Eirik Raude

Bildekilde: Bokelskere

Hvem var egentlig den sagnomsuste og legendariske vikingen Eirik Raude (ca. 945 - en gang før 1018)? Det er det mange som har lurt på, men få har lurt så mye at de har skrevet ei hel bok om det. Forfatter og historiker Øystein Morten (f. 1973) er altså enten ekstremt nysgjerrig, veldig utholdende i sin higen etter kunnskap og fakta, eller ute etter å bevise noe om fortida, som for eksempel en teori han har. Kanskje en kombinasjon? Uansett hva det måtte være, er det ei blanding som fungerer. 

Sakprosautgivelsen Eirik Raude, som enkelt og greit har tittelen etter sin berømte hovedperson, er ei blanding av en biografi, ei reisebok og ei historiebok. Den utkom for første gang i 2022. Utgangspunktet er sagaen om Eirik Raude, et førtilinjers verk fra middelalderen som Morten går igjennom i detalj. I sitt forsøk på å levendegjøre den gamle sagalitteraturen, og finne ut hva det egentlig står i disse linjene, og hva det faktisk betyr, plukker han fra hverandre teksten setning for setning, noe han sammenligner med å "pakke ut en zip-fil". Det er kanskje et bilde som fungerer best på menn. Men teknikken er god. Å ta for seg del for del for å så forklare helheten, er en velkjent og velfungerende metode. 

Forfatteren åpner den opprinnelige sagateksten for leseren gjennom å gi leseren veiledning. Hvilken tid blei teksten skrevet i, og hvilken tid handler den om? Hvilke fakta veit vi om denne tida, hvordan var forholdene i Norge og på Island? Og hva veit vi ingenting om? Hva kan vi vite om Eirik Raude, som understøttes av andre kilder? Hvilke år er "tomme" i sagaen, men belyses kanskje ad omveier? Hva er det kildene forteller, men som det er vanskelig for oss i dag å ta tak i? Eller sagt på en annen måte, hva er så vesentlig, altså helt selvfølgelig kunnskap, at det ikke står i teksten? Veiledninga består av faktakunnskap, historiske opplysninger, gjenfortelling av andre kilder, kontekstualisering, kvalifiserte gjetninger og noe spekulasjon. Ved hjelp av kartmateriale og bilder, blir det både interessant og spennende å følge med. 

Men hvem var egentlig Eirik Raude? De fleste har helt sikkert hørt navnet, og forbinder han kanskje med noe norrønt. Det er i og for seg helt riktig. Eirik Raude begynte livet i Norge, og reiste videre med faren sin til Island "på grunn av drapssaker", som Morten skriver. Etter noen år på Island i ro og fred, blir det bruduljer. Til slutt lyses Eirik fredløs. Fredløse er fritt vilt og kan drepes. Eirik har da ikke noe annet valg enn å forlate Island. Valget han tar, er ekstremt utradisjonelt. Han reiser nemlig videre. Vestover. Flere andre har forsøkt det tidligere, og noen har lykkes, men risikoen er stor. Eirik klarer det andre ikke har fått til - å grunnlegge flere norrøne bosettinger og holde dem gående i det landet han kaller Grønland. Årsaken til tilnavnet "raude" er enkel - han hadde mest sannsynlig rødt hår og skjegg. Noen mener at han også var en skikkelig hissigpropp. Det tilbakeviser Morten og viser til kildene, der Eirik alltid framstår som reflektert og rolig. 

Ei sakprosabok som er dels biografi, dels reisebok og dels historiebok, skriver jeg over. Første og siste er sjølforklarende - en ser det av omslaget og det faktum at boka er å finne blant faglitteraturen på biblioteket og i bokhandelen. Men den i midten? Kanskje ikke fullt så innlysende. Men det som skjer, og som jeg som leser setter pris på, er at Morten, som en del av dette prosjektet, reiser i Eirik Raudes fotspor. Han reiser med båt til Island. På Island kjører han rundt og forsøker å finne de viktigste områdene og bosettingene, steder der Eirik Raude mest sannsynlig har vært og levd. Han lever seg inn i omgivelsene, og skildrer hvordan det ser ut nå, og hvordan det kan ha sett ut på Eirik Raudes tid. På grunn av pandemien blir prosjektet noe utsatt og endra, og Morten foretar deler av reisa med flysimulator. Det er ikke fullt så spennende å lese om, og det blir en del tekniske greier. Da er det bedre når han faktisk reiser rundt på Grønland, langs den ugjestmilde kysten, forbi de forblåste øyene, inn i de trange fjordene og opp krappe knauser der han kan se den massive isbreen - hele tida på jakt etter bosettinger fra vikingtida. 

Ideen er enkel, prosjektet er konkret, avgrensa og gjennomførbart. Kildematerialet er omfattende, og det er en stor jobb å skulle komprimere så mye tekst og informasjon ned til 308 lesbare sider (uten kildehenvisninger). Av og til er Morten litt omstendelig, og det går utover progresjonen. Når han leiker seg med flysimulatoren er det noen nokså uinteressante passasjer som handler om forfatterens oppsett av disse greiene hjemme på gården. Det kunne han helt fint hoppa over for min del. Det blir også omstendelig når han, mot slutten av Eirik Raudes mange ekspedisjoner, dikter i vei på hvordan det kan ha vært på vei mot det som er dagens Canada og USA. Der er det en del løse tråder, og kildematerialet er mildt sagt tynt. For de bosettingene Eirik grunnla, forsvant seinere, slik at det ikke fins en kontinuerlig "norsk" historie fra Grønland.  

Likevel er det fascinerende å lese om hva Morten tror er årsaken til Eirik Raudes enorme vågemot og mange risikofylte reiser. Det handler sjølsagt, her som så alt for ofte ellers, om penger. Om penger, makt, suksess og rikdom, gjennom å vinne kontroll over viktige ressurser, sette opp vesentlige handelsruter og sørge for jevn tilgang til og transport av råmaterialer og hvordan dette så foredles og selges videre. Vågestykket var stort. Sjansen for å lykkes var liten, men det var en sjanse. Og som fredløs må en kanskje benytte seg av de mulighetene som faktisk byr seg? Øystein Morten mener at Eirik Raude fikk det til. Både sagatekster, arkeologi og til og med DNA-analyser viser at det er hold i store deler av teorien. Så får en bare holde ut med litt teknisk pjatt, forfatterkommentarer og litt vel dramatiserte partier underveis.

Landet mot nord

Bildekilde: Bokelskere

I disse nasjonaldagstider passer det ekstra godt å ta for seg sakprosautgivelsen Landet mot nord. 1000 år - 22 personer - én historie. Boka kom ut på Spartacus i 2020, og er skrevet av historiker og forfatter Mona Renate Ringvej (f. 1970). 

Hva er egentlig norsk historie? Hva er vår historie, som ett folk og en nasjon? Hvilke historiske og kulturelle bånd, linjer, ideer og tradisjoner er vi bærere av, og hvilke må vi sørge for ikke går tapt? Landet mot nord. 1000 år - 22 personer - én historie er ei ganske annerledes norgeshistorie der rammene gis i tittelen. Framfor å se på de lange linjene og ta for seg ulike sosiale, politiske, kulturelle og økonomiske faktorer, som historikere ofte gjør, undersøker Ringvej her enkeltmenneskers hverdag og levevis.

Ringvej har, som det står i tittelen, tatt for seg 22 ulike personer. Hun går fram kronologisk og vever deres liv sammen til en slags "ny" variant av historia. Jeg skriver "ny", for det er ikke mye nytt her. Det nye er kun måten det er satt sammen på. Hvordan Ringvej har valgt ut de menneskene hun skriver om, er uvisst, for det står det ikke mye om. I mange tilfeller kunne hun kanskje like gjerne valgt en annen. Mest påfallende er at hun kun har sju kvinner, som inkluderer en sagnskikkelse, og at hun til stadighet framhever det samiske eller andre minoriteter.

Boka er delt inn i fem hoveddeler med hver sine tematiske hovedoverskrifter. Personene Ringvej har valgt seg ut, er som følger: I del 1 møter vi høvdingen Einar Tambarskjelve (980-1050), kong Olav Kyrre (1050-1093), Kristin Sigurdsdatter (1125-1178), som var kongsdatter og kongemor, og den islandske høvdingen, politikeren og sagaskriveren Snorre Sturlason (1178-1241). Ringvej skriver konsekvent Sturlasson med to s-er i sin bok, mens så og si alle andre kilder skriver Sturlason. 

I del 2 finner vi far og sønn - faren er kong Håkon Håkonsson (1204-1263) og sønnen er kong Magnus Håkonsson Lagabøte (1238-1280). Sammen bygde disse to landet med lov, noe alle som har fulgt med de siste åra godt kjenner til. Landslovsjubileet var i 2024, og da var det 750 år sida Magnus Lagabøtes landslov var ferdig. Videre følger dronning Eufemia av Rügen (1280-1312), sagnskikkelsen Jostedalsrypa, som er helt uten historisk belegg, men som er knytta til Svartedauden i 1349, Eindride Erlendsson (omtrent 1360-1440) og Amund Sigurdsson Bolt (1400-1450). 

I del 3 handler det om Inger Ottesdatter/Ingerd Ottesdotter, bedre kjent som Fru Inger til Austrått - gjort til Østråt i en viss Henrik Ibsens teaterstykke (1475-1555), ekteparet Absalon Pederssøn Beyer (1528-1575), prest, forfatter, historiker og lærer, og Anne Pedersdatter (omtrent 1530-1590), prestefrue, mor, klok kone og til slutt brent som heks, samt Mandrup Pederssøn Schønnebøl (1603-1682), en embetsmann med både militær og juridisk bakgrunn. Sistnevnte var det veldig interessant å lese om.

I del fire blir vi bedre kjent med det som for meg var bokas mest fremmede navn, nemlig Henrik Olofsson Lehmoinen (1670-1740), en heller ukjent finne som kanskje, eller kanskje ikke, hadde noe å si da grenseoppgangen mellom Norge og Sverige blei satt. Neste navn er Jacob Christian Bie (1738-1798), en heller uviktig forfatter, og Michael Rosing (1756-1818), den eneste skuespilleren i utvalget til Ringvej. Ingen av disse var det særlig spennende å lese om.

