Dikt i utvalg

Bildekilde: Bokelskere

Samlinger med tittelen Dikt i utvalg eller Dikt i samling kan være så mangt. Og nettopp derfor kan det være moro å lese ei samling fra tid til annen. En veit jo aldri helt hva en får! Denne gangen var det dikt av den amerikanske poeten Robert Lee Frost (1874-1963), som jeg tidligere kun har lest noen enkeltdikt av. Han var fra østkysten av USA, et sted mange andre amerikanske forfattere også kommer fra. Han slo igjennom i USA allerede med den første diktsamlinga i 1913, og året etter kom det internasjonale gjennombruddet. I løpet av forfatterskapet mottok han Pulitzerprisen for poesi hele fire ganger; i 1924, 1931, 1937 og 1943. Ingen andre har oppnådd det samme. 

Frost var altså en populær forfatter i sin samtid, og han er fortsatt populær. Han er hyppig inne på amerikanske pensumlister, og er en vanlig referanse for amerikanere. I tillegg til å skrive dikt, var Frost bonde og lærer. Særlig det første gjenspeiles i diktene, da han ofte er svært nær naturen, eller bruker naturen som kulisse i diktene sine. Han representerer et tradisjonelt, langsomt og stille liv, tett på årstidene og det harde fysiske arbeidet som alltid må gjøres på en gård. Fraværet av modernitet, klokkestyrt tid, fabrikkliv og teknologi er tydelig. Det synes jeg som leser er godt. Og språket er rolig, nedpå, dagligdags og forståelig. Oversetter Karin Haugane (f. 1950) skriver i etterordet at Frost ønska at diktene skulle se tilforlatelige ut, og at et normalt folkespråk skulle benyttes. Samtidig jobba han bevisst med form, struktur og rytme.

Noen av diktene hans er derfor veldig stramme, og en ser at Frost har vært nøye med antall stavelser, vokalsamklang og hvilke ord han har benytta. Enkelte ganger er det også enderim, men det er såpass sjeldent at jeg blir usikker på om det er tilsikta eller ikke. Haugane skriver at hun har unnlatt å presse enderimene for hardt, så det kan eventuelt være årsaken. Frost praktiserer jevn venstremarg med unntak av noen innrykk, men varierer antall verselinjer og strofer fra dikt til dikt. Det er i alle fall slik det ser ut gjennom denne samlinga. Haugane opplyser om at Frost ofte bruker jambisk pentameter eller blankvers, men det er ikke alltid så lett å telle seg fram. 

Jeg synes flere av diktene til Frost er såpass nedpå og dagligdagse at de heller nærmer seg prosadikt og små skisser som med litt mer tekst kunne blitt kortprosa eller ei novelle. Et eksempel er diktet som heter "Hjemmebegravelse". Der er det mye dialog mellom de to hovedpersonene, kona og ektemannen, og det er dialogen som bærer diktet. Det er et grep som ikke er så vanlig i lyrikken av nokså soleklare årsaker. I tillegg er teksten så tydelig og åpen at den ikke gir rom for leserens medtolkning i særlig stor grad. For eksempel skriver Frost "Og ansiktet gikk fra livredd til grått.", "hun ble tverr", "Slipp meg inn i sorgen din.", "En mann kan'ke snakke om sitt døde barn.". Her kommer altså leseren rett inn i en helt bestemt situasjon, og får den utspilt. Det sies jo til og med, som replikk i diktet, "Slipp meg inn i sorgen din.". Som leser har jeg verken spørsmål eller innspill til det som skjer, for alt er opp i dagen. Men som leser slipper jeg heller ikke inn i noen sorg, men jeg ser den fortvila situasjonen ektefellene er i, der de til stadighet snakker forbi hverandre. 

Jordbruksdiktene, som handler om grensegjerder og vedhogst og graving og naturen og landskapet, er mer tradisjonelle. De er konkrete, sanselige, lette å følge, lette å visualisere. Samtidig er de stemningsfulle. Jeg liker dikt uten oppstylta dialog, der det heller er et lyrisk jeg som snakker til en leser og som inviterer leseren med, framfor å fortelle meg hva som skjer. Som for eksempel følgende:

Når jeg går gjennom en nyslått eng,

    Stenger nedmeid gress,

Lagt fint som stråtak med tungt dogg på,

    Halvveis stien til oss.

Utdrag fra "En kveldstur", side 9. Dette er enkelt, fint og lett å se for seg. Samtidig peker det framover mot det som skjer i de neste strofene.

*

Det var aldri annen lyd ved skogen enn én,

Og det var min langljå som hvisket mot jorda.

Utdrag fra "Ljåen", side 10. Dette diktet handler om arbeidet med slåtten, om ljåen og det som helt konkret foregår når gras slås. I løpet av teksten er vi innom ulike blomster, samt symboler og assosiasjoner som gis av alver, gull og en grønn orm. Jeg ser for meg at det er slåttekaren som tenker og fantaserer mens han slår graset, så det hvisker rundt han. Det er kort mellom virkeligheten og eventyret.

