fredag 28. februar 2014

Fagbokoppdatering

Fagboklesinga i februar har gått ganske treigt, dels på grunn av at to lite trivelige runder med omgangssjuke har herja husstanden, men mest på grunn av at et større arbeid skulle tenkes ut, skrives og leveres inn. Per nå venter jeg spent på tilbakemelding, som jo kan ta sin tid. Jeg har derfor tatt meg noen dagers studiefri nå mot slutten av måneden. Jeg lar prosjektbeskrivelsen til masteroppgava hvile til den blir godkjent (eller, men helst ikke, underkjent), og forsøker i mellomtida å ta igjen tapt lesing i de to andre faga jeg har denne våren.

Det er altså to emner pluss arbeid med masteroppgava som jeg må fokusere på dette semesteret. Pensumet er stort, kanskje særlig i forbindelse med oppgaveskrivinga. Jeg regner med en intens kunnskapsinnhentingsperiode denne våren, og har omtrent søtti bøker liggende, klare til lesing, i tillegg til de jeg allerede har vært igjennom. For å si det sånn, så er jeg på fornavn med alle på biblioteket både her jeg bor og på høgskolen, og ved forrige besøk bar jeg med meg seks poser fordelt på to turer ut i bilen. Den dagen var det helt uaktuelt å kjøre tog!

Pensum til faga på campus er også omfattende. Mye er å finne i verdens tjukkeste kompendium, andre kompendier og artikkelsamlinger vi må låne sjøl, fagstoff som må søkes opp på nettet og hefter utdelt i timene. Det er med andre ord ikke så mange bøker, slik som jeg er vant til fra tidligere. Men det er klart, litt blir det jo uansett. I alle tilfelle kan ikke februar måle seg med intense januar, og mye påbegynt, men ikke fullført, ligger inntil videre på vent.

I februar har jeg vært gjennom følgende:
- Geistlege og verdslege sanksjonar mot ugifte mødre av Lisabet Risa
- Uren og hedning. Barselkvinnen i norsk folketradisjon av Ann Helene Bolstad Skjelbred
- Motif-Index of Early Icelandic Literature av Inger M. Boberg
- Barnkvävningen. En rättshistorisk studie av Arthur Thomson
- Ekteskap, frillelevnad og hor i norsk høgmellomalder av Inger Holtan
- Ynglinge-saga av Snorre Sturlason

Og nå leser jeg:
- Kjødets lyst av Nils Johan Stoa
- Å finne den rette av Bjørn Bandlien
- Heimskringla av Snorre Sturlason
- Forgotten Children av Linda Pollock
- Norske segner
- Besovede kvindfolk og ukærlige barnefædre av Nina Javette Koefoed
- Svenska folksägner
- Barndommens historie av Philippe Ariès

Så sjøl om omfanget er mye mindre enn forrige måned, er det for all del virkelig nok å holde på med denne måneden også. Jeg ser jo bokstablene hver dag og veit hva jeg skal igjennom... Det er bare å sette i gang!

onsdag 26. februar 2014

Den talentfulle Mr. Ripley

Bildekilde: bokelskere.no
Månedens 1001-bok i Lines lesesirkel, er den psykologiske spenningsromanen The Talented Mr. Ripley fra 1955 (Min utgave heter Den talentfulle Mr. Ripley og er fra 2001), skrevet av den amerikanske forfatteren Patricia Highsmith (født Mary Patricia Plangman, 1921-1995). For å være ærlig blei jeg overraska da jeg fant ut at boka allerede var såpass gammel, og at forfatteren ikke bare var gammel, men død. Jeg har alltid forestilt meg Patricia Highsmith som en ung P.D. James, det vil si ei dame på omtrent seksti år, og så absolutt et sprell levende menneske. En strek i regninga der, altså.

Jeg leste fire av fem bøker med den sosiopatiske morderen Thomas Ripley i hovedrolla for mange år tilbake, og hadde vel en slags idé om at bøkene ikke var så gamle, den gangen. De virka rett og slett moderne, sjøl om de er totalt fri for pod-er og pad-er og mobiltelefoner og datamaskiner og alt som oser av 1990- og 2000-tallet. Tom Ripley var i mine øyne en moderne mann, og problemene hans, som var knytta til mellommenneskelige relasjoner som ikke gikk helt på skinner, et uforutsigbart, av og til brutalt temperament, et sterkt behov for å skjule sin identitet, behov for penger, og generell løgnaktig oppførsel ispedd svindel og snusk, var også problemer en så den gangen - og nå. Kanskje særlig hos følsomme tenåringer. Jeg tenkte derfor ikke over at bøkene var langt eldre enn meg, og det var sikkert like greit. Jeg hadde egentlig nok med å henge med i skildringer fra Italia og Frankrike, som var litterært fremmede og nokså eksotiske land for meg på den tida.

Dette med at boka virka ny (den var jo ny da jeg kjøpte den) og at jeg derfor ikke tenkte at boka kunne være gammel, kan også ha noe med Ripley-filmen å gjøre. Jeg så nemlig filmen først, uten å helt vite hva jeg gikk til (jeg var kanskje litt for ung, den kom i 1999 og hvis jeg så den ei stund etterpå, var jeg antageligvis bare 13-14 år). Jeg husker riktignok at det var utrolig rare badedrakter i filmen, men jeg var mer opphengt i hva i alle dager som egentlig skjedde, og hvorfor Tom Ripley glante sånn på Dickie Greenleaf. Homotanken var sjeldent langt unna. Et par år etter, da jeg hadde min hittil eneste krimfase, leste jeg de romanene jeg fikk tak i om den skruppelløse seriemorderen, naturligvis i rekkefølge: Først The Talented Mr. Ripley, deretter Ripley Under Ground (1970), The Boy Who Followed Ripley (1980) og tilslutt Ripley Under Water (1990). Som dere ser, så leste jeg ikke Ripley's Game fra 1974 - den var (er?) ikke å få tak i på norsk. De norske titlene blei alle utgitt av Gyldendal i 2000-2001 og heter Den fordekte Mr. Ripley, Den forfulgte Mr. Ripley og Ripley under vann.

Den første boka, Den talentfulle Mr. Ripley, var utrolig spennende. Jeg hadde fortsatt noen av bildene fra filmen i huet, men hadde ikke skjønt alt. Det var for voksent, egentlig, men så uhyre forlokkende. Da jeg leste boka, falt det hele litt mer på plass, og jeg fikk med meg hvorfor Ripley glante sånn på Dickie og ikke på Marge. Men sjøl om jeg fikk det med meg, så forstod jeg det likevel ikke. Trengte Ripley å være så innstudert, så utspekulert, så i, tilsynelatende, mental ubalanse? Hvorfor måtte det gå akkurat sånn? Kunne de ikke prata sammen eller løst det på en annen måte? Det virka unødig brutalt, i alle fall for en tankefull sekstenåring. Og de følgende bøkene i serien roer ikke akkurat ned tempoet.

Bøkene er skrevet slik at en kommer ganske nært på Tom Ripley. Highsmith får oss til å sympatisere med han - skurken - fordi hun lar oss få innblikk i alle sidene ved hans karakter. Han blir kompleks, der vi får lese om både oppvekst og barndom, svindel og svindelforsøk, behovet for å bli sett, for anerkjennelse, usikkerheten hans i forhold til både menn og kvinner, manipulasjon, tanker og drømmer, samlivet med kona, som er kjølig, kunstforfalskninger, forkjærligheten for å drive med hagearbeid. Han er svært menneskelig, og han har rutiner, regler og normer han følger. Likevel går han solid over streken, av og til. Fordi det virker som om han begår forbrytelsene nesten mot sin vilje, og fordi han kvier seg i forkant, blir det hele noe som spiller på empatien til leseren. Er det synd på Ripley fordi han må drepe, kan Highsmith få oss til å tenke. En kan i alle fall gå med på resonnementet han kommer med, og langt på vei være enig i at mord er det eneste logiske valget, sjøl om det er ubehagelig. Men når han så skal gjennomføre, blir han full av besluttsomhet. Alle overveielser er kalkulerte, han manipulerer og styrer ofrene sine dit han vil ha dem. Av og til blir det håndgemeng først, liksom litt for kosens skyld, før det brått er over. Etterpå gjør han det som må gjøres; han kvitter seg med liket. Så er det tilbake til en rolig tilværelse. Leseren sitter igjen og veit ikke helt hva hun skal tro.

Highsmith lar Ripley boltre seg i hele fem bøker. Jeg slukte nummer to like etter å ha lest den første, og syntes katt-og-mus-jakta i Frankrike var fascinerende. I lange partier visste en aldri helt hva Tom Ripley kom til å gjøre, og det uforutsigbare blei et bærende element i boka, i mye større grad enn i den første, hvor spenninga ikke ligger i hva som skjer, men hvordan det skjer. I tredje bok kommer det fram at Ripley verken har eller har hatt noe særlig skyldfølelse overfor de han har drept. Highsmith karakteriserer han som amoralsk, mens andre kritikere mener at han nettopp er moralsk, men bare ikke i stand til å leve opp til sine egne og samfunnets krav. Uansett dreper han kun som en siste utvei, av absolutt nødvendighet. Dette blei likevel noe jeg satte spørsmålstegn ved da jeg leste den siste boka. Her er det noen som får gjennomgå, og det er ikke fordi de veit noe spesielt om Ripley, i alle fall ikke i starten. Problemet er at Ripley virkelig ikke liker dem; han ser ned på dem og synes de er enkle. Uansett er perspektivet - å følge morderen framfor å følge politietterforskeren eller detektiven eller journalisten - svært interessant, og et modig forfattervalg. Enda modigere blir det fordi det er ei kvinne som skriver om en mann.

Ripley's Game, mafiaboka, har jeg ikke lest sjøl, bare lest om. Der er det kort mellom hver gang et liv henger i en tynn tråd, og Ripley går bokstavelig talt over lik for å få vilja si, holde på virksomheten og fortrenge sitt tidligere liv. Han er rett og slett i krig med en mye større og sterkere fiende - en posisjon som kanskje kan sammenlignes med den skjebnen som rammer Jason Bourne - uten at jeg har lest noen av bøkene. En kan bare spørre seg om juginga, svindlinga og mordene egentlig er verdt det. Allerede i den første boka legger Highsmith an til en angstfylt framtid for Thomas Ripley. Aldri kan han stole på noen, aldri kan han fortelle sannheten, avsløre sitt sanne jeg. For da ødelegger han alt. Dermed må han bare holde tett, og rydde unna de som truer med å avdekke "det perfekte livet" - koste hva det koste vil.

