torsdag 26. mars 2020

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker
Her hos oss har vi, som de fleste andre, ei kaotisk blanding av hjemmebarnehage, hjemmeskole og hjemmekontor om dagen. Men samtidig er det ei gavepakke til familien vår: Vi får mye mer tid sammen. Vi voksne får større innsikt i barnas skolearbeid, kan legge grunnlaget for nye arbeidsvaner og lære mye nytt. Sammen med barnehagebarna kan vi skape fine dager med ei god blanding av turer ute, prosjekter i hagen og aktiviteter inne. Og naturligvis er det rom for mye leik også!

Dette er ikke dagene for de arbeidsoppgavene som krever mye konsentrasjon og fokus. Her er det e-postkorrespondanse mens minsten absolutt skal sitte på fanget, fagmøter på Skype mens barna lager kjøkkenorkester, konflikhåndteringskurs mens de to eldste skriker og vræler, podkastlytting i middagslaginga og en plutselig jobbtelefon midt i legginga. Men sjøl med kaos blir ting gjort. Det tar bare litt lenger tid, og jeg må, som arbeidstaker, og vi må, som familie, være ganske dynamiske. For mammaen i meg kommer jo først så lenge jeg har hjemmekontor, vel, hjemme. Og om barna ikke får gjort det de skal, får ikke vi det heller.

Men uansett hvordan det løses, alle disse små og store tinga som dukker opp i løpet av dagen, er det ekstra godt å lese når det endelig er kveld. Alt det vi holder på med ute blant folk og sammen med andre, skal vi jo ikke holde på med. Så, da er vi inne. For min del har det faktisk resultert i mer lesetid. Og det er sikkert ikke bare jeg som får tatt et skikkelig røsk i bokhylla. Her er noe av det jeg leser:

  • Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
  • Et velsignet barn av Linn Ullmann
  • Plastpinner juger ikke av Lise Knudsen
  • Anton og andre uhell av Gudrun Skretting

Et fint knippe med bra damer, altså!
Hva leser du akkurat nå?

tirsdag 24. mars 2020

Elizabeth er borte

Bildekilde: Bokelskere
Jeg var med på bokbingo i vinter, noe som resulterte i et fullstappa bingoark med fem ganger fem ruter med leste titler. Hurra! Og attpåtil var det moro! Noen av disse titlene gikk unna som bare rakkern, og det var lett å plassere bøkene i ulike kategorier, som for eksempel sakprosa, ei barne- eller ungdomsbok, bok på under 200 sider, en klassiker, ei bok anbefalt av en venn og så videre. Andre kategorier var det verre med. For eksempel krim - jeg leser jo ikke så mye krim, men hadde heldigvis et par titler på lur. Eller en oppvekstroman - her må en jo kjenne nøye nok til boka til å vite at den er nettopp en oppvekstroman. Etter å ha plundra mye fram og tilbake fant jeg et par alternativer der også, heldigvis.

Atter andre kategorier var enda verre, som "les ei bok om demens". Her var jeg helt blank i flere uker, jeg fant ikke ei eneste bok i ulesthyllene mine som handla om demens. Og tida på lesebingoen holdt på å gå ut. Ikke kom jeg på noen titler på egenhånd heller, og hadde ikke veldig lyst til å ta for meg ei fagbok om sjukdommen. Jeg måtte derfor til slutt krype til korset og låne på biblioteket. Det har jeg egentlig ikke noe i mot - biblioteket er jo fantastisk! Men jeg får et sterkt forhold til boka jeg leser, og ønsker derfor å beholde den fysiske boka i min egen bokhylle her på arbeidsrommet. Ikke sånn å forstå at jeg rapper bibliotekbøker, for det gjør jeg ikke - men det er blant anna derfor jeg foretrekker å eie. Så stod jeg der, på biblioteket altså, og fikk mange gode tips, og endte opp med ei bok som heter Elizabeth er borte.

Det er Maud som er hovedpersonen i boka. Hun er ei eldre dame, og ved bokas begynnelse bor hun i sitt eget hus, der hun har bodd sia hun gifta seg med Patrick. Men nå er Patrick død, barna deres er godt voksne og har flytta ut for lengst og alt er annerledes. Maud har lapper over hele huset, i lommene og i veska, og på kjøkkenet henger det et digert ark der det står at hun ikke skal lage mat. Hun gjør det litt, likevel, sånn helt i smug. Og hun lager te. Mange kopper med te, som blir stående på de underligste steder rundt over hele huset. I gangen for eksempel. Men disse tekoppene bekymrer henne ikke noe særlig. Det som er ille, er at bestevenninna hennes, Elizabeth, er borte.

