mandag 16. november 2026

Pumpkin Spice-kafeen

Bildekilde: Bokelskere
Jeanie Ellis flykter fra et hektisk storbyliv og sjefens brå død til den sjarmerende småbyen Dream Harbor. Der tar hun over tante Dots lille kafé, mens tanta endelig kan ta seg en velfortjent ferie. Etter bare noen dager merker hun at noe ikke er som det skal. Det kommer skumle lyder fra smuget ved bakdøra om nettene, noe som holder henne våken og bekymra. Etter tre søvnløse netter tar Jeanie tak i et balltre, kvinner seg opp, smyger seg ned trappa og river opp bakdøra for å jage vekk mulige pøbler eller onde ånder. Bare for å stirre rett inn i ei kasse med gresskar. Holdt av en utrolig kjekk fyr. 

Logan Anders er byens skjeggete, reserverte og til tider nokså sure bonde. Han foretrekker å være hjemme på gården i fred og ro. Der er han nemlig trygg for gjennomreisende kvinnfolk som i ett øyeblikk vil ha deg, og i det neste stikker av. Ja, vært der og forsøkt det og levd med sladderen etterpå. Takke seg til hardt fysisk arbeid, et knippe dyr med snåle navn og rolige besteforeldre. Logan sår og høster, og leverer varene sine til kafeer og butikker i sentrum fast en gang i uka. Men plutselig, etter fem år med faste leveringer, er det ikke gamle Dot som står i bakdøra på Pumpkin Spice Kafé. Det er ei ung, ukjent kvinne med balltre, mørke øyne, sovehår og veldig søte pysjbukser. Som først smiler usikkert og falskt, og så helt ekte, og som inviterer han inn på kaffe.

Og med det skjønner vel de fleste hvor vi skal hen, og hva som kommer til å skje. Dette er ikke ei bok med enormt lange omveier, stor dramatikk og umulig kjærlighet. Nei, her er det litt smånøling, fifling og fomling i starten, prøving og feiling, ei fjær som blir til ti høns mer enn én gang, småbysladder som forsurer og forverrer og forsterker, fram og tilbake, mye klining, og, med et klassisk brudd og en smertefull men nødvendig adskillelse, til slutt en høyst reell kjærlighet. I den grad litterær kjærlighet er reell, da. Og innimellom alt dette kjøres det på med sexscener, i alle fall fra side 264 og utover. Boka heter naturligvis Pumpkin Spice-kafeen og er den første i Dream Harbor-serien til forfatter Laurie Gilmore (som er pennenavnet til den amerikanske forfatteren Melissa McTernan, ukjent fødselsår). Boka kom først ut i 2023, og blei oversatt til norsk ved Dorthe Erichsen (f. 1961) året etter.

Etter hvert har det blitt mange bøker i serien, der alle er bygd opp rundt velkjente troper og klisjeer og foregår noenlunde på samme måte, med små variasjoner: Kvinne møter mann, kvinne og mann trekkes mot hverandre, kvinne og mann delvis stritter imot og gir etter, kvinne og mann kludrer det til og ordner opp igjen og blir til slutt et par. Og samtidig har de hvert sitt dagligliv i Dream Harbor, og har biroller i andre pars bøker i varierende grad. I tillegg er den ene delen av hvert par innehaver av en butikk eller forretning i Dream Harbor, slik at store deler av handlinga og det praktiske foregår der. Det er en formel som funker, særlig dersom leseren er komfortabel med repetisjoner og liker å vende tilbake til samme sted gang på gang. Det er smart og tidsbesparende for forfatteren også, som slipper å finne på noe nytt.  

I denne første boka er det Jeanie og Logan som møtes og nærmer seg hverandre. Det hele er såpass forutsigbart og planlagt at jeg savna spontanitet, kreativitet og uventa vendinger underveis. Men det kom jo aldri. Kanskje det har noe med sjangeren å gjøre, at leseren aldri skal være usikker på om de to hovedpersonene virkelig ender opp sammen? Skildringene av hovedpersonene er ganske grunne, og konsentrerer seg om de samme hendelsene om igjen og om igjen: Jeanie og hennes opplevelse av å finne sjefen død og frykt for at det en dag skal være henne, og Logans veldig offentlige avvisning fra ei tidligere kvinne, også tilreisende til Dream Harbor. Dette kvernes det på til det kjedsommelige, i takt med at de sier noe, mens deres egentlige tanker avsløres i kursiv, slik at leseren hele tida veit mer enn Jeanie og Logan.

