lørdag 6. mars 2021

Vårlesing

Det er vår! Og da blir jo alt så mye lettere, ikke sant? Det stemmer i allefall her hos meg. Væromslaget er på plass, sola skinner, og varmer til og med! Snøen smelter så vannet renner i små bekker nedover gata, det drypper fra hustakene og hele gårsplassen er en eneste diger pytt til glede for alle under halvannen meter, som nå ikke lenger trenger ekstra tjukk ullgenser og tjukk dress for å leike ute. Nei, nå kan de slippe unna med halvtjukk genser og regntøy! Vi har måkt verandaene og kan endelig henge klesvaska ut til tørk igjen, og jammen var det stas å leike i sandkassa også, nå som sanda ikke er bånntæla. Halvveis skjult under snøen ligger pjuske gresstuster, brune og glisne akkurat nå, men vissheten om at det blir grønnere, mildere, varmere, lysere og lettere, gleder noe så innmari. For det er jo vår!

Dante Alighieri
Jeg og Anita er kommet i gang med Dante-prosjektet vårt, sjøl om det for min del går nokså langsomt. Skal en lese Dante, må en ha med seg huet, og huet mitt har vært mye rundt omkring den siste tida. Men kanskje litt sol og litt vår gjør susen?

Elsa Morante
Nå har denne dama vært på leselistene med Historien såpass lenge at det begynner å bli litt pinlig. Men det er ikke første gang her i gården, neida. Så både hun og jeg klarer litt til, og boka leses når tida er inne.

Kerstin Ekman
Jeg henger etter med skrivinga, så noe innlegg om Ekmanboka Hunden har det ikke blitt så langt. Men det kommer! Og inntil videre er Mordets praktik fortsatt med på leselista.

Knut Hamsun
Pan er lest, og innlegg finner du her. Jeg er helt ærlig litt ambivalent til boka, og syns det er vanskelig å bli enig med meg sjøl om jeg liker den eller egentlig ikke liker den. Den er absolutt lesverdig, men samtidig litt snurrig, den er poetisk, men stiv, den er inderlig, men distansert. Det er ei underlig bok som klinger i leseren, men samtidig oppleves som forelda. Jeg tror jeg må lese mer av Hamsun for å finne ut av om dette gjelder ett verk spesielt eller forfatteren generelt. Men det blir ikke akkurat nå.

Gunnar Gunnarsson
Innlegg er på plass om Advent også, ei nydelig lita bok! Den er både lada og stemningsfull, langt mer direkte enn Hamsuns bok, mer enhetlig og samla, men gir samtidig så veldig mye mer til leseren. For her skal ingenting være mystisk eller hemmelig, her er kampen konkret og farlig. Et utfordrende, men behagelig univers å være i. Perfekt gavebok. Anbefales!

Fjodor Dostojevskij
Det står jammen meg på stedet hvil her også, så vi får gjøre et nytt forsøk denne måneden. På et eller annet tidspunkt må det jo begynne å gå framover...

Margaret Atwood
Den dystopiske romanen Gileads døtre er endelig lest og innlegg er rett rundt hjørnet! I kjent Atwoodstil er dette ei skremmende god bok som har alt, for eksempel et feiende godt språk, suveren komposisjon, detaljerte skildringer, spenning på flere nivåer, dialoger med snert, interessante observasjoner, maktkamper, psykologisk spill og nådeløse portretter. Jeg gleder meg til neste Atwoodbok jeg skal lese sammen med Birthe!

Charlotte Brontë
Jeg og Birthe skal kose oss med Professorn i vår, og jeg ser fram til å komme skikkelig i gang med boka. Å lese Brontë er alltid en glede, og jeg ser fram til å la fortellinga ta den plassen den fortjener mens jeg leser. Det betyr vekk med alt anna, ro i huet og fullt fokus.

F. Scott Fitzgerald
Klassikeren Den store Gatsby skal også leses snart, men når det blir, er jeg ikke helt sikker på. Den befinner seg like fullt i lesebunken og bæres med rundt i huset til frustrasjon for alle andre enn meg.