Jeg likte bøkene da jeg leste dem, men må innrømme at den eneste årsaken til at jeg leste alle fire, var fordi det var en slags serie (pluss at de var utrolig billige). Etter bok nummer to hadde jeg tatt poenget, og det var såpass få endringer i plotet i de to kommende bøkene at det ikke førte til revolusjonerende leseropplevelser. Det var heller ikke så spennende med denne uvanlige mannen når en først hadde blitt kjent med han og visste hva en hadde i vente. I dag hadde jeg nok bare lest den første boka. Det er nemlig mer enn nok der, av tvilsomme skildringer, ubehagelige avsnitt og ekle hendelser. En trenger ikke resten av serien for å se for seg hvordan livet til den talentfulle Mr. Ripley blir i etterkant av Dickie Greenleaf. Jammen bra han er så talentfull!

mandag 24. februar 2014

Favorittforfattere: V

Det nærmer seg faktisk slutten av denne favorittforfattergjennomgangen av mer enn én grunn. Den åpenbare årsaken er naturligvis at det går mot slutten av alfabetet. Når dette innlegget er fullført, gjenstår det kun sju bokstaver. Med ett innlegg i måneden, når jeg Å i september. Men så er det en annen årsak også, og den er litt mer intrikat. Når jeg går i bokhandelen, starter jeg alltid på begynnelsen av alle hyller. Og der åpner det jo som regel med forfattere hvis etternavn tar til med A. Går jeg aleine, er det ingen sak. Tida flyr, og plutselig må jeg putte penger på parkometeret. Men som regel har jeg med meg en eller to andre, som vanligvis mister tålmodigheten innen jeg har kommet til M. Derfor skummer jeg raskt igjennom siste halvdel av alfabetet, og ser kun overfladisk på titler og forfattere. Det bærer også bokhyllene mine preg av: Det er nokså fullt fra A til M, men så dabber det gradvis av, og på bokstaver etter U og V fins det knapt bøker. Det kan derfor hende at jeg må slå sammen bokstaver her i innspurten, hvis målet er å finne fram til en favoritt eller to hver gang. Med andre ord: det nærmer seg slutten.

Men først er det klart for favorittforfattere på V. Det blei to denne gangen, noe jeg ikke klarte sist. Og det blei to flotte damer! Ei er britisk, ei er norsk, ei er død, ei levende. Og begge imponerer innafor hvert sitt felt.

Bildekilde: Wikipedia
Virginia Woolf (1882-1941)
Den første favorittforfatteren på V kunne ikke være noen andre enn britiske Adeline Virginia Stephen. Sammen med James Joyce (1882-1941) var modernisten, som i 1912 gifta seg med kulturpersonligheten Leonard Woolf, i tet når det kom til å fornye romansjangeren i mellomkrigstida. Woolf hadde sine litterære forbilder, blant dem realistene Jane Austen og T.S. Eliot, og en kan kjenne igjen en del derfra i forfatterens tidlige produksjon. At hun var opptatt av dem, leste dem og stadig vurderte seg opp mot dem, ser en også av tekstene i Indiskresjoner og andre essay (ei essaysamling som utkom på norsk i 2002, redigert av Anka Ryall og oversatt av Merete Alfsen). Her er det mange tekster som handler om litteratur og det å skrive, og langt på vei forklarer essaysamlinga Woolfs ståsted som forfatter, tenker og menneske. Samtidig gir essayene en mjuk inngang til Woolfs glidende skriveteknikk, bedre kjent som "stream of consciousness".

Sjøl kalte hun denne bevissthetsstrømmen for "å grave tunneler bak personene sine". Woolf ønska at menneskene skulle skildres slik de virkelig var, med alle tankesprang, mentale oppheng og assosiasjoner de måtte ha, som like gjerne forekommer en nydelig sommerdag hvor en er aleine, som midt under en samtale i et middagsselskap. Å få tak i sjølve mennesket, fange alle dets fasetter, positive og negative, det sterke og det svake, fortid, nåtid og framtid, blei noe Woolf etterstreba. Resultatet var svært velkomponerte romaner hvor leseren kan få en følelse av at tida nesten står stille. For ytre sett skjer det nesten ingenting, i for eksempel første del av Til fyret, mens det indre sett både bobler og syder.

Hittil har jeg lest fire bøker av Virginia Woolf, og alle har krevd sitt. Mrs. Dalloway fra 1925 leste jeg da jeg var rundt tjue. Sjøl om det var mye som var fint, sårt og sterkt, var det også en del jeg ikke helt forstod. Men historia festa seg svært godt, og har seinere blitt reaktualisert gjennom boka Timene (1998) og filmen med samme navn som kom fire år seinere. For litt mer enn ett år sida leste jeg så Orlando (1928), noe som innleda ei Woolf-dille for meg. Romanen var så sprudlende, så full av overskudd og vidd, at jeg kunne ikke la være å le flere ganger underveis. Samme sommer leste jeg den langt mer alvorlige Til fyret (1927), en utrolig vakker roman hvor Woolf nesten klarer å stanse tida. Om høsten blei det utvalgt essayistikk fra en nesten førti år lang karriere som litteraturkritiker og spaltist. Det var en utrolig imponerende utgivelse som jeg likte veldig godt.

Viginia Woolf er en særegen forfatter, som forteller lavmælte og intense historier i et kontrollert, sterkt språk. Digresjonene kan være lange, nesten evigvarende, men hun kan også bryte opp både dialog og monolog og kronologi, og opptrer på sett og vis bortimot respektløst ovenfor sin samtids strenge og konforme litterære idealer. Men fordi hun er så teknisk elegant, fordi hun balanserer så akkurat på kanten av de etablerte sjangrene, og fordi historiene hun skriver fram appellerer til noe djupt menneskelig, har slagkraft og et eget liv, makter hun å lykkes, gang på gang. Woolf er likevel framfor alt en stor stilist - sikker til fingerspissene, profesjonell, nesten kjølig og tilbaketrukket som forfatter i sine egne verker. Hun har inspirert tusenvis av skrivende fram til i dag, og det er ingenting som tyder på at hun mister sin velfortjente plass i verdenslitteraturen med det første. Virginia Woolf er rett og slett enestående.


Bildekilde: Aschehoug
Vera Henriksen (f. 1927)
Det er et stykke fra den britiske eneren Virginia Woolf til den norske forfatteren Vera-Margrethe Roscher Lund, som blei født sammen året som Woolf befesta sin posisjon som forfatter med Til fyret. Disse to kvinnene er faktisk så ulike at det er nokså umulig å skulle foreta noen sammenligning. Derfor skal jeg heller ikke gjøre det. Men det de har til felles, er at begge to raskt fant fram til hva som var deres litterære styrker, og har etter det mer eller mindre holdt seg innafor sine prosjekter: Woolf med modernisme og essayistikk, Henriksen med historie og dramatikk.

Det er ikke så mye som er kjent om Vera Henriksens liv, men etter å ha søkt rundt på nettet, har jeg nå funnet ut at hun mellom 1946 og 1963 bodde i USA, hvor hun blant anna studerte arkitektur og kunsthistorie. Hun er også visstnok helt rå i norrønt, noe som kan forklare hvorfor hun skriver nettopp historiske romaner fra norsk vikingtid. Henriksen brakdebuterte i 1961 med den historiske romanen Sølvhammeren, som er lagt tilbake til Olav den helliges tid. Hun fulgte opp debuten med det som blei en trilogi om samme mann: Jærtegn fra 1962 og Helgenkongen fra 1963. Hun hadde bok nesten hvert år gjennom hele 1970-tallet, og mye mer enn ei bok i året på 1980-tallet og toppa utlånsstatistikkene ved bibliotekene. Hun var rett og slett den ubestridte romandronninga! For eksempel hadde hun i 1988 hele tre utgivelser: sakprosaboka Mot en verdens ytterste grense, romanen Rekviem for et lite dampskip, og barneboka Eventyrsagaen. Og hun fortsatte i godt tempo utover 1990-tallet, mens det i det siste har dabba litt av, noe som er forståelig da dama for lengst har nådd pensjonsalder. Hennes hittil siste utgivelse er diktsamlinga Sigvat fra 2007, noe som gir Henriksen en karriere som strekker seg over nesten femti år. Det er utrolig imponerende!

Hittil har jeg ikke lest mer enn en roman, noen utdrag og snart ei hel sakprosabok av Henriksen. Men til gjengjeld traff Dronningsagaen (1979) meg svært godt da jeg leste den for et drøyt år sida. Henriksen ligger tett opptil de tradisjonelle sagaene i stil, og minte meg blant anna om Njålssoga og Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis (1909) underveis. Alle disse tre bøkene tar opp i seg noe jeg oppfatter som både viktig og riktig med norsk og islandsk vikingtid, nemlig endringene, eller ikke-endringene, som kommer i kjølvannet av det store trosskiftet rundt år 1000-1030. Hva skjer egentlig i denne perioden, med menneskene? Hva tenker de, hvordan tenker de? Vigdis hos Undset lar seg døpe for å komme nærmere en allianse med kongen, på Island får vi skildra at den nye troa ikke egentlig endrer noe, i alle fall ikke umiddelbart. Det er fortsatt et tradisjonelt, kollektivt samfunn som handler etter en gammel, nedarva æreskodeks som på mange måter står i direkte konflikt med kristendommen. Trellen Kefse hos Henriksen, som faktisk er hovedpersonen i Dronningsagaen, står i en særstilling. Hans bakgrunn gjør at han kan og veit mer enn leseren først skulle tro, og de moralske og åndelige kvalene han gjennomgår, virker svært sannsynlige og troverdige. Her er det lett å lese mye inn i romanene når en har historisk kunnskap.

