mandag 29. juni 2026

Sjelemesse

Bilete: Eiga bok
Eg har lese ei diktsamling skrive av den islandske forfattaren Gerður Kristný Guðjónsdóttir (f. 1970). Ho er ein kjend islandsk forfattar (under namnet Gerður Kristný) med mange utgjevingar bak seg. Ho har mellom anna skrive fleire barnebøker, romanar, diktsamlingar, skodespel, noveller og fagbøker. Gerður Kristný har motteke fleire prisar for forfattarskapen sin.

Samlinga eg har lese, kom ut på islandsk i 2018 med tittelen Sálumessa. Ho kom på norsk hjå Nordsjøforlaget året etter med tittelen Sjelemesse. På ein nokså annleis måte enn i kyrkja, held forfattaren ein slags sjelemesse i boka - ei messe for ein som har gått bort. Messa i boka er over ei ung kvinne. Ho vart valdteken av bror sin, og kunne til slutt ikkje leva meir. Ho tok sitt eige liv, og ligg no i ein gravhaug. I sjelemessa, då både i dei konkrete dikta og i overført tyding, søkjer forfattaren å flytte skamma over overgrepa frå offeret til den som har skuld. 

Samlinga har seks delar, kvar med eit fotografi og eit ord frå eit anna språk, til dømes urdu, finsk og farsi. Samstundes som Gerður forklårer kva framandordet tyder, skriv ho også at same språk vantar ord. Eit døme er ordet porunkusema. Gerður skriv at det er finsk, og at det er eit ord for strekninga eit reinsdyr kan springe utan å kvile. Men, legg ho til, dei vantar ord for kulden som skjer gjennom oss når vener vel å døy. Slik setjer forfattaren det enkle og praktiske opp mot det uforståelege. Kan hende er det difor me vantar ord?

Dikta er korte, plassert midt på boksida. Nokre dikt har tre liner, nokre har ni. Som regel er det berre to eller tre ord på kvar line, som om dei korte orda er hogd i stein. Dikta er utan tradisjonelle enderim, men har mykje assonans og allitterasjon. Difor finn ein ei tydeleg rytme og mykje klang når ein les. Dikta er enkle å lesa, men vonde å ta til seg. Stemma er tydeleg og klår, tonen er direkte og ubehageleg. Det er like hardt å vera utanfor grava og høyre om kva som er hendt, som på innsida.

Diktsamlinga er sterkast når ho er lesen i eitt, som ei forteljing. Då vert også prosjektet til Gerður tydelegare. Det er imponerande kor heil samlinga er, og kor meiningsfylt kvart ord er. Den som kan mykje om norrøn tid, om islandsk lov, rett og historie, kan dikte endå meir inn i dikta, og finne ein enorm klangbotn der eit historisk "då" møter eit moderne "no". Det er interessant og spennande på same tid. 

I staden for å skrive meir om dikta, vil eg gje nokre døme på korleis Gerður skriv, her omsett av Oskar Vistdal (f. 1953).

Stjerner
av jarn
lyste opp gatene

Ski rissa spor 
i liene

*

Ingenting
høyrdest frå deg
i fiskeværet der
bølgjebrytaren
heldt stand
mot brenningane
men aldri
verna deg

*

Namnet ditt
blæs kaldt
gjennom hugen min

vrid seg
ned i munnen

heftar på tunga
smeltar på tuppen

Slepp
aldri ut

*

Koret hiv
tungt etter vêret

Hundretals hovud
syng sjelemesse
over deg

strupar sette på stake

*

Den som vil lesa meir, kan kjøpe eller låne Sjelemesse - ei lita bok med enormt innhald.

søndag 21. juni 2026

Norsk litteraturfestival

Bildekilde: Norsk Litteraturfestival
Også i år var jeg så heldig å delta på festival, nemlig Norsk litteraturfestival Sigrid Undset-dagene på Lillehammer. Hvor mange publikummere som besøkte Mjøsbyen i løpet av uke 23 er enda ikke telt opp, men jeg gjorde i alle fall mitt med tanke på å få opp statistikken! Totalt deltok jeg på mer enn tjuefem ulike arrangementer i løpet av dagene jeg var der. Og som jeg skreiv i fjor, det er svært lite som er morsommere enn å feire, fordype, diskutere, utfordre, bekrefte, endre sitt inntrykk av, lytte til, oppleve, se nytt på og kose seg med litteratur - fra bildebøker til memoarer, og alt i mellom. Her er en rask gjennomgang av min festivaluke på Lillehammer.

