Fortellinger i utvalg

Bildekilde: Bokelskere

Fra Stacey Halls' dramatiske og følelsesbaserte, ordrike tekst til Cora Sandels knappe og finstemte noveller - kontrastene kunne knapt vært større! Jeg har lest utgivelsen Fortellinger i utvalg fra år 2000, og har lest så sakte som overhodet mulig for at boka skal vare lenge, lenge. 

Fortellinger i utvalg er ei bok på omtrent tre hundre sider, inkludert et veldig fint forord av Vigdis Ystad (1942-2019), som også var med i redaksjonskomiteen som jobba med tekstene til Sandel. Boka består av et utdrag fra debutromanen Alberte og Jakob (1926), seks noveller fra samlinga En blå sofa og andre noveller fra 1927, tre noveller fra Carmen og Maja og andre noveller fra 1932, seks noveller fra Mange takk doktor og andre noveller fra 1935, novella "Papen" fra Dyr jeg har kjent. Historier for ung og gammel fra 1945 og til slutt to tekster fra Barnet som elsket veier fra 1973. Tekstene står ikke kronologisk etter skrivetidspunkt eller utgivelsesdato i boka, så dersom en vil lese på den måten, må en bla litt fram og tilbake. Bakerst i boka fins ei liste en i så fall kan bruke som rettesnor. 

Den norske forfatteren Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabricius (1880-1974), bedre kjent under pennenavnet Cora Sandel, kretser hele tida rundt kvinners liv og selvbestemmelse, rundt relasjoner, særlig i det de bikker over i det såre eller ubehagelige, det handler om menneskers utvikling, deres forsøk på kommunikasjon, som ofte ikke fungerer, og om liv, som kun ved ett ord, ett blikk, en stemning eller en erkjennelse, faller fra hverandre. I samlinga er det både kjærestepar som sviker hverandre, ekteskap som går i oppløsning, barn som mister sin barnlighet og kvinner som mister livet. Det er sårt og vondt å lese om. 

Sandel har alltid blikk for de små og svake, for de underlegne i enhver relasjon, og skildrer nådeløst ut ifra deres ståsted, om det er kvinner, barn eller dyr som er i hovedrolla. Hun avslører og avkler makthaverne, ofte mennene, eller viser hvordan både kvinner og menn kan begå feilslutninger og ta dårlige valg, noe som fører til at relasjonen står i stampe, mens begge parter opplever at de taper og egentlig har det vondt. Det er tilfelle for eksempel i teksten "Barnet", som er så trist og samtidig et glitrende eksempel på hva som skjer når mennesker med ulike verdier og ønsker forsøker å skape seg et liv sammen. I novella "Drama i utkant i natt" har det gått enda lengre - samlivet er ikke lengre et faktum. Her går det riktig ille. I begge tekstene er synsvinkelen i tredjeperson, så vi kommer også nær mannens perspektiv. 

Sandel er utrolig presis i observasjoner og skildringer, og hun klarer å holde igjen viktig informasjon slik at leseren både lurer på hva en gitt situasjon handler om, hva personene egentlig diskuterer og viser til og hvordan det kommer til å gå videre. Vi får små innblikk i andres liv, svært begrensa med informasjon, og ofte er det slik at uhyggen kommer snikende. Bare ved hjelp av noen få ord kan hele teksten snu, og leseren blir sittende med frysninger nedover ryggen. Det er for eksempel tilfelle i teksten som heter "Mange takk doktor", og det er sjølsagt akkurat de tre orda som er bærende, og som er så ufattelig vonde. Orda er en selvfølgelig høflighetsfrase for doktoren, samtidig som de rommer en brutal tapserfaring for kvinna som ytrer dem. "Barnet som elsket stier" er så vemodig, nesten skjør, og jeg tror at svært mange kvinner kjenner seg igjen i skildringene, i den såre, vonde overgangen fra å være barn til å bli ung kvinne. Både da og nå er forventninger og krav mye å håndtere, og kan gjøre at det brått ikke lengre er så lett å løpe nedover stien.  

For den som har lest trilogien om Alberte, er dette gjenkjennelig både i tematikk, stil og tone. Der strever Alberte så med å overleve. De dagene hun velger å kjøpe blomster, har hun ikke råd til mat. Likevel må hun av og til ha de vakre blomstene, hun kan alltids klare seg med et kokt egg -. Det er maleriske skildringer og et uhyre finstemt og poetisk språk, samtidig som det er så klart og tydelig, det er kvinnelige kroppslige erfaringer som er så nøyaktig skildra at en umulig kan tro at Sandel ikke har vært gjennom det samme. Det er et skarpt blikk som iakttar, menneskene står nesten stive i et tablå før det hele begynner, vi har lysinnslipp, planter, musikk, skritt over golvet, klikk fra hæler og bølgene i en kjole. Det er så sanselig, og blikket er så intenst til stede i teksten, i her og nå, så leseren kan ikke unngå å være det samme. Og hele tida balanserer vi, sammen med personene, som på en knivsegg mellom frihet og ulykke, det vidunderlige livet og den blasse hverdagen, drømmen og de ytterst kjipe realitetene.

