mandag 16. november 2026

Pumpkin Spice-kafeen

Bildekilde: Bokelskere
Jeanie Ellis flykter fra et hektisk storbyliv og sjefens brå død til den sjarmerende småbyen Dream Harbor. Der tar hun over tante Dots lille kafé, mens tanta endelig kan ta seg en velfortjent ferie. Etter bare noen dager merker hun at noe ikke er som det skal. Det kommer skumle lyder fra smuget ved bakdøra om nettene, noe som holder henne våken og bekymra. Etter tre søvnløse netter tar Jeanie tak i et balltre, kvinner seg opp, smyger seg ned trappa og river opp bakdøra for å jage vekk mulige pøbler eller onde ånder. Bare for å stirre rett inn i ei kasse med gresskar. Holdt av en utrolig kjekk fyr. 

Logan Anders er byens skjeggete, reserverte og til tider nokså sure bonde. Han foretrekker å være hjemme på gården i fred og ro. Der er han nemlig trygg for gjennomreisende kvinnfolk som i ett øyeblikk vil ha deg, og i det neste stikker av. Ja, vært der og forsøkt det og levd med sladderen etterpå. Takke seg til hardt fysisk arbeid, et knippe dyr med snåle navn og rolige besteforeldre. Logan sår og høster, og leverer varene sine til kafeer og butikker i sentrum fast en gang i uka. Men plutselig, etter fem år med faste leveringer, er det ikke gamle Dot som står i bakdøra på Pumpkin Spice Kafé. Det er ei ung, ukjent kvinne med balltre, mørke øyne, sovehår og veldig søte pysjbukser. Som først smiler usikkert og falskt, og så helt ekte, og som inviterer han inn på kaffe.

Og med det skjønner vel de fleste hvor vi skal hen, og hva som kommer til å skje. Dette er ikke ei bok med enormt lange omveier, stor dramatikk og umulig kjærlighet. Nei, her er det litt smånøling, fifling og fomling i starten, prøving og feiling, ei fjær som blir til ti høns mer enn én gang, småbysladder som forsurer og forverrer og forsterker, fram og tilbake, mye klining, og, med et klassisk brudd og en smertefull men nødvendig adskillelse, til slutt en høyst reell kjærlighet. I den grad litterær kjærlighet er reell, da. Og innimellom alt dette kjøres det på med sexscener, i alle fall fra side 264 og utover. Boka heter naturligvis Pumpkin Spice-kafeen og er den første i Dream Harbor-serien til forfatter Laurie Gilmore (som er pennenavnet til den amerikanske forfatteren Melissa McTernan, ukjent fødselsår). Boka kom først ut i 2023, og blei oversatt til norsk ved Dorthe Erichsen (f. 1961) året etter.

Etter hvert har det blitt mange bøker i serien, der alle er bygd opp rundt velkjente troper og klisjeer og foregår noenlunde på samme måte, med små variasjoner: Kvinne møter mann, kvinne og mann trekkes mot hverandre, kvinne og mann delvis stritter imot og gir etter, kvinne og mann kludrer det til og ordner opp igjen og blir til slutt et par. Og samtidig har de hvert sitt dagligliv i Dream Harbor, og har biroller i andre pars bøker i varierende grad. I tillegg er den ene delen av hvert par innehaver av en butikk eller forretning i Dream Harbor, slik at store deler av handlinga og det praktiske foregår der. Det er en formel som funker, særlig dersom leseren er komfortabel med repetisjoner og liker å vende tilbake til samme sted gang på gang. Det er smart og tidsbesparende for forfatteren også, som slipper å finne på noe nytt.  

I denne første boka er det Jeanie og Logan som møtes og nærmer seg hverandre. Det hele er såpass forutsigbart og planlagt at jeg savna spontanitet, kreativitet og uventa vendinger underveis. Men det kom jo aldri. Kanskje det har noe med sjangeren å gjøre, at leseren aldri skal være usikker på om de to hovedpersonene virkelig ender opp sammen? Skildringene av hovedpersonene er ganske grunne, og konsentrerer seg om de samme hendelsene om igjen og om igjen: Jeanie og hennes opplevelse av å finne sjefen død og frykt for at det en dag skal være henne, og Logans veldig offentlige avvisning fra ei tidligere kvinne, også tilreisende til Dream Harbor. Dette kvernes det på til det kjedsommelige, i takt med at de sier noe, mens deres egentlige tanker avsløres i kursiv, slik at leseren hele tida veit mer enn Jeanie og Logan.

Kjedsommelig er også det muntlige og fortrolige språket, der de samme vendingene går igjen på side etter side. Det er lite fantasifullt og ganske flatt, men gjenkjennelig og trygt. Vi følger både Jeanie og Logan i tredjeperson, og perspektivet veksler mellom de to, slik at vi ikke bare følger den ene. Det tror jeg er et smart og helt nødvendig grep for å i det hele tatt gjøre boka lesverdig. Men jeg reagerer på at disse menneskene, som helt tydelig og på alle mulige måter er voksne og bedriver svært voksne aktiviteter, oppfører seg som om de er ganske umodne og ekstremt usikre tenåringer (tenk om hen ikke liker meg, å nei, hva tror hen om meg nå, uff, nå misforstod hen, jeg elsker hen, men vil ikke si det, tenk om jeg skremmer hen bort og så videre). Boka får et lite pluss for sanseligheten (særlig lukter, lyder og farger), men bruken av absolutt hele følelsesregisteret trekker ned. Det er det rett og slett litt slitsomt å forholde seg til, særlig når det verken engasjerer med kåthet eller tårer eller redsel eller noe annet.

Da underholdning og lettlest romantikk ikke er det jeg vanligvis leser, har jeg forsøkt å møte boka mest mulig åpent. Det har vært ganske krevende, for de fordommene jeg har til mye av denne typen litteratur, har hele veien blitt bekrefta. Det er det for så vidt ikke noe galt i, og egentlig er det ikke så mye galt med boka heller. Det er bare ikke min type bok. Pumpkin Spice-kafeen er lett og underholdende, forutsigbar og ungdommelig, sjøl om hovedpersonene er forbi sin ungdom og vel så det. Boka er svært ufarlig og nokså sjarmerende. Men alle disse sexscenene (krydder, som det kalles nå) kunne jeg klart meg uten - det blir fort for mye, sjøl om det ikke er eksplisitt, bare mye kyssing og stønning og hofter. For mye drama blir det også, med denne fram-og-tilbake-dansen som Jeanie og Logan driver med. Vi veit jo alle hvordan det går til slutt! 

For de som liker dette, er det helt topp å vite at det fins mye mer der det kommer fra, og at serien om Dream Harbor trolig ikke er avslutta. Jeg for min del vender heller lesebrillene tilbake mot annen litteratur. 

tirsdag 10. november 2026

Løpe ulv

Bildekilde: Bokelskere
Det er grytidlig. Tåka ligger tett over skogholtet og myra, veien og den vesle plassen der campingvogna står parkert. Det er vinter, nyttårsdag, og hele verden er stille og hvit og trygg. Han var oppe allerede klokka fem, og han la ut for å slippe styr og gjester og forberedelser til sin egen bursdagsfeiring. I alle fall i noen timer. Tenk det, å bare ha ro i noen timer, å kunne gli av gårde på ski i nysnøen. Med seg har han Zenta. Hun er også helt stille, ligger bare rolig i vogna og venter på at det skal bli varmere der inne. Mens han glir rolig gjennom urørt snø. Til han finner et spor, så flere. Digre spor. Elg? Nei. Ulv. En diger hannulv. Og så, et kadaver. Ei lita rådyrgeit, blodig og halvspist. Det betyr at ulven fortsatt må være i nærheten, klar for å vende tilbake for å spise resten.

Ulf sitter utafor campingvogna med ansiktet mot skogen. Dagen begynner å gry, lyset glir over det urørte vinterlandskapet. Så er det noe som leer seg, der borte ved skogbrynet. En uvant bevegelse, mest som et nærvær. Nesten umerkelig strekker Ulf seg etter kikkerten, og rolig, rolig fører han den opp mot øya. Og der, i skogkanten, står den. Den digre hannulven. Ulf gir han navnet Høgbein. Så kommer snøen, lett og virvlende, det er meldt mye snø nå, og Ulf drar hjemover med Zenta, til huset og kona Inga og alle forberedelsene til dagen etter. Men han tenker bare på Høgbein, den flotte, majestetiske ulven han har sett. Ulven som lever helt aleine ute i den kalde vinterskogen, der snøstormen er i ferd med å gjøre livsbetingelsene enda hardere.

Slik åpner romanen Løpe ulv fra 2022, først utgitt som Löpa varg i Sverige året før, oversatt til norsk av Bodil Engen (f. 1950). Og forfatteren er ingen ringere enn selveste Kerstin Ekman (f. 1933), en av Sveriges beste og mest kjente nålevende forfattere. Boka er kort og liten, kun 177 sider lang og sånn sett lett å ta med seg. Men den er på ingen måte verken lett eller liten i innholdet. For på få sider, og med et svært presist og stemningsfullt språk, oppsummerer og skildrer Ekman hva det vil si å være et menneske.

For mennesker er det mange av i Løpe ulv. Mange av dem er nokså ordinære. Andre har særere tilbøyeligheter. Men slik er det alltid i et lite samfunn - originalene blir lettere å få øye på, uansett om de driver med fotografi, fiske, søm eller jakt. Ulf, som ved bokas begynnelse straks blir søtti år, tilhører den siste kategorien. Han er formann i det lokale jaktlaget, og har alltid drevet mye med jakt, særlig på elg, han har alltid hatt hund, alltid trukket til skogs. I løpet av boka husker han tilbake på flere episoder fra da han var ung, viktige episoder som har vært med på å forme han som menneske. I tillegg til å drive med jakt er han pensjonert skogvokter, så han kan mye om naturen, om trær, insekter, spor, ulike arter, mangfold og biologi, og hvilke forhold som må ligge til rette for at flest mulig skapninger skal trives sammen i samme økosystem. Kanskje har han tidligere vært litt blind for hvor enorme avtrykk mennesket setter når de griper inn i et sårbart område, og hvor lang tid det tar for naturen å rette opp de skadene som menneskene etterlater seg. Den erkjennelsen er tung å bære.

Men nå er han først og fremst klar over situasjonen han brått befinner seg i, midt mellom naturen og kulturen, det dyriske og det menneskelige. Han veit at en stor og sterk ulv stryker ensom rundt i skogene rett i nærheten. Han veit godt at vinteren er hard og at ulven må ta noen bytter for å overleve. Han er smertefullt klar over at det tas ut fellingstillatelse på ulv, og at jaktlaget vil ut. Noen skal skyte en ulv, koste hva det koste vil. En ulv er jo en fiende, særlig om en har sauer! Ulf håper inderlig ikke det er Høgbein de går etter, men han veit at det også er en risiko. Og han kjenner at han er den som kan endre det hele. Men hvilket hensyn skal veie tyngst? Menneskets? Rovdyrets? Rådyrkalvens og sauenes? 

