Arr

Bildekilde: Bokelskere

Jónas har mista alt. Mora er på gamlehjem og bare surrer, og er mer opptatt av å derivere og å ramse opp den nordiske kongerekka enn å lytte til sønnen sin. Dattera, som han akkurat har fått vite ikke er hans datter likevel, har flytta ut og lever sitt eget liv som student. Og kona har fått nok og er borte for lengst, for Jónas bare svarte henne med det hun spurte om, sa hun. Alle tre heter Gudrún. Og alle tre har vært definerende for Jónas. Men nå?

Nå er Jónas Ebeneser snart 49 år. Han har ikke vært intim med noen på over åtte år. Tilværelsen er ei lang rekke av gjentakende hendelser som verken er spennende eller stimulerende. Hans nærmeste venn er naboen Svanur, som stadig holder på med noe rart utafor huset sitt, gjerne med bilen, men som også baker, som har hatt skiveprolapsoperasjon og viser fram arret, og som har jaktgevær. Jónas søker og leiter etter at livet skal bety noe igjen. Han går til Tryggvis Tattoostudio og tatoverer ei hvit vannlilje på brystet. Datteren, eller hun som var datteren, heter nemlig Gudrún Vatnalilja, og kalles ofte bare for Vatnalilja. Videre selger han aksjene sine og fører over pengene til henne. Han rydder leiligheten, sørger for at alt er i orden, tar til og med ei runde i boden i kjelleren og finner da igjen noen gamle notatbøker. Livet er jammen noe helt annerledes nå enn da, ser han, da han blar raskt igjennom. Han bestemmer seg for å reise langt bort, vekk fra Island. Der kan han avslutte livet uten å risikere at Vatnalilja finner han. For svært lite gir mening, og Jónas lurer på om han bare skal gi opp alt sammen. 

Slik har det seg at en middelaldrende, midtlivskriseprega, deprimert, enslig, introvert, men nevenyttig islandsk mann med ei tilfeldig verktøysamling, oppladbar drill og ei gammal notatbok som bagasje reiser av sted til et krigsherja land, et sted der ingenting gir mening, men der menneskene må skape mening likevel, for livet går jo videre uansett om det er krig eller fred. I det landet, langt unna, kan han, på Hotel Silence, drevet av et ungt søskenpar, avslutte livet i rolige former. Det er i alle fall det han har planlagt. Han gir seg sjøl ei uke.

Men først må han rense røra, så dusjen fungerer. Og justere litt på lampa, og ledninga, slik at han får lys i nattbordslampa. Og feste ei skapdør. Og hjelpe nevnte søskenpar med noen småting på hotellet. Og der, gradvis, mellom veggen der folk blei skutt og gatehjørnet der en ikke kan gå på grunn av faren for miner, forbi den eneste åpne restauranten hvis innehaver alltid skal snakke, og helt ned til et forlatt og ødelagt hus som noen kvinner forsøker å få satt i stand så de kan bo der, der begynner livet så smått å gi mening likevel. For det er mye arbeid som må gjøres på hotellet. Og i restauranten. Og i kvinnehjemmet. 

Og derfor er det der, på Hotel Silence, i et ukjent land som jeg oppfatter som et sted på Balkan, vi finner Jónas i romanen Arr fra 2016 (norsk utgave ved Tone Myklebost (f. 1954) i 2018) av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir (f. 1958). Geografisk sett er han langt unna utgangspunktet Island, slik som hovedpersonen i Stiklingen. Men forflytninga er nødvendig for å skape ei endring. Og når du opplever mestring, at du er verdt noe, at noen trenger deg, forventer deg, regner med deg, når du finner samhold og tar del i et fellesskap, når noen takker og du ser at andre blir glade for den innsatsen du legger ned i et prosjekt, ja, da er det vanskelig å holde på depresjon og sjølmordstanker og mindreverdighetskomplekser. Sjølsagt går det ikke over fra en dag til en annen, men i boka skildres denne glidninga som ei gradvis og kun delvis bevisst endring. Vi som lesere ser og forstår, mens Jónas fortsatt holder fast ved sin plan om å ta livet sitt. Han må bare hjelpe søsknene litt mer først.

Landet Jónas er i, setter alt i ytterligere perspektiv: Han kommer fra et velstående liv på Island og har på mange måter et luksusproblem. Han trengs ikke, og han har ingenting å ta seg til. Eller han kan gjøre hva han vil. For noen er denne friheten helt nødvendig, for andre er den et stengsel - verden blir for stor og mulighetene blir for mange. Jónas er på mange måter i siste kategori, slik jeg leser han. I tillegg er han nummen av sorg og ulykkelighet fordi livet er noe annet enn det han forventa at livet skulle være. Han mangler i begynnelsen initiativ og gjennomføringsevne, og da er det lett å bare bli sittende i leiligheten han så grundig har pussa opp i flere vendinger etter fruas ønsker. Det er lett å bare bli i det, og ikke ta tak. Men så reiser han, og der, på Hotel Silence og i landsbyen rundt, er det etterspørsel etter alt, være seg arbeidskraft, utstyr, verktøy, ideer, kunnskap og kompetanse. Alt må bygges opp igjen, rom for rom, bit for bit, og det er det meningsfullt å være med på. Og mens Jónas bygger og reparerer og ordner og setter i stand rommene på hotellet, småtingene på restauranten og vinduene og rørene i kvinnehjemmet, så faller også noe på plass inni han sjøl. Symbolikken er enkel og tilgjengelig, men veldig fin.

Samtidig med Jónas' geografiske forflytning og hans egen indre reise fra å ville ta sitt eget liv til å åpne seg for et annerledes liv, foretas det også ei reise bakover i tid, til en annen Jónas. Det er her de gamle notatbøkene kommer inn. Vi får sitert deler av disse bøkene, og er med Jónas mens han leser. Det var i de dager han var ung og bekymringsløs, den perioden da han mista faren, hadde draget på jentene, var student og blei far - mens han fortsatt vokste opp, som det står i romanen. Dette er også med på å sette alt i perspektiv for Jónas, og han blir kjent med seg sjøl på nytt. 