Cora Sandel debuterte seint, men godt. Hun blei kjent i sin samtid som en av vår tids beste novellister, og de sjølbiografiske Alberte-bøkene har status som et av forrige århundres beste kvinneportretter. Sandel jaga på ingen måte etter berømmelse. Hun ville opprinnelig bli maler, og studerte både i Oslo og i utlandet i mange, mange år. Og hun malte masse, men hadde aldri utstilling. Malerkunsten og det skarpe iakttakende blikket gjenspeiles i tekstene, og jeg kan se for meg hvordan hun skisserte opp tekstene i hodet før hun begynte å skrive - uten at jeg veit noe om hvordan hennes prosess foregikk. Språket er nydelig, i min utgave er det varsomt modernisert. Boka er behagelig satt og lett å lese. Men innholdet er på ingen måte lett. Det er både motstand og trykk i teksten. Og sjøl om jeg forsøkte å få boka til å vare lengst mulig, klarte jeg ikke å kaste fra meg en tanke: Velger mange andre lesere bort Cora Sandel? Har hun "gått ut på dato"?

Tja. Det å skrive fra en breiflabbs perspektiv, eller å skrive ei novelle om en papegøye og dens bakgrunn, er i alle fall ikke vanlig nå for tida. Jeg har vært borti slange og jerv i nyere romaner, uten sammenligning for øvrig. Der er det med et helt annet bakteppe, og dyra har en skremmende funksjon. Sandel på sin side viser empati og lever seg inn i dyras liv. Hun vil forstå, og hun vil skape forståelse hos leseren. Det samme gjelder når hun skriver om barn, om kvinner, om de enkle, de fattige, de utstøtte. Teksten er så presis at den nesten er klinisk, og observasjonene er så detaljrike og virkelighetsnære. 

Og det å skrive om de utstøtte og forsømte i samfunnet, de som blir plaga og mobba og holdt utafor fordi de er annerledes, det er nokså vanlig i samtidslitteraturen. Kvinner og kvinnelige erfaringer er det også mye av, i alle sjangre. Lotta Elstad (f. 1982) er en av mange forfattere som tematiserer svangerskap og abort, men hun er aldri i nærheten av Cora Sandels såre piskesnert! Overgangen mellom barndom og ungdom er også et helt ordinært tema. Men med unntak av Torborg Nedreaas (1906-1987) og Herbjørg Wassmo (f. 1942), er det få andre som kan måle seg med sårheten til Cora Sandel. Og konkurransen mellom Carmen og Maja i novella med samme navn er så tatt på kornet. Da tåler leseren at det går litt langsommere, og at setningene er litt annerledes. Ganske raskt kommer en inn i rytmen, Sandels rytme, og der vil en bare være -. Stilen og tonen kan med andre ord virke gammelmodig, men tematikken er overraskende moderne, og tekstene er nydelige, overbevisende, kloke og skarpe. Sandel bør hentes fram og leses ofte!

Heksejakten

Bildekilde: Bokelskere

Fleetwood Shuttleworth er i en alder av 17 år husfrue på den store herregården Gawthorpe Hall. Det har hun allerede vært i mange år. Men å gjøre jobben sin som husfrue får hun ikke helt til. Hun klarer ikke å bære fram en levendefødt arving. Forrige gang holdt det på å koste henne livet, og de to gangene før det igjen gikk det også galt. Nå er hun på ny med barn, kvalmen står i halsen hele tida, og hun veit det er få sjanser for at hun skal klare det. Hun innstiller seg på at svangerskapet, og dagene, blir hennes siste. Det er i alle fall det legen i all hemmelighet har skrevet til mannen hennes, Richard.

Samtidig med det krevende svangerskapet må Fleetwood takle at Richard stadig er borte, det er viktige gjester som må tas imot når de reiser igjennom Lancaster og hun må være vertinne, politikken utspiller seg litt for nært og får ubehagelige ringvirkninger, det er menns maktkamp både i ord og handling, det er ukjente utgifter til Barton, som om noen bodde der, landsbyens rykter og sladder, en litt velmenende, men pågående mor, begrensende beskjeder fra fjern og nær og det å stå uten jordmor. Det siste er helt katastrofalt, og hun er nødt til å få tak i noen som kan hjelpe henne. Først da har hun, eller barnet, en virkelig sjanse. Men fins det ei dyktig jordmor i Padiham eller i Halifax?

En dag Fleetwood går i skogen på eiendommen, kvalm og redd og helt aleine, møter hun ei ung kvinne. Hun er litt eldre enn hun sjøl, sitter sammenkrøpet ved et tre og har flere døde kaniner rundt seg. Hun har gule øyne, og løper før Fleetwood får svar på hvem hun er og hva hun heter. Seinere, når Fleetwood rir til Padiham for å finne ei klok kone som kan hjelpe henne med svangerskapet, møtes de igjen. Fleetwood er dårlig, og kvinna, Alice Gray, følger henne hjem. Det viser seg at Alice er jordmor, og i stand til å hjelpe Fleetwood. Alice er i begynnelsen nokså motvillig, men Fleetwood lokker med god betaling og en egen hest. Slikt er det vanskelig å si nei til når en ikke har noe som helst. 

Gjennom Richards kontakter når sladder om konge, knekt og kjøpmann ofte fram til Fleetwood. Nå er det hekser de er opptatt av, ikke lenger den gamle kongen som halshugde konene sine. Hekser! De sier det er mange av dem i nærheten, og at flere av dem har gjort grusomme ting, særlig med menn. Roger, en eldre kjenning ekteparet Shuttleworth har i området, kommer på besøk. Han er ekstremt opptatt av heksesnakket. Han sier han har funnet ei av dem, ei kvinne ved navn Alizon. Hun er visstnok en del av Pendle-heksene, og han har henne fanga hjemme hos seg, på Read Hall. Dette sjokkerer Fleetwood, men det som er verre, er at Roger ser ut til å mene at alle hekser ikke bare skal tas, men også drepes.

