Bokhyllelesing: Margaret Skjelbred og Jon Fosse

I august skulle det leses kort i leseutfordringa Bokhyllelesing 2019. Utfordringa var avgrensa i henhold til sjanger; fokuset var noveller eller dikt. Jeg bestemte meg raskt for å ta for meg noen dikt - det er ikke så ofte jeg leser dikt, og jeg har alltid noen samlinger i hylla som burde ha vært lest for lenge sia. Da jeg ikke klarte å velge bare ei samling, endte jeg opp med to: Du smiler mot meg fra et falmet bilde (1994) av Margaret Skjelbred (f. 1949) og Poesiar etter Henrik Wergeland (2016) av Jon Fosse (f. 1959). Ved første øyekast er samlingene ekstremt forskjellige. Foruten at begge samlingene er dikt, skrevet av nålevende norske forfattere og har lange titler, er det kanskje ikke flere likhetstrekk?

Bildekilde: Bokelskere

Margaret Skjelbred debuterte med dikt i 1983, en sjanger hun seinere har vendt tilbake til flerfoldige ganger. Samlinga jeg har lest nå, står i særklasse, da den er en sonettkrans, og ikke ei "vanlig" diktsamling. Sonettformen gir Skjelbred stramme rammer, og da hun følger i Shakespeares fotspor har hver sonett tre kvartetter med fire vers i hver og en kuplett med to vers på slutten, til forskjell fra en såkalt Petrarcasonett, som har to kvartetter og to tersetter. Rimmønsteret er også Shakespeares, det vil si abab cdcd efef gg. Som om ikke det var nok, er det altså en krans Skjelbred skriver. Det vil si at av samlingas femten sonetter består den siste sonetten, ofte kalt mestersonetten, utelukkende av førstelinjene fra de fjorten foregående sonettene.

Teknisk sett er dette altså veldig avansert, og både dikteren, diktene og i sin tur også leseren blir begrensa. Da er det en ekstra stor glede at forfatteren følger opp med innhold, og at innholdet ikke går på bekostning av rammer, rim og rytme eller omvendt. Vi kommer raskt inn i tekstens situasjon, der et lyrisk jeg husker tilbake på farmorens gamle album, og spesielt ett bestemt, med bilder av ei ungjente ved navn Mathilde. Men hvem var denne Mathilde? Jeg-et lurer, Skjelbred skriver, og vi er med bakover i tid. Originalutgava av sonettkransen hadde fotografier av Morten Krogvold, men det hadde ikke min utgave - jeg måtte mane fram Mathilde sjøl. Men det var uproblematisk, sjøl om jeg vil tro det er enda mer stemningsfullt med fotografiene. Illusjonen av et faktisk album blir i alle fall komplett.

Å lese samlinga tar nokså kort tid, for dette er konkrete dikt, og de er lette å forstå. Vi ser for oss situasjonen sonettkransen springer ut ifra, og denne Mathilde sonettene handler om. Vi er med på drømminga og fantaseringa: Jeg-et veit ingenting om Mathilde, men dikter henne en barnesommer og en evig vår. Hun dikter inn den første kjærligheten og den første sorgen, som hun syns hun ser i bildene. Dette ansiktet litt på skrå, blikket, smilet, mangelen på lykke? Eller tilstedværelsen til sorg og skuffelse?

Det er fine dikt, klare og tydelige. Noe av det flotteste er vekslinga i stemning, fra det lette og glade, forventningsfulle: Barnet som blar i et album og som fryder seg ved å se og høre når farmor forteller om "gamle dager", til det mollstemte, vissheten: Jeg vet at det er trist, skriver Skjelbred. Bildene av Mathilde, farmor som stumt og raskt blar forbi. Så ulikt de samme bildene kan oppfattes! Og så vonde minner kan være -. Slutten er vemodig og sår, og mestersonetten er fullendt. Historia om Mathilde er langt ifra avslutta, den kan leseren gruble videre på, men sonettkransen er ferdig. Praktfullt håndverk, stor teknisk eleganse, en fryd å lese. Nydelig!

