Guden for små ting

Bildekilde: Bokelskere

Månedens 1001-bok hos Line var tilfeldigvis ei bok jeg både hadde ulest i hylla og hadde planlagt å lese denne sommeren - for den virka som ei skikkelig sommerbok, med handling fra det varme, fuktige India. I tillegg var Guden for små ting litt av en sensasjon da den blei utgitt tilbake i 1997, og brakdebutanten, indiske Arundhati Roy (f. 1961), kunne til og med innkassere den prestisjefylte Bookerprisen et halvt år etter utgivelsen. Bare det i seg sjøl er vanvittig imponerende, og grunn nok til å lese boka. Ja, dét og et 1001-kryss, såklart.

Vi er i Ayemenem i Kerala, India. Det er midt i mellom mai og juni, mellom knugende hete og sørvestmonsunens kjølige vinder. Rahel er akkurat kommet tilbake til India, til barndomshjemmet, barndommen og alle dens minner. Til Picklesfabrikken Paradise Pickles & Hermetikk, den blå Plymouthen med reklameskilt på taket, Historiehuset, elva, gummitrærne og det store Ayemenem-huset, som nå er låst og ser tomt ut. Men Baby Kochamma er der inne i møkka et sted, fortsatt i live, gammel og diger, bedøva av fjernsynet. Og Estha er der. Tvillingbroren hennes, eldst med atten minutter. I et reint rom i et skittent hus. Tause Estha, som helt slutta å prate etterpå. Som aldri sier noe. Som hun ikke lenger kan se, høre eller kjenne tankene til. De er 31 år gamle nå. De har ikke sett hverandre på 23 år.

Og med det rulles historia fram. Historia om at en dag, noen timer, virkelig kan endre alt. Historia om alt som skjedde den gangen, den dagen. Eller kanskje det egentlig begynte før, som den dagen da Sophie Mol landa på flyplassen og blei kjørt hjem til Ayemenem i den blå Plymouthen. Da tvillingene fant noe uventa under det store treet ved elva og Estha hadde to tanker samtidig. Så kommer natta. Med palmesus og månen i elva. Og etter det, blir ingenting som før. Eller begynte det enda tidligere? Da kjærlighetslovene blei til? Lovene som bestemmer hvem som skal elskes, og hvordan. Og hvor mye.

Guden for små ting er en kompleks, intens fortelling med mange avledende bihistorier og en overraskende liten og konsentrert hovedkjerne. De timene det til slutt koker ned til, er riktignok begivenhetsrike, men innholdet kan oppsummeres fort. Jeg har tidligere påpekt hvor dårlig slikt av og til kan fungere, som for eksempel i En svunnen tid av Kate Morton (f. 1976), som også fokuseres rundt noen avgjørende timer. I denne romanen gjøres det veldig mye bedre, blant anna fordi Roy har et utrolig solid, variert og fantasifullt språk, og fordi hun har forstått at balanse mellom ulike elementer i ei historie er viktig. Og det viste seg raskt at en viss balanse måtte på plass i denne omtalen også. Å si litt om handlinga i ei bok er å lede en potensiell leser på vei, og det kan gjerne gjøres, men her er det ikke mye som kan sies uten å røpe bokas dramatiske høydepunkt. Derfor er jeg kanskje i overkant knapp om bokas hovedhandling, men det er for å bevare spenning til neste leser.

Når boka er ferdiglest, er det lett å se alt sammen. Fortellingas struktur. Den stramme og bevisste komposisjonen til forfatter Roy. Den fragmentariske, episodiske men samtidig uhyre detaljerte stilen. Tidshoppene - mellom da og nå, et før og et etter, og enda et etter, lenge etter etter, og Rahels vei tilbake til Den dagen fra et nå i 1993. Til hva som egentlig skjedde, de ukene i 1969, til alt som er gjemt og glemt og fortrengt. Detaljene som gjentas, blir bærende, blir symboler, som vender tilbake når en minst venter det, når det er sårest eller verst. Som en påminnelse om hvor små de var, og er, oppi alt sammen, E. Pelvis og fontena med en hårstrikk med kuler i. Nærmest ubetydelige. Utafor Historia. Samtidig ansvarlige, og innafor. Og hva det gjør med to mennesker: Hun forlater alt. Han tier. Begge er tomme og ensomme og bærer på grusomme minner.

Men underveis er ikke boka slik. Da er det tidvis veldig vanskelig å se hvordan de ulike hendelsene henger sammen, hva som kommer før eller etter, hva som er utløsende, hva som er avgjørende. Det ligger ei spenning i å kunne nøste slik, delvis på egenhånd, delvis veileda av en stø forfatterhånd. Relativt raskt blir det tydelig hvordan det hele ender. Men hvorfor? Hva er det som leder dem akkurat dit? Det går uhyre langsomt, for Roy går grundig til verks. Alt skal være med: Ammus historie, Chackos historie. Mammachi og Pappachi. Baby Kochammas. Og Rahel og Esthas, de som nesten blei født på en buss. Vi skal kjenne dem, forstå dem. Slik at det som kommer seinere kanskje, i et kastesamfunn, et ekstremt æressamfunn, gir mening. For hvordan kan en så samla gjeng, en familie, som da besto av Mammachi, Baby Kochamma, Chacko, Ammu, Rahel og Estha, falle helt fra hverandre, smuldre opp? Hva eller hvem har skylda for hva? Hvilke faktorer spiller inn?

