onsdag 19. februar 2020

Bokhyllelesing: Gabriel Scott

Bildekilde: Bokklubben
Har du ei tante? Det har jeg også. Men ikke ei slik tante som den Gabriel Scott (1874-1958) skriver om her. Riktignok er tanta mi lita og rar, hun også, og hun forteller dårlige vitser og spiser som en dølahest. Men hun setter tross alt ikke himmel og jord i bevegelse bare hun nærmer seg andre mennesker - skjønt, kanskje hun ville likt det? Uavhengig om tanta mi ville likt det eller ikke - alt snus opp-ned bare et ord om at tante Pose kommer tas for god fisk. Og ofte stemmer ordet. Tante Pose kommer. Og det er også slik denne boka begynner.

Du har kanskje sett filmen med samme navn fra 1940? Det har ikke jeg. Så for meg var alt ved denne underlige tante Pose helt nytt, og fordi jeg ikke har sett filmen, har jeg heller ikke noe forhold til Tante Pose som ei julefortelling. Men det er klart, hun dukker jo opp like før jul. Når det kanskje passer aller dårligst å få en overraskende, ubuden gjest av et slikt kaliber! Ja, for bestefar Hans Thue er der jo også, på besøk i Balsgården altså, og han venter på kaffen og de brune sirupskakene som bare han får prøvesmake. Marianne, kjøkkenjomfuren, pleier alltid å komme opp med det, kaffen og kakene -. Men i dag har alle pikene det så alt for travelt! Med hva?! Bestefar føler seg aldeles glemt og brøler ut i gangen før han får greie på hva det gjelder. Og da er det like før han pakker snippesken og drar sin kos. For bestefar kan ikke fordra tante Pose!

Og slik er vi allerede midt inni farsen. Tante Pose er forresten bare et kallenavn. Hun heter egentlig Blanca og er den ugifte søstera til herr Bals, fogden. Tante Pose er det bestefar kaller henne, denne motbydelige gamle skrekkøgle som alltid tar de unge til side og skal tale med dem, sånn rett ut av posen, som hun sier. Bestefar grøsser. Usj, hvem er det hun skal gjøre livet surt for nå, da? Jammen bra han også er i hus, faller bestefar ned på til slutt. For er det noen som kan takle den spanskeflua av en rosin, så er det vel han. Ja, bestefar er slettes ikke redd for tante Pose! Faktisk kan det hende at det kan bli litt moro å gjøre ap med henne. Bare synd tante Pose var først ut til å ta han ved nesen -. Bestefar får pønske ut en passende hevn.

Men redde, det er Antoinette, bare kalt Nette, og Kirsten og Ruth, de tre eldste fogdedøtrene i Balsgården. At tante Pose skulle komme akkurat nå er så innmari leit! Nå, da de skal få så gjevt besøk i huset og alt, med to unge studenter. De kommer i løpet av juledagene. Den ene er Vaage, som er medisinsk kandidat og når som helst kan begynne som lege, og som de forresten blei kjent med forrige jul, da han var hos prostens. Den andre er Münster, som snart er ferdig med jussen. Begge er så hyggelige, og det er så spennende å snakke med dem. Og med juletida som kommer, da er det baller og leik og moro nesten hver dag, til og med besøk til prostens! Hvordan skal de få prate og kose seg, bli aldeles øre av dansing og nyte lange turer hjem i måneskinnet når den gamle skal tvinge seg på? Helst vil hun sitte i samme vogn som dem -. - Bare dra dere, buldrer bestefar og smiler. - Så skal jeg ta meg av tante Pose!

Lite veit vel bestefar, Nette, Ruth, Kirsten og resten av Balsene at tante Pose er klar for hva det må være. Stillingskrig og sultestreik, tante Pose har midler for alt, og går ikke av banen bare fordi hun blir kalt ei gammal ugle eller ei gammal heks. Tante Pose bryr seg verken om jul eller høytid, kirkegang eller baller, så lenge hun får bestemme og være midtpunkt for all verden. Og nå har hun satt seg fore å tvinge hele huset under sin suverene vilje. Men hvordan det går, får du lese sjøl!

