Eirik Raude

Bildekilde: Bokelskere

Hvem var egentlig den sagnomsuste og legendariske vikingen Eirik Raude (ca. 945 - en gang før 1018)? Det er det mange som har lurt på, men få har lurt så mye at de har skrevet ei hel bok om det. Forfatter og historiker Øystein Morten (f. 1973) er altså enten ekstremt nysgjerrig, veldig utholdende i sin higen etter kunnskap og fakta, eller ute etter å bevise noe om fortida, som for eksempel en teori han har. Kanskje en kombinasjon? Uansett hva det måtte være, er det ei blanding som fungerer. 

Sakprosautgivelsen Eirik Raude, som enkelt og greit har tittelen etter sin berømte hovedperson, er ei blanding av en biografi, ei reisebok og ei historiebok. Den utkom for første gang i 2022. Utgangspunktet er sagaen om Eirik Raude, et førtilinjers verk fra middelalderen som Morten går igjennom i detalj. I sitt forsøk på å levendegjøre den gamle sagalitteraturen, og finne ut hva det egentlig står i disse linjene, og hva det faktisk betyr, plukker han fra hverandre teksten setning for setning, noe han sammenligner med å "pakke ut en zip-fil". Det er kanskje et bilde som fungerer best på menn. Men teknikken er god. Å ta for seg del for del for å så forklare helheten, er en velkjent og velfungerende metode. 

Forfatteren åpner den opprinnelige sagateksten for leseren gjennom å gi leseren veiledning. Hvilken tid blei teksten skrevet i, og hvilken tid handler den om? Hvilke fakta veit vi om denne tida, hvordan var forholdene i Norge og på Island? Og hva veit vi ingenting om? Hva kan vi vite om Eirik Raude, som understøttes av andre kilder? Hvilke år er "tomme" i sagaen, men belyses kanskje ad omveier? Hva er det kildene forteller, men som det er vanskelig for oss i dag å ta tak i? Eller sagt på en annen måte, hva er så vesentlig, altså helt selvfølgelig kunnskap, at det ikke står i teksten? Veiledninga består av faktakunnskap, historiske opplysninger, gjenfortelling av andre kilder, kontekstualisering, kvalifiserte gjetninger og noe spekulasjon. Ved hjelp av kartmateriale og bilder, blir det både interessant og spennende å følge med. 

Men hvem var egentlig Eirik Raude? De fleste har helt sikkert hørt navnet, og forbinder han kanskje med noe norrønt. Det er i og for seg helt riktig. Eirik Raude begynte livet i Norge, og reiste videre med faren sin til Island "på grunn av drapssaker", som Morten skriver. Etter noen år på Island i ro og fred, blir det bruduljer. Til slutt lyses Eirik fredløs. Fredløse er fritt vilt og kan drepes. Eirik har da ikke noe annet valg enn å forlate Island. Valget han tar, er ekstremt utradisjonelt. Han reiser nemlig videre. Vestover. Flere andre har forsøkt det tidligere, og noen har lykkes, men risikoen er stor. Eirik klarer det andre ikke har fått til - å grunnlegge flere norrøne bosettinger og holde dem gående i det landet han kaller Grønland. Årsaken til tilnavnet "raude" er enkel - han hadde mest sannsynlig rødt hår og skjegg. Noen mener at han også var en skikkelig hissigpropp. Det tilbakeviser Morten og viser til kildene, der Eirik alltid framstår som reflektert og rolig. 

Ei sakprosabok som er dels biografi, dels reisebok og dels historiebok, skriver jeg over. Første og siste er sjølforklarende - en ser det av omslaget og det faktum at boka er å finne blant faglitteraturen på biblioteket og i bokhandelen. Men den i midten? Kanskje ikke fullt så innlysende. Men det som skjer, og som jeg som leser setter pris på, er at Morten, som en del av dette prosjektet, reiser i Eirik Raudes fotspor. Han reiser med båt til Island. På Island kjører han rundt og forsøker å finne de viktigste områdene og bosettingene, steder der Eirik Raude mest sannsynlig har vært og levd. Han lever seg inn i omgivelsene, og skildrer hvordan det ser ut nå, og hvordan det kan ha sett ut på Eirik Raudes tid. På grunn av pandemien blir prosjektet noe utsatt og endra, og Morten foretar deler av reisa med flysimulator. Det er ikke fullt så spennende å lese om, og det blir en del tekniske greier. Da er det bedre når han faktisk reiser rundt på Grønland, langs den ugjestmilde kysten, forbi de forblåste øyene, inn i de trange fjordene og opp krappe knauser der han kan se den massive isbreen - hele tida på jakt etter bosettinger fra vikingtida. 

Ideen er enkel, prosjektet er konkret, avgrensa og gjennomførbart. Kildematerialet er omfattende, og det er en stor jobb å skulle komprimere så mye tekst og informasjon ned til 308 lesbare sider (uten kildehenvisninger). Av og til er Morten litt omstendelig, og det går utover progresjonen. Når han leiker seg med flysimulatoren er det noen nokså uinteressante passasjer som handler om forfatterens oppsett av disse greiene hjemme på gården. Det kunne han helt fint hoppa over for min del. Det blir også omstendelig når han, mot slutten av Eirik Raudes mange ekspedisjoner, dikter i vei på hvordan det kan ha vært på vei mot det som er dagens Canada og USA. Der er det en del løse tråder, og kildematerialet er mildt sagt tynt. For de bosettingene Eirik grunnla, forsvant seinere, slik at det ikke fins en kontinuerlig "norsk" historie fra Grønland.  

Likevel er det fascinerende å lese om hva Morten tror er årsaken til Eirik Raudes enorme vågemot og mange risikofylte reiser. Det handler sjølsagt, her som så alt for ofte ellers, om penger. Om penger, makt, suksess og rikdom, gjennom å vinne kontroll over viktige ressurser, sette opp vesentlige handelsruter og sørge for jevn tilgang til og transport av råmaterialer og hvordan dette så foredles og selges videre. Vågestykket var stort. Sjansen for å lykkes var liten, men det var en sjanse. Og som fredløs må en kanskje benytte seg av de mulighetene som faktisk byr seg? Øystein Morten mener at Eirik Raude fikk det til. Både sagatekster, arkeologi og til og med DNA-analyser viser at det er hold i store deler av teorien. Så får en bare holde ut med litt teknisk pjatt, forfatterkommentarer og litt vel dramatiserte partier underveis.

Dikt i utvalg

Bildekilde: Bokelskere

Samlinger med tittelen Dikt i utvalg eller Dikt i samling kan være så mangt. Og nettopp derfor kan det være moro å lese ei samling fra tid til annen. En veit jo aldri helt hva en får! Denne gangen var det dikt av den amerikanske poeten Robert Lee Frost (1874-1963), som jeg tidligere kun har lest noen enkeltdikt av. Han var fra østkysten av USA, et sted mange andre amerikanske forfattere også kommer fra. Han slo igjennom i USA allerede med den første diktsamlinga i 1913, og året etter kom det internasjonale gjennombruddet. I løpet av forfatterskapet mottok han Pulitzerprisen for poesi hele fire ganger; i 1924, 1931, 1937 og 1943. Ingen andre har oppnådd det samme. 

Frost var altså en populær forfatter i sin samtid, og han er fortsatt populær. Han er hyppig inne på amerikanske pensumlister, og er en vanlig referanse for amerikanere. I tillegg til å skrive dikt, var Frost bonde og lærer. Særlig det første gjenspeiles i diktene, da han ofte er svært nær naturen, eller bruker naturen som kulisse i diktene sine. Han representerer et tradisjonelt, langsomt og stille liv, tett på årstidene og det harde fysiske arbeidet som alltid må gjøres på en gård. Fraværet av modernitet, klokkestyrt tid, fabrikkliv og teknologi er tydelig. Det synes jeg som leser er godt. Og språket er rolig, nedpå, dagligdags og forståelig. Oversetter Karin Haugane (f. 1950) skriver i etterordet at Frost ønska at diktene skulle se tilforlatelige ut, og at et normalt folkespråk skulle benyttes. Samtidig jobba han bevisst med form, struktur og rytme.

Noen av diktene hans er derfor veldig stramme, og en ser at Frost har vært nøye med antall stavelser, vokalsamklang og hvilke ord han har benytta. Enkelte ganger er det også enderim, men det er såpass sjeldent at jeg blir usikker på om det er tilsikta eller ikke. Haugane skriver at hun har unnlatt å presse enderimene for hardt, så det kan eventuelt være årsaken. Frost praktiserer jevn venstremarg med unntak av noen innrykk, men varierer antall verselinjer og strofer fra dikt til dikt. Det er i alle fall slik det ser ut gjennom denne samlinga. Haugane opplyser om at Frost ofte bruker jambisk pentameter eller blankvers, men det er ikke alltid så lett å telle seg fram. 

Jeg synes flere av diktene til Frost er såpass nedpå og dagligdagse at de heller nærmer seg prosadikt og små skisser som med litt mer tekst kunne blitt kortprosa eller ei novelle. Et eksempel er diktet som heter "Hjemmebegravelse". Der er det mye dialog mellom de to hovedpersonene, kona og ektemannen, og det er dialogen som bærer diktet. Det er et grep som ikke er så vanlig i lyrikken av nokså soleklare årsaker. I tillegg er teksten så tydelig og åpen at den ikke gir rom for leserens medtolkning i særlig stor grad. For eksempel skriver Frost "Og ansiktet gikk fra livredd til grått.", "hun ble tverr", "Slipp meg inn i sorgen din.", "En mann kan'ke snakke om sitt døde barn.". Her kommer altså leseren rett inn i en helt bestemt situasjon, og får den utspilt. Det sies jo til og med, som replikk i diktet, "Slipp meg inn i sorgen din.". Som leser har jeg verken spørsmål eller innspill til det som skjer, for alt er opp i dagen. Men som leser slipper jeg heller ikke inn i noen sorg, men jeg ser den fortvila situasjonen ektefellene er i, der de til stadighet snakker forbi hverandre. 

Jordbruksdiktene, som handler om grensegjerder og vedhogst og graving og naturen og landskapet, er mer tradisjonelle. De er konkrete, sanselige, lette å følge, lette å visualisere. Samtidig er de stemningsfulle. Jeg liker dikt uten oppstylta dialog, der det heller er et lyrisk jeg som snakker til en leser og som inviterer leseren med, framfor å fortelle meg hva som skjer. Som for eksempel følgende:

Når jeg går gjennom en nyslått eng,

    Stenger nedmeid gress,

Lagt fint som stråtak med tungt dogg på,

    Halvveis stien til oss.

Utdrag fra "En kveldstur", side 9. Dette er enkelt, fint og lett å se for seg. Samtidig peker det framover mot det som skjer i de neste strofene.

*

Det var aldri annen lyd ved skogen enn én,

Og det var min langljå som hvisket mot jorda.

Utdrag fra "Ljåen", side 10. Dette diktet handler om arbeidet med slåtten, om ljåen og det som helt konkret foregår når gras slås. I løpet av teksten er vi innom ulike blomster, samt symboler og assosiasjoner som gis av alver, gull og en grønn orm. Jeg ser for meg at det er slåttekaren som tenker og fantaserer mens han slår graset, så det hvisker rundt han. Det er kort mellom virkeligheten og eventyret.

*

Når jeg ser bjørketrær bøye seg mot bakken

Stå i bue over rettere mørke trær,

Liker jeg å tro at en gutt har svingt i dem.

Men svingningen bøyer dem ikke helt

Slik isstormen gjør. Ofte må du ha sett dem

Fulle av is en solfylt vintermorgen

Etter regn. Det knepper i dem

Når vinden øker, og de blir flerfarget

Når emaljen brått smatrer og krakelerer.

