torsdag 2. juli 2020

Sommerlesing, del II

Det er i alle fall ingen tvil om at sommeren er kommet! Badebassenget er på plass i hagen, vannkanna fylles og tømmes til stadighet, i drivhuset er tomatene klare, barna er hjemme og lukter solkrem og varm hud, det sykles og hoppes og plaskes og løpes og huskes og sklis og sparkesykles og ropes og skravles dagen lang, og vi spiser store mengder av spekeskinke, melon, bær og ikke minst is. Herlig! Og om alt klaffer, og alle små sover når de skal sove, får jeg et par lesetimer på kvelden. Da skal jeg blant anna ta for meg dette:

Homer
Odysseen blei ikke lest i juni heller, sjøl om leseforsettene var mange og gode, men jeg tar med meg boka inn i juli og ser hva som skjer.

Elsa Morante
Det samme som har skjedd med Homer har skjedd med Elsa Morante også - hun er fortsatt ulest. Jeg viderefører boka her også, og tar med meg Historien videre.

Simone de Beauvoir
Simone de Beauvoir er dronninga på leselista akkurat nå, med sitt omfattende, inspirerende og slagkraftige hovedverk Det annet kjønn. Etter et lite leseopphold er jeg nå klar for å gyve løs igjen, og forventer å komme igjennom denne filosofiske fagteksten i løpet av sommeren. Jeg leser boka sammen med Birthe.

Arthur Conan Doyle
Det blei rom for en kriminalroman i løpet av våren, med ingen ringere enn Sherlock Holmes i hovedrolla som detektiv og mesterhjerne. Omtale ligger her.

Arne Garborg
Mesterverket Fred er lest og omtalt, men jeg er fortsatt ikke på langt nær ferdig med boka. Dette er ei slik bok som trykker seg inn i leseren og henger ved lenge, og det med rette, for den er helt overlegen all moderne diktekunst, og står i ei unik stilling historisk sett også. Ære være Garborg som var modig nok og klok nok til å skrive denne boka! Anbefales så til de grader! 

Siri Hustvedt
Siri Hustvedt har skrevet ei lita og tilgjengelig bok om et stort tema, der hun kommer med viktige perspektiver på kvinnelige ekteskapelige erfaringer i romanen Sommeren uten menn. Ei klok sommerlesingsbok da den ikke bare er tant og fjas, men også formidler noe ektefølt og oppriktig, og der både hovedperson og leser går styrka ut av bokas slutt. Les mer her.

Solveig Aareskjold
Aareskjold ligger fortsatt på vent, men jeg ser så fram til å komme i gang med lesinga! Jeg lurer på hvilke perspektiver, tanker og lesinger hun byr på i forbindelse med boka med den kule tittelen Lesebok for jenter. 

Bergljot Hobæk Haff
Denne forfatteren begynner jeg å få sansen for! Nå har jeg lest Sigbrits bålferd, en roman som satt som ei kule. Den er godt komponert, flott skrevet, har et drivende språk, interessant handling og mange spennende personligheter. Jeg gleder meg til å skrive mer om boka!

Barne- og ungdomslitteratur
Alle her i huset leser nå om dagen, og av og til klarer hele familien å samles om ei bok eller lydbok. Da er det ekstra koselig! Les mer om hvilken lydbok vi har hørt her

Denne leseutfordringa ligger dessverre litt brakk, helt fram til jeg har kommet igjennom åttehundresidersverket Det annet kjønn og endelig kan oppta Alfabetlesinga med Odysseen, Prosessen og Ramstasagaene. Det gleder jeg meg til! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Jeg ligger bakpå her også, men har nå fått lest marsboka (temaet var korte titler - jeg valgte meg Fred), og har lagt fram neste bok, De fortapte spillemenn (i april var det forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris som var avgrensinga). Nå i juni og juli er det tjukke bøker som gjelder, og jeg håper jeg rekker å være med! Da skal jeg nemlig endelig lese De strålende, ei bok jeg har gleda meg til utrolig lenge. Hva skal du lese?