Maud veit godt hvordan hun skal komme seg bort til Elizabeth. Hun har gått turen mange ganger, og går den fortsatt hyppig. Da hun var i tenåra, rett etter krigen, bodde hun slik at hun kunne se disse nye husene bli bygd. Elizabeths hus er det med knudrete småstein og perler på toppen av muren, og port og hage. Maud ringer på, men ingen åpner. Hun kikker inn av vinduene også, bare for å se ei helt ryddig stue. Der pleide de å spise lunsj sammen, mens Elizabeth så på småfuglene. Ikke at hun så noe særlig, Elizabeth er nesten blind. Så der er det Maud som må lage mat og koke te.

Maud ringer også. Til Elizabeth og til sønnen hennes, Peter. Men han er bare sur. Det kan hende det er fordi hun ringer midt på natta, men Maud syns uansett han burde svare litt hyggeligere. Han som bare er ute etter keramikken til Elizabeth! Hennes egen datter, Helen, vil ikke høre på når hun snakker om Elizabeth. Hun sier bare at hun maser. Til slutt er det så ille at hun må gå ned på politistasjonen. Kan de finne Elizabeth, tro? Men ingen vil høre, der heller. Hvorfor er det ingen som vil ta på alvor at ei gammel dame er borte? Det er jo nesten som alt det med Sukey om igjen.

Sukey, det var storesøstera til Maud. Men hun blei borte for lenge sida. Vi får høre hennes historie også, i sporadiske bruddstykker boka igjennom. For Maud klarer ikke lenger å fortelle ei historie fra begynnelse til slutt. Den hopper og danser som den sjøl vil. Og Maud klarer ikke å konsentrere seg så lenge, hun glemmer hva hun snakker om, hva hun skal og hvor hun er. Og plutselig kommer hun på noe anna. Det er de rareste ting som får Maud til å erindre fra barndommen og ungdomstida, og særlig tida rundt da Sukey blei borte. Det kan være ei lukt, en lyd, en stemning, en følelse, at hun gjemmer seg, en paraply, et bestemt musikkstykke, noen som slår, og så er det dette med squash. Hun veit det er noe med squash, men hun får det ikke til å stemme. Ikke helt, i alle fall. Etter hvert som vi kommer lenger og lenger ut i boka, øker forvirringa til Maud. Noen ganger har hun vansker med å skille nåtida og fortida fra hverandre.

Elizabeth er borte er britiske Emma Constance Healeys (f. 1985) debutroman fra 2014. Den kom på norsk ved Einar Blomgren (f. 1955) året etter. Og den blei en umiddelbar suksess. Noen kaller boka en roman, andre sier den er en kriminalroman, atter andre sier den er en demensthriller. Forfatteren sjøl sier den er et mysterium. Og det er den jo, på flere nivåer. I nåtida har vi Maud som prøver å finne Elizabeth. I etterkrigstida har vi historia om Sukey, som er blitt borte. Og i tillegg er boka ei sår skildring av et sinn som forsvinner stadig mer inn i demensen. Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg ville plassert den, men jeg opplevde den nok mer som en spennende roman enn som en kriminalroman.

Gamle, søte Maud er en svært sympatisk og sjarmerende hovedperson, som formidler alt til oss i førsteperson. Vi kommer tett på, og er med henne i all hennes våkne, bevisste tid. Hun tenker og småprater konstant, ofte omkring dagliglivets trivialiteter, som for eksempel at hun må gå på butikken for å handle. Men på butikken glemmer hun hva hun skal ha, og ender opp med å kjøpe hermetiske fersken. Igjen. Og midt oppi alt dette, kommer plutselig en detalj som Maud erindrer, og som viser seg å bli vesentlig seinere. Om leseren er observant, kan hun relativt raskt begynne å legge de første brikkene i et stort og uoversiktlig puslespill.

Vi skjønner etter hvert at Mauds opplevelse av nåtida ikke alltid stemmer - Helen korrigerer henne til stadighet, det er flere misforståelser, og samtaler Maud bare hører halvparten av før hun glir inn i sitt eget. Men hva med fortida, der Helen ikke kan korrigere? Der må vi stole på Maud. Det er ikke før vi kommer svært langt ut i boka at vi får på følelsen av at det foregår mer enn det Maud forteller oss i nåtida, altså at en kan så tvil om hennes troverdighet. Dette tilfører boka enda et lag med både spenning og forvirrig. Men forvirringa er aldri av slik art at det er slitsomt eller vanskelig å lese boka. Sjøl om Maud kan ha lange avstikkere, kommer hun alltid tilbake til de to hovedspørsmåla: Hvor er Elizabeth? Og hva skjedde egentlig med Sukey? Komposisjonen i boka er både god og solid, og det er et behagelig tempo i vekslingene mellom fortid og nåtid. Boka framstår som gjennomarbeida og helhetlig.