Utdrag fra "Ungbjørk", side 28. Dette er et lengre dikt om bjørka, og er på mange måte en hyllest til de smale, vaiende, seige, livskraftige trærne, som ikke brekker, men som klarer seg og klarer seg i all slags vær. Bjørkas liv settes opp mot menneskets liv og eksemplifiseres med gutten som svinger seg i treet, jenter på huk som slenger håret framover, om å balansere på stammen, om igjen og om igjen. Slik er jo menneskets liv, ofte en kamp, ofte hardt arbeid, med mange repetisjoner. Symbolikken er tydelig og fin. Diktet avsluttes slik:

Om jeg kunne avslutte i en bjørk,

I svarte greiner opp en snøhvit stamme

Mot himmelen, til treet ikke bar mer, 

Men vippet stopp og satte meg ned igjen.

Både å dra herfra og lande ville gjort godt.

Det fins verre ting enn å være en bjørkesvinger.

*

Kappsaga snerra og skrangla på bruket

Og lagde sagmugg og slapp vedkubber ned,

Velluktende stoff når en bris blåste over det.

Utdrag fra "Ut, ut - ", side 31. Her er vi i en veldig tydelig situasjon der det hugges og kappes ved. Flere karer jobber sammen, en ung gutt er også med. Vi har utsikt mot fem fjellrygger langt inn i Vermont. Det jobbes så lenge det er dagslys. Stemninga er varm, før den brått skifter. Frost forteller en enkel tragedie i dikts form, det er knapt og usentimentalt, tydelig, uten rom for tolkning. "At livet rant ut.", står det, som er et frampek til slutten av diktet: "Litt - mindre - ingenting! - og det var slutt." Gutten dør, men hverdagen må like fullt gå videre. 

*

Jeg har ønsket at en fugl fløy vekk

Og ikke sang ved huset mitt i ett sett.

Har klappet mot den fra gangdøra

Når den plaget meg så jeg holdt meg for øra.

Feilen må delvis ha vært min.

Fuglen kan ikke klandres for tonen sin.

Og selvsagt er det galt å ha hang

Til å ville stilne enhver sang.

Diktet "En mindre fugl", side 45. Dette diktet har jeg gjengitt i sin helhet, fordi det er så lite og konsentrert, og samtidig er et godt eksempel på mye av Frosts diktning. Diktet kan leses helt konkret, eller en kan lese inn symbolikk og tolke hvem denne fuglen er. Uten tolkning blir diktet ganske flatt, men tolkninga tillegger ikke nødvendigvis så mye ekstra heller. Diktet er lite, på alle måter.

*

Vinter i en skog alene

Mot trærne går jeg i fred.

Jeg merker en lønn jeg fortjener

Og legger lønnen ned.

Klokka fire tar jeg øksa nord,

Og i ettergløden

Min stripe av skyggedype spor

I den rødmende snøen.

Naturen takler ganske lett

At ett tre falt i dag

Og jeg står her med ryggen rett

Og takler enda et slag.

Diktet "[Vinter i en skog alene...]", side 79. Gjengitt i sin helhet. Samlingas siste dikt, utgitt i 1962. Atter en gang har vi en konkret situasjon, og naturen er kulisse og speil. Kanskje det fineste og såreste diktet i samlinga. Her er slaget, sorgen, tapet noe helt usagt, og det gjør at det kan treffe leseren mye sterkere enn i et dialogdikt. Leseren kan legge inn sin egen sorg, og oppleve at diktet trøster. Vi kommer tettere og nærmere det lyriske jeg-et, og sjøl om Frost sier det samme her som i flere andre dikt (hverdagen går videre), så er det noe mer her, som gjør at jeg som leser vil være i diktet.

*

Det siste diktet jeg vil trekke fram, "Veien jeg ikke tok" fra 1916, er det mest kjente. I alle fall er den siste strofa berømt, og jeg har lest den flere ganger i ulike sammenhenger. Jeg blei derfor litt overraska over at diktet har tre strofer til! Under gjengir jeg hele diktet.

En vei delte seg i høstgul skog, 

Og lei for valget mellom de to

Vandrer som jeg er, sto jeg en stund

Og fulgte én så langt øyet så

Til den svingte av mot lyngkledd mo;

Så tok jeg den andre, like godt,

Og hadde kanskje trukket beste lodd,

For den var tilvokst og ønsket tråkk;

Selv om folk hadde gått begge to

Var sporene her blitt overgrodd,

Begge lå i samme morgenlys da

I løv ingen hadde tråkket ned.

Å, jeg tar den første en annen dag!

Siden jeg vet at veier ofte tar av,

Tvilte jeg på om vi møttes mer.

En gang, et sted, årevis fra nå

Vil jeg sukke og si hva som gjaldt:

En vei delte seg i en skog, og så - 

Valgte jeg den som var gått av få,

Og den forskjellen har avgjort alt.

Her er det veldig lett å tolke og meddikte. Livet er stien, og vi mennesker må ofte velge hvilken vei vi går, altså hvilket liv vi ønsker å leve. Alle de små valgene vi tar i løpet av et liv, er en slik sti som deler seg. Ofte handler det om det uviktige, men noen valg får dramatiske konsekvenser. Jeg liker diktet, men synes det har noe overtydelig ved seg. Essensen ligger i siste strofe. De tre andre er ulike varianter av det samme. Trengs alle? Kanskje ikke. Og kanskje er det derfor at siste strofe er berømt. 

Dikt i utvalg av Robert Lee Frost er ei lettlest samling med naturnære dikt, som kanskje særlig godt passer en noe eldre, mannlig leser i et kroppsarbeideryrke, som for eksempel en bonde eller en tømrer. Det er viktig at leseren setter pris på det rolige tempoet og det nære språket. Samlinga kan leses uten noe særlig bakgrunnskunnskaper, men blir rikere og finere hvis leseren kan dikte med.

Buddenbrooks

Bildekilde: Bokelskere

Av og til har en ei bok i ulesthylla som en kanskje, av ulike årsaker, kvier seg litt for å gå i gang med. For eksempel kan den være ganske omfangsrik, ha klassikerstatus eller være skrevet av en forfatter som er kjent for å skrive tett og tungt, eventuelt at bok og/eller forfatter er litt vanskelig tilgjengelig. Da er det lett for å tenke i termer som "elitistisk", noe som ikke akkurat gjør den lesermessige dørstokkmila kortere. Da er det veldig kjekt med ulike påskudd for å komme i gang! For eksempel skulle jeg reise til Tyskland tidligere i år, og det var ei god anledning til å ta med romanen Buddenbrooks (1901) av Paul Thomas Mann (1875-1955) i kofferten, ei bok jeg lenge har hatt lyst til å lese, men ofte har utsatt. 

Buddenbrooks, av og til også utgitt under tittelen Huset Buddenbrooks, med undertittelen "en families forfall", er først og fremst en familiesaga. Vi følger familien Buddenbrooks over fire generasjoner, fra året 1835 til omtrent 1877, der familien gradvis smuldrer opp og går fra det storslåtte til det stusselige. Og det er slettes ikke noe jeg påstår eller avslører - det ligger allerede i tittelen og står bakpå boka. Det er et reelt, mangslungent forfall ute og går, en nedadgående spiral, og det henger en tydelig determinisme over verket. Den er ikke fullt så besk og overhengende som for eksempel i Hellemyrsfolket av Amalie Skram (1846-1905), men det er determinisme like fullt. Likevel slutter leseren aldri å håpe!

Familien Buddenbrooks er, ved romanens åpning, i tillegg til å være en fornem familie med høy sosial status der pater familias innehar mange viktige maktposisjoner i byen, også et veletablert og suksessrikt handelshus. De er kjent for sin handel med mange forskjellige varer, som korn, og det er tydelig at de både har kunnskaper, ferdigheter og flaks. Navnet Buddenbrooks betyr noe, deres ord er et løfte som alltid innfris, de både gir kreditt og handler på kreditt og innbyr til respekt, nærmest ærefrykt. Å besøke deres hus, i en av deres mange middager og selskaper, er ikke noe som er alle forunt. Men bak den meget velfriserte fasaden, fins det flerfoldige motsetninger, utfordringer og rifter. Etter hvert som årene går, blir disse til sprekker og seinere til digre kløfter, og en polert fasade er ikke lenger mulig å opprettholde. Den krakelerer i takt med at menneskene tar stadig dårligere valg. Men det tar tid å komme dit, og forfatteren skildrer disse nærmest umerkelige glidningene med stor presisjon. 

Og dette med fasade er svært viktig i boka, for mye av teksten handler om hvordan en oppfattes av en sjøl og sine nærmeste, hvordan en vil bli oppfatta utad og hvordan en faktisk oppfattes av andre. Av og til er det store sprik! Leseren sitter så igjen med sin oppfatning av det hele, og kan pusle sammen helheten og se disse bittesmå trappetrinnene. Hele familien Buddenbrooks har vært vant til at den sosiale trappa går oppover, de tar det nærmest som en selvfølge, og de merker det ikke med en gang når det begynner å gå nedover. Det er små ting, hele veien, som hvem de er på hils med på gata, hvor mange tjenere de har, hvor mange retter de kan servere i et selskap, hvor omfattende julefeiringa er, hvor mange rom de har råd til å varme opp og så videre. Hver for seg sier ikke disse eksemplene så mye. Men til sammen sier det veldig mye om hvilken sosiale klasse de tilhører, og hvorfor. Og dette klasseperspektivet er det viktig å ha med seg inn i teksten.

Boka er svært velkjent, har solgt ekstremt godt og blei trukket fram av Svenska Akademien da Thomas Mann i 1929 mottok Nobelprisen i litteratur. Det er veldig uvanlig til å være en debutroman! Bare ved å søke på tittelen på nettet, kan en få mange handlingsreferater. Jeg skal derfor ikke begi meg inn på så mye av det nå. Det jeg vil framheve, er hvor lett dette er å lese! Fire generasjoner høres kanskje forvirrende ut, men er det ikke. Vi kommer inn i boka når generasjon nummer én (Johann og kona Antoinette) er godt voksne, og vi følger deres voksne barn, generasjon to (sønnen Johann og kona Elisabeth), og deres tre barn (Thomas, Christian og Antonie), som er generasjon tre og små barn når boka begynner. Deres barn igjen er generasjon nummer fire. I tillegg har boka naturligvis et stort persongalleri, men det er aldri kaotisk eller vanskelig å henge med. Teksten flyter, er interessant og engasjerende, og er full av historisk korrekte detaljer. 

Og det at det historiske er så tydelig på plass, både når det gjelder bybildet, gater og hus, eksteriør og interiør, kommer av at Mann sjøl vokste opp i den tyske handelsbyen Lübeck, der han var nest eldste sønn i en velstående og velkjent kjøpmannsfamilie. Han bruker mange av sine egne erfaringer og store deler av sin egen familiehistorie i romanen Buddenbrooks. For eksempel sies det at relasjonen mellom Hanno og faren er basert på Manns forhold til sin egen far, Thomas, og at mange av innbyggerne i Lübeck var modeller for personene vi møter i Buddenbrooks. Da Mann var 18 år, døde faren hans brått. Derfor er det god grunn til å tro at Mann også erfarte deler av et slikt sosialt fall som han skildrer og viser fram gjennom romanen. 

