Favorittforfattere: O

Min første tanke når jeg kom til bokstaven O, var at dette kom til å bli svært vanskelig. Er det i det hele tatt noen gode forfatteralternativer å ta av på O? Og fins det i det hele tatt noen som ikke kommer fra Skandinavia? De tankene måtte jeg sende sporenstreks ut av rommet, for kun etter noen minutter hadde jeg funnet mange flotte alternativer - og blant dem opptil flere fra lenger sør på kontinentet. Men ingen kvinner. Så, før jeg avslører mine to favorittkarer på O, kommer en oppfordring: skrivende kvinner på O, stå på!

Oscar Wilde, 1882

Oscar Wilde (1854-1900)
Oscar Fingal O'Flahertie Wills Wilde er en mann jeg har fulgt i mange år. Jeg leste flere av historiene hans som lita, og var utrolig fascinert av f.eks. barna og kjempen. På ungdomsskolen var det stas å strø om seg med en mengde sitater, blant anna: Jeg kan motstå alt, unntatt fristelse. På videregående leste jeg The Picture of Dorian Gray (1891) og skreiv ei lang oppgave om boka (med tittelen "Who's vain?", om jeg ikke husker helt feil). Seinere kom jeg innom skuespillene hans og flere fortellinger i samlinga Granateplenes hus fra 1892, denne gangen i mer voksen forkledning (og med en mer voksen tilnærming også - mye flott symbolikk). Og til slutt den hjerteskjærende Balladen om Reading Gaol (1898), og brevverket/bekjennelsesskriftet De Profundis (de profundis betyr fra dypet, skrevet 1897, utgitt 1904). Som en kan se, er altså Wilde svært allsidig (her kan det også legges til essayistikk og ei karriere som journalist), og han beveger seg lett over ulike sjangre. Mest kjent er han nok for komedien The Importance of Being Ernest fra 1895 - og for sitt liv.

Oscar Wilde var en berømt mann i victoriatidas siste fase, først og fremst som en utrolig belest, hardt arbeidende og spennende intellektuell, som tilfeldigvis også skreiv svært morsomme teaterstykker med underliggende krass kritikk og problematisering av samtida. Deretter blei han en skandalens mann; ryktene om hans homoseksualitet blei etter hvert til "beviser", og Wilde blei idømt to års hardt straffarbeid for sodomi. Dette var i 1895, etter et fire år langt forhold til Alfred Douglas (1870-1945), bedre kjent som Bosie. Bosie fikk, såvidt jeg veit, ingen straff. Fengselsoppholdet satte fysiske og psykiske spor på Wilde, og sies å være en bakenforliggende årsak til hans tidlige død. Men en kan også legge til sorg: de siste åra av Wildes liv var svært harde. Han levde nærmest i eksil i Europa, stort sett i Paris, og fikk ikke ha kontakt med de to sønnene sine. I tillegg døde mora, og plutselig også kona Constance. Begge disse kvinnene hadde på hvert sitt vis støtta Wilde økonomisk og psykisk. Og brått var de borte. Og Wilde blei sjuk, og døde.

Min fascinasjon for Wilde gjelder både livet hans og forfatterskapet - og at det så tydelig går hånd i hånd. Men mest opptatt er jeg kanskje av hans eneste roman, den unike Bildet av Dorian Gray. En kan nærme seg boka på mange ulike måter. Den er rik på symbolikk, er sprudlende, kontrastfylt og har et svært sterkt budskap. Her kan en diskutere ironien i at den er skrevet av Wilde, som blant anna sa: One should either be a work of art, or wear a work of art. Snakk om å legge lista høyt! Og er det ikke nettopp dette med fasade boka tematiserer så gjennomført? Det, som mer enn noensinne, er aktuelt for alle samfunnslag, her vi poserer i vei på sosiale medier og skjuler våre sannheter, våre liv. Romanen setter i gang viktige assosiasjoner og bør leses jevnlig av de fleste som deltar i det moderne samfunnet. Avslutningsvis vil jeg gjengi diktet som står på forfatterens minnesmerke i Paris, og som for meg både er sårt og sant og slik Wilde egentlig var, bak fasaden.

