torsdag 11. oktober 2018

Høstlesing, del II

Høsten kom fort! Her er det kjølige, klare dager, kalde kvelder og is på bilrutene om morran. Eller sippende regn døgnet rundt, tåke og tett, tung luft. Ikke at det gjør så mye, vi får ikke gjort noe med det uansett, og barna leiker lykkelig i hagen i all slags vær og nyter høstferie, rolige dager og kos med familien. Jeg på min side må finne meg i å være mer inne, der jeg har andre viktige ting å ta meg av, men også jeg sniker meg til å kjenne ei og anna solstråle mot huden. Det er en fin oppladning til det som måtte komme når årstidene atter skifter. Men lesinga er det så som så med. Det har vært litt trått i det siste, så de fleste bøkene må nesten skyves med videre og håpe på bedre vilkår på høstmørke kvelder.

Alexander L. Kielland
Kielland er en gammel traver og jeg er utholdende; han leses må og leses skal, men akkurat når det blir har ikke så mye å si. Det viktigste er at jeg har lyst til å lese.

Per Olov Enquist
Bare denne karen leses i år, skal jeg være fornøyd. Men vi får se. Når en har gått ei stund uten å lese noe særlig, blir det en bøyg å komme i gang igjen. Og jeg tror ikke jeg skal begynne med denne, akkurat.

Agneta Pleijel 
Den eneste boka jeg har lest i september er denne, men noe innlegg er det foreløpig ikke blitt. Og det skyldes ikke boka, for den er knallgod! Et helt anna fokus enn første bok, samt ny vinkling, men et minst like spennende stoff. Her kommer vi tett på konge og komediant, og alle andre hoffets intriger...

Alexandre Dumas d.y.
Kameliadamen er også fortsatt ulest, men jeg har lyst til å lese den, så da blir den med videre inn i høsten. Kanskje det kommer noen lange, rolige kvelder snart.

Edith Södergran
Her har det ikke gått framover i det hele tatt i løpet av september. Jeg har lest ferdig de to første diktsamlingene, men så hadde jeg behov for ei pause. Og så har det ikke vært så lett å vende tilbake. Men kanskje oktober blir en mer passende måned? 

Alfabetlesing
Ja, det er så moro å lansere nye prosjekter og så totalt feile på å følge opp! Altså, vi prøver igjen. Første runde er nå i oktober. Og første bokstav ut er naturligvis A. Det er tittelen på boka som skal begynne med den aktuelle bokstaven, og boka jeg har valgt meg er Arkitekt av Merethe Lindstrøm. Så da får vi se om det går bedre denne gangen! Og det er bare å bli med, om du tror at alfabetlesing kan være noe for deg også.

Bokhyllelesing 2018
For august var planen å lese ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land. For september var fokuset å lese oppfølgere. Og nå i oktober er det skandinaviske bøker utgitt mellom 1960 og 2000 som skal i ilden. Sjøl er jeg ikke sikker på hva det blir denne måneden, men det er kanskje du? Kvartalsoppsummering nummer en kan du lese her, nummer to ligger her og samlesida er som vanlig her. Ser du noe som ikke stemmer, gi beskjed. Og legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

Fortsatt god høst til dere alle!

mandag 3. september 2018

Høstlesing

Det norske været så langt i år har virkelig ikke vært til å bli klok på. Etter den lengste og mest snørike vinteren jeg noensinne har gjennomlevd, fulgte tre uker med vår, før den varmeste og tørreste sommeren sia 1947 gjorde sitt inntog. Nå virker det hele å være over like fort som det kom, og jeg er spent på hvor fuktig og lang høsten kommer til å bli før vinteren nok en gang er over oss. Da er det like greit å innrømme det først som sist: Jeg har ingen planer denne høsten utover å lese. Jeg skal lese og kose meg og bare nyte akkurat det, slik en av og til kan få lov til å gjøre. Og jeg håper jeg har mye godt i vente.

Alexander L. Kielland
Dette leseprosjektet drar ut, så Alexander Kielland må være med inn i høsten også. Men som jeg tidligere har nevnt; jeg har ingen hast, og det har nok ikke han heller.