Når campingvogna til Ulf brenner ned til grunnen kort tid etter, og knoklene av et dyr blir funnet i asken, er det ingen tvil: Mennesket er det verste rovdyret av alle. Og Ulf skal finne ut av hvordan alt henger sammen, sjøl om det koster han sinnsro og nattero, gode og årelange vennskap, jaktlaget, tidligere kollegaer og nesten hans eget liv. 

Løpe ulv er en liten roman om de store spørsmåla, om menneskets plass i naturens kretsløp og om med hvilken selvfølgelighet og arroganse menneskene valser inn både her og der og legger store naturområder øde fordi vi skal utvikle, bygge og tilrettelegge. Ulf ser tilbake på egne handlinger, gjort i god tro og med det som han trodde var tilstrekkelig kunnskap, og forstår at han har tatt feil om så mye. Oppgjøret på kammerset er sårt og vondt. 

Ekman skildrer de vinterstille svenske skogene så sanselig at en nesten hører snøen som rolig daler ned. Hun fanger personligheten til de ulike hundene Ulf forteller om, lydene av fottrinn og snøscootere, hvordan en skogbrann brer seg, fargene på røyken, lukta som henger i. Som leser er en så til stede i teksten, så med, det er nesten så jeg sitter i baksetet av bilen til Ulf og Inga og er på vei hjem, jeg også. Ekman gir videre troverdige portretter av bygdas innbyggere, der både de eksentriske, de aggressive, de misforståtte og de rare gis plass og varme. Alt skildres gjennom Ulfs blikk, i førsteperson, og han er en nær og sympatisk forteller som i møte med en ugjerningsmann likevel ikke gjør det som er forventa. Og her ligger storheten, i fortellinga, i Ulf og i Ekman. Det er rørende uten å bli sentimentalt eller dvelende.

Løpe ulv skildrer valgene vi mennesker tar og rekkevidden av dem, og gir oss et innblikk i hvor komplekst det kan være å leve i tråd med egen etisk overbevisning, og hvor krevende det er å stå imot, og opp mot, en majoritet som både hevder og tar sin rett. Boka tilbyr trøst og håp i møte med ulike utfordringer gjennom et langt liv, og formidler en grunnleggende takknemlighet, da særlig til naturens fascinerende rikdom og intense nærvær, og mellom ektefellene Ulf og Inga, som gir hverandre kjærlig trygghet. Romanen kan leses og tolkes på flere plan, den er blant annet ei humoristisk bygdeskildring, en interessant erindringtekst, en engasjerende spenningsroman, ei relevant klimabok, et viktig innlegg i ulvedebatten og en vakker kjærlighetshistorie. Og helheten? Verken kaotisk eller uoversiktlig, men nær og varm og viktig - ei lita bok med stort innhold. 

mandag 26. oktober 2026

Besøk

I dag vil jeg bare dele dette diktet.

*

God aften, venn, jeg ser du kommer atter!
Du ville tale litt med mig ikveld?
Du ville høre mine fottrinn og min latter,
og se om allting gikk mig riktig vel?

Du vet så godt at jeg er alltid trofast,
og du kan komme når du vil til meg.
I mine tanker er du evig bofast;
der har jeg bygget op et hus til dig.

Det hender når jeg sitter ensom inne
at jeg blir næsten lykkelig, fordi
en stor og stille fred går gjennem sindet.
Da vet jeg hvem det er som drar forbi.

Du går forbi og kaller sakte på mig,
og det gjør godt å vite det er du.
I disse dager kan din stemme nå mig;
den er det eneste som når mig nu.

Ja, du kan være sikker: Jeg skal komme!
En aften når du søker mig igjen,
da skal jeg legge sammen alle bøker
og reise mig og følge dig, min venn!

*

Diktet "Besøk" er skrevet av den norske forfatteren, lyrikeren, dramatikeren, essayisten og samfunnsdebattanten Jens Ingvald Bjørneboe (1920-1976) i 1958. Diktet blei først utgitt i samlinga Den store by fra samme år. Diktet har blitt tonesatt flere ganger. Jeg er nok mest glad i Anne Grete Preus' (1957-2019) sin versjon fra debutalbumet Fullmåne, ei soloplate som består av hennes musikk og Bjørneboes tekster. Albumet kom ut i 1988 og havna velfortjent på Topp 20-lista. Etter at Preus deltok i den første sesongen av tv-programmet "Hver gang vi møtes" i 2012, blei også Jan Eggums (f. 1951) versjon av "Besøk" populær. Men diktet står seg også helt aleine, uten musikk, for det bærer og formidler sine egne toner til den som leser og lytter.

onsdag 21. oktober 2026

Portrett av en brud

Bildekilde: Bokelskere
Tenk å være seksten år, allerede hertuginne, nokså nygift, på mange måter uskyldig og mild, litt naiv som følge av en skjerma oppdragelse, og brått, der du sitter ved middagsbordet i fortezzaet i nærheten av Bondeno i året 1561, får du brått en følelse av, nei, en skråsikker visshet, om at den store og sterke ektemannen din, den tolv år eldre hertugen av Ferrara, kun har én intensjon: Å ta deg av dage. Hva i alle dager gjør du da?

For det er der vi begynner, med den unge hertuginna, Lucrezia de' Medici (1545-1561), som mindre enn ett år tidligere har forlatt hjembyen Firenze, farens trygge palass, moras bestemte ideer om oppdragelse, søsknene, barneværelset, kammerpikene, ammen, lufta, sollyset, den begrensa friheten hun tross alt hadde, forlatt alt dette og mer til, til fordel for et helt nytt liv hun ikke ville ha, og som ikke en gang var ment for henne. Hadde det ikke vært for at søstera hennes, den fem år eldre Maria (1540-1557), brått døde i en alder av sytten år, hadde kanskje Lucrezia gått ei anna framtid i møte. Men Maria døde, og ekteskapsavtalen skulle fortsatt overholdes, da den var gunstig for begge parter. Den yngre søstera måtte rett og slett rykke framover i køen, enda hun bare var et lite barn, og på alle måter alt for liten for en voksen mann på tjuesju.

Mannen, hennes forlovede og seinere ektemann, er ingen ringere enn Alfonso II d'Este, hertugen av Ferrarra (1533-1597). Han har først revet henne vekk fra barndommen med sine svært ivrige og utrettelige forsøk på å sikre seg en arving. Kveld etter kveld gyver han løs, og hun skiller kropp og sinn for å holde ut. Han holder henne i sin varetekt i ulike bygninger, der hun sjelden får lov til å gjøre annet enn å ri rolige rusleturer på et lite, hvitt muldyr, og der hun må blande farger og male på bittesmå lerret om kvelden og natta, når hertugen har fått sitt og har gått til sitt eget sengekammer for å sove i fred. Nå har han tatt henne med bort fra alt og alle, de er til og med uten kammerpiken hennes, og han er uvanlig innsmigrende, nesten snill, og han setter seg ved siden av henne, tett, tett, framfor på den andre sida av spisebordet, der han alltid sitter, han stryker henne over huden, ler og snakker, og oppfordrer henne til å spise mer. Spise, spise, spise. 

Lucrezia kan ikke la være å ta en bit, han sitter jo der og ser på henne, men maten vokser i munnen, blir nesten umulig å få ned, for vissheten om hva han gjør, hva han planlegger og hva hun går i møte, er så til de grader til stede. Hvordan kommer han til å gjøre det, undrer hun, knivstikking, kvelning, et fall fra en hest, mens hun halvveis lytter, halvveis grubler, og griper fast i kanten av tallerkenen. Det eneste hun veit, er at han må være smart og utliste faren hennes. Om selveste Cosimo I de' Medici (1519-1574) får vite at hans femte barn og tredje datter har blitt drept av sin egen ektemann, vil det kreve enorm innsats fra hertugens side for å unngå store konsekvenser. I verste fall kan det være en krigserklæring, i beste fall en brutt allianse. Med mindre drapet kamufleres som et naturlig dødsfall, så klart. 

Slik begynner det, og herfra går vi tilbake i tid for å bli kjent med Lucrezia og hennes familie. Først skildres unnfangelsestidspunktet mellom Cosimo og Eleanora i 1544. Deretter hopper vi fram til 1552 og Lucrezias møte med Cosimos innesperra, ville tiger, som barna hans fikk møte en kveld etter mye mas. Både åpningskapitlet og de to påfølgende kapitlene inneholder mange frampek, og særlig blir tigeren viktig. Det understrekes også av forsida, der rovdyret er tydelig nederst i bildet. Deretter fortsetter nåtidsfortellinga i fortezzaet i 1561. På den måten kombinerer forfatteren to tidsplan, der vi stadig kommer nærmere nåtida også i fortida, helt til fortida tar igjen nåtida og alt veves sammen. Hvert kapittel har videre en tittel, og under denne oppgir forfatteren tid og sted, slik at leseren slipper å bruke tid på å finne ut hvor vi er. I tillegg fortelles det hele i tredjeperson, slik at vi heller ikke trenger å lure på hvem vi er sammen med.

Og som om ikke det var nok, veit vi også hvordan det går. Det står jo bakpå boka: "Under et år senere er hun død." Og hun er Lucrezia. Forfatter Maggie O'Farrell (f. 1972) må derfor skape spenning på andre måter, andre steder, og ikke kretse om det som skal skje til slutt, men hva som skjer underveis, hvem som er involvert og hvilket hendelsesforløp som fører fram til avslutninga. Og det gjør hun. I det hele tatt har romanen en nokså god komposisjon, en solid uttenkt spenningskurve, fine historiske detaljer og stemningsfulle skildringer av vær, natur, bygg, mennesker og ansiktsuttrykk. Og alt kunne kanskje vært slik, nærmest pent og pyntelig. Hadde det ikke vært for at Lucrezia gifter seg med Alfonso. Og Alfonso er ikke den han gir seg ut for å være.

Portrett av en brud (2022, på norsk ved Kirsti Vogt (f. 1971) i 2023) er en nokså omfangsrik historisk roman med sine 474 sider pluss forfatterens kommentarer. Men den føles ikke lang å lese, og det tror jeg delvis kommer av komposisjonen og delvis det at O'Farrell makter å skape spenning, både mellom nåtida og fortida, og i nåtida og fortida. I starten gikk det litt trått - det var omstendelig, setningene var litt stakkato og dette med Cosimos ville dyr virka litt for konstruert. Jeg tenkte i alle fall at det bare var med fordi det har en konkret funksjon i form av å være et frampek, samt som et bilde på Lucrezia sjøl. Men Lucrezia er såpass godt skildra og står solid på egenhånd, så forfatteren hadde ikke trengt å ta med en tiger. Like fullt var det mest sannsynlig slik at Cosimo hadde ei samling eksotiske dyr, som så mange andre adelsfolk på den tida, og det er ikke utenkelig at Lucrezia så eller hørte dyra som liten. 

