Vårlesing

Endelig er det vår! Jeg skjønner aldri hvor mye jeg egentlig lengter før våren endelig kommer. Og nå er den her! Og det er til og med lov å håpe at den er kommet for å bli, helt uten tilbakefall, sjøl om det kanskje ikke er sannsynlig. Uansett, her smelter det så det plopper fra tak og veranda, skiløypa til ungene, som har gått på kryss og tvers i hagen, er snart borte, grusen er kommet til syne på gårdsplassen, og hvem veit, kanskje kommer det krokus snart også? Jeg veit at jeg i alle fall må snike meg ut innimellom for å få litt sol i ansiktet. Herlig!

Alexander L. Kielland

Nå er jeg kommet i gang med det aller siste bindet av Alexander L. Kiellands samlede verker, og leste skuespillet Bettys formynder nå i februar. Fire verk igjen, så er jeg i mål med hele leseprosjektet! Det må gå! Ja, kanskje ikke i mars, men i løpet av april?

Merethe Lindstrøm

Med den stilsikre og tidvis ubehagelige novellesamlinga Arkitekt av Merethe Lindstrøm er leseprosjektet Alfabetlesing kommet i gang. Les mer om boka her.

Tomas Espedal

Jeg henger litt etter med innlegga, men pytt. Bøkene blir jo lest! Og til første runde av Bokhyllelesing 2019 leste jeg den knallrøde boka Imot kunsten av denne mannen. Det var mitt første møte med Espedal, og det er moro når det er så bra at det frister til gjentakelse. Anbefales!

Johan Falkberget

Flerbindsverket Christianus Sextus er fortsatt ulest, men det er helt i orden. De obligatoriske leseprosjektene kommer først, deretter kan andre titler følge. Og kanskje blir det nettopp Christianus Sextus jeg begynner på i neste del av Alfabetlesing?

Carol Shields

Dagbøker i stein ligger fortsatt på vent, men rykker stadig fram i køen. Kanskje den blir lest nå i mars? 

Ingvild H. Rishøi

Også denne dama har måttet ligge - så har også februar stort sett bare bestått av forkjølelser, og da blir søvn prioritert over alt anna. Men ny måned gir nye muligheter.

Charlotte Brontë

Fragmentet Emma har heller ikke blitt lest, men videreføres, som de andre, inn i neste lesemåned. Da må det vel klaffe litt mer med det meste!

Alfabetlesing

Jeg er snart i mål med februars alfabetbok, nemlig B-boka Biografens beretning av A. S. Byatt (ekstra mange b-er der altså, bare for å være på den sikre sida). I mars er det bokstaven C som skal i ilden, da helst med Falkbergets Christianus Sextus. Men sia hele greia er så omfattende, satser jeg kun på å lese første bok, sånn i første omgang. 

Bokhyllelesing 2019

1800-tallet er kommet og gått med Alexander Kielland og Fjodor Dostojevskij. Ja, jeg leste like greit begge to! Nå skal det fokuseres på ikke-europeisk litteratur. Jeg har leita lenge i ulesthyllene og fant til slutt ei lita bok skrevet av en meksikansk forfatter, nemlig Pedro Páramo av Juan Rulfo. Totalt ukjent for meg, så dette blir spennende. 

Nyt vårsola videre!

Alfabetlesing: Arkitekt

Bildekilde: Bokelskere

Det er en helt vanlig dag. De er helt vanlige mennesker. Og situasjonene er i alle fall helt normale: De kjører bil, de er sultne, de overnatter på ei hytte, de flytter til et nytt sted, de rydder ut av et hus, de er på sommerferie eller juleavslutning, de er på besøk hos en nabo, det er vinter, de er på jobb. Men likevel er det noe som ikke stemmer. For leseren er det en snikende følelse av at noe er galt, en gradvis stigende og ubehagelig spenning, som et par ganger til og med kulminerer i fysisk ubehag.

For eksempel i novelle nummer to, "Bill Viola i ørkenen", der paret vi følger er på middagsbesøk hos hyttenaboene, bare for å overvære hvordan faren håndterer en tilbakestående sønn. I "Sult" får vi aldri klarhet i om det er hans eller hennes vurdering som er rett, men følelsen av at noe skummelt straks kommer til å skje, strekker seg som ei klam hand opp fra boksidene. Og hva innebærer egentlig begrepet "pleie" i novella med samme navn?

Det er vanskelig å ikke la seg engasjere av slike tekster, der det normale balanseres hårfint opp mot det unormale, der det vanlige går hånd i hånd med det uvanlige og der vi plutselig, bare bittelitt, befinner oss på gal side. Det mest dekkende begrepet på følelsen en får underveis, er kanskje "uncanny", best oversatt som ubehagelig, unaturlig eller nifst. Jeg fikk også assosiasjoner til de tidlige verkene til Ian McEwan (f. 1948), som da blei kalt Ian Mcabre på grunn av sin behandling av enkelte belasta temaer. Forfatter Merethe Lindstrøm (f. 1963) er ikke like eksplisitt og brutal i denne novellesamlinga, men hun spiller på de samme strengene.

Og det urovekkende forsterkes når tekstene er formidla så usentimentalt og udramatisk, og når språket er så uhyre presist. Det er finslipt, det fins ikke et overflødig ord, alt er nøye utvalgt og stempla hardt inn i boksidene. Så er det sjangeren, som er naturlig avgrensa i tid og rom og med tanke på antall personer. Personer som gnisser mot hverandre, som er anstrengte, urolige, og som med sin lette repetisjon (sulten, betraktninger av de andre, gutten, varmen, kulda, uthuset og så videre) skaper en nervøs stemning. Vi får ikke vite noe mer om dem enn det som fins i dette kirurgiske novelleutsnittet, bare disse minuttene, kanskje timene, av et liv, deretter ingenting. Det er brutalt, for som lesere blir vi værende i uvisse om hva som egentlig skjedde, hvordan det egentlig går etterpå, mens menneskene vi nettopp har møtt, fortsetter å tråkke rundt oss, som om vi kan hjelpe dem videre.

Novellemester Merethe Lindstrøm har i denne samlinga valgt seg ut mennesker som er langt ned i samfunnet - eller litt på sida. Det er folk det er synd på, folk som har det vanskelig, eller som det er lett å føle med. For eksempel rusmisbrukerne som har sitti inne og som nylig har fått tilbake omsorgsretten til barna sine, eller den utslitte og fattige aleinemora med en ustabil barnefar. Eller det kan være helt vanlige folk i dagligdagse situasjoner, der det brått skjer noe uventa, slik som i novella "Pleie". Lindstrøm skildrer menneskene som de er, uten å legge noe i mellom. Hun lar dem være angstfulle, dobbeltmoralske og usympatiske, men også tvilende, omsorgsfulle og lojale. Menneskene er godt skildra og troverdig framstilt.

Jeg syns ofte det er vanskelig å skrive om novellsamlinger. Skal en ta for seg en og en tekst, eller verket som en helhet? Skal en snakke generelt eller spesielt om for eksempel tematikk og personer? Skal en fokusere på slik de fleste tekstene er, eller der det er annerledes? De seks novellene i samlinga Arkitekt (2013) kunne gjerne hatt ett innlegg hver. Det er sterke tekster på hvert sitt vis, som alle forteller oss noe om dagens samfunn og vi som lever i det. Men er det noe fellestrekk her, i møtene mellom disse menneskene, så er det kommunikasjon. Mangelen på det og konsekvensene som følger, spenninga mellom det sagte og usagte, misforståelser rundt det og konsekvensene som følger, eller det at en lar være å si ifra videre om noe som er viktig.

Men dette er bare en måte å tolke de seks ulike novellene på. Her fins mange innganger og betrakningspunkter, og ett av dem er selve tittelen. Tittelen i seg sjøl, samt enkeltnovellenes titler, gir ikke alltid så mye mening forut for lesinga, denne samlinga er intet unntak. Men de gir mening etterpå. Og særlig boktittelen får en fin forklaring som umiddelbart setter samlinga i et annet perspektiv.  

Novellesamlinga Arkitekt av Merethe Lindstrøm blei svært kritikerrost da den kom ut i 2013. Så var det da også året etter at forfatteren mottok Nordisk råds litteraturpris og kunne smykke seg med sitt endelige gjennombrudd etter mer enn tretti år med pennen i hand. Og Lindstrøm skriver godt, det er det ingen tvil om. Tekstene hennes er lette å lese, men de gir en mye å tenke på. Det er mye undertekst å hente, og sammen med gode skildringer, flyt i språket og trykk i tekstene, blir det særegne noveller som nærmest dirrer.

Arkitekt var første bok ut i leseprosjektet Alfabetlesing.

Vinterlesing, del III

Nå som snøen pakker seg i store flak rundt husveggene, mørket er tjukt halve døgnet og gradene har krøpet langt under null, er det ekstra godt å tenne opp i peisen, slå på lyset og være inne. Med sjukdom i hus blir det få turer ut. Det går mye i spill for de små - brettspill, kortspill, puslespill og tv-spill, og vi baker og leiker og leser. Masse. Når det endelig er ro for kvelden, hender det at jeg får lese litt også.

Alexander L. Kielland

Endelig er vi i gang, jeg og Alexander! Det er kjærkomment å føle at leselysta øker på i et leseprosjekt en har hatt så lenge. Passende nok har jeg lest Sne nå i januars siste dager, i takt med at det stadig kom mer snø. Mens jeg var så godt i gang leste jeg like gjerne lystspillet Tre par også, der det forøvrig også var vinter, så nå går det framover. Bare ett bind igjen!