Per Olov Enquist
Nå har det gått såpass lang tid med rundtombæring av denne mannens sjølbiografi at jeg lurer på om han rett og slett blir skjøvet til biografisirkelen til Ingalill i desember. Jeg har ikke fått deltatt der noe særlig hittil i år, sjøl om jeg har lyst, men i min egenvalgte kategori "Gretne, gamle gubber" må jeg jo få til noe. Ellers blir det kleint.

Monika Fagerholm
Oppfølgeren til Den amerikanske jenta, Glitterscenen, er ferdiglest. Og som sin forgjenger, var det litt av ei bok! Det er noe særegent med disse kvinnene Fagerholm skildrer, og hun skildrer med såpass sterk kraft at en sitter igjen nærmest med litt bakoversveis. Les mer om boka her - den anbefales!

Agneta Pleijel
Kungens komediant er akkurat påbegynt, og jeg ser fram til å lese videre om lille Lars som fødes samtidig med operaens inntog i Sverige. Bindeleddet til Drottningens chirurg, den første boka i trilogien, er tydelig, men jeg lurer på om denne historia er like fascinerende som den forrige. Og ikke minst er jeg spent på om det er mulig å få tak i bok nummer tre. Den har jeg nemlig ikke!

Alexandre Dumas d.y.
Kameliadamen ligger fortsatt på vent i den lille bokhylla ved døra, der jeg legger slikt som ventebøker, binderser og avrevne knapper, kvitteringer, tyggis og femtilapper, og mange andre smågreier som jeg ikke aner hvor jeg ellers skal gjøre av (så klart kan jeg alltid putte disse greiene ned i en av de evigmange flytteeskene våre, men de prøver jeg jo å rydde ut av...). Uansett, ventebøkene har ei egen lita hylle slik at jeg ikke kan unngå å se på dem når jeg fyker forbi, og Dumas ligger øverst. Det lover bra!

Edith Södergran
Hun leses langsomt, Södergran. Av mange årsaker. Kanskje først og fremst på grunn av en litt uinspirert leser, som ikke helt har funnet rett vei inn i dette finstemte, finlandssvenske, lyriske landskapet. Men jeg er i gang, og det går framover.

Patricia Highsmith
Krim lest, krim glemt. Innlegg finner du her, og om Billett til helvete gjør sterkere inntrykk på deg enn den gjorde på meg, så er jo det helt i orden. Dette var rett og slett ikke min type bok, og det er en ærlig sak. Jeg forsøker meg nok igjen, på krim altså, ikke Highsmith (fem bøker er nok til å vite at dette ikke slår an), og tar gjerne i mot gode tips.

Tore Janson
Sakprosautgivelsen Germanerne er akkurat ferdiglest, og innlegg har den også fått. Nå går det nok lang tid før jeg leser ei slik bok igjen, uten at det har så mye med akkurat denne utgivelsen å gjøre. Men jeg kjente rett og slett at jeg ikke var så veldig mottakelig underveis i lesinga, og da tenker jeg at det er best å ha ei pause framfor å presse på. Ellers er jeg redd jeg ødelegger sakprosa for meg sjøl for ei lang, lang stund.

Alfabetlesing
Nytt månedlig leseprosjekt her i heimen, sjøl om det er diskutabelt om det egentlig passer så bra å starte opp noe sånt akkurat nå. Men passer det da egentlig noensinne å pålegge seg sjøl merarbeid og merlesing? Tja. Det er jo kos, da! Og dessuten er Merethe Lindstrøm første kvinne ut, med boka Arkitekt. Ja, for det er hele poenget her, å lese etter tittelens første bokstav i alfabetisk rekkefølge. Og om du også syns det virker å være en god strategi for å få has på alle de uleste bøkene, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2018
To kvartalsoppsummeringer er unnagjort, hvilket vil si at det gjenstår ytterligere to. Noen leseutfordringer til skal vi også igjennom! For september er det så enkelt som at vi skal lese oppfølgere. Velg hvilken bok du vil, så lenge den henger sammen med en annen! Jeg tenker at min Pleijelbok nummer to glir naturlig inn her, men stirrer også mye etter Hilary Mantel, der andre bok om Thomas Cromwell fortsatt står ulest i hylla. Den første var jo så bra! Men det er så gruelig irriterende å vente på bok tre av tre når den ikke er kommet, og helt ærlig må jeg bare få bemerke at denne dama har brukt sin tid og vel så det. Nå er det vel på tide å få røska løs skrivefingra? Tilbake til Bokhyllelesing 2018: Første oppsummering ligger her, andre her. Ser du noe som ikke stemmer, gi beskjed. Og legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

