Der fire veier møtes

Bildekilde: Bokelskere

Forventningene var høye da jeg satte i gang med Der fire veier møtes, debutromanen til finske Tommi Kinnunen (f. 1973) fra 2014. Jeg hadde fått med meg flere anmeldelser, der forfatteren fikk ros for ei nydelig fortalt slektsfortelling, og der boka blei holdt fram som svært solid til å være skrevet av en debutant. Dette, sammen med den finske stemninga og intensiteten som jeg liker så godt, blei såpass fristende at boka blei kjøpt. 

I Der fire veier møtes møter vi, som vi både forstår av tittelen og kan se på omslaget, fire forskjellige hovedpersoner som forteller hver sin bolk. Det de forteller er sitt eget liv i utvalgte biter, slik at leseren må pusle seg fram til helheten. Kinnunen skriver altså etter nedslagsmetoden: Han fokuserer på visse perioder eller episoder i de fires liv, før han hopper videre til neste, som kan være ett eller ti år etterpå. Dette er en svært enkel måte å skrive på, da forfatteren verken trenger å forflytte personene, forklare endringer eller forholde seg til tid og relasjoner på samme måte som i ei mer tradisjonell, kronologisk fortelling. Samtidig blir det etter hvert mange bolker å holde styr på, slik at det skal store tekniske ferdigheter til for å sette disse sammen på riktig måte. Her er en forfatter som Per Olov Enquist helt suveren.

De fire hovedpersonene vi møter, er delvis overlappende tidsmessig, og de griper inn i og figurerer i hverandres liv uten at de forstyrrer hverandres beretninger. Det hele begynner med den unge jordmora Maria i 1895. Vi følger henne fram til 1955. Deretter overtar dattera Lahja, som vi følger fra 1911 til 1977. Lahjas svigerdatter Kaarina er neste kvinne ut, og vi leser om hennes liv mellom 1964 og 1996. Til slutt går vi tilbake i tid og får høre versjonen til Lahjas ektemann, Onni, fra 1930 til 1959. Kinnunen følger alle fire konsekvent i tredjeperson, og her ligger nok bokas første problem: Vi kommer aldri tett på. Det opprettholdes en liten distanse gjennom hele teksten, slik at problemene og konfliktene som oppstår i og mellom disse nære relasjonene stort sett bare virker trivielle heller enn eksistensielle.  

Kinnunen skriver fram mange gode enkeltscener underveis og er nøye på å få med detaljer om interiør, korrekt tidskoloritt og populærkulturelle referanser. Han skildrer en skrekkelig dysfunksjonell familie, der det dysfunksjonelle strekker seg over flere generasjoner og mange tiår. Årsaken er den vanlige: Alt det usagte. Og jeg må ærlig innrømme at dette muligens er problem nummer to - jeg skulle så gjerne lest en slektsroman der konfliktene har et annet opphav! 

Kinnunen anlegger nokså raskt et bredt persongalleri med mange fine personligheter. Det er flere interessante skikkelser her, blant annet Helena, som han skriver videre om i oppfølgeren Lyset bak øynene (på norsk i 2017). Men ei av utfordringene med nedslagsmetoden er at en ikke kan eller ikke rekker å bore djupt nok ned i personene før en må videre. Derfor forblir flertallet av disse personene nokså flate, og har svært begrensa funksjon. De dukker kun opp når de trengs, i forlengelse av en av de fire hovedpersonene, og forsvinner så tilbake til det ukjente - utafor fortellinga. Når dette ikke gjøres godt, slik som for eksempel Carl Frode Tiller gjør det, mister teksten fort intensitet. Med nettopp slike bifigurer kan forfatteren skape mye spenning, men da trengs først ei karakteretablering. Det får vi sjeldent her. 