Bildekilde: Bokelskere

Så et skifte fra bokmål til nynorsk og fra stram form til helt fri form. Jon Fosse har også hatt et stort prosjekt, men av et helt annet kaliber. Der Skjelbred har lytta seg fram til riktige ord, skrevet, skrevet om og skrevet igjen, har Fosse lest. Lest og lest og lest - ja, for det er mye å lese når en tar for seg forfatterskapet til Henrik Arnold Wergeland (1808-1845). Han var usedvanlig produktiv, og særlig på dødsleiet. Da Fosse blei grotteboer, satte han seg ned med Wergeland for alvor, og merka seg særlig lyrikken hans. Og han begynte å notere. Slik blei denne samlinga etter hvert et faktum: Fosses tanker og assosiasjoner i møte med Wergelands dikt, Fosses etterdiktninger, dikt som er inspirert av Wergeland, eller dikt over dikt.

Konteksten er altså en helt annen - og veldig mye mer omfattende. Der vi lett kan se for oss Mathilde hos Skjelbred, hjelper det her å kjenne til korte trekk i Wergelands biografi. For eksempel det at han døde så alt for tidlig, og at noen av hans fineste og mest kjente dikt blei skrevet på det ettårige sjukeleiet. Det hjelper også å kjenner til hovedtrekkene i 1800-tallets sentrallyrikk, og den utbredte blomstersymbolikken. Men mest relevant er sjølsagt Henrik Wergelands egne dikt, og her er det viktig å vite at Wergeland på mange måter var moderne, da han var tilhenger av fri form i lyrikken (i motsetning til Welhaven). Wergeland skreiv altså ikke "bare" tradisjonell lyrikk med bunden form, rim, rytme og fokus på verseføtter!

Resultatet er at i disse diktene begrenses verken dikteren, diktene eller leseren. Det er mulig at dikteren følte seg begrensa underveis, men det virker ikke slik. Det virker som om Fosse har forholdt seg til Wergeland som til et råmateriale, at han har vært fri og hele veien fulgt stoffet, ikke opprinnelsen. Likevel kan en se det som at Fosse her går i dialog med den første grotteboeren i dikts form, og naturligvis er intertekstualiteten er stor. Spørsmålet er om den er for stor? For hvor Wergeland slutter og Fosse begynner, veit ikke jeg. Men det er vel også litt av poenget, at tanken, og pennen, får vandre fritt.

Diktene i Poesiar etter Henrik Wergeland er svært åpne og frie. De er også mye mer abstrakte enn Skjelbreds, som jo etablerer en konkret situasjon diktene springer ut ifra. Det har vi ikke her - diktene springer vidt og fritt. Riktignok åpner Fosse med et ganske konkret dikt der vi hjemles i naturen, men derfra går det videre opp, nærmest inn i himmelen, og inn i et lyrisk landskap som stemningsmessig ligger tett på Fosses romaner. Diktene kretser rundt de evige sentrallyriske temaer - livet, kjærligheten og døden - de samme temaene som Fosse i all hovedsak har brukt i både romaner og dramatikk. Men her er det mye mer symbolrikt, nesten svulmende, og med langt færre repetisjoner. Det er også en teint av noe religiøst her, men det er så vart og fint gjort og glir naturlig inn i dikt der det skrives om himmel og evighet. Det fins riktignok flere engler og stjerner her enn i den øvrige produksjonen til Fosse, og han nevner i en merknad bak i boka at han ikke har lagt til en eneste engel, stjerne eller tåre. Da veit vi at de stammer fra Wergeland og hans verdensanskuelse.

Men det som Fosse gjør så fint, og som jeg opplever at han gjør i all sin diktning, er at han makter å forene det mørke og det lyse, hand i hand, i samme dikt, til og med i samme verselinje. Sorg og smerte kommer sammen med gleden, døden og livet er ulenkelig kobla sammen, lys og skygge følger hverandre som sol og måne, og alt er en del av livet. Som han skriver: Jorda er delt mellom liv og død/som døgeret/mellom lys og mørker//og den himmelske månen/held saman/natts mørker/og dags lys.

Så var de kanskje litt likere enn først antatt, disse to diktsamlingene. For sjøl om situasjonene diktene har oppstått i, er svært forskjellige, kretser tekstene om mye av det samme. Det er livet de skildrer, livet som aldri er verken svart eller hvitt, godt eller vondt, men midt i mellom. Det skimtes i øynene til Mathilde, og vi hører ekkoet av Wergelands livslengsel på dødsleiet gjennom Fosses skrift. Den er sterk, og med både smil og tårer.

