Biografi: Egil Skallagrimsson

Bildekilde: Saga Bok

Før jul fikk jeg en forespørsel fra forlaget Saga Bok om jeg ville motta et lesereksemplar av deres nye bokserie, Sagaenes Verden, der første bind skulle fokusere på Egil Skallagrimsson. Og det var det rett og slett så vanskelig å si nei til, at jeg svarte ja. Boka dukka opp i løpet av kort tid, og det var ikke mye om å gjøre at jeg ikke klarte å vente med lesinga. Den fikk ligge litt i golvbunken mens jeg styra med julegaver og julemat, men etter at det nye året var på plass, var det bare å begynne.

Boka er ført i pennen av historiker Halvor Tjønn (f. 1952), og er ei blanding av en saga og en biografi, eller gjenfortelling og generelle historiske opplysninger. Tittelen er enkelt og greit Sagaen om Egil Skallagrimsson (2016), men allerede der kan det bli en smule forvirrende. Tjønn tar utgangspunkt i hovedsagaen, kalt Egilssoga på nynorsk eller Egil Skallagrimssons saga på bokmål - her må en altså holde tunga rett i munnen - og supplerer med faktaopplysninger fra andre skriftlige kilder der dette fins. Ei slik holdning til sagalitteraturen impliserer naturligvis at en behandler disse som faktiske historiske kilder. En vesentlig mangel er det dermed å utelukke skjønnlitterær behandling og/eller tematisering av alt fra hele liv til små hendelser, og hvordan disse og ikke minst synet på disse kan endres i løpet av tiår og hundreår. I tillegg er det sjangertrekk og litterære formler i sagalitteraturen også. En gjengivelse av et par problemstillinger innafor sagadebatten og noen av de viktigste kritiske hovedtrekkene hadde vært fint.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg liker sjangerhybriden mellom saga og biografi. En saga er jo en slags biografi og det fremste en kunne hedres med. Gjennom litterær behandling gis en evig liv. Sagalivene skildres slik at overleveringa skal bety noe for de som leser eller lytter. Det er med andre ord ofte en balansegang mellom sannhet og fiksjon, moralsk verdi og underholdning. Sagaene har gjerne en funksjon utover å være ættetavle og historiebok, men den er ikke alltid så lett å få øye på for oss i dag. Derfor kommer utbyttet an på perspektivet til leseren. Av den grunn vil noen hevde at vi veit masse om Egil Skallagrimsson, andre vil hevde at vi nesten ikke veit noe som helst. Det er et spørsmål om ferdigheter og tolkninger.

Innledninga til Tjønn er god, fordi han gir et riss av særlig den politiske situasjonen i Norge og på Island på Egils tid. Han skisserer ættetavla til Egil og er tydelig på hvorfor det var vanskelig å leve i Norge for nettopp Egils stamfedre. Kveldulv Bjalvesson, Egils farfar, er en stri mann, en hamskifter sier noen, kan hende er det et bilde på et omskiftelig eller følsomt sinn - noe som overhodet ikke er det samme som å være lett påvirkelig. Når den politiske og økonomiske makta sentreres i Norge, når høvdingene skvises ut som sjølstendige overhoder og blir kongens lendmenn, når regjeringsmakta kommer over på færre hender og når det blir viktig å holde seg inne med denne makta, da må Kveldulv reise fra gård og jord og fe. Vi er på 890-tallet og ferden går til Island. Kveldulv skal aldri komme fram.

Den voldsomme utferden til Island i vikingtida har mange fellestrekk med emigrasjonen til Amerika på 1800-tallet, uten at jeg skal fordype meg i de ulike årsakene til avreisene. Jeg er mer opptatt av det som skjer når en kommer fram: En må finne land; ta det, få det eller kjøpe det, reise langhus, stall og naust der det før var intet, dyrke skrinn jord, klare seg med få ressurser i et delvis svært utfordrende klima. Det er en ny start, på godt og vondt. Gammel status i det forlatte fedrelandet betyr lite. Om en ikke kan jobbe for seg, er det få sjanser for å overleve. Her starter livet til Egil Skallagrimsson, antagelig rundt år 910.

Egil Skallagrimsson er vikingen som lever gjennom nesten hele 900-tallet. Han er en stor og fælslig mann å se til, og han er en sint og brutal kriger. Han lærer tidlig å drepe, og han er nådeløs mot sine motstandere. Men han er også skald, og han former noen av de vakreste norrøne dikta. Intensiteten hans, i sinne som i sorg, tyder på et stort følelsesliv med mange valører. Dette kunne Tjønn gått mer i dybden av, for eksempel Egils kjærlighetskvaler og Egils store sorg ved tapet av sønnen Bodvar. Det ligger tydelige tegn i teksten som kyndige kan tyde. Her hadde det også vært fint med noen innspill på dette med kjønnsroller og forventninger til en viking etter hvert som hans makt og ry øker. Er denne følsomheten til Egil typisk eller utypisk? Og hvordan bryter den med våre forestillinger av norrøne krigere? Går det an å operere i flere hierarkier for ære på samme tid?