Tilbake til hovedpersonene, som jo skal bære dette verket. Relasjonen mellom mor Maria og datter Lahja skildres som konfliktfylt, uten at dette er noe leseren føler på underveis. Her har forfatteren rett og slett forklart for lite, vi som leser har for få holdepunkter til å kunne leve oss inn i det. Mellom Lahja og Kaarina er det overtydelig hva som er på ferde - det mest frustrende her er at ingen gjør noe med det. Skal en tro på at relasjonen står på stedet hvil i førti år uten at noen gjør noe? Foruten en velskrevet vaskescene sløser forfatteren her tid og tekst på å si det samme om igjen og om igjen, men innlevelse, engasjement og forståelse mangler. Det blir bare påstander. Til slutt kommer relasjonen mellom Lahja og Onni, som kanskje er den best skildra relasjonen i boka, med så mye sårhet. Her er det lettere for leseren å forstå - det er såpass tydelig hva som foregår at den som ikke klarer å "lese" det allerede i Lahja sin del, antageligvis må ha glemt lesebrillene i lomma. 

Det er altså kvinneperspektivet som er dominerende her, men dessverre er det tydelig at disse kvinnene er skrevet fram fra et mannlig perspektiv. Lahja har for eksempel ikke en eneste refleksjon rundt det at hun har ett uekte barn med en mann og er gift med en annen. Jeg vil tro det ikke var lett, men det får vi ikke høre noe om. Kaarina har i det minste noen tanker om den vrange svigermora si, men svigermoras perspektiv får vi aldri ta del i. Siste hovedperson en mann, Onni. Og han bringer med seg noe om ikke forfriskende, så i alle fall annerledes. Her tør Kinnunen å gå tettere på, og han gjengir Onnis indre kvaler med en helt annen intensitet enn han skildrer de øvriges dilemmaer. Kanskje det rett og slett var lettere å skrive noe som var gjenkjennelig? Dessverre merkes forskjellen veldig godt i teksten.

Enda et element som heller ikke fungerte var disse husene. Kinnunen gjør et stort poeng ut av å skildre huset jordmora bor i, som hun stadig utvider og bygger ut så det blir lengre og lengre. Jeg klarer å se for meg ett rom eller to, men så blir det bare en grøt og et surr av dører og peiser. Så kommer Onnis hus, som han bygger i høyden og med vilje gjør høyere enn alle andres. Kinnunen påstår til og med at Onni blir sur fordi kirka er høyere. Her er det likevel det samme: Et par rom er greie å forholde seg til, så blir det bare rot med gardiner og stoler. Og som om ikke det var nok, har vi også hytta, som er stor som et hus og i tillegg har utedo og badstu og strandlinje og bekk og jeg veit ikke hva. Det blei kaotisk å forholde seg til tre såpass ulike bygg og bortimot gå seg vill i alle rommene fordi konkrete skildringer mangler, når kun ett sted er virkelig viktig i teksten: Kjelleren i hus nummer to.

Det som var interessant ved boka, var det å få krigen skildra fra et finsk ståsted. Her er det en del historiske detaljer jeg ikke kjenner til, og Kinnunen presenterte disse på en god og sår måte, med realistisk tyngde og presise detaljer. Med krigen blir menneskenes hverdag forstyrra, historiene forskyves og skjebnene endres. Det var en fin måte å bryte opp en litt ensformig tekst på. Her kunne Kinnunen utnytta situasjonen enda mer, og skildra det samme fra flere synsvinkler. Dette gjøres kun et par ganger, men er vellykka, og kunne derfor vært gjort flere ganger.

Boka har brei appell, er lettlest og tilgjengelig og passer nok den jevne romanleser godt. Og persongalleriet er stort, så det er sjanse for å finne igjen en karakter eller to en liker eller kjenner igjen i egen familie. Det er mange interessante personligheter i boka, så dersom en syns det er fascinerende i seg sjøl, gjør det kanskje ikke så mye at teksten ikke borer djupt nok ned i hovedpersonene eller at historia som ligger til grunn, det usagte, hele hemmeligheten teksten spinnes rundt og det som går for å være det avgjørende poenget, verken er interessant eller overraskende. Når teksten i tillegg i perioder er ganske flat, brokkene er satt sammen feil og Kinnunen verken klarer å skape spenning eller stemning, sier det seg kanskje sjøl at dette ikke var en innertier. Totalt sett blei derfor Kinnunen dessverre en nedtur i forhold til andre finner jeg har lest, så ei ny bok av han blir det ikke med det første. 