And alien tears will fill for him
Pity's long-broken urn, 
For his mourners will be outcast men, 
And outcasts always mourn.

Som neste favorittforfatter på O var det hard konkurranse. De ivrigste slåsskjempene var Ola Wikander (genial språksvenske), Orhan Pamuk (tyrkisk nobelprisvinner) og Olav Duun (sjøtrønder, har jeg lest et sted). Og det var sistenevnte som kom helt til topps.

Olav Duun

Olav Duun (1876-1939)
Duun blei født som Ole Julius Raabye på Jøa i 1876, men bytta til sitt seinere verdenskjente navn i 1901, da han begynte på lærerskolen. Han debuterte med Løglege skruvar og anna folk i 1907 - et utrolig viktig år i norsk litteraturhistorie. Ja, for du kjenner vel navnet på de to andre som også debuterte dette året? Med Duun, Falkberget og Undset svinger epokependelen igjen, og det litterære fokuset blir endra, på mange måter kan en si at det går innover.

Olav Duun er en utrolig produktiv forfatter, og har bok hvert eneste år fra debuten til 1925. Fra 1923, etter at det omfattende seksbindsverket Juvikfolke (1918-23) er avslutta, mottar han statens diktergasje. I 1925 er han en av de heteste kandidatene til Nobelprisen i litteratur, men som kjent var det iren George Bernard Shaw (1856-1950) som til slutt kunne smykke seg med prisen. Duun tapte visstnok med én stemme! I 1926 er det ingen utgivelser, før Duun gir full gass igjen, mest helt til slutten. Menneske og maktene fra 1938 er hans siste roman, og går også for å være en av hans aller beste; proppfull av livsvisdom, mye flott symbolikk og den psykologiske dybden han er blitt så kjent for. Romanen sies å være essensen av hans forfatterskap. Tragedien kan også leses som en parallell til den lite trivelige utviklinga i Europa.

Så langt har jeg ikke lest mer enn to Duunbøker, debutboka, som er ei samling såre, varme og dagligdagse fortellinger, folkelivsskildringer, og romanen På tvert fra 1909. Allerede her viser Duun sin evne til å skildre menneskets indre liv, og unge Danel er med all sin virketrang, lengsel og forsiktighet et komplekst menneske. Tekstene er skrevet på et rikt nynorsk, med mye dialekt og gamle ord. Dette gjør kanskje at Duun blir litt vanskelig for enkelte, men han er absolutt verdt det. Jeg ser i alle fall veldig fram til neste Duunbok som skal leses her i heimen, og både Juvikfolke og en rekke andre romaner står klare i hyllene. Duun er for meg en av disse store som jeg stadig ser til, som Sigrid Undset, men som jeg nærmer meg med stor forsiktighet. Å lese ett verk holder i lange tider, fordi det treffer så sterkt.

Hvem er dine favoritter på O?
Mannfolka briljerer i hyllene her hos meg, fra Ovid til Oskar Braaten. Liker du en av dem aller best? Eller kanskje valget ditt blei Orhan Pamuk, Octavio Paz eller en annen genial nobelprisvinner? Eller kanskje du har finni ei dame som jeg har glemt, oversett eller ikke en gang veit eksisterer? Opplys meg gjerne!

Fortsatt god leseuke til dere alle!