Alexander Kielland: En energisk idealist

Bildekilde: Wikipedia

At Alexander Lange Kielland (1849-1906) var en produktiv mann i de åra han skreiv aktivt, er det ingen tvil om. Fra 1879 til 1891 kommer det tre novellesamlinger, ni romaner og seks skuespill fra hans hånd, alle hjemla i realisme eller naturalisme, og alle med samfunnskritiske over- eller undertoner. I tillegg skriver han brev, essays og artikler i stort omfang. Men de offentlige vervene hans, først som borgermester i Stavanger og deretter som amtmann i Romsdal, fører til at forfatterkarrieren ikke blir prioritert. Og i 1906 dør han, kun 57 år gammel.

Jeg har nå lest meg fram til slutten av hans forfatterskap. Det er litt vemodig, for jeg veit jo at ikke bare tar forfatterskapet hans slutt, det er også livet hans som ebber ut. Men jeg er glad for at han skreiv og glad for at jeg har lest - Kielland formidler livsnødvendige sannheter på en kraftfull måte, og har fortsatt evnen til å nå fram til leserne, sjøl om høyden av hans karriere var for omtrent 135 år sia. Det sier mye om verkenes kvalitet når de kan stå seg så lenge!

De tre siste verkene hans, foruten to ytterligere essaysamlinger og samlede brev, som ikke er med i min utgave av hans samlede verker, er svært ulike: komedien Professoren (1888), som egentlig er en sørgerlig affære om en fin familie, romanen Jacob (1891), som er et gnistrende portrett av en manns liv og en sterk kritikk av kapitalismen, og essaysamlinga Mennesker og dyr (1891), der forfatteren ikke bare skriver om mennesker og dyr, men også kunst og kultur, politikk og ideologi, for å nevne noe. Jeg vil her skrive kort om alle tre.

I Professoren møter vi nettopp en professor som velger ideene framfor sine egne døtre. Han er så lojal mot sine egne tanker og overbevisninger - sin ideologi - og så bombesikker på at han ikke tar feil (aldri!), at han gir sine døtre båten fordi de våger å gå i mot hans tro, mot hans overbevisning, det gamle og etablerte, og heller satse på det nye og friske. Her borer Kielland rett inn i den nådeløse generasjonsstriden som den gangen, og fremdeles, kan knerte mange gode forhold. Den ene parten står som støpt i det gamle med skylapper på, er treig, bakstreversk og kjedelig, den andre er kan hende alt for mottakelig, flytende, lettpåvirkelig, naiv? Og oppfattes som respektløs og historieløs, og tas ikke minst for å være ung og dum. Mangelen på evne til å møte hverandre på halvveien og være rause med hverandre, gjør at familien i stykket ødelegges. Men dessverre var det en realitet på 1880-tallet, og naturligvis seinere også. Sjøl den dag i dag ødelegges gode relasjoner på grunn av politisk overbevisning - en skulle kanskje tro vi i 2019 hadde kommet lenger?

Disse gamle tider og tilhørende seder er Kiellands kjepphester. Være seg religion, ideologi, økonomi eller makt, ofte skildra som gamle streberske menn som bare vil smyge seg rundt i administrasjonen og hive kappa etter vinden - Kielland vil, etter enkelte verker å dømme - forkaste det hele, mann og kappe og det hele, til fordel for den nye tid, den nye ideologi, rettferdighet, sannhet, sosialisme i praksis framfor et ujevnt, klassedelt samfunn, spredning av kunnskap framfor indoktrinering og religiøs vranglære, han vil ha frihet, ikke minst fri tanke. Men i Kiellands samtid er det å være en fritenker et skjellsord. Heldigvis for alle som kommer etter Kielland, var han ikke redd for å legge seg ut med det konforme, det borgerlige, det overlegne og danna. Slik var Kielland en høyst nødvendig figur, og han bana sammen med andre forfattere og intellektuelle på 1880- og 1890-tallet veien for det som skal komme: Modernismen. En rein motreaksjon på alt dette gamle.

