Den utilgjengelige dramatikken

Ett av vårens studier er innafor moderne dramatikk. I det siste har jeg lest en del om det absurde dramaet, dens hovedaktører og ikke minst: Samuel Beckett (1906 - 1989). Fire dramastykker har det blitt hittil, fra før hadde jeg lest Mens vi venter på Godot, i løpet av februar har også Happy Days, Cascando, Film og Eh Joe blitt lest. Det skal sies at disse dramaene ikke er av de lengste, snarere det motsatte, men bare fordi stykkene er korte, betyr det ikke at de er tomme. Absolutt ikke. Derfor er leseinnsatsen mye mindre enn jeg er vant til (sjøl om jeg må lese en del flere ganger), mens tankene rundt og analyseringa tar mye lenger tid med tanke på antall sider.

Jeg har fått stor respekt for Beckett som stilist, og jeg ser helt tydelig hva som er hans prosjekt og hvordan det utvikler seg fra tiår til tiår. Det er imponerende at han har en så stor produksjon (over førti dramastykker, ei rekke romaner, noveller, kortprosa og dikt) og at han beveger seg over alle de tre hovedsjangrene; lyrikk, epikk og dramatikk. Enda mer imponerende er det at han fra begynnelsen av 1950-tallet velger å skrive nesten utelukkende på fransk (det blir nemlig for enkelt å skrive på engelsk, sier Beckett). Den motstanden fremmedspråket gir, gjør at han fokuserer, konsentrerer seg, skjerper seg og blir enda mer konkret, presis og poengtert. Nobelprisen i litteratur kom da også rekandes på ei fjøl i 1969 - forøvrig en pris den mediesky Beckett ikke dro til Stockholm for å motta.

Beckett oversatte også sine egne verk. Derfor er det ofte en nokså merkbar forskjell i mening og innhold i den franske og engelske utgaven, sier foreleseren og eksemplifiserer med flere verk. Jeg forholder meg kun til de engelske versjonene da jeg ikke er særlig god i fransk. Men jeg lurer støtt på hva jeg muligens går glipp av. Og om han gjorde det med vilje, den godeste Beckett. Det skulle ikke forundre meg.

Nå som jeg beveger meg ut av Becketts verden og langsomt ut av det litt oppkavende og absurde, mot det moderne, kommer problemene. Hittil er det to dramastykker som jeg ikke klarer å få tak i, verken på egen hånd eller ved hjelp av det lokale biblioteket. Stykkene er rett og slett ikke å oppdrive i Norge, med mindre en har hemmelige kontakter et sted. Jeg har også spurt i en stor bokhandel i hovedstaden, men de hadde verken hatt stykkene inne eller planer om å ta dem inn. De er svært vanskelige å få tak i, sier hun bak disken, og viser meg skjermen: i en utenlandsk nettbokhandel er de riktignok å få kjøpt, men kun i brukte samleutgaver fra åtti- eller nittitallet til en nokså høy sum.

Derfor, kjære forelesere: hva er poenget med å legge opp ei pensumliste hvor studentene ikke kan få tak i deler av innholdet? Dere kan jo ikke forvente at vi skal kjøpe de dyre, brukte samleutgavene, ei heller at vi skal kjenne til dramatikken i detalj når vi ikke får lest de faktiske stykkene. Blir ikke det litt meningsløst? Eller er det liksom et ekstrapoeng i seg sjøl, i og med at så mye av den absurde dramatikken handler om meningstap? Eller? Jeg synes det er mest håpløst. Jeg er jo interessert i det her, og vil gjerne få oversikt og kunnskap. Det er svært vanskelig når det ikke blir lagt til rette for det, særlig med tanke på eksamen.