Tante Pose (1904) er en enkel og sjarmerende fortelling om en storfamilies julefeiring fortalt på en svært morsom og underholdende måte. Scott lar språket blomstre i sine mange skildringer av tante Pose, og denne får mange kallenavn gjennom bokas 172 sider. Det er svært fornøyelig! Så er hun også en sjeldent uhyggelig skikkelse som biter fra seg i hytt og vær, gjerne før noen har rukket å si noe. Dette fører naturligvis til mange artige situasjoner der tante Pose går av med seieren. Men så usympatisk og rå som hun er, kan ikke leseren la være å heie på de andre i huset. Likevel må jeg også påpeke at Scott aldri lar henne framstå som helt endimensjonal - hun er vanskelig, men ingen skurk. Etter hvert som fortellinga skrider fram og vi får vite mer om tante Pose, forstår vi at dårlige opplevelser i fortida har forma henne. Scott er varm og godhjerta med menneskene sine, også det gamle bakkelsbest. Det står det respekt av.

Ytre sett handler fortellinga om en familie som feirer jul. Vi leser om tradisjoner og skikker, bakst, reingjøring, besøk, matlaging, pynting og andre forberedelser før jul. I romjula og på nyåret er det besøk, selskaper og baller som gjelder, og her skildres ulike normer for ulike sosiale lag, dans, musikk, samtaleemner, utkledning og overtro, som til sammen gir leseren et godt innblikk i datidas holdninger til, tanker om og følelser rundt høytida. For eksempel er det kristne kun en liten del av helheten - i denne fogdefamilien virker det å være moro og familiekos som er dominerende. Slik appellerer boka godt til lesere i dag også.

Men så er det slik at ei julefeiring ikke bare er ei julefeiring. Folk som ikke vanligvis ser hverandre, bor plutselig oppå hverandre over flere uker. Det blir mye dramatikk underveis, noen misforståelser, mange lattervekkende episoder og massevis av replikker med fynd og klem. For det er jo ikke barebare å samle en stor familie, full av stridigheter som den er. Og i tillegg er det disse unge herrer utenfra som gjør sitt for å påvirke de unge kvinner. Slik blir boka også ei historie om gammeldags flørting, beiling og hvordan en kommer fram til en forlovelse. Her er det noen utrolig søte scener mellom de unge.

Tante Pose var Gabriel Scotts gjennombruddsroman, og det er lett å forstå hvorfor. Den gnistrer av vidd og overskudd, av fortellerglede og originalitet. I tillegg til at den er fornøyelig og sjarmerende, tar Scott også menneskene i boka på kornet, og utleverer både gode og dårlige sider i rikt monn. Scott skildrer ledig og lett både ung og gammel, menn og kvinner med sin allvitende fortellerstemme. Han har rom for typene som lister seg rundt i kulissene, og de skikkelige karakterene, som bestefar og tante Pose. Og en må for all del ikke glemme den surrete prosten! Måten han håndteres på, er svært elegant. De unge i boka skildrer Scott svært presis og godt, og sjøl om de på den tida var hakket mer tilbakeholdne enn i dag, er både replikkene, blikkene og hjerteslagene de samme som hos oss. Boka kan dermed trygt forbli en juleklassiker i enda noen tiår.

mandag 17. februar 2020

Alfabetlesing: Lang dags ferd mot natt

Bildekilde: Bokelskere
Vi er i den irskætta familien Tyrones sommerhus en augustmorgen i 1912. Klokka er rundt halv ni, sola skinner og familien er akkurat ferdige med å spise frokost. Mora, Mary Tyrone, er 54 år gammel og fortsatt pen og nett. Men hendene hennes er aldri rolige. Far i huset, James Tyrone, er 65 år gammel og har fortsatt en stram militær holdning. Når teppet går opp, fører han henne forsiktig fra frokostbordet og inn på stua. De er godmodige med hverandre, de erter, smiler og ler. En får inntrykk av harmoni og balanse. Men inntrykket forskyves allerede etter bare ei side.

