Alfabetlesing: En beretning om blindhet

Bildekilde: Bokelskere

I Alfabetlesing leser jeg bøker etter hvilken bokstav i alfabetet tittelen begynner på - nok et forsøk på å få bukt med disse ulesthyllene som bare fyller seg opp... Nå har turen kommet til E. Boka jeg plukka fram heter En beretning om blindhet (1995) og er skrevet av José Saramago (f. 1922-2010). Tidligere har jeg lest Kain av samme forfatter, men det er ei stund sia, og bøkene er såpass ulike at de heller ikke kan sammenlignes. Derfor blei dette møtet omtrent som å lese en ny forfatter.

Det er lett å forstå hva som kan ha inspirert forfatteren til å skrive boka. En beretning om blindhet er et tankeeksperiment mer enn en realistisk roman, og er svært tydelig i sine rammer. Men den er et interessant eksperiment, og den er lagt fram slik at den, med unntak av den plutselige blindheten, den uforklarlige og epidemiske spredninga og løsninga til slutt, oppleves som virkelig (selve blindheten inkludert, det er det plutselige som er problematisk). Og det hele begynner slik: Mens han sitter i bilen og venter på at lyset i lyskrysset skal bytte til grønt, slik at han kan kjøre, mister han synet. Blindheten kommer som kasta på han, han har ikke hatt problemer med synet før, han bruker ikke en gang briller! Men plutselig er han blind. Køen bak han vokser. Han hører massevis av stemmer, tuting, kjeftig, biler som brummer. Det er kaos. En mann tilbyr seg å kjøre han hjem, bare for å stjele bilen hans like etterpå. Den enes nød, den andres brød er det noe som heter - og slike ordspråk og munnhell krydrer boka i stort monn.

Vel hjemme venter den første blinde på at kona skal komme hjem. Deretter går turen rett til øyelegen for å undersøke hva som kan være årsaken til den plutselige blindheten. På det lille venterommet sitter det blant anna en gammel mann med lapp over det ene øyet, som venter på en stæroperasjon, ei ung jente med øyekatarr og en gutt som skjeler. Kona forteller, den første blinde ser bare hvitt - ikke mørkt. De er rolige, de skal jo få hjelp. Øyelegen foretar test etter test, men finner ingen årsak. Han er nødt til å be kollegaene sine om hjelp. Men så langt kommer vi ikke. Samme kveld blir også øyelegen blind. Etter hvert mister kona til den første blinde synet. Og biltjuven rekker akkurat å parkere bilen og gå ut - litt lenger nedi gata blir han blind. Og alle menneskene på venterommet går fra å ha normale problemer med synet til å bare se hvitt. Slik er epidemien i gang.

Saramago skildrer en anonym men gjenkjennelig stat og navnløse ledere som umiddelbart blir svært urolige ved utsiktene til en slik epidemi. Løsninga er klokkeklar: Internering. Et nedlagt sinnssykehus framstår som det beste lokalet, og hit kjøres de, alle sammen, de blinde og de antatt blinde. De plasseres i hver sin fløy, bak gjerder og høye murer, og er helt overlatt til seg sjøl fra øyeblikket de kommer innafor murene. Og når de antatt blinde blir blinde, får de bytte fløy sjøl. Fasilitetene er ikke tilrettelagt for blinde, med sine mange, lange ganger og dårlige sanitære forhold, som raskt går fra ille til verre. Men det er så lett å lukke øya og ikke bry seg, glemme disse menneskene og deres menneskeverd! Det kommer kasser med mat, motvillig levert av redde og bevæpna soldater, og de blinde som forsøker å komme seg ut, eller tar kontakt med omverdenen, blir skutt, advares det over høyttaleranlegget. Det eneste som kommer inn, er flere blinde. 