Forfatteren har tatt noen elegante grep for at vi som lesere skal være med på de to helt ulike oppklaringsprosessene samtidig. Og når det viser seg at disse to helt adskilte hendelsene kanskje til og med henger sammen, blir det en svært imponerende debut. Også reint språklig var dette overraskende bra. Teksten er lett og tilgjengelig, men den har samtidig motstand. Det er spenninger og undertekst. Språket er godt, setningene er presise, skildringene henger sammen og det er ei klar retning i avsnitt og kapitler. I tillegg er forfatteren helt bevisst på hvordan en demensprosess foregår, og Maud "mister" sentrale ord her og der, og gjenfinner dem seinere. For eksempel kan det stå sittetingen på ei side, og benk på den neste. Dette harmonerer med det jeg har lest om demens fra før, og oppleves derfor som reelt. Og uavhengig av hvor presist det er reint medisinsk, så speiler det i alle fall hovedpersonens frustrasjon over å glemme helt sentrale ord og begreper svært plutselig, og hvordan hun strever med å bli forstått uten disse orda. Noen dialoger er rett og slett triste, fordi vi som leser ser hele situasjonen, og det gjør ofte verken Maud eller den fremmede personen hun snakker med, som ikke forstår at Maud er dement. 

Utover i boka blir Maud dårligere. Hun må flytte - noe som er en opprivende prosess for hele familien. Maud forstår ikke helt hvorfor, og går inn i en slags sorg. I tillegg er det dette med Elizabeth. Og Sukey. Resultatet er at alt, fortid og framtid, rotes sammen. Maud får ikke tak i sine egne tanker lenger, orda blir borte, hun setter forsøksvis ord på tåka i hodet, kaoset hun opplever, frustrasjonen ved å ikke finne fram til det hun veit er der oppe, av ikke å evne å koble sammen hendelser i kronologisk rekkefølge, eller koble sammen overhodet. Det eneste hun veit, er at det er viktig. Og det føler hun med hele seg. Hun kan derfor ikke gi seg. Men det blir virkelig problematisk når tankene og erindringene om fortida føles minst like viktige som nåtida. Hvor er hun egentlig? Og hvem er den kvinna der? Like etterpå veit hun jo at det er Helen -.

Elizabeth er borte var en overraskende fin leseropplevelse, sjøl om jeg kanskje ikke kommer til å huske den i flere år framover. For min del var boka også bevisstgjørende i forhold til hvordan det kan være å ha demens, eller å være nær noen som har det. Mauds historie oppleves som viktig, og det var spennende å være med på oppklaringa av sakene. Men det var også trist, for etter hvert som vi nærma oss konkrete løsninger, forsvant Maud mer og mer inn i seg sjøl, før hun til slutt var den som blei borte.

søndag 22. mars 2020

The Handmaid's Tale: The Graphic Novel

Bildekilde: Tanum
Jeg blir aldri lei av Margaret Atwood! Men jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg fikk en helt ny variant av ett av hennes verk i fanget, basert på den unike, dystopiske og svært gode romanen fra 1985, Tjenerinnens beretning. Men i takt med at boka blei en suksessrik tv-serie - som jeg ikke har sett - og at Atwood begynte å jobbe med en oppfølger til det som allerede har blitt en moderne klassiker, var tida inne for en annen type adaptasjon også, nemlig over til det lange tegneserieformatet, kjent som grafiske romaner. Det er den canadiske kunstneren og illustratøren Renée Nault som står for bearbeiding, tilpassing og kunst, og jeg må bare si at hele opplegget er usedvanlig vellykka.

Først kort om Tjenerinnens beretning, til dere som fortsatt ikke har lest den (les den!). Vi befinner oss i ei nær framtid i en stat som kalles Gilead. Det vi i dag kjenner som USA, har utvikla seg, via blant anna statskupp, til å bli et ekstremt konservativt, totalitært regime der kvinner er fratatt alle rettigheter. Menneskene er inndelt i adskilte klasser fra topp til bunn der hver har sine funksjoner og farger. Bokas hovedperson, Offred, er en tjenerinne. Hun er alltid kledt i rødt. Hun er redusert til sin funksjon: Å føde barn. Gjennom månedlige, rituelle voldtekter, der husets frue holder Offred fast og husets herre forgriper seg på henne, forsøker de å unnfange et barn. Et barn som kan bekrefte Offreds verdi og funksjon, et barn som gir håp til alle om at ei framtid fins, et barn som blir fratatt mora rett etter fødselen.

