fredag 17. mars 2017

Gjenlesing: Victoria

Bildekilde: Bokklubben
I et tidligere innlegg skreiv jeg om kjærlighetsromanen Victoria fra 1898, ei av flere bøker jeg tvangsleste på ungdomsskolen med mer eller mindre moderat suksess. Faktisk var det denne boka som var verst, syntes jeg, og det var svært underlig at nettopp denne bokas forfatter hadde mottatt den mest prestisjetunge bokprisen gjennom tidene, nemlig Nobelprisen i litteratur. Det kunne jo ikke være på grunn av denne boka, tenkte jeg da, og var ikke særlig lysten på å plassere flere bøker av Knut Hamsun (1859-1952) i bokhyllene mine uten en veldig god grunn.

Men med åra skjer det meste. Og da Victoria blei filmatisert for noen år tilbake, kom den naturligvis også i ei ny utgave. Da kunne jeg ikke dy meg - forlengst forsont med det faktum at en oppriktig bokelsker ikke kommer utenom en størrelse som Knut Hamsun, uansett hvor traurig det var å lese han som en helt uinteressert fjortenåring. Det var bare å gi de tidligere bokminnene på båten og gjøre seg klar for det nye - en ny leser, en ny leseropplevelse.

Trodde jeg. Men nytt var det ikke. Det var forunderlig mye som steig opp fra mitt indre underveis. En fornemmelse av at dette er et kjent landskap, dette er personer og steder jeg kjenner, der er den gule kjolen, lyden av en fest, all snakkinga bruser i øret, eller er det larmen fra mølla som går, jeg har sett dette huset, og det der borte også, jeg kan høre knirkinga i golvplanken foran døra, jeg vært i denne hagen, pusta inn vårlufta i akkurat denne skogen, sett de samme blomstene, kjent håndtrykket, eller var det vinden -.

Det er sansninger, gjennom hele teksten. Lyder, lukter, farger, sol og skygge, kulde og hete, stemninger, flyktige tablåer, en ordløs følelse som henger igjen etterpå. Når hun har gått, når fuglekvitteret har stilna, når blomsten er revet opp med rot, når båten trekkes opp på land, når vognhjula ruller vekk og glasset drikkes ut -. Det er pene, stille skildringer fra et samfunn nokså annerledes fra vårt, med mennesker som beveger seg yndefullt og fører seg grasiøst. Klassekonflikten ulmer allerede fra begynnelsen og skaper avstand mellom personene i teksten og mellom tida i teksten og tida hos leseren, men tydeligst er likevel hastigheten, eller mangelen på hastighet. Alt i Victoria går så langsomt. Skildringene er dvelende, dialogen er ikke utskilt ved hjelp av markører, alt glir i ett, varsomt, langsomt, jevnt.

Victoria er fortellinga om Johannes og Victoria, møllersønnen og godseierdatteren, den svermeriske romantikeren og den tilbakeholdne skjønnheten. Og stort sett ikke noe annet. Boka er episodisk og stram, og nesten utelukkende fokusert på de to unge. Først er de som barn å regne med sin snusfornuft og leiting etter fugleegg, deretter blir de tenåringer og unge voksne. Tida går fort i Victoria, sjøl om tempoet er langsomt, for Hamsun utelater alt som ikke har umiddelbar relevans til historia. Når Johannes forlater sitt arme hjem, veit vi lite eller ingenting om hva han gjør og tenker, helt til det er vesentlig å skue ned på han, der han sitter i sitt værelse. Om Victoria får vi vite enda mindre. Hun eksisterer nesten utelukkende i kraft av Johannes og beundres for sitt ytre.