Anne Gunn Halvorsen
Blå bok var temaet for årets første leseutfordring i Bokhyllelesing 2021. Jeg trodde det skulle bli en grei sak å finne blå bøker i egne ulesthyller, men den gang ei. Men plutselig fant jeg sjølhjelpsboka Livet og korleis leve det i en pose, og den var jo ganske blå, så da blei det den. Innlegg kommer.

Hilary Mantel
Den siste måneden har jeg brukt mye tid på å lese novellesamlinga Drapet på Margaret Thatcher og andre historier av Bookerprisvinner Hilary Mantel. Dessverre var det ikke full klaff mellom bok og leser denne gangen, så det blei til tider litt strevsomt. Med unntak av et par svært skarpe og sterke tekster, var ikke dette en innertier for meg. Innlegg kommer.

Barne- og ungdomslitteratur
Barnebøker går det fortsatt mye av! Nå er det småbøker som Ellen og Ole, Tassen og Ludde som er mest populære for minsten, så er det Løveunge-bøker for mellomsten, som staver seg framover, side for side, mens eldste har akkurat kasta seg over Pax-serien, oppdaga David Walliams for alvor og koser seg innmari med å lese Harry Potter-bøkene på nytt. I det hele tatt blir det mye lesing!

Her blir Prosessen bytta ut med Professorn, slik at det skal være mulig å komme framover i opplegget og ikke bare stagnere helt. Før eller seinere kommer jeg jo tilbake til P, og da kan Prosessen endelig leses! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

I januar var temaet blå bøker, i februar bøker som blei skrevet eller utgitt mellom 1860 og 1960. I mars åpner vi kategorien helt og skal lese bøker av forfattere vi aldri har lest før. Det blir utrolig spennende! Hva skal du lese?

God lesemåned!

tirsdag 23. februar 2021

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker
Stabelen med nattbordbøker bare vokser! Og det kan jo i seg sjøl være litt frustrerende. Det er jo så mange andre tidstjuver der ute at det ikke er hver dag det går framover! Men se på denne fine bunken her, da. Så mange gode tekster å se fram til, spredt over ulike sjangre, til og med på ulike språk (norsk og svensk), og med god spredning i både utgivelsesår og forfatternes kjønn og nasjonalitet. 

Nå er jeg straks klar for å gyve løs på Professorn av Charlotte Brontë, ei bok jeg gleder meg veldig til! Den skal jeg lese sammen med Birthe, samtidig som jeg også holder på med Dantes storverk sammen med Anita. Men der er lesetempoet nokså langsomt hittil. Innimellom blir det russere - de fire små bøkene er noveller av henholdsvis Fjodor Dostojevskij, Michail Bulgakov, Anton Tsjekhov og Nikolaj Gogol. Jeg gleder meg!

Hva leser du akkurat nå?

tirsdag 16. februar 2021

Vi leser Dante!

Bildekilde: Bokelskere
Ett av årets viktigste lesemål er å komme igjennom det episke storverket Den guddommelege komedie av Durante di Alighiero degli Alighieri (1265-1321), bedre kjent som Dante Alighieri, som skreiv hovedverket sitt mellom 1308 og 1321. Verket består av tre deler, henholdsvis "Helvete", "Skjærsilden" og "Paradiset". Til sammen har verket akkurat hundre sanger (trettitre i hver del, samt en innledningssang) og alle følger versmønsteret terza rima med tre linjer i hver strofe etter rimmønsteret ABA BCB CDC. Reint teknisk og komposisjonsmessig skal dette altså være gull for en boknerd!

Men jeg håper resten av teksten også vil få god uttelling hos en tålmodig og samtidig ivrig leser. Handlinga i verket tar sted i påskeukas siste tre dager i år 1300. Dante skriver seg sjøl inn som hovedperson og skildrer alt han opplever i førsteperson. Han foretar altså ei reise til nevnte tre deler av verket, og med seg som ledsager har han den romerske dikteren Vergil (70-19 f.v.t.). Sammen med Vergil reiser han ned i Helvete, og etter å ha passert Helvetes forgård, går de nedover gjennom de ni sirklene som fins der, med stadig verre forbrytere og avskum som selskap underveis. 

