tirsdag 19. mars 2019

Bokyllelesing: Fjodor Dostojevskij

Bildekilde: Bokelskere
Da jeg var lita, trodde jeg at Fjodor var et tullenavn på lik linje med Kåre-Beate og Pimpernell. Så blei jeg større, og lærte at det siste var potet og det første var forfatter, mens det i midten var halvt potet og halvt politiker og dessuten litt forfatter også. Men likevel var navnet Fjodor liksom for godt til å være sant. Det er morsomt å si, på samme måte som fjomp, og jeg ser for meg en skikkelse som kanskje er lillebroren til Frodo.

Men etter hvert fikk jeg tak i etternavnet også, det litt vanskeligere Dostojevskij (1821-1881). Det har jeg sikkert skrevet på sju ulike måter opp igjennom åra, for jeg blir liksom aldri helt fortrolig med den veldig unorske skij-avslutninga. I tenåra så jeg et dystert svart-hvitt-foto av et kantete, sørgmodig og tungt ansikt. Det var fjeset som hørte til navnet. Og denne mannen var blant de frykta russerne - forfatterne av tunge, tjukke, utilgjengelige, mørke og psykologiske verker. Angsten for å ikke skjønne bæret skremte meg vekk fra russere som sådan til jeg bikka tjue og vel så det. Men ikke nå lenger! Med romanen Dobbeltgjengeren har jeg fått tekst til navnet også, og jeg er i gang med å kurere Dostojevskijangsten en gang for alle. Håper jeg.

Titulærråd Jakov Petrovitsj Goljadkin er bokas hovedperson - en liten, trinn mann som tripper rundt og gjør alt han skal til punkt og prikke. Han er opptatt av å være korrekt, av å opptre slik han skal, av å bukke for sine overordna og unnskylde seg før han tar ordet. Han vil slettes ikke vite av hyklere og løgnere, dobbeltmoralister og tvilsomme kryp som skifter side etter vinden. Nei, Goljadkin er pålitelig, og setter æra si i sin plettfrie vandel og sitt gode navn og rykte.

Helt til det dukker opp en annen. En annen Goljadkin, ja for han har faktisk samme navn som vår Goljadkin! En mann som ligner veldig, faktisk er de helt like! Og den nye Goljadkin begynner å arbeide samme sted som vår Goljadkin. Alt det skal vår helt klare å bære, jada, han vil til og med bli venn med den nye Goljadkin. Men når den andre bruker sin navnebror som ei brikke i sitt intikate maktspill, koker det over, også for godtfolk. Men hva i all verden kan han gjøre? 

Dobbeltgjengeren er en roman som kan leses og tolkes i alle fall på to ulike måter. Den første er rett fram og flatt, historia slik den er, der en mann forsøkes fortrengt av en annen mann. Og det skjer jo, så det kan sikkert være ganske gjenkjennelig for dem det gjelder. Og en kan også få noe ut av ei slik konkret lesing. Men ganske fort blei det klart for meg at dette ikke var forfatterens mening eller intensjon. Dostojevskij vrir dette innover, slik at der vi leser om to menn, foregår det hele egentlig innad i en mann. Det er kort sagt en kamp mellom godt og vondt, den oppriktige og ærlige mot den innsmigrende og manipulerende. 

Romanen, som også blir kalt ei fortelling, ei novelle og en kortroman, er lagt til den russiske byen St. Petersburg. Og det er faktisk så mange og så presise byskildringer her at en kan snakke om at byen er en slags annen (eller tredje) hovedperson i verket. Oversetter Peter Normann Waage (f. 1953) opplyser dessuten om at presisjonsnivået til Dostojevskij gjør at det også idag er fullt mulig å foreta en byvandring i Goljadkins fotspor, for den som skulle være interessert i det. Men da håper jeg vedkommende har langt bedre vær enn Goljadkin! For er det noe som virkelig trekker ned stemninga her, så er det det nærmest konstant dårlige været. Det regner og blåser, han hutrer og fryser, vinden slår og pisker, han mister kalosjen, det er sørpete og sølete, det snør bortimot vannrett og så videre, det hele i takt med at det stadig går dårligere og dårligere for vår Goljadkin. 

