søndag 27. februar 2011

Eksamenskrøll og oppgavetull

Å, mitt elendige studiested! Det hadde vært greit med litt eksamensinformasjon FØR eksamen! Altså, misforstå meg rett: jeg mener ikke at høgskoler og universiteter skal legge fram eksamensoppgavene mange uker i forveien sånn at alle kan jukse seg til toppkarakter, men det er greit å få vite NÅR eksamen skal avholdes! Og ikke minst, i hvilket fag! Og hvor lang tid jeg har på meg, hvilke hjelpemidler jeg kan benytte eller ikke benytte, om oppgava skal sendes i posten eller leveres digitalt, eller må jeg forresten møte opp et sted?

Å være fjernstudent er både veldig fint og ikke fullt så fint. Når studiestedene luller i vei med sitt eget og ikke tenker på at folk har behov for informasjon, for å planlegge og tilrettelegge, da er det ikke så greit. Jeg er på mange måter heldig, for jeg er hundre prosent student og trenger ikke å ta hensyn til en jobb. Men mange på studiene mine må det, for de har jobb og familier og er studenter på si. Og da er det jo ekstra greit å vite når en har eksamen, sånn at en for eksempel kan ta seg fri en dag eller to, passe på at bestemor kan hente ungene i barnehagen og ordne det sånn at eldstejenta kan sitte på med ei i klassen til håndballen, at mannen i heimen kan handle og lage middag og at ikke skravle-tirsdagen med jentene blir akkurat på eksamenstirsdagen!

Men for all del, jeg har jo litt å gjøre jeg og, da. Jeg har for eksempel et annet studie også, som jeg jo må følge opp så godt jeg kan. Hvis jeg får vite når jeg har eksamen kan jeg passe på å ligge litt foran på det andre studiet, sånn at det ikke gjør noe hvis jeg er "borte" i noen dager. Men det blir ganske utfordrende når informasjonen er like vanskelig å få tak i som en godt sikra pengetransport.

Men jeg får vel bare smøre meg med den berømte tålmodigheten. Og mens jeg venter på informasjon fra Godot, kan jeg like greit fortelle følgende: jeg har hatt enda ei innleveringsoppgave. Og jeg fikk svar før det hadde gått ei uke! Det er ny rekord. Men: oppgava, som krevde at jeg skulle gjøre rede for hvordan jeg ville lagt til rette for noe, blei ikke godkjent. Og det er helt greit. For denne gangen brukte jeg bevisst ikke kilder. Når det står i teksten at det er jeg skal skal gjøre rede for hvordan jeg ville gjort det, så er det vel jeg som er kilden...?

Hvordan kan de forvente at jeg skal støtte meg på andre, på teori, når de ber meg reflektere og legge til rette? Hvordan kan mitt system, mine ideer og synspunkter hjemles i en annens? Men det er vel akkurat det de er ute etter, at vi som studenter skal finne den teorien som støtter våre meninger, og lire det av oss ved høve. Men det er jo absolutt ikke det samme som å forstå teorien, eller å forstå en kompleks problemstilling! Og som student blir en da heller ikke utfordra eller korrigert. Vi lærer ingenting. Hvis det å studere egentlig er å mele sin egen kake, så har jeg, eller svært mange andre, misforstått. Skal det virkelig være sånn? Er det noen andre som har lignende erfaringer, så si ifra!

fredag 25. februar 2011

Aleine sammen

Jeg har lenge hatt fire bøker av Herbjørg Wassmo (f. 1942) i bokhylla, helt uleste, til og med så godt som urørte. De har stått der og venta i køen, trofaste og tålmodige, stadig forbigåtte av noe annet som i øyeblikket var mer interessant, spennende eller fristende. Eller kanskje egentlig ikke, men bøkene forblei urørte uansett. Men nå, nå som 2011 er blitt mitt litterære kvinneår, har de rykka opp og fram med høy hastighet, danka ut en rekke uaktuelle mannfolk og plutselig var det faktisk klart for mitt første møte med Wassmo. Jeg brukte litt tid på å velge hvilken bok jeg skulle starte med, men kom fram til at det igrunn var best å begynne med begynnelsen. I mitt tilfelle blei det altså Huset med den blinde glassveranda fra 1981.

Huset med den blinde glassveranda er første bok i en trilogi om ungjenta Tora og hennes tøffe oppvekst nord i landet på femtitallet. Faren var en tysk soldat som blei borte under mystiske omstendigheter før Tora blei født. Mora Ingrid har vært utsatt for offentlig hårklipping på grunn av sitt valg av mann. Tora lider så smått under ettervirkningene av krigen og blir rød i kinna når noen snakker stygt om tyskere eller kaller henne for tyskerunge. Men i forhold til hva som skjer hjemme mellom Tora og stefaren Henrik, blir tyskerungehetsen ingenting. Tora bor i et stort hus som kalles for Tusenhjemmet. Der bor de som av ulik grunn er nederst i det sosiale sjiktet.

Romanen er skrevet i tredjeperson, men ligger såpass tett opp til Tora og hennes erfarings- og sansingsverden at den nesten like gjerne kunne vært skrevet i førsteperson. Vi følger Tora tett og nært gjennom fine dager, vær og vind, plikter hjemme, skoletimer, besøk hos tante Rakel og onkel Simon og ikke minst den lammende angsten for farligheten, som Tora kaller det. Gjennom flere knappe og presise skildringer lar Wassmo det komme fram at Tora er midt i mellom barndomstid og ungdomstid reint fysisk. Mentalt er hun likevel svært konkret og barnlig, det er bare noen få ganger hun lar abstrakte begreper slippe til. Kanskje et uttrykk for hvordan den massive, tilbakeholdende angsten kan virke?

Tora drømmer. Hun dikter fortellinger, mest i hodet, men noen ganger kommer det også ned på papiret når hun sitter på buloftet og er trygg. Hun drømmer når hun ikke er trygg også. Når farligheten overmanner henne, er fantasien eneste utvei. Det er sånn hun stålsetter seg og distanserer seg. Da er det nesten som om det ikke skjer. Tora husker også, tilbake på krenkende opplevelser som har brent seg inn i henne. Enkelte må bære skammen, er det ei i boka som sier, og det treffer Tora sterkt. Hun føler seg ikke så vel med de jevnaldrende, og er mye sammen med den to år eldre Sol, som også bor i Tusenhjemmet. Men gjennom teksten kan det virke som om Tora er mest aleine. Særlig blir det kjølige forholdet mellom mora og Tora gitt mye plass, noe som understreker farligheten og ensomheten hjemme.

Jeg oppfatter det som om vi følger Tora over lengre tid. Wassmo velger seg ut episoder som hun skildrer, noen nærgående og detaljert, andre mer overfladisk og lett. Hun kan hoppe plutselig langt fram i tid, mens andre kapitler dveler lenge ved det samme. Personene i boka er stort sett fattige eller småkårsfolk, de driver med fiske eller tar strøjobber, har poteter i hagen og dyr i stallen. Det er et samfunn som er svært langt fra dagens bysamfunn, men Wassmo gjør det gjenkjennelig likevel. I replikkene snakkes det nordnorsk. For mange tilfører nok dette autensitet, kanskje også en råhet, men for meg spiller det egentlig ingen rolle. Historia ville vært like sterk med vanlige bokmålsreplikker, språklig sett ville den bare vært litt mattere.

Stort sett er forfatteren svært samla om sitt prosjekt, og hun forteller gjennomført fra Toras synsvinkel. Likevel er det noen brudd som burde vært luka ut; for meg blir det helt snålt brått å skulle sanse gjennom Ingrid eller tante Rakel når jeg lukter, hører, ser, smaker og kjenner det samme som Tora. Særlig fra kapittel 18 og litt utover synes jeg synsvinkelen i perioder blir ustrukturert og hoppende. Jeg tror romanen ville vært tjent med hundre prosents fokus om Tora, det ville føltes enda mer virkelig og nært.

Å skape spenning i en skildrende tekst kan gjøres på mange måter. Her synes jeg sjelden at farligheten, som er den største uroskaperen Wassmo benytter seg av, kommer til sin rett. På en måte er det fint, for forfatteren lar Tora fantasere seg vei gjennom dagene, i sitt eget barnetempo, og vær og vind og om Ingrid skal på jobb eller ikke er viktige faktorer for hva Tora gjør eller ikke gjør. På en annen måte taper teksten intensitet, og det blir mye overflate og dagligdagse gjøremål som ikke alltid er skildra like godt. Når det kan gå mange kapitler mellom hver gang Tora tenker på farligheten, kan det lett gli ut av leserens bevissthet også. Men til gjengjeld slår det leseren hardt i magen når det brått dukker opp, og det setter seg, om det så bare er for noen sider. Det er kanskje den effekten forfatteren er ute etter?