For hvor mye kan egentlig skje på fire generasjoner? Ekstremt mye, om vi skal tro Thomas Mann. Og hvordan kan en hel familie, ei ætt, ramle fra pidestallen og ned i søla, fra alt til ingenting, fra konsul og senator til fattiglem og tyfussmitta? Jo, gjennom ei lang rekke tilfeldigheter, være seg feilslåtte avtaler, ukloke satsninger, lav avkastning, uflaks, dårlige ekteskap, svindel og bedrag, og gjennom synder som grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri og hovmod. Det siste er svært viktig. Flere av familiemedlemmene hever seg konsekvent over alle andre, nærmest helt uten grunn, og det er til tider pinlig å lese om. Særlig ille her er Tony, altså datteren Antonie i generasjon nummer tre. Vi følger henne og søsknene gjennom hele boka, og der brødrene kan skilte med hver sin tydelige utvikling, forblir Tony på mange måter et barn gjennom hele boka. Det sier mye om hvordan hun er oppdratt, og hvilke krav som ikke stilles til en konsuldatter, hvis formål er et godt gifte og å sikre arvinger. 

 

Buddenbrooks er et svært gjennomført og helstøpt verk skrevet i tredjeperson. Språket er nydelig, variert og glidende, og spenninga i teksten ligger aldri i hva som skjer, men hvordan det skjer, og hvordan dynamikken mellom personene utvikler seg og trekker historia videre. Thomas Mann bruker pauser effektivt, både i form av tankestreker og prikker, som - og ... . Det gjør at teksten er lettere enn jeg forventa, og at leseren får luft i det som ellers kunne vært et nokså massivt verk. For 572 sider fordelt på elleve deler, kunne fort blitt tett og intenst. Med bevisste pauser og tilstrekkelig med luft, blir det mangslungent, sammensatt, levende, rørende og oppriktig. 

Min utgave er utgitt av Bokklubben, oversatt av Per Svein Paulsen (1928-2013) i 2005 og har et kjempefint innledende essay av Helge Jordheim (f. 1971), der både boka og Mann blir satt inn i en tydelig kontekst. Jordheim gjør også rede for sentrale begreper, som borgerlighet og dannelse, og betydninga av disse. På mange måter skulle jeg ønske essayet var et etterord framfor et forord, slik at ikke leseren fikk så mange føringer. På andre måter er jeg veldig glad for kunnskapen Jordheim formidler og for knaggene han gir meg på vei inn i et av vår tids viktigste og fineste verk.

Sommerøya

Nå som det er skikkelig sommer i store deler av landet, passer det godt å dele dette diktet.

*

Hav og himmel kinn mot kinn.

Motortøff og sønnavind.

Måkereir og terneskrik.

Hvite hus i hver en vik.

Sjøsprøyt over glatte skjær.

Ingen lekser. Ingen klær.

Men vet du hva det beste er?

Jo, hele øya full av

svarte,

søte,

store,

bjørnebær!

*

"Sommerøya" er skrevet av lyriker Inger Hagerup (1905-1985). Diktet blei opprinnelig utgitt som en del av ei lesebok for småskolen av Thorbjørn Egner (1912-1990) i 1957. Diktet kan en også finne i Inger Hagerups Samlede dikt fra 1976. Og jeg er sikkert ikke den eneste som ikke kan la være å høre melodien når jeg leser diktet! Melodien er skrevet av Finn Kalvik (f. 1947), og blei først utgitt på albumet Lille Persille fra 1986. For min del er både diktet og sangen en herlig kombinasjon av bekymringsfrie barndomsminner og ei lun, god sommerstemning. God sommer!

Hamnet

Bildekilde: Bokelskere

En sjelden gang i løpet av et leserår, kanskje til og med et leserliv, kommer en over ei bok som treffer så sterkt at den er vanskelig å skrive om, eller i det hele tatt forsøke å sette ord på. Den kan være vanskelig å snakke om med andre, vanskelig å beskrive, kanskje også vanskelig å forholde seg til. Uten forvarsel blir en kasta tilbake til leseropplevelsen, til det såre, til det rørende, uten å kunne søke ly eller forsvare seg. Brått gjenopplever en det mest intense ved lesinga, jagende og nådeløst. Og for min del er det da nesten så jeg må sette meg. Gåsehuden kommer, og jeg er like ved å begynne å grine. Og det sier mye om hva romanen Hamnet er for meg.

Rammene er nokså enkle. Den irske forfatteren Maggie O'Farrell (f. 1972) har skrevet ei bok om den britiske dramatikeren William Shakespeare (1564-1616). Da sier det seg sjøl at dette er en historisk roman, og at forfatteren, på grunn av manglende kilder, har måttet dikte mye. Det er ikke så mye som er kjent om Shakespeares barndom og ungdomstid, og av og til er kildene tvetydige og må tolkes. Like fullt baserer O'Farrell seg også på en del historiske fakta som hun redegjør for bakerst i boka. Det gir tyngde til romanen, også som et troverdig verk.

Viktigere enn William sjøl, er faktisk Agnes. Vi kjenner henne bedre som Anne Hathaway, kona til William, men i denne boka heter hun Agnes. Hun er den som bærer historia, og som langt på vei er bokas fokaliseringsinstans, som sanser og ser, og som vi kommer tett på gjennom tredjepersonsskildringene. Av og til ser vi det ikke fra hennes synspunkt, og da kommer vi videre til han som boka er oppkalt etter, nemlig Hamnet. Hamnet er barn av William og Agnes, deres eneste sønn og den ene halvdelen av et tvillingpar. Tvillingsøsteren heter Judith. Når vi kommer inn i historia, er Judith og Hamnet elleve år gamle. Pesten har kommet til Stratford-upon-Avon. Og Judith blir sjuk.

Samtidig som dette utspiller seg, i historias nåtid, får vi også fortellinga om hvordan William og Agnes møtes, velger hverandre og skaper seg et liv, uten at dette ønskes eller støttes av noen av familiene deres - det er snarere det motsatte. William er en ulykkelig latinlærer som forsøker å skolere landsbyens bedrestilte gutter, ikke alltid med hell. Han bor hjemme med familien sin, der faren, hanskemaker John, er nokså alkoholisert og tyrannisk. Agnes holder til i sitt barndomshjem, gården der hun er vokst opp. Men verken mor eller far er i live lenger, og den som har all makt, er farens enke Joan. Hun er maktsjuk og kjip, og behandler Agnes som en gratis tjener, en kroppsarbeider som kan gjøre det tunge, vonde, skitne arbeidet. Både Agnes og William er ensomme, og trenger så sårt en å støtte seg på.

Disse to fortellingene veves sammen på en uhyre fininnstilt og elegant måte og utgjør første del av boka. Så ender første del. Hamnet går bort, noe som står allerede på baksida av boka. Spenninga ligger aldri der, i hvem som dør, for det veit vi jo. Spenninga ligger i hvordan alt utarter seg og henger sammen, hva som fører til at William Shakespeare blir nettopp William Shakespeare, og hvilke enorme omkostninger det har for hans nærmeste. For Agnes. Som ønsker et liv i fellesskap, og får et liv der hun stort sett er aleine, mens ektemannen er tre dagsritt unna, i London, og skaper seg et navn. 

Vi kommer svært tett innpå Agnes som menneske i romanen. Vi er med på barnefødslene og smertene, vi er med når hun sanker honning og plukker urter, vi er med når hun går gjennom Stratford-upon-Avon, når hun lager avkok og omslag, når hun tenker på William og forsøker å forstå hva han driver med. Hun kan knapt skrive -.  Og vi er med når hun kjemper for barna sine, for Judith som alltid har vært så sjukelig, for Hamnet, som tar hennes plass, og vi er med i den enorme tomheten etterpå.

Del to tar for seg tomheten. Den tar for seg apatien, lengselen, desperasjonen, raseriet, fortvilelsen, sorgen. Alt det som det nesten er umulig å sette ord på, for følelsene er så sterke at en må sette seg, kaste opp, vrenge alt ut av seg for å se om det hjelper, om følelsene blir borte da? Hvordan går det an å leve videre, etterpå? Hvordan fins det overhodet et etterpå? Og hvordan skal Agnes klare seg, når William igjen drar? Penger hjelper ikke, hus hjelper ikke, urtehage hjelper ikke. Hamnet er fortsatt borte. Han på sin side kan ikke la være å dra. Han må bort, for i Stratford-upon-Avon er alt bare vondt. Han må jobbe seg igjennom dette, skrive, skrive, skrive.

Slik glir de fra hverandre, og det er så sårt og vakkert skildra hvordan de ikke finner sammen når de trenger hverandre mest. Agnes som mister seg sjøl, Agnes som ikke finner mening i noe, Agnes som bare minnes gutten sin, håret hans, samme farge som Judiths, lukta hans, lyden av beina hans over golvet, nedover gata, stemmen hans. Agnes som reiser seg og ser etter han, kommer han nå? Hun ser han. Og så fins han ikke. Agnes framstår som ekstremt troverdig, og skildringene av henne traff meg så det gjorde vondt. Plutselig var det ikke en historisk roman, og året var ikke 1596, det blei her, nå, og jeg er sammen med Agnes, jeg kjenner fortvilelsen hennes, jeg er i det samme identitetskaoset, hennes smerte er min smerte. Hvordan kan jeg fortsette å være mamma, når jeg har mista et barn? Så ille og så fantastisk var det å lese boka. Og fortsatt har jeg ikke kommet til slutten, som nærmest på en majestetisk måte, og samtidig helt nedpå, topper det hele. Men hvordan O'Farrell avrunder det hele, skal jeg ikke avsløre her.

Hamnet (norsk utgave ved Kirsti Vogt (f. 1971) i 2021), er uten tvil den fineste, vakreste, vondeste og mest intense romanen jeg har lest på flere år. Forfatteren behandler temaet, å miste et barn, så ydmykt og respektfullt, og hun skriver helt nydelig, men uten at det bare glir. Det er motstand i teksten, og av og til et press som er ubehagelig, det er språkrikdom og pussige detaljer, det er humor, det er konflikter, det er vonde hentydninger og smertefulle minner. O'Farrell er teknisk overlegen - komposisjonen i romanen er svært bevisst og utrolig effektfull. Hun turnerer både ulike tidsplan, flere personer, tidskoloritt og historiske detaljer, for eksempel i forhold til kjønn og klasse, og resultatet er enestående. Romanen er svært kompleks, har mange lag og kan gjerne leses flere ganger.

Hamnet er ikke ei kosebok, men den er ei nødvendig bok. Den er ei bok som tar vare på sårbarheten vi alle har og kjenner på i møte med den uforutsigbare, skremmende og vonde døden, og som minner oss om hvor viktig det er å bevare håpet.

Sjelemesse

Bilete: Eiga bok

Eg har lese ei diktsamling skrive av den islandske forfattaren Gerður Kristný Guðjónsdóttir (f. 1970). Ho er ein kjend islandsk forfattar (under namnet Gerður Kristný) med mange utgjevingar bak seg. Ho har mellom anna skrive fleire barnebøker, romanar, diktsamlingar, skodespel, noveller og fagbøker. Gerður Kristný har motteke fleire prisar for forfattarskapen sin.

Samlinga eg har lese, kom ut på islandsk i 2018 med tittelen Sálumessa. Ho kom på norsk hjå Nordsjøforlaget året etter med tittelen Sjelemesse. På ein nokså annleis måte enn i kyrkja, held forfattaren ein slags sjelemesse i boka - ei messe for ein som har gått bort. Messa i boka er over ei ung kvinne. Ho vart valdteken av bror sin, og kunne til slutt ikkje leva meir. Ho tok sitt eige liv, og ligg no i ein gravhaug. I sjelemessa, då både i dei konkrete dikta og i overført tyding, søkjer forfattaren å flytte skamma over overgrepa frå offeret til den som har skuld. 