Og slik er verket så smått naturalistisk i stil og tone. I alle fall fikk jeg assosiasjoner til Amalie Skram (1846-1905) underveis, og en lurer jo på, allerede ganske tidlig, når Goljadkin forsøker å søke hjelp, om dette kan gå bra? Så begynner den nedadgående spiralen, som er fysisk så vel som psykisk. Fra en nokså kvikk morgen, en flott og kostbar tur til byen, blir det gradvis mer dystert og ikke minst ydmykende - et visst selskap der Goljakdin trenger seg inn, sørger for det. På mange måter er det selskapet som blir katalysatoren for videre handling. For etterpå blir det mørkt, i tråd med Goljakdins humør. Goljadkin ser den andre for første gang, og stemninga blir jagende og klaustrofobisk der de formålsløst løper gjennom St. Peterburgs gater. Men hvem jager hvem?

Vi er svært tett på Goljakdin hele tida, sjøl om romanen er skrevet i tredjeperson. Forvirringa og det kaoset han så føler på, er også reelt for leseren. Samtidig er det et spennende og suggererende element her, som gjør at en bare må lese videre for å finne ut hva som skjer, og ikke minst for å finne ut hvordan det hele utspiller seg. For en aner jo hva som kommer.

Men hvordan det faktisk går, og hva som skjer med de to herrene Goljadkin, skal ikke jeg røpe her. Da må du rett og slett lese boka sjøl, noe som bør være fullt mulig da den er på like under to hundre sider. Jeg leste boka til andre runde av Bokhyllelesing 2019, der temaet var ei bok fra 1800-tallet. Og med et verk som utkom for første gang i 1846, vil jeg hevde at jeg er innafor. Og med det er Dostojevskijangsten over, så da spørs det bare hva som er neste bok ut! Ulesthyllene har litt av hvert å by på... 

fredag 8. mars 2019

Gratulerer med dagen!

Det er kvinnedagen, hipp hurra! Gratulerer til alle skrivende, lesende og tenkende kvinner der ute! Ei av dem som har skildra kvinneliv best, i alle sine fasetter og faser, med mørke og lys, et vell av følelser, tanker, fysiske erfaringer og stadig utvikling, er Halldis Moren Vesaas (1907-1995). Her kommer tre dikt fra hennes penn. De er nær på hundre år gamle, men likevel så sanne!

***

Ny kvinne

Ho la seg i gårkveld og var berre barn.
Ho vaknar i dag - og er kvinne.
Det hende i natt. Med ho låg her og sov
var timen for underet inne.

Kor allting er annleis i dag enn i går!
Ho er både glad og alvorleg.
Å leve - det er visst vedunderleg rikt!
Og kanskje forferdeleg fårleg?

Frå Harpe og dolk, 1929.

***

Systrer

Side om side i sola vi står,
bjørka og eg. Og rundt oss er vår.

Korleis det har seg veit eg ikkje rett,
kjenner det berre: Vi er i ætt.

Visst røtest vi djupt i den same jord
og bjart opp i dagen, den same, vi gror.

Og meir er det med. Er det same to,
sevja den søte i deg - og mitt blod?

- Kva det noe er, det er nok at vi står
saman, to systrer, i sol og vår.

Frå Morgonen, 1930.

***

Litteraturen og ungen

Mamma sit og skal dikte, ho,
og ungen ligg i korga si og skrik.
Mamma skulle ha seg eit rim på "gråt",
ungen han veit om eit, og derfor skrik han slik:
ungen er så våt, så våt.

Mamma må nok heller legge bort sin penn
og finne fram tørre bleier.
Så, no er ungen tørr og varm
- men trur du kanskje ungen teier?
Ungen vil ha mat! Men det er ikkje mattid enn!

Ungen ligg og skrik til det blir mat om ei stund
- skal mamma så få fred til å gjere diktet ut?
Sikkert! lovar ungen og kjem så tørst, så tørst,
og så lenge som han drikk så må han halde munn.
Men sidan ber det laus att med tut, tut, tut!

Og då gir mamma opp, ungen må få lov
å skrike alt han orkar, versågod!
Og diktet? ja diktet får nok stanse ved "gråt",
til ein gang ungen unner mamma litt meir ro,
for mamma kan kje dikte til så stygg låt!

Frå Lykkelege hender, 1936.

torsdag 7. mars 2019

Samtaler om litteratur, del III

Det har blitt mange leseår på meg etter hvert. Og jeg har utvida lesinga gradvis, slik at jeg nå også har fått mange års erfaring som boksamler, bokelsker og litteraturstudent. Opp igjennom åra har jeg også hatt svært mange samtaler om litteratur med vidt forskjellige personer. Noen av dem har vært interessante, berikende, opplysende. Det store flertallet har vært ganske gjennomsnittlige, der en mer bare utveksler informasjon i stedet for å diskutere, analysere, komparere. Og et lite mindretall har vært absolutt håpløse. Men det er naturligvis disse samtalene en husker best, der spriket mellom samtalepartnerne blir så stort at det nesten er umulig å ha en samtale. I alle fall om litteratur. Se her og her for tidligere innlegg.