Med ønske om en fantastisk sommer til dere alle!

mandag 29. juni 2020

- Arietta, kommer du?

Bildekilde: nlb.no
Har du hørt om Lånerne? Ja, du veit vel hvem det er? Disse bittesmå menneskene som lever i huset ditt, under golvet, i veggene, i kriker og kroker, og som låner ting av deg? Det vil si, for deg blir jo tingene borte. En liten kopp. En potet. Ei hårnål. Litt tråd. En sokk. Et bær. Litt papir og den aller minste blyanten. Plutselig er det borte. Kanskje du tenker at du har glemt det? Kasta det? Eller at noen du bor sammen med har rota det bort, tatt det eller rydda det på plass? Men så er det ikke det som har hendt. Det har vært en Låner der! Den har rappellert ned fra kjøkkenskapet og pilt tvers over kjøkkenbenken, den har gjemt seg bak brødristeren akkurat mens du laga middag, og krabba halvveis under skåla med mandler mens du var på vei bort til kjøleslapet. Så, der, bæret. Bringebæret. Oppi sekken med det. Merker du noe? Ett bær, så ett bær til. Kanskje tre. Du ser fortsatt ikke forskjell i skåla. Eller? Så må Låneren komme seg tilbake i en fei, før du ser eller hører eller skjønner noe som helst.

Det var i alle fall slik den engelske forfatteren Kathleen Mary Norton (1903-1992) så for seg det hele. Kanskje det begynte som ei humoristisk forklaring på hvor det blir av alle småtinga vi omgir oss med, alle disse mer eller mindre verdiløse gjenstandene som brått blir borte og som like brått kan dukke opp igjen på de mest uventa steder? Eller er vi rett og slett sløve? Eller...? Norton begynte å skrive om Lånerne i 1952. Til sammen blei det fem bøker, der den siste, den eneste av disse fem som ikke er oversatt til norsk, kom i 1982. Deretter fulgte filmatiseringer, teateroppsetninger og tv-serier, og i 2010 kom også en animert variant. Jeg har hørt ei dramatisering av de tre første bøkene, gjort av Helge Andersen (1943-2013) for NRK Radioteatret i 2003. Da jeg ikke har lest bøkene, veit jeg ikke hvordan adaptasjonen står seg i forhold til originalhistoriene. Jeg kan derfor ikke foreta ei sammenligning.

- Arietta, hører du?
I NRKs variant er det ungjenta Arietta som er hovedpersonen. Hennes fortelling lager ei ramme rundt de utvalgte hendelsene som dramatiseres. Arietta veksler mellom å fortelle direkte til lytteren og å spille ut episodene i samspill med tre andre sentrale Lånere: Mora Hjemmely, faren Paps og den fremmede Skytter. I tillegg synger skuespillerne, og NRK har produsert et rikt og interessant lydbilde som passer både fortellinga og målgruppa svært godt. Resultatet er et fengende, spennende og engasjerende hørespill for hele familien. 

Arietta er en Låner. Hele hennes eksistens er altså avhengig av menneskene som bor i huset, der hun bor under golvplankene i stua sammen med mamma og pappa. Videre er Arietta og mora avhengige av det pappaen klarer å "låne" til familien. Før var Lånerne mange, og mange familier kunne bo i samme hus. Men når de blir observert av mennesker, må de som regel flytte på seg. Det blir for farlig for dem å bli boende - menneskene er redd dem og vil ha dem bort! Derfor er det bare Arietta, mamma og pappa som er igjen. Og det er ganske kjedelig når du er aleine om å være barn - et nokså stort og modent barn, i miniformat, men med minst like stor eventyrlyst og utforskertrang som alle andre barn. Når vi kommer inn i fortellinga, er det slik at Arietta er lei av å bare stulle rundt under plankegolvet sammen med mamma. Hun vil også låne! Hun vil også se verden! Hun vil være med Paps ut og opp!