I Jacob skulle vi tro at vi møter en person ved navn Jacob, men det gjør vi ikke. I stedet henspiller tittelen på den bibelske personen med samme navn, og for de som kjenner sin bibelhistorie, er det mange referanser å hente. Hovedpersonen vi leser om heter noe så underlig som Tørres Snørtevold. Og han er en romanfigur som det er vanskelig å glemme. Jeg har i alle fall aldri lest om noen som er så opptatt av penger og sparing at han til og med er gjerrig på andres vegne (unntaket måtte blitt Disneyfiguren onkel Skrue og kona til Kruse i en annen roman fra Kiellands hånd). Tørres er fra en stor familie, og som bondesønn har han ikke mye å se fram til når arven skal utdeles. Han skjønner derfor at han må jobbe på egenhånd for å komme opp og fram. Her er det vanskelig å ikke tenke på det amerikanske uttrykket "a self-made man".

De andre ungguttene i bygda drar i tur og orden til byen og søker lykken, Tørres drar liksom aldri. For han lykkes jo hjemme, han er god med dyra, og han sparer penger og han håndterer en del jenter også. I byen vil han være en liten fisk i en stor dam, ukjent, utrygg. Men til slutt kommer han seg av sted, dog ikke uten at han krysser sti med det som skal bli hans svorne fiende. Han kommer i lære i en fin forretning, og begynner prosessen med å legge fra seg det bondske. Ny klipp og nye klær, og han heter nå bare Wold, ikke Snørtevold. Deretter er veien kort til å skumme litt av kassabeholdninga, besøke soverommene til husets tjenestejenter og innynde seg stadig høyere opp i butikkens og byens kretser. Men bare det at han jobber hardt, hindrer ikke rikfolka i å le av han. De ser jo forbi den ytre maska. De ser den udanna og uskolerte bondetampen som fortsatt eksisterer under.

Tørres drømmer om penger. Masse penger. Om å eie, om å være rik, om å kontrollere, om å ha suksess, ha sin egen butikk med sitt eget navn på og bortimot feie gata med motstanderne sine. Han vil le alle opp i ansiktet og brøle at de tok feil da de lo av han. Nå er det ingen som tør å le! Ingen! Men heldigvis, får en vel si, smertelige erfaringer må alltid til, også her. Det er bare det at Tørres ikke lar seg kue av motgang, han lar seg ikke ydmykes i sjelen, eller stanses i sitt vanvidd. Ondt skal ondt fordrive, eventuelt kan han jo alltid bruke makt. Med penger og makt skal han legge dem under seg, alle sammen! Tørres er nådeløs, skruppelløs, uhyre systematisk, en langsiktig og tålmodig planlegger som kun tar hensyn til seg sjøl. Å sammenligne disse trekkene med en psykopatdiagnose vil sikkert være fruktbart.

Men vil han lykkes? Slik er Jacob en underlig roman. Vi heier ikke på Tørres, for når han lykkes, går det oss andre ille -. Idealismen og prinsippene som driver de forskjellige menneskene i boka, kollisjonen mellom ulike typer ideologier og ikke minst en ramsalt kritikk av kapitalismen og dens ofre, nemlig vanlige mennesker, er viktige elementer i romanen. Per definisjon foretar Tørres en gedigen klassereise. Men hva med det indre, dannelsesreisa? Tørres jobber seg opp og fram, men blir mer og mer usympatisk etter hvert som sidene går. Det er nesten så en ikke tør å lese de siste sidene.

I Mennesker og dyr skriver Kielland klokt og varmt og humoristisk om mange ulike emner - mennesker og dyr er ikke egentlig en dekkende tittel, men det er et langt og bærende essay om hvordan mennesker behandler dyr. Det burde hentes fram den dag i dag, for her er det mye skyts for dyrevenner. Kielland deler sine mange litt tilfeldige observasjoner, og det er rikelig med inntrykk fra hans erfaringer i inn- og utland. Men reine essays vil jeg kanskje ikke si alle tekstene er, for nokså ofte tar fortellergleden styringa, og Kielland dikter i vei og gir seg ut for å være en annen. Her er alt fra små stubber og anekdotelignende historier, som den om mannfolka som misforstår hverandre - den ene snakker om kona som nettopp har født et barn, den andre tror han snakker om hunden som har fått valper (Hvor mange var det da, sier sistenevnte, En, svarer den første, Hvordan kan det ha gått til, hun var jo nokså stor?!) til reisebrev (blant de morsomste er "Til Drammen" - det er ikke alltid så greit å være fin frøken på tur!) og en lang tekst om hvordan det er å være kunstner i Norge ("Kunst og kunstsans").

