lørdag 18. januar 2020

Alfabetlesing: Jakten på Sigurd Jorsalfare

Bildekilde: Bokelskere
I fjor høst leste jeg min første bok skrevet av historiker og forfatter Øystein Morten (f. 1973), Jakten på Olav den hellige (2013), som jeg fikk for en del år tilbake. Og den boka var så bra at jeg ikke klarte å vente særlig lenge med å lese bok nummer to skrevet over noenlunde samme lest, nemlig Jakten på Sigurd Jorsalfare (2014).

Som tittelen sier, er det altså Sigurd Jorsalfares historie Morten nå forsøker å nøste i. Morten bruker samme teknikk som sist. Han går igjennom alle kjente kilder, som for eksempel kongesagaene av Snorre Sturlason (1179-1241), på jakt etter spor. Deretter utvider han søket til å innbefatte mer ukjente, eksterne kilder, som for eksempel britiske og irske krøniker, dagbøker, brev og memoarer. Han er også åpen for arkeologiske kilder. På alle kildetyper anvender han kildekritikk, deretter analyser, og så kobler han inn moderne teknologi hvis behov. Ideen er at disse historiske kildene og de moderne analysene sammen med skaldekvad og andre fragmenter skal gi oss et helhetlig bilde av personens liv. Og det fungerte svært godt i forrige bok.

Sigurd I Magnusson (1090-1130), bedre kjent under tilnavnet Sigurd Jorsalfare, er en av de mest kjente norske kongene, og tilnavnet hans gir årsaken: Som en av få norske konger dro han helt til Jerusalem, Jorsal, både nå og da ei lang reise. Sigurd brukte minst tre år på reisa i følge Morten (1108-1111), og var svært politisk korrekt i sitt valg av destinasjon. Det hellige land var ekstremt ettertrakta - her må vi lese inn pavelige føringer i korstogstida. Men problemene med å skrive en slik biografi kommer fort. Mange lange partier av Sigurds liv er ubeskrevne perioder, altså uten eksisterende kilder. Hva skjedde i disse delene av Sigurds liv? Og hvorfor mangler kildene?

Morten nøster og nøster, og reiser sjøl i Sigurds fotspor for å komme tettere på den unge kongen. Han følger Sigurds fotefar ut av Norge og nedover Europa, helt til Santiago de Compostela, der kongen og mannskapet visstnok oppholdt seg over en lengre periode. Derfra gikk ferden videre nedover kysten og inn i Middelhavet. På de mange øyene er det flere stopp, og store forvirringer og mye dramatikk rundt ei hule kalt "ildens hule". Er sagaskildringene korrekte? Vil Morten gjenkjenne dagens landskap, sett for åtte hundre år sida? Eller er det usannsynlig, ja, umulig?

Undersøkelsene bringer Morten deretter til Konstantinopel, byen Sigurd visstnok oppholdt seg i eller ved før han vendte hjem. Å reise inn i Jerusalem er på Mortens reisetidspunkt ansett å være farlig, med økte spenninger mellom palestinerne og jødene. Men detaljerte skildringer gjør at vi føler at vi er der, vi også, riktignok på Sigurds tid. Det var ikke mindre farlig den gangen, med røverbander liggende i bakhold rundt hver knaus, med svært varme dager, kalde netter, få rasjoner og et goldt fjellandskap.

Men så er Sigurd plutselig hjemme igjen. Uvanlig fort. Nesten aleine - skipene og mannskapet og det enormt kostbare felttoget er som gått opp i røyk. Morten teller skipene jevnt og trutt der de nevnes i kildematerialet. Det er seksti skip som legger ut fra Bergen i 1108. Hvert skip hadde hundre mann om bord. Noen forliser. Noen skip senkes. Noen bordes og tapes i kamper og krig. Men ikke alle! Noe skjer i Konstantinopel. Noe som jager Sigurd hjemover i full fart. Noe som resulterer i at ikke et eneste skip noensinne vender hjem igjen.