Det er grusomme livsvilkår. Det er så fælt at en nesten ikke klarer å ta det innover seg. At det kan gå så fullstendig galt! At vår verden skal komme dit! At mennesker kan gjøre slikt mot hverandre! Det er helt ubegripelig, og, skremmende nok, dessverre heller ikke så usannsynlig. Bakgrunnen for det fundamentalistiske statskuppet er komplekst og avsløres i Offreds mange tilbakeblikk gjennom boka. Enkelte elementer, som økonomiske nedgangstider, er ikke så ukjente for oss. I kombinasjon med for eksempel stråleskader fra kjernekraftverk som forårsaker infertilitet, økende antall aborter og dalende fødselstall, blir den fruktbare kvinna verdifull. Hun må derfor kontrolleres.

I The Handmaid's Tale: The Graphic Novel (2019) blir situasjonen nesten enda verre. Det en før kunne tenke seg til sjøl, gruble over og se for seg - fint avgrensa av egen fantasi - blir her tegna fram med nådeløse streker. Offred blir levendegjort, og hun ser rett på deg med øyne som er tomme og matte, eller oppsperra og desperate, eller i sjokk. Likeledes blir omgivelsene hennes krassere også. Slik som frua i huset, som er direkte grusom. Eller det som skjer med Moira, og hva som hendte med Offred før hun blei Offred. Offred står nemlig i en unik posisjon som førstegenerasjons tjenerinne. Hun husker derfor tida før, verden før Gilead, sitt eget liv før Gilead. Dette er det ekstra sårt å lese om, og erindringene om, lengselen etter og uvissheten om de hun hadde kjær i kombinasjon med sterk indoktrinering og total mangel på en reell samtalepartner, gjør at Offred nesten blir gal. Leseren også.

Bildekilde: Renée Nault
Nault er svært tro mot romanen, og balanserer Atwoods opprinnelige fortellerveksling: På natta følger vi Offred og kun Offred, og det som skjer ellers, er ei breiere skildring av livet i Gilead, med tjenerinnene i fokus. Vi er med på handleturer, der tjenerinnene må gå forbi veggen der statslederne henretter republikkens motstandere og lar likene henge til skrekk og advarsel, helt til neste gruppe med abortleger, vantro, homofile eller tystere skal tas livet av. Men likene er blitt helt dagligdagse -. Propaganda og væpna vakter skimtes stadig i bakgrunnen, og tjenerinnene må gjennom flere kontrollposter. Vi er med på en fødsel, der både den gravide tjenerinna og den ofte infertile frua i huset sitter i en dobbel fødestol og har henholdsvis veer og "veer", og der de øvrige tjenerinnene er med og messer, som et gresk kor. Og vi er med i kirka og på en offentlig, kollektiv avstraffelse. I alt dette er Nault svært bevisst sine fargevalg, og holder seg til de strenge fargekodene som inndeler menneskene i Gilead, akkurat som reglene for bekledning fra middelalderen. Resultatet gir sterkt inntrykk.

I retrospektiv får vi fortalt Offreds historie, og der bruker Nault en annen fargepalett og en mjukere strek. Disse kontrasterer hennes nåværende liv, der tilværelsen er dominert av rødt, tjennerinnefargen, og den ufrie, ensomme stillheten hun har på rommet, som ikke er hennes og som ikke kan låses, og der hennes forgjenger hang seg. Hun orka ikke mer, og Offred har ikke samme mulighet -. Vi blir godt kjent med Offred, den hun var og den hun er, fortsatt er, og gjennom henne ser vi hvilke prosesser samfunnet har gått igjennom på veien mot å bli et grusomt totalitært regime: Uroa i landet, kuppet, militær tilstedeværelse i gatene, stenging av grensene, begrensning av ytringsfriheten, nedlegging av arbeidsplasser, propagandaen, lovendringene som fører til at kvinner mister rett til arbeid, eiendom og penger.

Bakgrunnen til Offred gjør at enkelte passasjer i nåtidshistoria blir fæle å forholde seg til. Det er nesten så en ikke forstår hvordan hun klarer å være ei tjenerinne. Men det er sjølsagt fordi det ikke fins noe alternativ i det hele tatt, annet enn å bli ei Ukvinne, sendt til koloniene, med en skjebne som er verre en den hun allerede har. Og med Naults strek oppå det hele, som går i dialog med, utforsker, forsterker og bygger opp under Atwoods historie, forteller parallelt i ord og bilde og opererer med flere tidsplan, så blir leseropplevelsen kjempesterk. En vil ikke lese videre, men en må -.