- Debatt er gøy! Men bare når debattlederen er dyktig, og panelet er forberedt. Hilde Sandvik gjorde en god figur i år, og var ikke redd for å ta tak i betente temaer med provoserende titler. Stort sett var det også solide paneldeltakere. Da blir det gjerne ekstra interessant. Bravo!

- Samtaler er minst like bra som debatt. Jeg vil særlig framheve samtalen om KI egentlig kan skrive litteratur. Den var både underholdende, interessant og full av gode eksempler. Bjørn Vatne er en artig, dyktig og smart fyr, og jeg har stor sans for hvordan han la opp samtalen. PS: Svaret er forresten nei, KI kan ikke skrive litteratur! Og PPS: Bjørn Vatne, neste gang må du ha tre ganger så mange utskrifter, så alle får lese KI-tekstene!

- Forfattersamtaler er utrolig flott når det er gjort bra. Men da kan ikke intervjueren nøle, glemme spørsmåla sine, rote med notatene, surre seg bort eller bli så opptatt av sine egne greier at vedkommende glemmer forfatterne. Som jo er hovedpersonene. Da blir samtalen fort litt underlig, og prega av kremting og pinlige pauser. Jeg nevner ikke navn, med de det gjelder bør ta det til seg.

- I år var det særlig mange sterke faglitterære forfattere på festivalen. Jeg har stjerner i øya og middelalder på hjernen, så moro var det! Tore Skeie var en absolutt favoritt som jeg håper å oppleve mange ganger, både i virkeligheten og i bokform (er i gang med forfatterskapet, og koser meg veldig). Tenk å klare å komprimere så mye historie og kunnskap på en så elegant og lettfattelig måte! Og for en formidler Jørn Øyrehagen Sunde er - tenk å evne å holde publikum i sin hule hånd slik han gjør!

- Lillehammer bibliotek var minst like flott i år som året før. For en super gjeng som holder til der! Min eneste innvending er at lørdagsarrangementene til festivalen var litt mer krevende for publikum, grunnet mye støy fra passerende besøkende og glade barn i barneavdelinga. Det er gode lyder, men det kolliderer litt med seriøse temaer og det å skulle holde fokus.

- Kjære Yukiko Duke. Du var helt strålende i alle programposter jeg så med deg. Du tok hver eneste forfatter, hver eneste bok og hvert eneste prosjekt så på alvor, og du avslørte kloke, gjennomførte og omsorgsfulle lesninger av all slags litteratur. For en evne du har til å gå teksten i møte. Det var utrolig imponerende å være vitne til, og jeg håper å se deg mange, mange ganger til!

- Det var naturligvis også mange skjønnlitterære forfattere på plass på Lillehammer i løpet av uka. Men det var, overraskende nok, flere av de samme som i fjor. Hvorfor? Det fins da så innmari mange flere forfattere å ta av enn Vigdis Hjorth og Erlend Loe? Skjønner ikke helt greia med disse to? Har noen dilla, eller gidder de ikke å leite etter andre alternativer?

- Må bare rose Tore Rem. Så ydmyk, åpen, ærlig og sårbar. Så profesjonell og stødig og ryddig og forberedt i møte med både seg sjøl, publikum og samtaleleder omkring vonde temaer. Han framstår som et ekte menneske, på godt og vondt, og det gjør inntrykk.

- Systemet med billett og garantibillett er fortsatt rotete og skaper mye styr. Skjønner hvorfor det er sånn, men samtidig ikke. Igjen: Hva med det gode, gamle konseptet "stå i kø"? Og: Når en først har dette systemet med doble billetter og køene er meter på meter og strekker seg fra festivalteltet og langt opp mot gågata, så er det sjukt frustrerende å se at andre, helt uten billett, slipper inn bare fordi de har lyst! For eksempel fordi de er forfattere eller kjendiser! Det er fullstendig urimelig, og gir en nokså besk bismak.

