onsdag 10. juli 2019

Bokhyllelesing: Helle Helle

Bildekilde: Bokelskere
Til femte runde av årets Bokhyllelesing var temaet ukjente forfattere. Jeg hadde egentlig plukka fram ei bok av den for meg fremmede William Heinesen (1900-1991) - nemlig De fortapte spillemenn (1950). Og den lå klar. Men plutselig sneik Helle Helle (f. 1965) i køen, og rett som det var hadde jeg lest Hvis du vil (på norsk ved Trude Marstein (f. 1973) i 2015). Det er derfor den som blir mitt bidrag til runde fem, for Helle Helle var meg like ukjent som William Heinesen.

Hvis du vil (på dansk Hvis det er, 2014) er ei lita bok på bare 141 sider, og ved første øyekast er den også ganske enkel. Rammene, for eksempel, er svært tydelige. Handlinga er avgrensa i tid og rom. Personene er få. Språket er knapt og stramt. Men innholdet er stort likevel, og det er vel slik forfatteren lykkes, med en svært god balanse mellom ytre og indre, form og innhold, ro og uro, det sagte og det usagte.

Kort oppsummert er det slik: Roar på 48 år er ute på sin første løpetur i skogen. Men han er så lite skog- og løpevant en kan få blitt, og går seg bort etter kort tid. Tilfeldighetene vil det slik at han ikke er aleine - heldigvis. Ei kvinne er også i skogen, også hun har gått seg bort. Hun er relativt mer løpevant, men det hjelper lite. Sammen roter de rundt mellom trærne i mørket, med gnagsår og gnissende klær, og kun med tyggis og en varm klunk med vann som proviant. De finner en gapahuk med tre gamle tepper innerst i en krok, og der, mens det stadig blir mørkere og kaldere, skal de tilbringe natta. Dekning på mobiltelefonen har de ikke, så å ringe noen kan de bare glemme. Derfor blir det slik at de to, hun og han, helt fremmede for hverandre, må overleve sammen. Å snakke sammen er uunngåelig.

Og det er i denne dialogen dem i mellom at vi kommer til romanens kjerne. I hver deres gjenfortelling av sine egne liv finner vi nettopp mangel på liv. Vi finner to mennesker som helt uavhengig av hverandre bare duver med, som ikke tar egne valg, og som nå, helt tilfeldig, befinner seg ute i skogen. Roar, for eksempel, er på løpetur for å komme unna familien - det er i alle fall slik jeg leser det. Egentlig er han på hyttetur. Men de andre, som kun nevnes kort, virker ikke å være spesielt kjærlige mot Roar. På impuls kjøper han derfor et par joggesko, der skoene viser seg å være av to ulike størrelser, og drar til en ukjent skog for å løpe. Hun, som forblir navnløs, har allerede løpt aktivt i mange år. Årsaken får vi vite seinere.

Komposisjonen i romanen er interessant. Det er Roar som er vår fokaliseringsinstans, og vi ser henne gjennom hans blikk. Det er i og for seg ikke så uvanlig. Men etter hvert som en leser videre, er det hun som trer fram som hovedperson. Det er henne og hennes liv mesteparten av boka handler om, det er hun som forteller, det er hennes liv vi lever oss inn i. Roar forblir en som betrakter. Men muligens snur dette, noe slutten av boka hinter mot.

Hvis du vil er med all sin knapphet, fortvila situasjon og triste tematikk ei overraskende morsom bok. Den er gjennomsyra av en tørr og mørk humor, der mange situasjoner er svært lette å se for seg, og som i sin tur gjorde at jeg måtte le høyt flere ganger. Vi ler med, men også av. For eksempel når Roar klumser rundt og mister tyggisen. Eller når hun har gått for å hente vann midt på svarteste natta og han går etter og kræsjer med et tre. Ofte er det Roar som framstår som et ufrivillig komisk element, og opp mot hennes tørre kommentarer blir det fornøyelige situasjoner. I teksten der han betrakter henne får vi derfor et metanivå der hun betrakter han - sammen med leseren.   

Men sjøl om boka er morsom, er alvoret aldri langt unna. Sammen med latteren kjenner vi også på en djup eksistensiell fortvilelse. Begge personene er fanga i liv som de ikke aktivt har skapt, de er usikre på seg sjøl og de rundt seg, på forventninger, krav, innhold og mening. Uten at det sies eksplisitt bærer de på mye sorg. Og kan hende er det slik at det av og til er lettere å dele sorgen med en fremmed?