Alice begynner å komme på besøk regelmessig, og urtene og avkokene hennes hjelper Fleetwood. Derfor er det helt krise når Alice blir borte. I følge landsbysladderen er Alice innblanda i noe stort og farlig, noe som har med hekser å gjøre. Men kan det være sant? Fleetwood veit at Alice er hennes eneste sjanse, og må derfor gjøre alt for å finne henne. Slik veves de to hovedhistoriene i boka sammen til én, der tittelen, Heksejakten, både er ei jakt på ei kvinne som kanskje er ei heks, og en kamp for å unngå å bli beskyldt for å være heks sjøl. For det er ingen tvil om at det foregår heksejakt i området.

Heksejakten utkom i Storbritannia i 2019 under tittelen The Familiars, og blei det årets mestselgende debutroman. Forfatter Stacey Halls (f. 1989) har hatt stor suksess med sine bøker, som hovedsakelig er historiske romaner. Hun har blant anna blitt sammenligna med Hilary Mantel (1952-2022), noe som på ingen måte er riktig. Der Mantel skriver besettende, mangslungne og komplekse verk, tettpakka med historisk korrekte detaljer, mengder av informasjon og intense skildringer av et kompromissløst maktspill på 1500-tallet, skriver Halls en ganske flat underholdningsroman med et historisk bakteppe henta fra begynnelsen av 1600-tallet. Hvert til sitt bruk, med andre ord, og ikke noe som bør sammenlignes.

Men bakteppet er interessant, sjøl om framstillinga er lettbeint. For Halls vever Fleetwoods skjebne sammen med Pendle-heksenes sak i 1612, og hun bruker mange historiske personer i boka si. Fleetwood sjøl er en historisk person, det samme gjelder mannen hennes og Alice Gray. Det gjør at en engasjert leser fort kan bli sittende å lese videre på andre kilder, enten i bok eller på nett, og sånn sett få en rikere leseropplevelse og mer kunnskap. For det er ikke til å komme unna at dette, i seg sjøl, er ganske tamt, og at leseren gjerne kunne fått litt mer å gå på enn et kart over området og ei pen innside. 

Det tamme kommer nok av valg av hovedperson og synsvinkel. Vi følger nemlig Fleetwood i førsteperson hele veien, og hun er ung, uerfaren og naiv. Hun har ikke så mye å stille opp med, verken mot ektemann, mor eller tjenestefolk, hun er ikke skildra som så interessant, hun mangler kunnskaper og ferdigheter, men kan både ri og jakte, noe som er utradisjonelt. Det avgjørende er at hun har en sterk indre sans når det kommer til rett og galt. Og det moralske kompasset sitt følger hun ganske konsekvent. Det er nesten så det er anakronistisk. Heiv sekstenhundretallets kvinner seg frivillig inn i hekseforfølgelsene? Og ville de virkelig diskutere problematikken med makthavere, med eget liv som innsats? Var de ikke redde for seg sjøl og egen familie, eget navn og rykte? Fleetwood prøver, men Halls får det ikke til å virke troverdig. 

Fleetwoods impulsive avgjørelser gir ikke nødvendigvis mening der og da, men vi forstår at det er den veien det må gå for at vi som lesere skal få skildringer vi ellers ville vært uten. I det hele tatt er det mange ineffektive transportetapper her, og disse kunne helt klart vært løst annerledes. Men uten at Fleetwood er i nærheten av heksene, får ikke vi vært det heller, og så videre. I tillegg er det et vesentlig poeng for forfatteren å skille Fleetwood fra Richard et par ganger underveis, slik at deres historie også får utspille seg. Det er lett å gjennomskue den enkle strukturen i boka.

Utgangspunktet vi har her er ganske vanlig i mange bøker - ei ung kvinne som kjemper mot mannlig overmakt på alle mulige måter. Det får vi skildra på ulikt vis i romanen, fra den gamle kongens halshugde koner, til fyllikene på vertshusene som tar for seg, og alt i mellom. Det var ei krevende tid, særlig for unge kvinner. Og misunnelse, begjær, makt og kvinnehat nøra nok oppunder tidas tanker om hekseri. Dessverre handler boka egentlig aldri om hekser, men om Fleetwoods hverdag, ekteskap og svangerskap. Boka blir heller aldri virkelig spennende. Som lesere er vi til stede i samme rom som Fleetwood, men alltid et godt stykke unna. Der sitter i alle fall denne leseren og dingler med beina og lurer på om det ikke snart kommer til å skje noe mer...? Potensialet og anslaget er til stede, men det følges ikke opp.

Boka er inndelt i fire hoveddeler, deretter i kapitler. Ved hver hoveddel står det årstall og hvor vi er, samt et sitat. Boka er luftig og pent satt og er enkel å lese. Dialogene driver teksten framover hele tida, og gir boka en litt masete tone. Språket er moderne og veldig lett, det er null motstand og lite friksjon. Det er også et element som gjør at romanen ikke framstår som særlig autentisk, men konstruert, noe den jo for så vidt også er. Fordi det er så lite motstand i teksten, og fordi innholdet er så løselig basert på fakta, tenker jeg at boka fint kan leses av ungdommer, der den kan være et passelig springbrett inn i voksenlitteraturen. Den passer også for lesere som vil ha en lett tilgjengelig roman. Boka blei oversatt til norsk ved Eli-Ann Tandberg (f. 1970) i 2021.