Det historiske bakteppet er uhyre interessant, og jeg har flere ganger underveis lest meg opp på ulike personer i familien til Lucrezia, samt den politiske situasjonen i Europa, bare for å forstå mer av konteksten. Og her ligger det mange spenninger som O'Farrell trekker veksler på. Jeg må si at jeg ikke har sans for alt jeg har kommet over - blant annet har Lucrezia en yngre bror som tar livet av kona si, og forholdene for døtrene er generelt nokså stramme og ubarmhjertige. Deres "jobb" er å la foreldrene bruke sine posisjoner til å ordne strategisk arrangerte ekteskap med utvalgte allierte, være ei føyelig kone og få et tilstrekkelig antall barn. Om de feiler i noe av dette, er det deres egen skyld, og de kan, tydeligvis, skiftes ut. Sjøl om det ikke står rett ut i boka, kjenner Lucrezia på dette. Det er forventninger som tynger henne, samtidig er det enda verre når det gjelder hennes kjerne, identiteten. Hun er ikke føyelig av natur, hun har en sterk rettferdighetssans, hun vil hjelpe andre og hun liker ikke å bli irettesatt. Hun har et svært rikt indre liv og tenker mer sammensatt, og lenger fram, enn omgivelsene later til å tro at hun gjør. I alle fall er det slik O'Farrell velger å skildre henne. I møte med mannlig brutalitet blir det mange harde tak for den unge jenta.

Forfatteren skriver i etterordet at hun har justert litt på noen detaljer underveis, slik at det skal passe med hennes fortelling om Lucrezia. Det mener jeg at hun har alle muligheter til å gjøre, i og med at hun blander fiksjon og fakta og skriver en historisk roman, ikke ei fagbok eller en biografi. Samtidig setter jeg som leser stor pris på at O'Farrell er ærlig, sier ifra og er tydelig på hva hun endrer på, slik at lesere som søker mer informasjon og kunnskap ikke henger seg opp i disse detaljene og kaller det feil. For det er det jo ikke. O'Farrell skriver også om inspirasjonskildene sine - Robert Brownings (1812-1889) dikt "Min siste hertuginne", som jeg fant både i originalversjon og i norsk oversettelse, samt et portrett av Lucrezia, på størrelse med ei bok, som også pryder nettopp bokas forside.

Da jeg begynte å lese Portrett av en brud, hadde jeg fortsatt Hamnet av samme forfatter friskt i minne. Og det viste seg å være litt utfordrende. For i sistnevnte roman er forfatteren så følsom og tilstede, og romanen er så nydelig stemningsfull og sår. Vi kommer utrolig tett på hovedpersonene, men det er ikke tilfellet her. Her er det noe helt annet, både i stil, tone og innhold, og vi holdes hele tida på en armlengdes avstand, også når det kommer til Lucrezia. I tillegg er O'Farrell litt for rundhånda med frampekene sine, og det er noen ikke helt heldige gjentakelser. Hamnet, på sin side, er svært stram og ei ekstremt vellykka bok. Det er nesten så det er vanskelig å forstå at samme forfatter har skrevet begge bøkene! Misforstå meg rett, Portrett av en brud er også ei veldig god bok, bare på en annen måte. Men når en har lest den ut, forstår en hvorfor det måtte være nettopp slik. Og da er det bare å vende om og begynne på nytt.

torsdag 15. oktober 2026

En studie i rødt

Bildekilde: Bokelskere
Det er høst, og om kveldene kommer mørket krypende stadig tidligere. Det blir kaldere og kaldere ute, og det er helt perfekt å kose seg inne med den store stabelen av uleste bøker som jeg til en hver tid har på lur. Og for en gangs skyld har jeg lest ei krimbok. Det er ikke så ofte, men jeg forsøker å lese et par i løpet av året, sjøl om krim ikke er favorittsjangeren min. Denne gangen gikk jeg for den klassiske kriminalromanen En studie i rødt av Sir Arthur Conan Doyle (1859-1930). Ei knakende god fortelling om den legendariske detektiven Sherlock Holmes er sjelden feil!

En studie i rødt kom ut på engelsk i 1887, og er den aller første boka med nettopp Sherlock Holmes. Det er også i denne romanen at Holmes og Dr. John Watson møter hverandre, blir kjent og oppklarer sin første sak sammen, som gis navnet "En studie i rødt" (på engelsk "A Study in Scarlet"), som boka også heter. Mange tror at det er Sherlock Holmes som er hovedpersonen i de fire bøkene og de femtiseks fortellingene der han oppklarer ulike saker, men det er feil. Den virkelige hovedpersonen og folkaliseringsinstansen i tekstene er legen, John Watson. På grunn av hans djupe fascinasjon for Sherlock Holmes, fordi tekstene følger Holmes i detalj og fordi de to er så tett på hverandre, framstår Holmes som en hovedperson likevel, sjøl om alt ses gjennom Watsons blikk. Men det er altså Watson som er jeg-personen, mens vi følger Holmes i tredjeperson.

Utgava mi er fra 2015, og er en del av Bokvennens kriminalbibliotek. Det er forfatter Nils Nordberg (f. 1942), en av landets fremste eksperter på kriminallitteratur, som står for forord og oversettelse. Han setter både Doyle og mesterdetektiv Sherlock Holmes inn i hver sin tydelige kontekst, og viser fram hvordan de, hver på sin måte, er med på å videreutvikle kriminalromanen som sjanger. Nordberg viser også hvilke elementer Doyle har henta fra andre forfattere, og hvordan sjangeren stadig bygger på noe foregående. For eksempel hvordan Doyle låner elementer fra Edgar Allan Poe (1909-1849), som var en av hans favorittforfattere. Poe på sin side fikk æra for å ha skrevet verdens første kriminalfortelling med Mordene i Rue Morgue, som kom på trykk i 1841. Lite visste Poe, og seinere Doyle, at den aller første var norske Maurits Christopher Hansen (1794-1842) med sin Mordet paa Maskinbygger Roolfsen fra 1839.  

Men tilbake til Sherlock Holmes, en fiktiv karakter som Doyle lever med og skriver om i førti år. Det er her det hele begynner, og vi blir kjent med Holmes og hans særegenheter. At han kan skille mellom mange forskjellige typer jord, for eksempel, og hvor i London jorda er å finne. At han kan skille mellom asken til førti ulike former for tobakk. At han, som Watson ramser opp, kan null og ingenting om litteratur, filosofi eller astronomi, og kun litt om politikk, men masse om jus. At kunnskapen om botanikk er helt tilfeldig - han er god på giftige planter, kan ingenting om praktisk hagebruk, men har praktisk geologisk kunnskap. At han videre er svært god i emner som kjemi, anatomi og kriminalhistorie, og i tillegg er en god fiolinspiller. At han er en dyktig bokser, og at han også kan fekte med stokk og kårde. Og så videre.

Holmes er og blir en fascinerende skikkelse. Watson undres over at en så oppegående mann kan ha så begrensa kunnskaper om for eksempel klassisk litteratur og samtidslitteratur, som han sjøl kjenner godt til. Men han blir virkelig forbausa når Holmes forklarer at han aktivt må slette uviktig kunnskap fra hjernen, som for eksempel om solsystemet. Her fra side 28:

"Hva pokker er det for meg? brøt han meg utålmodig av. - De sier at vi kretser rundt solen. Om vi gikk rundt månen, ville ikke det gjøre en tøddels forskjell for meg og mitt arbeide."

Slik irrelevant og uviktig kunnskap må vekk. Holmes sier selv: "Det er derfor av største viktighet at verdiløse fakta ikke fortrenger de verdifulle." Det er altså duka for en kulturkræsj av de sjeldne mellom Watson og Holmes, som skaper friksjon, spenning og massevis av humoristiske situasjoner. Som leser kan en humre i vei, dele Watsons irritasjon over Holmes' sære oppheng og manglende beskjeder, og samtidig se at Holmes har forstått noe Watson overhodet ikke er på sporet av. 

Men det i seg sjøl er ikke nok til å bære ei hel bok, langt mindre en hel serie med bøker og noveller om de samme personene. Det må være noe mer! Og det er det virkelig her. Teknisk sett er dette svært effektivt. Det skjer noe konstant, og informasjon gis kontinuerlig til den leseren som evner å plukke det opp. Kommentarer, digresjoner og andre hendelser er aldri tilfeldig, alt henger sammen med alt. Og sjøl om Watson, og eventuelt leseren, bruker tid på å finne ut av hvordan alt henger i hop, blar fram og tilbake, finner ledetråder og synes det er spennende, er det en trygghet i at Holmes til en hver tid har styr på alt. Leseren kan egentlig bare lene seg tilbake og kose seg.

Og det gjorde jeg. Dette er ei veldig sjarmerende bok, tempoet er passe rolig, jeg liker skildringene av 1870-tallets London (handlinga er lagt til 1878), og følelsen av å være i ei anna tid, med hestedrosjer og brostein og avisgutter og gasslamper. Jeg liker rytmen, og jeg liker Watson, som er langt mer sympatisk enn Holmes. Teknisk sett er boka interessant. Den er nemlig delt i to. I første del, nåtida, får vi vite at det er begått en forbrytelse, og vi følger med mens Holmes og Watson forsøker å oppklare den. Første del slutter med at Holmes har funnet løsninga, mens Watson og leseren fortsatt holdes utafor og ikke skjønner stort. I andre del, fortida, får vi vite om bakgrunnen til forbrytelsen, altså om hvordan alt henger sammen og hvordan det kulminerer med et drap. Og mot slutten av andre del møtes nåtida og fortida og det hele sys sammen. Det er elegant, interessant og overraskende lesverdig.

fredag 9. oktober 2026

En ny nobelprisvinner!

Og brått var det oktober igjen, og tida for den dagen da De Aderton i Svenska Akademien skal avsløre hva de har surra med, lest, diskutert, kjefta hverandre ut over, fantasert, drømt om og krangla seg fram til i året som har gått. For en utenforstående er det en nesten like stor overraskelse hvert eneste år. Jeg blir i alle fall både begeistra, undrende og lettere sjokkert i tråd med de ulike prisvinnerne opp igjennom åra - fra Doris Lessing (1919-2013) og Louise Glück (1943-2023) til László Krasznahorkai (f. 1954) og Gao Xingjian (f. 1940)! Og for å ikke glemme vår egen Jon Fosse (f. 1959), som lot seg intervjue på ei kai på Vestlandet etter å ha fått beskjeden om at hans nynorske, repeterende, punktumfiendtlige verk har begeistra en hel verden. For et fantastisk øyeblikk!

Greit, prosessen i Svenska Akademien foregår nok kanskje ikke fullt så uærbødig, i alle fall ikke om en skal tro Ellen Mattson (f. 1962), en av De Aderton, og som uttaler seg i denne saken på den offisielle nettsida til nobelprisene. Der forteller hun at de hvert år får inn nominasjoner fra hele verden, totalt omtrent 220 forfatternavn. Deretter begynner en nokså tøff jobb med å sile ut de som ikke er relevante denne gangen, fram til de sitter igjen med om lag tjue navn. Da må gjengen i Sverige virkelig brette opp ermene og ta seg sammen, for de tjue skal bli til fem. Og de fem? Ja, de skal de kjenne ut og inn. De skal lese alt, alle atten. Og de skal diskutere alt. Og om de ikke klarer å diskutere, må de trekke lodd. Jeg gjetter de gjør en del annet også, og da mener jeg ikke smugspising av sjokolade eller kaffedrikking eller bittelitt Candy Crush. Jeg gjetter at de gjør noen avtaler og inngår kompromisser, ellers ville det aldri ha fungert at atten stykker hvert år skal leite seg fram til én prisvinner. Men, til slutt er det det de står igjen med. 