Middelalderen er en spennende epoke som er svært rik på historiske kilder som lett kan gjøres litterære. Når Henriksen og Undset da velger å gjøre nettopp dette, skriver de seg ikke bare inn i tradisjonen med den historiske romanen, men også inn i en tradisjon med historieforståelse og historiefortolkning. At Henriksen hviler på Undsets skuldre er det ingen tvil om, men romanene og skuespillene hennes hadde falt sammen om hun ikke også hadde gjort solide undersøkelser sjøl. Flerfoldige sakprosautgivelser om historiske emner rydder vekk enhver tvil på det området. Henriksen er belest, og viser det tydelig gjennom tematiske og historiske valg. Og det er virkelig utrolig gøy å lese historiske romaner når en veit at forfatteren har gjort gode bakgrunnsundersøkelser og når du veit at du kan stole på de historiske påstandene hun kommer med. Når alt i tillegg er etablert i et spennende, mytisk og litt gjenkjennelig univers, er det lett å bli begeistra.

Hvem er dine favoritter på V?
En stilist og en folkelig fra meg denne gangen, hva med deg? Er det Vladimir Nabokov eller Vibeke Løkkeberg som stikker av med seieren?

Riktig god leseuke, alle sammen!

søndag 23. februar 2014

Vertshuset Jamaica

Bilete: Lydbokforlaget
Det går særs lengje mellom kvar gong eg høyrer på lydbok. Det går også lengje mellom kvar gong eg heilt friviljug les ei krimbok. Men nå har eg gjort båe - med kriminalforteljinga Vertshuset Jamaica som høyrespel på full guffe i bilen. Og det var slettes ikkje ille!

Det er den britiske forfattaren Daphne du Maurier (1907-1989), seinare både Lady og Dame, som har skrive boka som høyrespelet er basert på. Frå før har eg lese Rebecca (1938). Jamaica Inn kom ut i 1936 og reknast som forfattarens gjennombrot. Ho vart gjeve ut på norsk i 1938 (Cappelen) og på nytt i 1980 (Fredhøis), medan mi utgåve, høyrespelet frå det velkjende Radioteatret, er ein NRK-produksjon frå 1972. Regien er ved Noregs kriminalekspert nummer ein, Nils Nordberg (f. 1942). Boka, som kom ut for snart åtti år sidan, er lagt attende til tida kring 1810. Det avspeglast til ein viss grad i innhaldet med, kor til dømes hestesteling står sentralt. Annan tidskoloritt er postvogna som kjem to gonger i veka, mangelen på elektrisitet - her må dei kveikje ljos stadig vekk, viktigheita av skipstrafikken, ikkjeeksisterande kystvakt og stadige konflikter mellom England og Frankrike. Men at høyrespelet er over førti år gammalt, kunne verkeleg ikkje eg høyre!

Det kan hende det er store sprik mellom høyrespel og bok, men av di eg ikkje har lese boka, kan eg ikkje seie noko om det her. Difor gjeng me rett på handlinga. Det hele byrjar med at 23-åringen Mary Yellan misser mor si i sjukdom. Av di ho er ung og ugift, må ho verte forsørga, og då går ferda til dei næraste slektningane, tante Patience og onkel Joss. Dei driv eit vertshus som heiter Jamaica, og i byrjinga er Mary forventningsfull og glad. Ho gler seg til å sjå tanta si att, og til å kome til ein annan plass. Men medan ho reiser med vogn til Bodmin Moor i Cornwall, vert framtida stadig mørkare. Ryktet til Jamaica er ikkje bra, og Mary får høyre at unge kvinner som ho sjølv ikkje har noko å gjere på Jamaica. Respektable menneske stanar ikkje der meir, dei fer berre vidare, same kor lenge dei har køyrt. Då Mary endeleg kjem fram etter ei lang reise på humpete vegar, vil ikkje kusken følgje ho fram til døra. Han berre ropar at ho kan banke på, så vert det nok opna. Så er han vekk.

Den som opnar er Joss Merlyn, den inngifte onkelen hennar Mary. Han er meir enn to meter høg, brysk og sinna og mørk som ein tater. Han er ikkje glad for å sjå ho i det heile, og vekslar mellom å true ho og å skremme ho med forteljingane sine. Tante Patience, som Mary hugsa som blid og glad, er vorte ei bleik, gammal kvinne. Mary skjønar fort at tante Patience er redd, livsredd. For onkel Joss. Og at det hender mykje på Jamaica som Joss vil halde hemmeleg av di det ikkje er heilt lovleg. Mellom anna kjem det vogner og gjester til vertshuset midt på natta. Det knasar utanfor vindauget til Mary, store kasser er bore inn på vertshuset og gøymt i eit avstengd rom. Mary er rask til å ta på seg kleda og snik seg ned trappa heilt utan å knirke. Men det skulle ho aldri gjort. Når ho ser rennesnara som hengjer frå taket, vert ho overtydd om at ho må få med seg tante Patience og stikke av, før det vert for seint.

Og med det vert Mary innblanda i ein heil haug intriger og mysterium som inkluderar menneska i Bodmin Moor og Cornwall spesielt og i England generelt. Ho vandrar over heiene midt på natta som ein annan Brontë, Jane Eyre, Catherine eller Heathcliff, ho råkar ukjende menn på underlege plassar og spionerar hemningslaust på onkelen sin. Det vert raskt farleg, og av di Mary er ein smule naiv, tråkkar ho midt i salaten både seint og tidleg. Heldigvis er Mary også snartenkt og rappkjefta, og ved meir enn ein anledning maktar ho å stikke av frå mannleg fysisk overmakt. Ho er med andre ord ei skikkeleg heltinne! Og det passa særs bra for meg nett no, etter å ha dingla rundt med den slappe Dahlia. Men nok om det.

For røynde lesarar eller lyttarar er det ikkje så mykje ved Vertshuset Jamaica som kjem brått på. Dette er formellitteratur, men det er god formellitteratur. Nokre uforusette vendingar der det jo, sjølv om det i det store og det heile endar slik ein trur. Her, som i den gotiske romanen Rebecca, er inspirasjonskjeldene tydelege. Eg tenkte i alle fall på britiske klassikarar meir enn ein gong, men av di du Maurier har nytta førebileta godt, vert det ikkje tamt eller klamt. Spenningsboka vert tydeleg skriven for å underhalde, og det gjer ho verkeleg. Det som er flott, er at det verkar som om det heile er eit overskuddsprosjekt, det boblar med inspirasjon og skaparglede, antagelegvis heile vegen frå boka via lydboka og til meg. Så har det seg også slik at Jamaica Inn er ein verkeleg plass, nett i Bodmin Moor i Cornwall, kring der du Maurier budde mest heile livet. Forfattaren skal ha vitja vertshuset då ho var ung, og det kan verke som om det sette tydelege avtrykk. Ho har nytta noko av historia til vertshuset i boka si, så dei som vil lese eller høyre Vertshuset Jamaica, vil eg frarå å lese om staden. Ein britisk adaptasjon, basert på Hitchcockfilmen frå 1939, kan du finne her. Merk deg at det er store ulikskapar mellom bok og film.

Høyrespelet er dramatisert av BBCs Brian Gear og omsett til nynorsk språkdrakt av Ivar Eskeland. Det er eit særs velklingande mål gjennom mest heile stykket; berre eit par gongar kan ein høyre at det ikkje er vestlendingar som røder. Hovudrollene er spela av Astrid Folstad, Elisabeth Sand, Per Sunderland, Siri Rom, Lars Andreas Larssen og Jan Hårstad, og attmed dei kjem nesten tjue andre skodespelarar i ulike roller. Det er eit utroleg godt, sterkt og samkjørt ensemble, mykje takka vere opphaveleg tekst og regissør Nordberg, trur eg. Det kan verte litt mykje pusting somme stunder, men av di det både er spanande og morosamt å høyre på, så bryr ein seg ikkje noko særleg om det. Musikken vert nytta godt for å skape spenning, bryte opp og skilje mellom det som i boka er ulike kapittel. Forteljaren skapar ein raud tråd mellom scenene, og Marys monologar sørgjer for at lyttaren alltid har ein viss oversikt.

I det heile tatt: Tre underhaldande timar i lag med Mary Yellan og mysteriene ho kjem utfor. Høyrespelet kan anbefalast til samtlege over 14 år som ønskjer spenning, men ikkje vil verte vettskremte. Her lagar ein alle mentale bilete sjølv (godt hjelpt av den intense forsida på lydboka, kanskje), og jamført med mykje moderne krim er dette beint fram blodfattig. Men heilt miss Marple er det likevel ikkje. Gjennom råkande skildringar av folket på vertshuset Jamaica kjem vi tett på korleis dei levde for to hundre år sidan. Det er mange brutale og triste lagnadar, noko Mary Yellan verkeleg får røyne. Og viss du vil vite meir, må du nesten høyre Vertshuset Jamaica, du med.

torsdag 20. februar 2014

Et rikt liv

Bildekilde: Oktober
I romanen Et rikt liv (2009) av den norske forfatteren Mirjam Kristensen (f. 1978), møter vi den 52 år gamle eksilrusseren Dahlia Sukarov, som de siste tjue åra har vært bosatt midt i København. Hun er ansatt på universitetet, arbeider med et større prosjekt om bøkene til Mikhail Bulgakov (1891-1940), sykler rundt i de flate gatene, kjøper kjøtt og grønnsaker og tenker på enkle ting. Hun leier en leilighet under ekteparet Rubinowitz i ei stille gate på Fredriksberg. Der har hun bodd i 18 år, helt sida ektemannen hennes gjennom ti år, Ivan, forlot henne til fordel for en sønderjyde. I leiligheten til Rubinowitz er det svært stille. De har ingen gjester, ingen er høylydte, ingen bråker. Historiker Isak og kunstner Nanna Rubinowitz snakker lite, og nesten aldri med Dahlia. Dahlia lytter, og hører mjuke skritt, lav lyd fra tv-en og susing i røra. Hun er også stille; inne hos henne er det bare bøker og mat og ro. Men når ei ung jente blir påkjørt uti gata, og sjåføren stikker av, brytes stillheten. Dahlia kjemper, mest mot seg sjøl, men også mot sannheten.