God høstlesing!

torsdag 30. august 2018

Germanerne

Bildekilde: Bokelskere
At jeg plutselig skulle lese Germanerne: Mytene, historien, språket nå, kom helt ut av det blå. Egentlig skulle jeg jo ikke lese sakprosa, det hadde jeg bestemt meg for. Nå skulle det bare være plass til romaner og noveller og dikt og slikt, bøker jeg kan kose meg skikkelig med, nå som høstmørket er i ferd med å senke seg. Men så stod jeg der, da, og kikka i ulesthyllene på jakt etter ei bok hvis tittel begynte på G. Brått hadde jeg boka i handa. Så hadde jeg jammen meg begynt å lese. Og da måtte jeg nesten fortsette.

Germanerne: Mytene, historien, språket (på norsk i 2014) er opprinnelig en svensk utgivelse fra 2013, ført i pennen av lingvist, professor og fagbokforfatter Tore Janson (f. 1936). Boka blei Augustprisnominert samme året som den kom ut, og Janson er, med sine 54 år som professor (!), av en betydelig størrelse i grannelandet. Han har også mange andre utgivelser bak seg, hvorav de fleste kretser om ulike aspekter ved forskning på, behandling av og ikke minst formidling av språk og kultur. Boka er oversatt av Einar Blomgren (f. 1955) og utgitt på Pax forlag.

Bare for å ha sagt det først som sist: Germanerne: Mytene, historien, språket er en helt ordinær populærvitenskapelig utgivelse. Den er ikke på samme nivå som ei "ordentlig" fagbok til bruk ved høyere utdanningsinstitusjoner, men er helt klart godt innafor det akseptable som en allmenn sakprosautgivelse. Av det forstår vel de fleste at boka på mange måter er tilgjengelig for de fleste, men sjøl om den ikke er på mer enn 239 sider, er den likevel litt for ordrik. Boka kunne fint vært stramma inn ytterligere, for Janson sier ofte det samme flere ganger, dog på litt ulike måter. For en godt trent fagbokleser kan det derfor bli dårlig flyt i teksten.

Boka handler kort og godt om germanerne og er delt inn i tre hovedbolker med respektive underkapitler. Hovedbolkene er, som undertittelen avslører: Mytene, Historien og Språket. Janson stiller relevante spørsmål, drøfter og besvarer til en viss grad formuleringer som hvem var germanerne? Hvem er de? Hva menes med begrepet før og nå? Hvor finner vi de første germanerne? Hvor bodde de, hvor flytta de, hva er deres historie? Kan vi spore germanerne gjennom ulike historiske kilder, og i så fall hvilke? Og hva sier de oss? Hva kan vi vite med sikkerhet, og hva må vi utelukke på grunn av manglende kildegrunnlag? Hva kan vi analysere oss fram til, hva må vi gjette?

Og akkurat dette siste blei et aldri så lite irritasjonsmoment underveis. Joda, boka og temaet er interessant, og Janson har mange gode betraktninger og presise observasjoner. Han gir oss slettes ingen dårlig presentasjon av materialet og de mange problemstillingene som følger med. Men det blir traurig når han til stadighet skriver nettopp at "dette må vi gjette". Han skriver "kanskje", "det er mulig", "vi vet ikke sikkert", "det kan hende" og så videre. Svært lite er håndfast, igjen er dette på grunn av et manglende kildegrunnlag, men da er det ikke til å unngå at en del av resultatet er og blir spekulasjoner.

