lørdag 1. oktober 2016

Høstlesing, del II

Jeg veit ikke helt hva som har skjedd, jeg, men både august og september har vært travlere enn noen gang, samtidig som jeg leser mye mer enn tidligere. Det er som om jeg utnytter hvert ledige øyeblikk til å henge fra meg øya i ei bok. Jeg leser i lunsjen, mens jeg pusser tenner, mens jeg steiker pannekaker, i reklamepausene, mens jeg sitter på vent i telefonen, mens jeg sitter hos barna på kvelden, jeg har med meg bøker på seminar, på styremøter, på jobb, til tannlegen, til helsestasjonen, i barnebursdager, i senga, på befaring og til og med på familieutflukter, så jeg kan snike meg til å lese i bilen. Og det gir resultater, altså. Bare se!

Carl Frode Tiller
Jeg hadde knapt lest ferdig siste bindet av Innsirkling-serien i forbindelse med forrige runde av Bokhyllelesing 2016, før jeg henta fram ei ny bok av samme forfatter: Nemlig skuespillet Folkehelsa, og også denne gangen i forbindelse med Bokhyllelesing 2016. Tematikken i denne runden er norsk dramatikk, og Folkehelsa er både norsk og dramatisk. Omtale kommer.

Alexander L. Kielland
1800-tallets samfunnsrefser hytter med neven i den satiriske romanen Arbeidsfolk og i fortellinga Else. Samleinnlegg finner du her. Begge verkene er forankra djupt i realismen, med grimme og fæle skjebner, særlig for kvinnene. Kielland er svært bra, og jeg planlegger å lese ut bind II av Samlede verker i løpet av høsten.

Flatøybok
Flatøybok er det eneste verket jeg enda ikke har tatt tak i, sjøl om jeg har veldig lyst. Det ligger klart, like ved skrivebordet, så håpet er at det snart er dette praktverkets tur. Og jeg gleder meg!

Brit Bildøen
Ikke lest! Men heller ikke glemt! Så tida kommer nok snart til denne grønne nynorskboka med sykler og miljøtematikk, bygd over Don Quijote-lest (kjenner at den blei litt mindre fristende der, gitt). Men den skal visstnok være ganske morsom.

David Nicholls
En lettvekter, uten tvil. Jeg har lest En dag og føler meg som en surpomp når jeg ikke er fornøyd. Men fakta er at dette ikke er bra nok, det er enkel og grei underholdningslitteratur som ikke en gang klarer å ende godt.

Jens Bjørneboe
Birthe og jeg er i full sving med ei ny samlesing, denne gangen et viktig Bjørneboeverk fra 1964: Drømmen og hjulet, en såkalt halvdokumentarisk roman om Ragnhild Jølsen (1875-1908). Med mine begreper blir det da i retning av en fiksjonsbiografi. Og det er en god en. Du kan gjerne bli med, du også!

Sigmund Løvåsen
Da jeg først hadde lest Carl Frode Tillers skuespill, var det som om jeg fikk blod på tann. Så da leste jeg like godt Sigmund Løvåsens vakre drama fra 2012, Vid din sida, også. Og da var jeg bortimot umulig å stoppe...

Henrik Ibsen
...så da leste jeg like godt Et dukkehjem av Henrik Ibsen også, når jeg først var så godt i gang med dramatikken, og nå står jeg og skuler opp på de hittil uleste gamle grekerne i bokhylla og lurer på om jeg skal gi meg i kast med de virkelig gode, gamle tragediene også, bare for å ha gjort det, en gang for alle.

Ingvild Holvik
Men da jeg fant ut at jeg ikke hadde noe dramatikk av en kvinnelig norsk forfatter på lur (kleint!), så måtte jeg ta ei anna bok av en kvinnelig forfatter for å veie opp for den massive overvekta av plutselige, dramatiske mannfolk. Og valget falt på romanen Lykkefeltet av Ingvild Holvik, en inntil nå helt ukjent forfatter for meg. Omtale kommer.

