onsdag 18. juli 2018

Tusen takk!

Plutselig så jeg det. Helt ut av det blå, nærmest, for jeg sjekker jo ikke slikt daglig. Faktisk har jeg ikke sjekka det på veldig, veldig lenge, det er jo sånt som tikker og går uten at jeg trenger å legge meg oppi det. Men nå så jeg det! At akkurat denne bloggen i løpet av noe som må være de siste dagene, har bikka besøk nummer tre hundre tusen!

Det er helt ufattelig at sida mi, det jeg skriver om, det jeg tenker, det jeg mener, er noe som folk klikker seg inn på og leser. Mange ganger. Men det gjør meg jo også veldig glad! For det var langt ifra det jeg så for meg da jeg starta opp med blogging på seinvinteren for ti år sida. De første to åra var ei reise innafor prøving og feiling, og ikke minst var det noe som blei gjort mer eller mindre i smug. Og det var mye snålt som fant veien hit også, for jeg var ikke klar over at det var en bokblogg dette skulle bli. Så jeg har vært innom både oppskrifter og bilder av bakst til vinterbilder og ymse synsing om svært ulike temaer. Men i løpet av 2009 blei det tydelig at det var bøker det skulle handle om her. Og i 2010 var det vel ingen tvil.

Men det var fortsatt ikke slik at jeg promoterte det jeg skreiv og hvor jeg skreiv det. Foruten noen familiemedlemmer og nære venner, var bloggen fortsatt hemmelig. Og sjøl om det kanskje er skrekkelig snålt, hadde jeg et behov for at den skulle fortsette å være litt hemmelig, sjøl om tekstene altså blei publisert på nett og slik var tilgjengelige for hvem som helst. Det kommer av at jeg helt ifra starten av har valgt å skrive under pseudonym framfor å stå fram med mitt ekte, fulle navn. Jeg opplever at pseudonymet gir meg muligheter til å skrive og mene ting jeg ellers kanskje ikke kunne skrevet og ment. Og en slik ytringsfrihet er svært viktig.

Men, tilbake til dere som leser, om det så er trofast og hyppig, innimellom, sporadisk eller bare en eneste gang: Tusen takk! Takk for at du kikker innom, kommenterer, tenker, leser og kanskje også blir inspirert eller får et godt tips? Eller kan hende det motsatte, for lesesmaken går alle veier! Takk for at du tar deg tid til å finne fram til sida mi. Jeg håper du finner det jeg skriver om interessant, spennende eller tankevekkende. For meg er det ikke så nøye om vi er enige eller ikke, så lenge det er noe å hente for oss begge i innleggene: Et nytt perspektiv på ei bok, ei annerledes vinkling på et tema, en bevisstgjøring av hvilke litterære virkemidler som brukes, intertekstuelle tråder mellom verk eller litterære strømninger på kryss og tvers i tida. Målet er ikke at bloggen skal passe for alle, men at mange kan finne en litterær tråd her, som de kan nøste videre på i eget tempo.

Jeg håper jeg klarer å formidle de litterære trådene jeg nøster på videre til deg som leser. Jeg håper at leseglede og skriveglede smitter, at du blir berørt, får en ny tanke eller blir skikkelig sint. Og at du roper ut om det, hvis du har behov for det. Og til sist håper jeg at du vil følge meg videre på vei mot neste milepæl.

søndag 15. juli 2018

Rosens navn

Bildekilde: Bokelskere
Vi skriver året 1327 og den atten år gamle novisen Adso fra Melk blir med på ei dannelsesreise av de sjeldne sammen med sin læremester, broder William fra Baskerville. I november ankommer de et stort abbedi i Italia, trolig å finne i regionen Liguria, der William har et offisielt ærend som sendebud fra keiser Ludvig IV av Bayern (1282-1347). Benediktinerklosteret ligger svært kronglete og øde til oppi fjellene. Men innafor klostermurene skal det vise seg at en finner det meste, fra hemmeligheter, forsvunne bøker og uskyldige laster til grådighet, smålighet, maktbegjær, ulovlige seksuelle relasjoner, reine utbyttingsforhold og ikke minst også drap, ondskap og galskap.

