 |
| Bildekilde: Bokelskere |
Frankenstein eller Den moderne Promethevs fra 1818 er en velkjent populærkulturell referanse her i vesten, kanskje først og fremst på grunn av det mektige filmmediet. For hvem er det som ikke har sett et stillbilde av Boris Karloff (1887-1969) i sin gruvekkende rolle fra filmen Frankenstein (1931)? Feilaktig tror en derfor ofte at det er nettopp Karloff som er Frankenstein, skriver Tor Åge Bringsværd i sitt lærde forord til boka. Men som en ivrig leser, får jeg raskt greie på at det ikke er slik det henger sammen. Frankenstein er naturvitenskapsmannen, forskeren, skaperen. Karloff spiller den sammensydde kroppen som gis liv, monsteret, skapningen. Skillet mellom skaperen og skapningen er her svært viktig, for ikke å si essensielt.
Det hele begynner med et brev. Det er datert til 11. desember 17-. Stedet er St. Petersburg, og brevet er adressert til Mrs. Saville, England. Etter noen sider kommer det fram at Mrs. Saville heter Margaret, og at det er hennes bror, R. Walton, som skriver. Han er på ei lang reise, stadig lenger nord, ut i ishavet, og han skriver sporadisk hjem til søsteren sin, mest for å gi fra seg et livstegn. Det er stadig usikkert hvor og hva han skal, og om han noensinne kommer tilbake. I løpet av de fire brevene, blir det klart at Walton, på sin jakt etter noe eller noen, har møtt på et merkelig menneske med en spennende livshistorie. Walton har tatt notater mens den fremmede har fortalt, og notatene sender han til søstera si. Det er disse som utgjør hoveddelen av boka, og det er også nå historia virkelig tar til.
Forskeren Victor Frankenstein har hatt et helt vanlig liv i sitt hjemland Sveits, men på ett eller annet tidspunkt blei han nærmest besatt av tanken på at mennesket ikke bare skulle kunne ta liv, men også skape liv. Han forsøkte derfor å komme til bunns i skapelsens hemmelighet, men det viste seg å være nærmest umulig. Han begynte deretter å samle inn kroppsdeler, som han nitidig sydde sammen til det som skulle bli en overdimensjonert menneskekropp. I tillegg eksperimenterte han med en ukjent materie, der en ved hjelp av en særegen framgangsmåte skulle kunne skape liv. Dette gjør han - med suksess. Og han er så blinda etter sine flerårige arbeider at han ikke merker de etiske linjene han krysser. Ei heller er han i stand til å se konsekvensene.
Den sammensydde kroppen og den livgivende materien blir nemlig et levende vesen. Et vesen så skremmende og stygt og grufullt at Frankenstein umiddelbart stikker av fra sine værelser, får et nervesammenbrudd, blir alvorlig sjuk og nesten stryker med. Ja, naturligvis er det utmattelse med inni bildet også - flere års hardt arbeid, i lange, mørke og kalde netter, lite søvn og dårlig kosthold. Frankenstein er utslitt etter å ha jaga etter dette livgivende, og er ute av stand til å ta innover seg hva han har gjort. Helt til noen i hans nærmeste familie mister livet. Frankenstein forstår at hans eget monster er den ansvarlige, men at det ikke kan bevises uten at han sjøl ansvarliggjøres som monsterets skaper og derfor den reelle drapsmannen. Og akkurat det blir alt for mye å bære. Sorg er noe - offentlig utskjemming, dom og dødsstraff noe annet.
For å roe ned skapningen, demonen, går Frankenstein med på forslaget hans: Å lage enda en skapning som han sjøl - ei kvinne. Slik at monsteret ikke skal være så ensom, slik at han ikke skal jage menneskene. Avtalen er den at Frankenstein skal kreere, og deretter skal monsteret og hans partner stikke av til et annet kontinent der de for evig og alltid skal leve langt unna menneskene. Men kan Frankenstein stole på dette? Og kan han bære ansvaret? Kan han gjøre dette på nytt når han har kjent på konsekvensene? Kan han stå inne for det etiske? Kan han vekke noe som skal være dødt? Kan han sette seg sjøl over Gud på den måten? Kan han noensinne fortelle noen om det han har gjort?
