Fra Shakespeare til Knausgård - 66 klassikere du naturligvis har lest

Bildekilde: Bokelskere

Denne knallrøde, glade boka kjøpte jeg nesten umiddelbart da den kom i 2020, og har siden det gleda meg til å lese den. Jeg er svært glad i ulike former for litterære oversikter, være seg lister, innføringer, gjennomganger, forsøk på kanonisering eller noe annet. Slik har det vært i omtrent tjue år, sida jeg for alvor begynte å interessere meg for litteratur. 

Jeg har brukt hver eneste oversikt til å rydde i det enorme feltet som er litteratur, til å sammenligne og sammenstille, utdype og belyse. Ved å velge noe, velger en alltid bort noe annet, og det sier mye om både den som velger og tida vi lever i. Det er også interessant, og det er spennende å se ulike gjennomganger opp mot hverandre med dette i mente. Kvinner velger for eksempel nesten uten unntak flere kvinnelige forfattere enn menn, som av og til helt glemmer bort at dette med kjønn er noe en bør tenke på. 

I tillegg til solid faglig interesse, har jeg også sansen for Janne Stigen Drangsholt (f. 1974) generelt. Hun er ei kunnskapsrik og vittig dame som skriver poengtert, morsomt og til tider skarpt. Jeg har både lest og hørt henne før, og synes at vi trenger flere litteraturformidlere som henne, som er opptatt av at bøker og litteratur ikke skal gjøres unødig pompøs og utilgjengelig, og at ikke alt trenger å bli tatt så fryktelig seriøst hele tida. Jeg foretrekker helt klart hennes egen stemme over bøkene om den kaotiske Ingrid Winter, som hun nå har skrevet bok nummer fire om (Ingrid Winters makeløse mismot er fra 2015, Winter i verdens rikeste land er fra 2016, Winterkrigen er fra 2018 og Winterferie er årets roman).

Derfor blei dette dessverre et skikkelig magaplask for meg. Med høye forventninger og et tydelig ønske om å kunne bruke lista til noe konkret, var dette en utgivelse som overhodet ikke innfridde. Jeg opplevde at baksideteksten og den sleivete og ikke særlig morsomme innledninga til Drangsholt lovte mye mer enn det jeg faktisk fikk. Men noe av det må jeg kanskje ta skylda for sjøl, i og med at jeg leser mye, er utdanna innafor litteratur, jobber med litteratur og har lest svært mange av bøkene Drangsholt valgte å presentere i utgivelsen. Det var kanskje ikke en leser som meg boka var mynta på i utgangspunktet? Og undertittelen - 66 klassikere du naturligvis har lest - med tilhørende formål - at denne boka skal lære deg å juge om hva du har lest på en overbevisende måte og dermed lykkes i selskapslivet - er heller ikke noe jeg ville gjort. Det er da ingen skam å ikke ha lest Knausgård?! Men på grunn av denne mulige misforståelsen, savner jeg ei tydelig formulert målgruppe fra forfatteren og forlagets side utover at en med dette kan lykkes i selskapslivet. Det kommer jo veldig an på selskapet, tenker jeg...

Gjennomgangene av bøkene er dessverre ikke så morsomme som jeg forventa, men mange av oppsummeringene er gode og presise. Noen av dem er jeg uenig i, og det er helt greit - jeg har ingen illusjon om å være fullstendig samstemt med forfatteren. Av og til er det rotete, som når hun skriver om Store forventninger av Charles Dickens. Andre ganger er det fint gjort. Atter andre ganger opplever jeg at det er harselerende på en respektløs måte, og det liker jeg ikke. Jeg blir både flau og utilpass på forfatterens vegne, og tenker at slikt kan voksne folk la være å skrive.

