheter? Rein politikk? Arv? Rå flaks? Talent? Eller er det bevisst intrigering og solid maktspill? Skeie gjør rede for Alvs familie, Tornbergslekten, med maktsete i Borgarsyssel (Østfold), og skildrer hvordan de posisjonerer seg, bygger seg opp og kommer til makta. Han viser til kildene der vi for første gang møter Alv, i 1276. Da er han allerede en selvsagt del av stormennene i kretsen rundt kongen (her fra side 34):

"I år 1276 var Alv en ung mann, omtrent midt i tyveårene. Om hans personlige liv vet vi ytterst lite. Han var far til ei jente, Kristina Alvsdatter, som på denne tiden må ha vært i den tidlige barndommen. Og ettersom han hadde et barn vi kjenner navnet på, og som senere ble godt gift, må han ha hatt ei kone. Men hvem hun var er ukjent. Om hans offisielle liv vet vi adskillig mer. Til tross for sin unge alder var han allerede å regne som en av Norges fremste aristokrater. Han tilhørte den fornemme kretsen av menn som bar lendmannstittel. Han var en mann med sitt eget hushold av tjenere og hjelpere. Trolig reiste han nå med et følge av 40 væpnede huskarer, livvakter som han hadde rett til å omgi seg med til enhver tid. Han var svært rik, for i tillegg til sine egne gårder fikk han inntektene fra en rekke jordegods kong Magnus hadde gitt ham i bytte for at han i en høytidelig seremoni hadde gitt kongen sitt personlige troskapsløfte."

Det er ikke mange i midten av tjueåra som kan skilte med de merittene der. Gjennom boka viser Skeie hvordan det er mulig at en så ung mann sitter på så mye makt. Det viser seg å være en god dose av hver ovennevnte faktor, pluss Alvs egen personlighet og risikovillighet. Og det siste har mye å si. I alle fall tror denne leseren at et roligere menneske ikke ville tatt de samme sjansene som Alv, og dermed heller ikke endt opp i det samme uføret. Og da hadde kanskje historia vært en ganske annen, for det er nettopp gjennom disse sjansene at Alv blander seg inn i maktsenteret og skriver seg inn i historia.

"Et rike uten en sterk konge er som et styreløst skip."

Det er et sitat fra Kongespeilet, som står i begynnelsen av boka. Og det passer utrolig godt på denne utgivelsen. Både fordi sitatet tar samtida på kornet - Kongespeilet antas å være fra midten av 1200-tallet - og fordi sitatet så tydelig viser at i et maktvakuum, være seg på et skip eller i et land, er det mye som kan skje. Omtrent hvem som helst kan slippe til. For eksempel en tornbergmann.

Det å lese om Alv, og være med Skeie på jakt etter Alv i kildene, er både underholdende og tankevekkende. Skeie bruker utradisjonelle kilder for å belyse hva som foregår i Norge og hvordan ulike hendelser og prosesser nesten umerkelig forskyver makta, omrokerer det politiske spillebrettet, reduserer kongens maktapparat til færre aktører og ikke minst hvordan tilfeldigheter som sjukdom, død og mer eller mindre heldige ekteskap påvirker alt sammen. Det blir en overraskende stor helhet, som likevel er oversiktlig og svært engasjerende. Jeg opplever at Skeie øser av kunnskapen sin, ryddig, disiplinert og velformulert, og at jeg sitter og tar imot, om alt fra hanseatene til kirka, og ikke minst om det som rører seg i Sverige, Danmark og Skottland, som naturligvis også påvirker norske forhold. Det er kjempegøy å lese, nettopp fordi Skeie er så kunnskapsrik og ryddig! Og det er så smart å bruke en skikkelse som Alv som inngang til norsk historie. Fortellinga blir en helt annen enn den vi kjenner gjennom grunnskole og universitet. Og undergangen? Den blir svært godt redegjort for.

Skeie tenker større, breiere og lengre enn mange andre skrivende historikere, viser fram lange årsakssammenhenger uten å miste tråden og klarer å levere ei svært komprimert fagbok som aldri blir kjedelig. Dessverre er min utgave ikke en innbunden utgave - men bildemateriale i svart-hvitt er bedre enn ingenting. Ved hjelp av kart og slekstavler får leseren ryddig oversikt i begynnelsen, og bakerst i boka er det ei tidslinje, redegjørelse for ulike kilder, gjengivelse av Vedels viser om Alv Erlingsson (veldig stilig at disse er inkludert!) og litteraturliste. Det er masse en interessert leser kan gå videre på.