Men en ting er disse åra da kildene er få og vi ikke egentlig veit hva Sigurd driver med. En annen er alle åra han lever og vi har kilder, men disse spriker så kraftig at en begynner å lure på om noen farer med tøv. Sigurd er nemlig ingen sagastereotypi, han er svært vekslende i sinnelaget og karakteriseres som vanskelig. Han drikker seg til uvett, er stur og tverr og slår sin egen kone i all offentlighet. Hvorfor? Morten løsriver disse episodene og setter en ekspert på saken. Med moderne briller oppdages en annen Sigurd.

Dette er ei kjempespennende historie som formidles dels gjennom nåtida og Mortens undersøkelser, dels gjennom fortida og det historiske lyset som han omhylla Sigurd. Det er vanskelig å skrelle av århundrer med innlærte historier, vaner og ikke minst et statsstyrt blikk på fortida fra ei tid da nasjonsbygging og heltesagaer var identitetsskapende og samlende. Men del for del trenger Morten igjennom, og med utrettelig arbeid makter han også så smått å endre vårt syn på fortida. For eksempel gjennom undersøkelser av denne hodeskallen på Akershus festning. Hvem tilhører den egentlig? Tradisjonen sier den er Sigurds. Planketten på veggen likeså. Men hva med dateringene og undersøkelsene?

Morten skriver godt. Han levendegjør situasjoner og hendelser, er informativ og konkret og lar leseren få nok historisk kunnskap til å kunne forstå konfliktene rundt Sigurd. Han velter seg ikke i dramatikk og krig, belærer ikke, forholder seg for god til å skrive inn sitt eget liv, og avstår fra de verste spekulasjonene. Resultatet er ei helstøpt bok om et spennende stoff formidla på en sympatisk måte. Og det er godt gjort. 

Boka om Sigurd mangla bittelitt på å bli like god som den om Olav, men det betyr ikke at den ikke er lesverdig eller relevant, heldigvis. Her er det masse som er interessant, og Morten begår et viktig arbeid i et forsøk på å finne fram til ei sannere historie enn den glorifiserte varianten vi kjenner, lærer og fortsatt forholder oss til. Men kanskje kan vi, gjennom slike bøker, få et mer bevisst forhold til fortida.  

onsdag 15. januar 2020

Middlemarch

Bildekilde: Bokelskere
I lange tider har jeg gått og lurt på hvordan jeg skal klare å skrive om ei bok som Middlemarch. Det er en roman så rik og kompleks at det er vanskelig å yte den rettferdighet. Her fins et digert persongalleri, vekslende fokaliseringsinstanser, lange og kompliserte konfliktlinjer, mye historie, psykologisering og karakterutvikling, masse humor, presise skildringer av både mennesker og landskap, detaljrikt interiør, samfunnskritikk, politiske redegjørelser, fornuftsekteskap, kjærlighetsekteskap og ikke minst hemmeligheter. Og alt går for seg mellom åra 1829-1832. Men jeg skal i alle fall gi omtalen et forsøk, sjøl om jeg kjenner allerede nå at den blir litt annerledes enn den pleier.

Omdreiingspunktet i romanen, som finner sted i den fiktive småbyen med samme navn som boka, er den unge kvinna Dorothea. Ved bokas begynnelse er hun kun nitten år gammel, foreldreløs, en from kristen og en glødende idealist. Hun vil lese, lære, studere, arbeide, misjonere og gjøre godt! Og hun vil mer enn gjerne gå sin framtidige ektemann til hånde, slik at hun kan ta del i hans meningsfylte arbeide.

Dorothea beiles til av den unge adelsmannen James. Hun er lynende intelligent og svært kunnskapsrik, men ser ikke sjøl at han er interessert i henne, rett og slett fordi hun ikke fins interessert i en mann som han. James følger hennes nykker og lytter mye, han deler hennes oppfatning om sosialt arbeid og bedring av bøndenes kår, blant annet gjennom å bygge nye boliger til dem, som Dorothea har tegna. Slike store prosjekter tar han på seg, han finansierer og følger opp, mens Dorothea til stadighet spørres til råds. Han tenker hele tida at hun en dag, snart, etter hans mange hint, vil se han på en annerledes måte og forstå hva han vil. Ikke rart han blir overraska når han plutselig finner ut at Dorothea er forlova med en helt annen mann.

