søndag 17. november 2019

Larmen og vreden

Bildekilde: Bokelskere
Sammen med medblogger Birthe har jeg opp igjennom åra etter hvert lest mange bøker. Og ofte liker vi også det samme! For eksempel har vi begge en forkjærlighet for de tre søstrene Brontë, Jane Austen og Margaret Atwood - sterke og viktige damer som skriver fenomentalt gode romaner. Men hvordan ville William Faulkner (1897-1962) slå an?

Boka vi valgte oss, heter Larmen og vreden og utkom i 1929. Den blir ofte beskrevet som en av Faulkners største romaner, og har for lengst blitt en moderne klassiker. Men den blir også sagt å være ei svært vanskelig, kanskje umulig, bok. Dette er fordi Faulkner bryter med den tradisjonelle romanformen, gir stemme til fire ulike personer og i tillegg forsøker å oppheve tidsaspektet. Det siste kan ses på som en forlengelse av de noenlunde samtidige prosjektene til henholdsvis Virginia Woolf (1882-1941) og James Joyce (1882-1941), der målet er å skrive på en slags bevissthetsstrøm, for eksempel for å fange opp alt av inntrykk og tanker som suser igjennom hodet til en bestemt person på ett bestemt tidspunkt. 

Men umulig er romanen ikke. Det er sant at den er utilgjengelig for mange, som vil bli forvirra av de ulike tidsplanene i samme avsnitt og som kanskje ikke har tålmodighet til å sortere dette sjøl underveis i lesinga. Og romanen vil absolutt være besværlig for noen - jeg tenker at mange lesere ramler av underveis og vurderer boka som kjedelig eller utdatert, vrien eller teit. Dem om det. Den er nemlig svært god for de som fortsetter å lese!

Ytre sett er komposisjonen enkel og grei, og om en tar for seg hver del for seg, blir det heller ikke for komplekst. Romanen er delt inn i fire hoveddeler, der fokaliseringsinstansen veksler fra del til del. Teknikkene veksler også, samt hvilken dato vi beskuer hendelsene fra. I første del følger vi Benjy, og datoen er 07. april 1928. I andre del ser vi det hele fra Quentin sin side, 02. juni 1910. I tredje del er vi i hodet til Jason den 06. april 1928, mens vi i fjerde del innvies i perspektivet til Dilsey, men her i tredjeperson, ikke i førsteperson, som hos de øvrige, den 08. april 1928. De tre første er medlemmer av samme familie, familien Compson. Far i huset er død, mora er sjukelig, dattera er borte, den ene sønnen er tilbakestående, den andre har tatt sitt eget liv, den tredje er en psykopat som snyter familien for penger og et barnebarn vokser opp oppi alt sammen. De eneste som er riktig navla, både reint praktisk, fysisk, psykisk, emosjonelt og ikke minst etisk, er tjenestefolket, negrene, med niggerkokka Dilsey i spissen.

Romanen er kanskje først og fremst en demonstrasjon av hvordan en familie ikke skal ha det framfor hvordan de skal ha det. Sørstatsfamilien Compson er i ferd med å gå under, de spiser opp seg sjøl innenfra, og Faulkner skildrer i detalj hvordan dette skjer - i appendikset kan vi se at det har pågått i generasjoner. For eksempel er det Benjy, som er tilbakestående, og dermed en stor skuffelse. I hans beretning rotes det meste sammen, før og nå er ett, han har et svært begrensa språk, husker løsrevne sekvenser fra noe uvanlig i dager som er det samme inn og ut. Likevel er det i dette kaoset vi finner løsninga til hva som egentlig har hendt. Benjy gjetes rundt av små negergutter, står og uler ved det høye gjerdet langs den tidligere flotte eiendommen og ser på rikfolk som spiller golf. De øvrige i familien strides om han skal på institusjon eller ikke, da ulinga hans skjemmer dem ut.