I huset er også parets to sønner. Jamie er 33 år, ligner mest på faren, men er ikke så stram og flott. Han viser allerede tegn på begynnende forfall. Han er lurvete og ganske kynisk, men likevel tiltrekkende. Han legger ikke skjul på at han gjerne tar seg en dram. Edmund er 23 år og ligner på mora. Han er høy og tynn, med lange fingre. Også disse fingrene er nervøse. Edmund er åpenbart ikke frisk, og er blant anna innsunken i kinna og tørr og gusten i huden. Men dette er noe verken han eller de andre tar fullstendig på alvor. Det klarer de bare ikke -.

Edmund skal til legen seinere samme dag. Mora er urolig for han og for helsa hans, for beskjeden han skal få, for det som kan komme til å skje, for hva det kan komme til å feile han og for hva som da vil skje med dem alle, med henne, med familien. Hun vil ikke klare det om det feiler han noe ille! Ikke han også -. For å berolige henne, mener alle at han sikkert bare får en harmløs beskjed fra legen, i verste fall er det den hersens malariaen som er tilbake. Men disse beroligelsene er ikke nok for mor. Hun må ovenpå.

Og uten å ville noe vondt, lar de henne gå opp, og de lar henne være i fred. Av uvit, av godhet, av sløvhet? Med tiltro og kjærlighet, tillit og forståelse; mor er urolig, mor må hvile. Men de trenger kun å kaste ett blikk på henne når hun endelig kommer ned igjen for å skjønne hva som er hendt. Hun har misbrukt tilliten deres. Igjen. Og da trenger vel ikke de andre å holde igjen noe som helst lenger heller? Da kan alt fare, alt det de har jobba for og trodd på -.

Og herfra går det bare ned, ned, ned med hele familien. Fasaden er allerede tilintetgjort, som om av et dirrende, buldrende jordskjelv. Og resten følger etter. Familien smuldrer opp mens vi leser og alle gode forsetter, ømme blikk og varme kommentarer, blir til ingenting. Det som var en lystig morgen, er en ganske annen kveld mange timer seinere. Når dagen blir natt, har til og med håpet forlatt sommerhuset. Resignerte legger vi boka sammen og grunner på det vi akkurat har vært vitne til.

Amerikanske Eugene Gladstone O'Neill (1888-1953) har skrevet et mesterlig stykke om en aldeles sønderrevet familie som i sin fortvilelse over tingenes tilstand kontinuerlig tar ut frustrasjon, sinne, anger og desperasjon på hverandre. De anklager seg sjøl og de andre uopphørlig, de kjefter, banner, protesterer og benekter, de innrømmer sine feil og fadeser, og de blir sinte og såra når de blir trådt for nære. For om de ikke knuger hardt, hardt på sin egen versjon av livet, ville de vil mest ikke klare å leve -.

Og med det er vi inne på begrepet livsløgn og dens dramatiske far, Henrik Ibsen (1828-1906). Det er tydelig at nettopp Ibsen er en av O'Neills inspirasjonskilder. Dramaet er som skapt over en ibsensk lest: Stykket er enhetlig i handling, tid og rom. Vi kikker inn i et hus, der interiøret angis nøyaktig. Det er detaljer om bøker, stoler, lys, dører, vinduer, utsikt og så videre, slik at alt er visuelt, også for oss som "bare" leser. Videre har stykket få personer, kun familien samt ei tjenestejente, det utspiller seg over en dag og makter å forene fortid og nåtid på en uhyre balansert og kompleks måte. For mens fortidas grimme hemmeligheter rulles opp, og før vi virkelig har forstått omfanget av dem, har nåtidssituasjonen på scenen blitt enda verre.