Og i år? I år gikk prisen til ei kvinne. Ei canadisk kvinne. Å, som jeg skulle ønske det var en viss favoritt, Margaret Atwood (f. 1939), som fikk prisen! Men det var det ikke. Ikke denne gangen heller, dessverre. Prisen gikk til ei noe yngre kvinne ved navn Anne Carson (f. 1950). Og hun er først og fremst poet, men hun har også skrevet en del essayistikk, og virka som oversetter, særlig av antikke verker. Jeg har ikke lest noe av henne, men ved en tilfeldighet kjøpte jeg to av bøkene hennes for noen måneder sida. De rykker nok fram i lesekøen nå!

Anne Carson. Bildekilde: Ill. Niklas Elmehed © Nobel Prize Outreach

Prisvinneren var på Island, der hun bor fast etter å ha fått statsborgerskap i 2022, og "lytta til vinden" da hun blei oppringt av Svenska Akademien. Hun uttalte "Det er sprøtt. Eg tenker at dei er sprø heile gjengen.", i følge NRK. I samme sak kan en også se et kort intervju med Carson, som ikke er veldig taletrengt (kanskje hun er mer sjokkert? Eller bare ikke veldig gira på å kommentere), og lese mer om forfatterskapet hennes, som ikke er særlig kjent på norsk. Men det blir nok ei endring der nå, for som alltid er det enkelte som forter seg ut for å få tak i bøkene før alle andre. Vi andre må nok vente litt, eller låne på biblioteket. Spennende blir det uansett! Og jeg gleder meg til å lese.

Mer om Anne Carson kan du lese her. 

mandag 5. oktober 2026

Bli med på Boktober!

Bildekilde: NRK
Har du hørt om Boktober? Det har jeg! 

Boktober er ei ny satsning fra NRK - en lesekonkurranse i samarbeid med Leseklubben (som ledes av Christine Lossius Thorin, f. 1978 og Kristoffer Olsen, f. 1985) og fem ulike kjendiser. Kjendisene har valgt seg hver sin bok som skal leses i løpet av oktober måned, og som leser kan du sjøl velge hvilken kjendis du vil være "på lag med" og "lese sammen med". Kjendisen kan følges i sosiale medier, og underveis kan du få oppdateringer fra kjendisen og delta i diskusjoner om boka sammen med andre på laget ditt. Eller bare velge hvilken bok du vil lese og blåse i kjendisen og de andre, dersom det er bedre (som denne leseren gjør). 

De fem kjendisene som skal lese bok i oktober, er:
Linnéa Myhre, f. 1990, forfatter og påvirker
Sigrid Bonde Tusvik, f. 1980, komiker og programleder
Javad El Bakali, f. 1994, komiker
Jens Kvernmo, f. 1985, friluftsmann
Oskar Westerlin, f. 1998, påvirker

Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner så godt til alle i den gjengen her. Myhre har jeg vært borti tidligere, med tanke på at hun blant annet er forfatter, men jeg har ikke lest noe av henne. Tusvik har jeg null sans for, så jeg unngår henne, både i podkastformat, på scenen, i nyhetene og hvor hun ellers ferdes. Bakali har jeg kun sett et par ganger på tv, uten at jeg har festa meg så mye ved hvem han er. Kvernmo aner jeg ikke hvem er og Westerlin har jeg heller ikke noe særlig sans for. Jeg veit ikke hvordan NRK har valgt ut kjendisene, og hvordan de har vekta og vurdert at de skal treffe en potensiell deltaker. Det hadde vært interessant å vite noe om. Jeg sitter nemlig igjen med en følelse av at denne konkurransen og disse kjendisene ikke egentlig er ute etter å snappe opp godt utdanna og beleste kvinner. Men det er null problem, for jeg skal lese uansett. Det viktige er jo ikke kjendisene, men bøkene!

Følgende bøker skal leses i oktober (satt opp slik at titlene samsvarer med rekkefølgen på kjendisene over):
Verity av Colleen Hoover, f. 1979
Fugletribunalet av Agnes Ravatn, f. 1983
I morgen, og i morgen, og i morgen av Gabrielle Zevin, f. 1977
Pelsjegerliv av Helge Ingstad, 1899-2001
Fluenes herre av William Golding, 1911-1993

Jeg aner ikke hvordan disse bøkene er valgt ut - om kjendisene har fått forslag, tips eller føringer fra NRK eller Leseklubben, eller om det har vært helt frie valg. Det hadde det også vært spennende å vite noe om. Men jeg liker at både menn og kvinner er representert blant lesekjendiser og forfattere, og at litteraturen som skal leses, ikke lar seg sette i en og samme bås. Kjendisenes appell og bøkenes målgruppe treffer veldig ulikt, noe som også er klokt, i alle fall hvis målet er å få med flest mulig. Men på den andre sida kan det bli for mange sprik, også. Det kjente i alle fall jeg på i forbindelse med mitt bokvalg. 

I utgangspunktet synes jeg en kampanje som Boktober er helt fantastisk, og jeg synes Leseklubben gjør en fenomenal innsats, både med dette opplegget, og ellers. Alle tiltak som får flere mennesker til å lese, er gode tiltak! Men jeg har også noen innvendinger. Ideelt sett burde NRK kanskje ha tenkt litt annerledes i forhold til kjendisene. Jeg veit at det er utrolig mange som liker å lese, som ser opp til helt andre mennesker enn de NRK har funnet fram til her. Jeg savner profiler som byr på mer enn humor og podkast og påvirkning, og som tar gode lesere og seriøse temaer på alvor. Hva med forfattere, andre kulturpersonligheter, offentlig ansatte, politikere, idrettsutøvere, industri- og næringstopper? Jeg er kanskje eldre enn det som er kjernemålgruppa, men jeg hadde likt å få med noen eldre kjendiser også, som for eksempel Lars Monsen, Marit Bjørgen, stortingspresident Masud Gharahkhani, Astrid Lødemel, Yama Wolasmal, May-Britt Moser, Petter Stordalen eller Sanna Sarromaa. Da ville nok litteraturutvalget vært et helt annet også, som er innvending nummer to. For det hadde jo vært aller best om alle bøkene som skulle leses, var skrevet av norske forfattere.

Men alt dette kommer an på hva som er målet. Å få mennesker som allerede leser, til å lese mer, eller å få de som nesten ikke leser, til å faktisk sette i gang med ei bok? Eller bare skape blest og engasjement rundt litteratur og la påvirkere for en gangs skyld påvirke i positiv retning? Denne gangen blir Boktober slik, og jeg gleder meg til å følge opplegget på radio og på NRKs nettsider. Du kan lese mer om det her. Og boka jeg skal lese? Det blei I morgen, og i morgen, og i morgen, det. 

onsdag 30. september 2026

Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang

Bildekilde: Bokelskere
Ganske ofte, når en erfaren historiker skal forklare noe, blir det fort ei historie om så mye mer. Om lange årsakssammenhenger, om det relevante historiske bakteppet der så å si alt er relevant, om ulike bipersoner, om sosiale, politiske, økonomiske, kulturelle og ikke minst religiøse faktorer og utviklinger, der en også gjør rom for assosiasjoner, tilfeldigheter og kvalifiserte gjetninger. Alt bygger på alt, og en må stadig lengre tilbake i tid for å forklare noe som skjedde i den norske høymiddelalderen, på 1700-tallet, eller for den saks skyld, noe nåtidig. Forklaringa kan bli både uoversiktlig og forvirrende. 

Men så kommer historiker Tore Skeie (f. 1977) inn på banen. Makan til kompetent og ryddig hode skal en leite lenge etter! For der andre surrer det til og svarer på feil spørsmål med feil svar, overforklarer eller forviller seg inn i noe helt annet, går Skeie rett inn i kjerna. Han setter ned tempoet og begynner med slutten, så vi veit hvor vi skal. Videre deler han opp materialet, er kronologisk og tydelig. Resultatet er ei helt fantastisk god fagbok, der et adelsmannsliv vi egentlig veit nokså lite om, gis kontekst og sammenheng, farge og lukt, der vi følger både det sosiale, det politiske, det økonomiske, det kulturelle og det religiøse, men uten at det blir en usmakelig lapskaus, eller bare tørr statistikk og uengasjert oppramsing av fakta. Det er heller medrivende, spennende og utrolig interessant.

Og den karen Tore Skeie har valgt seg som sin inngang til norsk historie, er nettopp en adelsmann. Adelsmannen Alv Erlingsson (ukjent fødselsår, det er antatt at han levde fra omtrent 1250-1290), som tilsynelatende stiger opp som en løve og faller ned som en skinnfell når han blir henretta på steile og hjul i året 1290. Det er litt av en måte å gå ut av tida på. Henrettelsesmetoden i seg sjøl er også interessant, og vitner om en skikkelse som har gjort mye ut av seg og irritert visse maktpersoner noe så innmari, til et punkt der de ikke lenger kan la han leve uten å miste ære. Til det har han gjort alt for mye ugagn, og han er en reell trussel, uforutsigbar, mektig, uredd og sta som han er. Men hvor gikk det galt? Og, kan en kanskje legge til, for hvem?

Skeie skriver i forordet at han kom over Alv for første gang tilbake i 2003, da han studerte historie. Skildringene av Alv var såpass interessante at Skeie leita etter mer informasjon om det som skulle vise seg å være en ganske særegen figur i norsk historie. Og da han skulle skrive masteroppgave i historie noen år seinere, valgte han å skrive om nettopp Alv, noe som gjorde at han kunne leite etter enda flere kilder, og deretter tolke kildematerialet på nytt, i lys av det han sjøl hadde sammenstilt og funnet ut av. Det arbeidet er grunnlaget for denne boka, som kom ut på Spartacus i 2009, og som også vant forlagets manuskonkurranse. Boka er jevnt over kritikerrost, noe som er sjelden for en faglitterær debutant. Det gjør ikke boka noe mindre imponerende, for å si det sånn.

Men hvem var så egentlig Alv Erlingsson, og hvorfor i alle dager havner han på steile og hjul i 1290? Det bruker Tore Skeie omtrent tre hundre sider på å finne ut av og forklare. For det er nemlig slik at for å i det hele tatt kunne forklare Alvs undergang, må Skeie først forklare hvordan Alv kommer til makta i utgangspunktet. Er det bare tilfeldigheter? Rein politikk? Arv? Rå flaks? Talent? Eller er det bevisst intrigering og solid maktspill? Skeie gjør rede for Alvs familie, Tornbergslekten, med maktsete i Borgarsyssel (Østfold), og skildrer hvordan de posisjonerer seg, bygger seg opp og kommer til makta. Han viser til kildene der vi for første gang møter Alv, i 1276. Da er han allerede en selvsagt del av stormennene i kretsen rundt kongen (her fra side 34):

"I år 1276 var Alv en ung mann, omtrent midt i tyveårene. Om hans personlige liv vet vi ytterst lite. Han var far til ei jente, Kristina Alvsdatter, som på denne tiden må ha vært i den tidlige barndommen. Og ettersom han hadde et barn vi kjenner navnet på, og som senere ble godt gift, må han ha hatt ei kone. Men hvem hun var er ukjent. Om hans offisielle liv vet vi adskillig mer. Til tross for sin unge alder var han allerede å regne som en av Norges fremste aristokrater. Han tilhørte den fornemme kretsen av menn som bar lendmannstittel. Han var en mann med sitt eget hushold av tjenere og hjelpere. Trolig reiste han nå med et følge av 40 væpnede huskarer, livvakter som han hadde rett til å omgi seg med til enhver tid. Han var svært rik, for i tillegg til sine egne gårder fikk han inntektene fra en rekke jordegods kong Magnus hadde gitt ham i bytte for at han i en høytidelig seremoni hadde gitt kongen sitt personlige troskapsløfte."

