Høstlesing, del III

- November er så trist og grå, men nyttig likevel, heter det i ei vise hos Alf Prøysen (1914-1970). Og det må jeg jo bare si meg enig i, med så mye som skal tenkes og leses og skrives denne måneden! Helst skal jeg nemlig presentere et fullstendig masteroppgaveutkast ved slutten av måneden, men jeg veit at det ikke går. Men kanskje jeg kan få til et halvt, eller tre kvart? Jobbe må jeg i alle tilfelle uansett, og sjøl om det i perioder er vanskelig og slitsomt, er det også veldig spennende og utrolig moro. Særlig når en ser at arbeidet går framover! 

I dag tok jeg meg en halv fridag og gikk tur i skogen med familien. Det er veldig hyggelig når vi faktisk kan komme et stykke av sted før den yngre garde vil ha pause og mat. En topp kom vi til og med opp på! Og fordi det regna, blåste godt og var en del tåke, var det innmari godt å komme hjem og inn, skrelle av seg regntøyet og fyre i peisen. En stille stund med lesing på sofaen var midt i blinken for oss alle. Og slik har det forresten gått med lesinga i oktober, og dette planlegger jeg for november:

Ragnhild Jølsen

Ja, det er vel ikke akkurat noe sjokk at jeg enda ikke har kommet i gang her. Men jeg har lyst til å lese Jølsen nå i høstmørket, og håper fortsatt at anledninga snart byr seg. Boka ligger klar og er glatt og blå på omslaget. Men som jeg skreiv sist - arbeidet med masteroppgava må komme først.

Sturlason & Henriksen

Sagaradarparet, hvis utgivelser kommer godt med både i det faglige arbeidet og når jeg skal kose meg. Progresjonen er liten, men utbyttet er stort. Dessuten er vel Snorre Sturlason et slags evighetsprosjekt, når en bruker så mye tid på å tenke etter og sette fortellingene inn i en konkret historisk kontekst, slik som jeg gjør. Men det er gøy!

Biskop Arnes saga

I midten av måneden var det niende runde i biografilesesirkelen til Ingalill, og vi skulle lese om alternativere. Jeg valgte meg Biskops Arnes saga av en totalt ukjent, mest sannsynlig geistlig middelalderforfatter, og bomma litt på kategorien. Han Arne var nemlig ikke så fryktelig alternativ som jeg trodde, og mer om det kan du lese her. Men det var fint å lese om biskopen likevel, og lesekryss blei det.

E. M. Forster 

I begynnelsen av måneden fullførte jeg og skreiv om Et rom med utsikt, ei passelig koselig bok om det småturbulente kjærlighetslivet til miss Lucy Honeychurch, som er lagt til den britiske, øvre middelklasse like etter inngangen til 1900-tallet. Jeg leste denne i stedet for den unevnelige romanen til franskmannen Michel Houellebecq, som egentlig stod for 1001-bokbidraget i september. Lesekryss! 

Siri Hustvedt  

En fortsatt planlagt samlesing med Silje i løpet av høsten. Jeg ser fram til å lese Når du ser meg, og andre som er interesserte, kan gjerne hive seg på, de også.

Cora Sandel 

For tida er jeg halvveis i bok to om Alberte, Alberte og friheten. Jeg leser sammen med Birthe, og koser meg veldig med både stemning og språk, som denne gangen er henta fra kunstnerlivet i Paris, så det går ganske langsomt. Regner med å bli ferdig i løpet av uka som kommer, og håper å kunne lese ferdig den siste boka om Alberte før juleforberedelsene tar til for fullt.

Jung Chang

Det var ei bok fra Kina som stod på plakaten hos Line i oktober. Men på grunn av ei viss masteroppgave hadde jeg ikke tid til å lese ei femhundresiders historisk tirade akkurat nå, sjøl om Ville svaner: Tre døtre av Kina sikkert er veldig god. Jeg får ta den igjen en annen gang. Men fordi jeg ikke ville hoppe helt over alle 1001-bøker, valgte jeg meg derfor noe helt anna.

Aldous Huxley

Nemlig denne karen! To hundre sider virka mye mer overkommelig mellom sagalesing og metodisk arbeid, sjøl om visjonene og samfunnet som skildres i Vidunderlige nye verden er nokså umulige å svelge. Men det var ei 1001-bok, dette også, og jeg kan derfor innkassere et fint lesekryss.