Og særlig mye mer enn det kan jeg ikke si om handlinga uten å avsløre hele greia. Som i alle Kristensens bøker skjer det ytre sett svært lite, og indre sett skjer det enda mindre. Det er tilfellet også her, sjøl om Dahlias indre liv er en liten forbedring fra de tidligere hovedpersonenes. Jeg har lest både Dagene er gjennomsiktige (2000) og En ettermiddag om høsten (2006) fra før. Men også denne boka måtte til før jeg klarte å forstå hva som må være Kristensens underliggende prosjekt som forfatter. I alt hun har skrevet så langt, går Kristensen inn i personer rett etter at en stor og viktig hendelse har funnet sted. Sofie fra debutromanen mister lillebroren sin, Malene i De som er ute i regnværet fra 2001 har vært utsatt for overgrep, og Rakel opplever at Hans Olav blir søkk borte i New York. Også Dahlia har sin hendelse, nemlig påkjøringa. Kristensen legger lokk på personene sine, og forsøker å skrive dem fram. En skulle tro at disse menneskene, som står midt i noe som kommer til å prege dem livet ut, som gjør dem redde, sinte, fortvila, triste; ville hatt ulike sinnsstemninger og store humørsvingninger, at teksten ville hatt rytmer og temperament og temperatur. Men det er akkurat mangelen på dette som er mitt store problem med Kristensen, som atter en gang er hovedinnvendinga til ei bok av henne, og som er årsaken til at dette mest sannsynlig er min siste Kristensen-roman.

Ja, for jeg må innrømme at jeg ikke orker mer. Av stillestående skildringer i dårlig språk, av personer jeg ikke klarer å identifisere meg med, personer som ikke reagerer, som ikke handler, som ikke bretter opp ermene og tar tak i sine egne liv. Av det store, mørke lokket som uten grunn blir lagt på personene. Jeg er møkk lei av løse påstander om indre liv, av uttrykksløse fraser og innholdsløse avsnitt, jeg er lei av overflate og generelle ordelag, av utroverdighet og usannhet, av dødt språk uten undertekst og flatt innhold totalt uten spenningskurver. For slike bøker er verken vakre, fine eller subtile, godt komponerte, imponerende formfullendte eller interessante. Og de gir meg ingenting.

Det første først: Språket. Jeg har aldri likt Kristensens språk særlig godt, sjøl om kritikere ofte trekker dette fram som hennes fremste kvalitet. Det er omstendelig og upresist, fylt med klisjeer, hun beveger seg på overflata, aldri i dybden, hun påstår hva personene tenker og føler, men viser det ikke, hun propper setningene med småord og skriver alt. Absolutt alt. Her er ikke rom for egne tanker, og det fins ingen spenning. Her er et eksempel, og jeg vil at du som leser nå skal huske at dette skal være en refleksjon fra et barn eller en ungdom, gjenfortalt av en voksen, ei høyt utdanna kvinne på 52 år. Fra side 35:

Dahlia hadde i mesteparten av oppveksten og ungdomstida tenkt at livet hennes var betydningsfullt utover det hun selv klarte å oppfatte i øyeblikket. Hun hadde tenkt at hun var, eller i alle fall skulle bli, en person av betydning. Hun visste ikke helt hva den betydningsfulle posisjonen skulle være, eller hva slags betydning livet hadde, men hun var sikker på at det alt sammen ville åpenbare seg for henne en dag med den største klarhet. Hun var sikker på at det var en mening med alt, og at alt kunne tolkes, om ikke i øyeblikket, så i alle fall i ettertid. 

Jeg veit ikke en gang hvor jeg skal begynne kritikken min her. Tenker virkelig barn og unge sånn? Med slike ord? Sier de ikke heller at de vil bli piloter eller skuespillere eller leger? At de vil tjene masse penger, bli rike og berømte eller veldig flinke? I tillegg skal dette liksom foregå i Sovjet ei stund før murens fall. Det kan jo hende at tankegangen der ville vært litt annerledes? Og legg merke til skiftet mellom setning to og tre - fra en person av betydning til posisjon. Det er en vesensforskjell, og slik det står nå, virker det ikke som om forfatteren er klar over det. I tillegg til det, tror jeg de fleste vil være enige om at dette avsnittet strengt tatt ikke forteller oss så mye om Dahlia, annet enn at hun trodde hun var betydningsfull, noe som får leseren til å tenke at det er hun ikke. Og det kunne strengt tatt blitt formidla på en bedre, og mer effektiv, måte.

Så et eksempel fra side 224:
Ja, sier jeg og lurer på hvor hun skal, hvor hun vil og hvorfor hun har valgt meg ut til å høre om denne forlovelseshistorien som ikke hører hjemme noen steder med stanken fra Nannas kropp fremdeles i neseborene i oppgangen.
Er det bare jeg som synes at denne setninga nøkker ganske kraftig? Den som har ordet er Dahlia, og hun sitter i sin egen stue. Tanken og blikket går fra det som her er "hun" (Doris), til stanken fra Nannas kropp, som igjen er i neseborene (regner med at det er Dahlias nesebor), men kun i oppgangen. Det kan framkalle bilder av nesebor som henger aleine i oppgangen, og det var antageligvis ikke det forfatteren ville. Slikt språklig slurv er irriterende.

Språklig framstår Et rikt liv som en lite bearbeida tekst. Avsnitt som andre forfattere ville strøket, er her tatt med. Eksempel på det er begynnelsen av boka, når Dahlia har et overdramatisert utbrudd som hører mest hjemme hos en emosjonell fjortis. Vi burde kanskje ikke fått Dahlia presentert akkurat sånn. Men neste kapittel åpner utrolig kjedelig, så jeg ser behovet for å lage litt dramatikk i Dahlia. Men det er ikke så lett å kjenne seg igjen i voksne damer som ser på seg sjøl i speilet når de gråter. Det leder meg over på neste punkt: Personene. Dahlia er ei universitetsutdanna dame på 52 år. Hun burde ha kunnskaper og erfaringer som gjør at hun kan hamle opp med det meste. Men det gjør hun ikke. Isteden er hun en som gjemmer seg unna og sniker seg vekk. Som eksilrusser og gammel aktivist virker dette litt rart. Men det var ikke før jeg leste om Dahlias patetiske dagdrømmer om den ti år yngre Benyamin at jeg virkelig fikk fnatt. Denne myndige russiske dama drømmer så smått om å flytte til Jerusalem og ta denne fjottens navn, leve hans liv - bare fordi han kyssa henne, ut av det blå. Det er i beste fall virkelighetsfjernt og et lusent forsøk på humor, noe denne boka forresten er ribba for.

Det jeg forstår at Kristensen vil formidle, er Dahlias sjokkfølelse, lammelse og benektelse, den personlige stillstanden hun forsøker å dekke over, prosjektene hun vil holde seg opptatt med for å demme opp for et indre press. Og det er greit nok. Men skildringene er så mangelfulle. Hvorfor tenker ikke Dahlia mer på fag og i fagterminologi? Og når hun først begraver seg i arbeid, hvorfor får da ikke vi være med på det? Jeg synes ikke den litt diffuse merkelappen "symboler i holocaustlitteraturen" er bra nok. Hvilke symboler? Og når hun er i leiligheten til Janusz, lar Dahlia og Kristensen blikket sveipe rundt i rommet. Men ingenting utmerker seg, det er bare bakgrunn, alt sammen. Det er planter, fargerike puter og bilder, men det står ingenting om hvilke planter, hva slags puter og hva som er på bildene. Sånn skildres det hjemme hos Dahlia også, noe som gjør det vanskelig for leseren å se for seg hvordan hun har det, helt konkret.

Komposisjonen av boka er heller ikke helt god. Det mest ut som om forfatteren har limt sammen to skisser, hvor ingen av dem er bærende for en roman. Fram til side 145 møter vi Dahlia stort sett i tredjeperson, i spedd noen korte førstepersonsglimt, som verken er spennende eller interessante eller godt komponerte. De er egentlig nokså funksjonsløse og kunne vært kutta. Etter side 145 får vi samme historie på nytt, men denne gangen i førsteperson. Men da har leseren allerede skjønt hvordan det hele henger sammen, noe som gjør lesinga av siste halvdel nokså langtekkelig. Jeg skjønner at Kristensen ville at Dahlia skulle ta denne "reisa", men resultatet framstår verken som godt tenkt eller godt gjennomført. Og det er leit, for når Dahlia først er etablert som en upålitelig forteller, er det kimen til ei spenning. Men den drepes fort.

Sidene med mest intensitet kommer helt mot slutten av romanen. Først da begynner boka å bli interessant. Hvorfor kunne ikke Kristensen starte der, med det stoffet som gir motstand? Hvorfor skal alt gli tilsynelatende "friksjonsfritt" i hennes bøker, når det nettopp ikke er slik, verken i det virkelige livet eller i personene hennes? Hvorfor har forfatteren dette behovet for å kontrastere problemer med et intetsigende språk? Når Kristensen ikke inkluderer dette noe i bøkene sine, det som gir spenning, intensitet, karakter, farge, sansninger, som gjør ting konkrete og som skaper indre bilder, tapper hun både sine egne romaner, leserens opplevelse og seg sjøl som forfatter. Det kan da umulig være bevisst! Det blir mest som løken og den berømte kjerna; en skreller og skreller og skreller... Eller har forfatteren et ønske om å skrive så trivielt som overhodet mulig, gjøre de viktigste og mest kompliserte ting ytterst banale? Da vil jeg i så fall gjerne vite hvorfor hun gjør det slik, for det skjønner jeg ikke. Misforstå meg rett: Det er helt greit at ikke alle bøker er tåreperser og at ikke alle forfattere vil skrive i vei med svulstige språkblomster. Men når forfatteren ikke gir leseren noe som helst, blir resultatet likevel det samme: Overfladiske leseropplevelser som ikke varer.

