torsdag 18. august 2022

Kort & godt: Frida og jakten på nesehårene

Bildekilde: Bokelskere

Det er ikke alt en leser som fortjener nærmere ettertanke og skriftlig bearbeiding. Men jeg velger å ta med alt her, også det jeg ikke liker. Som denne utgivelsen, som jeg leste en gang i løpet av fjoråret: Frida og jakten på nesehårene (2020) av Frode Øverli (f. 1968). 

Frode Øverli er godt kjent som tegneserieskaper, og det er Pondus som er hans mest kjente serie. Denne utgivelsen springer ut fra det samme universet, da hovedpersonen Frida, tidligere kjent som Sneipen, er dattera til Pondus og kona Beate. Også familiehunden Bjarne, av ukjent rase, er en figur i boka, som forøvrig er Øverlis første tegneserieutgivelse for barn. At denne tynne ideen er blitt bok, forstår jeg godt, rett og slett fordi Øverlis navn selger. Og det er klart at pappaer med en forkjærlighet for Pondus mer enn gjerne kjøper denne til barna sine og tenker at det er bra saker. Men de bør helt ærlig kjøpe noe annet.

Helt kort handler denne boka om Frida, som må ut på et nokså uvanlig oppdrag. De som har fulgt Pondus lenge, veit at Frida har hyppige monsterbesøk på rommet om kvelden, og at hun hamler opp med disse monstrene på oppfinnsomme og snedige måter. Hun lar seg ikke vippe av pinnen, av og til leer hun knapt et øyelokk, sjøl om monstrene både ser grufulle ut, lukter død og sier usedvanlig snåle ting. Men ikke alle monstre er slemme - Frida blir faktisk venn med flere. Derfor er det naturlig for monstrene i Mellomland å søke til Frida når de trenger hjelp. Frida kommer, sammen med Bjarne, og de gyver løs på ei nokså umulig oppgave: Å få tak i nesehår fra Einaugetrollet i Rallarheim, slik at årstidsharpa kan få en ny streng, spilles på og skape noe annet enn vinter i Mellomland. Boka har forutsetninger for å bli virkelig bra, der den henter elementer fra både eventyr og annen litteratur, men stort sett fungerer det bare sånn halvveis.

Streken er som den pleier, og det er mye humor i oppslagene. Detaljene på monstrene, hatten som Frida har på seg, beina til Bjarne og så videre. Men jeg blei litt skuffa over at det ikke var noe nytt i bildene - nå er vi tross alt i Fridas verden. Hvor er hennes preg? Alle lydmalende ord har jeg sansen for, og her er Øverli like kreativ som i andre serier. Replikkene er så som så. Det som er slagkraftig og artig for voksne, er ikke fullt så stilig for barn. Og den andre veien - det er mye som er svært barnslig, og som det ikke er så mye poeng i. Ikke alle barn lar seg sjarmere og underholde av promp og fjert og raping. Men ordspillene er på plass, gode som dårlige, og i navn og stedsnavn utviser Øverli som vanlig fantasi og sans for harselas. Men dette appellerer også mest til en voksen leser. Det er mye gjenbruk i boka, slik at en leser som ikke kjenner Pondus fra før, kanskje har noen ubesvarte spørsmål. I tillegg er det brudd mellom språk og stil når Øverli velger å holde på det som i mine ører er jålete bergensk (riksmål), framfor et mer radikalt bokmål, som ville kledd både figurene og historia bedre.

Min største innvending er egentlig at jeg så veldig gjerne skulle ønske at dette var bedre. Jeg unner Øverli å skrive og skape godt for barn, og jeg unner barn å lese det som er godt. Med mer tid, ei bedre historie, mer snert i og mer tilpassa replikker, samt en tydeligere redaktør som tør å ta historia i ei bestemt retning, hadde nok et eventyr med Frida hatt stor sjanse for å bli skikkelig bra. Nå blir den bare lest og glemt, og er slettes ikke noe som bør trekkes fram. Dessverre. Men jeg håper Øverli forsøker seg igjen - kanskje med ei fortelling om Påsan? Og kanskje han da tør å tilføre noe nytt i streken eller et annerledes tankesett, slik at vi kan oppleve litt fornyelse og endring? Det hadde vært veldig stilig.

søndag 7. august 2022

Berserk

Bilete: Gyldendal
Det finst mange rare utgjevingar her i landet. Bøker som spenner over fleire sjangrar, som er både dokumentar og roman, biografi og fiksjon, ei bok om handverk med forteljingar, eller for barn og vaksne på same tid. Bøker som skapar problem for alle bibliotekarar som sit med kat og klass og andre menneske med ei sterk forståing for - og trong til - orden og system. Og det finst kuriosa som til dømes denne utgjevinga - ein oppdikta, nynorsk saga i teikneserieformat. Eg hadde aldri trudd eg skulle kome over ei slik bok, endå mindre lesa ho. 