I perioder kan det hele være nokså uklart, uten at hovedhistoria på noen måte forsvinner (det ser en i alle fall etterpå). Det blir bare litt for mange mennesker umiddelbart (både berørbare og uberørbare, kommunister, tiggere, syrisk-kristne, appelsinbrus-sitronbrus-mannen), historier (anekdoter, gjenfortellinger, reelle hendelser), tider (den gang da og en digresjon til et anna da, og nå, og etter nå) og steder (bygninger, byer) å holde styr på fram til fortellinga konsentreres, fram til forfatteren har samla seg og gitt hovedpersonene, og oss, en tydelig retning. Roy er opptatt av å få med alle trådene, hele tida, ingen skal falle bort. Og mot slutten forstår vi hvorfor, mens det underveis kan virke hektisk, kanskje overtydelig. Samtidig er fortellerstemmen svært avslappa, nesten tilfeldig og slentrende i stilen (sjøl om virkeligheten er stålkontroll og systematisk klipping og liming av avsnitt og fire års hardt arbeid) og Rahel har all tid i verden til å huske alt akkurat som det var, til å se et barns opplevelser med en voksens øyne. Det er en underlig kombinasjon, men det fungerer.

Boka er veldig god, på mange måter, og det indiske samfunnet, med utgangspunkt i den privilegerte, fabrikkeiende syrisk-kristne overklassen/overkasten, er et nøyaktig skildra univers som appellerer til sansene. Likevel er det noe som skurrer, sjøl om jeg ikke helt kan "ta" forfatteren på noe. Jeg har brukt lang tid på å finne ut hva det kan være, eller ikke være. Og jeg har til slutt kommet fram til at det må være slik: Språket liker jeg godt, det har noe helt eget ved seg, det er barnlig leikende (tår nugle, for eksempel, ikke tårnugle) og samtidig djupt alvorlig. Skildringene er minneverdige, Roy bruker omgivelsene godt og skaper originale bilder i både dagslys og nattemørke. Hun personifiserer og besjeler, vrir og leiker, vektlegger overraskende detaljer og holder seg unna velbrukte formuleringer. De litterære skikkelsene blir utlevert som de er, ingenting holdes tilbake. Smålighet, spytt, lukter, griskhet, maktbegjær, naivitet, hud, lyst - alt siver fram ettersom sidene leses. Når språk, skildringer og skikkelser er bærende, er det ikke så mye som gjenstår: Historia. Og det er akkurat her det går litt skeis.

For i ei så rik fortelling, med så mange mennesker, handlinger, hendelser, skildringer, utfall, tanker, replikker, følelser, reaksjoner, som går over lang tid, store landområder, kontinenter, på tvers av kaster og politiske skillelinjer, som omhandler kjærlighet, liv og død - så er det rart at alt går opp. At alle gjenfinner sin plass, med verdighet, om enn på en noe dysfunksjonell måte. At alles skjebner, før (1969) og nå (1993), blir belyst. At alle fragmenter veves sammen med andre. At alle tråder nøstes og følges til de er pene og ryddige garnnøster i en kurv. At den allvitende fortelleren veit det innerste indre om alle og røper det uten at noen spør. Det bare er der, opp i dagen, og det er uvisst hva en "skal" med det. For eksempel: Pappachi slår Mammachi. Med en messinglysestake. Helt til den dagen Chacko griper inn. Vi får aldri vite hva de føler, tenker eller synes, verken den hylende Mammachi eller den sinte Pappachi, som da tyr til å mishandle stolen sin utafor huset. Og Chacko? Hva tenkte han? Uvisst. Ammu, da? Som sikkert hørte alt sammen? Aner ikke. Det som er av betydning, av relevans for oss, er med. Og ingenting antydes, ingenting er subtilt, det er rett fram og da også, dessverre, oppå. Resten er det bare å glemme, for eksempel spørsmålet om de som er ansvarlige for tragedien som rammer Ayemenemhuset får sin straff eller ikke.

Jeg lurte aldri på noe underveis. For Rahel forteller det jo, alt jeg trenger å vite, forteller hun. Hakkete og rotete, men alle fortellingas elementer er der. Det er bare å pusle dem sammen, og når jobben er gjort, kan en oppleve at teksten tappes litt. Det er ikke lenger fullt så spennende å finne ut av hva som skjer, det får en vite likevel, bare en leser videre. Teksten kunne gjerne hatt mer motstand, og historia hadde ikke trengt å gå opp. Nå, som boka er ferdiglest, har jeg ikke noe å fundere på, og boka forsvinner gradvis fra minnet allerede. Kanskje den rett og slett er for gjennomført, for "flink"? Kanskje forfatteren utøver for stor kontroll over stoffet? Når absolutt ingenting er tilfeldig, forsvinner den uforutsigbarheten som kan gjøre ei tekst spennende.

