Blod, snørr og tårer

Det er sjelden jeg leser ei bok som er så full av blod, snørr og tårer som Kjør! av Helene Guåker. Enda sjeldnere er det at den typen bøker er utgitt for voksne (i fullt alvor), når den så helt tydelig, på alle måter, burde vært utgitt for ungdom eller retta mot et mer kioskvennlig publikum. I Kjør! er det ikke mye som ikke er dramatisk eller sutrete. Og det kunne kanskje fungert, hadde det ikke vært for at teksten er helt ribba for alle typer undertekst og spenning. Det er platt, rett fram og nokså kjedelig. Og bakside-teksten, som avslører hele bokas innhold, er ikke akkurat med på å gjøre lesinga livlig.

Hovedpersonen Marianne er involvert i ei bilulykke og boka handler stort sett om hennes vei "tilbake" til livet. Saksa sammen med hennes sjukehusopphold, halting hjemme hos samboeren, sutring og grining, er barndomsskildringer og -opplevelser som inkluderer gutter, drikking, foreldre og ikke minst bil. For det er bil som er det store interessen til Marianne, og alt annet kommer veldig mye lenger ned. Også av-og-på-kjæresten Fredrik.

Teksten har mange problemer, men et av dem som gjør det mest vanskelig for meg å identifisere meg med Marianne, er at hun hele tida er så sint. Det er liksom ikke noe annet enn mekkinga som gjør henne glad. Hvor sannsynlig er det? Familien hennes virker fin, ikke noe er galt med verken mamma, pappa eller storebror. Foreldra er riktignok litt skeptiske til den voldsomme mekke-interessen hennes, og forsøker å få henne til å begynne med håndball. Det går ikke bra. Marianne får stort sett gjøre det hun vil og har ikke noen grunn til å være sint og tverr. Likevel setter hun inn skitten oppvask blant det reine i oppvaskmaskina - på pur faen (hvem er det som virkelig gjør sånt?). Ikke bedrer det seg når hun kommer ut av tenåra, heller.

Forholdet til kjæresten Fredrik er sørgelige greier, det virker ikke som om en gang forfatteren har telling på hvor mange ganger de slår opp og blir sammen igjen. Kommunikasjonsproblemene ligger rundt dem som ei tjukk tåke og utviklinga er lik null. Der kan kanskje noen være uenige, for i løpet av boka skjer det jo faktisk noe med dem og mellom dem, men når boka slutter er det omtrent som da det starta, eller før ulykka til Marianne. Det hele er uvisst. Denne uvissheten er grei nok og hadde kunnet være med på å skape spenning i teksten, om forfatteren hadde latt språk og hendelser jobbe det fram. Men det gjør hun ikke. Og det som skjer mellom Marianne og Fredrik, forblir overfladisk, uengasjerende og utroverdig. Jeg får heller ikke helt taket på ambivalensen rundt det at Marianne mista den ufødte ungen sin i ulykka. Og hvorfor skal hun så krampeaktig ikke si noe? Det er bare teit at det "oppgjøret" ikke kommer før mot slutten av boka.

Et element som er bra, er at forfatteren har stolt såpass på sitt eget språk og dialekt at hun har latt det slippe til i teksten, sjøl om det ikke akkurat er pent å se på eller særlig behagelig å lese. Det er det ikke så mange som tar sjansen på. Det som ikke er bra, er at hun er inkonsekvent. Jeg irriterte meg også over at replikkene sjeldent er markert; å ha dem pakka inn i teksten er ikke et grep som er til fordel for boka eller stoffet, og særlig ikke for unge lesere, som denne boka appellerer til.

Boka virker gjennomarbeida, flere steder overarbeida. Avsnitt og kapitler som kunne gjort teksten interessant, mister piffen etter få setninger. Historia er tynn, forutsigbar og består såvidt av ei konfliktlinje. Marianne er endimensjonal og flat. Andre personer i boka er omtrent like spennende som papirdokker, og samtlige er totalt uten egenskaper og personlighet. Den eneste som såvidt får komme til, er sippegutten Fredrik. Men han har også bare ei side.

Om manuset var sånn, eller om forlaget har skrapt det ned til ingenting vites ikke, men jeg skulle ønske at historia var fyldigere, at det var mer å finne, at Marianne var mer enn bare bil, og at karakterene rundt henne var noen, ikke bare papp. For når jeg har tynt meg igjennom den oversentimentale slutten, hvor alt går opp som i et annet Hollywood-eventyr, kjennes det så bortkasta ut, alt sammen. Og det kan da umulig være poenget.