fredag 24. februar 2017

Den gang da: Victoria

Bildekilde: Bokelskere
Jeg var omkring fjorten år, og det skulle leses i norsktimene på skolen. Vi gjorde det jevnlig, og det var aldri spesielt ille. Men det gikk heller aldri særlig bra. Jeg var leselei og litt i opposisjon mot bøkene, sikkert fordi jeg kommer fra et svært boklig hjem. Jeg befant meg også i et litterært ingenmannsland, midt mellom ungdomsbøkene og voksenromanene. På skolen skulle vi altså presses inn i det siste. Og jeg har aldri likt å bli fortalt hva jeg skal lese, hvordan det skal leses og når jeg skal være ferdiglest. Som om en kan måle leseropplevelser og opplevelseskvaliteten i tid!

På den tida hadde jeg en slags aversjon mot islendingesagaene, og mamma måtte lese høyt for meg for at jeg i det hele tatt skulle komme i gang. Jeg kan fortsatt huske hvordan jeg krøyp sammen i lenestolen på stua, øra fulle av uvilje mot å lytte. Jeg fantes jo ikke interessert i hvem som kanskje eller kanskje ikke døde et sted på Island for tusen år sida, og jeg var heller ikke interessert i å høre hva for slags ord de lira av seg i tide og utide, og at de kunne kringlevri disse orda til helt umulige dikt som jeg virkelig ikke forstod bæret av. Så skjønte jeg at hovedpersonen var ganske breial - som en overlegen tenåring (retrospektiv betraktning) - og at han bare ville være kjæreste med ei jente. Situasjonen blei med andre ord litt mer gjenkjennelig. (Sagaen har jeg naturligvis lest igjen seinere, og jeg liker den veldig godt, men det er en annen historie.)

Neste bok ut skulle også være gjenkjennelig (skolens strategi, sannsynligvis). Den skulle nemlig være så herlig romantisk. Skrevet i nyromantikken, av en romantiker, som selve definisjonen på romantikk! Det måtte jo bare bli bra. Flere av jentene i klassen var allerede litt for glade i romantikk og hadde hysteriske forventninger til avslutningsballet - Sunset Beach rulla jo over skjermen da vi kom hjem fra skolen, så det var lett å få stereotypiske amerikanske romantiske ideer. Men det å forvente amerikansk såpeserienivå av norsk attenhundretallslitteratur er i beste fall katastrofalt. Så blei det da også et gedigent magaplask.

Læreren vår formulerte det så fint. Hun delte ut bøkene, de lekre skoleutgavene, passelig utslitte, min hadde en stivna, hønngammal tyggis på kolofonsida og delvis opprevet papir her og der, samt noe jeg mistenker var buser på flere sider underveis, og sa: "Denne boka skal vi lese. Alle sammen. Og vil du ikke, så skal du." Ferdig snakka. Det var bare å ta i mot boka som lukta mugg fra det stusselige boklageret i murkjelleren på ungdomsskolen og bla opp på første side og vente på at hun skulle begynne å lese høyt. For det gjorde hun alltid. Så var det om å gjøre å følge med. I boka, altså, og ikke på alt det andre som foregikk i klasserommet. Ei av jentene hadde tyggis, og måtte sjølsagt slafse. Noen hosta, Anita nøys. Ei anna tok fram lommespeilet sitt. Flere tegna, både i boka og annetsteds. Fredrik lakka neglene sine med korrekturlakk. Etter halvannen side stanga en av guttene hodet i pulten. Det gjalla i rommet, og det var vanskelig å ikke le. Hadde det ikke vært for blikket til læreren, og det at hun bare fortsatte å lese, hadde hele boka rakna allerede der.

Så var det noen som utstøtte et hormonelt brøl av noe slag, et skrik fra en på dødens rand, om en ikke akkurat der og da hadde vippa over. Årsaken blei oppgitt å være at Espen hadde prompa, og dermed måtte vinduene opp, og en hel haug jenter vifta med hender og føtter for å holde lukta unna. Vårlukta og lydene fra skolegården utafor seiv inn i klasserommet, vi hørte kostemaskina ute i gata, ropene fra klassen som hadde utegym nedpå fotballbanen, elvesus, en bil som starta. Distraksjonen var total. En eller annen gikk på do. Et par lapper blei sendt. Gutta på bakerste rad begynte å spytte papirklyser opp i taket ved hjelp av sugerør fra bensinstasjonen. Det er mulig Espen feis igjen. Og jeg kan ikke huske hva som skjedde i boka eller hvor langt det blei lest.