Samlinga har seks delar, kvar med eit fotografi og eit ord frå eit anna språk, til dømes urdu, finsk og farsi. Samstundes som Gerður forklårer kva framandordet tyder, skriv ho også at same språk vantar ord. Eit døme er ordet porunkusema. Gerður skriv at det er finsk, og at det er eit ord for strekninga eit reinsdyr kan springe utan å kvile. Men, legg ho til, dei vantar ord for kulden som skjer gjennom oss når vener vel å døy. Slik setjer forfattaren det enkle og praktiske opp mot det uforståelege. Kan hende er det difor me vantar ord?

Dikta er korte, plassert midt på boksida. Nokre dikt har tre liner, nokre har ni. Som regel er det berre to eller tre ord på kvar line, som om dei korte orda er hogd i stein. Dikta er utan tradisjonelle enderim, men har mykje assonans og allitterasjon. Difor finn ein ei tydeleg rytme og mykje klang når ein les. Dikta er enkle å lesa, men vonde å ta til seg. Stemma er tydeleg og klår, tonen er direkte og ubehageleg. Det er like hardt å vera utanfor grava og høyre om kva som er hendt, som på innsida.

Diktsamlinga er sterkast når ho er lesen i eitt, som ei forteljing. Då vert også prosjektet til Gerður tydelegare. Det er imponerande kor heil samlinga er, og kor meiningsfylt kvart ord er. Den som kan mykje om norrøn tid, om islandsk lov, rett og historie, kan dikte endå meir inn i dikta, og finne ein enorm klangbotn der eit historisk "då" møter eit moderne "no". Det er interessant og spennande på same tid. 

I staden for å skrive meir om dikta, vil eg gje nokre døme på korleis Gerður skriv, her omsett av Oskar Vistdal (f. 1953).

Stjerner

av jarn

lyste opp gatene

Ski rissa spor 

i liene

*

Ingenting

høyrdest frå deg

i fiskeværet der

bølgjebrytaren

heldt stand

mot brenningane

men aldri

verna deg

*

Namnet ditt

blæs kaldt

gjennom hugen min

vrid seg

ned i munnen

heftar på tunga

smeltar på tuppen

Slepp

aldri ut

*

Koret hiv

tungt etter vêret

Hundretals hovud

syng sjelemesse

over deg

strupar sette på stake

*

Den som vil lesa meir, kan kjøpe eller låne Sjelemesse - ei lita bok med enormt innhald.

Norsk litteraturfestival

Bildekilde: Norsk Litteraturfestival

Også i år var jeg så heldig å delta på festival, nemlig Norsk litteraturfestival Sigrid Undset-dagene på Lillehammer. Hvor mange publikummere som besøkte Mjøsbyen i løpet av uke 23 er enda ikke telt opp, men jeg gjorde i alle fall mitt med tanke på å få opp statistikken! Totalt deltok jeg på mer enn tjuefem ulike arrangementer i løpet av dagene jeg var der. Og som jeg skreiv i fjor, det er svært lite som er morsommere enn å feire, fordype, diskutere, utfordre, bekrefte, endre sitt inntrykk av, lytte til, oppleve, se nytt på og kose seg med litteratur - fra bildebøker til memoarer, og alt i mellom. Her er en rask gjennomgang av min festivaluke på Lillehammer.

- Debatt er gøy! Men bare når debattlederen er dyktig, og panelet er forberedt. Hilde Sandvik gjorde en god figur i år, og var ikke redd for å ta tak i betente temaer med provoserende titler. Stort sett var det også solide paneldeltakere. Da blir det gjerne ekstra interessant. Bravo!

- Samtaler er minst like bra som debatt. Jeg vil særlig framheve samtalen om KI egentlig kan skrive litteratur. Den var både underholdende, interessant og full av gode eksempler. Bjørn Vatne er en artig, dyktig og smart fyr, og jeg har stor sans for hvordan han la opp samtalen. PS: Svaret er forresten nei, KI kan ikke skrive litteratur! Og PPS: Bjørn Vatne, neste gang må du ha tre ganger så mange utskrifter, så alle får lese KI-tekstene!

- Forfattersamtaler er utrolig flott når det er gjort bra. Men da kan ikke intervjueren nøle, glemme spørsmåla sine, rote med notatene, surre seg bort eller bli så opptatt av sine egne greier at vedkommende glemmer forfatterne. Som jo er hovedpersonene. Da blir samtalen fort litt underlig, og prega av kremting og pinlige pauser. Jeg nevner ikke navn, med de det gjelder bør ta det til seg.

- I år var det særlig mange sterke faglitterære forfattere på festivalen. Jeg har stjerner i øya og middelalder på hjernen, så moro var det! Tore Skeie var en absolutt favoritt som jeg håper å oppleve mange ganger, både i virkeligheten og i bokform (er i gang med forfatterskapet, og koser meg veldig). Tenk å klare å komprimere så mye historie og kunnskap på en så elegant og lettfattelig måte! Og for en formidler Jørn Øyrehagen Sunde er - tenk å evne å holde publikum i sin hule hånd slik han gjør!

- Lillehammer bibliotek var minst like flott i år som året før. For en super gjeng som holder til der! Min eneste innvending er at lørdagsarrangementene til festivalen var litt mer krevende for publikum, grunnet mye støy fra passerende besøkende og glade barn i barneavdelinga. Det er gode lyder, men det kolliderer litt med seriøse temaer og det å skulle holde fokus.

- Kjære Yukiko Duke. Du var helt strålende i alle programposter jeg så med deg. Du tok hver eneste forfatter, hver eneste bok og hvert eneste prosjekt så på alvor, og du avslørte kloke, gjennomførte og omsorgsfulle lesninger av all slags litteratur. For en evne du har til å gå teksten i møte. Det var utrolig imponerende å være vitne til, og jeg håper å se deg mange, mange ganger til!

- Det var naturligvis også mange skjønnlitterære forfattere på plass på Lillehammer i løpet av uka. Men det var, overraskende nok, flere av de samme som i fjor. Hvorfor? Det fins da så innmari mange flere forfattere å ta av enn Vigdis Hjorth og Erlend Loe? Skjønner ikke helt greia med disse to? Har noen dilla, eller gidder de ikke å leite etter andre alternativer?

- Må bare rose Tore Rem. Så ydmyk, åpen, ærlig og sårbar. Så profesjonell og stødig og ryddig og forberedt i møte med både seg sjøl, publikum og samtaleleder omkring vonde temaer. Han framstår som et ekte menneske, på godt og vondt, og det gjør inntrykk.

- Systemet med billett og garantibillett er fortsatt rotete og skaper mye styr. Skjønner hvorfor det er sånn, men samtidig ikke. Igjen: Hva med det gode, gamle konseptet "stå i kø"? Og: Når en først har dette systemet med doble billetter og køene er meter på meter og strekker seg fra festivalteltet og langt opp mot gågata, så er det sjukt frustrerende å se at andre, helt uten billett, slipper inn bare fordi de har lyst! For eksempel fordi de er forfattere eller kjendiser! Det er fullstendig urimelig, og gir en nokså besk bismak.

- Herlig å sette Bernhard Ellefsen sammen med Sissel Gran! Uventa og interessant. De kunne gjerne snakka i tre, fire timer, bare de to. Jeg opplevde at de så vidt kom i gang med den lille timen de hadde.

- Masse ros til festivalgjengen, for alt fra planlegging til gjennomføring. Her er det så utrolig mye som er godt organisert. Den som fant ut at ti minutter mellom arrangementene må til, fortjener applaus! Hadde det ikke vært for det, hadde ingenting gått i hop, og folk ville kronisk kommet seint og gått tidlig, og forstyrra alt og alle hele veien. Det er allerede nok av dem uten og går.

- Og når vi snakker om sola: Kjære publikum. Det er greit at noen av dere vil gå midt i en programpost for å rekke en annen, men da er det fint om du sitter langt bak, eller så nærme utgangen som mulig. Det forstyrrer veldig når du skal storme ut midt i en setning fra scenen, og vi mister resten av setninga når du klemmer deg forbi mens du hoster. Hostinga skjuler nemlig ikke det faktum at du bråker når du går, det gjør det bare verre. Fint om du også kan la de verste knirkeskoa, verdens største veske, parfymeflaska, den krislete papirposen og den oppslåtte paraplyen forbli hjemme, eller i hvert fall ikke vifte rundt med det! Vi er mange på samme sted - vis hensyn.

- Jeg veit ikke om det kun gjaldt de arrangementene jeg var på, men her kommer det uansett: Ved siden av eller på scenen stod det alt for ofte en diger svart skjerm, ofte med logo, av og til ikke. Via den skjermen kunne publikum sende inn spørsmål til forfatterne. Disse skjermene blei så og si aldri brukt, og ved et par anledninger fungerte de ikke i det hele tatt. Skjermene er og blir et forstyrrende, unødvendig element. Kan med fordel fjernes - vi har nok skjermer som ødelegger ellers, de trenger ikke ta fokus her også.

- Kjære forfattere. Ja, dere er på festival, men dere er først og fremst på jobb. Kan dere la være å sitte som uengasjerte og slappe potetsekker, stønne oppgitt, møte med skitne klær, lukte rart, pille nese, lage rare lyder mens andre snakker, snakke stygt om andre forfattere, kategorisk ikke se på publikum, men alle andre steder, gå av scenen før dere får applaus og skumpe borti publikum på tur ut? Da hadde det blitt litt hyggeligere. Og igjen: Du er på jobb. La være å drikke når du er på scenen - du framstår som useriøs, pretensiøs og ekstremt uprofesjonell. Jeg tror ikke du hadde likt det om fastlegen din gjorde det samme.

- Værgudene var ikke helt på festivalens side. Mange av lokalene var derfor fylt til randen av besøkende i store mengder gnissende regntøy, gnukkende gummistøvler og våte paraplyer. Da blir det fort både klamt og fuktig i små og store saler. Hvorfor ikke lufte godt ut, før og etter hvert eneste arrangement? Og la gjerne noen vinduer stå åpne underveis også. Det er hyggelig med jevn tilgang på surstoff.

- Og når jeg først har nevnt lokalene - hvorfor er så mange av dem så mørke? Midt på dagen? Det er helt unødvendig. Det er både hyggeligere, muntrere og finere når det er lyst. Vi ser også forfatterne bedre, og hverandre, og vi blir ikke så trøtte, noe vi jo blir av surstoffmangel. Altså, trekk fra gardinene, åpne vinduene og sett på lyset! Det verste som kan skje, er at noen ser hverandre og slår av en prat!

- Det er fortsatt mange harde og vonde stoler på Lillehammer. Likevel gleder jeg meg til neste år!

Soga om Fråid

Bilete: Bokelskere

Eg har lese ei underleg lita bok. Eg har lese ei bok full av påhitt og snåle menneske, full av trulege og utrulege hendingar, om omsorgssvikt og kjærleik, om sorg og sut og familie og lengt, om draum og om den verkelege, vonde røynda. Eg har lese Soga om Fråid: hans meiningar og livskjensle som også inneheld somme salige stunder, skrive av forfattar Mona Høvring (f. 1962).  

Boka med den lange tittelen kom ut på Samlaget i 2021 og er på berre 125 sider. Og tittelen oppsummerer eigentleg boka - dette er forteljinga om ei krevjande stund i livet til tenåringsguten Fråid, og den noko uvanlege familien han har kring seg. Noko meir er det vanskeleg å skrive, utan å øydeleggje ei mogleg lesaroppleving. 

Boka er særs kort og har ikkje mykje å spele på når det kjem til handling. Men eg kan kome med nokre døme på språk og stil:

- Fråid var ein lang og hengslete guteslamp.

- Dokteren seier at ho treng å få vere i ein mild omsorgsstruktur, det vil seie heime.

- Terje Eddipus meinte at spikarhovuda ville stimulere blodomløpet i glutealmusklane til dei som sette seg på benken, noko han rekna som viktig for sinnsroa.