Per Olov Enquist

Sjølbiografien Et annet liv er lest og skrevet om, men jeg er ikke ferdig med den likevel. Den sitter liksom i kroppen, det er den særskilte stemninga, de bestemte orda, skildringene av ensomhet, skam, avrusning, den desperate kampen for å få tilbake sitt eget liv. Jeg regner med at det kommer til å være slik ei stund. Et mektig verk er det, ei bok en kan vende tilbake til mange, mange ganger.

Merethe Lindstrøm

Første bok ut i Alfabetlesing var novellesamlinga Arkitekt av Merethe Lindstrøm. Det blei ei intens uke, med ei novelle hver kveld fra mandag til lørdag. Innlegg kommer.

Tomas Espedal

Til første runde av Bokhyllelesing 2019 skulle det leses røde bøker, og ingen bok var mer rød her hos meg enn den knallrøde Imot kunsten av Tomas Espedal. Innlegg kommer. 

Johan Falkberget

Falkberget ligger og lurer med sitt flerbindsverk Christianus Sextus, og om jeg kommer i mål med B-boka i tide, skal jeg jammen begynne på denne, sjøl om den faktisk er satt opp som årets sommerlesing. Men jeg har så lyst til å lese den, og det er bra, tenker jeg, derfor ligger den klar. Og i tillegg er den noe omfangsrik, og kan derfor ta sin tid...

Carol Shields

Dagbøker i stein er visst en klassiker, og da den har funnet veien hit til meg, er det ei bok jeg også må lese. Enten denne måneden eller som månedens D-bok i april. Shields er canadisk, akkurat som en annen favoritt, nemlig Margaret Atwood, og om det skulle ha noe å si, må resultatet bli bra! Uansett gleder jeg meg. 

Ingvild H. Rishøi

Nå som det er vinter, passer det kanskje å lese Vinternoveller? Det var i alle fall fint å lese novellene til Lindstrøm, derfor følger jeg opp med denne.

Charlotte Brontë

Et fragment kalles det visst, den vesle historia på 28 sider som heter Emma. Jeg håper å lese den i løpet av februar.

Alfabetlesing

Bokstav nummer to i alfabetet er naturligvis B, og jeg har derfor plukka fram ei bok som heter Biografens beretning av A.S. Byatt og håper å lese den nå i februar. Om du også har lyst til å lese alfabetisk etter tittel, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

Andre runde av Bokhyllelesing 2019 tar oss med tilbake i tid, nærmere bestemt til 1800-tallet. Og da skal jeg naturligvis kose meg med Alexander L. Kielland! Men jeg har også henta fram ei bok av Fjodor Dostojevskij. Den heter Dobbeltgjengeren og har vært i ulesthylla i mer enn ti år, så det er vel strengt tatt på tide at den leses. Men slik går det når en har en smule russerangst. Hvilken mann jeg egentlig ender opp med, vites ikke.

Riktig god les!

Vinterlesing, del II

Kjære alle sammen, riktig godt nyttår! Jeg håper juletida har vært rolig og fin for dere alle, og at dere nå er klare for et nytt år, nye bøker og nye leseutfordringer. Det er i alle fall jeg! Årets første leseliste er nokså kort - jeg fokuserer på å lese gamle travere slik at jeg kan få inn nytt blod på lista. Jeg kan vel ikke være den eneste som er en smule lei av å se navnet Alexander L. Kielland her... Likevel henger han nok med ei stund til, for gjenstående bøker er to og verkene er mange, men som det skal leses framover! Ja, og jeg skal i gang med Alfabetlesing også. Og om noen dager kommer neste runde av leseutfordringa Bokhyllelesing, denne gangen for 2019! Så følg med!

Alexander L. Kielland

Neste mann ut, rett og slett! Med trykk på mann, for det er ei dame foran han i køen. Men så er det hans tur, og jeg gleder meg!

Per Olov Enquist

Jeg er snart i mål med sjølbiografien Et annet liv, men vil ikke helt avslutte. Ikke ennå. Jeg liker dette universet, stemninga, skildringene, setningene, følelsene. Og jeg liker det ikke, for det er vondt, det går bare ned, ned, ned med hele mannen, og han skjønner det ikke helt sjøl. Men jeg kan ikke la være å lese. Det er så sant, så godt skrevet, så ekte, så djupt menneskelig. Og jeg blir rørt av slik litteratur, og jeg tenker, ennå en gang, at det her er en stor forfatter.

Jostein Gaarder

Nydelig leseropplevelse med ei fabulerende, interessant og spennende bok. Sirkusdirektørens datter anbefales!

Alexandre Dumas d.y.

Ei trist og viktig bok viste seg å være den franske romanen Kameliadamen. Dumas d.y. gir et godt og sympatisk kvinneportrett og skildrer hjertets vanskelige veier.

Edith Södergran

Jeg kom i mål med Samlade dikter i går! Noe innlegg blir det kanskje ikke, for jeg opplever at diktene er vanskelige å skrive om uten å bruke veldig, veldig mange ord. Og ordene ødelegger kanskje litt, det er vel like greit å lese diktene sjøl og virkelig føle det Södergran skriver om, framfor å få det gjenfortalt? Men kan hende det kommer noen drypp, lell.

Alfabetlesing

Første bokstav ut i dette nye leseprosjektet er naturligvis A, og tanken er enkel: å lese ei bok i måneden i alfabetisk rekkefølge. Det er tittelen på boka som skal begynne med den aktuelle bokstaven, og boka jeg har valgt meg som første bok ut, er Arkitekt av Merethe Lindstrøm. Det er bare å bli med, om du tror at Alfabetlesing kan være noe for deg også.

Bokhyllelesing 2018

Bokhyllelesing 2018 er over, dersom du ikke er som meg og henger litt etter. For min egen del gjenstår kun siste runde - å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur - og jeg håper jeg får gjort det i januar. Hvem det blir, er enda ikke klart, jeg er fortsatt litt i 2018, merker jeg. Men oppsummeringa kommer! Inntil videre kan du som vanlig lese mer her. Ser du noe som ikke stemmer, gi beskjed. Og legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

Bokhyllelesing 2019

...kommer snart! Hold på hattene!

Gode ønsker til dere alle om en strålende januarmåned!

Vinterlesing

Så er vinteren her, men snøen er ikke. Plenen er grønnere nå enn i sommer, mens hekken står like trist og brun, uten et sjarmerende, hvitt dekke. Himmelen er tjukk og gråhvit, lyset er kaldt og kjølig, veien er mørkegrå mens trærne avtegner seg som svarte og skarpe streker i alt det grå. Jammen bra en kan være inne og lese, pakke inn gaver, skrive julekort og bake julekaker! Når det fins tid til slikt, da, innimellom skole og barnehage og jobb og middager og avslutninger og julegavehandling. Nei, det eneste som er sikkert, er at det leses.

Alexander L. Kielland

Kielland er fortsatt på leselista, og der blir han til leseprosjektet er ferdig. Når det blir, er jeg ikke helt sikker på, men leses, det skal han.

Per Olov Enquist

Etter lange tider på leselista er jeg nå endelig godt i gang med Et annet liv, Per Olov Enquists sjølbiografi, som har venta trofast i bokhylla i snart ti (!) år. Jeg kan egentlig ikke tro at det har gått så mange år, for jeg husker fortsatt dagen da jeg fikk boka svært godt. Den kom i en diger eske fra Bokklubben med masse flotte bokgaver i. Jeg var på postkontoret, den gangen de fortsatt hadde postkontorer og ikke bare det ubegripelig kleine post i butikk, og esken var mye tyngre enn forventa. Jeg hadde ikke bil, så jeg valgte å gå innom bokhandelen for å kunne pakke ut esken og fordele bøkene i poser. Og slik blei det mye greiere å komme seg hjem. Men når jeg kikker opp i ulestreolen, ser jeg at det faktisk er enda ei bok der som ikke er lest...

Agneta Pleijel

To av tre bøker i trilogien er lest, og innlegg har det også blitt - Drottningens chirurg og Kungens komediant. Den siste boka har jeg ikke i hus, så den lar nok vente på seg.

Janne S. Drangsholt

Ingrid Winters makeløse mismot er lest, ledd av og glemt, men jeg rakk å få på plass et innlegg før det hele forsvant helt. Det kan du lese her.

Jostein Gaarder

Ut av det blå gikk jeg i gang med romanen Sirkusdirektørens datter av Jostein Gaarder, og kom seinere på at den i grunn kunne være bidraget mitt til niende runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet var skandinaviske bøker. Innlegg kommer.

Alexandre Dumas d.y.

Kameliadamen er lest, men foreløpig har jeg ikke fått skrevet om den. I motsetning til boka til Drangsholt er dette ei fortelling som henger vesentlig lenger i kroppen, og som jeg stadig tar meg sjøl i å tenke på. Innlegg kommer.

Edith Södergran

Diktlesing er det ikke blitt noe av den siste tida, så boka får bare ligge på vent, med bokmerke i, til jeg plutselig en dag tar den med meg og leser videre. Kanskje det passer med syngende, finlandssvensk lyrikk etter å ha vært i den svenske prosaen til Enquist?

Alfabetlesing

Jeg har fortsatt ikke kommet i gang her, og kjenner jeg meg sjøl rett, blir det nok ikke sus i serken før utpå nyåret. Nå i førjulstida har de fleste nok å stå i med, meg sjøl inkludert. Første bokstav ut i dette leseprosjektet er naturligvis A. Det er tittelen på boka som skal begynne med den aktuelle bokstaven, og boka jeg har valgt meg som første bok ut, er Arkitekt av Merethe Lindstrøm. Det er bare å bli med, om du tror at alfabetlesing kan være noe for deg også.