Liv Køltzow
Til Ingalills biografisirkel i oktober skal det leses om 1001 forfattere, så vidt jeg har forstått. Jeg er ikke helt sikker på om Amalie Skram er med der, men det burde hun naturligvis være, og derfor leser jeg om henne. Boka er massiv, så den kommer nok til å ta sin tid.

Per Olov Enquist
Men jeg var så innmari på vippen, hvem skulle jeg lese om, Amalie Skram eller Per Olov Enquist? Og jeg klarte ikke å velge, så nå er jeg i gang med begge to. Men der Amalie Skram føres i pennen av en prisvinnende forfatter, velger Enquist å fortelle sjøl. Og han er ikke mindre prisbelønt han, så dette blir spennende. Boka heter naturligvis Et annet liv.

Elisabeth Aasen
Når jeg og Birthe har lest ut boka om Ragnhild Jølsen, skal vi vende blikket mot kvinner i litteraturen med fagboka Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen. Den kom i posten i går, og jeg gleder meg masse til å lese! Bli gjerne med, du også.

Jennifer Egan
Og bare for å gjøre det vanskelig for meg sjøl, har jeg altså begynt på enda ei bok, som er skrevet av amerikanske Jennifer Egan. Boka heter Bølle på døra og forfatteren mottok blant annet Pulitzerprisen i etterkant av utgivelsen. Bølle på døra er nok ikke den boka jeg prioriterer i oktober, men jeg kommer nok til å lese litt... Tror jeg.

Faglitteratur
Det blei ingenting i september.

God lesemåned, alle sammen!

torsdag 29. september 2016

Realisme og undergang

Bildekilde: antikvariat.net
I over ett år har jeg hatt som koseprosjekt å lese Stavangers store sønn, Alexander Lange Kiellands (1849-1906), Samlede verker. Det er tidkrevende, for det er mange verk, og som så mange 1800-tallsforfattere, så preges også Kielland tidvis av noe omstendelighet og en smule tunge setninger, sjøl om han er lettere og mer elegant enn flere av sine samtidige. Dette gjør naturligvis at jeg må sette ned lesetempoet hver gang jeg henter han fram, og de første fire-fem sidene går uvant langsomt. Men så glir jeg inn i det nye tempoet og finner flyt.

Nå har jeg lest ferdig to verker som er å finne i andre bind av Samlede verker. Begge er fra 1881. Arbeidsfolk er en realistisk roman, mens den triste historia om Else har undertittelen En julefortelling. Også denne er av det realistiske slaget. I begge verk skildrer Kielland de som er nederst i samfunnet, og det er svært tydelig at det også er her sympatien hans ligger. Slik sett følger han opp det samme sosiopolitiske prosjektet han innleda allerede i debutverket Novelletter (1879), men som særlig er synlig fra romanen Garman & Worse fra samme år.

Arbeidsfolk handler om alle typer arbeidsfolk. Blant dem finner vi naturligvis de som kalles arbeiderne, som i denne perioden er i ferd med å etablere seg som en sosial klasse og en faktor å regne med. Og vi finner bøndene, de utarma bøndene, som emigrerer i hopetall til Amerika og drømmen om et nytt liv. Og tittelen kan tolkes ironisk, retta mot embetsstanden som motarbeider, flytter papirer og skaper vanskeligheter for vanlige folk. Det er mang slags arbeid og mang slags folk. Fellestrekket er at alle må tjene penger for å overleve.

Boka veksler mellom å følge den sterke og staute bonden Njædel, som holder til langs kysten på Vestlandet et sted, og hans datter Kristine, som sendes til onkel Anders i Christiania for å følge med på en sak som Njædel klager inn for departementet. Det går ikke godt for noen av dem. Kristine vekker oppsikt med sin uvanlige skikkelse og får raskt et brødrepar etter seg. En av dem er lege, og han skal vise seg å bli oppriktig glad i den bondske, ekte jenta, og kommer stadig på besøk til henne i portnerstuen. For å forhindre skandaler blir legebroren sendt bort og Kristine tvangsgiftes med onkel Anders, slik at hun kan holdes under oppsikt. I mellomtida har onkel Anders forlagt brorens papirer - med vilje - og ettersom han stadig krever mer penger for å fortgang, utarmes Njædel langsomt både fysisk og psykisk. 