Fyrste bok, Soga om Olav Sleggja, kom i 2009. Boka er teikna og fortalt av Øystein Runde (f. 1979) og vart gitt ut av Samlaget. Det var ei heilt eineståande bok, med si unike kombinasjon av tekstleg sagastil og svart-kvite illustrasjonar. Og plutseleg såg eg at det kom ein oppfølgjar i 2018, kalla Berserk. Og då måtte eg sjølvsagt lese den med, sjølv om forfattaren har bytt både forlag og format, noko som er frustrerande for ein fagidiot med spesialtilpassa bokhyller på biblioteket heime. Den fyrste boka er for høg, den andre er ikkje...

Eg las om Olav Sleggja for fyrste gong under koronanedstenginga i mars og april i 2020. Då har Sleggja eit ukjend opphav, ein tragisk lagnad, og ein nært sagt umogleg oppgåve framom seg: Han skal drepa Råg, bror til kongen (Olav Tryggvason, 963-1000), og dinest kome frå det utan å verte hemna, det vil seie drepen av kongen sjølv. Kan ein kome frå slikt med livet i behald? Om nokon kan, er det Olav Sleggja. Men mot slutten av boka var det ikkje innlysande at Sleggja ville leva. Difor vart det ei overrasking å sjå ein oppfølgjar der Sleggja no er ein kjend skikkelse som eig sin eigen lagnad. 

Av di dette er bok nummer to, var eg allereie budd på kva som kom. Det gjorde difor ikkje fullt så sterkt inntrykk å lesa om Sleggja denne gongen, men boka er like fullt ein frisk pust inn i bokmarknaden. Ho skil seg lett frå strikkebøker og navlebeskuande mellomromanar. Framsida er i same stil som sist og sender tydelege signal om at dette ikkje er ei teikneserie for deg som får hjarteklapp og pusteproblem under landskampar i lagsport, eller deg som vandrar kvilelaust rundt i stova under sendingane i sjakk-VM på radio. Her må ein tola eksplisitte scenar og stor brutalitet utan å gøyme seg bak pynteputer og potteplantar.

Olav Sleggja sitt liv inntil denne boka tek til, vert oppsummert på baksida: Han var træl. Så vart han bonde. Så vart han snikmordar for kongen. Og dinest vert han kongen sin verste fiende. Og etter ein nærkamp av dei sjeldne - med tytande innvolar og eit hylande spedbarn - sluttar boka brått. Her byrjar Runde nett der me slapp, hausten år 1000, med tytande innvolar og eit hylande spedbarn. Olav Sleggja opnar med følgjande replikk, medan han stappar inn tarmane sine: Denne dagen vert lang. Eller kort.

Og slik ber det vidare, Olav Sleggja som snakkar med spedbarnet han har med seg, der dei går mot staden Olav vart fødd. Der finst eit skrin som kan redde livet til Olav. Dei går gjennom eit landskap der tre ulike berserkargjengar herjar, der folk er redde og der det hengjer delar av daude kroppar i skogen. Olav snakkar, spedbarnet gurglar, stadig nærare heimstaden og skrinet. I den tidlegare heimen til Olav treffer dei Ossur, Bera og etter kvart Ljufa, som hjelper dei vidare. Men diverre finst det berserkar som Tjalve Bårdsson, som gjer livet surt for fleire. Og Sleggja tek opp kampen i kjend stil.