Når en noe vesentlig del av teksten blir slike spekulasjoner, legger det nødvendigvis en demper på resten av utgivelsen. Jeg har i alle fall vondt for å være med på tankesprang etter tankesprang, premiss etter premiss, når fundamentet er såpass svakt og vaklevorent og beror på et "kanskje" - eller fem. Jeg tok meg sjøl i å lure, hva veit vi, da? Og det er jo lite. For i store deler av perioden som Janson konsentrerer seg om, fra antikken og fram til rundt år tusen, er det ikke akkurat flust av skriftlige kilder å se til hos germanerne. De blir skildra av andre, som grekere og romere, og stadig sett tilbake på fra et seinere, kristent tidspunkt, slik at kildenes reelle, anvendbare verdi kan diskuteres. De germanske kildene kommer naturligvis i stadig større grad etter hvert som mer eller mindre faste bosettinger etableres, makta sentraliseres og behovet for å skriftsetting øker. Men samtidige germanske skildringer av germanske forhold før år tusen som strekker seg over mer enn noen ord, er det langt imellom.

Noen eksempler er det jo. For eksempel har vi runeinnskriftene. Disse er obligatoriske å kjenne til for alle som har studert historie her i Norge, da vi har mange av dem. Og de fins i rikt monn i Sverige og Danmark også. Eksempelet Janson trekker fram er dansk og fra rundt år 400. Det dreier seg om ei innskrift på et drikkehorn av gull som Janson oversetter slik: "Jeg Hlewagastiz fra Holt lagde hornet". Og dette mener han så er "kanskje det eldste bevarte germanske verset" (side 149). Her må jeg dessverre protestere. Å hevde at ei slik innskrift er et vers eller et dikt, slik han gjør, er aldeles tullete. Er det da et dikt hver gang jeg skriver navnet mitt i ei bok? For meg er det soleklart at dette er ei markering fra håndverker og/eller eier av drikkehornet. Og lignende innskrifter finner vi på svært mange gjenstander fra hele det nordiske området samt Nord-Tyskland fra 400-tallet og framover, noe Janson også vender tilbake til i et seinere kapittel. De fins blant annet på drikkehorn, kammer, nåler, smykker, pyntegjenstander, krigsutstyr og våpen (Bjørg sin kam, Håvards sverd), for å ikke glemme alle runesteinene (Aslaug reiste denne stein). Er dette dikt?

Grunngivelsen er at det her er allitterasjon i "verset", altså bokstavrim. Som om denne Hlewagastiz fra Holt kunne noe for at han het det han het, bodde der han bodde og tilfeldigvis laga drikkehorn? Hadde Sveinung fra mjøstraktene lagd ei bøtte og skribla på den etterpå, hadde det da vært samme sus over "diktet"? Og så har vi alle de ufine runepinnene, da. Disse blei det funnet mange av under ei utgraving på Bryggen i Bergen, og det har vært flere utstillinger med et solid utvalg av dem. Nest etter lovverk og økonomiske avtaler, hadde folk, da som nå, behov for å sladre litt. Vi gjør det på chat og melding og jeg veit ikke hva, den gangen var det på pinner. Beskjeder av ymse slag blei rissa inn i pinner og levert videre til en mottaker. Enkelte ganger er beskjedene av det slaget en helst kaller tagging i dag: Guri er pen, Roar tok Toril i rompa, og så videre. Jeg spør igjen: Er dette dikt?

Nei, det går jeg slettes ikke med på. Men dette er jo bare noen avsnitt av boka. Seinere, om det samme, nevner forfatteren ikke dette med dikt og vers igjen. Slik sett er språkkapittelet og de komparative avsnittene om språk og språkutvikling mye bedre. Og det er jo forfatterens felt, så det skulle bare mangle. For eksempel var det nyttig med tabellen over ukedagene på ulike språk og Jansons gjennomgang der, sjøl om det var kjent stoff. Andre oversikter over ulike språk og språklig slektskap var også gode, men teksten hemmes tidvis av usedvanlig klumpete og hakkete setninger. Om det er Jansons ujevne flyt eller oversetterens rot, vites ikke. Men svært mange formuleringer kunne vært enklere, kortere og mer presise.