Det er ikke mange i midten av tjueåra som kan skilte med de merittene der. Gjennom boka viser Skeie hvordan det er mulig at en så ung mann sitter på så mye makt. Det viser seg å være en god dose av hver ovennevnte faktor, pluss Alvs egen personlighet og risikovillighet. Og det siste har mye å si. I alle fall tror denne leseren at et roligere menneske ikke ville tatt de samme sjansene som Alv, og dermed heller ikke endt opp i det samme uføret. Og da hadde kanskje historia vært en ganske annen, for det er nettopp gjennom disse sjansene at Alv blander seg inn i maktsenteret og skriver seg inn i historia.

"Et rike uten en sterk konge er som et styreløst skip."

Det er et sitat fra Kongespeilet, som står i begynnelsen av boka. Og det passer utrolig godt på denne utgivelsen. Både fordi sitatet tar samtida på kornet - Kongespeilet antas å være fra midten av 1200-tallet - og fordi sitatet så tydelig viser at i et maktvakuum, være seg på et skip eller i et land, er det mye som kan skje. Omtrent hvem som helst kan slippe til. For eksempel en tornbergmann.

Det å lese om Alv, og være med Skeie på jakt etter Alv i kildene, er både underholdende og tankevekkende. Skeie bruker utradisjonelle kilder for å belyse hva som foregår i Norge og hvordan ulike hendelser og prosesser nesten umerkelig forskyver makta, omrokerer det politiske spillebrettet, reduserer kongens maktapparat til færre aktører og ikke minst hvordan tilfeldigheter som sjukdom, død og mer eller mindre heldige ekteskap påvirker alt sammen. Det blir en overraskende stor helhet, som likevel er oversiktlig og svært engasjerende. Jeg opplever at Skeie øser av kunnskapen sin, ryddig, disiplinert og velformulert, og at jeg sitter og tar imot, om alt fra hanseatene til kirka, og ikke minst om det som rører seg i blant annet Sverige og Danmark, som naturligvis også påvirker norske forhold. Det er kjempegøy å lese, nettopp fordi Skeie er så kunnskapsrik og ryddig! Og det er så smart å bruke en skikkelse som Alv som inngang til norsk historie. Fortellinga blir en helt annen enn den vi kjenner gjennom grunnskole og universitet. Og undergangen? Den blir svært godt redegjort for.

Skeie tenker større, breiere og lengre enn mange andre skrivende historikere, viser fram lange årsakssammenhenger uten å miste tråden og klarer å levere ei svært komprimert fagbok som aldri blir kjedelig. Dessverre er min utgave ikke en innbunden utgave - men bildemateriale i svart-hvitt er bedre enn ingenting. Ved hjelp av kart og slekstavler får leseren ryddig oversikt i begynnelsen, og bakerst i boka er det ei tidslinje, redegjørelse for ulike kilder, gjengivelse av Vedels viser om Alv Erlingsson (veldig stilig at disse er inkludert!) og litteraturliste. Det er masse en interessert leser kan gå videre på.

Jeg har likt så godt å lese om Alv, sjøl om undergangen hans er fæl og skildringa til Skeie her er nøkternt grusom, at bok nummer to fra Skeies hånd allerede ligger klar i bunken - denne gangen i innbundet utgave. Jeg gleder meg til å lese, og håper forlaget denne gangen unngår litt underlige orddelinger. Men det er til gjengjeld det eneste som trekker ned ei ellers perfekt fagbok.

onsdag 23. september 2026

Høstkveld

I dag vil jeg bare dele dette diktet.

*

Det ånder så tongt gjennom sloknende dag
av kveldsvind som egges til storm.
Og skyene skjuler i drivende jag
hver stjernes befriende form.
Se, lauvet, det sist, så falmet – forlatt
til høstjordas gravmarker tyr,
før grågåsa klager sitt farvel inatt
etsteds innpå måsagrå myr.

Der haster en vandrer så ilsomt mot sør,
det var sommar’n, den glade gesell,
og skogen, hans brur, med det
lauvgrønne slør,
skal skjendes av stormhand ikveld.
Men kimen er sådd. Djupt i grojordas skjød
der blunder en sommarens sønn,
som engang bak nettenes snødrev og nød
skal nevnes for Vår i vår bønn.

*

"Høstkveld" er skrevet av den norske forfatteren og skogsarbeideren Hans Georg Nilsen Børli (1918-1989). Nå som det for alvor nærmer seg høst over store deler av landet, kan det være godt å huske på at også den har en ende, og etter både høst og vinter, kommer det atter en vår. Men inntil videre kan vi med god samvittighet kose oss inne, med bøkene! Kanskje Hans Børli?

søndag 13. september 2026

Det framande landet

Bilete: Bokelskere
Eg har lese ei underleg bok. Ein underleg tekst, eit dikt, eit langdikt, som både er ei forteljing og ein visjon og ein samanblanding av eit før og eit no og det som kjem, av draum og av mare, av alt vondt og all von. Eg har lese Det framande landet av forfattar og dramatikar Carl Frode Tiller (f. 1970), ei bok som er like bognande på innsida som på utsida. 

Boka kom ut på Aschehoug forlag i 2022 og er den første diktboka til Tiller. Men det er ikkje noko som tyder på at dette er ein diktdebut. Allereie frå første side er forfattaren heilt på plass, med masse språkleg vidd, eit enormt spenn i idérikdom og assosiasjonar, og med kraft og overskot i kvar einaste setning. Tiller leikar, lurar, vrir og lokkar, og sprengjer seg veg gjennom bygda, landet og tida i ein gammal, rusten bil. Her finst ingen reglar, korkje i skrivekunsten eller i tematikk, alt er lov, alt hender, ein må rett og slett berre vere med på reisa. Så, inn i bilen med deg!

*

   hysj
   hør når eg snakkar til deg

   kvar kveld sett eg meg inn i den rustne Amazonen utan ratt og hjul og fyllekjører ned til kjerkegarden
   der pirkar eg bokstavar av gravstøttene og sett dei saman til dikt som berre dei døde forstår
   til sjølvopplevde forteljingar frå liv eg aldri har levd
   til biografiar om kvinner og menn som ingen har hørt om
   til bindsterke verk om kulturar som enno ikkje har oppstått
   og til artiklar om artar som enno ikkje er utvikla

   eg er bohemen og sjåaren i bygda
   auga mine er dronar sendt inn i det framande landet og alt eg ser vil eg dele med deg

   så hysj, hør meg i tausheit
   hysj

*

Her, i opninga på side 5, er det lett å sjå korleis Tiller trekkjer liner frå norrøn tid, med volva som sjåaren i bygda, som den allvitande, ho som kunne fortelje om korleis verda vart til, ho som kunne sjå korleis verda skulle gå under og atter byrje på ny. Tiller har same perspektiv der han freser gjennom historia så menneske og dyr, årstal og hendingar sprutar kring han. Han kan sjå alt, spå alt, og undergangen er ikkje til å unngå. Han kontrasterer og skapar dynamikk konstant, høg og låg, det vakre og det vonde, og det er ein fryd å lesa! 

Han skriv til dømes følgjande på side 14:

   og byen breier seg utover landet som ei flomstor elv
   skatteinntektene strømmer på og du kjøper kasse på kasse med kragar og mausa og reiser ein hær som marsjerer frå massakre til massakre og berre vips
   eit imperium er født og du og dronninga blir rikare og rikare der de ligg, vomstore på kamelskinn og i grå hjørnesofra frå Møbelringen
   og med ringtunge fingrar knipsar de smekk smekk piskeslag over slaverygg og inn kjem lekre rettar de har snakka opp frå brølande kjendiskokkar på fjernsyn
   for gebisset de fekk i konfirmasjonsgåve av haiane, rokkene og skatene tygg ikkje grandis lenger
   ikkje kebab heller
   og vinen de drikk har ikkje stått og gjæra plopp plopp på grøn ballong inne på eit fuktskada studentbad, men er plukka ut frå Polets bestillingsutval
   etter anbefaling frå ein femi sommerlier med stiff upper lipp og kjeften full av fransk

*

Det er boblande, brusande, susande, bilete på bilete, men utan at det vert mas og kjas. Det er ein straum, ei bølgje, og lesaren duvar, susar og rutsjar med, nikkar, småler, nikkar igjen. Språket er kontant og direkte, utan rom for tvil. Eg trur boka vert betre jo meir ein kan, av di mykje av det Tiller skriv hengjer på kunnskap og referansar som er ålment kjente. Om ein ikkje veit eller kan det Tiller skriv om, kan diktet verte vanskeleg å hengje med i, av di det gjeng fort. Det gjeld uavhengig om det er populærkultur, krig, religion eller politikk som er referansane - her er det rom for alt, og lesaren må følgje med på alle vendingar. Samstundes er Tiller trufast mot det opphavelege, mot volva. Me skal heilt ned, verda, alt, skal verte audt og øydelagt:

   og fjell fell som legoklossar ut av ein s-lagspose i barndommen
   pol-is og præriar og savannar og ørkenar kjem flytande ut som flygande teppe med isbjørn og bison og gnu og ørkenrev som måpande passasjerar
   ser månen gli forbi
   ser planetar passere
   ser sola bli stor større størst

   veit du nok eller kva

*

   og igjen er det audt og tomt
   ikkje sand, ikkje sjø
   eller svale bølger
   og det er mørke over det store djupet
   berre ginnungagap

*

Heldigvis for lesaren er det ikkje slutt her, med desse orda, på side 62-63. Nei, me skal halda fram litt meir, verda skal verte ny, me som les skal få von, her frå side 65:

   igjen hører eg lyden av fjell som veks
   av kontinent som rivnar og driv frå kvarandre
   av øyer som reiser seg og bryt gjennom havflata

*

I seg sjølve er ikkje alle desse utdraga dikt, mest berre små stykke prosa. Og utdraga tyder ikkje mykje når ein berre les dei, lausrive og for seg sjølve. Men til saman vert det meir, opp mot volva vert det meir, opp mot i dag, med krigar og pandemiar og naturkatastrofer, vert det meir. Opp mot i dag vert det viktig. Det framanede landet er eit suggererande, overraskande og spennande dikt som meir enn gjerne kan verte lese av fleire.

mandag 31. august 2026

Fortellinger i utvalg

Bildekilde: Bokelskere
Fra Stacey Halls' dramatiske og følelsesbaserte, ordrike tekst til Cora Sandels knappe og finstemte noveller - kontrastene kunne knapt vært større! Jeg har lest utgivelsen Fortellinger i utvalg fra år 2000, og har lest så sakte som overhodet mulig for at boka skal vare lenge, lenge. 