Teikneserien er gjennomarbeidd og solid forankra i historie og mytar, heiden tru og norrøn æreskodeks. Attmed er det blanda inn nyare dikt også i denne boka. Det fungerar særs godt. Runde nyttar riktige omgrep, no som sist, og har ei fyldig kjeldeliste bak i boka for den som vil læra eller lesa meir. Slik er også denne boka mogleg å nytte som ein del av ei innføring i vikingtida for ungdommar. Heile tida er det knappe replikkar med mykje svart humor, som minner om sagastilen ein finn i den norrøne mellomalderlitteraturen. Teikningane har stor variasjon, frå tett på med mykje detaljar, omriss av Sleggja sett frå avstand, bilete som nesten berre er svarte, nærbilete av andlet og augene, det er så mange ulike måtar Runde teiknar auge på. Eg vil tru boka er ei studie verdt for dei som likar å teikne med, her er det mykje å verte påvirka av. Men boka kan også berre nyttast - og nytast - som det ho er: ei hardtslåande og brutal forteljing som kombinerar underhaldning og eksistensielle spørsmål. 

mandag 25. juli 2022

Drapet på Margaret Thatcher

Bildekilde: Press

En forfatter jeg virkelig har fått sansen for de siste åra, er britiske Hilary Mantel (f. 1952). Hun har, gjennom sin mektige trilogi om Thomas Cromwell (1485-1540) og alt som rører seg av maktspill og intrigemakeri ved Henrik VIIIs (1491-1547) hoff, vist seg som en svært dyktig forfatter, både når det kommer til historiske detaljer og psykologiske skildringer. Første bok, Ulvetid (2009), var så intens at jeg ved endt lesing nesten trodde at jeg var Thomas Cromwell - så levende blei han. Men så tok det tid før neste bok, Falkejakt (2012), kom. Og i og med at helheten tidlig blei lansert som en trilogi, venta jeg i mange lange år på siste og avsluttende bok, Speilet og lyset, som endelig kom i 2020. I mellomtida kom jeg over denne novellesamlinga av Mantel, og i påvente av resten av trilogien, ga jeg tekstene en sjanse.

I novellesamlinga Drapet på Margaret Thatcher og andre historier, som utkom både på norsk og på engelsk i 2014, viser Mantel en helt annen side av seg sjøl. Her går hun bort fra den historiske, ordrike og detaljrike formen hun har funnet fram til i og blitt så god på. Her skal det være knapt og presist, med strenge krav til form og innhold. Og det er dessverre ikke alltid at hun lykkes, men til gjengjeld er noen av tekstene svært gode.

Det er ti noveller i boka, og de er av nokså jevn lengde, med unntak av "Vinterferie", som kun er på sju sider. Øvrige tekster er på tjue til tretti sider hver. Umiddelbart etter lesing vil jeg si at tekstene skiller seg litt fra andre noveller og novellesamlinger jeg har lest. Noveller er ofte lette å lese, og lar en observant leser sitte igjen med litt av hvert å gruble på. Her opplevde jeg at det var en del motstand underveis i tekstene, men kanskje ikke så mye å tenke på etterpå. I tillegg var novellene springende i tid og rom, slik at det var få fellesnevnere i samlinga. Det gjorde at noen av tekstene tok tid å komme inn i og forstå. Som leser har jeg et behov for å vite hvem jeg leser om og hvor vi befinner oss nokså tidlig, særlig når det gjelder korte tekster. Her blei jeg dessverre litt forvirra innimellom.

Vi befinner oss i vår nære fortid - de fleste tekstene er lagt tretti til førti år tilbake i tid, til Thatchers (1925-2013) tid. Ei tid som er velkjent for den britiske leser og for middelaldrende lesere verden over, men som er noe mer fremmed for ei som kun var noen år gammel da Thatcher overlot roret til John Major (f.1943) i 1990. Tekstene finner sted både i England og i utlandet, inspirert at Mantels egne erfaringer. Sammen med ektemannen sin tilbragte hun først fire år i Botswana, deretter fire år i Saudi-Arabia i løpet av 1970- og 1980-tallet. Dette gir tekstene, gjennom fokaliseringsinstansen, et preg av å kikke inn i andre og fremmede kulturer. Det er svært interessant lesning. 

Flere av novellene skildrer en hovedperson som befinner seg i et avgrensa område: i en leilighet, i en bil, på et advokatkontor. Og deres hverdagsrutiner blir brutt når en fremmed brått forstyrrer, og i flere tilfeller faktisk invaderer hovedpersonens sfære reint fysisk. Mantel er god på disse stemningsskiftene - fra det nære, rolige og hverdagslige til det truende og ubehagelige, men samtidig spennende. Andre hovedpersoner har en agenda teksten igjennom, som å finne en avdød far eller holde et foredrag. I en tekst skildres det hvordan ei ung jente sulter seg til døde.