Germanerne: Mytene, historien, språket er ei gjennomsnittlig, fin sakprosabok for alle som ønsker ei innføring i germanernes historie, og som setter pris på det kulturelle og språklige fokuset Tore Janson innehar. Her fins elementer av mye av vår gamle historie, noe som er spennende og lett å lese videre om.

mandag 27. august 2018

Alfabetlesing

Det var en tilfeldighet som satte meg på tanken. Nei, det var ikke diktsamlinga Alfabet av Inger Christensen (1935-2009) eller alfabetserien til Sue Grafton (1940-2017), sjøl om det naturligvis kunne vært noe slikt. Nei, helt enkelt er det altså sånn at jeg to ganger i løpet av sommeren har kommet til å lese tre bøker på rappen der tittelen begynner på samme bokstav. Og jeg la ikke merke til det før jeg hadde lagt til titlene på leselista mi.

Første gang var det så ulike bøker som Dronning på King's Road, Drottningens chirurg og Dameroman m/mennDeretter fulgte Bålet, Barneloven og Billett til helvete. Så skulle jeg se om jeg kunne gjenskape suksessen, for det var jo litt moro med tre på rappen, men da det hele blei det regissert bevisst gikk det naturligvis ikke. Til nå har jeg lest Glitterscenen og halve Germanerne, og er skikkelig i beit for neste bok ut.

Hva så? tenker du kanskje og det kan jeg forsåvidt være enig i. Men slike bokvalg irriterer meg grenseløst. Jeg kan fort bruke masse tid og krefter bare på å velge, og på å vurdere ulike bøker opp mot hverandre og mitt antatte lesehumør. Men en veit jo aldri hvordan ei bok er før den er lest, så det hele er i grunnen håpløst. Slik tid med bøkene er sjølsagt veldig kos, men det er ikke særlig effektivt, og derfor blir jeg av og til sur på meg sjøl som ikke bare kan få ut fingeren og plukke fram ei bok.

Nei, jeg veit godt at jeg er en leser som trenger leseplaner. Jeg trenger planlegging og struktur og noe forutsigbart å forholde meg til for å ikke surre bort all lesetida i småkikking her og der, baksidetekster jeg likevel ikke bryr meg om, vurderinger, smaking på titler, kleine forsider og så videre. Av og til slipper leselysta til, naturligvis, men til hverdags liker jeg best at det er en smule styrt. Og nå tenker jeg at mitt neste leseprosjekt er alfabetlesing.

Helt kort går det ut på at jeg leser ut av ulesthyllene mine (det er til stadighet disse det dreier seg om, det er jo der alle de uleste bøkene er, og det er her fokus trengs, de andre bøkene har jeg jo lest) etter alfabetet. Jeg skal begynne å leite etter titler bakerst kronologisk sett etter anskaffelsestidspunkt (et annet alternativ fins ikke i min verden, for det er jo urettferdig om boka som har venta allerede i sju år på å bli lest skal forbigås, igjen, av ei som kun har vært på vent i to år) og ta for meg den første tittelen jeg finner som begynner på A. Så følger sjølsagt B, deretter C og så videre helt til jeg kommer til Å.

På bokstaver der jeg ikke har noen titler liggende, får jeg kan hende improvisere litt, lese ei til på forrige bokstav, hoppe over eller ta ei bok der bokstaven i alle fall er med i tittelen. Visse unntak er lov, slik må det være, for eksempel tror jeg ikke at Q eller W er særlig hyppige her hos meg, men det kan jo hende jeg finner ei og anna snikebok som jeg ikke husker på akkurat nå.