Quentin er sjukelig besatt av tid, av uret til faren, som han har fått, som han ødelegger slik at det stopper og som derfor må repareres, av alle forventningene som knyttes til hans person og alle pengene som er satsa på at han skal bli noe stort. Fordi Benjy ikke kan nå opp, hviler det dobbelt på Quentin. Han er en dagdrømmer med lite gjennomføringskraft, og han føler mer på kravene enn sin egen vilje. Presset gjør at han presterer dårligere og dårligere på skolen, som fører han inn i en nedadgående spiral. Nedtrykt rusler han en lang tur, slik unngår han å ta tak i tilværelsen. Men tilfeldigheter fører til at han blandes inn i noe han kanskje ikke kan komme seg ut av.

Jason har svært usympatiske trekk og er nærmest som en psykopat å regne. Han snakker høyt, nesten roper fra boksidene, er direkte, rå og frekk. Han manipulerer, truer, herser, hersker og plager de som er igjen av familien. Han har en jobb, men kommer og går som han vil, da han alltid setter egne behov først. Han har et enormt kontrollbehov, er aggressiv, og snakker alle etter munnen, mens han i realiteten tar for seg. Men noe av dette sinnet, vreden, kommer fra at han føler seg urettferdig behandla - Quentin fikk all utdannelsen og hva var det godt for - resten kommer fra at han har mye å skjule.

Til slutt er det altså Dilsey, niggerkokka. Ordene nigger og neger brukes hyppig i boka - husk at den er fra 1929 - de er gjengitt i oversettelsen og det er derfor jeg bruker dem her. Hun betrakter hele familien fra et mye mer nøkternt og objektivt ståsted, hun erindrer presist og med henne får vi det store bildet. Dilsey er ikke redd - kanskje bare for Jason, som ikke nøler med å slå - men hun beskytter både husfrua, barnebarnet og ikke minst Benjy, som er et lettvint offer for en vred storebror. I tillegg har hun ansvar for alle gjøremål i huset, hun passer Benjy og lager mat, dekker bord, henter ved og vasker opp. Men gjøremålene hennes er i grunnen irrelevante, det er hennes indre som er viktig. For sjøl om hun er neger, og slik sett, med datidas ideologi, skulle vært et annenrangs menneske, er hun mye mer samla og ordentlig enn familien Compson. Og sjøl om hun bor med en familie som degenererer, så påvirkes ikke Dilsey av det. Hun veit hva som er rett og galt, og lar seg ikke presse, true, kue eller manipulere til å endre mening. 

Men i tillegg til disse fire hovedpersonene, som alle slipper til med sitt, er det også andre mennesker i boka som er viktige. Og den viktigste av alle er nok hun som ikke er der. En del av lesinga er derfor å nøste i hennes skjebne, hvem var hun, og hva skjedde? Boka skildrer, fra fire synsvinkler, hennes liv i små, nøye utvalgte bruddstykker, som vi må pusle sammen. Bare mot slutten av romanen får vi litt mer innsikt i situasjonen. Også barnebarnet, som aldri slipper til med egne ord, er vesentlig.

Romanen er tidvis noe anstrengende å lese, blant annet på grunn av dette med navnebruk. Navn, gjenbruk av navn og oppkallinger, kallenavn og økenavn, blandes sammen. Heldigvis gjøres dette rede for på en god måte i det ellers uferdige forordet av Abdel Rahman Munif (1933-2004), som døde før han fikk skrevet ferdig om boka. Om ikke jeg hadde fått disse opplysningene på forhånd, ville det vært som å lese en islandsk ættesaga eller en russisk 1800-tallsroman uten å kjenne navneskikkene. Det blir fort utrolig rotete, og det forstyrrer naturligvis leseropplevelsen. Bortsett fra dette, opplevde jeg, igjen, at forordet egentlig ikke trengs. Det er fort gjort å avsløre mer handling enn det som godt er.

Jeg opplevde at første del er den mest utfordrende å lese, men også den fineste. Faulkner anstrenger seg for å gi et språk til Benjy, som ikke har replikker ellers i boka, og jeg opplever at han kommer svært nær fokaliseringsinstansen. Vi er med, og vi forstår hvorfor bruddene i tid og handling gir mening, vi forstår hva som driver Benjy og ikke minst hva han venter på, der han står ved porten og sikler. Det var en utrolig spesiell start på boka, og den var både sår og vond. For det skinner jo igjennom nokså ofte at Benjy er ulykkelig, at han vil godt, men at han ikke blir forstått. 