The Handmaid's Tale: The Graphic Novel er ikke ei bok for sarte sjeler. Men det er ei viktig bok, som her blir tilgjengeliggjort på en helt annen måte enn tidligere. Jeg antar at Nault når et mye større publikum enn det Atwood opprinnelig gjorde i 1985. Og det er bra! For større leserskare betyr større bevissthet rundt flere av temaene i boka, som for eksempel kvinnas posisjon i samfunnet, maktmisbruk og utnyttelse. Og det er, dessverre, temaer vi alltid må ha et bevisst etisk forhold til, aldri slutte å diskutere og aldri slutte å prøve å forbedre. The Handmaid's Tale: The Graphic Novel blir slik nok et eksempel på hvorfor Margaret Atwood fortsatt er aktuell, og hvordan hun nok en gang har befesta sin suverene posisjon som en av verdens beste forfattere og ledende intellektuelle.

tirsdag 17. mars 2020

Karantenetips

Nå i disse coronatider, der folk hamstrer mat og medisiner som om det var om å gjøre å bruke opp lønna fortest mulig, der vi roper til hverandre tvers over salatbaren framfor å småprate tett i en krok, skyr håndtrykk og klemmer og har blitt helt rå på å vinke, der vi til stadighet sitter limt til siste nytt på telefonen for å få med oss hvor mange smittetilfeller vi er oppe i nå og unngår store folkemengder definert som alle klynger med tre eller flere, ikke hilser når vi er ute på gåtur, bare nikker stivt og heller tråkker i gjørme og hundebæsj i veikanten enn å få litt pust i fjeset, der vi boikotter favorittspisestedet og alle andre spisesteder, for den saks skyld, bruker hansker i butikken, vasker badet hver kveld, koker tannbørstene og har avlyst alle selskaper for mange uker framover, inkludert bursdagen til småtten, tenker jeg å slå et slag for litteraturen.

Det har seg nemlig slik at det å lese ei bok hjelper deg å roe ned, koble av og få fokuset over på noe anna. I tillegg er det god trim for hjernecellene, nyttig for konsentrasjonsevnen, vesentlig for fantasien, stimulerende for vokabularet og det kan dessuten være fint for magemusklene også. Så, hvis du sitter, frivillig eller ufrivillig, i kort eller lang karantene grunna egen eller andres dumhet, eventuelt uhell, har sjølpålagt avspasering, tvungen bortvisning, lovbestemt hjemmekontor, plutselig permittering eller tar noen forebyggende feriedager: Her er noen boktips.

Dekameronen
Lyst til å lese om noen som har det mye verre enn oss? Vi kan tross alt være hjemme og glane ukritisk på strømmekanalene, underholde oss dagen lang med hjernedød tv, popkorn og seigmenn og ikke en gang ha dårlig samvittighet fordi vi ikke kommer oss avgårde på treningssenteret - der er det jo stengt. Da kan kanskje Dekameronen være en grei avveksling. Her må gjengen rømmen byen på grunn av pest, og for å få tida til å gå mens de sitter i karantene, forteller de hverandre historier. For øvrig er dette historier som ikke holder noe tilbake av verken erotisk eller grotesk art, så vær forberedt på å sette litt popkorn i halsen.

Fra hissig virus til pandemi og epidemi - hva med en sjukdom som gjør deg blind? Her er det blindhet som sprer seg som ild i tørt gras og til slutt omfatter absolutt alle, bortsett fra én. Dette er et grusomt skrekkscenario der parallellene til vår samtid ikke skal trekkes, men det er like fullt interessant å lese om. Hvordan løser myndighetene et slikt fælt tilfelle? Hvilke problemer oppstår underveis? Og hvilken rolle får den som ser? Her får vi kanskje først og fremst tips på hvordan det ikke skal gjøres, men så gjelder det jo noe så vesentlig som synet i romanen, og ikke "bare" corona.

Soga om Olav Sleggja
Om du ikke føler for å velte deg i ulykke som minner om vår egen, kan du velte deg i en helt annen type ulykke, nemlig Olav Sleggjas. Som trellesønn har han ikke mange valg her i livet, han må rett og slett kjempe seg oppover. Og det gjør han til gagns - det er ikke uten grunn at han får kallenavnet Sleggja! Med kraftfulle og brutale svarthvittillustrasjoner fra Øystein Runde blir dette en stilig og moderne variant av en gammel saga - en grafisk roman med minst like mye vold som i de gamle tekstene. Ypperlig for tøffinger av begge kjønn og ungdom som må røskes vekk fra skjermene sine for den daglige desinfiseringsrunden.

Ikke alle sjeler syns det er kult med sjukdom, vold og død, og har mer enn noe annet behov for avstand til sånt, særlig i disse dager. Da kan det kanskje være koselig å trekke fram ei bok som for eksempel Middlemarch. Den er lang og omfattende, men for ei bok! Her kan du dykke ned i et ufarlig, britisk landskap og bare være med på alt som skjer. Vi glir fra person til person i rolig tempo, blir kjent med et rikt persongalleri, gråter en skvett, er vitne til et plumpt frieri, diskuterer religion, observerer politisk turbulens, henger med på en sosial degradering eller to, er flua på veggen når hemmeligheter avsløres og kan trekke et lettelsens sukk når det til slutt går godt for flere av personene i romanen. En lesersvir for viderekomne.

