lørdag 13. mars 2021

Gileads døtre

Bildekilde: Bokelskere
Hvis jeg lukker øya og kjenner etter, er jeg fortsatt fjetra etter å ha lest Tjenerinnens beretning (1985). Og det er mange år sida jeg leste den. Lite visste jeg da, skrekkslagen og imponert som jeg var, at det skulle komme en oppfølger - er det i det hele tatt mulig å følge opp ei slik historie?! - men det har det altså gjort. I takt med at tv-serien basert på Tjenerinnens beretning gjorde suksess, tok den canadiske forfatteren Margaret Atwood (f. 1939) et nytt dypdykk ned i sin skremmende realistiske, dystopiske verden med romanen Gileads døtre (2019). Ja, det var på tide å vende tilbake til det brutale samfunnet som Offred kanskje, eller kanskje ikke, klarte å flykte bort ifra.

Men vi møter ikke Offred igjen her. Nei, nå er perspektivet flytta framover i tid, og deretter fordeler det seg på tre kvinneskikkelser som hver på sitt vis er en hovedperson i verket. Disse tre skildrer den grusomme fundamentalistiske enklavestaten Gileads begynnende undergang, personifisert gjennom den aldrende fører Judds ekstreme forbruk av tenåringsjenter som han gifter seg med, misbruker og dreper slik han lyster. Og det er ikke det verste som foregår i boka en gang.

Men tre stemmer, tre hovedpersoner. Det kunne blitt kaotisk, men med Margaret Atwoods profesjonelle og elegante hånd er verket bunnsolid, suggererende og høyst lesverdig. Valget av tre fokaliseringsinstanser skaper mye dynamikk og mange interessante overganger, overlappinger der leseren får nye detaljer og spenningspunkter der leseren veit mer enn personene. Vi følger henholdsvis tante Lydia, ei eldre kvinne, tidligere dommer, nå en av de mektigste i Gilead der hun sitter forholdsvis trygt på Ardua Hall og har stålkontroll på blodsbåndregisteret og andre uhyrligheter. Hun åpner verket og er en sentral person i store deler av boka, også der hun ikke er fokaliseringsinstans. Etter hvert forstår leseren at tante Lydias kamp, makt og ikke minst planer, strekker seg lengre og djupere enn en skulle tro. 

Som en sterk kontrast til den sikre og stødige tante Lydia, som ikke en gang blunker i sine mange møter med fører Judd, møter vi ei usikker ungjente ved navn Agnes Jemima. I retrospektiv skildrer hun oppveksten og ungdomstida si i Gilead, der hun som eneste barn i et førerhus opplever at hennes personlige frihet er svært begrensa, uten at dette sies, det bare skildres. Men leseren sitter igjen med en ubehagelig innestengt følelse. Agnes må gå med bestemte klær som forteller alle andre om sivilstatusen hennes gjennom gitte farger, hun må sitte på riktig måte, ha relevante fag hos tantene (som blomsteroppsats), snakke med gitte formuleringer og fraser, hun får ikke lære å lese eller skrive og forberedes hele tida på ekteskapet: Hun skal gifte seg med en fører. Og det skal liksom fylle hele henne, være hennes livsoppgave, hennes lykke. Men når Agnes kommer i gifteferdig alder og en av frierne er selveste fører Judd, kan hun ikke lenger tro på at dette er hennes skjebne. Nei, hun kommer helt sikkert til å dø hvis Judd kommer nær henne. Hun vil heller dø enn at han skal komme nær! Hun er villig til å gjøre hva som helst for å slippe unna, hva som helst -. Ved hjelp av hendige tilfeldigheter ender hun likevel ikke opp som ei av fører Judds mange oppbrukte koner, men som elev ved Ardua Hall. Og der møter hun sjølsagt tante Lydia.

