Det røde rommet

Det er søndag og lesesirkeltid, og i dag er det August Strindbergs Det røde rommet fra 1879 som skal leses og vurderes. Det vil si at jeg, som knapt har fått eksamenene ut av huet, og fortsatt ramser opp folketall, statsministere, justiskomiteer, artikulasjonssteder og artikulasjonsmåter omtrent i søvne, og er så sliten at jeg knapt tør å se på bokryggene i hyllene, har måttet omstille meg fra faglitteratur til skjønnlitteratur, fra tvang og pugg til koselesing i en forrykende fart. Hvor bra det har gått, veit jeg ikke. Jeg veit bare at den godeste Strindberg ikke traff meg noe særlig bra akkurat nå.

Johan August Strindberg (1849-1912) er en av de mest kjente svenske forfatterne, og er helt umulig å komme unna i grannelandet. Hans innflytelse på alle svenske forfattere etter seg kan vanskelig overvurderes, da han skreiv innafor og sprengte rammene til de fleste sjangre og i tillegg regnes både som den første svenske modernist og som en fornyer av det svenske språket. Internasjonalt er han først og fremst kjent som dramatiker, hvor særlig det unike Ett drömspel (1901-02) står sentralt. Men gjennombruddet kom altså med Röda rummet i 1879, en roman som fikk svært blanda mottakelse. Da hadde Strindberg allerede laga bråk og blest i kunstnermiljøet minst sia 1872, og skulle komme til å prege svensk samtidslitteratur sterkt fram til sin død.

Mitt første feiltrinn var at jeg valgte å lese romanen på norsk, kun fordi jeg ikke kunne få den raskt nok på svensk. Jeg er utrolig glad i svensk, og har bl.a. lest Fröken Julie (1888) av Strindberg tidligere. Det var altså en dårlig avgjørelse, tatt midt i eksamensstresset. Mitt andre feiltrinn var at jeg faktisk begynte å lese før jeg egentlig var ferdig med eksamen, slik at de tre-fire første kapitlene blei tilfeldig lest og egentlig ikke reflektert over. Jeg var mest opptatt av å få inn noe anna enn årstall og ministere, Haalandsak og provisoriske anordninger, men så satt jeg jo og tenkte på det uansett. Og da jeg endelig kom i mål med siste eksamen, var det ikke å lese jeg først og fremst ville, men jeg har tvunget meg igjennom likevel, kanskje mest av gammel vane. Det får bli den tredje feilen. Tvangslesing blir sjeden stor suksess her i heimen.

Det røde rommet (norsk oversettelse 1995) er først og fremst en utviklingsroman, men er også på mange måter en brei folkelivsskildring, skrevet i tredjeperson. Strindberg går i detalj inn hos rikmann og fattigmann, hjemme, på arbeid og i fritida, men ulikt mange andre folkelivsskildringer, mangler han helt varme og medfølelse når han skildrer personene sine. Han river ned fasader, avslører, vitser om, driter ut - alle får så hatten passer, eller mer, til og med Arvid Falk, som liksom er verkets hovedperson (de første kapitlene handler om Arvid, deretter spretter Strindberg fra mann til mann, mens Arvid beveger seg i kulissene, og av og til opptrer som hovedperson igjen). Perspektivet kan minne om den samtidige Selma Lagerlöf (1858-1940), som også har brei oversikt og mange detaljerte nedslag. Men der Lagerlöf er varm og skildrer med psykologisk innsikt, harselerer og herjer Strindberg vilt med rikfolk og maktmennesker. Kapitlene spenner fra snurrige, småmorsomme anekdoter og besk satire, til full komedie, slapstick og bittersøte skildringer, og rammer de velstående, embetsmennene, politikerne, elitistene og både administrasjonen og utøverne innafor kirke- og kulturfeltet.