*

Når jeg ser bjørketrær bøye seg mot bakken

Stå i bue over rettere mørke trær,

Liker jeg å tro at en gutt har svingt i dem.

Men svingningen bøyer dem ikke helt

Slik isstormen gjør. Ofte må du ha sett dem

Fulle av is en solfylt vintermorgen

Etter regn. Det knepper i dem

Når vinden øker, og de blir flerfarget

Når emaljen brått smatrer og krakelerer.

Utdrag fra "Ungbjørk", side 28. Dette er et lengre dikt om bjørka, og er på mange måte en hyllest til de smale, vaiende, seige, livskraftige trærne, som ikke brekker, men som klarer seg og klarer seg i all slags vær. Bjørkas liv settes opp mot menneskets liv og eksemplifiseres med gutten som svinger seg i treet, jenter på huk som slenger håret framover, om å balansere på stammen, om igjen og om igjen. Slik er jo menneskets liv, ofte en kamp, ofte hardt arbeid, med mange repetisjoner. Symbolikken er tydelig og fin. Diktet avsluttes slik:

Om jeg kunne avslutte i en bjørk,

I svarte greiner opp en snøhvit stamme

Mot himmelen, til treet ikke bar mer, 

Men vippet stopp og satte meg ned igjen.

Både å dra herfra og lande ville gjort godt.

Det fins verre ting enn å være en bjørkesvinger.

*

Kappsaga snerra og skrangla på bruket

Og lagde sagmugg og slapp vedkubber ned,

Velluktende stoff når en bris blåste over det.

Utdrag fra "Ut, ut - ", side 31. Her er vi i en veldig tydelig situasjon der det hugges og kappes ved. Flere karer jobber sammen, en ung gutt er også med. Vi har utsikt mot fem fjellrygger langt inn i Vermont. Det jobbes så lenge det er dagslys. Stemninga er varm, før den brått skifter. Frost forteller en enkel tragedie i dikts form, det er knapt og usentimentalt, tydelig, uten rom for tolkning. "At livet rant ut.", står det, som er et frampek til slutten av diktet: "Litt - mindre - ingenting! - og det var slutt." Gutten dør, men hverdagen må like fullt gå videre. 

*

Jeg har ønsket at en fugl fløy vekk

Og ikke sang ved huset mitt i ett sett.

Har klappet mot den fra gangdøra

Når den plaget meg så jeg holdt meg for øra.

Feilen må delvis ha vært min.

Fuglen kan ikke klandres for tonen sin.

Og selvsagt er det galt å ha hang

Til å ville stilne enhver sang.

Diktet "En mindre fugl", side 45. Dette diktet har jeg gjengitt i sin helhet, fordi det er så lite og konsentrert, og samtidig er et godt eksempel på mye av Frosts diktning. Diktet kan leses helt konkret, eller en kan lese inn symbolikk og tolke hvem denne fuglen er. Uten tolkning blir diktet ganske flatt, men tolkninga tillegger ikke nødvendigvis så mye ekstra heller. Diktet er lite, på alle måter.

*

Vinter i en skog alene

Mot trærne går jeg i fred.

Jeg merker en lønn jeg fortjener

Og legger lønnen ned.

Klokka fire tar jeg øksa nord,

Og i ettergløden

Min stripe av skyggedype spor

I den rødmende snøen.

Naturen takler ganske lett

At ett tre falt i dag

Og jeg står her med ryggen rett

Og takler enda et slag.

Diktet "[Vinter i en skog alene...]", side 79. Gjengitt i sin helhet. Samlingas siste dikt, utgitt i 1962. Atter en gang har vi en konkret situasjon, og naturen er kulisse og speil. Kanskje det fineste og såreste diktet i samlinga. Her er slaget, sorgen, tapet noe helt usagt, og det gjør at det kan treffe leseren mye sterkere enn i et dialogdikt. Leseren kan legge inn sin egen sorg, og oppleve at diktet trøster. Vi kommer tettere og nærmere det lyriske jeg-et, og sjøl om Frost sier det samme her som i flere andre dikt (hverdagen går videre), så er det noe mer her, som gjør at jeg som leser vil være i diktet.

*

Det siste diktet jeg vil trekke fram, "Veien jeg ikke tok" fra 1916, er det mest kjente. I alle fall er den siste strofa berømt, og jeg har lest den flere ganger i ulike sammenhenger. Jeg blei derfor litt overraska over at diktet har tre strofer til! Under gjengir jeg hele diktet.

En vei delte seg i høstgul skog, 

Og lei for valget mellom de to

Vandrer som jeg er, sto jeg en stund

Og fulgte én så langt øyet så

Til den svingte av mot lyngkledd mo;

Så tok jeg den andre, like godt,

Og hadde kanskje trukket beste lodd,

For den var tilvokst og ønsket tråkk;

Selv om folk hadde gått begge to

Var sporene her blitt overgrodd,

Begge lå i samme morgenlys da

I løv ingen hadde tråkket ned.