I femte og siste del skildres den polske flyktningen Adam Dzwonkowski (1815-1885), som slår seg opp som boktrykker, forfatter og kvinnesakskvinne Camilla Collett (1813-1895), samiske Elsa Laula Renberg (1877-1931), som både dreiv med reindrift, virka som jordmor og var opptatt av at samene måtte organisere seg, den russisk-jødiske flyktningen Moritz Rabinowitz (1887-1942), som var forretningsmann i Haugesund før han blei deportert og seinere drept i Sachenhausen, og til slutt visesanger og lyriker Alf Olafsen, bedre kjent som Alf Prøysen (1914-1970).

Og allerede her har de fleste med ei viss historisk oversikt faktisk fått størstedelen av boka. Og har en noen knagger å henge dette på i tillegg til de som dukker opp mentalt når en leser innholdsfortegnelsen, trenger en egentlig ikke å lese boka. Såpass lite nyskapende er den. Men Ringvej skriver lett og ganske godt, og gir en artig inngang til norsk historie. Så får en bare bære over med spekulasjonene hennes, og det at hun ofte stiller spørsmål vi umulig kan vite svaret på - som hva den eller den tenkte i det og det øyeblikket. Det er mulig hun forsøker å engasjere leseren på den måten, men for meg blir det mest irriterende. 

Boka er for all del lesverdig, men jeg har ei viktig innvending. Den er at dette rett og slett er for langtekkelig. Boka er på 542 sider, hvorav de siste førti er noter og kilder. Men i kapitlene er det mange repetisjoner, som om leseren ikke husker det hun nettopp leste i avsnittet over, på forrige side eller tre sider før det igjen. Det er skuffende at forfatteren har så lite tillit til leserne sine, og gjentar seg sjøl om og om igjen! Mellom kapitlene er det heller ikke alltid så gode overganger, og det er repetisjoner mellom kapitlene også. Det virker rett og slett som om Ringvej har skrevet dette som en rekke enkeltstående minibiografier framfor ett større verk, og derfor stadig helgarderer seg. Det bærer i alle fall boka preg av når en leser den fra perm til perm og har normal hukommelse. Men det blir for mange gjentakelser. Ringvej kunne trolig kutta i alle fall femti-åtti sider uten at leseren ville merka særlig forskjell. 

Landet mot nord er pent og ordentlig satt, og er visuelt innbydende å lese. Det at forlaget har tatt seg råd til litt pynt i form av illustrasjoner ved hoveddelene og ved hvert kapittel, har faktisk en del å si for leseropplevelsen. Det gir et høytidelig og forseggjort inntrykk, og trekker tankene mot gamle historieverk, som for eksempel Snorres kongesagaer. Bortsett fra disse illustrasjonene, og ei nydelig forside, mangler boka bildemateriale. Svært mange fagbøker har mye mer, så det at alt er utelatt, understreker det skjønnlitterære aspektet av utgivelsen.

Landet mot nord passer for deg som vil bli kjent med norsk historie, som er interessert i enkeltskjebner heller enn tradisjonell historie og som setter pris på å lese litt stykkevis og delt. Jeg vil også tro at boka kan passe godt for ungdom, som kanskje ikke har alle knaggene på plass ennå, og som trenger noen repetisjoner underveis. Om du derimot kjenner norsk historie godt, ville jeg heller gått for ei anna bok. 

Tegn til sivilisasjon

Bildekilde: Bokelskere

I tillegg til å lese en del skjønnlitteratur, forsøker jeg også å lese noe faglitteratur innimellom. Det hender at jeg utfordrer meg sjøl og tar en biografi eller leser om et felt jeg ikke kan så mye om, men som regel leser jeg om noe jeg er oppriktig interessert i. Og da havner vi fort innafor språk, litteratur og historie! Som nå, med boka Tegn til sivilisasjon. Skrifttegnene som forandret Europa av Bård Borch Michalsen (f. 1958). Boka kom ut på Spartacus i 2018, og har litt samme utforming som Verbene som beveger verden av samme forfatter, som utkom på samme forlag året etter.

Boka er på omtrent 150 sider og er liten og hendig i formatet. Fordi den ikke er lenger, sier det seg sjøl at historia som fortelles er svært begrensa og nokså overfladisk. Noe annet er det ikke plass til i ei så lita bok. Boka er inndelt i tre hoveddeler med følgende titler - "1494: Det ble fullbrakt", "Sivilisatoriske tegn" og "En filosofi for en verden i bevegelse". Alle hoveddelene er igjen inndelt i ulike underkapitler etter tema. Kapitlene i del 1 gir en enkel historisk oversikt av tegnsettingas historie og ei rask idéhistorisk gjennomgang av hvilke årsaker og behov som førte fram til ulike former for tegnsetting. I neste del handler det om de enkelte tegnene, deres historikk, ulike former for bruk og, ikke minst, rettskrivingsregler. Forfatteren gjør også et poeng ut av å vise fram teksteksempler der tegnsetting ikke er brukt, eller brukt feil, med tilhørende dramatiske konsekvenser. I siste del ser forfatteren på vår tid, og tida framover, og kommer med tips og råd om hva som er klokt å videreføre.

Men tilbake til begynnelsen. Praksis var å skrive alt med versaler, og uten noe som helst form for markering av setninger eller avsnitt, eller bruk av skilletegn. Forfatteren gir følgende eksempel på det i boka:

TEKSTERBLEDEFØRSTETUSENÅRENESKREVETUTENMELLOMROMOGUTENTEGNSETTINGTEKSTENEGIKKFRAVENSTRETILHØYREELLERFRAHØYRETILVENSTREOGDEBLESKREVETKUNMEDSTOREBOKSTAVER

Jeg veit ikke med dere, men jeg synes det er ekstremt slitsomt å lese tekster uten mellomrom, og kun med store bokstaver! Det kjennes som om noen står og roper til meg, høyt og intenst og usammenhengende, og det er vanskelig å få tak i innholdet. Jeg må lese flere ganger for å finne ut hvor jeg skal pausere og dele opp, slik at setninga gir mening. Det er klart en blir vant til det aller meste, også slike tekster, men det vil alltid være en større grad av usikkerhet når det kommer til leserens tolkning av sammenskrevne tekster. Mange ord kan deles flere steder, med den påfølgende konsekvens at meninga endres. Sånt kan få mange morsomme, og i verste fall også tragiske, utfall. Jeg er derfor veldig glad for at flere så behovet for å ta i bruk, og deretter normere, både skilletegn og tegnsetting. Og som vanlig begynner det hele i antikken.

Michalsen nevner blant annet bibliotekar og filolog Aristofanes av Bysants (257-180 f. Kr.), Karl den stores medhjelper Alkuin (735-804), grammatiker Boncompagno da Signa (ca. 1170-1240) og forlagsmannen Aldo Manuzio (ca. 1449-1515), som alle har tydelige bidrag inn i skrifthistoria. Forfatteren skriver videre både om de formene for tegnsetting som fungerte i praksis og lot seg videreføre, og de som var populære ei stund eller blei forsøkt innført, men så forsvant. De "glemte" tegnene var det spesielt interessant å lese om, for her var det en del jeg ikke visste. Slike språkhistoriske kuriositeter er gøy, enten det gjelder kommaet eller semikolonet eller et annet tegn. 

Boka er lett å lese, og er en kjekk og rask gjennomgang for deg som enten er nysgjerrig på tegnsetting og dens historie, deg som vil lære mer om språkets særegenheter eller deg som bare er vitebegjærlig. Det som dessverre trekker ned, er at boka bærer preg av å ha blitt fullført i en fei. Det er nemlig flere steder det mangler punktum, og i ei bok om tegnsetting og skilletegn, blir det rett og slett litt dumt. Til og med på bokryggen ser det ut som om det er glemt et nokså viktig mellomrom, mellom "til" og "sivilisasjon", slik at det på min utgave står TEGN TILSIVILISASJON. Om det er gjort med vilje eller ikke, veit ikke jeg, men det framstår som slurv. Jeg håper boka om verb ikke lider under det samme.

Norsk kvinnehistorie på 200 sider

Bildekilde: Bokelskere

For noen år tilbake fikk jeg Norsk kvinnehistorie på 200 sider fra 2021 i gave - til og med signert - et flott referanseverk som alle bør ha! Det er journalist og forfatter Hege Duckert (f. 1962) som står bak utgivelsen sammen med Kagge forlag, som har et stilig og morsomt konsept med fagbøker i sin "på 200 sider"-serie. Blant andre titler i samme serie finner vi blant annet ei bok om andre verdenskrig i Norge, ei bok om Norges konger, ei bok om vikingtida, ei om Bibelen, samt bøker om land som USA, Kina, India, Storbritannia, Tyskland, området Midtøsten med flere. Det er informative og tilgjengelige bøker med gjenkjennelig design og et gjennomillustrert uttrykk.

Norsk kvinnehistorie på 200 sider har undertittelen "fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter", noe som gir en tydelig pekepinn om hva som kommer til å trekkes fram over de kommende sidene. Det er kvinnas posisjon i samfunnet som hele tida belyses, med fokus på blant annet juridiske rettigheter, sosiale barrierer og hvordan kvinner vurderes av et mannlig blikk, som ofte gir premissene for både rettigheter og barrierer. Heldigvis gis det også rom for det kvinnelige blikket! Hovedspørsmålet til Duckert, som hun også åpner boka med i forordet, er Hvordan har det artet seg å være kvinne i Norge? Det bruker hun deretter to hundre effektive sider på å skildre.

Boka er inndelt i fem hoveddeler som hver tar for seg et bestemt tidsrom. Første del er "Ut av dukkehjemmet", der vi konsentrerer oss om tida fra 1870-1890, der stadig flere kvinner bryter ut av sine trange bur. Deretter følger andre del, som heter "Kampen for stemmerett". Den er knytta opp til åra 1890-1915 og prosessen som førte fram til at kvinner i Norge fikk stemmerett i 1913. Tredje del har fått tittelen "Tilbake til kjøkkenbenken", og Duckert følger der kvinneskjebnene mellom 1925 og 1960 - kvinner som blir tvunget tilbake til hjemmet fordi hver familie bare skal ha én lønnsmottaker, som selvfølgelig, med datidas blikk, er mannen. "Krev din rett" heter fjerde del, som strekker seg fra 1968-1986 og tar for seg den revolusjonære omveltninga 1968 fører med seg, med påfølgende kvinnekamp, abortkamp og likestillingskamp. Siste del har Duckert gitt tittelen "Hun eier ikke skam". Der ser hun nærmere på tida fra 1990-2020, med kjønnsdiskriminering og usunne kvinneidealer på den ene sida, og brutte glasstak og karrierekvinner på den andre sida.

