Betatt, besatt

Bildekilde: Bokelskere

Jeg har hatt lyst til å lese Besettelse (1990) av dame Antonia Susan Duffy (f. 1936), bedre kjent som A. S. Byatt, i mange, mange år. Men det har liksom aldri passa helt. Boka er en av de større - min norske utgave er på 550 tettskrevne sider. Til ei slik lang fortelling må en ha tid, lyst og overskudd. Og når en i tillegg veit at det er fortellinger inni fortellingene, doble lag og mange mennesker, steder og tider å holde styr på, kan en like greit forberede seg på en omfattende leseropplevelse med en gang.

Jeg var egentlig ikke forberedt. Jeg hadde ikke en gang tenkt til å begynne på ei ny bok. Jeg hadde nettopp lest ferdig Stormfulle høyder for fjerde gang, og det var så herlig å bare være i den boka, drømme meg bort, være oppslukt, lese uten floker og pigger, men med flyt, stemning, glede. Da jeg la fra meg Stormfulle høyder blei jeg sittende og glane i ulestreolen, delvis ubevisst på jakt etter en tilsvarende leseropplevelse. Uten å helt vite hva jeg gjorde, tok jeg fram Besettelse. Og så begynte jeg å lese.

Og dermed var det gjort. Jeg var som besatt, jeg også, og kunne sjølsagt ikke slutte å lese før boka og alle fortellingene den rommer var ved veis ende. Det tok tid, dog ikke så lang tid som frykta, og desto viktigere: Det var verdt hvert minutt! Det betyr ikke at jeg er kurert for mursteinsangsten, men jeg er i alle fall ikke lenger redd for den enestående A. S. Byatt og hennes monumentale forfatterskap.

Å være besatt er noe som skildres utførlig i boka. En person kan besettes av en tanke, et menneske, en idé, et prosjekt, av tekst, av stemninger, av musikk, av ei jakt. Ordet besatt er til forveksling likt på betatt, noe som også passer svært godt i denne sammenhengen. For Besettelse er ei betagende bok med alle dens partier og etapper, sjangervekslinger, tidsplan, skildringer og personer. Men den er også kompleks, underfundig, morsom, ironiserende, intelligent og klok. Byatt våger å gjøre narr, henge ut, synse, tenke høyt, peke på - og ikke glatte over, dekke til, skjule eller av andre konformitetshensyn overse. Det er som om hun skriver det som er sant. Og det er naturligvis leseren som sitter igjen med gevinsten av herlig ærlighet. I det følgende vil jeg bare berøre brøkdeler av alt som kunne vært sagt, for boka er rik, på alt.

Besettelse foregår på to tidsplan og har slik jeg ser det fire hovedpersoner. Jeg vil her fokusere mest på nåtidsplanet fordi jeg ikke vil avsløre vesentlige poenger for dere som ikke har lest boka, men som kanskje har planer om å gjøre det. Det hele åpner med at den unge litteraturforskeren Roland Michell, som er spesialist på den viktorianske forfatteren Randolph Henry Ash, finner utkast til et hittil uoppdaga brev av Ash, stila til ei navnløs kvinne. Og tonen i brevet er helt ulik Ashs forøvrig. Uten å helt vite hva han gjør, stjeler han utkastene, og begynner ørsmå undersøkelser for å se hvem kvinna kunne ha vært. Det leder han raskt til Maud Bailey, en annen litteraturforsker, og i et motvillig tospann begynner de å grave i gammel britisk litteraturhistorie, i diktsykluser, episke verk, i brev, notater, romaner og dagbøker.

Jeg vil ikke si hvordan det går, annet enn at de finner noe, og at de følger små spor på kryss og tvers av forfatterskaper, på jakt etter neste hint, formuleringer, ordbruk, symboler, en visshet. Det er vanskelig, for uten konkrete bevis kommer de ingen vei, og skjønnlitterær tematisering trenger ikke å ha sammenheng med en potensiell virkelighet. Romanen er dessuten også lagt til åttitallet, slik at våre moderne oppfinnelser som mobiltelefon og internett er langt ifra allemannseie. Boka er befriende umoderne og det må forskes på "gamlemåten". Derfor må Roland og Maud også flytte på seg, de kjører Mauds lille bil og oppsøker steder der Ash har vært. For nå har de en teori å jobbe med: Hva hvis han ikke var aleine?

Svært mye kan sies om et så innholdsrikt og omfattende verk som Besettelse. For eksempel om stålkontrollen Byatt har over stoffet, om de retningene hun skyver leseren i og om framstillinga av dette eventyret, som besetter Roland og Maud slik at de risikerer både kjærester, arbeid, penger, venner og kollegaer. Handlinga er godt skissert, Byatt skildrer fint og veksler mellom detaljfokus og store sveip over landskap og interiør. Hun er en sanselig forfatter, det er stadige fargespill mellom orda, og det ligger små, betydningsfulle gjenstander og glinser mellom linjene. Jeg blei ytterst fascinert av boka, for enhver litteraturelsker er denne romanen er drøm - å åpne opp for ukjente koblinger mellom historiske personer, å gå på oppdagelsesferd i litterære verker, å leite etter intertekstuelle koblinger, å gi rom for det plausible - det er helt herlig! Og særlig imponert blei jeg av Byatts rekontruering av viktorianske tekster. Besettelse byr nemlig på flere verk inni verket, og Byatt har skrevet dem alle.

Noen tenker kanskje at dette ikke høres særlig spennende ut. Men boka var spennende, på flere ulike nivåer. For det første er det spenning knytta til hva Roland finner. Hvem er kvinna? Blei brevet sendt? Hva skjedde da? Så er det spenninga mellom de ulike personene i boka, for eksempel Roland og Maud. Videre blir det hakket mer intenst når andre enn Roland og Maud får nyss i at noe vesentlig om Ash nå kan være avslørt. Det blir ei litterær skattejakt - hvem får tak i bevisene først? Og hva står det egentlig der? Så beveger Byatt seg bakover i tid for å belyse hva som faktisk skjedde. Foregikk det hele slik som vi hittil har forestilt oss? For min del var det også spenning i de viktorianske tekstene, i symbolikken, i kontrastene mellom de to ulike forfatterskapene, i dialogen mellom dem. Men disse fragmentene bærer samtidig preg av å være mye mer omfattende enn den øvrige teksten - utdragene er kanskje ikke alltid så lange, men de er metta med symbolikk, noe som gjør dem tunge.

Besettelse har en viktig undertittel: En romantisk fortelling. Og boka er på mange måter veldig romantisk. Byatt kretser rundt mange slags typer kjærlighet, fra det romantiske, erotiske begjæret, besettende forelskelser og dysfunksjonelle samboerskap til platonske avstandsforhold, nære vennskap, oppofrende ektefeller, en forsakelse av selvet. Vi får blant annet hemmelige kjærlighetsbrev og altoppslukende affærer, men også hjerteskjærende skjebner og forferdelig triste hendelser. Og midt oppi alt det som berører, kommer Byatt trekkende med litteraturteorien og litteraturanalysene på 1970- og 1980-tallet som en stygg og møkkete kontrast. Det er Freud og feminisme og frigjøring og sex bortimot overalt, sjøl i fortellinger for barn, i barnevers, i uskyldige brev og dagboknotater. Alt kan leses og tolkes som noe seksuelt, og flere av forskerne som skildres i boka har utgitt store arbeider basert på en forfatters seksuelle framtreden og antatte legning, og funnet "bevis" i deres litterære produksjon. Når Byatt viser det fram slik, blir det ganske latterlig.

Samtidig som Byatt bygger på den romantiske romantradisjonen, er det også lett å se arven fra den gotiske tradisjonen, et landskap særlig søstrene Brontë beveger seg i. Også hos Byatt finner vi gamle slott, leiting i forlatte rom, familiehemmeligheter, mørke og stormfulle netter, spiritualitet, oppgraving av kister, kommunikasjon med de døde og så videre. Det er lett å tenke at det fort blir klisjéprega med slike velbrukte ingredienser, men det blir det ikke. Vel benytter Byatt seg av både den britiske og franske kulturen, med tilhørende litteratur, myter, symbolikk og landskap, men hun gjør det på sin egen måte, slik at det verken er trettende eller leksikalsk. De viktorianske tekstene reflekterer det indre livet og utviklinga i datidas personer, og en legger merke til at det svinger voldsomt mellom ulike sinnsstemninger.

Men det som virkelig underbygger Byatts genialitet og eleganse er de siste sidene av verket. Disse sidene snudde alt jeg hittil hadde lest, slik at jeg som leser igjen måtte revurdere det jeg trodde jeg visste i lys av ny informasjon. Elegansen ligger i at forfattere, kritikere og litteraturforskere alltid må arbeide slik, da delene belyser helheten og helheten delene - slik trekker Byatt også leseren inn i dette arbeidet og gir oss en grunnleggende forståelse for hennes prosjekt. Men jeg var helt uforvarende - jeg ante ikke at det skulle virke så sterkt. Noen få sider med blomster og idyll etterlot en gråtende leser, som etter ei lang, strabasiøs, besettende, betagende, intens og sår reise endelig fikk ro.

Bokhyllelesing: Honoré de Balzac

Bildekilde: Bokklubben

Jeg er litt forsinka denne gangen også, men her er det endelig: Mitt bidrag til sjuende runde av Bokhyllelesing 2015. Denne gangen var det franske bøker som stod på menyen, og jeg valgte meg Honoré de Balzacs (1799-1850) suverene roman Far Goriot fra 1835 (norsk utgave ved Thomas Lundbo, 2010).

Romanen, som blei publisert i bolker vinteren 1834-35 og kom på norsk for første gang i 1928, begynner i Paris i året 1819. Balzac åpner med en imponerende skildring av et mindre tiltrekkende strøk i Paris, et forfallent pensjonat, dets grumsete indre, dets gjerrige eier og de snåle, fattige og lurvete pensjonærene som av en prekær mangel på noe annet har søkt tilflukt hos fru Vauquer. De har sine stinkende, fuktige og grimme værelser og sin harske kost, og alt betaler de dyrt for. Skildringene er fargerike, stemningsfulle, sanselige, presise, morsomme, gruvekkende og interessante, og personene trer gradvis fram fra lagene med skitt i den innestengte og klamme spisestua. De viktigste karakterene i åpninga er vertinna sjøl, en støyende mann ved navn Vautrin, den unge og naive jusstudenten Eugène de Rastignac og den tidligere makaroni- og nudelfabrikanten Goriot, en gammel mann som alle betrakter som tomsete og åndssløv. På svært elegant vis får vi så, innfletta i den langsomme åpningssekvensen, servert bruddstykker av Goriot og Rastignacs bakgrunn. Rastignac er bondegutten med de store drømmene, som vil gjøre familien stolt med sine studier. Men det viser seg at det er mye mer ved Goriot enn en skulle tro - tidligere var han nemlig herr Goriot, en velstående mann som kunne gi sine to døtre Anastasie og Delphine hver sin enorme medgift. Nå bor han på et usselt værelse, spiser den dårligste maten, går kledd i de billigste stoffer, bryr seg ikke lenger om å gjøre sitt toalett og er far Goriot, en nokså nedsettende betegnelse for en tidligere storkar. Han er gusten, bleik og har sleng i strømpene.

Etter hvert overtar unge Eugène mer av fokaliseringa, sjøl om Balzac stadig figurerer som en allvitende forteller, som lenge etter disse "virkelige" begivenhetene gjenforteller dem i tredjeperson. Eugène tar sitt studiearbeid svært alvorlig, for han veit hvordan det tærer på familien å sende han tolv hundre francs i året. Deres tiltro, naiviteten hans og et ukuelig pågangsmot gjør at han ivrer etter å komme opp og fram. Men det synes umulig å finne en vei! Men det er noe adelig langt bak i familien et sted, og dette tenker Eugène å dra nytte av. Han oppretter forbindelsen og får napp. Han blir introdusert i de finere kretser, og en helt ny verden folder seg ut framfor han. Spørsmålet er bare hvordan han skal manøvrere i dette nye. Så er det en kveld han er på vei hjem fra et selskap. Han hører rare lyder fra rommet til sin nabo, far Goriot, og kikker inn gjennom nøkkelhullet. Han ser den gamle i full sving med å klemme sammen et nydelig sølvservise ved hjelp av bordet. Mens han gjør dette, gråter han. Seinere forstår studenten at far Goriot pressa sammen sølvet for å pantsette det, for å deretter gi pengene til sine døtre, som i sine egoistiske luksusliv fornekter sin tarvelige far og kun tyr til han når de trenger penger.