Da jeg begynte å lese boka, stussa jeg litt. Jeg fikk liksom ikke helt taket på Roar med en gang, var det meninga at jeg skulle le av han? Og jeg gikk ikke uten videre med på at det er så store skoger i Danmark at to joggere kan gå seg vill. Hvor da, liksom?! Men Helle gir seg ikke, hun opprettholder universet uten brister, insisterer på rammene hun har gitt seg sjøl, og med minimalt med informasjon klarer hun å gjøre personene og situasjonen både realistisk og troverdig. Hun holder også på stramheten hele veien, slik at teksten er helhetlig, som om den formidles på ett eneste langt utpust. Det er svært godt gjort, og det er en glede å lese noe som håndverksmessig holder så høy kvalitet. Det eneste som gjorde meg litt uviss, var slutten. Men etter å ha grubla en del fram og tilbake, kom jeg fram til at det kanskje måtte slutte slik.

Alt i alt gjorde Hvis du vil meg nysgjerrig på et nytt forfatterskap, og Helle Helle er trolig en forfatter jeg kommer til å vende tilbake til i framtida.

torsdag 4. juli 2019

Novellesommer

Ei herlig sommerpakke!
Bilde: Boktanker
Tidligere i år leste jeg det vesle fragmentet Emma av Charlotte Brontë (1816-1855), en tekst som jeg har bestemt meg for å ikke skrive om. Den er så lita og knapp, kun to kapitler lang, at bare noen linjer ville ødelegge den fine opptakta til en uferdig roman og spolere gleden for andre Brontë-elskere, som med nettopp disse to kapitlene kan drømme seg rett inn i et univers der hva som helst kan skje - nådeløst, kompromissløst, elegant, med snert og brodd og masse alvor. Derfor forblir den ubeskrevet.

Men hvordan i alle dager kom jeg over en slik tekst? Jeg fikk den i gave, naturligvis, som mange andre bokskatter - de kommer susende ad tilfeldige veier og omveier. Denne kom fra mamma. Det var tilbake i 2016, men som alle veit, lesekøen er lang. Og derfor blei den ikke lest før på vårparten i år, etter Villette, men før Systrarna Brontës värld. Mamma hadde funnet den i en bokhandel, ei bittelita, nydelig bok med en bitteliten nydelig tekst inni.

Det tok litt tid før jeg våga å undersøke boka ordentlig. Jeg leste den nøye, grundig, faktisk to ganger rett etter hverandre. Og jeg merka meg forlaget, kalt Novellix. Etter å ha grubla i to minutter, søkte jeg det opp. Og jeg fant en helt ny verden. I Sverige er det altså et forlag, Novellix, som kun utgir noveller. All slags noveller! Krimnoveller, historiske noveller, fantastiske noveller, lette og morsomme feelgoodnoveller, triste noveller, scifinoveller, moderne noveller, klassiske noveller, lengre fortellinger, korte stubber - de er svenske, japanske, norske, britiske, amerikanske, franske, russiske, finske, danske, canadiske og så videre, det er nobelprisvinnere og kritikerroste noveller og helt ferske noveller om hverandre. Altså ALT! 

Og som om ikke det var nok, lager Novellix de peneste bøker. Det er gammelt og nytt om hverandre, med design som står til, laga av svenske kunstnere, grafikere og designere, ofte fire og fire sammen i ett tema, som for eksempel storbynoveller, svenske klassikere, feelgood, kvinnelige samtidsforfattere, skrekk, kjærlighet, amerikanske klassikere, Astrid Lindgren, franske klassikere med mer. Og disse temabøkene kan en kjøpe med en spesiell eske til. Du kan også fylle dine egne esker med akkurat det du vil. Bedre gave skal en leite lenge etter!

Jeg kikka raskt gjennom alt innholdet deres, og blei rett og slett så begeistra at jeg bestilte den største bokpakka jeg kunne finne med en gang. Og, som du kan se av bildet over, er den nå kommet i hus. Inni pappesken, under bølgepappen, bak bobleplasten, inni papirposen, lå det 125 bittesmå nydelige bøker. Av hittil omtrent 160 titler, så det er klart at her må det suppleres.

