mandag 21. september 2020

Olavs draumar

Bilete: Bokelskere
Me vart kjende med Asle og Alida i den vesle boka Andvake frå 2007, ei forteljing om eit ungt par på veg vekk ifrå heimbygda si i full fart - ho høggravid, han heile tida på leit etter eit husvære, ein betre stad, mat, klede, pengar. Men dei kan berre ikkje finne seg ein stad å setje bu og føda eit barn, sjølv om dei dreg langt av lei og bankar på mang ei dør. Ingen har plass til dei - og her er er det sjølvsagt mykje intertekstualitet å gleda seg over for den som likar det. Av di dei ikkje finn eit husvære, vert Asle pressa til å gjere fleire rå handlingar for å syte for seg og sine.

Når me no kjem attende til Asle, Alida og områda kring Bjørgvin i noko som kjennest som ein slags tidlaus mellomalder, er sonen deira fødd, og dei har funne seg ein plass å bu. Me kan lesa at dei vart boande i Bjørgvin ei stund, men av di Asle heldt fram med å gjere handlingar han ikkje burde gjere, måtte dei brått flytta på seg. For at dei betre skal løyne seg, ønskjer Asle at dei skal endre namn. Han kallar seg difor Olav, og ho Alida er vorten Åsta. Men no, no er dei lukkelege.

Ein dag skal Olav ta seg ein tur inn til Bjørgvin. Han ønskjer å gå dit åleine, av di det er så mykje treigare viss Åsta og den vesle sonen deira, Sigvald, skal gå med. Han skal berre gå raskt inn dit og gjere det han skal, og så skal han gå attende. Han skal kjøpa ein ring til Åsta og ein til seg sjølve. Endeleg skal han kjøpa ein ring til ho! Dei er jo ikkje gifte, men slik vil alle tru at dei er det. Og dei skal jo vortne gifte, seinare. Olav gler seg til å koma heim med ringar, til å setje ring på ho Åsta, til å aldri meir dra frå ho og Sigvald.

Men på vegen inn til Bjørgvin råkar Olav ein gamal mann. Og mannen kjenner att Olav som Asle. Og fleire gongar undervegs, medan Olav freistar å gjere det han kom til Bjørgvin for å gjere, dukkar gamlingen opp. Olav får mest ikkje fri frå han, og vert tvinga til å høyre om fortida si, den han ønskjer å løyne. Men Gamlingen, som han vert kalla, veit alt. Og han vil ha ein seidel, eller kan hende ein setel, for å halde tett. Men Olav knugar på setlene sine, som han fekk då han selde fela si, han gøymer dei, han skal kjøpa ringar, ikkje noko meir. Med ringane skal alt verte bra. Dei skal verte Olav og Åsta Vik, gifte. Men slik skal det ikkje gå. Det går frå draum til mare.

Med eit stramt grep om personar, historia, tida, skildringar, handlingar, replikkar og indre monologar, måler Jon Fosse (f. 1959) fram eit bilete av ei anna tid, med menneske som liknar oss sjølve og som vert pressa til det ytste. I ei tekst som er knapp og poetisk, rå og var, vert me kjende med Olavs draumar, draumar om framtida, om korleis livet skal verte, om kjærleiken, om gåva han skal gje ho Åsta, om fjorden som blenkar. Boka er ei intens skildring av den store kjærleiken, ei kraftfull forteljing om vilja til å velje, velje å leva sitt eige liv. Ho opnar som ein lukkeleg draum om eit betre liv. Men mellom linene dirrar uro og uvisse, og med Gamlingen kjem eit trugande element inn i forteljinga og skapar brest i lukka og draumen. Det er mest så ein må gråte med og av Olav, for boka, som har tittelen Olavs draumar, er ingen draum.