Etter å ha forlatt fanden sjøl, hengende opp ned og fryst fast i inneste sirkel, går ferden videre til Skjærsilden. Her begynner Dante og Vergil å klatre opppover Skjærsildsberget i takt med de sju dødssyndene hovmod, misunnelse, vrede, dovenskap, griskhet, glupskhet og utukt. Deretter er det Beatrice, Dantes store kjærlighet, som fører han videre gjennom Paradisets ni sfærer, hvorav den første er månen og den siste er englene, før Dante endelig kan stige opp i den siste sfæren og møte Gud.

Utgava mi er på nynorsk og er oversatt av Magnus Ulleland (1929-2016). Den er på omtrent 660 tettskrevne sider kun oppstykka av hyppige fotnoter. Boka er uten tvil det lengste episke diktet jeg leser i år, og kanskje også det mest krevende verket jeg skal ta for meg i 2021. Og det er på tide, for boka har vært med meg i mer enn ett tiår og har sett både studenthybler og blokkleilighet og mang en pappeske. Men nå skal den altså leses. Heldigvis leser jeg ikke aleine; Anita fra Artemisias verden er også med. Og om du vil lese med oss, ja, da er det bare å sette på seg lesebrillene og bli med! Vi har allerede begynt vår ferd nedover... 

mandag 15. februar 2021

Bokhyllelesing: Gunnar Gunnarsson

Bilete: Bokelskere
Når haust vert vinter og det går mot jul, er det tid for at gjetaren Benedikt vandrar til fjells saman med hunden Leo og den digre førarvêren Knasten. Dei trassar skodde, vind, snø og kulde for å vandre høgt og langt, oppover og innover, dit ingen andre går. Dei skal finne bortkomen sau. Somme tider finn dei andre dyr med, men det er sauane dei leitar etter. Dei som er vorte att i fjellet etter innsankinga om hausten. Dei som er heilt åleine og som mest ikkje finn mat meir. Dei som vil døy om dei ikkje vert funne.

I tjueseks år har Benedikt vandra slik. Han byrja då han var tjuesju år gamal, og no er det den tjuesjuande gongen han vandrar. Han vandrar innover og oppover i fjella, heilt åleine, det er berre han og Leo og Knasten og dei dyra dei finn. Viss dei finn nokon. Viss dei ikkje allereie ligg under snøen. Dei går i time etter time, somme tider heile dagen og heile natta. Måneskinet er det fint å gå under -. Dei går frå heimen sin, gjerne på den fyrste adventssundagen. Dei stansar på dei same plassane frå år til år, det er gardane, elva, Botnen, hytta, jordhòla. I sekken er det berre mat; noko kjøt og noko brød til Benedikt, og gras og høy til dyra. Vatn får dei jo når dei smeltar snø. Så går dei. Det er berre Benedikt og naturen, fjella og vêret og tankane. Denne heilage åleinetida, denne adventstida. Som om alt berre står stilt og lèt han vere.

Men denne gongen vert det ikkje heilt som det brukar. Han kjem seint ut. Må hjelpe nokre grannar med å finne hestar. Må vente på betre vêr. Men det lettar ikkje, stansar berre opp litt. Og Benedikt må kome seg ut, fort, så han går. Og det vert stygt uvêr, men han lèt seg ikkje stanse. Han går sjølv om han ikkje kan sjå noko, berre kvitt, kvitt. Snøen føykar, vinden ular, fjella er kvite, steinane er kvite, stien er borte under det kvite og kor er han eigentleg? Han kan ikkje sjå noko -. Leo spring føre, pesande, vert tung i beina, sår på potane. Ulla til Knasten er tjukk av snø og is. Benedikt køyrer staven ned i snøen. Kor er jordhòla? Korleis skal han finne sau når alt berre er kvitt, når han ikkje høyrer anna enn vind, når han korkje kan sjå eller kjenne anna enn snø? Skal dette vere den gongen dei ikkje kjem heim att? 