- Det gjekk i baddel for han.

- Han gløymde aldri den dagen læraren, han nekta for ever å hugse namnet hennar, kommanderte han opp til kateteret for å powerpointe på Lindesnes.

Det er omgrepet "livskjensle" som er viktigast, og det er denne livskjensla (eller språkleg stil og tone) som gjer heile boka. Ho er skrive med overskot og fantasi, gneist og glød, ho er kvikk og smart og herleg annleis, sjølv om eg verkeleg ikkje likar det engelske, og korkje bok eller forfattar følgjer noko mal eller sjangerkrav og tek ikkje omsyn til moglege forventningar hjå lesaren. Boka er så full av påhitt som noko bok kan bli. Det er som om forfattaren har sparka redaktøren, gløymt kva ho har lært, kasta ut sin indre kritikar og berre køyrt på! Med alt! Og det er klart at det er underhaldande. Og det er gøy å gjere slik framfor å berre skrive seriøse romanar og alvorlege dikt. Det er ei anna livskjensle.

Samstundes er det ikkje så mykje meir her enn nett det, då, underhaldning. Det er idear og fantasi og eit boblande språk. Det er store sprang frå kapittel til kapittel, og ikkje alltid ein samanheng. Det er underfundige detaljar og heilt irrelevante opplysningar om kvarandre. Det er ulogiske slutningar og problem som ikkje er problem, samstundes som dei tre borna veks opp utan foreldre, noko som er eit verkeleg problem. Men det fiksar dei på eige hand, som om det ikkje er noko å stresse med. Og det som skulle vore viktig, eller rørande, vert borte i det eg vil kalle tullball, referansar og intertekstualitet. Og det er lite for meg som lesar å setje i høve til eller leve meg inn i. Det å skrive slik, er ikke særskilt vanskeleg. Det å få alt til å hengje saman og verte meiningsfylt, det er vanskeleg. 

Eg las boka tidlegare i år og tok nokre merknadar då. Sett bort ifra nokre namn - som Fråid, Eva, Terje Eddipus, Vulgaris og Demona - kan eg ikkje hugse så mykje frå korkje handling, kniper eller løysningar utan nemnde merknadar. Og det hender ikkje ofte med meg. Eg kan berre hugse at det har hendt tre gongar tidlegare. Også då hadde eg ei oppleving av at boka ikkje gav meg så mykje. Eg trur difor at boka, sjølv om ho er godt og friskt skrive, med stort hell kunne hatt noko meir ved seg enn berre leik og moro. Kan hende ville ei endring av folkaliseringsinstans, frå tredjeperson til førsteperson, vore klokt. 

Soga om Fråid er mi første bok av Mona Høvring. Eg er usikker på om eg vil lese meir. Eg likar prosjektet hennar, den uredde stemma, det sjangeroverskridande og det humoristiske, men som lesar vil eg også ha eit verkeleg innhald. Ikkje berre eit pent omslag, ein snål tittel, mykje referansar, engelske omgrep og uttrykk og desse evinnelege påhitta.

Landet mot nord

Bildekilde: Bokelskere

I disse nasjonaldagstider passer det ekstra godt å ta for seg sakprosautgivelsen Landet mot nord. 1000 år - 22 personer - én historie. Boka kom ut på Spartacus i 2020, og er skrevet av historiker og forfatter Mona Renate Ringvej (f. 1970). 

Hva er egentlig norsk historie? Hva er vår historie, som ett folk og en nasjon? Hvilke historiske og kulturelle bånd, linjer, ideer og tradisjoner er vi bærere av, og hvilke må vi sørge for ikke går tapt? Landet mot nord. 1000 år - 22 personer - én historie er ei ganske annerledes norgeshistorie der rammene gis i tittelen. Framfor å se på de lange linjene og ta for seg ulike sosiale, politiske, kulturelle og økonomiske faktorer, som historikere ofte gjør, undersøker Ringvej her enkeltmenneskers hverdag og levevis.

Ringvej har, som det står i tittelen, tatt for seg 22 ulike personer. Hun går fram kronologisk og vever deres liv sammen til en slags "ny" variant av historia. Jeg skriver "ny", for det er ikke mye nytt her. Det nye er kun måten det er satt sammen på. Hvordan Ringvej har valgt ut de menneskene hun skriver om, er uvisst, for det står det ikke mye om. I mange tilfeller kunne hun kanskje like gjerne valgt en annen. Mest påfallende er at hun kun har sju kvinner, som inkluderer en sagnskikkelse, og at hun til stadighet framhever det samiske eller andre minoriteter.

Boka er delt inn i fem hoveddeler med hver sine tematiske hovedoverskrifter. Personene Ringvej har valgt seg ut, er som følger: I del 1 møter vi høvdingen Einar Tambarskjelve (980-1050), kong Olav Kyrre (1050-1093), Kristin Sigurdsdatter (1125-1178), som var kongsdatter og kongemor, og den islandske høvdingen, politikeren og sagaskriveren Snorre Sturlason (1178-1241). Ringvej skriver konsekvent Sturlasson med to s-er i sin bok, mens så og si alle andre kilder skriver Sturlason. 

I del 2 finner vi far og sønn - faren er kong Håkon Håkonsson (1204-1263) og sønnen er kong Magnus Håkonsson Lagabøte (1238-1280). Sammen bygde disse to landet med lov, noe alle som har fulgt med de siste åra godt kjenner til. Landslovsjubileet var i 2024, og da var det 750 år sida Magnus Lagabøtes landslov var ferdig. Videre følger dronning Eufemia av Rügen (1280-1312), sagnskikkelsen Jostedalsrypa, som er helt uten historisk belegg, men som er knytta til Svartedauden i 1349, Eindride Erlendsson (omtrent 1360-1440) og Amund Sigurdsson Bolt (1400-1450). 

I del 3 handler det om Inger Ottesdatter/Ingerd Ottesdotter, bedre kjent som Fru Inger til Austrått - gjort til Østråt i en viss Henrik Ibsens teaterstykke (1475-1555), ekteparet Absalon Pederssøn Beyer (1528-1575), prest, forfatter, historiker og lærer, og Anne Pedersdatter (omtrent 1530-1590), prestefrue, mor, klok kone og til slutt brent som heks, samt Mandrup Pederssøn Schønnebøl (1603-1682), en embetsmann med både militær og juridisk bakgrunn. Sistnevnte var det veldig interessant å lese om.

I del fire blir vi bedre kjent med det som for meg var bokas mest fremmede navn, nemlig Henrik Olofsson Lehmoinen (1670-1740), en heller ukjent finne som kanskje, eller kanskje ikke, hadde noe å si da grenseoppgangen mellom Norge og Sverige blei satt. Neste navn er Jacob Christian Bie (1738-1798), en heller uviktig forfatter, og Michael Rosing (1756-1818), den eneste skuespilleren i utvalget til Ringvej. Ingen av disse var det særlig spennende å lese om.

I femte og siste del skildres den polske flyktningen Adam Dzwonkowski (1815-1885), som slår seg opp som boktrykker, forfatter og kvinnesakskvinne Camilla Collett (1813-1895), samiske Elsa Laula Renberg (1877-1931), som både dreiv med reindrift, virka som jordmor og var opptatt av at samene måtte organisere seg, den russisk-jødiske flyktningen Moritz Rabinowitz (1887-1942), som var forretningsmann i Haugesund før han blei deportert og seinere drept i Sachenhausen, og til slutt visesanger og lyriker Alf Olafsen, bedre kjent som Alf Prøysen (1914-1970).

Og allerede her har de fleste med ei viss historisk oversikt faktisk fått størstedelen av boka. Og har en noen knagger å henge dette på i tillegg til de som dukker opp mentalt når en leser innholdsfortegnelsen, trenger en egentlig ikke å lese boka. Såpass lite nyskapende er den. Men Ringvej skriver lett og ganske godt, og gir en artig inngang til norsk historie. Så får en bare bære over med spekulasjonene hennes, og det at hun ofte stiller spørsmål vi umulig kan vite svaret på - som hva den eller den tenkte i det og det øyeblikket. Det er mulig hun forsøker å engasjere leseren på den måten, men for meg blir det mest irriterende. 

Boka er for all del lesverdig, men jeg har ei viktig innvending. Den er at dette rett og slett er for langtekkelig. Boka er på 542 sider, hvorav de siste førti er noter og kilder. Men i kapitlene er det mange repetisjoner, som om leseren ikke husker det hun nettopp leste i avsnittet over, på forrige side eller tre sider før det igjen. Det er skuffende at forfatteren har så lite tillit til leserne sine, og gjentar seg sjøl om og om igjen! Mellom kapitlene er det heller ikke alltid så gode overganger, og det er repetisjoner mellom kapitlene også. Det virker rett og slett som om Ringvej har skrevet dette som en rekke enkeltstående minibiografier framfor ett større verk, og derfor stadig helgarderer seg. Det bærer i alle fall boka preg av når en leser den fra perm til perm og har normal hukommelse. Men det blir for mange gjentakelser. Ringvej kunne trolig kutta i alle fall femti-åtti sider uten at leseren ville merka særlig forskjell. 

Landet mot nord er pent og ordentlig satt, og er visuelt innbydende å lese. Det at forlaget har tatt seg råd til litt pynt i form av illustrasjoner ved hoveddelene og ved hvert kapittel, har faktisk en del å si for leseropplevelsen. Det gir et høytidelig og forseggjort inntrykk, og trekker tankene mot gamle historieverk, som for eksempel Snorres kongesagaer. Bortsett fra disse illustrasjonene, og ei nydelig forside, mangler boka bildemateriale. Svært mange fagbøker har mye mer, så det at alt er utelatt, understreker det skjønnlitterære aspektet av utgivelsen.

Landet mot nord passer for deg som vil bli kjent med norsk historie, som er interessert i enkeltskjebner heller enn tradisjonell historie og som setter pris på å lese litt stykkevis og delt. Jeg vil også tro at boka kan passe godt for ungdom, som kanskje ikke har alle knaggene på plass ennå, og som trenger noen repetisjoner underveis. Om du derimot kjenner norsk historie godt, ville jeg heller gått for ei anna bok. 

Uten vesentlige feil eller mangler

Bildekilde: Bokelskere

Elvira er ikke ei hvemsomhelst dame. Riktignok ser hun ganske vanlig ut, til å være ei dame i førtiåra. Hun har en helt normal jobb som regnskapsfører. Og hun bor på et helt ordinært, lite sted ved navn Risør, sammen med mange andre ordinære mennesker. Hun har et vanlig hus i Lille Trappegata. Der har hun alltid bodd, men nå er pappa Kåre død, så hun bor aleine. Og hverdagen er på mange måter til å bære. Men sjøl sommer og saltvann og sol kan det bli for mye av. Og lykkelige turister er bare plagsomt. I alle fall når du er smågretten, desillusjonert, kjederøykende, avvisende og mutters aleine. 

Og det er Elvira. Jammen bra det i det minste er høst når boka begynner, nærmere bestemt mandag 17. oktober. Da har både turistene og alle hyttefolka forsvunnet, og fortelt og badeballer og gassgriller er endelig pakka ned. Da går det an å gå rundt i gatene uten å få reker og majones og smelta is klint på seg. Joda, hun har en grei jobb, og hun har kollegaene sine. Det er sjefen Thorvald, som skjuler en nokså uvanlig hemmelighet, det er den litt usikre Håkon, som er ganske ny og til slutt den nokså uspiselige Bodil. Alle styrer med sitt og Elvira vil helst ikke ha for mye med dem å gjøre. Heldigvis har hun venninna si, den beste og kanskje også den eneste, får en vel si. Birgit. Det har nesten alltid vært de to, de to mot alle andre.