- Jeg hører noen roper på meg...
Så får hun bli med Paps. Men det er en farlig verden der ute. Katter, for eksempel, er helt grusomme å komme ut for. De er observante, de er raske! Det går nesten galt. Men hva med menneskegutten, da? Nei, han får vel ikke med seg noe som helst. Men plutselig ser han henne -. Og ikke bare det, de snakker sammen! Men der Arietta tror hun har funnet et vennskap, ser foreldrene hennes bare fare. Avsløringa av deres eksistens betyr at Lånerne må komme seg vekk. Ute i naturen venter en helt annen verden, der Arietta får bruk for all sin kunnskap og kløkt for å overleve. Heldigvis møter de Skytter også, en Låner som veit å klare seg på egenhånd.

NRK og Helge Andersen har laga en opplevelse av ei lydbok! Her i huset satt vi limt fast til sofaen mens vi lytta, og det som egentlig skulle være en liten smakebit på lydboka, blei hele greia. Vi kunne rett og slett ikke slå av midt i, ikke når det var så spennende! Og nå går alle sammen rundt og traller på Arietta-sangen som Lars Bremnes har skrevet til hørespillet.

- ...og jeg går en annen vei!  
NRK gjorde mange kloke valg i sin produksjon av dette stykket, og det er usedvanlig godt å lytte til. For eksempel er Heidi Gjermundsen i hovedrolla som Arietta et fantastisk valg. Hun bærer hele hørespillet med stemmen! Gjermundsen er uhyre profesjonell og varierer stemmebruken så utrolig godt, fra den tillitsvekkende hviskinga, den ivrige snakkinga og den søte latteren, til tenåringsopprøret hennes, reaksjonene på mora og farens holdninger, oppførsel og meninger. Hun er gjenkjennelig, nær og varm, helt uten å gi ansikt til Arietta, bare stemme, følelser og tilstedeværelse. På toppen av det hele er Gjermundsen en svært god vokalist, og med et fengende, repetitivt musikalsk tema blir det rett og slett mesterlig. Med seg har Gjermundsen ei rekke andre erfarne skuespillere, som gjør at helheten blir en fryd. Marit A. Andreassen er Hjemmely, Trond Brænne er Paps og Aksel Hennie er Skytter. Hørespillet kan så absolutt anbefales, og jeg gleder meg veldig til å høre Lånerne igjen og igjen.

søndag 28. juni 2020

Bokhyllelesing: Arne Garborg

Bildekilde: Bokelskere
Eg kan like greitt skrive det fyrst som sist: Fred er ein av dei mektigaste og vakraste romanene eg nokon gong har lese. Og med det kunne heile bokmeldinga vert slutt. Men det vert vel litt stutt? Og forfattar Arne Garborg, fødd Aadne Eivindsson Garborg, (1851-1924) og boka Fred frå 1892, fortener så veldig mykje meir.

Det er bonden Enok Hove som er hovudpersonen i det som av mange vert kalla Garborg sitt meisterverk. Gjennom djuptgåande skildringar der huglaget til Enok ofte vert spegla av naturen, gjev Garborg oss eit framifrå psykologisk portrett av ei mann som går seg vill i sine eigne tankar. Det er religiøse grubleri som opptek han Enok, og han freistar heile tida å skjøna kva som er meininga i Ordet, kva Gud eigentleg vil og kva han skal gjere for å halde seg på den rette sti. Me som les vert kasta inn i dette mest med ein gong, og den gnagande uroa og de intense kjenslene slepper ikkje taket på lesaren før boka er slutt.

Enok er ein fredsæl og god mann. Han er godt lika av ho Anna, som han bur i lag med og har barn saman med, men som han ikkje er gift med. Han kan berre ikkje gifte seg med ho, ikkje før han er rein nok og god nok til å stå framom Gud. Og dessutan skal han jo ikkje gjere ho til avgud heller, og han skal ikkje elska ho meir enn han elskar Gud. Men elskar han Gud, slik han skal? På rett vis? Og elskar han Gud for sin eigen del, eller av di han er Gud? Det er ikkje lett å vita. Enok les, tenkjer, les og tenkjer. Han samtalar med alt frå prest til tater og freister å greie ut dette med Gud. Men det vert liksom ikkje til at han får grep om det. Nett når han har det i tankane sine og trur han forstår og kan setje ord på det, glepp det unna. Og Enok vert att, bleik og sveitt og mest svevnlaus. Stur vert han med, og somme dagar er han berre heilt i sitt eige hovud, og meistrar ikkje å gjere noko arbeid.