Det er den unge Adso som forteller historia, som nesten er seks hundre sider lang, til oss i førsteperson. Det vil si, når han skriver ned disse hendelsene, er han ikke lenger så ung. Da er han en gammel munk på rundt åtti år som betrakter sitt liv i retrospektiv, og som særlig konsentrerer seg om denne begivenhetsrike høstuka og som inngående skildrer sin læremester. Derfor er det somme stunder rom for etterpåklokskapens kommentarer, men også glimrende frampek. Og det skal vise seg at Adso har flere grunner til å huske på alt det som skjedde.

Men for å komme til rammefortellinga må vi faktisk hoppe enda ett hakk ut, forbi Adsos prolog og ut til det fiktive forordet, som Eco utgir for å være ekte. I denne romanen finner vi både kløktig komposisjon og sinnrik oppbygning på svært mange nivåer - det gjelder ikke bare bokas tredje "hovedperson", byggverket Kolossen. Ja, for det hele begynner med et manuskript. Funnet av et tapt og ukjent manuskript, for å være presis. Og det er dette underfundige manuskriptet vi nå leser en versjon av, og det er slik vi tas med tilbake til 1327.

Mange kjenner godt til romanen og forfatter Umberto Eco (1932-2016), da boka utkom for første gang på italiensk i 1980 og blei en umiddelbar suksess. Den norske oversettelsen forelå i 1984 ved Carsten Middelthon (1915-2005). Og sjøl om jeg nå har lest hele greia, tjukk og lang som den er, så syns jeg likevel det er litt underlig at den skulle slå an så innmari. Det er imponerende, og det er velfortjent, misforstå meg rett! Men boka krever sin leser og er så absolutt ingen lettvekter. Her er det mange detaljer og ulike lag å følge med på - årstall, personer, historie, filosofi, investiturstrid, kjetterbevegelser i fleng, etikk, logikk, utsmykning, arkitektur, relikvier og så videre. Også alle munkene, da, som ofte nevnes med både fornavn, stedet de kommer fra og yrkestittel. For min del kom rollelista i starten svært godt med. For dette er et massivt verk!

Men sjølve hovedhandlinga er ganske enkel, og det er vel en vesentlig årsak til bokas suksess. For den kan nemlig alle henge med på. Adso og William ankommer altså dette klosteret som ligger så kronglete til, og der kommer de relativt raskt i møte med abbeden. Han er urolig, og kan fortelle at en av klosterets åtti munker nylig er funnet død, og det på en mistenkelig måte. Er han blitt drept? Før Adso og William, den store logikeren og tidligere inkvisitoren, egentlig rekker å komme skikkelig i gang med etterforskninga, det vil si samtalene og undersøkelsene i forbindelse med funnet av kroppen til den unge miniatyrmaleren Adelmo, dukker lik nummer to opp. Også dette er en munk. Er det helt tilfeldig, dette, eller er det for alvor noe skummelt ute og går?

Det digre bygget Kolossen fascinerer både Adso og William. Det er ei arkitektonisk perle, strukturert etter kristendommens hellige tall, som tre, fire og sju, både med tanke på etasjer, rom og vinduer. I første etasje finner vi kjøkkenet og refektoriet, i etasjen over ligger scriptoriet, der munkene arbeider med miniatyrmalerier, avskrifter og oversettelser, for å nevne noe. I tredje etasje ligger det sagnomsuste biblioteket, kristenhetens største bibliotek, utforma som en labyrint og som visstnok innehar mange svært sjeldne bøker i sin enorme boksamling. Men her er det bare bibliotekaren Malachia som har adgang, en nokså brysk, beinete og sur gammel munk som helst ikke vil ha Adso og William hengende rundt i scriptoriet en gang. Det er klart at den oppførselen pirrer nysgjerrigheten til våre to helter. Men de må vente til det er natt før de kan forsøke å komme seg inn etter stengetid. Men hvor er egentlig inngangen? Og hvordan skal de komme inn uten å bli sett? Og hvor skal de få tak i lys?