Merethe Lindstrøm

Til sjuende runde av Bjørgs leseutfordring i oktober skulle vi lese ei hvilken som helst bok fra 2000-tallet. Leseuka var fra mandag 13. til søndag 19., men det blei helt umulig for meg å bidra med noe som helst på grunn av studiearbeidet. Men jeg fikk i det minste valgt meg ei bok av Merethe Lindstrøm og skal, når jeg er i mål med Sandel, lese den. Så til alle dere andre som kanskje også har glemt, fortrengt eller ikke hatt tid til bokhyllelesinga i oktober - her kommer en ny sjanse! Ta den, og få et lesekryss!

Salman Rushdie

Månedens 1001-bok hos Line nå i november er Salman Rushdies nokså omfattende roman Midnattsbarn. Jeg frykter den blir vraka her på grunn av tidspress, men fordi jeg har hele måneden på meg til å lese, skal jeg ikke si noe endelig enda. Jeg har lyst til å lese den, og den fins allerede i hylla, så forutsetningene er i alle fall på plass. Tida vil vise hvordan det går.

En navnløs en

Siste og åttende runde i Bjørgs leseutfordring går av stabelen den siste uka i november. Og temaet for uke 48 er rett og slett å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg har, som dere ser, ikke bestemt meg for hvem eller hva jeg skal lese enda, men koser meg veldig med å velge. Her er en nesten garantert ei god bok! Fordi dette er siste runde i leseutfordringa for 2014, kan dere gjerne begynne å tenke på kategorier for 2015. Er det noe spesielt dere ønsker dere? Sjangre, epoker, språk, land, temaer? Kom med det!

Til sist ønsker jeg dere alle fine, lange høstkvelder med mange gode bøker. Kos dere!

Vidunderlige nye verden

Bildekilde: Aschehoug

Jeg håper egentlig ikke at det blir en ny vane, det å kassere månedens 1001-bok hos Line og heller velge en sjøl, helst fra egne ulest-hyller. Men sånn er det altså blitt i disse to høstmånedene. I september var det fordi jeg virkelig ikke liker sånt som den smågale franskmannen Michel Houellebecq holder på med. Jeg valgte meg Et rom med utsikt isteden, og koste meg med den. Denne måneden er det Jung Changs Ville svaner som skal leses i lesesirkelen, men på grunn av arbeidet med masteroppgava, kan jeg ikke kline til med tjukke historiske romaner på over fem hundre sider. Det blir for mye. Derfor plukka jeg heller ned Vidunderlige nye verden fra hylla, ei bok på 201 sider inkludert forord, og leste den.

Vidunderlige nye verden er kanskje best kjent under sin originaltittel Brave New World, og er som kjent skrevet av briten Aldous Leonard Huxley (1894-1963). Huxley skriver da altså innafor samme periode som landsmannen Forster (1879-1970), som står bak Et rom med utsikt (1908). Men så utrolig forskjellig de skriver! Forsters tekst er en kjærlighetsroman, mens Vidunderlige nye verden (1932) er et sterkt bidrag til den nå godt etablerte science fiction-sjangeren, dystopisk framtidssatire som den er. Forster forsøker å portrettere ei ung kvinne i sitt livs valg, noe som må tas nokså alvorlig, mens Huxley både harselerer og gjør narr av høy og lav i sitt eget samfunn (sjøl om det egentlig er ganske alvorlig), og skisserer en helt ny, nokså rævkjørt verdensorden, med alt det innebærer. Her er det få som er nettopp alvorlige, for alle er lykkelige. I alle fall i teorien.

Romanen er skrevet i tredjeperson, og Huxley forflytter seg lett mellom de ulike personene. Sentralt står tre skikkelser: Den unge kvinna Lenina, som med sin alt-i-ett-glidelåsdrakt alltid er klar for intimt samvær med alle menn som vil ha henne, slik som det sømmer seg for unge kvinner. Den neste personen er Bernard Marx, en ikke helt fornøyd fyr med tanker litt utenom det vanlige (tilfeldige navn, noen?). Han synes faktisk at den evige eksiltilstanden på Island høres spennende ut, når det røyner på som verst. Begge disse to jobber på Central London Utkleknings- og Kondisjoneringsanlegg, leda av direktøren av samme sted, kalt D.U.K. Og D.U.K.-en, han har ansvaret for produksjonen av mennesker. I dette skrekkelige framtidsuniverset avles mennesker opp utafor mor og livmor, de ligger på flasker, utsettes for risikoer, sjukdommer, innsprøytninger, farer, påvirkninger, sjokk, alkohol, nedfrysninger, indoktrineringer og lignende fra fosterstadiet til et stykke opp i tenåra. Alle tilhører alle, sier de, og alle skal kjenne sin plass og sin klasse og være glad for at de er en Alfa, en Beta, en Delta. en Epsilon eller en Gamma.

