mandag 16. september 2019

Bokhyllelesing: Diana Gabaldon

Bildekilde: Bokelskere
Hva får du hvis du blander historiske fakta, myter, vold, brutalitet, massevis av romantikk og sex, breiale skotter, forvirring, alkohol, mengder av fri fantasi og ikke minst tidsreiser? Legg til en viss grad av skriveførhet, gangbare klisjeer og sans for spenningstopper, og vi får den solide underholdningsromanen Outlander. Under jegermånen (utgave fra 2015).

Etter krigens slutt i 1945 er Claire, 27 år, som har vært sjukepleier i det britiske militæret de siste åra, og ektemannen hennes, den noe eldre historikeren Frank, som har vært agent i London under krigen, på sin andre bryllupsreise i det skotske høylandet, nærmere bestemt i Inverness. De "forsøker å finne tilbake til hverandre", gjerne uten klær på, og snakker varmt om at de en dag skal få et barn sammen, om bare all prøvinga får et slikt ønska resultat. Franks interesse for skotsk kultur og gamle skikker fører ekteparet ut til en ring av steinstøtter i grålysninga tidlig en vårmorgen, der de blir vitne til at landsbyens kvinner utfører et slags danserituale. Claire, på sin side, som er hobbybotaniker, er mest opptatt av blomstene hun ser der. Ved første anledning vender hun derfor tilbake for å plukke disse, men når hun berører en av de store steinene i midten av steinringen, kastes hun bakover i tid.

Naturligvis forstår hun ikke der og da at det er det som skjer, men det er etter hvert "den eneste rasjonelle forklaringen". Før hun kommer så langt i sin mentale prosess, blir hun derimot nesten voldtatt og drept uti skogen, og det av ei britisk rødjakke med skremmende likhet til hennes egen mann, hun blir kidnappa av en stinkende haug med ullteppe som kommer susende ned fra en bergknaus, hun blir svimeslått, holdt som gissel, utsatt for tvang og mer til, men hun får også satt på plass en skulder som er ute av ledd, drukket brennevin, bandasjert skuddsår, ropt og brølt og banna, ridd midt på natta i dårlig vær og redda det som virker å være en skotsk opprørshær fra et britisk angrep. Og vi er fortsatt ikke kommet til side hundre!

Og slik fortsetter det, i et usannsynlig høyt og forrykende tempo, fra spenningstopp til spenningstopp. Boka har godt driv, men det går på bekostning av blant annet leserens tålmodighet: Toppene er så mange at de bortimot jevner hverandre ut, slik at det som er i mellom disse toppene framstår som litt kjedelig. Claire, som er bokas jeg-person, forteller oss alt som skjer, ispedd egne kommentarer, tanker og følelser, forvirringer, kunnskaper, erindringer og så videre. Hun er gløgg og uredd, prega av krigserfaringene, kvikk i replikken, men likevel sår og fortvila etter den uventa opplevelsen ved steinene. Claire bruker åttehundreogsøtti sider på å gjøre det beste ut av situasjonen hun har havna i, dog ofte ved å kludre det til for seg sjøl og andre, og hun setter seg sjøl i alvorlig fare minst én gang per hundrede side.

Vendepunktet for Claire og hennes søken tilbake til Inverness, steinene og ektemannen Frank, kommer når hun tvinges til å gifte seg med en av disse brutale tullingene fra den skotske opprørshæren. Det er den eneste måten klanen hun har rota seg borti kan holde henne trygg på - ellers vil rødjakkene ta henne igjen, og kaptein Jack Randall er ingen snill mann, for å si det mildt. Heldigvis for Claire er den nye ektemannen Jamie lojal til døden og litt til, og på de neste seks hundre og femti sidene er det noe så inni heite mye hopping i høyet, og ikke bare i høyet, det er overalt. Så det oppsummerer vel ganske greit denne boka: Vold og sex. Og forferdelig mange ord.

Jeg har jo forstått at mange andre kjenner mye bedre til dette universet enn jeg, blant annet fordi bokserien er kjempelang og ennå ikke avslutta, så vidt jeg kunne finne ut av. Denne romanen blei utgitt for første gang på engelsk i 1991, og har deretter gått sin seiersgang over den vestlige verden. Jeg husker den faktisk fra da jeg jobba i bokhandel sjøl og pakka ut eskene fra forlagene - disse bøkene hadde glansa pocketforsider i ulike blåtoner, og blei plassert sammen med serielitteraturen. Men i tillegg til bokserie er Outlander også blitt tv-serie, som en kan se på diverse strømmetjenester. Forfatter Diana Gabaldon (f. 1952) har med andre ord hatt kjempesuksess!