Ingen ser noe, men alle hører, føler, lukter og smaker at ingenting er som det skal. Til og med leseren sanser det! De lengter etter verden utafor og alt det kjente, men får ikke informasjon. Familier deles - gutten som skjeler skilles fra mora si og ektepar interneres hver for seg. De får alt for lite mat og ingen hjelp, og denne hvite blindheten er så ny, så vanskelig, så kaotisk. De subber avgårde på do, men finner de egentlig doen, eller bare noe som ligner? Noen bryr seg ikke, og gjør det de må i senga der de ligger. Livet er nullstilt, sivilisasjonen likeså. Hvordan skal de fordele goder, løse problemer, bli enige? Skal de velge en leder eller ei ledergruppe, eller skal det være de sterkestes rett, et anarki, hver mann og kvinne for seg? De diskuterer, lytter, vrir kjeft og argumenterer. Navn betyr ingenting, identiteten deres er ikke navn nå, det er stemme. Og ingen stemmer ser noe som helst.

Bortsett fra ei. Ei kvinne kan se. Ei kvinne har frivillig blitt med inn i interneringsleiren under dekke av at hun ikke kan se. Hun holder seg skjult, men observerer stille det som skjer, og er det nærmeste vi kommer en hovedperson. Hun er vår vei inn i historia, som formidles til oss i tredjeperson. Kvinna er sammen med ektemannen sin, og blei med hovedsakelig for å hjelpe han. Hun forventer at hun når som helst skal bli blind, hun også, men inntil det skjer, skal hun være der for han. Så skal de være blinde sammen og hjelpe hverandre. Det er i alle fall det hun har sett for seg. Men det skal vise seg at hun får ei helt annen oppgave enn å ta vare på mannen sin.

Det er vanskelig å ikke avsløre mer av handlinga, slik det gjøres uelegant i forordet til boka - der skreiv Maryse Condé (f. 1934) så utførlig at jeg mista all lyst til å lese romanen, og måtte presse meg sjøl for å komme i gang. Ett tips er derfor å vente med forordet til slutt. Jeg vil ikke ødelegge framtidige leseropplevelser, og skal prøve å holde igjen så mye som mulig i det følgende. For dette var en solid leseropplevelse! Romanen er forankra i realismen og i vår egen samtid, men jeg klarer ikke la være å kalle den dystopisk likevel. For i denne fortellinga går alt helt skeis og verden nullstilles, og enkelte av skildringene av det som skjer inne på sinnssykehuset er direkte grusomme. Jeg kjente meg direkte skitten etter enkelte avsnitt, og kunne etter hvert kjenne den distinkte lukta av kloakk. Men alt formidles med ro og nøktern objektivitet, som oftest lagt i munnen på legens kone, som hun kalles i boka. 

Saramago skildrer blindhet i alle dens former og valører, slik at vi som leser til slutt nesten ikke er sikre på hvem som egentlig "bare" har mista synet, og hvem som har mista fotfestet i tillegg og latt etikken gå på båten fordi de tror de kan vinne noe på andres ulykke. For eksempel biltjuven. En ting er at han utnytta en nylig blind mann og stjal bilen hans - det vitner om dårlig moral i alle tilfelle. Men når han har blitt internert, benytter han den nesten stillestående dokøen som en anledning til å grafse både her og der på piken med solbrillene - for ingen kan se, og da er det vel ikke så farlig? Hun innser raskt hva slags mann hun har med å gjøre, og gir han et velretta og kraftig spark med stilletthælen, som graver seg langt inn i låret til mannen. Slik introduserer Saramago rettferdighet også i de blindes gemakker. Og den rettferdigheten som ikke kommer av seg sjøl, den får de internerte skape.

Jeg hadde stor sans for romanen, sjøl om den ga meg en underlig og sterk leseropplevelse, tidvis frysninger, lyst til å grine eller kaste opp. Jeg likte alle spørsmåla jeg opplevde at teksten stilte underveis, og at det var rom for at leseren kunne reflektere i takt og utakt med romanens handling, som egentlig er nokså langsom, men likevel svært spennende. Jeg likte også alle skildringene av ensomhet og blindhet - hvor ulikt personene opplever blindheten og hvordan de forsøker å løse forskjellige problemer underveis. Men mest av alt likte jeg kanskje legens kone, som anstrenger seg for å være et godt menneske, som forsøker å hjelpe i en forferdelig situasjon, som har sterk pliktfølelse, en fast moral og et grunnleggende godt og nestekjærlig menneskesyn. Samtidig er hun et eksempel på utilitarisme i praksis.