Det blir et problem i teksten når det er mye som påstås og lite som kommer innafra. Det kan være troverdig, plausibelt, og det kan til og med være gjenkjennelig for den som leser, men likevel skapes det en distanse. Her får vi ulike distanser lagt oppå hverandre: hopp i tid, hopp mellom personer, hopp i og mellom fortellinger. Roy legger opp til ei diger episk historie som kan strekke seg over tusenvis av år og dertil sider (for eksempel gjennom å nevne de urgamle kjærlighetslovene, som hun aldri utdyper, og jeg lurer jo da på om det er noe mer enn kastesystemet og dets grenser hun hinter til eller ikke), men boka er ikke lenger enn en gjennomsnittlig norsk mellomroman. Og fortsatt er det en del som kunne vært kutta. For eksempel hele siste kapittel. Når vi skal oppleve Ayemenem gjennom Rahel, blir det utfordrende med hendelser hvor hun overhodet ikke deltar eller kan delta i. Jeg nevnte tidligere at det er en allvitende forteller som er fokaliseringsinstansen, og det er det langt på vei, men denne fortelleren legitimeres gjennom Rahels perspektiv og rolle, gjennom gjenfortellinger av familiemedlemmenes skjebner, som hun seinere har fått nyss i, gjennom stedets, folkets og familiens historie, som Rahel uten tvil veit mye om fordi hun har vokst opp med det. Siste, totalt unødvendige kapittel inkluderer to av bokas personer som på et seinere tidspunkt begge er døde, og en kan være rimelig viss på at de begge har tatt med seg akkurat slike detaljer i grava. Her kunne Roy satt punktum litt før, og heller latt leserens fantasi jobbe med nettopp hva som skjedde forut for de timene, den dagen, for så mange år sida, og hvorfor nettopp det utfordrer kjærlighetslovene og endrer Historia.

Bestselger-oppskrift

Etter å ha lest svært mye god middelalderlitteratur de siste ukene, er det forskrekkelig langt ned og svært langt vekk til Kate tretten-på-dusinet Morton (f. 1976). Men den litterære nedturen skyldes en helsemessig nedtur: med feber, ru og sår hals og noe som kjennes som en litt for trang ullsokk dratt nedover huet, har jeg virkelig ikke vært i form til å lese pensum eller noe anna som krever hjernevirksomhet. Faktisk, de første dagene var jeg så klein at det var uaktuelt å lese i det hele tatt. Men etterhvert kvikna jeg til, hadde behov for noe lett og enkelt, og tydde til Kate Morton.

Hun er australsk, forfatteren, men alle bøkene hennes foregår primært i England. Og her er ingen ingredienser ukjente for den røynde leser: gamle slott, mørke skoger, høye murer, langt lyst hår, smijernsporter, bortgjemte kroker, en voldsom patriark, landsbysladder, isolerte mennesker, forfattermyten, hemmeligheter og triste, men skjebnesvangre misforståelser, tragisk kjærlighet, en mørk og stormfull natt..., hjerteskjærende konflikter, ofring (av typen å ofre seg for noen andre, ikke den mer bestialske menneskeofringa), soning, bot og anger og sjokkerende tilståelser i siste sekund. Inspirasjonskildene er mange og gjenkjennelige: Rebecca, Jane Eyre, Stormfulle høyder, Jane Austen, Charles Dickens og så videre, uten at Morton på noen måte lever opp til knehasene på noen av disse. For dette er rein kiosklitteratur. Altså; hjerte-smerte i en tradisjonell, om enn litt ordrik, innpakning. For En svunnen tid, forøvrig en dårlig tittel, er på hele 624 sider. Det er om lag 300 sider for mye, også når en er sjuk og finner seg i mer vissvass enn til vanlig.

Det er tre søstre som er til gjenstand for historia denne gangen, et par eldgamle tvillinger på godt over 80 ved navn Persephone og Seraphina Blythe, og deres yngre bare gamle søster Juniper på omtrent 70 (snålt navn, ja, det er ei plante). De bor på et gammelt, muggent slott, har muselort på kjøkkenet og dårlig elektrisk anlegg. Deres glansdager er over for lenge sida (derav tittelen), men er for all del ikke glemt. Å, nei! Og jeg som hadde en halv tanke om å sette "ute av syne, ute av sinn" som innleggstittel - det er akkurat det motsatte av hva disse gamle kjerringene lever og ånder for. Her er det om å gjøre å knuge på minnene, gode som dårlige, ekte som falske, så lenge som overhodet mulig. Så skal de fortelles med millimeterpresisjon til bokas leser. For å klargjøre: store deler av boka overleveres til leseren via skildringer (fra 1930-tallet), uten en styrende instans (Percy synes ditt, Saffy føler datt, og Juniper er på taket osv.), mens resten av boka fortelles via en jeg-person som lever i 1992. Dette er to helt motstridende fortellerteknikker, og kombinasjonen av dem er uheldig i denne boka. Hadde det fungert bra, skulle jeg latt det fare, sjøl om det er uvant, men her er det så ufattelig mye å gripe fatt i...