- Herlig å sette Bernhard Ellefsen sammen med Sissel Gran! Uventa og interessant. De kunne gjerne snakka i tre, fire timer, bare de to. Jeg opplevde at de så vidt kom i gang med den lille timen de hadde.

- Masse ros til festivalgjengen, for alt fra planlegging til gjennomføring. Her er det så utrolig mye som er godt organisert. Den som fant ut at ti minutter mellom arrangementene må til, fortjener applaus! Hadde det ikke vært for det, hadde ingenting gått i hop, og folk ville kronisk kommet seint og gått tidlig, og forstyrra alt og alle hele veien. Det er allerede nok av dem uten og går.

- Og når vi snakker om sola: Kjære publikum. Det er greit at noen av dere vil gå midt i en programpost for å rekke en annen, men da er det fint om du sitter langt bak, eller så nærme utgangen som mulig. Det forstyrrer veldig når du skal storme ut midt i en setning fra scenen, og vi mister resten av setninga når du klemmer deg forbi mens du hoster. Hostinga skjuler nemlig ikke det faktum at du bråker når du går, det gjør det bare verre. Fint om du også kan la de verste knirkeskoa, verdens største veske, parfymeflaska, den krislete papirposen og den oppslåtte paraplyen forbli hjemme, eller i hvert fall ikke vifte rundt med det! Vi er mange på samme sted - vis hensyn.

- Jeg veit ikke om det kun gjaldt de arrangementene jeg var på, men her kommer det uansett: Ved siden av eller på scenen stod det alt for ofte en diger svart skjerm, ofte med logo, av og til ikke. Via den skjermen kunne publikum sende inn spørsmål til forfatterne. Disse skjermene blei så og si aldri brukt, og ved et par anledninger fungerte de ikke i det hele tatt. Skjermene er og blir et forstyrrende, unødvendig element. Kan med fordel fjernes - vi har nok skjermer som ødelegger ellers, de trenger ikke ta fokus her også.

- Kjære forfattere. Ja, dere er på festival, men dere er først og fremst på jobb. Kan dere la være å sitte som uengasjerte og slappe potetsekker, stønne oppgitt, møte med skitne klær, lukte rart, pille nese, lage rare lyder mens andre snakker, snakke stygt om andre forfattere, kategorisk ikke se på publikum, men alle andre steder, gå av scenen før dere får applaus og skumpe borti publikum på tur ut? Da hadde det blitt litt hyggeligere. Og igjen: Du er på jobb. La være å drikke når du er på scenen - du framstår som useriøs, pretensiøs og ekstremt uprofesjonell. Jeg tror ikke du hadde likt det om fastlegen din gjorde det samme.

- Værgudene var ikke helt på festivalens side. Mange av lokalene var derfor fylt til randen av besøkende i store mengder gnissende regntøy, gnukkende gummistøvler og våte paraplyer. Da blir det fort både klamt og fuktig i små og store saler. Hvorfor ikke lufte godt ut, før og etter hvert eneste arrangement? Og la gjerne noen vinduer stå åpne underveis også. Det er hyggelig med jevn tilgang på surstoff.

- Og når jeg først har nevnt lokalene - hvorfor er så mange av dem så mørke? Midt på dagen? Det er helt unødvendig. Det er både hyggeligere, muntrere og finere når det er lyst. Vi ser også forfatterne bedre, og hverandre, og vi blir ikke så trøtte, noe vi jo blir av surstoffmangel. Altså, trekk fra gardinene, åpne vinduene og sett på lyset! Det verste som kan skje, er at noen ser hverandre og slår av en prat!

- Det er fortsatt mange harde og vonde stoler på Lillehammer. Likevel gleder jeg meg til neste år!

mandag 1. juni 2026

Soga om Fråid

Bilete: Bokelskere
Eg har lese ei underleg lita bok. Eg har lese ei bok full av påhitt og snåle menneske, full av trulege og utrulege hendingar, om omsorgssvikt og kjærleik, om sorg og sut og familie og lengt, om draum og om den verkelege, vonde røynda. Eg har lese Soga om Fråid: hans meiningar og livskjensle som også inneheld somme salige stunder, skrive av forfattar Mona Høvring (f. 1962).  