At Strindberg har full kontroll på materialet sitt, er det ingen tvil om. Så skriver han også ut ifra egne opplevelser fra da han var Stockholmsbohem på 1870-tallet. Påfallende mange paralleller kan trekkes mellom Strindbergs Röda rummet og Hamsuns Sult (1890): Både forfatterens og leserens sympati ligger hos kunstnerne som desperat forsøker å lykkes. Flere av dem lider av at de ikke evner å planlegge særlig langt fram i tid; penger blir drukket opp, gitt bort, sløst vekk, folk blir spandert på, klær blir pantsatt, bittesmå blyantstumper og nesten tomme malingstuber fører til desperasjon, å spise middag skjer kun en gang i blant, eller på kreditt. Det er en tragisk og vond verden, en nedadgående spiral som sjelden kan lede til noe godt, men som av og til gjør det, som med Falk og Sellén. Og derfor holder kunstnerne (forfatterne, filosofene, billedhuggerne, malerne, skuespillerne) på. Gjennombruddet, som de til stadighet venter på, jobber mot, drømmer om, føler på seg kommer, er deres største gulrot og vanskeligste utfordring.

Hamsun går så intenst inn i jeg-personen sin at det nesten er vanskelig å komme ut av romanen og det ustabile sinnet. Strindberg holder alt på et overfladisk nivå, så ingenting kjennes virkelig. Menneskene er mange, deres feil er talløse, alle baksnakker og har dobbel agenda, minst. Her er fru Falk og hennes "venninner" er godt eksempel. Men jamt over blir det for mye av absolutt alt. Den eneste som virker litt mer samla, er Arvid Falk. Men han blir anklaga for å være dum, og han er nok ganske godtroende og naiv. Den eldre broren hans får i alle fall utnytte han så mye han bare orker, og scenene mellom de to er forferdelige å lese. Jeg får så vondt av Arvid, og jeg skjønner ikke hvordan det går an å være så slem og manipulerende som Carl Nicolaus Falk, sjøl om personene er satt på spissen for å provosere. I den relasjonen er det noe som virker ekte og sårt, og morsomhetene blir plattheter, og jeg blir mest trist.

Epikk-Strindberg og dramatikk-Strindberg byr på to ganske forskjellige leseropplevelser, sjøl om mange fellestrekk også er tydelige: menneskesynet, samfunnssynet, kvinnesynet. I Det røde rommet får Strindberg boltre seg med et rikt persongalleri, hele Stockholm by, et vell av hendelser, lange, snirklete setninger, han har mange fine skildringer og utrolig presise karakteristikker, som fortsatt passer visse mennesketyper i dag. Og det er i karakteristikkene jeg synes han er aller best, de er akkurat passe overdrevne, med de underligste detaljer og snåleste oppheng. I dramatikken er jo mye av dette umulig, og der er det stemningene som er bærende, og kanskje særlig de hyppige stemningsskiftene, som uttrykk for de indre svingningene. Jeg savner veldig noe indre og inderliggjort her, og fordi alt hele tida skal avsløres og sparkes mot, blir det ikke noe særlig med stemninger heller.

På mange måter liker jeg Strindberg; hans talent kan en ikke bestride, og produktiviteten vitner om voldsom arbeidskraft og -glede. Det er alltid spennende. Men han hadde også lange perioder totalt uten produksjon, hvor han var psykisk sjuk, og jeg synes det er fascinerende å se hvordan disse to tingene, kreativitet og følsomhet, på ulike måter henger sammen. Samtidig liker jeg han ikke; hans behov for å tråkke på samtlige på vei opp er usselt, menneskesynet er jeg djupt uenig i, og mannssjåvinismen hans, som kommer til uttrykk i flere verk, har jeg heller ikke særlig til overs for. I tillegg kommer posteksamensfaktoren og min akutte mangel på sårende "humor", noe som gjør at Strindberg og Det røde rommet alt i alt ikke var en sann lesersvir for meg. Og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde orka å ta tak i flere aspekter ved romanen (for eksempel bruken av ordet "Nå!"), for her er det så ufattelig mye som både er spennende og viktig. Men det får bli en annen gang.