Frankenstein er bygd opp litt som en kinesisk eske, med ei fortelling inni fortellinga inni fortellinga. For etter at rammene er gjort tydelige (brevene), tar forfatter Mary Wollstonecraft Shelley (1797-1851) til med Frankensteins historie. Og inni Frankensteins historie blir vi avbrutt for å få høre monsterets historie. Monsteret forteller blant annet noen menneskers historie, før det vender tilbake til seg sjøl, hvor Frankenstein i sin tur vender tilbake til seg sjøl og boka avsluttes med brev. Det er et fiffig grep som fungerer godt.
Særlig partiene om skapningen er svært interessant lesning, for her lever forfatteren seg inn i hvordan det må være å bli født til denne verden som voksen, altså med et fullt utvikla intellekt og et velfungerende sanseapparat, med en fysisk sterk kropp som tåler både sult og kulde bedre enn noe menneske, med gode instinkter og et indre språk - der kun den ytre språkliggjøringa mangler - men helt uten å få hjelp, støtte eller svar på noen spørsmål en måtte ha, med andre ord totalt overlatt til en sjøl. Videre skildrer hun hvordan monsteret, menneskelig som han er, forsøker å komme i kontakt med mennesker. Han er ydmyk og redd, for han veit hvordan han ser ut og får raskt erfaring i hvordan folk vil reagere. Alt han ønsker er nærhet, omsorg og kjærlighet, å ta del i et fellesskap. Men han blir møtt med redsel, skrik og slag, og forvises til utenforskapet.
Og det er i disse passasjene, der Shelley med ramsalt kulturkritikk belyser vår manglende evne til å ta i mot annerledesmennesker, at en ser hvorfor boka har stått seg så godt gjennom 199 år. Og når en legger til de etiske problemstillingene Frankenstein lefler med, nemlig det å skape liv, problemstillinger som blir mer og mer aktuelle for hvert år som går med alt fra kunstig befruktning og DNA-manipulasjoner til roboter og kunstig intelligens, skjønner en også at budskapet slettes ikke er forelda. Slik blir romanen sterkere for hver leste side, og utfallet uunngåelig.
Jeg har lest Frankenstein i forbindelse med sjuende runde av Bokhyllelesing 2017 og augustrunden i biografisirkelen til Ingalill. Og i boka er det ikke bare Frankenstein er offer for en detaljert biografi, der han saumfarer og radbrekker sitt eget liv på jakt etter egne feil, men monsteret også. Skapningen forteller om seg sjøl og gir oss slik et subjektivt perspektiv, samtidig som han også skildres utenfra, men ikke nødvendigvis objektivt. Her lager Shelley en interessant leik med vår persepsjon, og spiller heftig på inngrodde og høyst unødvendige fordommer. Og kanskje mer enn noe annet er det samfunnet som får gjennomgå, et samfunn som dømmer uskyldige til døden av et reint avstraffelsesbehov, et samfunn som støter fra seg mennesker uten å kjenne dem. Er det et slikt samfunn vi ønsker å bo i? Som skaper monstere og rein ondskap? Og hvem er det egentlig som er ond, er det skaperen eller skapningen?
Mary Shelley, som må ha vært et vidunderbarn av ypperste klasse, klartenkt og snar, strukturert og danna, begava og effektiv - er klar i sin tale. Og orda står like støtt nå som i 1816, da hun som attenåring for første gang fikk ideen til boka som skulle bli Frankenstein. Romanen er solid oversatt av Kjetil Korslund (f. 1964) og innehar i tillegg et spennende og lærd forord skrevet av Tor Åge Bringsværd (f. 1939).