Som så ofte hjå Jon Fosse er personane fleirdimensjonale, men einsretta. Det er ikkje noko negativt meint, eg synest det er særs realistisk og kjenner att trekk båe hjå meg sjølv og fleire andre familiemedlem, utan at eg skal dvele meir ved det. Fleire av personane me møter i universa til Fosse har store oppheng på det dei skal gjere, mest som om dei har skygglappar på og ikkje klarar eller vil sjå noko anna enn det dei har visualisert skal hende, må hende. Og gong på gong kjem det noko i vegen, slik at dei ikkje kan gjere det dei vil no heller. Målet for handlingane deira vert ein utopi, ein draum, svevande der framme, utanfor rekkjevidde. Og det er nett slik livet er! Men personane hjå Fosse taklar ikkje alltid motgangen så godt.

Medan me les, plukkar me opp frampeik og kan lett sjå at det ikkje skal gå bra med Olav. Det er som om det luggar i setningane, det rykkjer i sjølve boka, samstundes som det vekselvis flyt og pressar i teksta. Inni meg snakkar eg med personane, til dømes Olav, eg seier, gå ein annan veg, gå heim, berre kjøp dei ringane, ikkje snakk med han, ikkje gå med ho, og så vidare. Men like fullt durar personane på mot undergangen, som om dei ikkje kan sjå, ikkje vil sjå, ikkje maktar. Dei vil ikkje sjå noko anna enn den gylne vegen dei har laga for seg sjølve. Skygglappane eller draumane eller trua på draumane kjem i vegen. Det seier mykje om psyken til desse menneska, og om tekstane til Jon Fosse, der han heile tida spenner bein på slike drøymarar, der han sleg i sund skygglappane og krevjer at dei skal vere her, no, med opne auge og erkjenne kven dei er og kva dei har gjort.

Slik snur Fosse forteljinga om Olav opp-ned. Me byrjar å lese og ventar kan hende noko av det same som sist: At Asle reddar seg inn ved å gjere noko han ikkje bør gjere. Men det er ikkje det me får her. Me får vere med på reisa frå draumen ein gild solskinsdag når fjorden blenkar og verda berre er varm og god, til røynda, der nokon følgjer etter, avkler, avslørar, og vidare ned i det svartaste svarte der du sit åleine med erkjenninga di og frykta di og ei visse du ikkje kan løpe ifrå. Det er mykje intertekstualitet å hente her med, og teksta er tett, tett som eit stramt regissert skodespel.

Forteljinga sluttar brått, heilt utan punktum. Hengande, svevande, som ein draum du ikkje heilt får tak på. Ventande. Så eg må vel lesa bok tre òg. Olavs draumar er bok to av tre og kom ut i 2012. I 2014 kom Kveldsvævd, og i 2015 fekk Jon Fosse Nordisk råds litteraturpris for trilogien. Eg er spent på korleis Fosse vil avslutte historia om Asle og Alida, og gler meg til å lesa vidare.

mandag 14. september 2020

Bokhyllelesing: August Strindberg

Bilete: Bokelskere
I september er utfordringa i Bokhyllelesing 2020 å lese ei bok i ein sjanger du til vanleg ikkje les. Eg tok difor fram eit skodespel av den svenske kunstnaren, forfattaren og dramatikaren August Strindberg (1849-1912), av di eg les alt for lite skodespel, men har mange på vent i hylla. Tittelen på skodespelet er Eit draumspel. Det vart skrive i 1901-1902, utgjeve i 1902 saman med to andre tekstar og satt opp for fyrste gong i Stockholm i 1907. Mi utgåve er frå 2004 og er omsett til nynorsk av Edvard Hoem (f. 1949).

Eg har hatt boka særs lenge, kan hende litt for lenge. Eg kan hugse at eg har teke ho fram mange gongar, lese den fyrste sida, der forfattaren har skrive kva stykket handlar om. Eg kan hugse at eg har hatt eit ønskje om å lese, men at eg ikkje har vore klar. Noko med den teksta på fyrste side har det utan tvil vore, teksta har vore kaotisk og vanskeleg å gripe og ho har latt lesaren, det vil seie meg, tru at stykket også er slik. Men det er jo ikkje sant i det heile. For teksta er der, open og klår til å verte lesen, om lesaren berre kan gå med på føresetnadane til Strindberg.