Arbeidsfolk er en svært langsom roman som skildrer alle typer arbeidere, samt deres utseende, klær, oppførsel og gemytt i lange, nærmest stillestående avsnitt. Vi leser om de sindige bøndene som ikke lar seg vippe av pinnen, om noen fæle lurendreiere av noen embetsfolk, om den oppriktige, sjenerte legen, sviregutter og løgnhalser, departementale spyttslikkere, oppkomlinger, den lojale arbeidshesten, den bråsinte sjefen, tjenestejenter, borgerlige fruer og embetsstandshustruer. Etter at skildringene er på plass, kommer dialogen. Den kan gå fort og være hardtslående, og så subtil, særlig i sine fornærmelser, at det er vanskelig å registrere at noen er blitt fornærma. Og hele veien bygger Kielland videre, oppover og oppover mot klimakset, der han forener kongelig besøk med syfilitisk død. Det er en ugrasisøs blanding av høyt og lavt, men det er svært godt gjort å kombinere to så sterke kontraster og fortsatt holde det lesverdig. Med stor sans for detaljer utmaler Kielland det kongelige selskap og alle banaliteter de velter seg i, mens andre vrir seg av smerte.

Og det skulle jo helst være slik at en kjente at dette, dette var en fremmed verden. En skulle kunne puste letta ut og tenke: Jeg kjenner meg ikke igjen i disse skildringene. Men det skumle er at en gjør det. Jeg gjør det. Jeg ser at dette ikke bare er en refleksjon av et høyst levende 1800-tallssamfunn, det speiler også vårt samfunn, der viljen til å jobbe seg oppover ikke alltid ledsages av kunnskap og evner, der kravene til suksess er så store at mennesker må behandle seg sjøl umenneskelig for å lykkes, der ære og konformitet og frykten for skandaler gjør at vi leiker med andres liv. Det var en urovekkende erkjennelse, samtidig som det var veldig flaut. Mon tro hva Kielland ville sagt? Det er gått 135 år, men på mange punkter er vi fortsatt ikke kommet videre.

Alexander Lange Kielland
malt av Eilif Petersen (1893).
Bildekilde: snl.no
Heldigvis er det litt annerledes med tanke på kortromanen Else, som bærer navn etter sin unge hovedperson. Den er ei skildring av en grim kvinneskjebne. Alt som kan gå galt, går galt, sjøl om forutsetningene ikke er av verste slag. Else vokser opp i et underlig hus kalt Noahs Ark, der byens foretrukne kloke kone, madam Späckbom, holder til. Hun er svært stolt av Else, for hun er hennes levende eksempel på en varig kur. Uten henne hadde Else vært blind. Men Else er sunn og frisk, hun ser og hun ler så det klukker i gatene. Helt til hun møter Svend og gripes av begjær. Et begjær som konsult With tar fra henne.

For konsul With tar den han vil, når han vil. Han har til og med flere egne steder for sånt, der han holder kvinnene sine. Else kastes ut fra Noahs Ark og er blitt hans, uten å egentlig ha hatt noe valg. Han lokket henne med roser, de sjeldne, velduftende roser, og så grep han henne bare -. Men Svend gir ikke opp. Han finner henne, og Else gråter av skam når han kommer inn i rommet. Ikke vil hun at han skal se henne slik! Men Svend er bare god. Han vil at de skal reise vekk sammen, gifte seg, starte på nytt. Et sted der han ikke er taterpakk og hun ikke er en fallen kvinne. Et sted der ingen veit. Men de drar aldri. De blir, helt til Else kastes ut av konsulens vertinne også. Så står de der, begge to. Ingen penger, ingen jobb, ingen sted å bo. Men sansen for hetvin, har de. En brennende, mettende hetvin som sildrer gjennom kroppen og gir liv. Enn så lenge.