Bokhyllelesing 2018

Det nærmer seg slutten på Bokhyllelesing 2018 - dersom du ikke allerede er i mål, da! Jeg har nylig fullført oktoberrunden, og håper å få lest novemberrunden midt i mellom julebakst og julekortskriving, slik at jeg blir klar for å møte det nye året og nye leseutfordringer uten gammelt lesestress. Men hvilken bok jeg skal ta for meg, er jeg ikke helt sikker på enda. Om det er flere som henger litt etter, er planen slik: I september leses det oppfølgere, i oktober skandinaviske bøker utgitt mellom 1960 og 2000, og i november leses nobelbøkene - det vil si bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Kvartalsoppsummering nummer en kan du lese her, nummer to ligger her og samlesida er som vanlig her. Ser du noe som ikke stemmer, gi beskjed. Og legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

Jeg ønsker dere alle ei riktig god bokjul!

Høstlesing

Det norske været så langt i år har virkelig ikke vært til å bli klok på. Etter den lengste og mest snørike vinteren jeg noensinne har gjennomlevd, fulgte tre uker med vår, før den varmeste og tørreste sommeren sia 1947 gjorde sitt inntog. Nå virker det hele å være over like fort som det kom, og jeg er spent på hvor fuktig og lang høsten kommer til å bli før vinteren nok en gang er over oss. Da er det like greit å innrømme det først som sist: Jeg har ingen planer denne høsten utover å lese. Jeg skal lese og kose meg og bare nyte akkurat det, slik en av og til kan få lov til å gjøre. Og jeg håper jeg har mye godt i vente.

Alexander L. Kielland

Dette leseprosjektet drar ut, så Alexander Kielland må være med inn i høsten også. Men som jeg tidligere har nevnt; jeg har ingen hast, og det har nok ikke han heller.

Per Olov Enquist

Nå har det gått såpass lang tid med rundtombæring av denne mannens sjølbiografi at jeg lurer på om han rett og slett blir skjøvet til biografisirkelen til Ingalill i desember. Jeg har ikke fått deltatt der noe særlig hittil i år, sjøl om jeg har lyst, men i min egenvalgte kategori "Gretne, gamle gubber" må jeg jo få til noe. Ellers blir det kleint.

Monika Fagerholm

Oppfølgeren til Den amerikanske jenta, Glitterscenen, er ferdiglest. Og som sin forgjenger, var det litt av ei bok! Det er noe særegent med disse kvinnene Fagerholm skildrer, og hun skildrer med såpass sterk kraft at en sitter igjen nærmest med litt bakoversveis. Les mer om boka her - den anbefales!

Agneta Pleijel

Kungens komediant er akkurat påbegynt, og jeg ser fram til å lese videre om lille Lars som fødes samtidig med operaens inntog i Sverige. Bindeleddet til Drottningens chirurg, den første boka i trilogien, er tydelig, men jeg lurer på om denne historia er like fascinerende som den forrige. Og ikke minst er jeg spent på om det er mulig å få tak i bok nummer tre. Den har jeg nemlig ikke!

Alexandre Dumas d.y.

Kameliadamen ligger fortsatt på vent i den lille bokhylla ved døra, der jeg legger slikt som ventebøker, binderser og avrevne knapper, kvitteringer, tyggis og femtilapper, og mange andre smågreier som jeg ikke aner hvor jeg ellers skal gjøre av (så klart kan jeg alltid putte disse greiene ned i en av de evigmange flytteeskene våre, men de prøver jeg jo å rydde ut av...). Uansett, ventebøkene har ei egen lita hylle slik at jeg ikke kan unngå å se på dem når jeg fyker forbi, og Dumas ligger øverst. Det lover bra!

Edith Södergran

Hun leses langsomt, Södergran. Av mange årsaker. Kanskje først og fremst på grunn av en litt uinspirert leser, som ikke helt har funnet rett vei inn i dette finstemte, finlandssvenske, lyriske landskapet. Men jeg er i gang, og det går framover.

Patricia Highsmith

Krim lest, krim glemt. Innlegg finner du her, og om Billett til helvete gjør sterkere inntrykk på deg enn den gjorde på meg, så er jo det helt i orden. Dette var rett og slett ikke min type bok, og det er en ærlig sak. Jeg forsøker meg nok igjen, på krim altså, ikke Highsmith (fem bøker er nok til å vite at dette ikke slår an), og tar gjerne i mot gode tips.

Tore Janson

Sakprosautgivelsen Germanerne er akkurat ferdiglest, og innlegg har den også fått. Nå går det nok lang tid før jeg leser ei slik bok igjen, uten at det har så mye med akkurat denne utgivelsen å gjøre. Men jeg kjente rett og slett at jeg ikke var så veldig mottakelig underveis i lesinga, og da tenker jeg at det er best å ha ei pause framfor å presse på. Ellers er jeg redd jeg ødelegger sakprosa for meg sjøl for ei lang, lang stund.

Alfabetlesing

Nytt månedlig leseprosjekt her i heimen, sjøl om det er diskutabelt om det egentlig passer så bra å starte opp noe sånt akkurat nå. Men passer det da egentlig noensinne å pålegge seg sjøl merarbeid og merlesing? Tja. Det er jo kos, da! Og dessuten er Merethe Lindstrøm første kvinne ut, med boka Arkitekt. Ja, for det er hele poenget her, å lese etter tittelens første bokstav i alfabetisk rekkefølge. Og om du også syns det virker å være en god strategi for å få has på alle de uleste bøkene, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2018

To kvartalsoppsummeringer er unnagjort, hvilket vil si at det gjenstår ytterligere to. Noen leseutfordringer til skal vi også igjennom! For september er det så enkelt som at vi skal lese oppfølgere. Velg hvilken bok du vil, så lenge den henger sammen med en annen! Jeg tenker at min Pleijelbok nummer to glir naturlig inn her, men stirrer også mye etter Hilary Mantel, der andre bok om Thomas Cromwell fortsatt står ulest i hylla. Den første var jo så bra! Men det er så gruelig irriterende å vente på bok tre av tre når den ikke er kommet, og helt ærlig må jeg bare få bemerke at denne dama har brukt sin tid og vel så det. Nå er det vel på tide å få røska løs skrivefingra? Tilbake til Bokhyllelesing 2018: Første oppsummering ligger her, andre her. Ser du noe som ikke stemmer, gi beskjed. Og legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

God høstlesing!

Alfabetlesing

Det var en tilfeldighet som satte meg på tanken. Nei, det var ikke diktsamlinga Alfabet av Inger Christensen (1935-2009) eller alfabetserien til Sue Grafton (1940-2017), sjøl om det naturligvis kunne vært noe slikt. Nei, helt enkelt er det altså sånn at jeg to ganger i løpet av sommeren har kommet til å lese tre bøker på rappen der tittelen begynner på samme bokstav. Og jeg la ikke merke til det før jeg hadde lagt til titlene på leselista mi.

Første gang var det så ulike bøker som Dronning på King's Road, Drottningens chirurg og Dameroman m/menn. Deretter fulgte Bålet, Barneloven og Billett til helvete. Så skulle jeg se om jeg kunne gjenskape suksessen, for det var jo litt moro med tre på rappen, men da det hele blei det regissert bevisst gikk det naturligvis ikke. Til nå har jeg lest Glitterscenen og halve Germanerne, og er skikkelig i beit for neste bok ut.

Hva så? tenker du kanskje og det kan jeg forsåvidt være enig i. Men slike bokvalg irriterer meg grenseløst. Jeg kan fort bruke masse tid og krefter bare på å velge, og på å vurdere ulike bøker opp mot hverandre og mitt antatte lesehumør. Men en veit jo aldri hvordan ei bok er før den er lest, så det hele er i grunnen håpløst. Slik tid med bøkene er sjølsagt veldig kos, men det er ikke særlig effektivt, og derfor blir jeg av og til sur på meg sjøl som ikke bare kan få ut fingeren og plukke fram ei bok.

Nei, jeg veit godt at jeg er en leser som trenger leseplaner. Jeg trenger planlegging og struktur og noe forutsigbart å forholde meg til for å ikke surre bort all lesetida i småkikking her og der, baksidetekster jeg likevel ikke bryr meg om, vurderinger, smaking på titler, kleine forsider og så videre. Av og til slipper leselysta til, naturligvis, men til hverdags liker jeg best at det er en smule styrt. Og nå tenker jeg at mitt neste leseprosjekt er alfabetlesing.

Helt kort går det ut på at jeg leser ut av ulesthyllene mine (det er til stadighet disse det dreier seg om, det er jo der alle de uleste bøkene er, og det er her fokus trengs, de andre bøkene har jeg jo lest) etter alfabetet. Jeg skal begynne å leite etter titler bakerst kronologisk sett etter anskaffelsestidspunkt (et annet alternativ fins ikke i min verden, for det er jo urettferdig om boka som har venta allerede i sju år på å bli lest skal forbigås, igjen, av ei som kun har vært på vent i to år) og ta for meg den første tittelen jeg finner som begynner på A. Så følger sjølsagt B, deretter C og så videre helt til jeg kommer til Å.

På bokstaver der jeg ikke har noen titler liggende, får jeg kan hende improvisere litt, lese ei til på forrige bokstav, hoppe over eller ta ei bok der bokstaven i alle fall er med i tittelen. Visse unntak er lov, slik må det være, for eksempel tror jeg ikke at Q eller W er særlig hyppige her hos meg, men det kan jo hende jeg finner ei og anna snikebok som jeg ikke husker på akkurat nå.

Til dette leseprosjektet skal bøker ikke kjøpes inn og ikke gjenleses. Målet er ei alfabetbok i måneden som ikke overlapper med Bokhyllelesing 2018 med mindre det er krise, og om du vil være med er det bare hyggelig! Jeg planlegger å begynne allerede nå i september og første bok ut er Arkitekt av Merethe Lindstrøm.