Kjedsommelig er også det muntlige og fortrolige språket, der de samme vendingene går igjen på side etter side. Det er lite fantasifullt og ganske flatt, men gjenkjennelig og trygt. Vi følger både Jeanie og Logan i tredjeperson, og perspektivet veksler mellom de to, slik at vi ikke bare følger den ene. Det tror jeg er et smart og helt nødvendig grep for å i det hele tatt gjøre boka lesverdig. Men jeg reagerer på at disse menneskene, som helt tydelig og på alle mulige måter er voksne og bedriver svært voksne aktiviteter, oppfører seg som om de er ganske umodne og ekstremt usikre tenåringer (tenk om hen ikke liker meg, å nei, hva tror hen om meg nå, uff, nå misforstod hen, jeg elsker hen, men vil ikke si det, tenk om jeg skremmer hen bort og så videre). Boka får et lite pluss for sanseligheten (særlig lukter, lyder og farger), men bruken av absolutt hele følelsesregisteret trekker ned. Det er det rett og slett litt slitsomt å forholde seg til, særlig når det verken engasjerer med kåthet eller tårer eller redsel eller noe annet.

Da underholdning og lettlest romantikk ikke er det jeg vanligvis leser, har jeg forsøkt å møte boka mest mulig åpent. Det har vært ganske krevende, for de fordommene jeg har til mye av denne typen litteratur, har hele veien blitt bekrefta. Det er det for så vidt ikke noe galt i, og egentlig er det ikke så mye galt med boka heller. Det er bare ikke min type bok. Pumpkin Spice-kafeen er lett og underholdende, forutsigbar og ungdommelig, sjøl om hovedpersonene er forbi sin ungdom og vel så det. Boka er svært ufarlig og nokså sjarmerende. Men alle disse sexscenene (krydder, som det kalles nå) kunne jeg klart meg uten - det blir fort for mye, sjøl om det ikke er eksplisitt, bare mye kyssing og stønning og hofter. For mye drama blir det også, med denne fram-og-tilbake-dansen som Jeanie og Logan driver med. Vi veit jo alle hvordan det går til slutt! 

For de som liker dette, er det helt topp å vite at det fins mye mer der det kommer fra, og at serien om Dream Harbor trolig ikke er avslutta. Jeg for min del vender heller lesebrillene tilbake mot annen litteratur. 

tirsdag 10. november 2026

Løpe ulv

Bildekilde: Bokelskere
Det er grytidlig. Tåka ligger tett over skogholtet og myra, veien og den vesle plassen der campingvogna står parkert. Det er vinter, nyttårsdag, og hele verden er stille og hvit og trygg. Han var oppe allerede klokka fem, og han la ut for å slippe styr og gjester og forberedelser til sin egen bursdagsfeiring. I alle fall i noen timer. Tenk det, å bare ha ro i noen timer, å kunne gli av gårde på ski i nysnøen. Med seg har han Zenta. Hun er også helt stille, ligger bare rolig i vogna og venter på at det skal bli varmere der inne. Mens han glir rolig gjennom urørt snø. Til han finner et spor, så flere. Digre spor. Elg? Nei. Ulv. En diger hannulv. Og så, et kadaver. Ei lita rådyrgeit, blodig og halvspist. Det betyr at ulven fortsatt må være i nærheten, klar for å vende tilbake for å spise resten.

Ulf sitter utafor campingvogna med ansiktet mot skogen. Dagen begynner å gry, lyset glir over det urørte vinterlandskapet. Så er det noe som leer seg, der borte ved skogbrynet. En uvant bevegelse, mest som et nærvær. Nesten umerkelig strekker Ulf seg etter kikkerten, og rolig, rolig fører han den opp mot øya. Og der, i skogkanten, står den. Den digre hannulven. Ulf gir han navnet Høgbein. Så kommer snøen, lett og virvlende, det er meldt mye snø nå, og Ulf drar hjemover med Zenta, til huset og kona Inga og alle forberedelsene til dagen etter. Men han tenker bare på Høgbein, den flotte, majestetiske ulven han har sett. Ulven som lever helt aleine ute i den kalde vinterskogen, der snøstormen er i ferd med å gjøre livsbetingelsene enda hardere.

