fredag 31. mai 2024

Doktor Moreaus øy

Bildekilde: Bokelskere
Et skip legger fra kai i Chile i januar 1887. Ti dager seinere, den 01. februar 1887, kolliderer skipet med vrakgods, og blir så søkk borte. Med skipet forsvinner også nesten alle menneskene om bord. Sju stykker dukker opp atten dager etter forliset. Elleve måneder og fire dager seinere dukker det opp én overlevende til. Og det han har å fortelle er så underlig at folk tror han er fullstendig sprø. Denne mannen er min onkel, skriver Charles Edward Prendick. Og dette er hans historie.

Ja, slik åpner rammefortellinga i science fiction-romanen Doktor Moreaus øy fra 1896, skrevet av den britiske forfatteren Herbert George Wells (1866-1946). Her tas vi med ut på havet, gjennom et forlis, det er åtte døgn på havet i en lettbåt hvor drikkevannet tar slutt allerede på dag fire. Etter et brått basketak går to av tre i havet, og det er bare én igjen. Usikker på hvor lenge han kommer til å leve, driver han videre, uten mat, uten vann, med steikende sol og blankt hav, helt aleine i ei lita jolle. Minuttene er som timer, og hele tida kan han ikke la være å tenke på døden, døden som snart kommer, han er overbevist om at han er død, der han duver på det store havet, helt aleine. Han er ikke ved sine fulle fem når han, som ved et lykketreff, blir oppdaga av ei skute. Slik er første kapittel; vi er så vidt i gang, og vi har blitt kjent med onkelen til Charles, Edward Prendick.

Svært kort fortalt handler dette om Prendicks opplevelser på ei øy langt unna det som er hans referanse for sivilisasjonen: London. Men London, og sivilisasjonen, har aldri vært fjernere. På øya, som kalles doktor Moreaus øy, er ingenting som det skal være. Skuta som oppdager Prendick har med seg flere dyr, blant annet en panter. Og både på skuta og da skuta blir lossa av, er det mange menneskelignende vesener i bandasjer som framstår som svært merkelige. Men Prendick kan ikke være helt sikker på det han observerer - tida på skuta tilbringer han i en feberrus der det lenge er usikkert på om han i det hele tatt kommer til å overleve. Når skuta først skal losses av, vil de ikke ha Prendick med inn til øya. Men Prendick vil gjøre alt, absolutt alt, for å unngå å være på havet noe lengre. Havet har han fått nok av! Det er tydelig at han ikke er velkommen på øya, og at han voktes på. Når dørene låses, får vi følelsen av at han er en slags fange. I tillegg blir det tidlig klart at øya, og menneskene der, huser mange hemmeligheter.

Det tar tid før vi får møte doktor Moreau, og lengre tid før vi får vite bakgrunnshistoria hans. Men når vi først har kommet så langt, har allerede Prendick gjort noen egne oppdagelser. Han har blant annet møtt på noen i skogen, noen underlige skapninger som han aldri har sett før. De oppfører seg veldig uvant. Noen snakker, andre ikke, de beveger seg stivt og rart, både naturlig og kunstig på samme tid. Om de ser han, stirrer de, særlig på hendene hans. Han finner også døde kaniner. Skapningene minner om mennesker, men også om dyr, og kalles etter hvert Dyremenneskene. Prendick hører videre mange skumle og uvante lyder, særlig fra doktor Moreaus laboratorium. Prendick er helt sikker på at panteren er der inne, og at det er den som hyler av smerte når doktoren utfører sine eksperimenter. Og så blir alt mye, mye verre.

Da Wells utga romanen i 1896, blei den kalt en science fiction-roman. Men i dag, med en teknologi som har skutt fart på måter vi knapt kan begripe, hvor det utføres dyreforsøk og eksperimenter om hverandre etter mer eller mindre gode etiske prinsipper, hvor genspleising og genmanipulering ikke lenger er fremmedord, hvor prøverørsbarn er blitt normalt og hvor sauen Dolly ikke bare har blitt født, men også dødd - i dag er ikke dette en science fiction-roman. I dag er dette langt på vei en realitet. Vi har kanskje ikke forskere og leger som gjør akkurat det doktor Moreau gjør, men vi er i nærheten når vi transplanterer dyreorganer over i mennesker, når vi avler fram bestemte egenskaper hos dyr for å skape et bedre dyr som vi igjen skal bruke eller kose med, når vi bortimot bestiller babyer etter egne kravspesifikasjoner og når vi griper inn i det magiske skaperverket og filtrerer ut, endrer, opererer, fjerner. Det er ikke rart hovedpersonen kjenner seg uvel, for det gjør leseren også.

Boka er viktig nettopp fordi Wells, gjennom skildringene av doktor Moreaus handlinger, gjennom øysamfunnet (om det kan kalles det), gjennom møtene med Dyremenneskene og gjennom Prendicks opplevelser med ulike skapninger i skogen, gjennom alt som skjer - stiller ekstremt viktige spørsmål som appellerer til alle mennesker: Hvor mye menneskelighet og empati er det greit å ofre i forskningas navn? Skal menneskene heve seg over alle andre arter, og bruke disse artene akkurat slik vi vil? Er det greit - eller lov - å med viten og vilje utsette andre levende vesener for smerte og fare? Og videre inn i det som er aktuelt i dag; skal vi ha anledning til å "designe" våre egne kjæledyr og våre egne barn? Hvilke spørsmål en som leser opplever er viktigst, er avhengig av leserens perspektiv og sympati. 