Sia jeg akkurat har lest om Herdis, og jeg opplever at disse bøkene har mye til felles, kan jeg nesten ikke la være å trekke noen linjer. Jeg får så vondt av Herdis, skriver jeg, men jeg får jammen vondt av Tora også. Disse jentene er på sida, både av det lille samfunnet de lever i, av familien, til og med av seg sjøl. De er svært følsomme og flykter inn i fantasien ved de minste tegn på uro eller endring i nærmiljøet. For Herdis er det musikken, denne vidunderlige musikken som hun har inni seg og som hun lengter etter, strever etter, å fremkalle. For Tora er det historiene, alle de fantastiske historiene som kommer så fort at hun nesten ikke rekker å skrive dem ned, nei, hun rekker knapt å tenke dem!

Forfatterne har lagt handlinga til hver sin tøffe periode, henholdsvis tida før og under første verdenskrig og etter andre verdenskrig. De voksne er distanserte og opptatte av politikk; meninger skaper tydelige skiller i lokalsamfunnet. Småjentene forstår seg ikke helt på det, og glir inn og ut av de voksnes samtaler. Begge jentene har kjølige mødre, som er forsiktige både med fysiske og verbale kjærtegn. Verst er det kanskje for Tora, som sliter og ivrer for moras gunst, men som så alt for sjelden får ros - og som trenger det så sårt. Ingrid er bare en matt skygge. Mora til Herdis svinger voldsomt i humøret og går fra å leike med Herdis til å skjelle henne ut uten grunn. Farsfigurene, i den grad Henrik kan kvalifisere til noe sånt, er mer stabile. Men også de opererer på avstand.

Det fellesskapet som både Wassmo og Nedreaas skildrer i sine bøker, får en dobbel funksjon, og det er et enkelt, men effektfullt grep. Jeg som leser opplever nemlig ikke at jeg tar del i fellesskapet, for jeg ser alt gjennom jentungenes øyne. Vel bor jeg i Tusenhjemmet, med alle dets folk og lyder, men det er ikke mitt egentlige hjem på grunn av farligheten. Og vel er jeg med på den store sommerfesten, men ingen ser meg, så jeg kunne like greit ikke vært der. Å stå aleine i en krok og se de andre ha det moro - det er kort til "Trass-visa hennes Tora". Men henne går det jo bra med. Å stå aleine med hemmeligheter og farligheter gjør en bare enda mer ensom.

tirsdag 22. februar 2011

Harry Potter på bomtur

Den fjerde Harry Potter-boka, Harry Potter og ildbegeret, er uten tvil den dårligste hittil. Det kan virke som om forfatteren har vært utsatt for et så massivt press at det ikke lenger har vært viktig hva hun skriver eller hvordan hun skriver, så lenge hun skriver. Sjølkritikken, og eventuell kritikk fra redaktører og forlag, kan ikke ha vært særlig dominerende i denne prosessen. Det er tydelig ikke bare gjennom språket, men også i konfliktene som skrives fram, personkarakteristikker, det helheltlige hendelsesforløpet og de få forsøkene på å gi et "indre" bilde av Harry. Det blir nemlig med forsøkene. Det som jeg likte godt i den første Harry Potter-boka, nemlig varmen, humoren og selvfølgeligheten ovenfor det magiske, er så godt som borte. Isteden er det erstatta av rumpeldunkmas og husnissetull, som egentlig ikke leder verken fram eller tilbake.

Først og fremst virker det som om Harry Potter og ildbegeret er resultatet av en ufokusert prosess, hvor forfatteren ikke har hatt kontroll på stoffet. Det spriker i alle retninger, og det tar ufattelig lang tid før året på Galtvort kommer i gang. Lesinga går greit, men treigt. Det skal skje noe hele tida, men vi som lesere får vite svært lite om bakenforliggende årsaker og blir derfor ikke engasjerte. Det eneste kapittelet som skiller seg ut, er det første: her er forfatter og personer nesten i et helt annet univers. Det er samla, fokusert og godt skildra, og det som skjer skaper både uro og nysgjerrighet. Kapittelet er egentlig alt for skummelt i forhold til hva som er Harry Potter-seriens egentlige målgruppe - det er grøss og gru etter voksen lest. I neste kapittel synker nivået drastisk. Her er Rowling langt nede i kiosklitteraturen; det er gjenfortelling og nitidig presentasjon av alt og alle. Ingenting er morsomt eller spennende, det er bare overflate hele veien. Og du verden hvor langsomt det går!

Boka omhandler Harry Potters fjerde år på Galtvort, og konfliktene mellom elevene og lærerne, samt elevene og lærerne i mellom, tilspisser seg. Ikke overraskende kommer det en ny lærer også i år - når en først har funnet en oppskrift, så... Voldemort er en stadig voksende fare som får lite plass på grunn av tretrollmannturneringa (nei, de tryller ikke med trær) - en uhyre utroverdig turnering som brått går av stabelen på Galtvort, og i en periode blir skolen invadert av andre elever. I bakgrunnen vimer både husnisser og byråkrater i hopetall, tilsynelatende helt tilfeldig. Ronny og Hermine befinner seg i ukjent farvann, Fredrik Djervell trer fram som en flat helt, Malfang når nye høyder i sin vilje etter å ta rotta på Potter, og det virker som om ingen kan tenke lenger enn sin egen nesetipp. Karakterenes "indre liv" er i denne boka totalt fraværende, og utviklingsmessig kommer alle omtrent like langt som sprengstjertskruttene til Gygrid.

Etter en innledning på om lag hundre sider, en drøy og sprikende midtdel hvor det krangles og kjeftes over en lav sko, og hvor Harry Potter surrer rundt med et gullegg og brått finner ut at han ikke er alldeles usynlig i usynlighetskappa si likevel, er det duka for en heseblesende slutt, som er vel så lang som innledninga, og dominert av de ondes voldsomme enetaler. (Og er det virkelig så sannsynlig; "Haha, Harry Potter! Nå skal jeg drepe deg! Men først skal jeg fortelle om alle skurkestrekene mine!") Når monologene går over flere sider, når ingen reflekterer over det som blir sagt, minst av alt Harry, og når skildringene er på nivået "det var grusomt", får jeg ikke lyst til å lese mer. Men jeg leste ut boka likevel, sjøl om jeg mer eller mindre måtte tvinge meg igjennom de siste femti sidene. Her er det bare oppramsing og forvirring, eventuelle spenningsskapende elementer hogges like brått vekk som en viss animagus, og tilslutt blir historia knytt sammen med noe som ikke er så langt unna "snipp, snapp, snute".

I Harry Potter og ildbegeret er det språket som kanskje mest vitner om en slurvete prosess. Gygrid har stadig billesvarte øyne, og Harry tenker at rektor Humlesnurr aldri har sett så gammel ut gjentatte ganger. De samme elementene gjentas, muligens av vane, muligens av uoppfinnsomhet. Tanketanken kunne vært utnytta på en mye bedre måte tidligere i boka, i likhet med samtalene med Humlesnurr. Og det burde slått forfatteren at det i bok fire ikke er så morsomt at Nilus alltid glemmer og kløner. Noe nytt er velkommen! Men ikke av den typen som hun faktisk kommer med; at Fred og Frank, som alltid byr på spillopper, i denne boka stort sett sitter gjemt i en krok og hvisker. Utviklinga til Harry, Hermine og Ronny, eller mangelen på sådan, er urovekkende. De er på ett nivå i huet hele tida, alle tre. De mistenker aldri en ny lærer, de går aldri til Gygrid med en gang for å få informasjon, de stiller aldri spørsmål ved det soleklare. Malfang ligger, skrekk og gru, på mange måter et hestehode foran.