De som har sett tv-serien Outlander har sikkert et annet forhold til ansiktene (altså skuespillerne som innehar hovedrollene i tv-serien) på forsida av boka. Men for min del blei de nokså forstyrrende - jeg kunne jo ikke la være å se for meg at det var disse to som gjorde alt sammen der de føyk rundt i det skotske høylandet, til hest, til fots, i smug, i dagslys, om natta, kyssende, kranglende, hviskende, ropende. Ansiktene kom i veien for egne, indre bilder, og slik blei kanskje ikke leseropplevelsen så inderlig som den kunne blitt, når en først gir seg hen til en underholdningsroman og skamløst lar seg forføre av en kjekk ung skotte.

For min del blei det derfor ikke noe forføring, sjøl om Jamie både har en lun, avvæpnende humor og virker å være en flott fyr. Til det preges boka dessverre av mye slurv. Og jeg tror mesteparten av dette skyldes oversetteren og manglende manusvask, men også sjangeren og den valgte stilen, samt leserens egentlige preferanser. Under jegermånen er nemlig en godt planlagt roman med solid struktur. Gabaldon veit hvor hun vil, og personene hennes er tilpassa formålet de er tiltenkt (ett eksempel er Laoghaire). Alt henger i hop, utover denne boka og inn i de neste, så vidt jeg har forstått, og det er imponerende. Hovedpersonen Claire er sympatisk og lett å like, sjøl om hun, som alle de andre, er grunn, og ved å benytte tidsreiser unngår forfatteren utilsikta anakronismer, noe som er nokså smart.

Bildekilde: Boktanker
Gabaldon skriver verken spesielt godt eller særlig effektivt. Språket er overfladisk og skravlende og går i en jevn tralt hele veien. Men Gabaldon er konkret og veit hva slags informasjon hun må ha med og når, og lista er lagt lavt. Det er mange repetisjoner for en observant leser. Boka er svært lettlest, bortimot motstandsløs og friksjonsfri, så sidene flyr. Men Gabaldon er samtidig alt for omstendelig. Hun bruker forferdelig lang tid på alt, og skrekkelig mange ord på å få sagt sitt. For eksempel bruker hun jeg veit ikke hvor mange sider på å legitimere vold og avstraffelse og å skildre det skotske tankesettet og klanmedlemmenes forhold til vold. Dette kunne vært gjort helt annerledes, og med et mye bedre resultat. Claire på sin side bruker svært lang tid på å innrømme at hun er tiltrukket av Jamie. Når det allerede ligger så soleklart i teksten, blir det elementer som trekker boka ned. Og enkelte setninger er bare skrekkelig dårlige - se eksempel på bildet: Det var kanskje en bedre død Dougal ville gi ham - en rolig død i det fri, der hans blod farget rødt det samme løvet som var dynket av blodet til dyret som hadde drept ham.   

Oversetter Elisabeth Sætvedt (f. 1939) har mange inkonsekvenser i sluttproduktet sitt, og dessverre er det såpass omfattende at jeg må si det er dårlig arbeid. Mye er slurv. For eksempel skriver hun Geordie og Gordie om samme person. Hun veksler mellom stein og sten, uten at det ligger en logikk bak (for eksempel diftong i muntlig tale). Og det sentrale navnet Lallybroch blir på side 388 til Lillybroch. Det verste er at begrepet Sassenach skrives feil. Det er et bærende begrep i starten av boka, og blir også Jamies kallenavn på Claire. Sætvedt skriver Sassencah på side 68. I tillegg er det flere steder manglende stor bokstav i starten av en setning, og manglende endelser i ord. 