Drangsholt har heldigvis huska på kjønnsaspektet, kvinne som hun er, og hun har valgt ut flere sterke kvinnelige forfattere som har fått plass i gjennomgangen (men ingen av dem får plass i tittelen). Totalt er det 66 bøker som gjennomgås, 49 er skrevet av menn og 16 er skrevet av kvinner, samt ei bok fra Bibelen med ukjent forfatter (mest sannsynlig en mann). Men noen - mange! - er sjølsagt også utelatt. Hvor er for eksempel Amalie Skram og Ragnhild Jølsen? Er ikke de mer relevante enn Gertrude Stein i en norsk sammenheng? Og om en skal tenke på vestens litterære arv, hvor er da Sapfo? Norrøne kilder mangler fullstendig, mens Bibelen er med. Det forstår jeg ikke helt - norrøne kilder er vel så viktige med tanke på vår litterære arv.

Drangsholt varierer hvordan hun nærmer seg temaene i bøkene - fra handlingsreferater og tematiske utgreiinger til kortfatta poenger om forfatteren eller utgivelsen. Men det var få poenger jeg sjøl kunne tenke meg å bruke. Og hvorfor skal det sparkes ufint hit og dit, som for eksempel gjentatte ganger til nynorsken? Sånt bør en vel holde seg for god for til å skrive rett ut, av respekt for alle forfattere som skriver på nynorsk, og for alle mennesker som bruker og liker nynorsk? 

Et sted Drangsholt kunne utvist mer skjønn, vært mer fantasifull, eventuelt bidratt med færre fordommer, er når hun skriver avsnittet "Hvem imponerer du?" under hver bok. Snakk om uoriginal stigmatisering - sant eller ikke sant! Kun unntaksvis var det noe morsomt her. Jeg ønsker å understreke at jeg ikke blei støtt eller krenka, verken på egne eller andres vegne, jeg synes rett og slett det er litt usmakelig å fyre opp under fordommer på den måten. Men jeg ser naturligvis humoren i det også. Ellers var det dessverre mange pinligheter her, og billige poenger, og oppfordringer til mye underlig adferd og snåle replikker. Jeg foretrekker helt klart ordentlige litterære diskusjoner - også med en som ikke leser så mye. 

Illustrasjonene i boka er ved Therese G. Eide (f. 1978), og de er forfriskende. Og det er gøy at de har fått såpass stor plass: En portrettillustrasjon av hver forfatter før omtalen av boka kommer, deretter to eller flere illustrasjoner per forfatter, der Drangsholts tekst strekker seg over to-tre sider. Slik får utgivelsen et kjapt og humoristisk tegneserieinntrykk som fungerer overraskende bra også med tørre, tunge og triste temaer. Men hva er greia med variasjonen i mønstrene rundt portrettene? Der fant jeg ingen systematikk, og slikt frustrerer meg veldig. Og når en er inne på manglende systematikk: Etter hvilke hemmelige prinsipper er tekstene i denne boka ordna? Det er verken alfabetisk orden eller kronologisk orden, og tekstene er ikke sortert etter tittel, kjønn, historisk epoke eller sjanger. Jeg ser heller ikke gode tematiske overganger. Knut Hamsun står for eksempel mellom Robert Louis Stevenson og Mary Shelley, mens Emily Brontë har havna mellom Sofokles og Dante Alighieri. Det gir null mening.

Med andre ord: Her er det rom for forbedringer. Jeg håper noen påtar seg oppdraget, så skal jeg mer enn gjerne lese.

Litterær salong

8. mars 2009 gav Brit Bildøen (f. 1962) ut essaysamlinga Litterær salong på Samlaget. Der har ho samla ti essays om ti kvinnelege forfattarar, frå den brautande Gertrude Stein (1874-1946) til den ikkje mindre diskré Elfriede Jelinek (f. 1946). Mange av dei omtala forfattarane var ukjende for meg, til dømes hadde eg ikkje høyrt om korkje australske Joan Lindsay (1896-1984) eller katalanske Mercè Rodoreda (1908-1983). Og storleikar som lyrikaren Adrienne Rich (1929-2012) og Carol Shields (1935-2003), tilmed Jean Rhys (1890-1979) og Doris Lessing (f. 1919), var og er framleis ulesne. Men ifølgje Bildøen sjølv var nett dette noko av poenget med essaysamlinga: å introdusere gode, kvinnelege forfattarar til ein ny lesarskare. Ho ville opne opp forfattarskap og enkeltverk gjennom å skrive om eigne lesingar, nytte lette, personlege essays som set tekstane inn i ein litterær samanheng og gjev lesaren eit godt oversyn. Og det prosjektet vart vellukka.