Eirik Raude

Bildekilde: Bokelskere

Hvem var egentlig den sagnomsuste og legendariske vikingen Eirik Raude (ca. 945 - en gang før 1018)? Det er det mange som har lurt på, men få har lurt så mye at de har skrevet ei hel bok om det. Forfatter og historiker Øystein Morten (f. 1973) er altså enten ekstremt nysgjerrig, veldig utholdende i sin higen etter kunnskap og fakta, eller ute etter å bevise noe om fortida, som for eksempel en teori han har. Kanskje en kombinasjon? Uansett hva det måtte være, er det ei blanding som fungerer. 

Sakprosautgivelsen Eirik Raude, som enkelt og greit har tittelen etter sin berømte hovedperson, er ei blanding av en biografi, ei reisebok og ei historiebok. Den utkom for første gang i 2022. Utgangspunktet er sagaen om Eirik Raude, et førtilinjers verk fra middelalderen som Morten går igjennom i detalj. I sitt forsøk på å levendegjøre den gamle sagalitteraturen, og finne ut hva det egentlig står i disse linjene, og hva det faktisk betyr, plukker han fra hverandre teksten setning for setning, noe han sammenligner med å "pakke ut en zip-fil". Det er kanskje et bilde som fungerer best på menn. Men teknikken er god. Å ta for seg del for del for å så forklare helheten, er en velkjent og velfungerende metode. 

Forfatteren åpner den opprinnelige sagateksten for leseren gjennom å gi leseren veiledning. Hvilken tid blei teksten skrevet i, og hvilken tid handler den om? Hvilke fakta veit vi om denne tida, hvordan var forholdene i Norge og på Island? Og hva veit vi ingenting om? Hva kan vi vite om Eirik Raude, som understøttes av andre kilder? Hvilke år er "tomme" i sagaen, men belyses kanskje ad omveier? Hva er det kildene forteller, men som det er vanskelig for oss i dag å ta tak i? Eller sagt på en annen måte, hva er så vesentlig, altså helt selvfølgelig kunnskap, at det ikke står i teksten? Veiledninga består av faktakunnskap, historiske opplysninger, gjenfortelling av andre kilder, kontekstualisering, kvalifiserte gjetninger og noe spekulasjon. Ved hjelp av kartmateriale og bilder, blir det både interessant og spennende å følge med. 

Men hvem var egentlig Eirik Raude? De fleste har helt sikkert hørt navnet, og forbinder han kanskje med noe norrønt. Det er i og for seg helt riktig. Eirik Raude begynte livet i Norge, og reiste videre med faren sin til Island "på grunn av drapssaker", som Morten skriver. Etter noen år på Island i ro og fred, blir det bruduljer. Til slutt lyses Eirik fredløs. Fredløse er fritt vilt og kan drepes. Eirik har da ikke noe annet valg enn å forlate Island. Valget han tar, er ekstremt utradisjonelt. Han reiser nemlig videre. Vestover. Flere andre har forsøkt det tidligere, og noen har lykkes, men risikoen er stor. Eirik klarer det andre ikke har fått til - å grunnlegge flere norrøne bosettinger og holde dem gående i det landet han kaller Grønland. Årsaken til tilnavnet "raude" er enkel - han hadde mest sannsynlig rødt hår og skjegg. Noen mener at han også var en skikkelig hissigpropp. Det tilbakeviser Morten og viser til kildene, der Eirik alltid framstår som reflektert og rolig. 

Ei sakprosabok som er dels biografi, dels reisebok og dels historiebok, skriver jeg over. Første og siste er sjølforklarende - en ser det av omslaget og det faktum at boka er å finne blant faglitteraturen på biblioteket og i bokhandelen. Men den i midten? Kanskje ikke fullt så innlysende. Men det som skjer, og som jeg som leser setter pris på, er at Morten, som en del av dette prosjektet, reiser i Eirik Raudes fotspor. Han reiser med båt til Island. På Island kjører han rundt og forsøker å finne de viktigste områdene og bosettingene, steder der Eirik Raude mest sannsynlig har vært og levd. Han lever seg inn i omgivelsene, og skildrer hvordan det ser ut nå, og hvordan det kan ha sett ut på Eirik Raudes tid. På grunn av pandemien blir prosjektet noe utsatt og endra, og Morten foretar deler av reisa med flysimulator. Det er ikke fullt så spennende å lese om, og det blir en del tekniske greier. Da er det bedre når han faktisk reiser rundt på Grønland, langs den ugjestmilde kysten, forbi de forblåste øyene, inn i de trange fjordene og opp krappe knauser der han kan se den massive isbreen - hele tida på jakt etter bosettinger fra vikingtida. 

Ideen er enkel, prosjektet er konkret, avgrensa og gjennomførbart. Kildematerialet er omfattende, og det er en stor jobb å skulle komprimere så mye tekst og informasjon ned til 308 lesbare sider (uten kildehenvisninger). Av og til er Morten litt omstendelig, og det går utover progresjonen. Når han leiker seg med flysimulatoren er det noen nokså uinteressante passasjer som handler om forfatterens oppsett av disse greiene hjemme på gården. Det kunne han helt fint hoppa over for min del. Det blir også omstendelig når han, mot slutten av Eirik Raudes mange ekspedisjoner, dikter i vei på hvordan det kan ha vært på vei mot det som er dagens Canada og USA. Der er det en del løse tråder, og kildematerialet er mildt sagt tynt. For de bosettingene Eirik grunnla, forsvant seinere, slik at det ikke fins en kontinuerlig "norsk" historie fra Grønland.  