Larmen og vreden er nesten uhyggelig velkomponert. Om en bare ser på det tekniske, er romanen uhyre interessant og mang en forfatter har mye å lære her. Forsøket på å oppheve tidsaspektet er veldig bra, og det fragmentariske som legges i munnen på Quentin framkaller en følelse av desperasjon og nederlag hos leseren. En må kanskje holde tunga rett i munnen når en leser, og en må i perioder lese sakte, men alt henger sammen og gir mening. Mesterlig! Faulkner skriver så solid, og han er så bevisst i valgene han tar, som gjelder synsvinkel, tidshopp, språk, ordtilfang og stil. Han makter ikke bare å gi ord til personene sine, han gir dem også plass, han lar dem stå fram så tydelige og levende at de presser seg inn i leseren, og blir der. 

I seg sjøl er også historia spennende, sjøl om kanskje det eksperimentelle ved boka har fått mest oppmerksomhet. Det at historia ikke fortelles kronologisk og av en person, gjør at leseren må følge tråder på kryss og tvers av boka, vi må tolke, huske og lese mellom linjene. Det er en svært levende og kompleks fortelling, som stadig fortelles på nytt. Men til slutt trer alt sammen fram, og det er et grelt lys familien Compson stilles i. Den en gang så flotte og rike sørstatsfamilien er nå - ja, er egentlig en av dem mer verdt enn en vanlig neger?

Larmen og vreden er ei interessant og uvanlig bok å bryne seg på, og den gir masse til den som kommer igjennom. Romanen er særdeles godt oversatt av Hans H. Skei (f. 1945), som har mangeårige Faulknerstudier bak seg, og som også har skrevet et fint etterord til boka. Anbefales!

lørdag 9. november 2019

Det tynne sverdet

Bildekilde: Bokelskere
Da jeg leste barneromanen Ishavspirater tilbake i 2017, blei jeg fullstendig bergtatt. For ei barnebok! Den hadde virkelig alt; humor, varme, spenning, farer og feller, et umulig oppdrag, venner og fiender, alvor, klokskap, liv og død, forklaringer, utvikling og en slutt en nesten ikke tør å håpe på. Tiåringen Siri tar nemlig opp kampen med den verste piraten på Ishavet, kaptein Hvithode. Hun har ingen andre valg dersom hun skal få tilbake lillesøsteren sin!

Men hvordan kan forfatter Frida Nilsson (f. 1979) følge opp en slik suksess, spurte jeg meg i tida etter endt lesing. For boka var så enestående, og jeg ville ha mer! Men ville det være mulig? Universet der Siri, Miki, den gamle pappaen, Hvithode og alle de andre bodde var så fullendt og troverdig, med blant annet egne dyr og fugler, og personene var like sprell levende som Maria Parrs Tonje Glimmerdal, der hun suser nedover bakkene og gauler Fart og sjølvtillit!

Så kom den neste boka til Nilsson. Tittelen er mer lukka - Det tynne sverdet (på svensk i 2017, oversatt til norsk av Nina Aspen (f. 1965) i 2018) sier ikke så mye om handlinga som Ishavspirater. Likevel er den fin, og bærer bud om at noe spennende skal skje. Vi går jo ikke rundt med sverd sånn uten videre, i alle fall ikke i barnelitteraturen. Men det var et helt nytt og uventa landskap å tre inn i, der jeg kanskje delvis forventa at Nilsson skulle dikte på noe av det samme som sist. Vi befinner oss ikke lenger oppe i Ishavet, men et helt annet sted. Det eneste vi får vite, er at det er ved kysten, for Sasja og pappa bader. Og de bor i et vanlig hus, og det er griser hos naboen, og de har hunder hjemme.