Jeg skal ikke legge skjul på at stykket er tragisk, til og med av den destruktive sorten. Og det er sårt å lese om hvordan personene gjentatte ganger skuffer hverandre, til det ikke er flere skuffelser å få, bare døden. Og da forstår en hvorfor det ender som det gjør også, sjøl om en kanskje ikke vil forstå.

Handlinga er nokså enkel å følge, sjøl om den foregår på flere tidsplan og i flere steder av huset. Menneskene framstår som normale og i utgangspunktet sympatiske. Det er liksom ikke deres feil at de er blitt ramma så hardt av ulike ulykker og at de som følge av disse har det så vanskelig. Men etter hvert som vi leser, forstår vi at de ikke er uten skyld, men at deres felles ansvarsfraskrivelse virkelig ikke hjelper på problemet. Særlig mora surrer seg vekk i ei vond virkelighetsflukt, og hun er kanskje den som aller mest må ta tak i eget liv for å få til ei endring. Men hun er så skjør og engstelig og nervøs og klarer ikke, og i sin enorme skuffelse over henne, nok en gang, makter ikke de andre heller. Den dårlige sirkelen er komplett.

De dramatiske grepene til O'Neill er enkle, men veldig effektive. For eksempel speiler han stemninga og situasjonen inni huset med været utafor. Det åpner lyst, lett og sommerlig rett etter frokost - planene er klare, hagearbeid skal gjøres, en bytur skal unnagjøres. Så kommer tåka sivende opp fra havna, mer og mer og mørkere og mørkere etter hvert som det går mot kveld. Når det er natt, er det blitt tett og kaotisk. Så går tåkeluren, faresignalet som ingen vil høre på. Den forteller dem bare at de ikke får sove i natt heller -.

Stykket har en flott balanse mellom personene, deres scenetid og det de forteller. Alt framstår som viktig, relevant og sant. Men med så mye tung tematikk og alvorlige skjebner, er det vesentlig at forfatteren er seg sine replikker bevisst. Og disse utnytter O'Neill til det fulle. Her er det overraskende mye humor, sjøl om den er mørk, fandenivoldsk og vond, men det glimter også til, slik at vi får se hvordan disse menneskene kunne ha hatt det, om skjebnen hadde utspilt seg annerledes. På denne måten blir faktisk realiteten i stykket enda verre.

Lang dags ferd mot natt er er stykke med mange skiftninger. Personene, stemmene deres, historiene, fokuset - alt endres flerfoldige ganger slik at alle får fortelle sitt. Men de hyppigste skifta er det stemningene og det følelsesmessige som står for. Fra det lette og lyse til det anklagende, kranglete, beske, sinte, forsonende, forsvarende, såre, ømme, ertende, rå, brutale, triste, arrogante, fornærma, tilgitte, glade, avmektige og så videre. Vi får inntrykk av at menneskene har levd oppå hverandre med uendelig mye usagt i forferdelig mange år. Men nå klarer de ikke å holde igjen lenger. Nå som mor har sprukket, sprekker resten. Og det er nesten ikke til å holde ut, hadde det ikke vært for at teksten har driv, trykk, retning og kraft. Vi skal ned, enten vi vil det eller ikke. Og når teppet faller, er alt svart.

Solid oversatt av Bjørn Alex Herrman (f. 1959), som på norsk har klart å gjenfinne O'Neills balanse mellom poesi og grim virkelighet, humor og alvor.