Jeg har likt så godt å lese om Alv, sjøl om undergangen hans er fæl og skildringa til Skeie her er nøkternt grusom, at bok nummer to fra Skeies hånd allerede ligger klar i bunken - denne gangen i innbundet utgave. Jeg gleder meg til å lese, og håper forlaget denne gangen unngår litt underlige orddelinger. Men det er til gjengjeld det eneste som trekker ned ei ellers perfekt fagbok.

Høstkveld

I dag vil jeg bare dele dette diktet.

*

Det ånder så tongt gjennom sloknende dag

av kveldsvind som egges til storm.

Og skyene skjuler i drivende jag

hver stjernes befriende form.

Se, lauvet, det sist, så falmet – forlatt

til høstjordas gravmarker tyr,

før grågåsa klager sitt farvel inatt

etsteds innpå måsagrå myr.

Der haster en vandrer så ilsomt mot sør,

det var sommar’n, den glade gesell,

og skogen, hans brur, med det

lauvgrønne slør,

skal skjendes av stormhand ikveld.

Men kimen er sådd. Djupt i grojordas skjød

der blunder en sommarens sønn,

som engang bak nettenes snødrev og nød

skal nevnes for Vår i vår bønn.

*

"Høstkveld" er skrevet av den norske forfatteren og skogsarbeideren Hans Georg Nilsen Børli (1918-1989). Nå som det for alvor nærmer seg høst over store deler av landet, kan det være godt å huske på at også den har en ende, og etter både høst og vinter, kommer det atter en vår. Men inntil videre kan vi med god samvittighet kose oss inne, med bøkene! Kanskje Hans Børli?

Det framande landet

Bilete: Bokelskere

Eg har lese ei underleg bok. Ein underleg tekst, eit dikt, eit langdikt, som både er ei forteljing og ein visjon og ein samanblanding av eit før og eit no og det som kjem, av draum og av mare, av alt vondt og all von. Eg har lese Det framande landet av forfattar og dramatikar Carl Frode Tiller (f. 1970), ei bok som er like bognande på innsida som på utsida. 

Boka kom ut på Aschehoug forlag i 2022 og er den første diktboka til Tiller. Men det er ikkje noko som tyder på at dette er ein diktdebut. Allereie frå første side er forfattaren heilt på plass, med masse språkleg vidd, eit enormt spenn i idérikdom og assosiasjonar, og med kraft og overskot i kvar einaste setning. Tiller leikar, lurar, vrir og lokkar, og sprengjer seg veg gjennom bygda, landet og tida i ein gammal, rusten bil. Her finst ingen reglar, korkje i skrivekunsten eller i tematikk, alt er lov, alt hender, ein må rett og slett berre vere med på reisa. Så, inn i bilen med deg!

*

   hysj

   hør når eg snakkar til deg

   kvar kveld sett eg meg inn i den rustne Amazonen utan ratt og hjul og fyllekjører ned til kjerkegarden

   der pirkar eg bokstavar av gravstøttene og sett dei saman til dikt som berre dei døde forstår

   til sjølvopplevde forteljingar frå liv eg aldri har levd

   til biografiar om kvinner og menn som ingen har hørt om

   til bindsterke verk om kulturar som enno ikkje har oppstått

   og til artiklar om artar som enno ikkje er utvikla

   eg er bohemen og sjåaren i bygda

   auga mine er dronar sendt inn i det framande landet og alt eg ser vil eg dele med deg

   så hysj, hør meg i tausheit

   hysj

*

Her, i opninga på side 5, er det lett å sjå korleis Tiller trekkjer liner frå norrøn tid, med volva som sjåaren i bygda, som den allvitande, ho som kunne fortelje om korleis verda vart til, ho som kunne sjå korleis verda skulle gå under og atter byrje på ny. Tiller har same perspektiv der han freser gjennom historia så menneske og dyr, årstal og hendingar sprutar kring han. Han kan sjå alt, spå alt, og undergangen er ikkje til å unngå. Han kontrasterer og skapar dynamikk konstant, høg og låg, det vakre og det vonde, og det er ein fryd å lesa! 