Alfabetlesing: Norma

Bildekilde: Bokelskere

Norma Ross er ei voksen dame på rundt tretti år når mora hennes, Anita, som bor i samme bygning som henne, tar sitt eget liv. Hun hopper foran toget rett etter at hun kom hjem fra en utenlandstur. Hun rakk ikke en gang å snakke med Norma en siste gang. Norma, som alltid har vært nært knytta til mora si, forstår først ikke hva som er skjedd. Hvorfor ville hun ta sitt eget liv? Etter at sjokket er lagt seg og begravelsen er overstått, begynner Norma å undersøke moras liv og den omhyggelig reingjorte leiligheten. Hun sjekker telefonen, datamaskina, nettbanken, e-postene, besøker jobben hennes og snakker med kollegaene. Og litt etter litt trer en annen side av mora fram. Etter hvert forstår Norma at mora kanskje ikke ville dø, men at det stod igjen som det eneste mulige valget.

Oppi historia om Anitas død får vi samtidig historia om Normas liv, både som voksen og som barn, der hun og Anita bodde svært isolert langt ute på den finske landsbygda. Vi blir kjent med Anitas nærmeste venninne, og får såvidt stifte bekjentskap med Normas far, før han forsvinner ut av fortellinga igjen. Og ikke minst blir vi kjent med Normas formødre, de hemmelighetsfulle kvinnene på Naakka gård som gjorde akkurat som de ville og som hadde noe helt spesielt ved seg, akkurat som Norma sjøl. Parallelt med alt dette, følger vi også flere andre personer, som har det til felles at de ønsker å komme til bunns i Anitas hemmeligheter. Og de tror at disse avsløres via Norma.

Slik starter ei jakt på Norma, ei jakt etter hemmelighetene hennes og ei jakt etter hva enn Anita måtte skjule. Norma, som virker apatisk, sorgfull og bedøva av ymse medikamenter ved bokas begynnelse, er egentlig gløgg og har unormalt gode instinkter. Men det tar tid før hun forstår hva som foregår rundt henne, før hun får kontakt med instinktene sine og skjønner hvordan hun skal bruke dem. Da kommer et lite vendepunkt i boka, også for leseren, og vi, leseren og Norma, går fra å være de som passivt blir jakta på, til å bli de som aktivt leiter.

Teksten om Norma og de andre, som formidles til oss av en allvitende forteller som betrakter det hele utafra, er delt opp i tolv kapitler og en epilog. Innimellom nåtidstekstene, der vi får fortalt det som skjer med Norma i preteritum, slippes Anita til i det som gir seg ut for å være transkriberte videodagbøker. Denne tekstvekslinga fungerer fint, men det at alle slipper til, nærmest sagt ukritisk, fører til en kakofoni av stemmer snarere enn et interessant tverrsnitt. Det er mange mennesker - og særlig mange kvinner - å holde styr på i romanen, og bokas mange tidsplan, ulike steder og mange hemmeligheter hjelper ikke akkurat leseren med å skille snørr og bart.

Forvirra? Ja, det var jeg også. Og det er ikke til å legge skjul på at akkurat denne romanen av den prisbelønte og kritikerroste finsk-estiske forfatteren Sofi-Elina Oksanen (f. 1977) ikke er spesielt god. Den er rotete fra ende til annen, framstår som lite bearbeida og ikke helt forløst eller avklart. For eksempel i forhold til noe så viktig som tematikken, som springer fra en stadig økende grad av kosmetisk industri til ulovlig surrogati. På et overordna nivå er det lett å se hva Oksanen vil si - boka er ei nådeløs skildring av forholdet mellom de som utnytter og de som blir utnytta, menn på den ene sida og kvinner på den andre. Og Oksanen peker krast på det desperate utseendefokuset i vår vestlige kultur, samtidig som hun river i stykker glansbildet av Den vellykka kvinna - hun pene med lekkert hår, velstående mann, villa, volvo, vovvov og ikke minst barn. Det er modig gjort. Men teksten og tematikken kunne med stor fordel vært formidla på en annen og bedre måte. Jeg lurer på hvilke tanker oversetter Turid Farbregd (f. 1941) gjorde seg underveis.