Leksa var klinkende klar: Boka skulle leses. Løpet var lagt, med kapitler og oppgaver. Vi skulle lese den over to uker. To uker! I to uker skulle vi belemres med det treigeste som fantes! Og det treigeste som fantes var altså ei bok som de superdølle voksne hadde bestemt at vi skulle lese, uten å ha spurt oss. Det var ei bok skrevet for lenge sida, av en fyr som for lengst var død, og som derfor ikke betydde noe for noen av oss. Ikke boka hans heller, for den saks skyld, sjøl om Dagrun syntes det var en nydelig tittel, en tittel som bar bud om romantikk. Hun skulle bare visst hva Knut Hamsun (1859-1952) hadde kokt i hop.

Men sjøl med fin tittel og fristende hint om en vidunderlig handling, kom en ikke bort ifra det faktum at denne boka skulle tvangsleses. Det blir jo fort slik når bortimot tretti elever skal lese samme bok, at ikke alle liker boka som skal leses. Det er nesten umulig å få full klaff. Og så legger vi på umodenhet, alder og hormoner og det at alt de voksne sier er kjedelig bare fordi det er de voksne som sier det, og vips er det å lese bøker i norsken på ungdomsskolen kollektiv tvangslesing. Og det er det siste en vil gjøre, uansett hvor mye en egentlig liker å lese. Det er rart hva som kan fortrenges og undertrykkes ved hypofysens hjelp.

Jeg kan like greit innrømme det først som sist: Jeg hadde skrekkelig store problemer med Victoria. Jeg syntes det var ei grusom bok. Hvorfor? I tillegg til alt over, var den kjedelig. Den var skrevet med et indre tempo som lå verdenshav unna mitt tempo. Og jeg hadde ikke evne til å skru om. Inderligheten var fremmed for meg, fordi den var inderlig på feil måte. Boka var dvelende, det vil si seig, den var skildrende, det vil si treig, og den var så innmari ulykkelig. Hvorfor skrive om noe som ikke går bra? Hvorfor skulle vi lese om noe som gikk så dårlig? Og, enda viktigere, skjønte vi det? Ikke egentlig, tror jeg. Vi var fjortiser, tross alt. Og mest opptatt av oss sjøl.

Og Johannes og Victoria, da. Hovedpersonene bare vima rundt hverandre, først utpå landet, så inni byen, og på landet igjen, og det blei aldri noe årnings. Og alt det snakket! Hva med å ta en roligdans, lissom? Og alt det styret med at han var en ussel fattigslamp (altså møllersønn) og at hun var rikmannsdatter (det vil si av embetsstand) - relativt uviktig i en fjortishjerne som, når den går på høygir, kan overbevise seg sjøl om at hun faktisk kommer til å bli kjæreste med Shane. Og hva kommer fagboka i norsk susende med for å forklare Victoria for oss? Jo, at grotten er en metafor. Dra dit peppern gror.

Det er ikke slik en lærer å lese stor litteratur. Det er ikke slik en lærer å sette pris på bøker. Men som voksen forstår jeg hva lærerne tenkte, og hva de sikkert fortsatt tenker. De har sett at boka har en tematikk som uten tvil vil appellere til tenåringer som er mer opptatte av å stirre på hverandre i smug enn å følge med i timen. I klassen min spratt hormonene som virusinfeksjoner fra jente til gutt og tilbake igjen, og det gikk knapt ei uke uten at noen var håpløst forelska i en annen, helt til vi tilfeldigvis lukta litt for godt på hverandre etter en svett dobbeltgym eller fikk et glimt av noe vi uten tvil ikke skulle se (en stygg tegning, ei barnslig t-skjorte, en fæl grimase, ei horribelt diger kvise, et uheldig bilde, et hjerte med et navn i...). Vel, inn i dette klimaet sendte de altså med viten og vilje Victoria.  