Vi som leser får også se flere fasetter av det som virker å være en vanlig og kanskje litt kjedelig mann, og det er bra å se at det er mer her, Jónas er mer enn han som lurer på om han skal spørre om å få låne jaktgeværet til Svanur, eller om det da er litt for tydelig hva han har i tankene. Han er mer enn oppussing og rydding, han er også en med ønsker, drømmer og ambisjoner, men han valgte ei kvinne og et familieliv, han valgte de tre Gudrúnene, og han skjønner ikke helt hva som har gått galt sida de alle tre har forlatt han. Han har jo gjort alt for nettopp de tre!

Auður Ava Ólafsdóttir har med Arr skrevet ei lavmælt bok om et stort og vanskelig tema. Hun har satt ord på det som for mange er vanskelig å si, og gitt utenforstående en fin inngang til og innsikt i noe som både er komplisert og skjørt. Det at Jónas er så vanlig, er en styrke. Han er lett å relatere til, for nesten alle kjenner vel en sånn fyr, en stille og litt kjedelig kar, som alltid er hyggelig, som er lett å spørre, som ofte stiller opp, men som ikke snakker noe særlig om seg sjøl eller om at han er ensom og trist. Det kan fort bli litt stille i samtalen, kanskje en pinlig taushet, rett og slett fordi han ikke tør å si noe, eller ikke vil si noe. Jónas forteller bare mora si om hvordan han har det, og hun er ikke i stand til å verken forstå eller å hjelpe han. Hun fokuserer bare på at han i alle fall har hår.

Men sjøl om hovedtemaet er vanskelig, og situasjonen til Jónas er nitrist, er ikke boka det samme. Teksten er lett og tilgjengelig uten å være overfladisk. Det er rett og slett ei bok som veldig mange kan lese, og ha utbytte av. Og språket til Auður Ava Ólafsdóttir er helt nydelig i denne romanen også. Hun evner å være enkel og poetisk på samme tid, bruker effektive og gjennomarbeida kontraster hele veien (som fysisk smerte og psykisk smerte, en nasjons lidelse og en enkeltpersons utfordringer, synlige og usynlige arr og så videre), har sansen for underfundige kapitteloverskrifter og kombinerer her språkinnlæring, litt surrealistiske replikker og turistvirksomhet med å skildre to mennesker som gradvis nærmer seg hverandre (altså noe vakkert) i nokså dystre omgivelser (et krigsherja land). Og framfor å fokusere kun på det mørke, bruker forfatteren humor, særlig i replikkene, som veldig ofte spriker fra handlinger og situasjoner, slik at resultatet blir tragikomisk. Menneskene Jónas møter underveis er på ulike måter nokså underlige, og har hver sine oppheng. Jónas havner i ei rekke snodige situasjoner, blant annet med tanke på en mosaikkvegg. Dette utfordrer han, på alle mulige måter, for han kan jo ikke trylle, sjøl om han har en oppladbar drill. Men han går fra å være nesten fullstendig nummen og apatisk, til å søke løsninger og ville bidra.

Både på grunn av disse tragikomiske situasjonene og hovedtemaet i romanen, fikk jeg assosiasjoner til Kollektivt selvmord av den finske forfatteren Arto Paasilinna (1942-2018) underveis. Men Paasilinnas roman er ei brei folkelivsskildring - overdreven, lettbeint og ganske så usannsynlig, sjøl om den også er sjarmerende og vittig. I Arr finner en kontraster hele veien, blant annet mellom ro og uro, det er mer dybde under den enkle overflata, det er psykologisk innsikt, karakterbygging og ikke minst utvikling. Det gjør at Arr er langt mer lesverdig, og ei bok som blir hos leseren i lang tid etter at den er ferdiglest.

Tre vegar til havet

Bilete: Bokelskere

Ein norsk forfattar eg har fulgt over fleire år, er romsdaling Brit Bildøen (f. 1962). Ho debuterte allereie i 1991 med ei diktsamling kalla Bilde av menn. Ho fekk eit lite gjennombrot med romanen Tvillingfeber i 1998 som vart nominert til Brageprisen, medan romanen Alt som er frå 2004 stadfesta plassen hennar som ein viktig samtidsforfattar i Noreg. Alt som er var også den første boka frå Samlaget som vart kjøpt inn til Bokklubben Nye Bøker.

Så langt har eg to favorittar hjå Bildøen. Den eine er ei samling med essays frå 2009, kalla Litterær salong. Her trekkjer Bildøen fram ti kvinnelege forfattarar - somme nokså ukjende for lesarar i Noreg. Essaya er fine inngangar inn i ukjende, gløymde eller ignorerte forfattarskap, der Bildøen skildrar både den skrivende kvinna og kva ho skriv. Den andre boka eg likar godt, er romanen Adam Hiorths veg frå 2011. Her følgjer vi miljøvernar og idealist Jon Utskott på ei lang reise gjennom landet. Med seg har han ein ung dokumentarfilmskapar. Romanen har tydelege intertekstuelle referansar til Don Quijote og er ei ganske humoristisk bok. 

Boka eg har lese no, er romanen Tre vegar til havet frå 2018. Ho er ei lita bok, på berre 156 sider. Romanen er delt i tre, der lesaren vekselvis følgjer kapittel med overskriftane "Eksilet", "Staten" og "Kroppen". Kvar del har ei stemme, ei kvinne, ei forteljing, eit tidsplan og ein indre kronologi. Vekslingane er ikkje forvirrande, men av di dei er hyppige, vart det litt mykje i byrjinga. Lesaren vart knapt kjend med ei stemme før vekslinga kom. 

