_poster.png) |
| Bildekilde: Wikipedia |
Ei av mine absolutte favorittbøker, Stormfulle høyder, har nylig blitt filmatisert. Igjen, får en vel si, for det er langt ifra første gang, og det er så absolutt ikke siste gang heller. Men det nye denne gangen er at tittelen er satt i hermetegn, slik: "Wuthering Heights". Det var for meg det første tegnet på at dette muligens ikke ville være en adaptasjon som samvittighetsfullt fulgte hvert krumspring i romanen. Men at det skulle bli en slik versjon som det jo har blitt, var jeg absolutt ikke forberedt på.
Jeg så riktignok også en trailer i forkant. Jeg blei invitert med for å se på filmen, og ville vite litt om hva jeg gikk til. Hvor store kontraster ville det være mellom bok og film, mellom mine egne indre bilder og regissørens levendegjorte visjon? Hvor skulle jeg legge lista for egne forventninger? Ikke så høyt, så det ut til. For ved første øyekast var det mye som skurra. Den kvinnelige hovedpersonen Catherine, spilt av Margot Robbie, er for gammel og alt for blond. Den mannlige hovedpersonen Heathcliff, spilt av Jacob Elordi, er riktignok i mer riktig alder, men alt for høy og for lys i huden. Alle som har lest romanen, veit at Heathcliff er et hittebarn, mørk i hår og hud, mest sannsynlig et sigøynerbarn (omtales som "gypsy"). Heathcliff og Catherine bærer begge det mørke i seg, som tydeliggjøres ved at de begge har mørkt hår (som hun i filmen ikke har). Det er attpåtil en viktig kontrast til de lyse og unge Linton-søsknene på nabogodset, som i filmen verken er søsken eller lyse, men en middelaldrende, tjukk, bebarta, indisk (?) mann, og hans unge myndling. Legg på ei asiatisk selskapsdame i ei fattig husholdning (på alle måter helt feil), latex- og plastikkjoler (leikent, men virkelig feil) og solbriller (en skikkelig anakronisme), en visuell dramatisk leik med kostymer og kulisser slengt oppå hverandre, og du har ei salig røre av 1780-tallet og 1980-tallet. Det er ikke problemfritt.
Men til historia, til det som filmen virkelig tar opp i seg. Den ensomme, skravlete, sta og optimistiske Catherine og den forfylla faren Earnshaw bor på den forblåste gården Wuthering Heights, langt oppi heia. I boka er de en hel familie, her er de far og datter. I boka er de hardtarbeidende, i filmen møter vi fyll og vold og sex på låven. En dag etter ei usedvanlig hard fyllekule, har faren med seg et hittebarn hjem. Det er et barn på alder med Catherine, som verken leser, skriver eller snakker, men som hun tar til seg og gir navn etter sin døde bror. Faren bare drikker, selskapsdama tusler rundt i svart kjole og sammensnurpa munn, de stakkars tjenestejentene gjør alt de kan med for lite penger til både mat og klær og en grafsete fyllik til herre, og Catherine leiker med, tar seg av, oppdrar og utdanner Heathcliff. Som takk tar han imot farens voldsomme raseri og bøter med lange arr nedover ryggtavla (i boka er derimot Earnshaw svært glad i fostersønnen sin). Båndet mellom Catherine og Heathcliff er sanselig, intenst, emosjonelt, fysisk, psykisk, av og til ordløst, og så ekstremt knytta opp mot den andres eksistens og deres felles erfaringer. Så sies det også, både i bok og film noe sånt som: Jeg veit ikke hvor jeg slutter og han begynner. Dette får de unge skuespillerne enormt godt fram.
Men så kommer de modne skuespillerne, de som er for gamle og for satt til å spille barnlige, unge, uskyldige, viltre, naturlige, leikne, modige og fri. Begge er for stive, voksne og seriøse, det vises tydelig i blikk og mimikk. Catherine er bare overlegen, sta og egen, med nesa rett til værs, mens Heathcliff skjuler seg bak uflidd hår og skjegg og delvis lutende skuldre, slik at vi aldri helt ser hvor høy og flott han er før vi nettopp skal se det. Han er en kua, ussel tjener av få ord, men med et glødende blikk, han bor på loftet over stallen med en tynn halmmadrass over de sprikende golvplankene, han gjør alt det harde kroppsarbeidet og har kun møkkete filler på kroppen, mens Catherine svinser rundt i kjoler over heiene og prater konstant, gjør gode miner til slett spill overfor den forfylla faren og setter seg over både tjenerskap og selskapsdame med den største selvfølgelighet. Men når hun fryser, fyrer Heathcliff opp, sjøl om det betyr nye runder med slag og spark og en stol mindre i stua. Innimellom finner de hverandre og er på bølgelengde, slik at vi også ser det, men det blir fort avbrutt av at hun klager over at alt er så kjedelig, mens han arbeider, eller forsøker å hvile under ei kald sol i det forblåste landskapet. Spenning mellom de to er det pent lite av, sjøl om regissøren legger opp til at det forsøksvis skal være det, og mange scener forsøker å skape både sitring og forventning. Men jeg tror aldri på det, og blir aldri helt komfortabel med å skulle tro på det, heller.