Bildøen har laga ei ramme kring essaya sine kor ho gjev kvar forfattar ei dygd. "Dygdene" er som følgjer: stormannsgalskap, tydeleggjering, dobling, distraksjon, forsvinning, intonasjon, rørsle, råskap, spiritualitet og skamløyse. Desse stikkorda er ofte doble, eller meir, og kan seie mykje om til dømes eit verk, karakterisere heile forfattarskapen, peike på forfattarens livssituasjon, drivkrafta bak skrivinga, staden for inspirajon og lignande. Bildøen nyttar omgrepa godt, og synes korleis noko så enkelt som eit eige rom kan vere avgjerande for skrivinga, men ikkje nett slik me trur. Omgrepa kan forstås konkret, som ei verktykasse. Kva verkty kan ein forfattar nytte? Dei ti omgrepa og skildringane av korleis dei fungerar i praksis er gode eksempel for alle som ynskjer å forstå meir av ein tekst, anten som lesar eller skrivar. Bildøen konkretiserar godt og skapar medvit hjå lesaren kring den tekniske delen av forfattarverksemda. I tillegg skriv ho drivande, humoristisk og presist.

Ein kan også lese omgrepa hennar meir abstrakt, kva kostar det å kunne leva av ein forfattarskap? Kan ein vera seg sjølv, fullt og heilt, vera kvinne? Eller må noko ofrast? Desse ti kvinnene kastar seg rett ut i den maskuline forfattarverda og skal ha ros for å vera prinsippfaste og sterke og for å gje eineståande skildringar av si kvinneverd. Men både i essaya til Bildøen, i biografiane deira og i produksjonen deira finn ein døme på at det ikkje er så greitt, på at det krevjer og kostar. Fleire av kvinnene har til dømes ikkje born. Nokre lever med andre kunstnarar og finn samlivet vanskeleg. Kvinna trekkjast mellom ulike roller og forventingar, frå seg sjølve og samfunnet, frå familie og vener. Desse normene kvinna lever under kjem til uttrykk i dei mange ulike verka. Dei skapar aggresjon, ei kjensle av urett, av å vera mindre verd.

Nokon eksisterar medvite under normene, som lyrikaren Halldis Moren Vesaas (1907-1995). Nokon gjer motstand, vil ut, som Amalie Skram (1846-1905). Nokre sprengjer grensene, som Gertrude Stein. Nokre er meir politiske enn andre, til dømes Adrienne Rich. Nokon endrar historia, som Jean Rhys. Nokon tyr til allegoriar og andre univers, som Doris Lessing. Og ei er heilt på utsida av alle normer, nemleg Elfriede Jelinek. Men som Bildøen presiserer: Jelinek skriv jo ikkje dårleg sjølv om ho vekkjer dårlege kjensler hjå lesaren. Heile vegen i alle essaya les eg inn mange kommentarar frå Bildøen, om tekst og lesing, om ulike kvalitetar, om kvinnerolla før og no, om kva som er akseptabelt (eller ikkje) i tida og samfunnet (døme her er Skram og Jelinek), om kva førestellingar som følgjer med forfattaryrket hjå lesarar og forfattaren sjølv. Det er viktige tankar.