Slik åpner romanen Løpe ulv fra 2022, først utgitt som Löpa varg i Sverige året før, oversatt til norsk av Bodil Engen (f. 1950). Og forfatteren er ingen ringere enn selveste Kerstin Ekman (f. 1933), en av Sveriges beste og mest kjente nålevende forfattere. Boka er kort og liten, kun 177 sider lang og sånn sett lett å ta med seg. Men den er på ingen måte verken lett eller liten i innholdet. For på få sider, og med et svært presist og stemningsfullt språk, oppsummerer og skildrer Ekman hva det vil si å være et menneske.

For mennesker er det mange av i Løpe ulv. Mange av dem er nokså ordinære. Andre har særere tilbøyeligheter. Men slik er det alltid i et lite samfunn - originalene blir lettere å få øye på, uansett om de driver med fotografi, fiske, søm eller jakt. Ulf, som ved bokas begynnelse straks blir søtti år, tilhører den siste kategorien. Han er formann i det lokale jaktlaget, og har alltid drevet mye med jakt, særlig på elg, han har alltid hatt hund, alltid trukket til skogs. I løpet av boka husker han tilbake på flere episoder fra da han var ung, viktige episoder som har vært med på å forme han som menneske. I tillegg til å drive med jakt er han pensjonert skogvokter, så han kan mye om naturen, om trær, insekter, spor, ulike arter, mangfold og biologi, og hvilke forhold som må ligge til rette for at flest mulig skapninger skal trives sammen i samme økosystem. Kanskje har han tidligere vært litt blind for hvor enorme avtrykk mennesket setter når de griper inn i et sårbart område, og hvor lang tid det tar for naturen å rette opp de skadene som menneskene etterlater seg. Den erkjennelsen er tung å bære.

Men nå er han først og fremst klar over situasjonen han brått befinner seg i, midt mellom naturen og kulturen, det dyriske og det menneskelige. Han veit at en stor og sterk ulv stryker ensom rundt i skogene rett i nærheten. Han veit godt at vinteren er hard og at ulven må ta noen bytter for å overleve. Han er smertefullt klar over at det tas ut fellingstillatelse på ulv, og at jaktlaget vil ut. Noen skal skyte en ulv, koste hva det koste vil. En ulv er jo en fiende, særlig om en har sauer! Ulf håper inderlig ikke det er Høgbein de går etter, men han veit at det også er en risiko. Og han kjenner at han er den som kan endre det hele. Men hvilket hensyn skal veie tyngst? Menneskets? Rovdyrets? Rådyrkalvens og sauenes? 

Når campingvogna til Ulf brenner ned til grunnen kort tid etter, og knoklene av et dyr blir funnet i asken, er det ingen tvil: Mennesket er det verste rovdyret av alle. Og Ulf skal finne ut av hvordan alt henger sammen, sjøl om det koster han sinnsro og nattero, gode og årelange vennskap, jaktlaget, tidligere kollegaer og nesten hans eget liv. 

Løpe ulv er en liten roman om de store spørsmåla, om menneskets plass i naturens kretsløp og om med hvilken selvfølgelighet og arroganse menneskene valser inn både her og der og legger store naturområder øde fordi vi skal utvikle, bygge og tilrettelegge. Ulf ser tilbake på egne handlinger, gjort i god tro og med det som han trodde var tilstrekkelig kunnskap, og forstår at han har tatt feil om så mye. Oppgjøret på kammerset er sårt og vondt. 

Ekman skildrer de vinterstille svenske skogene så sanselig at en nesten hører snøen som rolig daler ned. Hun fanger personligheten til de ulike hundene Ulf forteller om, lydene av fottrinn og snøscootere, hvordan en skogbrann brer seg, fargene på røyken, lukta som henger i. Som leser er en så til stede i teksten, så med, det er nesten så jeg sitter i baksetet av bilen til Ulf og Inga og er på vei hjem, jeg også. Ekman gir videre troverdige portretter av bygdas innbyggere, der både de eksentriske, de aggressive, de misforståtte og de rare gis plass og varme. Alt skildres gjennom Ulfs blikk, i førsteperson, og han er en nær og sympatisk forteller som i møte med en ugjerningsmann likevel ikke gjør det som er forventa. Og her ligger storheten, i fortellinga, i Ulf og i Ekman. Det er rørende uten å bli sentimentalt eller dvelende.