Bildekilde: Boktanker
Som om ikke det var nok, har oversetteren foretatt noen valg som absolutt ikke er til det beste for teksten, og som gjør den klumpete og oppstylta å lese. Hun har hyppig bruk av foranstilt pronomen, slik at personene sier for eksempel "min søster". Og det er greit, men i det som skal være gjengivelse av skotsk tale, som skal være et breit og folkelig mål, blir det helt på trynet. Jamie, Dougal og de andre skottene sier veit, hu, no', ei jente, sjølsagt, sjøl og så videre - altså radikalt bokmål. Der passer det dårlig inn med min søster og min mor, det naturlige er søstra mi og mora mi. Men til hennes forsvar er det til en viss grad dårlig språk fra bunnen av også - på første side står det for eksempel blomstrede tapeter, deretter blomstertapetserte, til slutt blomstrede bomullskjoler. Her kunne både forfatter og oversetter variert språket. På bildet kan dere se et annet eksempel på Gabaldon-språk: Det å føde var hardt arbeid.       

Men bortsett fra at det skotske språket er ikke breit nok, at det er kursivering i hytt og vær, mange nøkkende ordvalg og syntaktisk sett mange dårlige setninger, og alle de andre innvendingene over, så var det moro å lese en slik roman. Og jeg forstår hvorfor folk blir hekta, hvorfor de bare må lese videre, hvorfor de fortsetter å lese bok etter bok. Men for min del var dette mer enn nok, og jeg kan la andre ta for seg skjebnen til Jamie og Claire. Jeg gjetter at den både er ordrik, omfattende og full av vold og sex.

torsdag 5. september 2019

Alfabetlesing: Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai

Bildekilde: Bokelskere
Kanskje jeg burde skjønt det allerede da jeg leste tittelen. Eller i alle fall da jeg så forsida på boka. Men, altså, når ei bok koster 34 kroner, så er en ganske hardhjerta om en bare lar den være. Og i tillegg: I nøden spiser som kjent fanden fluer. Jeg var i ei skikkelig knipe. Jeg hadde laga meg et leseprosjekt, Alfabetlesing, og så ikke ut til å komme lenger enn bokstaven F før alt brått skulle stoppe opp. Av bøker på G kunne jeg bare skilte med Gilgamesh (har lest, bare ei anna utgave, men samme oversettelse) og Gresstrå (ja, den sekshundre sider lange diktsamlinga der ja). Utvalget var labert. Men det måtte leses. Løsninga blei derfor denne, som jeg kom over på Norli i april i år, altså bare litt før det faktisk blei krise.

Veldig kort fortalt (men stort mer er det heller ikke å fortelle): Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai (på engelsk i 2008, på norsk ved Sarah Selmer (f. 1972) i 2018) er en brevroman som handler om medlemmene av nevnte forening, som oppstod på øya Guernsey under andre verdenskrig. Hovedpersonen, det vil si hun som sender eller mottar nesten alle brev, er den unge britiske forfatteren Juliet Ashton, som en dag i januar 1946 får brev fra bonden Dawsey Adams på Guernsey. Han eier en av hennes gamle bøker (navnet hennes står inni), og har noen spørsmål til henne. Ei brevveksling kommer i gang - det er begeistringa for litteratur som binder dem sammen - raskt vekkes hennes nysgjerrighet for litteraturforeninga spesielt og deretter øya generelt. Det baller på seg, hun vil skrive om øya og drar derfor på besøk. Deretter går det som det alltid pleier å gå i slike bøker.

Men dette blei altså ingen favoritt her hos meg. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Først: Brevromaner er en vanskelig sjanger å få til, og det med rette. Den stramme formen gir begrensninger. Noe av meninga er at vi kun skal få noen små innblikk i et par utvalgte menneskers liv og psyke. Det er ikke alt en kan formidle i brevs form på en troverdig måte - lange dialoger er for eksempel utelukka å gjengi slik de faktisk sies. Bruken av referater er hyppig, noe som kan, dersom det ikke fortelles godt, gjøre teksten ganske flat. Detaljene er ofte få, men viktige, eller så har brevskriveren bestemte nedslagsfelt der alt skildres, men deretter kan år passere uten kommentarer. De amerikanske forfatterne av denne boka, Mary Ann Schaffer (1934-2008) og Annie Barrows (f. 1962), henholdsvis tante og niese, er kanskje av en annen oppfatning, for her er det flust av flate referater med masse dialoger og uviktige detaljer.