Men det er noe som ikke er som det skal være. Noe som gjør at pappa får et alvorlig drag i ansiktet. Noe som gjør at Sasja blir stille. At lufta i huset er annerledes, at marerittene til Sasja kommer, han drømmer om de ekle fluene. Sjøl når det er midt på natta og han lister seg rundt, kan han høre dem surre i vinduskarmen. Han må bare sjekke Semilla. Se at hun er der, at hun puster. Semilla ligger i senga, hun ligger bare i senga. Hun er nesten uten farger nå. Både Sasja og pappa veit at hun snart skal dø. Semilla veit det sjøl også.

Men hun får ikke lov! Hun kan ikke, skal ikke, må ikke dø! Da veit ikke Sasja hvor han skal gjøre av seg. Det er ille nok at hun blei sjuk. At det er noe inni kroppen hennes som gjør henne dårlig. Men at Døden skal komme å ta henne? Nei! Sasja nekter. Han vil ikke tenke på det en gang. Men så er det en natt at Semilla ikke ligger der. Sasja skjønner med en gang at Døden har kommet. Sasja løper ned til stranda og ser det digre dødsskipet, allerede på vei bort. Semilla må være ombord der, han bare veit det! Han har ikke noe annet valg enn å knabbe naboens lille pram og følge etter.

Men vil han i det hele tatt komme fram? Vil han komme seg til Dødens rike, og vil han klare å finne Semilla? Og er det bare å ta henne med tilbake i prammen, eller må han kjempe? Må han lure Døden? Og hvem er egentlig denne Døden? Spørsmåla er mange, og både leser og hovedperson får svar, litt etter litt, i det som viser seg å være et spennende, trist, morsomt og engasjerende eventyr for både barn og voksne, der Sasja bærer hovedrolla, men flankeres solid og noe kranglevorent av Trine, Prinsessen og Hødre.

Barneromanen strekker seg over mer enn fem hundre sider, og er derfor ikke en tekst for de utålmodige leserne. Men Nilssons sans for dramaturgi og spenningsoppbygning gjør at det sjeldent er kjedelige øyeblikk - men her må leserne evne å skille mellom 'kjedelig' og 'alvorlig'. For alvor er det mye av, og de mange dialogene krever at leseren også reflekterer og svarer. For hva skjer egentlig når vi dør? Hvor kommer vi? Og hva hender etterpå? Nilssons bok gir seg aldri ut for å være en sannhet, men hun og teksten tar like fullt barna på alvor. Nilsson drøfter de store følelsene som barn kjenner på når en nær voksenperson er alvorlig sjuk, som frykt, sinne og sorg, opplevelsen av at noe er urettferdig, kaos, maktesløshet, meningsløshet og så videre. Og hun gir følelsene rom og plass, og hun rydder enkelt i dem, uten å si at noe er feil eller gi barna følelsen av å ikke strekke til.

Sasja er en utrolig sympatisk hovedperson. Han er ikke spesiell på noe vis, han er bare en helt vanlig gutt som ei natt reiser etter Døden. Og det at han er så vanlig skal vise seg å bli en styrke et sted der alle de andre er nokså uvanlige, i alle fall i våre øyne. Sasja tviler på det han driver med, han angrer på reisa, han lengter hjem, han er redd, og han føler seg virkelig ikke modig. Men likevel er han det, der han går rett inn i det skumle og uvisse med hele seg, slik barn gjør. Han skjelver av frykt, skrubber seg opp, svelger elvevann, blir tatt av ras og gråter såre tårer, men han gir ikke opp. Kjærlighet, vennskap, samarbeid og håp gjør at reisa inn i Dødens rike kan fortsette.

Det tynne sverdet er en fantastisk samtalestarter. Å lese den sammen gir barn og voksne et samlingspunkt der de kan møtes og drøfte vanskelige spørsmål, uten at det blir for tett og privat. Eller de kan velge å bruke boka som en vei inn i seg sjøl, og avsløre egne tanker, følelser og redsler. Det er utrolig viktig at ei bok som dette fins, som tar barn på alvor og er direkte og konkret i språk og metaforer, men samtidig ikke leiker med det at vi ikke veit hva som skjer når vi dør. Boka kan være avgjørende i barns sorgarbeid, for Nilsson setter enkelt ord på det som er vanskelig og i Sasja møter barna en nær venn. 

