Bokhyllelesing: Nikolaj Gogol

Bildekilde: Bokklubben

Fjerde runde av Bokhyllelesing 2015 begynte egentlig 11. mai, og skulle vært avslutta på nasjonaldagen. Dessverre var det ei tidsfrist jeg virkelig ikke klarte å overholde, og det beklager jeg. Jeg ga meg sjøl både en og to ekstra leseuker, men det varte og det rakk før jeg kom igjennom boka. Men nå, som masteren er innlevert og feberen har letta, er boka endelig blitt ferdiglest. Forfatteren er den ukrainsk-russiske godseiersønnen Nikolaj Vasiljevitsj Gogol (1809-1852), og romanen, hans eneste, heter Døde sjeler og utkom i 1842. Både en og to oppfølgere var planlagt, men utkom aldri.

Jeg visste ingenting om Nikolaj Gogol før jeg begynte å lese, annet enn at han tilsynelatende poserte pent og pyntelig for maleren med brune øyne, usedvanlig rett nese og pomadehår. Mitt kjennskap til boka var begrensa til at den en gang for lenge sida, da jeg jobba i bokhandelen, var på mammutsalget. Jeg så igjennom min egen bunke (det vil si to kasser med bestilte bøker) i pausa, og tok med de jeg skulle kjøpe med en gang ned i butikken. Mens jeg ekspederte en kunde, blei Døde sjeler rappa av en ivrig bokelsker. Det viste seg å være like greit for meg, for da fikk jeg seinere gleden av å kjøpe boka i en annen utgave, nemlig Bokklubbens Verdensbibliotek. Og serieidiot som jeg er, er det bøker jeg bare må ha... (Det er forresten salg på disse Verdensbibliotek-bøkene, nå igjen.)

Uansett, mine fordommer var mange, og jeg hadde i mitt indre beskyldt Gogol for å være en av disse deprimerte russerne som bare skriver om død og elendighet - gjerne svært mye og med svært mange detaljer. Jeg så for meg ei bok jeg knapt skulle klare å lese ferdig. (Ironisk nok blei det siste riktig, men av helt andre årsaker.) Tittelen Døde sjeler sa liksom sitt, og det var ikke akkurat med liv og lyst jeg begynte å lese. Men det endra seg etter bare noen linjer. For Døde sjeler er det motsatte av tungt og mørkt og trist. Boka, som har svindleren Tsjitsjikov i hovedrolla, er proppfull av humor.

Boka har navn etter det som er Tsjitsjikovs store prosjekt, nemlig å kjøpe opp døde sjeler. Døde sjeler er livegne som dør mellom folketellingene, som er hvert tiende år. Fordi disse døde bøndene fortsatt står på listene, må de betales skatt for. Dette er naturligvis en rein utgift for de russiske godseierne, og Tsjitsjikov tilbyr seg derfor å få eller kjøpe dem. På papiret vil Tsjitsjikov da se ut som en svært holden mann, med flere hundre sjeler under seg, mens han i virkeligheten bare har to ansatte: den drikkfeldige kusken Selifan, som svært ofte kjører feil, og den noe tiltaksløse tjeneren Petrusjka, som lukter vondt. Gogols prosjekt er å la leseren følge Tsjitsjikov gjennom Russland, og på veien blir godseierstanden utlevert så det suser etter med alle sine laster. Tsjitsjikov sjøl karakteriseres som noe anonym, en gjennomsnittlig mann en verken synes godt eller ille om ved første øyekast. Denne anonymiteten, eller tilpasningsdyktigheten, er et stort fortrinn for han som svindler, og lar han gli lett inn over alt.

Men av og til skjer det som ikke skal skje. Noen blir mistenksomme til Tsjitsjikovs prosjekt og diskuterer det med andre. Er dette noe en kan gjøre, er det lov? Har jeg blitt lurt og solgt de døde sjelene for billig? Og jungeltelegrafen går fort, også på den russiske landsbygda. Embetsmennene blir så sjokkerte at de blir helt handlingslamma - ja, en av dem dør til og med. Tsjitsjikov må komme seg unna i en fei om han ikke skal få kjenne konsekvensene på kroppen. Og slik styrter han flere verst av sted, fra egn til egn, mens framtidsplanene stadig tar form. For Tsjitsjikov vil bare ha et rolig, fint liv, som alle andre. Men for å leve det han mener er standsmessig, må han skaffe store mengder kapital. Vil han klare det, eller vil han bli avslørt?