Boka deres er i starten utforma slik at ulike mennesker fra Guernsey skriver til Juliet for å hjelpe henne med å samle informasjon om øya. Det fører til mange umotiverte livsberettelser, et lappeteppe som til sammen gir leseren oversikt over menneskene på det tyskokkuperte Guernsey. Problemet er bare at disse fortellingene dessverre er fulle av anakronismer, kommentarer og forfatternes etterpåklokskap heller enn de fiktive personenes kunnskap og håp for framtida. I et brev står det for eksempel at det skrivende jeg veit at det en dag vil finnes statistikker over krigen og okkupasjonen og så videre, men det har vedkommende ingen mulighet til å vite. Flere andre brev bryter grovt med synsvinkelen og skildrer noe som foregår i et lukka rom der de sjøl ikke var til stede. Det virker som om forfatterne har glemt sin egen samtid og sitt eget utgangspunkt, og at dette må lukes vekk i møte med 1946 og hendelsene i de seks foregående åra. Det er vanskelig, så absolutt, men det må gå an å legge lista litt høyere enn dette. Da Juliet reiser til øya, følger vi arbeidet hennes videre gjennom brev til Sidney, forleggeren hennes. Denne rapporteringa er litt for konstruert for min smak.

Deretter: Så er det dette med krigen. Både første og andre verdenskrig blir så mye brukt - ofte helt ukritisk - i ymse litteratur at de for meg framstår mest som et billig triks for å gjøre ei uinteressant historie interessant. Men skildringer av krig og grusomheter kan ikke gjøre opp for at ei bok er lusent skrevet. Denne boka er dessverre intet unntak. Sjøl om vi her får et rikt utvalg av ulike fortellinger om hvordan det var å leve på Guernsey under okkupasjonen, er disse nokså endimensjonale. Det er mangel på mat, brensel, såpe, frihet, om igjen og om igjen. Noen er barmhjertige samaritaner, noen holder kjeft, noen tyster, og det er alltid ei jente som forelsker seg i en tysk soldat. Dette har vi lest før. Teksten utfordrer ikke, berører ikke, ansporer ikke til refleksjon og gir oss ikke nye perspektiver, slik som for eksempel Torborg Nedreaas gjorde med sin novellesamling Bak skapet står øksen. Der får vi krig, i alle dens valører! Her får vi et lite bearbeida sammensurium. Enda verre er at fortellingene også er svært sentimentale uten å være rørende.

Nå som jeg først har begynt å liste opp, får jeg ta tredje punkt også: Slurv. Boka har ingen kapitler, men korte og lange brev og telegrammer om hverandre, der vi i kursiv får oppgitt avsender, deretter følger dato og løpende tekst. Vi holder oss i 1946 hele veien. En skulle tro det var en enkel sak å sørge for likt antall linjeskift mellom disse tekstbitene. Men det er visst usannsynlig vanskelig. Noen ganger er det to linjer i mellom, så tre, eller fire, plutselig åtte. Slikt irriterer meg grenseløst, men har naturligvis ikke noe med litterær kvalitet å gjøre, kun estetikk. Likevel: Det er jo så lett å ordne! Både oversetter Sarah Selmer og forlaget kunne tatt tak i dette flere ganger underveis. Ellers virker det som om oversetteren har gjort sitt beste her. Men som mannen min sier, en kan ikke pynte en gris.

Bildekilde: Boktanker
Vel, Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai er ei forutsigbar bok. Den er forholdsvis kort - formen ansporer til en viss grad til knapphet - men likevel sies det for mye. Brevene er mange og tidvis kaotiske, noen er intetsigende, noen er irrelevante; forfatterne har tydeligvis et sterkt behov for å nøste opp absolutt alle tråder. Den så ut som en skikkelig kioskroman, og jeg fikk en skikkelig kioskroman. Kan jeg da egentlig klage? Tja. Den var kjapt lest og blir nok også fort glemt. I det minste fikk jeg litt lyst til å reise til Guernsey - men ikke på grunn av det som fortelles i boka, mer fordi jeg leste om Guernsey etter å ha lest Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Og det er da noe.

Forøvrig er det ille at boka sjøl oppsummerer min leseropplevelse aller best. På side 44 står det nemlig følgende (se bilde): Lesing av gode bøker tar fra deg gleden av å lese dårlige bøker. Nettopp. Så nå vender jeg tilbake til de gode igjen.

onsdag 4. september 2019

Høstlesing

For første gang jeg kan huske, har jeg enten lest ut eller kommet i gang med absolutt alle bøkene på leselista - pluss noen til. Det betyr at denne månedens leseliste krever en del mer innsats enn vanlig - jeg må jo finne en hel haug av nye bøker! Det fører til at lista blir litt ekstra lang. Den skal jo romme alt som er lest og som jeg har skrevet om, det som er lest og som det skal skrives om, og alt jeg skal lese i måneden som kommer. Det eneste jeg ikke tar med, er alle bøkene jeg leser for eller sammen med barna. Da er jeg redd jeg aldri ville blitt ferdig med disse oppdateringene...