I tilleg til disse to følger vi også sekstenåringen Daisy, som verken bor i Gilead eller har noe med Gilead å gjøre. Nei, hun bor i Canada og har en hverdag som minner en del om vår egen. Foreldrene hennes driver en bruktbutikk der hun ofte hjelper til, hun går på skolen, kler seg som hun vil, snakker fritt og har venner. Gilead er noe fremmed hun hører om på nyhetene og har skoleoppgaver om. Av og til kommer Perlepikene innom butikken, og da glor hun lenge på dem. De må jo være helt hjernedøde! Komme til Canada for å misjonere for Gilead?! Som om noen vil dra til Gilead frivillig! Men nokså raskt skjønner leseren at ikke alt er som det virker å være her heller, og etter at foreldrene til Daisy blir drept, settes historia fort i gang. På en helt genial måte hekter Atwood disse tre kvinneskjebnene sammen, og leseren blir utfordra, begeistra, trist, får trimma de små grå, blir underholdt, skremt og ikke minst utrolig letta, fordi det ikke er så jævlig her hvor vi bor. For disse levevilkåra må jo være noe av det mest grusomme som er skildra - uten at forfatter og hovedpersoner velter seg i denne grusomheten.

Jeg vil ikke skrive så mye om den videre handlinga i boka fordi alt henger så nøye sammen - og dette er ei bok du ikke kan gå glipp av. Teksten er kompromissløs og krevende, og om en som leser skal ta innover seg alt det som fortelles, det som sies, det som virkelig skjer, blir det hjerteskjærende. Som når tante Lydia forteller om hvordan Gilead blei Gilead, og hvordan hun som kvinne fra en dag til en annen mista jobben sin, pengene sine, eiendom, alle rettigheter som menneske. Hun blei redusert til den andre, til noe laverestående og uønska. Og videre kreves det at hun skal drepe eller bli drept for å bevise sin lojalitet til et brutalt, nedverdigende og fundamentalistisk militærdiktatur. Hvordan er det mulig å bevare en egen kjerne, en normalitet, i det hele tatt sinnsro, oppi noe sånt? Når kuler flyr forbi, likene dingler og hjernevaskinga trenger seg inn over alt? Nei, boka er ikke for de skjøreste leserne. Men den gir mye til den som våger.

Språket i boka er godt, variert, presist og solid. Atwood skriver drivende og spennende, slik at det er lett å komme videre i teksten. Men den er ikke uten motstand. Atwood markerer hvert synsvikelskifte, men utover det må leseren sjøl holde styr på de ulike tidsplanene i historiene. Det er også mange bipersoner som går igjen, og det er opp til leseren å finne ut av hvor han eller hun snakker sant - eller ikke. Komposisjonen i romanen er fremragende. Alle kapitler og avsnitt er pusla sammen slik at vi som leser også må ta del i puslespillet for å få ei oppklaring, for å forstå hva som egentlig foregår.

Gileads døtre er på mange måter et vådeskudd, et advarsel: Dette kan skje! Ja, for Atwood finner ikke på noe. Alt som skjer i boka, har skjedd i virkeligheten. Atwood har bare laga et bakteppe og vevd det sammen til en helhet. Men dette er en realitet som skjer, har skjedd og kommer til å skje, ubehagelig nær oss. Om vi ikke tar noen skritt tilbake og forsøker å se hva vi gjør mot hverandre, mot naturen, mot ytringsfriheten, kan vi ende opp i ei fullstendig krise, slik som det amerikanske samfunnet før det blei Gilead. Kanskje det er lurt å lytte til ei klok dame før det er for seint?

Gileads døtre er en brutal dystopi tufta på hendelser og mekanismer fra vår egen verden. Den er urovekkende virkelighetsnær der den skildrer alt så åpent og samtidig undersøker og problematiserer alt fra frihetsproblematikk, kjønnsrollemønstre og maktstrukturer. Som leser er det umulig å gå fullt inn i historia, samtidig som det er umulig å ikke la seg affisere. Romanen er ei gavepakke til alle Atwoodentusiaster, til dystopielskere og til deg som bare vil ha ei drivende god bok.