De mange flosklene i språket - ordtakene og de oppbrukte uttrykkene - står i kontrast til den grelle handlinga: det trivielle mot det eksepsjonelle, det lavmælte mot det skrikende. Jo flere blomstrende uttrykk forfatteren bruker, jo nærmere dyreriket befinner menneskene seg. Og det fungerer svært godt. Fraværet av navn gjør teksten enda mer flytende, og alt glir, med lange setninger, få punktum, replikkene er innbakt med kommaer. Rytmen er suggererende og uvant i begynnelsen, men en kommer raskt inn i det. Imponerende oversatt av Christian Rugstad (f. 1955)!

En beretning om blindhet har mange lag og mange tolkningsmuligheter. En kan lese den som en advarsel, eller med dystopisk tilsnitt, eller med religiøse overtoner. Eller den kan leses som en forklaring på hvordan og hvorfor grusomme og brutale hendelser forekommer. Den er på mange måter et verdenssamfunn i miniatyr. Noen spør seg kanskje om hva som er poenget med boka, særlig med tanke på hvordan den slutter. Jeg tenker at slutten ikke er så relevant, det er budskapet vi skal ta til oss. Det er innbakt i handlinga underveis, og det viktige er hvordan spørsmålene og skildringene får oss til å føle og reflektere. Kanskje vi husker på det neste gang vi møter noen som er annerledes? Og om vi også kan klare å være litt mer som legens kone - og ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv - men faktisk gjøre noe med det, vil vi hjelpe både oss sjøl og andre. Romanen er ikke ei bok for sarte lesere, men den anbefales uten tvil videre. 

Bokhyllelesing: Juan Rulfo

Bildekilde: Bokelskere

Da jeg endelig fikk fart på meg og skulle velge bok til tredje runde av Bokhyllelesing 2019, var jeg i noen dager overbevist om at jeg hadde gjort en kjempetabbe. Jeg forsøker jo å velge kategorier som kan passe for alle - og for alles ulesthyller - og det burde jo være grei skuring å finne og lese ei bok som er skrevet av en ikke-europeisk forfatter. Stort sett. Bortsett fra når en ikke kan finne noen slike bøker i ulesthyllene sine!

Jeg begynte å lure på om noen hadde naska dem, bøkene jeg trodde jeg visste var der, om de hadde blitt borte i flyttinga, om jeg hadde klart å rote bort en hel eske med bøker, om de var gitt bort ved en feil, om jeg var midlertidig blind, om jeg hadde blingsa noe enormt, lånt bort mer enn jeg visste eller om jeg rett og slett bare var mye, mye, mye mer vestlig orientert enn jeg trodde. Så dukka det opp ei lita bok, klemt inne mellom mange andre tjukke, og da tok jeg den, redd for å miste den av syne hvis jeg skulle finne på å leite videre. Derfor blei det Juan Rulfo på meg i denne runden.

Den meksikanske forfatteren Juan Nepomuceno Carlos Pérez Rulfo Vizcaíno, bedre kjent som Juan Rulfo (1917-1986), var et totalt ubeskrevet blad for meg fram til nå i mars. Jeg hadde faktisk aldri hørt om han før, sjøl om jeg har hatt boka hans, ulest, i hylla i fem år. Den må ha sniki seg inn en dag jeg ikke fulgte med... Boka det gjelder er en liten roman med tittelen Pedro Páramo, og min utgave fra 2004 er en del av Bokklubbens Verdensbibliotek - en serie som nå er lagt ned (Bokklubben burde skamme seg!). I følge mange kilder, samt det innledende essayet i boka, har Rulfo status som en av de mest anerkjente meksikanske forfatterne, sjøl om produksjonen hans begrenser seg til ei samling med korte tekster (1953) og Pedro Páramo (1955).