Boka med den lange tittelen kom ut på Samlaget i 2021 og er på berre 125 sider. Og tittelen oppsummerer eigentleg boka - dette er forteljinga om ei krevjande stund i livet til tenåringsguten Fråid, og den noko uvanlege familien han har kring seg. Noko meir er det vanskeleg å skrive, utan å øydeleggje ei mogleg lesaroppleving. 

Boka er særs kort og har ikkje mykje å spele på når det kjem til handling. Men eg kan kome med nokre døme på språk og stil:

- Fråid var ein lang og hengslete guteslamp.
- Dokteren seier at ho treng å få vere i ein mild omsorgsstruktur, det vil seie heime.
- Terje Eddipus meinte at spikarhovuda ville stimulere blodomløpet i glutealmusklane til dei som sette seg på benken, noko han rekna som viktig for sinnsroa.
- Det gjekk i baddel for han.
- Han gløymde aldri den dagen læraren, han nekta for ever å hugse namnet hennar, kommanderte han opp til kateteret for å powerpointe på Lindesnes.

Det er omgrepet "livskjensle" som er viktigast, og det er denne livskjensla (eller språkleg stil og tone) som gjer heile boka. Ho er skrive med overskot og fantasi, gneist og glød, ho er kvikk og smart og herleg annleis, sjølv om eg verkeleg ikkje likar det engelske, og korkje bok eller forfattar følgjer noko mal eller sjangerkrav og tek ikkje omsyn til moglege forventningar hjå lesaren. Boka er så full av påhitt som noko bok kan bli. Det er som om forfattaren har sparka redaktøren, gløymt kva ho har lært, kasta ut sin indre kritikar og berre køyrt på! Med alt! Og det er klart at det er underhaldande. Og det er gøy å gjere slik framfor å berre skrive seriøse romanar og alvorlege dikt. Det er ei anna livskjensle.

Samstundes er det ikkje så mykje meir her enn nett det, då, underhaldning. Det er idear og fantasi og eit boblande språk. Det er store sprang frå kapittel til kapittel, og ikkje alltid ein samanheng. Det er underfundige detaljar og heilt irrelevante opplysningar om kvarandre. Det er ulogiske slutningar og problem som ikkje er problem, samstundes som dei tre borna veks opp utan foreldre, noko som er eit verkeleg problem. Men det fiksar dei på eige hand, som om det ikkje er noko å stresse med. Og det som skulle vore viktig, eller rørande, vert borte i det eg vil kalle tullball, referansar og intertekstualitet. Og det er lite for meg som lesar å setje i høve til eller leve meg inn i. Det å skrive slik, er ikke særskilt vanskeleg. Det å få alt til å hengje saman og verte meiningsfylt, det er vanskeleg. 

Eg las boka tidlegare i år og tok nokre merknadar då. Sett bort ifra nokre namn - som Fråid, Eva, Terje Eddipus, Vulgaris og Demona - kan eg ikkje hugse så mykje frå korkje handling, kniper eller løysningar utan nemnde merknadar. Og det hender ikkje ofte med meg. Eg kan berre hugse at det har hendt tre gongar tidlegare. Også då hadde eg ei oppleving av at boka ikkje gav meg så mykje. Eg trur difor at boka, sjølv om ho er godt og friskt skrive, med stort hell kunne hatt noko meir ved seg enn berre leik og moro. Kan hende ville ei endring av folkaliseringsinstans, frå tredjeperson til førsteperson, vore klokt. 

Soga om Fråid er mi første bok av Mona Høvring. Eg er usikker på om eg vil lese meir. Eg likar prosjektet hennar, den uredde stemma, det sjangeroverskridande og det humoristiske, men som lesar vil eg også ha eit verkeleg innhald. Ikkje berre eit pent omslag, ein snål tittel, mykje referansar, engelske omgrep og uttrykk og desse evinnelege påhitta.