Det er altså to historier som gradvis veves sammen i denne realistiske romanen. Den ene er fortellinga om en betingelsesløs farskjærlighet, en altoppofrende, enkel og edel mann som gjør hva som helst for å se sine døtre lykkelige. Deres smerter er hans smerter, deres gleder er hans gleder, han er villig til å leve usselt så lenge de lever som prinsesser, han finner seg i avvisninger og sorger, å aldri kunne se dem, kun når de kjører forbi han i staselige vogner, å ikke kunne snakke med dem, holde rundt dem, hjelpe dem. Han tar med andre ord det han får, og den rolla han tildeles av sine griske etterkommere, er å være en tilgjengelig, vidåpen pengesekk. Farshjertet hans er så stort at han lar dem ta alt, sølvserviset han fikk av sin døde kone, arvesmykker, penger, obligasjoner, andre verdipapirer, livrente og til slutt også hans liv.

Den andre historia handler om unge Eugène. Å klatre til topps i Paris' yrende sosietetsliv er vanskeligere enn å spekulere på børsen, tar mer tid enn ethvert studie og krever at den unge yngling er i stand til å satse vettløst og ofre hjerteløst - ikke bare seg sjøl, tid, energi og penger, men også sin familie, sine forbindelser, sin framtid. Det er et spill, et berusende maktspill, og Eugène må satse høyt for å i det hele tatt komme med. Vil det gå ut over integritet og verdier? Må han endre seg, eller vil det endre han? I følge Vautrin må Eugène utgi seg for å elske ei kvinne for å få penger av henne til livets opphold, og samtidig utgi seg for å elske ei anna kvinne for å lure henne til å gifte seg med han. Underveis må han også holde seg inne med alle de riktige menneskene, gå på ball og i teater, gjøre visitter og spise middag ut i de små timer, aldri tape ansikt, aldri røpe sine ekte følelser og ikke minst: Ikke føle noe for noen. De andre er ikke mennesker, men gjenstander han kan bruke for å komme seg oppover. Men har Eugène samvittighet til å gjennomføre et slikt egoistisk renkespill? Til å jukse, juge og føre folk bak lyset? Og vil han klare å legge lokk på sine boblende følelser? Den indre kampen er i gang - det ytre konkurrerer med det indre, fortida med framtida, realiteten med drømmene.

Så skjer det som kanskje ikke burde skje. Eugène knyter nære bånd til far Goriot og hans nokså ulike døtre, han blir kjent med deres liv og skjebner, og han forelsker seg i Delphine. Hun, som er datter av en tidligere makaroni- og nudelfabrikant som gjorde sin formue under revolusjonen, nå en fattig tassaladd på et tarvelig pensjonat, hun, som er gift med en tysk bankier og allerede har en elsker, hun, som er eldre enn han, og allerede godt etablert i sosieteten. Hva kan hun se i han, hva kan han tilby henne som hun ikke allerede har?

Balzac strammer så til begge historiene på samme tid, slik at alt nærmest kolliderer og skaper et sterkt og dramatisk høydepunkt i teksten: hendelser, avsløringer, avgjørelser, innrømmelser - det kommer etter hverandre som fallende dominobrikker i stor kontrast til den langsomme romanåpninga. Deretter setter han ned tempoet igjen, og skildrer en av de mest rørende, fæle og triste scener jeg noensinne har lest, en grusom scene som strekker seg over flere titalls sider, en scene som understreker romanens tematikk ytterligere, og som endelig avslører Eugènes sanne natur. Ytre ro kontrasteres med indre uro, og omvendt, både i verket og for leseren, og ved bokas siste linjer, når Eugène helt stille betrakter Paris, er det som om det samtidig går av et voldsomt fyrverkeri. Det er emosjonelt, det vitner om innsikt og utvikling, det bærer bud om en etterlengta revansje.

Far Goriot er på mange måter en dannelsesroman, men ikke for tittelpersonen sjøl. Han sitter fast i sitt spor og er til en viss grad klar over det - i alle fall gir han uttrykk for det mot slutten av romanen. Blant anna klandrer han seg sjøl for at døtrene er blitt som de er blitt. Men i fortellinga får vi historia om hele hans livsløp, fra fattig til rik og til fattig igjen. Ved å være med på deler av denne reisa, og til slutt følge far Goriot sjøl på svært nært hold, dannes og finmeisles unge Eugène. Hans møter med Vautrin, sosieteten og Goriot trekker han i ulike retninger. I tillegg kommer studiene og familien. Eugène er forvirra, usikker og rådløs. Noen ganger må han ta raske avgjørelser, og det går galt. Men når det gjelder, følger han sitt indre. Slik blir romanen også et moralsk verk som tar et oppgjør med dobbeltspill og dobbeltmoral, hykleri og griskhet, som peker på det skrekkelige snobberiet i Paris' sosietet, som avslører fasadejåleriet. Og det kunne ikke vært gjort uten så edle hovedpersoner.

Å gå over sin fars lik er et uttrykk som brukes et par ganger i boka. Det kan forstås både konkret og billedlig, noe Balzac spiller på. Fins det mennesker som er villige til slikt? Ja, sier Balzac og viser fram et vell av egoistiske mennesker, folk som forsøker å tjene penger på andres død, som utnytter svake, som stjeler fra de som gir av kjærlighet, til og med de som stjeler fra lik. Disse er alle forderva, sier forfatteren mellom linjene, jaget etter penger er rota til alt vondt. Den gode moralen er det de uskyldige som har, de som er fattige, men som føler seg rike, de som deler med smerte, men av glede.

Far Goriot inngår i Balzacs livsprosjekt, som han kalte "Den menneskelige komedie". Her skulle han med sitt rike vokabular og spenstige, men presise språk skildre absolutt alle sider ved det franske samfunnet, fra høy til lav og alt i mellom. Han skulle ikke legge skjul på noe, men portrettere de usle, de grådige, de edle, de modige og så videre, skredderen og baronessen, høkeren og torgkona, studenten og bankieren, soldaten og ministeren. Verkene deles videre inn i "Scener fra pariserlivet" og "Scener fra provinslivet", hvor Far Goriot naturligvis tilhører den første kategorien. Det er også med nettopp dette verket at Balzac pønsker ut en annen måte å binde verkene sine sammen på, nemlig ved å benytte de samme personene i flere tekster. Men en kan ikke si de blei hyppig brukt - de litterære skikkelsene teller over to tusen personer, og med et så kort livsløp som Balzacs, rakk han sjøl ikke med over åtti utgitte bøker å fullføre sitt ambisiøse prosjekt.

Å lese Balzac er som å gå på fest, skriver Tore Renberg (f. 1972) i det anmasende forordet sitt. Joda, jeg deler hans begeistring for denne flotte franskmannen hvis bøker ikke er til å komme utenom i litteraturhistorisk sammenheng, og som fornya litterær tenking og påvirka flerfoldige etter seg. Men realismen er for fremtredende og tilstedeværelsen i teksten er såpass sterk at jeg ikke på noen måte kan redusere det til å gå på fest. Verkene kjennetegnes av detaljrikdom og psykologi, av oppriktige, nære, fine skildringer som gir seg ut for å være sanne, av rørende menneskelige portretter. De er verken støyende eller kaotiske, noe jeg ofte forbinder med fest, men nøye planlagte og solid utførte. Romanen Far Goriot, som virker å være skrevet nærmest på en strøm, er samtidig så bevisst komponert at jeg ikke kan beskylde Balzac for å skrive "på intuisjon". Men så blei Balzac heller aldri ferdig med sine verker, sjøl ikke etter utgivelsene. Han reviderte til stadighet, gjorde dem bedre, bandt dem sammen. Slikt er ikke festlig, og parallellen til Far Goriot er ikke til å unngå: Hans livsprosjekt tok til slutt hans liv. Men fy søren, for en imponerende, lesverdig, sprudlende, strålende og intelligent litteraturarv han etterlot seg!

Bokhyllelesing: Nikolaj Gogol

Bildekilde: Bokklubben

Fjerde runde av Bokhyllelesing 2015 begynte egentlig 11. mai, og skulle vært avslutta på nasjonaldagen. Dessverre var det ei tidsfrist jeg virkelig ikke klarte å overholde, og det beklager jeg. Jeg ga meg sjøl både en og to ekstra leseuker, men det varte og det rakk før jeg kom igjennom boka. Men nå, som masteren er innlevert og feberen har letta, er boka endelig blitt ferdiglest. Forfatteren er den ukrainsk-russiske godseiersønnen Nikolaj Vasiljevitsj Gogol (1809-1852), og romanen, hans eneste, heter Døde sjeler og utkom i 1842. Både en og to oppfølgere var planlagt, men utkom aldri.

Jeg visste ingenting om Nikolaj Gogol før jeg begynte å lese, annet enn at han tilsynelatende poserte pent og pyntelig for maleren med brune øyne, usedvanlig rett nese og pomadehår. Mitt kjennskap til boka var begrensa til at den en gang for lenge sida, da jeg jobba i bokhandelen, var på mammutsalget. Jeg så igjennom min egen bunke (det vil si to kasser med bestilte bøker) i pausa, og tok med de jeg skulle kjøpe med en gang ned i butikken. Mens jeg ekspederte en kunde, blei Døde sjeler rappa av en ivrig bokelsker. Det viste seg å være like greit for meg, for da fikk jeg seinere gleden av å kjøpe boka i en annen utgave, nemlig Bokklubbens Verdensbibliotek. Og serieidiot som jeg er, er det bøker jeg bare må ha... (Det er forresten salg på disse Verdensbibliotek-bøkene, nå igjen.)

Uansett, mine fordommer var mange, og jeg hadde i mitt indre beskyldt Gogol for å være en av disse deprimerte russerne som bare skriver om død og elendighet - gjerne svært mye og med svært mange detaljer. Jeg så for meg ei bok jeg knapt skulle klare å lese ferdig. (Ironisk nok blei det siste riktig, men av helt andre årsaker.) Tittelen Døde sjeler sa liksom sitt, og det var ikke akkurat med liv og lyst jeg begynte å lese. Men det endra seg etter bare noen linjer. For Døde sjeler er det motsatte av tungt og mørkt og trist. Boka, som har svindleren Tsjitsjikov i hovedrolla, er proppfull av humor.

Boka har navn etter det som er Tsjitsjikovs store prosjekt, nemlig å kjøpe opp døde sjeler. Døde sjeler er livegne som dør mellom folketellingene, som er hvert tiende år. Fordi disse døde bøndene fortsatt står på listene, må de betales skatt for. Dette er naturligvis en rein utgift for de russiske godseierne, og Tsjitsjikov tilbyr seg derfor å få eller kjøpe dem. På papiret vil Tsjitsjikov da se ut som en svært holden mann, med flere hundre sjeler under seg, mens han i virkeligheten bare har to ansatte: den drikkfeldige kusken Selifan, som svært ofte kjører feil, og den noe tiltaksløse tjeneren Petrusjka, som lukter vondt. Gogols prosjekt er å la leseren følge Tsjitsjikov gjennom Russland, og på veien blir godseierstanden utlevert så det suser etter med alle sine laster. Tsjitsjikov sjøl karakteriseres som noe anonym, en gjennomsnittlig mann en verken synes godt eller ille om ved første øyekast. Denne anonymiteten, eller tilpasningsdyktigheten, er et stort fortrinn for han som svindler, og lar han gli lett inn over alt.

Men av og til skjer det som ikke skal skje. Noen blir mistenksomme til Tsjitsjikovs prosjekt og diskuterer det med andre. Er dette noe en kan gjøre, er det lov? Har jeg blitt lurt og solgt de døde sjelene for billig? Og jungeltelegrafen går fort, også på den russiske landsbygda. Embetsmennene blir så sjokkerte at de blir helt handlingslamma - ja, en av dem dør til og med. Tsjitsjikov må komme seg unna i en fei om han ikke skal få kjenne konsekvensene på kroppen. Og slik styrter han flere verst av sted, fra egn til egn, mens framtidsplanene stadig tar form. For Tsjitsjikov vil bare ha et rolig, fint liv, som alle andre. Men for å leve det han mener er standsmessig, må han skaffe store mengder kapital. Vil han klare det, eller vil han bli avslørt?