lørdag 6. mars 2021

Vårlesing

Det er vår! Og da blir jo alt så mye lettere, ikke sant? Det stemmer i allefall her hos meg. Væromslaget er på plass, sola skinner, og varmer til og med! Snøen smelter så vannet renner i små bekker nedover gata, det drypper fra hustakene og hele gårsplassen er en eneste diger pytt til glede for alle under halvannen meter, som nå ikke lenger trenger ekstra tjukk ullgenser og tjukk dress for å leike ute. Nei, nå kan de slippe unna med halvtjukk genser og regntøy! Vi har måkt verandaene og kan endelig henge klesvaska ut til tørk igjen, og jammen var det stas å leike i sandkassa også, nå som sanda ikke er bånntæla. Halvveis skjult under snøen ligger pjuske gresstuster, brune og glisne akkurat nå, men vissheten om at det blir grønnere, mildere, varmere, lysere og lettere, gleder noe så innmari. For det er jo vår!

Dante Alighieri
Jeg og Anita er kommet i gang med Dante-prosjektet vårt, sjøl om det for min del går nokså langsomt. Skal en lese Dante, må en ha med seg huet, og huet mitt har vært mye rundt omkring den siste tida. Men kanskje litt sol og litt vår gjør susen?

Elsa Morante
Nå har denne dama vært på leselistene med Historien såpass lenge at det begynner å bli litt pinlig. Men det er ikke første gang her i gården, neida. Så både hun og jeg klarer litt til, og boka leses når tida er inne.

Kerstin Ekman
Jeg henger etter med skrivinga, så noe innlegg om Ekmanboka Hunden har det ikke blitt så langt. Men det kommer! Og inntil videre er Mordets praktik fortsatt med på leselista.

Knut Hamsun
Pan er lest, og innlegg finner du her. Jeg er helt ærlig litt ambivalent til boka, og syns det er vanskelig å bli enig med meg sjøl om jeg liker den eller egentlig ikke liker den. Den er absolutt lesverdig, men samtidig litt snurrig, den er poetisk, men stiv, den er inderlig, men distansert. Det er ei underlig bok som klinger i leseren, men samtidig oppleves som forelda. Jeg tror jeg må lese mer av Hamsun for å finne ut av om dette gjelder ett verk spesielt eller forfatteren generelt. Men det blir ikke akkurat nå.

Gunnar Gunnarsson
Innlegg er på plass om Advent også, ei nydelig lita bok! Den er både lada og stemningsfull, langt mer direkte enn Hamsuns bok, mer enhetlig og samla, men gir samtidig så veldig mye mer til leseren. For her skal ingenting være mystisk eller hemmelig, her er kampen konkret og farlig. Et utfordrende, men behagelig univers å være i. Perfekt gavebok. Anbefales!

Fjodor Dostojevskij
Det står jammen meg på stedet hvil her også, så vi får gjøre et nytt forsøk denne måneden. På et eller annet tidspunkt må det jo begynne å gå framover...

Margaret Atwood
Den dystopiske romanen Gileads døtre er endelig lest og innlegg er rett rundt hjørnet! I kjent Atwoodstil er dette ei skremmende god bok som har alt, for eksempel et feiende godt språk, suveren komposisjon, detaljerte skildringer, spenning på flere nivåer, dialoger med snert, interessante observasjoner, maktkamper, psykologisk spill og nådeløse portretter. Jeg gleder meg til neste Atwoodbok jeg skal lese sammen med Birthe!

Charlotte Brontë
Jeg og Birthe skal kose oss med Professorn i vår, og jeg ser fram til å komme skikkelig i gang med boka. Å lese Brontë er alltid en glede, og jeg ser fram til å la fortellinga ta den plassen den fortjener mens jeg leser. Det betyr vekk med alt anna, ro i huet og fullt fokus.

F. Scott Fitzgerald
Klassikeren Den store Gatsby skal også leses snart, men når det blir, er jeg ikke helt sikker på. Den befinner seg like fullt i lesebunken og bæres med rundt i huset til frustrasjon for alle andre enn meg.

