Uten vesentlige feil eller mangler

Bildekilde: Bokelskere

Elvira er ikke ei hvemsomhelst dame. Riktignok ser hun ganske vanlig ut, til å være ei dame i førtiåra. Hun har en helt normal jobb som regnskapsfører. Og hun bor på et helt ordinært, lite sted ved navn Risør, sammen med mange andre ordinære mennesker. Hun har et vanlig hus i Lille Trappegata. Der har hun alltid bodd, men nå er pappa Kåre død, så hun bor aleine. Og hverdagen er på mange måter til å bære. Men sjøl sommer og saltvann og sol kan det bli for mye av. Og lykkelige turister er bare plagsomt. I alle fall når du er smågretten, desillusjonert, kjederøykende, avvisende og mutters aleine. 

Og det er Elvira. Jammen bra det i det minste er høst når boka begynner, nærmere bestemt mandag 17. oktober. Da har både turistene og alle hyttefolka forsvunnet, og fortelt og badeballer og gassgriller er endelig pakka ned. Da går det an å gå rundt i gatene uten å få reker og majones og smelta is klint på seg. Joda, hun har en grei jobb, og hun har kollegaene sine. Det er sjefen Thorvald, som skjuler en nokså uvanlig hemmelighet, det er den litt usikre Håkon, som er ganske ny og til slutt den nokså uspiselige Bodil. Alle styrer med sitt og Elvira vil helst ikke ha for mye med dem å gjøre. Heldigvis har hun venninna si, den beste og kanskje også den eneste, får en vel si. Birgit. Det har nesten alltid vært de to, de to mot alle andre.

Og så har hun bilen sin, Granadaen, og parkeringsplassen sin, i alle fall fram til ei blærete dressklyse hiver henne bort derifra. Hun, som har hatt den plassen i alle år! Hvor i alle dager skal hun parkere nå? Men det som gjør at det går fra ille til verre, er når Jasmina, naboen, ringer til Elvira på jobben. Jasmina er en fri sjel som i huset på andre sida av gata fra Elvira driver med diverse spåtjenester og ikke minst sol gjennom firmaet Sannhet og Sol AS. Hun forteller at Mathilda, en annen nabo, er død. Og deretter kommer det fram at ei anna kvinne, Anna Kvist, er forsvunnet. Noe er definitivt ikke som det skal være, verken i Risør eller i Lille Trappegata. Og heldigvis for oss, setter Elvira i gang.

Det medfører riktignok at hun må oppsøke folk, til og med snakke med dem, sjøl om hun virkelig ikke vil det. Og hun må påta seg ansvaret for ei lita gneldrebikkje som hun heller ikke vil ha. Og hun må rote rundt i mange menneskers privatliv, inkludert faren sitt, og kanskje tenke litt igjennom egne livsvalg underveis. Og hun må konfrontere ei viss dressklyse, mer enn en gang, hamle opp med den knallsure Bodil, drøfte med Birgit opptil flere ganger, kjøre helt til Hurdalen, labbe gjennom myr og steinur for å snakke med en hersens friluftsmann for å deretter vende tilbake, og fortsatt er ikke alt som det skal. For den røde kåpa til Anna Kvist blir funnet i havet. Og hun er fortsatt borte. 

Omtrent slik åpner denne boka, romanen Uten vesentlige feil eller mangler fra 2017. Den er debutromanen til Linda Holdø Skomakerstuen (f. 1971), som sjøl er revisor og oppvokst i Risør. Og det merker en i romanen - hun er presis i skildringene, bruker steder og gatenavn og tar det nesten for gitt at alle har et indre Risør-kart. Om en aldri har vært der, kan det kanskje være litt utfordrende. Men om en bruker litt tid på å se det for seg, eller supplerer med et raskt søk på et digitalt kart, går det ganske greit.

Det som er mest framtredende ved boka, er fortellerstemmen og den tøffe tonen. Vi følger Elvira i førsteperson, og kommer svært tett på. Vi har full tillit til henne, og all sympati ligger hos henne. Det betyr at vi tror på henne etter hvert som hun nøster i vei mot Anna Kvist. Elvira er nokså røff i kantene og børster av seg kritikk som om det var flass, hun har greit med sjøltillit utad, går hardt ut omtrent alltid og både skildres friskt og er gitt et observant, kvikt perspektiv på alt hun har rundt seg. Språket er leikent og overraskende, noe som er svært velkomment. Noen eksempler:

- Jan Obert Gustavsen bor i en liten, soppspist kåk på Tangen. (s. 125)

- De står på rekke i gangen, storøyde og måpende, som tre stumme spøkelsesaper. (s. 97)

- Edgar ser ut som en avblomstret løvetann, håret kan blåse av gårde når som helst. (s. 48)

- En mann skal ha baller av granitt for å motsi en kvinne med det tonefallet. (s. 161)

- Kaffen er dunder og krutt, jeg burde skutt den kaffetrakteren, men nå er elendig mer enn godt nok. (s. 103)

Det at Skomakerstuen våger å leike med språket på den måten, gjør at leseren aldri kjeder seg. Om det skulle være en litt stille transportetappe i boka, er den piffa opp med artige kommentarer og uvanlige sammenligninger og bilder. Det virker som om historia nærmest har bobla og putra seg fram, og språket bærer preg av overskudd og glede. I tillegg har boka et fargerikt persongalleri med mye humor i alt fra navn til yrker, som forfatteren hele tida kan trekke veksler på. Skomakerstuen balanserer godt mellom reine typer og det troverdige - det er lett å forstå hva hun streker opp og hvor hun vil, men samtidig er personene gitt nok dybde til at vi tror på dem - til og med den gretne Bodil. 

 

Og jammen er det bra for oss at Elvira ikke gir seg. Joda, hun er fordomsfull og alt for rask på avtrekkeren, og bommer mer enn én gang - av og til opptil flere ganger per kapittel. Elvira har det med å rasjonalisere og trekke for kjappe slutninger, uten all nødvendig informasjon. Av og til blir det skikkelig kleint, andre ganger morsomt, atter andre ganger er det spennende. Men at det eventuelt er feil slutning, forstår ikke leseren før vi står der, sammen med Elvira, og kjenner rødmen skylle over ansiktet, skammen ete seg oppetter beina eller panikken krype vilt i nakken. For vi veit som regel ikke mer enn henne, noe som er et godt og velfungerende grep i denne boka.

Noen sier underholdningsroman, forlaget kaller det feel-good men skriver samtidig roman på forsida, og atter andre kaller det en småbykrim. Og alt stemmer. Samtidig har det ikke så mye å si hvilken merkelapp en klistrer på. For dette er ei fornøyelig og sjarmerende bok som byr på mange vendinger, noen sjølsagtheter og noen overraskelser. Og ikke minst, det går godt til slutt. 

Kom mai, du skjønne, milde

I dag vil jeg dele denne teksten.

*

Kom mai, du skjønne, milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne
at jeg igjen deg så!
Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!

Om vint'ren kan man have
vel mangt et tidsfordriv;
man kan i sneen trave -
å ja, et lystig liv!
Men når seg lerken svinger
mot sky med liflig slag,
på engen om at springe -
det er en annen sak!

Kom derfor, mai, du milde,
gjør skogen atter grønn,
og la ved bekk og kilde
fiolen blomstre skjønn!
Hvor ville jeg dog gjerne

at jeg igjen deg så!

Akk, kjære mai, hvor gjerne
gad jeg i marken gå!

*

Nå håper jeg det er noe som klinger med i deg! "Kom mai, du skjønne, milde" er en av de fineste vårsangene jeg veit om, og jeg blir alltid glad av å lese den, høre den eller synge den. Den er lett og leiken som en bekk, den triller og kvitrer som småfuglene, og den sprer både håp og glede. Og nå som selveste mai har vært litt kald, og våren er nokså treig, passer sangen ekstra godt. 

Melodien er komponert av selveste Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791), den østerrikske komponisten som gikk bort så alt for ung. I følge tysk Wikipedia skreiv han melodien i januar 1791. Teksten har en litt mer omstendelig historie. Originalen blei skrevet av den tyske diplomaten og dikteren Christian Adolph Overbeck (1755-1821) allerede i 1775, da han var student. Den blei utgitt i 1776. Men etter utgivelsen blei teksten endra flere ganger, både av Overbeck og andre. Den som endra mest på teksten, var Daniel Jäger (1762-1802). Han samarbeida mye med Mozart, og endra ganske kraftig på teksten før den blei tonsatt. Deretter blei teksten oversatt, sannsynligvis først til dansk, og så til norsk. Men hvem som står for den oversettelsen som er gjengitt over, har jeg ikke klart å finne ut av. De lærde strides, her som mange steder ellers, og noen mener Mozarts enke, hennes nye danske diplomatmann eller en dansk lege kan være gode kandidater, men det veit ikke jeg. Uansett hvem det er, er jeg glad for at de tok seg tid til å oversette sangen, slik at vi kan ha glede av den, også på norsk, også i dag.

Tegn til sivilisasjon

Bildekilde: Bokelskere

I tillegg til å lese en del skjønnlitteratur, forsøker jeg også å lese noe faglitteratur innimellom. Det hender at jeg utfordrer meg sjøl og tar en biografi eller leser om et felt jeg ikke kan så mye om, men som regel leser jeg om noe jeg er oppriktig interessert i. Og da havner vi fort innafor språk, litteratur og historie! Som nå, med boka Tegn til sivilisasjon. Skrifttegnene som forandret Europa av Bård Borch Michalsen (f. 1958). Boka kom ut på Spartacus i 2018, og har litt samme utforming som Verbene som beveger verden av samme forfatter, som utkom på samme forlag året etter.

Boka er på omtrent 150 sider og er liten og hendig i formatet. Fordi den ikke er lenger, sier det seg sjøl at historia som fortelles er svært begrensa og nokså overfladisk. Noe annet er det ikke plass til i ei så lita bok. Boka er inndelt i tre hoveddeler med følgende titler - "1494: Det ble fullbrakt", "Sivilisatoriske tegn" og "En filosofi for en verden i bevegelse". Alle hoveddelene er igjen inndelt i ulike underkapitler etter tema. Kapitlene i del 1 gir en enkel historisk oversikt av tegnsettingas historie og ei rask idéhistorisk gjennomgang av hvilke årsaker og behov som førte fram til ulike former for tegnsetting. I neste del handler det om de enkelte tegnene, deres historikk, ulike former for bruk og, ikke minst, rettskrivingsregler. Forfatteren gjør også et poeng ut av å vise fram teksteksempler der tegnsetting ikke er brukt, eller brukt feil, med tilhørende dramatiske konsekvenser. I siste del ser forfatteren på vår tid, og tida framover, og kommer med tips og råd om hva som er klokt å videreføre.