Eg vil ikkje skrive meir om korleis det går med Benedikt, av di eg meiner at ei slik bok som Advent (1936) bør verte lesen av mange. Ho er ei heilt nydeleg forteljing! Ho er lita, på litt under hundre sider, men enorm i innhald. På desse sidene skriv den islandske forfattaren Gunnar Gunnarsson (1889-1975) fram eit univers som liknar vårt eige. Her møter me eit menneske som meiner at alt liv har same verdi, og som ikkje gjer seg større enn han er. Benedikt vil ofra seg for dyra av di det er rett å leite etter dei han veit er der, han vil gjere bot gjennom å gå i fjella og finne att dei som ingen lenger tenkjer på. 

Men med ein snøstorm på toppen av ei vandring i mørker, vert omstenda rå og brutale. Og den fredelege adventsvandringa vert ein kamp på liv og død. Det er dei tre, desse tre rare felagane, mot alt anna i heile verda. Omsuten til Benedikt vert møtt av eit rasande vêr. Kjærleiken råkast av hat. Leo og Knasten - uskuldige hjelparar - risikerer å døy. For kva? Kunne dei ikkje heller vore heime? Benedikt tenkjer og tenkjer, snur seg og freistar å sjå noko gjennom skodda. Han kan ikkje sjå. Han kan ikkje finne jordhòla. Utan jordhòla vil dei døy, han og Leo og Knasten, nett her. Dei vil verte funne om sommaren om eit halvt år, kan hende ikkje før om fleire år. Så langt opp i fjella er dei no. Gjer han rett no, no som han pressar Leo og Knasten til å gjere dette? Til å gå meir? Vil han snu? Vil han gjeva opp?

Advent har eit gamaldags, nesten arkaisk språk, men det kler forteljinga, personane og situasjonane dei er i særs godt. Det er som om meininga i det heile kjem endå betre fram med desse litt framande orda. Og eg likar at eg må gruble litt over nokre ord, lesa setningar på ny og lytte fram klang og tone. Symbol er det også mykje av. Gunnarsson skriv så utruleg nært og varmt, teksta er full av naturskildringar, kjensler og refleksjonar. Samstundes er teksta ganske rå - Gunnarsson har fjerna alt som ikkje er viktig. Her er berre menneske og natur og kamp for livet. 

Det einaste eg ikkje lika, var at forteljinga stansa så brått. Eg kunne gjerne ha lese åtti sider til om Benedikt, eller to hundre, for det var eit univers det var godt å vere i, og Benedikt var eit menneske det var godt å vere i lag med. Men då ville truleg magien vorte brutt. Uansett om ein likar forteljinga kort som ho er, eller skulle ønskje ho var lengre, er ho ei slik ein kan lesa i eitt strekk, men vende attende til mange gonger. For her er det så mykje å hente. Og om ein hugsar på når ho vert skriven, kan ho også tolkast på fleire vis. Parallellar til Nytestamentet er det òg. Eg er utruleg glad for at eg fekk denne boka, og for at eg las ho, og eg gler meg til neste gong. For eg veit at eg vil gå attende, eg med. Inn i fjella, saman med Benedikt. 

Benedikt lagar seg ei eiga vise medan han vandrar. Og det er mest som om eg kan sjå han, rytmisk tråkkande i snøen, medan Leo og Knasten følgjer på. Eg går attarst, andar kvit røyk opp mot stjernene. Visa er slik:

Storm og snø og heia grå
herder lår og møykjer tå.
Den som alltid livd vil få,
aldri får no livet sjå.

Ja, så lett kan det seiast. Denne vesle perla av ei bok har også hugvarme teikningar av den eldste sonen til forfattaren, kunstnaren Gunnar Gunnarsson d.y. (f. 1914 - ?) og eit etterord av Oskar Vistdal (f. 1953), som set boka inn i ein spennande kontekst. Det er berre å lesa!

søndag 7. februar 2021

Bokhyllelesing: Knut Hamsun

Bildekilde: Bokelskere
Å lese ei bok som er skrevet av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur, står alltid på planen i ellevte runde av leseprosjektet Bokhyllelesing. Det sammenfaller naturligvis med utdelinga av den høythengende prisen, og er en fin måte å markere på. I tillegg er det slik at disse bøkene ofte er litt mer krevende enn andre - forfatterne mottar jo prisen av en grunn! Og da er det greit å få et ekstra spark bak til å lese ei slik bok, som kan hende byr på noe helt anna enn det en skulle tro.