Johannes og Victoria. Han er arbeidersønnen som blir forfatter, og hun er jenta som skal redde familiens ære ved å presses inn i et arrangert ekteskap. Det blir tidlig fastslått at det aldri kan bli de to. Likevel dras de mot hverandre gjentatte ganger, både frivillig og ufrivillig, bevisst og ubevisst. Og det er klart at det både er søtt og romantisk, kanskje særlig i 1898, mens det nå er blitt litt oppbrukt av alle tv-seriene. Men er det helt troverdig? At de holder på slik, ventende på hverandre, gjennom så mange år, uten å ha et forhold? Når de veit at det aldri kan eller skal skje noe som helst, vil de da fortsette å vente? Når de bare kjenner hverandre så smått og ikke på ordentlig? Når de bare beundrer hverandre, dyrker det de tiltrekkes av og kun avslører brøkdeler for sin elskede og for leseren? Det vil si, Victoria blir kjent med Johannes gjennom hans bøker, og han har desidert mest plass i boka som bærer hennes navn. Hun er gjenstand for noe som virker som en tilbedelse, kun basert på ytre attributter som utseende og hvordan hun ter og fører seg.

Forelskelsen skildres som en avstandsforelskelse, dog av det alvorlige, intense slaget. Den har sitt utspring i barndomsminnene, der den noe eldre Johannes hjelper og verner den lille Victoria, som løftes og bæres og skjermes for det skumle eller naturens brutalitet. Han vil bare være god med henne, vise henne det vakre, åpne naturen og sansene for henne. Og de har et bånd, slik at forelskelsen virker både djup og oppriktig i ungdomsåra. Men med geografisk avstand og personlig vekst på begge sider er det små sjanser for at følelsene fortsatt er der så lenge etterpå - er det ikke?

Men slikt skal vi kanskje se bort ifra. Vi skal vel bare forføres - i våre ubevisste sjeleliv - av denne fortryllende fortelling, som slettes ikke er så drømmende og romantisk når det bærer mot slutten. Faktisk er Hamsun minst like realistisk her som i Sult (1890), når de rosenrøde brillene er tatt av, vel å merke. For eksempel i forhold til tematiseringa av kvinnas posisjon i samfunnet, særlig i familien. Hamsun legger ingenting i mellom når han skildrer Victorias familie og valget de stiller henne overfor: Et valg uten reelle valgmuligheter. Et krav, ei plikt. Victorias liv var bestemt i det øyeblikket hun blei født, i kraft av kjønn, sosial stand, klassetilhørighet og økonomi. Hennes vilje er ikke relevant. De anekdotiske avsnittene med fokus på de to mødrene bekrefter dette - et underlig grep, forresten. 

Den glidende skrivestilen er også den samme som i Sult, avsnittene avløser hverandre som assosiasjoner, stadig videre. Og Johannes minner mye om den navnløse hovedpersonen i Sult, kan hende fordi de bindes sammen av sin skapende virksomhet, som koster dem svært mye. Johannes blir på mange måter en forlengelse - han har fått et navn, en karrière, han har kommet over den bøygen som nesten tar livet av mannen fra Sult. I Victoria er det gitt muligheter for å sette disse romanene i intertekstuell sammenheng med hverandre. Johannes kjemper på samme måte, begge romanfigurene yter over evne hele tida, være seg økonomisk, kunstnerisk eller sosialt, fordi deres følelser får deres hjerter til å beve, og de må for all del ikke briste.  

Disse sårbare, unge menn! Jeg leser naturligvis Victoria inn i noe større nå, og med det mener jeg ikke Hamsuns forfatterskap aleine. For var det noe som var underlig, så var det hvor mye denne boka harmonerer med Julehelg (1900) av Amalie Skram (1846-1905). Det er den ulykkelige kjærligheten - forholdet som er dømt før det er begynt, men som allikevel er så veldig forlokkende. Det er de unges lodd, å kjempe seg vei mellom konvensjoner og instinkter, å vise hensyn til familie og ære på den ene sida og en sjøl og hjertet på den andre. Midt i mellom gammel og ny tid. Det er ensomheten og den vonde avslutninga, angeren og det uvisse - kjærlighetssorgen som ei nødvendig, emosjonell dannelsesreise. 