Harry Potter og ildbegeret er nok ikke en "sann lesersvir" for andre enn de ihuga tilhengerne, som sluker alt - lykkelig ukritiske. For meg er det alt for mye som ikke stemmer til at det kan glemmes. Og jeg er virkelig ikke glad for at konflikter og hendelser lesses på hverandre i hopetall. Men det skal sies, til Rowlings forsvar, at det er vanskelig å skrive godt. Og jeg kan forestille meg at det ikke akkurat hjelper når hele verden ivrig sitter og venter og kun er interessert i den neste boka om Harry Potter, som skulle vært ferdig i går! Kanskje like greit at det er et lite opphold mellom denne boka og den neste?

søndag 20. februar 2011

Et skuespillerdrevet drama

Etter litt att og fram dro vi på kino for å se Colin Firth i årets Oscarstorfilm, Kongens tale. Den er nominert til hele 12 priser, og det store sirkuset sparkes i gang neste søndag. Mandag 28. februar kommer årets vinnere til å være på alles lepper... Kanskje. Jeg veit at jeg i alle fall kommer til å snakke om det dersom Colin Firth endelig mottar prisen for beste mannlige hovedrolle; i flere år har han levert mange sterke, gode roller. Og innsatsen i Kongens tale var absolutt ingen nedtur for meg som kinogjenger. Men samtidig var det heller ingen gedigen opptur. Hvorfor ikke?

Åra går mellom 1924 og 1940. Filmen er i all hovedsak konsentrert rundt forholdet mellom prins Albert (Firth) og talepedagogen Logue (Geoffrey Rush - som forøvrig også er nominert). Prinsen stammer og kvier seg for å snakke offentlig, noe han av og til må som en offentlig person. Det har ført til mange pinlige affærer foran folk, mikrofoner og på radio. Dessuten ripper samtalene mellom Logue og prinsen opp i mange ubehagelige barndomsminner, og øvelsene prinsen må igjennom er heller ikke alltid like enkle (men enklere enn den som vises i starten av filmen - å bli tvunget til å snakke med klinkekuler i munnen unner jeg ingen). Mannfolka kommer nær hverandre, men har også noen ufine ordvekslinger. Men kona Elizabeth (Helena Bonham Carter, enda en nominert) gir seg ikke og tvinger prinsen tilbake (det er igrunn hele hennes funksjon i denne filmen). Han må nå, nå som broren har abdisert og prins Albert blir kong George VI.

Filmen gir et sympatisk, men svært endimensjonalt portrett av prins Albert, kona Elizabeth og Logue. Broren, kong Edward VIII, er også endimensjonal, men skrekkelig usympatisk. Filmen går ikke i dybden hos noen av karakterene, men forblir på et overfladisk og komfortabelt plan, uten å kunne provosere noen kinogjengere. Men så er også den store spenninga fraværende, her går det fra en liten dramatisk topp til den neste, som regel er det det historiske bakteppet som leder an. Og vi veit jo hva som skjer, så når Churchill kommer bjeffende er det ingen overraskelse. Presset på prinsen øker gradvis og han yter full motstand, uten at vi i salen kjenner det (men noen av oss feller muligens en tåre).

Det er egentlig ingenting å "ta" filmen på. Det er et godt håndverk i bånn; manuset er velfungerende, skrevet av en som veit hva han skriver om, men historia er tynn. Dialogene flyter lett. Det er fin veksling i filming og klipp, men det er påfallende mange nærbilder, særlig av det omtrent ubevegelige ansiktet til Colin Firth. Det kan gi en monoton følelse, som står i kontrast til det som skjer rundt prinsen. Musikken avspeiler både følelser og samtida og gir ofte det lille ekstra til en scene. Skuespillerne er knallgode, men har dessverre veldig lite å spille på, derfor forblir filmen en bevegelse på overflata. Likevel klarer de å få det til å kjennes viktig ut for oss som sitter i salen. Og det er for meg kun på grunn av Colin Firth og hans utrolig gjennomførte og overbevisende språk; det er nesten magisk å høre hvordan w-ene sniker seg inn der de ikke skal være (han er helt konsekvent etter hva jeg kunne høre), hvordan stemmen vrenges når han blir stressa, og det tilslutt ikke er mer enn snadring som slipper ut.

Og vi snakka om det etterpå, jeg og kinovennen min, at filmen jammen ikke ville vært den samme om den hadde vært lagt til åra mellom 1984 og 2000. Det historiske bakteppet hadde gitt svært lite, og filmen hadde blitt enda mer stillestående og monoton. Den tynne historia hadde mest sannsynlig blitt veldig tydelig. Så det er svært heldig for filmen og filmskaperne at det fantes en stammende prins i England i mellomkrigstida. Og det er svært heldig for seerne at Colin Firth tok rolla - rett mann på rett plass! Kun små endringer kunne gjort filmen utrolig kjedelig. Men det er den ikke; den er varm, sympatisk, kjærlig og overraskende morsom. Det er en god kinofilm.

lørdag 19. februar 2011

Mammut eller ikke Mammut

Og plutselig var det februar og Mammutsalg. Igjen... Det går litt for fort for meg nå om dagen, og på sett og vis skulle jeg ønske det bare var Mammutsalg annahvert år, sånn som før. Det er jo salg ett eller anna sted hele tida, er det ikke i nettbokhandelen, så er det i bokklubben, og er det ikke der, er det i butikkene. Pallesalg og torgtilbud, Mammutsalg og braksalg fra eget lager og supertilbud og helgetilbud og vinterkupp og jubileumssalg og spesialtilbud og klubbsalg og medlemstilbud og ekstra billig akkurat nå! Og brått får jeg nok. Det blir ikke så spennende med tilbud lenger, når det er det hele tida. Det mister aktualitet, mister funksjon. Ofte går jeg bare forbi, uten å kikke en gang. Oj, enda en glorete plakat... Men når ei bok blir fryktelig, fryktelig billig, da er det jo nesten ille å la være å kjøpe. I alle fall noen ganger.

Til årets Mammutsalg forhåndsbestilte jeg drøssevis med bøker. Jeg gikk igjennom katalogen flere ganger, tenkte på mitt eget bibliotek og andres boksamlinger, bursdager og jul. Og jeg kryssa av både her og der. Men så kommer jeg i butikken. Haugen min er pent stabla i en diger pappeske. Alle titlene er der. Og jeg mister helt piffen. Jeg sitter der bare, ser på lista mi og lurer litt på hva jeg tenkte da jeg bestilte alt dette. Hvem tenkte jeg på? Jo, jeg kommer fram til det etterhvert. Bestefar og bestemor, brodern og stefar, meg sjøl, kjæresten, mamma, flere venner og mer familie. Og så ser jeg på bøkene. Med glansa eller matte omslag, i stort eller lite format, glatte eller ruglete, med eller uten rifter, i svært ulike farger og innbindinger, alle med rød prislapp på. Trenger jeg egentlig alt dette?

Nei. Bare litt. Så jeg valgte meg ut noe og lot resten være. Det er første gang. Her er de forfatterne som blei med meg hjem:

William Shakespeare
Jules Verne
Halldis Moren Vesaas
Selma Lagerlöf
Rudyard Kipling
Arthur Conan Doyle
Patrick O'Brian
Amalie Skram

torsdag 17. februar 2011

Prøysens venner











Her i Norge har vi mange litteraturpriser, men en av dem jeg liker best er Prøysenprisen, eller mer korrekt Prøysenprisene. For det er nemlig to av dem:

  • Prøysenprisen, som hvert år deles ut til en musiker/ei gruppe som hovedsaklig synger på norsk og lager egne låter - og samtidig ivaretar den musikalske arven etter Alf Prøysen (1914 - 1970). Med andre ord er det ofte aktører innafor visesjangeren som mottar prisen.
  • Teskjekjerringprisen, som hvert år deles ut til en som gjennom litterær eller musikalsk virksomhet retta mot barn og ungdom, bidrar til å holde Prøysens univers levende.

Prisene deles ut av NOPA og Libris, og i årets jury satt Stein Eide, Lise Knudsen, Jan Eggum og Hogne Moe. Årets glade damer var musiker Tonje Unstad og forfatter Kjersti Scheen. Hipp hurra!

onsdag 16. februar 2011

Morsomme mord

Etter å ha lest Bokens folk var det svært lett og greit å frese igjennom Arto Paasilinnas Den elskelige giftblandersken. Herlig! Av og til trengs det sånne leseropplevelser som denne, lette og muntre, hvor forfatteren leiker seg med tilfeldigheter og sammentreff og skjebnens ironi, og stadig balanserer på grensa til det utroverdige. Paasilinna lager sine egne regler innafor den verdenen han skisser opp, og skildrer og forholder seg til de litterære skikkelsene på avstand, men med varme og stor selvfølgelighet. Men særlig djupt er det jo ikke.

