Nattnød

Bildekilde: Bokelskere

Ventetida begynner når vi får en positiv test. Når vi veit at det er liv der, i magen, og at vårt eget liv skal endre seg. Forberedelsestida innebærer å kjøpe bittesmå plagg, lese bøker om svangerskap og fødsel, kanskje gå på svangerskapskurs, ta blodprøver, ha timer hos jordmor, besøke sykehuset. Så mye å gjøre, så mye å kjøpe, så mye å organisere, for å ta imot et så lite menneske!

Så kommer barnet. Og du er blitt mamma. Og alt du har lest og gjort i forberedelsestida er over. For det står jammen ikke mye om tida etterpå. Eller kanskje du har glemt å lese om det. Tenkt, at det tar jeg seinere, nå skal det først fødes. Så alt etterpå kommer litt som en overraskelse. Det er sårhet og smerter. Det er brystspreng og barn som ikke vil ta tak, eller som har feil tak. Det er talløse netter der du ikke får sove, der verden er litt på skakke og alt og ingenting gir mening på samme tid, det er disse timene i mørket med barnet til brystet, der du plutselig slumrer i sofaen, i stolen, på skrå, i bilen - hvor enn barnet får mat og finner ro.

Og i disse timene, i disse lange nettene, sitter du der med barnet, og tankene farer fram og tilbake, du observerer barnet, du tenker på fødselen, på at kvinner til alle tider har fått barn, du forsøker å sove men kan ikke, barnet er urolig, krafser med hendene, klynker, du vugger og nynner og veit at barnet gjenkjenner stemmen din fra tida inni magen, du forsøker å finne ord for alt dette nye, det slitsomme, utmattende og frustrerende, det magiske. Kan en sette ord på det? Aina Villanger (f. 1979) kan.

våkner barnet?

jeg tar ham umiddelbart opp

lenge før knyingas startkny

vugger ham og nynner

helt til det ikke er mer sang og

jeg står igjen

i nattsilken og 

svaier

I langdiktet Nattnød fra 2019 møter vi en nybakt mamma som gjennom tre hoveddeler setter ord på ulike aspekter ved det å bli mamma, enten på ny eller for første gang. I første del handler det om skriket, både barnets og moras, det ordløse skriket, det indre skriket, følelsen av å måtte skrike, hvor vanskelig og kaotisk det kan være å tolke barnets skrik. Er det raseri? Det handler om amminga og de lange, tunge nettene, og om hva fødselen og amminga gjør med mora: "jeg er en sløyfe med/tynt slapt gummistoff i hver ende og/en stram knute på midten". Det handler om det vesle bebidyret: "bebidyret bor ikke lenger/inni meg men/det lever i meg/slik skriket har innredet en hybel/i dypet av nervene mine". Det rå og brutale og det hverdagslige og harmoniske går hånd i hånd. 

I andre og tredje del vender forfatteren tilbake til fødselen, og mens hun ser på barnet, husker hun de fjorten timene det tok å gi liv til den vesle gutten som nå sitter på gulvet. Han får tenner, han putter avisa i munnen, han krabber og utforsker, men om nettene er det fortsatt dette skriket barnets og hennes, det er amming, byssing, han smiler, spiser mos, leiker, mens hun fortsatt opplever en form for kaos og uro: "ikke før skriket stilner/vil kampen/mellom moderen og jeget/starte/for alvor". Så lenge barnet skriker, har mora mer enn nok å holde på med. Men når barnet er stille, starter et annet tankekjør. Kan hun noensinne vende tilbake til den hun var, før barnet? Vil hun? Hva med separasjonen fra barnet? "en kvinne blir splittet i det øyeblikket/hun ser et annet menneske/komme ut av sin kropp". Hun tenker framover - dette barnet skal på et tidspunkt flytte ut - vil det da være til å bære, alt sammen? Vil hun da få tilbake nettene? 

etter fødselen lever det alltid

i bevissthetens alarmsenter:

barnet

kan

dø

når

som

helst

sånn bringer barnet døden med seg

Og slik fortsetter det, i fortid, nåtid og framtid, diktene beveger seg nesten over tid og rom, samtidig som de tydelig er hjemla i en nær virkelighet, det skildres en symbiose mellom mor og barn, stor kjærlighet, et behov for pause, et altoppofrende liv, et eget liv, blir det noensinne hennes igjen? og alle erfaringer gis ord. Det er enkelteksempler og generelle vendinger, tett på, historiske sveip - alt sammenbundet av disse unikt kvinnelige erfaringene: Å bringe nytt liv til verden. I tillegg er diktsamlinga rik på intertekstuelle referanser og henvisninger, slik at sjøl ei lita tekst blir intens og vokser seg langt utover boksidene.