Alexander L. Kielland
Jeg har lest ut Kiellands samlede verker og er i gang med et samleinnlegg om de tre siste utgivelsene - skuespillet Professoren, romanen Jacob og essaysamlinga Mennesker og dyr - samt forfatterskapet i sin helhet.

Johan Falkberget
Den omfattende trilogien Christianus Sextus er lest ut, og det er absolutt lesing jeg kan anbefale videre! Falkberget skriver så sterkt om disse utfattige og elendige menneskene i Rørostraktene på 1720-tallet. En kan ikke annet enn å gråte en skvett over deres lusne skjebner. Innlegg kommer.

William Faulkner
Enda en mann som har vært på lista ei stund, men denne boka har jeg ikke lest ut. Men jeg er godt i gang! Jeg leser Larmen og vreden sammen med Birthe.

Frida Nilsson
Jeg sparte Det  tynne sverdet lenge for å kunne kose meg skikkelig med den, men plutselig var den lest! Det gikk innmari fort når jeg først begynte, sjøl om boka er på mer enn fem hundre sider. Det tynne sverdet er ei utrolig fin barnebok om noe som både er lett, vanskelig, naturlig, fælt og ikke minst trist: Døden. Innlegg kommer.

Ian McEwan
Romanen Nøtteskall, en moderne men minst like tragisk vri på Hamlet, er lest og omtalt. Les mer her. Nå gleder jeg meg til neste McEwanbok på norsk!

Thorvald Steen
Nå i august fikk jeg også tid til å lese Det usynlige biblioteket av Thorvald Steen, en historisk roman fra Aleksander den stores tid. Men jeg har ikke fått tid til å skrive om den heller ennå. Etterslepet er stort, køen er lang, men det kommer.

Pia Juul
Mordet på Halland var en underlig og spennende og nokså særegen affære, som jeg ikke blei helt klok på, men som ga mening likevel. Den er jo en krim, som ikke er en krim! Men er det egentlig en streng fasit på hvordan en krim skal være? Kanskje ikke. Uansett er denne danske boka lesverdig.  

Olga Ravn
Mer fra danske damer, denne gangen romanen Celestine av Olga Ravn. Ei spesiell bok som jeg likte ganske godt. Omtale kommer.

Mary Ann Schaffer og Annie Barrows
På impuls kjøpte jeg Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai i vår, kanskje fordi jeg visste at jeg nesten ikke hadde titler på G jeg kunne lese til Alfabetlesing... Nå er boka lest, og innlegg er i umiddelbar anmarsj. 

Diana Gabaldon
Det var ikke planlagt, men plutselig satt jeg der og leste på Outlander. Under jegermånen. Jeg bestilte boka for noen år tilbake, og hadde egentlig tenkt å gi den bort som gave. Men det skjedde ikke. Etter mye att og fram og mange runder i høyet (i boka altså!), hadde jeg jammen lest den ut også. 928 sider med historisk kliss, intet mindre. Det dukker nok opp ett innlegg etter hvert.

José Saramago
En beretning om blindhet blei lest tidligere i år, og endelig kom et innlegg på plass også. Ei fascinerende bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. En beretning om blindhet blei lest som en del av leseprosjektet Alfabetlesing.

Jane Austen
Fornuft og følelse var et herlig gjensyn med britisk 1800-tallslitteratur! Men, nå som jeg har lest det meste av Austen, må jeg innrømme at jeg foretrekker søstrene Brontë bittelitt mer. Det er en intensitet og et alvor der som Austen ikke har. Men for all del, Fornuft og følelse er en svært god roman! Også denne boka blei lest som en del av Alfabetlesing.

Margaret Skjelbred
I august blei det også tid til å lese ei diktsamling jeg lenge har hatt lyst til å lese, Du smiler mot meg fra et falmet bilde. Samlinga er en sonettekrans med svært strenge krav til form. Skjelbred har latt den siste linja i hver sonette åpne den neste sonetten, og til slutt har hun en sonette som består av alle førstelinjene. Et utrolig imponerende prosjekt! Men var det bra? Ja!