For de som kjenner Mortons univers kan jeg bare si at denne er klin lik den forrige. For uinnvidde er dette ei skikkelig jentebok, følelsesbok, sutrebok - med et par krigskulisser og et vell av tradisjonelle problemer. Du veit, hun og han og alt som hører hjertet til. Også forviklingene, da, med mennesker og dyr, dårlig kommunikasjon (det hele begynner med at et femti år gammelt brev endelig kommer fram), tilfeldigheter, uvær og en haug andre klisjeer. Det er kvinnene og kvinnelivet som står i fokus; hva vi ønsker, begjærer, elsker, savner, hater. Morton spiller på tradisjonelle kjønnsrollemønstre og -forventninger, men helt uten kritikk, humor eller originalitet (jamfør her med forrige innlegg om Aucassin og Nicolette fra 1200-tallet, som faktisk hadde noe nytt å by på!).

Jeg har mange innvendinger til boka, men for de av dere som dyrker Morton, prøv å husk at jeg forsøker å være objektiv og ser primært på det fortellertekniske. Og sjøl om mange har glede av boka, som tidtrøyte eller underholdning, vil ikke det si at det er solid og godt håndverk. Det er utrolig lærerrikt å lese ei bok for å dissekere den etterpå, og det er mye lettere med svake bøker, hvor bristene er tydelige, enn med gode. Jeg må også klargjøre at grunnen til at jeg har lest boka, foruten at jeg fikk den i gave og var sjuk, er at jeg er en trofast følger av mange ulike forfatterskap, fra debuten og framover, deriblant Morton. Men dette er nok spikern i kista for henne.

Over til En svunnen tid: Min første innvending er at den er for lang. Skravlekjerringa Morton skulle ha blitt heftig begrensa i manusvasken. All den indre dialogen er mest pjatt som verken driver handlinga framover eller lar oss bli kjent med personene. Det har en distanserende, overfladisk funksjon. Ved å bla igjennom en hovedpersons utrolig varierte følelsesregister, spiller Morton på gjenkjennelseseffekten. Før eller seinere er hun i nærheten av hvordan akkurat du som leser reagerer i en gitt situasjon, og da føler vi med hovedpersonen. Hun, både forfatteren og hovedpersonen, oppnår sympati. Og vi leser videre. Smart triks. Men dialogene og de indre dialogene er fortsatt verken nyskapende, spennende eller feiende flotte. De er helt ordinære. Og ei skravlebok uten innhold har lett for å bli ei tidtrøyte som mange legger fra seg. Men Morton blir jo lest! Hvorfor kommer jeg tilbake til under. Og for å eksemplifisere hva jeg mener bør kuttes, synes jeg hele del V er en god kandidat. Boka kan fint slutte uten at alle tråder gjenfinnes og nøstes opp; ved å så tvil kan leseropplevelsen bli sterkere og boka kan vare lenger i fantasien. Ved å prate ut alt, dreper Morton leserens fantasi.

For det andre: Det skjer for lite. Jeg er vanligvis ikke særlig opptatt av handlinga, men når 624 sider brukes på å fortelle om én kveld og en hendelse, som er nokså forutsigbar, begynner jeg å bli litt småsprø. Jeg føler meg rett og slett lurt fordi boka ikke har mer å komme med, fordi fortellinga, trass i bokas omfang, er så tynn. Bokas hovedhendelse kan oppsummeres ved hjelp av få ord, men det er helt greit å bruke tid på historia om veien dit er interessant eller sjarmerende eller spennende eller intens eller uforutsigbar eller språklig imponerende eller bare noe. Men det er den ikke. Derav følelsen av å bli lurt. Jeg er utilfredsstilt! Akkurat som søstrene Blythe... Til Mortons forsvar er det utrolig vanskelig å holde et jamnt høyt nivå og et stødig fokus i en roman på over 600 sider. Derfor mener jeg at boka burde vært kutta, stramma opp, for da ville ikke historia virka så tynn. Noe annet som burde strammes opp er korrekturlesinga til Schibsted forlag. Fysj!