Men vi begynner med eksempelet Karoline Korsødegården og hennes giftermål i 1880. Hun er da over tretti år gammel, og ved inngåelse av ekteskap blir hun umyndiggjort og mister alle sine rettigheter. Hun er nå mer eller mindre sin manns eiendom og skal lye han i ett og alt. Hun er underlagt mannen sin juridisk og avhengig av han økonomisk. Ikke kan hun stemme, ikke kan hun inngå avtaler, ikke kan hun ta lån i banken, ikke kan hun kjøpe eiendom. Hun har heller ikke odelsrett eller arverett. Stedet hennes er hjemme, og ansvaret er nettopp hjemmet og barna. 

Etter eksempelet Karoline følger vi både samfunnsutviklinga og enkeltskjebnene videre over de neste hundre og femti åra. Duckert trekker fram mange kvinnesakskvinner og kvinner som på ulike måter har vært viktige historisk sett, som Camilla Collett (1813-1895), Katti Anker Møller (1868-1945), Amalie Skram (1846-1905), Betzy Kjelsberg (1866-1950), Sonja Henie (1912-1969), Kim Friele (1935-2021), Sonja Haraldsen (f. 1937), Gro Harlem Brundtland (f. 1939), Shabana Rehman (1976-2022) med flere, men gjør også rom for mer ukjente skjebner. Disse viser hun fram gjennom for eksempel arrestasjonsfotografier og protokoller fra politiet, gjennom Christian Kroghs (1852-1925) roman Albertine (1886) samt maleri med samme navn, som var basert på virkeligheten, ved fakismiler, avisartikler og en mengde bilder. Og til slutt ender vi opp der vi begynte, på gården Korsødegården. Der er det nå en ny bonde. Hun heter Marit.

Boka er lettlest og interessant, og Duckert er helt tydelig både kunnskapsrik og engasjert. Hun har laga ei kvinnehistorisk framstilling som er lett å følge, men der leseren må regne med å finne fram til mer utfyllende informasjon på egen hånd. For to hundre sider er ikke mye, og det er ikke til å komme unna at enkelte hendelser er forenkla med tanke på formatet. Og det er slettes ikke alle detaljer som gis vekt, eller nevnes i det hele tatt, men de viktigste hovedlinjene er inkludert. Og det fungerer. Videre har Duckert en god balanse mellom enkelteksempler og strukturelle samfunnsendringer, samt mellom alvor og humor. For sjøl om store deler av kvinnekampen er en beinhard kamp, og det ofte er dramatiske scener gjengitt i boka, gjør Duckert også rom for anekdoter og små talende eksempler som jeg måtte smile av underveis.  

Duckert formulerer seg lett og effektivt, sjøl om det vanskelige og ubehagelige, som for eksempel abortspørsmålet. Hun er tydelig uten å legge føringer på leseren, og framstår som en svært pålitelig kilde. Boka er aldri oppramsende eller belærende, og som leser mister jeg heller aldri tråden. Den er absolutt en vellykka utgivelse, jeg tar meg bare i å stadig ønske at det var mer. Mer å ta tak i, mer å skildre, mer å lese. For sjøl om dette for min del var høyst kjent materiale, var det også noe å lære innimellom, og det gjør at boka blir ekstra spennende og interessant.

Opp mot vår egen tid blir det vanskeligere å skrive historie, og det med gode grunner. Vi som lever nå, kan ikke forutsi hvilke strømninger som er gjeldende om ti eller tjue år, eller hvilke hendelser som trer fram som både minneverdige og avgjørende. Er det et tv-øyeblikk? En arrestasjon eller en demonstrasjon? Noe som går viralt i sosiale medier? Eller et virkelig menneskemøte? Å spå slikt er umulig. Duckert gir derfor et bredt sveip over mange ulike kvinner og deres veier framfor å følge noen få. Det er ikke kaotisk, men kanskje litt sprikende, og, igjen, for lite om hver enkelt. Jeg hadde heller ikke trengt å se et bikinibilde av en viss Sophie Elise - heller mer fra Duckerts penn! På den andre sida forstår jeg godt hvorfor hun er inkludert i boka, jamfør det breie sveipet jeg nevner over.

Men det er vel det som kjennetegner det populærvitenskapelige. At det er raskt, enkelt og tilgjengelig, konsentrert om hovedlinjer og med noen artigheter innimellom. Om det er godt skrevet, som her, vekker forfatteren nysgjerrighet og engasjement hos leseren, slik at hun fortsetter å lese videre i neste bok. Slik er det i alle fall med meg. Så får det bare være at glansa fotopapir gir fysisk tunge bøker og at Duckert mer enn gjerne kunne skrevet to hundre sider til.

Mytene som skapte Norge

Bildekilde: Bokelskere

Det siste året har jeg bevisst forsøkt å lese flere fagbøker, noe som har resultert i at jeg endelig har fått lest ei bok jeg har hatt på lur sida 2019, nemlig Mytene som skapte Norge av professor i religionshistorie, Gro Steinsland (f. 1945). Boka utkom i 2012 og omhandler overgangen fra hedendom til kristendom, et skifte som tok lang tid når det kom til tanker, ideer, forestillinger og ikke minst holdninger. Her belyses skiftet ut ifra mytene, og mytene brukes som inngang til å forstå hvordan endringene påvirka mentaliteten til menneskene.

I boka går Steinsland gjennom de viktigste mytene - her i utvida forståelse av begrepet. Det er et utgangspunkt mange kjenner fra skolen, i komprimert form, men som Steinsland her utbroderer, forklarer, sammenligner og utfordrer. Hun gjør rede for vikingenes verdensbilde, et kosmos som skapes ut av urjotnen Yme, som er tvekjønna, og kua Audhumbla, for å seinere gå under. Både skapelsesmyten og myten om Ragnarok er fascinerende lesning. Steinsland får godt fram hvordan dette gir mening, trøst og støtte for vikingmennesket, og hvordan hele deres verden balanseres hårfint mellom de mørke, onde kaoskreftene (jotnene) og de lyse, gode gudekreftene. 

Men det som ved første øyekast kan virke stereotypisk og enkelt, er ikke det. For mange av gudene har også dårlige sider, og de bikker fort over i for eksempel hovmod og overmot, fråtseri og grådighet. Bare tenk på hvordan Frøya lyster etter Brisingamen! Og hvordan Tor alltid må prøve styrken sin! Og gudejotnen Loke er jo et kapittel for seg. Han velger å være vrang, med vilje, og utfordrer gudenes, og menneskenes, tro på det gode. Men kanskje må det vonde finnes, for at vi skal kunne velge godt? Gudene er rett og slett svært menneskelige, der de gir etter for fristelsen rett som det er. Og menneskene, det er de som lever på midten, i Midgard, og som må utjevne den stadige tvekampen mellom gudene og jotnene, en kamp som trengs for å holde hele verden og den skjøre likevekta jevnt fordelt. Men i møte med den nye troa er det mye som endres.

Samfunnsdannelse, hierarki, makt og riter er også en del av det som belyses i boka. I gamle sagatekster legitimeres gjerne makt og kongsnavn med lange ættetavler som ofte har gudene som opphav, eventuelt de tidlige kongene. Med trosskiftet skal dette utfordres. Lenge er det en kappestrid mellom kirke og konge, for hvem bestemmer egentlig mest? Hvem er nærmest gud, og hvem får sin makt av hvem? Etter hvert taper de gamle vikingsmåkongene terreng, og de mange norrøne gudene likeså - de må innfinne seg med å bli avspist som sagakonger og som feil tro, som hedendom. Fram trer én og én sterk hersker, nasjonens konsolidering er i gang, statsbygginga skyter fart og kongen bindes stadig tettere til én Gud.

Jesus, eller Kvite-Krist, får naturlig nok stor plass i boka. Han trer virkelig fram som et symbol på den rette tro, og med han kommer nytt lovverk, kalt kristenrettene, og en nokså streng monoteistisk religion. De gamle gudene går fra å være tro til å bli overtro. Men også Gud og Jesus endrer seg i tråd med hva menneskene har behov for. Det er videre via et eget kapittel til Maria, og kulten rundt henne, som er ekstremt omfattende på kontinentet. Det er også kapitler som omhandler dyrking av de mange helgenene som kommer, også i Norge, som for eksempel Sankta Sunniva (900-tallet) og den som etter hvert blir til Olav den hellige, nemlig Olav Haraldsson (995-1030). 

Parallelt med at kristendommen vokser fram og tar plass, er det overraskende mye som fortsetter å eksistere. Det norrøne forsvinner ikke. Mange viking- og middelaldermennesker lar seg døpe og bygger kirker, samtidig som de også vedlikeholder de gamle hovene, der de bloter. De markerer både midtvinter og passer på at helgendagene feires i kirka. Det latinske alfabetet innføres, men mange fortsetter å bruke runer, som risses i både pinner og stein og tilegnes spesielle funksjoner. Og sjøl om kristenrettene er et juridisk faktum, lever folk samtidig etter de gamle landskapslovene. Etter hvert kombineres disse og i løpet av 1000-tallet er det mye som sammenfattes. Det hele sluttføres så med Magnus Lagabøtes (1238-1280) landslov av 1274.

Trosomveltninga var massiv, og kan ikke undervurderes. Vi finner spor av overgangen overalt - i tekst, tanke og tone, i idealer og ideer, i oppfatninger om makt og myter, samt i mange ulike praksiser. Samfunnet beveger seg fra en rå æreskultur til en forfina høvisk kultur, en prosess som tar flere hundre år. Steinsland viser, gjennom sine nedslagspunkter, hvordan endringene bredte om seg, påvirka hverandre, framskynda andre prosesser og hang nøye sammen med ideer fra kontinentet. Likevel er det samtidig rom for det hun kaller mot-myter, noe som er ekstra spennende å lese om. For hvem reiste egentlig Dynna-steinen? Hvor viktig er Dovre? Og hvor kommer visjonsdiktet Draumkvedet fra?