Den siste viktige personen er John, også kalt Villmannen. Han er oppvokst i et reservat, og bringes til London som voksen. Hans litterære referanse er Shakespeare, som det siviliserte samfunnet har gjort forbudt, må vite, og hans sosiale referanse er indianernes sammenblanda kultur og kultus, i spedd den noe skakkjørte og alkoholiserte moras fortellinger om en helt annen, vidt forskjellig verden. Dette kolliderer totalt både i og utafor John, og byr på mange interessante problemstillinger av etisk art. Og nettopp dette, det etiske, tolker jeg som et av hovedpoengene ved Huxleys tekst. Han ønsker bevisstgjøring, refleksjon og deretter helst slagkraftig handling, slik at 1930-tallssamfunnet ikke kjører seg inn i den skumle leia han skildrer. I dag, 82 år etter utgivelsen, kan vi jo spørre oss om vi egentlig er så langt unna denne forferdelige dystopien, med genteknologi, medisiner, dop, frivolitet og et økende åndsfravær, takket være manipulerende og underholdende massemediers stadige og ukuelige tilværelse.

Hva handler så boka om? I begynnelsen er romanen litt stakkato. Huxley mer skildrer rutiner og hverdagsliv i den nye verdenen, noe sporadisk og hoppende, andre mer sammenhengende, enn at han følger et typisk romanplot. Han ønsker å vise oss hele samfunnet, i alle dets fasetter. Så han guider oss. Åpninga på boka, første kapittel, er her et godt eksempel. Vi blir ikke egentlig kjent med noen personer, Huxley psykologiserer ikke. Isteden følger vi noe overfladisk ei gruppe studenter på omvisning på anlegget. Informasjonen om inseminasjoner, fostre på flasker, alkohol i blodet, hjernevasking, sterk klassedeling, sjokkbehandling og lignende kommer nesten utelukkende fra D.U.K.-en og hans entusiastiske medarbeidere, som formidler med samme begeistring som en kunnskapsrik museumsguide som kun er opptatt av gjenstandene som vises fram (og ikke menneskene hun forholder seg til). Noe blir også skildra, som for eksempel episoden med småbarna i kapittel to, som blir "kondisjonerte" til å instinktivt hate bøker og blomster. 

Etter hvert som alle de viktige personene blir introduseret, følger Huxley et mer tradisjonelt handlingsmønster og beveger seg litt bort fra redegjørelsene. Men fortsatt kan teksten kanskje oppfattes som litt tørr grunna de mange beskrivelsene han stadig kommer med. Men i ei bok som denne, som ligger langt inn i en skummel men plausibel framtid, er nettopp skildringene og detaljene viktige for at leseren skal kunne se alt for seg. Huxley holder seg stadig innafor på riktig side; han gir nok visuell informasjon som utfylles av replikker og kommentarer fra personene - hvis de da ikke er på somaferie.  

Og så spisser det seg til. John og mora Linda blir tatt med til London. Hun, som har lengta tilbake i tjue år, reiser fort vekk igjen. Han blir fortvila av å skulle orientere seg i alt dette fremmede. Samtidig liker han Lenina veldig godt, men kommunikasjonen dem i mellom er nesten umulig på grunn av grunnleggende og ekstremt store forskjeller i arv, oppvekst, miljø og kultur. Alt kleises sammen og ut kommer svært lite godt: det føles ikke rett for noen av dem, og ikke for leseren heller. Kan det egentlig gå bra, for noen, i et slikt samfunn? Kan vi se det for oss, leve oss inn i det?

Tidvis var det ganske ekkelt å lese boka, andre ganger mer underholdende. For kritikerne har rett, her er det mye humor. Men jeg klarer likevel ikke å se bort ifra alvoret. Det stikker så djupt og treffer så veldig hardt. For det er ikke bare hjernevasking, det er også upersonlig produksjon av mennesker, noe som ikke er helt utenkelig i disse surrogati-dager. I tillegg er de lavere klasser tvillinger i vanvittige antall (bokanowskyfisering), alle ser helt like ut, snakker med korte setninger, kan ikke lese og foretrekker dop over liv. Overklassen, Alfaene, er sjølsagt unike og i kun ett eksemplar hver seg. De er genmanipulerte for å bli ledere. Tenk å umenneskeliggjøre barn, mennesker, på den måten? Samlebåndsprodusere dem, som om de er ting uten tanker og sjel! Å frata et menneske mor og far, familie? Mor og far er noe tilbakelagt, gammeldags, det er skjellsord! Fremmedgjøringa er ekstrem, det er kun det kollektive som betyr noe, individet er ingenting. Utilitarisme, på sitt verste, i praksis. Og når du dør, utvinnes fosforet fra liket før du forsvinner som ei lita røyksky opp i den matte himmelen fylt med støyende helikoptre. Som om du aldri var til.