Så til punkt tre, som i alle fall delvis besvarer spørsmålet ovafor: Boka er merkelig innholdstom og flat. Hvorfor, tenkte jeg, hva er det som mangler? Jo, her er det ingen tidskoloritt, ingen viktige karakteriseringer. Niks og nada. Det som gjør en historisk roman til en historisk roman, altså, er ikke her. Dette er ikke per definisjon en historisk roman, men forfatteren hopper i tid. For å klargjøre: boka følger en jeg-person i 1992 og tre søstre, primært i tidsrommet 1939 - 1941, men også i 1992. Men ingenting hos forfatteren eller den sansende instansen er ulikt i de forskjellige kapitlene, sjøl om det ligger mer enn femti år i mellom, og menneskene burde være nokså annerledes. Det er ingen skildringer av klær, møbler eller stiler, kunst og design, tapeter, veggtepper eller parkett, nyanskaffelser, oppfinnelser, verktøy, utstyr, kjøkkenartikler, biler, fasader eller lignende. Ingenting. Altså ingen tidskoloritt. Altså ei bok for alle. Her er ingen for dumme til å ikke forstå hva det er snakk om, her er verken håndmalt tapet, fora gardiner, gobelin eller kniplinger, eller sofistikerte eller intellektuelle henvisninger til trettitallets samtid og dens viktigste kunstnere og politikere. Det er i grunn ganske rart, da alle personene i boka har sterke litterære interesser, med unntak av Percy, som tar igjen på andre områder. Og når det kommer til karakteriseringer: de er naturligvis ikke inkludert fordi alle leserne skal ha mulighet til å leve seg inn i personene som agerer i boka, f.eks. Edith. Hvordan ser hun ut? Når ingenting er karakterisert, er heller ingenting utelatt. Alle føler seg med.

Hvilket bringer meg til punkt fire: Denne lange teksten er helt uten motstand. Alt flyter bare, det er ikke farlig om en leser fort, skummer eller tar seg en dupp. Her er det lite som er viktig, men forferdelig mye som sies. Av alle detaljene er det få som faktisk trenger å være der, og de kan en enkelt skille ut ved hjelp av repetisjon: de viktigste elementene repeteres ofte. En kan derfor lese uten særlig stort nærvær, eller i mitt tilfelle, med både feber og fantasier. Bokas univers er motstandsløst, repeterende, glatt, aldri tilstede her og nå, tangerer aldri mitt liv eller mine problemer. Alt foregår i samme strøm mellom de to permene. Når boka lukkes, er ikke fortellinga viktig, når den er utlest, blir den glemt. Om Morton hadde gitt leseren litt mindre prat og litt flere utfordringer, om ikke alt hadde vært innlysende, åpent og løst, hadde nok boka blitt mer interessant, stimulert fantasien og kanskje også blitt værende.

Og for å få en ende på mitt eget ordgyteri, så er dette ironisk nok et utrolig langt innlegg om ei utrolig lang bok. What goes around, comes around, er det noen som sier.

Uferdig og kommersiell

Australske Kate Morton debuterte i 2007 med den historiske kioskromanen Tilbake til Riverton. Hennes neste bok, Den glemte hagen (2008), er på mange måter så lik at den nesten kunne gått for å være en oppfølger. Hovedpersonene er sjølsagt noen andre, men de tenker og snakker så likt at det både er lett å blande dem med hverandre og med de forrige romanfigurene. Miljøet er så smått endra, men også her kommer vi til et gammelt gods, som, mot alle odds, mange år etter at hendelsene fant sted, framdeles skjuler mange spor.

Morton har sansen for store familiehemmeligheter og tilhørende tragedier, eldgamle damer som hvisker noe uforståelig mens de ligger på sitt dødsleie, iskalde og grusomme mødre, lange reiser på kryss og tvers av verden, eventyrlystne ungjenter med langt rødt hår, endimensjonale barn og mannfolk som enten er unge og kjekke eller gamle og litt ekle. Det er kort mellom klisjéene og de fleste karakterene er ikke særlig mer levende enn ukokt spagetti. Skildringene ligger totalt utapå, forfatteren bruker nesten helt konsekvent vedkommendes fornavn når hun skriver om dem, også når det er deres innerste tanker, lengsler og følelser som «skildres». Dette skaper en påklistra distanse som absloutt ikke er til det beste for boka, og som også lugger veldig underveis i lesinga. Bruker virkelig hovedpersonene sitt eget navn når de tenker om seg sjøl?

Fortellerstemmen, som da altså er i tredjeperson, er så allvitende at den skifter fokus og endrer retning midt i avsnitt og setninger. Noen perspektiver er så godt som umulige. At dette har sluppet igjennom viser bare at det i bånn ligger dårlig håndverk og dårlig redaksjonsarbeid; her har ønsket om en økonomisk gevinst virkelig gått foran alt som kan minne om kunstnerisk integritet, faglig profesjonalitet og gleden av et helstøpt forfatterhåndverk.

Likevel er dette ei bok som mange kjøper, leser og liker. Den er lettlest, mange vil nok kalle den spennende, og den er for de fleste heller ikke kjedelig: over de sekshundre sidene skjer det noe stort sett hele tida. Sjangeren historisk kioskroman fungerer altså. Men for meg blir det dødt og upersonlig. Jeg får jo ingen motstand! Er det meninga at alt bare skal inntas rått, uten å tenke? Når Cassandra eller Nell gjør sine oppdagelser eller forteller om en av sine mange døde slektninger eller noe i den retninga, er jeg ikke det minste overraska eller rørt. Forfatteren tillater meg jo ikke å komme hovedpersonene nærme nok, hun foretrekker at jeg sitter i et anna land, tror jeg. Og når det dør flere i denne boka enn i et par avsnitt av islendingesagaene, blir det rett og slett teit.