Villanger er kreativ, poetisk, sår og varm og samtidig full av kontraster. Hun lager mange nye ord, men uten at språket tar plassen fra diktenes budskap. De snarere støtter oppom budskapet, det er nattnøden det settes ord på, det ubeskrivelige, det magiske, det som for barnet bare er instinktivt og naturlig, det som for mor snur opp-ned på alt. På både godt og vondt, samtidig. Diktene dømmer ikke, tar ikke standpunkt, er ikke ei oppskrift på rett og galt, men viser fram ærlige erfaringer og setter ord på det som kan være fryktelig vanskelig å forklare til andre. Den flotte, meningsfylte men likevel så slitsomme amminga, for eksempel: 

nå glir jeg inn i ammetåka

det grå landet som ikke fins

skyggelunden

døsestedet

slørstunden

nestenluka?

kanskjekorridoren

dark side of the sun

barnets himmel i ansiktet

mitt

Diktsamlinga Nattnød er en vakker, symbolrik, konkret og sanselig leseropplevelse, som jeg tror åpner et rom i mange mammaer, og kanskje noen pappaer også. Teksten lar oss rett og slett få være akkurat som vi er, i mammalivet, håpløst glad i den lille vi har skapt, fortvila over å ikke helt være oss sjøl, fulle av framtidshåp på vegne av barnet, sorg over å ikke lenger kunne gjøre hva vi vil, når vi vil, hvor vi vil, og fylt av glede med tanke på alt vi kommer til å gjøre sammen. Dobbeltheten kommer svært godt fram, men aldri på en vond måte, bare sår: Slik kan det også være. Ja, slik kan det også være.

Hvis en lesende... blir forstyrra!

Er du en lesende? Altså ikke bare en vanlig leser, men et menneske med livsstilen lesende? Da veit du, like godt som meg, at visse setninger er nokså irriterende å få servert midt i lesinga. Her er de verste kommentarene jeg har får og har fått, i tilfeldig rekkefølge.

- Hva leser du?

Stikkord nummer én her er verbet, å lese. Når noen leser, har det ofte sammenheng med at de ønsker å lese framfor å prate. Ikke slik å forstå at all kontakt er uønska, men en forstyrrelse bør gjøres med omhu. Om du egentlig bare skal spørre om å låne ei stiftemaskin, kan det faktisk vente. Og er det på toget, manges favorittlesested, bør du tygge deg godt og lenge på tunga før du åpner munnen. 

- Jeg leser mest krim/tegneserier/seriebøker, egentlig.

Det er ikke noe galt med å dele lesepreferanser, og det er heller ikke noe galt med å lese mest krim/tegneserier/seriebøker, men problemet er at denne setninga ofte etterfølges av mer om disse krim/tegneserier/seriebøkene, som den lesende da må sitte og nikke til, mens hun egentlig vil lese videre i sin egen bok. Som i mitt tilfelle ikke er krim/tegneserier/seriebøker.

- Den forfatteren har jeg aldri hørt om.

Nei, og det er helt innafor, det. Sånn er det for alle innimellom. Det er mange jeg heller ikke har hørt om. Men jeg liker å lære. Der er vi dog ikke når setninga følges opp av at du aldri leser noe annet enn Lucinda Riley eller Kate Morton. Ekkokammer, er det noen som kaller det. Og det er fullstendig uinteressant å høre om andres begrensa viten mens en sjøl forsøker å lese for eksempel en Nobelprisvinner.

- Nei, den måtte jeg bare gi opp.

Altså, sånt er uhørt, og oppfattes fort som et demonstrativt svik mot alle lesende. En lesende gir aldri opp - da er det svært gode underliggende årsaker! Som for eksempel at side 56-64 plutselig mangler. Eller at trykkeriet har trykt halve boka opp-ned og litt utafor sidene, slik at deler av hver setning er borte. Eller at småtten kasta opp utover hele boka fem på halv fire i natt, så sidene nå er ruglete og sammenlimte og lukter verre enn sengetøyet du vaska tre over halv fire i natt. Eller at boka faktisk blei glemt igjen på toget fordi en eller annen gjøk stilte deg unødvendige spørsmål om boka du ville lese videre i.

- Jeg blei veldig overraska over at doktoren var innblanda!

Det er fullt mulig å avsløre alt for mye av bøkenes hovedhandling, men det er en mye større katastrofe enn hvis det gjelder en film. I boka brukes det lang tid på oppbygging og skildring, og hele poenget kan nettopp være å få leseren til å tro at doktoren ikke er innblanda. Det kan brukes grep som upålitelige fortellere, ulike tidsplan, rotete kronologi eller lignende, som gjør at den lesende må jobbe aktivt med teksten og legge bit for bit, som i et puslespill. De som da tramper rundt i biblioteket på den måten, river ned bokhyllene og har null respekt for andres leseropplevelser, bør skamme seg langt inn i sjela og ikke få påskeegg på tre år.

- Jeg prøvde meg på den klassikern, jeg! Hah!

Underforstått: Det blei med forsøket. De fleste klassikere er klassikere av en grunn. Å avsløre sin manglende evne til å lese ferdig ei ekstra lesverdig bok er derfor sjeldent et sjakktrekk. Og i alle tilfeller ekstremt uinteressant å høre om når du leser nevnte klassiker sjøl og kanskje liker den utrolig godt.

- Har du lest den før?

Nå nærmer vi oss veldig litt kleine sjekkereplikker, og denne er svært dårlig. Og for en opptatt lesende, altså opptatt med bok, så absolutt uaktuell å svare på. Og til deg som spør, hva ser du for deg, egentlig, utover kanskje et "ja" eller et "nei"?

- Jeg likte slutten veldig godt, når hun endelig forstår hva som egentlig har skjedd og forstår hva han mente (eller lignende). Da begynte jeg å gråte!

NEI. Sånt sier en bare ikke til folk som leser samme bok som deg sjøl. Snakk om å ødelegge! Det er som å legge uinnpakka julegaver under juletreet og forvente at mottakeren blir skikkelig overraska.

- Ah, den har jeg lest, og den var dårlig.