Knapt noen klassiker kan overleve noe sånt. Muligens med unntak av islendingesagaene og Amalie Skram. Jo, for etter at jeg endelig kom i gang med den sagaen hjemme, hadde vi også om sagaene på skolen. Og læreren vår leste høyt fra Njålssoga. På halvannen side dør det flere mennesker enn i en gjennomsnittlig amerikansk krigsfilm med handling fra andre verdenskrig. Og det med en sånn letthet, helt uten følelser. Nå var ikke jeg en voldelig tenåring, og var heller ikke særlig tiltrukket av vold, men det gjorde inntrykk. Det var uvanlig, det var ekstremt. Og fraværet av følelser, og kanskje aller mest følelseskravet, var befriende.

Victoria er på mange måter i andre enden av skalaen. Der er det mye følelser, hele tida. Så mye at det kanskje blir for mye, i alle fall når en har nakne nerver og har mer enn nok med å være sine egne følelser. Som tenåring erfarer en jo at visse emosjoner ikke kan skrus av, de er der bare, helt til de er ferdige, og det er ikke sikkert en alltid veit hvor de kommer fra heller. Det er en vanskelig situasjon å være i. Og den er vrien å tre ut av, det er så å si umulig å være objektiv og ganske utfordrende å skulle imøtekomme ei bok en ikke kjenner bakgrunnen til, med hormoner som forkludrer og forstyrrer slik at balansen ofte forrykkes og forskyves. Det som er greit og kult den ene dagen kan være grusomt pinlig den neste.   

Men nå skal Victoria leses på nytt. Uten hormonforstyrrelser og intens vrangvilje, med fokus og en grunnleggende respekt for verk og forfatter. Jeg skal i alle fall forsøke å være imøtekommende når jeg nå skal oppdage Johannes og Victoria på nytt. Det blir spennende å se om jeg kan korrigere min helhetsoppfatning av boka, i alle fall bittelitt.

søndag 19. februar 2017

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Bildekilde: Bokklubben
Den korte romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg har blitt gjenstand for stor omtale sia den kom ut i 2009. Mye av omtalen er til dels veldig positiv, og som alltid fører det til at jeg er noe avventende i min lesing. Nå som det derimot har gått noen år, og forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold (f. 1979) fortsatt høster av sin debut og i tillegg har gitt ut ei diktsamling og ytterligere to romaner, er det vel ganske trygt å gi seg i kast med boka. Det var i alle fall det jeg tenkte da jeg henta den fram tidligere denne måneden.

Bokas hovedperson heter Mathea Martinsen, og hun forteller sin historie til oss i førsteperson. Hun er en utypisk romanfigur i kraft av sitt kjønn og sin alder, og ikke minst sitt levevis: Som ei krokete, gammel dame boende i blokk, på vei ut av eksistensen, med et stille og beskjedent liv bak seg, med få venner, knapt med bekjente, ingen særskilte talenter, skrint med interesser, og helt uten opprørske hendelser, ville utflukter eller eventyrlige reiser som referansepunkter, er hun lett å karakterisere som et "ingenting". Alvoret i dette, å være et ingenting, å ikke bety noe for noen, å leve usett, uhørt, så i ett med bakgrunn og kulisser at en blir en del av det, er noe Skomsvold har tatt innover seg. Hun lar Mathea framstå som svært ensom. Sjøl i tosomheten er hun ensom. En vond, altoppslukende og ordløs ensomhet.

Romanen er episodisk og det hoppes en del fram og tilbake i tid, slik at vi blir kjent med henholdsvis både den unge og den gamle Mathea. Ikke at det er så store forskjeller. Hun er alltid den som er litt utafor. Hun blir ofte glemt. Ingen ser henne, ingen er interessert i henne. Hun tilbringer friminuttene på skolen med å telle steinene i skolegården. Helt til lynet slår ned i henne, og hun faktisk må på sjukehus. Når hun kommer tilbake, er det ingen som har tenkt på henne. De husker henne ikke lenger, eller kanskje de bare ikke bryr seg. Bare Epsilon.