Kjerna i Kristensens bok er, som alltid, alvorlig og viktig. Her sirkles det om rett og galt, om etikk og moral, men også om ensomhet og identitet. Det er fint at ulike tekster tar opp dette på ulike måter, også skjønnlitteratur, som åpner for at leseren kan komme veldig tett på personene. Men Kristensens framstilling treffer ikke meg. Hun makter å gjøre upersonlig det som er høyst personlig, og når hun fjerner alle mulige berøringspunkter, sitter jeg igjen med en følelse av å ha kasta bort tida mi på noe som burde vært gjort mye, mye bedre.

mandag 17. februar 2014

Biografi: Ynglinge-saga

Heimskringla, 
Storm-utgaven.
Ynglinge-saga, ført i pennen av islendingen Snorre Sturlason (1178/9-1241) en eller annen gang mellom år 1220 og 1235, er kanskje ikke det første folk tenker på når sjangeren 'biografi' nevnes. Men Ynglinge-saga er faktisk den første sagaen i Heimskringla, dette fantastiske verket som også er kjent som Snorres kongesagaer. Og hva handler disse sagaene egentlig om, når en tenker etter? Jo, liv og virke. Til en hel haug med norske, islandske, svenske og danske treller, bønder, vikinger, storkarer, hirdmenn, høvdinger, lovsigemenn, prester, skalder, jarler og, framfor noe annet, alle kongene. Min konklusjon var dermed: Hva passer vel bedre i den femte runden av Ingalills biografiske lesesirkel, hvor temaet er kongelige, enn den ur-kongelige Heimskringla ?

Ynglinge-saga handler om ynglingeætten, etterkommerne til Yngve-Frøy, sønn av vanen Njord, hvis jeg nå har klart å stokke alle navn og generasjoner riktig. Han het ikke egentlig Yngve-Frøy, bare Frøy, men fordi han var så fredsæl og god, blei folket så glad i han og ga han tilnavnet Yngve (det er i alle fall min tolkning av den knappe Snorreteksten: Frøy hadde et annet navn, Yngve.). Navnet Yngve stammer fra mannsnavnet Inge og betyr 'den fremste kriger', noe som jo er veldig passende for en vane, en gud. Det betyr altså at ynglingeætta er ei gudeætt, og for de kommende (og faktiske) vikingkongene som skal forsøke å ta makta, holde på makta eller å samle riket, er det om å gjøre å spore sine forfedre tilbake til nettopp denne ætta. (Noe de også "klarer", på finurlig vis og med mye godvilje.)

Noen klassisk biografi er dette ikke. Alt er høyst usikkert, som det gjerne blir når det er hønngamle, religiøse forestillinger, en dæsj historiske begivenheter og livlig fantasi i fri kombinasjon. Fødeår og dødsår nevnes knapt, mødre fins bortimot ikke, for kongeriket, som er av litt usikker størrelse og plassering, nedarves fra far til sønn, dog ikke på helt uproblematisk vis. Barndommen er stort sett ukjent, og av voksen tid får vi bare lese om hvordan arvingen eller kongen utmerker seg (eller ikke), og eventuelt på hvilken måte, hvis dette er kjent. Så er det tid for en brå og, som regel, blodig død. I kjent sagastil ramser Snorre opp dette, de viktigste hendelsene, knytta til hver konge etter Njord og Yngve-Frøy i 49 svært korte kapitler. Det kan være alt fra at vi ikke veit noe mer enn at de døde i sott, til at de var fredelige og vennesæle, men ikke dugelige hærmenn, at de blei lokka inn i et fjell og aldri blei sett igjen eller blei drept av en trells høygaffel, til at de lå i viking i Danmark mens danekongen herja i Gardarike eller Østersjøen, men likevel blei overmanna av alle bondedanene og hengt og gitt til åtselsfuglene. Feighet lønner seg altså ikke.

En mer fyldig historie får vi da om kong Aun, sønn av Jørund, som blei konge av svearne etter far sin. Han var en klok mann, skriver Snorre, og en stor blotsmann. Oversatt: Aun hadde lokaltakst opp til Odin. Så blir kong Aun er seksti år, og er gammal og skral sett med vikingøyne. Han velger å blote sin egen sønn for å få leve lenger, og får svar på tiltale av Odin: seksti år til! Når Aun da er 120 år, bloter han en sønn igjen. Og avtalen er som følger: en sønn for hvert tiende år. Slik går det helt til Aun er sengeliggende og bare kan drikke av et horn som et spedbarn. Han vil da blote sin siste sønn, sin tiende. Men svearne satte endelig foten ned, blotet blei det ikke noe av, og Aun døde. Sida heter det Ånesott når en mann dør av elde uten sjukdom, kan Snorre fortelle, og legger ved et skaldekvad av Tjodolv (som var skald hos Harald Hårfagre):

Aun, en gang,
i Uppsala
Ånesott
tåle kunne,
seiglivet
sugde han
spedbarnsmat
for annen gang.
Smalenden
av stutens horn,
kvass, mot hans
munn var vendt;
av plogdyrets
spisse verge
ættmenns øder
liggende drakk,
grånet konge
mer ei maktet
sjøl å heve
oksehornet.

Og slik fortsetter det, med ordknappe og presise berettelser og skaldekvad side om side. Det går fort framover i tid, på ei side kan det leve og dø fire konger, og gradvis og nesten umerkelig bikker det hele over, fra ei mytisk sagatid hvor vi kan tid- og stedfeste svært lite, til stadig mer presise beretninger som vi i økende grad setter vår lit til, fordi forskere av og til klarer å bekrefte dette eller hint med fortellinger i andre krøniker, med arkeologi, med gravsteder og hauglegginger, med godt kvalifiserte gjetninger og resonnementer. Sjølsagt vil vi aldri få vite akkurat hvor mye av dette som faktisk er sant, men at mye stemmer overens med handlingene og livet til ei rekke av de svenske fornalderkongene, det veit vi. Og det at det kan være noe sannhet i den fortellinga vi leser akkurat nå, at det kan være en kime av faktisk historie, av virkelig fortid i verket, gjør lesinga forlokkende og spennende.

Men biografi? Nja. Dette er mer et kort riss av hva og hvem som er opphavet til de staute nordiske vikingene. Dette er bakgrunnen alle vikinger med respekt for seg sjøl vil ha, det de alle higer etter: ynglingeblod. Å være en del av ætta, gudeætta. Snorres hovedkilde er den tidligere nevnte Tjodolv, også kalt Tjodolv den kvinværske eller Tjodolv fra Kvine, som levde på slutten av 800-tallet og begynnelsen av 900-tallet. Hans mest kjente og mest imponerende skaldekvad er Ynglingatal på 90 halvstrofer, en hyllest til høvding Ragnvald Heidumhære i Vestfold, som fortsatt levde da Tjodolv yrka kvadet. Og det er også med Ragnvald det hele avrundes i Ynglinge-saga. Noen mener at Ragnvald kanskje var fetteren til Harald Hårfagre, i alle fall var han sønn av Olav Geirstadalv Gudrødsson, som har en viktig, mytisk rolle i en viss annen saga. Og med det puster vi de neste sagaene i rekka i nakken, for Heimskringla fortsetter med berettelsene om livene til Halvdan Svarte, den yngre broren til Olav, og nettopp Harald Hårfagre.

Noe av Ynglinge-saga kan gjenfinnes i små drypp i Edda, men på en litt annen måte enn i den trauste prosaversjonen. Snorre mer hinter om hvordan det hele henger sammen, hvordan det er sydd i hop utafor det enkelte verk. Fortellingene om de gamle kongene inngår både i mytologien og i den faktiske historia, og begge deler er viktige bestanddeler i Snorres forfatterskap. Og med det i bakhuet kan en også forstå mer av det norrøne folkets verdensbilde, hvor nettopp myte og historie er sammenvevd, hvor handling er knytta til et konkret sted eller rom, ikke tid, hvor skillet mellom før og nå er en glidende overgang og ikke endelige grenser, hvor fortid skal hedres og hylles og leves, nesten mer enn sjølve livet. Det er et imponerende komplekst verdensbilde, gjenskapt av en gaverik, klok og ryddig forfatter, som tre hundre år etter Tjodolv fra Kvine fortsatt finner sang, klang og intensitet i fortellingene om fornalderkongene, og som har skapt så helhetlige og solide sagaer, som har kraft til å ikke bare leses, men også tolkes og forstås, her hos oss i dag.

Og den som er så heldig å ha et eget eksemplar av Kongesagaene, av den flotte Storm-utgaven fra 1899 og 2006, veit hvor forseggjort og pen den er, med skinninnbinding og gullskrift og alle illustrasjonene fra 1800-tallets fremste kunstnere. Det er ei virkelig praktbok! For meg er det kanskje bildene til Erik Werenskiold og Christian Krogh som har gjort sterkest inntrykk. Werenskiold med sine harde, tunge streker, konturer og mørke, ingen kan risse vikingkonger som han. Det er forøvrig Werenskiold som har illustrert til fortellinga om Aun; den gamle ligger i senga med hornet i den ene handa, en mager og hvit arm retter en knoklete finger mot en redd unggutt som skal til å trekkes bort av staute, kappekledte hirdmenn. En kan bare se for seg hans skjebne. Og så er det Christian Kroghs tegninger, særlig sterk er den av Snorre Sturlason sjøl; han er kantete og stor og har et nesten mannevondt uttrykk, men det hele er så kraftfullt og patosfylt i strek og utstråling. En nasjonalskatt, er denne utgaven av de samla sagaene ofte blitt kalt, og det er den så absolutt.

torsdag 13. februar 2014

Nobelprisen, 1907

For alle med utdanning innafor norsk litteraturhistorie, står året 1907 for en særskilt viktig vending. Det er rett og slett et lite annus mirabilis, som innebærer det som skulle bli et elegant generasjonsskifte innafor litteraturen, med naturlige konsekvenser til litterær tematikk og begrensninger av populære -ismer. Helt tilfeldig kommer tre av dette årets debutanter til å prege det litterære feltet i mange tiår framover, og ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. Alle tre begynner sine monumentale forfatterskap med korte fortellinger som er hjemla i samtida eller ei svært nær fortid; Fru Marta Oulie, Svarte fjell og Løglege skruvar og anna folk. Men etterhvert som åra går, skal alle komme til å bevege seg bakover i tida, og hver for seg både introduserer de og gjenskaper den historiske romanen som sjanger i Norge. Jeg snakker sjølsagt om ingen andre enn Sigrid Undset (1882-1949), Johan Falkberget (1879-1967) og Olav Duun (1876-1939).