Slik ruller den ytre handlinga i gang, tett fulgt av lange, dvelende skildringer av kunst, refleksjoner rundt ulike former for tro, Williams deduksjoner og heftige diskusjoner mellom ordensbrødrene, som viser seg å ikke alltid være av samme orden likevel. Mer enn én munk bærer på en hemmelighet, og ikke så sjelden er den av det mer skitne slaget enn det abbeden skulle like å vite. Ja, for tilsynelatende veit han faktisk ingenting! Eller kanskje han bare ikke bryr seg, så lenge han sjøl sitter trygt? Her, som i mange andre tilfeller i denne boka, er det flerfoldige tolkningsmuligheter, og det er noe av det som gjør romanen både interessant og spennende.

Ja, boka er lang og den er tidvis tung - jeg regner nemlig med at ikke alle finner filosofiske diskusjoner, kjetterrettssaker og investiturstrid så fascinerende som det jeg gjør. Men her er det altså svært mye å hente bare en kommer i gang! Og til min store glede bruker Eco mange virkelige historiske personer og hendelser i romanen, slik at den som lurer på noe underveis i lesinga faktisk kan konsultere andre kilder for å komplettere inntrykket eller den historiske bakgrunnen. Og det er mye humor her også, særlig William er ironisk, mens Adso skjønner svært lite av hva som egentlig skjer - for å ikke si omfanget av det. Vel lærer han seg etter hvert en del av Williams teknikker, men han viser mot slutten at han ikke helt klarer å ta alt sammen innover seg. Kanskje skjebnen til det enorme biblioteket blei for mye å bære?

Rosens navn er ei bok for bokormer, for historieinteresserte, for de som liker lange tekster med intertekstualitet, referanser, mange digresjoner, assosiasjoner og retninger, og der ikke nødvendigvis alt blir oppklart til slutt. En må også takle små og noe større mengder latin underveis, da det var kirkespråket i middelalderen. Slik sett treffer Eco svært godt på troverdighet. Det gjelder forsåvidt også alle de andre detaljene han strør om seg med - være seg klesdrakter, gamle bøker, lukter og vær. For min del er det eneste som trekker litt ned at jeg ikke helt får taket på Adso som karakter, og jeg ser virkelig ikke poenget med hans erotiske eskapader. Men det er ikke så ille at boka ikke er lesbar, for det er den i aller høyeste grad.

Bakerst i boka finner vi et kart over abbediet, der alle viktige bygninger er framheva. Dette var svært nyttig underveis for å se for seg personenes bevegelser rundt på området. Videre finner en ei lang liste med ordforklaringer, også veldig greit å ha for handa om det skulle bli for mange fremmedord på en gang (ja, for Eco er litt svulstig av seg, særlig når han legger replikker i Williams munn). Et fyldig etterord følger også, kalt Randbemerkninger. Dette essayet må leses helt til slutt, da vesentlige poenger i teksten diskuteres her, inkludert hvem som egentlig har gjort hva. Og når disse munkene fortsetter å dø, blir jo det ganske viktig... Eco kjører også på med sitt litteratursyn, her får en bare ta det han skriver med ei klype salt. Han er veldig prega av skrivetidspunktet og sin egen lærde posisjon.

Helt til slutt må jeg bare presisere hvor godt det var å endelig lese denne boka. Jeg har hatt lyst til å lese den i mer enn ti år, men da jeg slumpa til å se filmen tilbake i 2010, fant jeg ut at jeg måtte vente litt før jeg tok opp den litterære tråden. Og jeg er veldig glad for at Birthe ville lese den sammen med meg i sommer! Jeg dikta ikke inn noen horribelt stygge munkesveiser, for de hadde jeg jo nesten glemt innen nå, veldig få av mine indre munker hadde vorter og lange gule negler, og ingens hengende lem var plagsomt dinglende og tilstedeværende underveis. I tillegg fikk jeg mye mer av alt det som ikke fikk nok plass i filmen, og slukte det meste med fornøyd mine. Rosens navn kan trygt anbefales videre.

tirsdag 10. juli 2018

Dameroman m/menn

Bildekilde: Bokelskere
Det fins ingen fin måte å skrive dette på. Og ikke er det mye hyggelig heller. Jeg skreiv nemlig særemnet mitt om Kim Småge (pseudonym for Anne Karin Thorhus, f. 1945) og diskuterte feministisk kriminallitteratur med sensor på muntlig eksamen på videregående. Kim Småge var på mange måter min vei inn i voksenlitteraturen. Jeg har lest alt hun har skrevet med unntak av noen få noveller de seinere åra. Og jeg har alltid hatt den største respekt for henne som forfatter og sett på henne som ei nødvendig og sterk motvekt til dillete damer, navlebeskuende sutrekopper, skrævende mannfolk og trendfikserte hipstergjøker. Men nå, etter å ha lest Dameroman m/menn (2016), ei bok med en helt elendig tittel, kjenner jeg at det kan bli vanskelig å opprettholde respekten og de gode følelsene. For boka er virkelig ikke god.