Else er en undergangsfortelling der Kielland betrakter samfunnet fra kvinnas side. Madam Späckbom må konstant kjempe mot byens mannlige doktor, som hevder å være mye bedre enn henne. Som kvinne har ikke madammen hatt tilgang til undervisning. Hun kan kun stole på sin egen erfaring. I Noahs Ark bor også frøken Falbe, som driver skole og forsørger den alkoholiserte broren sin. Hver dag er en kamp, mot menn og mot samfunnet. Og så er det Else, som tvinges nedover, nedover fordi hun, når hun har hatt et ufrivillig samleie, mister sin egenverdi som menneske. Og når samfunnet behandler henne som et ingenting, mister hun respekten for seg sjøl. Hun ofrer ikke en tanke på det døde barnet -.

Parallelt med disse skildringene, vier Kielland også noen avsnitt til byens fornemme fruer, som oppretter foreninger for falne kvinner. Frøken Falbe går til dem og varsler om Else. Hun ber om hjelp på Elses vegne, for hun ser hvor dette går. Men nei, sier foreninga, når ingenting er skjedd, kan vi ikke hjelpe. Til slutt er Else uten tvil en fallen kvinne, og hun innskrives i foreninga. Frøken Falbe øyner et håp, kanskje Else nå vil få den hjelpa hun trenger. Men da foreninga får vite at hun har fått et barn, ryker hun rett ut igjen: Hun er innskrevet i feil forening. Kritikken av de kristne, borgerlige fruer som hjelper "sine faste", som er tilstrekkelig takknemlige for hjelp, kun for å bedre sin egen samvittighet og gjøre sin kristenplikt, er ramsalt.

Alexander Lange Kielland jobba med og for mennesker i hele sitt voksne liv, som blant annet borgermester og amtmann. Han ønska mer rettferdighet, bedre kår for arbeiderne, økt likestilling, rettigheter og støtte for ugifte mødre og et bedre system for fattige og sjuke, kort og godt politisk frigjøring fra embetsstanden. Verkene er en del av hans ideologiske prosjekt, og de underbygger det han jobba for i praksis. Kielland er samfunnskritisk, realistisk og nesten naturalistisk i sine skildringer, der han som en av de fire store fører an med problemlitteratur under det moderne gjennombrudd. 

Kiellands verker har altså en tydelig politisk agenda. Og sjøl om en kan diskutere de ulike problemstillingene han legger fram i både Arbeidsfolk og Else med tanke på tematikk, er det ett hovedtema som slår meg som mye, mye sterkere enn alle de andre: Dobbeltmoral. For hvordan kan de rike og privilegerte komme unna med tvangsekteskap, seksuelle overgrep, syfilisme, alkoholisme, uekte barn og horehold? Jo, det er dette forbanna hykleriet. De holder fasaden, har baller og selskaper der de er tekkelige og pene, de går i kirka, sier sine bønner, betaler sine bøter og gjør ellers hva faen de vil. Alexander Kielland retter ingen pekefinger. Han står støtt i Stavanger og brøler så det runger over det ganske land.

mandag 26. september 2016

Klar, ferdig, les!

Hva: Bokhyllelesing 2016, sjuende runde
Kriterier: Les et skuespill av en norsk forfatter
Når: Mellom 26. september og 02. oktober

Påmeldte:
Elida skal lese Et dukkehjem av Henrik Ibsen
Hedda skal lese Folkehelsa av Carl Frode Tiller
Beathe skal lese Peer Gynt av Henrik Ibsen
Åslaug skal lese Kven er redd av Carl Frode Tiller
Ingalill skal lese
Pia skal lese
Berit skal lese
Silje skal lese noe av Henrik Ibsen
Elisabeth skal lese
Birthe skal lese
Ida skal lese Hedda Gabler av Henrik Ibsen

Norske skuespill! De første en tenker på er vel kanskje storheter som Henrik Ibsen og Jon Fosse, og deretter blir det ofte stille. For fins det noen andre? Joda, jeg nevner i fleng: Hulda Garborg, Cecilie Løveid, Sigmund Løvåsen, Jens Bjørneboe, Barbra Ring, Ludvig Holberg, Aslaug Vaa, Marit Kaldhol, Carl Frode Tiller, Vera Henriksen, Nordahl Grieg, Dagny Juel, Edvard Hoem, Arne Lygre, Lise Knudsen og Maria Tryti Vennerød - og naturligvis fins det mange, mange flere også. Her er det mye å ta av, bare en er villig til å leite litt. Dramatikk i bokform er som kjent ikke den sjangeren som leses, anmeldes eller anbefales hyppigst, og nettopp derfor er det hyggelig å løfte den fram.