Tekstene behandler viktige temaer, som kvinners posisjon i samfunnet, spiseforstyrrelser, et planlagt drap, politikk, makt og relasjoner mellom mennesker. Men flere av dem heller litt for mye mot det dagligdagse, og er vanskelige å huske i etterkant. De jeg husker, er de tekstene som vekker avsky. Den ene er åpningsteksten "Beklager å forstyrre", der den kvinnelige hovedpersonen ikke blir kvitt en plagsom besøkende. Året er 1983, hun og mannen bor i Saudi-Arabia. Hun er svært isolert og ganske ensom, og en dag kommer det en mann som vil låne telefonen. Hun er høflig, han er pågående, og det er som om handlingsrommet hennes blir trangere og trangere etter hvert som han biter seg fast i livet hennes. Endelig forstår hun at han vil gifte seg med henne, men det er ikke det hun vil. Men det betyr ingenting for han, for hun er ei kvinne og hun er i hans øyne uten reell verdi. Det er en nokså enkel og direkte tekst som virkelig får fram kulturforskjellene og kvinnas stilling i den vestlige verden og i den østlige.  

"Vinterferie" er samlingas mest vellykka novelle, og samtidig den ekleste. Den handler om et ektepar som reiser på vinterferie. De kommer seint fram fordi flyet er forsinka, og den ventende drosjesjåføren må kjøre langt i mørket for at de skal komme til hotellet. I bilen skildres forskjellene mellom hun og han, og det er noe der, noe litt ubestemmelig, som gir oss et inntrykk av at ikke alt er som det skal være. Hver for seg tar de innover seg landskapet de ser fra bilen, helt til et dunk gjør at sjåføren må bråbremse. Han sier at de har truffet et kje, som han pakker inn i et teppe og legger i bagasjerommet før han kjører videre. I baksetet er det som før. Men i siste setning snus alt sammen, og da er en nødt til å lese novella på nytt. Strukturen er enkel og Mantel følger formkravene som tillegges sjangeren. Novella er tilgjengelig og lett å forstå, slik at den gjerne kan brukes i undervisning. I tillegg reiser den noen viktige spørsmål i kraft av sluttsetninga, der leseren blir nødt til å reflektere rundt hva en sjøl ville gjort i en lignende situasjon. 

Hilary Mantel er fortsatt en forfatter jeg har sansen for, men etter å ha lest Drapet på Margaret Thatcher og andre historier veit jeg at jeg foretrekker de historiske romanene hennes. Det er noe med det store persongalleriet, de dramatiske scenene, en følelse av at sceneteppet går opp, de storslagne hendelsene skildra med Cromwells ytre stoiske ro og indre tvil, den tørre humoren og de beske kommentarene som får meg til å fryde meg. Nei, jeg tror jeg må lese Ulvetid på nytt før jeg gir meg i kast med Falkejakt og deretter Speilet og lyset. Det høres ut som fin vinterlesing når livet endelig roer seg en smule.

Både trilogien og novellesamlinga er solid oversatt av Hege Mehren (f. 1961) og gitt ut på norsk av Forlaget Press.

lørdag 12. mars 2022

Kort & godt: Livet og korleis leve det

Bilete: Det Norske Samlaget
Livet og korleis leve det. Ei handbok for vaksne av Anne Gunn Halvorsen (f. 1984) er ei tilgjengeleg og brukbar sjølvhjelpsbok. Den er ikkje ei slik bok eg plar å lesa, men plutseleg var no boka i handa mi saman med fleire andre, dinest i posen på veg heim frå bokhandelen - det var den dagen eg kjøpte femten bøker på impuls, slik hender frå tid til anna - så i hylla med resten av bøkene eg enno ikkje har lese. Og i fjor las eg ho, men eg har ikkje hatt tid til å skrive om ho før no.

Anne Gunn Halvorsen, som er journalist, forfattar, kommentator og meldar, tek utgangspunkt i eige liv og eigne vanar i skrivinga av denne boka. Ho undrar seg over korleis ho plutseleg har eit "heilt ordinært vaksenliv" med to barn, gjeld og ansvar. Og ho skjøner at ho har nytta alt for mykje tid på å googla alt frå fødslar til kjendisar, framfor å leva, og vera til stades i eige liv. Kvifor? Den brå erkjenninga får ho til å stansa opp og taka eit skritt attende. Er det slik ho vil leve, med nesa i telefonen eller dataskjermen, besett av nokre heilt uviktige nyhende om folk ho ikkje kjenner? Korleis skal ein leve? Korleis lever andre? Ja, korleis leve livet? Som om det er en fasit, tenkjer eg.