Saman er ein mindre aleine
Det er flere år sia denne romanen gikk sin seiersgang over Europa, og folk flest oppdaga at det faktisk verken var farlig eller vanskelig å lese nynorsk. Hva med å hente den fram igjen nå? Den er helt ufarlig, veldig søt, lett å lese, lett å komme inn i, lett å forstå. Og om jeg husker rett, byr den på latter og tårer også. Her er et innlegg om filmen.  

Ønske om noe helt anna? Prøv Havboka, da vel! Eller Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider som den egentlig heter. Her får du solid norsk sakprosa, formidla godt og stødig, med stor variasjon i perspektiver, lærerike kapitler, spennende detaljer, underholdende anekdoter og en sympatisk forfatter som deler akkurat passe fra eget liv. Ei fin bok for deg som ikke er så glad i romaner.

Barn i hus? 
Kos dere med Tonje Glimmerdal, da vel! Hun er tross alt Glimmerdalens tøffeste og eneste unge, og lar seg verken stoppe av den sure eieren av campingplassen, gamle naboer eller bratte bakker. Nei, Tonje hun roper bare Fart og sjølvtillit! og suser av gårde. Jeg innbiller meg at hun ville takla et coronavirus på samme måte. Med denne boka gir du både deg og sjøl og barna god, gammeldags kvalitetstid, og det er ikke å kimse av. Det er jo nå vi har litt ekstra tid, hvorfor ikke investere i hverandre? Her er dere i alle fall garantert latter, hjertevarme og en alle tiders leseropplevelse. God les!

Skolebarn hjemme? 
Bøkene om Detektivbyrå nr. 2 eller LasseMajas detektivbyrå er sjelden feil. Men hva med å bruke dagene på ei lita utfordring? Enten dere går for klassikere som Brødrene Løvehjerte eller Ronja Røverdatter eller går for nyere titler som Alice Andersen og Blyanthjerte, bruk dagene til å prøve noe nytt. Kanskje dere finner en ny favoritt? Husk at du kan bestille bøker med klikk&hent i mange norske bokhandelkjeder, og at stadig flere titler blir digitalisert via apper som BookBites. Det kan jo være brukbare alternativer nå i karantenetida.

Og du?
Sjøl om det kan være kjedelig (og krevende) å bare være hjemme, og bare sammen med hverandre (sjøl om vi er glade i hverandre, går vi hverandre fort litt på nervene også), husk at når vi står sammen og tar vare på hverandre på avstand, så redder vi liv. Det er verdt så mye mer enn all verdens kjedsomhet og tynnslitt tålmodighet.

mandag 16. mars 2020

Alfabetlesing: Mennesker

Bildekilde: Bokelskere
Kjære Amalie Skram,

ofte, når jeg leser eller akkurat har lest ei bok av deg, tenker jeg at det er så innmari urimelig hvordan livet, lykka og døden utspiller seg og rammer ulike mennesker her i verden. Tenk om du kunne fått leve lenger og blitt eldre enn dine 58 år! Tenk hvilke tekster du ville bragt oss utover på 1900-tallet, hvordan du ville jubla for kvinners stemmerett, for barnelover og trygdeordninger, med hvilken gru du ville betrakta første verdenskrig. Hvilke tekster ville ikke kommet fra deg da, du som allerede har stått i, følt, opplevd, tenkt ut og skrevet så mye fælt, fra Karens jul og Constance Ring til Hellemyrsfolket og asyl-bøkene? Kanskje det er like greit at din siste bok blei den uferdige romanen Mennesker (1905). Slik kan vi i alle fall lures til å tro at du hadde håp, og at det kunne gå godt for noen i din diktning.

*

I Mennesker følger vi søsknene Sven og Annette Rask på ei lengre rundreise på Sunnmøre. Begge to står på terskelen av voksenlivet og er spente på hvilken framtid de skal gå i møte. Annette er forlova, og er i grunn veldig fornøyd med det - hun er spent og ivrig og ser fram til bryllupet, sjøl om hun ikke har noen innsikt i hva hun kan forvente. Men så dukker det opp flere unge menn som får hjertet hennes til å slå litt fortere, som ser henne på en annen måte... Sven er en alvorlig ung mann som har flere år med studier bak seg, og noen år med teologi foran seg. Han har nokså bestemte meninger om hvordan menn og kvinner skal og bør være, og særlig prester og prestekoner. Men i møte med nye mennesker denne sommeren, ser han plutselig annerledes på så mangt.