Då eg byrja å lese om amerikanske Gertrude Stein, vart eg ikkje særlig oppglødd. Stein fekk "dygden" stormannsgalskap, utan at essayet ber preg av det same. Men alt Bildøen skriv om Stein, vekkjer ikkje leselyst hjå meg. Stein framstår som ei mannhaftig dame, utan skruplar, som diskuterer på høgt nivå med kunstnarmannfolka i eigen salong medan kvinnfolka må sitje på kjøkenet med kjærasten Alice B. Toklas (1877-1967). Prosjektet hennar var å skrive slik venen Picasso måla, og ho vert somme stader kalla "the mother of modernism". Men utan omsyn til kva ein måtte tenkje om Stein og hennar prosjekt, så gjorde ho noko som mange kvinner ikkje gjer eller ikkje klarar: tek sin plass. Kan det kallast stormannsgalskap? Nei. Nett dette kan karakterisere essaysamlinga med: ho handlar om kvinner som tek sin plass. Som kjempar. Som held ut og av og til sigrar.

Essaysamlinga er ei samling om tekst og tankar, om å vera og om å skrive, om å finne sin plass eller å ta sin plass. Kvar forfattar har sin strategi, si stemme, si dygd, og Bildøen deler deira teknikker og perspektiv på eit vis som gjer at det er lett å verte oppglødd og ivrig; ein vil lesa meir om alle og skrive godt sjølve! Då er det fint at boka er full av råd: i skrivinga må ein leggje vekk blikket frå dei alle andre, det gjer både Stein og Skram og Jelinek, leggje vekk alt som kan drepa kreativitet og skaparfridom. Ein må vera litt stormannsgal, kanskje rå og skamløys. Ein veit aldri kor det ber viss ein tør.

Kvar av desse ti fantastiske kvinnene fortener ikkje berre eit essay hjå Bildøen, men å verte lesne. Diverre var det nokre som ikkje falt i smak hjå meg, men eg veit dei vil gjere stor suksess ein annan stad. Førebels vil eg halde meg unna Stein, science fiction-serien hennar Lessing og alt av Jelinek (som eg alt har lese ei bok av), men eg ser ikkje bort ifrå at eg vil vende attende til deira verk seinare. Eg har allereie lånt meg Shields og andre verk av Lessing. Essayet om dominikanske Jean Rhys var ei viktig påminning om ein annan klassikar, Jane Eyre (1847) av Charlotte Brontë (1816-1855), og eg forsvinn gjerne ned i den verda ein gong til, med Rhys' perspektiv. Det er i Vide Sargasso frå 1966 (på norsk i 1969 under den ikkje fullt så fengjande tittelen Kreolerinnen på Thornfield Hall) at Rhys gjev "the madwoman in the attic", Bertha Mason, eit liv. Også Joan Lindsay vert eg freista til å lese. Parallellane til Tarjei Vesaas (1897-1970) var interessante. Vil eg meine det same? Det må eg finne ut av.

Dei to norske i samlinga, Amalie Skram og Halldis Moren Vesaas, har eg allereie fleire verk av i hyllene. Skram er ein favoritt hjå meg, og eg har hatt stor glede av bøkene hennar i mange år. No ser eg på den ulesne Forrådt frå 1892 med nye auge, og den omfattande biografien til Liv Køltzow (f. 1945) er meir forlokkande enn nokon gong. Eg vert endå ein gong nysgjerrig på den pene dama som skriv barten av mannfolka. Og eg vert nysgjerring på dei andre kvinnene også. I Litterær salong finn vi ein imponerande og eksklusiv samling forfattarkvinner, som eg meir enn gjerne vil ha litterær salong med, Bildøen medrekna. Dei er kompromisslause og tøffe, dei vil og kan og må! At slike essaysamlingar kan ta ein plass i det litterære rommet her i Noreg, synest eg er utruleg flott. Dei fyller eit behov. Desse kvinnene må (gjen)oppdagast, lesast. For dei har noko viktig å seie.