Jeg kjenner jeg gleder meg bittelitt til du inviterer meg på kyllingmiddag hjemme hos deg. Da skal jeg si: Det har jeg spist, og det var dårlig.

- Jeg er sååå opptatt av å lese.

Sier ingen lesende. For de leser. 

Hyttebok frå helvete

Bilete: Bokelskere

I sommar var eg eit av mange hundre tusen menneske i Noreg som var på hytta. Eg ser på det som noko naturleg og sjølvsagt, noko eg ikkje må forklara - klart eg skal på hytta! Og klart eg går på tur! Men kva med dei som ikkje vil på hytta? Dei som ikkje vil på tur? Dei som korkje vil på hytta eller på tur? Og kva med dei som meiner at dei mistar vennar og kollegaer til hytteliv og natur? Kva med dei? Jo, dei har no fått ei eiga bok.

Boka er sjølvsagt Hyttebok frå helvete, og ho er skrive av Are Kalvø (f. 1969) - forfattar, kåsør og satirikar. Kort oppsummert er det Are Kalvø sjølv som ikkje vil på hytta. Faktisk vil han ikkje gå tur heller. Med mindre det er i store byar med mange pubar der han kan møte gamle kjende og drikke masse øl. Slik har han hatt det i fleire tiår. Men etter kvart byrjar vennane å forsvinne. Dei skal nemleg ut på tur eller opp på hytta, eller begge deler på same tid, sommar etter sommar, helg etter helg, helst i kondomdress eller i jakke med mykje lommer. Dei skal vere i eitt med naturen, finne att seg sjølv, kjenne seg liten, finne indre ro, sjå utsikt og få innsikt eller noko slikt. Og Are forstår ikkje heilt hva som gjer at vanlege folk vil slikt. Dei vil seg sjølv vondt! Kva er bra med mygg og knott, tåke, gnagsår, våte ullklede, sur røyk, frose vatn og kuldesjokk? Og kva er feil med by og folk og pub og øl?

Og når ein nyfiken kar ikkje får svar, går han empirisk til verket. I alle fall i dette verket. Her får me som les vere med forfattaren sjølv, samt sambuaren "Dokumentasjonsansvarlig", ut på to forsøk der målet er å få Are til å verte glad i naturen. Forsøk nummer ein går for seg ein seinsommar. Ferda går frå Oslo og opp i Jotunheimen, der dei skal ta for seg Besseggen og kome seg opp på Galdhøpiggen til fots. Det er mykje styr med å finne riktige sko (som er alfa og omega), verdas grønaste jakke (finst ikkje dårleg vær, berre dårlege klede), dårleg turmat (rangert etter kor langt du bør ha gått før inntak) og eit svært avgrensa sangrepertoar. Neste forsøk er med ski på beina, det er påske, staden er Hardangervidda og dei skal gå frå hytte til hytte saman med alle dei andre påskeidiotane som likar å gå på ski i kø og ete underleg tilberedt kjøt oppå kvarandre medan dei søv i gangar og kott på dei overfulle turisthyttene.

Kva som vert konklusjonen på desse forsøka, skal eg ikkje røpa her - då må du lese boka sjølv. Men forsøka og opplegget vil eg kommentera. Det er flott at forfattaren nyttar seg sjølv heile vegen, det gjer at me som les kjem tett på. Kalvø skriv godt, teksta er lett å lese, og eg humrar mykje undervegs, både når Are skal ut for å kjøpe alt naudsamt utstyr, og når han er på veg inn i Oslomarka, trallande det eine augeblinket, klissblaut det andre. Det er særs mykje humor i boka, og ein skal vere en real tørrpinn om ein ikkje har det i alle fall litt moro. 

Men det er ikkje berre lått og løye. Kalvø trekkjer også fram mellom anna statistikk, undersøkingar, definisjonar, prisar, nettstader og chattegrupper, og nyttar ei blanding av kvalitative og kvantitative antropologiske og/eller sosiologiske metodar, noko som høver bra til prosjektet. Det gjer at boka, sjølv om ho er morosam, også har litt alvor. Me som bur i Noreg, er særs glade i hytter og fjell og natur og tur. Og det er ikkje noko nytt. Men det er riktig at korleis me nyttar naturen, og haldningane til både natur og bruk av natur, har endra seg. Det er det interessant å lesa om. Før, til dømes då Are var liten, var det ut på tur heile tida. "Søndagsturen" var eit vanleg omgrep, og du var ei underleg skrulle om du ikkje gjekk søndagstur. Men no, no har me meir fritid enn nokon gong og sitt meir på ræva enn nokon gong, både i arbeidet og elles. Men plutseleg skal altså samtlege ut å springe og svette i kondomdress og verte raudsprengte i andletet av rein naturnyting. Er det midtlivskrisa i vår tid? Er det dårleg samvit? Helsemas? Tør ein vanleg mann ikkje lenger å kome susande med motorsykkelen, då det korkje er klimavennleg eller politisk korrekt? Eller er milelange turar slikt kvinner må gjere når borna har flytta ut? Ein kan spørje, og det gjer Are med.