Han skriv til dømes følgjande på side 14:

   og byen breier seg utover landet som ei flomstor elv

   skatteinntektene strømmer på og du kjøper kasse på kasse med kragar og mausa og reiser ein hær som marsjerer frå massakre til massakre og berre vips

   eit imperium er født og du og dronninga blir rikare og rikare der de ligg, vomstore på kamelskinn og i grå hjørnesofra frå Møbelringen

   og med ringtunge fingrar knipsar de smekk smekk piskeslag over slaverygg og inn kjem lekre rettar de har snakka opp frå brølande kjendiskokkar på fjernsyn

   for gebisset de fekk i konfirmasjonsgåve av haiane, rokkene og skatene tygg ikkje grandis lenger

   ikkje kebab heller

   og vinen de drikk har ikkje stått og gjæra plopp plopp på grøn ballong inne på eit fuktskada studentbad, men er plukka ut frå Polets bestillingsutval

   etter anbefaling frå ein femi sommerlier med stiff upper lipp og kjeften full av fransk

*

Det er boblande, brusande, susande, bilete på bilete, men utan at det vert mas og kjas. Det er ein straum, ei bølgje, og lesaren duvar, susar og rutsjar med, nikkar, småler, nikkar igjen. Språket er kontant og direkte, utan rom for tvil. Eg trur boka vert betre jo meir ein kan, av di mykje av det Tiller skriv hengjer på kunnskap og referansar som er ålment kjente. Om ein ikkje veit eller kan det Tiller skriv om, kan diktet verte vanskeleg å hengje med i, av di det gjeng fort. Det gjeld uavhengig om det er populærkultur, krig, religion eller politikk som er referansane - her er det rom for alt, og lesaren må følgje med på alle vendingar. Samstundes er Tiller trufast mot det opphavelege, mot volva. Me skal heilt ned, verda, alt, skal verte audt og øydelagt:

   og fjell fell som legoklossar ut av ein s-lagspose i barndommen

   pol-is og præriar og savannar og ørkenar kjem flytande ut som flygande teppe med isbjørn og bison og gnu og ørkenrev som måpande passasjerar

   ser månen gli forbi

   ser planetar passere

   ser sola bli stor større størst

   veit du nok eller kva

*

   og igjen er det audt og tomt

   ikkje sand, ikkje sjø

   eller svale bølger

   og det er mørke over det store djupet

   berre ginnungagap

*

Heldigvis for lesaren er det ikkje slutt her, med desse orda, på side 62-63. Nei, me skal halda fram litt meir, verda skal verte ny, me som les skal få von, her frå side 65:

   igjen hører eg lyden av fjell som veks

   av kontinent som rivnar og driv frå kvarandre

   av øyer som reiser seg og bryt gjennom havflata

*

I seg sjølve er ikkje alle desse utdraga dikt, mest berre små stykke prosa. Og utdraga tyder ikkje mykje når ein berre les dei, lausrive og for seg sjølve. Men til saman vert det meir, opp mot volva vert det meir, opp mot i dag, med krigar og pandemiar og naturkatastrofer, vert det meir. Opp mot i dag vert det viktig. Det framanede landet er eit suggererande, overraskande og spennande dikt som meir enn gjerne kan verte lese av fleire.

Fortellinger i utvalg

Bildekilde: Bokelskere

Fra Stacey Halls' dramatiske og følelsesbaserte, ordrike tekst til Cora Sandels knappe og finstemte noveller - kontrastene kunne knapt vært større! Jeg har lest utgivelsen Fortellinger i utvalg fra år 2000, og har lest så sakte som overhodet mulig for at boka skal vare lenge, lenge. 

Fortellinger i utvalg er ei bok på omtrent tre hundre sider, inkludert et veldig fint forord av Vigdis Ystad (1942-2019), som også var med i redaksjonskomiteen som jobba med tekstene til Sandel. Boka består av et utdrag fra debutromanen Alberte og Jakob (1926), seks noveller fra samlinga En blå sofa og andre noveller fra 1927, tre noveller fra Carmen og Maja og andre noveller fra 1932, seks noveller fra Mange takk doktor og andre noveller fra 1935, novella "Papen" fra Dyr jeg har kjent. Historier for ung og gammel fra 1945 og til slutt to tekster fra Barnet som elsket veier fra 1973. Tekstene står ikke kronologisk etter skrivetidspunkt eller utgivelsesdato i boka, så dersom en vil lese på den måten, må en bla litt fram og tilbake. Bakerst i boka fins ei liste en i så fall kan bruke som rettesnor. 