Og med det i mente blir det også tydelig hvorfor Victoria ikke er den beste romanen å servere en hormonfull fjortenåring. Med et slikt perspektiv som jeg framhever, forutsettes det at leseren er i stand til å ta avstand fra sin egen dannelsesreise, noe som ofte betyr at den er tilbakelagt. En fjortenåring er i full utvikling og langt ifra å være et voksent menneske. For å komme dit, trengs både år og erfaringer. Victoria har begge deler, og slik blir avstanden plutselig enorm. For sjøl om ungdomsleserne fint kan henge med på fortellinga, er det nok en del av historia som går dem hus forbi. Og det er her det vesentlige ligger. Victoria er verken vanskelig eller utilgjengelig, men utfordrende fordi den krever omstilling, langsomhet og erfaring, tre egenskaper fjortenåringer ikke er kjent for å ha. Like fullt vil jeg anbefale boka til de tenåringene som er interesserte. Der den treffer, kan den treffe svært hardt, slik som er tilfelle med all ekte kjærlighet.

lørdag 11. mars 2017

Mammutsalget 2017

Bildekilde: HaugenBok
Mammutsalget 2017 har vært i gang sia mandag 06. mars, og som de fleste overivrige bokelskere med et heller unødig behov for å stadig øke sin personlige boksamling, la jeg inn forhåndsbestillinger både her og der. Disse begynner nå å ankomme heimen i jevnt tempo, og jeg pakker ut esker og poser midt på stuegolvet, til barnas store glede. Også i år deler innkjøpene seg mellom HaugenBok, den fineste bokhandelen på nett, og Libris, min lokale bokhandel, mens Bokklubben blei nedprioritert.

Mammutsalget er for meg en mulighet til å ta et dypdykk i forlagenes såkalte "backlist" - bøker de har på lager, men som en kanskje ikke så ofte ser i butikkene. De som til stadighet er i butikkene, er ikke jeg overmåte interessert i uansett, og blar derfor greit forbi de mangfoldige katalogsidene med gjørebøker, krim og krig, med mindre jeg skal finne ei gave. Per definisjon kan salg være en lagertømming, noe dette salget i aller høyeste grad er, så det bør ikke overraske at en finner bestselgere og sære, smale titler om hverandre. Jeg finner i alle fall stort sett mye interessant på Mammutsalget etter å ha bladd en del fram og tilbake i katalogene, ofte flere titler enn jeg antar ved første kataloggjennomlesing, men mindre enn frykta forut for salget. Sjøl om kvaliteten på utvalget jevnt har gått ned de tretten åra jeg har fulgt salget, og prisene har gått tilsvarende opp, er det helt klart mange gode bok-kupp å gjøre for et våkent øye.

Og det blir som regel en del bøker. Noen ville kanskje til og med si mange. Det er dels fordi jeg ikke bare kjøper bøker til meg sjøl, men også til hele familien, samt at jeg forsøker å finne passende bokgaver til alle som er interesserte i å få bøker til jul og/eller bursdag - inkludert bøker til et utall barnebursdager, det vil si alle potensielle barnebursdager for et helt år. Boka er jo ikke mindre god bare fordi den har kosta mindre, og hvis en kjøper noen av de mindre kjente titlene, slipper en ofte hele bytteproblematikken. I fjor kjøpte jeg over femti bøker, i år landa jeg på like under tretti. Det sier en del om utvalget på årets salg.

Utfordringa er å huske hvilken bok som skal gis bort til hvem. Løsninga er et omfattende lappe- og hylle- og delvis gulvsystem, med tydelig kronologi og lett lesbar informasjon - men stabla slik at bokryggene er skjult. En kan jo risikere mye når folk stikker huet inn døra til arbeidsrommet mitt, for eksempel sveipende blikk. Det er pinlig om de finner sin egen gave, i alle fall for meg, men i vrimmelen av bøker er sjansen riktignok liten. Men det har altså skjedd, og jeg fikk meg ikke til å gi bort den samme boka bare sju uker seinere. Det blei til at jeg beholdt den sjøl.

