Bokhyllelesing 2: Kate Atkinson

Bildekilde: Forlaget Press

Vi har gått over til månedlige runder her i Bokhyllelesing 2017, og temaet for februar var å lese ei bok som opprinnelig var skrevet på engelsk. Jeg vingla ganske mye fram og tilbake mellom alt fra William Faulkner, Doris Lessing, William Shakespeare, Kate Atkinson, Herman Melville og Hilary Mantel - alternativene var mange og gode! Men jeg endte til slutt opp med Kate Atkinson (f. 1951), rett og slett fordi jeg er så fascinert av grunnideen i romanen Liv etter liv fra 2013 (norsk utgave ved Christian Rugstad (f. 1955), Forlaget Press 2014).

Og grunnideen er altså slik: Når hovedpersonen Ursula Todd dør, starter hun livet på nytt. Men for hver gang gjøres små korrigeringer, slik at utfallet blir ganske så annerledes fra gang til gang, eller fra liv til liv. Etter den retrospektive åpninga, der vi befinner oss i 1930, går Atkinson tilbake til begynnelsen. I andre kapittel blir altså Ursula født. Det er 1910, og vi er på den engelske landsbygda, på godset Revekroken. Men fordi jordmora sitter på en pub et sted et stykke unna og er snødd inne, og fordi legen er seint ute, dør Ursula uten noensinne å ha levd utafor mora Sylvies mage. I neste versjon klarer hun seg. Legen kommer, og navlestrengen, som er vikla rundt den spede halsen, tas bort akkurat i tide, slik at den lille jenta får en sjanse.

En annen gang er de ved kysten, og den nå fire år gamle Ursula bader i bølgene sammen med storesøster Pamela. Storebror Maurice driver med sitt, lillebror Teddy ligger i kurven. Jentene trekkes under de voldsomme vannmassene, og Ursula kommer ikke opp igjen. Tilbake til start, det vil si fødselen.Vi spoler fort framover til sommerdagen, og denne gangen blir jentene redda av en fremmed mann som også er på stranda. Det underlige, eller neste uunngåelige, er at Ursula etter hvert begynner å utvikle en sterk intuisjon: Hun kjenner det på seg, fysisk og psykisk, når mørket nærmer seg. Hun føler at hun må gå et sted, eller komme seg bort, eller gjøre noe helt bestemt, noe annet. Etter hvert virker det som om hun også kan huske bruddstykker av disse hendelsene, dette som har hendt henne i et annet liv. For eksempel det glatte taket hun går ut på som lita, uten å rekke å tenke at det i det hele tatt er en mulighet, har hun ramla ned tre etasjer. Neste versjon: Hun går ikke ut på taket.

Ursula opplever mange viktige krysningspunkter i løpet av livet, uten å vite at det er krysningspunkter det er - slik det er i våre liv. Valg hun tar, nesten tilfeldige sådan, skal vise seg å få katastrofale konsekvenser: Fra det overraskende kysset på 16-årsdagen til det mye, mye verre ei stund etterpå. Til Lizzie og klinikken. Til utestengelsen, veien videre inn i frustrasjon og ensomhet og alkohol og et grusomt ekteskap. I sitt neste liv tillater hun ikke noe kyss, og livet tar en helt annen vei. I en tredje versjon drar Ursula til Tyskland og starter et liv der, i en fjerde blir hun i England, i London, og hun arbeider i departementet når krigen kommer. Slik skrives Ursula fram, samtidig med vår nyere Europahistorie.

Kate Atkinson er elegant i sin framstilling av Ursula, bjørnungen, og skildrer Ursula og familien hennes konsekvent i tredjeperson. For hvert kapittel har vi fått mer å bygge på, mer er implisitt, mellom linjene, vi kjenner disse menneskene nå, veit hvor de kommer fra, hvem de er og hva de gjør, og Atkinson kan slik stadig bevege seg videre mot nye hendelser, konflikter og utfordringer som setter personene på prøve. For eksempel i forholdet mellom Ursula og storesøster Pamela, eller Ursula og mora Sylvie. Fordi Ursula blir ufrivillig kyssa på 16-årsdagen, blir hun seinere utstøtt og avskrevet av mora. Fordi hun isoleres i det fæle ekteskapet, forsømmer hun det gode forholdet til søstera si. Og omvendt, dersom dette da ikke skjer. Det gjør at relasjonene er i stadig utvikling, og stadig forlengelse. 