Paasilinna føyer seg på mange måter inn i en humoristisk tradisjon etter Selma Lagerlöf og hennes rike folkelivsskildringer. Skrøner, kan historiene hans kalles. Andre forfattere som skrøner i vei er for eksempel Torgny Lindgren og Jonas Jonasson. Men der Lagerlöf er alvorlig og nær, sveiper over mennesker og natur, eller der hun gir et psykologisk portrett og skildrer et vell av ulike følelser, før hun atter går tilbake til den humoristiske tonen, er Paasilinna stadig den samme. Det kan virke som om Paasilinna ikke kan skrive på så veldig mange ulike måter, men at han er blitt veldig god på akkurat denne; folkelivsskildringa med det humoristiske, morbide, noen ganger litt burleske snittet. Og det fungerer, en får det en vil ha, men absolutt ikke noe mer. Og skrøna er raskt ferdig.

Mange hevder at Paasilinna tar det finske samfunnet på kornet gjennom sitt harselas. Hvis det er rett i dette tilfellet, er det et svært dystert samfunn der borte, hvor finske, ustyrlige mannfolk her blir stilt på rett hylle når det kommer til alkoholmisbruk, utnytting av familien, kriminalitet og hjemmevold. Eller for å si det på en annen måte; de får det de fortjener, alle sammen, kanskje med unntak av hovedpersonen sjøl, 77-årige enkefru Linnea Ravaska. For er hun virkelig så elskelig? Jeg synes ikke det. Historien hennes er fryktelig tynn, og forfatteren skriver ikke akkurat med kvinnelig innsikt. Men jeg skulle gjerne lest mer om henne likevel, om fortida og om opplevelsene hennes, både med og uten oberst Ravaska. For hvem er hun egentlig? Det får vi ikke vite. Men kanskje det ikke er så viktig.

Skrønene til Paasilinna er korte, men velformulerte, underholdende, men ensidige. Noe særlig til spenning eller undertekst kan en heller ikke se stort til her, og det tar utrolig kort tid å humre igjennom de 175 sidene. Det er nesten så en kan føle seg litt snytt eller slukøra etterpå; er det over allerede? Ikke mer? Var dette alt? Jeg merker at jeg ikke klarer å ta det helt alvorlig som litteratur fordi forfatteren gir så lite, og så raskt snører igjen historia. Når jeg i tillegg kun sitter igjen med noen morsomme avsnitt i tankene og ikke noen djupere inn- eller avtrykk, sier det seg sjøl at dette ikke akkurat er stor litteratur.

Bortsett fra det jeg allerede har nevnt, har jeg kun en innvendig til akkurat denne historia: hvorfor i all verden er det siste avsnittet inkludert? Eller hele etterordet, for den saks skyld? For meg punkterer de tre sidene hele boka, og glir rett over i noe slapt og unødvendig. Et reint antiklimaks, faktisk, som mest bare blir teit. Skrøna står sterkere uten. Men det var nok gøy å skrive.

mandag 14. februar 2011

Den utilgjengelige dramatikken

Ett av vårens studier er innafor moderne dramatikk. I det siste har jeg lest en del om det absurde dramaet, dens hovedaktører og ikke minst: Samuel Beckett (1906 - 1989). Fire dramastykker har det blitt hittil, fra før hadde jeg lest Mens vi venter på Godot, i løpet av februar har også Happy Days, Cascando, Film og Eh Joe blitt lest. Det skal sies at disse dramaene ikke er av de lengste, snarere det motsatte, men bare fordi stykkene er korte, betyr det ikke at de er tomme. Absolutt ikke. Derfor er leseinnsatsen mye mindre enn jeg er vant til (sjøl om jeg må lese en del flere ganger), mens tankene rundt og analyseringa tar mye lenger tid med tanke på antall sider.

Jeg har fått stor respekt for Beckett som stilist, og jeg ser helt tydelig hva som er hans prosjekt og hvordan det utvikler seg fra tiår til tiår. Det er imponerende at han har en så stor produksjon (over førti dramastykker, ei rekke romaner, noveller, kortprosa og dikt) og at han beveger seg over alle de tre hovedsjangrene; lyrikk, epikk og dramatikk. Enda mer imponerende er det at han fra begynnelsen av 1950-tallet velger å skrive nesten utelukkende på fransk (det blir nemlig for enkelt å skrive på engelsk, sier Beckett). Den motstanden fremmedspråket gir, gjør at han fokuserer, konsentrerer seg, skjerper seg og blir enda mer konkret, presis og poengtert. Nobelprisen i litteratur kom da også rekandes på ei fjøl i 1969 - forøvrig en pris den mediesky Beckett ikke dro til Stockholm for å motta.

Beckett oversatte også sine egne verk. Derfor er det ofte en nokså merkbar forskjell i mening og innhold i den franske og engelske utgaven, sier foreleseren og eksemplifiserer med flere verk. Jeg forholder meg kun til de engelske versjonene da jeg ikke er særlig god i fransk. Men jeg lurer støtt på hva jeg muligens går glipp av. Og om han gjorde det med vilje, den godeste Beckett. Det skulle ikke forundre meg.

Nå som jeg beveger meg ut av Becketts verden og langsomt ut av det litt oppkavende og absurde, mot det moderne, kommer problemene. Hittil er det to dramastykker som jeg ikke klarer å få tak i, verken på egen hånd eller ved hjelp av det lokale biblioteket. Stykkene er rett og slett ikke å oppdrive i Norge, med mindre en har hemmelige kontakter et sted. Jeg har også spurt i en stor bokhandel i hovedstaden, men de hadde verken hatt stykkene inne eller planer om å ta dem inn. De er svært vanskelige å få tak i, sier hun bak disken, og viser meg skjermen: i en utenlandsk nettbokhandel er de riktignok å få kjøpt, men kun i brukte samleutgaver fra åtti- eller nittitallet til en nokså høy sum.

Derfor, kjære forelesere: hva er poenget med å legge opp ei pensumliste hvor studentene ikke kan få tak i deler av innholdet? Dere kan jo ikke forvente at vi skal kjøpe de dyre, brukte samleutgavene, ei heller at vi skal kjenne til dramatikken i detalj når vi ikke får lest de faktiske stykkene. Blir ikke det litt meningsløst? Eller er det liksom et ekstrapoeng i seg sjøl, i og med at så mye av den absurde dramatikken handler om meningstap? Eller? Jeg synes det er mest håpløst. Jeg er jo interessert i det her, og vil gjerne få oversikt og kunnskap. Det er svært vanskelig når det ikke blir lagt til rette for det, særlig med tanke på eksamen.

lørdag 12. februar 2011

Jøder, sex og overgrep

I flere dager har jeg strevd meg igjennom den litt over fire hundre sider lange Bokens folk av australske Geraldine Brooks (på engelsk i 2008, på norsk i 2009). Boka, som jeg fikk så varmt anbefalt (passer virkelig for en bokelsker, en fantastisk historie, viktig for alle som er glade i bøker og litteratur, du vil virkelig like den), blei for meg et reint mareritt. Forfatteren velter seg i jødenes grusomme forfølgelses- og utryddelseshistorie, dikter i vei om oralsex i 1492, vold i 1480, og andre ekskrementer, tortur og kjønnssjukdommer opp igjennom historia. Ordet "sosialpornografi" kom fort underveis, men "søppel" er langt på vei også dekkende. Men boka er genial i ett øyemed: nemlig som en studie i hvordan det ikke skal gjøres.

Denne boka er rett og slett ikke god. Forfatterhåndverket er dårlig. Teksten er tom og overfladisk, det finnes verken undertekst eller spenning på noen måte. I tillegg er den omstendelig og langtekkelig, forutsigbar og monoton. Hanna Heath, som er hovedpersonen, er like spennende som murpuss. Etter tjue leste sider vurderte jeg å la være å lese resten, men jeg pressa meg videre. På side femti var det fortsatt ikke et eneste godt avsnitt, og statistikken var ikke forbedra hundre sider seinere heller. Aldri har jeg vært så nær å avbryte ei bok i hele mitt liv - kun pliktfølelse og stahet dreiv meg videre (men neste gang jeg leser noe så skrotent hiver jeg det fra meg!).

Geraldine Brooks (f. 1955) er journalist, noe som er svært tydelig i denne teksten. En god skjønnlitterær framstilling ville nemlig vært helt annerledes (i alle fall om jeg hadde vært redaktør eller forfatter - jeg hadde fortalt kronologisk fra 1480 og framover og for all del holdt igjen hovedpoengene til slutt!). Her har hun et utrolig spennende stoff: historia om ei gammel hebraisk bok, en haggadá, som strekker seg fra fjortenhundretallet og fram til 2002. Hun kan velge og vrake i historiske hendelser og land, religioner, kunst, litteratur og mennesker. Noe veit hun fra før er sant, mye finner hun på. Ikke at det spiller noen rolle - det er like dårlig skrevet uansett.