Jeg er blant dem som har leita, og sjøl om jeg naturligvis fant Henrik Ibsen, jeg også, valgte jeg heller å lese Carl Frode Tiller nå i første omgang. Det er kanskje mest fordi jeg akkurat fullførte siste bindet i Innsirkling-trilogien i forrige runde av Bokhyllelesing 2016, og syns det virka som en god idé å tømme ulesthyllene for Tillerlitteratur. Om det var lurt, gjenstår å se. Uansett har jeg, når Folkehelsa er utlest, lest hele forfatterskapet til Tiller med unntak av de to siste skuespilla. Og det er vel ikke så verst.

Temaet denne gangen er altså å lese et skuespill av en norsk forfatter. Det kan være en komedie eller en tragedie, eller midt i mellom eller noe helt annet, det kan være gammelt eller nytt, oppført eller ikke, det kan være skrevet i Norge eller i utlandet og tematikken kan være akkurat den du sjøl ønsker. Fordelen ved å lese dramatikk er at tyngden skal ligge i replikkvekslingene, i pausene mellom orda og i ulike meningslag. Ulempen er naturligvis at en ikke får det spilt ut framfor seg, alt dette som skuespillerne gjør må en legge til sjøl, og om en ikke klarer å relatere seg til replikkene, blir det vanskelig å komme tett på personene. Også går det så fort -! Vips, er det over, og hva har en egentlig lest? Det er vesentlig å lese sakte nok, da mye ligger i tolkningsmulighetene. Slik blir lesing av dramatikk en øvelse i fokusering og tålmodighet.

Håper dere allerede er i gang med lesinga, og at dere koser dere! Blir du ferdig med både lesing av boka og skriving av innlegget før tida, er det sjølsagt ikke noe i veien for å publisere innlegget så snart du ønsker. Dersom du bruker lenger tid enn den oppsatte uka, er det også greit. Legg i alle tilfelle igjen ei lenke under her, under oppsummeringsinnlegget eller på sida for Bokhyllelesing 2016 når du er ferdig, slik at andre lesesirkeldeltakere finner fram til omtalen din. Er du ikke påmeldt, men har lyst til å delta likevel, er det bare å lese i vei på valgt bok. Beskjed til meg kan gis i etterkant, dersom du foretrekker det, eller du kan delta helt hemmelig. Oppsummeringsinnlegg ventes ei ukes tid etter at lesetida er avslutta, og der inkluderes lenker til alle som er ferdige med sine innlegg. En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og les!

Lykke til!

søndag 25. september 2016

Den ærlige bedrageren

Bildekilde: Bokelskere
Siden hun var i midten av tenåra, har den unge Katri Kling hatt ansvaret for den ti år yngre broren Mats. Hun har jobba hardt hele veien, og sørga for mat og klær og tak over hodet for dem begge. Mats er litt enkel, ganske stille og glad i å lese, men arbeidsom når han først får ei arbeidsoppgave. Han er djupt fascinert av båter, han lager skisser i smug og drømmer om å en dag kunne seile sin egen båt, gjerne en han har vært med på å bygge sjøl.

Katri er vanvittig glad i lillebroren sin. Hun låner bøker til han, hun sørger for at han har alt han trenger. De snakker ikke noe særlig sammen, men hun er der for han, alltid. Og hun sparer i smug til båtdrømmen hans. Men fordi hun tjener alt for lite som ekspeditør og regnskapsfører i butikken, vil det ta flere tiår før Mats kan få gaven sin. Katri er ute etter en mulighet til å tjene penger, gjerne raskt, gjerne mye. Og dessuten trenger hun jo egentlig ikke å tjene dem heller, hun kan kanskje bare låne, sånn helt i smug, uten å si noe, og gi dem tilbake etterpå. Men det er ingen på den vesle plassen som har noe særlig penger. Katri regner og regner, hun er god med tallene, hun avslører juks og bedrag, hun pruter og skaffer seg rabatter. Tallene er enkle, vakre, og det fins alltid et riktig svar. Likevel blir det ikke nok.