Men noko forfattaren ikkje trekkjer fram, som eg hang meg opp i, er følgjande. Han sjølv har ein stor trong for det urbane (som peikar fram mot boka og forestillinga frå i haust, Berre bønder lengtar heim) og alt som følgjer med av folk og pub og øl. Det går faktisk greitt av di han er busatt i Oslo og kan gå til alt. Ikkje alle bur der, og ikkje alle kan gå over alt. Vidare: Han er ikkje småbarnsfar. Med andre ord: Han kan leve mest slik han vil. Det er ikkje eit problem om han drikk øl på ein tysdag eller tek eit glas vin på ein torsdag. Han skal berre ordne med seg sjølv uansett. Attmed er han nokså fri med tanke på arbeidet. Ikkje alle har det slik. Omsyn må takast. Eg vil faktisk påstå at dei fleste i Noreg ikkje har same utgangspunkt som Kalvø. Difor er han ikkje representativ, noko som gjer at undersøkingane heller ikkje heilt held mål.

Dinest: Kva i alle dagar er det med all denne drikkinga han driv med? For eit mas! Han skriv sjølv i boka at (fritt sitert) han trur at han må få natur og tur til å verte meir som nyttårsaftan for at han skal like det. Det er frykteleg kleint når du er ein godt vaksen mann som VEIT kor bra naturen er, for alle, reint objektivt. Og eg forstår at dette skal vere heilt subjektivt. Og humoristisk. Men som han køyrer på, då. Det er utepils her og utepils der, samanlikningar med øl, smaken av øl, sakn av pub, uttrykk som "det skulle smakt med ein øl no" og liknande, dei står i kø i vinter og vottar for å få utepils i solveggen i påska framfor å kome fram til turisthytta, det er lengt etter øl og drikk og rus og fest og moro, og lommelerka er med, og endeleg vert det drikk og tjoho på hytta med, og hadde eg ikkje visst betre, hadde eg trudd eg las memoara til ein alkoholikar. Så her har du neste prosjekt, Kalvø, no som du har tura i veg i fleire tiår: Ta eitt år som heilt rus- og alkoholfri og sjå kva det gjer med skrott og skalle. Kan hende du til og med vert glad i naturen!

Forutan slike masete greier, er dette ei underhaldande og morosam bok som passar ypperleg til dømes som julegåve, særleg til heilfrelste naturgaukar (vil dei ta kritikken?), rapande sofagrisar (vil dei ta hintet?) eller overurbane, lett alkoholiserte middelaldrende mannfolk som treng ei livsstilsendring viss dei er interesserte i å leve lengje (vil dei kjøre same opplegg som Kalvø?). Og faktisk fungerer boka godt for oss midt i mellom også.

Dialektboka

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av et år er det ganske mange bøker som finner veien hjem til meg, og i 2018 var Dialektboka av Anders Vaa (f. 1978) ei av disse bøkene. Den har med andre ord stått nokså lenge på hylla og venta på tur, og blei endelig lest nå i sommer. 

Dialektboka er ei fagbok om akkurat det tittelen sier: Dialekter. Den er med andre ord ingenting for deg som er interessert i barneoppdragelse eller båter. Her handler absolutt alt om dialekter, på godt og vondt. Materialet formidles i en muntlig og lett tone, slik at boka kan passere som populærvitenskapelig, eller for folk flest. For å understreke dette har forlaget (eller forfatteren) valgt å utgi denne nokså smale boka sammen med et lydpanel, der leseren kan lytte til alle dialektprøvene som hun leser om underveis. Det tror jeg er klokt, da det er nokså stor forskjell på å lese om uttalevariasjoner og isoglosser, for å ikke nevne lydskrift, og å høre det.  

Vaa redegjør ryddig og godt for svært mange av dialektene i Norge. Han tar først for seg generelle dialektkjennetegn og ei rask og forenkla språkhistorie, før han gyver løs på de fire hovedgruppene når det kommer til norske dialekter. Disse er, ifølge Vaa og mange andre, østnorske dialekter, trønderske dialekter, vestnorske dialekter og nordnorske dialekter. Når han har fått på plass hovedtrekkene ved disse dialektene, går han mer spesifikt inn på mindre dialektgrupper og ulike kjennetegn. For eksempel finner en nordvestlandsk, sørvestlandsk og sørlandsk under vestnorske dialekter. Deretter eksemplifiserer forfatteren ytterligere lokale variasjoner og særtrekk gjennom punktmessige oversikter med titler som "Spesielt for Romsdalen" og "Spesielt for Sunnmøre". Lydklippene, altså dialektprøvene, representerer så noen av disse mer lokale variasjonene. 

Boka var helt grei å lese, men ga meg ikke noe særlig nytt i forhold til standardverket Norsk talemål - lokal og sosial variasjon av Eric Papazian (f. 1939) og Botolv Helleland (f. 1940). Og det er leit, for det hadde jeg forventa. Bøkene skiller seg mest fra hverandre gjennom valgt struktur, detaljnivå i hovedinndeling av hoveddialekter og lydstøtta. I boka til Papazian og Helleland begynner det med språklyder, mens Vaa åpner med ei dobbeltside med takk til alle som har bidratt. Dette kunne strengt tatt blitt plassert bakerst i boka, der det hører hjemme. Papazian og Helleland er mer detaljerte enn Vaa, som opererer med fire hovedgrupper. Videre har Papazian og Helleland lydstøtte på cd, mens Vaa som nevnt over har et mer moderne lydpanel. Jeg er dessverre ikke særlig fornøyd med lydpanelet. For det første var det limt alt for dårlig, slik at det konstant sklei og datt av boka, noe som er upraktisk da jeg liker å ta med meg det jeg leser. Og i tillegg var ikke "Dialekta mi" innspilt i sin helhet, noe forlaget mer enn gjerne kunne kosta på seg når de først lager ei slik bok. Det er jo ikke hvert år.