Anne Gunn Halvorsen
Blå bok var temaet for årets første leseutfordring i Bokhyllelesing 2021. Jeg trodde det skulle bli en grei sak å finne blå bøker i egne ulesthyller, men den gang ei. Men plutselig fant jeg sjølhjelpsboka Livet og korleis leve det i en pose, og den var jo ganske blå, så da blei det den. Innlegg kommer.

Hilary Mantel
Den siste måneden har jeg brukt mye tid på å lese novellesamlinga Drapet på Margaret Thatcher og andre historier av Bookerprisvinner Hilary Mantel. Dessverre var det ikke full klaff mellom bok og leser denne gangen, så det blei til tider litt strevsomt. Med unntak av et par svært skarpe og sterke tekster, var ikke dette en innertier for meg. Innlegg kommer.

Barne- og ungdomslitteratur
Barnebøker går det fortsatt mye av! Nå er det småbøker som Ellen og Ole, Tassen og Ludde som er mest populære for minsten, så er det Løveunge-bøker for mellomsten, som staver seg framover, side for side, mens eldste har akkurat kasta seg over Pax-serien, oppdaga David Walliams for alvor og koser seg innmari med å lese Harry Potter-bøkene på nytt. I det hele tatt blir det mye lesing!

Her blir Prosessen bytta ut med Professorn, slik at det skal være mulig å komme framover i opplegget og ikke bare stagnere helt. Før eller seinere kommer jeg jo tilbake til P, og da kan Prosessen endelig leses! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

I januar var temaet blå bøker, i februar bøker som blei skrevet eller utgitt mellom 1860 og 1960. I mars åpner vi kategorien helt og skal lese bøker av forfattere vi aldri har lest før. Det blir utrolig spennende! Hva skal du lese?

God lesemåned!

tirsdag 23. februar 2021

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker
Stabelen med nattbordbøker bare vokser! Og det kan jo i seg sjøl være litt frustrerende. Det er jo så mange andre tidstjuver der ute at det ikke er hver dag det går framover! Men se på denne fine bunken her, da. Så mange gode tekster å se fram til, spredt over ulike sjangre, til og med på ulike språk (norsk og svensk), og med god spredning i både utgivelsesår og forfatternes kjønn og nasjonalitet. 

Nå er jeg straks klar for å gyve løs på Professorn av Charlotte Brontë, ei bok jeg gleder meg veldig til! Den skal jeg lese sammen med Birthe, samtidig som jeg også holder på med Dantes storverk sammen med Anita. Men der er lesetempoet nokså langsomt hittil. Innimellom blir det russere - de fire små bøkene er noveller av henholdsvis Fjodor Dostojevskij, Michail Bulgakov, Anton Tsjekhov og Nikolaj Gogol. Jeg gleder meg!

Hva leser du akkurat nå?

tirsdag 16. februar 2021

Vi leser Dante!

Bildekilde: Bokelskere
Ett av årets viktigste lesemål er å komme igjennom det episke storverket Den guddommelege komedie av Durante di Alighiero degli Alighieri (1265-1321), bedre kjent som Dante Alighieri, som skreiv hovedverket sitt mellom 1308 og 1321. Verket består av tre deler, henholdsvis "Helvete", "Skjærsilden" og "Paradiset". Til sammen har verket akkurat hundre sanger (trettitre i hver del, samt en innledningssang) og alle følger versmønsteret terza rima med tre linjer i hver strofe etter rimmønsteret ABA BCB CDC. Reint teknisk og komposisjonsmessig skal dette altså være gull for en boknerd!

Men jeg håper resten av teksten også vil få god uttelling hos en tålmodig og samtidig ivrig leser. Handlinga i verket tar sted i påskeukas siste tre dager i år 1300. Dante skriver seg sjøl inn som hovedperson og skildrer alt han opplever i førsteperson. Han foretar altså ei reise til nevnte tre deler av verket, og med seg som ledsager har han den romerske dikteren Vergil (70-19 f.v.t.). Sammen med Vergil reiser han ned i Helvete, og etter å ha passert Helvetes forgård, går de nedover gjennom de ni sirklene som fins der, med stadig verre forbrytere og avskum som selskap underveis. 