Hele den meksikanske litteraturen (egentlig store deler av den latinamerikanske litteraturen) er så langt nokså ukjent for meg, og det kommer nok av både geografisk avstand, mangelen på tilgjengelige oversettelser og dette med magisk realisme. Det er dessverre ikke noe jeg setter så uhyre stor pris på, jeg syns det fort blir et forstyrrende element, framfor et grep som virker til tekstens fordel. I tillegg kommer dette med livsfølelse - jeg kjenner meg veldig hjemme i nordisk, britisk og tysk litteratur, og litteraturen blir desto mer fremmed jo lenger unna Europa en kommer. Hvordan kunne det da gå med lesinga av Pedro Páramo?

Bokas ytre rammer er enkle: Ei mor dør. Sønnen legger så ut på ei reise, som er på hennes oppfordring, for å finne sin far, som han aldri har møtt, for å få det som tilkommer han. Innafor disse rammene er det ikke fullt så enkelt. Det er riktignok denne varme, vonde og vanskelige reisa vi blir med på, men den skal vise seg å bli skjebnesvanger. I persongalleriet møter vi et stadig spill mellom levende og døde, slik at vi aldri helt veit om de vi møter er levende mennesker, på randen av sin utslettelse, eller om de taler til oss fra andre sida. Det er tidvis forvirrende, men det gjør også teksten spennende. Jeg tenker at det må ha vært litt av en jobb for Christian Rugstad (f. 1955) å oversette boka.

Romanen er svært dialogdrevet, og personene kan snakke sammen over mange sider, nesten uten skildringer innimellom. Noen legger i vei med lange monologer også. Med mange navn og mange like situasjoner å holde styr på, blir det viktig å lese sakte, nøye og ha tunga rett i munnen. Det er fort å gå litt i surr med hvem som var hvor og når. I tillegg opererer Rulfo med mange tidshopp, og det kompliserer fortellinga ytterligere. Det som jeg trodde var ei fortelling om en sønns søken etter sin far, blir en kakofoni av fragmentariske scener, og til slutt lurte jeg på hvem som egentlig var hovedpersonen: Sønnen, Juan Preciado, som leiter, eller faren, Pedro Páramo, som han spør om? 

Blanda opp i denne leitinga etter Pedro Páramo får vi skildringer av den meksikanske landsbygda etter revolusjonen. Det er fattigdom, brutalitet, sprit, vold, mangel på mat, voldtekt, sinnssykdom, støv, tørke og hete som dominerer. Scenene er limt sammen i noe som virker som en tilfeldig rekkefølge, men for hver gang vi returnerer til en situasjon, tilføres noe nytt, vi kommer framover i det som fortelles, før vi igjen skifter fokus.   

Teksten har en fin rytme, skildringene er svært knappe, men sanselige, og ofte konsentrert rundt få elementer, som vinden, eller lyden av vann som drypper, eller skritt, eller frosker som kvekker. Menneskene er totalt underlagt den nådeløse naturen, og strever med absolutt alt. Men minnene om alle som har vært, er der, og troa og overtroa, og de overdrevne vendingene de legger i sin munn. Det er en helt annen intensitet i teksten enn det jeg er vant til - i de lange monologene og dialogene er det som om spenninga svinner litt hen, og må leses inn i det som sies. Inderligheten er også annerledes, jeg opplever at den er mye mer uttalt og vist fram og oppå, som i tilgjengelig, framfor usagt og skjult og skildra, altså mer utilgjengelig.

Da boka var ferdiglest, opplevde jeg at jeg, i bruddstykker, scener, fragmenter, erindringer, berettelser og replikker, hadde fått besvart spørsmålet om hvem Pedro Páramo var. Men sønnen, Juan Preciado? Hvem var egentlig han, bortsett fra et verktøy, en katalysator, en formidler i førsteperson som etter ei stund på mange måter blir en allvitende forteller, er han bare nok en trist skjebne som gikk de støvete veiene helt ned til Comala og aldri kom opp igjen? Det vites ikke.