Doktor Moreaus øy er en høyst ubehagelig roman, og ikke bare for hovedpersonen. Sjøl om vi veit det går bra "til slutt", i form av at rammefortellinga har røpa at Prendick kommer tilbake til sivilisasjonen allerede på side fem, aner vi ikke på hvilken måte, og til hvilken pris. Hvilke konsekvenser har det hatt for Prendick, som menneske, å være på øya? På samme måte møter leseren seg sjøl i døra underveis, og kan ikke la være å ta det innover seg. Hva kan vi gjøre for at vi, som samfunn, ikke kommer dit, til Moreaus øy? De som sier at det nå er alt for seint, er inne på noe. Men det er samtidig en ganske frekk ansvarsfraskrivelse. Bare fordi noe har gått helt skeis og hatt uante konsekvenser, betyr det ikke at vi kan la være å ta ansvar, rydde opp og forsøke litt bedre neste gang - kloke av skade.

Men da må en ha i alle fall litt moral på plass. Slik er det interessant å se nærmere på de tre mennene som er de viktigste i denne historia. Prendick har et tydelig moralsk kompass. Han får et fysisk ubehag av å være vitne til det som skjer på øya, og han gjør ikke det han gjør før han faktisk er tvunget til det. Moreau har på mange måter ofra menneskeligheten sin for vitenskapen. Han skildres uten kvaler, uten skrupler, og hensyntar ikke det som er så innlysende for leseren. Han skaper sitt eget samfunn der han er gud, og hans ord er lov, noe vi veit, fra mange reelle historiske eksempler, er svært farlig. Til slutt har vi Montgomery, som befinner seg på midten. Han forstår Moreaus prosjekt, men liker det ikke. Han hjelper til, men vil ikke utøve. Han tilbringer kveldene med å drikke seg dritings, kanskje aller mest for å glemme det han har lært seg til å leve med. Og det vitner jo om at han har jevnt over ganske dårlig samvittighet.

Så er det også Montgomery som er den mest interessante for meg. Prendick får sitt livs heisatur, og preges naturligvis av det, men han velger ikke å tre inn i dette på samme måte som Montgomery. Montgomery velger aktivt å være en del av dette øysamfunnet, hver dag han ikke reiser. Han ser hva som skjer med Dyremenneskene, og vender ryggen til. Han velger å bli, og låser seg fast i en nærmest umulig situasjon. Kommentarer, oppførsel og alkoholmisbruk viser oss en mann som pines. Han lager riktignok ikke så grufulle lyder som panteren, men han lider. Slik kontrasterer Wells fysisk og psykisk smerte på en effektiv måte. Kontraster blir det også når de "utdannede" engelskmennene settes opp mot de "udannede" Dyremenneskene. Skillelinjene mellom sivilisert og primitiv går ikke nødvendigvis på samme sted.

Doktor Moreaus øy er en klassiker som fortsatt har mye å si en moderne leser - flott oversatt av Knut Ofstad (f. 1957). Men vi skal nok ikke lese den som en science fiction-roman i dag. Til det er den alt for virkelig. 

tirsdag 21. mai 2024

Før plogen din over de dødes knokler

Bildekilde: Bokelskere
Det er vinter, det er kaldt, og snøen knitrer under skosålene. Frostrøyken står for hvert utpust og måneskinnet er glinsende og stille. I ei slik mørk natt blir naboen til Janina funnet død. Det er en plutselig og nesten helt uforklarlig hendelse. Riktignok var han sur og sær og ikke særlig grei med hunden sin, som Janina finner innelåst i skuret, tynn og sulten og redd. Men ellers var han en helt vanlig mann. Nabolaget er lite og spredt og består bare av Janina, den døde og en tredje nabo. Dødsfallet ser ut til å være et uhell. Å bli kvalt på et lite kjøttbein kan jo faktisk skje. Og bortsett fra at dyrene har luska rundt, virker alt som det pleier en kald vinter i Polen. 

Men når det neste liket dukker opp en tid etter, denne gangen utendørs, med hodet først ned i en brønn, og med massevis av rådyrspor rundt, blir Janina sikker på at det er en sammenheng. Dyrene er på en eller annen måte involvert, er de ikke? Kan de ha gjort noe? Det er nesten så hun kan se det for seg. Kanskje hele flokken stoppa bilen! Og lurte han ut! Så pressa de han bort mot brønnen, og dytta han nedi...? Når politiet ikke gjør det de skal, skjønner vår hovedperson og heltinne at hun må ta saken i egne hender. Om ikke annet for å bevise at dyrene har noe med dette å gjøre. De vil ta igjen!