Ho Anna kan sjå desse riene hjå mannen sin, og ho gjer sitt beste. Ho held ut med han Enok, sjølv om han krev at dei skal taka til seg fattiglemmar og fø på alle som stoppar innom garden deira. Han meiner også at dei kan klare seg utan tenestejente og gut i huset. Dei kan jo nytte ungane, og fattiglemmane! Og arbeide sjølve! Dei er ikkje betre enn Jesus, dei! Anna, som er gravid med den femte ungen, seier ifrå gong på gong. Men ho får berre bibelspråk attende. Enok korkje kan eller vil sjå ho, og det vert nokre vonde år for alle på garden i takt med at han Enok vert meir og meir ytterleggåande og kompromisslaus i trua. Kvar ledige time skal det vera lesing og preiken for heile huslyden, om søndagane skal det ikkje vere noko arbeid, berre bibellesing. Ikkje ein gong varm mat skal dei ete då. Og elles? Skinnbrok og tresko, ingen skule, dårleg og lite mat, hardt arbeid og om den eldste sonen, Gunnar, freistar å stå imot, vert han slege med bjørkeriset. Og under desse tilhøva vert han Enok lukkeleg.

I alle fall for ei stund. For det er visst fleire vis å vere kristen på. Og kan hende Gud ikkje meinte det nett slik han Enok trudde? Enok ser korleis Gunnar trekkjer seg unna og ikkje vil vere i lag med han. Han oppdagar at ho Anna gøymer unna kaffi og held eit anna hus til dømes når han er i kyrkja. Difor sluttar han med det, og vert prest i eige hus. I alle høve vert det betre og dårlegare for dei alle saman, alt etter korleis Enok har det. Det er samhøvet hans til Gud og kristendommen som er avgjerande. Og etter mange, mange år med vond grubling, prøvingar og pining, vert det til slutt for mykje. Og den gudfryktige, nesten heilage Enok, vert ein annan mann. Men korleis går det då?

Eg vil ikkje røpe meir av handlinga, men eg meiner det er viktig å få med at mykje av dette er opplevingar Garborg sjølv har hatt som gut. Det gjer boka endå sterkare og endå meir truverdig. Garborg var jærbu, som Enok, men vart europear som vaksen. Han stod med eitt bein i den gamle jordbrukarkulturen, som Enok, og seinare eitt bein i den nye, industrielle tida, der klokka deler opp dagen og arbeidet. Garborg kom frå ein særs religiøs familie der far i huset grubla både seint og tidleg, der heile huslyden måtte følgje meir eller mindre vettuge innfall. Som vaksen vart Garborg ein fritenkjar, eit skjellsord for ein pietist, og tok også slik ei gedigen klassereise.

Men på kva vis er ein roman som handlar om ein fundamentalistisk, fortvila og forvirra mann vakker? Det viktigaste for meg er språket. I teksta er det rom for arkaisk nynorsk, jærsk dialekt, dansk talemål, munnhell, bibelspråk, tatersongar og folkeviser, som til saman skapar ein syngjande og spennande heilskap. Det er eit nydeleg, andande, sprudlande språk, leikande og lett, brusande, susande, lokkande, trugande, omsynslaust. Garborg har eit ovstort ordtilfang og lydhermar bølgjer, vind, fuglar og menneskje, han skriv fram songen i kornaksa og draumen om frelsa, han gjev ord til lengt og tvil og vill fortviling, han gjev fargar til gråtonane i sludd og is og skodde, gjev grublingane eit skrikande andlet og trua ei sorg. 