Dorothea vil nemlig ikke gifte seg av kjærlighet, men av plikt. Hun vil være altoppofrende og i nesegrus beundring for sin langt overlegne mann. Hun vil lykkes med ekteskapet gjennom sine dygder - kjærlighet vil være et hyggelig pluss. Hun tror hun har funnet en slik mulighet i mr. Causabon. Han er klok og lærd, prest som han er, og hun finner han svært spennende. Bare tanken på hans intellekt! Hun ser ikke den gustne huden, flekkene i ansiktet, den forutinntatte holdninga, legger ikke merke til blikkene han sender henne, hvordan han ordlegger seg eller snur seg bort. Arbeidet hans, tenker hun, vil det være en glede å ta del i, og det vil berike oss begge!

Mr. Causabon derimot, er langt mer nøktern. Han har funnet ut at han, ved å ta seg ei ung kone, kan få litt pludring og stell og selskap på sine eldre dager. Og kanskje kan han slippe utgifter til sekretær - men aldri skal hun, ei kvinne! innvies i arbeidet om verdens religioner. Til det er arbeidet alt for viktig, han har jo tross alt holdt på med det i mange år og studert mye, ved sida av å være prest. Og hun, hun er bare ei kvinne. Men dette, akk, dette forstår ikke Dorothea før det er alt for seint. Da er hun allerede mrs. Causabon.

Bildekilde: Boktanker
Og slik er vi allerede langt inne i romanen, en roman som er så sammenfletta og velkomponert at det er vanskelig å bare følge én person eller ei handling. Alt veves sammen, slik at liv og konfliktlinjer krysses, noen bare én gang, andre gang på gang. For eksempel er det slik at Dorothea treffer unge mr. Ladislaw når hun er på bryllupsreise i Roma. Ladislaw blir umiddelbart fascinert, men kan jo ikke si noe som helst, da han er en slektning av mr. Causabon, som også er hans velgjører. Hjemme i England har James gjenopptatt sine besøk hos mr. Brooke, Dorotheas onkel, men nå er det ikke lenger Dorothea han er ute etter å snakke med, men søstera hennes, Celia. Hva tenker Dorothea om det når ekteparet Causabon kommer hjem igjen?

En annen som kommer til Middlemarch, er den unge legen Tertius Lydgate. Vil han klare å holde på pasienter, han som ikke gjør ting slik folk i Middlemarch er vant til? Han blir raskt husvarm hjemme hos ordførerfamilien Vincy, der sønnen i huset, surrehuet Fred, bare er opptatt av hva barndomsvennen Mary synes. Mary på sin side, er ikke så veldig opptatt av hva Fred tenker, hun er nemlig ansatt på Stone Court og har mer enn nok å gjøre. Freds søster, Rosamond, er skikkelig imponert over dr. Lydgate, noe hennes onkel, mr. Bulstrode, lukter ikke er bra. Men legen finner at mrs. Causabon er en langt mer interessant karakter enn Rosamond. Han må nemlig på sjukebesøk både hos Causabons og på Stone Court, der alle venter på at den gamle Peter Featherstone skal dø, og han er forøvrig Freds onkel.

Og mer enn dette vil jeg egentlig ikke fortelle, annet enn å gjenta at dette er gnistrende, glimrende og glitrende prosa! Teksten er utrolig god, og overraskende humoristisk. Jeg blei også imponert over hvor moderne boka er i både stil og tone - langt fra for eksempel stilen til Jane Austen (1775-1817) og Charles Dickens (1812-1870). En jeg-forteller skildrer alt i tredjeperson og kommer med leserhenvendelser og noen kommentarer underveis, men helt uten at det oppleves som påtrengende. Grunnstemninga i verket er sympatisk og varm, sjøl om forfatteren favner vidt tematisk, drøfter komplekse problemstillinger og skildrer vanskelige situasjoner. Middlemarch er en planlagt og godt strukturert roman, og den er en fryd å lese. Her tas alt på kornet, fra fyllerør og hestekjøp som ikke går som det skal, til beiling og fastlåste situasjoner. Forfatteren, britiske Mary Anne Evans (1819-1880), bedre kjent som George Eliot, har begått et mesterverk, intet mindre.