Sven og Annette er gjester på prestegården Elvestad. Annette har nylig inngått forlovelse med prestens bror, som forøvrig er i utlandet og skriver kåte brev hjem til Annette, og søsknene er på Sunnmøre for å lære sin nye svigerfamilie å kjenne. Men presten Frants Blix er ikke helt som andre prester. I begynnelsen finner Annette han svært morsom og underholdende, mens Sven blir usikker - er det for eksempel lov at prester banner? Etter hvert skal det vise seg at ikke alt er som det skal i prestegården. Fru Anna er helt utslitt der hun flyr mellom sin gamle mor, de utagerende guttebarn og en krevende mann, hvis sinnsstemninger, følelser og mentale tilstand skifter hele tida. Likevel oppfører hun seg ikke som forventa, det er som om hun lokker Sven med seg. I tillegg har hun mange gjester i hus som hun må holde fasaden oppe for. Og det går jo bra, til et visst punkt. Så raser alt.

Sven og Annette blir slik kasta inn i underlige og intime forhold på kryss og tvers av ekteskap og konvensjoner. De blir innvia i saker de ikke skulle visst noe om og får kjenne på følelser de kanskje ikke visste de hadde. Rundreisa innebærer at de besøker flere prestegårder, og det er ikke alltid de kommer til noe bedre enn Blixfamilien heller. De blir kjent med mange ulike mennesker, og Skram skildrer et tverrsnitt av vestlandsbefolkninga; de rike og privilegerte, den utarma embetsstanden som må spare på alt for å leve standsmessig, de ugifte kvinnene som er en økonomisk belastning uansett hvor de vender seg, de utfattige og desperate, som ikke har noe mer å leve for enn drømmen om et bedre liv. Og oppi alt dette sendes altså Sven og Annette, som tvers igjennom er redelige, oppriktige og gode, men kanskje også, på grunn av manglende erfaring, svært naive. Begge to fanges inn i voksenlivets stramme nett, og befinner seg brått låst inn i noe de egentlig ikke vil. Hvordan kommer en så ut?

Amalie Skrams (født som Berthe Amalie Alver, 1846-1905) siste roman er ufullendt. Hvor mye som gjenstod av skrivinga, vites ikke. Men som jeg var inne på innledningsvis, er det kanskje like greit. Slik boka slutter nå, gir den oss håp om at det kan gå godt for Sven og Annette. Men det ville jo vært svært ulikt de forskjellige skjebnene hovedpersonene får tildelt i Skrams øvrige forfatterskap - på ett eller annet vis går det dårlig med hele hurven. Så langt jeg kan lese i Mennesker, har ikke Skram rukket å etablere en endelig avslutning. Naturligvis fins det frampek, men disse kan, av mangel på en reell avslutning, tolkes mye mer fritt enn en pleier. 

Mennesker er ei lettere, muntrere og kvikkere bok enn Skrams øvrige. Den naturalistiske undergangsstemninga henger ikke over dette verket, menneskene er ikke så innprenta med slektas synder og egen tilkortkommenhet eller prega av alkoholisme, rå brutalitet og død. Og fraværet av dette gjør stemninga lysere og tonen muntrere. Så bobler også fru Thora, prestens søster, over av latter både titt og ofte! Hovedpersonene Sven og Annette er også ganske fornøyde og vi får inntrykk av at de har tro på framtida, sjøl om den er uviss og tidvis kan romme både sjelelige og etiske kvaler. Det er spennende å lese om deres utvikling, og hvordan de står i konflikter og forviklinger som dukker opp underveis i romanen.

Skram er alltid svært direkte, særlig i replikker og skildringer, og har et rått, nokså maskulint språk med mye dialektbruk. Hun har mange sammenligninger med dyr, og er ikke redd for å vise fram noe som skittent, ødelagt eller tarvelig. Her kan vi bare tenke på hvor direkte hun skildrer i Karens jul eller Hellemyrsfolket. Dette viderefører hun også i Mennesker, men med mindre brutalitet. For eksempel diskuteres seksualmoralen nokså åpenlyst, og det kommer fram hvilke problemer som ligger i Blixslekta. Annette får, etter kunnskapen om dette, kvaler vedrørende giftermålet. Hvordan vil dette påvirke henne? Videre møter Sven og Annette en lutfattig prest, hvis kone og barn gjør et uutslettelig inntrykk. Men det virker som om Skram holder litt igjen, enten fordi hun sparer kruttet til tidenes avslutning, eller fordi det skal gå bra denne gangen.

Mennesker er ei interessant bok på mange måter. Ikke bare skildrer Skram vidt og bredt fra sitt tredjepersonsståsted og gir oss et spennende persongalleri med mange ulike typer mennesker, fra den lattermilde fru Thora til frøken Harriet, som alltid er forlova, men aldri brud, fru Annas sure mor og ikke minst den ekle Kapje-Eriksen, som naturligvis også kommer på besøk når det passer som verst. Det kunne fort blitt rotete om en mindre røynd forfatter hadde vært ved roret, men når det er selveste Amalie Skram som skriver, er det bare å lene seg tilbake og lese. Hun er, som alltid, svært, svært god. 