Så er det innhaldet i desse orda. Mest av alt er Fred eit psykologisk portrett av ein mann som har alt anna enn fred. Han får aldri ro, vert aldri sett slik han ønskjer: av Gud. Han strider heile tida med seg sjølve og i seg sjølve, men også med andre. Sattan, som han heitar i boka, hengjer stadig over han Enok, trekkjer og lurer og ønskjer han ned til seg. Aller mest når han søv -. Enok ber, les, fastar, vaker, følgjer alle bod. Men det vert aldri nok. Han er ikkje god nok. Og ei slik aukande kjensle av mindreverd og ulukke er knusande, øydeleggjande. Enok tek til å tvile på alt.

Men det er ikkje berre Enok i teksta. Naturen er mest som ein hovudperson nummer to, heile tida samanbunden med Enok, der vêr og vind med kulde, regn og sol heile tida rår over livsvilkåra. Det kan få ein lesar til å spørje seg om kven eller kva som er Gud, himmelmakta me korkje ser eller høyrer, eller naturen? Kva lov skal me halda - naturlovane eller dei som vert skrive i stein? Til kva skal me lytta - til trea som ber frukt og jorda me kan hauste, eller ein guddom som seier at me skal faste, sjølv om me er svoltne? Naturen gjev Enok dei ytre rammene, Gud dei indre. Er det plass til båe? Teksta er slik forma og så god at mest lesaren tvilar med.

Fred er ein roman som rommar dei lettaste, mest euforiske kjenslene, men også dei mørkaste og mest intense. Med naturalismen som overbygning i teksta seier det seg sjølve at det kan hende ikkje kan gå bra, men slik som Enok ønskjer og vonar, slik ønskjer og vonar lesaren med. Og difor les me vidare, sjølv om det er vondt, sjølv om me gret, og sjølv om me skulle ønskje det umoglege: At me berre kunne stryke han Enok over hovudet og taka vekk det vonde. Fred er ei krevjande, nådelaus og kompromisslaus bok om ei vanskeleg brytingstid, ein streng religion, ein sårbar sjel og ein øydelagt familie, skrive av ein mann som framleis ber på skuldkjensle og sorg av di han vende den same sjela og den same familien ryggen.

mandag 15. juni 2020

Sommeren uten menn

Bildekilde: Bokklubben
Helt ut av det blå kommer Mias ektemann gjennom tretti år og erklærer at han ønsker ei pause. Ei pause fra samliv og liv, fra Mia og alt som de har bygd opp og verna om sammen. Mia forstår ikke. Hun forsøker å forstå, men hun klarer ikke å fatte hva som har skjedd. Hva har hun gjort? Så finner hun ut at det ikke er henne, men Boris. Han har rett og slett forelska seg i ei anna kvinne, en ung kvinnelig kollega. Og nå ønsker han å være med henne. Mia får et mentalt sammenbrudd av slik grad at hun legges inn. Etter hvert som sorgen og raseriet kommer litt på avstand, får hun mulighet til å hente seg inn igjen, puste, bli seg sjøl. Men hvem er hun egentlig, uten ektemannen Boris og deres felles liv?

Det er sommer, og Mia skrives ut. Hun bestemmer seg for å reise hjem til hjembyen sin, der hun vokste opp og der den aldrende mora fortsatt bor. Og det er nå vi kommer inn i fortellinga. Mia leier seg et hus, får seg en sommerjobb som lærer på et lyrikkurs, og går i gang med å rette opp livet. Livet, hennes liv, som er blitt aldeles skakkjørt på grunn av en annens manglende evne til å holde snabelen på plass i underbuksa. Mia er både bitter, sint og trist, men også galgenhumoristisk, fandenivoldsk og herlig krass. Hun, som allerede har vært gal, kan ikke komme lenger ned. Og hun skal ikke la seg knekke. 