Husk at du ikke betaler moms eller toll når du kjøper bøker! Men dersom du også kjøper noe anna fint fra Novellix, som bokstøtter eller handlenett eller postkort eller notatbøker, må du ut med litt ekstra penger. Eller så kan du legge turen innom hvis du likevel er i Stockholm. Og om du ikke er så innmari glad i å lese fysiske bittesmå nydelige bøker, kan du alltids kjøpe en av Novellix' mange utgivelser som e-bok eller lydbok. Herlig!

Og nei, innlegget er ikke sponsa. Jeg er bare veldig, veldig begeistra! God novellesommer!

onsdag 3. juli 2019

Sommerlesing, del II

Juli er kommet, og de fleste av oss er eller går snart ut i en etterlengta sommerferie. Nå skal batteriene lades! Jeg, derimot, som er hjemme med barna hver dag, har ikke et fnugg av ferie i år, og får derfor heller ikke lada nevnte batterier, men det betyr ikke at jeg ikke skal kose meg! Det er jo nå vi kan nyte tida sammen, hele familien, ute og inne, i vann og på land, med små og store prosjekter, ballspill og puslespill, trampoline og lego, sandslott og bøker. Perfekt!

Alexander L. Kielland
I juni leste jeg romanen Jacob (1891) - Kiellands aller siste - og har begynt på et samleinnlegg om de tre siste verkene hans. Jeg er litt usikker på når jeg kommer i mål, da det avhenger av når jeg blir ferdig med den siste tittelen i siste bok av samlede verker, nemlig Mennesker og dyr (1891), som er ei essaysamling. Jeg planlegger å lese den nå i juli.

Johan Falkberget
Halvparten av juni gikk med til å lese bind to av tre i trilogien Christianus Sextus, som jeg enda ikke har fått skrevet om. Det er mektig lesing! Fortellingene, replikkene, skjebnene og menneskene tusler ennå rundt oppi hodet mitt, noen ganger tar de også turen ut og går omkring meg på kontoret, de ser på meg med blodskutte, feberhete øyne, grimete fjes, noen mangler et bein eller en arm, klærne er bare filler og laser, og de tar på meg med beksvarte hender, fulle av sprekker og sår... Ja, jeg lever meg litt inn i det jeg leser. Forhåpentligvis får jeg skrevet om bind to og lest bind tre nå i juli.

Ingvild H. Rishøi
Vinternoveller er lest og endelig også skrevet om. Nå har jeg ikke noe mer ulest på lur fra denne dama, ikke at det fins noe mer heller. Enkelte forfattere har så lav produksjon at en rekker å somle i flere år med lesinga og forsatt ligge i forkant... Uansett, lesekryss!

Charlotte Brontë
Villette, Villette, Villette! Ferdig lest, men ikke ferdig med! Denne kommer til å være med meg lenge, lenge, og det er jeg glad for. Slike bøker trengs. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å lese den flere ganger i løpet av livet. Tenk at ei så gammel bok fortsatt er så gyldig, så sann og oppleves så nær! Det totale teknologiske fraværet har absolutt ingenting å si - her er det indre verdier og eksistensielle spørsmål som rår. Nydelig!

Ann Dinsdale
Brontëfeberen herjer for fullt i meg, og etter å ha lest den omfangsrike og fullstendig nydelige romanen Villette slukte jeg fragmentet Emma, deretter denne praktboka, Systrarna Brontës värld. Uunnværlig for alle Brontëelskere! Nå er jeg litt usikker på hvordan jeg skal følge opp videre, for jeg vil jo lese mer.

William Faulkner
Ulest kar som blir med videre inn i juli. Larmen og vreden skal leses sammen med Birthe fra bloggen JegLeser. Jeg ser fram til å komme i gang med boka, den skal visstnok både være original og spennende.

Helle Helle
Helle sneik i køen med den vesle boka Hvis du vil og blei lest på kort tid, men innlegget har ikke kommet. Det dukker nok opp snart.

Morten A. Strøksnes
Havboka! Sjølsagt leser jeg Havboka! Denne sakprosaboka er underholdende, interessant, spennende og tankevekkende. Ikke rart forfatteren kunne motta Brageprisen! Ja, det er noen år sida nå. Men det gjør ingenting, god litteratur holder seg! Boka er dessuten ferdiglest, men ikke omtalt. Innlegg kommer her også.