fredag 14. februar 2020

Nattfilm

Bildekilde: Bokelskere
Den unge og vakre Ashley Cordova, datter av den legendariske og kronisk mediesky skrekkfilmregissøren Stanislas Cordova, blir plutselig funnet død i en tom lagerbygning i Chinatown, New York. Politiet avgjør raskt at det er et sjølmord, men gravejournalist Scott McGrath aner ugler i mosen og bestemmer seg for å undersøke åstedet og dødsfallet på egenhånd. Og det viser seg raskt at det er mye som ikke stemmer. For eksempel er ikke likskuerapporten til Ashley Cordova komplett, flere bilder av liket mangler. Og før hun døde, var hun innlagt på en psykiatrisk institusjon som hun rømte fra, men det er blitt holdt hemmelig. Til og med i lagerbygninga der hun døde, er ikke alt som det skal være. En annen person lusker rundt samtidig med Scott. Etter et blodig sammenstøt mellom de to, finner de ut at de egentlig vil det samme, nemlig å finne ut hva som er hendt, hva som er sannheten bak Ashleys død. Med ei ungjente på laget er trioen komplett, og sammen forsøker de å avdekke Ashleys siste uker, hennes bakgrunn og ikke minst den dramatiske, traumatiske og muligens også kriminelle historia til familien Cordova som Scott, mot bedre vitende, bare ikke kan la ligge.

Første kapittel sitter som et skudd. Vi kastes rett inn i handlinga når Scott befinner seg på en av sine nattlige joggeturer i parken. Han har helt nedpå litt, denne kvelden også, og stoler derfor ikke helt på sine egne sanser når han oppdager at han ikke er aleine. Det er noen andre rett i nærheten, ei kvinne i rød kåpe. Hun går rundt og rundt løypa som han jogger. Han hører skrittene hennes, gjør han ikke? Skremt av hennes underlige oppførsel - hvis hun fins - og sine egne fantasier og skrekkscenarier, styrter Scott ut av parken i full fart. Han halser noen kvartaler, snubler ned trappene til undergrunnsbanen, slenger seg inn på den første banen som kommer og deiser ned på et sete. Idet banen går, løfter han blikket letta mot stasjonen og forventer å se alt flimre forbi. Men der kommer hun. Den samme røde kåpa. Hun fins.

Etter et slikt anslag, forventer en jo gull og grønne skoger! Men det sier seg kanskje sjøl at en slik intensitet ikke kan vare evig. Klokelig hopper derfor forfatter Marisha Pessl (f. 1977) videre i handlinga og tar seg tid til å gjøre oss kjent med familien Cordova og deretter etablere hovedpersonen Scott McGrath, som forteller alt til oss i førsteperson. Scott er en mislykka mann - en fiasko noen år tidligere kosta han jobben, ekteskapet, penger og edrueligheten. Han surmuler, betrakter verden på en tverr og ganske humoristisk måte, og kommenterer både seg sjøl og de rundt seg, gjerne midt i dialoger. Disse kommentarene, som av og til er kursiverte, var i begynnelsen et interessant grep fra forfatterens side, deretter blei det for mye av det, og til slutt blei jeg lei og forsøkte bare å overse hele greia. Slik var det dessverre med flere elementer underveis.

Fokaliseringsinstansen Scott gir seg ut for å være en utrivelig fyr, men sannheten er at han ikke er så ille. Det eneste er dette alvorlige opphenget hans: Stanislas Cordova. Scott er sikker på at den mannen har flere hemmeligheter enn en amerikansk president, og at han har gjort mye vondt mot mange, trolig også mot sin egen familie. Det var han Scott hadde bestemt seg for å ta rotta på da alt gikk skeis - feilen var at han sa det på tv slik at Cordova fikk vite det. Så blei Scott lurt, helt sikkert av Cordovas menn, og resten er historie. Når Ashley så dør, må Scott benytte sjansen. Kanskje kan han endelig få reinvaska sitt eget navn, og dratt Cordova ned i skiten, en gang for alle?

Scott må, må, MÅ etterforske saken slik bare en amerikansk gravejournalist kan. Han juger, lurer, narrer, bedrar, bestikker, vrir, vender, presser, snuser, spiller, overspiller, gir seg ut for, gjør seg dum, kjører hit og dit og fram og tilbake, ringer, tekster, ringer igjen, loggfører, betrakter saken fra ei anna side og angriper på ny. De to unge bipersonene, Nora og Hopper, som ofte følger med på lasset, er noen ganger til hjelp, men mest til bry. I alle fall i følge Scott. Men det endrer ikke det vesentlige: Alt står på spill. Ashleys død er mest et dekke for det endelige oppgjøret, mann mot mann: Scott mot Stanislas.