Og så har hun bilen sin, Granadaen, og parkeringsplassen sin, i alle fall fram til ei blærete dressklyse hiver henne bort derifra. Hun, som har hatt den plassen i alle år! Hvor i alle dager skal hun parkere nå? Men det som gjør at det går fra ille til verre, er når Jasmina, naboen, ringer til Elvira på jobben. Jasmina er en fri sjel som i huset på andre sida av gata fra Elvira driver med diverse spåtjenester og ikke minst sol gjennom firmaet Sannhet og Sol AS. Hun forteller at Mathilda, en annen nabo, er død. Og deretter kommer det fram at ei anna kvinne, Anna Kvist, er forsvunnet. Noe er definitivt ikke som det skal være, verken i Risør eller i Lille Trappegata. Og heldigvis for oss, setter Elvira i gang.

Det medfører riktignok at hun må oppsøke folk, til og med snakke med dem, sjøl om hun virkelig ikke vil det. Og hun må påta seg ansvaret for ei lita gneldrebikkje som hun heller ikke vil ha. Og hun må rote rundt i mange menneskers privatliv, inkludert faren sitt, og kanskje tenke litt igjennom egne livsvalg underveis. Og hun må konfrontere ei viss dressklyse, mer enn en gang, hamle opp med den knallsure Bodil, drøfte med Birgit opptil flere ganger, kjøre helt til Hurdalen, labbe gjennom myr og steinur for å snakke med en hersens friluftsmann for å deretter vende tilbake, og fortsatt er ikke alt som det skal. For den røde kåpa til Anna Kvist blir funnet i havet. Og hun er fortsatt borte. 

Omtrent slik åpner denne boka, romanen Uten vesentlige feil eller mangler fra 2017. Den er debutromanen til Linda Holdø Skomakerstuen (f. 1971), som sjøl er revisor og oppvokst i Risør. Og det merker en i romanen - hun er presis i skildringene, bruker steder og gatenavn og tar det nesten for gitt at alle har et indre Risør-kart. Om en aldri har vært der, kan det kanskje være litt utfordrende. Men om en bruker litt tid på å se det for seg, eller supplerer med et raskt søk på et digitalt kart, går det ganske greit.

Det som er mest framtredende ved boka, er fortellerstemmen og den tøffe tonen. Vi følger Elvira i førsteperson, og kommer svært tett på. Vi har full tillit til henne, og all sympati ligger hos henne. Det betyr at vi tror på henne etter hvert som hun nøster i vei mot Anna Kvist. Elvira er nokså røff i kantene og børster av seg kritikk som om det var flass, hun har greit med sjøltillit utad, går hardt ut omtrent alltid og både skildres friskt og er gitt et observant, kvikt perspektiv på alt hun har rundt seg. Språket er leikent og overraskende, noe som er svært velkomment. Noen eksempler:

- Jan Obert Gustavsen bor i en liten, soppspist kåk på Tangen. (s. 125)

- De står på rekke i gangen, storøyde og måpende, som tre stumme spøkelsesaper. (s. 97)

- Edgar ser ut som en avblomstret løvetann, håret kan blåse av gårde når som helst. (s. 48)

- En mann skal ha baller av granitt for å motsi en kvinne med det tonefallet. (s. 161)

- Kaffen er dunder og krutt, jeg burde skutt den kaffetrakteren, men nå er elendig mer enn godt nok. (s. 103)

Det at Skomakerstuen våger å leike med språket på den måten, gjør at leseren aldri kjeder seg. Om det skulle være en litt stille transportetappe i boka, er den piffa opp med artige kommentarer og uvanlige sammenligninger og bilder. Det virker som om historia nærmest har bobla og putra seg fram, og språket bærer preg av overskudd og glede. I tillegg har boka et fargerikt persongalleri med mye humor i alt fra navn til yrker, som forfatteren hele tida kan trekke veksler på. Skomakerstuen balanserer godt mellom reine typer og det troverdige - det er lett å forstå hva hun streker opp og hvor hun vil, men samtidig er personene gitt nok dybde til at vi tror på dem - til og med den gretne Bodil. 

 

Og jammen er det bra for oss at Elvira ikke gir seg. Joda, hun er fordomsfull og alt for rask på avtrekkeren, og bommer mer enn én gang - av og til opptil flere ganger per kapittel. Elvira har det med å rasjonalisere og trekke for kjappe slutninger, uten all nødvendig informasjon. Av og til blir det skikkelig kleint, andre ganger morsomt, atter andre ganger er det spennende. Men at det eventuelt er feil slutning, forstår ikke leseren før vi står der, sammen med Elvira, og kjenner rødmen skylle over ansiktet, skammen ete seg oppetter beina eller panikken krype vilt i nakken. For vi veit som regel ikke mer enn henne, noe som er et godt og velfungerende grep i denne boka.

Noen sier underholdningsroman, forlaget kaller det feel-good men skriver samtidig roman på forsida, og atter andre kaller det en småbykrim. Og alt stemmer. Samtidig har det ikke så mye å si hvilken merkelapp en klistrer på. For dette er ei fornøyelig og sjarmerende bok som byr på mange vendinger, noen sjølsagtheter og noen overraskelser. Og ikke minst, det går godt til slutt. 

Kom mai, du skjønne, milde

I dag vil jeg dele denne teksten.

*

Kom mai, du skjønne, milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne
at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!

Om vint'ren kan man have
vel mangt et tidsfordriv;
man kan i sneen trave -
å ja, et lystig liv!
Men når seg lerken svinger
mot sky med liflig slag,
på engen om at springe -
det er en annen sak!

Kom derfor, mai, du milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne

at jeg igjen deg så!

Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!

*

Nå håper jeg det er noe som klinger med i deg! "Kom mai, du skjønne, milde" er en av de fineste vårsangene jeg veit om, og jeg blir alltid glad av å lese den, høre den eller synge den. Den er lett og leiken som en bekk, den triller og kvitrer som småfuglene, og den sprer både håp og glede. Og nå som selveste mai har vært litt kald, og våren er nokså treig, passer sangen ekstra godt. 

Melodien er komponert av selveste Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791), den østerrikske komponisten som gikk bort så alt for ung. I følge tysk Wikipedia skreiv han melodien i januar 1791. Teksten har en litt mer omstendelig historie. Originalen blei skrevet av den tyske diplomaten og dikteren Christian Adolph Overbeck (1755-1821) allerede i 1775, da han var student. Den blei utgitt i 1776. Men etter utgivelsen blei teksten endra flere ganger, både av Overbeck og andre. Den som endra mest på teksten, var Daniel Jäger (1762-1802). Han samarbeida mye med Mozart, og endra ganske kraftig på teksten før den blei tonsatt. Deretter blei teksten oversatt, sannsynligvis først til dansk, og så til norsk. Men hvem som står for den oversettelsen som er gjengitt over, har jeg ikke klart å finne ut av. De lærde strides, her som mange steder ellers, og noen mener Mozarts enke, hennes nye danske diplomatmann eller en dansk lege kan være gode kandidater, men det veit ikke jeg. Uansett hvem det er, er jeg glad for at de tok seg tid til å oversette sangen, slik at vi kan ha glede av den, også på norsk, også i dag.

Tegn til sivilisasjon

Bildekilde: Bokelskere

I tillegg til å lese en del skjønnlitteratur, forsøker jeg også å lese noe faglitteratur innimellom. Det hender at jeg utfordrer meg sjøl og tar en biografi eller leser om et felt jeg ikke kan så mye om, men som regel leser jeg om noe jeg er oppriktig interessert i. Og da havner vi fort innafor språk, litteratur og historie! Som nå, med boka Tegn til sivilisasjon. Skrifttegnene som forandret Europa av Bård Borch Michalsen (f. 1958). Boka kom ut på Spartacus i 2018, og har litt samme utforming som Verbene som beveger verden av samme forfatter, som utkom på samme forlag året etter.

Boka er på omtrent 150 sider og er liten og hendig i formatet. Fordi den ikke er lenger, sier det seg sjøl at historia som fortelles er svært begrensa og nokså overfladisk. Noe annet er det ikke plass til i ei så lita bok. Boka er inndelt i tre hoveddeler med følgende titler - "1494: Det ble fullbrakt", "Sivilisatoriske tegn" og "En filosofi for en verden i bevegelse". Alle hoveddelene er igjen inndelt i ulike underkapitler etter tema. Kapitlene i del 1 gir en enkel historisk oversikt av tegnsettingas historie og ei rask idéhistorisk gjennomgang av hvilke årsaker og behov som førte fram til ulike former for tegnsetting. I neste del handler det om de enkelte tegnene, deres historikk, ulike former for bruk og, ikke minst, rettskrivingsregler. Forfatteren gjør også et poeng ut av å vise fram teksteksempler der tegnsetting ikke er brukt, eller brukt feil, med tilhørende dramatiske konsekvenser. I siste del ser forfatteren på vår tid, og tida framover, og kommer med tips og råd om hva som er klokt å videreføre.

Men tilbake til begynnelsen. Praksis var å skrive alt med versaler, og uten noe som helst form for markering av setninger eller avsnitt, eller bruk av skilletegn. Forfatteren gir følgende eksempel på det i boka:

TEKSTERBLEDEFØRSTETUSENÅRENESKREVETUTENMELLOMROMOGUTENTEGNSETTINGTEKSTENEGIKKFRAVENSTRETILHØYREELLERFRAHØYRETILVENSTREOGDEBLESKREVETKUNMEDSTOREBOKSTAVER

Jeg veit ikke med dere, men jeg synes det er ekstremt slitsomt å lese tekster uten mellomrom, og kun med store bokstaver! Det kjennes som om noen står og roper til meg, høyt og intenst og usammenhengende, og det er vanskelig å få tak i innholdet. Jeg må lese flere ganger for å finne ut hvor jeg skal pausere og dele opp, slik at setninga gir mening. Det er klart en blir vant til det aller meste, også slike tekster, men det vil alltid være en større grad av usikkerhet når det kommer til leserens tolkning av sammenskrevne tekster. Mange ord kan deles flere steder, med den påfølgende konsekvens at meninga endres. Sånt kan få mange morsomme, og i verste fall også tragiske, utfall. Jeg er derfor veldig glad for at flere så behovet for å ta i bruk, og deretter normere, både skilletegn og tegnsetting. Og som vanlig begynner det hele i antikken.

Michalsen nevner blant annet bibliotekar og filolog Aristofanes av Bysants (257-180 f. Kr.), Karl den stores medhjelper Alkuin (735-804), grammatiker Boncompagno da Signa (ca. 1170-1240) og forlagsmannen Aldo Manuzio (ca. 1449-1515), som alle har tydelige bidrag inn i skrifthistoria. Forfatteren skriver videre både om de formene for tegnsetting som fungerte i praksis og lot seg videreføre, og de som var populære ei stund eller blei forsøkt innført, men så forsvant. De "glemte" tegnene var det spesielt interessant å lese om, for her var det en del jeg ikke visste. Slike språkhistoriske kuriositeter er gøy, enten det gjelder kommaet eller semikolonet eller et annet tegn. 

Boka er lett å lese, og er en kjekk og rask gjennomgang for deg som enten er nysgjerrig på tegnsetting og dens historie, deg som vil lære mer om språkets særegenheter eller deg som bare er vitebegjærlig. Det som dessverre trekker ned, er at boka bærer preg av å ha blitt fullført i en fei. Det er nemlig flere steder det mangler punktum, og i ei bok om tegnsetting og skilletegn, blir det rett og slett litt dumt. Til og med på bokryggen ser det ut som om det er glemt et nokså viktig mellomrom, mellom "til" og "sivilisasjon", slik at det på min utgave står TEGN TILSIVILISASJON. Om det er gjort med vilje eller ikke, veit ikke jeg, men det framstår som slurv. Jeg håper boka om verb ikke lider under det samme.