På jobben

J: (bestemt) Jeg skulle gjerne hatt noe historisk.
A: (glad) En historisk roman, mener du?
J: Ja, kanskje det.
A: Har du lest noe av Sigrid Undset?
J: Hvem?
A: Hun har skrevet mange gode middelalderromaner.
J: Hæ?
A: Historiske romaner fra middelalderen...
J: (høyt) Nei, jeg vil ikke ha sånn historie!
A: (spørrende) Mer som Johan Falkberget?
J: Hvem?
A: Hva med slektsromaner? Herbjørg Wassmo har jo...
J: (frustrert og høyt) Hvem?
A: Margaret Atwood har også skrevet historisk.
J: (nesten roper) HVEM?
A: Atwood.
J: (grynter, snakker fort) Erdetnoespennendeda.
A: Ja.
J: Er dem romantiske og sånn da.
A: Unnskyld?
J: Er det sånn romanse i boka?
A: ... Du, hva med Kate Morton?
J: Ja! Hu er god!

***

På besøk

K: (glad) Jeg leser ei så bra bok nå for tida!
A: (positiv) Å, så flott! Hva heter den?
K: Nei det husker jeg ikke.
A: Hva heter forfatteren da?
K: A... nei, E... S, kanskje. Nei, det husker jeg ikke.
A: Det er ikke så farlig. Hva handler boka om?
K: Den er sånn historisk veit du. Om folk før. Den er veldig...
A: (gjetter) ...Spennende?
K: Ja! Det er så mye jeg ikke visste!
A: (tar en slurk) Mhm.
K: Og det er så interessant. Med folk før.
A: Jah.
K: (overraska) Folk har alltid kriga om religion, visste du det?
A: Ja, jeg har jo studert hist...
K: (avbryter) Og de har brukt religion til alt mulig!
A: (litt usikker på hva som menes) Å?
K: Det visste ikke jeg da.
A: (ser bort) Nei...

***

Oss kolleger i mellom

L: Visste du at XX har kommet med ny bok?
A: Nei?
L: (nikker) Jeg leste om det igår.
A: (entusiastisk) Så moro! Da skal jeg jammen kjøpe den. Jeg liker henne kjempegodt.
L: Det stod at boka handla om hennes eget liv.
A: (litt avvisende) Skjønner. Jeg gleder meg til å lese. 
L: Hun hadde visst ikke hatt et enkelt liv, da.
A: Nei, det har jeg også lest. Men jeg vil gjerne lese boka før jeg får vite så mye om den.
L: (ignorerer) Foreldra hennes var klin kokkers. Tok ungene ut av skolen og alt.
A: (avvisende) Ja. Det visste jeg. Men jeg vil gjerne lese bo...
L: (gir seg ikke) Har foreldre rett til det? Drasse unga ut av skolen og inn i skauen og leve som huleboere?
A: (litt snurt) De var ikke huleboere, men forskere. Men jeg vil gjerne lese den nyeste boka hennes før jeg uttaler...
L: (brått) Syns det er jævlig unormalt. Hun hadde visst ingen venner.
A: ...
(mange minutter med prat)
L: ...Og det er det boka handler om da. De åra de levde sånn. Alt dem gjorde. Det stod det i avisa jaffal. Kunne du tenke deg å lese den eller.
A. Nei.

***

Fortsettelse følger.

Og hvis det var noen tvil: Jeg er A.

søndag 3. mars 2019

Kiellands vintereventyr

I takt med at det snødde og snødde her hos meg i januar, leste jeg tilfeldigvis også to verker hvor årstida, været og snøen var mer eller mindre sentrale elementer. Begge er skrevet av Alexander L. Kielland (1849-1906), og de utkom i 1886. Det første verket er en roman med tittelen Sne, som blei skrevet til Kiellands samtidige forfatterkollega, nemlig Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Det andre verket heter Tre par, og er et "lystspill i tre akter". Sjøl om verkene er ulike i form og innhold, har de også mange likheter. Derfor behandler jeg dem samla her.