I starten kunne det også sjå ut som om desse tre forteljingane og deira tilhøyrande kvinnelege hovudpersonar ikkje hadde så mykje med kvarandre å gjere. Men det har dei. Dei hengjer nøye saman, utan at eg skal seie på kva måte. Eit slik grep er eit godt val i denne teksta, som, om ho hadde vorten skriven kronologisk, hadde vorte mykje meir ordinær, og diverre truleg føreseieleg og flat. Å skrive i slike tilsynelatande fragmentariske kapittel skapar spenning og variasjon i det som eigentleg er ei nokså ordinær historie. 

Og ordinære historiar er heilt i orden. Det er dei det er flest av, og lesarane trengjer at dei finst. Men denne historia var, for meg, vanskeleg å lesa utan å knytte den opp mot forfattaren sjølv. Og det vart eit reelt problem medan eg las. Tematikken vart ikkje universell, men knytt opp til forfattaren. For eg veit, av di eg har fulgt Bildøen ei god stund, at ho og mannen ikkje har fått eigne barn. Dei har freista å adoptere, venta på eit barn, håpa på eit barn - utan å få eit barn. Og ho har snakka offentleg om desse utfordringane fleire gongar, mellom anna i kronikken Nesten mamma. Ho er også ærleg med at ho nyttar eigne erfaringar i denne boka. 

For meg vert det diverre litt for tett på. Eg ønskjer ikkje å vite slike personlege og private detaljar om forfattarane eg les bøker av. I alle fall ikkje om norske forfattarar - landet er såpass lite, at dette er folk eg møter innimellom. Det er litt som å møte på ein ekskjærast og hugse korleis han eller ho såg ut naken. Det er kleint. For all del, eg forstår kvifor forfattarar nyttar eigne erfaringar, og at det er godt å skrive om det ein kan. Skrivinga kan også vera ein slags terapi. Men samstundes kan dei ikkje gløyme mottakarsida. 

Tre vegar til havet er, om ein kan sjå bort ifrå det private, ein fin og ganske stille roman om å finne seg sjølv som kvinne, om å akseptera at ein draum ikkje alltid kan verte røynd, og om å skapa seg eit eige liv etter ei krise. Men heilt stille er romanen likevel ikkje. Det er mange og store kjensler som vert skildra; somme stunder frustrasjon, det er sterk, hulkande sorg, nokre gonger raseri, det er apati og sår maktesløyse og innimellom ein liten dose galskap. Og det heile er stramt komponert, godt strukturert og sårt formidla. Det er nesten så det er litt for stramt til at ein kan tru på det - det er eigentleg litt for litterært.

Koke bjørn

Bildekilde: Bokelskere

Det er sommeren 1852. Vi befinner oss i bygda Kengis, langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius (1800-1861) og den unge samegutten Jussi kombinerer blant annet kritisk tenkning, logikk, prostegjerning og naturstudier når de er på sine mange vandringer rundt i egnen. En dag er det ei lokal seterjente som blir borte. Familien leiter, men uten hell. Prosten påkalles, og Jussi, som er vår folkaliseringsinstans i størstedelen av boka, følger med, slik han alltid gjør. Sammen med prosten går han i gang med å granske stedet jenta sist blei sett. De gjør andre funn enn familien, og følger andre spor. Og de lar seg ikke skremme av de lange kloremerkene på trestammene. Bjørn, sier de som bor i nærheten. Hm, sier prosten. Det bærer ut i myra - til ei løe. Der finner de blod i halmen og en liten stilk med kantlyng mellom de gule stråene. Lyng, som slettes ikke vokser i Kengis. Hvordan har den stilken kommet seg inn i løa? Like etter finner prosten og Jussi kroppen til den unge jenta dytta langt ned i myra med en staur. Bjørn, sier du?

Ja, den uinteresserte, sjølsentrerte og alkoholiserte lensmannen mener det er bjørnen som har vært på ferde. En diger, mannevond og brutal bjørn har slått i hjel ungjenta, sier han, og dytta henne langt ned i myra. Med en staur? lurer prosten. Men lensmannen hører ikke. Ikke lokalbefolkninga heller. De rister på hodet og gjør seg klare for å gå på bjørnejakt. Og slik blir det. De finner en bjørn, ei binne, og de dreper den på brutalt vis, pluss de to ungene hennes. Og når en kunstner, som tilfeldigvis også er i traktene, finner ut at et bjørnedrap i grunn er et godt motiv, må de rigge til ei skikkelig slagscene. Oppå der legges diverse kunstneriske friheter, og etterpå blir bjørnen flådd, partert og kokt. Og slik vokser bjørnedrapet seg stort, mens drapet på jenta blir lite. Og slik kunne det forblitt, om det ikke hadde vært for at enda ei jente blir borte. Noe er på ferde i Kengis, og det er ikke en bjørn. Det veit både prosten og Jussi.

Og leseren veit det også. Det er slettes ikke noen bjørn som tar med seg ungjenter inn i løer for å deretter trøkke dem ned i myra. Men hvem det er, veit vi ikke. Spora er mange og spredte, fra kantlyng, blod og kloremerker på trestammene, til nedsunket halm, kanskje i form av en kropp, en bukett med hårstrå, fotspor bak trærne langs veikanten og noe som er skrapa av med kniv, kanskje fra en blyant? Videre kompliseres det hele av at ei tredje jente blir borte, og en mann dør, i ei hytte som er låst innafra. Men hva henger sammen med hva? Og hvilken rekkefølge er riktig? Og hva med den jenta som overlever, men som tar livet sitt etterpå - hva har egentlig skjedd der? Og hva med Maria, som Jussi er så glad i? Er hun i fare? 

Sammen med Jussi og prosten blir vi med på ei intens etterforskning av hendelsene i Kengis - ei etterforskning som må gjøres mest mulig i hemmelighet. I tillegg til å ta i bruk nye metoder som fotografier og fingeravtrykk, opplever prosten og Jussi at etterforskninga også splitter, utfordrer, skaper uvennskap og krever sitt fra prosten, og nesten tar livet av Jussi. Vi peiler oss inn på flere ulike gjerningspersoner etter hvert som vi leser, og både den ene og den andre teorien, bortsett fra bjørneteorien, framstår som sannsynlige. Likevel veit vi, rett og slett fordi det fortsatt er en del igjen av boka, at løsninga ikke er den riktige. Det er flere menn i bygda som har noe i mot prosten, og flertallet holder med lensmannen, rett og slett fordi han er ei brutal bølle. Derfor fortsetter vi å nøste og spekulere sammen med prosten og Jussi, helt til bokas siste side.