Å, jeg tar den første en annen dag!

Siden jeg vet at veier ofte tar av,

Tvilte jeg på om vi møttes mer.

En gang, et sted, årevis fra nå

Vil jeg sukke og si hva som gjaldt:

En vei delte seg i en skog, og så - 

Valgte jeg den som var gått av få,

Og den forskjellen har avgjort alt.

Her er det veldig lett å tolke og meddikte. Livet er stien, og vi mennesker må ofte velge hvilken vei vi går, altså hvilket liv vi ønsker å leve. Alle de små valgene vi tar i løpet av et liv, er en slik sti som deler seg. Ofte handler det om det uviktige, men noen valg får dramatiske konsekvenser. Jeg liker diktet, men synes det har noe overtydelig ved seg. Essensen ligger i siste strofe. De tre andre er ulike varianter av det samme. Trengs alle? Kanskje ikke. Og kanskje er det derfor at siste strofe er berømt. 

Dikt i utvalg av Robert Lee Frost er ei lettlest samling med naturnære dikt, som kanskje særlig godt passer en noe eldre, mannlig leser i et kroppsarbeideryrke, som for eksempel en bonde eller en tømrer. Det er viktig at leseren setter pris på det rolige tempoet og det nære språket. Samlinga kan leses uten noe særlig bakgrunnskunnskaper, men blir rikere og finere hvis leseren kan dikte med.

Buddenbrooks

Bildekilde: Bokelskere

Av og til har en ei bok i ulesthylla som en kanskje, av ulike årsaker, kvier seg litt for å gå i gang med. For eksempel kan den være ganske omfangsrik, ha klassikerstatus eller være skrevet av en forfatter som er kjent for å skrive tett og tungt, eventuelt at bok og/eller forfatter er litt vanskelig tilgjengelig. Da er det lett for å tenke i termer som "elitistisk", noe som ikke akkurat gjør den lesermessige dørstokkmila kortere. Da er det veldig kjekt med ulike påskudd for å komme i gang! For eksempel skulle jeg reise til Tyskland tidligere i år, og det var ei god anledning til å ta med romanen Buddenbrooks (1901) av Paul Thomas Mann (1875-1955) i kofferten, ei bok jeg lenge har hatt lyst til å lese, men ofte har utsatt. 

Buddenbrooks, av og til også utgitt under tittelen Huset Buddenbrooks, med undertittelen "en families forfall", er først og fremst en familiesaga. Vi følger familien Buddenbrooks over fire generasjoner, fra året 1835 til omtrent 1877, der familien gradvis smuldrer opp og går fra det storslåtte til det stusselige. Og det er slettes ikke noe jeg påstår eller avslører - det ligger allerede i tittelen og står bakpå boka. Det er et reelt, mangslungent forfall ute og går, en nedadgående spiral, og det henger en tydelig determinisme over verket. Den er ikke fullt så besk og overhengende som for eksempel i Hellemyrsfolket av Amalie Skram (1846-1905), men det er determinisme like fullt. Likevel slutter leseren aldri å håpe!

Familien Buddenbrooks er, ved romanens åpning, i tillegg til å være en fornem familie med høy sosial status der pater familias innehar mange viktige maktposisjoner i byen, også et veletablert og suksessrikt handelshus. De er kjent for sin handel med mange forskjellige varer, som korn, og det er tydelig at de både har kunnskaper, ferdigheter og flaks. Navnet Buddenbrooks betyr noe, deres ord er et løfte som alltid innfris, de både gir kreditt og handler på kreditt og innbyr til respekt, nærmest ærefrykt. Å besøke deres hus, i en av deres mange middager og selskaper, er ikke noe som er alle forunt. Men bak den meget velfriserte fasaden, fins det flerfoldige motsetninger, utfordringer og rifter. Etter hvert som årene går, blir disse til sprekker og seinere til digre kløfter, og en polert fasade er ikke lenger mulig å opprettholde. Den krakelerer i takt med at menneskene tar stadig dårligere valg. Men det tar tid å komme dit, og forfatteren skildrer disse nærmest umerkelige glidningene med stor presisjon. 

Og dette med fasade er svært viktig i boka, for mye av teksten handler om hvordan en oppfattes av en sjøl og sine nærmeste, hvordan en vil bli oppfatta utad og hvordan en faktisk oppfattes av andre. Av og til er det store sprik! Leseren sitter så igjen med sin oppfatning av det hele, og kan pusle sammen helheten og se disse bittesmå trappetrinnene. Hele familien Buddenbrooks har vært vant til at den sosiale trappa går oppover, de tar det nærmest som en selvfølge, og de merker det ikke med en gang når det begynner å gå nedover. Det er små ting, hele veien, som hvem de er på hils med på gata, hvor mange tjenere de har, hvor mange retter de kan servere i et selskap, hvor omfattende julefeiringa er, hvor mange rom de har råd til å varme opp og så videre. Hver for seg sier ikke disse eksemplene så mye. Men til sammen sier det veldig mye om hvilken sosiale klasse de tilhører, og hvorfor. Og dette klasseperspektivet er det viktig å ha med seg inn i teksten.