Sommerlesing, del III

Du veit det er varmt når du ligger på sofaen med gardinene for og alle vinduer åpne i fint lite mer enn bikini, du er fullstendig avslappa etter å ha gjort ingenting hele dagen, men du er dyvåt av svette, og du leser ei bok der de fuktige fingrene dine får papiret til å krølle seg på hver eneste side. Ja, omtrent sånn har det altså vært her. Sia begynnelsen av mai. Og det sier seg kanskje sjøl at det kan bli litt mye i lengden, også av en slik god varme, som var så etterlengta i vinter. Men nå som plenen minner mer om et ørkenlandskap enn en plen, og trærne feller gule blader hver gang det blåser, har det gått litt langt. For det var vel ikke meninga at det skulle være høst nå? Jeg veit ikke med deg, men jeg skal i alle fall klemme inn en sommermåned til!

Alexander L. Kielland

Denne karen er tydeligvis ingen sommermann, i alle fall ikke for meg. Ennå. Han må derfor skyves med videre inn i august, men ligger til en hver tid klar for å bli lest!

Per Olov Enquist

Sjølbiografien til Sveriges store sønn bæres med rundt i det nye huset, for jeg har alltid med meg bokbunken min. Opp på soverommet, ned på stua, opp på loftet, ned i kjelleren. Neivel, da, så ille er det ikke at jeg tar med bunken ned i kjelleren når jeg skal rydde i boden, men at jeg til stadighet drasser den med meg, det gjør jeg. Og det betyr at jeg snart kommer i gang med lesinga også. Forhåpentligvis.

Ian McEwan

Barneloven er lest og omtalt, og for ei bok det er! Fortellerkunst, struktur, handling - alt er mesterlig utført - og sjøl om tematikken er vanskelig, var det rett og slett en sterk og flott leseropplevelse. Mer i samme stil finner du her!

Monika Fagerholm

Ja, hun bæres også rundt! Boka altså, ikke dama. Hva mer kan jeg si? Med noen ekstra runder i trappene og en solid bunke å drasse på, er det ikke til å se bort ifra at en etter hvert blir litt sterk av slik bokbæring. Men det hadde sjølsagt hatt større effekt om det var dama en drassa på. I alle fall umiddelbart, helt til en innhentes av konsekvensene...

Umberto Eco

Ferdig! Tjukkasboka mi for juni og juli gikk unna som bare det, og innlegg om de morderiske munkene finner du her. Og ja, i tilfelle det ikke er opp i dagen, så handler altså Ecos roman om så mye mer enn bare det, den også. Boka er lest sammen med Birthe, og som vanlig er det veldig hyggelig!

Agneta Pleijel

Oppfølgeren til Drottningens chirurg ligger klar! Den heter Kungens komediant og er bok nummer to av tre av denne svenske mesterforfatteren. Romanene er historiske og tar oss med tilbake til det svenske 1700-tallet, og har i tillegg forbindelser til hennes egen familiehistorie. Jeg gleder meg!

Kim Småge

Dameroman m/menn, Kim Småges første roman på mer enn ti år, er dessverre lest og langt ifra likt. Den var faktisk en skikkelig nedtur, og jeg blei veldig skuffa. Men jeg håper jo at Småge fortsetter å skrive, og at hun finner tilbake til den gode stilen og krafta hun hadde i kriminalromanene sine. Om ikke, er jeg redd det ikke blir mer Småge på meg.

Alexandre Dumas d.y.

Kameliadamen, en velkjent klassiker for mange, men hittil ganske ukjent for meg, ligger fortsatt klar for å bli lest. Jeg tenker at det er ei fin bok å kose seg med en lun sommerkveld, men jeg kan jo ta feil... Den som leser, får vite!

Merethe Lindstrøm

Arkitekt er også blant bøkene på leselista, og jeg ser faktisk fram til å lese noveller igjen. Nå er det ganske lenge sia sist, og Lindstrøm skriver svært godt, i alle fall i det jeg har lest av henne så langt. Denne boka bæres nå med rundt i huset, sammen med seks-sju andre bøker, og jeg ser stadig på den. Godt tegn!

Edith Södergran

Ei anna av bøkene jeg bærer med meg rundt i huset er Samlade dikter av finlandssvenske Edith Södergran. Jeg har hatt boka i ulesthylla kjempelenge, og lest de første diktene ørti ganger, uten å komme videre. Jeg har rett og slett mangla litt motivasjon. Men nå har jeg bestemt meg for at den skal leses, hele greia, sjøl om det er uhorvelig mange dikt. I tillegg er det hele på svensk, så det er ikke alle metaforer jeg henger like bra med på. Men det går, på et vis. Det skal gå.

Bergljot Hobæk Haff

Av og til er det ei bok som sniker i køen. Ei bok som egentlig ikke skulle leses før om noen år, da det var dens tur. Jeg forsøker nemlig så langt det er mulig å lese de eldste bøkene først, for å ha jevn sirkulasjon i ulesthyllene, og for å motivere meg sjøl til å lese gamle hylleslitere. Det er jo ingen vits i å ha dem om de bare står der. Men nei. Det gikk ikke denne gangen! I leit etter ei passende bok å ta med i veska, falt øya helt tilfeldig på Bålet av Bergljot Hobæk Haff, og et par dager seinere var den lest. Og den likte jeg veldig, veldig godt. Innlegg finner du her.

Patricia Highsmith

Denne forfatteren kom også bare seilende ut av det blå, og var ikke egentlig et planlagt valg. Men jeg trengte ei bok som passa til denne månedens utfordring i Bokhyllelesing 2018. Og det blei rett og slett Billett til helvete. Jeg kjenner godt til forfatteren fra tidligere, da jeg har lest alle bøkene hennes om Tom Ripley. Men det er noe ved skildringene hennes som jeg ikke helt liker, så det blir spennende å se om denne boka er likedan.

Bokhyllelesing 2018

Ny måned er som regel synonymt med ei ny utfordring i lesesirkelen Bokhyllelesing 2018. Etter sommerens omfattende utfordring, nemlig å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese, var det duka for noe litt enklere. Neste utfordring var kort og godt å lese ei bok av en forfatter fra et ikke-europeisk land. Jeg hadde egentlig tenkt til å utfordre meg sjøl skikkelig med et eksotisk valg, gjerne noe gammelt fra Asia. Men den gang ei. Det blei Patricia Highsmith fra USA. Ikke-europeisk er det jo, men på grunn av den engelskspråklige dominansen i vestlig litteratur, blei det ikke så mye til utfordring lell. Og eksotisk er det i alle fall ikke! Kanskje du hadde mer hell? Minner om første samleinnlegg fra Bokhyllelesing 2018s tre første runder, som du finner her. Neste samleinnlegg kommer snart, og utfordringene som oppsummeres da er april (bøker som handler om en familie), mai (boka bak filmen) og fellesutfordringa for juni og juli (tjukke bøker du lenge har utsatt å lese). Legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

  

Ha en fortsatt nydelig lesesommer, alle sammen!

Sommerlesing, del II

Fra knallhard, lang og iskald vinter til supervarm sommer! Jeg er glad for at vi har disse årstidsvariasjonene i Norge, sjøl om de er av det litt ekstreme slaget i år. Men vi koser oss ute i alt som er, være seg lassevis med snø eller brungult gress! Nå er det såpass varmt at det av og til er vanskelig å konsentrere seg om lesinga, særlig den av det tyngre slaget, og jeg må støtt og stadig uti for å bade, jeg også, uansett om det er i havet, badedammen eller ungenes plaskebasseng. Men når det er som verst, er det jammen bra med et kjølig kjellerrom der det står en lenestol rett under ei litt svak taklampe. Lett å snike seg unna, om så bare for ei lita stund... For nå er nemlig alle bøker pakka opp og på plass i både nye og gamle hyller, og de uleste bøkene skinner i all sin prakt!

Alexander L. Kielland

Denne herremannen blei ikke lest i måneden som gikk, men kan hende i måneden som kommer? Det hadde vært moro å avslutte bind tre av hans samlede verker i løpet av høsten, slik at jeg kan gyve løs på fjerde og siste bind og etter lang tid se enden på leseprosjektet.

Per Olov Enquist

Enquists sjølbiografi venter fortsatt på å bli lest. Jeg har begynt fire ganger så langt, men begynner gjerne en gang til, fordi jeg veit at det er vel verdt innsatsen. Om bare tid og stemning klaffer kommer sidene til å flagre!

Marita Fossum

Lykksalighet er lest og faktisk også likt, og jeg kom etter hvert også i mål med et innlegg, som du kan lese her. Ei alvorlig bok om flere alvorlige temaer, men både tematikk og mennesker blir forsiktig og sympatisk behandla.

Tre riddersagaer

Lesekryss på plass! Nå er tre av tre sagaer lest, og om du vil vite mer om Partalopi, Flores, Blankiflor eller Bevers, eller bare er interessert i gammel litteratur, er dette ei flott utgave å dykke ned i. Innlegg finner du her. Og, jeg kan ikke få skrevet det nok ganger, jeg er utrolig imponert over Birgit Nyborg. Fremragende oversatt og formidla!

Ian McEwan

Barneloven er ventegurk ei lita stund til, og jeg likeså, men det er jo grenser for hvor mange bøker en kan holde på med på en gang. Da blir det til at jeg strever med å velge når jeg først skal lese, gir opp og ikke kommer videre i noen av dem. Hva er din smertegrense? Her ligger den på fem-seks titler på samme tid, men i realiteten er det ofte to eller tre bøker som leses parallelt. Det fungerer godt!