Forfatter Per Mikael Niemi (f. 1959) er fra Pajala i Nord-Sverige, i omtrentlig samme egn som denne romanen utspiller seg. Han debuterte i 1988 med ei diktsamling, og fikk sitt store gjennombrudd i år 2000 med romanen Populærmusikk fra Vittula, som langt på vei er ei oppvekstskildring. Med utgivelsen Koke bjørn (på svensk i 2017, på norsk ved Erik Krogstad (f. 1949) i 2019) er sjangeren historisk roman, og Niemi blander sammen fakta og fiksjon når prost Lars Levi Læstadius og samegutten Jussi snakker om vekkelsen og sameopprør i Nord-Norge på den ene sida og oppklarer forbrytelser og kjemper mot udanna overmakt på den andre.

Boka er utgitt som en roman, men er like spennende og intens som en kriminalroman. Den har alle ingredienser som trengs - som drap, voldshendelser, falske spor, undersøkelser, oppklaringer, ulike bevis, fengsling, rettssak og dom. Men samtidig er boka så innmari mye mer, med alle sine hemmeligheter. I tillegg er det juging, lureri, forelskelse, forførelse og misforståelser, det er naturstudier, skildringer av vandringer, kirkelig praksis og Jussis bakgrunn, det er variasjoner i språk, tro og kultur i skjæringspunktet mellom det svenske, det finske og det samiske, og ikke minst vekkelsen, som skaper et historisk sus i teksten. Det gjør at bakteppet er svært rikt og interessant, og at boka ikke bare drives framover av den ytre spenninga. Alle skildringene, av mennesker og hendelser, er med på å nyansere, fargelegge og tydeliggjøre, og det at vi er så tett på Jussi og alt som skjer med han, gir boka psykologisk dybde. 

Men først og fremst er dette ei bok som er utrolig godt skrevet. Den er velkomponert og solid, og elementene er godt balansert opp mot hverandre. I kapitlene veksles det mellom Jussis bakgrunn, dagligliv med prosten, arbeidet med saken og skildringer av det som skjer i området. Boka har videre et stort ordtilfang, og Niemi karakteriserer blant annet gjennom replikkvekslingene. For eksempel er lensmannen folkelig og rå i målet, lensmannsdrengen fniser og hermer etter lensmannen, de lokale bøndene er ofte fåmælte og bruker dialektord, prosten er dannet og veltalende, Jussi er tilbaketrukket, undrende og mye mer taus, men konkret. Jussi har et rikt indre liv, der han øver seg på å sette ord på følelser og opplevelser både muntlig og skriftlig. For han betyr språket så mye mer enn at det bare er et praktisk verktøy. 

Niemi holder seg som sagt stort sett til Jussi som folkaliseringsinstans, og Jussi er en sympatisk og ydmyk hovedperson. Men det er også kapitler der Niemi bruker en allvitende forteller, uten at disse vekslingene lugger for leseren. Alle skildringene av og scenene med Lars Levi Læstadius, og det at vi kommer svært tett på han, prostearbeidet, arbeidet med vekkelsen og oppklaringa av de brutale hendelsene i Kengis, gjør at han også framstår som en hovedperson, sammen med Jussi. Og dette tospannet fungerer svært godt - læremesteren og læregutten.

Romanen er rå og brutal, men uten at forfatteren velter seg i forferdelighetene. De er bare en del av skildringene, av livet. For det er mye i boka som slettes ikke går bra, og da tenker jeg ikke bare på de døde kroppene. 1850-åra var ei krevende tid for mange, og de aller fleste i lokalsamfunnet er avhengige av at avlinga ikke slår feil, at barna lever opp, at redskapene kan brukes år etter år og at de holder seg inne med lensmannen. Det er ikke nødvendigvis nød, men ikke velstand heller. Det gjenspeiles når ressursene fordeles. Bakerst i køen kommer hele tida de fattigste, de usleste, samene. Slik peker Niemi på hvordan samer kunne bli og blei behandla på 1850-tallet. Det er undertrykkelse satt i system, der til og med lensmannen rakker ned på Jussi, kun fordi han er same. Slik sett er prosten en modig mann, som tar til seg en samegutt og behandler han som sin egen. Prosten lærer Jussi å lese, lærer han om kristendommen, lærer han alt han sjøl kan og veit. Det er et uvanlig valg, som prosten får kritikk for mange ganger i løpet av boka. Men gang på gang står han i det, og viser seg som karakterfast, sympatisk og varm. Det samme gjelder i alle hans undersøkelser, og i arbeidet med ulike metoder med tanke på rettssaken.

Og en slik læremester skaper varig endring i Jussi, og setter djupe spor. Det gjør at Jussi tar noen valg i forhold til søstera si, som han er utrolig glad i, og i forhold til Maria, som han er villig til å gjøre alt for, og i forhold til alle de fæle og ekle menneskene han møter på sin vei. Jussi har alltid håp, Jussi tilgir og vil alltid videre. Slik blir romanen også sår og vakker, og det gjør at vi som leser, ikke kun kjenner på avmakt og tragedie. Her er det så utrolig mye mer, og i sum blir det en helt suveren leseropplevelse. 

Doktor Moreaus øy

Bildekilde: Bokelskere

Et skip legger fra kai i Chile i januar 1887. Ti dager seinere, den 01. februar 1887, kolliderer skipet med vrakgods, og blir så søkk borte. Med skipet forsvinner også nesten alle menneskene om bord. Sju stykker dukker opp atten dager etter forliset. Elleve måneder og fire dager seinere dukker det opp én overlevende til. Og det han har å fortelle er så underlig at folk tror han er fullstendig sprø. Denne mannen er min onkel, skriver Charles Edward Prendick. Og dette er hans historie.