Frida Nilsson
Som et barn sparer jeg denne skatten, eller dette godteriet, så lenge som mulig. Jeg grugleder meg til å lese, for jeg veit at det blir trist og fælt og fantastisk fint. Kanskje i juli.

Ian McEwan
Nøtteskall ligger klar som neste bok i køen, og jeg gleder meg til å lese! 

Thorvald Steen
Jeg har ikke helt hatt sansen for denne forfatteren tidligere, men jeg har veldig sansen for de historiske epokene han gang på gang skriver om, og personene han skildrer. Denne gangen er det Det usynlige biblioteket som står for tur.

Pia Juul
Nok et nytt navn for meg, men like fullt et forfatterskap jeg er nysgjerrig på. Danske Pia Juul har hatt stor suksess, sjøl om hun ikke er like kjent som sin kollega Helle Helle her til lands. Romanen Mordet på Halland mottok en av dansk litteraturs viktigste priser da den kom ut, så jeg kunne ikke la være å kjøpe den på Mammutsalget i fjor.

Alfabetlesing
Vi begynner med ei rask oppsummering denne gangen også: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein), og nå i juni kunne jeg føye til E også - En beretning om blindhet er lest, men ikke omtalt. I går kom jeg også i gang med boka som har en tittel som begynner på F, nemlig Fornuft og følelse. Med andre ord ligger jeg greit an for å klare G i juli også, men hvilken bok det blir, aner jeg ikke. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019
I runde seks og sju av Bokhyllelesing 2019 er det tjukke bøker som står for tur, og jeg tror nok jeg skal lese ferdig Falkberget - i alle fall før jeg leser noe anna!

Fortsatt god lesesommer!

søndag 30. juni 2019

Bokhyllelesing: Tjukk bok

Sommerens langlesing burde være godt i gang nå! I sjette og sjuende runde av Bokhyllelesing 2019 slår vi to passe normalt lange bøker sammen til en ekstra tjukk og leser i vei. Og bortsett fra det er det ingen krav! Noen av oss, meg sjøl inkludert, lider tidvis av mursteinsangst og trenger et spark bak for å komme i gang. Her er sparket, så nå er det bare å lese!

Hvilken bokelsker er det som ikke har en ulest murstein i hylla? Være seg en omfangsrik klassiker, et samleverk, en helt trilogi eller en drøy historisk roman? Kanskje ligger den helt på toppen av bokhylla, så den nesten ikke synes. Eller bortgjemt i ei kasse i boden. Eller på nattbordet, der du ser den hver dag, ser deg blind på den, ignorerer den og stadig velger ei anna bok. Nå er det på tide å fiske fram disse omfangsrike og fyldige og ignorerte titlene og sette i gang.

Men hvor tjukk er tjukk? Det sier seg sjøl at tjukk bok ikke nødvendigvis betyr at den er tung å lese. For eksempel skriver kioskdronninga Kate Morton så sidene flagrer, men du leser fint ut boka med et halvt øye mellom Dagsrevyen og Kveldsnytt. Her legger jeg meg ikke opp i hva dere velger, så lenge det er langt nok! Og alt over fem hundre sider er automatisk godkjent. Sjanger velger du sjøl, og om boka er norsk og rykende fersk eller gammel og fra et fremmed land, spiller ingen rolle. Ulesthyllene dine avgjør! Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

God sommerlesing!

onsdag 19. juni 2019

Brontë, Brontë, Brontë

Bildekilde: Adlibris.com
Mer informasjon her.
Ja, for de var tre: Anne Brontë (1820-1849), Emily Jane Brontë (1818-1848) og Charlotte Brontë (1816-1855). Egentlig var det tre søsken til i den etter hvert verdensberømte søskenflokken, nemlig de to eldste jentene Maria (1814-1825) og Elizabeth (1815-1825), samt en gutt, Patrick Branwell (1817-1848). Men de to eldste døde av tuberkulose etter å ha oppholdt seg på en særdeles dårlig kostskole (de to neste slapp såvidt unna), og Branwell, som han blei kalt av familien for å ikke forveksles med far Patrick (1777-1861), var en alkoholisert portrettmaler som, når hans tid kom, også smitta to av sine gjenlevende søstre med tuberkulose. Alas, for noen korte, tragiske liv! Men like fullt: Så fulle av fantasi, skapelse, kunst, kreativitet og litteratur.