Monika Fagerholm

Å, som jeg gleder meg til å ta fatt på denne dama igjen! Nå som det er så varmt og klamt passer det bra med ei bok som du bare må lese på videre utover i de kjølige nattetimer (det er jo da det er aller best å lese, i mørket og stillheten og roa). Og disse jentene, da, hvordan er det med dem?

Umberto Eco

Fiktive italienske middelaldermysterier med munkehovedpersoner er jammen ikke så verst! Det går overraskende greit å hanskes med denne tjukkasen, i alle fall inntil videre, men hvem veit, jeg er jo ennå ikke i mål... Og hvordan skal dette egentlig gå? Jeg ser ingen utvei eller sannsynlige løsninger så langt - det er med andre ord en elegant komponert kriminalgåte. Jeg leser sammen med Birthe og koser meg masse med det. Om du også vil være med, er det ennå ikke for seint å hive seg på!

Agneta Pleijel

Kan en historisk roman skrives bedre? Jeg tror nesten ikke det. Drottningens chirurg er en roman som har alt, så det er bare å applaudere forfatteren, kjøpe og lese, lese, lese. Jeg fortsetter forhåpentligvis med oppfølgeren Kungens komediant i løpet av måneden. Og du! Det er helt vidunderlig å lese på svensk!

Kim Småge

Årets late sommerlektyre er ennå ikke påbegynt, men det er nok ikke mye om å gjøre nå. Når ferien for alvor kommer i gang og de virkelig seige dagene trilles ut som perler på ei snor, tror jeg denne er perfekt! Boka heter Dameroman m/menn, og gjør du som jeg, så skuer du hunden på håra men lar det stå til lell.

Alexandre Dumas d.y.

I noen familier går tydeligvis det litterære talentet i arv. Fra før av har jeg lest Alexandre Dumas, men sønnen hans er inntil videre et ubeskrevet blad. Jeg har lagt klar Kameliadamen og håper det snart endrer seg.

Merethe Lindstrøm

Det er gått noen år sia sist jeg leste Merethe Lindstrøm, og nå vil jeg gjerne lese henne igjen. Novellesamlinga Arkitekt ligger klar! Jeg tenker at kortere tekster passer fint nå i varmen, og burde med den logikken også finne fram dikt og dramatikk, essays og artikler. Vi får se...

Bokhyllelesing 2018

Ei rask oppsummering av temaer og leste bøker for første kvartal av 2018 finner du her. Det er ingen tvil om at Bokhyllelesing 2018 er godt i gang! Etter dette har vi lest om familier (Alexander Kiellands Fortuna for min del), deretter boka bak filmen (her valgte jeg meg Kazuo Ishiguros Gå aldri fra meg). I juni og juli leser vi tjukke bøker vi lenge har utsatt å lese, og jeg er godt i gang med Umberto Ecos Rosens navn. Hvilken bok leser du? For de av dere som allerede er i mål med de tjukke bøkene, er det bare å gå videre til neste utfordring. I august er temaet å lese ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land. Det er med andre ord en del å velge i, også i den runden! Sjøl aner jeg ikke hva jeg skal ta tak i neste måned, men jeg satser på at jeg finner rett bok i løpet av sommeren.

Fortsatt god lesesommer!

Favorittbøker: G

I min ferd gjennom alfabetet på jakt etter favorittbøker, har jeg nå kommet til bokstaven G. Og til min store overraskelse fant jeg ingen favoritter. Misforstå meg rett, jeg fant bøker med titler på G i hylla, opptil flere også, men ingen av dem når helt til topps når jeg tenker meg om. Det er ingen egentlige favoritter, bare sånn-passe-bøker, ganske-gode-bøker og nestenfavoritter. Og da kan jeg jo ikke kåre ei favorittbok. Derfor blir dette et innlegg om tre gode bøker på G, isteden for ei utrolig god bok på G.

Bildekilde: Aschehoug

Gjestene

Den første boka jeg vil trekke fram, er Gjestene (2007), av den norske forfatteren Merethe Lindstrøm (f. 1963). Gjestene var den første boka jeg leste av forfatteren, og seinere har det blitt flere titler. Lindstrøm er utrolig dyktig, kanskje særlig som novellist, der hun makter å konsentrere både spenning og tematikk på en uhyre elegant måte. Gjestene er en av de fineste og strammeste novellesamlingene jeg har lest noensinne, der tematikken er den røde tråden. Det er de usagte følelsene, de usagte orda, det er fortid og nåtid som veves sammen, det er alt vi vil, men aldri får gjort, og disse brå blaffene der vi plutselig ser oss sjøl utafra, som besøkende i vårt eget liv. Det at så mye er usagt, skaper tidvis et voldsomt trykk i tekstene, slik at det nærmest kan bli ubehagelig å lese. Men mest av alt er det imponerende - veltenkt, velformulert og velskrevet.

Bildekilde: Bonnier

Gösta Berlings saga

For oss som er opptatt av å lese klassikere, kan en umulig komme utenom Gösta Berlings saga (1891) av svenske Selma Lagerlöf (1858-1940), ja, du veit, hun som både blei første kvinne til å motta nobelprisen i litteratur og deretter blei første kvinne i Svenska Akademien. Boka ei brei folkelivsskildring fra 1820-tallets bygdesverige. Formen er episodisk, stilen er varm og allvitende, og Lagerlöf veksler både mellom personer, hendelser og steder i Värmland i kapittelfortellingene, som til sammen gir et tverrsnitt av den svært varierte og sammensatte befolkninga. Øverst troner majorinnen og brukspatronen, sistenevnte angivelig i ledetog med Satan sjøl, nederst finner vi de fattige bøndene. Hovedpersonen er likevel Gösta Berling, den lettsjarmerte, drikkfeldige presten som mister jobben på grunn av sine mange historier med kvinner og alkohol. Fortellingene bygger på hverandre, og skaper en bevegelse i tekstene. Det er mye sjarm, humor og menneskekunnskap.  

Bildekilde: Ålesund bibliotek

Gilgamesh

Også Gilgamesh, verdens første epos, er et fascinerende verk, både i kraft av dets historie, og i kraft av det verket faktisk forteller. Sagahelten Gilgamesh er nemlig mest sannsynlig også en virkelig person, en konge fra svunne tider, fra Uruk i det mesopotamske området. Men da må vi over 4600 år tilbake i tid, minst! Det setter min baling med de norrøne sagaheltene i perspektiv. Men fakta er at de har ganske mye til felles, disse mytiske personene, som gjennom sine utfordringer og kamper formidler livsviktig kunnskap til menneskene, som former fortid, nåtid og framtid gjennom historie, mytologi og riter. Alle bokelskere bør i grunn sneie innom verket minst en gang i løpet av livet, om ikke annet så for å sette all seinere litteratur inn i en konkret kontekst. Det blir ikke særlig mer opprinnelig enn dette, og da er det en glede å kunne fortelle at det også er veldig bra. 

Hva er din favorittbok på G?

Vinner noen av disse fram hos deg, eller foretrekker du Greven av Monte Cristo? Eller vil du til Sverige, du også, men heller til Gutten i graven ved siden av? Eller kanskje Sylvia Plaths Glassklokken var en fengslende leseropplevelse? Margaret Skjelbred vant fram til nye lesere med den nydelige romanen Gulldronning, perledronning, mens andre har bejubla eller sliti seg gjennom lappetepperomanen Guden for små ting. Forhåpentligvis er det også andre som lider av samme skjebne som meg, med mange gode bøker på G i hyllene, men ingen favoritter. Og da spør jeg naturligvis, hvorfor er det slik?

Vinterlesing

Og plutselig var det blitt første søndag i advent, og like etter gikk det nesten umerkelig fra november til desember, fra ordinær mørketid til trivelig ventetid. Helga har blitt delt ganske jevnt mellom obligatorisk hus- og studiearbeid og frivillig kos. Vi har begynt på julevasken av huset, og tok kjøkkenet på lørdag og vinduene i går. Så var det å hente ned tre digre pappesker fra loftet, fulle av dekorasjoner, pynt, adventsstake, lilla lys, julestjerner, pepperkakeformer, kakebokser, nisseluer, forklær, servietter, kjevler, syngende elger og mye mer. Dessuten har vi klipt og limt kort og pakkelapper, laga dorullnisser med filtdrakt, krepplue, pappbein og bomullsskjegg, piperensernisser, snøkrystaller til vinduene og mer til. To brett med pepperkaker inn i ovnen like før middag var også en suksess, og hvem liker vel ikke lukta av nyskrelt mandarin og vedfyring på stua?  

Også var det denne lesinga da. I november gikk litt langsomt med skjønnlitteraturen, og for desember planlegger jeg følgende:

Ragnhild Jølsen

Det er vel ikke en overraskelse at jeg fortsatt ikke er i gang med Jølsen. De som følger med her, eller har en mastergrad sjøl, veit hvor intenst slikt arbeid kan bli og hvor lite annet det i perioder er tid til. Det som er bra, er at jeg fortsatt vil lese Jølsen! Men nå ser jeg for meg at det blir i romjula, eller når vi har nådd et snødekt, iskaldt januar.

Sturlason & Henriksen

Disse to arbeider jeg fortsatt med, og koser meg med det. Jeg kommer nok ikke i mål med Snorre med det første, så etter at jeg er ferdig med oppgava, havner han nok i hylla ei stund. Henriksen, derimot, tenker jeg å lese ferdig i løpet av vinteren.

Siri Hustvedt

Jeg har fortsatt en plan om å lese romanen Når du ser meg sammen med Silje. Med mindre jeg plutselig ikke kan vente lenger, og kaster meg over boka. Den venter veldig, der den står i hylla, og er samtidig en av de eldste, uleste bøkene jeg har. Den ligger med andre ord tynt an i lesesirkler framover.