Slik blir vi kjent med Janina Duszejko, ei middelaldrende dame som med vilje har bosatt seg nokså ruralt. Hun bor på et lite sted utafor ei lita bygd, der naboene er få og naturen er stor, vill og tilstedeværende. Hun har bakgrunn som broingeniør og engelsklærer, og jobber om vintrene som huspasser og vaktmester: Flere av husene i området er sommerhus for rike byfolk. Janina tar sine daglige runder for å sjekke at alt er greit med store og små bygg. Hun løfter på lemmer, tar i dørklinker, observerer vinterstormenes skader på skodder og takstein, får med seg hvor fuglene har rede og hvor flaggermusene flyr inn, hun ser etter om regnet trenger inn bak kledning og vindusruter, og hun ordner slik at alt repareres, hun holder hus og hager i orden, og lufter og åpner før eierne ankommer for sesongen. 

Og nettopp disse daglige rundene gjør at Janina har svært god oversikt over hva som skjer i området. Først gikk hun sammen med hundene sine, jentene sine. Etter at de brått blei borte, går hun aleine. Hun observerer naboer og landsbyboere der de går turer i skogen. Hun ser jegere og krypskyttere som sniker seg fram mellom kratt og stammer, hun blir kjent med insektforskere og er vitne til myndighetenes inngripen i naturen. Det er ikke alt hun tar like lett på, nei, faktisk blir hun svært forferda når noe galt skjer. Janina har en iboende sterk respekt for alt som lever på jorda, så sterk respekt at hun omtaler all natur og alle arter med stor forbokstav, som Vesener, Høysletten, Natten, Mårfamilien, Rev, Muldvarper, Rådyr, Hunder og så videre. Det er et enkelt og interessant grep som understreker hovedpersonens verdensanskuelse og moralske kompass.

Bland så inn heftige svingninger i vær og vind og skildringer av den polske landsbygda opp mot grensa til Tsjekkia over omtrent ett år, et knippe eksentriske mennesker, flere små og store uforklarlige hendelser, astrologi, William Blake, ulike dyr, en billeentusiast, det lokale jaktlaget, surpomper, sommergjester, engelskelever og Samuraien - og så har du en meget spesiell roman som mottok Bookerprisen i 2019 (forfatterens andre nominasjon), skrevet av den polske forfatteren Olga Tokarczuk (f. 1962), som også mottok Nobels litteraturpris i 2018.

Olga Tokarczuk har med Før plogen din over de dødes knokler (på polsk i 2009, på norsk ved Julia Wiedlocha (f. 1989) i 2019) skrevet en særegen og spennende roman - som ga meg noe helt anna enn forventa. Og det er så flott når det skjer! Jeg hadde nok forventninger om noe mer tradisjonelt, både når det kom til innhold, historie, tematikk og synsvinkel, men blei svært positivt overraska i det som var mitt første møte med Tokarczuk. Romanen har en solid og god struktur, og når en har lest hele boka, er det tydelig at absolutt ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Og jeg skal ikke nevne hvilke grep som benyttes, for det er så elegant utført at det rett og slett må oppleves.

Eller Janina må oppleves! Janina, som vi følger i førsteperson gjennom hele romanen, er en sammensatt og interessant hovedperson. Hun er intelligent, engasjert og handlekraftig, og hennes nærmeste venner er de rareste menneskene i landsbyen. Det er som om hun ser dem på en annen måte enn de øvrige landsbyboerne. Sammen er de en underlig gjeng, men de utfyller hverandre godt der de hver på sitt vis går imot flertallet. Janina er her den mest ekstreme - hun tar til og med til motmæle i full offentlighet i kirka, og hun går rett på soldater uten å tenke seg om. Hun ytrer seg slik hun vil, når hun vil, om det så koster henne en jobb. Hun går ikke med på å skulle holde seg innafor med noen bare fordi de har makt, eller være politisk korrekt bare fordi det er det som er moderne akkurat nå. Om det bryter med hennes egne overbevisninger, er det galt! Dette gjør at hun kalles sprø og gal av andre, men det bryr hun seg ikke om. Hvem skal ellers si ifra? Igjen over til det moralske kompasset: Noen må ta ansvar.

Janina har ikke bare en stor respekt for naturen, hun har også ei sterk interesse for astrologi. Hun setter opp og sjekker horoskoper og himmellegemene rett som det er, og hun mener å se klare sammenhenger der andre ikke ser noe som helst. Dette balanseres helt utsøkt av forfatteren, slik at det aldri blir latterlig, men snarere logisk, slik vi lærer å kjenne Janina. I tillegg gir astrologien gode frampek reint handlingsmessig, og det gir teksten ei overbygning. Janina gir også alle hun kjenner sine egne navn, navn hun synes passer bedre enn de navnene de allerede har. Ei kaller hun Mari Fingerbøl, jenta i bruktbutikken får navnet Godt nytt, mens en nabo kalles Duglaus, som jo er ganske morsomt på nynorsk. Det første liket kalte hun Store Fot. En Innvoll dukker også opp. Disse navnene kan også være en pekepinn for en systematisk leser. For fakta er at denne romanen, som er og inneholder svært mye, ytre sett drives framover fordi et mordmysterium må oppklares.