Jeg vil ikke si noe mer om hvem Sasja møter underveis eller om hvordan hele reisa utarter seg og ikke minst avsluttes, da det vil avsløre alt for mye for den som vil lese. Men det er et skikkelig eventyr, dette også, et langt eventyr der helten må gjennom en rekke prøvelser, både fysisk, psykisk og emosjonelt. Nilsson er tro mot formelen hjemme-borte-hjemme og flere eventyrformler, men gjør det helt eget likevel. Boka har en svært god struktur, er godt uttenkt og fint balansert mellom for eksempel indre monolog og dialog, mellom at reisa fortsetter eller at vi har hvilepunkter. På sett og vis er jeg bittelitt skuffa over slutten, som ikke er like realistisk som starten, og løsninga føles litt ut som litt juks, men den er veldig, veldig fin likevel, og boka anbefales varmt. 

fredag 1. november 2019

Høstlesing, del III

For en kosehøst vi går i vente! Bokhøsten ser ut til å være fenomenal, med selveste Margaret Atwood som leder an i spissen. Sjøl har jeg ikke gått til anskaffelse av Gileads døtre enda, men jeg har utrolig mye annet bra å se fram til nå som vi snart går inn i den mørkeste tida på året. Og jo mørkere det blir ute, jo lysere blir det inne! I alle fall når du har nok av gode bøker å se fram til.

Johan Falkberget
Trilogien Christianus Sextus er avslutta, og innlegg finner du her. Bøkene anbefales varmt og inderlig, dette er store bøker og intense leseropplevelser! Perfekt for alle som liker historiske og realistiske romaner av en viss størrelse, og med et innhold som tidvis er krevende. Jeg for min del gleder meg veldig til å lese om An-Magritt seinere i livet.

William Faulkner
Romanen Larmen og vreden, som jeg leste sammen med Birthe, blei ferdiglest for mange uker sia, men på grunn av det lange etterslepet på skrivefronten og den nokså dominerende lesegleden, har det ikke kommet innlegg enda. Men det er i eiminga!

Frida Nilsson
Heller ikke Det tynne sverdet er blitt omtalt, sjøl om den blei ferdiglest i sommer, men boka er neste tittel ut i skrivekøen. Jeg gleder meg til å skrive litt om boka, og håper at den har et langt bokliv foran seg, med mange, mange lesere. En flott barneroman!

Thorvald Steen
Innlegg om Det usynlige biblioteket er på plass, og kan leses her. Steen er en forfatter som ofte får ros for å fornye sjangeren han så ofte beveger seg i, nemlig den historiske romanen. Det er nok ikke jeg så enig i. Les mer om hvorfor i innlegget.

Margaret Skjelbred
Lyrikken som jeg leste til åttende runde av Bokhyllelesing 2019, venter fortsatt på innlegg. Det er delvis på grunn av lyriker nummer to, som jeg leser nå, som også skal være med i omtalen. 

Jon Fosse
Jeg begynte på Poesiar etter Henrik Wergeland, men glemte den litt bort oppi alle romanene tidligere i høst - den blei liggende nede på arbeidsrommet framfor å være med rundt i huset i bokbunken. Derfor begynte jeg på nytt, og er snart i mål.

Jenny Erpenbeck
Alle dagers ende var ei så god bok at jeg måtte kjøpe mer av forfatteren! Erpenbeck har noe helt spesielt, hun er så stilsikker og formidler så stramt, i tillegg til at historiefortellinga hennes er nokså unik. Imponerende! Går, gikk, har gått ligger klar til en annen anledning.

Øystein Morten
Øystein Morten ligger både i skrive- og lesekø: Jakten på Olav den hellige skal snart bli omtalt, og Jakten på Sigurd Jorsalfare skal snart leses. Og i tillegg må han kanskje med på årets ønskeliste, da Jakten på Olav Tryggvason nettopp er utgitt!