Nå i helga skal jeg kose meg med å systematisere disse titlene:

De strålende
Nådeløse nordmenn: Gestapo
Prinsessen og grisen
Kaprerskip
Matboksen
Romeo og Julie & En midtsommernattsdrøm
Løgnen
Nådeløse nordmenn: Hirden
Gutta i trehuset med 13 etasjer
Norsk arkeologisk leksikon
Denne dagen, et liv
Noe godt hver dag
Emma og Thomas kommer igjen
Nådeløse nordmenn: Statspolitiet
Kirkefedrene
Akevitt: En guide fra Aalborg til Ægir
Mormormonologene
101 tv-serier
House of Cards
Jeg skal begynne på skolen!
Don Quijote
Jo visst kan Lotta sykle
Monster!
Personar du kanskje kjenner
Johannes Jensen
Boka uten bilder
Det usynlige biblioteket
Sagakongene

Fortsatt god Mammutjakt!

lørdag 4. mars 2017

Vårlesing

Våren er her, sjøl om den gjemmer seg bak lette snøflak og glatte bakker. Det er ofte om kvelden det kommer, vi ser snøvrimmelen i det beskjedne lyset fra gatelyktene nede på veien, og morgenen etter er det et rolig dekke over verden. På plattinga utafor huset er alt hvitt og stille, uten avslørende fotspor. På baksida av huset ser vi merker etter potene til en katt. I løpet av dagen smelter snølaget i solskinnet, og det drypper lystig i takrennene. I gata blir snøen til slaps. Så går sola ned, det fryser på, slaps blir til is og verden stivner, som om hun holdt på med noe da hun plutselig stansa midt i en bevegelse. Og ned kommer snøen, sakte i mørket. Det er mars.

Alexander L. Kielland
Jeg har ikke hatt tid til å lese mer av Kielland i februar, men gleder meg til å gi meg i kast med Gift. Det er bare en del annet som skal leses først!

Flatøybok
Flatøybok er ikke et hastverks-verk, så det går svært sakte framover. Jeg koser meg veldig med alle detaljene i boka, fra innbinding og sats til illustrasjoner og lesebånd. Og tåttene er svært interessante. Jeg ser fram til å skrive mer om dem!

Jens Bjørneboe
Jens Bjørneboe er stadig på ventelista, fordi han ikke blei prioritert i februar på grunn av biografilesinga. Men nå som jeg er i mål med de to bøkene jeg har lest på i det siste, kan det åpne seg muligheter.

Per Olov Enquist
Jeg har som mål å ta for meg sjølbiografien til Per Olov Enquist i løpet av året, og håper at biografisirkelen til Ingalill har en passende kategori. Kanskje snart? Inntil videre står boka på stedet hvil, det vil si i ulesthylla, helt der oppe til høyre.

Sigrid Undset
Jeg leser fortsatt på bøkene om Olav Audunssøn sammen med Birthe, og koser meg veldig. Fortellinga om Olav og Ingunn er spennende, mektig og intens, og Undset får tydelig vist hvilken mester hun er. Som med bøkene om Kristin er jeg fascinert av middelalderepoken og alle skildringene derfra, men det er i det mellommenneskelige det sitrer - både mellom de litterære personene og i leseren. 

Kate Atkinson
Det blei altså Kate Atkinson på meg i februarrunden av Bokhyllelesing 2017. Og det er jeg glad for, for Liv etter liv var ei god bok, basert på en original idé. Underholdende og solid gjennomført. Du kan lese mer om boka her. Lesekryss!

Halvor Tjønn
Boka om Egil Skallagrimsson, som jeg leste til første runde av Ingalills biografisirkel for 2017, blei både ferdiglest og omskrevet til fristen, noe som virkelig ikke hender hver gang. Lesekryss! Til neste gang, i april, er temaet død, noe jeg tolker dithen at vi skal lese om en som er død. Jeg får se hva jeg kan klare å finne fram til den tid.

Kjersti Annesdatter Skomsvold
Ei sorgmunter bok var det, boka om Mathea Martinsen, hun som er så redd for å leve at hun ikke tør før hun blir mer redd for å dø. Mye alvor, mange snurrige betraktninger og et herlig språk. Les mer om Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg her. Lesekryss!