Likevel er det fascinerende å lese om hva Morten tror er årsaken til Eirik Raudes enorme vågemot og mange risikofylte reiser. Det handler sjølsagt, her som så alt for ofte ellers, om penger. Om penger, makt, suksess og rikdom, gjennom å vinne kontroll over viktige ressurser, sette opp vesentlige handelsruter og sørge for jevn tilgang til og transport av råmaterialer og hvordan dette så foredles og selges videre. Vågestykket var stort. Sjansen for å lykkes var liten, men det var en sjanse. Og som fredløs må en kanskje benytte seg av de mulighetene som faktisk byr seg? Øystein Morten mener at Eirik Raude fikk det til. Både sagatekster, arkeologi og til og med DNA-analyser viser at det er hold i store deler av teorien. Så får en bare holde ut med litt teknisk pjatt, forfatterkommentarer og litt vel dramatiserte partier underveis.

Dikt i utvalg

Bildekilde: Bokelskere

Samlinger med tittelen Dikt i utvalg eller Dikt i samling kan være så mangt. Og nettopp derfor kan det være moro å lese ei samling fra tid til annen. En veit jo aldri helt hva en får! Denne gangen var det dikt av den amerikanske poeten Robert Lee Frost (1874-1963), som jeg tidligere kun har lest noen enkeltdikt av. Han var fra østkysten av USA, et sted mange andre amerikanske forfattere også kommer fra. Han slo igjennom i USA allerede med den første diktsamlinga i 1913, og året etter kom det internasjonale gjennombruddet. I løpet av forfatterskapet mottok han Pulitzerprisen for poesi hele fire ganger; i 1924, 1931, 1937 og 1943. Ingen andre har oppnådd det samme. 

Frost var altså en populær forfatter i sin samtid, og han er fortsatt populær. Han er hyppig inne på amerikanske pensumlister, og er en vanlig referanse for amerikanere. I tillegg til å skrive dikt, var Frost bonde og lærer. Særlig det første gjenspeiles i diktene, da han ofte er svært nær naturen, eller bruker naturen som kulisse i diktene sine. Han representerer et tradisjonelt, langsomt og stille liv, tett på årstidene og det harde fysiske arbeidet som alltid må gjøres på en gård. Fraværet av modernitet, klokkestyrt tid, fabrikkliv og teknologi er tydelig. Det synes jeg som leser er godt. Og språket er rolig, nedpå, dagligdags og forståelig. Oversetter Karin Haugane (f. 1950) skriver i etterordet at Frost ønska at diktene skulle se tilforlatelige ut, og at et normalt folkespråk skulle benyttes. Samtidig jobba han bevisst med form, struktur og rytme.

Noen av diktene hans er derfor veldig stramme, og en ser at Frost har vært nøye med antall stavelser, vokalsamklang og hvilke ord han har benytta. Enkelte ganger er det også enderim, men det er såpass sjeldent at jeg blir usikker på om det er tilsikta eller ikke. Haugane skriver at hun har unnlatt å presse enderimene for hardt, så det kan eventuelt være årsaken. Frost praktiserer jevn venstremarg med unntak av noen innrykk, men varierer antall verselinjer og strofer fra dikt til dikt. Det er i alle fall slik det ser ut gjennom denne samlinga. Haugane opplyser om at Frost ofte bruker jambisk pentameter eller blankvers, men det er ikke alltid så lett å telle seg fram. 

Jeg synes flere av diktene til Frost er såpass nedpå og dagligdagse at de heller nærmer seg prosadikt og små skisser som med litt mer tekst kunne blitt kortprosa eller ei novelle. Et eksempel er diktet som heter "Hjemmebegravelse". Der er det mye dialog mellom de to hovedpersonene, kona og ektemannen, og det er dialogen som bærer diktet. Det er et grep som ikke er så vanlig i lyrikken av nokså soleklare årsaker. I tillegg er teksten så tydelig og åpen at den ikke gir rom for leserens medtolkning i særlig stor grad. For eksempel skriver Frost "Og ansiktet gikk fra livredd til grått.", "hun ble tverr", "Slipp meg inn i sorgen din.", "En mann kan'ke snakke om sitt døde barn.". Her kommer altså leseren rett inn i en helt bestemt situasjon, og får den utspilt. Det sies jo til og med, som replikk i diktet, "Slipp meg inn i sorgen din.". Som leser har jeg verken spørsmål eller innspill til det som skjer, for alt er opp i dagen. Men som leser slipper jeg heller ikke inn i noen sorg, men jeg ser den fortvila situasjonen ektefellene er i, der de til stadighet snakker forbi hverandre. 

Jordbruksdiktene, som handler om grensegjerder og vedhogst og graving og naturen og landskapet, er mer tradisjonelle. De er konkrete, sanselige, lette å følge, lette å visualisere. Samtidig er de stemningsfulle. Jeg liker dikt uten oppstylta dialog, der det heller er et lyrisk jeg som snakker til en leser og som inviterer leseren med, framfor å fortelle meg hva som skjer. Som for eksempel følgende:

Når jeg går gjennom en nyslått eng,

    Stenger nedmeid gress,

Lagt fint som stråtak med tungt dogg på,

    Halvveis stien til oss.