Bokens folk faller midt i mellom alt: det er ikke ei fagbok, til det er det alt for mye fiksjon og alt for lite om kalligrafi, illustrasjoner, farger, fargeblanding, pergamentpreparering, litteratur, historie, religion, landskap og så videre. Det er ikke ei dokumentarbok, til det er det også for mye fiksjon og alt for få øyenvitneskildringer, dagboknotater, brevvekslinger, gjeldsdokumenter, pantebrev, dødsattester, folketellinger og lignende. Det er heller ingen kioskroman, sjøl om sexscenene er mange, til det er boka for tung og for detaljert med tanke på de få fagområdene som blir skildra. Det er ikke en historisk roman, for kapitlene deles mellom Hanna, som lever i 1996 og 2002, og tilfeldige, oppdikta mennesker rundt Middelhavet fra 1480 og framover, som egentlig ikke har noen sammenheng med hverandre, annet enn at de alle er berørt av haggadáen på en eller annen måte. Og, til sist, er det heller ikke en vanlig roman hvor en kan forvente et persongalleri, intriger eller hendelser som påvirker dem, og til slutt en løsning på det hele. Denne boka er en sjangermiks med et svært uheldig utfall.

Boka forutsetter bakgrunnskunnskaper hos leseren, noe som forsåvidt er helt i orden. Det faglige ligger ikke egentlig på et høyt nivå, men det kan sikkert virke utilgjengelig for mange i og med at forfatteren bruker store, lange ord og omstendelige setninger for å forklare noe lite og enkelt. Men hun er ofte upresis, sjøl om hun skriver mye om det. En annen måte å si det på er at boka er skravlete uten å være muntlig: det er utrolig mye "død" tekst, altså tekst som ikke driver boka framover, men som lar det hele stå og slurre. Det hadde vært greit om boka hadde hatt et fint univers, men det har den ikke. Jeg har heller ikke mye til overs for Brooks' retrospektive teknikk (jeg tror hun har misforstått): hun kan åpne et kapittel eller et avsnitt i ei tid, for noen sider seinere gjenfortelle, sjølsagt i detalj, alt som har hendt fram til historias nåtid. Det er ikke akkurat sånn en skaper spenning i teksten!

Brooks er heller ikke helt god på dette med kapitler: i begynnelsen av boka undersøker Hanna haggadáen og finner spor etter hvor boka har vært oppbevart tidligere (et hår, saltvann, en del av en sommerfuglvinge, en flekk av vin/blod). Dette bruker forfatteren til å dikte fram historier om hva som har hendt i henholdsvis 1480 i Sevilla, 1492 i Tarragona, 1609 i Venezia, 1894 i Wien og 1940 i Sarajevo. Hvert kapittel avsluttes med at boka får spor etter sitt oppholdssted/sin leser. I neste kapittel sitter Hanna i 1996 og spekulerer på hva flekken er, hvor håret kommer fra, hva slags insektvinge det er og så videre. Disse teoriene er naturlig nok ikke leseren med på, i og med at vi allerede veit "sannheten". Det burde vært kutta, eller satt inn på et tidligere tidspunkt.

Språklig er Bokens folk svært svak - noe som, naturlig nok, er skuffende når boka bærer en såpass kompromissløs tittel. Jeg veit ikke hvor mye skyld som skal legges på forfatteren, oversetter Sissel Busk og det norske forlaget Cappelen Damm, men når historia og håndverket i utgangspunktet er dårlig, kan en jo ikke forvente mirakler etter en urytmisk og tung oversettelse prega av "glemt" manusvask. I boka finnes flere og/å feil (det heter f.eks. ikke "å snakket"), t-er og e-er på slutten av et ord er mange steder borte, et sted står det Sidney og ikke Sydney, og noen av personene endrer skrivemåte på navnet sitt underveis, for å nevne noe. Det er slurvete og uprofesjonelt. Setninger som "Hun var en tweedkledd dame på omtrent seksti, bygd som en utedo av murstein." (side 300) er verken god, morsom eller passende, og burde vært strøket i alle versjoner.

Boka er sjarmløs, uten humor, rytme, musikalitet, medfølelse og spenning. Den er rett og slett lidenskapsløs og død. Personene stilles opp som skyteskiver der de trengs, så forlater vi dem (disse uavslutta tekstbrokkene fungerer dårlig sammen med ramme-historia om Hanna, men kan ikke under noen omstendighet være noe sjølstendig). Moralske og etiske problemer som dukker opp underveis fortelles det flatt om. Forfatteren inviterer ikke til refleksjon rundt hendelsene, verken i personene eller hos leseren. Og i tillegg er det utrolig utroverdig! Når ei jente blir voldtatt, tenker hun for eksempel "Jeg tror jeg led mindre, faktisk, enn mang en brud i brudesengen." (side 325). Det var det jeg hadde tenkt også. Ei anna jente, tidligere i boka, går gladelig med på en voksen manns seksuelle krumspring for å få låne bøkene hans, og tilsynelatende synes hun at det orale er toppers.

Alle personene, fra Hanna til Ruti, David, Ozren, Werner, Lola, Florien, Zahra og så videre, har samme monotone, kjedelige tankestrøm. De har også litt snåle evner, for de kan tenke om ting som de umulig kan vite, når historia er fortalt fra et jeg-perspektiv, noe store deler av boka er. Eksempel på det er disse linjene fra side 348: "Da så han på meg med en leges vurderende blikk. Det var sterk medfølelse i blikket hans, og jeg forsto hvorfor pasientene beundret ham." Her er det altså både vurdering og medfølelse i blikket til legen, og jeg-et, som ikke har møtt legen før nå, veit plutselig mye om både legen og pasientene. Magisk. Det er også tredjepersonsfortellinger her, for eksempel om den alkoholiserte Vistorini og den spillegale rabbien. I disse avsnittene er det også synsvinkelproblemer, men av en annen art.

Jeg lærte verken noe nytt om jødenes historie, om bokkonservering eller om illustrasjoner av denne boka. Og det er nokså dumt, i og med at det er det bokas handling sirkler rundt, og det som utgis for å være faktastoffet. Alle utlegningene om de kristnes grusomheter og de jødiske lidelsene er til en viss grad forståelig, men på et punkt går forfatteren over grensa. Det blir for mye, det blir unødvendig og veldig uengasjerende. For når personene i boka ikke lar seg affisere, hvorfor skal da jeg?

torsdag 10. februar 2011

Og sagaen ruller videre...

Det er et veletablert univers nå, i bok nummer tre, Harry Potter og fangen fra Azkaban (på engelsk i 1999, på norsk i 2000). Svært lite er problematisk, de fleste elementene henger sammen og det fungerer. Nye karakterer introduseres enkelt og fort, de er tydelige både av utseende og med tanke på funksjon ovenfor Harry, skolen og fortellinga som helhet. Få slurvefeil er det riktignok mulig å finne, men det er uvisst om de kommer fra forfatterens eller oversetterens hånd.

Den sagnomsuste hendelsen med Voldemort, som fører til at Harry Potter mister foreldrene sine som liten, får mer kjøtt på beina, i likhet med flere viktige episoder som ligger i fortida. Det sier seg sjøl at fortida er viktig for både nåtida og framtida, og at Harry gradvis formes av det han får vite. Harry går mer eller mindre opp ei løype som verken kjennes forutsigbar eller skummel (har sett filmen her også, må jeg innrømme), men likevel viktig og riktig. Han må liksom gjennom alt dette for å bli sterkere, for å kunne være med på den siste kampen mellom godt og ondt (som jeg ikke veit noe om, men ser fram til likevel).

Jeg setter også pris på at flere av de andre skikkelsene i boka kommer mer til syne her, som for eksempel Hermine, Gygrid, Humlesnurr og Slur. Det virker som om hele universet er utrolig gjennomtenkt og forfatteren gir meg følelsen av at alt henger sammen på en eller annen bisarr måte. Det gjør det spennende å lese videre. Fortsatt er stilen den samme, de skumle hendelsene er pakka inn i en lun, ufarlig atmosfære, med mye humor og mange snille medspillere både på rumpeldunklaget, i huset Griffing og blant lærerne. Det kan på sett og vis ikke gå dårlig, men så gjør det litt det, likevel.