Favorittforfattere: G

Det er klart for neste runde av hvem som er mine favorittforfattere, og nå er turen kommet til bokstaven G. Det er fortsatt fornavna jeg forsøker å gå etter, sjøl om jeg har unnveket fra regelen allerede to ganger. Men denne gangen gikk det veldig greit å finne kandidat nummer en. Den andre var det verre med, og valgene var mange. Jeg står igjen med to forfattere som på hvert sitt samfunnskritiske vis går i dialog med hverandre, som forteller og finner på og er ærlige med det de ser, som harselerer og gjør narr, men som ikke lar det djupe alvoret fortrenges av humoren. Ellers er hverandres rake motsetninger: en er død, en er levende, en er mann, en er kvinne, en er engelsk, en er norsk, en skriver på vers, en skriver romaner, en er mest kjent for et ufullført verk, den andre for satire. Hun har allerede overlevd han, og utgitt langt mer. Begge krever sin velfortjente plass i litteraturhistoriene. Og ja, mellom dem ligger det omtrent 600 år. Vi snakker altså om disse to:

Geoffrey Chaucer (1343 - 1400)
Geoffrey Chaucer er en av mine store litterære helter fra middelalderen, lærd og språkmektig som han var. I løpet av livet hadde han mange forskjellige jobber, og var i lange perioder knytta til det britiske hoffet. Den engelske litteraturens far, som han ofte blir kalt, skreiv angivelig mange verker i løpet av sitt liv. Flest var det av de episke fortellingene på vers, også kalt fortellende dikt, men det blei også noe "rein" lyrikk og prosa (for eksempel noen partier mot slutten i Canterbury-fortellingene). Han oversatte en hel del, fra bl.a. latin og fransk. Noen av verkene er dessverre gått tapt, og de færreste eksisterer i norsk oversettelse. Foruten det mest kjente, som jo er Canterbury-fortellingene (fra ca. 1380 og framover), som du kan lese mer om her, har jeg også skaffa meg Troilus og Criseyde (blei skrevet mellom 1374-1386), som jeg ser fram til å lese. For å si noe om hvor viktig Chaucer er i britisk litteraturhistorie, kan jeg nevne at sistenevnte verk er Shakespeares inspirasjonskilde til sitt historiske skuespill med samme navn, og at Chaucers versemål var det dominerende til godt inn på 1800-tallet. Å kunne sin Chaucer er noe litterater på holmen bare må, for i den seinere litteraturen er referansene mange.

Jeg synes både forfatteren og verkene hans er interessante. Det var svært spennende, og overraskende underholdende, å lese Canterbury-fortellingene, som jeg lenge hadde hatt i hylla. Men jeg blei enda mer fascinert etterpå. Hvem var egentlig denne mannen som hadde planlagt dette storslåtte episke verket? Hvor kom inspirasjonen fra - Boccaccio, som gjorde noe lignende med sin Decamerone fra 1348-53? Hvorfor blei han ikke ferdig med skrivinga? Hvilke historier mangler, og hvorfor? Ramma rundt fortellingene er ei pilegrimsreise til katedralen i Canterbury, hvor bl.a. Thomas Becket ligger gravlagt. Historiene som fortelles kommer fra de mange pilegrimene som møtes på et vertshus og slår følge. Årsaken er praktisk: de ønsker å forkorte reisetida. Men virkninga er sjølsagt en helt annen. Dessverre blei Chaucer aldri ferdig med verket, og konklusjonen mangler. Hva skjer med disse menneskene, når de får innsikt i hverandres liv? Og ikke minst, hvem vinner konkurransen?

Gjennom de mange historiene får vi et unikt innblikk i Englands middelalderbefolkning. Historiene er djupt tragiske, underholdende, spennende, romantiske og folkelige. Det er flust av bilder og metaforer, og spark til religion, kongehus, sosiale klasser m.m. er det mye av. Sjøl Chaucer får gjennomgå! Hva tenkte han, da han skreiv dette? Hva kan vi i dag hente ut? Hvor bevisst var han på iscenesettelsen av et litterært jeg? (Her må vi huske på Dante, som jo gjorde det samme i sin komedie fra 1308-1321.) Og hva ønska Chaucer egentlig å formidle? Spørsmålene er mange, men det må en ikke la seg affisere av. Boka er lesverdig og viktig, også i dag, på grunn av unik portrettering, karakterisering og innsikt i menneskenes indre liv. Etikk, moral, tro og holdninger er essensielt. Både som skrivende og som menneske kan en lære.