Fortellinger i utvalg er ei bok på omtrent tre hundre sider, inkludert et veldig fint forord av Vigdis Ystad (1942-2019), som også var med i redaksjonskomiteen som jobba med tekstene til Sandel. Boka består av et utdrag fra debutromanen Alberte og Jakob (1926), seks noveller fra samlinga En blå sofa og andre noveller fra 1927, tre noveller fra Carmen og Maja og andre noveller fra 1932, seks noveller fra Mange takk doktor og andre noveller fra 1935, novella "Papen" fra Dyr jeg har kjent. Historier for ung og gammel fra 1945 og til slutt to tekster fra Barnet som elsket veier fra 1973. Tekstene står ikke kronologisk etter skrivetidspunkt eller utgivelsesdato i boka, så dersom en vil lese på den måten, må en bla litt fram og tilbake. Bakerst i boka fins ei liste en i så fall kan bruke som rettesnor. 

Den norske forfatteren Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabricius (1880-1974), bedre kjent under pennenavnet Cora Sandel, kretser hele tida rundt kvinners liv og selvbestemmelse, rundt relasjoner, særlig i det de bikker over i det såre eller ubehagelige, det handler om menneskers utvikling, deres forsøk på kommunikasjon, som ofte ikke fungerer, og om liv, som kun ved ett ord, ett blikk, en stemning eller en erkjennelse, faller fra hverandre. I samlinga er det både kjærestepar som sviker hverandre, ekteskap som går i oppløsning, barn som mister sin barnlighet og kvinner som mister livet. Det er sårt og vondt å lese om. 

Sandel har alltid blikk for de små og svake, for de underlegne i enhver relasjon, og skildrer nådeløst ut ifra deres ståsted, om det er kvinner, barn eller dyr som er i hovedrolla. Hun avslører og avkler makthaverne, ofte mennene, eller viser hvordan både kvinner og menn kan begå feilslutninger og ta dårlige valg, noe som fører til at relasjonen står i stampe, mens begge parter opplever at de taper og egentlig har det vondt. Det er tilfelle for eksempel i teksten "Barnet", som er så trist og samtidig et glitrende eksempel på hva som skjer når mennesker med ulike verdier og ønsker forsøker å skape seg et liv sammen. I novella "Drama i utkant i natt" har det gått enda lengre - samlivet er ikke lengre et faktum. Her går det riktig ille. I begge tekstene er synsvinkelen i tredjeperson, så vi kommer også nær mannens perspektiv. 

Sandel er utrolig presis i observasjoner og skildringer, og hun klarer å holde igjen viktig informasjon slik at leseren både lurer på hva en gitt situasjon handler om, hva personene egentlig diskuterer og viser til og hvordan det kommer til å gå videre. Vi får små innblikk i andres liv, svært begrensa med informasjon, og ofte er det slik at uhyggen kommer snikende. Bare ved hjelp av noen få ord kan hele teksten snu, og leseren blir sittende med frysninger nedover ryggen. Det er for eksempel tilfelle i teksten som heter "Mange takk doktor", og det er sjølsagt akkurat de tre orda som er bærende, og som er så ufattelig vonde. Orda er en selvfølgelig høflighetsfrase for doktoren, samtidig som de rommer en brutal tapserfaring for kvinna som ytrer dem. "Barnet som elsket stier" er så vemodig, nesten skjør, og jeg tror at svært mange kvinner kjenner seg igjen i skildringene, i den såre, vonde overgangen fra å være barn til å bli ung kvinne. Både da og nå er forventninger og krav mye å håndtere, og kan gjøre at det brått ikke lengre er så lett å løpe nedover stien.  

For den som har lest trilogien om Alberte, er dette gjenkjennelig både i tematikk, stil og tone. Der strever Alberte så med å overleve. De dagene hun velger å kjøpe blomster, har hun ikke råd til mat. Likevel må hun av og til ha de vakre blomstene, hun kan alltids klare seg med et kokt egg -. Det er maleriske skildringer og et uhyre finstemt og poetisk språk, samtidig som det er så klart og tydelig, det er kvinnelige kroppslige erfaringer som er så nøyaktig skildra at en umulig kan tro at Sandel ikke har vært gjennom det samme. Det er et skarpt blikk som iakttar, menneskene står nesten stive i et tablå før det hele begynner, vi har lysinnslipp, planter, musikk, skritt over golvet, klikk fra hæler og bølgene i en kjole. Det er så sanselig, og blikket er så intenst til stede i teksten, i her og nå, så leseren kan ikke unngå å være det samme. Og hele tida balanserer vi, sammen med personene, som på en knivsegg mellom frihet og ulykke, det vidunderlige livet og den blasse hverdagen, drømmen og de ytterst kjipe realitetene.

Cora Sandel debuterte seint, men godt. Hun blei kjent i sin samtid som en av vår tids beste novellister, og de sjølbiografiske Alberte-bøkene har status som et av forrige århundres beste kvinneportretter. Sandel jaga på ingen måte etter berømmelse. Hun ville opprinnelig bli maler, og studerte både i Oslo og i utlandet i mange, mange år. Og hun malte masse, men hadde aldri utstilling. Malerkunsten og det skarpe iakttakende blikket gjenspeiles i tekstene, og jeg kan se for meg hvordan hun skisserte opp tekstene i hodet før hun begynte å skrive - uten at jeg veit noe om hvordan hennes prosess foregikk. Språket er nydelig, i min utgave er det varsomt modernisert. Boka er behagelig satt og lett å lese. Men innholdet er på ingen måte lett. Det er både motstand og trykk i teksten. Og sjøl om jeg forsøkte å få boka til å vare lengst mulig, klarte jeg ikke å kaste fra meg en tanke: Velger mange andre lesere bort Cora Sandel? Har hun "gått ut på dato"?

Tja. Det å skrive fra en breiflabbs perspektiv, eller å skrive ei novelle om en papegøye og dens bakgrunn, er i alle fall ikke vanlig nå for tida. Jeg har vært borti slange og jerv i nyere romaner, uten sammenligning for øvrig. Der er det med et helt annet bakteppe, og dyra har en skremmende funksjon. Sandel på sin side viser empati og lever seg inn i dyras liv. Hun vil forstå, og hun vil skape forståelse hos leseren. Det samme gjelder når hun skriver om barn, om kvinner, om de enkle, de fattige, de utstøtte. Teksten er så presis at den nesten er klinisk, og observasjonene er så detaljrike og virkelighetsnære. 

Og det å skrive om de utstøtte og forsømte i samfunnet, de som blir plaga og mobba og holdt utafor fordi de er annerledes, det er nokså vanlig i samtidslitteraturen. Kvinner og kvinnelige erfaringer er det også mye av, i alle sjangre. Lotta Elstad (f. 1982) er en av mange forfattere som tematiserer svangerskap og abort, men hun er aldri i nærheten av Cora Sandels såre piskesnert! Overgangen mellom barndom og ungdom er også et helt ordinært tema. Men med unntak av Torborg Nedreaas (1906-1987) og Herbjørg Wassmo (f. 1942), er det få andre som kan måle seg med sårheten til Cora Sandel. Og konkurransen mellom Carmen og Maja i novella med samme navn er så tatt på kornet. Da tåler leseren at det går litt langsommere, og at setningene er litt annerledes. Ganske raskt kommer en inn i rytmen, Sandels rytme, og der vil en bare være -. Stilen og tonen kan med andre ord virke gammelmodig, men tematikken er overraskende moderne, og tekstene er nydelige, overbevisende, kloke og skarpe. Sandel bør hentes fram og leses ofte!

søndag 23. august 2026

Heksejakten

Bildekilde: Bokelskere
Fleetwood Shuttleworth er i en alder av 17 år husfrue på den store herregården Gawthorpe Hall. Det har hun allerede vært i mange år. Men å gjøre jobben sin som husfrue får hun ikke helt til. Hun klarer ikke å bære fram en levendefødt arving. Forrige gang holdt det på å koste henne livet, og de to gangene før det igjen gikk det også galt. Nå er hun på ny med barn, kvalmen står i halsen hele tida, og hun veit det er få sjanser for at hun skal klare det. Hun innstiller seg på at svangerskapet, og dagene, blir hennes siste. Det er i alle fall det legen i all hemmelighet har skrevet til mannen hennes, Richard.

Samtidig med det krevende svangerskapet må Fleetwood takle at Richard stadig er borte, det er viktige gjester som må tas imot når de reiser igjennom Lancaster og hun må være vertinne, politikken utspiller seg litt for nært og får ubehagelige ringvirkninger, det er menns maktkamp både i ord og handling, det er ukjente utgifter til Barton, som om noen bodde der, landsbyens rykter og sladder, en litt velmenende, men pågående mor, begrensende beskjeder fra fjern og nær og det å stå uten jordmor. Det siste er helt katastrofalt, og hun er nødt til å få tak i noen som kan hjelpe henne. Først da har hun, eller barnet, en virkelig sjanse. Men fins det ei dyktig jordmor i Padiham eller i Halifax?

En dag Fleetwood går i skogen på eiendommen, kvalm og redd og helt aleine, møter hun ei ung kvinne. Hun er litt eldre enn hun sjøl, sitter sammenkrøpet ved et tre og har flere døde kaniner rundt seg. Hun har gule øyne, og løper før Fleetwood får svar på hvem hun er og hva hun heter. Seinere, når Fleetwood rir til Padiham for å finne ei klok kone som kan hjelpe henne med svangerskapet, møtes de igjen. Fleetwood er dårlig, og kvinna, Alice Gray, følger henne hjem. Det viser seg at Alice er jordmor, og i stand til å hjelpe Fleetwood. Alice er i begynnelsen nokså motvillig, men Fleetwood lokker med god betaling og en egen hest. Slikt er det vanskelig å si nei til når en ikke har noe som helst. 

Gjennom Richards kontakter når sladder om konge, knekt og kjøpmann ofte fram til Fleetwood. Nå er det hekser de er opptatt av, ikke lenger den gamle kongen som halshugde konene sine. Hekser! De sier det er mange av dem i nærheten, og at flere av dem har gjort grusomme ting, særlig med menn. Roger, en eldre kjenning ekteparet Shuttleworth har i området, kommer på besøk. Han er ekstremt opptatt av heksesnakket. Han sier han har funnet ei av dem, ei kvinne ved navn Alizon. Hun er visstnok en del av Pendle-heksene, og han har henne fanga hjemme hos seg, på Read Hall. Dette sjokkerer Fleetwood, men det som er verre, er at Roger ser ut til å mene at alle hekser ikke bare skal tas, men også drepes.

Alice begynner å komme på besøk regelmessig, og urtene og avkokene hennes hjelper Fleetwood. Derfor er det helt krise når Alice blir borte. I følge landsbysladderen er Alice innblanda i noe stort og farlig, noe som har med hekser å gjøre. Men kan det være sant? Fleetwood veit at Alice er hennes eneste sjanse, og må derfor gjøre alt for å finne henne. Slik veves de to hovedhistoriene i boka sammen til én, der tittelen, Heksejakten, både er ei jakt på ei kvinne som kanskje er ei heks, og en kamp for å unngå å bli beskyldt for å være heks sjøl. For det er ingen tvil om at det foregår heksejakt i området.