Den siste vikingkongen: Krigens læregutt

Bildekilde: Bokelskere

Det er en kald vintermorgen. Isen ligger tjukk over vannet og tåka henger over landskapet. Tenåringene Harald og Ragnar tumler om hverandre nede ved den åpne råken. På avstand kan det se ut som om de leiker. Ingen veit at det er en kamp på liv og død. En kamp Harald må vinne, en kamp Ragnar ikke kan tape. Den handler om hvem som er sterkest, om makt og posisjon i samfunnet, familienes navn og ære, om relasjoner, vennskap og framtida til begge to. Men ingen av dem vinner. Og ingen av dem mister livet. I stedet går de fra å være nære venner til å bli svorne erkefiender, ute etter å krenke og helst ta livet av den andre. Og sammenstøtet får heftige konsekvenser for begge to.

Dette er en av flere strenger som det spilles på i den historiske romanen Den siste vikingkongen: Krigens læregutt. Boka er skrevet av forfatter og journalist Jan Ove Ekeberg (f. 1954) og kom ut på Gyldendal i 2016. Boka er den første i en serie på totalt fem bøker som omhandler han som regnes som den siste vikingkongen, nemlig Harald Sigurdsson (1015-1066), bedre kjent som kong Harald Hardråde. Ekeberg har uten tvil lest seg opp og satt seg godt inn i det tidsrommet han skildrer. Blant annet er mange historiske personer med i bøkene (som Tambarskjelve), og mange historiske hendelser er brukt aktivt eller som bakteppe (slaget på Stiklestad). Ekeberg bruker også kunnskapen om Harald inn i tegneseriebøker for barn og unge om samme konge, utgitt på Strand forlag.

Romanen bærer preg av å være skrevet av en journalist, ikke en historiker. Den er effektiv, handlingsorientert og har et jevnt, ytre driv. Ekeberg forteller om Harald i tredjeperson, og vi kommer ganske tett på, men vi blir likevel aldri helt kjent med Harald. Til det er det alt for mye som til stadighet skjer, både med og rundt Harald. I tillegg brytes fokaliseringsinstansen innimellom, slik at vi plutselig følger Ragnar eller Olav. Tempoet kunne med fordel vært satt ned innimellom, slik at både Harald og leseren fikk noen øyeblikk til å hente seg inn og reflektere rundt ulike problemstillinger og utfordringer som dukker opp i løpet av kapitlene. Men det gjøres ikke, i stedet hastes det videre, noe som helt klart går utover leserens utbytte av romanen. I tillegg er det flere lange transportetapper i boka. Av og til skildres noe av landskapet, samt utstyr, våpen og oppakning, uten at noe virker særlig viktig for Harald. Etappene utnyttes heller ikke slik at leseren får bedre innsikt i ei utfordring eller blir mer kjent med Harald.

Harald drives av aggresjon, som mange tenåringsgutter, og Ekeberg forsøker å forklare raseriet til Harald. Men det er nokså endimensjonalt og lite gjennomtenkt, og rettes mot Ragnar og Olav. Gjennom Rane Kongsfostre, en navngjeten viking som også trente Haralds halvbror, Olav (ja, den Olav), lærer Harald etter hvert å kontrollere seg, være beherska og strategisk - ei utvikling som går overraskende fort tatt i betraktning at han er en bråsint og umoden guttunge. Så får han da også noen gode runder med juling. Via Rane får vi også noen bedre innblikk i hva som driver den utålmodige tenåringen, men særlig innsiktsfullt er det ikke. 

Ellers kretser romanen rundt det å bli voksen og å vokse inn i ei rolle, og hva det kan kreve av en ung gutt som strever med å finne plassen sin mellom forventninger, føringer og egen vilje. Det som er ærefullt og rett, sammenfaller ikke alltid med det Harald vil. Harald kan heller ikke komme utenom at den eldre halvbroren hans er konge. Og han husker tilbake til flere hendelser der Olav har behandla han dårlig. Sånn skal vel ikke konger være? Eller brødre? Etter hvert begynner han å forstå mer av Olavs handlinger, og ser at de henger sammen med kongsnavnet, hirdens forventninger og maktspillet rundt kongen. Harald søker da bevisst mot broren, både for å bistå og lære. På denne tida har Olav mista sin posisjon i Norge og må kjempe for kongsnavnet. Det ser ut til at et viktig slag skal stå i Trøndelag. Harald vil gå med broren sin og trenes til kamp. Men som vi alle veit, går det ikke Olavs vei denne sommeren på Stiklestad.

Tilbake til strengene det spilles på i romanen. En streng er denne konflikten Harald har med Ragnar. De kretser til stadighet om hverandre og har flere sammenstøt i løpet av boka. Men der Harald må lære seg alt fra å håndtere våpen og legge kampstrategi til å røkte griser, gå i dekning og pleie egne sår, er Ragnar svært ensidig. Han er rett og slett helt flat som person, og ganske dårlig skildra. Jeg er i alle fall av den overbevisning om at også kjeltringer har gode sider, men Ragnar er bare råtten. Det er derfor en blanding av irriterende og tilfredsstillende å lese om hans skjebne, for folk er jo ikke sånn, verken nå eller i vikingtida. Gjennom slike brudd mister forfatteren leseren litt, da han bryter leserkontrakten. 

Olav Digre, halvbroren, den staute kongen, utgjør også en viktig streng i romanen. Det er en dynamikk mellom han og Harald hele veien, sjøl når Olav ikke er fysisk til stede i teksten. Harald måler seg til stadighet med broren, men opplever at dette han måler seg opp mot, ofte er i forandring. Det henger sammen med Haralds egen utvikling. På samme måte utgjør Rane også en streng. Det er med andre ord ikke vanskelig å forstå at dette er ei bok som er svært hjemla i det maskuline - vikingtidas tanker og ideer om menn, og særlig mektige menn, deres ære, deres framferd og deres maktspill. Lite annet slipper til, og det gjør leseropplevelsen nokså ensidig.

Også kvinneskildringene er det så som så med, og enkelte fiktive passasjer stikker seg ut som fullstendig utroverdige. Her lurer jeg på om forfatteren i det hele tatt har tenkt seg om før han har skrevet. Søstera til Harald, Ingerid, kaster opp både her og der, sjøl om det er noe som kan kontrolleres, også i hennes tilstand. Og når hun blir slått, har hun ikke noe særlig til reaksjoner. Å slå kvinner var svært lite ærefullt i norrøn tid, og finnes knapt i sagalitteraturen. Faktisk ga det rett til skilsmisse. Det er, i bokas kontekst, ei fullstendig ulogisk handling. Ei trelljente som blir regelmessig voldtatt av den gufne rådsmannen og som må bade med herren sin, gjør rett etter ei voldtekt seksuelle tjenester for Harald. Det framstår som noe sjølsagt i teksten, mens det i realiteten er helt usannsynlig og fullstendig usmakelig. Her er det lov å bruke huet, og da mener jeg det på toppen av kroppen.

Slaget på Stiklestad går forfatteren direkte inn i, uten at han har fullstendig belegg for å påstå at det foregikk akkurat slik han skildrer det. Samtidig må han sjølsagt også få dikte fritt - dette er en roman, og fiksjonen skal være til stede. Utfordringene kan oppstå når grensene mellom fakta og fiksjon er uklare, og leseren blir usikker. Det er svært tydelig at det er slaget som er forfatterens høydepunkt, og at det å skrive alle disse lite relevante slagscenene er viktig for nettopp han. Vi veit, fra historia, at Olav blir drept på Stiklestad. Hvordan det egentlig gikk med Harald, er mer usikkert. For en leser som synes det er spennende å holde styr på alle krigerne på slagmarka og hvem som dør på hvilken måte, er disse passasjene sjølsagt interessante. For en leser som er mer opptatt av det indre, er denne kampen ganske intetsigende.

Romanen har fått flere positive omtaler, og prydes med høye terningkast på forsida. Det er tydelig at mange liker historiske romaner, også blant kritikerne, og det forstår jeg. Det er lite som slår en god historisk roman! Denne boka blei for ytre drevet for min del, med litt uferdige og grunne persontegninger, ei billig løsning på synsvinkelproblematikk og for få historiske detaljer. Det blir nok ikke mer om Harald i denne konteksten for min del, jeg vil mye heller lese Tore Skeies versjon.

Jeg velger meg april

I dag vil jeg dele dette diktet.

*

Jeg velger meg april

Jeg velger meg april

I den det gamle faller,

i den det ny får feste;

det volder litt rabalder,

– dog fred er ei det beste,

men at man noe vil.

Jeg velger meg april,

fordi den stormer, feier,

fordi den smiler, smelter,

fordi den evner eier,

fordi den krefter velter,

– i den blir somren til!

*

Diktet "Jeg velger meg april" blei skrevet av den norske forfatteren Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (1832-1910) i 1869. Diktet blei opprinnelig skrevet i forbindelse med utgivelsen av den danske kalenderen "Souvenir". Sjøl om Bjørnson skriver at han velger seg april, viste det seg at måneden april var den eneste ledige, så Bjørnson var pent nødt til å ta den, fortalte biograf og forfatter Edvard Hoem (f. 1949) til NRK i 2025. 

"Wuthering Heights"

Bildekilde: Wikipedia

Ei av mine absolutte favorittbøker, Stormfulle høyder, har nylig blitt filmatisert. Igjen, får en vel si, for det er langt ifra første gang, og det er så absolutt ikke siste gang heller. Men det nye denne gangen er at tittelen er satt i hermetegn, slik: "Wuthering Heights". Det var for meg det første tegnet på at dette muligens ikke ville være en adaptasjon som samvittighetsfullt fulgte hvert krumspring i romanen. Men at det skulle bli en slik versjon som det jo har blitt, var jeg absolutt ikke forberedt på.

Jeg så riktignok også en trailer i forkant. Jeg blei invitert med for å se på filmen, og ville vite litt om hva jeg gikk til. Hvor store kontraster ville det være mellom bok og film, mellom mine egne indre bilder og regissørens levendegjorte visjon? Hvor skulle jeg legge lista for egne forventninger? Ikke så høyt, så det ut til. For ved første øyekast var det mye som skurra. Den kvinnelige hovedpersonen Catherine, spilt av Margot Robbie, er for gammel og alt for blond. Den mannlige hovedpersonen Heathcliff, spilt av Jacob Elordi, er riktignok i mer riktig alder, men alt for høy og for lys i huden. Alle som har lest romanen, veit at Heathcliff er et hittebarn, mørk i hår og hud, mest sannsynlig et sigøynerbarn (omtales som "gypsy"). Heathcliff og Catherine bærer begge det mørke i seg, som tydeliggjøres ved at de begge har mørkt hår (som hun i filmen ikke har). Det er attpåtil en viktig kontrast til de lyse og unge Linton-søsknene på nabogodset, som i filmen verken er søsken eller lyse, men en middelaldrende, tjukk, bebarta, indisk (?) mann, og hans unge myndling. Legg på ei asiatisk selskapsdame i ei fattig husholdning (på alle måter helt feil), latex- og plastikkjoler (leikent, men virkelig feil) og solbriller (en skikkelig anakronisme), en visuell dramatisk leik med kostymer og kulisser slengt oppå hverandre, og du har ei salig røre av 1780-tallet og 1980-tallet. Det er ikke problemfritt.