Nattfilm er en spennende og gjennomarbeida underoldningsroman med flere lag, mange historier, et vell av bipersoner, lange konfliktlinjer, dramatiske mellomspill, massevis med avstikkere, mange spenningstopper og en litt for enkel løsning til slutt. Språket flyter stort sett friksjonsfritt, sjøl om det er sprekkfullt av ymse populærkulturreferanser. Boka er også veldig lett og rask å lese, trass i omfanget, som er på litt over seks hundre sider inkludert smått og stort. Oversettelsen, gjort av Vibeke Saugestad (f.1976), er for det meste solid, sjøl om den har en del helt unødvendige slurvefeil.

I begynnelsen fant jeg plotet interessant, men Pessls stramme grep blei etter hvert løsere og løsere. Når vi kommer dithen at Scott undersøker en viss eiendom på egenhånd, går det over alle støvleskafter og jeg blei sittende og riste på huet underveis. Jeg forstår godt at forfatteren ønsker å skape ei kaotisk, jagende, skremmende og desperat skrekkfilmstemning, der hun hele tida sår tvil om hva som er ekte og hva som er fantasi og der både Scott og leseren skal føle seg innelåst i sitt eget verste mareritt, men det hadde nok fungert mye bedre med knapphet, presisjon og få detaljer framfor mange titalls sider med panikk og kaos, løping, fomling, innesperringer, skriking og rulling i vann og gress og søppel og jeg veit ikke hva. Det blir alt for mye.

Mange av bokas transportetapper var også direkte unødvendige, og mange passasjer blei prega av kaos heller enn at de fokuserte på det som skulle være det vesentlige. Og jo lenger uti boka vi kommer, jo verre blir det. Mistanker, doble betydninger, gåter, trolldom, forbudte nettsider og ulovlige filmer, et voldsomt hemmelighetskremmeri, behov for kontroll og behov for frislipp - alt kolliderer og leseren, om hun klarer å henge med, sitter igjen med en følelse av å ha blitt overkjørt av et usedvanlig suggererende og spennende vogntog. For boka er spennende, det skal jeg ikke nekte for.

Men sjøl om boka er lang, er den ikke så teksttung som en kanskje tror. Pessl har gjort en kjempejobb med å skape en plausibel virkelighet innafor bokas rammer, og "sakser" nyheter, artikler, journaler og rapporter fra kjente nettsteder, aviser og magasiner inn i boka, slik at leseren er med på hvert eneste ledd av oppklaringa. Pessl har hele veien gitt disse kildene et autentisk utseende gjennom lån av blant annet logoer og nettadresser. Det er et litt uvanlig grep, men det fungerer bra. Romanen er videre svært filmatisk, og det skulle ikke forundre meg om det blir film av Nattfilm en dag! Pessl skildrer alt og alle, lik et filmkamera som har fugleperspektiv over et landskap. Ingenting forbli usett bare bildet står lenge nok. Og det er oppslukende der og da, men det blir dessverre fort glemt etterpå. For sjøl om Pessl har gjort en kjempeinnsats med å iscenesette en hel families hemmeligheter og deretter avsløre dem, blir det for mye av alt.

Boka er lest sammen med Birthe.

tirsdag 11. februar 2020

Hjalmar Söderberg x 4

Söderbergs fire.
Bildekilde: Boktanker
Hjalmar Erik Fredrik Söderberg (1869-1941) var et ubeskrevet blad for meg helt til jeg leste han for første gang i fjor høst. Naturligvis har jeg hørt navnet flere ganger tidligere, særlig i forbindelse med tittelen Doktor Glas (1905). For mange år sia fikk jeg faktisk en oppfølger til Doktor Glas i gave, Mordets praktik (2009), ført i pennen av Kerstin Ekman (f.1933). Men fordi jeg er en smule rigid når det kommer til lesing, og fullstendig avhengig av å lese bøker i kronologisk rekkefølge, har jeg ikke lest den. Jeg har jo ikke lest Doktor Glas! Men det må jeg kanskje gjøre noe med.