Samtidig er 1907 året da den sjuende Nobelprisen i litteratur blir delt ut (lett å huske, utdelinga av litteraturprisene starta i 1901). Antall nominerte har sunket drastisk fra det foregående året, fra 54 til 37. Om det er fordi Nobelprisen nå er "gammelt nytt" og dens popularitet har flata litt ut, eller fordi et stort antall verdige kandidater har gått bort, vites ikke med sikkerhet. Men at det er endringer på gang, er tydelig.

De nominerte i 1907 var:

5. John Morley (1838-1923), britisk greve, politiker og historiker
5. Algernon C. Swinburne (1837-1909), britisk forfatter
1. Georgios Souris (1852-1919), gresk poet
1. Paul Bourget (1852-1935), fransk akademiker
4. Selma Lagerlöf (1858-1940), svensk forfatter
2. Angelo de Gubernatis (1840-1913), italiensk forfatter, litteraturhistoriker og orientalist
1. João Bonanca (1836-1924), portugisisk forfatter
1. Edouardo Benot (1822-1907), spansk forfatter
2. Borden P. Bowne (1847-1910), amerikansk professor og filosofisk forfatter
5. Georg Brandes (1842-1927), dansk litteraturprofessor
4. Jaroslav Vrchlicky/Emil Frida (1853-1912), tsjekkisk forfatter
5. George Meredith (1828-1909), britisk forfatter
1. Holger Drachmann (1846-1908), dansk forfatter
6. Lewis Morris (1833-1907), britisk poet
3. Marcelino Menéndez y Pelayo (1856-1912), spansk litteraturhistoriker og forfatter
1. Andrés Manjón (1846-1923), spansk professor i kanonisk rett
1. Angel Guimerà y Jorge (1847-1924), katalansk poet
2. George L. Raymond (1839-1929), amerikansk forfatter
4. Rudyard Kipling (1865-1936), britisk forfatter
1. Ian Maclaren (1850-1907), britisk forfatter
4. Antonio Fogazzaro (1842-1911), italiensk forfatter

De nominerte i 1907 er fordelt over 21 unike kandidater, like mange som i 1904, men ikke så få som i 1905. Enkelte er nominert flerfoldige ganger, som for eksempel de Gubernatis, Frida og Bowne, som også er gjengangere på nominasjonslistene fra tidligere år. Andre, som Souris, har færre nominasjoner, men har omtrent hundre representanter fra det greske parlamentet som stiller seg bak nominasjonen hans. Det kan få en til å lure på hvem som har trukket i hvilke tråder. Som vanlig er det også en ekstrem mannfolkdominans på lista, men Lagerlöfs stadige tilstedeværelse gjør en ganske optimistisk for framtida.

Ellers er det første gang jeg har sett at så mange forfattere har vært nominert til karrieras mest prestisjetunge pris - i sitt dødsår. Både Benot, Morris og Maclaren faller fra i 1907, og blir pusta i nakken av Drachmann, som dør i 1908, Swinburne og Meredith som faller fra i 1909 og Bowne, som dør i 1910. Det betyr at nominasjonslista vil se nokså annerledes ut i de nærmeste påfølgende åra. Og hvem veit, kanskje innebærer det også andre store endringer?

En kommentar til slutt får gå lengst sør i Europa. Det er rimelig tydelig at noen på Den iberiske halvøy nå mener at det er på tide at en av deres "forfattere" (merk den utvida forståelsen av begrepet) mottar den gjeve prisen. I år er både en portugisisk, tre spanske og en katalansk kandidat nominert. Men det skulle vise seg at det ikke blei noen av dem som mottok prisen likevel.

Og med det har jeg også hjulpet dere litt på vei i denne rundens nobelquiz:
1. Innledningsvis nevner jeg tre norske forfattere. Er noen av disse å finne på framtidige nominasjonslister?
2. Hvor mange nominasjoner har britene i år?
3. Hvem mottar Nobels litteraturpris for året 1907?

søndag 9. februar 2014

Bokhyllelesing: Torborg Nedreaas

Torborg Nedreaas
Utvalgte verker 1-3
Det har vært den første uka i Bjørgs lesesirkel, hvor alle som deltar leser nedstøva bøker fra sine egne bokhyller etter tema, årstall, sjanger, språk, land, priser eller et annet overordnende kriterium som Bjørg har klekka ut. En idé jeg synes er veldig god, og som hittil har fungert flott! Stikkord denne gangen var ei skandinavisk bok fra 1900-tallet, og jeg benytta anledninga til å endelig komme i mål med Noveller i utvalg (1982) av Torborg Nedreaas (1906-1987), ei bok som har forfulgt meg rundt i heimen det siste halve året. Her var det så mye bra at hver tekst egentlig fortjener en egen omtale. Novellene er nemlig noe av det sterkeste og flotteste jeg har lest på lenge.

Det er 1945: Vi går nesten søtti år tilbake i tid, og alt er helt annerledes. Norge er ute av balanse etter å ha vært okkupert av tyskerne i fem lange år. Ingenting er som det skal. Et omfattende oppgjør venter, og det snur både bygd og by på hodet nok en gang. Ingen veit helt om de virkelig kan stole på naboen, bussjåføren, sladredama nedi gata, snåle onkel Kåre eller kjøpmannen. Torborg Nedreaas, som er kommunist, debuterer i dette klimaet med intet mindre enn to novellesamlinger, Før det ringer tredje gang og Bak skapet står øksen. De to første tekstene i Noveller i utvalg er henta fra den første samlinga. Disse ligger tett på hver sin unge kvinne og peker med perspektiv og tematikk fram mot den imponerende romanen Av måneskinn gror det ingenting fra 1947. Neste samling er gjengitt nesten i sin helhet, og det forstår jeg svært godt. Jeg har rett og slett ikke lest en bedre novellesamling, og Nedreaas er ganske enkelt fenomenal.

I Bak skapet står øksen er all handling krigsrelatert. Men misforstå meg rett: dette er ikke lange rapporter fra frontkjempere eller fangevoktere, eller tilfeldig nazistpropaganda. Her fins ingen krigsforherligelse i det hele tatt, det er snarere det motsatte. Nedreaas skriver om hvordan ulike mennesker har det eller har hatt det under okkupasjonen, og hvordan okkupasjonen har umenneskeliggjort dem. Tematikken er det overordna, tekstene henger ikke sammen i et felles univers, men på sett og vis gjør de jo det, likevel. Nedreaas skriver med en helt særegen rytme, med innskutte setninger, muntlighet, mye indre dialog og presise skildringer, med sitt spesielle perspektiv, alltid tett på, og sitt blikk for overraskende detaljer. Fordi menneskene hun skriver om befinner seg i en ytterst pressa og brutal situasjon, kretser forfatteren mye rundt død, både konkret og abstrakt. Det handler om å ta liv, om å ville ta liv og å ikke gjøre det, om å kjenne seg død, være som en død, om å ikke ville erkjenne at noen er død. Det handler om sorg og smerte. Og det handler om tilgivelse, om å gå videre, om et emosjonelt eksistensminimum. Det er subtilt, usentimentalt og helt ærlig noe av det vondeste jeg har lest. Her får alle så hatten passer, det er skittent, nedrig, usselt og ekkelt, samtidig djupt menneskelig, forståelig og fryktelig vondt. Jeg var helt nummen inni meg allerede etter noen få tekster. Og så kom den fæle tittelnovella, og jeg grein fra start til slutt.    

Bak skapet står øksen er vesentlig for alle som ønsker å forstå okkupasjonstida i Norge, forstå hvordan det virkelig var. Å kjenne det knyte seg i magen når en møter tyskere på gata. Å forelske seg i feil mann, og se den samme mannen ligge skutt oppi skauen. Å drikke den utvanna, beske kaffen, å gå lange strekninger i rått, kaldt vær uten ordentlige sko. Å aldri vite hva som kommer, når det kommer, hvordan det kommer. Rett og slett: Dette burde gjøres til pensum i historie (i alle fall nesten). Og alle tilbedere av skittenrealisme bør ta en kikk på pioneren Nedreaas, som uten å velte seg i det mørke og destruktive maler opp de mørkeste, mest ekstreme situasjoner hvor menneskene blir pressa forbi bristepunktet. Hvordan er det mulig å fortsette livet? Det fortsetter jo bare-.

Fra ei emosjonelt sterk og dertil engasjerende novellesamling, til ei som er drastisk annerledes. Det presise språket er det samme, muntligheten likeså, men i Trylleglasset fra 1950 er det farger, sansninger og bevegelse i språket på en helt anna måte. Verden er som ny, det deprimerende og trykkende er borte. I fokus står barna på Sølverstad i Bergen, første verdenskrig er bare et bakteppe som de ikke skjønner så mye av. Jentungen Herdis leder an i sine observasjoner og oppdagelser, det er følsomt, nydelig og mjukt, men også med tydelige rammer og klare prinsipper. Fortelleren er allvitende og glir lett fra person til person, det er mange fine overganger og nesten umerkelige skifter. Novellene bruker de samme menneskene og det samme miljøet, og kan derfor også leses som kapitler i en roman.

Det er mange vanskelige og fæle hendelser i lokalsamfunnet som presser en voksen vegg mot Herdis og de andre småjentene. Stikkord her er fattigdom, overgrep, vold, sjukdom og alkoholisme. Eksempler er Evelyn og dem som blir kasta ut av leiligheten og må kjøre madrassene vekk på lastebil. Seinere kommer Evelyn på barnehjem. Ragna stikker av hjemmefra, hun holder ikke ut lenger, hele familien på ett rom og kjøkken. Pappaen til Finn slår og plager både Finn, søsknene hans og mora. Christi er veldig sjuk og blir kanskje aldri bra. Julia, som følger Herdis gjennom flere bøker, dør. Og så er det Gusta som bare blir borte og som dukker opp på en fæl måte, og en som tar sitt eget liv-. Oppi alt sammen brenner pappaen til Herdis sine egne penger. Hvordan kan han gjøre det, undrer Herdis, når det er det de aldri får nok av?