Bokhyllelesing
I mars skal vi lese et verk som enten er skrevet i eller lagt til perioden mellom 1350-1700. Jeg er veldig usikker på hva jeg skal velge, og vipper fælt mellom sagalitteratur, annen middelalderlitteratur, Diderot eller Rabelais, ei historisk bok eller en annen historisk utgivelse. Jeg må velge snart, og velge godt. 

Marita Fossum
Om jeg mot all formodning kommer i mål med det meste over, vil jeg hente fram en roman jeg har hatt i hylla i flere år, nemlig Lykksalighet av Marita Fossum. Jeg har kun lest ei bok av henne tidligere, og er nysgjerrig på mer.

Faglitteratur
Jeg prioriterte ikke faglitteratur i februar heller, med mindre boka om Egil Skallagrimsson teller, og den er jo helt ærlig i et skikkelig grenseland mellom saga og biografi, gjenfortelling og historie. Uansett hvordan den klassifiseres, er den spennende!

Riktig god vårlesing!

tirsdag 28. februar 2017

Bokhyllelesing 2: Engelsk bok

Nå som vi runder årets korteste måned, er det også på tide å innfri månedens lesemål i Bokhyllelesing 2017. Kriteriet denne gangen var å hente fram ei bok som opprinnelig er blitt skrevet på engelsk, som vanlig fra egne ulesthyller. Om du leste boka på originalspråket, i norsk oversettelse eller i en annen variant, har ikke så mye å si. Om forfatteren var norsk, engelsk, amerikansk, tysk, russisk, kinesisk eller noe helt anna, er heller ikke vesentlig, så lenge boka først blei skrevet på engelsk. Og med det bør kandidatene være temmelig mange!

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de engelske bøkene:
Elisabeth leste The Left Hand of Darkness av Ursula LeGuin
Hedda leste Liv etter liv av Kate Atkinson
Silje leste Asking for it av Louise O´Neill
Åslaug leste Jeg lovet deg aldri en rosenhave av Hannah Green
Labben leste Our Souls at Night av Kent Haruf
Ida leste Døde spor av Agatha Christie

Vi stod altså helt fritt sjangermessig denne gangen, men så vidt jeg kan se, er det romanene som dominerer her. Slik er det vel lett at det blir. Over halvparten av alle romaner som utgis i Norge er oversatte, og språket det oversettes mest fra, er engelsk. En ser også at vi helt klart foretrekker damer i denne runden. Om det ellers er noen fellestrekk her, får dere diskutere dere fram til i kommentarfeltene. Er det for eksempel en felles tematikk? Boka jeg leste, hadde handling lagt til mellomkrigstida og andre verdenskrig, men tematikken er valg og identitet, og særlig sammenhengen av disse sett opp mot tid og et begrep som skjebnen. Er det flere bøker som tangerer dette?

Og med det er det bare å hive seg over marsrunden av Bokhyllelesing 2017! Vi vender nesa bakover i tid denne gangen, hovedsaklig til perioden mellom 1350 og 1700. Kriteriene kan defineres på to ulike måter: Du kan lese et verk som faktisk blei skrevet (og med det menes både nedskrevet og skapt) i perioden, eller du kan lese ei bok som på en eller annen måte tematiserer deler av den aktuelle tida, som et historieverk eller en historisk roman. Utover angitt tidsperiode er det ingen andre begrensninger eller føringer på hvilken bok du kan velge, så det er bare å plukke i ulesthylla etter beste evne. Innlegg publiseres når som helst i løpet av måneden, bare du er ferdig med lesinga, og husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

mandag 27. februar 2017

Bokhyllelesing 2: Kate Atkinson

Bildekilde: Forlaget Press
Vi har gått over til månedlige runder her i Bokhyllelesing 2017, og temaet for februar var å lese ei bok som opprinnelig var skrevet på engelsk. Jeg vingla ganske mye fram og tilbake mellom alt fra William Faulkner, Doris Lessing, William Shakespeare, Kate Atkinson, Herman Melville og Hilary Mantel - alternativene var mange og gode! Men jeg endte til slutt opp med Kate Atkinson (f. 1951), rett og slett fordi jeg er så fascinert av grunnideen i romanen Liv etter liv fra 2013 (norsk utgave ved Christian Rugstad (f. 1955), Forlaget Press 2014).