De fire små bøkene jeg har lest, er utgitt av det svenske forlaget Novellix. Ei av bøkene består av fire små historietter, som Söderberg kaller det, et tilsvarende norsk begrep er kanskje skisser, tablåer eller rett og slett kortprosa. Assosiasjonene går også til Alexander L. Kiellands (1849-1906) novelletter - og logikken hos begge er den samme, novelletter er korte noveller og historietter er korte historier. Alle fire tekstene er for øvrig henta fra samlinga med samme navn fra 1898. De tre andre bøkene består av ei novelle hver, Blom (1907), Porträttet (1919) og Aprilviolerna (1929). I hver bok er det også et kort forord til nettopp Hjalmar Söderbergs forfatterskap - perfekt for lesere som ikke kjenner så godt til denne svenske stilisten, meg sjøl inkludert.

I dette forordet står det blant annet at Soderberg skreiv og skreiv om hele livet. Han blei aldri virkelig ferdig med en tekst, det var alltid noe som kunne strammes opp, kuttes, sies på en annen måte. Jesper Högström (f. 1965), som har skrevet forordet og også en biografi om Söderberg, bemerker at Söderberg ville gjøre opprør mot alle disse forfatterne som fylte bok eller bok med "klangfull, musikalsk poesi". Sjøl ville Söderberg ikke at hans ord skulle synge, han ville at teksten skulle være tydelig og klar! Men, legger Högström til mot slutten av forordet, klartekst og sang, det er Hjalmar Söderberg.

Og det må jeg faktisk si meg enig i. I dette utvalget jeg har lest nå, som gir seg ut for å være representativt for Söderbergs lange forfatterskap, fins både klartekst og sang. Det fins dirrende usikkerhet og støyende latter, og vi er ikke i tvil om hva som menes og hva som skildres. Det er lengselen og utroskapen, sviket og nederlaget. Men også lykken! Vi føler hjerteslagene, forte og raske, og hører pusten, skrittene over golvet. Forventingene som bygges opp -. Og vi sitter igjen med den uendelig store skuffelsen etterpå, når vi våkner opp aldeles aleine og forlatt, og oppdager at vi også er blitt bestjålet, og da ikke bare i overført betydning. Og skuffelsen og virkninga blir enda større nettopp fordi den ikke kommenteres og utbroderes, og fordi underteksten får rom.

Mer er det vanskelig å skrive, uten å skulle gå inn på hver enkelt tekst. Men det jeg sitter igjen med etter å ha lest dette knippet, er svært presise og realistiske skildringer av mennesker, interiør og natur, vart formulerte stemninger og stemningsskifter, psykologisk dybde og en klangbunn som også er relvant for mennesker i dag. Det gjorde at møtet med Söderberg ikke bare var lesverdig, men også interessant og aktuelt, samt at det frister til gjentakelse.

mandag 10. februar 2020

Frokost på Tiffany

Bildekilde: Bokelskere
Jeg kjøpte boka med tittelen Frokost på Tiffany (min utgave 2016) utvitende om at den i norsk utgave ikke var en roman, men ei samling med fire noveller, hvorav tittelnovella er svært lang og utgjør mer enn halvparten av boka. Og ja, jeg kjøpte også boka fordi jeg har sett filmen. Fordi Audrey Hepburn var på framsida, det vanlige svart-hvittstillbildet fra filmen, og fordi jeg aldri helt fikk taket på hva som egentlig skjedde med rollefiguren hennes, den unge kvinna Holly Golightly, som alltid hadde det så travelt, som alltid snakka så fort, og som glei lett videre fra sted til sted, mann til mann. For å være ærlig husker jeg best sangen som Hepburn synger i branntrappa. Uansett, plutselig stod jeg der med boka i handa, disse tankene suste gjennom huet, jeg nynna litt på "Moon River" og tenkte, kanskje jeg skal lese denne? Og så gjorde jeg det.