Norma er en rar, uventa og sjangeroverskridende roman som har sitt ankepunkt i realismen, men som litt for brått, i alle fall for min del, vipper over i magisk realisme. Det tok lang tid før jeg kom inn i teksten, og enda lenger tid før jeg forsto hva som egentlig foregikk. Og sjøl da jeg hadde lest ut boka, strevde jeg med å identifisere meg med Norma. Hun var fullstendig uinteressant i all sin tafatthet og opplevdes som uviktig, noe som er helt feil med tanke på den rolla hun faktisk spiller i boka. Slik blei fortellinga dessverre ikke bare forvirrende, men også usannsynlig og utroverdig. Særlig strevde jeg med å få grep om de fantastiske elementene, som føltes malplasserte og unødvendige. Summen av alt dette - ei jakt på Norma uten nerve, Anitas død som er et mysterium som må oppklares uten spenning, Norma som er så rar at hun er vanskelig å få tak på, ei fortid som blandes inn i nåtida uten at det tilfører noe mer, galskap, medisinering, politisk budskap og springende tematikk, gjør at jeg ikke helt forstår hva boka egentlig vil. Kort og godt vil den for mye.

Likevel har boka noen kvaliteter som naturligvis også må framheves. Forsida er for eksempel nydelig, og romanen er svært pent satt. Videre er boka full av gode og presise skildringer, blant anna fra frisørsalongen, der enkelte typer damer får så hatten - og frisyra - passer. Oksanen observerer med skarpt blikk og skildrer mennesketypene på kornet, slik at det både blir lattervekkende og trist. Ikke minst får vi se hvor kjipe og ekle kvinner kan være mot hverandre i to ulike bransjer der det tilsynelatende ikke fins etiske grenser, bare et rått maktspill, og Norma får føle på kroppen hvordan det er å ha noe andre vil ha, og blir pressa, forsøkt lurt, utnytta og tvunget for at hun skal gi det fra seg. Denne fortvila situasjonen får Oksanen godt fram, likeså hvordan Norma, Anita og noen andre kvinner låses fast og ikke kan gi uttrykk for egentlige tanker og følelser, da dette kan brukes mot dem seinere. De må utvise stor sjølkontroll, hele tida, og spille så godt at de nesten tror på det sjøl. Maktsjuke menn utleveres minst like bra. Teksten har et drivende språk og formidler ei helt særprega stemning. Så er den også den eneste jeg har lest i sitt slag.

Utgangspunktet for at jeg leste Norma, var sjølsagt at jeg likte Da duene forsvant veldig godt. Og nå tenker jeg at jeg heller skal vende nesa mot disse bøkene, med tematikk fra krigen i Finland og Estland, heller enn de andre, mer sjangeroverskridende tekstene. Jeg er så absolutt for at forfattere eksperimenterer og utfordrer, i stedet for å alltid følge konvensjoner og sjangerkrav. Men da må de samtidig akseptere at ikke alle liker det nye de kommer med. Men Sofi Oksanen, hun heier jeg på uansett!

Bokhyllelesing 8: Sofi Oksanen

Bildekilde: Bokelskere

Finsk-estiske Sofi-Elina Oksanen (f. 1977) er en forfatter jeg har hørt om i flere år, helt sia hun debuterte med Stalins kyr (Stalinin lehmät, 2003, på norsk ved Morten Abildsnes (f. 1963) i 2009). Men jeg har aldri lest noe av henne, før nå. Hun er derfor mitt bidrag til åttende runde av Bokhyllelesing 2017, der temaet er å lese ei bok av en forfatter du ikke har lest før. Beklageligvis er jeg ganske forsinka, men jeg trøster meg med at det er bedre seint enn aldri, også i lese- og skrivesammenheng.