Til dette leseprosjektet skal bøker ikke kjøpes inn og ikke gjenleses. Målet er ei alfabetbok i måneden som ikke overlapper med Bokhyllelesing 2018 med mindre det er krise, og om du vil være med er det bare hyggelig! Jeg planlegger å begynne allerede nå i september og første bok ut er Arkitekt av Merethe Lindstrøm.

torsdag 23. august 2018

Glitterscenen

Bildekilde: Bokelskere
Hva skjedde egentlig den varme seinsommerdagen i 1969? Den dagen det alltid blir snakka om seinere, i alle fall her i Trakten. Dagen da den amerikanske jenta drukna i de mørke og voldsomme understrømmene i Buletjern, iført ei rød kåpe av plast. Og så: Björn. Kjæresten hennes. Med moped og radio. Død, han også, rett bortpå søskenbarngården. Og etterpå: Alt dette med Doris. Rita som flytter og aldri, aldri mer kommer tilbake. Solveig som blir. Og Bengt, som er mer rotløs enn noensinne.

Det som foregår med og mellom ungdommene denne sommeren, preger Trakten i lang tid etterpå. Alle kjenner til hendelsene, og ryktene går på bygda. Om Tobias og friherreinnen for eksempel. Og Søster Blå og Søster Rød. Søskenbarnmoren og søskenbarnfaren. Men hva var det som egentlig skjedde? Folk lar seg fascinere og forundre, og de dikter med på rykter og fortellinger, legger til det de har sett og hørt, eller tror de har sett og hørt, gjør historia til sin egen. Slik som Doris og Sandra gjør noen år etterpå. Den gangen ved Buletjern var de ikke en gang blitt tenåringer. De var bare barn. Som så finner sammen i fantasiene og iscenesetter et spill rundt det som hendte ved Buletjern, med Den amerikanske jenta, Björn og Gutten i skogen. Sandra, som bor i den mer vasstrukne delen av skogen med et halvferdig svømmebasseng i kjelleren. Doris, som like etterpå slipper inn på søskenbarngården, og denne gangen for godt.

Og så er det de som er enda yngre. Som heller ikke kan la være å se eller høre noe. Og som igjen blander rykter og fortellinger inn i sin egen historie, som ikke kan unngå å preges av død og ulykker og det triste og vonde som følger med. Slik som Maj-Gun og Suzette. Fortida og Trakten trekker dem mot hverandre, binder dem sammen, men hvem er de, egentlig? Og hvordan henger deres skjebner sammen med Vinterhagen og Rosenhagen, Glasshuset og ikke minst Glitterscenen? Og hvilke roller spiller Ulla og Johanna oppi alt dette?

Glitterscenen (på norsk i 2011) er oppfølgeren til Den amerikanske jenta (på norsk i 2007). Boka har undertittelen "Og jenta hun trør dansen med røde gullbånd", som går som et omkved boka igjennom. Romanene er skrevet av finlandssvenske Monika Kristina Fagerholm (f. 1961), en svært prisbelønt finsk forfatter som skriver på svensk. Begge bøkene er blitt oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke (f. 1946 - det eneste jeg reagerer på her er hvorfor han plutselig ikke skriver Trakten med stor T lenger) og er utgitt på Pax forlag. Jeg leste Den amerikanske jenta for flere år tilbake, da jeg var på studietur i Finland. Og det var noe med stemninga i bok og land, forfatterens syngende, finlandssvenske tone, språket og miljøet som klaffa noe helt enormt. Jeg hadde en suveren leseropplevelse! Og har, helt sia hjemreisa, hatt lyst til å lese oppfølgeren. For når noen lager et kriminalmysterium der løsninga uteblir, er det ikke til å unngå at en undrer seg, grubler og ser for seg ulike scenarier. Kanskje en til og med dikter litt, slik personene i boka gjør.