Løpe ulv skildrer valgene vi mennesker tar og rekkevidden av dem, og gir oss et innblikk i hvor komplekst det kan være å leve i tråd med egen etisk overbevisning, og hvor krevende det er å stå imot, og opp mot, en majoritet som både hevder og tar sin rett. Boka tilbyr trøst og håp i møte med ulike utfordringer gjennom et langt liv, og formidler en grunnleggende takknemlighet, da særlig til naturens fascinerende rikdom og intense nærvær, og mellom ektefellene Ulf og Inga, som gir hverandre kjærlig trygghet. Romanen kan leses og tolkes på flere plan, den er blant annet ei humoristisk bygdeskildring, en interessant erindringtekst, en engasjerende spenningsroman, ei relevant klimabok, et viktig innlegg i ulvedebatten og en vakker kjærlighetshistorie. Og helheten? Verken kaotisk eller uoversiktlig, men nær og varm og viktig - ei lita bok med stort innhold. 

mandag 26. oktober 2026

Besøk

I dag vil jeg bare dele dette diktet.

*

God aften, venn, jeg ser du kommer atter!
Du ville tale litt med mig ikveld?
Du ville høre mine fottrinn og min latter,
og se om allting gikk mig riktig vel?

Du vet så godt at jeg er alltid trofast,
og du kan komme når du vil til meg.
I mine tanker er du evig bofast;
der har jeg bygget op et hus til dig.

Det hender når jeg sitter ensom inne
at jeg blir næsten lykkelig, fordi
en stor og stille fred går gjennem sindet.
Da vet jeg hvem det er som drar forbi.

Du går forbi og kaller sakte på mig,
og det gjør godt å vite det er du.
I disse dager kan din stemme nå mig;
den er det eneste som når mig nu.

Ja, du kan være sikker: Jeg skal komme!
En aften når du søker mig igjen,
da skal jeg legge sammen alle bøker
og reise mig og følge dig, min venn!

*

Diktet "Besøk" er skrevet av den norske forfatteren, lyrikeren, dramatikeren, essayisten og samfunnsdebattanten Jens Ingvald Bjørneboe (1920-1976) i 1958. Diktet blei først utgitt i samlinga Den store by fra samme år. Diktet har blitt tonesatt flere ganger. Jeg er nok mest glad i Anne Grete Preus' (1957-2019) sin versjon fra debutalbumet Fullmåne, ei soloplate som består av hennes musikk og Bjørneboes tekster. Albumet kom ut i 1988 og havna velfortjent på Topp 20-lista. Etter at Preus deltok i den første sesongen av tv-programmet "Hver gang vi møtes" i 2012, blei også Jan Eggums (f. 1951) versjon av "Besøk" populær. Men diktet står seg også helt aleine, uten musikk, for det bærer og formidler sine egne toner til den som leser og lytter.

onsdag 21. oktober 2026

Portrett av en brud

Bildekilde: Bokelskere
Tenk å være seksten år, allerede hertuginne, nokså nygift, på mange måter uskyldig og mild, litt naiv som følge av en skjerma oppdragelse, og brått, der du sitter ved middagsbordet i fortezzaet i nærheten av Bondeno i året 1561, får du brått en følelse av, nei, en skråsikker visshet, om at den store og sterke ektemannen din, den tolv år eldre hertugen av Ferrara, kun har én intensjon: Å ta deg av dage. Hva i alle dager gjør du da?

For det er der vi begynner, med den unge hertuginna, Lucrezia de' Medici (1545-1561), som mindre enn ett år tidligere har forlatt hjembyen Firenze, farens trygge palass, moras bestemte ideer om oppdragelse, søsknene, barneværelset, kammerpikene, ammen, lufta, sollyset, den begrensa friheten hun tross alt hadde, forlatt alt dette og mer til, til fordel for et helt nytt liv hun ikke ville ha, og som ikke en gang var ment for henne. Hadde det ikke vært for at søstera hennes, den fem år eldre Maria (1540-1557), brått døde i en alder av sytten år, hadde kanskje Lucrezia gått ei anna framtid i møte. Men Maria døde, og ekteskapsavtalen skulle fortsatt overholdes, da den var gunstig for begge parter. Den yngre søstera måtte rett og slett rykke framover i køen, enda hun bare var et lite barn, og på alle måter alt for liten for en voksen mann på tjuesju.

Mannen, hennes forlovede og seinere ektemann, er ingen ringere enn Alfonso II d'Este, hertugen av Ferrarra (1533-1597). Han har først revet henne vekk fra barndommen med sine svært ivrige og utrettelige forsøk på å sikre seg en arving. Kveld etter kveld gyver han løs, og hun skiller kropp og sinn for å holde ut. Han holder henne i sin varetekt i ulike bygninger, der hun sjelden får lov til å gjøre annet enn å ri rolige rusleturer på et lite, hvitt muldyr, og der hun må blande farger og male på bittesmå lerret om kvelden og natta, når hertugen har fått sitt og har gått til sitt eget sengekammer for å sove i fred. Nå har han tatt henne med bort fra alt og alle, de er til og med uten kammerpiken hennes, og han er uvanlig innsmigrende, nesten snill, og han setter seg ved siden av henne, tett, tett, framfor på den andre sida av spisebordet, der han alltid sitter, han stryker henne over huden, ler og snakker, og oppfordrer henne til å spise mer. Spise, spise, spise. 