Steinsland er uhyre kunnskapsrik. Boka preges av at forfatteren har tenkt, lest og jobba med materialet gjennom flere tiår. Hun er ryddig, velformulert og presis, går rett på sak og bruker gode eksempler. Boka er ikke nødvendigvis helt enkel å lese, da forfatteren forventer at en har noen forkunnskaper og klarer å rydde i materialet på egenhånd. Men det glir svært godt, det er spennende, strukturen er logisk og solid, og i tillegg er utgivelsen nydelig illustrert med fotografier, for eksempel av kirker og runesteiner, og med bilder av utsnitt fra bøker og veggtepper, altertavler og skulpturer, for å nevne noe. Helheten gir leseren en svært god leseropplevelse, der kunnskap, estetikk og tanketråder glir i hverandre og rundt hverandre, litt som når flere ulike praksiser, kulturer, religioner og myter sameksisterer i ett og samme samfunn. Det er mektig og flott. 

Klipp deg!

Bilete: Bokelskere

Det var heilt tilfeldig at eg fann denne boka på tilbod i den lokale bokhandelen. Eg leita korkje etter ei bok om å klippe hår, eller hadde tenkt at ei slik bok er å få tak i, men plutseleg var ho der. Av di eg frå tid til anna klipper hår heime, vere seg anten mann eller born, tok eg med meg boka. 

Klipp deg! er skrive av frisør Irene Stana (f. 1971), som heilt tydeleg såg det eg ikkje såg: At det er ein marknad for ei slik bok, sjølv i vår digitale tid, der heimeklipparar kan sjå juksevideoar på Youtube før dei slepp seg laus med barbermaskin og saks. Boka kom ut på Samlaget i 2022, og er gul og glad. På framsida står det tydeleg "Frisørens profftips" og "trinn-for-trinn-guide med foto". Og det er nett det lesaren, eller klipparen, får.

Stana byrjar med å skrive om kvifor ho ville skrive boka. Og det er av di så mange klipper seg sjølv - noko som kan vere vanskeleg, men som på den andre sida er heilt gratis. Men mange vert ikkje nøgde med eigen klipp. Med hjelp frå boka kan ein gjere det betre enn heilt på frihand. Alle som har freista å klippe seg sjølv åleine veit kor fort det kan bli skakt. Og kven har vel ikkje hatt ein unge som har funne ei saks...? Eit sekund seinare, og den sjarmerande tutten på toppen av hovudet ligg i ein krøll på baderomsgolvet, og ungen grin skjerande høgt. Boka kan ikkje hindra ungar i å finne saksa, men ho kan hjelpe når mamma eller pappa må kriseklippe sveisen til vesla eller poden. Og i fleire andre tilfelle.

Etter ei rask innleiing, skriv Stana om hår. Om kva eit hår er, korleis det veks, kva som slit på håret, kvifor vi mistar hår med meir. Her var det ikkje noko nytt, i alle fall ikkje om ein fulgte med i naturfagtimane på skulen eller frå tid til annan har lese KK eller andre kvinneblad på venterommet til tannlegen. Stana nemner også ulike typar hår og ulike former på andlet, noko ein strengt tatt kan sjå kring seg, kvar dag. Men her var det fint med systematiske døme, satt i samanheng med nett håret. Di nest følgjer dei fire grunnformene når det gjeld klipp, og Stana kjem med døme på dei mest klassiske frisyrane. Ho går også igjennom dei mest nytta frisøruttrykka, og kjem med tips til korleis ein kan klippe born, krøllar og skjegg, samt med kva type utstyr. Alt dette er omtrent ein tredel av boka, og er meir eller mindre ein sjøvsagt del av det å klippe eller i det heile tatt ha hår.

Dei neste to tredelane er det som vart kalla "trinn-for-trinn-guide med foto" på framsida av boka. Stana forklårae her korleis ein kan klippe elleve ulike frisyrar, anten sjølv eller med hjelp av ein venn. Innimellom er det også plass til eigne notat. Guiden er enkel og grei, men diverre var det ikkje alltid bilete av det eg skulle ønskje det var bilete av, og det stod ikkje noko om det eg somme stunder lurar på når eg klipper. Nokre av bileta er heller ikkje dei beste, men hår og frisyrar er stort sett tydeleg nok. Til slutt kjem Stana med tips til vask, pleie og kva mat som er bra for håret. 

Boka er like enkel som ho ser ut til, og er særs rask å lese. Om ein klipper mange eller mykje, eller ønskjer tips til å klippe seg sjølv på ein betre måte, er boka ei grei investering. Poenget til Stana heile vegen er at ein god arbeidsplan og systematisk arbeid med gode verktøy vil gje eit betre resultat enn ein tilfeldig klipp. Og det har ho jo rett i. Men er ein ekstremt opptatt av hår og utsjånad, ville eg nok heller tatt ein tur til ein ordentleg frisør. 

Hjernen er stjernen

Bildekilde: Bokelskere

For noen år tilbake hadde forlagsbransjen dilla på at noen titler skulle rime. I den forbindelse blei det utgitt en del fagbøker med titler av ymse slag, fra Sjarmen med tarmen til Gleden med skjeden, og ikke minst Hjernen er stjernen, som er den jeg har lest. Titlene, som både kan være sjarmerende og irriterende, får i alle fall godt fram hvilken kroppsdel boka handler om.

Hjernen er stjernen, med undertittelen Ditt eneste uerstattelige organ, blei utgitt i 2016. Boka blei raskt en stor suksess, og på innbretten av omslaget står det at den er solgt til tjue ulike land. Det er imponerende! Når en så legger til at det også er debutboka til lege, postdoc. og førstelektor Kaja Nordengen (f. 1987), blir det ikke mindre imponerende. 

Ut ifra tittelen er det som sagt nokså lett å skjønne hva fagboka dreier seg om: Hjernen. Og Nordengen er pedagogisk og konkret, og tar for seg hjernens ulike deler i ro og orden. Det satt jeg stor pris på underveis i lesinga. Illustrasjonene til søsteren Guro Nordengen (f. 1990) var også svært behjelpelige. For en som ikke kan noe særlig om hjernen, er det utrolig nyttig med konkretiseringer gjennom tydelige figurer der det enkelt og greit vises hva det skrives om, og hvor i hjernen det er. Sånn sett har jeg ikke bare fått større helhetsforståelse for hjernen som organ gjennom å lese boka, men også lært meg mange nye begreper.

Boka er inndelt i tolv ulike kapitler (jeg teller ikke med kapittel tretten, som kun er på to sider og egentlig er mest som et etterord). Hvert kapittel handler om et gitt tema, som for eksempel hjernens utvikling fra tidenes morgen og til i dag, personlighet, hukommelse og læring, intelligens, avhengighet, persepsjon, stedsans med mer. Det er også et utrolig kort kapittel (bittelitt mer enn ei side) om fenomenet vi ofte kaller multitasking, med en ekstremt tydelig beskjed: Ikke gjør det!

I kapitlene går Nordengen ikke bare tematisk, men også svært systematisk til verks. Etter en generell og nokså rask evolusjonshistorie, der hun gjør rede for begreper som reptilhjernen og pattedyrhjernen og menneskehjernen, samt de langt vanskeligere amygdala og thalamus med flere, er det duka for ulike fenomener. Først beskriver hun hvor i hjernen fenomenet utspiller seg og hva som skjer helt konkret (altså fysisk) inni hjernen når fenomenet foregår (som når vi lærer noe eller danner et nytt minne). Deretter gjør hun rede for ulike versjoner av det samme (som korttidshukommelse og langtidshukommelse), hvordan en kan trene opp hjernen (mnemoteknikk, positive tanker, betydninga av å kunne spille et instrument), hva som skjer når vi påvirkes av alkohol eller medisiner, eller sykdommer som Alzheimers, eller langt mer vanlig: Stress. Lettfattelig og tydelig viser Nordengen hvordan stress er bra for oss, og hvordan det er en risiko.

Til å være ei fagbok, er dette ei bok som både er lettlest, humoristisk og tydelig. Nordengen er engasjert i det hun holder på med, og hun er dyktig. Hun er kunnskapsrik nok til å klare å formidle tematikken enkelt nok for en som ikke kan noe særlig. Og det er veldig godt gjort. Vanligvis forsøker en fagperson å gjøre det enkelt, men surrer seg fort inn i det avanserte, fordi alt henger på hverandre og en ikke evner å ta det tilstrekkelig ned. Jeg sammenligner litt med å forklare et abstrakt begrep for et lite barn - en må evne å relatere det til barnets hverdag og referanser for å nå fram. Og det klarer Nordengen virkelig, i alle fall med dette barnet!

Videre bruker Nordengen seg sjøl flere steder i boka, og viser fram at også hun, som forsker på hjernen, kan være inkonsekvent og ikke alltid nødvendigvis forstå egne reaksjoner der og da. Det gjør at leseren kjenner seg normal. Men Nordengen tar oss med inn i erfaringene sine likevel, er åpen og gjør rede for hva som hendte. Da blir leseren beroliga i forhold til egne reaksjoner. Hun er også flink til å finne eksempler som gir mening for "vanlige" folk (altså ikke hjerneforskere). I tillegg har hun med litterære sitater, fra Håvamål til bøkene om Lillebror og Knerten, og hun bruker referanser fra kulturlivet. Det likte jeg spesielt godt.

Alt i alt er Hjernen er stjernen ei optimistisk bok med ei positiv grunnholdning, og forfatteren har et smittende engasjement. Om jeg skulle komme med noen innsigelser, måtte det bli at boka med fordel kunne vært litt lengre, og at Nordengen gjerne kunne gått djupere ned i noen av temaene. For det er spennende å lese og lære, og jeg kunne tenke meg å lære mer. Hvis det da er litt motstand i teksten framfor bare flyt og humor, jobber jeg hardere, og får også desto større utbytte i ettertid. Nå er jeg redd at jeg vil huske utgivelsen først og fremst som den muntre og populærvitenskapelige boka den er, deretter at hjernen er viktig og kan trenes opp til mye, men at øvrig innhold raskt blir borte. Slik fungerer i alle fall denne hjernen!

Hyttebok frå helvete

Bilete: Bokelskere

I sommar var eg eit av mange hundre tusen menneske i Noreg som var på hytta. Eg ser på det som noko naturleg og sjølvsagt, noko eg ikkje må forklara - klart eg skal på hytta! Og klart eg går på tur! Men kva med dei som ikkje vil på hytta? Dei som ikkje vil på tur? Dei som korkje vil på hytta eller på tur? Og kva med dei som meiner at dei mistar vennar og kollegaer til hytteliv og natur? Kva med dei? Jo, dei har no fått ei eiga bok.