Men til historia, til det som filmen virkelig tar opp i seg. Den ensomme, skravlete, sta og optimistiske Catherine og den forfylla faren Earnshaw bor på den forblåste gården Wuthering Heights, langt oppi heia. I boka er de en hel familie, her er de far og datter. I boka er de hardtarbeidende, i filmen møter vi fyll og vold og sex på låven. En dag etter ei usedvanlig hard fyllekule, har faren med seg et hittebarn hjem. Det er et barn på alder med Catherine, som verken leser, skriver eller snakker, men som hun tar til seg og gir navn etter sin døde bror. Faren bare drikker, selskapsdama tusler rundt i svart kjole og sammensnurpa munn, de stakkars tjenestejentene gjør alt de kan med for lite penger til både mat og klær og en grafsete fyllik til herre, og Catherine leiker med, tar seg av, oppdrar og utdanner Heathcliff. Som takk tar han imot farens voldsomme raseri og bøter med lange arr nedover ryggtavla (i boka er derimot Earnshaw svært glad i fostersønnen sin). Båndet mellom Catherine og Heathcliff er sanselig, intenst, emosjonelt, fysisk, psykisk, av og til ordløst, og så ekstremt knytta opp mot den andres eksistens og deres felles erfaringer. Så sies det også, både i bok og film noe sånt som: Jeg veit ikke hvor jeg slutter og han begynner. Dette får de unge skuespillerne enormt godt fram.

Men så kommer de modne skuespillerne, de som er for gamle og for satt til å spille barnlige, unge, uskyldige, viltre, naturlige, leikne, modige og fri. Begge er for stive, voksne og seriøse, det vises tydelig i blikk og mimikk. Catherine er bare overlegen, sta og egen, med nesa rett til værs, mens Heathcliff skjuler seg bak uflidd hår og skjegg og delvis lutende skuldre, slik at vi aldri helt ser hvor høy og flott han er før vi nettopp skal se det. Han er en kua, ussel tjener av få ord, men med et glødende blikk, han bor på loftet over stallen med en tynn halmmadrass over de sprikende golvplankene, han gjør alt det harde kroppsarbeidet og har kun møkkete filler på kroppen, mens Catherine svinser rundt i kjoler over heiene og prater konstant, gjør gode miner til slett spill overfor den forfylla faren og setter seg over både tjenerskap og selskapsdame med den største selvfølgelighet. Men når hun fryser, fyrer Heathcliff opp, sjøl om det betyr nye runder med slag og spark og en stol mindre i stua. Innimellom finner de hverandre og er på bølgelengde, slik at vi også ser det, men det blir fort avbrutt av at hun klager over at alt er så kjedelig, mens han arbeider, eller forsøker å hvile under ei kald sol i det forblåste landskapet. Spenning mellom de to er det pent lite av, sjøl om regissøren legger opp til at det forsøksvis skal være det, og mange scener forsøker å skape både sitring og forventning. Men jeg tror aldri på det, og blir aldri helt komfortabel med å skulle tro på det, heller.

Katalysatoren er at det flytter inn nye naboer på godset Thrushcross Grange. Det er ikke de unge og lyse søsknene Linton, men tjukkasen Edgar og hans svært umodne og bortskjemte myndling. Catherine er nysgjerrig, og i sin iver etter å spionere (for de nye naboene kommer jo aldri opp til oss, må vite, faren min eier jo så mye land og vi er egentlig mye mer fornemme enn de der nede på det digre godset, ikke sant, Heathcliff?), ramler hun og vrikker ankelen. Hun blir på godset i flere uker, i påvente av at ankelen skal bli bra. Hun blir varta opp, leiker med Isabellas dukker, er varm, spiser seg mett flere ganger om dagen og får et innblikk i et helt annet liv. Et komfortabelt og godt og rikt liv, for hos Edgar skorter det ikke på noe. Der kan alle få hva de vil, når de vil. Hele tida.

Besøket setter spor. Catherine er om mulig enda mer overlegen. Edgar frir. Og selskapsdama Nelly setter plutselig seg sjøl inn i begivenhetenes sentrum ved å sørge for at Heathcliff lytter ved døra mens Catherine vurderer frieriet - men han hører kun det hun mener han skal høre. Catherine kan jo aldri gifte seg med Heathcliff, sier Catherine sjøl, han er ikke henne verdig. Og med det går Heathcliff. Han får aldri høre Catherines bekjennelse, om at hun elsker han så, og at hun ikke kan akseptere Edgar, fordi hun elsker Heathcliff. Så han reiser. Catherine kan ikke finne han, får beskjed om at han har reist og takker derfor ja til frieriet.

Med storslåtte naturpanoramaer som bakteppe og en heftig vindmaskin fra sida, vandrer den hvitkledde, litt gamle bruden over de grønnbrune heiene til sitt nye hjem. Der får hun vite at Edgar har innreda et eget rom til henne, i det han mener er verdens vakreste farge, nemlig hennes hudfarge. Og med utstoppa dyr og fugler i bur og glassklokker og glasskap som symbolske interiørdetaljer over hele godset, begynner Catherine Earnshaw sitt nye liv som Catherine Linton. Et liv helt blotta for intensitet og felles erfaringer, uten et psykisk og emosjonelt fellesskap, og helt uten fysisk nærhet unntatt når Edgar gjør sine ekteskapelige framstøt. Kontrastene er ekstreme.

I boka går det tre år, i filmen dobbelt så mange. Det er de skiftende årstidene som markerer at tida går. Catherine lever på utstilling, som i et bur, med stadig nye og storslåtte kjoler og kostbare smykker, men alt er stivt og satt og formelt og pent og pyntelig og forferdelig kjedelig. Det skjer ingenting, de gjør ingenting. Alt er så innmari flatt, sjøl om kulissene er fargesprakende og overdådige. Sexscenene viser det samme, helt til Catherine tar initiativ til noe annet. Og blir gravid. Og så kommer Heathcliff tilbake. Ikke som en ussel tjener, men som en herre. En herre som oppsøker henne. Og han tar rett og slett pusten fra henne, og setter både minner og følelser i brann. En affære er ikke til å unngå.

Men alle de lykkelige stevnemøtene kommer også til en ende. Til slutt er det Nelly, igjen, som blander seg, og slik forbyr Edgar Catherine å treffe Heathcliff. Hun sørger, han tar hevn ved å ta med seg Isabella. Brev etter brev sendes fra Wuthering Heights, gården Heathcliff nå eier, ned til Thrushcross Grange, og der brennes de av Nelly. Catherine er uvitende om alt som utspiller seg, er mura inne i sitt eget hudfarga værelse og veit at barnet hun bærer, er dødt. Det får ikke de rundt henne vite. Og den som ikke budsendes før det virkelig er for seint, er Heathcliff. Og slik ender det, med hans desperate bønn til kroppen hennes: Haunt me, then. Be with me always. Take any form. Drive me mad.

Og her er boka egentlig bare ferdig med del én av ei langt mer mangefasettert fortelling enn den som regissør og manusforfatter Emerald Fennell (f. 1985) forteller gjennom sitt visuelt slående kostymedrama. Hvorfor hun har valgt å gjøre det slik, veit jeg ikke. Og ei oppdeling av romanen kunne helt klart fungert som film, men kanskje ikke på denne måten? Med et så deterministisk og endelig utfall? Det er jo del to som gjør alle lidelsene i del én verdt det! Som seer med boka friskt i mente føler en seg fort lurt, og at en virkelig har fått noe annet enn forventa. Jeg satt store deler av tida og lurte på om vi hadde lest samme bok, Emerald og jeg, og jeg konkluderte med at nei, det hadde vi ikke. For denne versjonen var jammen langt unna den opprinnelige romanen til Emily Brontë (1818-1848). Her mangler ikke bare del to, men også rammefortellinga, en rekke sentrale personer, viktige hendelser, Catherines utvikling og ikke minst, det faktum at det blir født et barn.

Men også nye versjoner kan føre noe godt med seg. Sjøl om jeg var aldri så motvillig, måtte jeg til slutt gå med på at Elordi mestrer både tjener-Heathcliff og herre-Heathcliff, sjøl om en sjølsagt tror mer på det siste enn det første. Elordi er jo ikke tjener-typen, og Heathcliff skildres som både ydmyk og nokså krevende i forhold til Catherine allerede når de er unge voksne. Denne dobbeltheten er ikke enkel å spille uten at det fort faller fra hverandre. Han, som er henne på alle måter underlegen, kan plutselig ta seg friheten til å heise henne opp med en pekefinger i korsettet? Videre anlegger Elordi som herre-Heathcliff et hånlig flir som er nokså ubehagelig å se på, og er fandenivoldsk og mørk i blikket, og jeg blir nysgjerrig på hvordan skuespilleren ville tatt dette videre, om hele Heathcliffs skjebne skulle spilles ut. Robbie er mye mer statisk og flat, og jeg opplever at hun ikke får spille ut Catherine slik jeg leser henne. Hun blir rett og slett holdt i bur. 

Stakkarsligheten på Wuthering Heights kom utrolig godt fram, akkurat som ekstravagansen på Thrushcross Grange. Nesten samtlige scener er skutt i et nokså mørkt og kummerlig rom, enkelt møblert, der det er så lavt under taket at Heathcliff aldri kan stå oppreist. Det er rått, brutalt, fuktig og skittent, og det gir meg en guffen følelse bare å se på. Her tenker jeg særlig på scenene mellom Catherine som voksen og faren, rett før han dør, samt scenene mellom Heathcliff og Isabella, der den unge myndlingen har fått sansen for andre type leiker enn den med dukker. Romanen er full av kontraster, og en del av disse spiller også Fennell på i sin adaptasjon. Andre ser hun bort ifra (kjønn, rase og bakgrunn), atter andre forsterker hun (klasse), som Nellys avgjørende rolle i så mange nøkkelscener. I filmen blei dette forstørra og tydeliggjort, slik at Nelly kanskje ikke framstår som så sympatisk som en fort tenker hun er i boka.

Storslagent er virkelig et nøkkelord her, og jeg opplever at Fennell hamrer inn hver eneste scene med så sterke visuelle virkemidler som mulig. Det er mektig, nesten kvalmende å se på, og en blir etterlatt som en blanding av paff, skuffa og trist, for det er overraskende, det er langt ifra det en forventer, og det går skikkelig dårlig til slutt. Og der er fortvilelsen til Elordi svært sterk. Klippinga går av og til et forrykende tempo, som når tida går, og plutselig står kameraet stille, på Catherine, for eksempel når hun blir årelatt, ei årelating som har tatt så lang tid at iglene har begynt å krype oppetter veggen. Slikt skaper, igjen, en guffen følelse. Jeg lurer på om det er den følelsen Fennell er ute etter? For slik sørger hun for at filmen blir sittende i kroppen, og at Heathcliff vandrer i oss, hvileløs og desperat og helt ute av seg, og vi vandrer med, ja, det er like før Fennell "drives us mad". 

Slik setter Fennell seeren helt fast i noe tomt og håpløst, og hun gir oss egentlig ingen utvei heller. Den må en finne sjøl, enten ved å avfeie hele greia som noe tullball og anakronistisk pjatt, le av filmens latterligheter og særlig de kleine sexscenene, med og uten hestebitt og hundehalsbånd, ved å forsøke å analysere den, men å komme til kort i møte med den indre tomheten filmen besitter, eventuelt tilbe Elordi eller Robbie litt, og få fullstendig avsmak for alt sammen, eller, som jeg, ved å gå til originalkilden, til boka. Der veit jeg at Heathcliff skal vandre lenge, også hvileløs og desperat, og han skal hjemsøkes, men det har en ende, og det går faktisk godt til slutt. For han gravlegges ved siden av Catherine, og sidebordene i kistene deres er fjerna. Slik får han, endelig, vært sammen med henne, som jo var alt han egentlig ønska. Og mellom familiene Earnshaw og Linton blir det, med neste generasjon, ny kjærlighet.