Lucrezia kan ikke la være å ta en bit, han sitter jo der og ser på henne, men maten vokser i munnen, blir nesten umulig å få ned, for vissheten om hva han gjør, hva han planlegger og hva hun går i møte, er så til de grader til stede. Hvordan kommer han til å gjøre det, undrer hun, knivstikking, kvelning, et fall fra en hest, mens hun halvveis lytter, halvveis grubler, og griper fast i kanten av tallerkenen. Det eneste hun veit, er at han må være smart og utliste faren hennes. Om selveste Cosimo I de' Medici (1519-1574) får vite at hans femte barn og tredje datter har blitt drept av sin egen ektemann, vil det kreve enorm innsats fra hertugens side for å unngå store konsekvenser. I verste fall kan det være en krigserklæring, i beste fall en brutt allianse. Med mindre drapet kamufleres som et naturlig dødsfall, så klart. 

Slik begynner det, og herfra går vi tilbake i tid for å bli kjent med Lucrezia og hennes familie. Først skildres unnfangelsestidspunktet mellom Cosimo og Eleanora i 1544. Deretter hopper vi fram til 1552 og Lucrezias møte med Cosimos innesperra, ville tiger, som barna hans fikk møte en kveld etter mye mas. Både åpningskapitlet og de to påfølgende kapitlene inneholder mange frampek, og særlig blir tigeren viktig. Det understrekes også av forsida, der rovdyret er tydelig nederst i bildet. Deretter fortsetter nåtidsfortellinga i fortezzaet i 1561. På den måten kombinerer forfatteren to tidsplan, der vi stadig kommer nærmere nåtida også i fortida, helt til fortida tar igjen nåtida og alt veves sammen. Hvert kapittel har videre en tittel, og under denne oppgir forfatteren tid og sted, slik at leseren slipper å bruke tid på å finne ut hvor vi er. I tillegg fortelles det hele i tredjeperson, slik at vi heller ikke trenger å lure på hvem vi er sammen med.

Og som om ikke det var nok, veit vi også hvordan det går. Det står jo bakpå boka: "Under et år senere er hun død." Og hun er Lucrezia. Forfatter Maggie O'Farrell (f. 1972) må derfor skape spenning på andre måter, andre steder, og ikke kretse om det som skal skje til slutt, men hva som skjer underveis, hvem som er involvert og hvilket hendelsesforløp som fører fram til avslutninga. Og det gjør hun. I det hele tatt har romanen en nokså god komposisjon, en solid uttenkt spenningskurve, fine historiske detaljer og stemningsfulle skildringer av vær, natur, bygg, mennesker og ansiktsuttrykk. Og alt kunne kanskje vært slik, nærmest pent og pyntelig. Hadde det ikke vært for at Lucrezia gifter seg med Alfonso. Og Alfonso er ikke den han gir seg ut for å være.

Portrett av en brud (2022, på norsk ved Kirsti Vogt (f. 1971) i 2023) er en nokså omfangsrik historisk roman med sine 474 sider pluss forfatterens kommentarer. Men den føles ikke lang å lese, og det tror jeg delvis kommer av komposisjonen og delvis det at O'Farrell makter å skape spenning, både mellom nåtida og fortida, og i nåtida og fortida. I starten gikk det litt trått - det var omstendelig, setningene var litt stakkato og dette med Cosimos ville dyr virka litt for konstruert. Jeg tenkte i alle fall at det bare var med fordi det har en konkret funksjon i form av å være et frampek, samt som et bilde på Lucrezia sjøl. Men Lucrezia er såpass godt skildra og står solid på egenhånd, så forfatteren hadde ikke trengt å ta med en tiger. Like fullt var det mest sannsynlig slik at Cosimo hadde ei samling eksotiske dyr, som så mange andre adelsfolk på den tida, og det er ikke utenkelig at Lucrezia så eller hørte dyra som liten. 