Boka er sjølvsagt Hyttebok frå helvete, og ho er skrive av Are Kalvø (f. 1969) - forfattar, kåsør og satirikar. Kort oppsummert er det Are Kalvø sjølv som ikkje vil på hytta. Faktisk vil han ikkje gå tur heller. Med mindre det er i store byar med mange pubar der han kan møte gamle kjende og drikke masse øl. Slik har han hatt det i fleire tiår. Men etter kvart byrjar vennane å forsvinne. Dei skal nemleg ut på tur eller opp på hytta, eller begge deler på same tid, sommar etter sommar, helg etter helg, helst i kondomdress eller i jakke med mykje lommer. Dei skal vere i eitt med naturen, finne att seg sjølv, kjenne seg liten, finne indre ro, sjå utsikt og få innsikt eller noko slikt. Og Are forstår ikkje heilt hva som gjer at vanlege folk vil slikt. Dei vil seg sjølv vondt! Kva er bra med mygg og knott, tåke, gnagsår, våte ullklede, sur røyk, frose vatn og kuldesjokk? Og kva er feil med by og folk og pub og øl?

Og når ein nyfiken kar ikkje får svar, går han empirisk til verket. I alle fall i dette verket. Her får me som les vere med forfattaren sjølv, samt sambuaren "Dokumentasjonsansvarlig", ut på to forsøk der målet er å få Are til å verte glad i naturen. Forsøk nummer ein går for seg ein seinsommar. Ferda går frå Oslo og opp i Jotunheimen, der dei skal ta for seg Besseggen og kome seg opp på Galdhøpiggen til fots. Det er mykje styr med å finne riktige sko (som er alfa og omega), verdas grønaste jakke (finst ikkje dårleg vær, berre dårlege klede), dårleg turmat (rangert etter kor langt du bør ha gått før inntak) og eit svært avgrensa sangrepertoar. Neste forsøk er med ski på beina, det er påske, staden er Hardangervidda og dei skal gå frå hytte til hytte saman med alle dei andre påskeidiotane som likar å gå på ski i kø og ete underleg tilberedt kjøt oppå kvarandre medan dei søv i gangar og kott på dei overfulle turisthyttene.

Kva som vert konklusjonen på desse forsøka, skal eg ikkje røpa her - då må du lese boka sjølv. Men forsøka og opplegget vil eg kommentera. Det er flott at forfattaren nyttar seg sjølv heile vegen, det gjer at me som les kjem tett på. Kalvø skriv godt, teksta er lett å lese, og eg humrar mykje undervegs, både når Are skal ut for å kjøpe alt naudsamt utstyr, og når han er på veg inn i Oslomarka, trallande den eine augeblinken, klissblaut den andre. Det er særs mykje humor i boka, og ein skal vere en real tørrpinn om ein ikkje har det i alle fall litt moro. 

Men det er ikkje berre lått og løye. Kalvø trekkjer også fram mellom anna statistikk, undersøkingar, definisjonar, prisar, nettstader og chattegrupper, og nyttar ei blanding av kvalitative og kvantitative antropologiske og/eller sosiologiske metodar, noko som høver bra til prosjektet. Det gjer at boka, sjølv om ho er morosam, også har litt alvor. Me som bur i Noreg, er særs glade i hytter og fjell og natur og tur. Og det er ikkje noko nytt. Men det er riktig at korleis me nyttar naturen, og haldningane til både natur og bruk av natur, har endra seg. Det er det interessant å lesa om. Før, til dømes då Are var liten, var det ut på tur heile tida. "Søndagsturen" var eit vanleg omgrep, og du var ei underleg skrulle om du ikkje gjekk søndagstur. Men no, no har me meir fritid enn nokon gong og sitt meir på ræva enn nokon gong, både i arbeidet og elles. Men plutseleg skal altså samtlege ut å springe og svette i kondomdress og verte raudsprengte i andletet av rein naturnyting. Er det midtlivskrisa i vår tid? Er det dårleg samvit? Helsemas? Tør ein vanleg mann ikkje lenger å kome susande med motorsykkelen, då det korkje er klimavennleg eller politisk korrekt? Eller er milelange turar slikt kvinner må gjere når borna har flytta ut? Ein kan spørje, og det gjer Are med.

Men noko forfattaren ikkje trekkjer fram, som eg hang meg opp i, er følgjande. Han sjølv har ein stor trong for det urbane (som peikar fram mot boka og forestillinga frå i haust, Berre bønder lengtar heim) og alt som følgjer med av folk og pub og øl. Det går faktisk greitt av di han er busatt i Oslo og kan gå til alt. Ikkje alle bur der, og ikkje alle kan gå over alt. Vidare: Han er ikkje småbarnsfar. Med andre ord: Han kan leve mest slik han vil. Det er ikkje eit problem om han drikk øl på ein tysdag eller tek eit glas vin på ein torsdag. Han skal berre ordne med seg sjølv uansett. Attmed er han nokså fri med tanke på arbeidet. Ikkje alle har det slik. Omsyn må takast. Eg vil faktisk påstå at dei fleste i Noreg ikkje har same utgangspunkt som Kalvø. Difor er han ikkje representativ, noko som gjer at undersøkingane heller ikkje heilt held mål.

Dinest: Kva i alle dagar er det med all denne drikkinga han driv med? For eit mas! Han skriv sjølv i boka at (fritt sitert) han trur at han må få natur og tur til å verte meir som nyttårsaftan for at han skal like det. Det er frykteleg kleint når du er ein godt vaksen mann som VEIT kor bra naturen er, for alle, reint objektivt. Og eg forstår at dette skal vere heilt subjektivt. Og humoristisk. Men som han køyrer på, då. Det er utepils her og utepils der, samanlikningar med øl, smaken av øl, sakn av pub, uttrykk som "det skulle smakt med ein øl no" og liknande, dei står i kø i vinter og vottar for å få utepils i solveggen i påska framfor å kome fram til turisthytta, det er lengt etter øl og drikk og rus og fest og moro, og lommelerka er med, og endeleg vert det drikk og tjoho på hytta med, og hadde eg ikkje visst betre, hadde eg trudd eg las memoara til ein alkoholikar. Så her har du neste prosjekt, Kalvø, no som du har tura i veg i fleire tiår: Ta eitt år som heilt rus- og alkoholfri og sjå kva det gjer med skrott og skalle. Kan hende du til og med vert glad i naturen!

Forutan slike masete greier, er dette ei underhaldande og morosam bok som passar ypperleg til dømes som julegåve, særleg til heilfrelste naturgaukar (vil dei ta kritikken?), rapande sofagrisar (vil dei ta hintet?) eller overurbane, lett alkoholiserte middelaldrende mannfolk som treng ei livsstilsendring viss dei er interesserte i å leve lengje (vil dei kjøre same opplegg som Kalvø?). Og faktisk fungerer boka godt for oss midt i mellom også.

Dialektboka

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av et år er det ganske mange bøker som finner veien hjem til meg, og i 2018 var Dialektboka av Anders Vaa (f. 1978) ei av disse bøkene. Den har med andre ord stått nokså lenge på hylla og venta på tur, og blei endelig lest nå i sommer. 

Dialektboka er ei fagbok om akkurat det tittelen sier: Dialekter. Den er med andre ord ingenting for deg som er interessert i barneoppdragelse eller båter. Her handler absolutt alt om dialekter, på godt og vondt. Materialet formidles i en muntlig og lett tone, slik at boka kan passere som populærvitenskapelig, eller for folk flest. For å understreke dette har forlaget (eller forfatteren) valgt å utgi denne nokså smale boka sammen med et lydpanel, der leseren kan lytte til alle dialektprøvene som hun leser om underveis. Det tror jeg er klokt, da det er nokså stor forskjell på å lese om uttalevariasjoner og isoglosser, for å ikke nevne lydskrift, og å høre det.  

Vaa redegjør ryddig og godt for svært mange av dialektene i Norge. Han tar først for seg generelle dialektkjennetegn og ei rask og forenkla språkhistorie, før han gyver løs på de fire hovedgruppene når det kommer til norske dialekter. Disse er, ifølge Vaa og mange andre, østnorske dialekter, trønderske dialekter, vestnorske dialekter og nordnorske dialekter. Når han har fått på plass hovedtrekkene ved disse dialektene, går han mer spesifikt inn på mindre dialektgrupper og ulike kjennetegn. For eksempel finner en nordvestlandsk, sørvestlandsk og sørlandsk under vestnorske dialekter. Deretter eksemplifiserer forfatteren ytterligere lokale variasjoner og særtrekk gjennom punktmessige oversikter med titler som "Spesielt for Romsdalen" og "Spesielt for Sunnmøre". Lydklippene, altså dialektprøvene, representerer så noen av disse mer lokale variasjonene. 

Boka var helt grei å lese, men ga meg ikke noe særlig nytt i forhold til standardverket Norsk talemål - lokal og sosial variasjon av Eric Papazian (f. 1939) og Botolv Helleland (f. 1940). Og det er leit, for det hadde jeg forventa. Bøkene skiller seg mest fra hverandre gjennom valgt struktur, detaljnivå i hovedinndeling av hoveddialekter og lydstøtta. I boka til Papazian og Helleland begynner det med språklyder, mens Vaa åpner med ei dobbeltside med takk til alle som har bidratt. Dette kunne strengt tatt blitt plassert bakerst i boka, der det hører hjemme. Papazian og Helleland er mer detaljerte enn Vaa, som opererer med fire hovedgrupper. Videre har Papazian og Helleland lydstøtte på cd, mens Vaa som nevnt over har et mer moderne lydpanel. Jeg er dessverre ikke særlig fornøyd med lydpanelet. For det første var det limt alt for dårlig, slik at det konstant sklei og datt av boka, noe som er upraktisk da jeg liker å ta med meg det jeg leser. Og i tillegg var ikke "Dialekta mi" innspilt i sin helhet, noe forlaget mer enn gjerne kunne kosta på seg når de først lager ei slik bok. Det er jo ikke hvert år.