Først og fremst er romanen satirisk (og Jane Austen ville kost seg). Her er det overdrivelser på hver eneste side, reine typetegninger av alt fra enkle bondefolk til rike arvinger, grove karakteristikker og velretta sleivspark til det skakkjørte statsstyret, den digre, udugelige embetsstanden (som Tsjitsjikov har sin bakgrunn fra) som bare flytter papirer rundt i en evig runddans med mindre de får klekkelige bestikkelser, det elendige russiske samfunnet som helhet, skolesystemet som verdsetter disiplin over kunnskap, det russiske folket og ikke minst godseierne: de er griske, grådige, gjerrige, samvittighetsløse, dumme, kyniske og det som verre er. Tsjitsjikovs reiser, forretningsmøter og mange observasjoner sammenfaller med Gogols avsløring av den grimme virkeligheten for de lutfattige livegne, mennesker som er andre menneskers eiendom og som kan selges og kjøpes som gjenstander eller dyr. Sammenfallet gjør at skillet mellom fokaliseringsinstans, forteller og fysisk forfatter er uklart, uten at det går på bekostning av innholdet.

Men det er også mye annen humor i boka. Gogol bruker ironi, han er vittig, det er mange eksempler på britisk understatement-humor, det er reine, nådeløse utleveringer og subtile kommentarer. I tillegg har forfatteren et usedvanlig fargerikt språk med et utrolig stort ordtilfang. Det skyldes i følge etterordet til Yasar Kemal (1923-2015) at Gogols morsmål var ukrainsk, og at han vokste opp med bondekultur og et vell av dialekter rundt seg. Dette, samt tradisjoner som folkeeventyr og folkeviser, trekker han inn i den russiskspråklige diktinga si. Resultatet er i dette tilfellet ei bok som spraker av språklig overskudd og stor skaperglede.

Naturligvis er det også mange elementer i teksten som ikke preges av humor. For eksempel landskapsskildringene, som er svært visuelle og presise. Sjøl om dette ikke er en tett og nær førstepersonsroman (det foregår i tredjeperson) der en humper av sted i vogna sammen med Tsjitsjikov og kjenner eimen fra Petrusjka, er det mye leseren ser for seg. For eksempel noen av godsene Tsjitsjikov kommer til, med skinnende kirkekupler, solide hustak, grønne skoger og dyrka mark. Her bruker Gogol farger, former, sammenligninger og kontraster - samt at han her, som overalt ellers, assosierer svært fritt og har lange, artige digresjoner. Vi får ikke bare utlevert russerens stereotypiske sinnelag, men også tyskernes. Sånn sett er den språklige stilen tidvis litt essayistisk, forfatteren flyter av sted og går grundig inn i tilfeldige bipersoners liv og levnet, men vender stadig tilbake til hovedhandlinga. 

Også er det jo mye av det som formuleres humoristisk som har mye sannhet i seg, for eksempel observasjonene og skildringene av ulike typer menneskenatur. Boka er med andre ord ikke noe for de hårsåre av oss, for Gogol er et råskinn med alle, de snille som de slemme, de dumme som de smarte, de systematiske som de rotete. Alle har svake sider, Gogol ser dem og framhever dem på bekostning av det som er ordinært og kjedelig. Den eneste som får være ordinær, er Tsjitsjikov. Ikke en gang leseren får være i fred. Gogol henvender seg til leseren støtt og stadig og har klare forventninger om hvem de er, eller ikke er. Han skaper et slags vi-fellesskap, der alle andre, som ikke leser boka, holdes utafor. Dette oppleves som noe eksklusivt, sjøl om trikset både er åpenbart og billig. Det er utrolig hva en aksepterer når historia er god (eller når en tror historia er god). Og sånn sett er Gogol helt genial, han selger inn tidenes historie med brask og bram, og bryr seg ikke om at leseren sitter slukøra tilbake fordi Døde sjeler kun er første del av en planlagt trilogi, der del tre aldri blei skapt og der det kun fins fragmenter fra del to. Noen av disse er inkludert i min utgave av verket, som er fra 2004 og oversatt av Erik Egeberg (f. 1941), og det er faktisk i denne fragmentariske delen en finner noen av de fineste passasjene i boka. Gogol burde skamme seg for å brenne sitt eget manuskript!

For å oppsummere litt, blei lesinga av Døde sjeler mildt sagt ikke det jeg forventa. Denne russiske romanen er utrolig underholdende og Gogol er full av fortellertekniske og språklige krumspring som mang en forfatter må misunne han. Det er ikke uten grunn at så mange seinere forfattere er påvirka av nettopp Gogol, som bryter med de stramme rammene for romanformen, åpner opp og skaper sitt eget. Så sjøl om verket er skuffende ufullstendig, er det samtidig inspirerende nyskapende, og det siste overgår langt på vei det første, med mindre en lider av tvangstanker og må vite hvordan det går med Tsjitsjikov. Romanserien skulle visstnok være et moderne Dante-prosjekt, men det hele falt i fisk på grunn av pågående geistlige, som spilte på den kleine helsa til forfatteren helt til han døde. Men da hadde han allerede skrevet Døde sjeler, og med det levert datidas litterære brannfakkel i Russland, og også skrevet seg inn i litteraturhistoria. Ikke dårlig for en fyr med pomadehår.

Det lange farvel

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest fagboka og sjangerbiografien Blodig alvor. Om kriminallitteraturen av Hans H. Skei i påska, tenkte jeg at jeg jammen skulle gi denne kriminallitteraturen ei lita sjanse til. Skei trakk nemlig fram så mange interessante og spennende elementer ved en haug ulike bøker, at jeg ikke lenger tenkte så mye på at jeg egentlig ikke liker krim, verken i påsketida eller ellers.

Uansett, jeg gikk på oppdagelsesferd i ulesthyllene mine, som ikke akkurat bugner av uleste krimbøker. Men jeg fant da noe, og da alle andre lukka påskekrimmene sine, åpna jeg min. Valget falt på ei bok av den amerikanske forfatteren Raymond Thornton Chandler (1888-1859). Chandler, som nesten utelukkende holdt seg til kriminalmysteriene i løpet av sin karrière, debuterte med ei kriminalnovelle så seint som i 1933 og kom med sin første kriminalroman i 1939. Til sammen blei det seks romaner i serien om den hardkokte privatdetektiven Philip Marlowe før Chandler trakk i plankedressen. Den første var nevnte bok fra 1939, The Big Sleep (på norsk i 1954 som Den lange søvnen), mens det hele avrundes noe ironisk av The Long Goodbye (1953), oversatt til norsk av Rolf Randall (1905-1974) i 1956 under tittelen Det lange farvel. Jeg har med andre ord lest både første og siste bok i serien, i alle fall om en ser bort ifra at Marlowe også opptrer i et filmmanus fra 1958 og i det uferdige verket Chandler døde i fra, som blei fullført av en annen og publisert posthumt i 1989.

Første bok om Philip Marlowe var i mine øyne veldig hardkokt og ikke så veldig troverdig. Marlowe føyk rundt i Hollywoodtraktene og blei både beskutt og det som verre er. Siste bok var litt mindre hardkokt og en del mer troverdig, så det i seg sjøl var faktisk en gledelig overraskelse. Blant anna er det en helt annen stil over kvinneportrettene i Det lange farvel, og Marlowe er ingen uvettig bajas lenger, men en kynisk, knallhard og iskald fyr, som veit hva han forsaker ved å opptre nettopp slik (ja, for det er jo bare en opptreden). I tillegg likte jeg hovedhandlinga mye bedre i denne boka enn i den forrige.

Vi som lesere kommer seint inn i handlinga, og det hele fortelles i førsteperson preteritum. Det gjør at vi stadig henger litt etter i begynnelsen og ikke helt veit hvor vi skal eller hvorfor, men fordi Marlowe er en troverdig og litt naiv forteller, tar en raskt igjen forspranget han har. Denne gangen er det en mann ved navn Terry Lennox som havner i privatdetektivens søkelys. Det er noe ved han, enten det alt for tidlig hvite håret og det arrete ansiktet, eller den sanseløse beruselsen og hundeøya, som gjør at Marlowe forbarmer seg over den andre. Vennligheten fører så til at de to mannfolka blir en slags kompiser. De møtes og drikker gimlets sammen, men snakker ikke så mye og kjenner hverandre ikke egentlig så godt. Derfor blir Marlowe ganske overraska når han ei natt plutselig blir vekt. På døra står Terry Lennox med en pistol.

Men Terry Lennox vil verken lure, true, rane eller drepe. Han trenger ganske enkelt hjelp. Og Marlowe bistår, men bare om Lennox kan holde munn om det han veit, har sett, hørt eller gjort. Tidlig på morrakvisten kjører de av sted, slik at Lennox kan rekke et rutefly til Mexico. Han stikker av. Marlowe har bange anelser om hva han stikker av fra, men er samtidig nokså sikker på at Lennox ikke har gjort noe ulovlig. Når Marlowe så kommer hjem, venter politiet nedi gata. Og det blir ett stykk hardkokt snushane, som nekter å svare på spørsmål, mot to stykk brutale, korrupte politibøller, som verken bryr seg om lovene, rett og galt eller andres ve og vel. Marlowe krenker dem verbalt, noe som hadde vært svært fornøyelig, hadde det ikke vært for de fysiske konsekvensene. Etter en snartur innom politisjefen, som også har digre never, må Marlowe i fengsel. Men nå har både leseren og Marlowe pusla sammen hva som har hendt. Sylvia Lennox, kona til Terry, er blitt funnet drept.

Men dessverre er det Terry som er den hovedmistenkte for å ha kvesta Sylvia. Og Marlowe er mistenkt for å ha bidratt litt for mye, men han sier ikke et kvekk til noen. Så dysses saken ned, og Marlowe kan vende tilbake til sitt sedvanlige snushaneliv, med et lite, støvete kontor der det sjeldent er folk. Likevel merker han at det etter Lennox-saken er litt ekstra pågang, særlig av den uønska sorten. Derfor snur han heller oppmerksomheten mot noe anna enn Terry og Sylvia Lennox. Som å oppspore en velkjent forfatter, som angivelig har stukket av hjemmefra for å ha tidenes fyllekule. Igjen. Det hjelper også at denne Roger Wade har en over gjennomsnittlig smukk kone. Før Marlowe er klar over det, er han djupt innblanda i deres ikke alt for velfungerende ekteskap. Det hintes om affærer, viftes med pistoler og drikkes liter på liter med sprit i kjent hardkokt stil. Og her må jeg bare legge til at da dette kom, denne måten å skrive kriminalromaner på, var det både nytt, annerledes, samfunnskritisk og realistisk. I dag blir det fort klisjéprega når én etter én segner om i whiskeyrus.

Og stort mer enn det vil jeg ikke fortelle om handlinga. Kanskje først og fremst fordi jeg sjøl fant den litt forutsigbar, og er redd for at flere enn meg vil pusle sammen bitene når de først er oppe i dagen. Likevel må jeg også innrømme at boka er elegant komponert. Men det spørs om ikke den litt for hardkokte stilen, med røft språk, ironisk distanse og et svart syn på samfunnet, i kombinasjon med den naive, tøffe privatetterforskeren som lirer av seg frampek som andre bruker poetiske bilder, gjorde sitt til at leseropplevelsen blei noe tam. Jeg kom i alle fall fram til rett syndebukk og riktig forbindelse før Marlowe gir uttrykk for at han veit noe som helst. Det kan alltids være et bevisst grep fra forfatterens side, men det sier seg sjøl at det ikke blir så spennende å nøste sammen med Marlowe etterpå.

Det lange farvel går for å være Chandlers mesterverk og en av tidenes beste krimklassikere. Det kan så være, men den står like fullt tilbake for gode åtti prosent av all skjønnlitteratur jeg har lest. Komposisjonen er som skrevet over elegant, men ikke særlig nyskapende sett med dagens blikk. Intrigen er også god, med mange artige vendinger, men likevel litt uten spenning. Philip Marlowe er på mange måter en helt, der han haster i vei for å beskytte andre, men han blir fort stiv, blærete og unødvendig sjølsikker. Det er naturligvis en del av stilen, og den kan en sette pris på eller ikke. For meg er Marlowe en litt tvetydig romanfigur som jeg verken liker eller misliker, og da jeg ikke bryr meg nevneverdig om hvordan det går med han, sier det seg sjøl at lesinga også kan gå trått. Han er tross alt hovedperson og fokaliseringsinstans. Tempoet i boka er varierende, men aldri tilfredsstillende. Begynnelsen er seig og Chandler bruker lang tid på å etablere personer og miljø uten å egentlig skildre, noe som er problematisk. Deretter kan det stundom gå slag i slag, bokstavelig talt, uten at noe føles viktig. For min egen del tror jeg det skyldes den ironiske distansen Marlowe har til alt og alle, og som også preger relasjonen mellom forfatter og hovedperson, som glimtvis avsløres.