Etter å ha forlatt fanden sjøl, hengende opp ned og fryst fast i inneste sirkel, går ferden videre til Skjærsilden. Her begynner Dante og Vergil å klatre opppover Skjærsildsberget i takt med de sju dødssyndene hovmod, misunnelse, vrede, dovenskap, griskhet, glupskhet og utukt. Deretter er det Beatrice, Dantes store kjærlighet, som fører han videre gjennom Paradisets ni sfærer, hvorav den første er månen og den siste er englene, før Dante endelig kan stige opp i den siste sfæren og møte Gud.

Utgava mi er på nynorsk og er oversatt av Magnus Ulleland (1929-2016). Den er på omtrent 660 tettskrevne sider kun oppstykka av hyppige fotnoter. Boka er uten tvil det lengste episke diktet jeg leser i år, og kanskje også det mest krevende verket jeg skal ta for meg i 2021. Og det er på tide, for boka har vært med meg i mer enn ett tiår og har sett både studenthybler og blokkleilighet og mang en pappeske. Men nå skal den altså leses. Heldigvis leser jeg ikke aleine; Anita fra Artemisias verden er også med. Og om du vil lese med oss, ja, da er det bare å sette på seg lesebrillene og bli med! Vi har allerede begynt vår ferd nedover... 

mandag 15. februar 2021

Bokhyllelesing: Gunnar Gunnarsson

Bilete: Bokelskere
Når haust vert vinter og det går mot jul, er det tid for at gjetaren Benedikt vandrar til fjells saman med hunden Leo og den digre førarvêren Knasten. Dei trassar skodde, vind, snø og kulde for å vandre høgt og langt, oppover og innover, dit ingen andre går. Dei skal finne bortkomen sau. Somme tider finn dei andre dyr med, men det er sauane dei leitar etter. Dei som er vorte att i fjellet etter innsankinga om hausten. Dei som er heilt åleine og som mest ikkje finn mat meir. Dei som vil døy om dei ikkje vert funne.

I tjueseks år har Benedikt vandra slik. Han byrja då han var tjuesju år gamal, og no er det den tjuesjuande gongen han vandrar. Han vandrar innover og oppover i fjella, heilt åleine, det er berre han og Leo og Knasten og dei dyra dei finn. Viss dei finn nokon. Viss dei ikkje allereie ligg under snøen. Dei går i time etter time, somme tider heile dagen og heile natta. Måneskinet er det fint å gå under -. Dei går frå heimen sin, gjerne på den fyrste adventssundagen. Dei stansar på dei same plassane frå år til år, det er gardane, elva, Botnen, hytta, jordhòla. I sekken er det berre mat; noko kjøt og noko brød til Benedikt, og gras og høy til dyra. Vatn får dei jo når dei smeltar snø. Så går dei. Det er berre Benedikt og naturen, fjella og vêret og tankane. Denne heilage åleinetida, denne adventstida. Som om alt berre står stilt og lèt han vere.

Men denne gongen vert det ikkje heilt som det brukar. Han kjem seint ut. Må hjelpe nokre grannar med å finne hestar. Må vente på betre vêr. Men det lettar ikkje, stansar berre opp litt. Og Benedikt må kome seg ut, fort, så han går. Og det vert stygt uvêr, men han lèt seg ikkje stanse. Han går sjølv om han ikkje kan sjå noko, berre kvitt, kvitt. Snøen føykar, vinden ular, fjella er kvite, steinane er kvite, stien er borte under det kvite og kor er han eigentleg? Han kan ikkje sjå noko -. Leo spring føre, pesande, vert tung i beina, sår på potane. Ulla til Knasten er tjukk av snø og is. Benedikt køyrer staven ned i snøen. Kor er jordhòla? Korleis skal han finne sau når alt berre er kvitt, når han ikkje høyrer anna enn vind, når han korkje kan sjå eller kjenne anna enn snø? Skal dette vere den gongen dei ikkje kjem heim att? 