Reint visuelt var heller ikke boka særlig slående. Fonten kunne gjerne vært annerledes, tydeligere, litt større og mer leservennlig. For mange er dette emnet komplisert, og kanskje også tungt, å lese, og da hjelper det om det grafiske letter framfor å tynge. Jeg veit ikke hvem som har valgt å gjøre det slik, men på mange sider, inkludert forsida, baksida, kartsidene, innholdslista, sidene med "Dialekta mi", språkvitenskapelige ord og uttrykk og så videre, er sidene nærmest "marmorerte" med treverk, slik at det ser ut som om en planke ligger under skrifta. Det er særdeles stygt der det er bilder, og lite leservennlig der det er tekst. 

"Dialekta mi" er i seg sjøl litt underlig, og da ikke bare på grunn av det underliggende treverket på boksidene. Her har det jeg antar er Vaa intervjua eller snakka med ulike kjente personer om dialekta deres - fra Liv Signe Navarsete og Yasmin Syed til Rolf Theil og Dag Sørås. Alle snakker om dialekt og identitet, og egen bruk av egen dialekt. Og det er ofte fint det de forteller. Noen svarer kort, andre bruker tre sider, men det er litt uklart om de har fått de samme spørsmåla eller ikke. På mange måter hadde det vært praktisk om spørsmåla også var inkludert, det ville samla og strukturert intervjuene. Og ja takk til fullstendig innspilling!

Jeg liker godt at Anders Vaa skriver radikalt bokmål. Det er en stil som passer til det han skriver om, og som illustrerer et viktig poeng i forhold til språk og identitet, som også vises fram gjennom "Dialekta mi". Men jeg liker ikke at han har en i overkant jovial skrivestil med unødvendig mange fyllord. Jeg er heller ikke særlig interessert i små anekdoter eller "artige" forfatterkommentarer underveis, jeg er interessert i dialektene, det er derfor jeg leser boka! Og anekdotene og forfatterkommentarene forstyrrer det faglige. Et eksempel fra side 39, om dansk: All honnør til barna for å tilegne seg det språket. Nå er ikke jeg særlig glad i dansk sjøl, men sånt skal vel en lingvist holde seg for god til? Videre klinger det ikke så godt i mine ører med setninger som "Verb har muskler." og "Noe som er enda tøffere, er dativ." og så videre. Det blir flåsete.

Jeg mener derfor at Vaa kun delvis lykkes med Dialektboka. Temaet er spennende og viktig, og det er flott med kart og lydstøtte og en helhetlig gjennomgang. Men det ville fungert bedre med strammere tekst og mer leservennlig design.

Oppdateringar frå lykkelandet

Bilete: Bokelskere

I 2007 kom det ut ei kul, raud bok på Samlaget: Røff guide til samtidslitteraturen. Ho var skriven av litteraturkritikar Marta Norheim (f. 1955), og tok for seg den nyare norske litteraturen. Kriteria var få og tydelege: Boka skulle handle om den nye, norske skjønnlitterære prosaen. Forfattarane måtte ha debutert etter 1990 og ha gitt ut meir enn ei bok. På berre 313 tette sider greier Norheim å måle eit godt bilete av kva som rører seg i litteratur-Noreg: ulike forfattarar, tendensar i forfattarskap, tendensar i litteraturen, sjangrar, tema, ulike tematiske liner, og eit rikt utval lesingar og tolkingar. 

Ti år seinare gjer same dame det på ny. Denne gongen heiter boka Oppdateringar frå lykkelandet medan undertittelen er Røff guide til samtidslitteraturen. Og ho er knall gul! Boka kom ut på Samlaget i 2017. Oppskrifta er den same: Den nye, norske skjønnlitterære prosaen og nye, norske forfattarar, hovudsakeleg dei med meir enn ei bok, som har debutert etter 2005. Godt etablerte forfattarar, som til dømes Carl Frode Tiller og Brit Bildøen, er ikkje med her, sjølv om dei var med sist. Også her gjer Norheim reie for kva som finst i samtidslitteraturen nett no.

Og det er ikkje eit lite arbeid ho har lagt ned. Det er klårt at ho allereie veit og kan mykje av dette, grunna arbeidet som kritikar gjennom fleire tiår. Slik sett er det smart at ho nytter dei same unike kunnskapane minst to gonger; først i bokmeldingar og omtalar, vere seg skriftleg eller på radio, dinest i bokform, som her. Men eg misunner henne ikkje ryddearbeidet. Ti år med eit utval norsk skjønnlitteratur er mange hundre bøker, om ikkje meir enn tusen. Ei utfordring er å lesa alle, eventuelt lesa nok til å kunne seie noko om bøkene, dinest samle, rydde og setje rett bok i rett kategori, lage omtaler, analysere, vise til intertekstuelle liner med meir. Omfattande er ikkje dekkjande! 

Norheim har seksten hovudkapittel med tilhøyrande tematiske overskrifter der ho freistar å sortere litteraturen. Døme på overskifter er mellom anna Klimakrisa. Dystopiar og avmakt, Kunst på tørre nevane, Gamle folk i ei ny tid, Kroppslege kriser og mental kollaps eller omvendt, Livet er ein helt annan stad og Den store kjærleiken og den vesle dritungen. Ut ifrå overskriftene og kva som er hovudtema i kvar enkelt bok, får me så nokre døme på kva forfattaren skriv (om det til dømes er ei bok eller fleire med same tema), korleis ho eller han skriv (utdrag frå ei eller fleire bøker) og korleis Norheim les bøkene (kontekst, komparasjon). Nokre utdrag får meg til å ville lesa meir, medan andre får meg til å halde meg langt unna både forfattar og bok. I båe tilfelle er eg glad for at Norheim har lese.

Ei slik oversiktsbok er naturlegvis ikkje interessant om du ikkje er oppteken av litteratur, og då særleg samtidslitteraturen i Noreg. Men for oss som er det, er dette verket, og den første boka, reine funn. Merk at desse bøkene ikkje er oppslagsverk, og heller ikkje bør verte nytta slik. Til det er bøkene alt for gode. Men etter lesing kan ein, enkelt og greit, finne att gode stikkord og ryddige skildringar, slik at ein slipper å lesa alle bøkene sjølve. Om ein arbeider med litteraturformidling, som eg gjer, kan ein også nytte boka som utgangspunkt for kva bøker eller tema ein kan snakke om i formidlingssituasjonar, korleis ein kan ordne bøker kring ulike tema og kva ein kan lage bokutstillingar om. Boka er også ein framifrå referanse for ulike diskusjonar og spørsmål ein kan ha kring den norske samtidslitteraturen. 

Eg tenkjer at Norheim må vere eit særs ryddig menneskje. I boka har ho i alle fall stålkontroll på alt frå titlar og forfattarar til tema og hovudpersonar. Ho tenkjer godt og klårt, har ein god penn og evnar å strukturere materialet og skrive om det slik at det vert aktuelt, spennande og interessant å lesa. Den einaste innvendinga eg har, er at lesaren må akseptera at alt som vert lagt fram i boka, er verdsatt av ein litt stram vestlending. Sjølv om ho er ein skarp lesar og ein makelaus dugande kritikar, er ho ikkje heilt objektiv, ho heller, og ein annan kritikar ville naturlegvis tatt andre val. Eg må også påpeike at eg likte den fyrste boka litt betre - der har Norheim eit verkeleg overskudd å ause frå. Her er det hakket meir nøkternt. Men ho har gjort eit imponerande stykke arbeide, igjen, eg kosa meg med å lesa og eg ønskjer neste bok over same lest høgst velkommen, og satsar på at ho er å få tak i innan tre år.

Kort & godt: Hva er et navn?

Bildekilde: Bokelskere

De siste månedene har jeg lest fagbøker og skjønnlitteratur parallelt, noe som har fungert veldig godt. Og jammen får jeg fart på diverse bøker i ulesthylla mi også! Plutselig var turen kommet til en utgivelse som heter Hva er et navn? Tradisjoner - Navnemoter - Valg av fornavn og etternavn. Den er skrevet av navneforsker Ivar Utne (f. 1954) og utkom i 2011 på Pax forlag. Jeg har sannsynligvis hatt den i bokhylla nesten like lenge.

Boka gir ei utgreiing om navn, navneskikker, navnemoter, navnelover, navneskifte og kallenavn, og gjør rede for lovverk, og årsaken til lovverket, omkring navn og navngiving, både når det kommer til fornavn, mellomnavn og etternavn. Ulikheter i praksis mellom Norge og andre land forklares også. Videre skriver Utne om hva som er mulig, populært, vanlig og uvanlig, han kommer med tips til vordende foreldre som skal velge navn, og har forslag til hvordan en kan løse potensielle familiekonflikter ved å gi for eksempel dobbeltnavn eller kalle opp. 

Men det er klart, når ei av de siste bøkene jeg leste var Insektenes planet av superformidler Anne Sverdrup-Thygeson, har Ivar Utne svært lite å stille opp med. Det er ikke til å komme bort ifra at dette er tørt og omstendelig, uansett hvor mye en glatter over og er positivt innstilt som leser. Det blir dessverre kjedelig. Misforstå meg rett: Boka er på ingen måte dårlig, den er bare saklig og flat. I tillegg gjentar Utne det samme om igjen og om igjen, som for eksempel dette med de gamle norske fornavnene og de kristne fornavnene, eller det at amerikanske etternavn også blir brukt som fornavn, og han gjentar det til en slik grad at han til og med bruker de samme eksempelnavnene. 

Størstedelen av boka formidles direkte og uengasjerende, da forfatteren verken gjør det interessant, spennende, morsomt eller bare litt fyndig underveis. Og det er leit, for navn, navneskikker og navnehistorie er i utgangspunktet utrolig interessant - og det er så mange morsomme situasjoner og eksempler han kunne tatt med! Og det kunne gjerne vært mer komparasjon mellom forskjellige land, og mer om hvordan ulike navn har vandra fra kultur til kultur og utvikla seg i ulike retninger. Boka kunne også hatt godt av litt grafisk variasjon, kanskje et par tabeller eller et kart? Og i stedet for å vise til Statistisk Sentralbyrå sine nettsider flere ganger, kunne forfatteren skrevet det innledningsvis eller til slutt. Slike småting har mye å si for en oppmerksom leser som gjerne vil vite mer framfor å få mer av det samme.