Og Monika Fagerholm spinner videre på disse fortellingene vi lager oss. Hun virker fascinert av historiefortelling som fenomen, av dannelsen av identitet, av valg og påvirkning, drømmer, tilfeldigheter, lengsler og hemmeligheter. Og ikke minst hvordan vi aktivt bruker fortellinger, myter, rykter, sanger og sitater for å legitimere oss sjøl, danne oss sjøl. Flik for flik skriver hun fram personene sine, for å snu dem like etterpå og avsløre helt nye sider for leseren. Hun skildrer hvordan vi påvirkes og dannes, hvordan vi avviker, endres, faller tilbake igjen. Og hvordan vi bevisst og ubevisst kan legge lokk på større eller mindre deler av oss sjøl for kort eller lang tid. Fagerholm lar personene sine puste og protestere, men hun vikler dem inn i et stadig strammere nett, der alle har sin funksjon, sin oppgave, sitt sted å være akkurat når det gjelder. Scenene spiller hun igjen og igjen for oss, med ørsmå endringer, en ny detalj, en ny replikk, et nytt perspektiv, slik at den stadig blir tillagt ny vekt, og vi alltid må korrigere oppfatninga vår. 

Og alt begynner altså denne dagen i 1969. Eller, egentlig begynner det vel litt før. Det begynner med at hun kommer. Hun, den amerikanske jenta, som egentlig heter Eddie de Wire. Hun som er den første kjæresten til Björn og kanskje Bengt sin også. Vi veit at hun drukner, et fall fra Loreklippen, djupt ned i de mørke, strømmende vannmassene. Vi veit at hun ikke blir funnet før mange år etterpå, når vannet plutselig er klart nok til at en kan se henne der hun stiger opp, plutselig løsna fra noe som har holdt henne igjen på bunnen. Håret utover. Den røde plastkåpa fortsatt på. Vi veit også at det var vitner til det som skjedde i 1969. Og vi skjønner raskt i løpet av denne romanen at det er flere som veit sannheten. Bare ikke vi.

Fagerholm har komponert aldeles ypperlig, igjen, og hun skriver med driv og kraft og puls, enten det er om alle disse drømmene og ambisjonene vi har for livet - drømmer og ambisjoner vi ser gå i grus -  eller om Dødens Engel, livet i kiosken, tanta i Portugal, tida da Suzette stakk av, barnedyret, Gårdsbestyreren eller om Doris. Hele tida spinner hun rundt disse ungjentene, seinere kvinnene, og utforsker deres livsvilkår, muligheter og faktiske liv. Hun spør ikke, men det er der likevel: Hva skjedde? Hvorfor blei det ikke slik hun drømte om? Med litteratur, dans, musikk, berømmelse... Og videre, hva holder oss igjen, hva hindrer oss, de rundt, oss sjøl? Enkelte scener er svært sterke, men Fagerholm velter seg verken i detaljer eller i grusomheter, nei, her er hun stram og presis i skildringene, slik at hun holder på hemmelighetene nesten helt fram til slutten og vi nesten ikke merker at det er så fælt, alt sammen. Og når vi da får visshet -.

Språket er drivende godt, og Fagerholm har et unikt grep om setningene, som tillater henne å bryte opp på uventa steder. Det kan virke noe stakkato i begynnelsen, men en finner raskt flyten og ser logikken, rytmen, pusten. Hun ligger tett på hovedpersonene sine, sjøl om hun skildrer dem i tredjeperson og uanstrengt beveger seg fra skjebne til skjebne. Vi får sympati med dem alle, den tjukke og røykende Maj-Gun med alle flosklene, Suzette med de store øya, som ingen egentlig kjenner, flittige Solveig som alltid forsøker å gjøre det som er rett. De forteller om seg sjøl, fra barndom og ungdomstid, og Fagerholm har fletta historiene deres nøye sammen, slik at helheten er en billedvev.

Men i denne billedveven, hva er sannhet? Hva er et minne? Hva veit vi sikkert, og hva skapes underveis? Hva er drøm? Hva er virkelighet? Det er ikke godt å si, men Fagerholm utforsker, nesten endevender fortida til disse jentene i sin jakt etter svar. Og vi er med, tett på, i den forlatte sjøbua, på søskenbarngården, hos Gårdsbestyreren, i tvillinghusene inne i sentrum som kalles Java og Sumatra, på Loreklippen. Vi er med og klipper filler, vi sladrer i kiosken, vi er på kirkegården med og uten maske, vi er på nattklubb, vi er ute i uværet, vi er på Glitterscenen. Og jenta hun trør dansen med røde gullbånd -.