De norske nobelprisvinnerne i litteratur er dessverre fortsatt bare tre i tallet: Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) mottok prisen allerede i 1903 som vinner nummer tre, Knut Hamsun (1859-1952) mottok prisen i 1920 og Sigrid Undset (1882-1949) mottok prisen i 1928, som tredje kvinne. Da jeg liker å løfte fram norske forfattere, er det naturlig å lese en av disse når sjansen byr seg. Og i fjor høst leste jeg Pan (1894) av Knut Hamsun.

Det er løytnant Thomas Glahn som er hovedpersonen i boka. Han er en underlig skrue, med uforutsigbar oppførsel og litt kleine sosiale antenner, men samtidig med djup følsomhet og stor sårbarhet. Han vil så mye, men evner ikke å få det til, alt blir liksom bare feil. Han er en naturens mann, en jeger som kun skyter det han trenger og ikke noe mer, som ydmykt respekterer naturens farger, lyder, lukter, vesner, vekslinger og ro. Han vil ha naturen, han trenger naturen. Der fins ikke redsel og klossete feil. Der er han trygg. Derfor foretrekker han trekkfylte sommerhytter, skogen og et ensomt liv med hunden Æsop framfor å ta losji hos for eksempel handelsmannen Mack eller å ferdes i selskaper.  

Men så er det denne unge Edvarda, da -. Macks datter. Når Glahn først er der ute på øya og har funnet seg et husvære, og nordlandssommeren er på vei inn i full blomst med disse lyse nettene der sola aldri går ned, da dukker hun opp. I skogen møter de hverandre, i hans verden. Han med jaktklær og rette skuldre og geværet på plass, helt stille over skogbunnen. Hun, som hiver etter pusten, knekker kvister hvorenn hun trår og som sluker han med blikket. Men hennes forsøk på å trekke han med inn i sin egen verden fungerer ikke. Som om han ikke helt forstår det som skjer, det hun ønsker, det hun forventer. For Edvarda har flere beilere, og mens midnattssola dupper i havet utspilles det flere kamper både i og rundt Macks bolig, ute på øyene, ved smedens bolig, i skogen og i Glahns hytte. Og brått får disse kampene flere alvorlige konsekvenser.  

Boka er ikke på mer enn 134 sider, men den føles som mye mer. Sidene er tettskrevne, nesten uten luft, som en lang, intens drøm du vil våkne opp fra, men ikke makter å bryte ut av. Teksten er underlig suggererende og intens, litt fortyllende, litt fascinerende, og samtidig fremmed, langsom og fremmed. På denne ene sommeren lagt til 1855, som det skrives om i retrospektiv, fortelles flere liv og skjebner, og hele småsamfunnet skildres, fra Macks bråkjekke oppførsel, til doktorens bitende, kalkulerte svar, Edvardas steilhet, smedens utagering og Glahns flakkende blikk. Og hele tida med naturen som en vesentlig del av det hele, naturen og Glahn, nesten som ett jeg. Det er veldig fint gjort, men kompenserer dessverre ikke for måten Hamsun framstiller kvinner på. I denne boka blei det rett og slett pinlig.

Språket er, sjøl om det er modernisert i min utgave, fortsatt gammelmodig, omstendelig og noe tungt. Jeg opplevde at vekslinga mellom korte og lange setninger ga nødvendig dynamikk til verket, men at språket likevel var mer langsomt og drømmende enn poetisk og vakkert, slik det jo er ment. Og av og til er det kanskje også for stor avstand mellom de lyriske bildene til Hamsun og nåtidas språk: "mitt hjerte var fullt som av dunkel vin", skriver han om Glahn, og jeg forsøker virkelig å forstå, men jeg tror ikke jeg helt klarer det. Akkurat som Glahn, som heller ikke helt forstår. Pan er en roman som både er og kjennes gammel, og jeg tok meg sjøl i å lure på om den kan hende er forelda?