Herdis modnes, men det er tøffe tak. Nedreaas er ikke redd for å skildre det som er stygt, farlig eller vanskelig, til og med det som vekker vemmelse og gru har hun med - alle som har lest novella "Finn" veit hva jeg mener. Barndommen er langt fra en idyll, sjøl om den ikke er så verst når en ser gjennom et prisme, hører på musikk eller får sitte med den lille skriveboka. Seinere følger Nedreaas opp novellene om Herdis i to flotte romaner, Musikk fra en blå brønn fra 1960 og Ved neste nymåne fra 1971, som også er å finne i Utvalgte verker 1-3 (1982).

Noveller i utvalg inneholder også tekster fra Stoppested (1953), Den siste polka (1965), Ytringer i det blå (1967) og Vintervår (1982). Nedreaas er mer fokusert på kvinneliv, ensomhet og død i disse samlingene, men vender også ofte tilbake til okkupasjonstida og tematikk som minner om Bak skapet står øksen. Her finner vi kvinna som frivillig klipper av seg håret, guttene som er så sultne at de graver opp settepotetene, hun som må selge eiendel for eiendel og lære seg å ro og fiske for å overleve. Det som har hendt, fortelles ofte retrospektivt, slik at leseren må forholde seg til to plan i teksten. I tillegg øker den politiske agendaen til forfatteren i styrke, og novellene glir lett over i essayistikk. Dette tror jeg er en del av årsaken til at Nedreaas er lite lest i dag. Men hun bør leses! Her er det så mye å lære, så mye å bli berørt av.

Jeg må understreke at det ikke er Nedreaas sin skyld at denne lesinga har tatt lang tid. Min treiging har virkelig ikke hatt noe med kvaliteten på verket å gjøre. Men å lese noveller i samling, særlig så omfattende som denne, som går over et helt forfatterskap, hvor tematikken er springende fra samling til samling og tekstene ofte må leses innafor en bestemt kontekst, det kan være ganske krevende. Fordi noen har redigert novellene og foretatt et utvalg (her ved Irene Iversen), får en heller ikke alltid den røde tråden som ofte fins i ei god novellesamling. Det er sjølsagt leserens tap, og hadde jeg visst at jeg kom til å like disse tekstene så godt, ville jeg fått tak i de komplette utgavene.

De siste, men mest politiske novelle- og essaysamlingene til Nedreaas er det inkludert minst fra i denne utgava. Likevel blei det litt hurlumhei for meg nettopp mot slutten. Nedreaas var en viktig samfunnsdebattant hele livet, og var særlig aktiv i etterkrigstida som kåsør og foredragsholder. Hun tar opp både smått og stort i innlegga sine, og de store temaene, som atombomba, kald krig og det politiske spillet i Norge, er vel de fleste kjent med. Men mange småting er det vanskelig å forstå fullt ut, rett og slett fordi konteksten mangler. Likevel er tekstene solide og vittige, og jeg lo masse av "Petter på taket" fra 1960, hvor Nedreaas harselerer med nordmannen som en privilegert sutrekopp. Den kunne like gjerne vært skrevet i dag, som et oppgitt sukk over alle tvitrere som vrir seg av aggresjon fordi været blei feil, kommentatoren var dårlig, dommeren tydeligvis var blind, filmen var klein eller noe helt anna og like uvesentlig.

Den første halvdelen av boka gikk unna som bare det. Tematikk, stil, språk og skildringer traff meg på riktig måte. Men etterhvert blei lesetempoet satt ned. Nedreaas er intens og diskret. Det tar tid å lese tekstene hennes, og enda lenger tid å tenke seg igjennom dem etterpå, dekode alt, ta forsiktige hint og dobbeltbetydninger, følge konnotasjonene, vurdere sannhetsgehalt. Derfor har jeg lest mange av tekstene flere ganger, kost meg med det poetiske og musikalske språket, kjent på rytmen, sett for meg personene, tolka metaforene. Det har vært tidkrevende, men givende.

Torborg Nedreaas er virkelig en strålende forfatter, og er uten tvil Norges beste novellist gjennom tidene. Jeg vil gjerne anbefale novellene hennes til alle, særlig vil jeg trekke fram Bak skapet står øksen. Men Nedreaas gjør det ikke alltid så lett å være leser. Det er fordi hun så insisterende minner oss på hva det vil si å være et menneske, på godt og vondt.

torsdag 6. februar 2014

Oryx and Crake

Bildekilde: Bloomsbury
Fra en gud til en annen: I den satiriske romanen Kain (2009) av José Saramago (1922-2010), som er lagt tilbake til ei mytisk tid, møter vi en gammeltestamentlig, pompøs og refsende Gud som etter flerfoldige oppdragende forsøk rundt omkring i Lilleasia, dømmer menneskerasen nord og ned. Fortellinga er velkjent, det handler nemlig om Noah, arken og den berykta syndfloden, men resultatet i boka er ganske annerledes enn det vi blei kjent med i skoledagene. I den dystopiske science fiction-romanen Oryx and Crake (2003) av den canadiske forfatteren Margaret Atwood (f. 1939), går vi et stykke framover i tid, til ei tid som er mistenkelig lik vår egen, men som likevel er annerledes, og ikke på en god måte. Stedet er et skremmende segregert og kaotisk Nord-Amerika. I denne boka møter vi også en gudelignende skapning; eller i alle fall en som tar liv og død og alt i mellom i sine hender, en som umenneskeliggjør menneskene og gjennom naturkatastrofer, genmanipulering, medikamenter og utnyttelse av ressursene presser "overflødige" mennesker bort fra livet. Der Kain fokuserer på hvordan det kunne gå så skeivt og slutter med at hovedpersonen forlater arken, begynner Atwoods antihelt (eller faktiske helt?) sin beretning en morgen lenge etter at framtidas syndflod har gjort sitt arbeid på jorda. Trær og busker har vokst ukontrollert, og dekker det meste av det som fantes av parker og grøntområder, de vokser seg inn i og ut av hus, skygger for gater og bygninger der slikt fortsatt fins og står. Ute i jungelen en dagsmarsj unna det som før var et vrimlende bysentrum, med et stort teknologisk industriområde og et imponerende forskningslaboratorium, oppe i et tre, for å unngå rovdyra, på en slags madrass, treffer vi Snowman.

Han heter ikke egentlig Snowman, men Jimmy (det er mulig han heter Snømann på norsk, men jeg har for en gangs skyld lest den engelske utgaven). Men han tok seg et nytt navn, etter at alt hadde skjedd, etter at det ikke lenger var mulig å benekte det, fortrenge det eller flykte. Et nytt navn, slik som alle andre som jobba innafor portene, på BlyssPluss, RejoovenEsense og Paradice. Alle fikk beskjed om at de skulle glemme det gamle, alt det gamle. Den de var. Og arkitekten bak det hele har hatt stor glede av å dele ut navn på tidligere betydningsfulle historiske skikkelser, som nå ikke betyr noe som helst, fordi ingen, bortsett fra kanskje en håndfull mennesker og leseren, kan sette det inn i en sammenheng. Derfor møter vi, bisart nok, både Eleanor Roosevelt, Lincoln, Madame Curie, keiserinne Josephine og mange flere i boka. Men de har ingen fellestrekk med sine navnesøsken. De som lever nå, i Snowmans postapokalyptiske tid, er nemlig en slags stammemennesker som lever av gress, bladverk og planter, de eksisterer i all slags hudfarger og de tåler tropisk klima, de er grønnøyde, vakre og har et svært begrensa vokabular, de er uten evne til å abstrahere, oppdage dobbeltbetydninger eller ta en vits, de har parringsritualer og ikke monogame forhold, de kan kurere sår og skader ved å purre som katter, de vokser svært raskt og hopper over store deler av barndommen, men er likevel barnlige, de dør brått som trettiåringer for å slippe alderdommen, og er i praksis immune mot allslags sjukdommer. De er mer dyr enn mennesker. De er konstruerte mennesker, skapt gjennom forskning, isolasjon av gener, genmanipulasjon, cellespalting, genspleising. De er the Crakers.

Når boka begynner, veit vi ingenting. Vi våkner ved havet, til bølgeskvulp og solstråler mellom palmebladene. Det kunne vært idyllisk, men uroa som ligger under fra første setning får oss til å forstå at det ikke er idyllisk, snarere det motsatte. Hovedpersonen Snowman virker helt utafor, som om han var full, medisinert, deprimert. Eller kanskje han er i sjokk. Uansett opplever vi at det er noe vesentlig som mangler. Romanen er som et puslespill som må legges, en labyrint som må gås, og akkurat nå er alt opp-ned og på feil sted. Og i tillegg er alt så annerledes, så fremmed. Å være i jungelen, oppe i trærne, å være redd for wolvogs og pigoons, er veldig fjernt fra lesestunden i sofakroken. Men likevel blir disse skapningene svært virkelige underveis, og den trusselen de representerer kjennes på kroppen. Særlig når det blir uvær eller natt, og de lukter seg fram til oss, der vi sitter i treet sammen med Snowman. Vil de klare å klatre opp?

Etter å ha fulgt med i det tette tredjepersonsperspektivet i nåtida, hvor Snowman står opp og leiter fram noe mat som han har gjemt, begynner han å fortelle. Han går bakover, til den gangen han var Jimmy, han forteller i bruddstykker, og ikke nødvendigvis alltid kronologisk, om noe som ligger forut for en stor, ubestemmelig hendelse. Det hele bygges opp som en tidevannsbølge, som blir større og større og som når den endelig bryter mot land, flommer over alt og truer med å utslette menneskenes eksistens slik vi kjenner den. (Så heter også oppfølgeren til denne boka, nummer to i en trilogi, The Year of the Flood (2009) eller som den blei kalt på norsk to år seinere, Flommens år.)

Og mens Snowman forteller, husker, mimrer og tenker, på ord og spill, barndomstid og ungdomstid, på foreldrene sine, de mange konfliktene deres, moras forsvinning, på skole- og studieliv, små og store hendelser; snus puslespillbrikkene og en kan begynne å legge dem mot hverandre i håp om at de skal passe. Og av og til passer de, eller vi tror de passer. Men fakta er at alt for mye mangler. Atwood er her en mester til å holde igjen, til å kun komme med ørsmå hint, til å si akkurat nok til at en tenker som besatt, funderer og grubler, og må gi opp og lese videre. Det blir bare med mistanken uansett, sannheten er det Atwood som sitter på, og Snowman, som har sin versjon av det hele, og gjennom han kan vi både tenke og tolke. Og stadig knytter det seg store spørsmål til Snowman, til han sjøl, til fortellinga hans, til tittelen på boka, Oryx and Crake. Hvorfor heter den det? Hva eller hvem er Oryx og Crake? Hvorfor så rare navn? Og hvordan passer det hele sammen med Snowman og/eller Jimmy?