Men tilbake til begynnelsen. Praksis var å skrive alt med versaler, og uten noe som helst form for markering av setninger eller avsnitt, eller bruk av skilletegn. Forfatteren gir følgende eksempel på det i boka:

TEKSTERBLEDEFØRSTETUSENÅRENESKREVETUTENMELLOMROMOGUTENTEGNSETTINGTEKSTENEGIKKFRAVENSTRETILHØYREELLERFRAHØYRETILVENSTREOGDEBLESKREVETKUNMEDSTOREBOKSTAVER

Jeg veit ikke med dere, men jeg synes det er ekstremt slitsomt å lese tekster uten mellomrom, og kun med store bokstaver! Det kjennes som om noen står og roper til meg, høyt og intenst og usammenhengende, og det er vanskelig å få tak i innholdet. Jeg må lese flere ganger for å finne ut hvor jeg skal pausere og dele opp, slik at setninga gir mening. Det er klart en blir vant til det aller meste, også slike tekster, men det vil alltid være en større grad av usikkerhet når det kommer til leserens tolkning av sammenskrevne tekster. Mange ord kan deles flere steder, med den påfølgende konsekvens at meninga endres. Sånt kan få mange morsomme, og i verste fall også tragiske, utfall. Jeg er derfor veldig glad for at flere så behovet for å ta i bruk, og deretter normere, både skilletegn og tegnsetting. Og som vanlig begynner det hele i antikken.

Michalsen nevner blant annet bibliotekar og filolog Aristofanes av Bysants (257-180 f. Kr.), Karl den stores medhjelper Alkuin (735-804), grammatiker Boncompagno da Signa (ca. 1170-1240) og forlagsmannen Aldo Manuzio (ca. 1449-1515), som alle har tydelige bidrag inn i skrifthistoria. Forfatteren skriver videre både om de formene for tegnsetting som fungerte i praksis og lot seg videreføre, og de som var populære ei stund eller blei forsøkt innført, men så forsvant. De "glemte" tegnene var det spesielt interessant å lese om, for her var det en del jeg ikke visste. Slike språkhistoriske kuriositeter er gøy, enten det gjelder kommaet eller semikolonet eller et annet tegn. 

Boka er lett å lese, og er en kjekk og rask gjennomgang for deg som enten er nysgjerrig på tegnsetting og dens historie, deg som vil lære mer om språkets særegenheter eller deg som bare er vitebegjærlig. Det som dessverre trekker ned, er at boka bærer preg av å ha blitt fullført i en fei. Det er nemlig flere steder det mangler punktum, og i ei bok om tegnsetting og skilletegn, blir det rett og slett litt dumt. Til og med på bokryggen ser det ut som om det er glemt et nokså viktig mellomrom, mellom "til" og "sivilisasjon", slik at det på min utgave står TEGN TILSIVILISASJON. Om det er gjort med vilje eller ikke, veit ikke jeg, men det framstår som slurv. Jeg håper boka om verb ikke lider under det samme.

Den siste vikingkongen: Krigens læregutt

Bildekilde: Bokelskere

Det er en kald vintermorgen. Isen ligger tjukk over vannet og tåka henger over landskapet. Tenåringene Harald og Ragnar tumler om hverandre nede ved den åpne råken. På avstand kan det se ut som om de leiker. Ingen veit at det er en kamp på liv og død. En kamp Harald må vinne, en kamp Ragnar ikke kan tape. Den handler om hvem som er sterkest, om makt og posisjon i samfunnet, familienes navn og ære, om relasjoner, vennskap og framtida til begge to. Men ingen av dem vinner. Og ingen av dem mister livet. I stedet går de fra å være nære venner til å bli svorne erkefiender, ute etter å krenke og helst ta livet av den andre. Og sammenstøtet får heftige konsekvenser for begge to.

Dette er en av flere strenger som det spilles på i den historiske romanen Den siste vikingkongen: Krigens læregutt. Boka er skrevet av forfatter og journalist Jan Ove Ekeberg (f. 1954) og kom ut på Gyldendal i 2016. Boka er den første i en serie på totalt fem bøker som omhandler han som regnes som den siste vikingkongen, nemlig Harald Sigurdsson (1015-1066), bedre kjent som kong Harald Hardråde. Ekeberg har uten tvil lest seg opp og satt seg godt inn i det tidsrommet han skildrer. Blant annet er mange historiske personer med i bøkene (som Tambarskjelve), og mange historiske hendelser er brukt aktivt eller som bakteppe (slaget på Stiklestad). Ekeberg bruker også kunnskapen om Harald inn i tegneseriebøker for barn og unge om samme konge, utgitt på Strand forlag.

Romanen bærer preg av å være skrevet av en journalist, ikke en historiker. Den er effektiv, handlingsorientert og har et jevnt, ytre driv. Ekeberg forteller om Harald i tredjeperson, og vi kommer ganske tett på, men vi blir likevel aldri helt kjent med Harald. Til det er det alt for mye som til stadighet skjer, både med og rundt Harald. I tillegg brytes fokaliseringsinstansen innimellom, slik at vi plutselig følger Ragnar eller Olav. Tempoet kunne med fordel vært satt ned innimellom, slik at både Harald og leseren fikk noen øyeblikk til å hente seg inn og reflektere rundt ulike problemstillinger og utfordringer som dukker opp i løpet av kapitlene. Men det gjøres ikke, i stedet hastes det videre, noe som helt klart går utover leserens utbytte av romanen. I tillegg er det flere lange transportetapper i boka. Av og til skildres noe av landskapet, samt utstyr, våpen og oppakning, uten at noe virker særlig viktig for Harald. Etappene utnyttes heller ikke slik at leseren får bedre innsikt i ei utfordring eller blir mer kjent med Harald.

Harald drives av aggresjon, som mange tenåringsgutter, og Ekeberg forsøker å forklare raseriet til Harald. Men det er nokså endimensjonalt og lite gjennomtenkt, og rettes mot Ragnar og Olav. Gjennom Rane Kongsfostre, en navngjeten viking som også trente Haralds halvbror, Olav (ja, den Olav), lærer Harald etter hvert å kontrollere seg, være beherska og strategisk - ei utvikling som går overraskende fort tatt i betraktning at han er en bråsint og umoden guttunge. Så får han da også noen gode runder med juling. Via Rane får vi også noen bedre innblikk i hva som driver den utålmodige tenåringen, men særlig innsiktsfullt er det ikke. 

Ellers kretser romanen rundt det å bli voksen og å vokse inn i ei rolle, og hva det kan kreve av en ung gutt som strever med å finne plassen sin mellom forventninger, føringer og egen vilje. Det som er ærefullt og rett, sammenfaller ikke alltid med det Harald vil. Harald kan heller ikke komme utenom at den eldre halvbroren hans er konge. Og han husker tilbake til flere hendelser der Olav har behandla han dårlig. Sånn skal vel ikke konger være? Eller brødre? Etter hvert begynner han å forstå mer av Olavs handlinger, og ser at de henger sammen med kongsnavnet, hirdens forventninger og maktspillet rundt kongen. Harald søker da bevisst mot broren, både for å bistå og lære. På denne tida har Olav mista sin posisjon i Norge og må kjempe for kongsnavnet. Det ser ut til at et viktig slag skal stå i Trøndelag. Harald vil gå med broren sin og trenes til kamp. Men som vi alle veit, går det ikke Olavs vei denne sommeren på Stiklestad.

Tilbake til strengene det spilles på i romanen. En streng er denne konflikten Harald har med Ragnar. De kretser til stadighet om hverandre og har flere sammenstøt i løpet av boka. Men der Harald må lære seg alt fra å håndtere våpen og legge kampstrategi til å røkte griser, gå i dekning og pleie egne sår, er Ragnar svært ensidig. Han er rett og slett helt flat som person, og ganske dårlig skildra. Jeg er i alle fall av den overbevisning om at også kjeltringer har gode sider, men Ragnar er bare råtten. Det er derfor en blanding av irriterende og tilfredsstillende å lese om hans skjebne, for folk er jo ikke sånn, verken nå eller i vikingtida. Gjennom slike brudd mister forfatteren leseren litt, da han bryter leserkontrakten. 

Olav Digre, halvbroren, den staute kongen, utgjør også en viktig streng i romanen. Det er en dynamikk mellom han og Harald hele veien, sjøl når Olav ikke er fysisk til stede i teksten. Harald måler seg til stadighet med broren, men opplever at dette han måler seg opp mot, ofte er i forandring. Det henger sammen med Haralds egen utvikling. På samme måte utgjør Rane også en streng. Det er med andre ord ikke vanskelig å forstå at dette er ei bok som er svært hjemla i det maskuline - vikingtidas tanker og ideer om menn, og særlig mektige menn, deres ære, deres framferd og deres maktspill. Lite annet slipper til, og det gjør leseropplevelsen nokså ensidig.

Også kvinneskildringene er det så som så med, og enkelte fiktive passasjer stikker seg ut som fullstendig utroverdige. Her lurer jeg på om forfatteren i det hele tatt har tenkt seg om før han har skrevet. Søstera til Harald, Ingerid, kaster opp både her og der, sjøl om det er noe som kan kontrolleres, også i hennes tilstand. Og når hun blir slått, har hun ikke noe særlig til reaksjoner. Å slå kvinner var svært lite ærefullt i norrøn tid, og finnes knapt i sagalitteraturen. Faktisk ga det rett til skilsmisse. Det er, i bokas kontekst, ei fullstendig ulogisk handling. Ei trelljente som blir regelmessig voldtatt av den gufne rådsmannen og som må bade med herren sin, gjør rett etter ei voldtekt seksuelle tjenester for Harald. Det framstår som noe sjølsagt i teksten, mens det i realiteten er helt usannsynlig og fullstendig usmakelig. Her er det lov å bruke huet, og da mener jeg det på toppen av kroppen.

Slaget på Stiklestad går forfatteren direkte inn i, uten at han har fullstendig belegg for å påstå at det foregikk akkurat slik han skildrer det. Samtidig må han sjølsagt også få dikte fritt - dette er en roman, og fiksjonen skal være til stede. Utfordringene kan oppstå når grensene mellom fakta og fiksjon er uklare, og leseren blir usikker. Det er svært tydelig at det er slaget som er forfatterens høydepunkt, og at det å skrive alle disse lite relevante slagscenene er viktig for nettopp han. Vi veit, fra historia, at Olav blir drept på Stiklestad. Hvordan det egentlig gikk med Harald, er mer usikkert. For en leser som synes det er spennende å holde styr på alle krigerne på slagmarka og hvem som dør på hvilken måte, er disse passasjene sjølsagt interessante. For en leser som er mer opptatt av det indre, er denne kampen ganske intetsigende.