Den norske forfatteren Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabricius (1880-1974), bedre kjent under pennenavnet Cora Sandel, kretser hele tida rundt kvinners liv og selvbestemmelse, rundt relasjoner, særlig i det de bikker over i det såre eller ubehagelige, det handler om menneskers utvikling, deres forsøk på kommunikasjon, som ofte ikke fungerer, og om liv, som kun ved ett ord, ett blikk, en stemning eller en erkjennelse, faller fra hverandre. I samlinga er det både kjærestepar som sviker hverandre, ekteskap som går i oppløsning, barn som mister sin barnlighet og kvinner som mister livet. Det er sårt og vondt å lese om. 

Sandel har alltid blikk for de små og svake, for de underlegne i enhver relasjon, og skildrer nådeløst ut ifra deres ståsted, om det er kvinner, barn eller dyr som er i hovedrolla. Hun avslører og avkler makthaverne, ofte mennene, eller viser hvordan både kvinner og menn kan begå feilslutninger og ta dårlige valg, noe som fører til at relasjonen står i stampe, mens begge parter opplever at de taper og egentlig har det vondt. Det er tilfelle for eksempel i teksten "Barnet", som er så trist og samtidig et glitrende eksempel på hva som skjer når mennesker med ulike verdier og ønsker forsøker å skape seg et liv sammen. I novella "Drama i utkant i natt" har det gått enda lengre - samlivet er ikke lengre et faktum. Her går det riktig ille. I begge tekstene er synsvinkelen i tredjeperson, så vi kommer også nær mannens perspektiv. 

Sandel er utrolig presis i observasjoner og skildringer, og hun klarer å holde igjen viktig informasjon slik at leseren både lurer på hva en gitt situasjon handler om, hva personene egentlig diskuterer og viser til og hvordan det kommer til å gå videre. Vi får små innblikk i andres liv, svært begrensa med informasjon, og ofte er det slik at uhyggen kommer snikende. Bare ved hjelp av noen få ord kan hele teksten snu, og leseren blir sittende med frysninger nedover ryggen. Det er for eksempel tilfelle i teksten som heter "Mange takk doktor", og det er sjølsagt akkurat de tre orda som er bærende, og som er så ufattelig vonde. Orda er en selvfølgelig høflighetsfrase for doktoren, samtidig som de rommer en brutal tapserfaring for kvinna som ytrer dem. "Barnet som elsket stier" er så vemodig, nesten skjør, og jeg tror at svært mange kvinner kjenner seg igjen i skildringene, i den såre, vonde overgangen fra å være barn til å bli ung kvinne. Både da og nå er forventninger og krav mye å håndtere, og kan gjøre at det brått ikke lengre er så lett å løpe nedover stien.  

For den som har lest trilogien om Alberte, er dette gjenkjennelig både i tematikk, stil og tone. Der strever Alberte så med å overleve. De dagene hun velger å kjøpe blomster, har hun ikke råd til mat. Likevel må hun av og til ha de vakre blomstene, hun kan alltids klare seg med et kokt egg -. Det er maleriske skildringer og et uhyre finstemt og poetisk språk, samtidig som det er så klart og tydelig, det er kvinnelige kroppslige erfaringer som er så nøyaktig skildra at en umulig kan tro at Sandel ikke har vært gjennom det samme. Det er et skarpt blikk som iakttar, menneskene står nesten stive i et tablå før det hele begynner, vi har lysinnslipp, planter, musikk, skritt over golvet, klikk fra hæler og bølgene i en kjole. Det er så sanselig, og blikket er så intenst til stede i teksten, i her og nå, så leseren kan ikke unngå å være det samme. Og hele tida balanserer vi, sammen med personene, som på en knivsegg mellom frihet og ulykke, det vidunderlige livet og den blasse hverdagen, drømmen og de ytterst kjipe realitetene.