Mathea og Epsilon, Epsilon og Mathea. Et stillestående ekteskap i blokka ved Lutvann i Oslo. Han jobber i Statistisk Sentralbyrå, hun er hjemme. Kanskje hun baker, eller strikker en ørevarmer, eller klekker ut setninger som rimer. Hun åpner dorullene perfekt og er levende opptatt av nyhetssendingene, særlig de med Einar Lunde. Matheas liv er lite, og hun går fullstendig opp i alt hun gjør. Hun framstår som folkesky og uhyre privat, kan hende hun lurer seg sjøl til å tro at hun ikke trenger noen? Hun har jo Epsilon. Men han varer ikke evig.

Mathea innser at livet snart er over, og at hun ikke har levd i det hele tatt. Hun blir ikke ringt til, hun får ikke besøk. Hun vinner aldri noe, men hun deltar jo ikke heller. Hun kvier seg for å gå i butikken eller på eldresenteret, hun er redd for å snakke med folk, hun er redd for å dø. Samtidig er hun kanskje mest redd for at hun skal dø uten at noen veit at hun har levd. Skal hennes liv være for ingenting? Skal hun leve og dø uten å ha satt sitt merke på jorda? 

Hvem er Mathea Martinsen? Mathea er usikker, til og med i telefonkatalogen er det flere av henne, og hun veit ikke hva som skiller den ene fra den andre. Mathea strever og lager en tidskapsel, en boks hun kan grave ned og som kan være hennes ettermæle. Men boksen blir gravd opp fordi borettslaget får ny flaggstang og igjen er det ingenting som kan stå igjen etter henne, være hennes arv. De hadde en gang en hund, hun og Epsilon, men den drukna. En gang var det noe som vokste i henne også, men det gikk ikke, og hun blei så tom etterpå. 

Nå er det bare tomhet igjen. Tomhet og ensomhet og gjøremål som skal forkle en heftig sorg. En angst så sterk at den presser henne til å gjøre noe, til å gå ut, til å snakke med noen. Og hun gjør det! Sjøl om hjertet hamrer i kroppen, og sjøl om hun ikke aner hva hun skal si, sjøl om hun er så redd at hun nesten løper opp bakkene på vei hjem. Men hun gjør det, hun har sagt noe, de svarer! Hun er noen. 

Kjersti Annesdatter Skomsvold har skrevet ei lita bok med mye humor, sjarm og varme, særlig i skildringene av Mathea. Hun er ei snurrig lita dame vi alle har et slags forhold til, for vi ser henne sitte på med bussen, mate duene, tviholde på veska si på vei over gata, kjefte ut noen på butikken, klappe en hund. Vi ser henne, men vi tenker ikke over at hun er der. Ser vi henne da, egentlig? 

Kombinert med varmen og humoren, er den dystre tematikken. Det å være aleine, det å snart skulle dø. Og å være redd for det som skal komme, og helt aleine med angsten, angsten for mennesker, for det sosiale spillet, for framtida. Det er svært presist skildra, og det er mange vonde setninger for en følsom leser. Kombinasjonen av disse to elementene gjør romanen ganske unik. Den er slik et bilde på Mathea: Utapå er den stram, tynn og vanskelig å få øye på. Inni er den kvikk, uvanlig frisk og morsom, underfundig, trist og mørk. Et helt menneske er samla mellom to permer, et helt liv har fått sin plass. Mathea er i all sin elde og angst sprell levende og ikke klar for å dø. Kjersti Annesdatter Skomsvold har skrevet et nydelig og rørende ettermæle.

mandag 13. februar 2017

Biografi: Egil Skallagrimsson

Bildekilde: Saga Bok
Før jul fikk jeg en forespørsel fra forlaget Saga Bok om jeg ville motta et lesereksemplar av deres nye bokserie, Sagaenes Verden, der første bind skulle fokusere på Egil Skallagrimsson. Og det var det rett og slett så vanskelig å si nei til, at jeg svarte ja. Boka dukka opp i løpet av kort tid, og det var ikke mye om å gjøre at jeg ikke klarte å vente med lesinga. Den fikk ligge litt i golvbunken mens jeg styra med julegaver og julemat, men etter at det nye året var på plass, var det bare å begynne.