Britiske Ann Dinsdale har skrevet boka The Brontës at Haworth (2006), oversatt til svensk som Systrarna Brontës värld (2015) av Anna-Karin Malmström Ehrling (f. 1940) og Per Ove Ehrling (f. 1948). Boka blei utgitt av Bokförlaget Angria. Dinsdale er særdeles godt kvalifisert til å skrive ei slik innføringsbok om søstrene Brontë, da hun er øverste sjef for samlingene på Brontë Parsonage Museum i Haworth - verdens største samling av Brontëgjenstander - og har årelange Brontëstudier bak seg, med støtte i historie og litteratur. Så er også boka en velskrevet liten sak, med flotte, stemningsfulle bilder av Simon Warner.

Jeg har i mange år undra meg stort over den såkalte coffee table books-trenden - altså at folk som drikker kaffe skal ha noe å kikke i mens de sitter der og venter og blåser og smaker og svelger. På godt norsk kan disse storformats litt ubrukelige bøkene (litterært sett) kanskje kalles pyntebøker. De er laga for å ligge framme på stuebordet for å pynte og dekorere i seg sjøl, med trendy farger og store, smakfulle bilder av geiter i Tyrkia, interiørdetaljer som et stolbein, ei nyvaska, men rustikk krydderhylle med omtrent førti ulike krydder, flytende roseblader i en usedvanlig stor glasskål, åpne ildsteder med perfekte flammer og null sot, mil på mil med enstavs eikeparkett, svarte, matte vegger og minimalistisk innredning (seriøst, hvor mange barnefamilier har én stol i stua??). Jeg tror bøkene ekstisterer bare fordi noen mener at gjestene skal ha litt underholdning mens du fikser det siste på middagsbordet (i tilfelle praten går trått før vinen kommer i glasset), men i virkeligheten er de jo bare en forskjønning av legekontorets skrinne utvalg av gamle ukeblader - du blar, glaner og glemmer.

Til nå. Til denne. Systrarna Brontës värld er et eksempel på en slags coffee table book med innhold (den kan også kalles ei innføringsbok eller ei sakprosabok, eller en kort biografi - men formatet og bildene får meg til å plassere den i nevnte kategori). Slike pyntebøker vil jeg gjerne ha! Her er det massevis av nydelige fotografier, av landskapet i Haworth, detaljer, malerier, interiør (riktignok ikke så moderne, men pytt), svart-hvitt-tegninger gjort av Emily, skisser av Branwell, miniatyrer av Charlotte med mer. Alle søsknene malte, dikta, skreiv, tegna og fantaserte. Bildene følges av presise, velformulerte og korte opplysninger om familien Brontë, om det som er avbilda og om situasjonen kunsten trolig oppstod i. Denne boka kan jeg gjerne kikke i mens jeg venter på hva det måtte være, og selskapet rundt meg kan være hvem som helst.

Boka har fire hoveddeler som handler om henholdsvis familien Brontë, søsknene Brontës kunst, miljøet rundt familien og arven etter søstrene Brontë. Dinsdale går kronologisk til verks, har ei fyldig tidslinje i starten, og begynner så med Brontësøstrenes foreldre. Deretter kommer søsknene i riktig rekkefølge og til slutt tjenestefolket på prestegården. Alle får sine biografiske riss, med noen sitater, eller utdrag fra brev og dagbøker, kanskje ett portrett. Sjukdommer og dødsårsaker oppgis, likeså personlige særpreg og kunstnerlige preferanser.