Cora Sandel

Å, disse nydelige bøkene om Alberte! Hvorfor leser ikke alle dem, minst en gang i tiåret? Hvorfor er de ikke pensumtekster? Hvorfor holdes de ikke fram som noe av det beste norsk litteratur har å by på? Cora Sandel er mesterlig, og jeg har ledd, grått, vært fortvila, kald, sjuk, fattig og trist, og strevd noe voldsomt sammen med Alberte i bok to i trilogien, Alberte og friheten. Jeg leser bøkene sammen med Birthe, og mot midten av desember er det klart for bok nummer tre. To av tre lesekryss der, altså (omtale av Alberte og Jakob finner du her).

Merethe Lindstrøm

Å lese ei bok fra 2000-tallet i sjuende runde av Bjørgs bokhylleutfordring blei plutselig til Merethe Lindstrøms Barnejegeren fra 2005 (runden var i oktober, jeg fikk ikke lest før i november). Romanen var et overraskende fint valg på kalde novemberdager, for den korte boka er full av stemninger og kulde, på flere nivåer. Lindstrøm er en sterk stilist, har et kontrollert språk og et bevisst forhold til komposisjon. Anbefales.

Salman Rushdie

Godeste Salman Rushdie var månedens 1001-bokforfatter hos Line forrige måned. Men fordi boka hans er så omfattende - godt over fem hundre sider i min versjon - har jeg her tatt en spansk en: Jeg bytter novemberboka med desemberboka. Det er vel lov?

Toni Morrison

...ja, bortsett fra at jeg allerede har lest Margaret Atwoods Alias Grace, da, som skal leses nå i desember i nevnte lesesirkel. Men akkurat nå passer det ikke å lese den på nytt, sjøl om jeg gjerne vil det ved en annen anledning. Atwood er derfor bytta ut med amerikanske Toni Morrison og hennes prisvinnende roman Elskede, som jeg lenge har lovt å lese (og som også er ei 1001-bok). Og Morrison og Rushdie har altså bytta plass, for å få den korteste boka først og den lengste etterpå (som om det egentlig har noe å si...). Derfor: Elskede på meg i dette månedsskiftet (snart i mål), og Midnattsbarn inn mot 2015. Tror jeg. Jeg kvier meg for å gå i gang med lange bøker nå!

Knut Hamsun

Bjørgs siste leseutfordring i leseåret 2014 er å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Mange godbiter å velge i, med andre ord. Jeg falt til slutt ned på Knut Hamsun og romanen Mysterier. Jeg gleder meg til å lese boka, sjøl om jeg har et ambivalent forhold til forfatteren. Jeg opplevde Sult som veldig fæl da jeg leste den, men i følge baksideteksten er dette noe helt anna. Jeg skal prøve å lese og skrive om boka i løpet av uka.

Henrik Ibsen
Denne karen har sniki seg med to ganger i høst, riktignok i lydbokversjon, men lell. Jeg koser meg veldig med Ibsen, uansett format, og synes han er en fantastisk dramatiker. I høst har jeg hørt Kongsemnene og Hærmennene på Helgeland, og gleder meg til å lytte meg videre gjennom produksjonen hans. To kryss!

Biografi

Hos Ingalill skal det i desember leses forfatterbiografier. Det som er så moro! Men jeg er usikker på om jeg rekker å delta denne gangen, eller om masterarbeidet kommer til å ta for stor plass. Jeg er også usikker på hvilken storhet jeg skal lese om, Undset eller Ibsen. Potet, pottit?

Per Olov Enquist

Nå er det så lenge sia jeg har lest noe av mestersvensken at jeg rett og slett bare må. Det er også noe jeg har veldig lyst til, nå som det nærmer seg jul og jeg forhåpentligvis kan ta noen rolige kosetimer innimellom (men jeg frykter det blir mye arbeid). Romanen det gjelder, er Magnetisørens femte vinter. Jeg gleder meg!

Amalie Skram

Hvert år prøver jeg å lese noen julebøker, og sjøl om Amalie Skram da kanskje ikke er den første en forbinder med lys og varme (hvem kan vel glemme novella "Karens jul"?), har hun faktisk skrevet en roman som heter Julehelg. Om den er noe særlig julete av seg, vites ikke, men det er lov å håpe.

Og med det tør jeg ikke planlegge mer, rett og slett fordi jeg da veit at jeg vil drasse rundt på titlene til langt uti 2015, noe som ikke er særlig moro. Jeg får heller forsøke å komme i mål med dette, og helt overraskende få tid til ei bok eller to ekstra, innimellom julegrøt, pakker og nyttårsraketter (men det er lite trolig). Ja, også var det denne, masteroppgava, da. Det må sprengjobbes! 

Jeg ønsker dere alle ei fredelig adventstid, og håper dere koser dere med store og små juleforberedelser innimellom bøkene dere har valgt. God les! 

Bokhyllelesing 7: 2000-tallet

I midten av oktober (13. - 19. oktober) var det sjuende runde i Bjørgs leseutfordring, der alle deltakerne leser bøker fra sine egne ulesthyller etter felles kriterier. Kriteriene denne gangen var å lese ei bok fra 2000-tallet. Både språklig, geografisk, tematisk, sjangermessig og på alle måter ellers, sto en derfor helt fritt, her var det tiåret som skulle sette vår felles ramme. Og i løpet av de første ti åra av 2000-tallet blei det utgitt utrolig mye forskjellig, både hvis en snakker spesielt om Norge eller mer generelt. For eksempel har det blomstra skikkelig innafor sjangre som tegneserieromaner, dystopier og fantasylitteratur for barn og unge. På den andre sia har aldri andelen av oversatt litteratur vært så stor som på 2000-tallet og fram til i dag. Hvor blir det av de norske, realistiske bøkene, den lokale forankringa, de gjenkjennelige problemene?

I voksenlitteraturen finner en noe av samme trend. Bokmarkedet domineres av utenlandske bestselgere og de ti-tolv mest kjente norske forfatterne som annahvert år koker i sammen ei ny bok, gjerne krim, av og til noe med historisk forankring eller krig. Ellers kan det gå langt mellom norske samtidsromaner (eller mellomromaner, som noen liker å kalle dem) med overraskende suksess eller overbevisende kvalitet. De er gjerne kun en eller to hvert år. De andre bøkene snikes ut på markedet, slippfesten er når redaktør og forfatter skåler i brus på et eller annet hjemmekontor med barnetegninger og visne potteplanter, og mottakelsen regnes som bra om boka får to omtaler - samme hva kritikerne egentlig sier med sine tre hundre ord. Det er i alle fall sånn det kan virke. Så hvordan ser det da egentlig ut, hvis en beveger seg litt mer ned i og inn i litteraturen fra 2000-tallet? Hvem har lest, hva har du lest, og hvordan var det?

Hedda leste Barnejegeren av Merethe Lindstrøm
Gro leste Slakteren av Øystein Wiik

Sjøl var jeg fryktelig forsinka denne gangen, så jeg skal virkelig ikke moralisere over eller klage på eventuelle etternølere. Bare sleng deg på, også hvis boka du nettopp har lest helt tilfeldig passer! Det er veldig hyggelig at du deltar, og legg gjerne igjen ei lenke under. De som hadde meldt seg på var Moonstar, Nina, Anna, Silje, Gro og Monika. Dere skulle lese henholdsvis Anne Fortier, Margaret Atwood, Joyce Carol Oates, Christopher Rice, Øystein Wiik og Julia Frank. Kom dere i mål med de planlagte bøkene, blei bøkene bytta ut, eller blei hele utfordringa glemt?

I så fall - fortvil ikke! Denne uka, fra 24. til 30. november, er siste og åttende runde i Bjørgs leseutfordring for 2014. Og oppdraget denne gangen er å finne ei bok i ulesthylla di som er skrevet av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Burde være en enkel sak for de fleste av oss - det er tross alt fritt fram i mer enn hundre år med litterære skatter, fra Sully F. Prudhomme i 1901 til årets prisvinner Patrick Modiano! Og fordi det sikkert er flere enn meg som har det travelt med for eksempel eksamener, foreldremøter, legetimer, korøvelser, kommende julearrangementer og lignende, vil jeg utvide lese- og bloggperioden med ei uke. Det er med andre ord veldig hyggelig om du leser og skriver innen 7. desember, men vi tar i mot etterslengere også. Du kan legge igjen ei lenke om dine leseplaner her, eller i kommende bokhyllelesinginnlegg. Det betyr altså at det er på tide at Elida, Nina, Anna, Gro, Monika og Anita, som alle er forhåndspåmeldte via sida til Bjørg, må finne fram Hemingway, Steinbeck, Vargas Llosa ganger to og Jelinek. Sjøl skal jeg kose meg med Knut Hamsun.  

Oppsummeringa for første runde i bokhylleutfordringa, skandinaviske bøker fra 1900-tallet, finner du på Bjørg sin side, mens oversikt over runde to, om Afrika-bøkene, finner du her. Tredje rundes oppsummering, om de europeiske klassikere, er her, mens oppsummering fra fjerde runde og engelske bøker ligger her. I femte runde leste vi bøker som opprinnelig var skrevet på spansk, og det kan du lese mer om på denne sida, mens sjette rundes bøker fra Asia fins her. Gi gjerne beskjed dersom du ikke finner navnet ditt på noen av listene, eller dersom titler, forfattere eller lenker er feil, så skal jeg rette det opp så fort som mulig.

Og dere - i løpet av de første ukene i desember vil jeg og Bjørg offentliggjøre hva vi tenker om bokhylleutfordringa for 2015. Siste sjanse til å melde inn eventuelle innspill, forslag eller kommentarer er denne uka.

God les! 