Ja, slik åpner rammefortellinga i science fiction-romanen Doktor Moreaus øy fra 1896, skrevet av den britiske forfatteren Herbert George Wells (1866-1946). Her tas vi med ut på havet, gjennom et forlis, det er åtte døgn på havet i en lettbåt hvor drikkevannet tar slutt allerede på dag fire. Etter et brått basketak går to av tre i havet, og det er bare én igjen. Usikker på hvor lenge han kommer til å leve, driver han videre, uten mat, uten vann, med steikende sol og blankt hav, helt aleine i ei lita jolle. Minuttene er som timer, og hele tida kan han ikke la være å tenke på døden, døden som snart kommer, han er overbevist om at han er død, der han duver på det store havet, helt aleine. Han er ikke ved sine fulle fem når han, som ved et lykketreff, blir oppdaga av ei skute. Slik er første kapittel; vi er så vidt i gang, og vi har blitt kjent med onkelen til Charles, Edward Prendick.

Svært kort fortalt handler dette om Prendicks opplevelser på ei øy langt unna det som er hans referanse for sivilisasjonen: London. Men London, og sivilisasjonen, har aldri vært fjernere. På øya, som kalles doktor Moreaus øy, er ingenting som det skal være. Skuta som oppdager Prendick har med seg flere dyr, blant annet en panter. Og både på skuta og da skuta blir lossa av, er det mange menneskelignende vesener i bandasjer som framstår som svært merkelige. Men Prendick kan ikke være helt sikker på det han observerer - tida på skuta tilbringer han i en feberrus der det lenge er usikkert på om han i det hele tatt kommer til å overleve. Når skuta først skal losses av, vil de ikke ha Prendick med inn til øya. Men Prendick vil gjøre alt, absolutt alt, for å unngå å være på havet noe lengre. Havet har han fått nok av! Det er tydelig at han ikke er velkommen på øya, og at han voktes på. Når dørene låses, får vi følelsen av at han er en slags fange. I tillegg blir det tidlig klart at øya, og menneskene der, huser mange hemmeligheter.

Det tar tid før vi får møte doktor Moreau, og lengre tid før vi får vite bakgrunnshistoria hans. Men når vi først har kommet så langt, har allerede Prendick gjort noen egne oppdagelser. Han har blant annet møtt på noen i skogen, noen underlige skapninger som han aldri har sett før. De oppfører seg veldig uvant. Noen snakker, andre ikke, de beveger seg stivt og rart, både naturlig og kunstig på samme tid. Om de ser han, stirrer de, særlig på hendene hans. Han finner også døde kaniner. Skapningene minner om mennesker, men også om dyr, og kalles etter hvert Dyremenneskene. Prendick hører videre mange skumle og uvante lyder, særlig fra doktor Moreaus laboratorium. Prendick er helt sikker på at panteren er der inne, og at det er den som hyler av smerte når doktoren utfører sine eksperimenter. Og så blir alt mye, mye verre.

Da Wells utga romanen i 1896, blei den kalt en science fiction-roman. Men i dag, med en teknologi som har skutt fart på måter vi knapt kan begripe, hvor det utføres dyreforsøk og eksperimenter om hverandre etter mer eller mindre gode etiske prinsipper, hvor genspleising og genmanipulering ikke lenger er fremmedord, hvor prøverørsbarn er blitt normalt og hvor sauen Dolly ikke bare har blitt født, men også dødd - i dag er ikke dette en science fiction-roman. I dag er dette langt på vei en realitet. Vi har kanskje ikke forskere og leger som gjør akkurat det doktor Moreau gjør, men vi er i nærheten når vi transplanterer dyreorganer over i mennesker, når vi avler fram bestemte egenskaper hos dyr for å skape et bedre dyr som vi igjen skal bruke eller kose med, når vi bortimot bestiller babyer etter egne kravspesifikasjoner og når vi griper inn i det magiske skaperverket og filtrerer ut, endrer, opererer, fjerner. Det er ikke rart hovedpersonen kjenner seg uvel, for det gjør leseren også.

Boka er viktig nettopp fordi Wells, gjennom skildringene av doktor Moreaus handlinger, gjennom øysamfunnet (om det kan kalles det), gjennom møtene med Dyremenneskene og gjennom Prendicks opplevelser med ulike skapninger i skogen, gjennom alt som skjer - stiller ekstremt viktige spørsmål som appellerer til alle mennesker: Hvor mye menneskelighet og empati er det greit å ofre i forskningas navn? Skal menneskene heve seg over alle andre arter, og bruke disse artene akkurat slik vi vil? Er det greit - eller lov - å med viten og vilje utsette andre levende vesener for smerte og fare? Og videre inn i det som er aktuelt i dag; skal vi ha anledning til å "designe" våre egne kjæledyr og våre egne barn? Hvilke spørsmål en som leser opplever er viktigst, er avhengig av leserens perspektiv og sympati. 

Doktor Moreaus øy er en høyst ubehagelig roman, og ikke bare for hovedpersonen. Sjøl om vi veit det går bra "til slutt", i form av at rammefortellinga har røpa at Prendick kommer tilbake til sivilisasjonen allerede på side fem, aner vi ikke på hvilken måte, og til hvilken pris. Hvilke konsekvenser har det hatt for Prendick, som menneske, å være på øya? På samme måte møter leseren seg sjøl i døra underveis, og kan ikke la være å ta det innover seg. Hva kan vi gjøre for at vi, som samfunn, ikke kommer dit, til Moreaus øy? De som sier at det nå er alt for seint, er inne på noe. Men det er samtidig en ganske frekk ansvarsfraskrivelse. Bare fordi noe har gått helt skeis og hatt uante konsekvenser, betyr det ikke at vi kan la være å ta ansvar, rydde opp og forsøke litt bedre neste gang - kloke av skade.