Boka er svært velkjent, har solgt ekstremt godt og blei trukket fram av Svenska Akademien da Thomas Mann i 1929 mottok Nobelprisen i litteratur. Det er veldig uvanlig til å være en debutroman! Bare ved å søke på tittelen på nettet, kan en få mange handlingsreferater. Jeg skal derfor ikke begi meg inn på så mye av det nå. Det jeg vil framheve, er hvor lett dette er å lese! Fire generasjoner høres kanskje forvirrende ut, men er det ikke. Vi kommer inn i boka når generasjon nummer én (Johann og kona Antoinette) er godt voksne, og vi følger deres voksne barn, generasjon to (sønnen Johann og kona Elisabeth), og deres tre barn (Thomas, Christian og Antonie), som er generasjon tre og små barn når boka begynner. Deres barn igjen er generasjon nummer fire. I tillegg har boka naturligvis et stort persongalleri, men det er aldri kaotisk eller vanskelig å henge med. Teksten flyter, er interessant og engasjerende, og er full av historisk korrekte detaljer. 

Og det at det historiske er så tydelig på plass, både når det gjelder bybildet, gater og hus, eksteriør og interiør, kommer av at Mann sjøl vokste opp i den tyske handelsbyen Lübeck, der han var nest eldste sønn i en velstående og velkjent kjøpmannsfamilie. Han bruker mange av sine egne erfaringer og store deler av sin egen familiehistorie i romanen Buddenbrooks. For eksempel sies det at relasjonen mellom Hanno og faren er basert på Manns forhold til sin egen far, Thomas, og at mange av innbyggerne i Lübeck var modeller for personene vi møter i Buddenbrooks. Da Mann var 18 år, døde faren hans brått. Derfor er det god grunn til å tro at Mann også erfarte deler av et slikt sosialt fall som han skildrer og viser fram gjennom romanen. 

For hvor mye kan egentlig skje på fire generasjoner? Ekstremt mye, om vi skal tro Thomas Mann. Og hvordan kan en hel familie, ei ætt, ramle fra pidestallen og ned i søla, fra alt til ingenting, fra konsul og senator til fattiglem og tyfussmitta? Jo, gjennom ei lang rekke tilfeldigheter, være seg feilslåtte avtaler, ukloke satsninger, lav avkastning, uflaks, dårlige ekteskap, svindel og bedrag, og gjennom synder som grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri og hovmod. Det siste er svært viktig. Flere av familiemedlemmene hever seg konsekvent over alle andre, nærmest helt uten grunn, og det er til tider pinlig å lese om. Særlig ille her er Tony, altså datteren Antonie i generasjon nummer tre. Vi følger henne og søsknene gjennom hele boka, og der brødrene kan skilte med hver sin tydelige utvikling, forblir Tony på mange måter et barn gjennom hele boka. Det sier mye om hvordan hun er oppdratt, og hvilke krav som ikke stilles til en konsuldatter, hvis formål er et godt gifte og å sikre arvinger. 

 

Buddenbrooks er et svært gjennomført og helstøpt verk skrevet i tredjeperson. Språket er nydelig, variert og glidende, og spenninga i teksten ligger aldri i hva som skjer, men hvordan det skjer, og hvordan dynamikken mellom personene utvikler seg og trekker historia videre. Thomas Mann bruker pauser effektivt, både i form av tankestreker og prikker, som - og ... . Det gjør at teksten er lettere enn jeg forventa, og at leseren får luft i det som ellers kunne vært et nokså massivt verk. For 572 sider fordelt på elleve deler, kunne fort blitt tett og intenst. Med bevisste pauser og tilstrekkelig med luft, blir det mangslungent, sammensatt, levende, rørende og oppriktig. 

Min utgave er utgitt av Bokklubben, oversatt av Per Svein Paulsen (1928-2013) i 2005 og har et kjempefint innledende essay av Helge Jordheim (f. 1971), der både boka og Mann blir satt inn i en tydelig kontekst. Jordheim gjør også rede for sentrale begreper, som borgerlighet og dannelse, og betydninga av disse. På mange måter skulle jeg ønske essayet var et etterord framfor et forord, slik at ikke leseren fikk så mange føringer. På andre måter er jeg veldig glad for kunnskapen Jordheim formidler og for knaggene han gir meg på vei inn i et av vår tids viktigste og fineste verk.

Sommerøya

Nå som det er skikkelig sommer i store deler av landet, passer det godt å dele dette diktet.

*

Hav og himmel kinn mot kinn.

Motortøff og sønnavind.

Måkereir og terneskrik.

Hvite hus i hver en vik.

Sjøsprøyt over glatte skjær.

Ingen lekser. Ingen klær.

Men vet du hva det beste er?

Jo, hele øya full av

svarte,

søte,

store,

bjørnebær!