Og da er vi tilbake på dyrene, som er Janinas hovedmistenkte i denne sammenhengen, og som hun ønsker at landsbyboerne skal se, anerkjenne, respektere og leve sammen med, ikke på bekostning av, gjennom krypskyting, ulovlig oppdrett, utryddelse av sjeldne insekter med mer. Men kan dyrene virkelig stå bak dødsfall? Er det slik som Janina ser for seg, at dyrene samarbeider for å ta igjen på menneskene? Eller henger det hele sammen på en annen måte? Leseren blir med ned i kunnskap og materie, undersøkelser om natta og langs dyretråkk i skogen. Underveis er det mulig å snappe opp små hint, la seg begeistre av de fine skildringene eller underholdes av Janinas morsomme indre monolog.

Romanen overraska meg også gjennom å gi en del tekstlig mostand underveis. Motstanden ligger i flere lag, og gjelder både språk, stil og tone. Tokarczuk er en intellektuell forfatter som her skildrer ei kunnskapsrik og klok dame. Dette gjenspeiles i teksten, der Janinas stadige indre monolog hopper fra tema til tema, og fra det avanserte til det tilgjengelige. Nivåene og temaene vikler seg inn i hverandre, slik det er når en kan mye om noe og lite om noe annet. Det framstår som troverdig, men kan by på utfordringer for leseren! Språket støtter også oppunder dette, i tillegg til at stil og tone bærer med seg Janinas blikk; et snertent skråblikk som både observerer og utleverer lokalbefolkningas underlige tradisjoner, egne helseplager, naturens særegenheter, maktmenneskenes maktmisbruk og mye mer. Ordtilfanget er stort, og de språklige svingene er, likeså som de handlingsmessige, overraskende og uforutsigbare. 

Boka er ikke tung å lese, men teksten insisterer og tviholder på Janinas verdensbilde, og det er et så viktig premiss at en ikke kan lese boka uten å gå med på nettopp hennes versjon av sannheten. Det gjør at vi som leser stoler blindt på Janina og hennes vurderinger. Janina formulerer seg litt omstendelig fra tid til annen, og hennes bruk av stor forbokstav gjør lesinga noe hakkete. Men det er bra, for vi som leser trenger disse hakkene for å få med oss hva som egentlig foregår. Romanen er velkomponert og sammenhengende, og de ulike bestanddelene er pusla sammen til en god helhet, som utspiller seg over søtten kapitler. Alle innledes med et sitat av William Blake.

William Blake (1757-1827) er spennende element i romanen. Janina har en god venn i den yngre Dyzio, en tidligere elev, som oversetter Blake til polsk på fritida. På dagtid jobber han som IT-spesialist i politiet, men det er altså Blake som bringer Dyzio og Janina sammen. De strever med å gjenskape Blake på polsk (og oversetteren igjen til norsk), og diskuterer ord, mening, rytme, rim, tone, dobbeltheter og mye mer - til begges glede. Og jo mer leseren kan om Blake, jo større klangbunn får både diktene, sitatene og intertekstualiteten. For eksempel er tittelen på romanen, Før plogen din over de dødes knokler, også et sitat. Som mye annet fra Blake er det dystert, mystisk og romantisk, av og til på samme tid.

Men sjøl om det er både dystert og mystisk, og da ikke bare i partiene som omhandler Blake, er dette også ei veldig humoristisk bok. Janina er nemlig ei snurrig dame som ordlegger seg helt uten blygsel. For eksempel åpner romanen slik etter sitatet på side sju: Jeg er kommet i den alderen og dessuten i en slik tilstand hvor jeg alltid burde vaske føttene mine grundig før jeg legger meg, i tilfelle ambulansen henter meg om Natten. Og med det er også du i gang med å bli kjent med originalen Janina Duszejko. God fornøyelse!

mandag 6. mai 2024

Daga

Bilete: Bokelskere
Fleire gongar har det vore slik for meg, at dei bøkene som ikkje er mykje å sjå til, ofte gjev meg sterke leseropplevingar. Det gjeld til dømes Baugeids bok av Aina Villanger (f. 1979) - ei bok med ei utruleg keisam framside, men med eit utruleg originalt innhald. Og no, Daga av Sigmund Løvåsen (f. 1977). Ei forside som ikkje seier stort før ein har lese, men med ei tekst som inneheld så mykje.

Daga er eit skodespel. Det vart sett opp for fyrste gong i 2004, og kom som bok på Det Norske Samlaget same år. I stykket møter me ein gammal, blind mann som heiter Jon. Kvar dag trekkjer han av eit kalenderblad frå kalenderen sin. Bladet puttar han så i eit norgesglas. Norgesglasa, fulle av desse blada, fyller heile kjøkenet til Jon. Dei er alle stader, og Jon kan mest ikkje laga seg kaffi utan å slå borti eit glas eller to. Kvar dag kjem også kompisen Per på vitjing. Han har vore på sjøen i mange år, men ikkje no meir. No er desse dagane alt dei har. Begge ber med seg ei sorg over at livet ikkje vart kva dei håpa og trudde. Kan hende dei gjorde nokre feil? For no, no, er dei gamle og stusselege, og fyller dagane med å krangle og drikke. Dei har ikkje nokon andre. Dei ventar eigentleg berre på å døy.