I jungelen, i ensomheten hos Snowman, er hver dag en kamp om ressurser. Reint vann, for eksempel. Mat. Han går kledd i et laken som en annen greker, har ingen sko, og bruker ei solbrille med ett glass som beskyttelse for den sterke sola. Han har ei klokke på armen, og ser av og til på den, men det er ingen vits. Den funker ikke. Ingen veit hvor mye klokka er, eller hvilken dag det er. Det spiller ingen rolle. Dagene er de samme uansett. Han holder seg i skyggen, nevner stadig mangelen på solkrem, han tar siesta midt på dagen fordi det blir for varmt, han lengter etter noe å spise, noe å drikke, helst noe berusende. En får på følelsen at han bare vil glemme alt sammen, vil drikke seg sanseløs, til døde. Hvordan kom han seg hit? Hva hendte? Atwood begynner så langt bak i historia som hun kan, med Jimmys barndom. Med en pappa som jobber for de store selskapene, et samfunn med væpna sikkerhetsvakter, med sikre og usikre soner, og verst av alt, the pleeblands. Der bor bermen, alle de fattige, ekle, skitne menneskene som spytter på gata og spiser med henda, som er ufrivillige prøvekaniner for alt som kan kokes i hop innafor the compounds. Og plutselig går det alt for langt. Det er som om noen har dælja hardt på menneskehetens reset-knapp og konsekvensene er uunngåelige. Det går kaldt gjennom både leser og hovedperson når vi skjønner at det muligens er gjort med vilje.

Men at puslespillbrikkene passer, er det absolutt ingen tvil om. Dette er en utrolig solid og velkomponert roman fra en sterk og bevisst mesterhånd. Teksten er tett, intens og lada sjøl om det hele går over nesten fire hundre sider, men den er også fylt med avsnitt, luft og urovekkende pauser. I pausene dirrer underteksten, det er fraværet av noe ubestemt, noe for oss gjenkjennelig, og skrekken og angsten denne uvissa skaper. Det er umulig å ikke bli berørt, å ikke kjenne og tenke etter. Parallellene til vår egen samtid er alt for tydelige og ubehagelige. Det hele er fantastisk godt uttenkt, her fins ingen feil, ingen tilfeldigheter, ingen løse tråder. Alt henger sammen et sted langt under handlinga, og en usynlig kraft presser utvalgte hendelser oppover, fra fortida og fram til nåtida, i Snowman og utafor Snowman. Slik foregår romanen på mange parallelle plan; det er den tida Atwood lever i, som vi også lever i, og som er vårt utgangspunkt for å forstå det hele. Så kommer den tida Atwood forteller om og den tida Snowman forteller om. I tillegg følges på avstand viktige hendelser knytta til Oryx og Crake, og helheten er en nedadgående spiral med bare ett mulig utkomme. Det er ei grøssende framtid for oss, det er noe vi helst ikke vil tenke på, ikke vil vite. Samtidig er det så ulidelig spennende at en bare må lese videre.

Det er vanskelig å skrive om romanen, umulig å yte den fullstendig rettferdighet. Forfatter Margaret Atwood er i følge ryktebørsen et hett navn på blokka til Svenska Akademien hvert år, og det er ikke uten grunn. Her beviser hun hvorfor hun mottar priser og æresdoktorater over hele verden, hvorfor hun er oversatt og kritikerrost. Da hun skreiv boka, var hun ei filantropisk og intellektuell dame på over seksti år. Likevel klarer hun å legge ei brutal fortelling i munnen på en ubehøvla og rå fyr, og gjør ikke bare fortellinga sannsynlig, men også hovedpersonen, med det resultat at alt blir troverdig og virkelig. Det er vanvittig imponerende. Det var for eksempel fysisk ekkelt for meg å lese om Jimmy som så på barneporno og henrettelser på nett-tv som tenåring, og hvordan han som voksen manipulerte de rundt seg og brukte dem som gjenstander. Med klokhet og stor menneskekunnskap skildrer Atwood hvordan enkeltmennesker opplever at det etiske fundamentet for vår eksistens (og sameksistens), våre etiske regler og grenselinjer, skyves gradvis og umerkelig, og smuldrer opp, og hvordan samfunnet på grunn av disse forskyvningene, distingveringene og inhumaniseringa som følger, glir inn i et farlig og kritisk farvann, et sted hvor de etiske varsellampene bør lyse rødt permanent.

Men det gjør de ikke. Ikke en gang hos Jimmy. Bare av og til. Han kjenner at noe murrer, men klarer ikke helt finne ut hva det er, klarer ikke mobilisere i mot. Det kan bare gå galt. Og i Oryx and Crake går det forferdelig ille. Den nærmeste parallellen, foruten den nevnte bibelske syndfloden, er masseutryddelsene under andre verdenskrig. Oryx and Crake er med andre ord ingen kosebok. Det er svært lite hyggelig stemning i den, heller mye uro, angst og redsel. Likevel har leseropplevelsen vært utrolig god. Det er fordi verket er så imponerende, så solid, så spennende. Atwood lader hvert ord, bruker rytme bevisst og skaper med det en suggererende kraft i teksten. Så bryter hun opp, med dialog, innskutte bisetniger, sitater. Og bygger spenninga opp igjen. Men samtidig som tematikken er så forferdelig, så brennaktuell, så skremmende, med mange paralleller til vår samtid med genteknologi, utnyttelse av ressursene og utbytting av fattige land og fattige mennesker, som forfatteren aldri velter seg i, er boka også full av humor. I fortellingene om fortida, i møtene med the Crakers, i Snowmans kommentarer og sjølironi. Hendelser og replikker er derfor ofte både morsomme, vemodige og skumle på samme tid, og det sier mye om forfatterens ubestridte talent.

Oryx and Crake er ikke for de skjøre. Men det er likevel verdt å ta sjansen, å lese boka, for Atwood gir så enormt mye underveis, i form av rå kritikk, heftige formaninger og kloke observasjoner. Og det er gode muligheter for å lære litt om seg sjøl også.

Boka er lest sammen med Birthe og Frøken Vims.

søndag 2. februar 2014

Vinterlesing, del III

Januar har kommet og gått, med omtrent to meter snø, rundt fem minusgrader og godt skiføre. Ypperlig! Her har det vært hektisk, men moro, særlig på studiefronten. Alt annet bærer også preg av det; det blei som vanlig ikke lest så mye skjønnlitteratur. Men det er nok ikke alt for gæli heller.

Torborg Nedreaas
Fortsatt ikke ferdig med denne... Men jeg har lest i den. Jeg skyver den inn i lesesirkelen til Bjørg, hvor det mellom 3.-9. februar skal leses ei skandinavisk bok fra 1900-tallet. Her passer Nedreaas' novellesamling helt perfekt, og jeg får endelig en unnskyldning for å komme igjennom en gang for alle. Så det så.

Ragnhild Jølsen
...havner derfor på sidelinja ei stund til. En gang i april kan jeg kanskje begynne å nevne henne og de mange fortellingene og novellene igjen. Grunnen er at jeg vil bli helt ferdig med Nedreaas først. Nå er jeg lei av halvleste bøker som hoper seg opp!

Toni Morrison
Jeg må melde pass her også, gitt. I alle fall inntil videre. Unnskyldninga er masterstudiet, som tar veldig mye tid og lesekrefter, så det får være greit. Jeg tenker det fort blir sommer før jeg får tid til å lese Morrison, kanskje den også i lesesirkelen til Bjørg. Men plutselig sitter jeg med nesa nedi Elskede, så en skal aldri si aldri.

Margaret Atwood
Endelig kryss i boka! Eller snart, i alle fall. Oryx og Crake og jeg er godt i gang, nemlig, på engelsk, til og med, og boka skal leses ut, dog helst i går. Det går nok noen dager til før jeg kommer igjennom, men det er verdt hvert minutt. For ei fantastisk dame!

José Saramago
Kryss igjen. Kain blei lest, gitt! Og mer om den boka kan du lese her.

Doris Lessing
...er ventejente sammen med Toni Morrison. Alt til sin tid, sier jeg bare. Dessuten skal Den gylne notatbok leses på et tidspunkt som passer for både meg og Labben, så da er det jo dobbelt så mye som må klaffe. Men boka er i hus, og forsvinner ikke, og jeg gleder meg uansett om det blir i februar eller i juli.

Snorre Sturlason
To fluer i en smekk med Snorre: komme i gang med Heimskringla som jeg har planlagt å komme igjennom i forbindelse med studiene, samt at jeg skal skrive litt om et par av tekstene i forbindelse med Ingalills biografilesesirkel omkring den 15. februar. Her er temaet nemlig kongelige! Jeg forventer ikke all verdens avkastning allerede nå, spør meg heller i mai, så har jeg kanskje kommet fram til Olav Tryggvason.

Patricia Highsmith
Månedens 1001-bok i Lines lesesirkel, Den talentfulle Mr. Ripley, har jeg lest. Jeg har faktisk lest hele serien på fire bøker for en del år tilbake. Og sett filmen. Og jeg kan like greit blogge litt om den nærmest psykopatiske Mr. Ripley i løpet av måneden.

Vera Henriksen
Hvem sa at februar var en stutt måned? Om jeg har tid til overs, kommer jeg til å lese Vera Henriksens sammenfatning av sagaens kvinner, som jeg tror vil bli en veldig spennende utfylling til Snorre.

Og med det tør jeg ikke lage meg flere lesemål, sjøl om jeg fortsatt har lyst til å lese både Carol Shields og Sigrid Undset og Tove Ditlevsen og så videre. Nei, inntil videre får Sverre Bagge, Inger Holtan, Arthur Thomson, Bjørn Bandlien, Sølvi Sogner og alle de andre historikerne dominere. Sånn er det bare.

Riktig god lesemåned til alle sammen!