Boka er ført i pennen av historiker Halvor Tjønn (f. 1952), og er ei blanding av en saga og en biografi, eller gjenfortelling og generelle historiske opplysninger. Tittelen er enkelt og greit Sagaen om Egil Skallagrimsson (2016), men allerede der kan det bli en smule forvirrende. Tjønn tar utgangspunkt i hovedsagaen, kalt Egilssoga på nynorsk eller Egil Skallagrimssons saga på bokmål - her må en altså holde tunga rett i munnen - og supplerer med faktaopplysninger fra andre skriftlige kilder der dette fins. Ei slik holdning til sagalitteraturen impliserer naturligvis at en behandler disse som faktiske historiske kilder. En vesentlig mangel er det dermed å utelukke skjønnlitterær behandling og/eller tematisering av alt fra hele liv til små hendelser, og hvordan disse og ikke minst synet på disse kan endres i løpet av tiår og hundreår. I tillegg er det sjangertrekk og litterære formler i sagalitteraturen også. En gjengivelse av et par problemstillinger innafor sagadebatten og noen av de viktigste kritiske hovedtrekkene hadde vært fint.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker sjangerhybriden mellom saga og biografi. En saga er jo en slags biografi og det fremste en kunne hedres med. Gjennom litterær behandling gis en evig liv. Sagalivene skildres slik at overleveringa skal bety noe for de som leser eller lytter. Det er med andre ord ofte en balansegang mellom sannhet og fiksjon, moralsk verdi og underholdning. Sagaene har gjerne en funksjon utover å være ættetavle og historiebok, men den er ikke alltid så lett å få øye på for oss i dag. Derfor kommer utbyttet an på perspektivet til leseren. Av den grunn vil noen hevde at vi veit masse om Egil Skallagrimsson, andre vil hevde at vi nesten ikke veit noe som helst. Det er et spørsmål om ferdigheter og tolkninger.

Innledninga til Tjønn er god, fordi han gir et riss av særlig den politiske situasjonen i Norge og på Island på Egils tid. Han skisserer ættetavla til Egil og er tydelig på hvorfor det var vanskelig å leve i Norge for nettopp Egils stamfedre. Kveldulv Bjalvesson, Egils farfar, er en stri mann, en hamskifter sier noen, kan hende er det et bilde på et omskiftelig eller følsomt sinn - noe som overhodet ikke er det samme som å være lett påvirkelig. Når den politiske og økonomiske makta sentreres i Norge, når høvdingene skvises ut som sjølstendige overhoder og blir kongens lendmenn, når regjeringsmakta kommer over på færre hender og når det blir viktig å holde seg inne med denne makta, da må Kveldulv reise fra gård og jord og fe. Vi er på 890-tallet og ferden går til Island. Kveldulv skal aldri komme fram.

Den voldsomme utferden til Island i vikingtida har mange fellestrekk med emigrasjonen til Amerika på 1800-tallet, uten at jeg skal fordype meg i de ulike årsakene til avreisene. Jeg er mer opptatt av det som skjer når en kommer fram: En må finne land; ta det, få det eller kjøpe det, reise langhus, stall og naust der det før var intet, dyrke skrinn jord, klare seg med få ressurser i et delvis svært utfordrende klima. Det er en ny start, på godt og vondt. Gammel status i det forlatte fedrelandet betyr lite. Om en ikke kan jobbe for seg, er det få sjanser for å overleve. Her starter livet til Egil Skallagrimsson, antagelig rundt år 910.

Egil Skallagrimsson er vikingen som lever gjennom nesten hele 900-tallet. Han er en stor og fælslig mann å se til, og han er en sint og brutal kriger. Han lærer tidlig å drepe, og han er nådeløs mot sine motstandere. Men han er også skald, og han former noen av de vakreste norrøne dikta. Intensiteten hans, i sinne som i sorg, tyder på et stort følelsesliv med mange valører. Dette kunne Tjønn gått mer i dybden av, for eksempel Egils kjærlighetskvaler og Egils store sorg ved tapet av sønnen Bodvar. Det ligger tydelige tegn i teksten som kyndige kan tyde. Her hadde det også vært fint med noen innspill på dette med kjønnsroller og forventninger til en viking etter hvert som hans makt og ry øker. Er denne følsomheten til Egil typisk eller utypisk? Og hvordan bryter den med våre forestillinger av norrøne krigere? Går det an å operere i flere hierarkier for ære på samme tid?