Men nett i dag kjem det nokon. Nokon andre. Nokon som snur alle desse tomme dagane og dei fulle norgesglasa på hovudet. Ei ung kvinne kjem. Ho heiter Marianne og har med seg eit lite barn. Og dei to, nett som dei to gamle, har ingen andre. Ho og barnet, sonen Uno, er heilt åleine. Plutseleg er ikkje livet heilt over likevel. Kan hende er det noko som dei to gamle kan gjere. Kan hende er det meininga at det skal vere nett slik, at dei to skal hjelpe han og ho. Og historiane deira ser ut til å krysse kvarandre på fleire punkt.

Og meir enn det vil eg ikkje seie om handlinga. Dette er ei tekst - eller eit skodespel - som ein må lesa eller sjå sjølv. Her finn ein personar ein kan kjenne seg att i, sjølv om ein ikkje er ein gammal mann. Det er skildra eit lite liv ein kan sjå føre seg. Kan hende ein har kjent på noko av det same sjølv: Er dette livet mitt no? Korleis kom eg hit? Kva hadde hendt om eg hadde gjort noko annleis? Gått i A-klassen, ikkje i B? Sagt nei, ikkje ja? Flytta til Førde, ikkje til Bergen? Hadde det då, hadde eg då, vore annleis? Meir eller mindre lukkeleg? Og kva med den store kjærleiken? Teksta gjev oss ikkje noko svar, men oppmodar oss til å tenkje rundt eige liv og eigne val saman med Jon, Per og Marianne.

Symbolikken i teksta er ganske tydeleg, men veldig fin. Den vert konkretisert med alle kalenderblada, og talet på antall dagar vert også sagt i fleire replikkar. Og etter kvart får kalenderblada ein ny funksjon, vert nyttige, vert meir enn tørre ark i norgesglas. Det same gjeld fleire gamle gjenstandar. Det vert eit frampeik og ein parallell til slutten, noko som gjev skodespelet ein nydeleg komposisjon. Slik vert det insisterande, nesten krevjande, og sterkt. Alle desse dagane, og Jon berre er -. Er det ikkje nok å berre vere? Somme stunder er det langt ifrå nok. Men tida, dagane, er det einaste me alle har til felles. Tida går uansett kor du er og kven du er. Og her på jorda har vi berre vår eigen tid, enkelt og skremmande på same tid. Slik vert også tittelen sterkare; Daga

Løvåsen har eit poetisk og på same tid eit konkret språk, knytt opp til nett dei omgrepa Jon har. Språket er korkje underleggjerande eller abstrakt, men kretsar kring Jon og livet til ein blind mann i eit lite kjøkenrom. Her finn ein få vyar og draumar, det er det som har vore og det som er no. Løvåsen syner fram det stusselege hjå Jon og Per, men han driter dei ikkje ut. Dei er nett slik dei er, på godt og vondt, og det vert henta opp att i språket. Det er ei sår, vondvakker stemning i stykket.

Skodespelet har fem scener. Løvåsen har nokså mange scenetekstar - overraskande mange - og dei kretsar kring kva skodespelarane gjer på scena, med kvarandre, med norgesglasa, at dei kjem inn og ut av døra og så vidare. Det gjer at regissøren og skodespelarane ikkje har så mykje rom til å spele ut alternative tolkingar av teksta. Men det trengjer dei eigentleg ikkje. Dette er eit stramt og godt komponert stykke som får fram nett det forfattaren vil syne fram. Stykket vekkjer kjensler hjå lesaren, og får oss til å tenkje.

Eg er veldig glad for at Samlaget held fram med å trykkje og gje ut dramatikk. Eg ville aldri ha fått med meg oppsetninga på Hedmark Teater, og ville då aldri fått vere med inn i nett denne verda til Sigmund Løvåsen. Eg trur alle har godt av å tenkje rundt eige liv frå tid til annan, og eg er takksam for at eg fekk gjere det på nett dette viset. Skulle skodespelet verte satt opp att, vil eg svært gjerne sjå det, for dette lika eg svært, svært godt.

tirsdag 30. april 2024

Tre lys

Bildekilde: Bokelskere
Det er rart hvordan du plutselig kan komme over ei bok du har lyst til å lese, men som du egentlig ikke har tenkt over verken fins eller tidligere har kjent på at du vil lese. Brått er den liksom bare der, og når du ser den, veit du at du vil lese den. Da er det som om alt stemmer, med tidspunkt, omslag, baksidetekst, lesehumør og stemning - nesten litt på samme måte som det av og til kan være med mennesker. 

Det var litt på den måten da jeg fant Tre lys av irske Claire Keegan (f. 1968) i bokhandelen. Den så bare så fin ut, og jeg likte det at den var nokså lita og kort, i motsetning til mange av bøkene som vanligvis ligger i stabler på torgene. Ikke at denne lå i stabler - det var kanskje også litt derfor jeg så den. Den lå helt aleine og så malplassert ut, for den var ikke satt inn i hylla på riktig sted, den lå kun henslengt oppå ei strikkebok, som nettopp lå i stabler. Men noen hadde da altså lagt denne vesle boka på toppen, og det var sannsynligvis helt tilfeldig at det var nettopp jeg som fant den.
 