For nå, mens jeg leste bok nummer tre av sju, blei jeg veldig bevisst på hva Rowling gjør: Hvordan hun "kaster" handlinga framover, hvordan hun bygger opp til små spenningstopper underveis, alltid strategisk plassert mot slutten av et kapittel. Hvordan effektive avsnitt og litt mer dvelende, skildrende passasjer følger hverandre, men aldri for mye av verken det ene eller det andre. Og at tidligere utfordringer og erfaringer alltid blir nyttige seinere, så det lønner seg å følge med i timene på skolen. Døra til den magiske verdenen er på gløtt, og den knirker mens den åpner seg og stadig åpenbarer mer av hva som skjuler seg bak den.

Men det er jo rein underholdning, dette. Sjøl om håndverket både er mer solid og mer sjarmerende hos for eksempel Stephenie Meyer, er det ikke til å komme utenom. Rowling har en formel. Delvis hennes egen, delvis tatt fra annen populærkultur som spenningsbøker og spenningsfilmer. Og det er den samme formelen hver gang. Originaliteten daler fra bok til bok, og om hun ikke gjør noe nytt i bok nummer fire, må jeg innrømme at jeg kommer til å bli litt skuffa. Hun har nemlig alt på sin side, og det er virkelig ikke mye som skal til for å vippe leseren litt av pinnen.

Sympatisk er det likevel (og det er fint gjort hvordan leseren alltid er på Harrys side). Og filmen har jeg bare sett én gang, da den kom. Jeg huska naturlig nok ikke alt fra den gangen (men nok til at jeg ser at regissøren har tatt seg noen friheter) - ergo blei det plass til enda flere av mine egne bilder her, noe som gir en fyldigere leseropplevelse. Det er alltid fint! Og det er litt stas å "bli en del av" historia. Men jeg koste meg mindre denne gangen. Utålmodig, kanskje, på at det skal bli litt "trøkk" i teksten? På at det skal lede fram til noe? På at det virkelig skal bety noe? Uthalingstaktikken til Rowling fungerer nemlig bare til en viss grad. Kanskje sju bøker er litt mye? Jeg veit ikke. Den som leser, får vite.

mandag 7. februar 2011

Med klamp om hjernen

Så var det meg og disse studiene igjen, da. Det virker som om det alltid er noe jeg må protestere på, kjempe i mot, bevise eller endre på. Til en viss grad aksepterer jeg jo at systemet er sånn og sånn, og at det ikke "går an" å bevege seg utafor rammene. Men nå synes jeg at det har gått for langt, at det har blitt for dumt og at grensa er tråkka grovt over.

Ei oppgave, gitt av det ene studiestedet mitt, involverer at jeg benytter en del fagterminologi (som en foreleser har valgt ut uten begrunnelser eller forklaring) i ei kort analyse av ei forholdsvis kjent norsk barne- og ungdomsbok fra 2006. Det gjør jeg. I tillegg bruker jeg et knippe begreper som jeg kan fra før, som jeg mener er gode i ei litterær analyse. Jeg legger også mye av meg sjøl inn i analysa. Sjøl om en på mange måter skal forsøke å være mest mulig objektiv, er det jo ikke til å unngå at jeg foretar en egen lesing. Andre leser ikke boka på samme måte, det er jeg fullstendig klar over, de har andre referanser, får andre visuelle bilder underveis og så videre.

Så, etter noen uker, får jeg endelig tilbakemelding. Og de er ikke så veldig fornøyde med oppgava mi. Først mener de at jeg ikke kan referere eller vise til den skriftlige leksjonen på 57 sider, sjøl om det faktisk er et menneske som har skrevet den. Jeg kan gå med på at det ikke er en akseptert kilde, med tanke på at fagstoff lagt fram på forelesninger eller i skriftlige leksjoner skal eller kan betraktes som "kjent kunnskap". Men at jeg ikke kan gi et eksempel eller skrive "som han/hun skriver...", "når ... påpeker at...", "ifølge..." eller lignende? Er det virkelig normal praksis å forby studentene å vise til hva lærerne har sagt, eventuelt diskutere det synspunktet læreren har kommet med? Skal studentene bare motta alt, stappe det inn i hjernen og lire det av seg ved en annen anledning, uten å ha tenkt?

Det er mye som kan tyde på det: neste innvending til oppgava mi er nemlig at jeg ikke har kilder. Jeg støtter meg ikke på rådende teorier og teoretikere! Jeg viser ikke til relevant fagstoff! Det er faktisk helt feil, jeg har oppgitt ei kilde i oppgava mi, ei fagbok innafor barne- og ungdomslitteraturen (som også er pensum), og sjølsagt den skjønnlitterære boka som jeg leste. Jeg anvender de begrepene de ønsker at jeg skal lære, og vurderer boka etter de rammene foreleserne har satt, sjøl om jeg ikke er enig i rammene eller begrepsbruken. Men så er det jammen feil, det også. Er det fordi jeg har tenkt sjøl og vurdert boka på ordentlig, ikke bare på overflata? Eller er det fordi jeg konkluderer med at boka er en underholdningsroman, og at det ikke var en ønskelig konklusjon?

Det er ikke greit å vite. Men det kan virke som om idealet er å være en etteraper framfor et sjølstendig menneske. Hvis jeg kan ta til meg akkurat det de vil "lære" meg og ikke noe mer, og sende det fra meg ved høve, så er jeg en vellykka student. Da kan jeg nemlig bli en tomhjerna, velfungerende byråkrat som adlyder andres minste vink. Hvis jeg derimot tar til meg det de vil "lære" meg og mer til, setter det inn i mitt eget system som fra før består av kunnskap om sjangre, ymse ismer, narratologi, dramatikk, lyrikk, epikk, film, barne- og ungdomslitteratur, litterære virkemidler, retorikk, didaktikk - hvis jeg omdanner informasjon til kunnskap, hvis jeg TENKER, og leverer fra meg noe som er ordentlig og gjennom-arbeida, solid og velbegrunna, da er jeg ikke en vellykka student.

Hvis det er noen som ønsker å lese den korte analysa mi, ta kontakt, så kan den sendes på e-post.

lørdag 5. februar 2011

Forskrudd kjærlighet

Jeg har ikke lest noe av Hanne Ørstavik, før nå. Jeg har ikke hatt lyst. Ikke det minste lyst! Men den lille boka Kjærlighet står også på pensumlista mi for våren 2011, så det var bare å hive seg uti det. I den grad en kan hive seg uti en så nedskrapa tekst som den Ørstavik leverer, da.

I Kjærlighet (misbruk av et fint ord, spør du meg) fra 1997, møter leseren Vibeke, ei utrolig sjølopptatt, sjølbevisst, arrogant og usympatisk dame. Hun har en sønn, som hun knapt tenker på i løpet av alle de puslete 111 pocketboksidene jeg nesten måtte tvinge meg igjennom. Sønnen Jon møter vi også, og hans og Vibekes opplevelser og tanker en sein kveld og mørk, kald natt, er kryssklippa i noe som virker som en tilfeldig, og heller umotivert, rekkefølge.

Jon, som blir ni år dagen etter, ønsker seg et tog, Märklin, til bursdagen sin. Ønskelista har han på pulten, og han er sikker på at Vibeke har sett den (ja, for i Jons tanker heter Vibeke ikke mamma, men Vibeke. Bare én gang brukes ordet "mamma". Svært vanlig blant åtteåringer, sant?). I noen sammenhenger er han mentalt på nivå med en seksåring (kikker ut av ruta og venter på Vibeke), men like etterpå er han ti år eldre når han for eksempel tenker på torturmetoder. Jeg er usikker på hva Ørstavik forsøker å oppnå med dette, men en særlig god karaktertegning er det ikke. Det virker ikke en gang som om forfatteren har observert et barn på åtte år, langt mindre faktisk snakka med et.

Vibeke tenker utelukkende på seg sjøl, på om hun er pen, på hvordan hun framstår, om håret er flatt eller ikke og om neglene er fine. Hun poserer konstant for et mannlig blikk. Hennes største oppgave i livet er å bli sett av menn, få oppmerksomhet av menn og å være sammen med menn. Hun kommer hjem fra jobben uten å se om Jon er hjemme. Hun drar fra huset seint på kvelden uten å sjekke om Jon er hjemme. Og hun kommer hjem igjen uten å ha tenkt på Jon i det hele tatt, og heller ikke nå ser hun etter om han er hjemme. Hun tar det for gitt at sønnen på åtte år, snart ni, hvis bursdag hun har glemt, eller i alle fall ikke tenker på, har lagt seg sjøl.