Og det er så trist! Jeg hadde et sterkt ønske om at boka skulle være god, at forfatteren skulle motbevise den grusomme tittelen allerede på første side, og jeg gleda meg til humor og snert og spissfindige replikker, elegante setninger og gode skildringer av stilige damer med bein i nesa. Jeg så fram til noe vettugt og slagkraftig, sjøl om det var pakka inn i kiosklitteraturens glansa omslag. Jeg tenkte at forlaget Juritzen, et forlag jeg assosierer utelukkende med dårlige bøker, ikke hadde klart å fjerne alt som er Kim Småge, jeg så for meg at hun skulle skinne som en sjelden skatt blant alle deres råtne epler. Men noe har skjedd. Kim Småge er ikke lenger Kim Småge. Hun er blitt borte her eller i en annen prosess, hva veit jeg. Det jeg veit, er at jeg blei skuffa.

Jeg ønsker ikke å slakte ei bok, virkelig ikke. Det er ikke hyggelig i det hele tatt! Men når jeg sitter her og skal være ærlig med meg sjøl om leseropplevelsen, med dere som leser innlegget, med forfatteren - som faktisk har brukt masse tid og krefter på å skrive boka - føler jeg at jeg ikke har noe valg. Alle har krav på ærlighet, sjøl om den er av det vanskelige slaget.

Romanen Dameroman m/menn har så mange slurvefeil at det blir pinlig. Navn skrives feil (for eksempel skriver faktisk forlaget (!) at den ene hovedpersonen heter Eldbjørg på smussomslaget, men hun heter da for svingende Eldrid!), endelser er uteblitt, det er bøyinger jeg ikke har vært borti før, stavefeil og en underlig sammenblanding av riksmål og et mer radikalt bokmål, som ikke er gjennomført. Tidsrot er det også, noen ganger til og med i samme setning. Og det er tidvis en helt grusom syntaks. Det er tydelig at språkvasken er uteblitt, og det får meg til å lure på om forlaget i det hele tatt prioriterer slikt. Hvordan kan en ellers unngå å se så massive feil? Men det som verre er, er at det virker som om redaktøren har sett en annen vei gjennom hele prosessen med manuset. For her er det så mye som er ugreit, og det burde vært rydda opp i fra ende til annen om boka i det hele tatt skulle ha hatt en sjanse.

For eksempel er det jevnlig problemer med å plassere historia og personene innafor klare tidsmessige og av og til også stedsmessige rammer. Når boka begynner, har jeg ikke filla peiling på hvor vi er og hva vi skal, jeg veit ikke hvem som snakker og hvorfor. Og det er i ei bok der det fortelles i tredjeperson! Jeg aner ikke hvilket år det er en gang, og småbyen det fortelles om innimellom er anonym og utydelig, helt tappa for detaljer og sjarm. Slik fortsetter det over i alle fall de første åtti sidene, og det er slitsomt for leseren å ikke vite hva en skal forholde seg til. Boka virker retningsløs og ustrukturert, hva er egentlig poenget her, tenkte jeg mange ganger underveis.

Vel, poenget er vel at dette er en dameroman, der vi blir kjent med tre damer. De heter Oda, Karin og Eldrid, og Oda trer fram som en slags hovedperson i starten, uten at jeg skjønner hvorfor, for etter hvert er hun den mest fjerne av dem. Jeg veit ikke hvor gamle disse damene er, jeg veit ikke når jeg kommer inn i livene deres, men det som binder dem sammen er bakgrunnen i småbyen. Hvorfor de er venner og hvorfor de holder kontakten boka igjennom, aner jeg heller ikke. De forteller hverandre svært lite, og telefonsamtalene dem i mellom framstår som tvungne og ufrivillige. Det er ille når det primært er slik de holder kontakt. Og jeg skjønner i alle fall ikke hvorfor de sendes ut på de himla dramatiske reisene sine, en etter en, til Paris og USA og Mexico og Amman og Bhutan og jeg veit da søren hvor, for reisene deres endrer jo ingenting. Teksten er i beste fall usammenhengende, umotivert og svært usannsynlig.