Kort skrive er det slik i Eit draumspel: Guden Indra sender dotter si ned til jorda for at ho skal setje seg inn i korleis det er å vere menneske. Og då er ho nøydd til å røyne sjølv båe kjærleiken, lukka, kvardagen og fattigdomen, blomar og skit, venskap og einsemd, sorg og sut, fortviling, motløyse og ei lengt etter den endelege frigjeringa - døden. Ja, som ho seier i stykket, det er ikkje lett å vera menneske, arme, arme menneske! Det er synd på menneska.

Stykket er satt opp som om det skulle vere ein draum, med til dømes mange brå sceneskift og eigen logikk, der personar kan verte borte like fort som dei dukkar opp, og der stader og gjeringar og ytringar repeterast. Til dømes er dei utanfor eit slott og inni ei grotte, ei mann ventar på ei dame på eit teater, lenge, dei tettar alle sprekkane i eit lite hus for å halde varmen inne og Kristin seier eg tettar, eg tettar, Indra seier det er synd på menneska. Men sjølv om desse elementa, og manglande ytre form som til dømes bruk av omgrep som akt og scene, som stykkar opp teksta, gjer at skodespelet kan verke framand, er det heile vegen realistisk. Personane me råkar i stykket er vanlege folk - dei må arbeide heile tida viss dei skal tene nok pengar til mat og klede og husvære. Dei ventar. Dei lid. Dei sørgjer. Og Indra, som no har menneskeham og vert kalla Agnes, er med på venting og liding og sorg.

Parallellen til Bibelen, med Gud som sende sin son ned til jorda er sjølvsagt openberr. Her sendar ein gud dottera si ned til menneskja, men ho skal ikkje verte ofra, ho skal røyne. Slik at ho, når ho kjem heim att, skal gjere godt? Ein annan parallell er livet sjølv, korleis me, som Indra, vert fødde og kasta inn i noko me ikkje veit kva er. I byrjinga er det leik og glede, så kjem arbeidet og suta. Og når me skal døy, kunne me gjerne hatt meir arbeid og sut, om me berre fekk leva! Med smerta, og sorga, men i livet. 

Og dette les eg, som ein draum, eit spel med draum og røynd på fleire nivå, der draumspelet kommenterar røynda. Men ein draum er det ikkje. Eg får mer ei kjensle av eit mareritt, der eg er fanga, der eg ventar på at eg skal vakne ordentleg, der eg på eit punkt er halvveges vaken og halvveges i draumen men likevel ikkje klarar å fortelje meg sjølv at no må eg vakne heilt, opne auga og ande. Eg får det ikkje til, eg er berre i dette, heilt til det er over. Igjen, det er nett slik me er fanga i våre eigne liv, i kvardagen, i rotet i heimen og maset på jobben, eller slik me ventar på alt som skal kome og at livet skal ta til, medan me sakte vert gråare i håret. 

Samstundes som eg fekk denne mareritt-kjensla av skodespelet, fekk eg også ei god kjensle. For Strindberg skildrar nært og realistisk gjennom sceneinstruksjonar og replikkar, og det kan vere trist eller fælt, men det vert aldri vonløyse og æveleg undergang. Nei, det er berre ein kamp, der ein vert dratt i fleire retningar, der kjenslene seier noko og fornuften noko anna. Å, som det kan trekkje i ein, så ein mest vert galen! Agnes kjenner det, med -. Kven som vinn, spør du? Det er ikkje viktig. Det er sjølve kampen som er livet, og det er det som vert skildra her.

mandag 7. september 2020

Doktor Glas

Bildekilde: Bokelskere
En tenker kanskje at det er lett å være lege. Ha egen praksis, nyte stor anseelse, tjene godt med penger. Kunne forske, fordype seg, delta på konferanser, holde foredrag, skrive artikler eller bare behandle og kurere og redde liv. Være en helt! Hvem ville vel ikke vært lege? Vel, da skal du høre her. Du skal høre min historie.