Utdrag fra "En kveldstur", side 9. Dette er enkelt, fint og lett å se for seg. Samtidig peker det framover mot det som skjer i de neste strofene.

*

Det var aldri annen lyd ved skogen enn én,

Og det var min langljå som hvisket mot jorda.

Utdrag fra "Ljåen", side 10. Dette diktet handler om arbeidet med slåtten, om ljåen og det som helt konkret foregår når gras slås. I løpet av teksten er vi innom ulike blomster, samt symboler og assosiasjoner som gis av alver, gull og en grønn orm. Jeg ser for meg at det er slåttekaren som tenker og fantaserer mens han slår graset, så det hvisker rundt han. Det er kort mellom virkeligheten og eventyret.

*

Når jeg ser bjørketrær bøye seg mot bakken

Stå i bue over rettere mørke trær,

Liker jeg å tro at en gutt har svingt i dem.

Men svingningen bøyer dem ikke helt

Slik isstormen gjør. Ofte må du ha sett dem

Fulle av is en solfylt vintermorgen

Etter regn. Det knepper i dem

Når vinden øker, og de blir flerfarget

Når emaljen brått smatrer og krakelerer.

Utdrag fra "Ungbjørk", side 28. Dette er et lengre dikt om bjørka, og er på mange måte en hyllest til de smale, vaiende, seige, livskraftige trærne, som ikke brekker, men som klarer seg og klarer seg i all slags vær. Bjørkas liv settes opp mot menneskets liv og eksemplifiseres med gutten som svinger seg i treet, jenter på huk som slenger håret framover, om å balansere på stammen, om igjen og om igjen. Slik er jo menneskets liv, ofte en kamp, ofte hardt arbeid, med mange repetisjoner. Symbolikken er tydelig og fin. Diktet avsluttes slik:

Om jeg kunne avslutte i en bjørk,

I svarte greiner opp en snøhvit stamme

Mot himmelen, til treet ikke bar mer, 

Men vippet stopp og satte meg ned igjen.

Både å dra herfra og lande ville gjort godt.

Det fins verre ting enn å være en bjørkesvinger.

*

Kappsaga snerra og skrangla på bruket

Og lagde sagmugg og slapp vedkubber ned,

Velluktende stoff når en bris blåste over det.

Utdrag fra "Ut, ut - ", side 31. Her er vi i en veldig tydelig situasjon der det hugges og kappes ved. Flere karer jobber sammen, en ung gutt er også med. Vi har utsikt mot fem fjellrygger langt inn i Vermont. Det jobbes så lenge det er dagslys. Stemninga er varm, før den brått skifter. Frost forteller en enkel tragedie i dikts form, det er knapt og usentimentalt, tydelig, uten rom for tolkning. "At livet rant ut.", står det, som er et frampek til slutten av diktet: "Litt - mindre - ingenting! - og det var slutt." Gutten dør, men hverdagen må like fullt gå videre. 

*

Jeg har ønsket at en fugl fløy vekk

Og ikke sang ved huset mitt i ett sett.

Har klappet mot den fra gangdøra

Når den plaget meg så jeg holdt meg for øra.

Feilen må delvis ha vært min.

Fuglen kan ikke klandres for tonen sin.

Og selvsagt er det galt å ha hang

Til å ville stilne enhver sang.

Diktet "En mindre fugl", side 45. Dette diktet har jeg gjengitt i sin helhet, fordi det er så lite og konsentrert, og samtidig er et godt eksempel på mye av Frosts diktning. Diktet kan leses helt konkret, eller en kan lese inn symbolikk og tolke hvem denne fuglen er. Uten tolkning blir diktet ganske flatt, men tolkninga tillegger ikke nødvendigvis så mye ekstra heller. Diktet er lite, på alle måter.

*

Vinter i en skog alene

Mot trærne går jeg i fred.

Jeg merker en lønn jeg fortjener

Og legger lønnen ned.

Klokka fire tar jeg øksa nord,

Og i ettergløden

Min stripe av skyggedype spor

I den rødmende snøen.

Naturen takler ganske lett

At ett tre falt i dag

Og jeg står her med ryggen rett

Og takler enda et slag.

Diktet "[Vinter i en skog alene...]", side 79. Gjengitt i sin helhet. Samlingas siste dikt, utgitt i 1962. Atter en gang har vi en konkret situasjon, og naturen er kulisse og speil. Kanskje det fineste og såreste diktet i samlinga. Her er slaget, sorgen, tapet noe helt usagt, og det gjør at det kan treffe leseren mye sterkere enn i et dialogdikt. Leseren kan legge inn sin egen sorg, og oppleve at diktet trøster. Vi kommer tettere og nærmere det lyriske jeg-et, og sjøl om Frost sier det samme her som i flere andre dikt (hverdagen går videre), så er det noe mer her, som gjør at jeg som leser vil være i diktet.

*

Det siste diktet jeg vil trekke fram, "Veien jeg ikke tok" fra 1916, er det mest kjente. I alle fall er den siste strofa berømt, og jeg har lest den flere ganger i ulike sammenhenger. Jeg blei derfor litt overraska over at diktet har tre strofer til! Under gjengir jeg hele diktet.