Det historiske bakteppet er uhyre interessant, og jeg har flere ganger underveis lest meg opp på ulike personer i familien til Lucrezia, samt den politiske situasjonen i Europa, bare for å forstå mer av konteksten. Og her ligger det mange spenninger som O'Farrell trekker veksler på. Jeg må si at jeg ikke har sans for alt jeg har kommet over - blant annet har Lucrezia en yngre bror som tar livet av kona si, og forholdene for døtrene er generelt nokså stramme og ubarmhjertige. Deres "jobb" er å la foreldrene bruke sine posisjoner til å ordne strategisk arrangerte ekteskap med utvalgte allierte, være ei føyelig kone og få et tilstrekkelig antall barn. Om de feiler i noe av dette, er det deres egen skyld, og de kan, tydeligvis, skiftes ut. Sjøl om det ikke står rett ut i boka, kjenner Lucrezia på dette. Det er forventninger som tynger henne, samtidig er det enda verre når det gjelder hennes kjerne, identiteten. Hun er ikke føyelig av natur, hun har en sterk rettferdighetssans, hun vil hjelpe andre og hun liker ikke å bli irettesatt. Hun har et svært rikt indre liv og tenker mer sammensatt, og lenger fram, enn omgivelsene later til å tro at hun gjør. I alle fall er det slik O'Farrell velger å skildre henne. I møte med mannlig brutalitet blir det mange harde tak for den unge jenta.

Forfatteren skriver i etterordet at hun har justert litt på noen detaljer underveis, slik at det skal passe med hennes fortelling om Lucrezia. Det mener jeg at hun har alle muligheter til å gjøre, i og med at hun blander fiksjon og fakta og skriver en historisk roman, ikke ei fagbok eller en biografi. Samtidig setter jeg som leser stor pris på at O'Farrell er ærlig, sier ifra og er tydelig på hva hun endrer på, slik at lesere som søker mer informasjon og kunnskap ikke henger seg opp i disse detaljene og kaller det feil. For det er det jo ikke. O'Farrell skriver også om inspirasjonskildene sine - Robert Brownings (1812-1889) dikt "Min siste hertuginne", som jeg fant både i originalversjon og i norsk oversettelse, samt et portrett av Lucrezia, på størrelse med ei bok, som også pryder nettopp bokas forside.

Da jeg begynte å lese Portrett av en brud, hadde jeg fortsatt Hamnet av samme forfatter friskt i minne. Og det viste seg å være litt utfordrende. For i sistnevnte roman er forfatteren så følsom og tilstede, og romanen er så nydelig stemningsfull og sår. Vi kommer utrolig tett på hovedpersonene, men det er ikke tilfellet her. Her er det noe helt annet, både i stil, tone og innhold, og vi holdes hele tida på en armlengdes avstand, også når det kommer til Lucrezia. I tillegg er O'Farrell litt for rundhånda med frampekene sine, og det er noen ikke helt heldige gjentakelser. Hamnet, på sin side, er svært stram og ei ekstremt vellykka bok. Det er nesten så det er vanskelig å forstå at samme forfatter har skrevet begge bøkene! Misforstå meg rett, Portrett av en brud er også ei veldig god bok, bare på en annen måte. Men når en har lest den ut, forstår en hvorfor det måtte være nettopp slik. Og da er det bare å vende om og begynne på nytt.

torsdag 15. oktober 2026

En studie i rødt

Bildekilde: Bokelskere
Det er høst, og om kveldene kommer mørket krypende stadig tidligere. Det blir kaldere og kaldere ute, og det er helt perfekt å kose seg inne med den store stabelen av uleste bøker som jeg til en hver tid har på lur. Og for en gangs skyld har jeg lest ei krimbok. Det er ikke så ofte, men jeg forsøker å lese et par i løpet av året, sjøl om krim ikke er favorittsjangeren min. Denne gangen gikk jeg for den klassiske kriminalromanen En studie i rødt av Sir Arthur Conan Doyle (1859-1930). Ei knakende god fortelling om den legendariske detektiven Sherlock Holmes er sjelden feil!

En studie i rødt kom ut på engelsk i 1887, og er den aller første boka med nettopp Sherlock Holmes. Det er også i denne romanen at Holmes og Dr. John Watson møter hverandre, blir kjent og oppklarer sin første sak sammen, som gis navnet "En studie i rødt" (på engelsk "A Study in Scarlet"), som boka også heter. Mange tror at det er Sherlock Holmes som er hovedpersonen i de fire bøkene og de femtiseks fortellingene der han oppklarer ulike saker, men det er feil. Den virkelige hovedpersonen og folkaliseringsinstansen i tekstene er legen, John Watson. På grunn av hans djupe fascinasjon for Sherlock Holmes, fordi tekstene følger Holmes i detalj og fordi de to er så tett på hverandre, framstår Holmes som en hovedperson likevel, sjøl om alt ses gjennom Watsons blikk. Men det er altså Watson som er jeg-personen, mens vi følger Holmes i tredjeperson.