På det lille stedet bor også den eldre Anna Aemelin i det digre Kaninhuset, som hun har etter sine foreldre. Hun vier dagene sine til å tegne og portrettere skogbunnen med all dens skjønnhet og brune, grønne, grå og svarte nyanser. Hun har et skarpt blikk for detaljer. Men midt på skogbunnen tegner hun også inn noen blomstrete kaniner, og når forlaget setter sammen en tekst, blir det bildebok etter bildebok og pengene renner inn. Om vinteren, når skogbunnen ligger under den tette, hvite snøen, jobber Anna Aemelin med sin utstrakte korrespondanse. De fleste som skriver til henne er barn, de vil fortelle henne noe, eller de lurer på hvorfor kaninene er blomstrete. Mange brev kommer fra bedrifter som vil gjøre noe med de blomstrete kaninene hennes. Anna er naiv og sier ja til det meste.

Tove Marika Janssons (1914-2001) bok Den ærlige bedrageren fra 1982 befinner seg i skjæringspunktet mellom de to kvinnene. Det er vinter, en hard og lang vinter med mye kulde og usannsynlige mengder med snø. Butikkbilen, som kjører med varer til Aemelin, kommer ikke fram på veien, og en må gå på ski til byen for å kjøpe proviant i kulda. Men Katri Kling og den store, svarte hunden hennes kommer fram. De vasser i snø, de brøyter seg vei, de tråkker i nysnø, i skaresnø, i råtten snø, de går, ut til odden, til skogen, til Kaninhuset. En dag går de inn med post og mat. Og sånn begynner den, Katris plan.

Den ærlige bedrageren er ei lita bok på kun 205 luftige sider. Men knappheten begrenser seg til formen - innholdsmessig er romanen ganske stor. Uten å egentlig diksutere, kun gjennom å skildre, viser Jansson fram to svært ulike kvinner og deres stillestående liv. Katri er ikke fornøyd, Anna er fornøyd. Katri veit alt kunne vært bedre, Anna fortrenger at det kunne vært bedre. Katri forstår at noe må gjøres, og hun griper en sjanse. Anna forstår ikke stort, utenom skogbunnen, og griper verken dager eller muligheter. Hun sitter bare, der inne i Kaninhuset, og lar Katri komme. Lar Katri styre, spørre, ordne, lese, ta tak i, svare, se, bestemme. Det begynner med den korte leveransen. Så følger korte besøk. Og deretter flytter Katri og Mats inn til Anna, og den store, svarte, navnløse hunden ligger fast på tunet.

Katri er brysk, ukoselig og brutalt ærlig. Ikke bare med Anna, men også med Mats, med alle rundt seg. Hun evner å se objektivt på en sak, og hun legger mang en krangel død med sitt klarsyn og sans for tall og rettferdighet. Anna har lulla seg inn i en kaninkledt skogbunn og lever avsondra fra alle andre enn leserne sine, som hun kun kjenner gjennom brevene. Deres verdener kolliderer: Katris ærlighet, hennes tanker om bedrageri og om snylting gjennomsyrer etter hvert Anna, og hun blir mistenksom og lunefull. Men Annas mjuke naivitet, åpenhet og snillhet smitter også over på Katri, som får en følelse av at hun har gjort noe galt. Tallenes tale er ikke lenger så entydig. Og sannheten, hva med den? Kan den virkelig ødelegge?