Halvorsen nytta eitt år til å forske på nett dette, og til å skrive om utviklinga av prosjektet og det ho avdekkja. Boka hennar har fem delar: Kjærleik (og korleis leve saman), Tid (og korleis bruke henne), Pengar (og om du bør bruke dei), Mat (og korleis ete utan å ta livet av deg sjølv eller andre) og Død (og korleis overleve). Til kvar del har ho intervjua ulike folk som har ulike løysingar på problem knytt til deltitlane. Det er interessant å lesa kor annleis folk løyser utfordringane, og kor nøgde dei er med sine eigne løysingar. Men revolusjonerande lesnad er det ikkje. Me veit jo at folk lever på mange måtar. 

I tillegg til å nytte eige liv, refleksjon og dybdeintervju, brukar Halvorsen også statistikk, forsking, historie, kurs og konferansar for å kaste lys over ulike perspektiv og døme, og ho gjer greie for allmenne tendensar i samfunnet. Eg er einig i mykje av det ho syner fram og konkluderar med - for det er langt på vei berre sunn fornuft. Og teksten flyt godt og er lett å lesa, sjølv om den har eit smånevrotisk og journalistisk preg. Eg kjenner meg att i mykje, til dømes det kaotiske tilværet med små born, men ikkje alt. Det vert mest litt tilgjord, og eg tenkjer, er folk slik? 

På baksida av boka står det at boka "kan gjere deg klokare - og få deg til å senke skuldrene, litt". Eg vil tru det er tilfelle for mange hipstarar i travle og bråkete bykjernar, folk som ikkje har tid til å helse på nokon i heisen, som tekstar medan dei går, som om det sparar tid, og som er så oppslukte av seg sjølve og sin eigen suksess at dei gløymer alle som eksisterar utanfor desse slitsame egoboblene. Men vil dei i det heile ta seg tid til å lesa denne boka? Eg tvilar. For oss andre, som bur på mindre stader, der tempoet ikkje er så hektisk og mødesamt, der du er på hels med alle i heisen og til og med ynskjer dei ein god dag når du går ut, der du ikkje tekstar medan du går, av di du går saman med nokon andre, og der du ikkje får lange tida til å meske deg i eigen suksess før du vert satt på plass av ein vrikjeft av ein nabo, der, der kor eg bur, der hjelper ikkje denne boka det spøtt. For me har allereie tatt nokre val, som inneber at me ikkje sit og les om treningstights eller Leah Isadora Behn til ein kvar tid, for å nytte døme frå boka. Me er allereie til stades i eigne liv, og det har me alltid vore.

Like fullt trur eg boka er fin for dei som strevar og kavar, og kan hende vil den hjelpe dei med å lande litt i seg sjølv, i at det er greitt å ikkje få til alt, at det er mogleg å ikkje ta same avgjerd som familie og vener, og at det er lov å leve slik ein vil. Og det er det viktig å hugse på. 

mandag 6. desember 2021

Kort & godt: Hunden

Bildekilde: Bokelskere
Det var vinter da jeg leste Hunden (1986, på norsk i 2016) av den svenske forfatteren Kerstin Ekman (f. 1933). Og nå er det vinter igjen. På sett og vis passer det veldig godt, for det er nemlig mange vinterskildringer i boka. Det gjenspeiles både på forsida, som er et vinterlandskap, og i åpninga.