*

"Sommerøya" er skrevet av lyriker Inger Hagerup (1905-1985). Diktet blei opprinnelig utgitt som en del av ei lesebok for småskolen av Thorbjørn Egner (1912-1990) i 1957. Diktet kan en også finne i Inger Hagerups Samlede dikt fra 1976. Og jeg er sikkert ikke den eneste som ikke kan la være å høre melodien når jeg leser diktet! Melodien er skrevet av Finn Kalvik (f. 1947), og blei først utgitt på albumet Lille Persille fra 1986. For min del er både diktet og sangen en herlig kombinasjon av bekymringsfrie barndomsminner og ei lun, god sommerstemning. God sommer!

Hamnet

Bildekilde: Bokelskere

En sjelden gang i løpet av et leserår, kanskje til og med et leserliv, kommer en over ei bok som treffer så sterkt at den er vanskelig å skrive om, eller i det hele tatt forsøke å sette ord på. Den kan være vanskelig å snakke om med andre, vanskelig å beskrive, kanskje også vanskelig å forholde seg til. Uten forvarsel blir en kasta tilbake til leseropplevelsen, til det såre, til det rørende, uten å kunne søke ly eller forsvare seg. Brått gjenopplever en det mest intense ved lesinga, jagende og nådeløst. Og for min del er det da nesten så jeg må sette meg. Gåsehuden kommer, og jeg er like ved å begynne å grine. Og det sier mye om hva romanen Hamnet er for meg.

Rammene er nokså enkle. Den irske forfatteren Maggie O'Farrell (f. 1972) har skrevet ei bok om den britiske dramatikeren William Shakespeare (1564-1616). Da sier det seg sjøl at dette er en historisk roman, og at forfatteren, på grunn av manglende kilder, har måttet dikte mye. Det er ikke så mye som er kjent om Shakespeares barndom og ungdomstid, og av og til er kildene tvetydige og må tolkes. Like fullt baserer O'Farrell seg også på en del historiske fakta som hun redegjør for bakerst i boka. Det gir tyngde til romanen, også som et troverdig verk.

Viktigere enn William sjøl, er faktisk Agnes. Vi kjenner henne bedre som Anne Hathaway, kona til William, men i denne boka heter hun Agnes. Hun er den som bærer historia, og som langt på vei er bokas fokaliseringsinstans, som sanser og ser, og som vi kommer tett på gjennom tredjepersonsskildringene. Av og til ser vi det ikke fra hennes synspunkt, og da kommer vi videre til han som boka er oppkalt etter, nemlig Hamnet. Hamnet er barn av William og Agnes, deres eneste sønn og den ene halvdelen av et tvillingpar. Tvillingsøsteren heter Judith. Når vi kommer inn i historia, er Judith og Hamnet elleve år gamle. Pesten har kommet til Stratford-upon-Avon. Og Judith blir sjuk.

Samtidig som dette utspiller seg, i historias nåtid, får vi også fortellinga om hvordan William og Agnes møtes, velger hverandre og skaper seg et liv, uten at dette ønskes eller støttes av noen av familiene deres - det er snarere det motsatte. William er en ulykkelig latinlærer som forsøker å skolere landsbyens bedrestilte gutter, ikke alltid med hell. Han bor hjemme med familien sin, der faren, hanskemaker John, er nokså alkoholisert og tyrannisk. Agnes holder til i sitt barndomshjem, gården der hun er vokst opp. Men verken mor eller far er i live lenger, og den som har all makt, er farens enke Joan. Hun er maktsjuk og kjip, og behandler Agnes som en gratis tjener, en kroppsarbeider som kan gjøre det tunge, vonde, skitne arbeidet. Både Agnes og William er ensomme, og trenger så sårt en å støtte seg på.

Disse to fortellingene veves sammen på en uhyre fininnstilt og elegant måte og utgjør første del av boka. Så ender første del. Hamnet går bort, noe som står allerede på baksida av boka. Spenninga ligger aldri der, i hvem som dør, for det veit vi jo. Spenninga ligger i hvordan alt utarter seg og henger sammen, hva som fører til at William Shakespeare blir nettopp William Shakespeare, og hvilke enorme omkostninger det har for hans nærmeste. For Agnes. Som ønsker et liv i fellesskap, og får et liv der hun stort sett er aleine, mens ektemannen er tre dagsritt unna, i London, og skaper seg et navn. 

Vi kommer svært tett innpå Agnes som menneske i romanen. Vi er med på barnefødslene og smertene, vi er med når hun sanker honning og plukker urter, vi er med når hun går gjennom Stratford-upon-Avon, når hun lager avkok og omslag, når hun tenker på William og forsøker å forstå hva han driver med. Hun kan knapt skrive -.  Og vi er med når hun kjemper for barna sine, for Judith som alltid har vært så sjukelig, for Hamnet, som tar hennes plass, og vi er med i den enorme tomheten etterpå.