Hvem Egil var, er det vanskelig å svare på, for å ikke si umulig. Er det viktig? Ikke for meg. Det er ikke sannheten en er ute etter når en leser sagalitteratur, det er små puslespillbiter med informasjon. Ei brikke her, ei brikke der, noe overlappende, noe nytt. Noe som støtter, noe som sier i mot. Begge deler er like viktig. Og for oss i dag er begge deler like sant. Vi kan ikke validere sagalitteraturen som blei skrevet ned på 1100-, 1200- og 1300-tallet som reelle fakta fordi vi aldri aner andelen av fiksjon. Men vi kan gjennom systematisk finlesning, komparasjon og analyser komme svært nært en potensiell historisk virkelighet. 

Tjønn bruker ei hårbørste på sagaen, river ut floker, retter ut krøller, forenkler, forklarer, skiller, fletter sammen igjen. Han grer ut det som er av lite verdi og konsentrerer seg om de viktigste og mest kjente nedslagsfeltene i Egilkorpuset. Teksten er slik sett ganske glatt og konfliktfri, noe som passer godt for nye lesere. Jeg kunne derimot ønska meg mer motstand, mer informasjon, mer kvalifisert gjetting, noe som sjølsagt er uhyre vanskelig. Jeg kunne også gjerne lest mer om hvorfor Tjønn har tatt de valgene han har tatt, slik at jeg kan følge tankegangen hans også i teksten, og ikke bare i innledninga og epilogen. Det hadde heller ikke vært dumt med flere resonnementer og ulike innganger, altså forskjellige måter å tolke sagatekstene på. De er fulle av koder, og ulike innfallsvinkler er ofte med på å åpne opp det litterære landskapet. 

Med å lage ei mer moderne og aktualiserende ramme rundt stoffet, forsøker Tjønn å blåse liv i sagahelten Egil Skallagrimsson og med det kaste lys over hans liv. Jeg er av den oppfatning at den opprinnelige sagaen er svært god - en av de beste - og dessuten også veldig lesverdig. Jeg oppmuntrer alle til å gå direkte til slike tekster! Derfor var jeg noe ambivalent til denne varianten i begynnelsen. Da innledninga var lest og bildene vist fram, var det som å tre inn i en flat og forenkla versjon av sagaen. Verdien av en slik framstilling kom naturligvis ikke før etterpå. Ved å ta for seg tema etter tema, hendelse etter hendelse, rydder Tjønn i Egils liv og i sagaens kronologi, slik at en underliggende mening kommer tydeligere fram. Dette er fint og diskret gjort, og Tjønn er veldig tilbakelent som forteller. Jeg tar meg sjøl i å lure på om han ikke har noen teorier sjøl? I så fall kunne han gjerne delt disse, men jeg forstår samtidig hvorfor han ikke gjør det.

Boka er pent satt, og i tillegg til Tjønns bearbeidelse, innledning og epilog, fins også en flere illustrasjoner, ættetavler, årstallsliste og kart. Dette gjør at boka kan anvendes på en annen måte enn sagaen, for eksempel i komparativt arbeid eller i andre oppgavesammenhenger. En kan slå opp på ett og ett tema og ta for seg hendelsene ganske isolert. Jeg skulle ønske at illustrasjonene var plassert mer jevnt rundt i teksten for å skape stemning og spenning, og at ættetavlene hadde kommet i starten, ikke til slutt. Det er fint å ha en grunnleggende oversikt med seg inn i verket.