Det skumle med bokas grunnidé er at Ursulas valg ikke bare påvirker henne. Atkinson demonstrerer hvordan naive avgjørelser, tilfeldigheter, dumheter, snillheter, impulser og innfall teller like mye som veloverveide avgjørelser og godt begrunna valg i løpet av livet.  Det er rett og slett fordi vi ikke kan kontrollere samfunnet rundt oss, en politisk bevegelse, en teknologisk utvikling, økonomi, andres mennesker, andres liv. Vi har bare vårt eget, og sjøl der strever vi med å holde oversikt. Dette tydeliggjøres for eksempel i forhold til Nancy. Hun er en karakter i periferien og er ikke viktig for Ursula, men Ursulas valg er vesentlige for Nancy, uten at noen av dem er klare over det. Tilfeldighetene vil ha det til at skjebnen til disse to jentene henger sammen.

Boka er særlig interessant teknisk og komposisjonsmessig, der jeg opplever at Atkinson leiker med romanen som sjanger og åpner vår oppfattelse av hva en roman kan være. For tekstene om Ursula er jo ikke en tradisjonell roman, ytre sett, kapitlene er novelleaktige, lange fortellinger, fragmentariske, og det er delvis svært korte tekster med glimt fra et (flere) liv. Bundet sammen får vi kontinuitet og perspektiv, silt gjennom forfatterinstansen, som bestemmer hva som er viktig. Vi går med på hennes versjon og vekting fordi det som hender underveis er spennende. Atkinson tilbyr slik et skråblikk på tilværelsen, som en uskyldig barneleik brått tatt på alvor. For hvem har vel ikke gjort noe de angrer på? Tenkt at hvis en skulle kunne gå tilbake, ville en gjort noe annet, valgt på nytt, valgt annerledes? Det berømte "hva hvis"? Atkinson utforsker og eksperimenterer innafor trygge rammer, og det er underholdende å følge med på tankeeksperimentene hennes.

Det som trekker ned for min del, er avstanden. Alle i boka kaller hverandre med fornavn, her er ingen mamma eller pappa, bare Sylvie og Hugh, og svært få kose- eller kallenavn. Det er litt underliggjørende, men likevel forståelig. Et slikt grep måtte kanskje til for å få skrevet fram historia om Ursula Todd, uten at forteller, forfatter og leser skulle bli overmåte opptatt av sentimentale detaljer. Videre er boka fint og solid, men noe hurtig oversatt av Christian Rugstad. Flere slurvefeil er irriterende, og burde vært fanga opp av forlaget. 

Det originale ved boka er dessuten ikke like sterkt til stede på handlingsplanet. I de nære relasjoner er Atkinson en helt jevn skildrer, og Ursula en helt jevn karakter. Det som er spennende, er hva som skjer når alt stanser opp og vi må begynne på nytt. Hvor kommer vi da? Og hvordan påvirker disse bruddene Ursula? Gjennom de stadige oppstartene, Ursulas identitetsmessige utforskning og leserens totale overblikk, blir boka også et innlegg i diskusjonen rundt kvinners funksjon og rolle fra 1910 og framover. Ursula er jo i den sjeldne posisjonen at hun faktisk får "prøvd alt", og Atkinson er ikke nådig i sin dom. Alt koster. Alle valg har konsekvenser. Alle liv krever et offer, en forsakelse.

Kate Atkinson har skrevet en solid, interessant og lesverdig bok, der hun gjør kvikke observasjoner og kommer med mangt et sleivspark til styringsmakter i særlig Tyskland og England, særlig i mellomkrigstida og under andre verdenskrig. Atkinson tar tak i krigens grusomheter uten å velte seg i det som er fælt, hun skildrer konkret og realistisk og gjør bomberegnet tett og nært. Samtidig har hun et kjølig perspektiv på alt sammen, noe som er både imponerende og enerverende. Spørsmålene hun stiller underveis, er det verdt å gruble over. Og det er verdt å følge Ursula Todd på hennes mange reiser gjennom mange liv.