Først og fremst er romanen satirisk (og Jane Austen ville kost seg). Her er det overdrivelser på hver eneste side, reine typetegninger av alt fra enkle bondefolk til rike arvinger, grove karakteristikker og velretta sleivspark til det skakkjørte statsstyret, den digre, udugelige embetsstanden (som Tsjitsjikov har sin bakgrunn fra) som bare flytter papirer rundt i en evig runddans med mindre de får klekkelige bestikkelser, det elendige russiske samfunnet som helhet, skolesystemet som verdsetter disiplin over kunnskap, det russiske folket og ikke minst godseierne: de er griske, grådige, gjerrige, samvittighetsløse, dumme, kyniske og det som verre er. Tsjitsjikovs reiser, forretningsmøter og mange observasjoner sammenfaller med Gogols avsløring av den grimme virkeligheten for de lutfattige livegne, mennesker som er andre menneskers eiendom og som kan selges og kjøpes som gjenstander eller dyr. Sammenfallet gjør at skillet mellom fokaliseringsinstans, forteller og fysisk forfatter er uklart, uten at det går på bekostning av innholdet.

Men det er også mye annen humor i boka. Gogol bruker ironi, han er vittig, det er mange eksempler på britisk understatement-humor, det er reine, nådeløse utleveringer og subtile kommentarer. I tillegg har forfatteren et usedvanlig fargerikt språk med et utrolig stort ordtilfang. Det skyldes i følge etterordet til Yasar Kemal (1923-2015) at Gogols morsmål var ukrainsk, og at han vokste opp med bondekultur og et vell av dialekter rundt seg. Dette, samt tradisjoner som folkeeventyr og folkeviser, trekker han inn i den russiskspråklige diktinga si. Resultatet er i dette tilfellet ei bok som spraker av språklig overskudd og stor skaperglede.

Naturligvis er det også mange elementer i teksten som ikke preges av humor. For eksempel landskapsskildringene, som er svært visuelle og presise. Sjøl om dette ikke er en tett og nær førstepersonsroman (det foregår i tredjeperson) der en humper av sted i vogna sammen med Tsjitsjikov og kjenner eimen fra Petrusjka, er det mye leseren ser for seg. For eksempel noen av godsene Tsjitsjikov kommer til, med skinnende kirkekupler, solide hustak, grønne skoger og dyrka mark. Her bruker Gogol farger, former, sammenligninger og kontraster - samt at han her, som overalt ellers, assosierer svært fritt og har lange, artige digresjoner. Vi får ikke bare utlevert russerens stereotypiske sinnelag, men også tyskernes. Sånn sett er den språklige stilen tidvis litt essayistisk, forfatteren flyter av sted og går grundig inn i tilfeldige bipersoners liv og levnet, men vender stadig tilbake til hovedhandlinga. 

Også er det jo mye av det som formuleres humoristisk som har mye sannhet i seg, for eksempel observasjonene og skildringene av ulike typer menneskenatur. Boka er med andre ord ikke noe for de hårsåre av oss, for Gogol er et råskinn med alle, de snille som de slemme, de dumme som de smarte, de systematiske som de rotete. Alle har svake sider, Gogol ser dem og framhever dem på bekostning av det som er ordinært og kjedelig. Den eneste som får være ordinær, er Tsjitsjikov. Ikke en gang leseren får være i fred. Gogol henvender seg til leseren støtt og stadig og har klare forventninger om hvem de er, eller ikke er. Han skaper et slags vi-fellesskap, der alle andre, som ikke leser boka, holdes utafor. Dette oppleves som noe eksklusivt, sjøl om trikset både er åpenbart og billig. Det er utrolig hva en aksepterer når historia er god (eller når en tror historia er god). Og sånn sett er Gogol helt genial, han selger inn tidenes historie med brask og bram, og bryr seg ikke om at leseren sitter slukøra tilbake fordi Døde sjeler kun er første del av en planlagt trilogi, der del tre aldri blei skapt og der det kun fins fragmenter fra del to. Noen av disse er inkludert i min utgave av verket, som er fra 2004 og oversatt av Erik Egeberg (f. 1941), og det er faktisk i denne fragmentariske delen en finner noen av de fineste passasjene i boka. Gogol burde skamme seg for å brenne sitt eget manuskript!

For å oppsummere litt, blei lesinga av Døde sjeler mildt sagt ikke det jeg forventa. Denne russiske romanen er utrolig underholdende og Gogol er full av fortellertekniske og språklige krumspring som mang en forfatter må misunne han. Det er ikke uten grunn at så mange seinere forfattere er påvirka av nettopp Gogol, som bryter med de stramme rammene for romanformen, åpner opp og skaper sitt eget. Så sjøl om verket er skuffende ufullstendig, er det samtidig inspirerende nyskapende, og det siste overgår langt på vei det første, med mindre en lider av tvangstanker og må vite hvordan det går med Tsjitsjikov. Romanserien skulle visstnok være et moderne Dante-prosjekt, men det hele falt i fisk på grunn av pågående geistlige, som spilte på den kleine helsa til forfatteren helt til han døde. Men da hadde han allerede skrevet Døde sjeler, og med det levert datidas litterære brannfakkel i Russland, og også skrevet seg inn i litteraturhistoria. Ikke dårlig for en fyr med pomadehår.