Romanen har fått flere positive omtaler, og prydes med høye terningkast på forsida. Det er tydelig at mange liker historiske romaner, også blant kritikerne, og det forstår jeg. Det er lite som slår en god historisk roman! Denne boka blei for ytre drevet for min del, med litt uferdige og grunne persontegninger, ei billig løsning på synsvinkelproblematikk og for få historiske detaljer. Det blir nok ikke mer om Harald i denne konteksten for min del, jeg vil mye heller lese Tore Skeies versjon.

Jeg velger meg april

I dag vil jeg dele dette diktet.

*

Jeg velger meg april

Jeg velger meg april

I den det gamle faller,

i den det ny får feste;

det volder litt rabalder,

– dog fred er ei det beste,

men at man noe vil.

Jeg velger meg april,

fordi den stormer, feier,

fordi den smiler, smelter,

fordi den evner eier,

fordi den krefter velter,

– i den blir somren til!

*

Diktet "Jeg velger meg april" blei skrevet av den norske forfatteren Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (1832-1910) i 1869. Diktet blei opprinnelig skrevet i forbindelse med utgivelsen av den danske kalenderen "Souvenir". Sjøl om Bjørnson skriver at han velger seg april, viste det seg at måneden april var den eneste ledige, så Bjørnson var pent nødt til å ta den, fortalte biograf og forfatter Edvard Hoem (f. 1949) til NRK i 2025. 

"Wuthering Heights"

Bildekilde: Wikipedia

Ei av mine absolutte favorittbøker, Stormfulle høyder, har nylig blitt filmatisert. Igjen, får en vel si, for det er langt ifra første gang, og det er så absolutt ikke siste gang heller. Men det nye denne gangen er at tittelen er satt i hermetegn, slik: "Wuthering Heights". Det var for meg det første tegnet på at dette muligens ikke ville være en adaptasjon som samvittighetsfullt fulgte hvert krumspring i romanen. Men at det skulle bli en slik versjon som det jo har blitt, var jeg absolutt ikke forberedt på.

Jeg så riktignok også en trailer i forkant. Jeg blei invitert med for å se på filmen, og ville vite litt om hva jeg gikk til. Hvor store kontraster ville det være mellom bok og film, mellom mine egne indre bilder og regissørens levendegjorte visjon? Hvor skulle jeg legge lista for egne forventninger? Ikke så høyt, så det ut til. For ved første øyekast var det mye som skurra. Den kvinnelige hovedpersonen Catherine, spilt av Margot Robbie, er for gammel og alt for blond. Den mannlige hovedpersonen Heathcliff, spilt av Jacob Elordi, er riktignok i mer riktig alder, men alt for høy og for lys i huden. Alle som har lest romanen, veit at Heathcliff er et hittebarn, mørk i hår og hud, mest sannsynlig et sigøynerbarn (omtales som "gypsy"). Heathcliff og Catherine bærer begge det mørke i seg, som tydeliggjøres ved at de begge har mørkt hår (som hun i filmen ikke har). Det er attpåtil en viktig kontrast til de lyse og unge Linton-søsknene på nabogodset, som i filmen verken er søsken eller lyse, men en middelaldrende, tjukk, bebarta, indisk (?) mann, og hans unge myndling. Legg på ei asiatisk selskapsdame i ei fattig husholdning (på alle måter helt feil), latex- og plastikkjoler (leikent, men virkelig feil) og solbriller (en skikkelig anakronisme), en visuell dramatisk leik med kostymer og kulisser slengt oppå hverandre, og du har ei salig røre av 1780-tallet og 1980-tallet. Det er ikke problemfritt.

Men til historia, til det som filmen virkelig tar opp i seg. Den ensomme, skravlete, sta og optimistiske Catherine og den forfylla faren Earnshaw bor på den forblåste gården Wuthering Heights, langt oppi heia. I boka er de en hel familie, her er de far og datter. I boka er de hardtarbeidende, i filmen møter vi fyll og vold og sex på låven. En dag etter ei usedvanlig hard fyllekule, har faren med seg et hittebarn hjem. Det er et barn på alder med Catherine, som verken leser, skriver eller snakker, men som hun tar til seg og gir navn etter sin døde bror. Faren bare drikker, selskapsdama tusler rundt i svart kjole og sammensnurpa munn, de stakkars tjenestejentene gjør alt de kan med for lite penger til både mat og klær og en grafsete fyllik til herre, og Catherine leiker med, tar seg av, oppdrar og utdanner Heathcliff. Som takk tar han imot farens voldsomme raseri og bøter med lange arr nedover ryggtavla (i boka er derimot Earnshaw svært glad i fostersønnen sin). Båndet mellom Catherine og Heathcliff er sanselig, intenst, emosjonelt, fysisk, psykisk, av og til ordløst, og så ekstremt knytta opp mot den andres eksistens og deres felles erfaringer. Så sies det også, både i bok og film noe sånt som: Jeg veit ikke hvor jeg slutter og han begynner. Dette får de unge skuespillerne enormt godt fram.

Men så kommer de modne skuespillerne, de som er for gamle og for satt til å spille barnlige, unge, uskyldige, viltre, naturlige, leikne, modige og fri. Begge er for stive, voksne og seriøse, det vises tydelig i blikk og mimikk. Catherine er bare overlegen, sta og egen, med nesa rett til værs, mens Heathcliff skjuler seg bak uflidd hår og skjegg og delvis lutende skuldre, slik at vi aldri helt ser hvor høy og flott han er før vi nettopp skal se det. Han er en kua, ussel tjener av få ord, men med et glødende blikk, han bor på loftet over stallen med en tynn halmmadrass over de sprikende golvplankene, han gjør alt det harde kroppsarbeidet og har kun møkkete filler på kroppen, mens Catherine svinser rundt i kjoler over heiene og prater konstant, gjør gode miner til slett spill overfor den forfylla faren og setter seg over både tjenerskap og selskapsdame med den største selvfølgelighet. Men når hun fryser, fyrer Heathcliff opp, sjøl om det betyr nye runder med slag og spark og en stol mindre i stua. Innimellom finner de hverandre og er på bølgelengde, slik at vi også ser det, men det blir fort avbrutt av at hun klager over at alt er så kjedelig, mens han arbeider, eller forsøker å hvile under ei kald sol i det forblåste landskapet. Spenning mellom de to er det pent lite av, sjøl om regissøren legger opp til at det forsøksvis skal være det, og mange scener forsøker å skape både sitring og forventning. Men jeg tror aldri på det, og blir aldri helt komfortabel med å skulle tro på det, heller.

Katalysatoren er at det flytter inn nye naboer på godset Thrushcross Grange. Det er ikke de unge og lyse søsknene Linton, men tjukkasen Edgar og hans svært umodne og bortskjemte myndling. Catherine er nysgjerrig, og i sin iver etter å spionere (for de nye naboene kommer jo aldri opp til oss, må vite, faren min eier jo så mye land og vi er egentlig mye mer fornemme enn de der nede på det digre godset, ikke sant, Heathcliff?), ramler hun og vrikker ankelen. Hun blir på godset i flere uker, i påvente av at ankelen skal bli bra. Hun blir varta opp, leiker med Isabellas dukker, er varm, spiser seg mett flere ganger om dagen og får et innblikk i et helt annet liv. Et komfortabelt og godt og rikt liv, for hos Edgar skorter det ikke på noe. Der kan alle få hva de vil, når de vil. Hele tida.

Besøket setter spor. Catherine er om mulig enda mer overlegen. Edgar frir. Og selskapsdama Nelly setter plutselig seg sjøl inn i begivenhetenes sentrum ved å sørge for at Heathcliff lytter ved døra mens Catherine vurderer frieriet - men han hører kun det hun mener han skal høre. Catherine kan jo aldri gifte seg med Heathcliff, sier Catherine sjøl, han er ikke henne verdig. Og med det går Heathcliff. Han får aldri høre Catherines bekjennelse, om at hun elsker han så, og at hun ikke kan akseptere Edgar, fordi hun elsker Heathcliff. Så han reiser. Catherine kan ikke finne han, får beskjed om at han har reist og takker derfor ja til frieriet.

Med storslåtte naturpanoramaer som bakteppe og en heftig vindmaskin fra sida, vandrer den hvitkledde, litt gamle bruden over de grønnbrune heiene til sitt nye hjem. Der får hun vite at Edgar har innreda et eget rom til henne, i det han mener er verdens vakreste farge, nemlig hennes hudfarge. Og med utstoppa dyr og fugler i bur og glassklokker og glasskap som symbolske interiørdetaljer over hele godset, begynner Catherine Earnshaw sitt nye liv som Catherine Linton. Et liv helt blotta for intensitet og felles erfaringer, uten et psykisk og emosjonelt fellesskap, og helt uten fysisk nærhet unntatt når Edgar gjør sine ekteskapelige framstøt. Kontrastene er ekstreme.

I boka går det tre år, i filmen dobbelt så mange. Det er de skiftende årstidene som markerer at tida går. Catherine lever på utstilling, som i et bur, med stadig nye og storslåtte kjoler og kostbare smykker, men alt er stivt og satt og formelt og pent og pyntelig og forferdelig kjedelig. Det skjer ingenting, de gjør ingenting. Alt er så innmari flatt, sjøl om kulissene er fargesprakende og overdådige. Sexscenene viser det samme, helt til Catherine tar initiativ til noe annet. Og blir gravid. Og så kommer Heathcliff tilbake. Ikke som en ussel tjener, men som en herre. En herre som oppsøker henne. Og han tar rett og slett pusten fra henne, og setter både minner og følelser i brann. En affære er ikke til å unngå.

Men alle de lykkelige stevnemøtene kommer også til en ende. Til slutt er det Nelly, igjen, som blander seg, og slik forbyr Edgar Catherine å treffe Heathcliff. Hun sørger, han tar hevn ved å ta med seg Isabella. Brev etter brev sendes fra Wuthering Heights, gården Heathcliff nå eier, ned til Thrushcross Grange, og der brennes de av Nelly. Catherine er uvitende om alt som utspiller seg, er mura inne i sitt eget hudfarga værelse og veit at barnet hun bærer, er dødt. Det får ikke de rundt henne vite. Og den som ikke budsendes før det virkelig er for seint, er Heathcliff. Og slik ender det, med hans desperate bønn til kroppen hennes: Haunt me, then. Be with me always. Take any form. Drive me mad.