I boka si er Skei full av beundring for Chandler og hans samtidige, Dashiell Hammett (1894-1961). Sistenevnte har jeg ikke lest noe av, men jeg syns likevel jeg har lest nok hardkokt krim nå til å påstå at det ikke er noe for meg. Det er reinspikka underholdningslitteratur som glir lett og motstandsløst, sjøl om det i perioder er noe omstendelig. Det er fort lest og fort glemt. Slikt er sjeldent et kvalitetstegn, og boka ender opp med å bli mest tidtrøyte. Jeg vil gjerne at bøker skal være noe mer og bety noe mer, og vil derfor antageligvis holde meg unna Chandler og de hardkokte bussene hans i framtida. På krimsida foretrekker jeg da faktisk Arthur Conan Doyle og Agatha Christie - rett og slett fordi de gir meg mer, sjøl om det også er formellitteratur.

I det minste er kriminalromanen Det lange farvel, med alle sine språklige femtitiallsfloskler, handlingsmessige klisjeer, privatdetektivens døve konkurranse mot udugelige politifolk og totalt uforståelige skildring av Linda Loring (særlig den scenen mot slutten kan gi hvem som helst hodepine), ei 1001-bok som gir lesekryss. Det kommer godt med, da Chandler erstatta Nathaniel Hawthorne, den egentlige lesesirkelforfatteren, denne måneden. 

Oliver Twist

Bildekilde: Bokelskere

Månedens 1001-bok hos Line er den velkjente romanen Oliver Twist (1838) av den britiske forfatteren Charles John Huffam Dickens (1812-1870). Jeg har lest ei norsk, knallrød utgave fra 1968 (ikke den på bildet), utgitt av Dreyer, trolig i forbindelse med filmen fra samme år, med hemmelig oversetter, men inkludert originalillustrasjonene av en viss George Cruikshank (1792-1878). Boka består av 53 kapitler av varierende lengde, og åpner med at en jeg-person, fortelleren eller forfatteren (eller begge deler), lager ei ramme rundt verket. Deretter åpnes sjølve historia med fødselen av en liten gutt, fortalt i retrospektiv (det gjelder forøvrig hele romanen). Det er så vidt han overlever, for behandlinga på fattighusets fødestue er skjødesløs, med en svært uinteressert lege og en full pleierske. Etter at mora hans har holdt han i noen sekunder, dør hun. Og med det er gutten helt aleine og navnløs, ingen veit en gang hvor mora kom fra eller hva hun het. Han får et navn som fattigforstanderen finner på, Oliver Twist, og overlates så til sin skjebne.

Og det er litt av en skjebne Charles Dickens har kokt i hop for lille Oliver. Her skorter det virkelig ikke på noe, av fattigdom og armod og nød og ulykkelighet, riktignok. Oliver står helt nederst i samfunnet. Han er et foreldreløst fattiglem, og en tror at mora hans var en av disse som trekker på gata. Det er ingen som er glad i han, og det er ingen som har interesse av at han vokser opp. På fattighuset, der alt veies og måles i kroner og øre (eller guineas, pund, shilling og pence), går de faktisk bevisst inn for det motsatte. Porsjonene med mat er så små og semre som mulig, klærne er dårlige og fillete, bygningene er kalde og trekkfulle, behandlinga grusom og straffene enda verre. Det vrimler av sjukdom og møkk, lopper og lus, og barna er tynne, bleike, sultne, sjuke og triste. Det er et under at noen i det hele tatt lever opp.

Men lille Oliver, som er ni år når vi kommer inn i historia, er så rein og pur i sitt hjerte at han aldri anklager noen, sjøl når han blir beskyldt for noe han ikke har gjort, og han verken sutrer eller trasser, sjøl om han blir både slått og sparka. Han håper stadig på noe bedre og lengter ordløst etter omsorg og kjærlighet, og klynger seg til dem der han kan få noe, sjøl om det bare varer i noen sekunder. Han er snill og sjøloppofrende, naiv og godtroende, full av respekt for andre, men også engstelig og redd. Men det blir en jo når en er helt aleine i verden, og voksne mennesker slår og kjefter uten grunn. Sjøl om det er alt en kjenner.

Fart på historia blir det når Oliver begynner i lære hos en kistesnekker. Det skal vise seg å være et nokså makabert yrke og et nokså makabert sted han kommer til, men han gjør sitt beste og følger med på alt den rolige mesteren beordrer, mottar slag og spark fra husets øvrige beboere og spiser vonde matrester. Etter en dramatisk og voldelig episode med en viss Claypole, et eldre barnehjemsbarn som også jobber hos snekkeren, stikker Oliver av. Han går i mer enn ei uke, stadig aleine og stadig i retning London, for der har han hørt at fremmelige unge gutter har så mange muligheter. Helt på randen av sult og utmattelse plukkes han opp av en gutt i tenåra ved navn Jack Dawkins, med tilnavnet Luringen. De kommer seg inn til London i ly av mørket, og Oliver tas med til Jacks venner, deriblant en eldre jøde ved navn Fagin. Og her skjønner leseren, lenge før Oliver, at Fagin og guttene hans har alt anna enn reint mel i posen.

En slags opplæring innen kjeltringyrket begynner, og ei karrière som lommetjuv ligger åpen for Oliver. Bortsett fra at han ikke forstår at det er det han er med på. Et uhell fører så til at Oliver kommer bort fra "vennene" sine. Men det skal vise seg å være ganske heldig likevel, for da møter Oliver for første gang noen som bryr seg om han, noen som vil ta seg av han, som lar tvilen komme han tilgode og som ikke truer, slår eller denger løs bare han svarer feil. Og han blir så utrolig lykkelig, og vil ikke noe annet i verden enn å gjøre dem glade. Mr. Brownlow er også ganske glad for å ha en munter gutt i huset, så sorgen er stor når Oliver en kveld forsvinner. Men det er ikke av fri vilje - Oliver blir faktisk kidnappa av Fagin og den usle banden hans. Og dermed er spillet om Oliver Twist og hans framtid i gang.

Oliver Twist er ei bok som inneholder mye, og som det kan sies mye om. Den er fortalt i tredjeperson, og forfatteren hopper lett mellom mennesker, steder og i tid. Av og til kan det kanskje bli litt forvirrende, særlig med den uryddige kronologien og alle de skitne tjuvene, men stort sett går det greit å henge med. Tempoet er høyt og det skjer viktige ting i nesten hvert eneste kapittel, fra kidnapping til innbrudd, noe som naturligvis har sammenheng med den opprinnelige publiseringsformen, som månedlige bolker (vanligvis to eller tre kapitler sammen) trykt i et magasin mellom februar 1837 og april 1839. Dette fokuset på ytre spenning, raske karakteristikker og skisseaktige skildringer, gjør teksten svært effektiv og kompakt, men også ganske overfladisk. Relativt kjapt blir det tydelig at vi her har med rein underholdningslitteratur å gjøre, men det er samtidig ganske god underholdning.

Og i underholdningssegmentet er det som regel også to andre, ofte sammenhengende elementer, som gjør seg gjeldende. Det første er forutsigbarhet, noe som i aller høyeste grad innfris i denne fortellinga, sjøl om den egentlig er ganske utroverdig og sånn sett ikke burde vært forutsigbar. Videre er det mange frampek og hint i teksten, og det er vanskelig å ikke se for seg utfallet nokså tidlig. At det skal gå godt, avsløres allerede i forfatterens tone og stil. Bevegelsene og perspektivet i boka gjør at leseren hele tida ligger godt foran de litterære personene med tanke på kunnskap om det som skjer (litt på samme måte som at seeren hele tida er "smartere" enn hovedpersonene i amerikanske situasjonskomedier, og derfor kan se ned på dem og le av dem). I perioder kan en derfor oppleve at de en leser om er sjokkerte, vantro og overraska, mens en sjøl syns det går litt trått. Det er kan hende ikke den beste kombinasjonen, sjøl om det kanskje var det spennende grep på 1830-tallet. De medfølgende illustrasjonene er dessverre med på å understreke det hele, da de ofte på uheldig vis foregriper begivenhetens gang, i likhet med kapitteloverskriftene. For å holde på et visst minimum av spenning, ville jeg kanskje ikke gjort det akkurat slik.

Det andre elementet har med karakterene å gjøre. I stedet for at de er sprell levende og fulle av nyanser, er de flate som pannekaker hele gjengen. Deres litterære liv er begrensa til én funksjon, og den fyller de til fulle, men ikke noe mer. Oliver Twist, med all sin blåøyde forbauselse over tingenes tilstand, er like trasig å lese om som mesterskurken Sikes, som drekker, brøler og denger løs både seint og tidlig. Og han på sin side er like sjarmerende som Grimwig, som hele tida skal ete huet sitt. Og bipersonen Grimwig har like mye å spille på som en av de viktigste personene, nemlig Fagin. Den eneste som viser tegn til et indre liv, er den ulykkelige Nancy. Ellers er alle de andre i samme, flate pram, noe slutten også viser. 

For at distinksjonen skal bli tydeligere, vil jeg referere til hjernen bak det hele. I samme tiår som Dickens dør, blir en annen britisk forfatter født, nemlig Edward Morgan Forster (1879-1970). Og han introduserer et svært nyttig skille mellom flate og runde skjønnlitterære karakterer. Flate karakterer, skriver Forster, er begrensa til én funksjon, ei rolle, ei flate eller lignende. Og der, utapå, foregår alt. Runde karakterer har mange flater og mange funksjoner, og noe blir kanskje holdt skjult for leseren. Da jeg først leste Forsters meninger om Dickens, og hans påstand om at de fleste dickenske romanpersoner er flate, var jeg helt uenig. Men så hadde jeg jo da bare lest Et julekvad (1843) og Store forventninger (1860-61), der innholdet er av djupere karakter og hvor vi møter sosialrealisten og psykologen Dickens, ikke den elleville satirikeren, som blomstrer som en gal i Oliver Twist. Denne forskjellen kan naturligvis også ha sammenheng med at Oliver Twist er et av Dickens' tidligste arbeider, mens han med tida modnes som forfatter. Like fullt blei jeg litt overraska da jeg måtte si meg enig med Forster. 

Det blei altså for flatt for meg denne gangen. Noen er kanskje uenige i dette, og tenker da på at det i den virkningsfulle satiren også er mange samfunnskommentarer. Og det er jeg helt enig i at det er. Men persontegning og miljøskildring er på to ulike nivåer i denne boka - det første er flatt, mens det andre faktisk har kulør og odør. Og det er mange sleivspark å finne i karakteristikkene, særlig er det fattigforstandere, bestyrerinner, rettsvesen og politi som får så hatten passer. Kjeltringene går naturligvis ikke fri, de heller. Dickens skriver aldri at disse menneskene er udugelige, men han driter dem ut, en etter en. At Dickens heller ikke har noe særlig til overs for de "sosiale ordningene" i sitt samtidige England kommer tydelig fram. Og det er en modig holdning å innta som tidligere barnearbeider.   

Men sjøl om mye er fornøyelig, sjøl om historia er godt kokt i hop og sjøl om det er flere minneverdige passasjer og artige replikker i boka, fikk jeg ikke så lyst til å lese mer Dickens akkurat nå. Forfatterens sterke trang til å gjøre narr, gjorde at jeg gikk lei. Det blir noe påtrengende med slike artigheter når de er mer eller mindre konstante, og det er slitsomt å kontinuerlig være på kikk etter noe mer eller noe anna, noe med substans. En mer seriøs Dickens derimot, kan jeg gjerne lese. Men det må bli en annen gang.

Om beiling, ekteskap og kjærlighet

Bildekilde: Aschehoug

...ja, eller kanskje like mye om sosiale normer, det sosiale spillet, manerer, forventninger og krav til kjønn, stand, beiling, ekteskap og kjærlighet - i den rekkefølgen - men det ville blitt en litt lang overskrift. Jeg har med andre ord lest Emma (egentlig utgitt i desember 1815, men det står 1816 på tittelbladet) av Jane Austen (1775-1817).

Og som alltid når jeg leser Jane Austen, blir jeg litt sur fordi den britiske prestedattera ikke rakk å skrive flere bøker før hun døde. Det er så blodig urettferdig at hun kun blei 41 år! Men surheten varer aldri lenge, for fornøyelsen underveis i lesinga er så stor. Å være sur og lese Austen på samme tid går bare ikke, det er umulig, for verkene hennes bobler av overskudd og glede, og det er så alt for lett å le med forfatteren og av personene. Likevel er jeg surere nå enn sist, eller kanskje snarere trist, for nå har jeg bare en ulest Austenroman igjen, debutboka Fornuft og følelse fra 1811. Jeg både gleder og gruer meg til å gå i gang med den, men tenker å utsette det ei god stund, kanskje så lenge som til 2016 eller 2017 (Austenjubileum!). Etterpå er det nemlig bare gjenlesinger som kan gi meg den pure Austengleden, og da er det langt ifra sikkert at leseropplevelsene blir de samme som ved første møte.