Kjærlighet er tittelen. Et fint, positivt lada ord som blir gjort stygt og negativt i denne sammenhengen. En ironisk tittel. For mye mer korrekt er "Omsorgssvikt". Men den boka er det vel ikke så mange som vil lese. Både Vibeke og Jon trenger kjærlighet, nærhet, trygghet og bekreftelse. Isteden for å få det hos hverandre, oppsøker de tilfeldige, fremmede mennesker med håp om at de kan gi dem det de trenger. Hos Jon er det tydelig at han trenger en mamma, en som bryr seg, en som ser han. Men fordi han er åtte år formulerer han ikke det sjøl. For Vibeke virker det mer udefinert, men så lenge det er fra en mann og kan involvere noe seksuelt, virker det meste greit. Den stigende uroa og spenninga som så mange snakker om, ser ikke jeg snurten av. Det er jo ingen undertekst. Og sjøl om det som skjer ikke er forutsigbart, er det heller ikke særlig overraskende der det fortelles så kjølig og avvisende.

Det vanskelige med denne teksten er at leseren verken får sympati med Jon, Vibeke eller noen av de andre skikkelsene som dukker opp. En kan kanskje si at forfatteren ikke gir leseren føringer ved å la personene være uten leserens sympati; men hun gjør det likevel. Ikke gjennom velvalgte ord, men gjennom måten menneskene framstilles på; som stakkarslige, ensomme og forlatte. De er uten håp, alle sammen. Jeg får en følelse av at forfatteren vil at vi skal synes synd på dem, og da kanskje særlig på Vibeke.

Teksten er flat og tom. Distansen som oppnås ved å kalle Vibeke for Vibeke og Jon for Jon hele veien holder leseren på en armlengdes avstand. Det som faktisk skjer i boka, at Jon og Vibeke surrer ute i den mørke og kalde natta hver for seg, er verken troverdig, interessant eller spennende. Språket til Ørstavik, som så mange roser, synes ikke jeg er spesielt godt. Hun skriver for eksempel på side 83 at Vibeke "blunker med øynene". Det er vel nokså vanlig å bruke øya til det, vel? En skulle tro at en slik spesifisering var unødvendig. På side 56 kan vi lese at fjotten som Vibeke har limt seg på "løfter maten inn i munnen med gaffelen" som om det er uhorvelig tungt, og på side 88 om Vibekes sjøliakttakelse: "Hun snakker med kraftigere stemme, skyver den opp nede fra magen så den blir mørkere og sensuell." Er det bare jeg som synes dette er latterlig poserende, overfladisk og usant?

Hvordan denne boka har fått en posisjon som ei god bok, faktisk som en av århundrets 25 beste romaner i følge ei kåring i Dagbladet, og ikke minst hvordan den (og flere andre) har gitt Ørstavik som forfatter en opphøyd posisjon i Norge, kan ikke jeg begripe. Dette er ikke ordentlig litteratur. Det går ikke i dybden, og det etterlater ikke tanker eller følelser eller et nytt perspektiv. Det er ikke åpnende, snarere det motsatte. Teksten byr kun på ei tom overflate, med stive figurer og en hel mengde oppgulp fra en haug dameblader. Det viktige sies det ikke noe om.

fredag 4. februar 2011

Sterkt og stilsikkert

Å, jeg får så vondt av lille Herdis. Det er så utrolig godt og presist skildra hvordan hun tenker, sanser, føler og opplever verden, hvordan hun ønsker rettferdighet og oppmerksomhet og hvordan hun søker sannheten. Også bor vi i en så brutal, voksen verden, som da, når Herdis er lita, er lagt til tida før og under første verdenskrig, en periode hvor de voksne kanskje blir enda mer voksne, og hvor i alle fall både mora og faren til Herdis stadig fjerner seg fra datteren, både mentalt og seinere også fysisk.

Musikk fra en blå brønn (1960) av Torborg Nedreaas er ingen lystig roman, og det er heller ingen god roman å være i. Krigen ligger tett rundt Herdis og familien, og foreldrenes skilsmisse sender Herdis ut i en emosjonell berg-og-dal-bane, hvor mye oppleves intenst og vondt (også for leseren). Men det er så stramt skrevet, det er knapt et overflødig ord, Nedreaas har hundre prosent kontroll over historia, menneskene og de episodene hun siler ut og forteller om. Det gir en teknisk glede å se hvor gjennomført og velformulert alt er, det gir misunnelse! Men likevel velger jeg altså å ta en pause fra Nedreaas nå, isteden for å lese mer om Herdis. For måten Herdis forholder seg til verden på minner så mye om min egen, jeg kjenner meg igjen i situasjoner og reaksjoner, i krangler og gode stunder, i lykkerus over å mestre og frykt ovenfor det fremmede. Det er rett og slett nokså invaderende og plagsomt innsiktsfullt skrevet. Og da trenger jeg ei pause.

Jeg synes også det er imponerende hvor forskjellig denne boka er fra Av måneskinn gror det ingenting av samme forfatter. Begge er intense, men på helt forskjellig måte. I Av måneskinn gror det ingenting er det en bestemt rytme og ei særskilt historie som manes fram på uvanlig vis, her er boka oppdelt i ofte avslutta kapitler med fokus på opplevelser og den enkelte historia som formidles der og da, samtidig som det helhetlige aldri blir glemt. Nedreaas bør til stadighet løftes fram som en viktig etterkrigsforfatter, som en særegen stilist og som en sjeldent god observatør.

Det er ikke ofte at jeg, mens jeg leser ei bok, ønsker å snakke med forfatteren. Men det skulle jeg virkelig ønske jeg kunne nå. Jeg har lyst til å snakke med hun som har skrevet dette, på slutten av femtitallet, og lagt det til sin egen barndom i de to første tiåra av nittenhundretallet, jeg vil snakke med henne som treffer meg, i dag! Men Nedreaas (1906-1987) lever ikke lenger, så jeg får snakke med noen andre. Det gjør likevel ikke boka mindre fantastisk. Og sånne leseropplevelser gjør at jeg blir optimistisk på litteraturens vegne igjen, for det minner meg på at det finnes ikke bare kiosk og underholdning der ute, det finner ekte, god litteratur som setter spor. Det tar bare tid å leite den fram.

torsdag 3. februar 2011

Den gode kompisen

Norge er et kompisland. Om du ønsker en bestemt jobb og et familiemedlem "tilfeldigvis" jobber i samme bedrift, er det i mange tilfeller ikke lenge til du får fast inntekt. Har du derimot "bare" en kompis på den samme arbeidsplassen, kan vedkommende fort gjøre deg tidenes bjørnetjeneste. Takknemlighetsgjeld er nemlig den verste gjelda av alle, men få tenker på nettopp det der og da, med ærlige løfter om stor suksess i nær framtid. Karriere gjør blind?

Kompisene har også invadert litteraturen. Litteratur-Norge domineres i stor grad av disse mange kompisene, som skyver hverandre opp og fram og som stiller seg i takknemlighetsgjeld i alle himmelretninger. Og da er det gjort. Da har de noe på deg, disse andre. Og de kan presse seg vei videre, til og med forbi deg på rangstigen. Skummel tanke, sant?

Et pent ord for disse kompisene er nettverk. Å være en nettverksbygger blir i våre dager nesten sett på som nødvendig for å lykkes, og det gjelder ikke bare innafor litteraturen. For mange sier det seg sjøl: Bor du i hovedstaden, deltar du på forlagstreff, er du stadig å se på Litteraturhuset og blir du bestis (eller kompis) med noen andre innafor det samme fagområdet, gjerne en redaktør, er mye gjort. Og eksemplene er mange. På journalistgutter som ivrer for et dårlig romanprosjekt og får det mast ut fordi kompisen er redaksjonssekretær. På nyutdanna og uerfarne verdensmestere som gnåler seg inn i nyhetsredaksjoner og anmelderstaber fordi kompisen jobber der. På nokså talentløse skribenter som kommer til orde både i dagspressa og i bøker fordi kompisen er desksjef eller prosjektredaktør.

Ja, disse kompisene er svært ofte menn. På grunn av kulturell kjønnskodeks er det få kvinner som maser seg opp og fram på samme måte - kanskje ligger begreper som sjøltillit, beskjedenhet, ærefrykt og respekt lengre framme i pannebrasken hos mange kvinner enn menn. Det er i alle fall mye som kan tyde på det i dette tilfellet - men de kvinnelige eksemplene finnes også. Uansett, mannfolka maser seg fram. De brauter og skræver og brøler skrekkelig høyt, slår inn åpne dører, tramper og har urokkelig tro på det ene håpløse prosjektet etter det andre. Til slutt sitter de der. Og er en hel bøling.