Vi følger en jeg-person, ei jente, gjennom denne teksten, som både kan kalles ei lang novelle og en kort roman. Det er for så vidt ikke så farlig hvordan en karakteriserer den reint formelt, det er stemninga - og endringene i stemning - som er viktig her. Hun er ikke så stor, jenta, da hun blir kjørt av gårde av faren sin. Det er en tidlig søndag på sommeren, etter morgenmesse, og de skal til Kinsella. Hun kikker ut av bilvinduet og lurer på hvordan det er der. Sist hun så Kinsella og kona Edna lå hun i barnevogna, så det husker hun naturlig nok ikke. De er som fremmede, og hun forstår ikke helt hva som skjer. At hun skal være der, hos dem, og ikke hjemme. At hun blir kjørt til fremmede så mamma skal få litt ro i forbindelse med den neste ungen. Og pappa bare drar, uten å si hadet, uten å si når han kommer tilbake, uten å huske å ta ut kofferten av bilen. Han bare spiste og dro -.

Jenta er usikker og utrygg, men gjør sitt beste i møte med alt det nye. Hos Kinsella er det ro og fred, ingen brå, sinte voksne, ingen som føyser henne bort, ingen som er fulle, ingen som slår. Hun tilpasser seg de uvante måtene å være på, svare på. Hun roer seg ned, folder seg ut, nyter at hun er rein, at hun får mat, at Edna tar henne i handa og passer på i alt de gjør, at hun får sitte på fanget til Edna og spise kjeks. At Kinsella tar tida på henne når hun løper ned til postkassa og opp igjen. At hun får være med til byen og får sine egne penger, at de kjøper nytt undertøy og sko og kjoler og bukser. Bare til henne. Og at Kinsella trekker henne inntil seg som om hun var hans.

Men balansen er skjør. Både i dette nye, der noe er hemmelig og usagt, noe de voksne kjenner til, men ikke hun. Det lurer stadig rett under overflata, og det er nesten så vi kan kjenne det når vannflata brytes og sannheten treffer oss som vanndråper. Samtidig kan hun ikke helt tillate seg å hvile i omsorgen og den uvante luksusen hos det barnløse ekteparet heller. Det henger over dem alle tre at hun skal tilbake til sin egen familie. Og slik går det også. 

Tre lys (først utgitt i 2010, på norsk i 2022) er den første boka jeg leser av Claire Keegan, og jeg synes det er en fin, liten roman. Den er svært konsentrert om den vesle jentas opplevelser akkurat denne ene sommeren, og finner sted på den irske landsbygda noe tilbake i tid. Det er ro i teksten, og et behagelig fravær av teknologiske duppeditter. Her handler det om nærvær, om relasjonene mellom menneskene vi møter, og hva mennesker kan bety for hverandre. Uansett om en leser dette som ei barndomserindring eller som ei barndomshistorie, kretser det hele rundt noen få, formende hendelser og øyeblikk, slike som vi alltid bærer med oss. Det er rørende uten at det er sentimentalt, og stemningsskiftene er nydelige.

Språket er dagligdags og enkelt, og speiler menneskene i teksten. Personene karakteriseres gjennom sine talemåter, og jo mer rurale menneskene er, jo flere a-endelser er det. Det er en god måte å vise sosial stand på, særlig i en så knapp tekst, og der synsvinkelen egentlig er et barns. Gjennom slike virkemidler får forfatteren gitt leseren beskjeder som går over hodet på det fokaliserende barnet, og lagt tydelige føringer for leserens tolkninger, men uten at det er påtrengende. Det samme gjelder i skildringene og i handlinga: Den voksne leseren snapper opp mye som det sansende barnet ikke får med seg. Slik blir boka større enn sine 79 skrevne sider.

Boka er tilgjengelig og lett å lese, og det luftige oppsettet gir en behagelig leseropplevelse. Boka er inndelt i åtte kapitler, og kan derfor leses i flere deler, men den både kan og bør leses i ett strekk. Da blir den sterkere og mer intens. Boka treffer bredt, og kan anbefales til lesere som liker seriøs litteratur og til lesere som liker serielitteratur - og begge typer lesere vil ha utbytte av teksten. Det er fordi teksten er så allmennmenneskelig og kretser rundt spørsmål som er viktige både for barn og voksne: Hvor og med hvem hører jeg til? Og det henger videre tett sammen med identitet og sjølforståelse, blant annet.

Tre lys er ei god gavebok til en du bryr deg om, veldig fint oversatt av Merete Alfsen (f. 1950).

tirsdag 23. april 2024

God bokdag!