Å være lege er å avlegge legeeden. Å være lege er å hele tida gjøre det som er rett. Men hva er rett? Når ei ung jente kommer til deg, desperat, gråtende, og ber deg om å fjerne barnet hun bærer, kan du ikke si ja. Du har ikke lov til å ta liv. Du kan ikke hjelpe med ei slik handling, uansett hvor mye hun gråter og ber, uansett hvor mye de vil betale deg, uansett hvor mye du føler med dem og vil hjelpe -. Det føles rett å hjelpe henne, og hun trygler, men det er ikke rett! Tenk om det ryktet kommer ut, at du hjelper med slikt. Alle de fattige og fortvila ville komme til deg, alle de prostituerte. Tjenestejenter og unge arbeiderkoner som allerede er utslitte av barnefødsler. Alle. Og snart ville du miste retten til å være lege. Snart ville du være innesperra i fengsel. Der er ikke den lange medisinutdanninga di relevant. Der er du ingen helt. Nei, slike ulovlige aborter kan du ikke gjøre.

Men hva hvis det kommer ei ung kvinne som ikke trenger hjelp til en abort, men som bare vil forebygge at samleie i det hele tatt finner sted? Kunne du hjelpe med det? Finne på en medisinsk årsak for henne, slik at den gamle og ekle ektemannen hennes ikke skal forgripe seg på henne? Det bryter jo ingen legeed. Det tar ikke liv. Det kunne du vel santens bidra med. Kanskje det ville være litt fornøyelig også, å holde den gamle prestekroken unna sin vakre frue og vite at han lider!

Etter det, da? Hva blir det neste? Når hun kommer igjen og vil ha, må ha, hjelp på ny -. Når mannen hennes ikke vil respektere legens beskjeder, forordninger, krav. Ikke vil gå med på avholdenhet eller separate soverom. Når han nekter å gi slipp på henne, enda så urettmessig det er. Det er jo hennes kropp, og hun vil ikke! I alle fall ikke med han -. Hvordan kan du befri henne fra hennes egen skjebne? Og når blir hun egentlig fri? 

Ja, velkommen inn i min verden. Slik er det å være medisinsk licentiat Tyko Gabriel Glas, i disse sommerdagene mot slutten av 1890-tallet. Vil du fortsatt være lege?

Dagbokromanen Doktor Glas utkom i 1905, er skrevet av den svenske forfatteren Hjalmar Söderberg (1869-1941), og oversatt til norsk av Henning Hagerup (f. 1959). Romanen er svært god, og i stedet for å skrive boka i hjel og drukne den i superlativer, lar jeg den tale for seg sjøl. Kjerna i innholdet dreier seg om Dr. Glas' behov for å gjøre noe, en stor handling, bety noe! Men det må naturligvis være noe som en lege kan gjøre, han er jo ingen hvem som helst. Samtidig med dette behovet, den konstante sjølrefleksjonen, sjølpininga!, angsten, ensomheten, tausheten (leseren er hans eneste fortrolige), og de mange etiske prinsippene han har, blir han vippa av pinnen når den unge prestefrua kommer inn i livet hans som hans pasient. Bare Dr. Glas veit hvor langt han er villig til å gå, og vi leser hans bekjennelse av hva som virkelig fant sted mellom 12. juni og 7. oktober dette året. Hjalmar Söderberg skildrer aldeles nydelig og har et utrolig sanselig språk. Det er bare å drømme seg bort i Stockholms kulisser - og lide med.

Riktig god les!

onsdag 2. september 2020

Høstlesing

Her hos oss ankom høsten allerede før august var omme. På det ene treet i hagen er det flere blader som er gule, og epletreet har rett og slett felt mange av sine. Temperaturen har krøpet nedover, og om morran ligger det ei tynn hinne av dogg på bilrutene. Innen september er over, er den hinna blitt til is. Ikke at det blir så mange turer ut. Vi tok like greit også årets første høstforkjølelse nå med en gang, og har barrikadert oss innendørs med bøker, ullsokker, tørkepapir og kakao.