Men da må en ha i alle fall litt moral på plass. Slik er det interessant å se nærmere på de tre mennene som er de viktigste i denne historia. Prendick har et tydelig moralsk kompass. Han får et fysisk ubehag av å være vitne til det som skjer på øya, og han gjør ikke det han gjør før han faktisk er tvunget til det. Moreau har på mange måter ofra menneskeligheten sin for vitenskapen. Han skildres uten kvaler, uten skrupler, og hensyntar ikke det som er så innlysende for leseren. Han skaper sitt eget samfunn der han er gud, og hans ord er lov, noe vi veit, fra mange reelle historiske eksempler, er svært farlig. Til slutt har vi Montgomery, som befinner seg på midten. Han forstår Moreaus prosjekt, men liker det ikke. Han hjelper til, men vil ikke utøve. Han tilbringer kveldene med å drikke seg dritings, kanskje aller mest for å glemme det han har lært seg til å leve med. Og det vitner jo om at han har jevnt over ganske dårlig samvittighet.

Så er det også Montgomery som er den mest interessante for meg. Prendick får sitt livs heisatur, og preges naturligvis av det, men han velger ikke å tre inn i dette på samme måte som Montgomery. Montgomery velger aktivt å være en del av dette øysamfunnet, hver dag han ikke reiser. Han ser hva som skjer med Dyremenneskene, og vender ryggen til. Han velger å bli, og låser seg fast i en nærmest umulig situasjon. Kommentarer, oppførsel og alkoholmisbruk viser oss en mann som pines. Han lager riktignok ikke så grufulle lyder som panteren, men han lider. Slik kontrasterer Wells fysisk og psykisk smerte på en effektiv måte. Kontraster blir det også når de "utdannede" engelskmennene settes opp mot de "udannede" Dyremenneskene. Skillelinjene mellom sivilisert og primitiv går ikke nødvendigvis på samme sted.

Doktor Moreaus øy er en klassiker som fortsatt har mye å si en moderne leser - flott oversatt av Knut Ofstad (f. 1957). Men vi skal nok ikke lese den som en science fiction-roman i dag. Til det er den alt for virkelig. 

Før plogen din over de dødes knokler

Bildekilde: Bokelskere

Det er vinter, det er kaldt, og snøen knitrer under skosålene. Frostrøyken står for hvert utpust og måneskinnet er glinsende og stille. I ei slik mørk natt blir naboen til Janina funnet død. Det er en plutselig og nesten helt uforklarlig hendelse. Riktignok var han sur og sær og ikke særlig grei med hunden sin, som Janina finner innelåst i skuret, tynn og sulten og redd. Men ellers var han en helt vanlig mann. Nabolaget er lite og spredt og består bare av Janina, den døde og en tredje nabo. Dødsfallet ser ut til å være et uhell. Å bli kvalt på et lite kjøttbein kan jo faktisk skje. Og bortsett fra at dyrene har luska rundt, virker alt som det pleier en kald vinter i Polen. 

Men når det neste liket dukker opp en tid etter, denne gangen utendørs, med hodet først ned i en brønn, og med massevis av rådyrspor rundt, blir Janina sikker på at det er en sammenheng. Dyrene er på en eller annen måte involvert, er de ikke? Kan de ha gjort noe? Det er nesten så hun kan se det for seg. Kanskje hele flokken stoppa bilen! Og lurte han ut! Så pressa de han bort mot brønnen, og dytta han nedi...? Når politiet ikke gjør det de skal, skjønner vår hovedperson og heltinne at hun må ta saken i egne hender. Om ikke annet for å bevise at dyrene har noe med dette å gjøre. De vil ta igjen!

Slik blir vi kjent med Janina Duszejko, ei middelaldrende dame som med vilje har bosatt seg nokså ruralt. Hun bor på et lite sted utafor ei lita bygd, der naboene er få og naturen er stor, vill og tilstedeværende. Hun har bakgrunn som broingeniør og engelsklærer, og jobber om vintrene som huspasser og vaktmester: Flere av husene i området er sommerhus for rike byfolk. Janina tar sine daglige runder for å sjekke at alt er greit med store og små bygg. Hun løfter på lemmer, tar i dørklinker, observerer vinterstormenes skader på skodder og takstein, får med seg hvor fuglene har rede og hvor flaggermusene flyr inn, hun ser etter om regnet trenger inn bak kledning og vindusruter, og hun ordner slik at alt repareres, hun holder hus og hager i orden, og lufter og åpner før eierne ankommer for sesongen. 

Og nettopp disse daglige rundene gjør at Janina har svært god oversikt over hva som skjer i området. Først gikk hun sammen med hundene sine, jentene sine. Etter at de brått blei borte, går hun aleine. Hun observerer naboer og landsbyboere der de går turer i skogen. Hun ser jegere og krypskyttere som sniker seg fram mellom kratt og stammer, hun blir kjent med insektforskere og er vitne til myndighetenes inngripen i naturen. Det er ikke alt hun tar like lett på, nei, faktisk blir hun svært forferda når noe galt skjer. Janina har en iboende sterk respekt for alt som lever på jorda, så sterk respekt at hun omtaler all natur og alle arter med stor forbokstav, som Vesener, Høysletten, Natten, Mårfamilien, Rev, Muldvarper, Rådyr, Hunder og så videre. Det er et enkelt og interessant grep som understreker hovedpersonens verdensanskuelse og moralske kompass.

Bland så inn heftige svingninger i vær og vind og skildringer av den polske landsbygda opp mot grensa til Tsjekkia over omtrent ett år, et knippe eksentriske mennesker, flere små og store uforklarlige hendelser, astrologi, William Blake, ulike dyr, en billeentusiast, det lokale jaktlaget, surpomper, sommergjester, engelskelever og Samuraien - og så har du en meget spesiell roman som mottok Bookerprisen i 2019 (forfatterens andre nominasjon), skrevet av den polske forfatteren Olga Tokarczuk (f. 1962), som også mottok Nobels litteraturpris i 2018.