Romanen vever seg rundt og rundt dette med bedrageri og sannhet, virkelighet og løgn, slik at en til slutt er usikker på hva som er hva. Også Katri og Anna er usikre. Hvem er de blitt, nå? Kan de gå videre? Hadde ikke de sine liv, før? Var det ikke greit da? Kan de komme tilbake dit? Er ny innsikt alltid godt, er all utvikling bra? Spørsmålene er mange og svarene er få og avhenger av leseren. Hva ser vi egentlig i denne kalde vinteren? Jeg ser ensomme mennesker som nærmer seg hverandre, i et forsøk på å gjøre noe mer enn bare overleve. Jeg ser menneskelighet og håp i et kaldt og omsluttende vintermørke som mest aldri tar slutt. Men våren kommer alltid -.

Tove Janssons roman vekker noe av den samme følelsen som når du river av et plaster: Ilende smerte, behov for lindring. Når livsløgnen avsløres og en tas i et spill, hva da? Det gjør vondt. Å tape ansikt er flaut og en kan bli sint, kanskje aller mest på seg sjøl. Men å stå der, uten alt en har trodd på? Å oppleve at fortida er en annen, minnene er annerledes, mennesker en kjente ikke er de en trodde, hva da? Da har vi ikke så mange valg. Da må vi også granske oss sjøl, nådeløst, ubarmhjertig. Er vi den vi tror vi er? Om vi ikke er, kan vi bli det? Kan vi gjenoppbygge oss sjøl uten å tape noe? Og hva er egentlig verst, å bli bedratt av andre eller av seg sjøl?

Boka inviterer til et spill som kretser om identitet, tro, tvil og om å virkelig kjenne en annen. Og i kulissene, nesten så fremtredende at de også er hovedpersoner, er den svarte, navnløse hunden, utemma, vill, med rovdyrblikk og skarpe tenner, i glimt brålik Katri, og den isolerende, handlingslammende vinteren, med stadig fallende snø og sterk vind rett inn fra det islagte havet. Desperasjon og ensomhet skildres så sanselig, løsningene står fram som så naturlige, og menneskene, ja, de bare er. Akkurat sånn. Akkurat som de skal være. Ikke fullkomne, ikke fantastiske. Men ensomme, lengtende, søkende, håpefulle, desperate, bitre og angrende. Romanen er nydelig mørk og melankolsk, og spenninga ligger i dialogen mellom og utviklinga til de to kvinnene. Dessverre blei leseropplevelsen noe redusert på grunn av slurvete manusvask av Heinesen forlag og en for rask oversettelse av Gunnel Malmström (1921-2007). Litt mer tid, og dette ville blitt perfekt.

søndag 18. september 2016

En veldig lang dag

Bildekilde: Bokelskere
Emma Morley og Dexter Mayhew møtes den aller siste dagen på universitetet. De er i begynnelsen av tjueåra begge to, stedet er Edinburgh og året er 1988. Nærmere bestemt er det 15. juli, Sankt Svithuns dag, og Emma og Dexter har kommet seg i seng, men aldri i søvn på Emmas hybel. De er slitne og fulle etter en lang dag med seremonier og festligheter. Nå har de hver sin universitetsgrad, nå er de klare for voksenlivet. Emma er en hardtarbeidende idealist fra arbeiderklassen, Dexter er en av livets overprivilegerte, glade gutter. Likevel finner de tonen, som ved et trylleslag. De har liksom aldri lagt noe særlig merke til hverandre, men denne kvelden og natta og dagen ser de kun hverandre. Og det er akkurat på denne dagen vi møter dem igjen, hver 15. juli fram til 2007. 

Hver dag utgjør ett kapittel i denne 445 sider lange boka som bærer tittelen En dag. Og en skjønner raskt at den største spenninga i romanen skal knyttes til om det noensinne blir noe av disse to på en romantisk måte, eller om de forblir venner, eller om de vokser fra hverandre. Slik går det fram og tilbake i flerfoldige kapitler. Jeg for min del finner ikke dette særlig interessant, og det blir desto vanskeligere å leve seg inn i når Dexters fremste attributt er at han er kjekk. I alle fall er det slik Emma ser han. Men hva mer ser hun? Det får jeg ikke tak på i det hele tatt. Han er ei fyllebøtte, en rotekopp, en umoden guttebass som drar damer i fleng, men som sjøl om han sogner til overklassen, ligger langt under Emma på alle andre måter. Om en så snur det hele, er det tydelig hva Dexter ser i henne. Emma er for Dexter den vakreste i verden, hun er smart, kreativ, pliktoppfyllende, lojal, dedikert, hun står på, hun sier sin egen mening, hun tør, og hun kan hamle opp med Dexter når som helst. Hun er alt han ikke er. Kanskje det er derfor han tiltrekkes av henne?