Men Emma er og blir årets kosebok. Det er kanskje litt trøblete å si det allerede i januar, for å ikke snakke om at det gir meg heller dystre leseutsikter i de resterende elleve månedene, men jeg tror nok det er sånn det blir. Det er få forfattere som kan slå Jane Austen i intellekt og vidd, og det er få ting som er mer kos enn å leve seg helt inn i et litterært univers, totalt uten baktanker. Emma var den siste romanen som blei publisert mens Austen sjøl var i live. Overtalelse, som er månedens 1001-bok for resten av lesesirkeldeltakerne (jeg bytta bok fordi jeg allerede har lest Overtalelse to ganger), kom posthumt i 1818, det samme gjelder Northanger Abbey, som jeg leste på engelsk i 2013. Boka er den eneste av Austen som ennå ikke er oversatt til norsk, men det kan kanskje Merete Alfsen (f. 1950) gjøre noe med? Hun har i alle fall oversatt de øvrige titlene med stor suksess. Videre består forfatterskapet også av Stolthet og fordom (1813), den første Austenboka jeg leste, og Mansfield Park (1814), som blei lest i fjor.

Det er 20-åringen miss Emma Woodhouse som er bokas hovedperson, og vi følger henne i det som etter mine beregninger er et drøyt år. Hun introduseres slik: "Emma Woodhouse, vakker, begavet og rik, med et komfortabelt hjem og et lyst sinn, syntes å være velsignet med noen av tilværelsens største goder, og hadde i sitt nesten enogtyve-årige liv opplevd svært lite av motgang og ergrelser. (...) Emmas ulykke var at hun litt for ofte fikk viljen sin, og at hun hadde en tilbøyelighet til å synes litt for godt om seg selv. (...) Denne faren var hun imidlertid ikke klar over, og hun så slett ikke sin situasjon som noen ulykke." Der er hun, Emma altså, i et nøtteskall. Så uhyre presist karakterisert, så godt sett, og godt skrevet! For hvem kjenner vel ikke en slik tjueåring...?

Det hele begynner med at unge Emma og faren blir aleine på storgodset Hartfield, etter at Emmas tidligere guvernante og beste venninne, miss Taylor, gifter seg og blir mrs. Weston. Det er en ulykke, mener faren, den noe sykelige mr. Woodhouse, som akker seg og kaller henne "stakkars miss Taylor", mens Emma, også i sorg, ser at venninna faktisk er blitt svært lykkelig. Dessuten synes Emma det er veldig stas at det var hun som sørga for at mr. og mrs. Weston blei et par. For å komme over sorgen, leiter hun straks etter noen nye mennesker hun kan føre sammen i et passende parti. Og hun finner dem også. Harriet Smith, ei lokal ungjente med tvilsomt opphav, kan jo bli ei søt kone for den lokale presten, mr. Elton? Det tror i alle fall Emma, og dermed setter hun i gang med å "legge forholdene til rette". Men når hun endelig innser at det ikke akkurat er slik for de to involverte som hun ønsker, er katastrofa allerede et faktum.

Men Emma får ikke ture fram helt som hun ønsker likevel. De sosiale kodene, normene og ikke minst, det sosiale spillet, låser jenta fra øvre middelstand fast i en rekke konvensjoner og høflighetsfraser. De hun kan være og snakke nokså åpent og ærlig med er faren, som riktignok verken tåler trekk, stress, sjukdom, mye mat, arbeid, strev eller bekymringer av noe slag, mrs. Weston og familiens trofaste venn mr. George Knightley, som begge bor innen akseptabel avstand. Mr. Knightley og Emma er hverandres svoger og svigerinne på grunn av Emmas eldre søsters ekteskap med lillebror John Knightley. Men ekteparet Knightley bor dessverre i London - stakkars Isabella, sier mr. Woodhouse. Han liker verken ekteskap eller endringer, men verst av alt er når begge deler skjer samtidig.

Emma, som mer enn gjerne vil at andre skal finne sammen i ekteskapelig lykke, vil sjøl aldri gifte seg. Det har hun proklamert både ofte og intenst. For hvem skal da ta seg av faren? Det tør hun knapt tenke på. Derfor er det greiest å innrette seg som best en kan der en er. Styre husholdninga har hun gjort i mange år allerede, og hun kan lett avfinne seg med et noe avsondra liv på Hartfield så lenge hun har noen å snakke med i nærheten. Problemet er bare at det er få som er like skarpe som Emma. Den eneste som kan sette henne noenlunde på plass er fredsdommeren mr. Knightley, men de krangler mer enn de er enige. Derfor venter Emma i spenning når hun får høre at mr. Westons sønn fra første ekteskap, Frank Churchill, skal komme til Highbury. I all hemmelighet har hun sett for seg at han vil være en fin mann for henne, men at hun dessverre må avvise frieriet hans når de først kommer så langt. Inntil da har hun tenkt til å kose seg så mye hun kan, og hvem veit, kanskje hun mot all formodning blir forelska? Så lenge de kan skilles som venner, kommer det til å gå helt fint, mener Emma.

Men det viser seg at Emma kommer til å ta feil om både det ene og det andre. For ingenting går helt som planlagt i Highbury! Og her leiker forfatteren seg, med personene og deres karakteristiske trekk, med replikker, handlinger, misforståelser og intriger, med det sosiale laget de tilhører (eller tror de tilhører), med normene og de enda flere normbruddene. Mr. Woodhouse har jeg allerede skrevet litt om, han virker kanskje usigelig tragisk, men er i virkeligheten kilde til utrolig mye humor. For eksempel det at han i fine middagsselskaper helst vil by gjestene velling, for det er det beste for magen om kvelden. Og da mr. og mrs. Weston gifta seg, gikk han til landsbylegen Perry for å få bekrefta at bryllupskake ikke er sunt, så folk fikk bare et lite stykke hver. Eller hva med miss Bates, hvis snakketøy gjør sjøl en leser stressa? Monologene hennes kan fint strekke seg over både fire og fem sider, og for et spenn i tematikk! Seinere dukker det også plutselig opp en mrs. Elton, ett rett ut grusomt kvinnemenneske. Etter hennes egen introduksjon følte jeg meg helt ommøblert i huet. Og frustrasjonen Emma føler når hun snakker med Jane Fairfax, hvis avvisende kulde kjennes helt inn i sofakroken? Fysj! Hennes motstykke er den søte og naive Harriet, som ser opp til alt og alle.

Emma er, som andre Austenromaner, morsom, fornøyelig og vittig, med islett av både ironi og satire. For en overfladisk leser er det lett å tenke at dette er underholdningslitteratur. Men det er det virkelig ikke, for under all den intelligente humoren, ligger alvoret og 1800-tallets sosialrealisme, menneskene og deres ekte problemer. Boka har også mange kloke observasjoner, sanne utsagn og varme skildringer. At Austen er en menneskekjenner av rang, er det heller ingen tvil om. Og sjøl om jeg nevnte det i forrige Austeninnlegg, kan jeg ikke la være å gjenta det nå: jeg er så imponert over forfatterens evne til å karakterisere personene sine via replikkene. Det er helt fenomenalt! Det gjør at det blir leikende lett å lese, sjøl om det egentlig ikke er det. Men det kommer naturligvis an på hvor mye leseren plukker opp underveis.

Det er mange som tror at romantisk kjærlighet er temaet for romanen, men den handler snarere om ekteskapsinngåelse - og den riktige typen sådan. Ganske mye tørrere det, altså. Austen formidler en tro på at ekteskap inngått på like vilkår, hvor hun og han kommer fra samme sosiale stand, med noenlunde lik økonomisk bakgrunn, og i tillegg med en bevissthet om hva ekteskapet vil innebære, gir de beste og mest langvarige resultatene. Da er også premissene for kjærlighet langt på vei lagt. Om hun og han slumper til å være glade i hverandre før ekteskapet, virker å være mindre viktig, sjøl om ingen av ekteskapene som inngås i boka er direkte kjærlighetsløse. Det er vel her den romantiske tanken kommer fra, sjøl om jeg ikke fant de aktuelle scenene særlig romantiske. Når han erklærer seg blir det enten uhyre patosfylt, eller så trekker forfatteren seg helt tilbake og gjengir dialogen som et sammendrag. Begge deler funker, men det første blir lattervekkende, slik hun ønsker, mens det andre blir en smule skuffende. Er det rett og slett for vanskelig å skrive godt om? Om noen kunne klart det, er det dog Jane Austen.

Beklageligvis for meg, hadde jeg litt uønska selskap underveis i lesinga. Av en eller annen grunn dukka den britiske skuespilleren Matthew Macfadyen (f. 1974) opp i mange scener og avsnitt som inkluderte mr. Knightley. Dette er utvilsomt på grunn av hans medvirkning i filmen Stolthet og fordom fra 2005 - vi befinner oss jo langt på vei i samme univers, med mange av de samme problemstillingene. Han var ikke egentlig plagsom, jeg måtte bare lese replikkene hans litt langsommere og mer alvorlig, men om jeg kunne velge, ville jeg valgt han bort. Verre var det med hans kvinnelige motstykke, som her dessverre blei bekledd av en amerikansk, stiv, radmager, overfladisk og totalt sjarmløs Gwyneth Paltrow (f. 1972) - dette naturligvis på grunn av hennes rolle som Emma i den kleine filmen Emma fra 1996. Heldigvis klarte jeg å lese henne bort, men rett som det var, kom hun rekende igjen med det overlegne smilet sitt og ødela den gode stemninga.

Bortsett fra de noe uventa opptredenene til disse to hakket mer moderne personene, er menneskene i boka røde i kinna etter spaserturer i vårværet eller rideturer i kveldsmørket, med sine lange kjoler og kyser med bånd, tørklær i halsen, stilig sydde dresser og frakker med slag, de er muntre, vennlige, friske og forholdsvis komfortable med tingenes tilstand. Mange av dem er skildra som gode og snille, noe som raskt var med på å skape sympati og deretter en god leseropplevelse. Avslutninga på boka er kanskje ikke den mest troverdige jeg har vært borti, men jeg liker den likevel. Forfatteren har en elegant distanse til alt hun skriver om, også her, så ingenting blir påtrengende nært. Mest av alt er det som å lese et etterlengta, svært langt og detaljert brev fra en god venn.

Emma er såvidt jeg veit den lengste romanen til Jane Austen (men det kommer naturligvis an på utgave, versjon, sats, illustrasjoner og lignende). Min versjon var i alle tilfelle lang, og bikka side nummer 638 i kapittel 55. Boka er utgitt i Aschehougs (knøtt)lille bibliotek, og sjøl om formatet er hendig for eksempel i veska eller på reise, så er det grusomt å lese tjukke bøker i. Skrifta er trykt så langt inn mot midten at de tre-fire nærmeste orda på hver side er vanskelige å lese når en holder boka normalt. Når dette gjelder for om lag to hundre og femti sider i strekk, sier det seg sjøl at en kan bli litt sliten i henda av å tvinge boka mer opp enn det som er forsvarlig. Likevel gikk lesinga forrykende fort. Den første dagen leste jeg søtti sider, dagen etter søtti til. Den dagen jeg bare rakk ett kapittel, var jeg skikkelig sur da jeg la meg. For å lese Jane Austen er å tre inn i et eget rom og lukke døra godt igjen etter seg.

Elskede

Bildekilde: Bokklubben

Noen bøker er vanskelige, for å ikke si nesten umulige, å skrive om. Det er det naturligvis ulike årsaker til. En særskilt type tematikk, for eksempel, kan være utfordrende å ta inn over seg for enkelte. Og hvis leseren ikke tolker bærende metaforer rett (eller ikke i det hele tatt), kan lesinga bli ganske annerledes enn andres. Hvis underteksten er litt for dulgt, slik at en ikke helt får tak i hva teksten egentlig dreier seg om, kan en oppleve boka som teit eller kjedelig. Og så videre. Men den boka jeg tenker på nå, romanen Elskede (1987, på norsk i 1988) av Toni Morrison (f. 1931), er vanskelig å skrive om fordi jeg hadde konkrete forventninger til boka og fikk noe ganske annet.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese ei bok av amerikanske Toni Morrison (født Chloe Ardelia Wofford). Ikke bare fordi hun er en av tretten kvinnelige nobelprisvinnere i litteratur som både bør, skal og må leses i løpet av livet, men også fordi jeg har hørt så mye spennende om bøkene hennes. At de er annerledes, intense, sterke. At hun skriver både fra et kvinnelig og et svart perspektiv. At hun ikke er redd for å skildre det som er brutalt og vondt. Akkurat det siste har gjort at jeg har kvia meg litt. Særlig da jeg fikk vite hva som var hovedhandlinga i Elskede. Som småbarnsmor er det enkelte ting som rett og slett er utenkelige...