En vei delte seg i høstgul skog, 

Og lei for valget mellom de to

Vandrer som jeg er, sto jeg en stund

Og fulgte én så langt øyet så

Til den svingte av mot lyngkledd mo;

Så tok jeg den andre, like godt,

Og hadde kanskje trukket beste lodd,

For den var tilvokst og ønsket tråkk;

Selv om folk hadde gått begge to

Var sporene her blitt overgrodd,

Begge lå i samme morgenlys da

I løv ingen hadde tråkket ned.

Å, jeg tar den første en annen dag!

Siden jeg vet at veier ofte tar av,

Tvilte jeg på om vi møttes mer.

En gang, et sted, årevis fra nå

Vil jeg sukke og si hva som gjaldt:

En vei delte seg i en skog, og så - 

Valgte jeg den som var gått av få,

Og den forskjellen har avgjort alt.

Her er det veldig lett å tolke og meddikte. Livet er stien, og vi mennesker må ofte velge hvilken vei vi går, altså hvilket liv vi ønsker å leve. Alle de små valgene vi tar i løpet av et liv, er en slik sti som deler seg. Ofte handler det om det uviktige, men noen valg får dramatiske konsekvenser. Jeg liker diktet, men synes det har noe overtydelig ved seg. Essensen ligger i siste strofe. De tre andre er ulike varianter av det samme. Trengs alle? Kanskje ikke. Og kanskje er det derfor at siste strofe er berømt. 

Dikt i utvalg av Robert Lee Frost er ei lettlest samling med naturnære dikt, som kanskje særlig godt passer en noe eldre, mannlig leser i et kroppsarbeideryrke, som for eksempel en bonde eller en tømrer. Det er viktig at leseren setter pris på det rolige tempoet og det nære språket. Samlinga kan leses uten noe særlig bakgrunnskunnskaper, men blir rikere og finere hvis leseren kan dikte med.

Buddenbrooks

Bildekilde: Bokelskere

Av og til har en ei bok i ulesthylla som en kanskje, av ulike årsaker, kvier seg litt for å gå i gang med. For eksempel kan den være ganske omfangsrik, ha klassikerstatus eller være skrevet av en forfatter som er kjent for å skrive tett og tungt, eventuelt at bok og/eller forfatter er litt vanskelig tilgjengelig. Da er det lett for å tenke i termer som "elitistisk", noe som ikke akkurat gjør den lesermessige dørstokkmila kortere. Da er det veldig kjekt med ulike påskudd for å komme i gang! For eksempel skulle jeg reise til Tyskland tidligere i år, og det var ei god anledning til å ta med romanen Buddenbrooks (1901) av Paul Thomas Mann (1875-1955) i kofferten, ei bok jeg lenge har hatt lyst til å lese, men ofte har utsatt. 

Buddenbrooks, av og til også utgitt under tittelen Huset Buddenbrooks, med undertittelen "en families forfall", er først og fremst en familiesaga. Vi følger familien Buddenbrooks over fire generasjoner, fra året 1835 til omtrent 1877, der familien gradvis smuldrer opp og går fra det storslåtte til det stusselige. Og det er slettes ikke noe jeg påstår eller avslører - det ligger allerede i tittelen og står bakpå boka. Det er et reelt, mangslungent forfall ute og går, en nedadgående spiral, og det henger en tydelig determinisme over verket. Den er ikke fullt så besk og overhengende som for eksempel i Hellemyrsfolket av Amalie Skram (1846-1905), men det er determinisme like fullt. Likevel slutter leseren aldri å håpe!

Familien Buddenbrooks er, ved romanens åpning, i tillegg til å være en fornem familie med høy sosial status der pater familias innehar mange viktige maktposisjoner i byen, også et veletablert og suksessrikt handelshus. De er kjent for sin handel med mange forskjellige varer, som korn, og det er tydelig at de både har kunnskaper, ferdigheter og flaks. Navnet Buddenbrooks betyr noe, deres ord er et løfte som alltid innfris, de både gir kreditt og handler på kreditt og innbyr til respekt, nærmest ærefrykt. Å besøke deres hus, i en av deres mange middager og selskaper, er ikke noe som er alle forunt. Men bak den meget velfriserte fasaden, fins det flerfoldige motsetninger, utfordringer og rifter. Etter hvert som årene går, blir disse til sprekker og seinere til digre kløfter, og en polert fasade er ikke lenger mulig å opprettholde. Den krakelerer i takt med at menneskene tar stadig dårligere valg. Men det tar tid å komme dit, og forfatteren skildrer disse nærmest umerkelige glidningene med stor presisjon. 

Og dette med fasade er svært viktig i boka, for mye av teksten handler om hvordan en oppfattes av en sjøl og sine nærmeste, hvordan en vil bli oppfatta utad og hvordan en faktisk oppfattes av andre. Av og til er det store sprik! Leseren sitter så igjen med sin oppfatning av det hele, og kan pusle sammen helheten og se disse bittesmå trappetrinnene. Hele familien Buddenbrooks har vært vant til at den sosiale trappa går oppover, de tar det nærmest som en selvfølge, og de merker det ikke med en gang når det begynner å gå nedover. Det er små ting, hele veien, som hvem de er på hils med på gata, hvor mange tjenere de har, hvor mange retter de kan servere i et selskap, hvor omfattende julefeiringa er, hvor mange rom de har råd til å varme opp og så videre. Hver for seg sier ikke disse eksemplene så mye. Men til sammen sier det veldig mye om hvilken sosiale klasse de tilhører, og hvorfor. Og dette klasseperspektivet er det viktig å ha med seg inn i teksten.