I Sne er det mest som om vinteren sjøl har ei rolle i boka, som den ukontrollerbare kaoskrafta den kan være. Kielland åpner med følgende skildring:
Når sneen faller efter storm - tett, tung og nøyaktig - utfyller fordypninger, jevner spisser og skarpe kanter, da er det underlig å tenke seg at dette er det samme vann, som kan risle og hoppe, skumme som røk i fossen og finne vei med modige strømbølger ut i det frie blå hav. 
Foruten kulda og snøen som fyker rundt hushjørnene i stadig større fart, vender Kielland også gjentatte ganger tilbake til ei gammal løe som står på prestegården der boka i stor grad utspiller seg, og hvordan været behandler denne. Det knirker og knaker i det gamle bygg, der er nedsunket på midten, skeivt av vind og elde, og som for lengst skulle vært oppfriska med nye vegger og nytt tak. Faktisk har også presten gått slik til verks, for å få ordna dette, men den store hovedstadsmann Daniel Jürges kom kan hende litt skeivt ut med den enfoldige lokalbefolkninga, slik at hele prosessen er gått i stå.

Bildekilde: Bokelskere
Den gamle prest er mye, men i egne øyne er han dog nokså feilfri. Det vites iallfall at han har rett i denne sak! Så løa kan bare stå der, som en skamplett for alle som trer inn i hans lune prestegård. I det minste kan han dog ha høy i den. Og villig forteller han også hvorfor den står slik til alle tilreisende.

Hit, til den snøfylte prestegård, ankommer Jürges' sønn og store håp, Johannes Jürges. Han er student, teologi, må vite, og den gamle er så stolt av den unge, der studerer og finner sin vei mellom Guds ord, likeså sin far. Det er påske når den unge ankommer, og med seg hjem til mor og far, har han for første gang med seg sin trolovede, ei ung kvinne ved navn Gabriele Pram. Hun kjører med sleden gjennom vinterlandskapet på vei til prestegården, hun baser igjennom den høye snøen, ser hvordan den glitrer i solskinnet og hvordan de lette snøfnugg piskes opp og nærmest blir som tåkedis i vinden når det kveldes og stormen legger seg tett, tett.

Vel vitende om at den gamle er eldst, svært tradisjonell og konservativ, trer Gabriele modig inn i prestegården. Hun går ikke av veien for en diskusjon eller tre, og hun taler gjerne imot. For det skal vise seg at hun og Daniel er uenige om så mangt. Men hva med Johannes? Når han er i sitt fedrenehjem, vil han da støtte sin kjærlighet og kommende kone, eller sin elskede far?

Kielland er seg sjøl tro - her går det unna i dialogene med både fynd og klem, og ingen er trygg for hans krasse karakteristikker. Generasjonene og ideene kolliderer så det dirrer rundt hele prestestua. Den bakstreverske, tunge prestestand henges ut med prestekjolen blafrende på snei, og i de komiske skildringene av Daniel Jürges er det mye å le av. Han, som er blant landets fremste hoder! Skribent i hovedstadens avis, ofra seg sjøl for sitt kall, først nordpå, nå midt i bondesmørja. Snakk om sprik mellom egen persepsjon og andres! Og de unge idealistiske, som først blåses hit, så dit, jagende etter noe å jobbe for, er tatt på kornet i sin streben etter den riktige sak. Det er som om de har glemt alt som har vært, til tider, og bare skal framover, uten å tenke på hvis skuldre de står på. Også den nervøse frua i huset, ødelagt av barnefødsler og sorg over de døde små, får nytt å tenke på i møte med den nyankomne. Og sønnen? Vel, uttrykket om å befinne seg et sted mellom barken og veden kommer i hu.

Krast, presist og med masse vidd er Sne noe så sjeldent som en humoristisk naturalistisk perle, ei bok som har mye å by på av menneskekunnskap og klokskap. Forfatteren avkler og avslører, og finner seg ikke i utpressing, krenking eller hykleri. Til tider er han alldeles rasende, det er så en kan høre han kjefte opp fra boksidene, forferda over tingenes tilstand og hva en kan komme unna med. Og som alltid ligger hans sympati hos de svake. 

Kielland er overraskende moderne og lesverdig, sjøl om språket også i denne utgava er noe gammelmodig. Men når en først kommer inn i stilen og tonen, går det så det gviner over lave heier og under djupe grantrær, helt fram til den snøtunge prestegårdsløa der en hører det knirker i de morkne, grå planker. Og budskapet er klinkende klart, også for herrene Jürges.