Men nå skal jeg ikke gjøre som alle andre og avsløre hva denne hovedhandlinga er. For det var nettopp det som var mest irriterende ved forordet til Karin Sveen (f. 1948), som står i Bokklubbens utgivelse. Ikke bare gjorde hun rede for nesten hele handlinga i første del av romanen, men hun avslørte seinere poenger også. Men det visste jo ikke jeg da jeg leste. Da trodde jeg at denne informasjonen kanskje lå forut for fortellingas univers, eller tilhørte en bakenforliggende kontekst jeg som leser burde kjenne til. Resultatet av det, var at det tok meg ganske lang tid å lese første del av boka. For når Sveen hadde avslørt hovedlinjene og de avgjørende vendingene, var det ikke så mye spenning igjen til meg. Skildringene var flotte og fulle av sansninger, språket solid og godt, og fortellinga var fascinerende, men likevel. Sveens forord burde helt klart vært et etterord.

Det er den svarte kvinna Sethe som er fortellingas omdreiingspunkt. Langt på vei er det hun som er hovedpersonen, sjøl om Morrison, som i denne romanen skriver både i tredjeperson og førsteperson, også sanser gjennom mange andre i det som av og til er et interessant flettverk av stemmer og historier. For eksempel er den fremmede jenta som dukker opp svært viktig, og mye dreier seg om hvordan andre ser henne. Men det er først og fremst Sethes bakgrunn som avsløres og gjennomgås, det er hennes valg som får konsekvenser, hennes liv som skildres, det er hun som må gjenoppleve, lide, begrunne, forsvare - gang på gang på gang. Til hun er utmatta, fysisk og psykisk, til hun ikke lenger orker mer.

Men når vi møter Sethe, tidligere i kronologien, har hun stengt av den tidligere delen av seg sjøl. Hun vil ikke, kan ikke, orker ikke huske. Hun er fri nå, og bor i Ohio, har en fin jobb som kokke på et vertshus og bor i et toetasjes hus med stor tomt og utsikt mot skog og elv. Det er etter den amerikanske borgerkrigen, og når vi kommer inn i handlinga, er det etter mine begreper litt innpå 1870-tallet. Livet på plantasjen, slavelivet, er langt unna, men kommer tilbake i plutselige og tidvis voldsomme glimt, for eksempel gjennom farger, lyder, ord, bevegelser eller tilfeldige assosiasjoner. Men stort sett har Sethe fortida under kontroll. Resten av livet også, det liker i alle fall hun å tro. Hvis en ser bort ifra knirking i trappa, flytting av gjenstander og nærværet av et rødt lys og en hvit kjole.

Sethes datter Denver er blitt voksen, men bor fortsatt hjemme. Hun forlater knapt huset, og har lite å ta seg til. Sønnene hennes har rømt for lenge sia. De var bare 13 år da, hun husker knapt hvordan de så ut. Halle, ektemannen hennes, kom aldri fram. Eller kanskje han aldri dro? Og svigermora Baby Suggs, hellig, er død. Tilbake sitter derfor Sethe og Denver, to ensomme kvinner i samme hus, som egentlig ikke ser eller hører hverandre, og som er redde for hverandre, men på ulikt vis. De er totalt avsondra fra nabolaget, menigheten og det svarte miljøet i byen, og det har de vært sia Baby Suggs døde. Begge er utsulta på fysisk og psykisk kontakt og andre mennesker. Kanskje det er derfor alt endrer seg den dagen da Paul D plutselig sitter på trappa.

Og så kommer hun også. Den unge kvinna i den svarte kjolen, med sko som knapt er brukt. Hun som bare vil drikke vann, flere kopper, og ikke sier noe, før hun blir lagt på ei seng og ligger der, halvveis bevisst, i feberrus, i flere dager. Denver tar vare på henne, for første gang har hun noe å beskytte som ikke er henne sjøl. Når kvinna kvikner til, blir hun og Denver svært gode venner. Så gode at Sethe har vanskelig for å få den fremmede ut av huset. Etter hvert vinner kvinna Sethe over også, og hun behandler dem begge som døtrene sine. Kun Paul D står igjen som skeptisk. Hva veit vi egentlig om henne, spør han. Hvor kommer hun fra, hva vil hun? Og skal hun ikke et sted?

Kampen som kommer, som må komme, mellom Paul D og den ukjente kvinna, er på mange måter en kamp mellom Sethes fortid og framtid, mellom den kvinna hun var og den hun er blitt. Her har Morrison valgt å la kampen utspille seg gjennom konkrete eksempler og som fysiske manifestasjoner, kanskje fordi en indre framstilling av disse kreftene og hvordan de trekker og drar innad i Sethe ville blitt for vanskelig å skildre teknisk sett. I alle fall med en tredjepersonsvinkling. Uansett årsak fungerer resultatet godt, som leser kan en heller ikke la være å lure på hvem denne kvinna er, hva som er intensjonene hennes og hvorfor hun er kommet. Men de samme spørsmåla kan egentlig stilles til Paul D. Hvem er det som trenger seg på, og er det noen av dem som egentlig har rett til det?

Denne kampen er Sethe bare delvis bevisst. Kanskje hun ikke vil vite eller forstå? Hun aksepterer i alle fall Paul Ds gradvise ferd gjennom huset og ut i kjølerommet, før han brått kommer tilbake igjen. Kanskje er hun vant til at de er sånn, slavemenn og slavekvinner, etter flere år med hardt arbeid, fysisk og psykisk mishandling, sult, tørste og nød. Tross alt ser hun mye av seg sjøl i han og i hans historier. Det han forteller vekker minner som er enda verre, gjenoppliver det hun har gjort alt for å glemme. Og det er ikke egentlig den harde fødselen der fattigjenta Amy hjelper til, ferden over elva eller Ella, som må skjære opp herreskoene for at føttene hennes skal få plass, som er ille. Det er hva, eller hvem, hun rømte fra. Og hva som skjer når de innhenter henne.

Det er Denver som først pusler alt sammen, og som kommer fram til hvordan det må henge i hop. Kanskje fordi hun vil tro, har et behov for å tro. Eller fordi det er rett. Det er moras løse historier, spørsmålet til gutten fra lesetimene, ting hun husker fra hun var lita, orda til Baby Suggs og ikke minst fortellingene til den ukjente kvinna. Det er hele hennes verden, som har vært delt opp i total stillhet og et vell av lyder, en sjølvalgt, øredøvende stillhet og de brå, påtrengende lydene, ord hun ikke vil høre, lyder hun ikke vil huske. Alt det som nesten ikke kan skildres, men som Toni Morrison skildrer likevel.

De av dere som kjenner til boka, veit hvor intens den kan være. Etterhvert er det vanskelig å ta lesepauser fordi alt glir i ett, fortellingene veves inn i hverandre, det er linjer fra fortida som det er umulig å ikke følge opp. En aner det verste, men kan ikke la være å lese videre likevel. Vi får alt servert i bruddstykker og med en heller tilfeldig kronologi, og en del av leserjobben er derfor å legge bruddstykkene i riktig rekkefølge, slik at vi kan følge Sethes liv, valgene hennes og de fatale konsekvensene. Vi ser det hele gjennom Sethe, gjennom barna hennes, Halle, Baby Suggs, Stamp Paid, slavene på plantasjen, Ella, Amy og alle andre som trekkes med. Enkelte scener fortelles flere ganger, med nye sansninger og nye detaljer fra gang til gang. Morrison forskyver stadig, trekker fra, legger til, slik at vi stadig ser mer av bildet. Et bilde vi ikke vil se, men må se. Fordi det var sånn det var, fordi det er sant, fordi det er Sethes liv.

Og det var ikke ei slik fortelling jeg forventa, noe som var utfordrende i første del av boka. Likevel aksepterer jeg den nesten fullt ut, og synes Morrison har lykkes svært godt med det som må ha vært et underliggende prosjekt: Bak Sethes liv og hennes unike handlinger, som er et skrekkeksempel, ligger den triste, tragiske og forferdelige beretninga om de svarte slavenes kummerlige vilkår i 1700- og 1800-tallets USA. Her kunne forfatteren skamløst velta seg i grusomme detaljer om mishandling, voldtekt, smerter, nedrige hendelser og drap, men hun gjør det ikke. Hun forholder seg hele tida til hva det er hun forteller, og hun er forholdsvis stram i formen, sjøl om hun benytter repetisjoner som et bevisst virkemiddel. I stedet for å ramse opp alt en slave måtte igjennom, bruker hun noen få, skrekkinngytende eksempler. Som munnbittet. Burene de måtte bo i. Bruken av tvangsmessig avl for å øke godseierens inntekter. Den rådende ideologien med måling av hodeskaller og et syn på svarte som annenrangs mennesker, nei, mer dyr enn mennesker. Som de hvites personlige og private eiendom.

Og ei slik historie blir sterkere og får mer troverdighet fordi den fortelles av en svart, ei svart kvinne. De svarte kvinnene er dobbelt undertrykt, sies det, først på grunn av hudfarge og så på grunn av kjønn, undertrykt av de hvite og sine egne menn. Men det er ingenting ved denne boka som gir meg tanker om at Morrison er ei slik kvinne. Til det er historia alt for sterk og alt for solid skrevet. Og den som skriver slikt, som skriver om Sethe, om disse disharmoniske mor-datter-forholdene, om slavelivet og som tør å trekke inn Elskede på den måten, som forteller om det verste, helt usentimentalt, uten å kues, uten å unnskylde, hun er modig. Hun er kanskje enda modigere enn Sethe, som i sitt ordløse kaos gjør det verste, gjør det umulige, utenkelige. På instinkt, kanskje. Av kjærlighet, sier hun. Av frykt, tenker jeg. Som en panisk, siste handling før verden likevel går under.

Men sjøl om det er veldig mye bra ved denne romanen, kan jeg ikke unngå å legge merke til avstanden. Jeg veit ikke hva den skyldes, om det er teksten i seg sjøl, formen, synsvinkelen eller tematikken - i alle tilfelle er jeg alltid langt unna Sethe og problemene hennes, jeg er aldri med, aldri inkludert. Det blir aldri truende, spennende, skummelt eller rørende for meg som leser. Jeg er heller aldri virkelig nysgjerrig, for alt kommer jo, alt blir fortalt. Riktignok hulter til bulter, men jeg slipper å være på leit i underteksten, for den er nærmest ikke-eksisterende. Likevel er det gode partier som er lada med noe, har et driv. Og det er bra. Men når Morrison skriver om følelser, som aggresjon eller redsel, kjenner ikke jeg det i det hele tatt. Kanskje er det Sethes egen avstand til eget liv jeg kjenner på? I så fall er det fint gjennomført, men det virker nok mot sin hensikt. En slik roman burde kreve innlevelse. 

Jeg hadde også litt problemer med å akseptere historia til den fremmede kvinna, men fordi det er et så bærende element og både fungerer symbolsk og som en manifestasjon i tillegg til å være et eksperiment og et motiv, var det vanskelig å ignorere det. Dessuten kan det være flere plausible forklaringer her, ikke bare den som holdes fram som sannhet i boka. Og fordi romanen er så solid gjennomført, måtte jeg bare lese videre uansett. Mange av avsnitta til Morrison er visuelle og sanselige, hun skildrer en bevisst nærhet til det konkrete landskapet rundt oss som er inspirerende og frigjørende. Så får det bare være at menneskene mangler denne bevisstheten til landskapet inni seg. Men hva kan en egentlig forvente av tidligere slaver? At de ikke skal være merka i det hele tatt? Er det noe Morrison viser fram, så er det nettopp alle de ulike følgene av et brutalt slaveliv, fysisk, psykisk og emosjonelt. Når en blir behandla som et umenneske, hvordan kan en da bli et menneske?

Elskede er en kompromissløs tekst - forfatteren kommer ikke leseren i møte på noe punkt. Leseren må hele tida jobbe for å sortere puslespillbrikkene og legge dem på rett sted, for Morrison forteller slik hun sjøl vil. Her gis ingen forklaringer, retninger eller beklagelser. Tematikken er vond, men framstillinga er god og i noen partier drivende, både i replikker og sansninger. Det er mange elegante vendinger, mange interessante elementer og mye lun kjærlighet, noe som gjør lesinga mer sår enn ekkel, mer trist enn brutal. Og ikke minst - Sethes handlinger vekker noe i en, både en angst og en uunngåelig refleksjon over ens egen situasjon og om hva mennesket er i stand til. Det er et fascinerende tankeeksperiment som her får en noe uventa litterær form, og enda mer overraskende er det kanskje at en sitter igjen med et ønske om å lese mer, sjøl om dette er langt fra meg og min virkelighet.