Reint visuelt var heller ikke boka særlig slående. Fonten kunne gjerne vært annerledes, tydeligere, litt større og mer leservennlig. For mange er dette emnet komplisert, og kanskje også tungt, å lese, og da hjelper det om det grafiske letter framfor å tynge. Jeg veit ikke hvem som har valgt å gjøre det slik, men på mange sider, inkludert forsida, baksida, kartsidene, innholdslista, sidene med "Dialekta mi", språkvitenskapelige ord og uttrykk og så videre, er sidene nærmest "marmorerte" med treverk, slik at det ser ut som om en planke ligger under skrifta. Det er særdeles stygt der det er bilder, og lite leservennlig der det er tekst. 

"Dialekta mi" er i seg sjøl litt underlig, og da ikke bare på grunn av det underliggende treverket på boksidene. Her har det jeg antar er Vaa intervjua eller snakka med ulike kjente personer om dialekta deres - fra Liv Signe Navarsete og Yasmin Syed til Rolf Theil og Dag Sørås. Alle snakker om dialekt og identitet, og egen bruk av egen dialekt. Og det er ofte fint det de forteller. Noen svarer kort, andre bruker tre sider, men det er litt uklart om de har fått de samme spørsmåla eller ikke. På mange måter hadde det vært praktisk om spørsmåla også var inkludert, det ville samla og strukturert intervjuene. Og ja takk til fullstendig innspilling!

Jeg liker godt at Anders Vaa skriver radikalt bokmål. Det er en stil som passer til det han skriver om, og som illustrerer et viktig poeng i forhold til språk og identitet, som også vises fram gjennom "Dialekta mi". Men jeg liker ikke at han har en i overkant jovial skrivestil med unødvendig mange fyllord. Jeg er heller ikke særlig interessert i små anekdoter eller "artige" forfatterkommentarer underveis, jeg er interessert i dialektene, det er derfor jeg leser boka! Og anekdotene og forfatterkommentarene forstyrrer det faglige. Et eksempel fra side 39, om dansk: All honnør til barna for å tilegne seg det språket. Nå er ikke jeg særlig glad i dansk sjøl, men sånt skal vel en lingvist holde seg for god til? Videre klinger det ikke så godt i mine ører med setninger som "Verb har muskler." og "Noe som er enda tøffere, er dativ." og så videre. Det blir flåsete.

Jeg mener derfor at Vaa kun delvis lykkes med Dialektboka. Temaet er spennende og viktig, og det er flott med kart og lydstøtte og en helhetlig gjennomgang. Men det ville fungert bedre med strammere tekst og mer leservennlig design.

Maskiner som meg

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at du er en hvit mann i begynnelsen av trettiåra, med svært varierende suksess på arbeidsmarkedet og litt tvilsom moral, noe som henger sammen med det med arbeidsmarkedet. Du er teknologiinteressert, alltid vært, har litt kunnskap om mye, men mangler konkrete mål, en god plan og gjennomføringskraft. Per dags dato er du aksjespekulant bak møkkete gardiner på det ulufta soverommet, noe som går ganske dårlig. Du vil bli rik, men helst uten å gjøre noe som helst. Ellers er du avstandsforelska i jenta i overetasjen og surrer gatelangs. Når du så arver en stor sum etter mammaen din, bestemmer du deg, av alle ting, for å kjøpe en robot: Et fabrikklaga menneske med kunstig intelligens. Og han heter Adam.

Adam, en av verdens totalt tjuefem roboter, fordelt på tolv Adamer og tretten Evaer, kan designes og tilpasses kjøperen, i alt fra hudfarge til egenskaper, mimikk og oppførsel. Men det presiseres at han er ikke et sexleketøy. Adam er mye mer virkelig, og viktig, enn som så. Han veier åttifem kilo og kan virkelig ta i et tak, eller tørke støv. Han kan vaske og rydde, eller telle og beregne. Han kan gjøre grovarbeid og oppgaver som krever ytterst presis finmotorikk. Han kan stille spørsmål, svare og reflektere, og han innhenter konstant kunnskaper fra nettet om de mest komplekse temaer. Han må lade hver natt via en kabel, men trenger ikke å sove, og han tisser hver dag. Sosialt sett er han noe keitete, stiv og underlig i begynnelsen, men han lærer av alle situasjoner. Etter hvert er han nesten bedre i sosiale situasjoner enn virkelige mennesker. Han er rett og slett en maskin, godt utstyrt med en revolusjonerende intelligens, der Sir Alan Turing (f. 1912) sjøl har vært med på utviklinga. Ja, for i denne romanen, som er lagt til et alternativt London på 1980-tallet, lever Turing (som egentlig gikk bort i 1954), og Storbritannia taper Falklandskrigen (i 1982, som de egentlig vinner), mens i politikken krangler Margaret Thatcher (1925-2013) og Tony Benn (1925-2014) så busta fyker.

Forfatter Ian McEwan (f. 1948) har med andre ord tatt utgangspunkt i en verden vi kjenner, vridd litt på historia og kasta inn fullt utvikla kunstig intelligens. Slik får forfatteren skildra og vist fram ulike problemstillinger som allerede har oppstått i vårt nåværende samfunn, men som ikke nødvendigvis er belyst offentlig. Som alltid henger vi, og lovverket, et godt stykke etter den jagende teknologiske utviklinga, det som er et enormt prøveprosjekt som når som helst kan gå skrekkelig galt. McEwan får også problematisert bruken av kunstig intelligens på flere nivåer gjennom teksten, for eksempel i forhold til personvern, i nære relasjoner og ved innsyn i forsegla dokumenter, samt reist spørsmål rundt hva det vil si å være et menneske. Kan alt læres? Hva med følelser, erfaringer og minner? Hva med fantasi og forestillingsevne?