Utgava mi er fra 2015, og er en del av Bokvennens kriminalbibliotek. Det er forfatter Nils Nordberg (f. 1942), en av landets fremste eksperter på kriminallitteratur, som står for forord og oversettelse. Han setter både Doyle og mesterdetektiv Sherlock Holmes inn i hver sin tydelige kontekst, og viser fram hvordan de, hver på sin måte, er med på å videreutvikle kriminalromanen som sjanger. Nordberg viser også hvilke elementer Doyle har henta fra andre forfattere, og hvordan sjangeren stadig bygger på noe foregående. For eksempel hvordan Doyle låner elementer fra Edgar Allan Poe (1909-1849), som var en av hans favorittforfattere. Poe på sin side fikk æra for å ha skrevet verdens første kriminalfortelling med Mordene i Rue Morgue, som kom på trykk i 1841. Lite visste Poe, og seinere Doyle, at den aller første var norske Maurits Christopher Hansen (1794-1842) med sin Mordet paa Maskinbygger Roolfsen fra 1839.  

Men tilbake til Sherlock Holmes, en fiktiv karakter som Doyle lever med og skriver om i førti år. Det er her det hele begynner, og vi blir kjent med Holmes og hans særegenheter. At han kan skille mellom mange forskjellige typer jord, for eksempel, og hvor i London jorda er å finne. At han kan skille mellom asken til førti ulike former for tobakk. At han, som Watson ramser opp, kan null og ingenting om litteratur, filosofi eller astronomi, og kun litt om politikk, men masse om jus. At kunnskapen om botanikk er helt tilfeldig - han er god på giftige planter, kan ingenting om praktisk hagebruk, men har praktisk geologisk kunnskap. At han videre er svært god i emner som kjemi, anatomi og kriminalhistorie, og i tillegg er en god fiolinspiller. At han er en dyktig bokser, og at han også kan fekte med stokk og kårde. Og så videre.

Holmes er og blir en fascinerende skikkelse. Watson undres over at en så oppegående mann kan ha så begrensa kunnskaper om for eksempel klassisk litteratur og samtidslitteratur, som han sjøl kjenner godt til. Men han blir virkelig forbausa når Holmes forklarer at han aktivt må slette uviktig kunnskap fra hjernen, som for eksempel om solsystemet. Her fra side 28:

"Hva pokker er det for meg? brøt han meg utålmodig av. - De sier at vi kretser rundt solen. Om vi gikk rundt månen, ville ikke det gjøre en tøddels forskjell for meg og mitt arbeide."

Slik irrelevant og uviktig kunnskap må vekk. Holmes sier selv: "Det er derfor av største viktighet at verdiløse fakta ikke fortrenger de verdifulle." Det er altså duka for en kulturkræsj av de sjeldne mellom Watson og Holmes, som skaper friksjon, spenning og massevis av humoristiske situasjoner. Som leser kan en humre i vei, dele Watsons irritasjon over Holmes' sære oppheng og manglende beskjeder, og samtidig se at Holmes har forstått noe Watson overhodet ikke er på sporet av. 

Men det i seg sjøl er ikke nok til å bære ei hel bok, langt mindre en hel serie med bøker og noveller om de samme personene. Det må være noe mer! Og det er det virkelig her. Teknisk sett er dette svært effektivt. Det skjer noe konstant, og informasjon gis kontinuerlig til den leseren som evner å plukke det opp. Kommentarer, digresjoner og andre hendelser er aldri tilfeldig, alt henger sammen med alt. Og sjøl om Watson, og eventuelt leseren, bruker tid på å finne ut av hvordan alt henger i hop, blar fram og tilbake, finner ledetråder og synes det er spennende, er det en trygghet i at Holmes til en hver tid har styr på alt. Leseren kan egentlig bare lene seg tilbake og kose seg.