De tre hovedpersonene tenker såpass likt at det er vanskelig å skille dem fra hverandre, og ofte overlapper de hverandre, slik at det blir sådd tvil om hvem vi følger og hvem som tenker og føler hva. Det er ikke bra, verken for boka eller leseren. Begynnelsen på romanen er rotete. Fortsettelsen er hakkete og helt uten forklaringer, det forventes bare at leseren henger med på stort og smått og engasjerer seg like lite som hovedpersonene. Slutten er brå og nesten like rotete som starten. Kapitlene er korte, stakatto og ofte uten hode og hale. Det samme gjelder setningene. Bruddene mellom kapitlene er mange og ulogiske eller totalt fraværende, alt ettersom. Vi kan følge en og samme person gjennom noen linjer, eller over flere kapitler, og skiftene kan komme midt i ei setning.

Hvorfor skal jeg egentlig lese om disse damene? De fins ikke interessante. De er stereotypier, alle tre, på hver sin måte. De opptrer forutsigbart og utsettes for godt oppbrukte hendelser som heller ikke ser ut til å prege dem noe særlig. Noen av hendelsene er mer nyskapende enn andre, som Karins reaksjon etter møtet med politimannen i Amman. Men sjøl om ideen er god og forsåvidt troverdig, er gjennomføringa helt ekstremt utroverdig. Når ville dette vært mulig å gjennomføre? Overfor alle tre kommer forfatteren med stadige påstander, men de underbygges aldri i teksten. For eksempel sies det at Oda kjempa for døtrene sine, men vi får aldri høre noe om det. Vi får bare høre om hva legemannen hennes gjorde. Oda sjøl virker snarere resignert og uengasjert, også i forhold til sine egne barn. 

Følelsesregisteret jobbes trofast igjennom, men ingenting treffer. Det blir bare for mye, av alt, sjøl i ei bok med 82 korte kapitler fordelt på 337 sider, der det i tillegg er et utall blankesider. Skjebnene til Oda, Eldrid og Karin formidles overtydelig og utapåklistra, alt er formulert, og gjerne flere ganger, rett etter hverandre. Jeg slipper å lure på noe som helst, men jeg kjeder meg jo noe så innmari! Hvor er spensten, drivet og krafta? Hvor er de subtile skildringene? Hvor er energien til Kim Småge, slik jeg kjenner henne?  

Kjære Kim Småge, dersom du mot all formodning skulle komme til å lese dette: Jeg er så lei for å radbrekke boka di! Men jeg vil at du skal vite at jeg fortsatt følger forfatterskapet ditt, og at jeg kommer til å lese neste bok også, av rein lojalitet. Jeg håper bare du finner tilbake til noe som er mye mer deg, at du gjenoppdager krafta du hadde i debuten, motet du hadde da du nådeløst tok opp tøffe temaer og posisjonen du hadde som ei nødvendig og sterk motvekt til det overflødige og unødvendige, framfor å bli en del av det sjøl.

tirsdag 3. juli 2018

Sommerlesing, del II

Fra knallhard, lang og iskald vinter til supervarm sommer! Jeg er glad for at vi har disse årstidsvariasjonene i Norge, sjøl om de er av det litt ekstreme slaget i år. Men vi koser oss ute i alt som er, være seg lassevis med snø eller brungult gress! Nå er det såpass varmt at det av og til er vanskelig å konsentrere seg om lesinga, særlig den av det tyngre slaget, og jeg må støtt og stadig uti for å bade, jeg også, uansett om det er i havet, badedammen eller ungenes plaskebasseng. Men når det er som verst, er det jammen bra med et kjølig kjellerrom der det står en lenestol rett under ei litt svak taklampe. Lett å snike seg unna, om så bare for ei lita stund... For nå er nemlig alle bøker pakka opp og på plass i både nye og gamle hyller, og de uleste bøkene skinner i all sin prakt!