Det er markedsføringsmedarbeidere, som ivrig reklamerer for kompisen. Det er anmeldere, som lovpriser kompisforfatterne. Det er avdelingssjefer og deskredaktører som tilpasser dagens kulturstoff til kompisens nyeste, håpløse, debattinnlegg. Det er journalister som intervjuer sine egne kompiser. Det er hele redaksjoner som nesten utelukkende utgir kompiser. Det er utvalg og komiteer for priser og stipend og utenlandsopphold og turneer og festivaler, som belønner sine kompiser med priser og stipender og utenlandsopphold og turneer og overbetalte besøk på festivaler. Og det er innkjøpsordninga og bokhandlernes innkjøpsledelser som kjøper inn store kvanta av sine aller beste kompiser.

Vennetjenestene går så fort att og fram at det nesten er umulig å holde følge med dem. Han gjør det for meg, jeg gjør det for han. Så er det på'n igjen, for attende gang. Åra går. Alt har sin pris. Og kompisene klør hverandres rygger og det som verre er. Og inntar dominerende maktposisjoner og blir umulige å fjerne fra kultur-Norge. De sitter på sin høye hest, inkompetente og uskolerte, de opphøyes av de små, tramper på de mellomstore og menger seg med sine egne; kompisene. Og litt etter litt endrer og utskjeller og ødelegger og raserer de den ene institusjonen etter den andre. Forlagene ser ikke lenger etter kvalitet og variasjon, men kompiser og inntjening. Bokhandelkjedene inngår lysskye avtaler med de forlagene som gir best rabatter på flest kompisforfattere. Dagspressa er ikke lenger et kritisk talerør, men en kommersiell premiering av de beste kompisene. Og prisene er ikke lenger et kvalitetsstempel, men blir gitt til de kompisene som maser mest. Ingen er til å stole på lenger, for alle vil bare mele sin egen kake. Og kompisens.

Når kvalitet slutter å være hovedkriteriet for bedømming av litteratur, veit jeg ikke om jeg vil være en del av sirkuset lenger - ikke en gang som ivrig leser og tilskuer. For det er ikke riktig. Gode, særegne, fantastiske og dyktige forfattere blir forbigått hver eneste dag. Kvinner som har skrevet i ti, tjue og tretti år har ikke mottatt en eneste pris, ikke en gang en nominasjon, og de få anmeldelsene hun har fått, er bitre og sure. Hvorfor? Hun menger seg ikke med kompisene. Hun skvisjer seg ikke inn der det allerede er fullt. Hun selger seg ikke.

Kompisene må ut av litteraturen. Det må bli slutt på å ansette studiekamerater som hoppa av etter et halvt år og de du plukka jordbær med sommeren 1993. Det må bli slutt på å la gutta uten kompetanse gå foran andre med kompetanse, bare fordi dere drakk sammen noen og seksti ganger mellom 1998 og 2000. Og det må for all del bli slutt på å hjelpe fram talentløse forfattere, kompiser som ikke en gang kan skille mellom presens og perfektum, til fordel for dem som faktisk kan skille, og som i tillegg skriver godt og som har noe å formidle.

Til slutt kan en nemlig ikke huske hva som var et kompisløfte og hva som ikke var det, du veit ikke helt hvilken kompis som klør deg på ryggen og hvilke kompiser som forbigår deg, oppslaget i avisa er ikke om din kompis, faen heller, og stablene i bokhandelen er heller ikke av han, for du, og han, ser ikke skogen for bare trær og kvaliteten blei gjemt, eller glemt, tilbake en gang under ei fyllekule for noen år sida, eller har den aldri vært der? Og kompisene krever at du gjør dem alle disse tjenestene, i dag og i morra og dagen etter det og dagen etter det, fordi de hjalp deg jo dit du er i dag. Bondefanga, heter det. Takknemlighetsgjeld er som sagt den verste gjelda av alle.

tirsdag 1. februar 2011

Blod, snørr og tårer

Det er sjelden jeg leser ei bok som er så full av blod, snørr og tårer som Kjør! av Helene Guåker. Enda sjeldnere er det at den typen bøker er utgitt for voksne (i fullt alvor), når den så helt tydelig, på alle måter, burde vært utgitt for ungdom eller retta mot et mer kioskvennlig publikum. I Kjør! er det ikke mye som ikke er dramatisk eller sutrete. Og det kunne kanskje fungert, hadde det ikke vært for at teksten er helt ribba for alle typer undertekst og spenning. Det er platt, rett fram og nokså kjedelig. Og bakside-teksten, som avslører hele bokas innhold, er ikke akkurat med på å gjøre lesinga livlig.

Hovedpersonen Marianne er involvert i ei bilulykke og boka handler stort sett om hennes vei "tilbake" til livet. Saksa sammen med hennes sjukehusopphold, halting hjemme hos samboeren, sutring og grining, er barndomsskildringer og -opplevelser som inkluderer gutter, drikking, foreldre og ikke minst bil. For det er bil som er det store interessen til Marianne, og alt annet kommer veldig mye lenger ned. Også av-og-på-kjæresten Fredrik.

Teksten har mange problemer, men et av dem som gjør det mest vanskelig for meg å identifisere meg med Marianne, er at hun hele tida er så sint. Det er liksom ikke noe annet enn mekkinga som gjør henne glad. Hvor sannsynlig er det? Familien hennes virker fin, ikke noe er galt med verken mamma, pappa eller storebror. Foreldra er riktignok litt skeptiske til den voldsomme mekke-interessen hennes, og forsøker å få henne til å begynne med håndball. Det går ikke bra. Marianne får stort sett gjøre det hun vil og har ikke noen grunn til å være sint og tverr. Likevel setter hun inn skitten oppvask blant det reine i oppvaskmaskina - på pur faen (hvem er det som virkelig gjør sånt?). Ikke bedrer det seg når hun kommer ut av tenåra, heller.

Forholdet til kjæresten Fredrik er sørgelige greier, det virker ikke som om en gang forfatteren har telling på hvor mange ganger de slår opp og blir sammen igjen. Kommunikasjonsproblemene ligger rundt dem som ei tjukk tåke og utviklinga er lik null. Der kan kanskje noen være uenige, for i løpet av boka skjer det jo faktisk noe med dem og mellom dem, men når boka slutter er det omtrent som da det starta, eller før ulykka til Marianne. Det hele er uvisst. Denne uvissheten er grei nok og hadde kunnet være med på å skape spenning i teksten, om forfatteren hadde latt språk og hendelser jobbe det fram. Men det gjør hun ikke. Og det som skjer mellom Marianne og Fredrik, forblir overfladisk, uengasjerende og utroverdig. Jeg får heller ikke helt taket på ambivalensen rundt det at Marianne mista den ufødte ungen sin i ulykka. Og hvorfor skal hun så krampeaktig ikke si noe? Det er bare teit at det "oppgjøret" ikke kommer før mot slutten av boka.

Et element som er bra, er at forfatteren har stolt såpass på sitt eget språk og dialekt at hun har latt det slippe til i teksten, sjøl om det ikke akkurat er pent å se på eller særlig behagelig å lese. Det er det ikke så mange som tar sjansen på. Det som ikke er bra, er at hun er inkonsekvent. Jeg irriterte meg også over at replikkene sjeldent er markert; å ha dem pakka inn i teksten er ikke et grep som er til fordel for boka eller stoffet, og særlig ikke for unge lesere, som denne boka appellerer til.

Boka virker gjennomarbeida, flere steder overarbeida. Avsnitt og kapitler som kunne gjort teksten interessant, mister piffen etter få setninger. Historia er tynn, forutsigbar og består såvidt av ei konfliktlinje. Marianne er endimensjonal og flat. Andre personer i boka er omtrent like spennende som papirdokker, og samtlige er totalt uten egenskaper og personlighet. Den eneste som såvidt får komme til, er sippegutten Fredrik. Men han har også bare ei side.

Om manuset var sånn, eller om forlaget har skrapt det ned til ingenting vites ikke, men jeg skulle ønske at historia var fyldigere, at det var mer å finne, at Marianne var mer enn bare bil, og at karakterene rundt henne var noen, ikke bare papp. For når jeg har tynt meg igjennom den oversentimentale slutten, hvor alt går opp som i et annet Hollywood-eventyr, kjennes det så bortkasta ut, alt sammen. Og det kan da umulig være poenget.