Og her er boka egentlig bare ferdig med del én av ei langt mer mangefasettert fortelling enn den som regissør og manusforfatter Emerald Fennell (f. 1985) forteller gjennom sitt visuelt slående kostymedrama. Hvorfor hun har valgt å gjøre det slik, veit jeg ikke. Og ei oppdeling av romanen kunne helt klart fungert som film, men kanskje ikke på denne måten? Med et så deterministisk og endelig utfall? Det er jo del to som gjør alle lidelsene i del én verdt det! Som seer med boka friskt i mente føler en seg fort lurt, og at en virkelig har fått noe annet enn forventa. Jeg satt store deler av tida og lurte på om vi hadde lest samme bok, Emerald og jeg, og jeg konkluderte med at nei, det hadde vi ikke. For denne versjonen var jammen langt unna den opprinnelige romanen til Emily Brontë (1818-1848). Her mangler ikke bare del to, men også rammefortellinga, en rekke sentrale personer, viktige hendelser, Catherines utvikling og ikke minst, det faktum at det blir født et barn.

Men også nye versjoner kan føre noe godt med seg. Sjøl om jeg var aldri så motvillig, måtte jeg til slutt gå med på at Elordi mestrer både tjener-Heathcliff og herre-Heathcliff, sjøl om en sjølsagt tror mer på det siste enn det første. Elordi er jo ikke tjener-typen, og Heathcliff skildres som både ydmyk og nokså krevende i forhold til Catherine allerede når de er unge voksne. Denne dobbeltheten er ikke enkel å spille uten at det fort faller fra hverandre. Han, som er henne på alle måter underlegen, kan plutselig ta seg friheten til å heise henne opp med en pekefinger i korsettet? Videre anlegger Elordi som herre-Heathcliff et hånlig flir som er nokså ubehagelig å se på, og er fandenivoldsk og mørk i blikket, og jeg blir nysgjerrig på hvordan skuespilleren ville tatt dette videre, om hele Heathcliffs skjebne skulle spilles ut. Robbie er mye mer statisk og flat, og jeg opplever at hun ikke får spille ut Catherine slik jeg leser henne. Hun blir rett og slett holdt i bur. 

Stakkarsligheten på Wuthering Heights kom utrolig godt fram, akkurat som ekstravagansen på Thrushcross Grange. Nesten samtlige scener er skutt i et nokså mørkt og kummerlig rom, enkelt møblert, der det er så lavt under taket at Heathcliff aldri kan stå oppreist. Det er rått, brutalt, fuktig og skittent, og det gir meg en guffen følelse bare å se på. Her tenker jeg særlig på scenene mellom Catherine som voksen og faren, rett før han dør, samt scenene mellom Heathcliff og Isabella, der den unge myndlingen har fått sansen for andre type leiker enn den med dukker. Romanen er full av kontraster, og en del av disse spiller også Fennell på i sin adaptasjon. Andre ser hun bort ifra (kjønn, rase og bakgrunn), atter andre forsterker hun (klasse), som Nellys avgjørende rolle i så mange nøkkelscener. I filmen blei dette forstørra og tydeliggjort, slik at Nelly kanskje ikke framstår som så sympatisk som en fort tenker hun er i boka.

Storslagent er virkelig et nøkkelord her, og jeg opplever at Fennell hamrer inn hver eneste scene med så sterke visuelle virkemidler som mulig. Det er mektig, nesten kvalmende å se på, og en blir etterlatt som en blanding av paff, skuffa og trist, for det er overraskende, det er langt ifra det en forventer, og det går skikkelig dårlig til slutt. Og der er fortvilelsen til Elordi svært sterk. Klippinga går av og til et forrykende tempo, som når tida går, og plutselig står kameraet stille, på Catherine, for eksempel når hun blir årelatt, ei årelating som har tatt så lang tid at iglene har begynt å krype oppetter veggen. Slikt skaper, igjen, en guffen følelse. Jeg lurer på om det er den følelsen Fennell er ute etter? For slik sørger hun for at filmen blir sittende i kroppen, og at Heathcliff vandrer i oss, hvileløs og desperat og helt ute av seg, og vi vandrer med, ja, det er like før Fennell "drives us mad". 

Slik setter Fennell seeren helt fast i noe tomt og håpløst, og hun gir oss egentlig ingen utvei heller. Den må en finne sjøl, enten ved å avfeie hele greia som noe tullball og anakronistisk pjatt, le av filmens latterligheter og særlig de kleine sexscenene, med og uten hestebitt og hundehalsbånd, ved å forsøke å analysere den, men å komme til kort i møte med den indre tomheten filmen besitter, eventuelt tilbe Elordi eller Robbie litt, og få fullstendig avsmak for alt sammen, eller, som jeg, ved å gå til originalkilden, til boka. Der veit jeg at Heathcliff skal vandre lenge, også hvileløs og desperat, og han skal hjemsøkes, men det har en ende, og det går faktisk godt til slutt. For han gravlegges ved siden av Catherine, og sidebordene i kistene deres er fjerna. Slik får han, endelig, vært sammen med henne, som jo var alt han egentlig ønska. Og mellom familiene Earnshaw og Linton blir det, med neste generasjon, ny kjærlighet.

Gult farevarsel

Bilete: Bokelskere

Over dei siste tjueto åra har eg lese den norske forfattaren og lyrikaren Brit Bildøen (f. 1962) med ujamne mellomrom. Ho skriv lett, og samstundes kan ho vere både morosam og skape enkel spenning. Om skrivande kvinner er ho særs god, og ho driv gjøn med mange og mangt i romanen Adam Hiorths veg. Ho har også verka som omsetjar. Vidare kombinerer ho ofte skildringar av relasjonar med skildringar av natur, som skapar ein interessant dynamikk i fleire av bøkene hennar. Før jul las eg romanen frå 2023, ei bok kalla Gult farevarsel. 

I Gult farevarsel møter me ein ganske tradisjonell familie, med mor Anna, far Jon og deira tre vaksne born; eldstejenta Anette og tvillingane Dorte og Karl. Mannen til Anette, Jan-Inge, følgjer også med, medan både Dorte og Karl er einslege. Anette og Jan-Inge har med seg hunden sin, Laban, medan døtrene deira, Karoline og Kristina, ikkje er fysisk på plass i boka, berre via skjerm. Heile kjernefamilien skal opp på ei luksusseter for ei helg, ein plass kalla Innsetra, der dei skal feire gullbryllaup for nettopp mor og far, som no har vore gifte i femti år. Dei fortener vel ei feiring? Det synest i alle fall Dorte, som har organisert alt saman.

Det er seint i oktober, kaldare enn forventa, og dårlig vêr. Dorte kjem fyrst opp på setra og må løpe sikksakk kring dei store, gjørmete sølepyttane på tunet. Ho skravlar med den litt for kjekke innehavaren, som vanleg, og drikk litt for mykje vin, som vanleg, medan ho ventar på dei andre. Når alle har dukka opp og dei er i gang med feiringa og ein betre middag med godt drikke til, vert vêret verre, og det går eit stort jordras i nærleiken. Vegen vert heilt vekk, og dei kan korkje køyre eller gå frå setra. Slik vert familien, hunden Laban, innehavaren Ole og to framande jegerar sperra inne på setra i lag, utan å vite for kor lenge. Det er duka for både løgner, løyndomar, konfliktar og kriser.

Boka er på omtrent 230 sider og tar kort tid å lesa. Bildøen skriv lett, og i denne romanen lånar ho knep frå kriminallitteraturen for å skape spenning. For samstundes som personane hennar kavar rundt i sine relasjonelle utfordringar, der Dorte til dømes held fram med å drikke for mykje vin og stirre etter innehavaren, og der søskena småkranglar om gamle hendingar og der mor og far ikkje eigentleg vil vere til stades på ei slik seter - kunne dei ikkje berre spist i lag heime? - og der det digitale ikkje heilt fungerer når døtrene til Anette og Jan Inge vil ha ein videosamtale med jubilantane, er det også eit mysterium som må verte løyst: Hunden Laban vert plutseleg sjuk. Kvifor? Når dei så skjønar at Laban har fått i seg gift, går det frå ille til verre. Laban trengjer hjelp med ein gong. Samstundes ruskar vinden kraftig i tretoppane og regnet piskar mot ruta. Det er storm, og eit helikopter kan ikkje landa i slikt vêr.

Naturlegvis hengjer alt i hop i romanen, slik det ofte gjer når ein forfattar plasserer nokre få personar langt ifrå sivilisasjonen. Å verte avhengige av kvarandre og ikkje ein moderne normalitet, gjer noko med oss, og det er lett å nytte det som eit prisme for å sjå kva som hender med oss menneske når vi vert tvinga til noko me ikkje vil, saman med nokon me ikkje kjenner så godt som me trur. Legg til nokre framande menneske, dårleg vêr og ei krise, og personane vert raskt pressa til å gjere noko dei ikkje ville gjort til vanleg. Komposisjonen er solid, oppbygginga er god og handlinga er fint tenkt ut, men det var litt for lett å skjøne kven som hadde gjort kva, og kvifor. Slik sett var det for få menneske involvert. På ein måte var det irriterande, på ein annan måte var det heilt uviktig. For sjølv om dette med Laban vert den ytre spenninga som trekkjer lesaren vidare, er det alt det andre som gjer at me held fram med å lesa. 

Synsvinkelen er heile tida i tredjeperson, men kven me følgjer skifter frå kapitel til kapitel. Det er eit enkelt, men effektivt grep som sørgjer for god variasjon gjennom ulike perspektiv på dei same hendingane, naudsam dynamikk i det som eigentleg er ei kort bok med ei lita hovudkonflikt, samt moglegheiter til å halde attende informasjon for lesaren. Forfattaren utnyttar dette særs godt. Namnet til den som fortel, er også tittelen på kapitlet, slik at me alltid veit kven me følgjer. Det er også fint, slik at lesaren ikkje kastar vekk mykje tid på å leite etter hint og informasjon om kor me er og kven me følgjer i teksta. Slik vert lesinga effektiv, men kan hende litt for rask. Nokre mothakar til lesaren er bra. Her glir me berre vidare.

Naturen spelar ei stor rolle i boka, og vert heile tida sett opp mot naturen i oss menneske. Bildøen skildrar ein familie som i byrjinga ser ut til å vere nokså omforent kring viktige spørsmål, men etter kvart som konfliktane tvingar seg fram, reagerer familiemedlemene kvar på sitt vis, og dei handlar meir og meir på eiga hand, i tråd med deira eigentlege natur. Nokre er nyfikne og vil til dømes oppsøkje ras-staden, nøste i kva som hender og oppklåre dette med Laban. Nokre er forsiktige og atthaldne, vert redde og vil helst vere i fred på rommet. Nokon er skeptiske mot jegerane, medan andre tenkjer alt er jegerane si skuld, og at dei må få tatt hemn.

Gult farevarsel er ei vellukka bok. Naturen er kulisse, personane er som skodespelarar, hunden Laban vert på mange måtar eit omdreiingspunkt, og for alle som har dyr, er det hjarteskjerande skildringar å lesa. Og hadde det ikkje vore for nett dette med Laban, hadde nok eg syntes boka var i overkant kort og litt for flat. Men så er det dette med Karl, då. Kva er det han har rota seg opp i? Og korleis går det eigentleg med Dorte, kan ho slutte å drikke? Og kva med Anette og Jan-Inge, korleis skal dei kome attende til ein kvardag? Eg reknar med at eg får vite meir om alt det i neste bok.