Men ei heller her få leseren unnslippe Kiellands voldsomme temperament og ustoppelige idealisme. Han hisser seg opp i de ulike tekstene, og et og annet ved fanden eller for fanden har funnet veien også inn i trykt versjon. Jeg kan bare forestille meg hvordan han må ha uttrykt seg muntlig - alltid energisk, alltid ivrig! Og ofte med smilet på lur. Kielland mister aldri sin agenda av syne. Han tar konsekvent de svakes parti - barn, umyndiggjorte, kvinner, sjuke, svake, de lettlurte, de følsomme, bøndene. Og han vil hjelpe. Han vil demokratisere kunnskap og opplyse alle om rettigheter og plikter - og han vil frigjøre fra forelda rettigheter og unødvendige plikter og tunge bånd, være seg religiøse, økonomiske eller sosiale. Tida skal være fri, tanken skal være fri, tunga skal være fri. Det er ikke vanskelig å se hans prosjekt som en forlengelse av Henrik Wergelands (1808-1845), på samme måte som jeg ikke klarer å la være å se på forfattere som Johan Falkberget (1879-1967) og Jens Bjørneboe (1920-1976) som Kiellands videreførere.

Alexander Kielland skreiv i en rasende fart. Som om han visste at hans skrivende tid ville bli så alt for kort. Behovet for fast inntekt og forsørging av familien pressa han gradvis bort fra det reine forfatteryrket. Tekstene blei kortere og kortere, stadig mer konsentrerte om tematikken, med svært presise skildringer, godt språk og slagkraftige formuleringer. Og med sin ukuelige kamp for andres ve og vel appellerte han til alle med rettferdighetssans, og skreiv seg, skikkelse for skikkelse, konflikt for konflikt, idé for idé, inn i vår kanon, og står den dag i dag fjellstøtt som en av de fire store.

Gratulerer med dagen!

Kongesangen

Gud sign vår konge god!

Sign ham med kraft og mot

sign hjem og slott!

Lys for ham ved din Ånd,

knytt med din sterke hånd

hellige troskapsbånd

om folk og drott!

Høyt sverger Norges mann

hver i sitt kall, sin stand,

troskap sin drott.

Trofast i liv og død,

tapper i krig og nød,

alltid vårt Norge lød

Gud og sin drott.

Tekst: Oversatt fra engelsk ("God Save the Queen/King") til dansk av Thomas Overskou som "Gud skærm vor Konges Hus". Henrik Wergeland (1808-1845) omarbeida teksten til norsk i 1841 med tittelen "Gud signe Kongen vor". Denne blei igjen kraftig påvirka av den danske versjonen til Nikolai Fogtmann (1788-1851) under tittelen "Gud, sign vor konge god", seinere forenkla av Gustav Jensen (1845-1922). I nynorsk språkdrakt ved Elias Blix (1836-1902) som "Gud signe kongen vår". Salme nummer 734 i Norsk salmebok.

Melodi: Jean-Baptiste Lully (1632-1687).

De fire store (1)

Det er en kjent sak at dette med kanonisering av litteratur er en problematisk affære. Skal dagens litteratur få klassikerstempel og bli en del av en norsk litterær kanon, være et ettermæle, i vår egen levetid? Skal vi sjøl få velge våre viktigste? Eller skal dette bli gjort av de som kommer etter oss? Men vil etterkommerne da forstå verkene, virkelig forstå tida vi levde og skreiv i? Og deretter: Hvilke kriterier skal legges til grunn for ei kanonisering? Skal salgstall eller litterær kvalitet være styrende? Og hva er litterær kvalitet? Er det en objektiv eller subjektiv verdi?

"De fire store" er en kjent benevnelse fra norsk litteraturhistorie, og Gyldendal forlags redaktør Harald Grieg (1894-1972) gjorde den, og forfatterne, til allemannseie i mellom- og etterkrigstida gjennom sine bokreklamer. Forfatterne er henta fra "den norske litteraturens gullalder" (sjøl om vi da stort sett skreiv dansk og hadde svensk konge), den gangen da det var nærmest obligatorisk å foreta en kultivert dannelsesreise i utlandet og vende hjem med utsyn, eventuelt ikke vende hjem i det hele tatt. Det var da litteratur var kunst, kultur, politikk, debatt, et premiss for samfunnsdeltakelse, et symbol på dannelse, litteraturen var nødvendig kunnskap og skolert underholdning, det å eie mange bøker var et bevis på mang slags rikdom, og, det var da litteraturen ville noe utover å være litteratur. Det var også i de dager at folk gikk mann av huse for å henge på teatrene.