Bildekilde: Boktanker
Så har romanen med rette klassikerstatus i sitt hjemland, og er en roman som uten problem kan leses og nytes til det fulle også i dag, hundre og femti år etter at den kom ut. For Eliot gjør som Undset, og som så mange andre skarpe intellekter: Hun skildrer det menneskelige, vår natur, våre instinkter og vår biologi, vårt behov for å beskytte, elske, hjelpe, skjule, glemme. Alle disse små og store tingene som gjør oss til den vi er, fra varme til smålighet, latter og fortvilelse. Eliot lar oss føle det brå kastet med hodet og tolke det åpne blikket, med fornøyelig vidd og stor klokskap. Det er aldeles praktfullt utført. 

Eliot lar tanker og følelser få masse plass i teksten, uten at det romantiseres. For sjøl om det er snakk om giftermål i romanen, er dette langt ifra ei romantisk bok. Eliot plukker fra hverandre idyllen som vi kjenner så godt fra sosiale medier, og hun tar oss med inn bak fasaden, der skammen er så sterk at tårene står i øya når banken kommer for å vurdere verdiene i innboet. Hun skildrer panikken og angsten som følger når en forstår at livet ikke blir slik en tror. Hun makter å fryse øyeblikket og fange alle de forvirrende sanseinntrykka. Og scenene fra det ekteskapelige livet er grusomme, der leseren sammen med forfatteren forstår omfanget av kommunikasjonssvikten, men der personene står for langt inne i seg sjøl til å kunne tre ut. Nøktert males det fram hvordan den skjødesløse Fred nesten slår hele familien Garth konkurs. Og hvem kjenner vel ikke en type som den håpløse onkel Brooke? På dødsleiet til den gamle og utrivelige Featherstone står det mer enn en gribb som mener at han har krav på både gods og gull og litt til. Og hvor langt er en egentlig villig til å gå for å skjule sine mørkeste hemmeligheter? Her er det massevis av minneverdige personer, og det at romanen er såpass lang, gjør at en lærer dem å kjenne, for deretter å bli glad i dem og savne dem noe helt enormt når boka er ferdig. 

Middlemarch er ei helt suveren bok som rommer alt, og jeg kan ikke skjønne annet enn at den må være minst like suverent oversatt av Mona Lyche Ramberg (f. 1939). I frykt for å skrive hele boka i hjel, skal jeg avslutte med ei oppfordring: Les Middlemarch! Den er vel verdt tida og tankene og alt som vil følge, og vil for meg bli stående som en av de bøkene som endra meg, og som jeg derfor ikke kan leve uten. 

mandag 13. januar 2020

Leseplaner 2020

Etter at alle oppsummeringer er unnagjort etter alle kunstens regler, kan jeg begynne med den obligatoriske planlegginga av året som kommer. Det skal kikkes og smugleses, glanes og vurderes, lister skal på plass, mange avveiinger skal foretas og endelige valg skal fattes. Ja, det er mye jobb, men minst like mye kos! Hva leseåret 2020 bringer, vites ikke, men her er i alle fall litt av det jeg ønsker at det skal være.

Med tre små, mann og stort hus, stor hage, to biler, en romslig garasje, hekker, busker og trær, kompostbinge, gjerder, leikehus og full jobb har jeg i utgangspunktet nok å holde på med, om en ikke skal begynne å blande inn interesser og aktiviteter også. Derfor tør jeg ikke å sette det generelle lesemålet til mer enn 50 titler. I fjor fikk jeg lest 66 bøker, så det virker kanskje litt pinglete. Men i fjor var jeg i permisjon, nå skal jeg jobbe. Det er en massiv forskjell. Jeg kan ha flaks og lese som bare det gjennom hele året, eller, som er litt mer realistisk, oppleve at det er hektisk hjemme og på jobb, at hverdagen handler om lekser, kjøring hit og dit, middag og rydding, at jeg slokner sjøl etter å ha lagt barna og at helgene er forbeholdt familiens aktiviteter og det så absolutt nødvendige husarbeidet. Da er det ikke mye tid igjen til å lese.