Cora Sandel debuterte seint, men godt. Hun blei kjent i sin samtid som en av vår tids beste novellister, og de sjølbiografiske Alberte-bøkene har status som et av forrige århundres beste kvinneportretter. Sandel jaga på ingen måte etter berømmelse. Hun ville opprinnelig bli maler, og studerte både i Oslo og i utlandet i mange, mange år. Og hun malte masse, men hadde aldri utstilling. Malerkunsten og det skarpe iakttakende blikket gjenspeiles i tekstene, og jeg kan se for meg hvordan hun skisserte opp tekstene i hodet før hun begynte å skrive - uten at jeg veit noe om hvordan hennes prosess foregikk. Språket er nydelig, i min utgave er det varsomt modernisert. Boka er behagelig satt og lett å lese. Men innholdet er på ingen måte lett. Det er både motstand og trykk i teksten. Og sjøl om jeg forsøkte å få boka til å vare lengst mulig, klarte jeg ikke å kaste fra meg en tanke: Velger mange andre lesere bort Cora Sandel? Har hun "gått ut på dato"?

Tja. Det å skrive fra en breiflabbs perspektiv, eller å skrive ei novelle om en papegøye og dens bakgrunn, er i alle fall ikke vanlig nå for tida. Jeg har vært borti slange og jerv i nyere romaner, uten sammenligning for øvrig. Der er det med et helt annet bakteppe, og dyra har en skremmende funksjon. Sandel på sin side viser empati og lever seg inn i dyras liv. Hun vil forstå, og hun vil skape forståelse hos leseren. Det samme gjelder når hun skriver om barn, om kvinner, om de enkle, de fattige, de utstøtte. Teksten er så presis at den nesten er klinisk, og observasjonene er så detaljrike og virkelighetsnære. 

Og det å skrive om de utstøtte og forsømte i samfunnet, de som blir plaga og mobba og holdt utafor fordi de er annerledes, det er nokså vanlig i samtidslitteraturen. Kvinner og kvinnelige erfaringer er det også mye av, i alle sjangre. Lotta Elstad (f. 1982) er en av mange forfattere som tematiserer svangerskap og abort, men hun er aldri i nærheten av Cora Sandels såre piskesnert! Overgangen mellom barndom og ungdom er også et helt ordinært tema. Men med unntak av Torborg Nedreaas (1906-1987) og Herbjørg Wassmo (f. 1942), er det få andre som kan måle seg med sårheten til Cora Sandel. Og konkurransen mellom Carmen og Maja i novella med samme navn er så tatt på kornet. Da tåler leseren at det går litt langsommere, og at setningene er litt annerledes. Ganske raskt kommer en inn i rytmen, Sandels rytme, og der vil en bare være -. Stilen og tonen kan med andre ord virke gammelmodig, men tematikken er overraskende moderne, og tekstene er nydelige, overbevisende, kloke og skarpe. Sandel bør hentes fram og leses ofte!

Heksejakten

Bildekilde: Bokelskere

Fleetwood Shuttleworth er i en alder av 17 år husfrue på den store herregården Gawthorpe Hall. Det har hun allerede vært i mange år. Men å gjøre jobben sin som husfrue får hun ikke helt til. Hun klarer ikke å bære fram en levendefødt arving. Forrige gang holdt det på å koste henne livet, og de to gangene før det igjen gikk det også galt. Nå er hun på ny med barn, kvalmen står i halsen hele tida, og hun veit det er få sjanser for at hun skal klare det. Hun innstiller seg på at svangerskapet, og dagene, blir hennes siste. Det er i alle fall det legen i all hemmelighet har skrevet til mannen hennes, Richard.

Samtidig med det krevende svangerskapet må Fleetwood takle at Richard stadig er borte, det er viktige gjester som må tas imot når de reiser igjennom Lancaster og hun må være vertinne, politikken utspiller seg litt for nært og får ubehagelige ringvirkninger, det er menns maktkamp både i ord og handling, det er ukjente utgifter til Barton, som om noen bodde der, landsbyens rykter og sladder, en litt velmenende, men pågående mor, begrensende beskjeder fra fjern og nær og det å stå uten jordmor. Det siste er helt katastrofalt, og hun er nødt til å få tak i noen som kan hjelpe henne. Først da har hun, eller barnet, en virkelig sjanse. Men fins det ei dyktig jordmor i Padiham eller i Halifax?

En dag Fleetwood går i skogen på eiendommen, kvalm og redd og helt aleine, møter hun ei ung kvinne. Hun er litt eldre enn hun sjøl, sitter sammenkrøpet ved et tre og har flere døde kaniner rundt seg. Hun har gule øyne, og løper før Fleetwood får svar på hvem hun er og hva hun heter. Seinere, når Fleetwood rir til Padiham for å finne ei klok kone som kan hjelpe henne med svangerskapet, møtes de igjen. Fleetwood er dårlig, og kvinna, Alice Gray, følger henne hjem. Det viser seg at Alice er jordmor, og i stand til å hjelpe Fleetwood. Alice er i begynnelsen nokså motvillig, men Fleetwood lokker med god betaling og en egen hest. Slikt er det vanskelig å si nei til når en ikke har noe som helst. 