Alexander L. Kielland
Denne herremannen blei ikke lest i måneden som gikk, men kan hende i måneden som kommer? Det hadde vært moro å avslutte bind tre av hans samlede verker i løpet av høsten, slik at jeg kan gyve løs på fjerde og siste bind og etter lang tid se enden på leseprosjektet.

Per Olov Enquist
Enquists sjølbiografi venter fortsatt på å bli lest. Jeg har begynt fire ganger så langt, men begynner gjerne en gang til, fordi jeg veit at det er vel verdt innsatsen. Om bare tid og stemning klaffer kommer sidene til å flagre!

Marita Fossum
Lykksalighet er lest og faktisk også likt, og jeg kom etter hvert også i mål med et innlegg, som du kan lese her. Ei alvorlig bok om flere alvorlige temaer, men både tematikk og mennesker blir forsiktig og sympatisk behandla.

Tre riddersagaer
Lesekryss på plass! Nå er tre av tre sagaer lest, og om du vil vite mer om Partalopi, Flores, Blankiflor eller Bevers, eller bare er interessert i gammel litteratur, er dette ei flott utgave å dykke ned i. Innlegg finner du her. Og, jeg kan ikke få skrevet det nok ganger, jeg er utrolig imponert over Birgit Nyborg. Fremragende oversatt og formidla!

Ian McEwan
Barneloven er ventegurk ei lita stund til, og jeg likeså, men det er jo grenser for hvor mange bøker en kan holde på med på en gang. Da blir det til at jeg strever med å velge når jeg først skal lese, gir opp og ikke kommer videre i noen av dem. Hva er din smertegrense? Her ligger den på fem-seks titler på samme tid, men i realiteten er det ofte to eller tre bøker som leses parallelt. Det fungerer godt!

Monika Fagerholm
Å, som jeg gleder meg til å ta fatt på denne dama igjen! Nå som det er så varmt og klamt passer det bra med ei bok som du bare må lese på videre utover i de kjølige nattetimer (det er jo da det er aller best å lese, i mørket og stillheten og roa). Og disse jentene, da, hvordan er det med dem?

Umberto Eco
Fiktive italienske middelaldermysterier med munkehovedpersoner er jammen ikke så verst! Det går overraskende greit å hanskes med denne tjukkasen, i alle fall inntil videre, men hvem veit, jeg er jo ennå ikke i mål... Og hvordan skal dette egentlig gå? Jeg ser ingen utvei eller sannsynlige løsninger så langt - det er med andre ord en elegant komponert kriminalgåte. Jeg leser sammen med Birthe og koser meg masse med det. Om du også vil være med, er det ennå ikke for seint å hive seg på!

Agneta Pleijel
Kan en historisk roman skrives bedre? Jeg tror nesten ikke det. Drottningens chirurg er en roman som har alt, så det er bare å applaudere forfatteren, kjøpe og lese, lese, lese. Jeg fortsetter forhåpentligvis med oppfølgeren Kungens komediant i løpet av måneden. Og du! Det er helt vidunderlig å lese på svensk!

Kim Småge
Årets late sommerlektyre er ennå ikke påbegynt, men det er nok ikke mye om å gjøre nå. Når ferien for alvor kommer i gang og de virkelig seige dagene trilles ut som perler på ei snor, tror jeg denne er perfekt! Boka heter Dameroman m/menn, og gjør du som jeg, så skuer du hunden på håra men lar det stå til lell.

Alexandre Dumas d.y.
I noen familier går tydeligvis det litterære talentet i arv. Fra før av har jeg lest Alexandre Dumas, men sønnen hans er inntil videre et ubeskrevet blad. Jeg har lagt klar Kameliadamen og håper det snart endrer seg.

Merethe Lindstrøm
Det er gått noen år sia sist jeg leste Merethe Lindstrøm, og nå vil jeg gjerne lese henne igjen. Novellesamlinga Arkitekt ligger klar! Jeg tenker at kortere tekster passer fint nå i varmen, og burde med den logikken også finne fram dikt og dramatikk, essays og artikler. Vi får se...