Olga Tokarczuk har med Før plogen din over de dødes knokler (på polsk i 2009, på norsk ved Julia Wiedlocha (f. 1989) i 2019) skrevet en særegen og spennende roman - som ga meg noe helt anna enn forventa. Og det er så flott når det skjer! Jeg hadde nok forventninger om noe mer tradisjonelt, både når det kom til innhold, historie, tematikk og synsvinkel, men blei svært positivt overraska i det som var mitt første møte med Tokarczuk. Romanen har en solid og god struktur, og når en har lest hele boka, er det tydelig at absolutt ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Og jeg skal ikke nevne hvilke grep som benyttes, for det er så elegant utført at det rett og slett må oppleves.

Eller Janina må oppleves! Janina, som vi følger i førsteperson gjennom hele romanen, er en sammensatt og interessant hovedperson. Hun er intelligent, engasjert og handlekraftig, og hennes nærmeste venner er de rareste menneskene i landsbyen. Det er som om hun ser dem på en annen måte enn de øvrige landsbyboerne. Sammen er de en underlig gjeng, men de utfyller hverandre godt der de hver på sitt vis går imot flertallet. Janina er her den mest ekstreme - hun tar til og med til motmæle i full offentlighet i kirka, og hun går rett på soldater uten å tenke seg om. Hun ytrer seg slik hun vil, når hun vil, om det så koster henne en jobb. Hun går ikke med på å skulle holde seg innafor med noen bare fordi de har makt, eller være politisk korrekt bare fordi det er det som er moderne akkurat nå. Om det bryter med hennes egne overbevisninger, er det galt! Dette gjør at hun kalles sprø og gal av andre, men det bryr hun seg ikke om. Hvem skal ellers si ifra? Igjen over til det moralske kompasset: Noen må ta ansvar.

Janina har ikke bare en stor respekt for naturen, hun har også ei sterk interesse for astrologi. Hun setter opp og sjekker horoskoper og himmellegemene rett som det er, og hun mener å se klare sammenhenger der andre ikke ser noe som helst. Dette balanseres helt utsøkt av forfatteren, slik at det aldri blir latterlig, men snarere logisk, slik vi lærer å kjenne Janina. I tillegg gir astrologien gode frampek reint handlingsmessig, og det gir teksten ei overbygning. Janina gir også alle hun kjenner sine egne navn, navn hun synes passer bedre enn de navnene de allerede har. Ei kaller hun Mari Fingerbøl, jenta i bruktbutikken får navnet Godt nytt, mens en nabo kalles Duglaus, som jo er ganske morsomt på nynorsk. Det første liket kalte hun Store Fot. En Innvoll dukker også opp. Disse navnene kan også være en pekepinn for en systematisk leser. For fakta er at denne romanen, som er og inneholder svært mye, ytre sett drives framover fordi et mordmysterium må oppklares.

Og da er vi tilbake på dyrene, som er Janinas hovedmistenkte i denne sammenhengen, og som hun ønsker at landsbyboerne skal se, anerkjenne, respektere og leve sammen med, ikke på bekostning av, gjennom krypskyting, ulovlig oppdrett, utryddelse av sjeldne insekter med mer. Men kan dyrene virkelig stå bak dødsfall? Er det slik som Janina ser for seg, at dyrene samarbeider for å ta igjen på menneskene? Eller henger det hele sammen på en annen måte? Leseren blir med ned i kunnskap og materie, undersøkelser om natta og langs dyretråkk i skogen. Underveis er det mulig å snappe opp små hint, la seg begeistre av de fine skildringene eller underholdes av Janinas morsomme indre monolog.

Romanen overraska meg også gjennom å gi en del tekstlig mostand underveis. Motstanden ligger i flere lag, og gjelder både språk, stil og tone. Tokarczuk er en intellektuell forfatter som her skildrer ei kunnskapsrik og klok dame. Dette gjenspeiles i teksten, der Janinas stadige indre monolog hopper fra tema til tema, og fra det avanserte til det tilgjengelige. Nivåene og temaene vikler seg inn i hverandre, slik det er når en kan mye om noe og lite om noe annet. Det framstår som troverdig, men kan by på utfordringer for leseren! Språket støtter også oppunder dette, i tillegg til at stil og tone bærer med seg Janinas blikk; et snertent skråblikk som både observerer og utleverer lokalbefolkningas underlige tradisjoner, egne helseplager, naturens særegenheter, maktmenneskenes maktmisbruk og mye mer. Ordtilfanget er stort, og de språklige svingene er, likeså som de handlingsmessige, overraskende og uforutsigbare. 

Boka er ikke tung å lese, men teksten insisterer og tviholder på Janinas verdensbilde, og det er et så viktig premiss at en ikke kan lese boka uten å gå med på nettopp hennes versjon av sannheten. Det gjør at vi som leser stoler blindt på Janina og hennes vurderinger. Janina formulerer seg litt omstendelig fra tid til annen, og hennes bruk av stor forbokstav gjør lesinga noe hakkete. Men det er bra, for vi som leser trenger disse hakkene for å få med oss hva som egentlig foregår. Romanen er velkomponert og sammenhengende, og de ulike bestanddelene er pusla sammen til en god helhet, som utspiller seg over søtten kapitler. Alle innledes med et sitat av William Blake.

William Blake (1757-1827) er spennende element i romanen. Janina har en god venn i den yngre Dyzio, en tidligere elev, som oversetter Blake til polsk på fritida. På dagtid jobber han som IT-spesialist i politiet, men det er altså Blake som bringer Dyzio og Janina sammen. De strever med å gjenskape Blake på polsk (og oversetteren igjen til norsk), og diskuterer ord, mening, rytme, rim, tone, dobbeltheter og mye mer - til begges glede. Og jo mer leseren kan om Blake, jo større klangbunn får både diktene, sitatene og intertekstualiteten. For eksempel er tittelen på romanen, Før plogen din over de dødes knokler, også et sitat. Som mye annet fra Blake er det dystert, mystisk og romantisk, av og til på samme tid.