Charlie, hovedpersonen i romanen Maskiner som meg med undertittelen Og folk som deg (på engelsk i 2019, på norsk ved Einar Blomgren (f. 1955) samme år), veit nok ikke helt hva han kjøper. Ei leike? Selskap? En tjener? En hobby? Er han nesten som et kjæledyr, liksom? En bestekompis? Nei, Adam er noe helt annet. Like fullt hopper Charlie ut i det, og nabojenta Miranda må hjelpe han med å bære Adam opp til leiligheten. Raskt blir Adam til et felles prosjekt mellom de to, som iverksettes samtidig som deres relasjon utvikles. Charlie og Miranda tilpasser halvparten av Adam hver, og Adam får fort statusen som et slags barn i Charlies øyne - deres felles barn, tenker han, med rosa forelskelsesslør i blikket. Det viser seg å være fullstendig feil, noe de raskt erfarer, alle tre. For Adam, som har en avknapp i nakken, lar seg verken pelle på nesa eller skrus av i tide og i utide. Han er, og mener at han har like stor rett til å eksistere som alle andre.

Parallelt med at Charlie og Miranda blir kjærester og programmerer Adam og skrur han på, skjer det også noe annet som påvirker alle tre. En liten gutt ved navn Mark, som Charlie har observert i en park, blir plutselig en del av livet deres. Charlie går altså fra å være fullstendig aleine, til å få det ytterst folksomt hjemme på kjøkkenet. Mark trenger omsorg, kjærlighet og trygghet, og det blir fort et mål for Miranda å bli godkjent som fosterforelder. Men hun har ei bakgrunnshistorie som kan true slike mål, og som også krever at Charlie og Miranda tar stilling til hva som er rett og hva som er galt. Er det så svart-hvitt som vi liker å tro? Hva skjer når grensene utviskes? Er da maskiner mer egna til å vurdere situasjonen og foreta valg? 

Det hele kompliseres ytterligere når roboten Adam ikke lenger finner seg i å være en type underdanig tjener eller et annenrangs menneske. Han nekter, ganske enkelt. Han har rett til sin egen eksistens, med tanker, følelser, meninger og kunnskaper, og å bare være. Charlie lurer på dette med følelser, og får det ikke helt til å stemme. Kan følelser maskininnlæres? Kan Adam føle? Det er sensorer i det kunstige hudlaget, og han kjenner berøringer, men hva med det indre, det han ikke har? Skal en som ikke er et fullverdig menneske, være med å bestemme over menneskene? Denne konflikten understrekes ved at Adam ødelegger sin egen avknapp for å forhindre at andre skal ta kontrollen over han. Da stiller de i alle fall på lik linje slik sett. Men det endrer ikke det faktum at Adam er kunstig laga, mens Charlie er født av et menneske.

Charlie er ikke en helt enkel hovedperson å forholde seg til. Han er på mange måter en ganske usympatisk fyr, som gjør svært lite uten at han har ei egeninteresse i det. Det ser vi for eksempel i forhold til innkjøpet av Adam, som han gjør fordi han vil bli ansett som unik og kul og rik, sjøl om han i realiteten er det motsatte. Vi ser det også i forhold til Miranda, hvor Charlie bevisst bruker Adam for å manipulere Miranda inn i et forhold hun kanskje egentlig ikke vil ha. Men samtidig er ikke Charlie en upålitelig eller en utroverdig hovedperson. Vi kommer veldig tett på, og romanen fortelles i førsteperson, så vi sanser og ser gjennom Charlie hele veien. De gode sidene hans skildres like ærlig som de dårlige. Slik får leseren likevel sympati med Charlie, sjøl om han tar ukloke valg og ikke gjør det vi forventer i gitte situasjoner.

Charlie kommer opp i flere nokså vittige situasjoner sammen med Adam. Noen ganger ligger det humoristiske i Adams manglende tilpasninger til sosial interaksjon mennesker i mellom, andre ganger er det Charlie som kommer til kort. En av de mest kostelige scenene i boka er når trekløveret drar for å møte faren til Miranda, en gammel grinebiter. Han blander hvem som er Charlie og hvem som er Adam, og ender opp med å tro at den nervøse Charlie er roboten. For å ikke gjøre den gamle forlegen, spiller Charlie med, og går for å lade. Slik får vi atter en gang satt "maskiner som meg" og "folk som deg" opp mot hverandre. Det er ikke enkelt å skille hvem som er hva for en utenforstående, og det er ikke lett å vite hvordan en skal skille, og hva en eventuelt skal være oppmerksom på for å kunne skille. Det spiller også tittelen på, som er lagt i Adams munn.

Like fullt er forvekslingshendelsen noe som setter spor, og Charlie kan ikke unngå å bli litt fornærma. Er han et så dårlig menneske at han kan erstattes med en maskin? Kan alle mennesker erstattes? Vil vi merke det? Fornærma blir han også i forbindelse med en annen hendelse tidlig i boka, som også går på dette trekantforholdet mellom Charlie, Miranda og Adam, der mennesker og maskin brynes. Og årsaken til at Charlie blir fornærma, er fordi han mener det er visse ting som kun er forbeholdt mennesker. Men er det egentlig det? 