Vårkjenning (Dagboksblar II)

I dag vil jeg dele dette diktet.

*

Vårkjenning (Dagboksblar II)

Jeg så våren i dag.

Et lys av grønt gjennom snøen

i søkket der en elg hadde kvilt

i nattbeita.

En kvast av tyttebærlyng.

Dyret hadde brånt den fram

med varmen av sitt blod

Jeg dekket den til med snø igjen.

Varsomt.

Slik du breier over et barn

som har sparket av seg dynen i søvne.

*

Diktet "Vårkjenning (Dagboksblar II)" er skrevet av den norske lyrikeren Hans Børli (1918-1989). Diktet er henta fra samlinga Ved bålet, som blei utgitt i 1962.

Catilina

Bildekilde: Bokelskere

Før jul leste jeg Catilina (først utgitt under pseudonymet Brynjolf Bjarme i 1850) av Henrik Ibsen (1828-1906), et stykke jeg ikke har vært borti på litt mer enn ti år, og da som hørespill. Å lese teksten sjøl var en ganske annen opplevelse!

Catilina er en tragedie på blankvers, altså med vers der det ikke er enderim, men strenge krav til jambisk form. Dette formmessige grepet er mye tydeligere når en leser stykket sjøl enn når en hører det. I hørespillversjonen jeg har her hjemme, glir det svært godt mellom de ulike personene, i såpass stor grad at det av og til kan være forvirrende å høre hvem som snakker hvor. I lesestykket er ikke dette ei utfordring i det hele tatt, da replikkvekslingene er tydelige i det tekstlige uttrykket. Men det blir mindre flyt, og mer hakkete rytme, både på grunn av den jambiske versefoten, og på grunn av endringer i hvem som snakker samt innskutt scenetekst. Jeg må derfor jobbe litt ekstra for å få flyt mens jeg leser, for det vil jeg jo gjerne ha.

Hovedlinjene i stykket er enkle: Vi er i Roma. Hovedpersonen er den romerske politikeren og statsmannen Lucius Sergius Catilina (108 f.Kr.-62 f.Kr.). Catilina har blitt utskjelt i senatet av ingen ringere enn erkefienden Marcus Tullius Cicero (106 f.Kr.-43 f.Kr.). For å unngå den intense skammen og et eventuelt attentat som kan ende med hans død, må Catilina reise fra Roma sammen med kona Aurelia. Aurelia har et landsted de kan reise til, men det har han solgt bak hennes rygg for å finansiere sin egen karriere, inkludert å være rundhånda med bestikkelser. Det sier mye om hva slags mann hun er gift med. 

De bestemmer seg derfor for å reise om natta, i ly av mørket. Aurelia går for å pakke og hvile. Men nattestid er det noe som skjer med Catilina. Han jages, plages, nærmest hjemsøkes, av Furia, ei kvinne som lokker, vrir, leiker og manipulerer. Hun nører oppunder krefter som dårlig samvittighet, begjær, grådighet og higen etter makt i Catilina, slik at det stormer og bruser og han blir som besatt. Han ombestemmer seg. Han skal ikke flykte med Aurelia, han skal kjempe! Han skal samle sine allierte, hevne seg og seire! En oppmerksom leser forstår hvor dette går og hvordan det hele henger sammen. Catilina sjøl ser det knapt, og både vil og vil ikke stanse det som er i ferd med å utspille seg. Er det kanskje skjebnen? Må Catilina endelig betale for sine synder?

Der jeg opplever at hørespillversjonen har både intensitet og driv, er tekstversjonen naturlig nok noe flatere. Skuespillerne er jo ikke på plass og tolker stykket for meg. Leseren må derfor legge til ulike visuelle og auditive kulisser sjøl. I tillegg er dette et stykke som skal spilles ut på en scene, og denne utspillinga må leseren eventuelt ta i eget hode. Stilen kan også by på utfordringer, da personene i perioder uttrykker seg noe omstendelig. Det legger en demper på det som er viktig i mye av dagens litteratur, nemlig tempo. Nå kan en ikke forvente samme tempo i en tragedie som i en komedie, og heller ikke i 1800-tallslitteratur som i moderne litteratur, men like fullt: I perioder går det noe langsomt, og det kan være utydelig hva som egentlig går for seg. Jeg opplevde videre at jeg savna det hørespillversjonen bidro med. Lydkulissene skaper indre bilder for meg, som gjør at både Catilina og omgivelsene hans blir mer levende. Innlevelsen til skuespillerne skaper spenning og får meg med som lytter. I tekstversjonen er Catilinas kvaler og kriser de samme, men det treffer ikke så hardt. Det samme gjelder Furias grusomme egging.

Like fullt er det ille å lese stykkets siste sider, fordi undergangen er uunngåelig og vond. Og jeg føler med Catilina der han endelig, men for seint, forstår i alle fall deler av konsekvensene av det han har gjort, både mot Aurelia, Furia og Furias søster, samt seg sjøl. For det er jo han som har sverga hevn over gjerningsmannen Furia er så hatsk mot, uten å vite hvem det er. Så må han også bøte med det han holder aller høyest: Seg sjøl. 

Og i dette ligger kanskje dramaets viktigste funksjon: At vi, gjennom Catilinas kamp, kvaler og undergang, får en mulighet til å gå inn i oss sjøl og reflektere rundt egne valg. Martres vi av dårlig samvittighet, begjær, grådighet og higen etter makt? Ris vi av vår egen Furia? Hvordan kan vi forsones med feil og urett vi har begått i fortida? Hvordan kan vi ta gode valg, slik at vi slipper å ende opp som Catilina, fanga i vår egen revesaks? Kan vi se hvor han trår feil, og på hvilken måte, slik at vi kan lære? Jeg tror at det må ha vært noe av Ibsens poeng med dette stykket.

Og det er jo det menneskelige som er det interessante her, uansett om det er den såre tvilen i Catalina, det gjenkjennelige glimtet i det stormannsgale behovet for å lykkes eller at Catilina i ømmere øyeblikk sammen med Aurelia gir uttrykk for å ønske noe annet enn dette livet han sitter så fast i, der alt kretser om makt og midler. Han søker også ro og hvile og et behagelig liv der han ikke alltid må jage etter mer, og ikke alltid jages av egne indre demoner. Så får han også det, helt til slutt, men på en helt annen måte enn han så for seg. 

Tragedien om Catilina tillegges en ekstra dimensjon gjennom at Catilina virkelig har levd, og mye om hans biografi er kjent stoff. Stykket kan derfor fint brukes som et springbrett videre inn i antikk historie og antikk litteratur, eller som en vei videre inn i Ibsens verker. 

Kniven i ilden

Bildekilde: Bokelskere

Når ei bok blir hausa opp, er min første reaksjon å bli skeptisk. Min første innskytelse er at boka umulig kan være så bra som anmelderkorpset, bokhandlerne og forleggerne sier - det er jo tross alt ingen tilfeldighet hvilke bøker som blir bestselgere! Og når flere av de som uttaler seg i tillegg har økonomiske interesser å ivareta, synes jeg alt får en sterk bismak av noe regissert. Derfor lar jeg boka vente, sjøl om jeg kanskje har lyst til å lese, jeg også. Av og til må boka vente i noen måneder, av og til noen år, i påvente av at alt styret skal roe seg så jeg kan lese i fred, uten å bli farga av andres lesninger, pågående markedsføringskampanjer og ivrige utrop. Først da kan jeg finne den leseroa jeg trenger for å gjøre meg opp mine egne meninger.

Slik var det i alle fall med den historiske romanen Kniven i ilden, første bind i trilogien kalt "Ruijan rannalla - Sanger fra Ishavet", skrevet av Ingeborg Arvola (f. 1974). Boka slo ned i litteratur-Norge med et brak i 2022 og blei en kjempesuksess. På mange måter kan en si at Arvola heiv seg på den historiske bølgen som Lars Mytting starta i 2018, da første bindet i hans historiske trilogi fra Gudbrandsdalen kom ut. Det var for øvrig også en bokserie jeg hadde betenkeligheter med å begynne på, men det er en annen sak. 

I Arvolas bok skal vi tilbake til november 1859, og hovedpersonen er Brita Caisa Seipajærvi, ei svært vakker kvinne på 35 år. Vi følger henne i førsteperson der hun reiser fra Finland til Norge. Det er vinter og godt med snø, det er kaldt, rundt tolv minus står det på ei av de første sidene, de går på ski over skaresnøen, og med seg har hun de to sønnene sine, Aleksi og Heikki. Sønnene har hun fått med to forskjellige menn, og hun har stått i kirketukt for et utenomekteskapelig forhold. Brita og sønnene går i et følge med flere, men et sted på veien må de skille lag. Brita skal mot den norske ishavskysten, til det lille stedet som de kaller Pykeijä. Hun har behov for å starte på nytt.

Men veien er lang og hard, og det er ikke lett å ferdes så langt vinterstid. Og det er heller ikke sikkert at kysten har alt det de sier den har. Koker havet virkelig av fisk? Er det jobb, mat og penger til alle? Vil ei framtid være mulig, der? For både henne og sønnene? Men en snill mann og et lite hus? Underveis stopper de flere ganger, for mat, for å hjelpe, for å arbeide. For Brita har ord på seg for å ha et godt håndlag med dyr, og hun har hjulpet mange kvinner i fødsel. Slik blir det underveis også - Brita må hjelpe. Og tida går. Slik glir vinter over i vår, og vår over i sommer, og det trengs slåttehjelp på gårdene rundt Neiden. Og hos Askan-Mikko blir de, både Brita og guttene. Der trengs de, der trives de. 

Det er bare det at Brita og Mikko kommer litt for nær hverandre. Og Brita er vakker og Mikko er barsk og arret hans, over kinnbeinet, trekker henne mot han. Og plutselig er ikke kona til Mikko så viktig lenger. Ingenting er så viktig lenger. Arvola forbereder leseren på dette, den virkelig store kjærligheten, og skriver på side 96:

Ingenting sier meg at det er skjebnesvangert. Ingenting med luktene, enga, ingenting med vindkastene som løfter håret mitt igjen, ingenting med kveldssola som bryter gjennom skyene, og får meg til å skinne. Det er en hvilken som helst dag. Strabasiøs gjennom underskogen. Slitet opp den siste skråninga med selskap av myggskyene vi vekket opp da vi passerte den siste myra. Jeg er bare meg. Kroppen min svaier som stråene i enga mens jeg går mot tunet og enden av den nypløyde jorda. 