Derfor, altså, holder jeg meg på 50 bøker. Alt over blir et pluss. Og jeg vil fortsette slik jeg gjorde i fjor, med henholdsvis Bokhyllelesing og Alfabetlesing. Det fungerer så godt for meg at jeg rett og slett ikke ser hvorfor opplegget skal endres på. Men når jeg kikker på alt som foregår hos andre bokbloggere, blir jeg mildt sagt frista. Det er et rikt utvalg av lesesirkler å velge i, og det er jo så moro å lese! Likevel melder jeg meg ikke på noe sted, jeg får heller ta en spontan deltakelse hvis jeg plutselig får tid og anledning.

I flere år har jeg øremerka en del av årets lesemål, og det vil jeg også fortsette med. Elleve titler skal leses i forbindelse med Bokhyllelesing 2020, akkurat som i fjor. I Alfabetlesing skal jeg forsøke å ta for meg resten av alfabetet, fra bokstaven M til Å. Dette tilsvarer 17 runder av leseutfordringa, men da jeg sannsynligvis ikke har titler på alle bokstaver, krympes det en smule, slik at jeg trolig ender opp med omtrent tolv runder. For eksempel tror jeg ikke at jeg har bøker som begynner på Q eller Æ, og det er minst like dårlig med titler på X og Ø. Jeg tar det jeg har, men om jeg ikke har titler som begynner på den aktuelle bokstaven, går jeg videre til neste bokstav. Disse to leseutfordringene gir meg til sammen 23 titler, og jeg er da nesten halvveis til lesemålet allerede.

De resterende 27 titlene som skal leses for å nå lesemålet, styres i år som i åra før av to grunnleggende prinsipper:
 1. Å lese ut av egne ulesthyller, og implisitt her ligger en formulering om å ikke kjøpe nye bøker til lesesirklene, men ta fra det stadig voksende boklageret.
 2. Lese omtrent like mye av kvinnelige og mannlige forfattere, hvis overvekt helst med overvekt av førstenevnte. Det er viktig å framheve gode forfattere av begge kjønn, men statistikken viser at kvinnelige forfattere gis ut sjeldnere, omtales mindre og får færre priser. Derfor vil jeg løfte dem fram.

I tillegg kommer årets ønskebøker - bøker jeg har ekstra lyst til å lese i løpet av et langt leseår. Jeg fikk ikke innfridd alle i fjor, derfor blir det en viss grad av resirkulering i år også, i kombinasjon med noe nytt. Ønskebøker for 2020 blir som følger, i ikke ordna rekkefølge:

  1. Eleanor Cattons De strålende
  2. Iliaden
  3. Amalie Skram
  4. Den gylne notatbok
  5. Ei bok av Margaret Atwood
  6. Begynne på Olav Duuns bøker om Juvikfolket
  7. Det annet kjønn
  8. Noe av Shakespeare
  9. Bøkene om Dina
10. Falkejakt
11. De fortapte spillemenn
12. Historien av Elsa Morante
13. Bodvars saga
14. Samlinga Kors, sverd og rose

Slik blei altså ønskeboklista for 2020 - ett punkt mindre enn i fjor. Men også i år består alle punktene av titler som har vært i heimen gjennom mange år, bøker som jeg mer enn gjerne vil lese, men ikke helt har tatt meg tid til så langt. Det blir spennende! Om du har noen av de samme titlene på leselista, eller noen av de samme forfatterne, er det bare hyggelig om du tar kontakt, så vi kan lese sammen.

Og med det er leseåret 2020 endelig sparka i gang!

søndag 12. januar 2020

Leseåret 2019

Leseåret 2019 er ved veis ende, og det er på tide med ei lita oppsummering. Hvor mye er lest, hva er lest, hvilke ønskebøker gjenstår og er jeg fornøyd med innsatsen, både når det kommer til lesing og skriving?

Det første som slår meg, er at jeg har hatt mer tid og mer ro til å lese i 2019 enn året før. Og det har jeg satt veldig pris på. Det er stort sett kveldene som har vært via lesing, og som regel har det blitt en time eller to. Slik fikk jeg plutselig lest mange bøker! Deretter kommer det andre som slår meg, og som er en naturlig konsekvens av det forrige, nemlig at jeg har lest en god del mer, kanskje mye mer, i år enn i fjor. I 2018 blei det kun 36 leste bøker (men alle som har hatt en baby i hus veit jo hvordan det er). I 2019 er babyen blitt større, og hu mor får gjort så mye mer!