Jeg skriver sjølsagt om siste halvdel av attenhundretallet, særlig 1870-, 1880- og 1890-tallet, da den realistiske litteraturen stod i høysetet, en impuls som for mange holdt seg sterk videre i inn i det nye århundret. Og alle de fire store hadde sin glanstid i denne perioden: Eksilant Henrik Johan Ibsen (1828-1906) som fra åra etter 1866 var Europas mest kjente og mest spilte dramatiker. Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), debattant, hissigpropp og en uvanlig produktiv forfatter, som dessuten mottok Nobelprisen i litteratur i 1903. Samfunnsrefser, borgermester og fylkesmann Alexander Lange Kielland (1849-1906), som hele livet kjempa mot fattigdom og økonomisk uføre, og som av den grunn måtte legge skrivinga på hylla. Og Jonas Lauritz Idemil Lie (1833-1908), med både juridisk embetseksamen og en halvveis fullført utdannelse som sjøoffiser, i dag kan hende den minst kjente av disse fire.

Disse er altså de fire store. Eller, de var det, da redaktørene på 1920-tallet så bakover. Da fant de fire menn som mer eller mindre tilhørte samme generasjon, som hadde sine respektive gjennombrudd på omtrentlig samme tid og som gjennom sine skriverier både stod for tematisering av nye emner i litteraturen og var en norsk port mot det spennende kontinentet. De blei påvirka av impulser utenfra, og de brakte impulsene videre til det norske folk gjennom politisk engasjement, taler, debatter, leserinnlegg, kronikker, kåserier og foredrag, samt episk, lyrisk og dramatisk behandling. Og som om ikke det var nok, så er mannfolka også rimelig samtidige når de går ut av livet. I løpet av fire år har alle gått bort.

Og tilbake sitter da Arne Garborg (1851-1924), den mest vidsynte av dem alle og med et ordtilfang som nesten bare kan toppes av Shakespeare, allerede rundt århundreskiftet stur og sur og tverr å ha med å gjøre, men ikke fordi han aldri blei inkludert i det gode selskap, og i alle fall ikke fordi han skreiv landsmål, noe han gjorde med glede. Det var grublerier av ulik art som opptok han Arne, og hadde det ikke vært for at han grubla sånn, hadde han nok tatt rotta på sin litt yngre forfatterkollega, Knud Pedersen, seinere Knut Hamsun (1859-1952), som var så i harnisk over å ikke få bli med i gutteklubben at han til og med holdt foredrag om det. Ikke at det hjalp. Men hevnen er som regel søt, Hamsun blei steingammal og utkonkurrerte sånn sett alle sammen, og da han endelig fikk kare til seg Nobelprisen i litteratur, han også, i 1920, kunne i alle fall ingen påstå at han ikke var minst like god som Bjørnstjerne Bjørnson. Men han blei aldri noen Henrik Ibsen.

Og vips har de fire blitt til seks. Kunne det like gjerne vært slik, at det var disse seks? Forlag og Harald Grieg og smarte slagord og gode markedsføringsevner til side, det tror jeg. For om en ser disse seks eminente mannfolknavna samla i ei bokhylle, kan en ikke anna enn å nikke og smile anerkjennende. De skreiv god litteratur, svært god litteratur. Litteratur som fortsatt leses og diskuteres, bøker som berører og engasjerer. Og er det noe som er viktig i ei kanonisering, så er det at litteraturen står seg, at den tåler tida og ikke forringes lik papiret den er trykt på. 

Men uansett hvor enig en er i at disse seks er knallgode - ved å kanonisere disse, fortrenges alle andre, alle som ikke blir kanonisert, de skvisjes ut på sida, ned i grøfta og ut i glemselen. Som for eksempel den noe eldre Aasmund Olavson Vinje (1818-1870), som verken får henge med W-gutta Henrik Arnold Wergeland (1808-1845) og Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807-1873) eller de fire store. Det får forresten ikke Ivar Andreas Aasen (1813-1896) heller, så der er de sammen om å være utafor. Med i klubben er heller ikke den noe yngre Sigbjørn Obstfelder (1866-1900). Men alle disse fem har skrevet verker, særlig dikt, som de fleste nordmenn har et nært forhold til, fra "Ved Rundarne" til "Regn". Og sånn sett kunne det like gjerne være disse fem som var de store.