Og akkurat det, å forberede leseren på det som kommer, er ikke en teknikk jeg liker spesielt godt. Framfor å bruke tid på å sette stemning og bygge spenning, opplever jeg at forfatteren gjennom å varsle i forkant ofte punkterer stemninga. Særlig gjennom bruk av nokså store ord, som "skjebnesvangert". Her skal Arvola skildre hvor dagligdags alt er i møte med den store kjærligheten, og det kan hun gjerne gjøre, men helst uten å varsle noe! Forvarselet skaper ei forventning hos leseren, og irritasjonen kan fort komme om ikke forventningene blir innfridd raskt nok. På den andre sida kan en si at forfatteren gjennom det samme grepet kan skape spenning. Men for denne leseren er ikke dette ei bok med særlig mye spenning. Det er nokså klart hvordan det går, og det lang tid i forveien, fordi teksten er full av slike forvarsler.

Men det er likevel en godt skrevet roman. Språket er solid og lett, og Arvola tilfører mye personlighet og realisme gjennom å bruke finske, kvenske og samiske navn, kallenavn, stedsnavn og uttrykk. Det gir farge i det som ofte finner sted i et hvitt og kaldt landskap og gjør at romanen framstår som mer original enn det sjangeren og innholdet for øvrig tilsier. Arvola er konsekvent tett på hovedpersonen sin, og det fungerer. Brita uttrykker seg på en måte som virker organisk og troverdig, av og til med lange og sveipende betraktninger, andre ganger kun ord for ord, oppstykka og hardt. Det er lett å lese, og aldri vanskelig å forstå hva som skjer. Jeg ønska flere ganger underveis litt mer motstand i teksten, og litt flere vendinger i handlinga, men det kom ikke. Her er det forutsigbart og trygt, enten om Brita er på gården til Askan-Mikko, i ei jordgamme, eller framme ved ishavet. Det jeg helt klart kunne klart meg uten, er sexscenene. De har ingen reell funksjon.

Like fullt fungerer kombinasjonen som Arvola har skapt: En historisk roman med fokus på enkeltskjebner, kjærlighet, arbeid, natur og harde livsbetingelser. Her får du akkurat det omslaget lover og det anslaget legger opp til. Det er slettes ingen dårlig roman, og sidene går fort unna, men når den blir hausa opp i slik ekstrem grad i forkant, må jeg innrømme at jeg forventer mer. Det blei dessverre ikke innfridd.

Norsk kvinnehistorie på 200 sider

Bildekilde: Bokelskere

For noen år tilbake fikk jeg Norsk kvinnehistorie på 200 sider fra 2021 i gave - til og med signert - et flott referanseverk som alle bør ha! Det er journalist og forfatter Hege Duckert (f. 1962) som står bak utgivelsen sammen med Kagge forlag, som har et stilig og morsomt konsept med fagbøker i sin "på 200 sider"-serie. Blant andre titler i samme serie finner vi blant annet ei bok om andre verdenskrig i Norge, ei bok om Norges konger, ei bok om vikingtida, ei om Bibelen, samt bøker om land som USA, Kina, India, Storbritannia, Tyskland, området Midtøsten med flere. Det er informative og tilgjengelige bøker med gjenkjennelig design og et gjennomillustrert uttrykk.

Norsk kvinnehistorie på 200 sider har undertittelen "fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter", noe som gir en tydelig pekepinn om hva som kommer til å trekkes fram over de kommende sidene. Det er kvinnas posisjon i samfunnet som hele tida belyses, med fokus på blant annet juridiske rettigheter, sosiale barrierer og hvordan kvinner vurderes av et mannlig blikk, som ofte gir premissene for både rettigheter og barrierer. Heldigvis gis det også rom for det kvinnelige blikket! Hovedspørsmålet til Duckert, som hun også åpner boka med i forordet, er Hvordan har det artet seg å være kvinne i Norge? Det bruker hun deretter to hundre effektive sider på å skildre.

Boka er inndelt i fem hoveddeler som hver tar for seg et bestemt tidsrom. Første del er "Ut av dukkehjemmet", der vi konsentrerer oss om tida fra 1870-1890, der stadig flere kvinner bryter ut av sine trange bur. Deretter følger andre del, som heter "Kampen for stemmerett". Den er knytta opp til åra 1890-1915 og prosessen som førte fram til at kvinner i Norge fikk stemmerett i 1913. Tredje del har fått tittelen "Tilbake til kjøkkenbenken", og Duckert følger der kvinneskjebnene mellom 1925 og 1960 - kvinner som blir tvunget tilbake til hjemmet fordi hver familie bare skal ha én lønnsmottaker, som selvfølgelig, med datidas blikk, er mannen. "Krev din rett" heter fjerde del, som strekker seg fra 1968-1986 og tar for seg den revolusjonære omveltninga 1968 fører med seg, med påfølgende kvinnekamp, abortkamp og likestillingskamp. Siste del har Duckert gitt tittelen "Hun eier ikke skam". Der ser hun nærmere på tida fra 1990-2020, med kjønnsdiskriminering og usunne kvinneidealer på den ene sida, og brutte glasstak og karrierekvinner på den andre sida.

Men vi begynner med eksempelet Karoline Korsødegården og hennes giftermål i 1880. Hun er da over tretti år gammel, og ved inngåelse av ekteskap blir hun umyndiggjort og mister alle sine rettigheter. Hun er nå mer eller mindre sin manns eiendom og skal lye han i ett og alt. Hun er underlagt mannen sin juridisk og avhengig av han økonomisk. Ikke kan hun stemme, ikke kan hun inngå avtaler, ikke kan hun ta lån i banken, ikke kan hun kjøpe eiendom. Hun har heller ikke odelsrett eller arverett. Stedet hennes er hjemme, og ansvaret er nettopp hjemmet og barna. 

Etter eksempelet Karoline følger vi både samfunnsutviklinga og enkeltskjebnene videre over de neste hundre og femti åra. Duckert trekker fram mange kvinnesakskvinner og kvinner som på ulike måter har vært viktige historisk sett, som Camilla Collett (1813-1895), Katti Anker Møller (1868-1945), Amalie Skram (1846-1905), Betzy Kjelsberg (1866-1950), Sonja Henie (1912-1969), Kim Friele (1935-2021), Sonja Haraldsen (f. 1937), Gro Harlem Brundtland (f. 1939), Shabana Rehman (1976-2022) med flere, men gjør også rom for mer ukjente skjebner. Disse viser hun fram gjennom for eksempel arrestasjonsfotografier og protokoller fra politiet, gjennom Christian Kroghs (1852-1925) roman Albertine (1886) samt maleri med samme navn, som var basert på virkeligheten, ved fakismiler, avisartikler og en mengde bilder. Og til slutt ender vi opp der vi begynte, på gården Korsødegården. Der er det nå en ny bonde. Hun heter Marit.

Boka er lettlest og interessant, og Duckert er helt tydelig både kunnskapsrik og engasjert. Hun har laga ei kvinnehistorisk framstilling som er lett å følge, men der leseren må regne med å finne fram til mer utfyllende informasjon på egen hånd. For to hundre sider er ikke mye, og det er ikke til å komme unna at enkelte hendelser er forenkla med tanke på formatet. Og det er slettes ikke alle detaljer som gis vekt, eller nevnes i det hele tatt, men de viktigste hovedlinjene er inkludert. Og det fungerer. Videre har Duckert en god balanse mellom enkelteksempler og strukturelle samfunnsendringer, samt mellom alvor og humor. For sjøl om store deler av kvinnekampen er en beinhard kamp, og det ofte er dramatiske scener gjengitt i boka, gjør Duckert også rom for anekdoter og små talende eksempler som jeg måtte smile av underveis.  

Duckert formulerer seg lett og effektivt, sjøl om det vanskelige og ubehagelige, som for eksempel abortspørsmålet. Hun er tydelig uten å legge føringer på leseren, og framstår som en svært pålitelig kilde. Boka er aldri oppramsende eller belærende, og som leser mister jeg heller aldri tråden. Den er absolutt en vellykka utgivelse, jeg tar meg bare i å stadig ønske at det var mer. Mer å ta tak i, mer å skildre, mer å lese. For sjøl om dette for min del var høyst kjent materiale, var det også noe å lære innimellom, og det gjør at boka blir ekstra spennende og interessant.

Opp mot vår egen tid blir det vanskeligere å skrive historie, og det med gode grunner. Vi som lever nå, kan ikke forutsi hvilke strømninger som er gjeldende om ti eller tjue år, eller hvilke hendelser som trer fram som både minneverdige og avgjørende. Er det et tv-øyeblikk? En arrestasjon eller en demonstrasjon? Noe som går viralt i sosiale medier? Eller et virkelig menneskemøte? Å spå slikt er umulig. Duckert gir derfor et bredt sveip over mange ulike kvinner og deres veier framfor å følge noen få. Det er ikke kaotisk, men kanskje litt sprikende, og, igjen, for lite om hver enkelt. Jeg hadde heller ikke trengt å se et bikinibilde av en viss Sophie Elise - heller mer fra Duckerts penn! På den andre sida forstår jeg godt hvorfor hun er inkludert i boka, jamfør det breie sveipet jeg nevner over.

Men det er vel det som kjennetegner det populærvitenskapelige. At det er raskt, enkelt og tilgjengelig, konsentrert om hovedlinjer og med noen artigheter innimellom. Om det er godt skrevet, som her, vekker forfatteren nysgjerrighet og engasjement hos leseren, slik at hun fortsetter å lese videre i neste bok. Slik er det i alle fall med meg. Så får det bare være at glansa fotopapir gir fysisk tunge bøker og at Duckert mer enn gjerne kunne skrevet to hundre sider til.

Xiania 1 - Klara

Bildekilde: Bokelskere

Av og til, men ikke ofte, leser jeg ei bok der jeg ikke helt finner flyten, ikke helt kommer inn i historia og rett og slett ikke har en god leseropplevelse. Men fordi jeg har en nokså sterk pliktfølelse og i tillegg er disiplinert, blir det ikke nødvendigvis til at jeg avbryter disse bøkene. Nei, stort sett alltid leser jeg ferdig sjøl om jeg ikke er så veldig motivert. Underveis glir det av og til over i pliktlesing, men da får jeg i alle fall lest ferdig, noe som er et viktig prinsipp for meg. Og akkurat sånn var det dessverre med Xiania 1 - Klara av Lotta Elstad (f. 1982). 

I romanen, som blei utgitt i 2023, møter vi, som undertittelen forteller oss, hovedpersonen Klara. Vi skal om lag hundre år tilbake i tid, til november 1921. Deretter følger vi Klara nokså tett fram til 1923. Klara er nitten år og tjenestejente, og etter å ha hatt sex i et iskaldt vedskur med en forbipasserende rallar, blir hun gravid. Og på den tida skal en jo helst være gift når en bærer fram et barn. Klara er verken gift eller sammen med noen, aller minst rallaren, som hun ikke en gang veit hva heter, og hun har ikke råd til å forsørge et barn på egenhånd. Den eneste logiske utveien er den mest risikofylte: Å ta abort.