Gjennom Richards kontakter når sladder om konge, knekt og kjøpmann ofte fram til Fleetwood. Nå er det hekser de er opptatt av, ikke lenger den gamle kongen som halshugde konene sine. Hekser! De sier det er mange av dem i nærheten, og at flere av dem har gjort grusomme ting, særlig med menn. Roger, en eldre kjenning ekteparet Shuttleworth har i området, kommer på besøk. Han er ekstremt opptatt av heksesnakket. Han sier han har funnet ei av dem, ei kvinne ved navn Alizon. Hun er visstnok en del av Pendle-heksene, og han har henne fanga hjemme hos seg, på Read Hall. Dette sjokkerer Fleetwood, men det som er verre, er at Roger ser ut til å mene at alle hekser ikke bare skal tas, men også drepes.

Alice begynner å komme på besøk regelmessig, og urtene og avkokene hennes hjelper Fleetwood. Derfor er det helt krise når Alice blir borte. I følge landsbysladderen er Alice innblanda i noe stort og farlig, noe som har med hekser å gjøre. Men kan det være sant? Fleetwood veit at Alice er hennes eneste sjanse, og må derfor gjøre alt for å finne henne. Slik veves de to hovedhistoriene i boka sammen til én, der tittelen, Heksejakten, både er ei jakt på ei kvinne som kanskje er ei heks, og en kamp for å unngå å bli beskyldt for å være heks sjøl. For det er ingen tvil om at det foregår heksejakt i området.

Heksejakten utkom i Storbritannia i 2019 under tittelen The Familiars, og blei det årets mestselgende debutroman. Forfatter Stacey Halls (f. 1989) har hatt stor suksess med sine bøker, som hovedsakelig er historiske romaner. Hun har blant anna blitt sammenligna med Hilary Mantel (1952-2022), noe som på ingen måte er riktig. Der Mantel skriver besettende, mangslungne og komplekse verk, tettpakka med historisk korrekte detaljer, mengder av informasjon og intense skildringer av et kompromissløst maktspill på 1500-tallet, skriver Halls en ganske flat underholdningsroman med et historisk bakteppe henta fra begynnelsen av 1600-tallet. Hvert til sitt bruk, med andre ord, og ikke noe som bør sammenlignes.

Men bakteppet er interessant, sjøl om framstillinga er lettbeint. For Halls vever Fleetwoods skjebne sammen med Pendle-heksenes sak i 1612, og hun bruker mange historiske personer i boka si. Fleetwood sjøl er en historisk person, det samme gjelder mannen hennes og Alice Gray. Det gjør at en engasjert leser fort kan bli sittende å lese videre på andre kilder, enten i bok eller på nett, og sånn sett få en rikere leseropplevelse og mer kunnskap. For det er ikke til å komme unna at dette, i seg sjøl, er ganske tamt, og at leseren gjerne kunne fått litt mer å gå på enn et kart over området og ei pen innside. 

Det tamme kommer nok av valg av hovedperson og synsvinkel. Vi følger nemlig Fleetwood i førsteperson hele veien, og hun er ung, uerfaren og naiv. Hun har ikke så mye å stille opp med, verken mot ektemann, mor eller tjenestefolk, hun er ikke skildra som så interessant, hun mangler kunnskaper og ferdigheter, men kan både ri og jakte, noe som er utradisjonelt. Det avgjørende er at hun har en sterk indre sans når det kommer til rett og galt. Og det moralske kompasset sitt følger hun ganske konsekvent. Det er nesten så det er anakronistisk. Heiv sekstenhundretallets kvinner seg frivillig inn i hekseforfølgelsene? Og ville de virkelig diskutere problematikken med makthavere, med eget liv som innsats? Var de ikke redde for seg sjøl og egen familie, eget navn og rykte? Fleetwood prøver, men Halls får det ikke til å virke troverdig. 