I dag er det verdens bok- og oppretthavsdag! Og det er ganske moro at den nå, helt sida etableringa i 1995, har blitt en internasjonal merkedag som markeres i mer enn hundre ulike land. I Norge har bokdagen blitt markert sida 1997 - i større eller mindre grad. Mange leser litt ekstra denne dagen, noen skoler har lesestund og oppgaver om lesing, forfattere reiser ofte på forfatterbesøk, noen bibliotek deler ut roser eller lager utstillinger med gode bøker, noen bokhandlere har kampanjer på bøker, mange deler bilder av bøker i sosiale medier og så videre. Og jeg heier på alt sammen, for bøker er rett og slett bra for oss alle, bra for hodet, bra for fantasien, bra for konsentrasjonen, bra for ordforrådet, bra for utviklinga, bra for sjela, bare for å nevne noe. Så les mer, hver dag!

Da jeg leste litt om verdens bokdag, kom jeg over følgende på Store norske leksikon:
I 2008 ble Verdens bokdag markert med utgivelsen av boka Norsk Litterær Kanon. Det ble skrevet et essay om hvert av verkene. Bakgrunn for utgivelsen i 2006 var at Norsk litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene tok initiativet til å utarbeide den norske litterære kanon, fra norrøn tid til i dag. Juryen besto av ti personer, derav forfattere, litteraturkritikere og litteraturvitere. Under Norsk litteraturfestival i 2007 ble listen på 25 verker presentert.
Og det er akkurat denne lista jeg vil fram til på dagen i dag. For når en først skal lese litt på verdens bokdag, kan en kanskje velge seg ei bok som er skikkelig god? Da kan en av titlene under være et fint sted å begynne:

Voluspå
Snorre Sturlason, Kongesagaene
Petter Dass, Nordlands trompet (1739)
Ludvig Holberg, Erasmus Montanus (1731)
Asbjørnsen og Moe, Norske folkeeventyr (1841)
Henrik Wergeland, Jødinden (1844)
Camilla Collett, Amtmandens Døttre (1854-1855)
Aasmund Olavsson Vinje, Ferdaminni fraa sumaren 1860 (1861)
Henrik Ibsen, Peer Gynt (1866-1867)
Fridtjof Nansen, På ski over Grønland (1890)
Arne Garborg, Fred (1892)
Knut Hamsun, Mysterier (1892)
Sigbjørn Obstfelder, Digte (1893)
Sigrid Undset, Kransen (1920)
Cora Sandel, Alberte og friheten (1926)
Olav Duun, Menneskene og maktene (1938)
Gunvor Hofmo, Fra en annen virkelighet (1948)
Rolf Jacobsen, Hemmelig liv (1954)
Tarjei Vesaas, Fuglane (1957)
Olav H. Hauge, Dropar i austavind (1966)
Jan Erik Vold, Mor Godhjertas glade versjon (1968)
Kjartan Fløgstad, Fyr og flamme (1980)
Dag Solstad, Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982)
Jon Fosse, Nokon kjem til å komme (1996)
Øyvind Rimbereid, Solaris korrigert (2004)

Så får det bare være at dette allerede snart er tjue år sida, og at Norsk Litterær Kanon egentlig bør revideres og oppdateres. Men det er en helt annen sak, og den kan vi ta en annen dag. For nå skal det leses!

onsdag 10. april 2024

Svik 1938

Bildekilde: Bokelskere
Matilda har nettopp gått et ærend for sin arbeidsgiver, advokat Claes Thune. Det er midt i mars, året er 1938, og i Helsingfors er det midt mellom sein, seig vinter og antydning til vår. Akkurat denne dagen, den 16. mars, er det tåke. Grå tåke. Frøken Matilda Wiik har handla inn litt mat og drikke til Onsdagsklubben - en sammenkomst Thune er med på hver måned. Da samles en gjeng litt høyerestående mannfolk, de drikker, spiser og skråler, og krangler. Denne måneden er det Thunes tur til å være vert, men husholdersken, fru Leimu, er blitt sjuk. Derfor må Matilda hjelpe til. Hun er på vei opp trappene til advokatkontoret, fullasta med drikkevarer og mat - ønskene var kraftig paté, vellagrede oster, britiske kjeks, italienske, grønne olivener uten kjerner og godt med brennevin - og det er her, midt i trappene, at hun hører den. Stemmen. Hun stivner til, stemmen gjør henne uvel, hun blir kald i hele kroppen og beina kjennes dirrende og svake. Det er ingen tvil om at det er han. Så samler hun seg, tar et fast grep om alt hun bærer, og går opp.

Slik starter romanen Svik 1938 av den finlandssvenske forfatteren Kjell Westö (f. 1961). Det er en historisk roman som lag for lag skildrer et Helsingfors under sterkt press: Kampene ute i Europa tilspisser seg, ideologiene er knallharde og kompromissløse, politikken er ekstremt krevende, det å velge side er farlig, og ikke minst blir Tyskland farligere og farligere. Tyskerne og det nazistiske tankesettet fosser fram som et godstog, rytmisk, dunkende, støyende, med sterk retorikk, mye patos, og skinnende glansbilder av en arisk rase og det tredje riket som en slags drømmeverden. Og dag for dag kommer en nærmere og nærmere det vi veit vil bli en realitet. En krig som skal ta livet av millioner av mennesker. Den kommer.