Men sjøl om det er både dystert og mystisk, og da ikke bare i partiene som omhandler Blake, er dette også ei veldig humoristisk bok. Janina er nemlig ei snurrig dame som ordlegger seg helt uten blygsel. For eksempel åpner romanen slik etter sitatet på side sju: Jeg er kommet i den alderen og dessuten i en slik tilstand hvor jeg alltid burde vaske føttene mine grundig før jeg legger meg, i tilfelle ambulansen henter meg om Natten. Og med det er også du i gang med å bli kjent med originalen Janina Duszejko. God fornøyelse!

Daga

Bilete: Bokelskere

Fleire gongar har det vore slik for meg, at dei bøkene som ikkje er mykje å sjå til, ofte gjev meg sterke leseropplevingar. Det gjeld til dømes Baugeids bok av Aina Villanger (f. 1979) - ei bok med ei utruleg keisam framside, men med eit utruleg originalt innhald. Og no, Daga av Sigmund Løvåsen (f. 1977). Ei forside som ikkje seier stort før ein har lese, men med ei tekst som inneheld så mykje.

Daga er eit skodespel. Det vart sett opp for fyrste gong i 2004, og kom som bok på Det Norske Samlaget same år. I stykket møter me ein gammal, blind mann som heiter Jon. Kvar dag trekkjer han av eit kalenderblad frå kalenderen sin. Bladet puttar han så i eit norgesglas. Norgesglasa, fulle av desse blada, fyller heile kjøkenet til Jon. Dei er alle stader, og Jon kan mest ikkje laga seg kaffi utan å slå borti eit glas eller to. Kvar dag kjem også kompisen Per på vitjing. Han har vore på sjøen i mange år, men ikkje no meir. No er desse dagane alt dei har. Begge ber med seg ei sorg over at livet ikkje vart kva dei håpa og trudde. Kan hende dei gjorde nokre feil? For no, no, er dei gamle og stusselege, og fyller dagane med å krangle og drikke. Dei har ikkje nokon andre. Dei ventar eigentleg berre på å døy.

Men nett i dag kjem det nokon. Nokon andre. Nokon som snur alle desse tomme dagane og dei fulle norgesglasa på hovudet. Ei ung kvinne kjem. Ho heiter Marianne og har med seg eit lite barn. Og dei to, nett som dei to gamle, har ingen andre. Ho og barnet, sonen Uno, er heilt åleine. Plutseleg er ikkje livet heilt over likevel. Kan hende er det noko som dei to gamle kan gjere. Kan hende er det meininga at det skal vere nett slik, at dei to skal hjelpe han og ho. Og historiane deira ser ut til å krysse kvarandre på fleire punkt.

Og meir enn det vil eg ikkje seie om handlinga. Dette er ei tekst - eller eit skodespel - som ein må lesa eller sjå sjølv. Her finn ein personar ein kan kjenne seg att i, sjølv om ein ikkje er ein gammal mann. Det er skildra eit lite liv ein kan sjå føre seg. Kan hende ein har kjent på noko av det same sjølv: Er dette livet mitt no? Korleis kom eg hit? Kva hadde hendt om eg hadde gjort noko annleis? Gått i A-klassen, ikkje i B? Sagt nei, ikkje ja? Flytta til Førde, ikkje til Bergen? Hadde det då, hadde eg då, vore annleis? Meir eller mindre lukkeleg? Og kva med den store kjærleiken? Teksta gjev oss ikkje noko svar, men oppmodar oss til å tenkje rundt eige liv og eigne val saman med Jon, Per og Marianne.

Symbolikken i teksta er ganske tydeleg, men veldig fin. Den vert konkretisert med alle kalenderblada, og talet på antall dagar vert også sagt i fleire replikkar. Og etter kvart får kalenderblada ein ny funksjon, vert nyttige, vert meir enn tørre ark i norgesglas. Det same gjeld fleire gamle gjenstandar. Det vert eit frampeik og ein parallell til slutten, noko som gjev skodespelet ein nydeleg komposisjon. Slik vert det insisterande, nesten krevjande, og sterkt. Alle desse dagane, og Jon berre er -. Er det ikkje nok å berre vere? Somme stunder er det langt ifrå nok. Men tida, dagane, er det einaste me alle har til felles. Tida går uansett kor du er og kven du er. Og her på jorda har vi berre vår eigen tid, enkelt og skremmande på same tid. Slik vert også tittelen sterkare; Daga. 

Løvåsen har eit poetisk og på same tid eit konkret språk, knytt opp til nett dei omgrepa Jon har. Språket er korkje underleggjerande eller abstrakt, men kretsar kring Jon og livet til ein blind mann i eit lite kjøkenrom. Her finn ein få vyar og draumar, det er det som har vore og det som er no. Løvåsen syner fram det stusselege hjå Jon og Per, men han driter dei ikkje ut. Dei er nett slik dei er, på godt og vondt, og det vert henta opp att i språket. Det er ei sår, vondvakker stemning i stykket.

Skodespelet har fem scener. Løvåsen har nokså mange scenetekstar - overraskande mange - og dei kretsar kring kva skodespelarane gjer på scena, med kvarandre, med norgesglasa, at dei kjem inn og ut av døra og så vidare. Det gjer at regissøren og skodespelarane ikkje har så mykje rom til å spele ut alternative tolkingar av teksta. Men det trengjer dei eigentleg ikkje. Dette er eit stramt og godt komponert stykke som får fram nett det forfattaren vil syne fram. Stykket vekkjer kjensler hjå lesaren, og får oss til å tenkje.

Eg er veldig glad for at Samlaget held fram med å trykkje og gje ut dramatikk. Eg ville aldri ha fått med meg oppsetninga på Hedmark Teater, og ville då aldri fått vere med inn i nett denne verda til Sigmund Løvåsen. Eg trur alle har godt av å tenkje rundt eige liv frå tid til annan, og eg er takksam for at eg fekk gjere det på nett dette viset. Skulle skodespelet verte satt opp att, vil eg svært gjerne sjå det, for dette lika eg svært, svært godt.