Fleetwoods impulsive avgjørelser gir ikke nødvendigvis mening der og da, men vi forstår at det er den veien det må gå for at vi som lesere skal få skildringer vi ellers ville vært uten. I det hele tatt er det mange ineffektive transportetapper her, og disse kunne helt klart vært løst annerledes. Men uten at Fleetwood er i nærheten av heksene, får ikke vi vært det heller, og så videre. I tillegg er det et vesentlig poeng for forfatteren å skille Fleetwood fra Richard et par ganger underveis, slik at deres historie også får utspille seg. Det er lett å gjennomskue den enkle strukturen i boka.

Utgangspunktet vi har her er ganske vanlig i mange bøker - ei ung kvinne som kjemper mot mannlig overmakt på alle mulige måter. Det får vi skildra på ulikt vis i romanen, fra den gamle kongens halshugde koner, til fyllikene på vertshusene som tar for seg, og alt i mellom. Det var ei krevende tid, særlig for unge kvinner. Og misunnelse, begjær, makt og kvinnehat nøra nok oppunder tidas tanker om hekseri. Dessverre handler boka egentlig aldri om hekser, men om Fleetwoods hverdag, ekteskap og svangerskap. Boka blir heller aldri virkelig spennende. Som lesere er vi til stede i samme rom som Fleetwood, men alltid et godt stykke unna. Der sitter i alle fall denne leseren og dingler med beina og lurer på om det ikke snart kommer til å skje noe mer...? Potensialet og anslaget er til stede, men det følges ikke opp.

Boka er inndelt i fire hoveddeler, deretter i kapitler. Ved hver hoveddel står det årstall og hvor vi er, samt et sitat. Boka er luftig og pent satt og er enkel å lese. Dialogene driver teksten framover hele tida, og gir boka en litt masete tone. Språket er moderne og veldig lett, det er null motstand og lite friksjon. Det er også et element som gjør at romanen ikke framstår som særlig autentisk, men konstruert, noe den jo for så vidt også er. Fordi det er så lite motstand i teksten, og fordi innholdet er så løselig basert på fakta, tenker jeg at boka fint kan leses av ungdommer, der den kan være et passelig springbrett inn i voksenlitteraturen. Den passer også for lesere som vil ha en lett tilgjengelig roman. Boka blei oversatt til norsk ved Eli-Ann Tandberg (f. 1970) i 2021.

Eirik Raude

Bildekilde: Bokelskere

Hvem var egentlig den sagnomsuste og legendariske vikingen Eirik Raude (ca. 945 - en gang før 1018)? Det er det mange som har lurt på, men få har lurt så mye at de har skrevet ei hel bok om det. Forfatter og historiker Øystein Morten (f. 1973) er altså enten ekstremt nysgjerrig, veldig utholdende i sin higen etter kunnskap og fakta, eller ute etter å bevise noe om fortida, som for eksempel en teori han har. Kanskje en kombinasjon? Uansett hva det måtte være, er det ei blanding som fungerer. 

Sakprosautgivelsen Eirik Raude, som enkelt og greit har tittelen etter sin berømte hovedperson, er ei blanding av en biografi, ei reisebok og ei historiebok. Den utkom for første gang i 2022. Utgangspunktet er sagaen om Eirik Raude, et førtilinjers verk fra middelalderen som Morten går igjennom i detalj. I sitt forsøk på å levendegjøre den gamle sagalitteraturen, og finne ut hva det egentlig står i disse linjene, og hva det faktisk betyr, plukker han fra hverandre teksten setning for setning, noe han sammenligner med å "pakke ut en zip-fil". Det er kanskje et bilde som fungerer best på menn. Men teknikken er god. Å ta for seg del for del for å så forklare helheten, er en velkjent og velfungerende metode. 

Forfatteren åpner den opprinnelige sagateksten for leseren gjennom å gi leseren veiledning. Hvilken tid blei teksten skrevet i, og hvilken tid handler den om? Hvilke fakta veit vi om denne tida, hvordan var forholdene i Norge og på Island? Og hva veit vi ingenting om? Hva kan vi vite om Eirik Raude, som understøttes av andre kilder? Hvilke år er "tomme" i sagaen, men belyses kanskje ad omveier? Hva er det kildene forteller, men som det er vanskelig for oss i dag å ta tak i? Eller sagt på en annen måte, hva er så vesentlig, altså helt selvfølgelig kunnskap, at det ikke står i teksten? Veiledninga består av faktakunnskap, historiske opplysninger, gjenfortelling av andre kilder, kontekstualisering, kvalifiserte gjetninger og noe spekulasjon. Ved hjelp av kartmateriale og bilder, blir det både interessant og spennende å følge med. 