Og slik kunne jeg holdt på og trukket fram mange, mange flere forfattere, som alle er gode eksempler på 1800-tallsforfattere som skriver realistisk litteratur. Så denne kanoniseringa og benevnelsen "de fire store" kan en så absolutt reise innvendinger til, noe som også er blitt gjort en rekke ganger. Men slik gikk det altså når noen redaktører på 1920-tallet skua bakover mot forrige århundre og forsøkte å trekke ut en slags essens. Helt på bærtur var de ikke. Men at vi ikke hadde kvinnelige forfattere på slutten av 1800-tallet er ei slutning en da raskt kan trekke. Og det stemmer jo ikke.

Favorittforfattere: H

Dette innlegget skulle egentlig kommet i november, men på grunn av eksamen henger jeg etter med alt som ikke er eksamensrelatert arbeid. Men nå har jeg endelig kommet fram til bokstaven H i kåringa av mine favorittforfattere. H var en vanskelig bokstav fordi det var altfor mange, veldig gode kandidater. Jeg vil gjerne trekke fram en mann og ei kvinne hver gang, men i dette tilfellet var det spesielt utfordrende. Mannfolka var sterkere representert, og kvalitetsmessig ligger vel alle de fire mannlige "finalistene" over kvinna i nivå. Men kvinna, som jeg til slutt kom fram til måtte være med, står i en særstilling for meg. Derfor blei det igjen en kamp mellom menn, gullkorn mot gullkorn, epikk mot dramatikk, lyrikk mot roman, att og fram, i den grad de døde kan slåss. Heldigvis fikk jeg avvikla kampen før den blei for blodig. Og utfallet denne gangen blei to norske forfattere, en mann og ei kvinne, en død og en levende, en staut dramatiker som utga dikt i 1871 og en realistisk romanforfatter som debuterte med dikt mer enn hundre år etter, i 1976. De lever i hvert sitt hundreår, og i ulike sfærer: den ene var mye i Europa, den andre holder seg mest hjemme. Både tida og geografien preger dem, på hver sin måte. I verkene finnes spor av samtid og fortid, og viktige emner er politikk, språk, kultur. Finnes det flere likheter, mon tro?

Henrik Ibsen (1828-1906)
Henrik Johan Ibsen er en av Norges mest kjente forfattere både i utlandet og i hjemlandet. Han regnes som en av "de fire store" (Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie) og er kanskje egentlig den største - sjøl om det var Bjørnson som mottok Nobelprisen i litteratur (1903) og det var Kielland som blei drøyest rundt vomma. Ibsen er framfor alt kjent som dramatiker, og stykkene hans er blitt spilt over hele verden, fra de først kom ut og til i dag. De lærde strides om det er Ibsen eller Fosse som er den mest berømte norske dramatikeren i dag - for meg er det likegyldig, de er fantastiske begge to, på hver sin måte. Men at den ene er påvirka av den andre, kommer en så absolutt ikke utenom. Ibsen er en av få som står i en særstilling der, sammen med bl.a. Shakespeare. Alle dramatikere etter han, har et forhold til Ibsen, uansett om de liker det eller ikke. Det sier noe om hans posisjon og slagkraft som forfatter.

Ibsen er en av dem som virkelig tar Georg Brandes (1842-1927) på alvor når han snakker om at litteraturen skal sette problemer under debatt, og etter en lang historisk periode, behandler Ibsen samtida, problemer og psykologi i dramaer som Et dukkehjem (1879), Gengangere (1881), Vildanden (1884), Fruen fra havet (1888) og Hedda Gabler (1890). Titteskapsteateret, hvor en ser inn i borgerskapets stue, var nytt og spennende, innholdet som antydes er i beste fall sjokkerende (vi kjenner vel alle til historiene om at Ibsen måtte skrive om slutten på Et dukkehjem for at stykket skulle passe bedre til det tyske teater-publikummet, og at Gengangere blei forbudt i samme land), og måten dramaene spilles ut på, ga kraftig skyts til alt i fra kvinnebevegelsen, arbeiderklassen og ulike yrkesgrupper. Ibsen blander sofistikert dialog, humor og realisme med press fra fortida, press fra nåtida og virkningsfull symbolikk, og utfordrer samtidas noe tvilsomme standarder for etikk og moral, sedelighet, diskresjon og hemmeligheter. Og jammen er det spennende også! Ibsens dramatikk fungerer ypperlig både på scenen, der en kan nyte den fullendte komposisjonen i rein aristotelisk betydning, og som lesedrama, hvor symbolikk og effektive og gode persontegninger kommer enda bedre fram. Jeg har hatt den glede av å studere Ibsens dramatikk ved flere anledninger, og ser absolutt fram til å gjøre det igjen. Hans påvirkningskraft i samtida og ettertida kan vanskelig overvurderes. Les og lær!