Og grunnideen er altså slik: Når hovedpersonen Ursula Todd dør, starter hun livet på nytt. Men for hver gang gjøres små korrigeringer, slik at utfallet blir ganske så annerledes fra gang til gang, eller fra liv til liv. Etter den retrospektive åpninga, der vi befinner oss i 1930, går Atkinson tilbake til begynnelsen. I andre kapittel blir altså Ursula født. Det er 1910, og vi er på den engelske landsbygda, på godset Revekroken. Men fordi jordmora sitter på en pub et sted et stykke unna og er snødd inne, og fordi legen er seint ute, dør Ursula uten noensinne å ha levd utafor mora Sylvies mage. I neste versjon klarer hun seg. Legen kommer, og navlestrengen, som er vikla rundt den spede halsen, tas bort akkurat i tide, slik at den lille jenta får en sjanse.

En annen gang er de ved kysten, og den nå fire år gamle Ursula bader i bølgene sammen med storesøster Pamela. Storebror Maurice driver med sitt, lillebror Teddy ligger i kurven. Jentene trekkes under de voldsomme vannmassene, og Ursula kommer ikke opp igjen. Tilbake til start, det vil si fødselen.Vi spoler fort framover til sommerdagen, og denne gangen blir jentene redda av en fremmed mann som også er på stranda. Det underlige, eller neste uunngåelige, er at Ursula etter hvert begynner å utvikle en sterk intuisjon: Hun kjenner det på seg, fysisk og psykisk, når mørket nærmer seg. Hun føler at hun må gå et sted, eller komme seg bort, eller gjøre noe helt bestemt, noe annet. Etter hvert virker det som om hun også kan huske bruddstykker av disse hendelsene, dette som har hendt henne i et annet liv. For eksempel det glatte taket hun går ut på som lita, uten å rekke å tenke at det i det hele tatt er en mulighet, har hun ramla ned tre etasjer. Neste versjon: Hun går ikke ut på taket.

Ursula opplever mange viktige krysningspunkter i løpet av livet, uten å vite at det er krysningspunkter det er - slik det er i våre liv. Valg hun tar, nesten tilfeldige sådan, skal vise seg å få katastrofale konsekvenser: Fra det overraskende kysset på 16-årsdagen til det mye, mye verre ei stund etterpå. Til Lizzie og klinikken. Til utestengelsen, veien videre inn i frustrasjon og ensomhet og alkohol og et grusomt ekteskap. I sitt neste liv tillater hun ikke noe kyss, og livet tar en helt annen vei. I en tredje versjon drar Ursula til Tyskland og starter et liv der, i en fjerde blir hun i England, i London, og hun arbeider i departementet når krigen kommer. Slik skrives Ursula fram, samtidig med vår nyere Europahistorie.

Kate Atkinson er elegant i sin framstilling av Ursula, bjørnungen, og skildrer Ursula og familien hennes konsekvent i tredjeperson. For hvert kapittel har vi fått mer å bygge på, mer er implisitt, mellom linjene, vi kjenner disse menneskene nå, veit hvor de kommer fra, hvem de er og hva de gjør, og Atkinson kan slik stadig bevege seg videre mot nye hendelser, konflikter og utfordringer som setter personene på prøve. For eksempel i forholdet mellom Ursula og storesøster Pamela, eller Ursula og mora Sylvie. Fordi Ursula blir ufrivillig kyssa på 16-årsdagen, blir hun seinere utstøtt og avskrevet av mora. Fordi hun isoleres i det fæle ekteskapet, forsømmer hun det gode forholdet til søstera si. Og omvendt, dersom dette da ikke skjer. Det gjør at relasjonene er i stadig utvikling, og stadig forlengelse. 