Jon Fosse
Også Jon Fosse er jeg i gang med, denne gangen Poesiar etter Henrik Wergeland. Den diktsamlinga er av en helt annen karakter enn Skjelbreds, med løsere form, men strengere krav til innhold. Jeg er snart ferdig med lesinga.

Jenny Erpenbeck
Da jeg en kveld ikke hadde noe å lese på, og hadde brukt gode tjue minutter på å finne meg ei bok, sa mannen min at jeg måtte få ut fingern. Jeg tok den første boka jeg fikk tak i, og det var Alle dagers ende. Den blei lest ut på fem kvelder, og ligger nå klar i skrivebunken.

Øystein Morten
I vill jakt gjennom bokhyllene etter noe å lese, plukka jeg fram Jakten på Olav den hellige. Det bryter med egen kronologi, da jeg først kjøpte Jakten på Sigurd Jorsalfare, men Olav var tross alt først ut. Så derfor er jeg i gang med den.

Margaret Atwood
Hjertet gir seg ikke, er det ei bok som heter, og den er jeg i gang med å lese nå. Foreløpig er jeg ikke helt sikker på hvor vi befinner oss, men det virker dystopisk og nedslående, i tråd med Atwoods tidligere prosjekter. Jeg er spent på hvor veien går videre, fra den lille bilen til Charmaine og Stan. Uansett; Atwood er fenomenal!

George Eliot
Jeg har et stort og omfattende leseprosjekt i høst, også dette sammen med Birthe. Nå skal nemlig Middlemarch leses! Og jeg gleder meg veldig til å gi meg i kast med enda en murstein.

Amalie Skram
I løpet av høsten skal jeg også lese Amalie Skrams uferdige roman Mennesker. Jeg er veldig spent på den, da jeg har lest og likt omtrent alt annet Skram har skrevet. Men vil det være et problem at den er uferdig?

Tarjei Vesaas
Jeg har lest noen romaner og dikt på nynorsk den siste tida, og det er så fint! Jeg vil derfor følge opp med Kimen. Men om jeg rekker den også i løpet av september, er jeg jammen ikke sikker på. Det kommer an på om leseiveren fortsetter, parallelt som skrivekløen fortsatt er i ne!

Alfabetlesing
Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. Nå har jeg kommet til bokstaven H, som skulle vært ferdiglest i august. Men da var det så mange andre bøker å lese på at Huckleberry Finns opplevelser kom litt lenger bak i køen enn planlagt. Men nå er jeg i gang! I september er det bokstaven I det skal leses på, og jeg har såpass få alternativer at jeg nå ser meg nødt til å lese Iliaden, helt på ordentlig, fra perm til perm. Du er ikke skikkelig voksen før den er lest, har jeg hørt. Jeg gleder meg!

Bokhyllelesing 2019
I august leste jeg både kort format til runde nummer åtte, og lang tittel til runde nummer ni. Bøkene jeg tok for meg var Skjelbreds og Fosses diktsamlinger, samt sakprosaboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut av Guro Fløgstad og Anders Vaa. Jeg ligger derfor bittelitt i forkant med lesinga, men det er bare moro! Til runde nummer ti skal vi lese bok nummer elleve i ulestbunken. Jeg hadde derfor satt opp Eit draumspel av August Strindberg. Men jammen har jeg ikke plukka rundt og lest litt her og der, og vips er ikke det lenger bok nummer elleve...

Riktig god høstlesing!

lørdag 31. august 2019

Bokhyllelesing: Noveller eller dikt

Etter langt kommer kort! Nå i august skal vi ha lest novelle- eller diktsamlinger av fritt valg, til stor kontrast fra mursteinene vi leste i de foregående månedene. Overgangen er stor formmessig, men hva med innholdet? Kan en fortelle det samme i et dikt som i en roman? Og hva med novella, skal det være kort og godt, eller er det greit med lange tekster?

Hva leste du denne gangen, blei det noveller eller dikt? Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

I niende runde av Bokhyllelesing 2019 vender vi nesa mot bøker med lange titler. Jo lenger, jo bedre! Alt anna er opp til deg og ulesthyllene dine. Boka kan være ny eller gammel, norsk eller oversatt, lang eller kort. Sjanger kan du naturligvis velge sjøl. Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

Riktig god lesing!

onsdag 21. august 2019

Mordet på Halland

Bilete: Bokelskere
Attende til Danmark med ein liten og forvirrande roman der forfattarinna Bess førar ordet. Men er ho eigentleg til å lite på?