Min versjon av Elskede var fint og stemningsfullt, om enn noe slurvete oversatt av Mona Lange (f. 1946). Men dette slurvet kan like gjerne skyldes manglende oppmerksomhet fra redaksjonen i Bokklubbens Verdensbibliotek som tabber hos oversetteren sjøl. I alle tilfelle anbefaler jeg ei ekstra runde i manusvasken neste gang.

Et rom med utsikt

Bildekilde: Bokelskere

Forrige måneds bok i lesesirkel 1001-bøker, var et skrekkelig sammensurium skrevet av franskmannen Michel Houellebecq. Etter å ha bladd igjennom boka på omtrent ti minutter og fått med meg det verste, valgte jeg å kassere hele greia. Bøker som får meg til å føle at mennesker er søppel og bør behandles deretter, har jeg ikke den minste lyst til å lese. Boka blei kjapt erstatta med noe langt triveligere som jeg hadde liggende i bokhylla: romanen Et rom med utsikt fra 1908, skrevet av briten Edward Morgan Forster (1879-1970). Boka kom på norsk for første gang i 2007.

Og boka var akkurat så søt og harmløs som jeg hadde trodd. Så heter også hovedpersonen Lucy Honeychurch -. Ved den todelte bokas begynnelse befinner vi oss på et pensjonat i Firenze. Lucy er akkurat ankommet sin dannelsesreises destinasjon, sammen med den eldre anstandsdama Charlotte Bartlett. Men de er sure, for de har slettes ikke fått de værelsene de skulle ha, de skulle ha rom med utsikt mot elva Arno, må vite, ikke en eller annen bakgård, murbygning eller trafikkert gate. Når far og sønn Emerson så, noe høylydt og midt i spisesalen, tilbyr seg å bytte værelser med dem, de har nemlig utsikt, men bryr seg ikke noe særlig om den, bryter et meningsløst vell av kutyme og påtatt dannelse fram. For damene kan ikke bare takke ja til tilbudet, må vite. De kan ikke stå i takknemlighetsgjeld til noen rustne karer fra arbeiderklassen. Det kan være farlig! Da er det bedre med semre værelser -. Men gutta står på sitt, og damene får sine rom med utsikt.

Men innen vi kommer så langt, er jo det hele satt i gang. Relasjonen mellom kvinnene og Emersons er umulig å benekte, klasseskillene er etablert som uforserbare hindre, i alle fall når vi snakker ovenfra og ned, og spenninga, eller kampen, mellom kjønnene, er på plass. Forvirringa hos Lucy er så dominerende at til og med teksten virker ufokusert. Så blir blikk sendt, tanker formuleres gradvis og den endimensjonale handlinga bygges opp. Ikke at det er en særlig uforutsigbar eller overraskende handling - her skjer både det vi tror og det vi håper. Legg så til en nokså manipulerende og sjølsentrert anstandsdame i miss Bartlett, som helst vil ha full kontroll på alt uten å gjøre noe annet enn å sladre, og vi er ikke så langt unna ingrediensene som trengs til en fullverdig Austen-roman. Dette vil jeg komme tilbake til under.

Pensjonat Bertolinis unge beboere, George Emerson og Lucy Honeychurch, er sammen vitne til en grusom hendelse som gir dem et privat bindeledd ingen andre forstår: en italiener blir knivstukket og drept, rett foran dem, og blodet spruter blant anna på Lucys nyinnkjøpte kunstkort. Georges åpenhet i etterkant trår over alle formelle grenser som Lucy, som barn av mer velstående folk, er opplært til å følge. Det gjør at hun synes han er vanskelig å forholde seg til, og hun blir usikker på både han og seg sjøl. Løsninga blir å holde seg unna, noe som går fint helt til George kysser henne. Da må damene naturligvis dra, for å unngå skandale og flere fornærmende tilnærmelser fra slike arbeiderfanter.

I del to av romanen er vi hjemme hos Lucys familie i huset Windy Corner i Surrey. Etter Firenze, dro Lucy og Charlotte videre til Roma og var der noen måneder før de kom hjem. Når vi kommer inn i handlinga har Lucy akkurat akseptert det tredje frieriet fra Cecil Vyse, en besteborgerlig ung herremann med store interesser for kunst og litteratur - og, av en eller annen grunn, Lucy. Verken mora, Mrs. Honeychurch, eller broren Freddy er særlig lykkelige over forlovelsen, men er glade på Lucys vegne. Førstenevnte ser dessuten hvilke muligheter ekteskapet kan gi Lucy og familien innafor sosieteten i London. Men før vi kommer så langt, vil forfatteren det da slik at nettopp hit, til Summer Street i Surrey, kommer også far og sønn Emerson. Og dermed er intrigene i gang.

Romanen er ikke særlig omfangsrik, kun 258 sider. Det går fort å lese den, fordi satsen er relativt luftig og god, setningene er enkle og teksten er uten særlig motstand. Oversettelsen til Kirsti Øvergaard (f. 1946) er fin, men jeg tar meg sjøl i å lure på om det skal være så lett? I det hele tatt synes jeg det er litt underlig at ei så enkel og tilgjengelig bok er kommet med på 1001-lista, men så kjenner ikke jeg til hvilke kriterier som legges til grunn for utvelgelsene dit heller. Nesten alle andre bøker jeg har lest derfra, har vært mye mer solide og gjort sterkere inntrykk. Ett eksempel er Sigrid Undsets bøker om Kristin Lavransdatter -. Men på den andre sida så har Et rom med utsikt mye fint ved seg.

Blant anna åpner boka for at en, også kvinner, eller kanskje først og fremst kvinner, skal kunne velge sin ektemann. Forster slår med det et slag for kjærlighetsekteskapet - og det i 1908, da den britiske middel- og overklassen fortsatt var i overkant konforme og snobbete (bare tenk på hvordan Virginia Woolf hadde det). Forfatteren er hele tida på Lucys side, i forvirringa og det vanskelige valget, og han dømmer henne aldri. Det er veldig søtt, men samtidig litt underlig, for jeg forstår ikke hva som er forfatterens motivasjon for å fortelle akkurat denne historia. Det er jo så tydelig hvordan det kommer til å gå hele veien, det er aldri spennende, og Lucys karakterutvikling og emosjonelle reise, som langt på vei er det bærende elementet i boka, er minimal.

 

Et rom med utsikt er heldigvis nokså humoristisk, på den gode, gamle britiske måten, og det kan virke som om Forster har hatt et stilikon i Jane Austen på mer enn en måte, noe jeg nevnte lenger opp. Det er bare synd at denne romanen er en langt plattere versjon enn noe av Austen. Hun er så eminent, så overlegen og presis, Forster er mer omstendelig, nølende og usikker - ikke minst når det kommer til karakterisering av ei kvinnes indre liv. Han kommer liksom aldri virkelig inn på Lucy, noe som kan være vanskelig i en tredjepersonsfortelling, men her sitter vi enda lenger unna enn det som egentlig er bra for historia. Austen, på sin side, har ikke noe problem med å gå inn i sine tredjepersonsheltinner, være seg Fanny Price eller Elizabeth Bennett eller en helt annen. Og på grunn av synsvinkelen som Forster ofte velger, får han ikke utnytta det komiske potensialet som ligger i scenene til det fulle. For er det noen som ikke er humoristiske i denne boka, så er det hovedpersonen.

Kompositorisk sett er heller ikke denne boka den beste. Det at den er todelt, og at det går en del tid i mellom, er problemløst. Men ellers får leseren hele handlingsforløpet servert i preteritum, som om vi var de siste som fikk vite alt sammen. Forster legger til og med inn visse advarsler, for eksempel når det kommer noe som overrasker Lucy: "Så hendte det noe." (side 34). Slikt har jeg sjelden noe til overs for, og heller ikke her er det en god løsning. Når romanen i tillegg er av den forutsigbare typen, blir det mange matte avsnitt.

Skildringene, særlig av landskapet, er ofte fine og stemningsfulle. Men - og det er litt leit i ei såpass kvinnefokusert bok - noen av de beste partiene er helt uten kvinnelig nærvær. For eksempel er det første møtet mellom George Emerson og Freddy Honeychurch småmorsomt og troverdig, og måten George plutselig våkner til liv og finner seg sjøl igjen når de bader i dammen, er helt nydelig. Presten, Mr. Beebee, står for mange mer eller mindre gode tanker og refleksjoner, men sjøl om han er oppvakt og virkelig ser Lucy, går han ofte i veien for historia på en lite sjarmerende måte. Når han derimot står på bakketoppen i del to og ser på været og betrakter Windy Corner - det er flotte passasjer hvor han endelig får, og gir, litt dybde.   

Videre er Charlotte Bartlett den mest solide skikkelsen i romanen. Hun er tvers igjennom helt forferdelig og kan sammenlignes litt med mrs. Norris fra Mansfield Park. Begge er en type kvinnemennesker som en helst vil vri om halsen på, og jeg kan ikke si anna enn at hun er svært godt karikert. Cecil Vyse framstår ellers som en av de mest oppriktige personene i boka, sjøl om han er mer opphengt i idealer enn i faktiske mennesker. Måten han takler Lucy på, sier mye om hans vesen. Både Lucy og George forblir litt i tåkeheimen, de er verken faste eller ferdige mennesker, og de store indre svingningene som Forster prøver å skildre, er mer forvirrende enn gjenkjennelige. Det er leit, for han skriver om det som i lange faser av livet kan være det viktigste i verden: nemlig å finne den store kjærligheten. Og sånn sett er boka både romantisk og litt sentimental - for dem som liker det.

Kristin Lavransdatter. Korset

Bildekilde: Aschehoug

Da jeg tidligere i sommer visste at tida var inne for å lese siste bind i trilogien om Kristin Lavransdatter fra Sel, brukte jeg lang tid på å forberede meg mentalt. Det er ikke bare enkelt å gå inn i et 1300-tallsunivers, særlig ikke når den skapende krafta bak heter Sigrid Undset (1882-1949). Hun krever mye av leserne sine, og det er med rette. Verkene hennes er imponerende, storslagne og enestående, både i norsk og internasjonal sammenheng. De to foregående binda i trilogien, Kransen (1920) og Husfrue (1921), var svært sterke i utførelse og i virkning. Jeg brukte lang tid på dem, både underveis og etterpå. Jeg har nok også kvia meg litt for siste bok. Da er jo alt over! Og det er vemodig at jeg ikke kan vende tilbake til Kristin på et seinere tidspunkt og lese videre. Derfor kan en gjerne si at jeg stålsatte meg, på nesten alle måter. Jeg visste jo hva som ville komme snikende helt mot slutten av boka, noe den flotte og flertydige tittelen Korset (1922) på sett og vis også avslører. Men jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle strigrine de siste tjue sidene, mest i ett. Ei heller visste jeg om alle de tragiske, dramatiske og hjerteskjærende hendelsene underveis.

Tro mot gammel vane bærer jeg bøkene jeg leser på med meg rundt i huset, fra kjøkken til stue til arbeidsrom til soverom. Men jeg skjønte fort at Korset ikke er boka en leser på senga. Den er så intens og sterk at den må leses i fullt dagslys, og er såpass viktig at den gjerne kan leses på formiddagen, når konsentrasjonen er på topp etter en god natts søvn. Sjølsagt strider det i mot en ordinær arbeidsdag med helt andre arbeidsoppgaver, også for en masterstudent. Men trøsta er at pauser trenger vi alle, og da kan en jo lese litt...

Og på onsdag leste jeg altså ut trilogien om Kristin Lavransdatter for første gang. Nesten tusen sider om dette fagre mennesket, fylt med tvil og tro, drevet av kjærlighet og lidenskap mer enn noe annet, følsom, pliktoppfyllende, arbeidsfør, sterk og lojal. Men hun er også ei som synder overfor Gud. Og ei som juger til sine nærmeste. Ei som må gjøre bot, angre, faste, be og gå som en fattig pilegrim til Nidaros. Ei som ydmyker seg sjøl, sin egen familie og mest av alt faren Lavrans, som hun er så glad i. Hun er ei som for alltid må leve med skammen. For hva da, egentlig? For å bryte en trolovelse og gifte seg av kjærlighet som 19-åring. For å bære et barn under hjertet før hun har via seg til den ubrytelige, hellige ektestanden og hennes livs kjærlighet, den eldre adelsmannen Erlend Nikulaussøn. For å krenke Guds bud, trosse kirkas lov, bryte sin fars ord og ikke holde sin egen festeavtale. For å begjære en mann mens hun er trolova med en annen, det året på Nonneseter i Oslo hvor hun egentlig skal finne seg sjøl, vie tid til Gud og lære. For å elske i lønn.