Margaret Atwood
Som nevnt i innledninga ser jeg fram til å lese den nye og Bookerprisvinnende Gileads døtre, men før den tid kommer, skal jeg skrive om Hjertet gir seg ikke, som kom på norsk i 2016, og som jeg leste tidligere i høst. Også her befinner vi oss i det dystopiske landskapet som Atwood er blitt så kjent for, men på et tidligere stadium enn katastrofene vi møter i Tjenerinnens beretning og i trilogien om Oryx, Crake og Maddaddam. 

Agatha Christie
Fire krimnoveller er lest, og et samleinnlegg kommer. Det var fornøyelig å lese Christie igjen, jeg har knapt gjort det sia jeg leste en del av henne i slutten av tenåra. 

Selma Lagerlöf 
Novellix har utgitt fire noveller av Lagerlöf også, og disse blei lest nokså radig. Lagerlöf har samme finstemthet her som i romanene sine, og er alltid behagelig å lese. Samleinnlegg kommer her også.

Hjalmar Söderberg
Også denne karen har fått fire noveller på Novellix, og nå har jeg lest to. De to andre følger nok på ganske snart.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron
Det svenske forlaget Novellix er en ny favoritt her i huset, med sine små, nydelige bøker med ei novelle i hver bok. Og mens høstmørket har senka seg, har jeg lest de fire lette novellene til Jojo Moyes, David Nicholls, Sophie Kinsella og Nora Ephron. Planen er å skrive om tekstene i et samleinnlegg etter hvert.

Guro Nore Fløgstad og Anders Vaa
Jeg leste fagboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, og andre myter om språk, til niende runde av Bokhyllelesing 2019. Omtale finner du her

George Eliot
Oktober viste seg å stå i Eliots navn! Sammen med Birthe har jeg tatt fatt på Middlemarch, ei bok jeg forventa å holde på med til tett opp under jul, om ikke inn i det nye året. Den er nokså omfattende, med sine nær på nihundre sider, og jeg tenkte at ei såpass gammel bok sikkert også er omstendelig og tidkrevende. Men jeg må visst bite i meg alle antagelser. Lesinga er en fryd, språket glir og alt er så engasjerende! Jeg koser meg noe så innmari med det jeg tror er den beste romanen jeg så langt har lest, og er trist fordi jeg snart er ferdig!

Amalie Skram
Og på grunn av Eliot har jeg jo ikke kommet i gang med Mennesker av Skram. Men det gjør ingenting, alt til sin tid! Jeg tar derfor med meg Skram inn i november også.

Tarjei Vesaas
Ei heller Vesaas er blitt lest i måneden som har gått, jeg har ikke fått meg til å ødelegge Middlemarch-bobla med noe særlig mer enn et par noveller, og da ikke av Vesaas. Men Kimen skal leses i år, den også.

Alfabetlesing
Huckleberry Finns opplevelser er utlest, og ligger klar i skrivebunken. Neste på lista nå er Iliaden av Homer, men jeg venter til jeg er ferdig med Middlemarch. Deretter skal jeg, om planen slår til, ta for meg bokstavene J, K og L også, før vi går inn i det nye året. Om det blir slik, gjenstår å se. Mer om Alfabetlesing ligger her

Bokhyllelesing 2019
Det går mot slutten av Bokhyllelesing 2019, da det kun er to ordinære runder igjen. Jeg har ikke lest oktoberboka mi enda (som er bok nummer elleve i ulesthylla), men det kommer. Etterpå følger novemberrunden, der vi leser Nobelbøker, altså ei bok skrevet av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg er usikker på hvilken bok det blir for min del - alternativene er mange!

Kos dere med årets siste høstmåned!

torsdag 31. oktober 2019

Bokhyllelesing: Bok nummer elleve

I oktober har fokuset vært å lese ulest bok nummer elleve. Boka kunne hentes fra ulesthylla, ulestbunken, ulestkassa, ulestposen eller hvor og hvordan du lagrer de uleste bøkene dine. Men hvordan skulle en telle seg fram til bok nummer elleve? Tradisjonell telling fra venstre mot høyre var naturligvis lov, men likeså baklengs og på skrå, ovenfra og ned og nedenfra og opp - alt kommer an på hvor regelbunden du er.  