Gerd Brantenberg (f. 1941)
Så over til en helt annen forfatterstemme, nemlig norske Gerd Brantenberg. Der Chaucer representerer det klassiske i form og innhold, er hun det moderne. Han skriver om pilegrimer på vandring, hun om blant annet homofili og kvinneundertrykkelse. Og det er det siste som har gjort henne mest kjent, og som er grunnen til at valget mitt til slutt falt på henne: den satiriske romanen Egalias døtre fra 1977. Det er en roman som tok strømningene i sin samtid på kornet og som ga kvinnebevegelsen og feministene både i Norge og i utlandet kuler og krutt til demonstrasjoner, opprop og velformulerte krav. En vil kanskje tro at ei slik bok, med sterke krav til kontekst, ikke er lesverdig i dag, men det er den så absolutt. Den bør leses. Den fortjener å leses. Ikke bare på grunn av sitt innhold, men mest på grunn av hva den gjør med leseren. Gjennom språklige endringer og fiffige språkpåfunn viser Brantenberg hvordan kvinneundertrykkinga er systematisk og bevisst, gjennom å snu opp-ned på kjønnsrollene harselerer hun med rådende oppfatninger og normer. Resultatet er en utradisjonell roman som gir oss nye løsninger på arbeidsliv, permisjonsordninger, familieliv og oppdragelse.

I dag er det mange som ikke tør å innrømme at de er feminister, som ikke vil være feminister, eller som ikke helt veit hva som legges i begrepet. Fnisende sitter disse jentene og kvinnene og tvinner nyfarga hårlokker og blunker ivrig til nærmeste mann med oversminka øyevipper. For hvem? Og hvorfor? Nå skriver ikke Brantenberg direkte så mye om skjønnhets- og kroppsidealene (eller -tyranniet), men gjennom sin tematisering av kjønnsrollene er det veldig tydelig hvordan matriarkene i Egalia kunne tenke seg at mennene så ut og oppførte seg, og hvordan et grepa kvinnfolk som dem sjøl burde være. Ja, hvordan bør vi være? Det er rett og slett pinlig at ikke flere reflekterer over det og setter sin egen norm, at ikke flere kvinner tar et oppgjør med seg sjøl. Er du ikke feminist? Nei, da synes du vel det er greit at menn, med like mye eller mindre utdannelse enn deg sjøl, tjener mer enn deg, bare fordi de er menn? Og at stemmerett til kvinner er teit, for politikk er vel for gubber? Og at sjølbestemt abort, altså retten til å bestemme over egen kropp, bare er tull? Det var Märta Tikkanen som i et intervju i Dag og Tid sa at unge kvinner som synes det er pinlig å være feminister, er historieløse.

Brantenberg er ikke historieløs. Hun er viktig fordi hun bevisstgjør og engasjerer, og gir et innblikk i kampene som før har vært kjempa. Også nå, i 2012, er det viktig å kjempe. Mot overgrep og voldtekt, mot sexpress og utskjelling på gata, mot fundamentalister, mot undertrykkelse. For like rettigheter, for lik lønn for likt arbeid, for retten til å gå kledd som en vil, for frihet, for retten til å først og fremst være menneske, eller kvinneske, med Brantenbergs ord, dernest kvinne. Og om du ikke vil kjempe for din egen del, så tenk på ungene dine, eller de du en gang kommer til å få. Tenk på hvordan du sjøl hadde det som jente i barndommen og ungdomstida. Kjemp for forandring. Inspirasjon finnes i Egalias døtre.

Hvem er dine favorittforfattere på G?
Geoffrey Chaucer og Gerd Brantenberg er kanskje ikke de du først tenker på.
Hvorfor ikke? Og hva er grunnen til at du velger akkurat dine favoritter? Uansett om det er Günter Grass, Gertrude Stein, George Orwell, Gunnhild Øyehaug eller noen helt andre, vil jeg gjerne vite det.

God lesehelg!