Dette er hendelser vi i dag ser på som mer naturlige og vanlige enn skammelige eller syndige. Kjærlighetsekteskapet dominerer, vi velger fritt vår make, og det er omtrent like vanlig å få barn utafor ekteskapet som det er å få barn innafor ekteskapet. Begjæret går i alle retninger for både kvinner og menn. Mange avbryter forlovelser uten å tenke på Guds synspunkt, langt mindre om det bringer skam over familien eller ikke. Det er vår egen, private lykke som til enhver tid gjelder, og i den evige søken etter og jakta på den, helliger målet alle midler. Vi har blitt så fryktelig individualiserte, og det blir tydelig når en leser et middelalderverk, der det kollektive - familien og frendene - er alt du har, er deg. Har du ikke frender, står du helt aleine og er da uten hjelp når nøden er størst. Kristins handlinger setter henne og familien på alvorlige prøvelser som får langvarige konsekvenser - det glemmes ikke, må vite, at hun brøt sin trolovelse med Simon Darre på Formo, som blir den mektigste mannen i dalen. Kristin satte seg sjøl foran slekta, og blir alltid refsa for det. Og for hvem? For hva? For hvilket liv? Hennes liv, det livet hun ville ha, eller trodde hun ville ha. Det var bra hun ikke visste hva hun gikk til.

Erlends fadeser i Husfrue skaper også store problemer på flere nivåer - økonomisk, politisk og sosialt, samt at han må bøte til kirka for sine synder. Når alle andre vender dem ryggen, er det Simon som kommer til unnsetning. Både fordi han nå er gift med Kristins yngre søster Ramborg, og fordi han er en god mann. Han iler til og bruker store ressurser og mye tid på sin tidligere festekone og den forslåtte mågen. I middelalderen var tankegangen slik at inngifte mennesker også var ens familie, ens nærmeste familie, og dem måtte en behandle som om de var brødre eller søstre. Det samme gjelder de en velger som gudforeldre for barna sine - en er bundet sammen i et åndelig, ubrytelig fellesskap og regnes som nære slektninger. Det er den gyldne regel i praksis: Du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Simon handler derfor sosialt, religiøst og normmessig korrekt mot dem som har gjort han mer vondt enn noen andre, og som fortsetter å gjøre han vondt. Og han holder maska. Helt til Korset.

Vel hjemme på Jørundgård i Sel er de utstøtte og frendeløse, både Kristin og Erlend. De ser knapt folk, uten Ulv, Erlends trofaste venn, som bor hos dem og er fosterfar for barna, de sju sønnene, tjenerne, leilendingene og en og annen arbeidskar. De blir ofre for mye baksnakking og ondsinna ryktespredning i bygda, særlig når Kristin drar opp på setra for en hel sommer med bare de to yngste ungene, og seinere, når Erlend brått blir borte. Hva er det som har hendt på Jørundgård? Ingen husfrue skal stikke av slik, ingen husbond heller. Er de ikke via i den hellige ektestand, som forbyr fravær og skilsmisse? Kristin kan ikke besøke noen, ikke en gang Ramborg, uten sin husbond, da det vil skape enda mer rykter, og gradvis blir avstanden mellom søstrene større og større, i takt med at Kristin distanserer seg fra konflikten med Erlend og de mange utfordringene og bekymringene over den halvvoksne sønneflokken. Hun bortimot begraver seg i gårdsarbeidet, tankefull og mutt, og svarer knapt når noen spør.

Så blir Kristin tilkalt som legekone. Hun er den kyndigste i bygda, og er alltid med når noen skal føde, er sjuke eller har skada seg. Hun har med seg urter, lager omslag og drikker som skal svalne eller lindre. Mannen er det ikke håp for, enda Kristin våker, ber og gjør alt hun kan. Attpåtil forteller han henne noen sannhetens ord før han blir borte, og krever at hun skal forsones med sin husbond. Kristin får enda mer å tenke på, og må presse seg til å gjøre det hun har lova. Hun utsetter det stadig, men en dag setter hun seg på hesten og rir opp på Dovre, til den stakkarslige, forfalte fjellgården Haugen. Der finner hun Erlend.

De kan ikke leve med hverandre, men de kan ikke leve uten hverandre, heller. De er for sta, begge to. Han finner seg ikke til rette på hennes Jørundgård, han er ingen bonde, og vil ikke prøve en gang. I hennes øyne er han slapp og tiltaksløs, bare ute etter å forlyste seg og blir aldri en like god mann som det faren Lavrans var. Han vil at hun skal komme opp på Haugen, her kan vi bli gamle sammen, sier Erlend, og Kristin ser seg om i skitt og møkk og elende. Erlend har til og med hatt hesten inne i stua-. Hun vil ikke dra fra sønnene sine, de trenger fortsatt sine foreldre, sier hun, og ber han om å komme hjem. Men Erlend vil ikke. Han frykter at bare ondt vil komme av at han vender tilbake til Jørundgård og henne. Han kan heller vente på at hun kommer opp igjen. Kristin vender hjem aleine, og venter på at han skal komme ned.

Slik bier de da altså på hverandre i lange tider. Guttene venter også, men håpet svinner etter hvert som høsten og vinteren kommer. De møter faren i skjul, av og til. Kristin refses av presten for sin oppførsel, Erlend, som er borte, refses ikke av noen. Han lever sitt frie gutteliv på Dovre, han veider og drar på jakt, gjør seg sine bytter og småhandler og klarer seg akkurat. Kristin driver storgården gjennom uår og flom, hun har burene fulle av mat, hun får gradvis skikk på noen av sønnene sine så de kan bidra i arbeidet. Ellers flyr de vel bare veggimellom og er ute av kontroll, frykter hun. Og det er de - med Erlends avslappa og leikne holdning og hennes stahet. Både Nåkkve og Gaute får tidlig barn utafor ekteskapet.

Jeg vil ikke røpe så mye mer av handlinga med tanke på dere som enda ikke har lest boka. Men dersom du på noen måte er i tvil: Gjør det. De tre bøkene om Kristin Lavransdatter er noe av det flotteste og vakreste som noensinne er skrevet på norsk, og de levner liten tvil om Sigrid Undsets enestående forfattertalent. Dette er mektig litteratur, og den både berører og engasjerer, nesten hundre år etter utgivelsen, og mer enn sju hundre år etter at de mange begivenhetene er tenkt funnet sted. Undset har med Kristin skapt gjenklang i menneskene, der hun portretterer indre strid og ytre kiv, Kristins lojalitetskamp mellom kjærligheten til faren, som symboliserer fortida og det hun var, og kjærligheten til Erlend, som symboliserer framtida og det hun kan bli.

Med i bildet er også religionen, som får Kristin til å føle avsondrahet og nærhet på forskjellige stadier i livet - hun kjemper sammen med Gud og hun kjemper mot Gud, hun ber eller hun klarer ikke å be, hun glemmer det helt, eller hun går opp i det. Uansett kommer hun ikke unna det grepet kirka og Gud har om henne, familien hennes og samfunnet forøvrig. Under flommen går de for eksempel i prosesjon for å stoppe uværet. Og når Kristins yngste sønn er sjuk, kan hun ikke gjøre annet enn å be. Det er vanskelig for oss i dag å forstå hvordan dette var i praksis, å skulle innfinne seg med helgendager, faste, messer, vigilia, alle reglene som fantes for et godt og fromt liv. Men gjennom Kristin kan vi forstå mye, og mer enn noe annet skjønner vi fortvilelsen hennes, når det ikke hjelper å be eller faste, når de en er glad i dør uansett. Og hvordan kan en vite at en er tilgitt og har gjort bot, når en fortsatt føler seg skitten og syndig? Hvor mange ganger må en be om tilgivelse før en kan forsones med sine synder?

Mange har kritisert Undsets mennesker, og da særlig Kristin, for å være for moderne. De tenkte ikke slik i middelalderen, sier noen, men kan vi egentlig vite det? Hvorfor skulle ikke ei ung jente tenke på sin festemann og erkjenne at hun egentlig ikke vil ha han, at hun ikke ser fram til det ekteskapelige samlivet, at det ikke er den framtida hun ønsker? Og når hun da møter noen som får blodet til å bruse, skal hun da ikke kjenne etter, sammenligne, tenke etter? Var det annerledes å forelske seg på 1300-tallet og i dag? Hadde menneskene andre følelser? I så fall, hvilke? Jeg tror ikke at kjærligheten er en moderne konstruksjon, den har alltid vært der, i forskjellige former. Og kvinner har alltid tenkt på sine lodd her i livet, grua seg og gleda seg, vært spente og nervøse, akseptert og nekta, trossa og trassa, men også funnet seg i og mestra. Det kan vi for eksempel lese i sagaene.

Mentalitetshistorie er et svært spennende felt, og noe av det mest krevende er å forstå hvor langsomt alt går, hvor lang tid det tar før ideer og perspektiver får feste blant majoriteten av befolkninga. Ett eksempel her er overgangen fra hedendom til kristendom på 1000-tallet. Det gikk ganske kjapt å få både kirker og prester på plass, men i mange generasjoner fortsatte folk å blote i smug. Og samme hvor mye kirka moraliserte; overtroa hadde et solid grep om folket. I Korset er det et godt eksempel på nettopp dette. Kristin er blitt tilkalt til Formo, Andres, den lille gutten til Simon, er blitt så sjuk. Hun gjør alt hun kan, men ingenting hjelper, og til slutt ser hun ikke at det er en annen utvei enn å søke hjelp fra mørkemaktene. Hun veit at det kan koste henne livet, men hun gjør det likevel. Det koster henne dyrt, for sitt fingergull må hun legge igjen, slik at de ikke kommer etter for å ta henne eller gutten. Hele natta må hun våke. Lignende overtro var levende til langt inn på 1800-tallet, enkelte steder enda lenger, det kan de fleste folklorister bekrefte.

Undset framholder tredelinga fra de forrige titlene også her. Hvert bind i trilogien er delt inn i tre bøker: "Jørundgård", "Kransen" og "Lavrans Bjørgulfssøn" i det første bindet, "Syndens frukt", "Husaby" og "Erlend Nikulaussøn" i andre bind og "Frendsømd -", "Skyldnere" og "Korset" i siste bind. Titlene er svært symbolske i tillegg til at de gir et visst fokus for det som kommer. Bøkene danner fine rammer i det store verket og gir også en pekepinn om hva som er viktigst i Kristins liv, fra barndomshjemmet og oppveksten på Jørundgård til bryllupet med Erlend og forholdet hennes til faren. "Syndens frukt" er bokstavelig talt hennes første sønn, Nikulaus (bare kalt Nåkkve), men kan også tolkes som alle hennes barn, i og med at Kristin (og Erlend, men han tenker ikke slik om seg selv) er en synder. Husaby er Erlends storgård ved Nidaros, der familien bor i mange år, og siste bok i andre bind omhandler hans politiske kuppforsøk og påfølgende krise. "Frendsømd -" og "Skyldnere" karakteriserer både forholdet mellom Kristin og Erlend og deres forhold til de rundt dem, som for eksempel sønnene, bygdefolket og Simon. De to mågene har en stor krangel og ender livene uforlikte. Titlene kan også spille på Kristins relasjon til Gud i ulike faser, perioder med ro og uro både mentalt og kroppslig. "Korset" omhandler hennes siste lodd i livet, alle sønnenes skjebner, valgene hun tar, sorgene hun må bære, de to konkrete korsene hun bærer om halsen, Orms og Lavrans', hennes tanker om livet og om Gud, den endelige aksept om hvem og hva hun er, påfølgende sjelefred og hennes livs avslutning. Ja, for det er jo slik det går med Kristin, som med alle andre. Det er hun som forlater oss, ikke vi lesere som forlater henne.

Vi kan jo alltid komme tilbake og lese dette livet, på nytt og på nytt, og la oss begeistre av det presise språket, forføre av den intense kjærligheten mellom Kristin og Erlend, fortvile over hennes kvaler, forgå i hennes dødskamp og alltid, alltid se for oss disse helstøpte, komplekse menneskene og føle at vi kjenner dem som om de skulle vært vår egen søster eller bror.