Del to tar for seg tomheten. Den tar for seg apatien, lengselen, desperasjonen, raseriet, fortvilelsen, sorgen. Alt det som det nesten er umulig å sette ord på, for følelsene er så sterke at en må sette seg, kaste opp, vrenge alt ut av seg for å se om det hjelper, om følelsene blir borte da? Hvordan går det an å leve videre, etterpå? Hvordan fins det overhodet et etterpå? Og hvordan skal Agnes klare seg, når William igjen drar? Penger hjelper ikke, hus hjelper ikke, urtehage hjelper ikke. Hamnet er fortsatt borte. Han på sin side kan ikke la være å dra. Han må bort, for i Stratford-upon-Avon er alt bare vondt. Han må jobbe seg igjennom dette, skrive, skrive, skrive.

Slik glir de fra hverandre, og det er så sårt og vakkert skildra hvordan de ikke finner sammen når de trenger hverandre mest. Agnes som mister seg sjøl, Agnes som ikke finner mening i noe, Agnes som bare minnes gutten sin, håret hans, samme farge som Judiths, lukta hans, lyden av beina hans over golvet, nedover gata, stemmen hans. Agnes som reiser seg og ser etter han, kommer han nå? Hun ser han. Og så fins han ikke. Agnes framstår som ekstremt troverdig, og skildringene av henne traff meg så det gjorde vondt. Plutselig var det ikke en historisk roman, og året var ikke 1596, det blei her, nå, og jeg er sammen med Agnes, jeg kjenner fortvilelsen hennes, jeg er i det samme identitetskaoset, hennes smerte er min smerte. Hvordan kan jeg fortsette å være mamma, når jeg har mista et barn? Så ille og så fantastisk var det å lese boka. Og fortsatt har jeg ikke kommet til slutten, som nærmest på en majestetisk måte, og samtidig helt nedpå, topper det hele. Men hvordan O'Farrell avrunder det hele, skal jeg ikke avsløre her.

Hamnet (norsk utgave ved Kirsti Vogt (f. 1971) i 2021), er uten tvil den fineste, vakreste, vondeste og mest intense romanen jeg har lest på flere år. Forfatteren behandler temaet, å miste et barn, så ydmykt og respektfullt, og hun skriver helt nydelig, men uten at det bare glir. Det er motstand i teksten, og av og til et press som er ubehagelig, det er språkrikdom og pussige detaljer, det er humor, det er konflikter, det er vonde hentydninger og smertefulle minner. O'Farrell er teknisk overlegen - komposisjonen i romanen er svært bevisst og utrolig effektfull. Hun turnerer både ulike tidsplan, flere personer, tidskoloritt og historiske detaljer, for eksempel i forhold til kjønn og klasse, og resultatet er enestående. Romanen er svært kompleks, har mange lag og kan gjerne leses flere ganger.

Hamnet er ikke ei kosebok, men den er ei nødvendig bok. Den er ei bok som tar vare på sårbarheten vi alle har og kjenner på i møte med den uforutsigbare, skremmende og vonde døden, og som minner oss om hvor viktig det er å bevare håpet.

Sjelemesse

Bilete: Eiga bok

Eg har lese ei diktsamling skrive av den islandske forfattaren Gerður Kristný Guðjónsdóttir (f. 1970). Ho er ein kjend islandsk forfattar (under namnet Gerður Kristný) med mange utgjevingar bak seg. Ho har mellom anna skrive fleire barnebøker, romanar, diktsamlingar, skodespel, noveller og fagbøker. Gerður Kristný har motteke fleire prisar for forfattarskapen sin.

Samlinga eg har lese, kom ut på islandsk i 2018 med tittelen Sálumessa. Ho kom på norsk hjå Nordsjøforlaget året etter med tittelen Sjelemesse. På ein nokså annleis måte enn i kyrkja, held forfattaren ein slags sjelemesse i boka - ei messe for ein som har gått bort. Messa i boka er over ei ung kvinne. Ho vart valdteken av bror sin, og kunne til slutt ikkje leva meir. Ho tok sitt eige liv, og ligg no i ein gravhaug. I sjelemessa, då både i dei konkrete dikta og i overført tyding, søkjer forfattaren å flytte skamma over overgrepa frå offeret til den som har skuld. 

Samlinga har seks delar, kvar med eit fotografi og eit ord frå eit anna språk, til dømes urdu, finsk og farsi. Samstundes som Gerður forklårer kva framandordet tyder, skriv ho også at same språk vantar ord. Eit døme er ordet porunkusema. Gerður skriv at det er finsk, og at det er eit ord for strekninga eit reinsdyr kan springe utan å kvile. Men, legg ho til, dei vantar ord for kulden som skjer gjennom oss når vener vel å døy. Slik setjer forfattaren det enkle og praktiske opp mot det uforståelege. Kan hende er det difor me vantar ord?