Det er tidleg på morgonen. Bess har skrive heile natta og har lege seg på sofaen for å ikkje vekke mannen sin, Halland, som går tidleg på arbeid. Ho søv tungt. Plutseleg vaknar ho av ein høg, brå lyd. Ho skjønar ikkje kva det er, men trur det kan vere døra som slo i etter Halland. Ho står opp og steller seg. Men når ho finn tinga til Halland i gangen, og ikkje noko Halland i huset, vert ho uroleg. Kvar er han? Kvar har han gått?

Ho opnar utdøra. Nede på toget er det kaos. Folk stimlar til, nokre skrik, det er berre uro. Kva kan ha hend så tidleg? Ein mann ropar til ho, skrikhan seier at ho har drepe Halland. Ho skjøner ikkje kva han meiner, banar seg veg og spring mot torget og folkemengda der nede. Berre for å sjå Halland. Liggjande. Skoten.

Men kva har eigentleg hendt? Kven har skote Halland? Og kvifor? Det dukkar opp ei gravid ung kvinne, som har hatt Halland buande hjå seg. Alle dei nettene når Bess trudde han var på arbeid, på hotell! Så var han med ho! Dottera til Bess, som ho ikkje har sett på fleire år, kjem også. Og eksmannen hennar. Kva vil dei tre med ho, med Halland? Kvifor kan ho ikkje verte åleine med sorga?

Rommet til Halland oppe på loftet er så ordna. Først kan ho ikkje sjå at det er mykje som vantar. Men både papir og pc er borte. Mobiltelefonen hans med. Bess leitar, usikker på om ho har løyve til å sjå på tinga til Halland, leite i dei, grave, smuglese. Det kjennest ikkje rett. Men i ein skuffe finn ho nyklar ho aldri har sett før. Og som ikkje det var nok, kjem det meldingar til ho med. Frå Halland sin telefon.

Mordet på Halland fokuserer på Bess og kjenslene hennar etter at Halland heilt plutseleg vert drepen. Bess strevar med å forstå kva som er hendt, ho er sint, ho er fortvilt, ho vert småsprø og ho strevar med å leve med den brå einsemda. Dei skulle jo verte gamle i lag! Sjølv om han var ein del eldre enn ho, var det no dei skulle leve i lag og gjere alt dei ikkje hadde gjort. Han skulle snart slutte å arbeide. Innimellom notida og dei kaotiske og verkelege kjenslene, fortel Bess i brotstykke om fortida. I dei direkte dialogane kjem meir informasjon om livet til Halland og Bess, om røynda deira, huset, om tilhøvet deira, om dotter til Bess, eksmannen hennar, om forfattarskapen. Like fullt er det mykje som vantar, og me som les vert sitjande å pusle i hop det vesle me veit.

Boka har eit krimplot, men er ikkje ein rein krim. Og samstundes som romanen er full av kjensler, er ho også spanande. Bess pratar med politiet, som gjer det dei kan for å nøste i saka, men Bess undersøkjer litt sjølv med. Ho er ei handlekrafig og modig dame, men kjenslekaoset og ein sterk bakrus kastar lange skuggar over kva som har hendt. Og kvar er naboen? Og kven er denne gjesten? Det syner seg at Halland var ein litt annan mann enn ho trudde. Eller, han var meir enn berre mannen hennar. Han var ein venn, nabo, kollega og slektning med, og då var han ein annleis Halland. Men var han utru? Hadde han eit heilt liv utan ho? Skulle han reise ifrå ho?

Pia Juul (f. 1962) maktar å balansere mellom sorg og løye, alvor og underhaldning, krim og kjensler. Ho vekslar mellom korte og lange setningar, somme stunder noko hakkete, med ein eigen flyt og rytme som ein raskt kjem inn i. Lesaren får spenning på fleire nivå og boka er ei gåte ein freistar å løyse. Eg skulle nok ønskje at bittelitt meir vert gjort tydeleg mot slutten, men for all del, romanen fungerer fint nett som ho er. Og eg har funne ein ny dansk forfattar å følgje med på. Fint omsett av Brit Bildøen (f. 1962).