Og sagaen ruller videre...

Det er et veletablert univers nå, i bok nummer tre, Harry Potter og fangen fra Azkaban (på engelsk i 1999, på norsk i 2000). Svært lite er problematisk, de fleste elementene henger sammen og det fungerer. Nye karakterer introduseres enkelt og fort, de er tydelige både av utseende og med tanke på funksjon ovenfor Harry, skolen og fortellinga som helhet. Få slurvefeil er det riktignok mulig å finne, men det er uvisst om de kommer fra forfatterens eller oversetterens hånd.

Den sagnomsuste hendelsen med Voldemort, som fører til at Harry Potter mister foreldrene sine som liten, får mer kjøtt på beina, i likhet med flere viktige episoder som ligger i fortida. Det sier seg sjøl at fortida er viktig for både nåtida og framtida, og at Harry gradvis formes av det han får vite. Harry går mer eller mindre opp ei løype som verken kjennes forutsigbar eller skummel (har sett filmen her også, må jeg innrømme), men likevel viktig og riktig. Han må liksom gjennom alt dette for å bli sterkere, for å kunne være med på den siste kampen mellom godt og ondt (som jeg ikke veit noe om, men ser fram til likevel).

Jeg setter også pris på at flere av de andre skikkelsene i boka kommer mer til syne her, som for eksempel Hermine, Gygrid, Humlesnurr og Slur. Det virker som om hele universet er utrolig gjennomtenkt og forfatteren gir meg følelsen av at alt henger sammen på en eller annen bisarr måte. Det gjør det spennende å lese videre. Fortsatt er stilen den samme, de skumle hendelsene er pakka inn i en lun, ufarlig atmosfære, med mye humor og mange snille medspillere både på rumpeldunklaget, i huset Griffing og blant lærerne. Det kan på sett og vis ikke gå dårlig, men så gjør det litt det, likevel.

For nå, mens jeg leste bok nummer tre av sju, blei jeg veldig bevisst på hva Rowling gjør: Hvordan hun "kaster" handlinga framover, hvordan hun bygger opp til små spenningstopper underveis, alltid strategisk plassert mot slutten av et kapittel. Hvordan effektive avsnitt og litt mer dvelende, skildrende passasjer følger hverandre, men aldri for mye av verken det ene eller det andre. Og at tidligere utfordringer og erfaringer alltid blir nyttige seinere, så det lønner seg å følge med i timene på skolen. Døra til den magiske verdenen er på gløtt, og den knirker mens den åpner seg og stadig åpenbarer mer av hva som skjuler seg bak den.

Men det er jo rein underholdning, dette. Sjøl om håndverket både er mer solid og mer sjarmerende hos for eksempel Stephenie Meyer, er det ikke til å komme utenom. Rowling har en formel. Delvis hennes egen, delvis tatt fra annen populærkultur som spenningsbøker og spenningsfilmer. Og det er den samme formelen hver gang. Originaliteten daler fra bok til bok, og om hun ikke gjør noe nytt i bok nummer fire, må jeg innrømme at jeg kommer til å bli litt skuffa. Hun har nemlig alt på sin side, og det er virkelig ikke mye som skal til for å vippe leseren litt av pinnen.

Sympatisk er det likevel (og det er fint gjort hvordan leseren alltid er på Harrys side). Og filmen har jeg bare sett én gang, da den kom. Jeg huska naturlig nok ikke alt fra den gangen (men nok til at jeg ser at regissøren har tatt seg noen friheter) - ergo blei det plass til enda flere av mine egne bilder her, noe som gir en fyldigere leseropplevelse. Det er alltid fint! Og det er litt stas å "bli en del av" historia. Men jeg koste meg mindre denne gangen. Utålmodig, kanskje, på at det skal bli litt "trøkk" i teksten? På at det skal lede fram til noe? På at det virkelig skal bety noe? Uthalingstaktikken til Rowling fungerer nemlig bare til en viss grad. Kanskje sju bøker er litt mye? Jeg veit ikke. Den som leser, får vite.