Eg vil ikkje skrive meir om korleis det går med Benedikt, av di eg meiner at ei slik bok som Advent (1936) bør verte lesen av mange. Ho er ei heilt nydeleg forteljing! Ho er lita, på litt under hundre sider, men enorm i innhald. På desse sidene skriv den islandske forfattaren Gunnar Gunnarsson (1889-1975) fram eit univers som liknar vårt eige. Her møter me eit menneske som meiner at alt liv har same verdi, og som ikkje gjer seg større enn han er. Benedikt vil ofra seg for dyra av di det er rett å leite etter dei han veit er der, han vil gjere bot gjennom å gå i fjella og finne att dei som ingen lenger tenkjer på. 

Men med ein snøstorm på toppen av ei vandring i mørker, vert omstenda rå og brutale. Og den fredelege adventsvandringa vert ein kamp på liv og død. Det er dei tre, desse tre rare felagane, mot alt anna i heile verda. Omsuten til Benedikt vert møtt av eit rasande vêr. Kjærleiken råkast av hat. Leo og Knasten - uskuldige hjelparar - risikerer å døy. For kva? Kunne dei ikkje heller vore heime? Benedikt tenkjer og tenkjer, snur seg og freistar å sjå noko gjennom skodda. Han kan ikkje sjå. Han kan ikkje finne jordhòla. Utan jordhòla vil dei døy, han og Leo og Knasten, nett her. Dei vil verte funne om sommaren om eit halvt år, kan hende ikkje før om fleire år. Så langt opp i fjella er dei no. Gjer han rett no, no som han pressar Leo og Knasten til å gjere dette? Til å gå meir? Vil han snu? Vil han gjeva opp?

Advent har eit gamaldags, nesten arkaisk språk, men det kler forteljinga, personane og situasjonane dei er i særs godt. Det er som om meininga i det heile kjem endå betre fram med desse litt framande orda. Og eg likar at eg må gruble litt over nokre ord, lesa setningar på ny og lytte fram klang og tone. Symbol er det også mykje av. Gunnarsson skriv så utruleg nært og varmt, teksta er full av naturskildringar, kjensler og refleksjonar. Samstundes er teksta ganske rå - Gunnarsson har fjerna alt som ikkje er viktig. Her er berre menneske og natur og kamp for livet. 

Det einaste eg ikkje lika, var at forteljinga stansa så brått. Eg kunne gjerne ha lese åtti sider til om Benedikt, eller to hundre, for det var eit univers det var godt å vere i, og Benedikt var eit menneske det var godt å vere i lag med. Men då ville truleg magien vorte brutt. Uansett om ein likar forteljinga kort som ho er, eller skulle ønskje ho var lengre, er ho ei slik ein kan lesa i eitt strekk, men vende attende til mange gonger. For her er det så mykje å hente. Og om ein hugsar på når ho vert skriven, kan ho også tolkast på fleire vis. Parallellar til Nytestamentet er det òg. Eg er utruleg glad for at eg fekk denne boka, og for at eg las ho, og eg gler meg til neste gong. For eg veit at eg vil gå attende, eg med. Inn i fjella, saman med Benedikt. 

Benedikt lagar seg ei eiga vise medan han vandrar. Og det er mest som om eg kan sjå han, rytmisk tråkkande i snøen, medan Leo og Knasten følgjer på. Eg går attarst, andar kvit røyk opp mot stjernene. Visa er slik:

Storm og snø og heia grå
herder lår og møykjer tå.
Den som alltid livd vil få,
aldri får no livet sjå.

Ja, så lett kan det seiast. Denne vesle perla av ei bok har også hugvarme teikningar av den eldste sonen til forfattaren, kunstnaren Gunnar Gunnarsson d.y. (f. 1914 - ?) og eit etterord av Oskar Vistdal (f. 1953), som set boka inn i ein spennande kontekst. Det er berre å lesa!