Heksejakten utkom i Storbritannia i 2019 under tittelen The Familiars, og blei det årets mestselgende debutroman. Forfatter Stacey Halls (f. 1989) har hatt stor suksess med sine bøker, som hovedsakelig er historiske romaner. Hun har blant anna blitt sammenligna med Hilary Mantel (1952-2022), noe som på ingen måte er riktig. Der Mantel skriver besettende, mangslungne og komplekse verk, tettpakka med historisk korrekte detaljer, mengder av informasjon og intense skildringer av et kompromissløst maktspill på 1500-tallet, skriver Halls en ganske flat underholdningsroman med et historisk bakteppe henta fra begynnelsen av 1600-tallet. Hvert til sitt bruk, med andre ord, og ikke noe som bør sammenlignes.

Men bakteppet er interessant, sjøl om framstillinga er lettbeint. For Halls vever Fleetwoods skjebne sammen med Pendle-heksenes sak i 1612, og hun bruker mange historiske personer i boka si. Fleetwood sjøl er en historisk person, det samme gjelder mannen hennes og Alice Gray. Det gjør at en engasjert leser fort kan bli sittende å lese videre på andre kilder, enten i bok eller på nett, og sånn sett få en rikere leseropplevelse og mer kunnskap. For det er ikke til å komme unna at dette, i seg sjøl, er ganske tamt, og at leseren gjerne kunne fått litt mer å gå på enn et kart over området og ei pen innside. 

Det tamme kommer nok av valg av hovedperson og synsvinkel. Vi følger nemlig Fleetwood i førsteperson hele veien, og hun er ung, uerfaren og naiv. Hun har ikke så mye å stille opp med, verken mot ektemann, mor eller tjenestefolk, hun er ikke skildra som så interessant, hun mangler kunnskaper og ferdigheter, men kan både ri og jakte, noe som er utradisjonelt. Det avgjørende er at hun har en sterk indre sans når det kommer til rett og galt. Og det moralske kompasset sitt følger hun ganske konsekvent. Det er nesten så det er anakronistisk. Heiv sekstenhundretallets kvinner seg frivillig inn i hekseforfølgelsene? Og ville de virkelig diskutere problematikken med makthavere, med eget liv som innsats? Var de ikke redde for seg sjøl og egen familie, eget navn og rykte? Fleetwood prøver, men Halls får det ikke til å virke troverdig. 

Fleetwoods impulsive avgjørelser gir ikke nødvendigvis mening der og da, men vi forstår at det er den veien det må gå for at vi som lesere skal få skildringer vi ellers ville vært uten. I det hele tatt er det mange ineffektive transportetapper her, og disse kunne helt klart vært løst annerledes. Men uten at Fleetwood er i nærheten av heksene, får ikke vi vært det heller, og så videre. I tillegg er det et vesentlig poeng for forfatteren å skille Fleetwood fra Richard et par ganger underveis, slik at deres historie også får utspille seg. Det er lett å gjennomskue den enkle strukturen i boka.

Utgangspunktet vi har her er ganske vanlig i mange bøker - ei ung kvinne som kjemper mot mannlig overmakt på alle mulige måter. Det får vi skildra på ulikt vis i romanen, fra den gamle kongens halshugde koner, til fyllikene på vertshusene som tar for seg, og alt i mellom. Det var ei krevende tid, særlig for unge kvinner. Og misunnelse, begjær, makt og kvinnehat nøra nok oppunder tidas tanker om hekseri. Dessverre handler boka egentlig aldri om hekser, men om Fleetwoods hverdag, ekteskap og svangerskap. Boka blir heller aldri virkelig spennende. Som lesere er vi til stede i samme rom som Fleetwood, men alltid et godt stykke unna. Der sitter i alle fall denne leseren og dingler med beina og lurer på om det ikke snart kommer til å skje noe mer...? Potensialet og anslaget er til stede, men det følges ikke opp.

Boka er inndelt i fire hoveddeler, deretter i kapitler. Ved hver hoveddel står det årstall og hvor vi er, samt et sitat. Boka er luftig og pent satt og er enkel å lese. Dialogene driver teksten framover hele tida, og gir boka en litt masete tone. Språket er moderne og veldig lett, det er null motstand og lite friksjon. Det er også et element som gjør at romanen ikke framstår som særlig autentisk, men konstruert, noe den jo for så vidt også er. Fordi det er så lite motstand i teksten, og fordi innholdet er så løselig basert på fakta, tenker jeg at boka fint kan leses av ungdommer, der den kan være et passelig springbrett inn i voksenlitteraturen. Den passer også for lesere som vil ha en lett tilgjengelig roman. Boka blei oversatt til norsk ved Eli-Ann Tandberg (f. 1970) i 2021.

mandag 10. august 2026

Eirik Raude

Bildekilde: Bokelskere
Hvem var egentlig den sagnomsuste og legendariske vikingen Eirik Raude (ca. 945 - en gang før 1018)? Det er det mange som har lurt på, men få har lurt så mye at de har skrevet ei hel bok om det. Forfatter og historiker Øystein Morten (f. 1973) er altså enten ekstremt nysgjerrig, veldig utholdende i sin higen etter kunnskap og fakta, eller ute etter å bevise noe om fortida, som for eksempel en teori han har. Kanskje en kombinasjon? Uansett hva det måtte være, er det ei blanding som fungerer. 

Sakprosautgivelsen Eirik Raude, som enkelt og greit har tittelen etter sin berømte hovedperson, er ei blanding av en biografi, ei reisebok og ei historiebok. Den utkom for første gang i 2022. Utgangspunktet er sagaen om Eirik Raude, et førtilinjers verk fra middelalderen som Morten går igjennom i detalj. I sitt forsøk på å levendegjøre den gamle sagalitteraturen, og finne ut hva det egentlig står i disse linjene, og hva det faktisk betyr, plukker han fra hverandre teksten setning for setning, noe han sammenligner med å "pakke ut en zip-fil". Det er kanskje et bilde som fungerer best på menn. Men teknikken er god. Å ta for seg del for del for å så forklare helheten, er en velkjent og velfungerende metode. 

Forfatteren åpner den opprinnelige sagateksten for leseren gjennom å gi leseren veiledning. Hvilken tid blei teksten skrevet i, og hvilken tid handler den om? Hvilke fakta veit vi om denne tida, hvordan var forholdene i Norge og på Island? Og hva veit vi ingenting om? Hva kan vi vite om Eirik Raude, som understøttes av andre kilder? Hvilke år er "tomme" i sagaen, men belyses kanskje ad omveier? Hva er det kildene forteller, men som det er vanskelig for oss i dag å ta tak i? Eller sagt på en annen måte, hva er så vesentlig, altså helt selvfølgelig kunnskap, at det ikke står i teksten? Veiledninga består av faktakunnskap, historiske opplysninger, gjenfortelling av andre kilder, kontekstualisering, kvalifiserte gjetninger og noe spekulasjon. Ved hjelp av kartmateriale og bilder, blir det både interessant og spennende å følge med. 

Men hvem var egentlig Eirik Raude? De fleste har helt sikkert hørt navnet, og forbinder han kanskje med noe norrønt. Det er i og for seg helt riktig. Eirik Raude begynte livet i Norge, og reiste videre med faren sin til Island "på grunn av drapssaker", som Morten skriver. Etter noen år på Island i ro og fred, blir det bruduljer. Til slutt lyses Eirik fredløs. Fredløse er fritt vilt og kan drepes. Eirik har da ikke noe annet valg enn å forlate Island. Valget han tar, er ekstremt utradisjonelt. Han reiser nemlig videre. Vestover. Flere andre har forsøkt det tidligere, og noen har lykkes, men risikoen er stor. Eirik klarer det andre ikke har fått til - å grunnlegge flere norrøne bosettinger og holde dem gående i det landet han kaller Grønland. Årsaken til tilnavnet "raude" er enkel - han hadde mest sannsynlig rødt hår og skjegg. Noen mener at han også var en skikkelig hissigpropp. Det tilbakeviser Morten og viser til kildene, der Eirik alltid framstår som reflektert og rolig. 

Ei sakprosabok som er dels biografi, dels reisebok og dels historiebok, skriver jeg over. Første og siste er sjølforklarende - en ser det av omslaget og det faktum at boka er å finne blant faglitteraturen på biblioteket og i bokhandelen. Men den i midten? Kanskje ikke fullt så innlysende. Men det som skjer, og som jeg som leser setter pris på, er at Morten, som en del av dette prosjektet, reiser i Eirik Raudes fotspor. Han reiser med båt til Island. På Island kjører han rundt og forsøker å finne de viktigste områdene og bosettingene, steder der Eirik Raude mest sannsynlig har vært og levd. Han lever seg inn i omgivelsene, og skildrer hvordan det ser ut nå, og hvordan det kan ha sett ut på Eirik Raudes tid. På grunn av pandemien blir prosjektet noe utsatt og endra, og Morten foretar deler av reisa med flysimulator. Det er ikke fullt så spennende å lese om, og det blir en del tekniske greier. Da er det bedre når han faktisk reiser rundt på Grønland, langs den ugjestmilde kysten, forbi de forblåste øyene, inn i de trange fjordene og opp krappe knauser der han kan se den massive isbreen - hele tida på jakt etter bosettinger fra vikingtida. 

Ideen er enkel, prosjektet er konkret, avgrensa og gjennomførbart. Kildematerialet er omfattende, og det er en stor jobb å skulle komprimere så mye tekst og informasjon ned til 308 lesbare sider (uten kildehenvisninger). Av og til er Morten litt omstendelig, og det går utover progresjonen. Når han leiker seg med flysimulatoren er det noen nokså uinteressante passasjer som handler om forfatterens oppsett av disse greiene hjemme på gården. Det kunne han helt fint hoppa over for min del. Det blir også omstendelig når han, mot slutten av Eirik Raudes mange ekspedisjoner, dikter i vei på hvordan det kan ha vært på vei mot det som er dagens Canada og USA. Der er det en del løse tråder, og kildematerialet er mildt sagt tynt. For de bosettingene Eirik grunnla, forsvant seinere, slik at det ikke fins en kontinuerlig "norsk" historie fra Grønland.  

Likevel er det fascinerende å lese om hva Morten tror er årsaken til Eirik Raudes enorme vågemot og mange risikofylte reiser. Det handler sjølsagt, her som så alt for ofte ellers, om penger. Om penger, makt, suksess og rikdom, gjennom å vinne kontroll over viktige ressurser, sette opp vesentlige handelsruter og sørge for jevn tilgang til og transport av råmaterialer og hvordan dette så foredles og selges videre. Vågestykket var stort. Sjansen for å lykkes var liten, men det var en sjanse. Og som fredløs må en kanskje benytte seg av de mulighetene som faktisk byr seg? Øystein Morten mener at Eirik Raude fikk det til. Både sagatekster, arkeologi og til og med DNA-analyser viser at det er hold i store deler av teorien. Så får en bare holde ut med litt teknisk pjatt, forfatterkommentarer og litt vel dramatiserte partier underveis.

søndag 2. august 2026

Dikt i utvalg

Bildekilde: Bokelskere
Samlinger med tittelen Dikt i utvalg eller Dikt i samling kan være så mangt. Og nettopp derfor kan det være moro å lese ei samling fra tid til annen. En veit jo aldri helt hva en får! Denne gangen var det dikt av den amerikanske poeten Robert Lee Frost (1874-1963), som jeg tidligere kun har lest noen enkeltdikt av. Han var fra østkysten av USA, et sted mange andre amerikanske forfattere også kommer fra. Han slo igjennom i USA allerede med den første diktsamlinga i 1913, og året etter kom det internasjonale gjennombruddet. I løpet av forfatterskapet mottok han Pulitzerprisen for poesi hele fire ganger; i 1924, 1931, 1937 og 1943. Ingen andre har oppnådd det samme. 