Eller, å få utført en fosterfordrivelse, som de kanskje heller kalte det på den tida. Uansett, etter hvert som tida går og mensen uteblir, blir Klara mer og mer fortvila. Legen kan ikke hjelpe, det er jo ikke lov, sjøl om noen leger gjør det likevel. Og hun kan ikke hjelpe seg sjøl, sjøl om hun forsøker. Hun påfører seg store smerter i underlivet med håp om at det vil fordrive fosteret. Men det går ikke. Den eneste som kan hjelpe, er en viss madam Zavarella i Kristiania. Klara pakker det hun har og tar toget fra Hamar og ned til hovedstaden, der alt er annerledes og der hun skal bli en annen Klara.

Fosterfordrivelse blir det. Smertefullt er det, og det tar lang tid å komme seg etterpå. Det går både dager og uker, og Klara bor i det vesle kjellerkottet med et smalt vindu helt øverst på veggen opp mot gata. Dagene går i en døs av søvn og stemmer, feber og smerter. Hun hører kvinneskrik og barnegråt, knirking i trappa og mumlende hvisking, så glir hun inn i søvnen igjen. Etter hvert kommer hun seg, hun orienterer seg i kjelleren, går ned i rommet der utdrivelsene foregår, opp trappa, opp i kjøkkenet, opp i hattemakerforretningen. Hun blir kjent i huset og med menneskene.

Og der i huset blir hun. I tjuetallets Oslo, da Kristiania, med all dens arbeiderklassestrev, barnerikdom, trangboddhet, lyder og lukter. Hun passer ikke inn noe sted, og veit det sjøl, men hun blir likevel, uten noe å gjøre, annet enn å henge med madam Zavarellas noe yngre tenåringssønn Matteo, som er politisk aktiv, og etter hvert, som en slags selskapsdame for den aldrende sosietetskvinna Freddi ute på Bygdøy, og også seinere, alltid søkende med blikket etter Leander, Matteos kjekke onkel. Sex har hun også, flere ganger, som om minnet om den livstruende fosterfordrivelsen ikke fins.

Klara er en litt kjølig hovedperson, og kjøligheten skaper en distanse som er med på å holde meg som leser på avstand. Sjøl i tida etter aborten, og da hun forelsker seg og innleder forhold, holdes jeg unna. Som om hun ikke vil bli kikka i korta, som om hun holder tilbake informasjon. Sjøl om alt fortelles i førsteperson, gjør denne distansen at jeg aldri er helt sammen med Klara når hun og Matteo kjører gjennom byen. Jeg står et stykke bak når hun skuer utover fjorden og venter på Leander. Og jeg er i andre enden av rommet når fiffen har sine selskaper, der Klara svinser rundt. Det er så vidt jeg hører hva de sier -. Her kunne Klara vært min allierte og gitt en inngang, men i stedet bidrar hun til ytterligere tåkelegging. Leseren sitter igjen med ulike spørsmål, for eksempel: hva er det som egentlig foregår? Hvordan kan madam Zavarella ha Klara boende så lenge, uten at hun betaler for seg? I et arbeiderklassesamfunn må alle jobbe og være nyttige, Klara gjør ingenting. Hvorfor? Og så videre. I det hele tatt sliter jeg med å se hvilken funksjon og rolle andre tillegger Klara. Hun er helt tydelig med på å tildekke ulovligheter, men hvorfor og hvordan kan hun kastes penger etter, i en slik grad?

Klara er veldig opptatt av ord. Hun har ei ordbok, en av få ting hun eier, og er opptatt av å ha et stort ordtilfang. Dette gjenspeiles også i romanen, der masse rare, gamle, stilige, glemte, underfundige og artige ord dukker opp. Men det er bare staffasje og sminke og dekker til det at det ikke skjer noe særlig. For det gjør det virkelig ikke. Vi er med Klara i en slags stillstand - og venter. Og hvor sannsynlig er det egentlig at ei tjenestejente kan alle disse orda? Og om hun først kan dem, vitner det om en intellektuell kapasitet. Hvorfor bruker hun da ikke den kapasiteten til å jobbe seg opp? Hvorfor driver hun dank mens hun drikker, røyker og venter? Det gir ikke mening.

Elstad bruker videre masse tid på å sette det gamle Oslo med ulike sansninger. Og en del av dette er helt sikkert reelt og basert på kilder som Elstad gjør rede for i sitt NB på slutten av boka. Like fullt er det et Oslo som det er vanskelig å se for seg inni hodet. Det er relativt mange som ikke går rundt med et indre Olso-kart inni knollen, og vi trenger faktisk litt mer enn at en tok til høyre eller venstre ved den og den gata og videre over jernbanelinjene og der var Ekebergåsen. Det blir ikke levende, det blir forvirrende. Kom heller med noe konkret, som dotømmerstreiken. Der er det tydelig at det er et konkret historisk forelegg som har interessert forfatteren, og Elstad bruker kildene godt. Scenene er sanselige og tydelige, fortvilende og morsomme på samme tid.

Tjuetallet er en periode med mange politiske spenninger, det utkjempes viktige kamper, det er økt bevissthet hos arbeiderklassen, demonstrasjoner, fagbevegelse og kvinnefrigjøring, for å nevne noe. Samtidig er det steile fronter, mange motsetninger og et hardt ytringsklima. Borgerskapets kvinner har sine bleke, velstelte hender, arbeiderklassens kvinner har valne, sprukne og røde arbeidsnever. Samtidig forenes kvinner rundt politiske spørsmål som for eksempel stemmerett, mødrehjem, arbeidstid, rettigheter og barnelover gjennom hele første halvdel av 1900-tallet. 

Det er en utrolig spennende periode, og Klara kunne gått inn i tida med engasjement og styrke, manøvrert gjennom samtaler og blitt opplyst. Ja, hun leser, både aviser og romaner, mest det siste, men hun tar ikke tak i noe som helst. Og det er kanskje det som er aller mest provoserende. Klara tar ikke tak i noe, hun lar seg duve med i sitt eget liv som en båt ute på fjorden. Før eller seinere støter en på et skjær, eller havnepolitiet, eller en annen båt. Og en kan ta sine forhåndsregler i god tid før noe skjer. Men det gjør ikke Klara. 

Jeg synes temaet i boka er både aktuelt og interessant - det var det som gjorde at jeg kjøpte boka i utgangspunktet. Gjennom å studere vilkåra rundt uønska svangerskap, får Elstad belyst kvinners posisjon i samfunnet på en effektiv og nådeløs måte. Særlig når det følges opp av alle skjebnene som møter Klara i kjelleren. Kvinner som av ulike årsaker ikke klarer et barn til. Kvinner med voldelige ektemenn. Kvinner som er helt fra seg, de mister jobben om de får et barn! Kvinner som ikke kan ta abort fordi det er for seint. Kvinner som må bære fram barnet mot sin vilje. Det er en strøm av kvinner i kjelleren, men Klara lar dem ikke trå henne for nær. Hun lukker øya, lytter ikke, vender ryggen til og vil demonstrativt ikke sympatisere. Det er nærmest usolidarisk i ei tid da solidaritet med egen kjempende klasse er så avgjørende.

Jeg tror det jeg reagerer mest på, er Elstads skrivestil. Den er litt usentimental og brå, kanskje litt utypisk historiske romaner. Og det er i og for seg greit. Men det problematiske er at Elstad sjeldent har tid til å være lenge på ett sted, eller dvele ved noe. I stedet pøser hun på med detaljer, massevis av navn, -ismer, politiske strømninger, kunst, musikk og litteratur. Det glir over i det poserende og blir for mye, framfor å gi et varmt tidsbilde. I tillegg virker det som om Klara er kronisk forvirra, hun gjengir bare andres uttalelser og meninger, ikke sine egne. Det påvirker i sin tur leseren. Når en så legger til ei rekke kommentarer i parentes (som oftest fra Klara til leseren, som om vi er dumme brød som trenger mer informasjon), og en hyppig kursivering av viktige ord vi for all del ikke må gå glipp av, blir det faktisk litt slitsomt å lese. Jeg føler meg forsøkt styrt som leser, og det er både ubehagelig og uønska.

Xiania 1 - Klara er første bind i det som virker å være en lengre serie. Bind to, Xiania 2 - Ada kom i 2024. Jeg tror dessverre ikke at jeg kommer til å lese mer med det første.

Ramsta-sagaene

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av året som har gått, har jeg lest en litt spesiell utgivelse kalt Ramsta-sagaene. Den består av fire sagatekster som alle handler om menneskene som lever på øya Ramsta (i dag Ramstadøya) i Trøndelag, som ligger utafor Namdalskysten. Min utgave er utgitt av det alltid fantastiske Thorleif Dahls Kulturbibliotek tilbake i 2002. Det var da aller første gang disse fire tekstene blei samla i ei bok på norsk. Utgivelsen har et solid noteapparat utarbeida av islendingen Hermann Pálsson (1921-2002), og er oversatt til norsk av Liv Kjørsvik Schei (1930-2016). Førstnevnte har også skrevet ei imponerende innledning til sagaene, slik at leseren får litt hjelp til å komme inn i tekstenes univers.

Boka består av følgende tekster, som alle er fornaldersagaer: Kjetil Høngs saga, Grim Lodenkinns saga, Orvar-Odds saga og Ån Bogsveiges saga. Alle er basert på og oversatt fra en islandsk utgivelse fra 1950. Sagaene er av ukjent alder og er fra tida før landnåmet på Island, hvilket betyr at de mest sannsynlig har overlevd svært lenge i muntlig tradisjon. Tekstene blei opprinnelig skrevet ned i det 13. og 14. århundre, og er alle bevart i flere utgaver, noe som viser en viss utbredelse. Alle tekstene tar utgangspunkt på øya Ramsta, på norrønt Hrafnista eller Hrafnistaðir, som var et viktig høvdingsete allerede før vikingtida, skriver Pálsson. Og videre: Så mange som ni av de opprinnelige landnåmsmennene på Island kan på ulikt vis knyttes til Ramsta. Og før noen vil avfeie alt sammen som tull og eventyr, kan jeg informere om at det den dag i dag ligger et jorde på Ramsta, med en femti meter lang haug, kalt Kjetilhaugen. Pálsson skriver at haugen aldri har vært åpna, og i mine søk har jeg ikke funnet noe som viser det motsatte. Det er helt tydelig at navnet ikke er ikke tilfeldig.