Handlingsforløpet spenner over omtrent 125 år, og gjenfortelles med en underlig klar erindring. Mange historier, som hver for seg bærer på en emmen bismak og helt tydelig ikke er sterke nok til å kunne være ei bok aleine, veves sammen til et tynt lappeteppe av statisk fleece. Alt fortelles, alt skrives rett ut, her finnes ikke undertekst eller virkelige skjulte hemmeligheter. Mot slutten blir sjølsagt hver minste tråd nøsta opp. Ingenting skal savnes! Alt skal gå opp, alle skal få sitt, og det er sjølsagt delt inn etter om du er god eller ond eller uheldig - det finnes ikke ytterligere alternativer. Progresjonen i de mange historiene som fortelles er så treig og forutsigbar at jeg undrer meg på om noen virkelig kan kose seg med dette. Hintene som Morton legger ut er tjukkere enn juleribbe, og hun gjentar dem såpass ofte at en skal være på grensa til retardert for å ikke forstå. Var det virkelig noen som blei overraska da de «endelig» fant ut hvem Nell er datter av?

De kapitlene som er skrevet fra et barns perspektiv, er uten tvil de dårligste. Her viser Morton at hun knapt eier innsikt i hva det vil si å være et barn. «Barnekapitlene» er prega av en ekstremt nedlatende holdning (som jeg tror er ubevisst); dette er så tydelig ei voksen kvinne som drømmer/skriver om hvordan det er å være et barn på fire år (i 1913) som har en overfladisk og påklistra intens glede av et støvfnugg. Det hjelper heller ikke at barnet konstant omtales som «den lille piken». Eller enda mer usmakelig: en fattig ti-elleveåring som har dilla på å leike Jack the Ripper sammen med tvillingbroren i Londons tåkefylte brosteinsgater på 1890-tallet.

Bortsett fra de problemene som allerede er nevnt, og at store deler av denne boka er nokså usannsynlig, fungerer hovedhistoria på mange måter. Og det er tydelig at Morton koser seg med å velte seg i tårer, død, affærer og hemmeligheter. Det er bare synd at ingen har sett materialet som virkelig ligger i boka, og hjulpet Morton til å få det fram på best mulig måte. Det kunne nemlig vært veldig bra! Jeg skal også innrømme at det akkurat nå, i eksamensstresset, var litt befriende å lese noe som var veldig lett og som ikke krevde djup konsentrasjon. Nedturen var at det blei for lett.

Ellers er det sjølsagt ikke vanskelig å se hvem Morton har henta inspirasjon fra. Litteraturarven og idealene etter f.eks. Austen og søstrene Brontë gir tydelig gjenklang i denne boka. I tillegg kan flere nålevende forfattere nevnes; Ian McEwan, Margaret Atwood, Tracy Chevalier, Diane Setterfield. Men Morton og Den glemte hagen er langt svakere. På mange måter minner hun og boka om Sadie Jones' Utskudd, som også er ei uferdig bok. Det må også nevnes at Den glemte hagen er skrevet totalt uten humor og sjarme, i motsetning til mange av sine forgjengere.

Den glemte hagen kunne gjerne vært korta ned og stramma inn med for eksempel to hundre sider. Det hadde vært mye mer interessant å lese dersom forfatteren ikke la ut feite åter og dersom noe faktisk gikk litt djupere. Et annet valg av synsvinkel hadde vært verdt å forsøke, eller i det minste en veksling. Små, men konkrete grep hadde kunnet løfta denne boka opp over den veldige jungelen av overfladiske slekskrøniker. Men sånn som den er, blir den, dessverre, fort glemt. Før Kate Morton går i fella enda en gang synes jeg noen bør lære henne at «less is more». Sjøl om det er aldri så gøy å skrive.

På et gods...

Noen ganger, etter at jeg har lest ei bok, blir jeg sittende å tenke. Tenke at her var det noe kjent, her var det noe jeg har lest før, sett før, opplevd før - uten at jeg egentlig har det. Men så er det denne følelsen da, som jeg ikke blir kvitt... Nå vil jeg gjøre alvor av det, tankene altså, klore dem ned på papiret (eventuelt knotte dem ned på tastaturet, og se at bokstavene blir ordormer som flimrer på skjermen), nå skal jeg sammenligne bøker som jeg mener rommer mye av det samme.

Tilbake til Riverton
Australske Kate Morton skriver om familiens krav, det å kjenne sin plass i hierarkiet i familien, samfunnet og verden, om urettferdighet og krig, kjærlighet og hemmeligheter. Hendelsene finner stort sett sted på et gods på landet og i en leilighet i byen. Den gamle kvinnen Grace forteller om sitt liv, og vi veksler mellom fortid og nåtid. Det politiske bakteppet er mellomkrigstid og kvinnefrigjøring.