Bokhyllelesing: Merethe Lindstrøm

Bildekilde: Bokelskere

I forrige måned, mellom 13. og 19. oktober, var det tid for sjuende og nest siste runde av Bjørgs leseutfordring, der vi leser bøker fra egne bokhyller etter felles tema. Temaet denne gangen var kort og godt å lese ei bok fra 2000-tallet. Gamle middelalderbøker var med andre ord ikke lov! Jeg måtte leite i en helt annen del av ulesthylla enn jeg pleier, men fant til slutt ei bok jeg mente kunne passe. Bare synd det var litt mye å holde på med midt i oktober - masteroppgava tar mye tid og krefter, men det er jo sånn det skal være nå. Derfor er jeg heftig forsinka med deltakelsen denne gangen, men kvaliteten på boka har veid opp for det, i alle fall i mine øyne.

Turen gikk til den norske forfatteren Merethe Lindstrøm (f. 1963), og boka jeg leste var romanen Barnejegeren fra 2005. Det er den tredje Lindstrøm-boka jeg leser, fra før har jeg lest novellesamlinga Gjestene fra 2007 og den kritikerroste og prisvinnende romanen Dager i stillhetens historie (2011). Jeg likte begge disse godt, og var derfor spent på om inntrykket av Lindstrøm som en lavmælt, presis og intens forteller ville opprettholdes, om hun ville fortsette å reindyrke stilen der hun forteller om store hendelser og viktige følelser i et nokså avkledd og usentimentalt språk.  

Og på mange måter stemte det. Jeg-personen i boka er Ida. Hun er barnepsykolog, men på grunn av hennes erfaringer med sin egen datter, Silje, virker det som om hun gradvis har mista trua, både på yrket sitt og seg sjøl. Hun reflekterer over dette flere ganger, og tenker blant annet at der sitter hun, på kontoret sitt, med disse barna som har opplevd mobbing, samlivsbrudd, familievold og lignende, og hun krever at de skal sette ord på det hun ikke en gang klarer å formulere sjøl. For hva gjør du egentlig, når den halvvoksne dattera di stikker av, og når du endelig ser henne igjen, er det som tigger på gata i Oslo, ei tynn jente som bare er ute etter penger til sitt neste skudd? Hva gjør du når du mislykkes på det viktigste i livet, på det du er utdanna som, på det du instinktivt skal kunne?

Ramma for romanen er en hendelse rundt åtte år gamle Eli. Når skolebussen kommer ned fra fjellet etter en tur, mangler hun, og Ida er blant ekspertene som hentes inn for å snakke med familien. Ida har tidligere hatt Eli inne til evaluering og samtaler på grunn av ulike problemer hjemme og på skolen. Uten at det står skrevet i boka, ligger Idas følelse av egen tilkortkommenhet som et press mellom linjene. Om hun hadde gjort jobben sin bra nok, vært der, sett Eli, hjulpet henne, hørt på henne, nådd fram, kunne kanskje hendelsen vært unngått. Kanskje det gjelder i andre sammenhenger også, som i forhold til de to guttene Magnus og Eskil, som hun også har forsøkt å hjelpe. Kanskje gjelder det Silje òg. Det blir dårlig vær i fjellet, og mens leiteaksjonen pågår, vender Ida tilbake til episoder i sitt eget liv. Hun går gjennom bit for bit, analyserer bruddstykker, leiter etter egne feil, den store feilen, bristen, det som sendte Silje ut og vekk. Hva var det hun gjorde, eller ikke gjorde, som mor, hva var det som fikk Silje til å dra?

Hun stanser bilen utafor huset og blir sittende å se. Der er huset hun er vokst opp i, huset Silje er oppvokst i. Det rommer så alt for mye, minner og tanker, drømmer og følelser, og er liksom ikke bare et hus. Det virker som om Ida er usikker på om det er godt eller vondt å bo der, kanskje er det begge deler. Var det vondt for Silje? Hvorfor? Ida irriterer seg over at hun ikke klarer å se huset på en objektiv måte, alltid må dette subjektive komme i veien, forstyrre, sløre og forskyve blikket. Sånn som med Silje, sier underteksten. Om Ida hadde sett objektivt på Silje, vært en nøytral og følelsesløs iakttaker, ville hun kanskje sett tegna, klart å forebygge alle de vonde hendelsene. Men det er jo en umulighet.  

Rammefortellinga går svært langsomt, kanskje litt for langsomt etter min smak, og de store pausene i mellom fylles med små og store episoder som Ida husker. Handlingene er ikke ordna kronologisk, noe som av og til kan by på hodebry for en ryddig leser med behov for å sortere hendelsene. Men egentlig er det ikke så farlig hva som kommer først. Det er det samme som gjentar seg: Silje som drar. Ida som leiter, uten hell. Ida som går rundt i huset og prøver å stenge tankene ute. Silje som kommer tilbake. Ida som glatter over, prøver å legge alt til rette, reise på hytta, lage mat, være der. Silje som drar. Ida som presser lydene ut av hodet, ut av huset, ut av livet, som endelig får fatt i Silje og som får beskjed om å ikke ringe mer. Tematikken er fæl, og passer vel godt under merkelappen "alle foreldres verste mareritt". Det å ikke vite, det å hele tida være så bekymra, så i det uvisse om hvor barnet ditt er, hva hun gjør og med hvem. Men Lindstrøm velter seg ikke i dette miserable, det gjør hun aldri. Hun holder det nøkternt, lar Ida se for seg Silje i et hus, i en leilighet, lar henne tenke at Silje er der sammen med noen, at hun holder rundt noen om natta, har noen. Aldri på gata, kald, mager, rusa.

Det som gjør sterkest inntrykk, er likevel uroen, krafta, trykket og stemninga i teksten og underteksten. Det presser hardt på leseren, det blir aldri språkliggjort, men er der, hele tida. Av og til kjentes det ut som om jeg var inni denne emosjonelle trykkokeren sammen med Ida, desperat på leit etter en utvei, en eller annen form for utløp, en måte å avreagere på, komme meg bort på. Men alt holdes så nedpå, Ida er så nedpå at jeg til tider nesten blei sprø. Jeg tenkte at dette går ikke, dette er ikke troverdig, en må jo rope, skrike, banne høyt, knuse noe, ringe til alle, reise inn til Oslo, gå langs gatene nattestid, engasjere politiet, sette himmel og jord i bevegelse. Men likevel, mot slutten av boka, så skjønner jeg endelig at det er troverdig likevel. Det er en slags håpefull resignasjon. Silje kan komme å gå, her må alt være som det er, så Silje alltid kan komme hjem til det samme, det stabile, det trygge. Det er slik Ida er, slik hun forsøker å håndtere alt sammen, dette livet som er blitt noe helt annet enn det hun trodde, som er så vondt. Av og til er det nesten så hun føler smertene til Silje, og de er der også, som et skrik i teksten. Men de snakker aldri om det, kun et par ganger sier Silje noe, og da klarer ikke Ida å forstå. Kanskje hun ikke vil. Kanskje hun rett og slett ikke makter.

Det er et par ting jeg reagerer på i teksten, for eksempel er Ida og Silje merkelig avsondra fra alt som minner om familie og venner og festlige anledninger. Det er vel ikke helt vanlig? Faren til Silje, Johannes, nevnes og får sin forklaring, men bortsett fra han, fins det ingen søsken, tanter eller onkler, besteforeldre, hjelpende naboer, vennepar eller lignende. Og hva med jul og bursdag? Svært lite. Ida tenker på sin egen far et par ganger, mens mora forblir i skyggen av teksten (men her er det tolkningsmuligheter). Ingen av dem synes å være i live mens rammefortellinga i nåtida pågår, men Ida reflekterer heller ikke over noens bortgang. Faktisk virker det som om hun konsekvent tar avstand fra alt vondt - hun lar det være språkløst. For det som ikke har språk, fins vel ikke? Hun stenger ute så mye at hun til slutt også låser seg for Silje og for seg sjøl. Og da står hun der, i et hus hun ikke klarer å se, med en datter som er borte, igjen, med sus i øret og tanker hun ikke vil tenke. Og jeg tenker at det er forferdelig vondt å være Ida.

Men Silje kommer tilbake. Hun har vært på avrusing, hun har lagt på seg litt, virker bedre. Ida tar henne med til London, vil så gjerne være der for dattera si, være der sammen med henne, hjelpe henne og støtte henne, få henne over kneika, inn på bedre tanker og et bedre liv. Men tilkortkommenheten kommer igjen, Ida er på mange måter maktesløs overfor Silje. De står der og ser på hverandre, på hotellrommet i London, men de ser ikke, ikke egentlig. De er drevet av helt forskjellige følelser, livsfølelser, og klarer ikke møtes. De er tapre, evig kjempende, men mislykkes hele tida i sine spede forsøk på å virkelig snakke sammen. Orda strekker ikke til. Og så forsvinner Silje igjen.  

Barnejegeren er en sterk roman om et ubehagelig tema, som er godt forma i et sårt og nært språk. Og det hele får en svært kraftfull virkning når det blir tatt på alvor. Men en må være innstilt på det lavmælte og langsomme når en leser, det nytter ikke å haste av sted, for her ligger det så vanvittig mye i og mellom linjene. Det er en svært tett og lada roman, trass alle dens pauser og blankelinjer. Men ikke alle blankelinjer i verden gjør opp for det som Ida står og går i, aldri. Og Lindstrøm tyr til mange virkningsfulle bilder for å få leseren til å forstå. Det er de hvite arkene med tegninger på, tegninger som viskes ut og arkene som får nye motiver, oppå de gamle, mens de gamle strekene synes igjennom. Det er bildene som blir tydeligere uten de matte glassene, det er ord som ligger som belegg på tunga, det er hus fylt med vann, som snart vil sprenge under trykket, beskrivelser av at hele huset råtner innafra. Ida er fastlåst i noe hun tilsynelatende ikke veit hva er. Jeg tror at hun egentlig veit det, men at hun er redd. Hvis hun tenker det, gir det språk, sier det høyt, blir det sant, og det er mer enn hun kan bære.