Og den nevnte Kjetil, jo det er sjølsagt sagaens Kjetil Høng. Hans historie begynner slik:

Hallbjørn het en mann som ble kalt halvtroll. Han var sønn av Ulv den uredde og bodde på øya Ramsta, som ligger utenfor Namdalen. Hallbjørn var en rik mann og hadde mye å si blant bøndene der nord. Han var gift og hadde en sønn som het Kjetil. Han var en storvokst og karslig mann, men pen var han ikke. 

Det hele begynner da egentlig med Ulv den uredde. Og gjennom sagaene i boka, fortelles det om intet mindre enn seks ættledd: Ulv den uredde og sønnen Hallbjørn halvtroll nevnes og opptrer i sagaen om Kjetil Høng, deretter følger vi Kjetils sønn, Grim Lodenkinn, hans sønn Orvar-Odd og til slutt Ån Bogsveige, som er sønnesønnen til Ravnhild, Kjetil Høngs datter. Men gjengen fra Ramsta markerer seg også utover dette. Det er nemlig mye som kan tyde på at Hallbjørn halvtroll har ei tvillingsøster med navn Hallbera. Og hun er mor til Kveldulv, som er far til Skallagrim, som igjen er far til en viss Egil Skallagrimsson. Pálsson skriver utrolig solid og spennende rundt dette i innledninga, og viser også til ei rekke andre sagaer som på ulikt vis spiller på gjengen fra Ramsta, og viser konkret til sverdet Dragvendil, som visstnok blei brukt av Kjetil Høng, Grim Lodekinn og Egil Skallagrimsson. Det er for mange tilfeldigheter på ett sted, og gjør at jeg tenker at her er det mer enn bare intertekstualitet!

Jeg leste forordet til Pálsson med stor interesse, og blei både overraska, underholdt og veldig engasjert underveis. Her er det utrolig mye å ta tak i for den som ønsker det! Det kan dreie seg om litteraturen i seg sjøl og ulike litterære virkemidler, den tekniske og mer skjematiske delen av tekstene, samt rein tekstanalyse, eller det kan være historia rundt tekstene, ulike former for påvirkning, det komparative elementet, likheten med folkeeventyra og mye mer. Dette er både kulturhistorisk og litteraturhistorisk svært interessant for en som er glad i gamle tekster, det er gøy å oppdage sammenhenger og se at sagalitteraturen er et helhetlig korpus der tekstene spiller på hverandre og med hverandre, framfor at de er frittstående - noe som kan være lett å tro hvis en for eksempel bare leser en kongesaga og Egilssoga. Disse intertekstuelle sammenhengene avslører i sin tur mye om middelaldermenneskenes ideer og forestillinger. For eksempel er samene nært forbundet med overtro og magi, noe som spiller en stor rolle her. 

I det hele tatt møter vi på en del magi i disse fire sagaene. Flere av tekstene legger seg i partier nært opp til eventyret, og de mannlige sagaheltene må gjennom hver sine manndomsprøver der de måler kløkt og slagferdighet med troll, jotner eller andre urealistiske fabeldyr. Jeg leser disse partiene symbolsk framfor konkret, og tenker at de illustrerer den indre kampen en må igjennom for å bli voksen og sjølstendig, eventuelt at det er overdrivelser av faktiske konflikter og reelle utfordringer utført i fryktelig uvær. Bruken av eventyrlige elementer er avgrensa og skiller seg tydelig fra sagaenes realistiske innhold, som for eksempel sult og uår. Eventyrpartiene preges også av mer repetisjon enn ellers. For meg som leser er det derfor ikke konfliktene som er det mest spennende, men opptakt og etterspill.

Selve sagatekstene er for mange kanskje ikke så interessante som rein tekst, altså som "folk flest" leser litteratur i dag: For å slå i hjel tid, bli underholdt eller drømme seg bort. Det er godt å lese, og huske på, at tidligere tekster har hatt, og fortsatt har, andre funksjoner, som lærdom, kollektiv hukommelse, genealogi og det mytiske aspektet en bruker for å forklare alt fra tilfeldigheter og sjukdommer til naturlige fenomener og værmessige pussigheter. Tekstene er et konkret bindeledd mellom før og nå, og rydder samtidig tydelig i tid og sted. Kunne en slektssagaen sin, kunne en slekta. Da var identiteten og æra rotfesta, noe som var ekstremt viktig i det norrøne ættesamfunnet. Pálsson skriver at den tidlige islandske skjønnlitteraturen nettopp blei vurdert ut ifra sin underholdningsverdi, sin nytteverdi og innholdet av faktisk kunnskap.  

Navnene, og ikke minst tilnavnene til sagapersonene, er også noe en kan bruke mye tid på. Tilnavn i sagalitteraturen gis oftest etter noe en er, som sønn eller datter av den eller den, eller en bedrift en begår, da gjerne en heltedåd (sjøl om det motsatte også er tilfelle). Jeg har tidligere skrevet om Geirmund Heljarskinn, som var svart som dødsgudinna Hel i huden. Vi har sjølsagt også Eirik Blodøks, som mer enn gjerne tok livet av brødrene sine, Gunnlaug Ormstunge, som slang litt mye med leppa og ikke alltid på hyggelig vis, Inge Krokrygg, som blei skada i ryggen i kamp og derfor blei krum i ryggen og så videre. Kvinnene, som Gunhild Kongemor og Ingerid Ragnvaldsdatter, Tyra Haraldsdatter og Ingeborg Eriksdatter, fikk ofte mye kjedeligere tilnavn der kun deres mannlige slektskap framheves, sjøl om de var vel så mektige, dyktige og utspekulerte som sine mannlige fedre, sønner, brødre og ektemenn.

I disse sagatekstene har vi mange artige tilnavn å ta for oss, og alle er kanskje ikke like enkle å forstå i dag. Hallbjørn halvtroll har norsk far og samisk mor, derav tilnavnet halvtroll. Høng er et annet ord for hanlaks. Kjetil får tilnavnet av Hallbjørn etter en berykta fisketur, der han slår i hjel en drage. Grim Lodenkinn har akkurat det - et loddent kinn. Det har han fordi mora hans, i unnfangelsestidspunktet, kikka på en same med skjeggete kinn (som ikke var far til Grim, for det er jo Kjetil). Jern beit visstnok ikke på det lodne kinnet. Odd er ekstremt god med pil og bue, og gis derfor tilnavnet Orvar av en jotunhøvding, slik at hele navnet hans blir "pilspiss" (orvar bettyr pil, spiss er et annet ord for odd). I tillegg har Odd noen magiske piler, kalt Gusegavene. Ån Bogsveige befinner seg i en tilsvarende situasjon. Han får tilnavnet sitt av kongen, både fordi han har utmerka seg i bueskyting, og fordi buen hans knaker når han kommer inn i kongshallen. I tillegg har også Ån noen magiske piler.

Med det håper jeg at jeg har gitt et lite innblikk i fornaldersagaene en finner i samlinga kalt Ramsta-sagaene. De er midt i blinken dersom du liker gammel litteratur, er interessert i vikingtid eller middelalder og menneskene som levde den gangen, eller om du synes det er spennende med idé-, kultur- og litteraturhistorie. Dessuten er det også en del slåssing, noen kvad, og en god del artige replikker i tekstene, slik at "vanlige" lesere (altså alle som leser med et mer uvitenskapelig blikk) også kan ha stort utbytte av lesinga. Men jeg vil absolutt anbefale å lese Pálssons forord først, for å sette den riktige stemninga. Og om du er i tvil, bare prøv! Turen til Ramsta er vel verdt tida.

Leseplaner 2026

Etter den årlige oppsummeringa, venter den obligatoriske planlegginga! Noen får kanskje helt mark av slikt, og liker å lese etter innfall og humør, etter bestselgerlister og snakkiser, og det er det virkelig ikke noe galt med. Men jeg liker å planlegge litt og ha en grunnleggende struktur på plass, slik at jeg har bøkene klare når det haster å velge. Jeg kan jo ikke kose meg med å vurdere fram og tilbake i et par timer når jeg skal rekke flyet til en konferanse! Hva leseåret 2026 bringer, vites ikke, men her er i alle fall litt av det jeg ønsker at det skal inneholde.

Generelt lesemål settes til 35 titler, det samme som i året som har gått. Det kan hende jeg klarer mer, men jeg forsøker å være realistisk framfor å ikke nå lesemålet. Det er så mange tidstjuver! Og noen bøker tar lang tid. Derfor tror jeg det holder med 35 bøker. Jeg er ikke med på noen leseprosjekter eller med i noen lesesirkler per nå, så alt blir frilesing, lystlesing eller tvangslesing, alt ettersom. Likevel skal jeg lese etter lister, fordi det hjelper meg med å strukturere lesinga. Og målet er, som alltid, å lese ut av egne ulesthyller. Der står det tross alt veldig mye bra! Og noe har stått der skrekkelig lenge... Derfor beholder jeg mine to tidligere grunnleggende prinsipper også i år: 

 1. Å lese ut av egne ulesthyller. Jeg ønsker at minst 30 av bøkene jeg leser i 2026 er fra egen boksamling.

 2. Å lese omtrent like mye av kvinnelige og mannlige forfattere. Hvis overvekt, helst med overvekt av førstnevnte. Det er sjølsagt viktig å framheve gode forfattere av begge kjønn, men statistikken viser at kvinnelige forfattere gis ut sjeldnere, omtales mindre og får færre priser. Derfor vil jeg løfte dem fram.

I tillegg kommer årets ønskebøker - bøker jeg har ekstra lyst til å lese i løpet av leseåret. Jeg viderefører i det følgende en del fra i fjor: 

  1. Den guddommelege komedie

  2. Ei bok av Sigrid Undset

  3. Charlotte Brontës Professorn

  4. Buddenbrooks av Thomas Mann

  5. Ei bok av Margaret Atwood

  6. Begynne på Olav Duuns bøker om Juvikfolket (kun ei bok igjen)

  7. Noe av Shakespeare

  8. Bøkene om Dina (er halvveis)

  9. Falkejakt

10. Historien av Elsa Morante

11. Samlinga Kors, sverd og rose

Ett punkt er tatt ut, rett og slett fordi boka, denne gangen tobindsverket Den gylne notatbok av Doris Lessing, er lest. Ett nytt punkt er derfor lagt til: Buddenbrooks av Thomas Mann. Den har jeg planer om å lese i 2026, helst om ikke så lenge. I tillegg har jeg lest fem av seks bøker i serien om Juvikfolket, så der forventer jeg å komme i mål i løpet av vinteren. Flere punkter blir stående også i år, som Undset, Shakespeare og Atwood, fordi der er det mer å ta av. Heldigvis! Med elleve generelle lesemål har jeg gitt meg sjøl nesten ett mål per måned, men om det blir slik i realiteten, gjenstår å se. 

Og med det er leseåret 2026 endelig sparka i gang!