Og det gjorde jeg. Dette er ei veldig sjarmerende bok, tempoet er passe rolig, jeg liker skildringene av 1870-tallets London (handlinga er lagt til 1878), og følelsen av å være i ei anna tid, med hestedrosjer og brostein og avisgutter og gasslamper. Jeg liker rytmen, og jeg liker Watson, som er langt mer sympatisk enn Holmes. Teknisk sett er boka interessant. Den er nemlig delt i to. I første del, nåtida, får vi vite at det er begått en forbrytelse, og vi følger med mens Holmes og Watson forsøker å oppklare den. Første del slutter med at Holmes har funnet løsninga, mens Watson og leseren fortsatt holdes utafor og ikke skjønner stort. I andre del, fortida, får vi vite om bakgrunnen til forbrytelsen, altså om hvordan alt henger sammen og hvordan det kulminerer med et drap. Og mot slutten av andre del møtes nåtida og fortida og det hele sys sammen. Det er elegant, interessant og overraskende lesverdig.

fredag 9. oktober 2026

En ny nobelprisvinner!

Og brått var det oktober igjen, og tida for den dagen da De Aderton i Svenska Akademien skal avsløre hva de har surra med, lest, diskutert, kjefta hverandre ut over, fantasert, drømt om og krangla seg fram til i året som har gått. For en utenforstående er det en nesten like stor overraskelse hvert eneste år. Jeg blir i alle fall både begeistra, undrende og lettere sjokkert i tråd med de ulike prisvinnerne opp igjennom åra - fra Doris Lessing (1919-2013) og Louise Glück (1943-2023) til László Krasznahorkai (f. 1954) og Gao Xingjian (f. 1940)! Og for å ikke glemme vår egen Jon Fosse (f. 1959), som lot seg intervjue på ei kai på Vestlandet etter å ha fått beskjeden om at hans nynorske, repeterende, punktumfiendtlige verk har begeistra en hel verden. For et fantastisk øyeblikk!

Greit, prosessen i Svenska Akademien foregår nok kanskje ikke fullt så uærbødig, i alle fall ikke om en skal tro Ellen Mattson (f. 1962), en av De Aderton, og som uttaler seg i denne saken på den offisielle nettsida til nobelprisene. Der forteller hun at de hvert år får inn nominasjoner fra hele verden, totalt omtrent 220 forfatternavn. Deretter begynner en nokså tøff jobb med å sile ut de som ikke er relevante denne gangen, fram til de sitter igjen med om lag tjue navn. Da må gjengen i Sverige virkelig brette opp ermene og ta seg sammen, for de tjue skal bli til fem. Og de fem? Ja, de skal de kjenne ut og inn. De skal lese alt, alle atten. Og de skal diskutere alt. Og om de ikke klarer å diskutere, må de trekke lodd. Jeg gjetter de gjør en del annet også, og da mener jeg ikke smugspising av sjokolade eller kaffedrikking eller bittelitt Candy Crush. Jeg gjetter at de gjør noen avtaler og inngår kompromisser, ellers ville det aldri ha fungert at atten stykker hvert år skal leite seg fram til én prisvinner. Men, til slutt er det det de står igjen med. 

Og i år? I år gikk prisen til ei kvinne. Ei canadisk kvinne. Å, som jeg skulle ønske det var en viss favoritt, Margaret Atwood (f. 1939), som fikk prisen! Men det var det ikke. Ikke denne gangen heller, dessverre. Prisen gikk til ei noe yngre kvinne ved navn Anne Carson (f. 1950). Og hun er først og fremst poet, men hun har også skrevet en del essayistikk, og virka som oversetter, særlig av antikke verker. Jeg har ikke lest noe av henne, men ved en tilfeldighet kjøpte jeg to av bøkene hennes for noen måneder sida. De rykker nok fram i lesekøen nå!

Anne Carson. Bildekilde: Ill. Niklas Elmehed © Nobel Prize Outreach

Prisvinneren var på Island, der hun bor fast etter å ha fått statsborgerskap i 2022, og "lytta til vinden" da hun blei oppringt av Svenska Akademien. Hun uttalte "Det er sprøtt. Eg tenker at dei er sprø heile gjengen.", i følge NRK. I samme sak kan en også se et kort intervju med Carson, som ikke er veldig taletrengt (kanskje hun er mer sjokkert? Eller bare ikke veldig gira på å kommentere), og lese mer om forfatterskapet hennes, som ikke er særlig kjent på norsk. Men det blir nok ei endring der nå, for som alltid er det enkelte som forter seg ut for å få tak i bøkene før alle andre. Vi andre må nok vente litt, eller låne på biblioteket. Spennende blir det uansett! Og jeg gleder meg til å lese.

Mer om Anne Carson kan du lese her.