Bokhyllelesing 2: Kate Atkinson

Bildekilde: Forlaget Press

Vi har gått over til månedlige runder her i Bokhyllelesing 2017, og temaet for februar var å lese ei bok som opprinnelig var skrevet på engelsk. Jeg vingla ganske mye fram og tilbake mellom alt fra William Faulkner, Doris Lessing, William Shakespeare, Kate Atkinson, Herman Melville og Hilary Mantel - alternativene var mange og gode! Men jeg endte til slutt opp med Kate Atkinson (f. 1951), rett og slett fordi jeg er så fascinert av grunnideen i romanen Liv etter liv fra 2013 (norsk utgave ved Christian Rugstad (f. 1955), Forlaget Press 2014).

Og grunnideen er altså slik: Når hovedpersonen Ursula Todd dør, starter hun livet på nytt. Men for hver gang gjøres små korrigeringer, slik at utfallet blir ganske så annerledes fra gang til gang, eller fra liv til liv. Etter den retrospektive åpninga, der vi befinner oss i 1930, går Atkinson tilbake til begynnelsen. I andre kapittel blir altså Ursula født. Det er 1910, og vi er på den engelske landsbygda, på godset Revekroken. Men fordi jordmora sitter på en pub et sted et stykke unna og er snødd inne, og fordi legen er seint ute, dør Ursula uten noensinne å ha levd utafor mora Sylvies mage. I neste versjon klarer hun seg. Legen kommer, og navlestrengen, som er vikla rundt den spede halsen, tas bort akkurat i tide, slik at den lille jenta får en sjanse.

En annen gang er de ved kysten, og den nå fire år gamle Ursula bader i bølgene sammen med storesøster Pamela. Storebror Maurice driver med sitt, lillebror Teddy ligger i kurven. Jentene trekkes under de voldsomme vannmassene, og Ursula kommer ikke opp igjen. Tilbake til start, det vil si fødselen.Vi spoler fort framover til sommerdagen, og denne gangen blir jentene redda av en fremmed mann som også er på stranda. Det underlige, eller neste uunngåelige, er at Ursula etter hvert begynner å utvikle en sterk intuisjon: Hun kjenner det på seg, fysisk og psykisk, når mørket nærmer seg. Hun føler at hun må gå et sted, eller komme seg bort, eller gjøre noe helt bestemt, noe annet. Etter hvert virker det som om hun også kan huske bruddstykker av disse hendelsene, dette som har hendt henne i et annet liv. For eksempel det glatte taket hun går ut på som lita, uten å rekke å tenke at det i det hele tatt er en mulighet, har hun ramla ned tre etasjer. Neste versjon: Hun går ikke ut på taket.

Ursula opplever mange viktige krysningspunkter i løpet av livet, uten å vite at det er krysningspunkter det er - slik det er i våre liv. Valg hun tar, nesten tilfeldige sådan, skal vise seg å få katastrofale konsekvenser: Fra det overraskende kysset på 16-årsdagen til det mye, mye verre ei stund etterpå. Til Lizzie og klinikken. Til utestengelsen, veien videre inn i frustrasjon og ensomhet og alkohol og et grusomt ekteskap. I sitt neste liv tillater hun ikke noe kyss, og livet tar en helt annen vei. I en tredje versjon drar Ursula til Tyskland og starter et liv der, i en fjerde blir hun i England, i London, og hun arbeider i departementet når krigen kommer. Slik skrives Ursula fram, samtidig med vår nyere Europahistorie.

Kate Atkinson er elegant i sin framstilling av Ursula, bjørnungen, og skildrer Ursula og familien hennes konsekvent i tredjeperson. For hvert kapittel har vi fått mer å bygge på, mer er implisitt, mellom linjene, vi kjenner disse menneskene nå, veit hvor de kommer fra, hvem de er og hva de gjør, og Atkinson kan slik stadig bevege seg videre mot nye hendelser, konflikter og utfordringer som setter personene på prøve. For eksempel i forholdet mellom Ursula og storesøster Pamela, eller Ursula og mora Sylvie. Fordi Ursula blir ufrivillig kyssa på 16-årsdagen, blir hun seinere utstøtt og avskrevet av mora. Fordi hun isoleres i det fæle ekteskapet, forsømmer hun det gode forholdet til søstera si. Og omvendt, dersom dette da ikke skjer. Det gjør at relasjonene er i stadig utvikling, og stadig forlengelse. 