Antall leste bøker i 2019 lander på 66 ulike titler. Og det er jeg veldig godt fornøyd med! I tillegg kommer som alltid det jeg leser for barna, fra Emil og Harry Potter til Alice Andersen og bøkene om Julia, samt lydbøker vi hører sammen. Favoritten i fjor var Lånerne - samtlige gikk rundt og tralla på sangen i mange uker etterpå. Men det som er enda bedre, er at jeg har kost meg så innmari med lesinga! Jeg har lest variert, men stort sett likt alt, kun med et par unntak, og virkelig fått sansen for tjukke bøker. Det var en gledelig, høyst velkommen overraskelse.

Antallet leste bøker tilsvarer fem og en halv bok per måned, eller 1,2 bøker per uke, nesten en dobling fra det rekordlave antallet leste bøker fra i fjor. I starten av 2019 leste jeg riktignok ikke så mye, men det tok seg opp mot sommeren. Jeg trodde at det var et blaff av sommerles for meg også, men det viste seg å vare, og ikke minst tilta utover høsten. Og i jula leste jeg også masse. Herlig!

Totalt blei det 75 blogginnlegg i 2019 - også dette ei økning fra i fjor, da jeg ikke fikk skrevet mer enn 62 innlegg. Og jeg har vært mye jevnere, og skrevet minst fire, men stort sett seks, og av og til sju eller åtte innlegg per måned. Det har vært et komfortabelt nivå å ligge på, ikke minst fordi det har vært gjennomførbart uten stress. For i det øyeblikket en begynner å mase og stresse og slutter å kose seg, da er det ikke noe poeng å holde på lenger.

Videre er fjorårets bokfordeling slik:
- 61 av 66 bøker er skjønnlitterære titler
- av disse er de tre største kategoriene romaner med 30 titler, noveller med 20 titler og dramatikk med 5
- 5 av 66 titler går under kategorien sakprosa
- 34 titler er skrevet av kvinner, 32 er skrevet av menn
- samtlige bøker var henta fra egne ulesthyller

Noen av bøkene var spesielle i 2019, og det er disse jeg kaller ønskebøker - bøker jeg veldig gjerne vil lese i inneværende år. For 2019 var det disse:

  1. Alexander L. Kiellands samla verker (4 bind, gjenstår halvannet)
  2. Ei bok av A. S. Byatt
  3. Larmen og vreden av William Faulkner
  4. Den gylne notatbok
  5. Margaret Atwood
  6. Begynne på Olav Duuns bøker om Juvikfolket
  7. Det annet kjønn
  8. Per Olov Enquists sjølbiografi
  9. Ian McEwans Nøtteskall
10. Falkejakt
11. De fortapte spillemenn
12. Jane Austens Fornuft og følelse
13. Christianus Sextus av Johan Falkberget
14. Noe av William Shakespeare
15. Arkitekt

Jeg er ikke i mål med hele lista, men jeg har stått på! Jeg fikk endelig lest ut alt av Kielland, og Byatt fikk jeg også lest. Larmen og vreden leste jeg sammen med Birthe i høst, mens Den gylne notatbok fortsatt er ulest. Margaret Atwood blei lest i sommer, Duun har jeg venta med. Enquist innleda året, Nøtteskall er lest, mens Falkejakt fortsatt er ulest sammen med De fortapte spillemenn. Austen koste jeg meg med! Hele trilogien om Christianus Sextus kan jeg krysse av, Shakespeare tok jeg for meg i november, mens Arkitekt blei lest i januar, rett etter Enquist. Det betyr at jeg kan legge inn mange nye ønskebøker for 2020! 