Romanen minner litt om Mysterier (1892), slik den fanger inn både høy og lav i samfunnet og samtidig lar de naturlige omgivelsene få mye plass. Den minner også om Victoria, der ikke bare kjærlighetstragedien lever sitt eget liv, men naturen likeså. Og disse skogene som alltid er der i bøkene, står for meg som så like, at det er nesten som om det er en og samme skog vi ferdes i, jeg og Johannes og Victoria og Glahn og Edvarda og Johan Nagel. Kanskje streifer vi akkurat forbi hverandre -.

Videre skildres kun deler av handlinga, men aldri alt, og aldri svært eksplisitt. Vi må alltid lese nøye, tolke, og opplever at vi får tak i mye, nesten alt, men at akkurat noe glipper mellom fingrene på oss. Jeg regner med det er dette Hamsun sjøl hinter til når han sier at romanen er full av mystikk. Hvis jeg skal være veldig kritisk ville jeg heller kalle det en enkel utvei - å ha tolkningsmuligheter er flott og gir spillerom for leseren, men å la alt være åpent eller så mystisk at det er umulig å gripe, gjør teksten utilgjengelig og i sin tur uinteressant. Hamsun balanserer svært bevisst på riktig side av denne grensa, og er bare et par ganger en millimeter eller to over på feil side. Likevel er det litt for mange ubesvarte spørsmål til slutt. Trenger vi å vite alle svarene? Kanskje ikke. Men vissheten ville forklart, og forklaringa ville gjort at Glahn ville levd lenger i mitt leserhjerte. Alternativt kunne teksten slutta før papiret fra 1861, som blei skrevet før resten av boka.

Da jeg begynte å lese Pan var det mørk novembernatt, og den kraftige høstvinden gjorde at det stadig løsna greiner fra trærne i hagen. Ei av dem ramla brått ned på verandaen med et høytlydt dunk. Og slik kom jeg til å huske på ei jenta fra studiene som sverga til Hamsun som sommerforfatter. På dette tidspunktet hadde jeg bare tvangslest Victoria på ungdomsskolen, og hadde derfor ikke særlig gode forutsetninger for å forstå hva hun snakka om. Ville hun virkelig lese sånt helt frivillig? Midt på sommeren? Jeg tenkte at han sikkert funker om høsten også, men jammen skulle jeg få litt å jobbe med, i både tekstlig forstand og fordi det var et enormt gap mellom meg og bokas virkelighet. For Hamsun er så insisterende i sine idylliske sommerskildringer, han gir navn til blomster og vekster og skildrer hvordan de ser ut, hvordan skogen høres ut, hvordan den lukter. Og da er det rart å sitte pal i sofaen og høre det suse i varmepumpa, kjenne lukta av taco fra kjøkkenbenken og merke dundringa fra en varebil ute i gata. Det bryter så innmari med den langsomme, lukkede verdenen som Hamsun jobber så hardt for å etablere.

Motstand i teksten på flere plan, altså. Og uro. Alltid uro etter Edvarda, alltid. Men det er greit, for det fungerer og det hele gir et utbytte, ei mening, mot slutten. Men utbyttet er langt mindre her enn ved for eksempel ved lesing av Amalie Skram eller Sigrid Undset, eller også Alexander Kielland. Alle disse tre forfatterne er minst like kjente og dyktige som Hamsun, men de gir leseren litt mer, insisterer litt mindre, mystiserer litt mindre, svarer på ett eller to ekstra spørsmål, bruker ulike tempo og gir leseren muligheten til å lukke leseropplevelsen, la uro bli ro. Og slik husker jeg helheten av boka bedre, og ikke bare kampen underveis og lettelsen når det hele endelig er over. Men kanskje nettopp dette, kampen og uroa og ikke minst det ubesvarte, det mystiske, er selveste løytnant Thomas Glahn i et nøtteskall?