Jeg har lest Sagaen om Egil Skallagrimsson som et bidrag til den første runden av Ingalills biografisirkel for 2017. Tematikken var, slik jeg tolka den, klassereise, og jeg mener bestemt at Egil foretar ei slik ferd. Han kommer fra ei staut og stolt ætt, og har slik forutsetninger for å bli en stor mann. Men å være et menneske innebærer å feile. Og for å bli vidgjeten og respektert, må en arbeide hardt. En må for eksempel holde ord, og en må vinne makt, rikdom og jord på rett måte for å beholde æra. Egil bruker hele seg, kropp og sinn, tanker og fysiske krefter, han kriger og smir vers, han tar sjanser eller trekker seg. Han var i en lang, hard strid med kong Eirik Blodøks og dronning Gunnhild, en strid som nesten kosta han livet, men var alltid lojal mot bestevennen Arinbjørn, og Arinbjørn mot han. Vennskapet dem i mellom er svært sterkt og rørende skildra. Egils opptreden i disse to relasjonene sier mye om han som person.

Og fortsatt leiter folk etter kistene med sølv, den store skatten etter kong Adalstein som Egil Skallagrimsson gjemte før han døde av alderdom. Med kistene ligger det sannsynligvis også to trellelik, for det var det Egil sa sjøl. Mannen var nær på nitti år og helt blind, men drepe treller og gjemme skatter, det kunne han fortsatt gjøre. Det skulle bare mangle at ikke hans navn pryder en av de flotteste sagaene som fins.

lørdag 4. februar 2017

Vinterlesing, del III

Det er blitt februar, og her hvor jeg bor, betyr det at vinteren er kommet tilbake etter ei lita pause. Det har snødd jevnt i det siste, vi må skrape is fra bilrutene både morgen og kveld, det er tåkete og tett, men også dager med knallblå himmel, ei gnistrende solkule over fjella og mange minusgrader. Lufta er så klar og kald at en rykker til når en kommer ut og trekker pusten for første gang om morgenen. Det stikker liksom litt, men bare på en god måte. Jeg håper det blir mange slike dager i februar!

Alexander L. Kielland
I løpet av januar leste jeg Skipper Worse og To novelletter fra Danmark av Alexander L. Kielland og blei med det ferdig med bind nummer to av fire av hans samlede verker. Neste verk ut er da altså Gift, som jeg leste da jeg gikk på videregående. Det blir interessant med ei gjenlesing!

Flatøybok
Forrige måned blei Flatøybok helt fortrengt til fordel for Egil Skallagrimsson - det får være måte på hvor mye sagastoff en skal meske seg med på samme tid! Årsak følger under. Nå er boka om Egil ferdiglest, så Flatøybok kan stige opp igjen i ledersjiktet.

Jens Bjørneboe
Bjørneboe må nok finne seg i å høre med til de tålmodige menn, tror jeg. Jeg har et ønske om å gjenlese Gift før jeg leser Jonas, da jeg opplever at tematikken er noe overlappende - i hvor stor grad gjenstår å se. Uansett er det på mange måter tydelig at Bjørneboe bærer på en tematisk arv etter Kielland, en parallell jeg tidligere har pekt på. Jeg ser fram til leseropplevelsene!

Per Olov Enquist
Enquist står fortsatt på vent i hylla, men er stadig innom skrivebordet, slik at jeg får bladd litt. Det er viktig å være klar for å lese ei Enquist-bok, og jeg kjenner at jeg nærmer meg.

Sigrid Undset
Sammen med Birthe har jeg gitt meg i kast med bøkene om Olav Audunssøn, og sjøl om jeg ikke har kommet så langt, må jeg bare legge meg langflat. Dette er fremragende, og jeg leser så langsomt jeg bare klarer for at det omfattende tobindsverket skal vare enda lenger. Jeg gleder meg til alt som gjenstår! Mange, mange hundre sider!

Amalie Skram
Til siste runde av Bokhyllelesing 2016 leste jeg Julehelg av Amalie Skram. Det er ei trist og vakker bok, hvis innlegg fins her. Anbefales!

Bokhyllelesing
I første runde av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese ei blå bok. Mitt bokvalg var Kiellands Skipper Worse. I neste runde, altså februarrunden, skal vi lese ei bok som opprinnelig blei skrevet på engelsk. Jeg er forsatt litt usikker på valget - jeg må innrømme at det heller mot Shakespeare, men jeg er ikke sikker. Jeg har nemlig innmari lyst til å lese Liv etter liv også.