Sjøl om boka handler om mye som er vondt og vanskelig, fins det noen få lyspunkter også. Og det viktigste for en leser er at boka fungerer, treffer noe i en sjøl og at den, enkelt sagt, er god å lese. Det gjelder i aller høyeste grad for Barnejegeren. Fordi Lindstrøm er så stilsikker og subtil, er det en glede å lese den nøye utvalgte prosaen hennes. Og fordi hun aldri velter seg i det destruktive, er det også veldig fint å lese ei bok der ikke alt går bra. Jeg blei berørt, men ikke rørt, og det er en utrolig viktig forskjell som her gir det jeg tror er ønska virkning fra forfatterens side. Og nå, som romanen er lest ut og ligger foran meg på skrivebordet, kjenner jeg at den har satt i gang nye tanker om det å være mamma, om hva en kan gjøre for sine egne barn i vanskelige situasjoner, om å plutselig bli pårørende og medavhengig. Og det setter jeg stor pris på.

Høstlesing, del III

- November er så trist og grå, men nyttig likevel, heter det i ei vise hos Alf Prøysen (1914-1970). Og det må jeg jo bare si meg enig i, med så mye som skal tenkes og leses og skrives denne måneden! Helst skal jeg nemlig presentere et fullstendig masteroppgaveutkast ved slutten av måneden, men jeg veit at det ikke går. Men kanskje jeg kan få til et halvt, eller tre kvart? Jobbe må jeg i alle tilfelle uansett, og sjøl om det i perioder er vanskelig og slitsomt, er det også veldig spennende og utrolig moro. Særlig når en ser at arbeidet går framover! 

I dag tok jeg meg en halv fridag og gikk tur i skogen med familien. Det er veldig hyggelig når vi faktisk kan komme et stykke av sted før den yngre garde vil ha pause og mat. En topp kom vi til og med opp på! Og fordi det regna, blåste godt og var en del tåke, var det innmari godt å komme hjem og inn, skrelle av seg regntøyet og fyre i peisen. En stille stund med lesing på sofaen var midt i blinken for oss alle. Og slik har det forresten gått med lesinga i oktober, og dette planlegger jeg for november:

Ragnhild Jølsen

Ja, det er vel ikke akkurat noe sjokk at jeg enda ikke har kommet i gang her. Men jeg har lyst til å lese Jølsen nå i høstmørket, og håper fortsatt at anledninga snart byr seg. Boka ligger klar og er glatt og blå på omslaget. Men som jeg skreiv sist - arbeidet med masteroppgava må komme først.

Sturlason & Henriksen

Sagaradarparet, hvis utgivelser kommer godt med både i det faglige arbeidet og når jeg skal kose meg. Progresjonen er liten, men utbyttet er stort. Dessuten er vel Snorre Sturlason et slags evighetsprosjekt, når en bruker så mye tid på å tenke etter og sette fortellingene inn i en konkret historisk kontekst, slik som jeg gjør. Men det er gøy!

Biskop Arnes saga

I midten av måneden var det niende runde i biografilesesirkelen til Ingalill, og vi skulle lese om alternativere. Jeg valgte meg Biskops Arnes saga av en totalt ukjent, mest sannsynlig geistlig middelalderforfatter, og bomma litt på kategorien. Han Arne var nemlig ikke så fryktelig alternativ som jeg trodde, og mer om det kan du lese her. Men det var fint å lese om biskopen likevel, og lesekryss blei det.

E. M. Forster 

I begynnelsen av måneden fullførte jeg og skreiv om Et rom med utsikt, ei passelig koselig bok om det småturbulente kjærlighetslivet til miss Lucy Honeychurch, som er lagt til den britiske, øvre middelklasse like etter inngangen til 1900-tallet. Jeg leste denne i stedet for den unevnelige romanen til franskmannen Michel Houellebecq, som egentlig stod for 1001-bokbidraget i september. Lesekryss! 

Siri Hustvedt  

En fortsatt planlagt samlesing med Silje i løpet av høsten. Jeg ser fram til å lese Når du ser meg, og andre som er interesserte, kan gjerne hive seg på, de også.

Cora Sandel 

For tida er jeg halvveis i bok to om Alberte, Alberte og friheten. Jeg leser sammen med Birthe, og koser meg veldig med både stemning og språk, som denne gangen er henta fra kunstnerlivet i Paris, så det går ganske langsomt. Regner med å bli ferdig i løpet av uka som kommer, og håper å kunne lese ferdig den siste boka om Alberte før juleforberedelsene tar til for fullt.

Jung Chang

Det var ei bok fra Kina som stod på plakaten hos Line i oktober. Men på grunn av ei viss masteroppgave hadde jeg ikke tid til å lese ei femhundresiders historisk tirade akkurat nå, sjøl om Ville svaner: Tre døtre av Kina sikkert er veldig god. Jeg får ta den igjen en annen gang. Men fordi jeg ikke ville hoppe helt over alle 1001-bøker, valgte jeg meg derfor noe helt anna.

Aldous Huxley

Nemlig denne karen! To hundre sider virka mye mer overkommelig mellom sagalesing og metodisk arbeid, sjøl om visjonene og samfunnet som skildres i Vidunderlige nye verden er nokså umulige å svelge. Men det var ei 1001-bok, dette også, og jeg kan derfor innkassere et fint lesekryss.

Merethe Lindstrøm

Til sjuende runde av Bjørgs leseutfordring i oktober skulle vi lese ei hvilken som helst bok fra 2000-tallet. Leseuka var fra mandag 13. til søndag 19., men det blei helt umulig for meg å bidra med noe som helst på grunn av studiearbeidet. Men jeg fikk i det minste valgt meg ei bok av Merethe Lindstrøm og skal, når jeg er i mål med Sandel, lese den. Så til alle dere andre som kanskje også har glemt, fortrengt eller ikke hatt tid til bokhyllelesinga i oktober - her kommer en ny sjanse! Ta den, og få et lesekryss!

Salman Rushdie

Månedens 1001-bok hos Line nå i november er Salman Rushdies nokså omfattende roman Midnattsbarn. Jeg frykter den blir vraka her på grunn av tidspress, men fordi jeg har hele måneden på meg til å lese, skal jeg ikke si noe endelig enda. Jeg har lyst til å lese den, og den fins allerede i hylla, så forutsetningene er i alle fall på plass. Tida vil vise hvordan det går.

En navnløs en

Siste og åttende runde i Bjørgs leseutfordring går av stabelen den siste uka i november. Og temaet for uke 48 er rett og slett å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg har, som dere ser, ikke bestemt meg for hvem eller hva jeg skal lese enda, men koser meg veldig med å velge. Her er en nesten garantert ei god bok! Fordi dette er siste runde i leseutfordringa for 2014, kan dere gjerne begynne å tenke på kategorier for 2015. Er det noe spesielt dere ønsker dere? Sjangre, epoker, språk, land, temaer? Kom med det!

Til sist ønsker jeg dere alle fine, lange høstkvelder med mange gode bøker. Kos dere!

Lesesommer: Hølleland

Bildekilde:
Tussilago forlag

Årets sommerlesing har så langt bestått av bøker som har tatt meg med langt vekk, til vakkert skildra landskap som det er lett å se for seg, til sterke indre monologer, intense situasjoner og av og til humoristiske sprell - variasjonen har vært stor. Her hinter jeg sjølsagt til blant anna (ikke i rekkefølge) Virginia Woolf, Louis de Bernières, Morten A. Strøksnes, P. G. Wodehouse og Merethe Lindstrøm. Og nå kan jeg også legge til Øistein Hølleland. Hølleland har skrevet ei fagbok om kaptein James Cooks (1728-1779) store jordomseiling og oppdagelsesreise, som foregikk mellom 1768-71, med tittelen Det siste landet (Tussilago forlag 2010).

Endeavour hadde fått ordre om å skifte ankerplass, og da ankeret ikke festa seg ved første forsøk, ble det firt inn igjen og kasta ut på nytt. Kvartermesteren om bord, den 35 år gamle skotten Alexander Weir, vikla ved et uhell leggen sin inn i repet. På et øyeblikk, før noen fikk tid til å reagere, ble han slengt over bord etter ankeret og drukna. Døden hadde kommet om bord.

To dager etter ulykken ble tre av sjøfolka dømt til tolv piskeslag hver. I hele mannskapets påsyn. Grunnen var at de ikke hadde spist opp biffkjøttet sitt, men satt det til side, demonstrativt.
     Slagene satte tydelige merker i huden, tynt blod pipla ut. Det sjette og sjuende slaget traff åpne sår, og skrikene ble skarpe og hjerteskjærende å høre på. Kaptein Cook hadde vist seg som en streng dommer.

Utdraget er henta fra side 23-24 av Det siste landet og viser hvor skjørt livet om bord på Endeavour er. Flere sjøfolk dør brått. Disiplinen er knallhard. Kaptein Cook må i tillegg til å være bl.a. navigatør, observatør og karttegner, også være både lovgivende, utøvende og dømmende makt. Å bli straffa så hardt for å ikke ha spist opp maten sin, virker uforståelig og fælt for oss i dag. Men når en setter seg inn i situasjonen og forstår at Cooks formål var å forebygge skjørbuk og beholde god helse hos mannskapet, virker det hele mer logisk. Og sjøl om metodene hans ikke var de beste, oppnådde han det han ville: sunne og friske sjøfolk. Kaptein James Cook var forut sin tid på mer enn én måte. Det, og mye mer, kan du lese om i Det siste landet.