Utskudd
Britiske Sadie Jones har i sentrum den dysfunksjonelle familien, mannfolka som ikke klarer å snakke om følelser, fysiske og psykiske sår og en barneforelskelse som vokser. Hendelsene finner igjen sted på et stort gods, et mindre hus litt lenger unna, på en pub og i en leilighet i byen. Her er ingen retrospektiv fortelling, vi som lesere er med Lewis hele veien (men samtidig ikke, for forfatteren har lagt inn ei hinne, plexiglass, is, kall det hva du vil, avstand er det i alle fall). Denne boka har heller ingen referanser fra nåtida. Politisk bakteppe er etterkrigstid og industrialisering.

Den trettende fortellingen
Britiske Diane Setterfield fokuserer på dysfunksjonelle familier, psykiske og fysiske lidelser, tilhørighet, ensomhet, overlevelses-taktikker, motsetninger (ondt-godt, frisk-sjuk, ung-gammel) og hemmeligheter. Enda en gang befinner vi oss for det meste på et stort gods, men også i en liten bokhandel og en enda mindre leilighet i etasjen over. Og igjen kommer store deler av fortellinga i retrospektiv: en gamling (Vida) forteller om sitt liv, men denne gangen til ei yngre kvinne (Margaret). Det politiske er så godt som fraværende.

Om forlatelse
Britiske Ian McEwan skriver om hendelser som forandrer liv, om naivitet, grusomhet, styrke og svakhet, innsikt, sorg, tilgivelse, ærlighet og stor kjærlighet - både til livet og andre mennesker. For n-te gang tar handlinga sted på et digert gods og litt i byen. Men: her er vi med Briony fra hun er tretten år til hun er godt voksen, og det er hun mange oppfatter som bokas hovedperson, men forfatteren hopper fra hode til hode og fra tanke til tanke for å avsløre hva som egentlig skjedde. Det politiske er veldig nært; først mellomkrigstid, så andre verdenskrig med dens konsekvenser. Og samfunnsendringene: kvinnene som dreiv samfunnet mens mannfolka dro i krig, og som brått må tilbake til kjøkkenbenken når mennene kommer hjem med ett bein mindre, splinter i armen og hull i hjertet.

Den blinde morderen
Canadiske Margaret Atwood fokuserer på drømmer, svik, sorg, sjalusi, hva det koster å holde fasaden oppe, motgang og død, kjærlighet til familien, til seg sjøl og sine egne ambisjoner. Boka begynner på et gods og fortsetter i både store og små hus - i takt med hovedpersonens vekst og fall. Og igjen får vi historiene i retrospektiv; gamle Iris forteller om sitt liv, og om sin søster Lauras liv. Og om hvorfor det gikk som det gikk. Det politiske er også her tydelig, og danner et bilde av et samfunn prega av depresjon, krig, og etterhvert, vilje til forsoning. Men også kvinnefrigjøring og industrialisering får sin plass.

Mye likt? Ja. Men det må nevnes at de tre kvinnene Morton, Jones og Setterfield debuterte med disse titlene. Det er som om de har sugd til seg det de tror er essensen fra andre store romaner, skrevet av velkjente og erfarne forfattere. Så koker de i hop sin egen miks - tror de. Men det blir for mye av det samme. Jeg liker veldig godt tematikken som blir presentert her, men ikke når den bare blir resirkulert, og heller ikke når de nye elementene som tilføres er banale, forutsigbare, malplasserte eller direkte dumme.
Jeg skal forsøke å komme med en oppsummering eller en slags konklusjon; jeg vil plassere romanene i forhold til hverandre:

Morton er uten tvil den som ligger nærmest kioskromanen, med sin uttalte og overfladiske fortelling. Hun dveler for lenge ved små uviktige detaljer og kunne med letthet kutta en femtedel, minst, og fortsatt ikke fått til noe bedre enn en litt under middels dårlig mellomroman. Det som er hemmelig for hovedpersonen er ikke hemmelig for leseren - et sånt sitcomgrep fungerer dårlig i litteraturen, det er for enkelt. Ellers ingen overraskende elementer, og inspirasjonskildene er lette å se.

Jones er ikke så veldig mye bedre, men hun er, av disse fem, den eneste med en (nesten konsekvent) mannlig hovedperson (de andre fire fokuserer handlinga rundt to søstre, eller tre...). Dette tilfører egentlig ikke historia noe spesielt, i og med at plexiglasset likevel er i veien. Hun har også flere logiske brister i sin fortelling enn det Morton har, og har skapt en fortelling som det er vanskeligere å leve seg inn i - jamfør det tidligere nevnte plexiglasset. Jones blir sammenligna med McEwan, noe som forøvrig er både pinlig og riv ruskende gæli.

Setterfield skriver seg helt vekk, uten at det nødvendigvis er så negativt; hun har med ytterst få referanser til et eksisterende ytre samfunn, det virker som om Vida og Margaret bor i sin egen verden. Og det gjør de kanskje også. Her er historia på plass, intrigene, dramatikken, men løsninga er dårlig, og nåtidsfiguren, Margaret, er overtydelig og platt og når absolutt ikke opp til andre litterære kvinneskikkelser i den tradisjonen Setterfield forsøker å skrive seg inn i. Likevel den mest engasjerende av disse tre første (ikke at det skal så mye til), og den eneste som jeg finner litt original.