Men hvem var egentlig Eirik Raude? De fleste har helt sikkert hørt navnet, og forbinder han kanskje med noe norrønt. Det er i og for seg helt riktig. Eirik Raude begynte livet i Norge, og reiste videre med faren sin til Island "på grunn av drapssaker", som Morten skriver. Etter noen år på Island i ro og fred, blir det bruduljer. Til slutt lyses Eirik fredløs. Fredløse er fritt vilt og kan drepes. Eirik har da ikke noe annet valg enn å forlate Island. Valget han tar, er ekstremt utradisjonelt. Han reiser nemlig videre. Vestover. Flere andre har forsøkt det tidligere, og noen har lykkes, men risikoen er stor. Eirik klarer det andre ikke har fått til - å grunnlegge flere norrøne bosettinger og holde dem gående i det landet han kaller Grønland. Årsaken til tilnavnet "raude" er enkel - han hadde mest sannsynlig rødt hår og skjegg. Noen mener at han også var en skikkelig hissigpropp. Det tilbakeviser Morten og viser til kildene, der Eirik alltid framstår som reflektert og rolig. 

Ei sakprosabok som er dels biografi, dels reisebok og dels historiebok, skriver jeg over. Første og siste er sjølforklarende - en ser det av omslaget og det faktum at boka er å finne blant faglitteraturen på biblioteket og i bokhandelen. Men den i midten? Kanskje ikke fullt så innlysende. Men det som skjer, og som jeg som leser setter pris på, er at Morten, som en del av dette prosjektet, reiser i Eirik Raudes fotspor. Han reiser med båt til Island. På Island kjører han rundt og forsøker å finne de viktigste områdene og bosettingene, steder der Eirik Raude mest sannsynlig har vært og levd. Han lever seg inn i omgivelsene, og skildrer hvordan det ser ut nå, og hvordan det kan ha sett ut på Eirik Raudes tid. På grunn av pandemien blir prosjektet noe utsatt og endra, og Morten foretar deler av reisa med flysimulator. Det er ikke fullt så spennende å lese om, og det blir en del tekniske greier. Da er det bedre når han faktisk reiser rundt på Grønland, langs den ugjestmilde kysten, forbi de forblåste øyene, inn i de trange fjordene og opp krappe knauser der han kan se den massive isbreen - hele tida på jakt etter bosettinger fra vikingtida. 

Ideen er enkel, prosjektet er konkret, avgrensa og gjennomførbart. Kildematerialet er omfattende, og det er en stor jobb å skulle komprimere så mye tekst og informasjon ned til 308 lesbare sider (uten kildehenvisninger). Av og til er Morten litt omstendelig, og det går utover progresjonen. Når han leiker seg med flysimulatoren er det noen nokså uinteressante passasjer som handler om forfatterens oppsett av disse greiene hjemme på gården. Det kunne han helt fint hoppa over for min del. Det blir også omstendelig når han, mot slutten av Eirik Raudes mange ekspedisjoner, dikter i vei på hvordan det kan ha vært på vei mot det som er dagens Canada og USA. Der er det en del løse tråder, og kildematerialet er mildt sagt tynt. For de bosettingene Eirik grunnla, forsvant seinere, slik at det ikke fins en kontinuerlig "norsk" historie fra Grønland.  

Likevel er det fascinerende å lese om hva Morten tror er årsaken til Eirik Raudes enorme vågemot og mange risikofylte reiser. Det handler sjølsagt, her som så alt for ofte ellers, om penger. Om penger, makt, suksess og rikdom, gjennom å vinne kontroll over viktige ressurser, sette opp vesentlige handelsruter og sørge for jevn tilgang til og transport av råmaterialer og hvordan dette så foredles og selges videre. Vågestykket var stort. Sjansen for å lykkes var liten, men det var en sjanse. Og som fredløs må en kanskje benytte seg av de mulighetene som faktisk byr seg? Øystein Morten mener at Eirik Raude fikk det til. Både sagatekster, arkeologi og til og med DNA-analyser viser at det er hold i store deler av teorien. Så får en bare holde ut med litt teknisk pjatt, forfatterkommentarer og litt vel dramatiserte partier underveis.