En feig kamp

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest ei lita og, språklig sett, svært presis bok som Den gamle mannen og havet (1952) av Ernest Hemingway, begynte jeg mot bedre vitende på en minimurstein: Historikeren (2005) av Elizabeth Kostova (f. 1964). Nok en gang opplever jeg et ekstremt fall. For kort tid sida gjaldt det et fall fra nobelprisvinneren Orhan Pamuks (f. 1952) Mitt navn er Karmosin (1998, på norsk i 2003) til Stephenie Meyers (f. 1973) Twilightsuppe (2005-2008, husker ikke hvilken bok det var, så fin var den). Det blei så forferdelig tydelig hvilke ekstreme mangler sistnevnte bok hadde, at det var pinlig å lese. Og nå er det altså på'n igjen. Og det går ikke i Kostovas favør. Heller ikke i forlagets - etter å ha lest flere kleine bøker fra Damm begynner jeg å lure på om jeg skal slutte med det i sin helhet.

Fra det knappe, seriøse, oppriktige og usentimentale hos Hemingway til det ordrike, nesten svulmende, flaue og overfladiske, så absolutt sentimentale og noen ganger på kanten til kvalmende hos Kostova. Men likevel er fortellinga på sitt vis litt spennende. Det er bare det at spenninga er skapt på en helt annen måte enn hos Hemingway, og på et helt annet nivå! Det er (over)tydelig at jeg nå leser en underholdningsroman, som likevel ikke er "bare" det - ordet kvasiintellektuell dukker raskt opp, for Kostova kaster om seg med begreper om kunst og historie, løsrevne tanker og ville spekulasjoner. Historikeren rommer forferdelig mye, både tematisk, med tanke på personene, handlingsmessig og helt konkret. Noe av det som tas opp i boka er om Dracula er død eller levende, som igjen etterfølges av ymse "myter" om spidderen Vlad og hans bedrifter i det som er dagens Romania. Forfatteren forsøker å selge inn det utroligste - for eksempel at denne Draculaskikkelsen er en sprell levende person. Det er til å bli matt av. I tillegg strekker handlinga seg over svært lang tid, fra 1450-tallet og fram til i dag, noe som sjelden blir gjort bra, og heller ikke her. Å, nevnte jeg at hovedpersonen er et moderne jeg? Og til slutt er boka på hele 891 fluevingetynne pocketsider, nesten uten marg. Det er så langt en overfylt, påtrengende og svært slingrende leseropplevelse.

Og disse 891 sidene er både forutsigbare og til tider svært kjedelige. Det er fordi jeg ikke setter pris på å bli fortalt det samme fire ganger, og jeg liker ikke å få den omtrentlig samme beskrivelsen gjentatt for hver hundrede side. Jeg synes heller ikke noe særlig om de uttalte (utskrevne? - i ordets bokstavelige forstand) karakterene, som vimer verre og aldri har en original tanke, de klisjéfylte situasjonene de stadig vekk befinner seg i, de sjangertypiske og nesten obligatoriske gotiske kulissene (som om det er helt ulovlig å tenke nytt her) og den imponerende tynne historia som ligger bak det hele (en 16-åring som finner noen gamle brev setter i gang det hele - og det var visst tidenes vampyrjakt, det ja). Jeg får også helt mark av setninger som "Vi stjal oss til noen minutters sødme...". Det er så uelegant.

Likevel må jeg lese ferdig. Eller, jeg må selvfølgelig ikke, ingen tvinger meg, men jeg føler at jeg må. Delvis fordi jeg allerede har lest så langt, delvis fordi jeg er litt nysgjerrig. Jeg lurer på hvordan det kommer til å gå sjøl om frampekene ikke akkurat er få. Jeg lurer på om det jeg tenker er rett, om antagelsene slår til (noe de mest sannsynlig gjør, og det er ikke klokketro på egen vurderingsevne jeg liter på her, men sjangeren). Og attpåtil - kanskje boka får en fint formulert slutt? Det går jo ofte godt i slike kommersielle sammensurier. 

Hjernen slurrer i førstegir, jeg leser og er, ett eller annet sted, i lillehjernen kanskje, klar over det paradoksale: Hemingways flis av ei bok rommer mye, mye mer enn denne overstappa greia, som med alle sine strabaser og alle sine dødskamper, ikke makter å si så mye som ei promille av det Hemingway gjør. Og virkninga på leseren er deretter.