Utne rydder fint og sorterer gamle norske fornavn og kristne fornavn fra hverandre. Dette er et viktig skille som sier mye om vår kultur, og hva vi anser som riktig, fint eller bra. Når en først har lært seg disse navnene, kan en betrakte historia vår på en annen måte. Her har forfattere av historiske romaner mye å lære! Utne viser indirekte hvorfor en mest sannsynlig ikke finner en 1750-talls familie med barna Linnea, Tollak, Gerd, Matteus, April, Kjønik, Sigrun, Jentoft og Birgitte. Det er rett og slett ei nokså ugrei sammenblanding, og slikt er det greit å tenke igjennom om en ønsker å framstå som historisk korrekt. 

Det morsomste kapitlet handler om kallenavn. Det beste ved boka er eksemplene fra andre kilder som brev, bøker eller artikler - slikt kunne det veldig gjerne vært mer av. Her settes nemlig navnene inn i en konkret sammenheng, som gjør det hele tydeligere for leseren. Bakerst i boka er det ei oversikt over alle navn som er nevnt i boka, og i tillegg ei liste med forslag til videre lesing for den som er interessert. Jeg tror at jeg, i alle fall inntil videre, lar det være med denne.

Kort & godt: Leselyst

Bildekilde: Bokelskere

Tidligere i sommer leste jeg Boken - en hyllest av tyske Burkhard Spinnen (f. 1956). Det var ei bok som ikke traff meg så godt, rett og slett fordi det var for stor avstand mellom Spinnen som leser og meg som leser. Jeg hadde ikke alle de tyske 1950-, 1960-, 1970- og 1980-tallsreferansene inne, og er heller ikke prega av å være en noe alderdommelig mannlig leser med stor interesse for seilskuter. Etter å ha lest Spinnens bok fra 2016, gikk jeg derfor i gang med Tone Selboes (f. 1959) Leselyst. Om bøker, liv og litteratur fra 2018.

Sjøl om Selboe og Spinnen er nokså jevngamle, og utgivelsene deres handler om mye av det samme, nemlig å lese og å leve med litteratur, og i tillegg er utgitt ganske tett på hverandre, er bøkene samtidig svært forskjellige. Og hovedårsaken til det, er at de to er svært ulike lesere, som igjen er hjemla i hver sin distinkt forskjellige kulturkrets. Men der Spinnens krets var ukjent for meg, kjenner jeg meg svært godt igjen i omtrent alt Selboe skriver om. Hun bruker de litterære eksemplene jeg kjenner til, de tekstreferansene jeg kan henge med på, og hun går i dialog med verker jeg også har lest og har et inderlig forhold til. Hvilken forskjell det gjør!

Videre er Selboes verk ikke ei praktbok, slik Spinnens utgir seg for å være. Her er det ingen illustrasjoner, og det savnes heller ikke - det er kun tekst, god tekst. Gjennom trettisju korte kapitler, som er tydelig avgrensa og likevel henger sammen, og som er nesten for små essay å regne, beveger Selboe seg over de fleste aspekter som er viktige for en leser: hvordan vi møter og bruker bøker, hvordan vi trenger bøker, hvordan ulik litteratur treffer oss i ulike faser av livet, hovedpersoner, berøringspunkter, lesesituasjonen, tematikk, gjenlesing, biblioteket, systemer, leselister og så videre. Hun behandler temaene og leserne med klokskap og varme, reiser relevante spørsmål og innbyr til ettertanke rundt egen og andres praksis.

Det jeg liker ekstra godt med Selboes utgivelse, er at det er en så tydelig sammenheng mellom alle tekstene og eksemplene hun bruker. Vi leser og vokser med Selboe som leser, og gjennom hennes lesninger, opplever vi at perspektivet utvides og at bøker og tekster åpnes. Vi får komme tett på Selboe som leser uten at det blir klamt eller privat, og fordi hun benytter tilbakevendende eksempler, kommer vi også tett på noen av verkene hun skriver om. Spinnen hadde også noe av denne kontinuiteten i sin bok, men der han var mer springende, er Selboe mer gjennomført. 

Noen av forfatterne hun skriver om i boka, er de samme hun har lest, studert, undervist i og skrevet om som professor i allmenn litteraturvitenskap: Karin Boye, Gustave Flaubert, Cora Sandel, Dante, Inger Hagerup, Marcel Proust, Karen Blixen, Goethe, Amalie Skram, William Shakespeare, Virginia Woolf med mange flere. Men i stedet for at dette blir tilfeldig og flau "namedropping", finner Selboe forbindelser og tematiske tråder, hun sammenligner, viser fram kontraster, trekker linjer framover og bakover og ikke minst til sitt eget liv. Det gjør at en ser forfatterne og verkene i et litt annet lys, og det synes jeg er fint. 

Selboe er veldig konkret når hun kommer med eksempler, hun siterer tekster og hun skildrer hele lesesituasjoner slik at det er lett for leseren å henge med. Det er levende og tydelig, uten å være for detaljert. Språket er rolig, noe tilbaketrukket, men verken kjølig eller arrogant. Selboe er svært kunnskapsrik og presis. Hun skriver varmt og balansert, men aldri hektisk eller masete. Det gjør at jeg ikke stresser med lesinga, jeg bare koser meg, og bruker lang tid på å bli ferdig med boka. Jeg blir begeistra og imponert over kunnskapene til Selboe, og den store oversikta hun har over litteraturfeltet. Og jeg nyter å være i det samme landskapet og i de samme tankene som henne. Hele tida merker jeg entusiasmen hennes mens jeg leser, men enda mer merker jeg kjærligheten hennes for litteratur. 

Leselyst er ei lita bok om å leve og å lese, og om å leve med litteratur. Boka viser godt fram at et slikt liv også er en livsstil. Både livsstilen og boka anbefales varmt.

Kort & godt: Insektenes planet

Bildekilde: Bokelskere

Professor Anne Aslaug Sverdrup-Thygeson (f. 1966) debuterte med et brak i 2018 med fagboka Insektenes planet - om de rare, nyttige og fascinerende småkrypene vi ikke kan leve uten. Jeg fikk den til jul året etter, og har nå i sommer endelig hatt tid til å lese den. Og det angrer jeg på at jeg ikke gjorde tidligere!

I denne fagboka får vi nemlig servert det som vanligvis er ganske tørt og traurig å lese om på en utrolig levende, engasjerende og god måte. Ikke rart boka blei Brageprisnominert samme år! Over ni varierte kapitler på til sammen like under to hundre sider, går forfatteren igjennom temaer som insektenes forplantning, insekter i næringskjeden, insektenes arbeidsoppgaver i ulike sammenhenger, produkter vi får fra insekter og kunnskap vi kan få av å studere og lære av insektene. Og det er ikke reint lite! For eksempel er øyenstikkeren viktig i utviklinga av droner, og kanskje insekter rett og slett kan være menneskemat i mye større grad enn per i dag? Det er mye billigere og lettere å drive med insektproduksjon enn å drive med storfeproduksjon!

Sverdrup-Thygeson beskriver, forklarer og forteller oss hvorfor insektene er så livsviktige. Ikke bare for naturen, for plantene og for dyra, men også for oss mennesker. Hun trekker fram ulike eksempler, og på en poengtert og vittig måte viser hun oss hvordan sommerfugler, biller, larver, bier og edderkopper (som ikke egentlig er insekter), trengs. Hun kommer med statistikk og forskning, og hun konkretiserer gjennom tall for å sette de bittesmå insektene inn i håndgripelige sammenhenger. Som for eksempel at for hvert menneske som lever på jorda i dag, fins det mer enn 200 millioner insekter. Det er et sted mellom en og ti trillioner insekter til sammen - flere enn det er sandkorn på alle verdens strender! Og hvis insektene skulle sitte på Stortinget, ville 43 705 representanter tilsvare ett insekt fra hver art. Om alle artsgruppene skulle representeres, ville insektene ha 44 prosent av setene. Mennesket ville kun stå for to prosent. Det setter jammen vår plass her i verden litt i perspektiv. 

Sverdrup-Thygeson gjentar om igjen og om igjen at hvert lille insekt, så uviktig det enn kan se ut som, har en utrolig viktig jobb. Sjøl om vi ikke ser det, lukter det, smaker det, føler det, hører det, kjøper det, tenker på det, viser hensyn til det, jobber med det eller ikke en gang er bevisste på det, på noe nivå, så er det insektet der, hver eneste dag, og sørger for at vi kan leve livet vårt, hver eneste dag. For det ene bittelitte insektet, så lite at vi knapt kan se det, er en viktig del av en større helhet. Og innafor helheten trengs alle bitene for å bevare den skjøre balansen i både store og små økosystemer, for å bevare spennet i artsmangfoldet og for å beholde de intrikate og skjulte systemene og forbindelsene mellom insekter, planter, fugler, trær, bakterier, dyr og mennesker. Om ikke insektet kan gjøre jobben sin, kan arter dø ut, planter slutte å frø seg, dyr sulte, økosystemer klappe sammen. Alle er del av en større helhet - vi også.

Insektenes planet er noe så sjeldent som ei morsom, faktarik, opplysende og velskrevet fagbok - om noe jeg egentlig ikke er så interessert i: Insekter. Og da skal det jo litt til å gå med på forfatterens prosjekt, i alle fall i utgangspunktet. Men ikke her. Sverdrup-Thygeson leiker seg gjennom arter og vinger, bein og klør, sære planter, røtter, mose og hule eiketrær, rare vaner, kannibalistiske tendenser, ører, snabler, følehorn, skall, kokonger og mye mer. Det er spennende, det er interessant, det er snålt, det er lattervekkende, og uhyre flott formidla. Jeg opplever at jeg blir engasjert, til den grad at jeg ikke lenger bare dreper, jager eller vifter bort insekter, men ser på dem, undrer meg litt, hjelper dem ut og tenker "det er jammen bra at du fins, hva enn du gjør". Og det var vel egentlig det forfatteren ville si meg.

Kort & godt: Boken - en hyllest

Bildekilde: Bokelskere

I den romslige ulesthylla mi har det over lengre tid stått ei lita rød bok ved navn Boken - en hyllest, skrevet av den tyske forfatteren Burkhard Spinnen (f. 1956). Boka kom på tysk i 2016, og blei oversatt til norsk av Per Qvale (f. 1946) i 2018. Den utgir seg for å være ei praktbok, med lesebånd, illustrasjoner og god sats, men det er den egentlig ikke. Dette er langt ifra ei bok en viser fram annet enn til spesielt interesserte - og den er i tillegg såpass lita at den fort blir glemt.