Bokhyllelesing 2018
Ei rask oppsummering av temaer og leste bøker for første kvartal av 2018 finner du her. Det er ingen tvil om at Bokhyllelesing 2018 er godt i gang! Etter dette har vi lest om familier (Alexander Kiellands Fortuna for min del), deretter boka bak filmen (her valgte jeg meg Kazuo Ishiguros Gå aldri fra meg). I juni og juli leser vi tjukke bøker vi lenge har utsatt å lese, og jeg er godt i gang med Umberto Ecos Rosens navn. Hvilken bok leser du? For de av dere som allerede er i mål med de tjukke bøkene, er det bare å gå videre til neste utfordring. I august er temaet å lese ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land. Det er med andre ord en del å velge i, også i den runden! Sjøl aner jeg ikke hva jeg skal ta tak i neste måned, men jeg satser på at jeg finner rett bok i løpet av sommeren.

Fortsatt god lesesommer!

lørdag 30. juni 2018

Dronningens kirurg

Bildekilde: Bokelskere
Herman Schützer er en berømt doktor bosatt i Stockholm. Han er på høyden av sin karriere, i midten av femtiåra, med kongelige forbindelser som livlege, brei bakgrunn som feltskjærer og med fødsler og forløsning som spesialitet. Faktisk har han vært med på flere av selveste dronning Lovisa Ulrikas fødsler, og hjulpet henne gjennom mang ei tøff ri. 

Det er november. Vi befinner oss midt på 1700-tallet, og rett etter høymesse en søndag banker det på døra hjemme hos arkiateren, som han kalles i boka. I snøværet står det en ung gutt som ønsker hjelp fra legen, han må komme med en gang, sier han. Det står om livet! Hvems liv, spør Schützer. Begges, sier gutten. Schützer svarer at søndag er hviledagen, og er ikke særlig interessert i å gå ut. Men når gutten kan fortelle at den fødende er småvokst, altså dverg, må doktoren skritte ut likevel. Han tiltrekkes så altfor sterkt av det særegne og sammensatte, og skjønner raskt at her kan det bli komplikasjoner.

Det blir det også. Dverginnen, som hun kalles i boka, heter Maria Charlotte. Hun er midt i sin første fødsel, men barnet kommer ikke ut, nettopp fordi hun er så lita. Det sitter helt fast i fødselskanalen. Familien er til stede, barnefaren også, sjøl om de ikke er gift, og det er tydelig at alle både holder av kvinna og er redde for utfallet. Schützer forstår at han må ta et umulig valg, det er derfor han er blitt tilkalt: Redde mor eller barn. Blir den fødende bare liggende, kveles barnet og mora slites ut av smerter og blodtap. Noe må gjøres. Barnet må hentes ut. Først da kan de begge ha en sjanse.

Schützer samler raskt noen av de mest respekterte legene i byen. Han ønsker nemlig å gå drastisk til verks nå, være nyskapende, og han trenger vitner. Han trenger også hjelp, i tilfelle alt skulle gå galt. Han har lest om teknikken tidligere, og veit at den har vært gjennomført flere steder. Men kanskje ikke i Sverige. Og kanskje ikke med hell. Men slik det er nå, har de ikke noe valg. De må gjennomføre et keisersnitt.

Maria Charlotte lager ikke en lyd. De skjærer henne opp uten bedøvelse der hun ligger på bordet, snitter den svulmende buken opp på tvers, tvinger seg gjennom lag på lag med hud, fett, nerver, sener, muskler, blodårer. Fortsatt ikke en lyd. Hun blunker bare. Gaper. Stønner litt. Fostersekken. Barnet. Det puster ikke. Det får et klaps og lager lyd, mora er bare vendt mot det lille vesenet, hun snakker nå, mens de tar ut etterbyrden og syr henne igjen. Når hun legges til sengs er hun langt kvikkere enn noen andre av Schützers pasienter. Hun får streng beskjed om å hvile så såret får gro. Så går legene. De er enige om inngrepets suksess og dverginnens mot - hun oppviste langt mer enn soldatene!

Slik åpner romanen Drottningens chirurg (2006) av Agneta Pleijel (f. 1940). Det er ei bok som utelukkende fokuserer på livet til Herman Schützer (1713-1802), en virkelig historisk person og svært berømt kirurg. Særlig er Pleijel opptatt av hans fascinasjon for det særegne, og hun skildrer inngående hvordan han går fram, tenker og reflekterer når han undersøker, vurderer og diagnostiserer flere av sine mest krevende og spesielle pasienter. Slik som denne dverginnen. Disse sjukdomsskildringene er nokså gruvekkende, da Pleijel ikke går av veien for å bruke hele sanseregisteret i utforminga av sine korte, presise setninger. Mer enn en gang kjente jeg det gå kaldt nedover ryggen.