Mia holder seg opptatt, hun leser, skriver og underviser. Hun er lyriker av yrke, er stadig tenkende og reflekterende - litteratur, kultur, filosofi. Men hun vender hele tida tilbake til Boris. Boris, som hun fortsatt elsker, sjøl om hun ikke kan forstå. De hadde jo et helt liv sammen! Hvordan kan han forlate det, dem, felles bolig, felles barn? Når hun tenker seg om, er det jo hun som hele tida har jobba for forholdet og hjemmet. Hun har ofra seg, hun har handla og laga mat og vaska og oppdratt, mens han har vært viktigper og jobba og slengt skittentøy over hele huset og fått være i ro. Hvordan våger han å gå fra henne? Og hvordan kunne forholdet deres komme så skeivt ut?

Sommeren går sin gang, og Mia blir en del av hjembyen igjen. Hun er ofte i dialog med Boris på e-post, men han blir en stadig mindre del av hverdagen hennes. Hun har elever å tenke på, unge jenter som vil skrive dikt. Hun har mora si, som er gammel og bekymra, og hun har naboene, de to små barna, den unge mora, og den aggressive faren. Mias liv er fullverdig, komplett og meningsfylt, helt uten Boris. Men det betyr ikke at hun ikke savner han. Og heller ikke at hun ønsker å leve uten.

Sommeren uten menn (2011, oversatt til norsk ved Bodil Engen (f. 1950) samme år) av Siri Hustvedt (f. 1955) er en enkel og tilgjengelig roman om et viktig og alt for vanlig tema. Hustvedt språkliggjør kvinnelige erfaringer på en fin måte, hun nedvurderer ikke, hun snakker opp, sier: Dette er viktig! Jeg opplever at Mia framstår som troverdig og sannsynlig både emosjonelt, psykisk og fysisk. Hun setter ord på vanskelighetene ved et samlivsbrudd, skildrer følelsen av urettferdighet, og den intense opplevelsen av sjokk, raseri og sorg og den påfølgende identitetskrisa. Det at hun er lyriker og stadig siterer, resiterer eller tenker på litteratur, gir romanen en helhetlig overbygning den ikke kunne klart seg uten. For boka er nokså tynn, utviklinga er liten og forutsigbar og bortsett fra Mia og ett anna hederlig unntak er det øvrige persongalleriet helt uten interessante personer. 

Jeg brukte litt tid på å komme inn i romanen, og likte den ikke særlig godt ved begynnelsen. Den var litt springende - sikkert for å reflektere Mias sinnsstilstand - og jeg opplevde at den var svært dramatisk: Å bli innlagt etter et samlivsbrudd? At livet rakner fullstendig på grunn av en mann? Jeg blei sittende å grunne på dette, og lurte på hvordan jeg ville takla noe lignende sjøl. Ville jeg blitt sint? Absolutt. Sjokkert? Sikkert! Trist? Utrøstelig i en periode, vil jeg tro. Men gal? Midlertidig sprø? Helt ute av meg, ute av stand til å ta vare på meg sjøl og barna? Det punktet butter det på. Men jeg fant ut at jeg gikk med på premisset for å kunne lese videre.

Og Mia vokste med meg etter hvert som jeg leste. Jeg likte henne - jeg liker henne virkelig. Hun er sympatisk, nærværende, varm, empatisk, rasjonell og klok. Det er uforståelig at hun blir bedratt og forlatt. Like fullt veit jo alle at slikt skjer. Over sommeren lærer hun seg til å leve uten Boris. Hun blir kjent med seg sjøl igjen og hun opplever at hun kan stole på seg sjøl: Hun er ikke gal. Hun er Mia, med hele seg. Kvinne, lyriker, mor, datter og venn. Og det er nok. Slik ytrer romanen et viktig budskap til alle kvinner: Vi er ikke avhengige av en mann eller et ekteskap for å eksistere. Vi kan leve, identifisere oss, realisere oss, mestre, erfare, oppleve og være lykkelige på egen hånd, eller ved hjelp av de vi sjøl velger å ha i livet. Aksept fra andre, respekt og kjærlighet er viktig. Men egenaksept, sjølrespekt og egenkjærlighet er vesentlig.