Bildekilde: Bokelskere
I Tre par er snøstormen bytta ut med kanefart og skøyteløp, røde roser i kinna og hivende pust. Her er ingen storm å frykte, men likevel skal det suse godt rundt de seks hovedpersonene. Her er det nemlig slik at de fleste er av den oppfatning at isen er bedre på den andre sida. To ektepar og to enslige, tre menn og tre kvinner, møtes tre ganger over to dager. Først nærmest ved en tilfeldighet hjemme hos Sandbergs, deretter til skøyteløp dagen etter og middag seinere samme kveld, også hos Sandbergs.

Og det begynner litt kaotisk og komisk, da vi som leser forstår at her er det mye forhistorie mellom parene og individene. Noen arbeider sammen, noen bare liker hinannen, noen er ikke så begeistra... Og ett hode har en helt egen plan med det hele, men hvem det er, skal jeg ikke avsløre. Det hviskes og tiskes i krokene, mennene buldrer og ler og kvinnene kniser, ja, for de må jo holde seg til sedvanen og kjønnsrollemønstrene og deles slik opp etter kjønn og gjøremål (kvinnene gjør husarbeid mens mennene røker). Men det betyr ikke at de ikke kan diskutere disse fastlåste vaner og mønstre. Og det gjør de, til gagns!

Skøyteløpet lar dem alliere seg med hverandre på uvant vis, og uformell konkurranse utløser også barduse løfter og ei tidsfrist: Innen solnedgang samme dag, midt i middagen, faktisk, må en av mennene bestemme seg for om han vil bli i ekteskapet og hos sin kone og sine barn, eller om han vil forlate alt sammen til fordel for ei anna. Det er ikke en beslutning en skal ta overilet, ei heller ikke ute på isen, sjøl om hun er aldri så forlokkende med sine sunne farger. Situasjonen kompliseres ytterligere når flere får vite om saken, og deretter kaster seg inn i kampen. Parallelt har vi også frua som egentlig ikke liker sin egen mann, og i alle fall ikke kan se han på samme måte som sin venninne, og vennene som kanskje er litt for intime?

Her er det omsnakking, hinting, søt flørting, direkte flørting, beiling og reine frierier om hverandre, og alt må foregå uten at ens bedre halvdel, som stadig er rett rundt hjørnet, får nyss i saken. Å si at stykket er et lystspill er derfor helt riktig, en filmatisert versjon ville uten tvil blitt kalt en komedie. Misforståelser, antagelser, redsler, plutselige erkjennelser og små oppvåkninger hører også med, i likhet med dekkhistorier, distraksjoner og store og små løgner. For det er jo ikke kaffe en byr på! Dialogen er rask, effektiv og presis, og med akkurat nok kaos omkring blir det lystig og lett.

Men sjøl om det er aldri så moro underveis, glemmes aldri stykkets grunnspørsmål. Hvem er egentlig villig til å bryte ut av ekteskapet og det behagelige liv? Hvem vil ta risikoen, få samfunnsstraffen, bli stempla som utro og ekteskapsbryter, risikere å aldri mer se sine barn? Ekteskapet som institusjon diskuteres og kjønnsrollemønsteret kritiseres. Hvorfor er det så lett for menn, alt dette romantiske, og ikke for kvinner? Hvorfor er det greit at menn har affærer og elskerinner og løse forbindelser, og at det er noe positivt? Hvorfor er akkurat det samme noe negativt for kvinna?

Kielland har et våkent blikk og skildrer godt. Han tar situasjonene og personene på kornet og setter pekefingeren akkurat der det gjør vondt, midt i sjøloppfatninga. Og han presser. Hardt. Særlig på mannfolka. Og dessverre er problemstillinga han skisser opp fortsatt aktuell. Kvinner er mindre frie enn menn, og vi dømmer oss sjøl og hverandre hardere. Fortsatt er det "lov" for en mann å forlate familien sin, det er liksom forståelig at han vil være sammen med ei yngre utgave, mens ei kvinne som gjør det samme, risikerer langt mer og blir baksnakka av fjern og nær - tenke seg til, forlate ungene sine! Men handlinga er og blir den samme -.

I Tre par får det hele en slags løsning til slutt. Jeg sitter igjen med følelsen av at den kanskje var litt i raskeste laget? Virkeligheten er dessverre ikke slik, sjøl om det var godt at det gikk i orden og at det kloke hodet fikk sitt igjennom. Men det hadde vært svært fornøyelig å se dette stykket på en scene! Eller på det store lerret - de uoppfinnsomme Hollywoodforfatterne bør i grunnen ta en kikk på gammel, norsk litteratur for å finne ny inspirasjon. Riktignok er ikke tematikken ny her, men jeg kan likevel se for meg dette i for eksempel Woody Allens regi, dog uten det nevrotiske aspektet.