Forfatterens prosjekt er svært sympatisk, gjennomtenkt og godt: Boken - en hyllest gir leseren en helhetlig gjennomgang av hvorfor og på hvilke måter bøker er viktig, hvordan vi lever med bøker, hvor vi finner dem, hvordan vi ordner dem, hvordan vi behandler dem, hva de har betydd for oss før, hva de betyr for oss nå, og hva de kommer til å bety for oss i nær framtid. Forfatteren framhever den fysiske bokas kvaliteter, dens historie og hvordan den på ulike måter preger oss, fra vi ser den på biblioteket eller i bokhandelen og tar den med hjem, til den på forskjellige måter glir ut av våre liv. 

På Spinnens skrivetidspunkt mente mange at bøker, slik vi har kjent dem i flere hundre år, var på vei ut som medie. For godt. De kom til å bli gradvis fortrengt av digitale alternativer, og deretter forsvinne helt. Nå veit vi jo at det ikke stemmer - heldigvis! Men i stedet for å angripe dette utsagnet, velger Spinnen å fokusere på hvorfor han er så glad i bøker. Det gjør han gjennom mer enn førti korte tekster som hver på sin måte belyser hvordan det er å leve med bøker og ha et varig forhold til litteratur.

Hvorvidt det var en klok strategi å ære den fysiske boka eller ikke, i kamp med de mange multimediale alternativene, og attpåtil gjøre det i bokform, slik at de som trenger det mest, får vite minst, skal jeg ikke uttale meg om. Jeg forholder meg kun til boka jeg har lest som bok, ikke som et politisk innlegg eller et ideologisk blaff, sjøl om det er vanskelig å se bort ifra særlig ideologi denne gangen. 

Boka er tidvis sjarmerende, av og til småmorsom, den er veldig gjenkjennelig og ganske så sjølsagt for de fleste som eier mer enn tjue romaner. Det var derfor ikke noe særlig å lære eller bryne seg på her, og ingen nye tanker om lesing og litteratur. Boka er også formulert av en svært omstendelig tysker med sans for egen lesehistorie og innehar naturlig nok mange tyske eksempler, noe som gjør den universelle appellen ved prosjektet litt mindre universell. Samtidig er det vanskelig å skrive om bøker og lesing uten å bruke egne eksempler - lesing og litteratur er et felt der det er krevende å være objektiv. Men det er nokså langt fra min norske nittitallsoppvekst til hans tyske sekstitallsoppvekst, der ei bok om seilskuter var det gjeveste. Av og til er det såpass store sprik at eksemplene ikke fungerer særlig godt.

Bortsett fra disse litt traurige eksemplene og tidvis tung tekst, et leserliv som er svært hjemla i et mannlig og middelaldrende blikk og ikke så veldig åpent for andre blikk, er dette en fin utgivelse. De stemningsfulle, detaljerte og av og til humoristiske illustrasjonene til Line Hoven (f. 1977) bryter opp teksten på en god måte og er for meg enda finere enn Spinnens kapitler. Men hvorvidt Boken - en hyllest har fungert som tiltenkt, og blitt tatt på alvor som et innlegg i debatten om papirbøker og e-bøker, er jeg ganske så usikker på.

Fra Shakespeare til Knausgård - 66 klassikere du naturligvis har lest

Bildekilde: Bokelskere

Denne knallrøde, glade boka kjøpte jeg nesten umiddelbart da den kom i 2020, og har siden det gleda meg til å lese den. Jeg er svært glad i ulike former for litterære oversikter, være seg lister, innføringer, gjennomganger, forsøk på kanonisering eller noe annet. Slik har det vært i omtrent tjue år, sida jeg for alvor begynte å interessere meg for litteratur. 

Jeg har brukt hver eneste oversikt til å rydde i det enorme feltet som er litteratur, til å sammenligne og sammenstille, utdype og belyse. Ved å velge noe, velger en alltid bort noe annet, og det sier mye om både den som velger og tida vi lever i. Det er også interessant, og det er spennende å se ulike gjennomganger opp mot hverandre med dette i mente. Kvinner velger for eksempel nesten uten unntak flere kvinnelige forfattere enn menn, som av og til helt glemmer bort at dette med kjønn er noe en bør tenke på. 

I tillegg til solid faglig interesse, har jeg også sansen for Janne Stigen Drangsholt (f. 1974) generelt. Hun er ei kunnskapsrik og vittig dame som skriver poengtert, morsomt og til tider skarpt. Jeg har både lest og hørt henne før, og synes at vi trenger flere litteraturformidlere som henne, som er opptatt av at bøker og litteratur ikke skal gjøres unødig pompøs og utilgjengelig, og at ikke alt trenger å bli tatt så fryktelig seriøst hele tida. Jeg foretrekker helt klart hennes egen stemme over bøkene om den kaotiske Ingrid Winter, som hun nå har skrevet bok nummer fire om (Ingrid Winters makeløse mismot er fra 2015, Winter i verdens rikeste land er fra 2016, Winterkrigen er fra 2018 og Winterferie er årets roman).

Derfor blei dette dessverre et skikkelig magaplask for meg. Med høye forventninger og et tydelig ønske om å kunne bruke lista til noe konkret, var dette en utgivelse som overhodet ikke innfridde. Jeg opplevde at baksideteksten og den sleivete og ikke særlig morsomme innledninga til Drangsholt lovte mye mer enn det jeg faktisk fikk. Men noe av det må jeg kanskje ta skylda for sjøl, i og med at jeg leser mye, er utdanna innafor litteratur, jobber med litteratur og har lest svært mange av bøkene Drangsholt valgte å presentere i utgivelsen. Det var kanskje ikke en leser som meg boka var mynta på i utgangspunktet? Og undertittelen - 66 klassikere du naturligvis har lest - med tilhørende formål - at denne boka skal lære deg å juge om hva du har lest på en overbevisende måte og dermed lykkes i selskapslivet - er heller ikke noe jeg ville gjort. Det er da ingen skam å ikke ha lest Knausgård?! Men på grunn av denne mulige misforståelsen, savner jeg ei tydelig formulert målgruppe fra forfatteren og forlagets side utover at en med dette kan lykkes i selskapslivet. Det kommer jo veldig an på selskapet, tenker jeg...

Gjennomgangene av bøkene er dessverre ikke så morsomme som jeg forventa, men mange av oppsummeringene er gode og presise. Noen av dem er jeg uenig i, og det er helt greit - jeg har ingen illusjon om å være fullstendig samstemt med forfatteren. Av og til er det rotete, som når hun skriver om Store forventninger av Charles Dickens. Andre ganger er det fint gjort. Atter andre ganger opplever jeg at det er harselerende på en respektløs måte, og det liker jeg ikke. Jeg blir både flau og utilpass på forfatterens vegne, og tenker at slikt kan voksne folk la være å skrive.

Drangsholt har heldigvis huska på kjønnsaspektet, kvinne som hun er, og hun har valgt ut flere sterke kvinnelige forfattere som har fått plass i gjennomgangen (men ingen av dem får plass i tittelen). Totalt er det 66 bøker som gjennomgås, 49 er skrevet av menn og 16 er skrevet av kvinner, samt ei bok fra Bibelen med ukjent forfatter (mest sannsynlig en mann). Men noen - mange! - er sjølsagt også utelatt. Hvor er for eksempel Amalie Skram og Ragnhild Jølsen? Er ikke de mer relevante enn Gertrude Stein i en norsk sammenheng? Og om en skal tenke på vestens litterære arv, hvor er da Sapfo? Norrøne kilder mangler fullstendig, mens Bibelen er med. Det forstår jeg ikke helt - norrøne kilder er vel så viktige med tanke på vår litterære arv.

Drangsholt varierer hvordan hun nærmer seg temaene i bøkene - fra handlingsreferater og tematiske utgreiinger til kortfatta poenger om forfatteren eller utgivelsen. Men det var få poenger jeg sjøl kunne tenke meg å bruke. Og hvorfor skal det sparkes ufint hit og dit, som for eksempel gjentatte ganger til nynorsken? Sånt bør en vel holde seg for god for til å skrive rett ut, av respekt for alle forfattere som skriver på nynorsk, og for alle mennesker som bruker og liker nynorsk? 

Et sted Drangsholt kunne utvist mer skjønn, vært mer fantasifull, eventuelt bidratt med færre fordommer, er når hun skriver avsnittet "Hvem imponerer du?" under hver bok. Snakk om uoriginal stigmatisering - sant eller ikke sant! Kun unntaksvis var det noe morsomt her. Jeg ønsker å understreke at jeg ikke blei støtt eller krenka, verken på egne eller andres vegne, jeg synes rett og slett det er litt usmakelig å fyre opp under fordommer på den måten. Men jeg ser naturligvis humoren i det også. Ellers var det dessverre mange pinligheter her, og billige poenger, og oppfordringer til mye underlig adferd og snåle replikker. Jeg foretrekker helt klart ordentlige litterære diskusjoner - også med en som ikke leser så mye. 

Illustrasjonene i boka er ved Therese G. Eide (f. 1978), og de er forfriskende. Og det er gøy at de har fått såpass stor plass: En portrettillustrasjon av hver forfatter før omtalen av boka kommer, deretter to eller flere illustrasjoner per forfatter, der Drangsholts tekst strekker seg over to-tre sider. Slik får utgivelsen et kjapt og humoristisk tegneserieinntrykk som fungerer overraskende bra også med tørre, tunge og triste temaer. Men hva er greia med variasjonen i mønstrene rundt portrettene? Der fant jeg ingen systematikk, og slikt frustrerer meg veldig. Og når en er inne på manglende systematikk: Etter hvilke hemmelige prinsipper er tekstene i denne boka ordna? Det er verken alfabetisk orden eller kronologisk orden, og tekstene er ikke sortert etter tittel, kjønn, historisk epoke eller sjanger. Jeg ser heller ikke gode tematiske overganger. Knut Hamsun står for eksempel mellom Robert Louis Stevenson og Mary Shelley, mens Emily Brontë har havna mellom Sofokles og Dante Alighieri. Det gir null mening.

Med andre ord: Her er det rom for forbedringer. Jeg håper noen påtar seg oppdraget, så skal jeg mer enn gjerne lese.