Det skumle med bokas grunnidé er at Ursulas valg ikke bare påvirker henne. Atkinson demonstrerer hvordan naive avgjørelser, tilfeldigheter, dumheter, snillheter, impulser og innfall teller like mye som veloverveide avgjørelser og godt begrunna valg i løpet av livet.  Det er rett og slett fordi vi ikke kan kontrollere samfunnet rundt oss, en politisk bevegelse, en teknologisk utvikling, økonomi, andres mennesker, andres liv. Vi har bare vårt eget, og sjøl der strever vi med å holde oversikt. Dette tydeliggjøres for eksempel i forhold til Nancy. Hun er en karakter i periferien og er ikke viktig for Ursula, men Ursulas valg er vesentlige for Nancy, uten at noen av dem er klare over det. Tilfeldighetene vil ha det til at skjebnen til disse to jentene henger sammen.

Boka er særlig interessant teknisk og komposisjonsmessig, der jeg opplever at Atkinson leiker med romanen som sjanger og åpner vår oppfattelse av hva en roman kan være. For tekstene om Ursula er jo ikke en tradisjonell roman, ytre sett, kapitlene er novelleaktige, lange fortellinger, fragmentariske, og det er delvis svært korte tekster med glimt fra et (flere) liv. Bundet sammen får vi kontinuitet og perspektiv, silt gjennom forfatterinstansen, som bestemmer hva som er viktig. Vi går med på hennes versjon og vekting fordi det som hender underveis er spennende. Atkinson tilbyr slik et skråblikk på tilværelsen, som en uskyldig barneleik brått tatt på alvor. For hvem har vel ikke gjort noe de angrer på? Tenkt at hvis en skulle kunne gå tilbake, ville en gjort noe annet, valgt på nytt, valgt annerledes? Det berømte "hva hvis"? Atkinson utforsker og eksperimenterer innafor trygge rammer, og det er underholdende å følge med på tankeeksperimentene hennes.

Det som trekker ned for min del, er avstanden. Alle i boka kaller hverandre med fornavn, her er ingen mamma eller pappa, bare Sylvie og Hugh, og svært få kose- eller kallenavn. Det er litt underliggjørende, men likevel forståelig. Et slikt grep måtte kanskje til for å få skrevet fram historia om Ursula Todd, uten at forteller, forfatter og leser skulle bli overmåte opptatt av sentimentale detaljer. Videre er boka fint og solid, men noe hurtig oversatt av Christian Rugstad. Flere slurvefeil er irriterende, og burde vært fanga opp av forlaget. 

Det originale ved boka er dessuten ikke like sterkt til stede på handlingsplanet. I de nære relasjoner er Atkinson en helt jevn skildrer, og Ursula en helt jevn karakter. Det som er spennende, er hva som skjer når alt stanser opp og vi må begynne på nytt. Hvor kommer vi da? Og hvordan påvirker disse bruddene Ursula? Gjennom de stadige oppstartene, Ursulas identitetsmessige utforskning og leserens totale overblikk, blir boka også et innlegg i diskusjonen rundt kvinners funksjon og rolle fra 1910 og framover. Ursula er jo i den sjeldne posisjonen at hun faktisk får "prøvd alt", og Atkinson er ikke nådig i sin dom. Alt koster. Alle valg har konsekvenser. Alle liv krever et offer, en forsakelse.

Kate Atkinson har skrevet en solid, interessant og lesverdig bok, der hun gjør kvikke observasjoner og kommer med mangt et sleivspark til styringsmakter i særlig Tyskland og England, særlig i mellomkrigstida og under andre verdenskrig. Atkinson tar tak i krigens grusomheter uten å velte seg i det som er fælt, hun skildrer konkret og realistisk og gjør bomberegnet tett og nært. Samtidig har hun et kjølig perspektiv på alt sammen, noe som er både imponerende og enerverende. Spørsmålene hun stiller underveis, er det verdt å gruble over. Og det er verdt å følge Ursula Todd på hennes mange reiser gjennom mange liv.