Romanen er framsynt, spennende og interessant, og er svært velskrevet og aktuell. Den er full av skarpe observasjoner og relevante og viktige problemstillinger vi, og med vi mener jeg samfunnet, trenger å reflektere rundt, ha åpen dialog om, diskutere og ikke minst, regulere gjennom for eksempel lovverk, begrensa tilgang, mer kunnskap, solid forskning og god utdanning. Ett eksempel her er aksjehandelen til Charlie, som Adam overtar. Mekanisk sett er den uproblematisk, det er jo bare en robot som kjøper og selger aksjer, men etisk er den problematisk, for Adam er egentlig den da som tjener penger, mens Charlie tar pengene. Og hva med de vanlige menneskene Adam kjøper fra og selger til? Hvordan navigere i slike tilfeller, og på hvilket nivå? Ian McEwan makter gjennom Maskiner som meg og folk som deg å se samfunnet vårt fra både robotens side og menneskenes side, og peker på hva som hele veien blir problematisk på alle nivåer. Jeg tror vi gjør klokt i å lytte.

Frøken Island

Bildekilde: Bokelskere

Året er 1963, og den unge kvinna Hekla Gottskálksdóttir sitter på bussen. Hun er på vei bort fra alt vant og kjært på Dalir, og på fanget har hun en skrivemaskin. Målet for reisa er Reykjavik. Der skal hun leve, arbeide, bo og skrive. Skrive alt hun kan, og det er bare det hun vil. 

Men det er ikke så enkelt. For kvinner kan jo egentlig ikke skrive. Kvinner skal servere kaffe og kaker og få klaps på rumpa. De skal stå i klesforretninger og bli tafsa på mellom stativene. Kvinner skal til nød arbeide på biblioteket, der de skal få sleske kommentarer når de strekker seg eller bøyer seg for å finne ei bok. Helst skal de være hjemme i huset, der de skal stelle og rydde og vaske og sy gardiner og koke fisk. Aller helst skal de føde barn, som de skal ta vare på og oppdra mens mannen er på arbeid på andre sida av Island, eller ute på fiske, eller ute på rangel. Og hvis de må, kan de ta buss, der de må finne seg i å bli trakassert av den fremmede sidemannen, og villeda med påmelding til skjønnhetskonkurransen Frøken Island. Det er jammen bra Hekla ikke lar seg villede.

For Hekla skal skrive. Hekla må skrive. Og hun er som et godstog av rein vilje, hun verken kan eller skal stoppes. Hun flytter sammen med en homofil venn, og sammen finner de ei rytme, et slags samliv, der han er på sjøen og hun passer katten, der han kjøper pene klær til henne, og der hun vasker og steller sårene hans når han kommer hjem fra rangel. Hun jobber og skriver. Han lider og drømmer om en annen verden, der homofile ikke blir sett på som sjuke avvikere, der homofile ikke blir banka opp på gata og etterlatt i en søledam aleine, der homofile får lov til å leve slik de er. Skriv om meg, sier Jón John, skriv meg slik det skal være. 

Og Hekla skriver. Hun jobber på dagtid, er smørbrøddame og serverer i skjørt, ikke i bukser. På kveldene og på nettene skriver hun. Og av og til besøker hun venninna si, Ísey, som har fått et lite barn, datteren Thorgerdur. Ísey vil også skrive. Hun kjøper seg notatbøker som hun gjemmer i vaskebøtta, og hun skriver både dagbok og om det som ikke er sant. Det bare skjer, og plutselig har hun skrevet om noe som virkelig ikke skjedde! Hun forteller i fragmenter, mens Hekla drikker te og barnet pludrer og Ísey, med svarte ringer under øya, ordner og steller. Ísey skriver, delvis skamfull, delvis desperat, delvis av ensomhet. Og hun skjuler det for mannen. Slik vil ikke Hekla ha det. Men gjennom Ísey får Hekla et innblikk i livet til ei ung, gift kvinne, som lager fiskeboller, gjør innkjøp, triller tur, syr gardiner, ommøblerer, stadig ommøblerer. Og som er helt aleine, og ikke har mulighet til å realisere seg sjøl, som ikke har tid, som ikke har ork, som ikke får det til. Det er det kvinnelivet hun også er forventa å ha. Men det vil hun ikke ha.

Men så får Hekla kjæreste. Han er dikter. Han er forfatter. Han er upublisert, men mener like fullt at han er forfatter. Han skriver ikke så mye, noen dikt, men sier likevel at han er dikter. Det understrekes ved at han kun kalles Dikteren. Og Dikteren tilhører ei gruppe med unge menn som gjerne møtes ute på stamstedet, hver dag, og drikker og svirer og leser høyt for hverandre og skåler og er svært fornøyde med sin mandige fortreffelighet. Dit får ikke jenter og sånt komme. Der er det bare plass til de seriøse, alvorlige, genierklærte forfatterne. Hekla holder han litt unna gjennom å bo med Jón John. Men hun merker forventningene. Hun skal lage mat. Hun skal sy gardiner. Hun skal stelle og stulle og ta vare på han. Og hun skal være med hjem til mamma til jul og finne seg i alt denne mammaen sier. Så Hekla skriver, i skjul. Sier ikke et ord om at hans drømmer også er hennes drømmer, om at hun arbeider mye mer enn han, mer seriøst, kompromissløst, intenst. Han surrer, tuller, drikker og styrer. Helga skriver. Og det er Jón John som syr gardinene, på symaskina si. Og maten kjøper hun eller har med hjem fra jobb. Og han får da stelle seg sjøl. Slik går det på et vis fram til han vil at hun skal flytte inn. 