Katalysatoren er at det flytter inn nye naboer på godset Thrushcross Grange. Det er ikke de unge og lyse søsknene Linton, men tjukkasen Edgar og hans svært umodne og bortskjemte myndling. Catherine er nysgjerrig, og i sin iver etter å spionere (for de nye naboene kommer jo aldri opp til oss, må vite, faren min eier jo så mye land og vi er egentlig mye mer fornemme enn de der nede på det digre godset, ikke sant, Heathcliff?), ramler hun og vrikker ankelen. Hun blir på godset i flere uker, i påvente av at ankelen skal bli bra. Hun blir varta opp, leiker med Isabellas dukker, er varm, spiser seg mett flere ganger om dagen og får et innblikk i et helt annet liv. Et komfortabelt og godt og rikt liv, for hos Edgar skorter det ikke på noe. Der kan alle få hva de vil, når de vil. Hele tida.
Besøket setter spor. Catherine er om mulig enda mer overlegen. Edgar frir. Og selskapsdama Nelly setter plutselig seg sjøl inn i begivenhetenes sentrum ved å sørge for at Heathcliff lytter ved døra mens Catherine vurderer frieriet - men han hører kun det hun mener han skal høre. Catherine kan jo aldri gifte seg med Heathcliff, sier Catherine sjøl, han er ikke henne verdig. Og med det går Heathcliff. Han får aldri høre Catherines bekjennelse, om at hun elsker han så, og at hun ikke kan akseptere Edgar, fordi hun elsker Heathcliff. Så han reiser. Catherine kan ikke finne han, får beskjed om at han har reist og takker derfor ja til frieriet.
Med storslåtte naturpanoramaer som bakteppe og en heftig vindmaskin fra sida, vandrer den hvitkledde, litt gamle bruden over de grønnbrune heiene til sitt nye hjem. Der får hun vite at Edgar har innreda et eget rom til henne, i det han mener er verdens vakreste farge, nemlig hennes hudfarge. Og med utstoppa dyr og fugler i bur og glassklokker og glasskap som symbolske interiørdetaljer over hele godset, begynner Catherine Earnshaw sitt nye liv som Catherine Linton. Et liv helt blotta for intensitet og felles erfaringer, uten et psykisk og emosjonelt fellesskap, og helt uten fysisk nærhet unntatt når Edgar gjør sine ekteskapelige framstøt. Kontrastene er ekstreme.
I boka går det tre år, i filmen dobbelt så mange. Det er de skiftende årstidene som markerer at tida går. Catherine lever på utstilling, som i et bur, med stadig nye og storslåtte kjoler og kostbare smykker, men alt er stivt og satt og formelt og pent og pyntelig og forferdelig kjedelig. Det skjer ingenting, de gjør ingenting. Alt er så innmari flatt, sjøl om kulissene er fargesprakende og overdådige. Sexscenene viser det samme, helt til Catherine tar initiativ til noe annet. Og blir gravid. Og så kommer Heathcliff tilbake. Ikke som en ussel tjener, men som en herre. En herre som oppsøker henne. Og han tar rett og slett pusten fra henne, og setter både minner og følelser i brann. En affære er ikke til å unngå.
Men alle de lykkelige stevnemøtene kommer også til en ende. Til slutt er det Nelly, igjen, som blander seg, og slik forbyr Edgar Catherine å treffe Heathcliff. Hun sørger, han tar hevn ved å ta med seg Isabella. Brev etter brev sendes fra Wuthering Heights, gården Heathcliff nå eier, ned til Thrushcross Grange, og der brennes de av Nelly. Catherine er uvitende om alt som utspiller seg, er mura inne i sitt eget hudfarga værelse og veit at barnet hun bærer, er dødt. Det får ikke de rundt henne vite. Og den som ikke budsendes før det virkelig er for seint, er Heathcliff. Og slik ender det, med hans desperate bønn til kroppen hennes: Haunt me, then. Be with me always. Take any form. Drive me mad.