Hvem Egil var, er det vanskelig å svare på, for å ikke si umulig. Er det viktig? Ikke for meg. Det er ikke sannheten en er ute etter når en leser sagalitteratur, det er små puslespillbiter med informasjon. Ei brikke her, ei brikke der, noe overlappende, noe nytt. Noe som støtter, noe som sier i mot. Begge deler er like viktig. Og for oss i dag er begge deler like sant. Vi kan ikke validere sagalitteraturen som blei skrevet ned på 1100-, 1200- og 1300-tallet som reelle fakta fordi vi aldri aner andelen av fiksjon. Men vi kan gjennom systematisk finlesning, komparasjon og analyser komme svært nært en potensiell historisk virkelighet. 

Tjønn bruker ei hårbørste på sagaen, river ut floker, retter ut krøller, forenkler, forklarer, skiller, fletter sammen igjen. Han grer ut det som er av lite verdi og konsentrerer seg om de viktigste og mest kjente nedslagsfeltene i Egilkorpuset. Teksten er slik sett ganske glatt og konfliktfri, noe som passer godt for nye lesere. Jeg kunne derimot ønska meg mer motstand, mer informasjon, mer kvalifisert gjetting, noe som sjølsagt er uhyre vanskelig. Jeg kunne også gjerne lest mer om hvorfor Tjønn har tatt de valgene han har tatt, slik at jeg kan følge tankegangen hans også i teksten, og ikke bare i innledninga og epilogen. Det hadde heller ikke vært dumt med flere resonnementer og ulike innganger, altså forskjellige måter å tolke sagatekstene på. De er fulle av koder, og ulike innfallsvinkler er ofte med på å åpne opp det litterære landskapet. 

Med å lage ei mer moderne og aktualiserende ramme rundt stoffet, forsøker Tjønn å blåse liv i sagahelten Egil Skallagrimsson og med det kaste lys over hans liv. Jeg er av den oppfatning at den opprinnelige sagaen er svært god - en av de beste - og dessuten også veldig lesverdig. Jeg oppmuntrer alle til å gå direkte til slike tekster! Derfor var jeg noe ambivalent til denne varianten i begynnelsen. Da innledninga var lest og bildene vist fram, var det som å tre inn i en flat og forenkla versjon av sagaen. Verdien av en slik framstilling kom naturligvis ikke før etterpå. Ved å ta for seg tema etter tema, hendelse etter hendelse, rydder Tjønn i Egils liv og i sagaens kronologi, slik at en underliggende mening kommer tydeligere fram. Dette er fint og diskret gjort, og Tjønn er veldig tilbakelent som forteller. Jeg tar meg sjøl i å lure på om han ikke har noen teorier sjøl? I så fall kunne han gjerne delt disse, men jeg forstår samtidig hvorfor han ikke gjør det.

Boka er pent satt, og i tillegg til Tjønns bearbeidelse, innledning og epilog, fins også en flere illustrasjoner, ættetavler, årstallsliste og kart. Dette gjør at boka kan anvendes på en annen måte enn sagaen, for eksempel i komparativt arbeid eller i andre oppgavesammenhenger. En kan slå opp på ett og ett tema og ta for seg hendelsene ganske isolert. Jeg skulle ønske at illustrasjonene var plassert mer jevnt rundt i teksten for å skape stemning og spenning, og at ættetavlene hadde kommet i starten, ikke til slutt. Det er fint å ha en grunnleggende oversikt med seg inn i verket.

Jeg har lest Sagaen om Egil Skallagrimsson som et bidrag til den første runden av Ingalills biografisirkel for 2017. Tematikken var, slik jeg tolka den, klassereise, og jeg mener bestemt at Egil foretar ei slik ferd. Han kommer fra ei staut og stolt ætt, og har slik forutsetninger for å bli en stor mann. Men å være et menneske innebærer å feile. Og for å bli vidgjeten og respektert, må en arbeide hardt. En må for eksempel holde ord, og en må vinne makt, rikdom og jord på rett måte for å beholde æra. Egil bruker hele seg, kropp og sinn, tanker og fysiske krefter, han kriger og smir vers, han tar sjanser eller trekker seg. Han var i en lang, hard strid med kong Eirik Blodøks og dronning Gunnhild, en strid som nesten kosta han livet, men var alltid lojal mot bestevennen Arinbjørn, og Arinbjørn mot han. Vennskapet dem i mellom er svært sterkt og rørende skildra. Egils opptreden i disse to relasjonene sier mye om han som person.

Og fortsatt leiter folk etter kistene med sølv, den store skatten etter kong Adalstein som Egil Skallagrimsson gjemte før han døde av alderdom. Med kistene ligger det sannsynligvis også to trellelik, for det var det Egil sa sjøl. Mannen var nær på nitti år og helt blind, men drepe treller og gjemme skatter, det kunne han fortsatt gjøre. Det skulle bare mangle at ikke hans navn pryder en av de flotteste sagaene som fins.