(…) Om vinteren får granene vide kjoler. Snøen når så høyt at den fletter seg inn i den nederste kransen av grener. Når stormen feier den sammen, blir det huler og hi under granene. En rev kan søke ly der på dagtid, vernet mot blåst og farer. Orrhønene ligger under granenes kjoler, men aldri under samme rot som reven. Han krøller seg sammen der inne og venter på natten. På månelyset og skaren venter han. (…)

Og inn i dette ugjestmilde, iskalde og krevende landskapet, kommer en liten hund. En hundevalp. Som ved en tilfeldighet, et instinkt kanskje, eller en trang, løp av sted. Bare for å plutselig befinne seg helt aleine og være så fullstendig overgitt de brutale livsvilkåra ute i skogen. Med skaresnø som skjærer seg nådeløst inn i mjuke poter. Med is og snø på alle flater, og ikke noe vann som kan drikkes. Med fullstendig fastfrosset bakke som ikke gir noe varme, bare kulde. Uten mat. Med rovdyr luskende rundt, fremmede lyder, fremmede lukter. Og månens iskalde sølvglans som eneste lyskilde. Under granenes vide kjoler må han gjemme seg.

Kan noen overleve i et slik landskap? Kan en liten hundevalp klare seg? Ekman skildrer hundens kamp, mot seg sjøl, mot sulten, mot naturen, mot andre dyr, og hvordan den må overkomme den ene utfordringa verre enn den andre, helt uten å ha forutsetninger for å klare disse utfordringene. Kun instinkter, kun små, pipende lyder. En liten, uskyldig hund som var tiltenkt et helt annet liv der hjemme, på det varme kjøkkenet. Ekman er tett på hunden, som hun helt konsekvent skildrer i tredjeperson, men like fullt lar seg gli inn i som om han var en vanlig romanperson. Hun skildrer redselen hans, minnene om et hjem, at han ikke liker søle som klistrer seg fast i pelsen, hvordan han kaster opp av sult, hvordan lukter stikker i den følsomme nesa, hvor vondt det er å gå på de blodige og såre potene.

Og det som gjør denne lille romanen så flott, kan oppsummeres i to hovedpunkter. Gjennom å skildre hunden så levende, gå så nært og gjøre han menneskelig, blir det vanskelig å la være å lese «menneske» framfor «hund». «Han» like gjerne kan være en menneskelig han, en gutt. Her er naturligvis tolkningsmulighetene mange, men det er lett å leve seg inn i hundens sted. En kan sammenligne hundens liv med et menneskeliv, eller med den krevende og nødvendige frigjøringsprosessen barna har når de blir voksne og flytter hjemmefra. Det er mye som er vondt, men det vonde er også en del av livet. Videre menneskeliggjør Ekman dyret og bygger ned skillene mellom mennesker og dyr, kultur og natur, og gir en følsom leser mye å reflektere over.   

Samspillet mellom hund og menneske er det andre hovedpunktet. Hunden i boka kommer fra et godt hjem, og har slik gode forutsetninger. Men tilfeldighetene vil noe annet, og naturen gir hunden dens nye premisser. Fra å ha vært vant til mennesker, må hunden lære seg til å være uten. Fra å kue naturlige instinkter i menneskelige omgivelser, som for eksempel bjeffing, biting og hopping, må hunden lære seg til å stole på de instinktene den har for å skulle klare å overleve. Så møter den mennesker igjen. Og hvordan det går, er helt opp til hvordan menneskene møter denne vesle, sårbare valpen, som nå er en vaktsom, skeptisk og redd hund. Disse møtene er utrolig rørende skildra, og Ekman får så godt fram hvordan tillit og respekt er nødt til å ligge som grunnpilarer i enhver relasjon. Igjen er det vanskelig å ikke trekke paralleller til hvordan vi mennesker behandler hverandre, og hvor raske vi er til å dømme, uansett om det gjelder mennesker vi ikke kjenner, mennesker fra andre land eller flyktninger. Her er det mye lærdom å hente i hvordan Ekman skildrer at mennesket nærmer seg hunden på nytt. Og igjen på det menneskelige planet; det er naturligvis de mest sårbare av oss, de som har vært utsatt for for eksempel vold eller omsorgssvikt, som det vil ta lengst tid å få tillit fra og komme nær. De er som skada dyr.

Samtidig kan en ikke komme unna at Ekman sier klart og tydelig ifra om hvordan vi bør behandle dyr, og at vi bør ha en respekt for det iboende hos dyrene. De er tross alt dyr og natur, ikke mennesker og kultur. Men når vi lærer oss å eksistere sammen og stiller oss inn på hverandre, kan begge parter få så uendelig mye ut av det. Hunden av Kerstin Ekman er ei nydelig lita bok som passer godt for romanleseren, for dyreelskeren og for alle som trenger ei sår og vakker vinterbok. Stemningsfullt oversatt av Elin Brodin (f. 1963).