Boka er bok nummer tre i serien om Estland før, under og etter andre verdenskrig. Første bok er Stalins kyr, andre bok bærer tittelen Utrenskning - en tittel som alltid har gitt meg frysninger. Jeg syns det er et skikkelig ekkelt ord, og det blei ikke mindre ekkelt da jeg fikk vite den konkrete betydninga i bokas sammenheng. Jeg har fortsatt ikke fått meg til å lese den. Boka kom ut i 2008, og blei utgitt på svensk og norsk i 2010. Samme år mottok Oksanen Nordisk råds Litteraturpris for nettopp Utrenskning, som derfor kan sies å være hennes definitive gjennombruddsroman.

Og bok nummer tre er altså Da duene forsvant (Kun kyyhkyset katosivat, 2012, på norsk ved Turid Farbregd (f. 1941) i 2013). Den er rett og slett ei perle av ei bok - elegant komponert, med markante og minneverdige hovedpersoner og et sterkt språk. Tittelen henspiller på tyskernes sans for å skyte duer og deretter tilberede dem på ulikt vis til middag. Etter flere år med slike vaner, blir fuglelivet fattigere og fattigere. Naturligvis kan tittelen også tolkes som en metafor, da duer ofte er et symbol for fred.

Bakteppet i boka er svært interessant, og ganske ukjent for meg som naturligvis kun har fått det norske og delvis internasjonale perspektivet gjennom norsk skolegang og videre norske studier. Estland er i en lang periode kontrollert av Sovjet, for å deretter bli frigjort av tyskerne i 1941. Det åpner for et nazistisk velde, der esterne deles i fire hovedgrupper: De som gjør motstand eller rømmer til Finland, de som hopper av og allierer seg med Tyskland, de som lar krig være krig og forsøker å gjøre det beste ut av det, og de som tvangsinterneres i arbeidsleirene sammen med jødene. Etter noen år er det igjen Sovjet som får makta i 1944, uten at forholdene bedres. Avhopperne skal tas, kommunistene seiler opp og fram. Det er spioner, kontrollører, overvåkning og spionasje over en lav sko. Mot slutten blir det ei intens klappjakt der en knapt veit hvem som er den egentlige skurken. I dette politiske maktkaoset må de tre hovedpersonene manøvrere. 

Da duene forsvant er delt inn i seks hoveddeler eller bolker, samt prolog og epilog. I tillegg er det ei slags ordliste bakerst, der Oksanen redegjør for termer som brukes i boka. Den var svært nyttig å kikke på underveis, for det er ikke til å stikke under en stol at det er mange mennesker og fraksjoner å holde styr på her. Oksanen opererer i tillegg med flere tidsplan og flere fortellere og fokaliseringsinstanser. Ved hvert kapittel er det et bilde av et frimerke med årstall på, samt at Oksanen har skrevet inn stedet for hendelsene i det kommende. Dette enkle grepet hjelper oss med å holde tider, steder og personer fra hverandre, slik at det aldri blir rotete. 

Og nå kan vi møte dem, disse tre unge estlenderne som hver på sin måte kjemper for seg sjøl og sitt eget liv. Bokas jeg-person, den idealistiske motstandsmannen Roland, blir vi kjent med allerede i prologen. Han er en god mann, observant og våken, og han noterer alt han ser, er vitne til og opplever i ei lita bok. Her benytter han koder, slik at informasjonen ikke ligger opp i dagen. Roland er mot det meste og for et fritt Estland. Han mener det ikke spiller noen rolle om det er russere eller tyskere, han vil bare ha dem ut. I en periode er han på opptrening i Finland, og deretter er han lenge ved fronten. Når tyskerne kommer til makta må Roland gå i dekning. 