Uten å skulle røpe noe om hvordan dette ender, så må jeg jo si at sjøl om språket stort sett er ganske platt, ispedd noen saftige kommentarer, og sjøl om skildringene stort sett er noe labre, glimter det også til med sjarme og humor, og sjøl om dialogene er overtydelige og rotete er de også naturlige, sjøl om persontegningene er grunne og bipersonene er stive statister, er det hele gjort - og sett - med stor varme. Det er ei god bok å være i, sjøl om utbyttet er lite. Den er fin å lese, men samtidig ikke så mye mer. Emma og Dexter, Dex og Em, forsvinner raskt ut igjen, kun et par, tre scener blir værende noen dager til.

En dag (One Day, 2009, 2010 på norsk) av britiske David Alan Nicholls (f. 1966) har en uvant måte å nærme seg hovedpersonene og handlinga på, gjennom dette livsmessige tverrsnittet. Slik får han et fiffig plot, der han slipper mange kjedelige perioder, turbulente forflytningspassasjer, et overdrevent detaljfokus, strevsomme hverdager og så videre. Og når en først skal skrive en underholdningsroman, er ikke dette så dumt. Men baksida er naturligvis at personene ikke kan tilbakelegge for store utviklingssprang, rett og slett fordi de da ville mista all troverdighet. Ett år er bare noen sider for leseren. Vi blir heller ikke så godt kjent med personene som vi kunne ha blitt, nettopp fordi vi ikke følger dem i detalj i hverdagens trivialiteter, og det at forfatteren slipper å psykologisere noe særlig, er også et tveegga sverd. Jeg opplever at Nicholls er skarpest når han ironiserer over det britiske samfunnet. Der er det mange artige obsersvasjoner. Men han gjør liksom ikke så mye med det i teksten, og det betyr heller ikke noe særlig for Emma og Dexter.

Boka er rask å lese, krever lite konsentrasjon, har noen skrivefeil, men er sympatisk i hele sitt prosjekt. Den er gjenkjennelig for de fleste, da vi følger Emma og Dexter utover 1990-tallet og inn på 2000-tallet, og forfatter Nicholls sparer virkelig ikke på populærkulturelle referanser for å få leseren til å henge med "i tida". Særlig trekker Nicholls inn musikk, tv, trender og økonomi samt at de største hendelsene i verden også nevnes. For de som er født på samme tid som forfatteren og de to hovedpersonene blir det ei tjukk mimrebok med kjærlighetstema, for oss andre, som kom ei stund etterpå, er det noen referanser som går en hus forbi, mens kjærligheten liksom skal være hovedtema. Og slik Nicholls har gjort det her, blir det stadig litt for tynt. Nicholls skriver småmorsomt, bruker humoren godt og har fin timing, men jeg opplever at han bruker humoren for å overdøve de andre manglene ved boka. For, ærlig talt, det er ganske stillestående skildringer av to mennesker som ikke får ut fingern. Over mange hundre sider.

Det er ikke ofte jeg leser slike underholdningsromaner, men det hender omtrent en gang i året. Jeg ønsker noe lett og fint av og til, jeg også, noe som gjør meg glad og kanskje litt rørt, men jeg ender stadig opp med det bittersøte. Det gjør at jeg føler meg skuffa, det er som om boka ikke innfrir i sin egen sjanger. Og jeg tenker at det ville vært raskere, enklere og mer tilfredsstillende å bare se filmen. En dag er grei å lese en dag du er sjuk og ikke har hue til noe djupere, og den er fint oversatt til norsk av Nina Aspen (f. 1965). Og etterpå er boka i det minste glad og oransje å se på i bokhylla.