Dikta er korte, plassert midt på boksida. Nokre dikt har tre liner, nokre har ni. Som regel er det berre to eller tre ord på kvar line, som om dei korte orda er hogd i stein. Dikta er utan tradisjonelle enderim, men har mykje assonans og allitterasjon. Difor finn ein ei tydeleg rytme og mykje klang når ein les. Dikta er enkle å lesa, men vonde å ta til seg. Stemma er tydeleg og klår, tonen er direkte og ubehageleg. Det er like hardt å vera utanfor grava og høyre om kva som er hendt, som på innsida.

Diktsamlinga er sterkast når ho er lesen i eitt, som ei forteljing. Då vert også prosjektet til Gerður tydelegare. Det er imponerande kor heil samlinga er, og kor meiningsfylt kvart ord er. Den som kan mykje om norrøn tid, om islandsk lov, rett og historie, kan dikte endå meir inn i dikta, og finne ein enorm klangbotn der eit historisk "då" møter eit moderne "no". Det er interessant og spennande på same tid. 

I staden for å skrive meir om dikta, vil eg gje nokre døme på korleis Gerður skriv, her omsett av Oskar Vistdal (f. 1953).

Stjerner

av jarn

lyste opp gatene

Ski rissa spor 

i liene

*

Ingenting

høyrdest frå deg

i fiskeværet der

bølgjebrytaren

heldt stand

mot brenningane

men aldri

verna deg

*

Namnet ditt

blæs kaldt

gjennom hugen min

vrid seg

ned i munnen

heftar på tunga

smeltar på tuppen

Slepp

aldri ut

*

Koret hiv

tungt etter vêret

Hundretals hovud

syng sjelemesse

over deg

strupar sette på stake

*

Den som vil lesa meir, kan kjøpe eller låne Sjelemesse - ei lita bok med enormt innhald.

Norsk litteraturfestival

Bildekilde: Norsk Litteraturfestival

Også i år var jeg så heldig å delta på festival, nemlig Norsk litteraturfestival Sigrid Undset-dagene på Lillehammer. Hvor mange publikummere som besøkte Mjøsbyen i løpet av uke 23 er enda ikke telt opp, men jeg gjorde i alle fall mitt med tanke på å få opp statistikken! Totalt deltok jeg på mer enn tjuefem ulike arrangementer i løpet av dagene jeg var der. Og som jeg skreiv i fjor, det er svært lite som er morsommere enn å feire, fordype, diskutere, utfordre, bekrefte, endre sitt inntrykk av, lytte til, oppleve, se nytt på og kose seg med litteratur - fra bildebøker til memoarer, og alt i mellom. Her er en rask gjennomgang av min festivaluke på Lillehammer.

- Debatt er gøy! Men bare når debattlederen er dyktig, og panelet er forberedt. Hilde Sandvik gjorde en god figur i år, og var ikke redd for å ta tak i betente temaer med provoserende titler. Stort sett var det også solide paneldeltakere. Da blir det gjerne ekstra interessant. Bravo!

- Samtaler er minst like bra som debatt. Jeg vil særlig framheve samtalen om KI egentlig kan skrive litteratur. Den var både underholdende, interessant og full av gode eksempler. Bjørn Vatne er en artig, dyktig og smart fyr, og jeg har stor sans for hvordan han la opp samtalen. PS: Svaret er forresten nei, KI kan ikke skrive litteratur! Og PPS: Bjørn Vatne, neste gang må du ha tre ganger så mange utskrifter, så alle får lese KI-tekstene!

- Forfattersamtaler er utrolig flott når det er gjort bra. Men da kan ikke intervjueren nøle, glemme spørsmåla sine, rote med notatene, surre seg bort eller bli så opptatt av sine egne greier at vedkommende glemmer forfatterne. Som jo er hovedpersonene. Da blir samtalen fort litt underlig, og prega av kremting og pinlige pauser. Jeg nevner ikke navn, med de det gjelder bør ta det til seg.

- I år var det særlig mange sterke faglitterære forfattere på festivalen. Jeg har stjerner i øya og middelalder på hjernen, så moro var det! Tore Skeie var en absolutt favoritt som jeg håper å oppleve mange ganger, både i virkeligheten og i bokform (er i gang med forfatterskapet, og koser meg veldig). Tenk å klare å komprimere så mye historie og kunnskap på en så elegant og lettfattelig måte! Og for en formidler Jørn Øyrehagen Sunde er - tenk å evne å holde publikum i sin hule hånd slik han gjør!

- Lillehammer bibliotek var minst like flott i år som året før. For en super gjeng som holder til der! Min eneste innvending er at lørdagsarrangementene til festivalen var litt mer krevende for publikum, grunnet mye støy fra passerende besøkende og glade barn i barneavdelinga. Det er gode lyder, men det kolliderer litt med seriøse temaer og det å skulle holde fokus.

- Kjære Yukiko Duke. Du var helt strålende i alle programposter jeg så med deg. Du tok hver eneste forfatter, hver eneste bok og hvert eneste prosjekt så på alvor, og du avslørte kloke, gjennomførte og omsorgsfulle lesninger av all slags litteratur. For en evne du har til å gå teksten i møte. Det var utrolig imponerende å være vitne til, og jeg håper å se deg mange, mange ganger til!