Og med det gjenstår det bare å takke for 2019! Takk til alle dere som leser, tenker, skriver og kommenterer, som tipser og informerer, og som er med på å gi meg fine timer her og på andre bokblogger. Godt nytt leseår til dere alle!

fredag 3. januar 2020

Bokhyllelesing 2020

Kjære alle sammen, nå braker det løs igjen! Bokhyllelesing 2020 er i gang! Og allerede nå kan dere begynne med planlegging og påmelding. Kriterier er som kjent at boka du leser må være henta fra din egen haug, stor eller liten, med uleste bøker, slik at denne på sikt minker (i alle fall i teorien, men det forutsetter jo at det går mer ut enn det kommer nytt inn...). Dessuten må boka passe sånn høvelig med den aktuelle rundens kriterier, eller i alle fall være inspirert av dem.

Om du har blogg eller ikke, er ikke så farlig, og det er heller ikke så nøye om du legger ut innlegg om bøkene i løpet av riktig lesemåned, men det er veldig hyggelig om du gjør det. Det viktigste er å delta og å få orden på de hersens ulesthyllene som bare fylles opp og fylles opp. En god idé kan være å begynne bakerst i kronologien (for eksempel etter når du fikk eller kjøpte den aktuelle boka), slik at du fort ser den effekten systematisk lesing har, men her står du naturligvis helt fritt.

Det er Bjørg som er opphavskvinna bak prosjektet og leseutfordringa fra 2014, men seint på høsten samme år fikk jeg være med på å klekke ut kategorier for 2015. I 2016, 2017, 2018, 2019 og 2020 har jeg gjort jobben på egenhånd, og jeg håper at resultatet faller i smak hos de fleste. Noen kategorier er tatt helt bort til fordel for nye, andre er snevra inn eller åpna opp i håp om at det da vil være enklere å finne ei bok som passer. Ellers er alt som før, vi er åpne for bokbytter og avmeldinger, og aksepterer tidlig og seint publiserte innlegg, både før og etter lesemåneden.

Mange vil kanskje savne en mulighet til å lese på kryss og tvers av ulike sjangre, og derfor vil jeg presisere at der det ikke står noe konkret i avgrensinga kriteriene gir, har du mulighet til å gjøre nettopp det. For å bruke første runde i 2015 som et eksempel: Ei bok med grønt omslag kan være en klassiker, ei 1001-bok, en ny, norsk roman, ei barnebok, en ungdomsroman, et skuespill, en sakprosautgivelse, en biografi, ei faktabok og så videre. Du står med andre ord helt fritt! Den største avgrensinga er faktisk dine egne ulesthyller.

Under følger altså kategorier og bolker for Bokhyllelesing 2020. Hvis du ønsker å melde deg på, kan du gjøre det i kommentarfeltet under eller på sida som heter Bokhyllelesing 2020 (egen side her). Dersom du har spørsmål eller innspill, er det naturligvis bare å ta kontakt. Solid deltakelse, gjerne dokumentert med løpende blogginnlegg og/eller kommentarer underveis, vil, i år som i fjor, ved hjelp av loddtrekning premieres med ei bokpakke ved årets slutt. Å lese gammelt lønnes altså med nytt! Og det er vel ikke så verst?

Og uten mer snikksnakk, her er opplegget! Ta gjerne kontakt om det er noe du lurer på.

FØRSTE RUNDE - JANUAR
- Les ei bok med grønt omslag

ANDRE RUNDE - FEBRUAR
- Les ei bok som blei skrevet eller utgitt mellom 1850-1950

TREDJE RUNDE - MARS
- Les ei bok med en veldig kort tittel

FJERDE RUNDE - APRIL
- Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nordisk råds litteraturpris

FEMTE RUNDE - MAI
- Les ei bok som opprinnelig er skrevet på russisk

SJETTE & SJUENDE RUNDE - JUNI & JULI
- Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese  

ÅTTENDE RUNDE - AUGUST 
- Les en historisk roman

NIENDE RUNDE - SEPTEMBER
- Les ei bok i en sjanger du ikke vanligvis leser

TIENDE RUNDE - OKTOBER
- Les ei dikt- eller novellesamling

ELLEVTE RUNDE - NOVEMBER
- Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur

TOLVTE RUNDE - DESEMBER
- Les ei julebok 

Velkommen til alle sammen, lykke til med bokvalgene og god les!