Alfabetlesing: Arkitekt

Bildekilde: Bokelskere

Det er en helt vanlig dag. De er helt vanlige mennesker. Og situasjonene er i alle fall helt normale: De kjører bil, de er sultne, de overnatter på ei hytte, de flytter til et nytt sted, de rydder ut av et hus, de er på sommerferie eller juleavslutning, de er på besøk hos en nabo, det er vinter, de er på jobb. Men likevel er det noe som ikke stemmer. For leseren er det en snikende følelse av at noe er galt, en gradvis stigende og ubehagelig spenning, som et par ganger til og med kulminerer i fysisk ubehag.

For eksempel i novelle nummer to, "Bill Viola i ørkenen", der paret vi følger er på middagsbesøk hos hyttenaboene, bare for å overvære hvordan faren håndterer en tilbakestående sønn. I "Sult" får vi aldri klarhet i om det er hans eller hennes vurdering som er rett, men følelsen av at noe skummelt straks kommer til å skje, strekker seg som ei klam hand opp fra boksidene. Og hva innebærer egentlig begrepet "pleie" i novella med samme navn?

Det er vanskelig å ikke la seg engasjere av slike tekster, der det normale balanseres hårfint opp mot det unormale, der det vanlige går hånd i hånd med det uvanlige og der vi plutselig, bare bittelitt, befinner oss på gal side. Det mest dekkende begrepet på følelsen en får underveis, er kanskje "uncanny", best oversatt som ubehagelig, unaturlig eller nifst. Jeg fikk også assosiasjoner til de tidlige verkene til Ian McEwan (f. 1948), som da blei kalt Ian Mcabre på grunn av sin behandling av enkelte belasta temaer. Forfatter Merethe Lindstrøm (f. 1963) er ikke like eksplisitt og brutal i denne novellesamlinga, men hun spiller på de samme strengene.

Og det urovekkende forsterkes når tekstene er formidla så usentimentalt og udramatisk, og når språket er så uhyre presist. Det er finslipt, det fins ikke et overflødig ord, alt er nøye utvalgt og stempla hardt inn i boksidene. Så er det sjangeren, som er naturlig avgrensa i tid og rom og med tanke på antall personer. Personer som gnisser mot hverandre, som er anstrengte, urolige, og som med sin lette repetisjon (sulten, betraktninger av de andre, gutten, varmen, kulda, uthuset og så videre) skaper en nervøs stemning. Vi får ikke vite noe mer om dem enn det som fins i dette kirurgiske novelleutsnittet, bare disse minuttene, kanskje timene, av et liv, deretter ingenting. Det er brutalt, for som lesere blir vi værende i uvisse om hva som egentlig skjedde, hvordan det egentlig går etterpå, mens menneskene vi nettopp har møtt, fortsetter å tråkke rundt oss, som om vi kan hjelpe dem videre.

Novellemester Merethe Lindstrøm har i denne samlinga valgt seg ut mennesker som er langt ned i samfunnet - eller litt på sida. Det er folk det er synd på, folk som har det vanskelig, eller som det er lett å føle med. For eksempel rusmisbrukerne som har sitti inne og som nylig har fått tilbake omsorgsretten til barna sine, eller den utslitte og fattige aleinemora med en ustabil barnefar. Eller det kan være helt vanlige folk i dagligdagse situasjoner, der det brått skjer noe uventa, slik som i novella "Pleie". Lindstrøm skildrer menneskene som de er, uten å legge noe i mellom. Hun lar dem være angstfulle, dobbeltmoralske og usympatiske, men også tvilende, omsorgsfulle og lojale. Menneskene er godt skildra og troverdig framstilt.

Jeg syns ofte det er vanskelig å skrive om novellsamlinger. Skal en ta for seg en og en tekst, eller verket som en helhet? Skal en snakke generelt eller spesielt om for eksempel tematikk og personer? Skal en fokusere på slik de fleste tekstene er, eller der det er annerledes? De seks novellene i samlinga Arkitekt (2013) kunne gjerne hatt ett innlegg hver. Det er sterke tekster på hvert sitt vis, som alle forteller oss noe om dagens samfunn og vi som lever i det. Men er det noe fellestrekk her, i møtene mellom disse menneskene, så er det kommunikasjon. Mangelen på det og konsekvensene som følger, spenninga mellom det sagte og usagte, misforståelser rundt det og konsekvensene som følger, eller det at en lar være å si ifra videre om noe som er viktig.

Men dette er bare en måte å tolke de seks ulike novellene på. Her fins mange innganger og betrakningspunkter, og ett av dem er selve tittelen. Tittelen i seg sjøl, samt enkeltnovellenes titler, gir ikke alltid så mye mening forut for lesinga, denne samlinga er intet unntak. Men de gir mening etterpå. Og særlig boktittelen får en fin forklaring som umiddelbart setter samlinga i et annet perspektiv.  

Novellesamlinga Arkitekt av Merethe Lindstrøm blei svært kritikerrost da den kom ut i 2013. Så var det da også året etter at forfatteren mottok Nordisk råds litteraturpris og kunne smykke seg med sitt endelige gjennombrudd etter mer enn tretti år med pennen i hand. Og Lindstrøm skriver godt, det er det ingen tvil om. Tekstene hennes er lette å lese, men de gir en mye å tenke på. Det er mye undertekst å hente, og sammen med gode skildringer, flyt i språket og trykk i tekstene, blir det særegne noveller som nærmest dirrer.

Arkitekt var første bok ut i leseprosjektet Alfabetlesing.