Men som en enorm kontrast til alle disse lidende menneskene og til Schüzters nærmest maniske grublerier - å finne rett diagnose koster han både husfred, nattesøvn, sosialt nettverk og inntekt - er det poetiske språket. Pleijel skildrer rett ut vakkert, hun ordlegger seg mjukt og nydelig, hun behandler alle med respekt og varme og viser fram sårbarhet, ømhet, angst og anger på en vakker måte. Det er svært visuelt og lett, over mot det drømmende og maleriske. I hennes kapitler står tida nesten stille, så mye rekker hun å få med før øyeblikket er over og noe nytt fanges inn. Det er lys og skygge, stemninger, følelser, betraktninger, assosiasjoner. Og bak poesien stråler et solid teknisk håndverk igjennom, fulgt av en sjeldent elegant komposisjon.

      Ord kan också missförstås, missleda och dölja.
   Doktor Schützers ord var andra än fru Nellas fast de talade om samma verklighet. Fru Nellas ord var nyckfulla. De svepte med kjolarna. De stampade med foten. De fångade in stort som smått som doktorn inte blev varse. Fru Nellas ord kunde vara lättare än tyll. Men de kunde också bränna som nässlor. Ofta var de bara halvt utsagda ock kunde snabbt sväljas. 

Et viktig omdreiingspunkt i boka er forholdet mellom Schützer og hans langt yngre kone Nella. Det er et dynamisk forhold som stadig går inn i nye faser, og som skildres med forståelse fra begge sider. Pleijel holder seg for god til å dømme, hun viser kun fram en sår virkelighet. Nella er nesten tretti år yngre enn Schützer, hun driver husholdninga med fynd og klem, går svanger med åtte barn og må se fire av dem forlate henne. Hun går ikke av veien for å fortelle doktoren at han, som liksom skal være en ekspert på kvinner, veit forferdelig lite om dem! I en slik kommentar ligger både raseri og ensomhet, noe Pleijel får godt fram uten å skrive nettopp det. 

Fortvilelsen øker gradvis hjemme hos familien Schützer. Arbeidet hoper seg opp, finner han løsninger på problemene? Blir de hørt, godkjente, anerkjente? Og Nella -. Han veit mest ikke om han vil omfavne henne eller refse henne. Holder hun av han i det hele tatt? Hva skal han gjøre? Hva skal hun gjøre? Fordi forfatteren skildrer i tredjeperson kan hun fritt bevege seg mellom ektefellene, noe som er med på å utdjupe forholdet dem i mellom for leseren. Det bringer også en intensitet inn i boka som er ulik den en finner i sjukdomsskildringene.

Jeg leste Drottningens chirurg på svensk, og det er et valg jeg ikke angrer på. Det svenske språket er poetisk og stemningsfullt, og kler denne romanen svært godt. I tillegg merker jeg at jeg bruker litt lengre tid på å lese når jeg leser på svensk, og da får jeg med meg mer av det som står både på og mellom linjene. Og dette er en roman en bør lese langsomt, for her fins mange viktige tanker og observasjoner. Men jeg vil tro at den norske oversettelsen også er et godt alternativ, da håndverket som ligger til grunn er utrolig solid. Det historiske stoffet turneres elegant, og detaljene om Schützers liv trer gradvis fram, og er verken leksikalsk eller oppramsende.

Agneta Christina Pleijel Bielawska regnes som en av Sveriges viktigste nålevende forfattere, og hun har en stor produksjon bak seg. Særlig i de seinere åra har hun konsentrert seg om historiske romaner, gjerne med utgangspunkt i egen slektshistorie. Også denne boka hører hjemme der, og er den første av det som etter hvert blei tre romaner. Oppfølgerne Kungens komediant og Syster och bror kom i henholdsvis 2007 og 2009. Uten å ha lest de to siste, kan jeg allerede med sikkerhet si at hele trilogien anbefales, for dette er sterke, bevegende og interessante bøker som passer for svært mange lesere.