Nei, det er ikke bare bare på Island. Og verre er det for de jentene som tror på skrønene om Frøken Island, som også er tittelen på boka. Disse jentene dukker opp i kulissene, og deres såre historier vitner om et nokså brutalt og mannsdominert samfunn, der gamle griser gjør hva de vil med unge jenter mot falske løfter om penger og berømmelse. Det er det vi i dag omtaler som #metoo, mens det egentlig har eksistert til alle tider og handler om makt, sex og utnyttelse. Helga ser dette klart og tydelig og holder seg unna, men kontrastene mellom hennes insistering på et eget liv, og Íseys fastlåste virkelighet, mammaen til Jón John, som oppdro sønnen aleine, Jón Johns opplevelse av et evig eksisterende fengsel og Frøken Island-jentenes skjebner, er stor. For Jón John er det etter hvert umulig, han må reise. Og for Helga er det nesten ikke til å bære. Hun må også dra.

Det er den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958) som har skrevet Frøken Island (oversatt til norsk ved Tone Myklebost (f. 1954) i 2019). Og jeg klarer ikke å la være å tenke på at deler av denne romanen må være basert på forfatterens egne opplevelser. Kanskje ikke akkurat på denne måten, men den intense følelsen av å måtte skrive, dette ustoppelige behovet for å skape, denne trangen til å ta kontrollen over sitt eget liv og følge sin egen vei, det tror jeg er noe Ólafsdóttir også har kjent på. Og ikke minst tror jeg at hun også måtte finne seg i blikk og kommentarer, og holdninger som tydelig formidler at kvinner ikke kan skrive, eller at de bør holde seg til å være pene og seinere få barn og stelle huset. Men så er det jo det de gjør - både Hekla og Ólafsdóttir. De skriver.

Romanen er følsom, stemningsfull, poetisk og nokså rolig på overflata. Men under ulmer det, med store emosjoner, tøffe livsvilkår og drømmer som brister. Ólafsdóttir skildrer disse to barndomsvennene, Hekla og Jón John, som lever fra hånd til munn og nesten ikke klarer seg. Mens de holder på med hverdagslige gjøremål, snakker de tilsynelatende lett om de store spørsmåla. Det er lengselen etter et virkelig liv, et fritt liv, etter å leve ut den en egentlig er og vil være. Det er trangen til å bli sett, hørt og satt pris på, behovet for å elske og elske tilbake, på like vilkår. Er det så vanskelig? Det er vanskelig.

Og de har samme strategi, Jón John og Hekla. De fornekter, fortier og tildekker. Den de er, den de vil være, det de gjør, det de håper på. Jón John fordi det ikke er mulig å være åpent homofil, Hekla fordi det ikke er mulig å være åpen om drømmene hun har. På sett og vis er han umann, hun ukvinne. Han må se på at alle de andre kan være lykkelige og forelska. Hun må høre på Dikterens snakk om fantastiske prosjekter, snarlige utgivelser og drømmer om å bli den neste store. Men Jón John kan ikke være lykkelig i et lite, lukka samfunn på Island, der homofile er ekle attraksjoner andre har det gøy med å denge løs på. Og Hekla ser at Dikteren aldri får det helt til, det er bare snakk. Kanskje er det stagnasjonen som får dem begge til å forstå at slik går det ikke an å ha det. Hit, men ikke lenger. De nekter å akseptere samfunnets stramme rammer. 

I Frøken Island fortelles det i førsteperson, og det er Hekla som er fokaliseringsinstansen. Hun forteller hva hun gjør - vandring i gatene i Reykjavik, besøk hos Ísey, hun ser seg ut bøker hun vil kjøpe i bokhandelen, det er dager på arbeid med servering, og at hun i smug skriver ned noen setninger på serviettene. Men likevel slipper vi ikke helt inn. Det er som om forfatteren holder oss på avtand, hun viser fram, men hun vil ikke ha noen innblanding. Derfor blir barndomserindringene til Hekla viktige, og telefonsamtalene med faren. Der får vi komme litt tettere på, og vi som leser forstår mer av Hekla. 

Ólafsdóttirs romaner er ofte stillferdige, samtidig som hun, uten klisjeer og store ord, skildrer et følelsesmessig kaos, identitetskriser, opprør, reiser over store geografiske avstander og livsendrende møter. På mange måter handler bøkene hennes om å akseptere egen identitet og åpne seg for muligheter, inkludert kjærlighet. Hun ansvarliggjør personene sine, gjør dem i stand til å ta valg, og modige nok til å ta sjanser. Det er i alle fall slik i både Stiklingen, Regn i november og Arr, i tillegg til i Frøken Island. På en annen måte kan en si at hun danner og utdanner personene sine, at de modnes og blir voksne, eller blir seg sjøl, den de skal være, gjennom handlinga i bøkene. Men endringa skjer langsomt, glidende, slik at det nesten er umulig å sette ord på hva som foregår. Slik fanger hun opp og skildrer dette skjøre og svært menneskelige, der balansen er sår og utfallet er uvisst og avhengig av alt for mange faktorer: Utvikling. Og langt på vei er det jo det livet handler om, å være i utvikling, i stadig endring.