I prologen treffer vi også Juudit. Juudit er en interessant kvinneskikkelse, for hun er en kombinasjon av engstelig og tøff. Først er hun så prega av krigen at hun knapt tør å forlate leiligheten. Hun er ensom og sjokkskada, og vil helst bare dø. Det kommer så fram at hun er gift, og at det ikke er et lykkelig ekteskap. Hun trodde nemlig at han var flyger, men det var han absolutt ikke. Hun så for seg at de skulle reise verden rundt, men de drar knapt ut av Reval/Tallinn for å besøke familien. Nå er han borte i krigskaoset og hun er likeglad. Etter hvert forstår hun at hun er fri, og hun benytter muligheten til å gjøre nye bekjentskaper. Delvis fungerer hun også som en slags spion eller informant for motstandsbevegelsen og Roland, noe som går knirkefritt helt til hun forelsker seg i feil mann. 

Den siste hovedpersonen er Edgar. Han er fetteren til Roland og den forsmådde ektemannen til Juudit. Etter å ha overlevd frontslagene, takket være Rolands hjelp, betaler han han tilbake på verst tenkelige måte. Edgar har mer eller mindre med vilje forsvunnet i krigskaoset, og ønsker ikke at Juudit skal vite hvor han er eller i det hele tatt at han er. Edgar syns krigen er en god anledning til å endre karrierevei og identitet, og det gjør han til stadighet, helt uten moralske skrupler. Han drives av aggresjon og maktbegjær og er en farlig mann. Men dette veit naturligvis verken Roland eller Juudit.  

Oksanen skildrer krigens og menneskenes ubarmhjertighet, brutalitet og råskap med et effektivt og usentimentalt språk. Hun velter seg ikke i krigsforbrytelser og grusomheter, men velger seg ut enkelte scener som hun skildrer nøye, før hun deretter glir videre. Det gjør at disse hendelsene stikker seg fram og sitter igjen hos leseren, som fliser i et ellers glatt treverk en stryker fingeren over. Flisene glir inn i huden og insisterer på sin viktighet og smerte, slik Oksanens hovedpersoner også instisterer på sin rett og sin virkelighet. Det er svært interessante psykologiske portretter som stiger opp fra boksidene, og jeg er imponert over forfatterens evne til å forholde seg nøytral til historia, hendelsene og personene. Hun skildrer den usympatiske Edgar med like stort omhu som kjernekaren Roland. Slik blir det nærmest umerkelig at nettet strammes til.

Når boka så når sin spenningstopp, velger Oksanen klokelig å ikke skildre mer. Hun etterlater leseren i et tilfredsstillende uvisse, der en får svar på mange spørsmål, men ikke alle. I stedet trekker hun oss med inn i en oppdikta sannhet, en sannhet hun vender tilbake til i hele romanen. Ved å tematisere propaganda på en slik måte hun gjør, befinner leseren seg plutselig midt oppi en diskusjon som er svært relevant i den norske litteraturen om dagen, nemlig bruken av faktiske hendelser i fiksjon, eventuelt graden av overlapping og det som ofte får merkelappen virkelighetslitteratur. Det er ei interessant kobling, og parallellen er urovekkende nær. Uansett om vi vil det eller ikke, er det alltid en grad av fri diktning til stede i et verk. På den andre sida, er det ikke det all litteratur handler om? Å skrive sitt liv, å skrive sin sannhet? Og i min sannhet er det ikke plass til din. 

Da duene forsvant er ei intens og kraftfull bok som skildrer hvordan krig og okkupasjon og umenneskelige forhold tvinger fram gråsonene og det svarte i mennesket. Desperasjonen er vill og sterk, både for Roland, som aldri oppnår sin drøm om et fritt Estland, for Juudit, som ikke kan være sammen med mannen hun elsker, og for Edgar, som stadig jakter etter makt og anerkjennelse. Som tittelen kanskje også henspiller på, er det ikke mange lyspunkter her. De gjentatte og stadige okkupasjonene fører til at familier splittes og ekteskap ryker, og at en føler seg tvunget ut i et liv en egentlig ikke vil ha. Ettersom åra går, sitter en der, forbitra, forvirra eller full, kan hende usikker på hva som egentlig er virkelighet og hva som bare er drømmer eller vonde mareritt.