Og her er boka egentlig bare ferdig med del én av ei langt mer mangefasettert fortelling enn den som regissør og manusforfatter Emerald Fennell (f. 1985) forteller gjennom sitt visuelt slående kostymedrama. Hvorfor hun har valgt å gjøre det slik, veit jeg ikke. Og ei oppdeling av romanen kunne helt klart fungert som film, men kanskje ikke på denne måten? Med et så deterministisk og endelig utfall? Det er jo del to som gjør alle lidelsene i del én verdt det! Som seer med boka friskt i mente føler en seg fort lurt, og at en virkelig har fått noe annet enn forventa. Jeg satt store deler av tida og lurte på om vi hadde lest samme bok, Emerald og jeg, og jeg konkluderte med at nei, det hadde vi ikke. For denne versjonen var jammen langt unna den opprinnelige romanen til Emily Brontë (1818-1848). Her mangler ikke bare del to, men også rammefortellinga, en rekke sentrale personer, viktige hendelser, Catherines utvikling og ikke minst, det faktum at det blir født et barn.
Men også nye versjoner kan føre noe godt med seg. Sjøl om jeg var aldri så motvillig, måtte jeg til slutt gå med på at Elordi mestrer både tjener-Heathcliff og herre-Heathcliff, sjøl om en sjølsagt tror mer på det siste enn det første. Elordi er jo ikke tjener-typen, og Heathcliff skildres som både ydmyk og nokså krevende i forhold til Catherine allerede når de er unge voksne. Denne dobbeltheten er ikke enkel å spille uten at det fort faller fra hverandre. Han, som er henne på alle måter underlegen, kan plutselig ta seg friheten til å heise henne opp med en pekefinger i korsettet? Videre anlegger Elordi som herre-Heathcliff et hånlig flir som er nokså ubehagelig å se på, og er fandenivoldsk og mørk i blikket, og jeg blir nysgjerrig på hvordan skuespilleren ville tatt dette videre, om hele Heathcliffs skjebne skulle spilles ut. Robbie er mye mer statisk og flat, og jeg opplever at hun ikke får spille ut Catherine slik jeg leser henne. Hun blir rett og slett holdt i bur.
Stakkarsligheten på Wuthering Heights kom utrolig godt fram, akkurat som ekstravagansen på Thrushcross Grange. Nesten samtlige scener er skutt i et nokså mørkt og kummerlig rom, enkelt møblert, der det er så lavt under taket at Heathcliff aldri kan stå oppreist. Det er rått, brutalt, fuktig og skittent, og det gir meg en guffen følelse bare å se på. Her tenker jeg særlig på scenene mellom Catherine som voksen og faren, rett før han dør, samt scenene mellom Heathcliff og Isabella, der den unge myndlingen har fått sansen for andre type leiker enn den med dukker. Romanen er full av kontraster, og en del av disse spiller også Fennell på i sin adaptasjon. Andre ser hun bort ifra (kjønn, rase og bakgrunn), atter andre forsterker hun (klasse), som Nellys avgjørende rolle i så mange nøkkelscener. I filmen blei dette forstørra og tydeliggjort, slik at Nelly kanskje ikke framstår som så sympatisk som en fort tenker hun er i boka.
Storslagent er virkelig et nøkkelord her, og jeg opplever at Fennell hamrer inn hver eneste scene med så sterke visuelle virkemidler som mulig. Det er mektig, nesten kvalmende å se på, og en blir etterlatt som en blanding av paff, skuffa og trist, for det er overraskende, det er langt ifra det en forventer, og det går skikkelig dårlig til slutt. Og der er fortvilelsen til Elordi svært sterk. Klippinga går av og til et forrykende tempo, som når tida går, og plutselig står kameraet stille, på Catherine, for eksempel når hun blir årelatt, ei årelating som har tatt så lang tid at iglene har begynt å krype oppetter veggen. Slikt skaper, igjen, en guffen følelse. Jeg lurer på om det er den følelsen Fennell er ute etter? For slik sørger hun for at filmen blir sittende i kroppen, og at Heathcliff vandrer i oss, hvileløs og desperat og helt ute av seg, og vi vandrer med, ja, det er like før Fennell "drives us mad".
Slik setter Fennell seeren helt fast i noe tomt og håpløst, og hun gir oss egentlig ingen utvei heller. Den må en finne sjøl, enten ved å avfeie hele greia som noe tullball og anakronistisk pjatt, le av filmens latterligheter og særlig de kleine sexscenene, med og uten hestebitt og hundehalsbånd, ved å forsøke å analysere den, men å komme til kort i møte med den indre tomheten filmen besitter, eventuelt tilbe Elordi eller Robbie litt, og få fullstendig avsmak for alt sammen, eller, som jeg, ved å gå til originalkilden, til boka. Der veit jeg at Heathcliff skal vandre lenge, også hvileløs og desperat, og han skal hjemsøkes, men det har en ende, og det går faktisk godt til slutt. For han gravlegges ved siden av Catherine, og sidebordene i kistene deres er fjerna. Slik får han, endelig, vært sammen med henne, som jo var alt han egentlig ønska. Og mellom familiene Earnshaw og Linton blir det, med neste generasjon, ny kjærlighet.
_poster.png)