Frost var altså en populær forfatter i sin samtid, og han er fortsatt populær. Han er hyppig inne på amerikanske pensumlister, og er en vanlig referanse for amerikanere. I tillegg til å skrive dikt, var Frost bonde og lærer. Særlig det første gjenspeiles i diktene, da han ofte er svært nær naturen, eller bruker naturen som kulisse i diktene sine. Han representerer et tradisjonelt, langsomt og stille liv, tett på årstidene og det harde fysiske arbeidet som alltid må gjøres på en gård. Fraværet av modernitet, klokkestyrt tid, fabrikkliv og teknologi er tydelig. Det synes jeg som leser er godt. Og språket er rolig, nedpå, dagligdags og forståelig. Oversetter Karin Haugane (f. 1950) skriver i etterordet at Frost ønska at diktene skulle se tilforlatelige ut, og at et normalt folkespråk skulle benyttes. Samtidig jobba han bevisst med form, struktur og rytme.

Noen av diktene hans er derfor veldig stramme, og en ser at Frost har vært nøye med antall stavelser, vokalsamklang og hvilke ord han har benytta. Enkelte ganger er det også enderim, men det er såpass sjeldent at jeg blir usikker på om det er tilsikta eller ikke. Haugane skriver at hun har unnlatt å presse enderimene for hardt, så det kan eventuelt være årsaken. Frost praktiserer jevn venstremarg med unntak av noen innrykk, men varierer antall verselinjer og strofer fra dikt til dikt. Det er i alle fall slik det ser ut gjennom denne samlinga. Haugane opplyser om at Frost ofte bruker jambisk pentameter eller blankvers, men det er ikke alltid så lett å telle seg fram. 

Jeg synes flere av diktene til Frost er såpass nedpå og dagligdagse at de heller nærmer seg prosadikt og små skisser som med litt mer tekst kunne blitt kortprosa eller ei novelle. Et eksempel er diktet som heter "Hjemmebegravelse". Der er det mye dialog mellom de to hovedpersonene, kona og ektemannen, og det er dialogen som bærer diktet. Det er et grep som ikke er så vanlig i lyrikken av nokså soleklare årsaker. I tillegg er teksten så tydelig og åpen at den ikke gir rom for leserens medtolkning i særlig stor grad. For eksempel skriver Frost "Og ansiktet gikk fra livredd til grått.", "hun ble tverr", "Slipp meg inn i sorgen din.", "En mann kan'ke snakke om sitt døde barn.". Her kommer altså leseren rett inn i en helt bestemt situasjon, og får den utspilt. Det sies jo til og med, som replikk i diktet, "Slipp meg inn i sorgen din.". Som leser har jeg verken spørsmål eller innspill til det som skjer, for alt er opp i dagen. Men som leser slipper jeg heller ikke inn i noen sorg, men jeg ser den fortvila situasjonen ektefellene er i, der de til stadighet snakker forbi hverandre. 

Jordbruksdiktene, som handler om grensegjerder og vedhogst og graving og naturen og landskapet, er mer tradisjonelle. De er konkrete, sanselige, lette å følge, lette å visualisere. Samtidig er de stemningsfulle. Jeg liker dikt uten oppstylta dialog, der det heller er et lyrisk jeg som snakker til en leser og som inviterer leseren med, framfor å fortelle meg hva som skjer. Som for eksempel følgende:

Når jeg går gjennom en nyslått eng,
    Stenger nedmeid gress,
Lagt fint som stråtak med tungt dogg på,
    Halvveis stien til oss.

Utdrag fra "En kveldstur", side 9. Dette er enkelt, fint og lett å se for seg. Samtidig peker det framover mot det som skjer i de neste strofene.

*

Det var aldri annen lyd ved skogen enn én,
Og det var min langljå som hvisket mot jorda.

Utdrag fra "Ljåen", side 10. Dette diktet handler om arbeidet med slåtten, om ljåen og det som helt konkret foregår når gras slås. I løpet av teksten er vi innom ulike blomster, samt symboler og assosiasjoner som gis av alver, gull og en grønn orm. Jeg ser for meg at det er slåttekaren som tenker og fantaserer mens han slår graset, så det hvisker rundt han. Det er kort mellom virkeligheten og eventyret.

*

Når jeg ser bjørketrær bøye seg mot bakken
Stå i bue over rettere mørke trær,
Liker jeg å tro at en gutt har svingt i dem.
Men svingningen bøyer dem ikke helt
Slik isstormen gjør. Ofte må du ha sett dem
Fulle av is en solfylt vintermorgen
Etter regn. Det knepper i dem
Når vinden øker, og de blir flerfarget
Når emaljen brått smatrer og krakelerer.

Utdrag fra "Ungbjørk", side 28. Dette er et lengre dikt om bjørka, og er på mange måte en hyllest til de smale, vaiende, seige, livskraftige trærne, som ikke brekker, men som klarer seg og klarer seg i all slags vær. Bjørkas liv settes opp mot menneskets liv og eksemplifiseres med gutten som svinger seg i treet, jenter på huk som slenger håret framover, om å balansere på stammen, om igjen og om igjen. Slik er jo menneskets liv, ofte en kamp, ofte hardt arbeid, med mange repetisjoner. Symbolikken er tydelig og fin. Diktet avsluttes slik:

Om jeg kunne avslutte i en bjørk,
I svarte greiner opp en snøhvit stamme
Mot himmelen, til treet ikke bar mer, 
Men vippet stopp og satte meg ned igjen.
Både å dra herfra og lande ville gjort godt.
Det fins verre ting enn å være en bjørkesvinger.

*

Kappsaga snerra og skrangla på bruket
Og lagde sagmugg og slapp vedkubber ned,
Velluktende stoff når en bris blåste over det.

Utdrag fra "Ut, ut - ", side 31. Her er vi i en veldig tydelig situasjon der det hugges og kappes ved. Flere karer jobber sammen, en ung gutt er også med. Vi har utsikt mot fem fjellrygger langt inn i Vermont. Det jobbes så lenge det er dagslys. Stemninga er varm, før den brått skifter. Frost forteller en enkel tragedie i dikts form, det er knapt og usentimentalt, tydelig, uten rom for tolkning. "At livet rant ut.", står det, som er et frampek til slutten av diktet: "Litt - mindre - ingenting! - og det var slutt." Gutten dør, men hverdagen må like fullt gå videre. 

*

Jeg har ønsket at en fugl fløy vekk
Og ikke sang ved huset mitt i ett sett.

Har klappet mot den fra gangdøra
Når den plaget meg så jeg holdt meg for øra.

Feilen må delvis ha vært min.
Fuglen kan ikke klandres for tonen sin.

Og selvsagt er det galt å ha hang
Til å ville stilne enhver sang.

Diktet "En mindre fugl", side 45. Dette diktet har jeg gjengitt i sin helhet, fordi det er så lite og konsentrert, og samtidig er et godt eksempel på mye av Frosts diktning. Diktet kan leses helt konkret, eller en kan lese inn symbolikk og tolke hvem denne fuglen er. Uten tolkning blir diktet ganske flatt, men tolkninga tillegger ikke nødvendigvis så mye ekstra heller. Diktet er lite, på alle måter.

*

Vinter i en skog alene
Mot trærne går jeg i fred.
Jeg merker en lønn jeg fortjener
Og legger lønnen ned.

Klokka fire tar jeg øksa nord,
Og i ettergløden
Min stripe av skyggedype spor
I den rødmende snøen.

Naturen takler ganske lett
At ett tre falt i dag
Og jeg står her med ryggen rett
Og takler enda et slag.

Diktet "[Vinter i en skog alene...]", side 79. Gjengitt i sin helhet. Samlingas siste dikt, utgitt i 1962. Atter en gang har vi en konkret situasjon, og naturen er kulisse og speil. Kanskje det fineste og såreste diktet i samlinga. Her er slaget, sorgen, tapet noe helt usagt, og det gjør at det kan treffe leseren mye sterkere enn i et dialogdikt. Leseren kan legge inn sin egen sorg, og oppleve at diktet trøster. Vi kommer tettere og nærmere det lyriske jeg-et, og sjøl om Frost sier det samme her som i flere andre dikt (hverdagen går videre), så er det noe mer her, som gjør at jeg som leser vil være i diktet.

*

Det siste diktet jeg vil trekke fram, "Veien jeg ikke tok" fra 1916, er det mest kjente. I alle fall er den siste strofa berømt, og jeg har lest den flere ganger i ulike sammenhenger. Jeg blei derfor litt overraska over at diktet har tre strofer til! Under gjengir jeg hele diktet.

En vei delte seg i høstgul skog, 
Og lei for valget mellom de to
Vandrer som jeg er, sto jeg en stund
Og fulgte én så langt øyet så
Til den svingte av mot lyngkledd mo;

Så tok jeg den andre, like godt,
Og hadde kanskje trukket beste lodd,
For den var tilvokst og ønsket tråkk;
Selv om folk hadde gått begge to
Var sporene her blitt overgrodd,

Begge lå i samme morgenlys da
I løv ingen hadde tråkket ned.
Å, jeg tar den første en annen dag!
Siden jeg vet at veier ofte tar av,
Tvilte jeg på om vi møttes mer.

En gang, et sted, årevis fra nå
Vil jeg sukke og si hva som gjaldt:
En vei delte seg i en skog, og så - 
Valgte jeg den som var gått av få,
Og den forskjellen har avgjort alt.

Her er det veldig lett å tolke og meddikte. Livet er stien, og vi mennesker må ofte velge hvilken vei vi går, altså hvilket liv vi ønsker å leve. Alle de små valgene vi tar i løpet av et liv, er en slik sti som deler seg. Ofte handler det om det uviktige, men noen valg får dramatiske konsekvenser. Jeg liker diktet, men synes det har noe overtydelig ved seg. Essensen ligger i siste strofe. De tre andre er ulike varianter av det samme. Trengs alle? Kanskje ikke. Og kanskje er det derfor at siste strofe er berømt. 

Dikt i utvalg av Robert Lee Frost er ei lettlest samling med naturnære dikt, som kanskje særlig godt passer en noe eldre, mannlig leser i et kroppsarbeideryrke, som for eksempel en bonde eller en tømrer. Det er viktig at leseren setter pris på det rolige tempoet og det nære språket. Samlinga kan leses uten noe særlig bakgrunnskunnskaper, men blir rikere og finere hvis leseren kan dikte med.