Fellestrekket ved disse fire femtitallstekstene, "Frokost på Tiffany", "Et hus av blomster", "Diamantgitaren" og "En julefortelling", er unge, såre og vanskelige menneskeskjebner. Holly er den første og mest kjente - jenta som vil og vil, men som ikke helt får det til. Deretter følger ei novelle om ei ung prosituert jente som gifter seg med en mann hun nesten ikke kjenner og blir offer for sin svigermors mange styggheter. Heldigvis veit hun å ta igjen, og dette gjør teksten ganske morsom. I novelle nummer tre befinner vi oss i en arbeidsleir der leseren plutselig blir sittende å lengte ut til friheten, akkurat som hovedpersonen. Når en ny fange ankommer, åpnes muligheter som hovedpersonen før ikke har turt å kjenne på. Men er det egentlig bedre på andre sia? Og er det mulig å flykte? I den siste teksten er vi med når et umake par skal lage sin berømte fruktkake rett før jul. Vi får vite hva det betyr når det er fruktkakevær og vi får føle viktigheten av å ha slike tradisjoner.

Et annet kjennetegn ved alle fire tekster, er melankolien som omhyller både personene og setningene. Tristheten er aldri langt unna, men samtidig er den ikke dominerende, slik at det fint går an å le av for eksempel den fæle svigermora som prøver å skremme bort den pene svigerdattera. Likevel får en følelsen av at livet er skjørt og at vi alle er så uendelig sårbare, så følsomme for endringer og skjebnens brå kast, være seg om vi er i en arbeidsleir, om vi lager fruktkake eller om vi sitter i branntrappa og drømmer om alt det livet kan være, men ikke er. I slike øyeblikk blir det virkelig tydelig hvor små og fattige vi er.

Fattigdom er også et trekk som går igjen. Forfatteren, amerikanske Truman Capote (født som Truman Streckfus Persons, 1924-1984), har skrelt av alt dilldall, mas og fjas, og lar oss sitte igjen med reine, rå sannheter om menneskene helt nederst i samfunnet: innsatte, gamle og uføre, prostituerte, de som ikke er noe. Holly er den eneste som trakter etter penger og berømmelse, og som vil leve den amerikanske drømmen. De andre vil bare noe mer enn å overleve. Slik har menneskene Capote skriver om, ingenting å tape. De er overlatt til sine omgivelser, men kan samtidig forsøke å forme sitt eget liv innafor stramme rammer. Det er tross alt bedre å gifte seg med en mann en nesten ikke kjenner enn å være en hyppig besøkt prostituert. 

Jeg blei imponert over presisjonsnivået i Capotes tilsynelatende enkle prosa, over fine setninger og gode formuleringer, over kraftfullheten i det rå og lette. Tekstene, som er fra 1950, 1951, 1956 og 1958, har på mange måter stått seg bra, sjøl om jeg aldri har vært nødt til å spare hele året for å lage fruktkaker. Overraskende nok er det teksten om Holly som fortsatt er mest fremmed for meg. Hun svinser seg gjennom et landskap som står fjernt fra min trauste, norske hverdag, og teksten preges av populærkulturelle referanser som dessverre er litt gammeldagse nå. Likevel ser jeg hvorfor hun framheves som et ikon - kvinna som ikke vil eies - hvordan hun er blitt en egen referanse, og hvordan det sorgmuntre, det tvungent optimistiske men likevel så tragiske forbindes med hennes skjebne, der hun er dømt til å stå utafor Tiffany og kikke inn. 

Fint oversatt av Johan Fredrik Grøgaard (f. 1934).