- Det var naturligvis også mange skjønnlitterære forfattere på plass på Lillehammer i løpet av uka. Men det var, overraskende nok, flere av de samme som i fjor. Hvorfor? Det fins da så innmari mange flere forfattere å ta av enn Vigdis Hjorth og Erlend Loe? Skjønner ikke helt greia med disse to? Har noen dilla, eller gidder de ikke å leite etter andre alternativer?

- Må bare rose Tore Rem. Så ydmyk, åpen, ærlig og sårbar. Så profesjonell og stødig og ryddig og forberedt i møte med både seg sjøl, publikum og samtaleleder omkring vonde temaer. Han framstår som et ekte menneske, på godt og vondt, og det gjør inntrykk.

- Systemet med billett og garantibillett er fortsatt rotete og skaper mye styr. Skjønner hvorfor det er sånn, men samtidig ikke. Igjen: Hva med det gode, gamle konseptet "stå i kø"? Og: Når en først har dette systemet med doble billetter og køene er meter på meter og strekker seg fra festivalteltet og langt opp mot gågata, så er det sjukt frustrerende å se at andre, helt uten billett, slipper inn bare fordi de har lyst! For eksempel fordi de er forfattere eller kjendiser! Det er fullstendig urimelig, og gir en nokså besk bismak.

- Herlig å sette Bernhard Ellefsen sammen med Sissel Gran! Uventa og interessant. De kunne gjerne snakka i tre, fire timer, bare de to. Jeg opplevde at de så vidt kom i gang med den lille timen de hadde.

- Masse ros til festivalgjengen, for alt fra planlegging til gjennomføring. Her er det så utrolig mye som er godt organisert. Den som fant ut at ti minutter mellom arrangementene må til, fortjener applaus! Hadde det ikke vært for det, hadde ingenting gått i hop, og folk ville kronisk kommet seint og gått tidlig, og forstyrra alt og alle hele veien. Det er allerede nok av dem uten og går.

- Og når vi snakker om sola: Kjære publikum. Det er greit at noen av dere vil gå midt i en programpost for å rekke en annen, men da er det fint om du sitter langt bak, eller så nærme utgangen som mulig. Det forstyrrer veldig når du skal storme ut midt i en setning fra scenen, og vi mister resten av setninga når du klemmer deg forbi mens du hoster. Hostinga skjuler nemlig ikke det faktum at du bråker når du går, det gjør det bare verre. Fint om du også kan la de verste knirkeskoa, verdens største veske, parfymeflaska, den krislete papirposen og den oppslåtte paraplyen forbli hjemme, eller i hvert fall ikke vifte rundt med det! Vi er mange på samme sted - vis hensyn.

- Jeg veit ikke om det kun gjaldt de arrangementene jeg var på, men her kommer det uansett: Ved siden av eller på scenen stod det alt for ofte en diger svart skjerm, ofte med logo, av og til ikke. Via den skjermen kunne publikum sende inn spørsmål til forfatterne. Disse skjermene blei så og si aldri brukt, og ved et par anledninger fungerte de ikke i det hele tatt. Skjermene er og blir et forstyrrende, unødvendig element. Kan med fordel fjernes - vi har nok skjermer som ødelegger ellers, de trenger ikke ta fokus her også.

- Kjære forfattere. Ja, dere er på festival, men dere er først og fremst på jobb. Kan dere la være å sitte som uengasjerte og slappe potetsekker, stønne oppgitt, møte med skitne klær, lukte rart, pille nese, lage rare lyder mens andre snakker, snakke stygt om andre forfattere, kategorisk ikke se på publikum, men alle andre steder, gå av scenen før dere får applaus og skumpe borti publikum på tur ut? Da hadde det blitt litt hyggeligere. Og igjen: Du er på jobb. La være å drikke når du er på scenen - du framstår som useriøs, pretensiøs og ekstremt uprofesjonell. Jeg tror ikke du hadde likt det om fastlegen din gjorde det samme.

- Værgudene var ikke helt på festivalens side. Mange av lokalene var derfor fylt til randen av besøkende i store mengder gnissende regntøy, gnukkende gummistøvler og våte paraplyer. Da blir det fort både klamt og fuktig i små og store saler. Hvorfor ikke lufte godt ut, før og etter hvert eneste arrangement? Og la gjerne noen vinduer stå åpne underveis også. Det er hyggelig med jevn tilgang på surstoff.

- Og når jeg først har nevnt lokalene - hvorfor er så mange av dem så mørke? Midt på dagen? Det er helt unødvendig. Det er både hyggeligere, muntrere og finere når det er lyst. Vi ser også forfatterne bedre, og hverandre, og vi blir ikke så trøtte, noe vi jo blir av surstoffmangel. Altså, trekk fra gardinene, åpne vinduene og sett på lyset! Det verste som kan skje, er at noen ser hverandre og slår av en prat!

- Det er fortsatt mange harde og vonde stoler på Lillehammer. Likevel gleder jeg meg til neste år!