Herbjørg Wassmo (f. 1942)
Herbjørg Margretha Wassmo er ikke mest kjent for sin dramatikk, men har skrevet det også. Hun debuterte i 1976 og fikk sitt gjennombrudd med romanen Huset med den blinde glassveranda i 1981. Og det er nettopp på grunn av trilogien om Tora at jeg måtte ha med Wassmo her. Fortellinga om Tora er så forferdelig sår at den tidvis gjør vondt å lese. Og bøkene er minst like sterke og viktige i dag som da de kom ut, de er viktige så lenge overgrep finnes. Vi som lesere formes med Tora, lever med henne, kjemper for henne og holder pusten når farligheten kommer. Wassmo klarer med Torabøkene det mange andre ikke klarer: hun berører, uten å spille på klisjeer og forventninger, hun skaper sympati, hun viser oss det som skjer, med et ujålete hverdagsspråk, med tilgjengelig symbolikk. Wassmo formidler med stor kraft og har en imponerende soliditet bak stoffet. Det er imponerende at hun tør, og klarer, å behandle tematikken så godt.

Wassmo er på mange måter en bærer av tradisjonen etter Ibsen. Hun setter i aller høyeste grad problemer under debatt, det er både Tora-bøkene, Dina-bøkene og bl.a. Et glass melk takk fra 2006 eksempler på. Men der mange lanserer problemer og effektive løsninger, kan det også her, som hos Ibsen, ende tragisk. Det mener jeg er veldig viktig, det går jo slettes ikke alltid bra i virkeligheten. Vi må tørre å kjenne på det som er vondt, i alle fall av og til. Det bringer perspektiv og er bevisstgjørende. Wassmo tar seg også god tid til å diskutere det etiske. Personene hennes er svært ulike, og får lov til å være det. Og hun skriver så godt at vi forstår sjøl Henrik. Men satt opp mot hverandre kan det være vanskelig å navigere i det komplekse, etiske landskapet. Hva er rett å gjøre? Tante Rakel lyser her av kraft og modighet og har en verdighet en sjelden ser eller opplever. Og hennes offer er naturligvis forferdelig trist.

I det mannsdominerte forfatter-Norge er det ikke enkelt å komme til, og derfor er jeg ekstra glad for at forfattere som nettopp Herbjørg Wassmo får plass. Hun er nylig blitt hedra i Bokprogrammet i forbindelse med 70-årsdagen den 6. desember. Jeg synes hun kunne fått en hel reportasjeserie. Herbjørg Wassmo er en spennende og viktig forfatter, hun er oversatt til 26 språk, hun skriver skjegget av Knausgård og er representant for et fortsatt viktig kvinneperspektiv - være seg på verden, livet, mennesket, moral. Det henger jo forresten godt i hop. Og det veit Wassmo.

Hvem er dine favorittforfattere på H?
Det var som sagt vanskelig denne gangen også, men Herbjørg Wassmo måtte med.
På herresida var det ivrig ordveksling for og i mot kamphanene Henrik Ibsen, Henrik Wergeland (1808-1845), Honoré de Balzac (1799-1850) og eldgamle Homer (800-tallet før vår tid). Kanskje nettopp noen av disse er dine favoritter? Da lurer jeg veldig på hvorfor ikke Ibsen vant hos deg også, sjøl om det sjølsagt er spennende med disse verseføttene, den overengasjerte Wergeland og det utrolige prosjektet til Balzac. Eller kanskje du liker aller best noen helt andre, som Hans Herbjørnsrud, Hilde Hagerup, Hanne Ørstavik eller Herta Müller. Jeg vil gjerne vite!

God leseuke!