Sommeren uten menn er ingen djup affære da alt ligger opp i dagen, og teksten krever svært lite av leseren. Men den kan kanskje være ei trøst for ei kvinne som står i eller nylig har gått igjennom et samlivsbrudd sjøl. For boka gir håp, og den åpne slutten gjør at leseren sjøl kan avgjøre hva det håpes på. Romanen vil være fin sommerlektyre for mange lesere, men er slettes ingen favoritt hos meg. Likevel er jeg glad boka fins, for jeg tror den kan nå ut til mange som i ei pressa stund trenger et slikt perspektiv på tilværelsen.

Bildekilde: Aschehoug
Til slutt en kritikk av Bokklubbens forside (se bilde over), som viser ei stupende, blond dame i gul badedrakt: Her går tankene fort mot gamle dagers pin-up-modeller, eller boksen med salte pastiller fra barndommen, noe som virkelig ikke tangerer innholdet. I tillegg stuper kvinna, hun foretar altså en nedadgående bevegelse. Hun smiler, men er helt flat i fjes og uttrykk. På den originale norske forsida, som er utgitt på Aschehoug (se bilde til venstre), ser vi ei mørkhåra kvinne i hvit kjole som kaster seg ut fra noe, hun hopper kanskje, hendene hennes er strukket over hodet, hun smiler av lykke, som om hun skal til å fly, hun er fri. Jeg skjemmes over redaksjonen i Bokklubben som har misforstått boka og Hustvedts prosjekt: Hustvedt legger aldri skjul på at Mia er feminist. Å skulle nedvurdere dette til "stupedama" er rett og slett pinlig.

lørdag 13. juni 2020

Bokhyllelesing 2020 - deloppsummering

Det er så lett å sitte i godstolen i disse mørke kveldene seint i desember og begynnelsen av januar og se for seg det kommende leseåret. Det er leikende lett å gå på leit i ulesthyllene etter bøker du mer enn gjerne ville, burde eller skulle ha lest, kanskje til og med for lenge sida. Det er så enkelt å se for seg all den lesetida og alle de ferdigleste bøkene! Ambisjoner er gratis, så hvorfor ikke? Så vi melder oss på, lager lister og planer og gjør alt klart for et heidundranes leseår.

Så kommer Livet og Hverdagen. Det kan være hektisk på jobb eller utfordringer i familien, sjukdom, flytting, samlivsbrudd, eller treningsglede, forelskelse og en ny livsfase. Det er leselyst som svinger og lesehumør som kommer og går. Noen ganger er det virkelig ikke samstemthet mellom bok og leser, og alt blir bare feil. Eller det kan være slik at den boka som du har gleda deg til å lese, viser seg å være noe helt anna. Kan hende setter skuffelsen seg i kroppen, til og med, og gjør deg ørelitegrann bitter. Du skuler på bøkene, motvillig. Kanskje du blir sittende litt lenger foran skjermen, slik at lesetida blir borte. Du går tur. Jobber. Skravler. Tenker. Sovner.

Og da kommer vi hit. Til leseutfordringer der det nesten ikke leses - meg sjøl i aller høyeste grad inkludert. For her har virkelig Livet tatt overhånd og kjørt leseprosjekt etter leseprosjekt i grøfta. Nå er jeg så langt bakpå at jeg ikke er sikker på om jeg klarer å ta det igjen i løpet av året. Men jeg skal i alle fall forsøke! Og slik ligger dere andre an også:


FØRSTE RUNDE - JANUAR
- Les ei bok med grønt omslag

Påmeldte:
Monika skal lese 13 Ways of Looking at a Fat Girl av Mona Awad
Åslaug skal lese Innocentia Park av Ingvar Ambjørnsen
Anita skal lese Himmelblomsttreet av Gert Nygårdshaug
Silje skal lese Hardanger av Marit Eikemo
Hedda skal lese Zenos bekjennelser av Italo Svevo
Marianne Augusta skal lese Women in Clothes av Sheila Heti m.fl.
Berit skal lese Krigen på 200 sider av Frank Aarebrot
Torill E skal lese Dei sju dørene av Agnes Ravatn