For eksempel døde mora, Maria Branwell (1783-1821), etter seks kjappe svangerskap og et smertefullt sjukeleie av noe som trolig var livmorkreft. Hun har derfor ikke stor plass i boka, men hun dukker opp i barnas diktning eller har påvirka diktninga nettopp med sitt fravær. Emily var veldig glad i å tegne - hun var også veldig begava - og hun likte spesielt godt å tegne familiens til en hver tid store ansamling av diverse husdyr, særlig hunder. Hun var også ekstremt hjemmekjær. Anne, derimot, var den som oppholdt seg mest utafor hjemmet, gjennom mange år som guvernante. Charlotte balanserte på midten, blant annet med opphold i Brussel, og mange forsøk på å delta i Haworths selskapsliv, noe Emily ikke så poenget med. Dinsdale holder seg for god til å spekulere, og nevner kun kort at Charlotte trolig var i et tidlig stadium av graviditet da hun døde, mens Wikipedia på sin side vil ha det til at hun bortimot døde under fødselen. Her er jeg ikke i tvil om hvem jeg holder med.  

Deretter følger den kanskje mest interessante delen, nemlig de sidene som omhandler kunsten. Dinsdale tar med alt, fra søsknenes tidlige interesse for kunst, utdanninga de fikk hjemme i farens bibliotek og av moras søster, som bodde sammen med dem og tok seg av hus og barn fram til hun døde, fantasi og fabulering i ungdomsåra (ja, Angria (som forlaget som har utgitt boka) er ett av søsknene Brontës fantasiland!), lyrikk og romaner. Naturligvis nevner hun også pseudonymene - Acton, Currer og Ellis Bell - og årsaken til at søstrene valgte disse navnene. Korrespondansen med forlaget får litt plass, samt hvordan de ulike bøkene blei mottatt i samtida. Dinsdale har sitert en rekke anmeldelser, og kritikerne er nokså nådeløse mot disse seinere kanoniserte verkene. Blant anna får Annes roman gjennomgå, sannsynligvis fordi Agnes Grey (1847) blei utgitt sammen med Stormfulle høyder (1847), noe som ikke var et smart trekk. Opp mot Emilys roman blir Agnes Grey nokså flat. Men Emily får også kritikk, for Stormfulle høyder er jo alt for dramatisk! Og dessuten også voldelig og seksuell og svært mørk og ukristelig. Charlottes første roman, Professoren, blei ikke utgitt før etter hennes død, mens Jane Eyre hadde suksess. Men det hadde ikke Villette -.

Delen som handler om miljøet rundt familien var kanskje den delen som var mest lærerik. Her går Dinsdale systematisk til verks i ulike historiske kilder for å beskrive hvordan det var å bo på prestegården i Haworth. Hun diskuterer hygieniske forhold, mangelen på toaletter, få vannkilder, usannsynlig trangbodde leiligheter, prestegården inne og ute, ombygginger og utbygginger, kirka og kirkegården og så videre, slik at leseren sitter igjen med et helhetlig, stemningsfullt inntrykk. Livet på den forblåste heden var ikke enkelt.

I siste del forsøker Dinsdale å ta livet av en del Brontëmyter, skapt etter Charlottes død av hennes venninne og første biograf, den partiske forfatteren Elizabeth Cleghorn Gaskell (f. Stevenson, 1810-1865). Hun kom med en rekke påstander, hvorav få var velbegrunna (for eksempel mente hun at far Brontë var en eksentriker), slik at moderne Brontëforskere har hatt store problemer med å skille klinten fra hveten. Hva var reelt, og hva var oppspinn? Gaskell overdreiv på mange områder, men på enkelte punkter hadde hun jo rett. Livet i Haworth var i perioder ganske ensomt. Det var få mennesker der som søstrene kunne samtale med og omgås med, som hadde samme sosiale stand og samme interesser som dem. Charlottes beste venner bodde langt unna, og de så hverandre sjelden. Verken Emily eller Anne var særlig sosiale av seg, og etter at forsøket med å starte skole ikke gikk, satsa de på skrivinga. Søstrene var derfor avhengige av hverandre, hverandres tilbakemeldinger, stimulering og tanker, og det er så lett å se dem for seg, gående ute på heden i all slags vær i lange skjørter, sittende i hver sin stol, skrivende, Emily gjerne på kjøkkenet mens hun tok del i matlaginga, deretter rundt middagsbordet om kveldene, lesende, diskuterende, med panna lett rynka fra alle tankene som farer igjennom hodet.

Coffee table book eller ikke, bruksområdene er mange, innholdet er det samme - dette er ei kjempeflott bokgave til alle som er glade i britisk 1800-tallslitteratur, og særlig søstrene Brontë. Her er det både noe å lære, noe å berøres av og kanskje noe å overraskes av også.