McEwan, eneste hane i kurven og langt mer erfaren enn de tre foregående hønsa, hadde sitt store internasjonale gjennombrudd nummer to med denne boka, eller sagt på en annen måte: han markerte seg kraftig som en av vår tids beste forfattere. Historia hans er original og spennende på en helt annen måte enn hos debutantene; vi veit at noe skal skje, vi veit hvem som gjør det, og vi veit hvem det får konsekvenser for. Ergo kan vi kose oss med lesinga, med detaljene, med lyset, fargene, lydene... Hemmelighetene blir ikke avslørt som hemmeligheter før mot slutten. Kritikken mot samfunnet er kompromissløs. Knappheten i språket skaper enegi, driv. Og tittelen er den beste av disse fem.

Atwood. Det burde være nok, bare navnet. Men jeg får vel skrive litt likevel: av disse fem leverer hun i en klasse for seg. Det er lett å se at de tre debutantene er påvirka av McEwan, av Austen, Brontë, av det gotiskromantiske. Atwood har også sine idealer; det antikke, det klassiske, det bibelske. Men mest av alt er hun sin egen. Hennes roman er lengst, rikest og samtidig den mest presise. Hun legger lag på lag med informasjon, med tråder, og hun nøster gjennom hele boka uten at det blir for mange tråder å holde styr på, sjøl gjennom fortellinga i fortellinga i fortellinga. Jo flere kunnskaper du har om litteratur, kunst og kultur, jo mer får du ut av boka. Det er kanskje unødvendig å si at hun er Nobelpriskandidat?

Mellom kiosk og roman

Debutboka til australske Kate Morton heter Tilbake til Riverton og er, i følge omslaget, en "besettende leseropplevelse". Nåvel. Alt med måte. Baksideteksten er videre (sånn omtrentlig) som følger:

Det er en rik familie på et gods, nærmere bestemt på Riverton. Året er 1924. Ved en innsjø står to vakre søstre, Emmeline og Hannah, en hushjelp og en ung, mannlig lyriker. Og den scenen som her utspiller seg endrer alles liv; søstrene snakker aldri med hverandre igjen og hushjelpen Grace forlater Riverton. Robbie Hunter dør.

Ja. Hørt det før? Noen som får den vibben? Det får jeg. Hørt det før, sett det før, lest det før. På mange forskjellige måter, med mange gode variasjoner. Men det er sjeldent overraskende bra. Når en velger seg trekantdramaer, familiehemmeligheter, dødsfall og skjult kjærlighet som ingredienser, befinner en seg brått i en liga hvor det er ekstremt mange spillere. Og det gjør at det er forferdelig vanskelig å skrive godt.

Ved hjelp av gamle og velbrukte virkemidler rulles historia (som også består av gamle og velbrukte elementer) opp. Det er den nå gamle hushjelpen Grace som har ordet. Hun skal snart dø og ønsker å fortelle det som hun hele livet har båret på til barnebarnet sitt, forfatteren Marcus, via kassettbånd. Språket er lett og ukomplisert, handlinga er enkel å følge med på (i og med at det stort sett er i kronologisk rekkefølge og hoppa mellom gammel og ung Grace er tydelig markert). Men det er altfor overtydelig. Jeg sitter og venter på det jeg veit skal skje, ofte over noen og tretti sider. Gjennom hele den 507 sider lange boka (kunne med fordel vært kutta ned til omtrent fire hundre) er det ingenting som er uforutsigbart, overraskende, plutselig.

Tilbake til Riverton er ikke ei spesielt dårlig bok. Men den er ikke spesielt god heller. Jeg skjønner at den er utgitt på Schibsted og ikke Aschehoug. Lista ligger rett og slett for høyt for kvalitetsforlaga (eller det som før var det, tida vil vise hva de har ofra i løpet av finanskrisa) og det kreves mye av forfatteren (mer enn Morton kunne tilby) - først og fremst ei original historie og en enestående fortellerstemme. Tjeneren som forteller om herskapet er brukt opp for lenge sida, i likhet med det gamle mennesket som ser tilbake på livet sitt og røper hemmeligheter etter søtti år. To kvinner som beiler etter samme mann er ikke lenger ferskt innafor litteraturen, og dessverre for Morton er heller ikke utfallet verken nyskapende eller forbausende.

Tilbake til min egen overskrift: i det store rommet mellom kiosklitteraturen og de "vanlige" romanene finnes mye som det er vanskelig å plassere som enten-eller. Men noe kan kanskje klassifiseres som mellomromaner. Dette er i såfall en typisk mellomroman. Den er underholdende, krever minimalt med egentanke (og ettertanke), er fin for dem som er opptatt av tidstypiske detaljer og spennende for dem som ikke tar hintet første gang (eller andre, eller tredje...). Og ikke minst: god for modne tenåringer som søker bøker i mellomsjiktet ungdom/voksen.