Sånn gikk det:
Monika leste 13 Ways of Looking at a Fat Girl av Mona Awad
Åslaug leste Innocentia Park av Ingvar Ambjørnsen
Anita leste Jeg er ikke dum av Bård Torgersen
Hedda leste Katt savna av Camilla Otterlei
Marianne Augusta leste Women in Clothes av Sheila Heti m.fl.
Berit leste Krigen på 200 sider av Frank Aarebrot

ANDRE RUNDE - FEBRUAR
- Les ei bok som blei skrevet eller utgitt mellom 1850-1950

Påmeldte:
Monika skal lese House of Mirth av Edith Wharton
Åslaug skal lese Den alvorlige leken av Hjalmar Söderberg
Anita skal lese Mennesket og maktene av Olav Duun
Silje skal lese
Hedda skal lese Storegut av Aasmund Olavsson Vinje
Marianne Augusta skal lese Salamanderkrigen av Karl Capek
Berit skal lese
Torill E skal lese Medmenneske av Olav Duun

Sånn gikk det:
Marianne Augusta leste Salamanderkrigen av Karl Capek
Hedda leste Storegut av Aasmund Olavsson Vinje
Åslaug leste Den alvorlige leken av Hjalmar Söderberg

TREDJE RUNDE - MARS
- Les ei bok med en veldig kort tittel

Påmeldte:
Monika skal lese Junky av William S. Burroughs
Åslaug skal lese Heimat av Nora Krug
Anita skal lese Uro av Jesper Stein eller De av Helle Helle
Silje skal lese
Hedda skal lese Fred av Arne Garborg
Marianne Augusta skal lese Less av Andrew Sean Greer
Berit skal lese Berge av Jan Kjærstad
Torill E skal lese Krigslys av Michael Ondaatje

Sånn gikk det:
Åslaug leste Heimat av Nora Krug
Anita leste Klør av Ida Frisch

FJERDE RUNDE - APRIL
- Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nordisk råds litteraturpris

Påmeldte:
Monika skal lese Profetene i Evighetsfjorden av Kim Leine
Åslaug skal lese noe av Sofi Oksanen
Anita skal lese Darling River av S. Stridsberg eller Profetene i evighetsfjorden av K. Leine
Silje skal lese
Hedda skal lese De fortapte spillemenn av William Heinesen
Marianne Augusta skal lese
Berit skal lese Avgrunnen av Kim Leine
Torill E skal lese Händelser vid vatten av Kerstin Ekman

Sånn gikk det:
Anita leste Darling River av Sara Stridsberg

FEMTE RUNDE - MAI
- Les ei bok som opprinnelig er skrevet på russisk

Påmeldte:
Monika skal lese The Brothers Karamazov av Fjodor Dostojevskij
Åslaug skal lese Anna Karenina av Leo Tolstoj
Anita skal lese Forbrytelse og straff 1 av Fjodor Dostojevskij
Silje skal lese
Hedda skal lese Idioten av Fjodor Dostojevskij
Marianne Augusta skal lese
Berit skal lese

Sånn gikk det:
?

SJETTE & SJUENDE RUNDE - JUNI & JULI
- Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese

Påmeldte:
Monika skal lese A Suitable Boy av Vikram Seth
Åslaug skal lese Jomsviking. Vinland av Bjørn Andreas Bull-Hansen
Anita skal lese Det syvende barnet av Valeur eller Max, Mischa og Tetoffensiven av Harstad
Silje skal lese
Hedda skal lese
Marianne Augusta skal lese
Berit skal lese Den lange hvite skyens land av Sarah Lark

Sånn gikk det:
Åslaug leste Kniv av Jo Nesbø

***

Er det noe eller noen jeg mangler i oversikta, si gjerne ifra!
Videre ut året skal vi konsentrere oss om
  • tjukke bøker i juni og juli
  • historiske romaner i august
  • ei bok i en sjanger du vanligvis ikke leser i september
  • ei dikt- eller novellesamling i oktober
  • ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur i november
  • ei julebok i desember

Lykke til videre med lesinga!