Halvor Tjønn
Som biografi til Ingalills biografisirkel for februar, der det skal leses om folk ute på tidenes klassereise, enten fra bunn til topp eller omvendt, velger jeg å lese om Egil Skallagrimsson, en av sagaenes største helter (dog begrepet helt kan diskuteres). Han kom fra lite, men vant alt, inkludert et evig rykte og en egen saga. Og den er god. Biografien om mannen og sagaen er allerede ferdiglest, slå den! Og jeg satser på at jeg for en gangs skyld klarer å publisere innlegg før tida, også. Tror jeg.

Sigmund Løvåsen
Da boka om a Mamsell var ferdiglest, konkluderte jeg med at jeg egentlig liker slike små, snåle bøker veldig godt. De er vriene å få til, men du verden som det sitter når det sitter! Derfor trakk jeg fram...

Kjersti Annesdatter Skomsvold
...da jeg har hørt at hennes Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg også er veldig snål. Snål i positiv forstand, altså. Og ikke slik å forstå at boka i seg sjøl er snål, det er heller sånn at teksten domineres av en svært uvanlig hovedperson. Som i Mamsell Iversen eller i Edmund Austigards bøker. Hittil stemmer det. Også er det jo praktisk med små bøker parallelt med de omfattende Undsetverkene. Merk at små ikke betyr små i tematikk og innhold!

Faglitteratur
Svært lite faglig i januar - kun på artikkelnivå og relatert til jobben. Men kanskje jeg får lest ei fagbok i februar?

Fortsatt god vinterlesing!

mandag 30. januar 2017

Bokhyllelesing 1: Blå bok

Etter en litt langsom start er vi nå i mål med første runde av Bokhyllelesing 2017! Temaet for første runde, det vil si kriteriene for januar måned, var å lese ei bok med blått omslag. Om denne boka skulle være lyseblå, himmelblå, kongeblå eller mørkeblå, blågrå, koboltblå, marineblå eller blåsvart var helt opp til deg, og videre har farge ingenting med sjanger å gjøre - alle kunne velge blant sine blå kandidater. Det var med andre ord en ganske åpen kategori, deltakerne stilte veldig fritt, og slikt er det godt å starte med. Så var det også mange av dere som heiv dere rundt, fant blå bøker og meldte dere på.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de blå bøkene:
Elisabeth leste Ninefox Gambit av Yoon Ha Lee
Marianne leste Stylesmysteriet av Agatha Christie
Ida leste Here and Now: Letters 2008-2011 av Paul Auster og JM Coetzee
Hedda leste Skipper Worse av Alexander L. Kielland
Gro leste Når gjøken galer av Robert Galbraith
BokBloggBerit leste Lycke av Mikaela Bley
Elida leste Fantastic Beasts and Where to Find Them av J. K. Rowling 
Beathe leste Dager med blå himmel av Jennifer Niven
Silje leste Salt to the Sea av Ruta Sepetys
Monika leste My Brilliant Friend av Elena Ferrante
Labben leste The Universe in Your Hand av Christophe Galfard

Klikk på titlene for å lese hverandres blå bok-innlegg og diskuter i vei: Fins det noen fellestrekk ved bøkene utover farge? Henger bøkene sammen også tematisk? Eller er dette med farge bare helt tilfeldig? Eller er det ikke tilfeldig, men uten sammenheng i så måte? Her er det mange potensielle varianter av hva det blå kan symbolisere og bety. Passer fargen til innholdet i boka du nettopp har lest? Som vi også kan se av lista over, kan vi ikke si noe på spredninga denne gangen. Her fins kvinner og menn, brev og gammel krim, ny krim, sosialrealisme og romaner. Godt jobba! Og er du en etterslenger, så nøl ikke med å legge igjen lenker og kommentarer hist og her likevel.

Februarrunden av Bokhyllelesing 2017 er det bare å hive seg over for de av dere som er ferdige med januarboka. Kriteriene denne gangen er å lese ei bok som opprinnelig er skrevet på engelsk. Det burde være lett å finne for de fleste av oss, da engelsk er det språket det oversettes flest bøker fra. Utover originalspråk er det ingen begrensninger eller føringer på hva du kan velge, så her er det bare å plukke i ulesthylla etter beste evne. Innlegg publiseres når som helst i løpet av måneden, bare du er ferdig med lesinga, og husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!