Homer
Jeg er endelig i gang med Odysseen og forventer å bruke godt med tid på dette omfattende verket. Å lese det er en ting - å forstå det en annen. Og jeg vil gjerne forstå. Så her er det på med nærlesingsbrillene, og så håper jeg det blir minst like fint som da jeg leste Iliaden.

Elsa Morante
Homer var først i køen, så Morante med Historien venter fortsatt. Hun blir med inn i årets lesehøst, deretter får vi se hva som skjer etter hvert.

Simone de Beauvoir
Nå er det ikke mye igjen her! Jeg håper at jeg og Birthe er ferdigleste i løpet av september, for sjøl om det er viktig og spennende lesing, blir det også godt å avslutte, og ikke måtte gå rundt og holde på "tråden" i mesterverket Det annet kjønn til enhver tid. Men jeg gleder meg til lesinga, og skrivinga som kommer etterpå. Simone de Beauvoir var virkelig ei utrolig kul dame!

Eleanor Catton
Om du liker romaner med et bredt persongalleri og gjerne hendelser av historisk karakter, eller bare en knakende god whodunnit, eller lange bøker, eller gode romaner, eller briljant fortellerteknikk, eller kul struktur eller kvinnelige forfattere eller Bookerprisvinnere eller bøker fra New Zealand, eller bøker om gullrushet, eller bøker med astrologiske elementer, eller noe anna, da må du absolutt lese Eleanor Cattons De strålende. DEN ER SÅ BRA!

Solveig Aareskjold
Nå blir det tre kule damer på rappen her, men det er jo slettes ikke så ille. I alle fall ikke når det er disse tre! Aareskjold har skrevet ei samling som heter Lesebok for jenter. Frå Homer til The Hunger Games. Der løfter hun fram tekster fra antikken til i dag der jenter og unge kvinner er hovedpersonene. Og det som er ekstra stilig, er at Aareskjold har funnet fram til eksempler der hovedpersonene ikke gjør det som anses som kvinnelig, nei, de ordner opp sjøl! Lesverdig og nødvendig!

Sigrid Undset
I august leste og skreiv jeg om den historiske romanen Madame Dorthea, som er ei av Undsets mindre kjente bøker. Men den var så fin! Og jeg er så lei for at den ikke fikk tid til å bli et flerbindsverk, slik Undset planla, for jeg kunne virkelig tenke meg å lese mer om Dorthea. Ei god bok for alle som liker historiske romaner.

Sommerperler 2013
I løpet av august har jeg også lest og skrevet om Sommerperler 2013, ei novellesamling med tjue ulike tekster av tjue ulike kvinnelige forfattere. At den er fra 2013 bryr ikke meg, for i mine øyne er ikke bøker ferskvare. Men som alltid med slike antologier, får en et spenn: Noen tekster var veldig bra, og andre kunne med fordel ikke vært en del av boka. Les mer her.

Hjalmar Söderberg
For snart ti år sia fikk jeg Mordets praktik av Kerstin Ekman i gave fra brodern. Men den er jo basert på klassikeren Doktor Glas av Hjalmar Söderberg, og kunne derfor ikke leses før jeg hadde lest den første. Jeg er helt rigid sånn sett. Etter mange år med mer eller mindre bevisst leiting, kom jeg endelig over en pocketversjon av romanen tidligere i sommer, til og med på tilbud. Den blei såklart kjøpt, og nå er jeg helt i innspurten av lesinga. Så langt: For ei bok!

Kerstin Ekman
Og da må sjølsagt Ekman være neste kvinne ut, slik at jeg får med meg alt det intertekstuelle disse bøkene i mellom. Mordets praktik ligger klar! Mon tro hva slags perspektiv Ekman går inn i historia med?

August Strindberg
Nå blir det mange svensker her, men jeg skal altså lese Strindberg også i høst, fortrinnsvis i september. Og det er Eit draumspel som ligger i ventehylla. Jeg har lest litt av Strindberg tidligere, men veit ikke helt hva jeg skal forvente her. Det blir spennende!

Fjodor Dostojevskij
Har jeg sagt A, må jeg jo sjølsagt si B også. Idioten ligger klar, men det går nok ei stund ennå før jeg kommer i gang. Det er rett og slett lesekø.