Et artig element ved denne romanen, er at den minner litt om Tante Pose, som kom året før og som jeg leste rett før jeg leste denne. Både Scott og Skram fanger de unge mennesker, ser dem og skildrer så godt både hjertebank og kvaler, svette håndflater og varme kinn. Og i begge verk bobler latteren, slik at det er en fryd å lese. Mens Tante Pose aldri blir riktig alvorlig, er alvoret aldri langt unna hos Skram. Hun viser fram disse ulike familiene, og skildrer hvordan de så totalt er underlagt sine forutsetninger og omgivelser, og hvordan det veksler så nådeløst. I tillegg er Skrams bok langt sterkere språklig, og har mange nydelige, presise og realistiske skildringer, der hun både er skarp og lun, og vi som leser blir glade i menneskene hun portretterer, sjøl om de har slett moral, er håpløst forelska, fiser etter frokosten eller bare har dårlige tenner. Skram skriver med inderlighet og omsorg og vekker derfor leserens medfølelse.

En annen berikelse ved boka, er de stemningsfulle og nyanserike bildene til grafiker og maler Therese Nortvedt (f. 1953). I bildene hennes, der det er særlig mange kvinneportretter, er det for eksempel en endring i fargepalett (og slik også stemning), eller en ny detalj som kan utgjøre forskjellen mellom det som ellers er ett og samme bilde. Det er interessant, da det forskyver leserens oppfatning av personen som både skildres og avbildes, nokså gradvis. Ett eksempel er fru Anna, som er avbilda flere ganger. Her går tankene mine til begrepet etos, og hvordan vår oppfatning forut noe, underveis og etterpå, kan endre seg drastisk. Jeg opplever ellers at Nortvedt har fanga essensen i Skrams verk, tatt kvinnene på alvor og gått i dialog med både dem og Skram på en respektfull måte.

Fordi mine ord så alt for ofte kommer til kort og fordi jeg aldri kan behandle alle sider ved et verk, gjengir jeg her et utdrag fra åpninga av romanen, henta fra Bokklubbens nettsider, og håper med det at flere vil dykke ned i Mennesker. Sjøl om den er en uferdig roman, gir den nemlig en fullverdig leseropplevelse. God fornøyelse!

  "Det er da også satan til vær!" utbrøt presten og vendte ansiktet bort for den valleslettbyge, som igjen kom drivende, mens båten gynget opp og ned.
  "Er du gal, Frants," sa søsteren, fru Thora, og forsøkte å anta en streng mine, mens alle kunne se, at hun var full av latter. "En prest må ikke banne."
  "Å fan'en! Koffor ikkje?"
  Annette Rask dukket ansiktet ned i sitt gummislag, og rystet av latter.
  "Hr. pastoren tror altså ikke, det er synd å banne?" spurte unge student Sven Rask, Annettes bror, som skulle studere teologi.
  "Nei gu' gjør eg ei! Forresten er eg ikke pastor, hr. student. Eg er sogneprest."
  "Om forladelse, hr. sogneprest. Men synes da ikke hr. sognepresten, at det bør oss mennesker at foregå hverandre med et godt eksempel?"
  "Jo værs'go! Kil bare på."
  "Det står skrevet: din tale skal være ja, ja, og nei, nei," vedble Sven. "Og vi skulle aldeles intet sverge."
  Presten Blix slo opp en knallende latter, som enn ytterligere vansiret hans uskjønne ansikt. Munnen ble så svært lang, uten spor av leber, og de bittesmå musetenner, som satt tett og fast i det blålige tannkjøtt, kom tilsyne.
  "Hvis eg ikkje var en dannet mann," sa han, da han holdt opp å le, "så ville eg sige: Kjæften te! Ka er dette her for en fyr, du Annette?", han vendte seg til sin unge svigerinne - "her kommer han og vil lære både presten og klokkeren! Så'n en rosinstilk!"
  "Rosinstilk synes meg ikke å være en passende betegnelse av en student, som har både artium og annen eksamen, og holder på med å studere til teologisk embedseksamen," svarte Sven med verdighet.
  "Ja, ja! Eg er like gla'," lo presten. "Men kålissen er det Dokker ror?" - han så hen på bøndene. "Båten går jo i slangebuktninger."
  "Det er prejstens sin skuld," svarte den forreste av roerne, en mørkblek, bredskuldret gårdmann, med en mengde stivt grått skjegg. "Prejsten skulle jo styre."
  "Ja, men det vil eg ikkje! Eg ble' jo blåfrossen og valen på neven, og derfor har eg tatt roret av, og sitter på det."
  "Ja, vi ser det," gjenmælte gårdmannen med treg og mørk mine.