Bildekilde: Bokelskere |
I romanen Winter i verdens rikeste land (2016) går det nok en gang i heftig utforbakke for den overpresterende, nervøse og lett maniske Ingrid Winter, den trofaste, rolige og svært sympatiske ektemannen Bjørnar og de tre døtrene Ebba, Jenny og Alva. Denne gangen er det selveste sommerferien det står om. Bjørnar vil til Italia, Ingrid vil til Hellas, Alva vil til Australia, Jenny vil til Japan og Ebba var ikke med på familierådet, men har kanskje fått seg kjæreste. Problemet er at de også må reparere taket på det alt for dyre og veldig gamle huset som Ingrid presterte å impulskjøpe i forrige bok. Men kanskje de kan få til begge deler? Ferie og fiksing? To uker i Italia? Eller blir det "staycation"?
Ingrid og Bjørnar akkederer fram og tilbake. Hellas er jo billigere enn Italia! Så må barna vekkes og kles på og komme seg av gårde, men de sitter jo bare der, på golvet på badet, med nesa i skjermene og har null forståelse for konseptet klokka. Ingrid stresser og roper og kjefter og veit hun er for seint ute igjen, alltid, til møter og til jobb, den håpløse jobben med de håpløse studentene som ikke skjønner noe som helst, men som legger inn en formell klage på Ingrid, for sein til å dra fra jobb, for sein til å hente i barnehagen. Alva er sist og helt aleine og Ingrid må betale bot og det var både fælt og flaut og trist, og så gråter hun litt i bilen mens Alva trøster. For det var jo ikke sånn det skulle være, dette livet.
Så endres premissene noe. Den Perfekte Familien flytter inn i gata og blir naboer med familien Winter. Og Ingrid får det så vanvittig travelt med å vise fram at de er minst like gode og aller helst bedre enn naboene, på alle måter. Barna blir venner med de snåle barna til naboene, tvillingene med de rare navnene som Ingrid bare kaller Smitt og Smule, Bjørnar blir kompis med Steinar, og Ingrid er på full kollisjonskurs med Katti. Den Perfekte Familien mener det er mer trendy å bli i Norge i sommer og dra på fotturer sammen. Dessuten kan de bare ta taket sjøl, Steinar kan jo hjelpe Bjørnar. Og plutselig er familien Winter på vei inn på vidda sammen med en familie de verken kjenner eller liker særlig godt, i dårlig vær, med for lite klær og med Ingrids gamle - og gale - morfar på slep. Kan det bli verre?
Også i denne romanen tar Drangsholt hverdagslivet på kornet med de mange skildringene av en familie i fullstendig kaos. De hopper fra ferie til matlaging i samme vending, vasser i rot, har til stadighet avbrutte samtaler, får sjeldent tenke eller være på do i fred, slåss mot det digitale og forbruker det digitale, strever med å få logistikken på plass, måler seg opp mot andre og blir fortvila når de kommer til kort eller framstår som dårligere. Vel, Ingrid, i alle fall. Bjørnar er en roligere type, og heldig er det. Likevel er det Ingrid som nesten alltid får sitt igjennom. Og derfor befinner vi oss der at det bærer av sted på ferie hvor både de fiktive personene og leseren veit at det ikke kommer til å gå bra.
Humoren er på plass i denne boka også, og vi ler både med og av Ingrid og de håpløse situasjonene hun klarer å rote seg inn i - som når hun er på jentekveld hos Katti. Det er jo så flaut å lese at en gremmes, og nesten ikke klarer å lese videre. Små og store løgner renner ut av Ingrid såpass fort at hun strever med å holde styr på dem. Og en kan jo til en viss grad forstå dette behovet for å glatte over, dekke til, oppjustere egen situasjon, særlig om en egentlig er litt flau eller kjenner seg underlegen. Men det gjør det jo verken sant eller rett, og fungerer like bra som å tisse på seg for å holde varmen.
Der jeg virkelig strever med å holde tritt med Ingrid, er i alle disse passasjene der hun sammenligner seg med Den Perfekte Familien eller andre foreldre i barnehagen eller på skolen. At hun ser til andre og på andre og bruker det hun ser direkte inn i egen situasjon, uten å hensynta eller kjenne til andres forutsetninger. Jeg tenker at Ingrid er glupere enn det, hun er bedre enn det, og derfor bør ta seg i det. Men det gjør hun ikke. Og da lurer jeg på, er det virkelig slik at voksne damer er så teite? Så små, misunnelige, grådige? Veit de ikke at vi er gode nok som vi er? Her kunne gjerne Drangsholt trukket det ennå lenger, for hvorfor skal så mange av oss kaste bort all denne tida på scrolling og glaning på bilder av folk og steder vi verken kjenner eller veit hvor er, for å opprettholde en slags surhet og misunnelse over at det ikke er oss og aldri kommer til å bli oss, en surhet som vi tar med oss inn i hverdagen og alt vi gjør? Tenk om vi hadde lagt denne energien inn i oss sjøl! Inn i jobben, ei interesse, i familien! Vi hadde vært ustoppelige.
Så hvorfor lese en lett og morsom roman om Ingrid Winter, da? Det er kanskje ei bittersøt trøst å vite at det er noe flere der ute som, sjøl om de er fiktive, har det like kaotisk som en sjøl, om ikke verre. At det er flere mammaer som kjefter og flere pappaer som ikke får til det de har planlagt. At det er flere foreldre som ikke helt har styr på barna hele tida, og at det ikke er uvanlig å måtte prioritere hardt økonomisk for å få det til å gå rundt. Dette er viktige erkjennelser å ta med seg, og det er noe veldig annet enn unødvendig speiling og sur sammenligning. Drangsholt viser fram og skildrer dette samfunnet vårt, som vi frivillig eller ufrivillig er en del av, og hun gjør det på en fin og sympatisk måte. Noe er bare morsomt, noe er syrlig, noe er skarpt, mye er godt sett og godt karikert. Men det blir, igjen, litt for lett for meg, og jeg skulle ønske at det var noe mer i Ingrid enn luftslott, drømmer og mani.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar