mandag 31. august 2020

Endelig i gang!

Bildekilde: Boktanker
Som dere kan se av bildet, er jeg endelig i gang med det andre av to homeriske verker, nemlig Odysseen. Det er ei bok jeg har snust på mangfoldige ganger og lest flere utdrag fra over en periode på femten år, men jeg har aldri tatt meg tid til å lese hele det episke diktet i ett strekk. Men det skal jeg gjøre nå! Jeg innleda med Iliaden tidligere i år, og syns det er fint å lese "oppfølgeren" før rytme, klang, sansninger og stemninger fra den antikke litterære sfære forsvinner helt ut av huet. Og det passer vel perfekt med et fortellende dikt nå som kveldene begynner å bli mørke, og det straks er høst? Høstforkjølelsene har i alle fall kommet. Her er en liten smakebit for deg som er nysgjerrig, fra den aller første av tjuefire sanger. Gjendiktning er ved Peter Østbye (1855-1943).

FØRSTE SANG

Gudenes forsamling
Atene formaner Telemakos

Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide, 
da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja.
Mangen en by fikk han se og merket seg folkenes lynde.
Mangen en sjelekval døyet han titt på sjø, når han fristet
selv å berge sitt liv og frelse seg hjem med sitt mannskap.
Dog, sine kampfeller frelste han ei, så gjerne han ville;
ti de fikk døden som lønn for sin dårskap og gudløse frekkhet,
såsom de slaktet og åt den strålende himmelguds okser,
solgudens fe, og hjemkomstens dag tok han fra dem for alltid.
Meld også oss, du datter av Zevs, et frasagn om dette.
- Nu var da alle de andre som frelstes fra døden den bratte,
hjemme i ro og berget forlengst fra krig og fra havsnød.
Bare Odyssevs, som lengtet så sårt efter hjemland og hustru,
holdt hun tilbake, hin nymfe så skjønn, gudinnen Kalypso,
hist i den hvelvede grotte og ønsket seg helten til husbond.
Men da så året var kommet i tidenes rullende kretsløp,
da han til Itaka hjem skulle nu efter gudenes vilje,
da ble han enn ikke der, mellom elskede frender og venner,
spart for møye og kamp; men gudene ynket ham alle
uten Poseidon, som raste i harm mot helten Odyssevs,
gudenes like i kløkt, før han nådde omsider sitt hjemland.

***

Og dette er i grunn en svært kort versjon av hele verket. Så nå er det bare å lese de resterende fire hundre sidene.

fredag 28. august 2020

Sommerperler 2013

Bildekilde: Bokelskere
For ei tid tilbake kjøpte jeg novellesamlinga Sommerperler 2013, rett og slett fordi jeg liker noveller og ville ha ei samling med tekster av forskjellige forfattere framfor ei samling skrevet av én forfatter - det er nemlig noe jeg ikke har særlig mye av. Og den siste uka har jeg lest alle tekstene, inkludert de tre jeg hadde lest fra før.

Utgivelsen består av totalt tjue tekster (seksten noveller og fire bonustekster) av tjue ulike kvinnelige forfattere, alle fra Norge. Og det gir et ganske interessant spenn når forfatterne er så forskjellige som Camilla Collett og Gunnhild Øyehaug! Slik sett har forlaget gjort en fin jobb med å få til et representativt mangfold som strekker seg over hundre og femti år med litteraturhistorie, samt at både bokmålstekster og nynorsktekster med største selvfølgelighet er inkludert. Foruten Collett og Øyehaug er også Amalie Skram, Cora Sandel, Halldis Moren Vesaas, Bjørg Vik, Sidsel Mørck, Liv Køltzow, Cecilie Løveid, Gro Dahle, Karin Fossum, Anne B. Ragde, Vigdis Hjorth, Beate Grimsrud, Merethe Lindstrøm, Ingvild H. Rishøi, Agnes Ravatn, Selma Lønning Aarø, Linda Eide og Herborg Kråkevik representert i samlinga, med ei novelle hver. Den lengste teksten er det Halldis Moren Vesaas som står for, ei novelle som strekker seg over hele førtisju sider, mens Herborg Kråkeviks tekst er på to sider og fire linjer.

Baksideteksten vil ha oss til å tro at tekstene i boka bindes sammen av tematikk som norsk sommer, sol, strand, varme svaberg, kjærlighet og erotikk. Jeg ville nok ikke brukt akkurat disse orda, for karakteristikken stemmer ikke særlig godt. Blant annet er tre av tekstene tydelig hjemla i et vinterlandskap, og et par av dem er helt årstidsløse. Flere av tekstene skildrer sommerferieturer i andre land, og blant de norske sommertekstene er det slettes ikke alltid det er sol, strand og varme svaberg med. I stedet kan det være både søle og tåke. Men ulike varianter av kjærlighet, det får vi, og til og med et blaff av erotikk. 

Risikoen med ei slik samling er nettopp dette, at det overgripende temaet ikke fungerer, eller skaper feil forventninger. Men hvis en ikke bryr seg noe særlig om det, og bare leser tekstene for det de er, kommer en nok litt lenger. Og jevnt over er det fine tekster i samlinga, som byr på små glimt inn i andres tanker og liv. Et par er ganske kleine (Ragde og Hjorth), en var nokså uforståelig, de fleste havner et sted midt på treet. Men to tekster skilte seg veldig ut. Den overlegent beste novella i boka, er Halldis Moren Vesaas sin "Så nær deg". Der fikk vi virkelig bli kjent med hovedpersonene, og det var nydelige skildringer, presise observasjoner, skjøre stemninger, personutvikling og troverdige portretter av begge generasjoner. Og Herborg Kråkeviks tekst "Glad" ga samlinga ei helt nydelig avslutning. Teksten er kort og poengtert og en leser slutten med ei glad tåre i øyekroken, men samtidig gir den mye til den som vil tolke.

Juritzen forlag, som står bak denne utgivelsen og ytra seg om det som skulle være en fast tradisjon, med påskekrim og sommerperler, fikk bare til to utgivelser - Sommerperler 2013 og Sommerperler 2014. Og det er egenlig ganske dumt, for konseptet er både gjennomtenkt og godt, samt at en sikrer at lesere får smakebiter fra mange forfattere de ellers kanskje ikke ville ha lest. Og slikt åpner alltid et inngrodd leseperspektiv! I tillegg er det en fin måte å hente fram og tilgjengeliggjøre gammel litteratur på. 

Men på den andre sida kan ikke forlaget komme unna med den horrible tekstbehandlinga de utsetter forfatterne for her. Det er mange skrivefeil i nynorsktekstene - som om de blei kjørt igjennom et tekstbehandlingsprogram på bokmål og mens manusvaskeren sov. I boka kan en lese for eksempel armana, ikke armane. Det som kanskje er enda verre, er at det er mye slurv i bokmålstekstene også! Hvordan kan de ha skjedd? Og hvorfor skulle det i det hele tatt være behov for redigering i samtidstekster, uansett målform? Har ikke Juritzen hatt tilgang til noe så enkelt som en scanner, kun en polsk norskstudent som måtte sitte og skrive inn dette gjennom en lang vår? Og aller verst: De eldste tekstene, som i noens øyne har hatt behov for forsiktig modernisering av språket, er blitt utsatt for grov uaktsomhet. Det er respektløst mot forfatterne og en unødvendig fordumming av leserne.

Så var det kanskje like greit, da, at det ikke blei flere Sommerperler. Men det var jo gøy så lenge det varte.

tirsdag 25. august 2020

Bokhyllelesing: Sigrid Undset

Bildekilde: Bokelskere
I august var tida for å lese historiske romaner i leseutfordringa Bokhyllelesing, og jeg tok derfor fram Madame Dorthea (1939) av Sigrid Undset (1882-1949). Det er ei nokså annerledes bok enn de historiske flerbindsverkene hun er så kjent for, og er kanskje mest av alt ei bro mellom middelalderromanene og nåtidsromanene, der Undset setter fokus på kvinneskjebner. Her er det også ei kvinnes skjebne det dreier seg om, for det er selveste tittelkvinna, madame Dorthea, som er hovedpersonen. Boka er en roman, men bærer først og fremst preg av å være et nydelig og stort anslag: Planen var et flerbindsverk også her, men Undset makta ikke å gjennomføre. Derfor er det mange konfliktlinjer som blir liggende åpne, men det er egentlig ikke noe som svekker teksten.

Madame Dorthea bor på en forholdsvis stor og staselig gård, er i sitt andre ekteskap med en mann hun faktisk holder av, liker og er glad i, og har med han til sammen åtte barn, hvorav ett er dødt, men det i god tid før historia tar til. Hun er på et punkt i livet der hun med god samvittighet kan vie seg til å være kone, mor og husmor, og hun har god hjelp av både kokke, barnepike, amme og kjøkkenjente, i tillegg til all mannlig arbeidskraft på gården og verket som ekteparet er tilknytta via mannen, Jørgen Thestrups, arbeid. De bor i innlandet et sted - jeg ser for meg en plass omkring Gjøvik og Lillehammer - men veit ikke om dette stemmer. Handlinga utspiller seg mot midten av 1790-tallet og åpner med at madame Dorthea uroes av uværet.

Men dette været kan vel uroe oss alle, fra tid til annen? Det som er spesielt i dette tilfellet er at de to eldste sønnene hennes, Vilhelm og Claus, som er omkring femten og fjorten år gamle, er forsvunnet sammen med huslæreren, herr Dabbelsteen. Bak denne forsvinninga ligger en tragedie som rulles opp utover historia. Samtidig er denne forsvinninga også katalysator for den neste tragedien som finner sted: Fordi Vilhelm og Claus er savna, drar Jørgen ut for å leite i uværet. Men han kommer aldri tilbake.

Vi følger Dorthea gjennom hele prosessen: Jørgen drar, hun venter. Det kommer ikke bud fra verken sønner eller ektemann. Uværet suser, uler og piper om husveggene. Hun får ikke sove. Det er såpeglatt langs veiene, alle karfolka blir sendt ut for å leite. Så, endelig, etter et par dager i uvisse, kommer det bud fra moras gård: Vilhelm og Claus er i god behold og vil komme hjem seinere samme kveld. Dorthea venter at Jørgen vil komme sammen med dem. Men han kommer fremdeles ikke. Og etter flere uker uten lyd fra Jørgen må Dorthea innse at det verste kan ha skjedd. Han ligger mest sannsynlig under ei snøfonn, eller han har drukna i ei elv eller en sjø, på vei over. Å, hvorfor lot hun han dra?

Men dagliglivet går sin gang uavhengig av Dortheas tanker, følelser, kvaler, lidelser, tårer og sorg. Hun må ta vare på barna, amme yngstegutten Christen, legge de tre småjentene, følge opp Bertel, som har litt tungt for det, og sørge for at Vilhelm og Claus fortsetter med lesinga, sjøl om de ikke har noen huslærer lenger. Hva skal det forresten bli av de guttene, nå som de praktisk talt er farløse? Og som det tærer på dem -. Særlig Ville, stakkars Ville, hun kan se redselen i blikket hans, og føler med han i ansvaret han har som eldst. Hva skal hun gjøre? Hun veit, innerst inne, at hun må flytte fra gården, hun kan ikke lenger bo så flott. Men hva skal hun ta seg til for å forsørge seg og barna? Valgene er mange, og vanskelige.

Og det blir ikke bedre av at familie, venner, naboer og bekjente skal blande seg inn i hva madame Dorthea skal gjøre nå. Kaptein Cold, for eksempel, tilbyr seg å ta til seg Claus, og ønsker å ta han med seg til København, der han kan få en militær utdannelse. Men fysj, Dorthea veit jo hva for slags svirebror Cold er! Som har barn utafor ekteskapet med sin egen husholderske! Hva slags mor ville vel hun være om hun med viten og vilje lot sin egen sønn gå ned den veien der, med så mange fristelser? Nei, hun fikk vel finne på noe annet, noe som ikke kunne koste deres moral og hennes sjelero.

Og slik ruller handlinga videre på flere plan, og Dorthea befinner seg midt i mellom fortida og framtida. Nåtida er jo så smertefull og vanskelig at her kan hun ikke bli -. Det er vanskelig nok å få tida og tankene og kroppen å strekke til for både eldste og yngste barn. Men Dorthea klager ikke, for hun har erverva seg relevant lærdom og brukt den godt, og hun er frisk og har stor kapasitet. Likevel, å skulle forlate Brovold -. Da er det mest som om Jørgen aldri skulle komme hjem. Dorthea må anstrenge seg for å gjøre det riktige, og for å være en god kristen i det som er ei eksistensiell krise i hennes liv.

Sigrid Undset har et solid grep om Dorthea, sønnene og døtrene hennes og øvrig slekt. Hun glir uanstrengt mellom dem og skildrer like godt Dortheas mange utfordringer som ammende mor som Vilhelms såre erfaringer som ung voksen. Undset har som alltid et konkret, rikt og nydelig språk, og det er mange flotte formuleringer og tankevekkende perspektiver underveis. Vi blir ordentlig kjent med hovedpersonens situasjon, for fundamentet i boka er så godt gjennomtenkt, og boka trekkes framover av frampek, alvorlige hendelser og det stadige spørsmålet om hvor det er blitt av Jørgen. Sånn sett er nok boka hakket mer ytre drevet enn flere av hennes andre romaner, og den er også lettere å lese og jeg opplever at den har en langt breiere appell.

Jeg opplever at det viktigste i romanen, foruten Dortheas skjebne, er diskusjonen omkring kvinner og menns samværsformer og særlig ekteskapet. Dorthea har sjøl vært gift to ganger. Den første gangen svært ulykkelig, pliktdrevet, med en mye eldre mann, som hun også pleide i flere år før han døde. Ekteskapet med Jørgen framholdes som sant, riktig og lykkelig. De er ektefeller i tradisjonell forstand: Han jobber utomhus, hun innomhus. Han respekteres og hans ønsker etterfølges lydig. Hun er lykkelig når hun kan komme han til hånde. Men mora til Dorthea har vært gift langt flere ganger, med menn av ulike lag av samfunnet. Og det rulles opp ei ikke helt stuerein slektshistorie der. Kaptein Colds relasjon til kvinner skildres også inngående, en relasjon der kvinna bærer både risiko, ansvar og skyld. Leseren kan ikke unngå å gjøre seg noen tanker underveis.

Som alltid har Undset full kontroll på gården og menneskene hun etablerer, med presise miljøskildringer med massevis av tidskoloritt. Vi får høre om møbler og sengeforheng, matskikker og servering, stell av sjuke, vogner, hester, hvilke dokumenter som er viktige og så videre. Og ikke minst får vi inngående skildra et stort bondebryllup som går over flere dager og som er egnens spleisemål det året. For alle må bidra med pengegave og med sending med rømmegraut, og alle får skjenk som takk, og alle er bedt og alle blir bespist så det monner og alle må danse og ture natta lang i flere netter.

Det er mulig det er slik i flere andre Undset-romaner også - jeg er ingen ekspert og husker ikke i farta - men i denne boka blei jeg i alle fall imponert av måten Undset karakteriserte og plasserte personene ved hjelp av språket, altså gjennom replikkvekslingene. Undset lar de kondisjonerte, embetsstanden, snakke nærmest dansk og svært formelt, Dorthea sjøl sier Eder til sine egne barn, mens bondefolket snakker skikkelig døl - Ømbjør er jo sjølsagt hu Ingebjørg og så videre. Det ga en interessant og spennende variasjonsrikdom til materialet. 

Men så tar jo boka på ett punkt slutt. Etter tre hundre sider er det ikke mer, og ikke kom det mer heller. Det er vemodig å vite at det var lagt en hel plan for Dorthea, og at hun hadde ei lang reise foran seg, sikkert både i tid og i rom og mer til, og at utfordringene, knytta til barna og Dorthea sjøl, skulle være mange. Ikke minst er jeg særlig spent på Jørgens skjebne, og ser for meg at han dukker opp igjen, mot slutten av flerbindsverket, med sin versjon av det hele. Det hadde i alle fall jeg lest videre om. Kanskje det fins noen der ute, som en dag kan påta seg å føre Undsets litterære arv videre? Dog på sitt vis, for å hoppe etter Wirkola går dårlig, sjøl om Wirkola ikke satte rekord med akkurat denne her. Likevel er det en svært god roman som alle Undsetelskere bør lese, og mange flere også.

tirsdag 18. august 2020

Lesebok for jenter

Bildekilde: Bokelskere
Historia er og har alltid vore prega av menn - det vil seie mannlege sigerherrar. Fram til den sosialhistoriske vendinga på 1970-tallet, der forskarar, historikarar og forfattarar endeleg ville gje tid og plass til eit mangfald av minoritetar; kvinner, born, bønder, arbeidarar, funksjonshemja, samar, kvenar, prostituerte, mørkhuda og så vidare, var den mannlige, kvite historia den einaste historia. Før den tredje vendinga kunne ein tru at minoritetane ikkje hadde ei historie, eller at historia deira ikkje starta før på 1970-tallet, grunna mangel på skriftlege kjelder. Men slik er det jo ikkje. Kjeldene er der, iallfall til ein viss grad. Men dei må verte funne og dinest tolka.

Me får av naturlege årsaker aldri høyre frå dei skamferte, nedslakta og daude. Historia vert konsekvent skriven av dei som står att, dei som er levande, dei som har makt. Og dei andre menneska, som i deira auge ikkje er verde noko, vert gøymt og gløymt. Til dømes minoritetar, utskot og sosiale taparar. Slik vert dei umyndiggjorde og dømde til evig stille. Og her finn me i stor grad kvinna, altså den historiske kvinna. Alt for ofte er ho her, i stilla, utan noko ho kan eller skal seie. Ho er utan eigenverd, uviktig, uvesentleg. Sanneleg bra at forfattar Solveig Aareskjold (f. 1949) satt seg føre å ta opp kampen mot slik vranglære! Og at ho tør å syne oss at det finnast og er og trengast fleire historiar!

Med verket Lesebok for jenter. Frå Homer til The Hunger Games (Samlaget, 2014) granskar Aareskjold igjen litteraturhistoria, denne gongen på jakt etter jenter og kvinner som tenkjer sjølv, rår over sin eigen lagnad, utforskar, røyner og jaktar på lukka på lik linje som gutar og menn. Og ho finn døme i hopetal, og lyftar fram tolv ulike jente- og kvinnetypar. Desse vert skildra i sine naturlege omgjevnadar, anten det dreiar seg om dronning Kristina av Sverige eller Anna Komnena i Konstantinopel, Perpetua som sit i fangenskap grunna trua si eller den unge Catherine hjå Austen, som har meir fantasi enn dei fleste.

Aareskjold serverer oss døma kronologisk og opner med Homer og avsluttar med Suzanne Collins, slik me kan sjå av tittelen. Ho har henta døme frå dagbøker, faktatekstar, brev, forteljingar, noveller og romanar. Til kvart litterære døme, som vert lagt fram i utdrag i boka, har ho skrive ei innleiing der ho plasserer teksta i tid og rom, og forklårar utgangspunktet for den kvinnelege hovudpersonen. Deretter knyttar ho ein eigenskap (ei slags dygd, om du vil) til kvar kvinne, som til dømes identitet, ære eller frigjering, som særmerkjer kvinna. Og i dømet som følgjer kan me sjølv lesa korleis kvinna ter seg og på kva vis ho utfordrar kvinnerolla.

For det gjer dei alle! Er det noko dei er sams om, er det at dei ikkje gjer det som andre vil, ikkje det som vert venta eller kravt. Slik som Perpetua, som nektar å gje opp trua si for sin eigen son. Eller dronning Kristina, som faktisk abdiserer av di ho vil vere fri. Eller i teksta frå ei bok om Mary Poppins, der korkje Mary sjølv eller jentungen Jane er særleg "kvinnelege" (kva er eigentleg "kvinneleg"?). Og det er noko inderleg frigjerande å lese ei slik bok, det er lattervekkjande og godt, av di desse jentene berre gjer det dei vil, utan å tenkje på korleis eit mannleg blikk vil sjå dei og dømme dei. Dei berre gjer, frie og sterke og stolte!

Heilskapen i boka er imponerande, gjennomtenkt og dugande, og Aareskjold har gjort eit godt stykke arbeid med å grave opp, skrive om og syne fram desse tekstane. Måtte dei vere til inspirasjon og glede for mange! Men kvifor er ei bok som dette naudsynt? Jo, av di me som vaksne må gje jenter og kvinner eit mangfald i førebilete i ei tid der så mykje er digitalt og dreiar seg om utsjånad og fasade. Aareskjold slår eit slag for at me må få vere oss sjølve, i tankar, kjensler og lynde, sjølv om det tyder at andre (gutar og menn) seier at ein er tverr, sur, drøymande, vanskeleg, maktsjuk, knipen, trist, skamfull eller desperat. Me må få vere nett som me er, slik me alltid har vore! Og riste av oss påklistra roller og falske ideal! Og me må få røyne verda som dei menneska me er, ikkje på eit vis som andre dikterar, på deira vilkår og med deira utbyte. For kva, og kven, er me då? 

Nei, les Aareskjold og gå på oppdagingsferd med ho i gamal og ny litteratur. Vert kjent med desse jentene, og vit at dei kan lære deg noko, alle saman. Berre du tør å taka det til deg!

tirsdag 11. august 2020

Bokhyllelesing: Eleanor Catton

Bildekilde: Bokelskere
Den unge Walter Moody ankommer Hokitika på New Zealand om kvelden den 27. januar 1866 etter en uvanlig strabasiøs sjøreise. Den var faktisk av slik karakter at han ikke helt tør å tenke på den. For han kan vel ikke ha sett rett -? Etter å ha funnet fram til Crown Hotel, ønsker han derfor å adsprede tankene en smule, slik at han, om så bare for ei stund, skal slippe å tenke på det han har opplevd. Han går derfor henimot røkesalongen på hotellet, bare for å komme inn i et rom som er fullt og stille på samme tid. Det er tolv menn der inne, tretten med Moody, men ingen av dem ser i hans retning. Nei, alle er besynderlig fokusert på seg sjøl og sitt, og så totalt avvisende at leseren (ikke Moody, som er utslitt) aner ugler i mosen. Hva er det Moody, og vi, har tråkka inn i? Og hvem er de tolv?

Det virker først som om det er ei helt tilfeldig forsamling i salongen. Men når Moody gransker deres bekledning og deres ulike væremåter og ser hvordan de nærmest vokter på hverandre, kommer han fram til at det ikke kan være tilfelle likevel. Leseren veit allerede dette, for vi har fått opplysninger i kapittelteksten om at vi i løpet av kapittelet blant anna skal forstyrre en hemmelig rådslagning. Vi veit dessuten også, av personfortegnelsen i begynnelsen av boka, at vi har å gjøre med tolv stjerner og relaterte hus, også tolv i tallet, sju planeter med hver sin relaterte påvirkning, og ett stykk terra firma, som oppgis som avdød. Alle disse er mennesker, rettere sagt romanpersoner, som vi finner i verket De strålende. Og en av disse personene er Walter Moody.

Bildekilde: Boktanker
Og Moody hadde nok til slutt blitt helt fortvila om ikke skipsmegleren Thomas Balfour hadde tatt ordet og vendt seg mot han. Balfour ønsker å utfritte og bli kvitt den uventa gjesten, slik at det uhyre viktige og ytterst hemmelige rådslagningsmøtet kan fortsette, mens Moody bare vil sitte ei stund, slappe av og prate. Han skjønner at denne ansamlinga av menn er et tverrsnitt av innbyggerne i Hokitika, med både simple arbeidere og blærete investorer og alt i mellom, men mer enn noe annet vil han vite hva alle disse gjør i røkesalongen på Crown Hotel akkurat nå, helt samtidig. Så da han blir bedt om å fortelle, adlyder han. Han seilte fra Australia med barken "Godspeed", forteller han, hvorpå forsamlinga rundt han holder pusten, og stemninga blir, om mulig, enda mer trykka. Balfour vil vite om kapteinen, hvem var det? Moody trekker på skuldrene. Det kunne vel aldri være en brysk, mørk fyr med et digert sølvskimrende arr i fjeset, trukket fra øyekroken og ned til munnviken med en lang, bua strek, som en halvmåne? Jo, det var det. Kaptein Carver. Kaptein Francis Carver.

Når det går opp for de tolv at den nyankomne jyplingen faktisk kan sitte på informasjon som har betydning for dem, velger de å fortelle sin historie, altså årsaken til at de er samla til rådslagning på Crown Hotel nettopp denne kvelden. Og slik blir vi med Walter Moody inn i Hokitikas mørkeste avkroker, der hemmeligheter skjules i bibler og kjolestoffer, der både mennesker, kister, kuler og gull blir borte, og der en aldri helt veit hvem en kan stole på.

Den newzealandske forfatteren Eleanor Catton (f. 1985) blei med sin historiske roman De strålende (The Luminaries, 2013, på norsk i 2015) den yngste mottakeren av Bookerprisen noensinne. I tillegg er De strålende, med sine 832 sider på engelsk, den lengste boka som har blitt belønna med utmerkelsen. På grunn av lengden - den er på 784 sider på norsk - har jeg lenge venta med å lese boka, men det var det jo aldeles ingen grunn til! Fra jeg begynte til jeg blei ferdig tok det ei uke - jeg leste omtrent hundre sider daglig og opplevde å bli trukket med inn i en svært fascinerende verden, der tjue menneskers skjebner veves inn i hverandre på intrikat, spennende og fornøyelig vis. Boka kunne mer enn gjerne vært lenger! Men da måtte Catton trolig gått bort ifra de ytre rammene sine.

Bildekilde: Boktanker
Det mest originale med boka er nemlig de ytre rammene - det vil si komposisjonen. Catton legger astrologiske prinsipper til grunn, altså ei forestilling om at våre menneskeskjebner påvirkes eller styres av hvordan stjernene og planetene på himmelen står i forhold til hverandre. Tilbake i 1865 og 1866, åra romanen utspiller seg i, var det mange som søkte mot astrologi og brukte det til å forklare brå, uventa og unaturlige hendelser. Dette elementet bruker Catton aktivt i boka, til å strukturere innholdet og handlinga i romanen og avgrense det som faktisk skjer i verkets mange kapitler og hoveddeler. For eksempel består boka av tolv hoveddeler, der hver del har et tilhørende horoskop. Her finner vi stjernetegna i dyrekretsen, navnene på alle stjernene, og hvordan disse påvirkes i det følgende. Innafor hoveddelene finner vi mange kapitler, der nesten alle har navn som for eksempel "Merkur i skytten", "Sann måneknute i jomfruen" og "Solen i vannmannen". For de av dere som er interesserte i og skolerte innafor astrologi, er det mye symbolikk, frampek og smarte grep å hente her.

Men som om ikke dette med astrologi var nok, er Catton også bevisst på lengden av hver hoveddel. Vi begynner med fullmåne og første del, med tittelen "En sfære inni en sfære", er 332 sider lang. Neste del er på 148 sider, så følger tredje del på 94 (alle tolv er partall!). Hun forsetter å redusere hoveddelene helt systematisk i takt med månens reduksjon fra full mot ny - til tolvte del, med tittelen "Den gamle måne i nymånens armer", som kun er på fire sider. En skulle kanskje tro at forfatteren, ved å underlegge seg slike fikse tvangstrøyer, ikke ville klare å innfri, ei heller følge opp de strikse rammene med innhold. Men det gjør Catton, så til de grader.

Bildekilde: Boktanker
For inn i denne særprega komposisjonen bringer Catton som nevnt mer enn tjue ulike mennesker. Og deres liv veves så uhyre elegant inn i hverandres. Ingenting er tilfeldig, hvert menneske gjøres rede for, og vi blir ettertrykkelig kjent med han eller henne, sakte men sikkert kan vi være med på å nøste fram en sammenheng: Anna, for eksempel, som jobber for én, bor hos en annen, ruser seg med nummer tre, var hos nummer fire, blei funnet av femtemann, fengsla av den sjette, hjulpet av nummer sju. Men hun har også ei fortid som involverer minst tre andre. Ei slik skildring av menneskers liv framstår som svært reell og troverdig. For når vi tenker etter, er det jo slik det er. Vi omgås, er avhengig av, prisgitt menneskene rundt oss - og vi dominerer, bestemmer over og drar nytte av andre. Hele tida. Kanskje ofte ubevisst, men likevel: Hele tida. Og det tilfeldige, uskyldige, spontane og uanstrengte ved slike forhold trekkes fram her. Catton dissekerer relasjonene. Og viser dem fram til oss på nytt. Slik blir vi stadig kjent med nye sannheter, nye versjoner av en og samme historie. Og samtidig gir hun hovedintrigen mer og mer fylde, dybde og intensitet.

Store deler av åpninga av romanen fordeles mellom et handlingsreferat, der Walter Moody er fokaliseringsinstansen, og ei gjenfortelling av tidligere hendelser, ført i munnen på Thomas Balfour og kumpanene hans. Tidvis kan komposisjonen minne om kinesiske esker, med fortellinger inni fortellingene. Flere og flere stemmer kommer til, og når boka er utlest, er alle tjue blitt hørt. Fokaliseringa veksler, og Catton beveger seg uanstrengt mellom personene sine. Fortellerstemmen er allvitende, men tilbaketrukket og nokså nøktern. Catton skildrer interiør og detaljer, lukt og smak, vær og hav slik at det er som om vi også stod der, på kaia i Hokitika, nylig ankommet med "Godspeed". Hun refererer samtaler og tegner karakterer så nyansert at det aldri er noe problem å holde disse tjue, og flere til, fra hverandre, og når de går nedover hovedgata så det knepper i stokker og gnisser i nystrøkne buksebein, går vi rett bak og ser dem løfte på hatten og snurre på barten. Og vi er med inn i banken, der vi holder pusten sammen med gullgraverne som leverer fra seg ukas fangst og venter på at gullstøvet blir veid og prisa. Vi vandrer videre til avisa, der også vi må tørke trykksverte av fingrene etter å ha satt morgendagens førsteside. Og vi sitter på hotellet, i røkesalongen, der lufta er tung av sigarrøyk og fukt fra kvelden der ute, regnet pøser ned og havet står rett på, urolig, rullende. Vi skvetter også når døra brått slås opp, og guttungen velter inn, søkkvåt, og vi må bare lese litt fortere der han hiver etter pusten mens han endelig klarer å sette ord på det han har sett: "Godspeed", som har ankra opp ute i Hokitikabukta, har gått på grunn!

Og alle disse detaljene, hendelsene, personene, fortellingene, variasjonen i språk og vinkling, får en nesten til å glemme at det er ei kriminalgåte som ligger og ulmer i fundamentet i historia. For Crosbie Wells, den forfylla eneboeren, er død. Og noen er ansvarlig. Eller er det kanskje flere? Hvem gjorde hva? Hvem har motiv? Hvem lurer hvem? Og hvordan henger det hele sammen, egentlig? De strålende er helt enkelt ei utrolig god bok, der komposisjon, struktur og innhold henger så nøye sammen at det er en fryd å finne forbindelser og skjulte hentydninger, avdekke hemmeligheter og lese avsnitt om igjen for å få med seg alle frampek, hint og paralleller. Det kan ikke ha vært en helt enkel oversetterjobb for Kyrre Haugen Bakke (f. 1946) å ta på seg et så monumentalt og sammenhengende verk, men samtidig kan jeg forestille meg at det må ha vært en spennende prosess. Likevel ville jeg nok brukt litt lenger tid, slik at slurvefeil og stavefeil og alt for direkte oversettelser kunne blitt luka ut (vi sier for eksempel ikke ark med papir - sheet of paper - på norsk). Men dette blir flisespikkeri. For fakta er at De strålende stråler, og Catton leverer svært, svært godt. Ikke rart det blei pris! Jeg håper ikke du lar deg avskrekke av lengden på verken innlegget mitt eller boka - for dette er ei skikkelig kosebok du bør unne deg sjøl.

tirsdag 4. august 2020

Sommerlesing, del III

Og plutselig var sommeren nesten over! Allerede! I likhet med mange andre har vi holdt oss mest hjemme i år, og dagene har gått med til små og store gjøremål i hus og hage, turer i skogen og andre lokale ekspedisjoner til fots eller på sykkel, noen spredte besøk og et par bursdagsfeiringer. Og i dag var altså hverdagen i gang igjen, for barnehagen har åpna og barna har klødd etter å leike med andre enn hverandre i lange tider. Jobb følger på for oss voksne neste uke, og så er det skole også. Ferien går alltid urimelig fort, og en sitter ofte igjen med en følelse av å ikke ha gjort noe som helst, samtidig som en er sliten etter det en faktisk har gjort, som er langt ifra å feriere og lade opp... Vel, sånn er det å ha små barn! Heldigvis er det mye kos i å lese også, uansett om det er ferie eller ikke.

Homer
Jeg har ikke fått kommet i gang med Odysseen, med mindre det teller at jeg har lest om Odysseen...? Andre bøker har tatt mye tid i sommer, men det er jeg helt fornøyd med, for sånn både er det og skal det være innimellom. Og Odysseen skal leses uansett - kanskje det blir i august?

Elsa Morante
Ikke har jeg lest Historien heller, og når jeg lister det opp på denne måten, virker det jo litt slapt. Men forklaringa kommer lenger ned! Og boka blir med videre inn i august, for målet er å lese den.

Simone de Beauvoir
Etter å ha lest og lest gjennom første halvdel av juli, tok jeg pause fra Det annet kjønn de to siste ukene av juli. Nå er jeg klar for å lese resten! Det nærmer seg slutten på lesinga av dette mesterverket, ei bok som det har tatt meg og Birthe fra JegLeser lang tid å komme igjennom. Men boka er vel verdt hvert eneste minutt, for dette er helt suverent!

Eleanor Catton
Midt oppi den filosofiske avhandlinga til Simone de Beauvoir begynte jeg på det foreløpige mesterverket til en annen forfatter, nemlig De strålende av Eleanor Catton. Catton mottok Bookerprisen for den mest omfattende romanen i Bookerprisens historie, som den yngste vinneren noensinne! Det er enormt imponerende, og desto stiligere fordi boka er så god! Ja, den blei lest på ei uke, og innlegg er i farta!

William Heinesen
I juli leste jeg også De fortapte spillemenn, en roman som er lagt omtrent hundre år tilbake i tid. Det var en fascinerende tekst om et fargerikt knippe mennesker ute på Færøyene. Mye var fremmed for meg, men grunntonen var likevel så velkjent. Romanen er veldig solid og varmt formidla. Les mer her.

Solveig Aareskjold
Jeg er godt i gang (faktisk snart ferdig) med Solveig Aareskjolds hittil siste utgivelse, Lesebok for jenter. Frå Homer til The Hunger Games. Her følger vi framstillinger av jenter og kvinner i litteraturen over en periode på tre tusen år. Felles for dem alle er at de er viljesterke, tøffe og sjølstendige, frittenkende og modige, noe som gjør dem enda viktigere å løfte fram, så vi ikke drukner i amerikanske husmoridealer nok en gang. Dette er ei knallbra bok som jeg gleder meg til å skrive om! 

Bergljot Hobæk Haff
Den historiske romanen Sigbrits bålferd er en fulltreffer av ei bok! Den er vakker og fæl, interessant og spennende, intens og historisk korrekt - og det hele er pakka inn i nydelige skildringer og stemningsfulle betraktninger. Boka er et nådeløst psykologisk portrett og et bekjennelsesskrift, alt ført i et elegant språk av en ytterst profesjonell penn. Hele innlegget finner du her

Barne- og ungdomslitteratur
Jeg leser pekebøker, bildebøker, fortellinger om Emil og kapitler om barna i Narnia, jeg skummer avsnitt om William Wenton for å sjekke at de ikke er for skumle og humrer litt av Donald når jeg blir vist ei rute eller ei side. Og vi hører på eventyr, Ludde, Dustene, Gubben og Katten med mer. Lenge leve Sommerles!

Her er det fortsatt pause, men når jeg kommer i gang med Odysseen, går det framover her også. Forhåpentligvis er det snart! Jeg gleder meg nemlig ikke bare til den boka, men også de som kommer etterpå, Prosessen og Ramstasagaene. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Jeg har ikke fulgt opp dette slik jeg skulle, men nå er jeg i alle fall i ferd med å hente inn forspranget til dere andre. Marsboka, der temaet var bøker med korte titler (Fred av Arne Garborg) er lest, og jeg har lest aprilboka også, der vi skulle lese bøker av forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris (De fortapte spillemenn av William Heinesen). I mai er det bøker som opprinnelig er skrevet på russisk som skal leses, og jeg har Idioten klar. Og for juni og juli leste jeg ei skikkelig tjukk bok, nemlig De strålende. Snart i rute! Hvordan ligger du an? I august er det historiske romaner som skal i ilden, og jeg gleder meg veldig! Men jeg har ikke valgt bok ennå. Hva skal du lese?

God seinsommer!