Fikk du lest det du skulle, bytta du bok underveis, er det vanskelig å skrive eller henger du litt etter? Ingen fare - når du er i mål med boka og eventuelt et innlegg (det er ingen tvang her i gården), legger du bare igjen ei lenke i kommentarfeltet under, så oppdaterer jeg listene på samlesida fortløpende.

Nå som vi går inn i november venter nest siste runde av årets Bokhyllelesing. Og i runde nummer elleve skal vi i år som i fjor lese nobelbøker - bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Om boka er ny eller gammel, er opp til deg, og samtidig bestemmer du også språk, sjanger og omfang. Det som er viktig er altså denne Nobelprisen. Hva har du sett deg ut? Er det et mye å velge i? Eller er du kanskje allerede i gang med å lese?

Riktig god lesing!

tirsdag 29. oktober 2019

Bokhyllelesing: Guro Nore Fløgstad og Anders Vaa

Bildekilde: Bokelskere
En skal lese mye før øya triller ut - det er kanskje en mindre kjent omskriving av det langt mer kjente En skal høre mye før øra faller av. Men åkke som om det er øya eller øra, det er akkurat det denne boka handler om: Alt det rare vi leser og hører, i denne omgangen om språk. Som for eksempel at norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, som tilfeldigvis også er tittelen på boka.

Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, og andre myter om språk er, med sin svært lange tittel, mitt bidrag til niende runde av Bokhyllelesing 2019, der vi nettopp skulle lese bøker med lange titler. Dette er den desidert lengste tittelen jeg har vært borti. Jeg har hatt boka i ulesthylla sia jula 2012, da jeg fikk den i gave, så det var vel på tide at den blei lest. Og det jeg trodde var ei litt traurig og tørr fagbok om språk, kun ved å dømme etter omslaget (ja, det er derfor den har stått såpass lenge), viste seg å være ei ganske lett artikkelsamling om språk, der jeg kjente størstedelen av innholdet fra før.

Artikkelforfatterne Guro Nore Fløgstad (f. 1981) og Anders Vaa (f. 1978), som begge er universitetsutdanna innafor språk og blant annet jobber eller har jobba med språkforskning, skriver seg gjennom de mest kjente språkmytene som fins, og retter opp i slurv og alvorlige tabber, misforståelser og reint oppspinn. For eksempel dette med eskimoene og alle snøorda deres. Eller det at norsk og andre "små språk", altså språk som snakkes av få mennesker, er i ferd med å dø ut. For hva skal egentlig til for at et språk dør ut? Hvordan foregår det? Og er det sant at noen språk er mye vanskeligere enn andre? Hvilket språk er da vanskeligst? Og er det egentlig slik at vi har en medfødt evne til språk?

Det er sju kapitler i boka, som hver for seg er en artikkel. Og de trenger ikke å leses samla, da alle er avslutta og kun i minimal grad bygger på hverandre. I tillegg følger det ei kjempefin oversikt over viktige lingvistiske begreper bakerst i boka. Slik egner boka seg svært godt for språkstudenter på nybegynnernivå, for folk som lurer på om de skal studere språk, som supplement til studier i norsk eller andre språk og for alle andre språkinteresserte. Boka er ei lett og tilgjengelig innføringsbok som åpner fagområdet og staker ut en videre kurs, både gjennom lesetips og svært nøyaktig oppføring av kilder. 

Boka er velskrevet og bærer preg av at det er gjennomarbeida og gjennomtenkte tekster som publiseres. Forfatterne har også anstrengt seg for å konkretisere det som kan være vanskelig, og de gir hele tida eksempler på det de skriver om. Uten disse eksemplene ville det vært bortimot umulig å forstå hva i alle dager de mener med eskimoenes snøord, som slettes ikke er som våre snøord, da de lager ord på en helt annen måte enn vi gjør i norsk. Det var det spennende å lese om! Min eneste innvending til utgivelsen er at forfattere eller forlag gjerne kunne spandert noen diagrammer eller litt statistikk som ville brutt opp teksten en smule. Men, som det framgår av det over, fungerer boka fint som den er også.