Dette er bakteppet, og parallelt med dette, blir vi kjent med den trettiseks år gamle frøken Matilda Wiik, sekretæren til Claes Thune. Hun er svært dyktig, hun kan finsk og svensk, er tilfredsstillende i tysk og brukbar i engelsk, hun har eksamen fra Handelsinstituttet, kan maskinskriving og stenografi. Med henne ved sin side blir Thune mer effektiv, ja, han ser hvordan han kan utvide firmaet. For så vidt blir vi kjent med Thune også, for romanen er skrevet i tredjeperson, og forfatteren lar leseren komme tett på begge to. De øvrige i romanen, som Matildas familie og venner og resten av Onsdagsklubben, holdes på en armlengdes avstand. Inkludert han

Samtidig med bokas nåtid, med den skremmende politikken og det brede persongalleriet, rulles det også fram flere historier fra fortida. Da skal vi ytterligere tjue år tilbake i tid, til den finske borgerkrigen, som utspilte seg fra januar til mai i 1918. Krigen stod mellom "de røde" (sosialistene) og "de hvite" (den borgerlige regjeringa), og henger sammen med Finlands løsrivelse fra Russland året i forveien. Borgerkrigen ramma flere av menneskene i boka svært hardt, og mange av dem har brukt år på å komme seg videre. De lever fortsatt med minner og traumer, og nå, når det politiske klimaet igjen hardner, kommer mange historier fram, bit for bit. Det er historier som skal vise seg å henge sammen, og som avslører vonde skjebner, fæle hendelser og tragiske situasjoner. Og ikke minst avdekkes det til slutt hvem han er, og hvordan hans liv er fletta sammen med Matildas. For en ting veit vi, når vi trekker pusten sammen med Matilda i begynnelsen av boka, rett før vi strammer grepet om handlekurven og varene, det er at han er en av dem. Et medlem av Onsdagsklubben.

Kjell Westö har skrevet en rik historisk roman, med spennende detaljer, flotte skildringer av Helsingfors, skarpe observasjoner av politiske endringer og hvordan de forårsaker og henger sammen med ørsmå forskyvninger av menneskers etikk og moral. Presist får han fram de sosiale forskjellene mellom for eksempel Thune, Gabi, Matilda og broren Konni, og deres respektive liv, han skildrer hvordan de lever, hvordan de har det hjemme, hva de har på seg og hvordan de ter seg. Han skildrer byen, der teknologien og moderniteten er kommet for å bli, der en aldri er aleine i menneskemengdene, men likevel kan kjenne seg fryktelig ensom. Særlig om ens kone har forlatt en for ens beste venn! Han skildrer forskjellene mellom bydelene, mellom store, tomme leiligheter og mange mørke, stille rom, og disse alltid våkne, alltid travle bygårdene med mange trange leiligheter, smug og uterom som lukter, men som puster og er.

Og det er nettopp dette, den godt balanserte blandinga av politikk, følelser, sted, nærvær og fortid, som gjør at dette blir en skikkelig god roman. Her får vi spenning, i perioder nesten jagende: Hva er det som egentlig har skjedd med Matilda? Westö lar oss kun få vite litt - så er vi tilbake til nåtida, til timene på advokatkontoret, til amerikanske og finske kinofilmer, til biting av negler, mørke portrom og kvelder nesten uten søvn. Så vender vi tilbake til borgerkrigstida og følger Matilda noen skritt videre, der hun fraktes fra en leir til den neste, der hun er på venterommet, der det er hennes tur til å komme inn på kontoret, der hun må undersøkes -. Her får vi dramatikk: Hva i all verden skjedde mellom Thune og Gabi? Vi får såre skildringer av Jary, som er inn og ut av behandling, og som får det verre og verre. Vi får politikken: Onsdagsklubben får stadig sterkere skillelinjer, og på det store sportsstevnet går det helt skeis når slektningen til Jary ikke får den pallplassen han skal ha. Alle så at han kom først, men ingen våger å overprøve dommeren. Og denne stadige kryssklippinga mellom før og nå, mellom det store og det lille, det allmenne og det spesifikke, er så elegant utført at en aldri blir stressa, aldri er i stuss og aldri blander sammen verken personer eller hendelser. Det er så godt utført at alt leseren trenger å gjøre, er å lese.

Westö har et uhyre solid grep om fortellinga og personene sine, og han skriver svært godt. Han har et stort vokabular og som tilpasses den han skildrer - Thune er opptatt av politikken, Matilda av filmene - han evner å komme tett på, men fortsatt beholde en viss avstand uten at det oppleves kjølig. Han varierer tempoet, makter å få med subtile hint og viktige detaljer - så er det opp til leseren om hun snapper dem opp! Westö skriver akkurat nok til at leseren forstår, men samtidig så lite at nysgjerrigheten fortsatt er der. Og det gjør at vi bare må lese videre, litt til, en setning, ei side, ett kapittel. Så mottok han også en velfortjent Nordisk råds litteraturpris for Svik 1938 i 2014. 

Nydelig oversatt av Erik Krogstad (f. 1949).