Tredje kapittel var en sørgelig affære - store deler av teksten er der klipping og liming av ulike dialoger uten avsendere eller mottakere. De er løsrevne, allikevel satt inn i en slags kontekst (vi begynner kapittelet med de konkrete samtalesituasjonene), men det blir for mye og de ulike samtalene blir et kaos av stemmer. Kanskje det var meninga at det skulle være en god måte å gjenspeile framtidssamfunnet på? Jeg veit ikke. For meg blei det for mye, og uten det som var ønska virkning, tror jeg, så jeg var veldig glad når kapittel fire gikk tilbake til normalt format og ikke bare var tomme dialoger.

Det er Henry Ford, T-Ford-fyren (1863-1947), som er guden i dette overindustrialiserte skrekkuniverset. Til og med tidsregninga er før og etter Ford. Og de sier ikke Å Gud, slik som mange av oss kanskje sier, men Å Ford. Det er industrialismen og kapitalismen som rår. Menneskene bedøves med soma og kondisjoneres til å være arbeidere eller ledere slik at de aldri kan tenke sjølstendig, organisere seg, gjøre opprør. De fratas alle muligheter for ekte kjærlighet og nærhet, men kan bruke og kaste andre mennesker når de sjøl vil - slik de igjen kan og blir brukt av andre. Menneskeverdet er lik null, og det er et uhyggelig vanskelig premiss å akseptere for en leser - jeg klarte det ikke. For det strir så i mot alt jeg har inni meg, alt jeg mener og tror. 

Like fullt er det viktig å lese Vidunderlige nye verden. Den folder seg ut i all sin prakt og er illevarslende, grusom og skrekkinngytende. Men den er også et eksempel på en forfatters klarsyn og kan tolkes som en advarsel, i dag også. For som det står i et sitat bakpå boka, så er vi "allerede langt inne i den 'vidunderlige' nye verden Huxley skildrer". Og det bør vi kanskje gjøre noe med, før det er for seint, før det er ungene våre, og ikke morsmelkserstatninga, som kommer på flaske.

Noe av det fineste med utgivelsen er forordet, som er skrevet av Margaret Atwood (f. 1939) - for alltid ei av de viktigste og dyktigste forfatterne denne verden har sett, og ei som bærer Huxleys visjoner videre med sine egne science fiction-romaner. Nå, som jeg har lest Huxley, er det lett å se intertekstualiteten mellom verkene og respekten og begeistringa som ligger djupt nedfelt i Atwoods bøker. Kanskje han har prega henne like mye som hun har prega meg? 

Vidunderlige nye verden er oversatt til norsk av Georg Brochmann (1894-1952), som gjennom et imponerende ordforråd gjenspeiler Huxleys vidd, intelligens og diabolisme. Boka kom på norsk i 1948 og bærer preg av et litt gammeldags, tilbakelent språk. Men det kler både tekst og handling, og skaper en nødvendig avstand til dette påtrengende vidunderlige, som dessverre er en del av vår verden.

Høstlesing, del II

Det går mye i faglitteratur her om dagen. Det spenner fra svært forskjellige litteraturhistorier, litteraturteorier, historiebøker og faktabøker, til idéhistoriske verk, diskusjoner, artikler og essays rundt sagaer, historie og litteratur, og ikke minst bruken av sagaene og ulike lesninger av sagaene. Det er mye å holde styr på og svært mye å tenke på, i alle fall nå som jeg er i startgropa for egne formuleringer på alvor. Med andre ord: det er og blir liten tid til alle kosebøkene, til lystlesinga. Og sånn kommer det vel til å være ei stund. Men det hindrer likevel ikke meg i å oppsummere lesinga for september og lage en leseplan for oktober.

Ragnhild Jølsen

Framskritt her, for boka er faktisk henta fram fra hylla og jeg har sett på omslaget tre ganger. Jeg har virkelig lyst til å lese novellene og historiene hennes, og håper å kunne prioritere det snart. Men masteroppgava må komme først, så det kan ta tid.