Boka er svært velkjent, har solgt ekstremt godt og blei trukket fram av Svenska Akademien da Thomas Mann i 1929 mottok Nobelprisen i litteratur. Det er veldig uvanlig til å være en debutroman! Bare ved å søke på tittelen på nettet, kan en få mange handlingsreferater. Jeg skal derfor ikke begi meg inn på så mye av det nå. Det jeg vil framheve, er hvor lett dette er å lese! Fire generasjoner høres kanskje forvirrende ut, men er det ikke. Vi kommer inn i boka når generasjon nummer én (Johann og kona Antoinette) er godt voksne, og vi følger deres voksne barn, generasjon to (sønnen Johann og kona Elisabeth), og deres tre barn (Thomas, Christian og Antonie), som er generasjon tre og små barn når boka begynner. Deres barn igjen er generasjon nummer fire. I tillegg har boka naturligvis et stort persongalleri, men det er aldri kaotisk eller vanskelig å henge med. Teksten flyter, er interessant og engasjerende, og er full av historisk korrekte detaljer. 

Og det at det historiske er så tydelig på plass, både når det gjelder bybildet, gater og hus, eksteriør og interiør, kommer av at Mann sjøl vokste opp i den tyske handelsbyen Lübeck, der han var nest eldste sønn i en velstående og velkjent kjøpmannsfamilie. Han bruker mange av sine egne erfaringer og store deler av sin egen familiehistorie i romanen Buddenbrooks. For eksempel sies det at relasjonen mellom Hanno og faren er basert på Manns forhold til sin egen far, Thomas, og at mange av innbyggerne i Lübeck var modeller for personene vi møter i Buddenbrooks. Da Mann var 18 år, døde faren hans brått. Derfor er det god grunn til å tro at Mann også erfarte deler av et slikt sosialt fall som han skildrer og viser fram gjennom romanen. 

For hvor mye kan egentlig skje på fire generasjoner? Ekstremt mye, om vi skal tro Thomas Mann. Og hvordan kan en hel familie, ei ætt, ramle fra pidestallen og ned i søla, fra alt til ingenting, fra konsul og senator til fattiglem og tyfussmitta? Jo, gjennom ei lang rekke tilfeldigheter, være seg feilslåtte avtaler, ukloke satsninger, lav avkastning, uflaks, dårlige ekteskap, svindel og bedrag, og gjennom synder som grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri og hovmod. Det siste er svært viktig. Flere av familiemedlemmene hever seg konsekvent over alle andre, nærmest helt uten grunn, og det er til tider pinlig å lese om. Særlig ille her er Tony, altså datteren Antonie i generasjon nummer tre. Vi følger henne og søsknene gjennom hele boka, og der brødrene kan skilte med hver sin tydelige utvikling, forblir Tony på mange måter et barn gjennom hele boka. Det sier mye om hvordan hun er oppdratt, og hvilke krav som ikke stilles til en konsuldatter, hvis formål er et godt gifte og å sikre arvinger. 

 

Buddenbrooks er et svært gjennomført og helstøpt verk skrevet i tredjeperson. Språket er nydelig, variert og glidende, og spenninga i teksten ligger aldri i hva som skjer, men hvordan det skjer, og hvordan dynamikken mellom personene utvikler seg og trekker historia videre. Thomas Mann bruker pauser effektivt, både i form av tankestreker og prikker, som - og ... . Det gjør at teksten er lettere enn jeg forventa, og at leseren får luft i det som ellers kunne vært et nokså massivt verk. For 572 sider fordelt på elleve deler, kunne fort blitt tett og intenst. Med bevisste pauser og tilstrekkelig med luft, blir det mangslungent, sammensatt, levende, rørende og oppriktig. 

Min utgave er utgitt av Bokklubben, oversatt av Per Svein Paulsen (1928-2013) i 2005 og har et kjempefint innledende essay av Helge Jordheim (f. 1971), der både boka og Mann blir satt inn i en tydelig kontekst. Jordheim gjør også rede for sentrale begreper, som borgerlighet og dannelse, og betydninga av disse. På mange måter skulle jeg ønske essayet var et etterord framfor et forord, slik at ikke leseren fikk så mange føringer. På andre måter er jeg veldig glad for kunnskapen Jordheim formidler og for knaggene han gir meg på vei inn i et av vår tids viktigste og fineste verk.

Sommerøya

Nå som det er skikkelig sommer i store deler av landet, passer det godt å dele dette diktet.

*

Hav og himmel kinn mot kinn.

Motortøff og sønnavind.

Måkereir og terneskrik.

Hvite hus i hver en vik.

Sjøsprøyt over glatte skjær.

Ingen lekser. Ingen klær.

Men vet du hva det beste er?

Jo, hele øya full av

svarte,

søte,

store,

bjørnebær!

*

"Sommerøya" er skrevet av lyriker Inger Hagerup (1905-1985). Diktet blei opprinnelig utgitt som en del av ei lesebok for småskolen av Thorbjørn Egner (1912-1990) i 1957. Diktet kan en også finne i Inger Hagerups Samlede dikt fra 1976. Og jeg er sikkert ikke den eneste som ikke kan la være å høre melodien når jeg leser diktet! Melodien er skrevet av Finn Kalvik (f. 1947), og blei først utgitt på albumet Lille Persille fra 1986. For min del er både diktet og sangen en herlig kombinasjon av bekymringsfrie barndomsminner og ei lun, god sommerstemning. God sommer!