Igjen må jeg bare poengtere hvor moderne og lesverdige Alexander L. Kiellands verker er, og hvor godt de har stått seg. Uavengig av sjanger makter Kielland å skape troverdige portretter av ulike mennesker i djup konflikt med hverandre eller med seg sjøl. I tillegg får vi bakteppet; samfunnets idealer kolliderer, det er snøstorm eller sjanse for skilsmisse, alt betviles, det er kaosfølese og desperasjon. Som leser får en slengt alt i fanget og aner uråd. Like fullt makter Kielland å få budskapet sitt igjennom. Han bruker retorikk, humor, raseri, vinterværet og masse, masse kjærlighet. Han støtter alltid de som trenger det mest, og bruker slik verkene sine politisk, være seg kvinnesak, arbeidersak, fattigdomsproblematikk eller usedelighet. Han setter problemene under debatt, er uredd og kompromissløs. Her er det mye å hente, mye å lære, mange uforglemmelige personer, rørende skildringer og replikker med snert. Og derfor anbefales verkene mer enn gjerne videre. 

lørdag 2. mars 2019

Vårlesing

Endelig er det vår! Jeg skjønner aldri hvor mye jeg egentlig lengter før våren endelig kommer. Og nå er den her! Og det er til og med lov å håpe at den er kommet for å bli, helt uten tilbakefall, sjøl om det kanskje ikke er sannsynlig. Uansett, her smelter det så det plopper fra tak og veranda, skiløypa til ungene, som har gått på kryss og tvers i hagen, er snart borte, grusen er kommet til syne på gårdsplassen, og hvem veit, kanskje kommer det krokus snart også? Jeg veit at jeg i alle fall må snike meg ut innimellom for å få litt sol i ansiktet. Herlig!

Alexander L. Kielland
Nå er jeg kommet i gang med det aller siste bindet av Alexander L. Kiellands samlede verker, og leste skuespillet Bettys formynder nå i februar. Fire verk igjen, så er jeg i mål med hele leseprosjektet! Det må gå! Ja, kanskje ikke i mars, men i løpet av april?

Merethe Lindstrøm
Med den stilsikre og tidvis ubehagelige novellesamlinga Arkitekt av Merethe Lindstrøm er leseprosjektet Alfabetlesing kommet i gang. Les mer om boka her.

Tomas Espedal
Jeg henger litt etter med innlegga, men pytt. Bøkene blir jo lest! Og til første runde av Bokhyllelesing 2019 leste jeg den knallrøde boka Imot kunsten av denne mannen. Det var mitt første møte med Espedal, og det er moro når det er så bra at det frister til gjentakelse. Anbefales!

Johan Falkberget
Flerbindsverket Christianus Sextus er fortsatt ulest, men det er helt i orden. De obligatoriske leseprosjektene kommer først, deretter kan andre titler følge. Og kanskje blir det nettopp Christianus Sextus jeg begynner på i neste del av Alfabetlesing?

Carol Shields
Dagbøker i stein ligger fortsatt på vent, men rykker stadig fram i køen. Kanskje den blir lest nå i mars? 

Ingvild H. Rishøi
Også denne dama har måttet ligge - så har også februar stort sett bare bestått av forkjølelser, og da blir søvn prioritert over alt anna. Men ny måned gir nye muligheter.

Charlotte Brontë
Fragmentet Emma har heller ikke blitt lest, men videreføres, som de andre, inn i neste lesemåned. Da må det vel klaffe litt mer med det meste!

Alfabetlesing
Jeg er snart i mål med februars alfabetbok, nemlig B-boka Biografens beretning av A. S. Byatt (ekstra mange b-er der altså, bare for å være på den sikre sida). I mars er det bokstaven C som skal i ilden, da helst med Falkbergets Christianus Sextus. Men sia hele greia er så omfattende, satser jeg kun på å lese første bok, sånn i første omgang. 

Bokhyllelesing 2019
1800-tallet er kommet og gått med Alexander Kielland og Fjodor Dostojevskij. Ja, jeg leste like greit begge to! Nå skal det fokuseres på ikke-europeisk litteratur. Jeg har leita lenge i ulesthyllene og fant til slutt ei lita bok skrevet av en meksikansk forfatter, nemlig Pedro Páramo av Juan Rulfo. Totalt ukjent for meg, så dette blir spennende. 

Nyt vårsola videre!