Sturlason & Henriksen

Jeg koser meg fortsatt med disse to, og med mye annet sagastoff, og regner fortsatt med å holde på utover høsten og vinteren. I sagaene er det så mye spennende, det er minneverdige personer, mye god humor, presise skildringer, kvikke formuleringer, interessante politiske observasjoner, følsomme kvad og mange flotte detaljer. Akkurat nå er jeg mest opptatt av skaldekvad på norrønt, som er uhyre rytmiske og velklingende. De er helt gjennomførte med stavrim, allitterasjon og assonans! De norske gjendiktningene er ofte også svært gode, men noe tapes i oversettelsen. Det er fantastisk å kunne lese begge deler.

Sigrid Undset

Det var tidvis veldig vanskelig, av emosjonelle årsaker, men til slutt kom jeg i mål med den flotteste romantrilogien jeg har lest så langt i livet. Kristin Lavransdatter har alt, og Sigrid Undset er og blir en eminent forfatter. Jeg gleder meg til neste gang jeg skal lese noe av henne, og ser også fram til å lese om Kristin og Erlend igjen på et seinere tidspunkt. For bøkene om Kristin Lavransdatter kan leses igjen og igjen, og fortsatt vil de tale til leseren med myndighet, klokskap og varme. Lesekryss får jeg også, men det betyr ingenting denne gangen.

Enda en navnløs en

I midten av måneden er det tid for niende runde i biografisirkelen til Ingalill, og temaet denne gangen er "alternativere" - biografier om de som lever litt alternativt, utafor malen. Som alltid søker jeg bakover i tida, og tenker å ta for meg et legendarium, en biskopsaga eller lignende, som er de første berettelsene som fins om disse alternativerne. Per nå står det mellom Tundals visjon, Sankt Brendans havseilas eller Biskop Arnes saga. Jeg tror alle tre kan by på opplevelser som dunker Snåsamannens lunkne lanker ned i støvlene. Men også andre kan komme til i kampen her. I mine øyne er nemlig all middelaldersk livsførsel litt alternativ for oss i dag.

E. M. Forster

Jeg vraka egenhendig forrige måneds 1001-bok, fordi jeg ikke hadde lyst til å lese om ekle og destruktive perversiteter, sadistiske overgrep, sjukdom og anna møl. Da er det mye koseligere å ta en tur til Firenze! Jeg er snart i mål med boka, som er akkurat så harmløs som forventa.

Siri Hustvedt

Jeg har enda ikke lest Hustvedt, men er klar for å gyve løs på Når du ser meg sammen med Silje i løpet av høsten. Og fordi Silje har skrevet så mye flott om dama, gleder jeg meg!

Gilgamesh

I sjette runde av Bjørgs leseutfordring, som gikk av stabelen første uka i september, var det bøker fra Asia som var temaet. Jeg valgte gammelt, godt og ganske imponerende med verdens eldste epos, Gilgamesh, og mer om det kan du lese her. Lesekryss!

Cora Sandel

Hvis vi får tid, skal vi vende tilbake til trilogien om Alberte, Birthe og jeg. Men høsten er hektisk og timeplanen er nokså full for oss begge, så vi får se når det blir. De to gjenstående bøkene er uansett lånt på biblioteket og ligger klare i bunken.

Jung Chang

Denne månedens 1001-bok hos Line er, såvidt jeg veit, en ganske omfattende sak fra Kina. Og jeg tror ikke jeg har tid til å kaste meg inn i slikt som er stort og omfattende akkurat nå, med masteroppgava som førsteprioritet og lystlesing som nedprioritert, sporadisk kveldskos. Derfor er det en sjanse for at jeg enten hopper helt av månedens utfordring, eller at jeg finner meg ei kortere 1001-bok fra ulesthylla.

? 

Til Bjørgs bokhyllelesing, som i oktober faller mellom den 13. og den 19., har jeg enda ikke valgt bok. Vi skal lese ei bok fra 2000-tallet den uka, så det å finne ei bok er ikke et problem. Problemet er å velge. Fordi jeg er så pressa på tid denne måneden, må jeg satse på det som er kort. Det betyr at det jeg egentlig hadde tenkt til å lese, Per Olov Enquist eller Ian McEwan, må vente. Hvem og hva det blir, må jeg nesten komme tilbake til på et seinere tidspunkt.

Og hvis jeg kommer igjennom alt dette, så regner jeg ikke med store framgangen på masteroppgavefronten. Derfor satser jeg hardt på at det blir noen planer som ikke innfris denne måneden også. Men det skader da ikke å forsøke? Ønsker dere alle en fin høstmåned!