Det skumle med bokas grunnidé er at Ursulas valg ikke bare påvirker henne. Atkinson demonstrerer hvordan naive avgjørelser, tilfeldigheter, dumheter, snillheter, impulser og innfall teller like mye som veloverveide avgjørelser og godt begrunna valg i løpet av livet.  Det er rett og slett fordi vi ikke kan kontrollere samfunnet rundt oss, en politisk bevegelse, en teknologisk utvikling, økonomi, andres mennesker, andres liv. Vi har bare vårt eget, og sjøl der strever vi med å holde oversikt. Dette tydeliggjøres for eksempel i forhold til Nancy. Hun er en karakter i periferien og er ikke viktig for Ursula, men Ursulas valg er vesentlige for Nancy, uten at noen av dem er klare over det. Tilfeldighetene vil ha det til at skjebnen til disse to jentene henger sammen.

Boka er særlig interessant teknisk og komposisjonsmessig, der jeg opplever at Atkinson leiker med romanen som sjanger og åpner vår oppfattelse av hva en roman kan være. For tekstene om Ursula er jo ikke en tradisjonell roman, ytre sett, kapitlene er novelleaktige, lange fortellinger, fragmentariske, og det er delvis svært korte tekster med glimt fra et (flere) liv. Bundet sammen får vi kontinuitet og perspektiv, silt gjennom forfatterinstansen, som bestemmer hva som er viktig. Vi går med på hennes versjon og vekting fordi det som hender underveis er spennende. Atkinson tilbyr slik et skråblikk på tilværelsen, som en uskyldig barneleik brått tatt på alvor. For hvem har vel ikke gjort noe de angrer på? Tenkt at hvis en skulle kunne gå tilbake, ville en gjort noe annet, valgt på nytt, valgt annerledes? Det berømte "hva hvis"? Atkinson utforsker og eksperimenterer innafor trygge rammer, og det er underholdende å følge med på tankeeksperimentene hennes.

Det som trekker ned for min del, er avstanden. Alle i boka kaller hverandre med fornavn, her er ingen mamma eller pappa, bare Sylvie og Hugh, og svært få kose- eller kallenavn. Det er litt underliggjørende, men likevel forståelig. Et slikt grep måtte kanskje til for å få skrevet fram historia om Ursula Todd, uten at forteller, forfatter og leser skulle bli overmåte opptatt av sentimentale detaljer. Videre er boka fint og solid, men noe hurtig oversatt av Christian Rugstad. Flere slurvefeil er irriterende, og burde vært fanga opp av forlaget. 

Det originale ved boka er dessuten ikke like sterkt til stede på handlingsplanet. I de nære relasjoner er Atkinson en helt jevn skildrer, og Ursula en helt jevn karakter. Det som er spennende, er hva som skjer når alt stanser opp og vi må begynne på nytt. Hvor kommer vi da? Og hvordan påvirker disse bruddene Ursula? Gjennom de stadige oppstartene, Ursulas identitetsmessige utforskning og leserens totale overblikk, blir boka også et innlegg i diskusjonen rundt kvinners funksjon og rolle fra 1910 og framover. Ursula er jo i den sjeldne posisjonen at hun faktisk får "prøvd alt", og Atkinson er ikke nådig i sin dom. Alt koster. Alle valg har konsekvenser. Alle liv krever et offer, en forsakelse.

Kate Atkinson har skrevet en solid, interessant og lesverdig bok, der hun gjør kvikke observasjoner og kommer med mangt et sleivspark til styringsmakter i særlig Tyskland og England, særlig i mellomkrigstida og under andre verdenskrig. Atkinson tar tak i krigens grusomheter uten å velte seg i det som er fælt, hun skildrer konkret og realistisk og gjør bomberegnet tett og nært. Samtidig har hun et kjølig perspektiv på alt sammen, noe som er både imponerende og enerverende. Spørsmålene hun stiller underveis, er det verdt å gruble over. Og det er verdt å følge Ursula Todd på hennes mange reiser gjennom mange liv.