Barne- og ungdomslitteratur
Sommerles er nå over, og vi er tilbake i normalt lesegjenge. Det vil si at det går mest i ulike bildebøker, som for eksempel Alle skal sove av Astrid Lindgren eller bøkene om Brillebjørn, noe i høytlesningsbøker for eldre barn eller lydbøker, og litt gjenfortelling av det som skjer i bøkene som eldstebarnet leser. For tida er det finske Timo Parvelas bøker om Ella og tegneserien Hundemannen som er populære. 

Alfabetlesing
Nå begynner det å rulle på Alfabetlesing, etter lange tider uten at det har skjedd noe som helst. Jeg er nemlig kommet i gang med Odysseen! Og ikke bare det, men jeg har også leselista klar for resten av alfabetet, så det er bare å kjøre på. Høstforkjølelser gjør da ingenting! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020
Ei lita oppsummering her: Jeg er fortsatt ikke helt i rute, men det kommer seg! Det som forsinker meg nå, er maiboka - bøker som egentlig er skrevet på russisk. Men nå ligger den også klar, og det blir Dostojevskijs Idioten. Ellers har jeg lest juni og julis tjukke bok, som var De strålende. Og for august blei det Sigrid Undsets historiske roman Madame Dorthea. I september skal vi lese ei bok i en sjanger vi vanligvis ikke leser, og der kommer Strindberg-stykket mitt inn. Hva skal du lese? 

Riktig god bokhøst!

mandag 31. august 2020

Endelig i gang!

Bildekilde: Boktanker
Som dere kan se av bildet, er jeg endelig i gang med det andre av to homeriske verker, nemlig Odysseen. Det er ei bok jeg har snust på mangfoldige ganger og lest flere utdrag fra over en periode på femten år, men jeg har aldri tatt meg tid til å lese hele det episke diktet i ett strekk. Men det skal jeg gjøre nå! Jeg innleda med Iliaden tidligere i år, og syns det er fint å lese "oppfølgeren" før rytme, klang, sansninger og stemninger fra den antikke litterære sfære forsvinner helt ut av huet. Og det passer vel perfekt med et fortellende dikt nå som kveldene begynner å bli mørke, og det straks er høst? Høstforkjølelsene har i alle fall kommet. Her er en liten smakebit for deg som er nysgjerrig, fra den aller første av tjuefire sanger. Gjendiktning er ved Peter Østbye (1855-1943).

FØRSTE SANG

Gudenes forsamling
Atene formaner Telemakos

Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide, 
da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja.
Mangen en by fikk han se og merket seg folkenes lynde.
Mangen en sjelekval døyet han titt på sjø, når han fristet
selv å berge sitt liv og frelse seg hjem med sitt mannskap.
Dog, sine kampfeller frelste han ei, så gjerne han ville;
ti de fikk døden som lønn for sin dårskap og gudløse frekkhet,
såsom de slaktet og åt den strålende himmelguds okser,
solgudens fe, og hjemkomstens dag tok han fra dem for alltid.
Meld også oss, du datter av Zevs, et frasagn om dette.
- Nu var da alle de andre som frelstes fra døden den bratte,
hjemme i ro og berget forlengst fra krig og fra havsnød.
Bare Odyssevs, som lengtet så sårt efter hjemland og hustru,
holdt hun tilbake, hin nymfe så skjønn, gudinnen Kalypso,
hist i den hvelvede grotte og ønsket seg helten til husbond.
Men da så året var kommet i tidenes rullende kretsløp,
da han til Itaka hjem skulle nu efter gudenes vilje,
da ble han enn ikke der, mellom elskede frender og venner,
spart for møye og kamp; men gudene ynket ham alle
uten Poseidon, som raste i harm mot helten Odyssevs,
gudenes like i kløkt, før han nådde omsider sitt hjemland.

***

Og dette er i grunn en svært kort versjon av hele verket. Så nå er det bare å lese de resterende fire hundre sidene.