Bokhyllelesing: Alexander L. Kielland (2)

Bildekilde: Bokelskere

Andre bok ut i denne rundens leseutfordring i Bokhyllelesing 2015, er også skrevet av Alexander Lange Kielland (1849-1906). Tittelen er Garman & Worse, og boka kom ut for første gang i 1880. Romanen åpner med en elegant, stemningsfull skildring av havet og kystfolket i Stavangertraktene. Deretter møter vi den noe spesielle amtmannen Richard Garman, som etter mange år i utlendighet vender hjem, hans datter Madeleine og etter hvert hennes gode venn Vente-Per. Far og datter bor langt ute ved kysten på Bratvold hvor han er fyrvokter, mens Vente-Per holder til på en av gårdene like ved. På Bratvold er det en idyll sommer som vinter for Richard og Madeleine, med en flott fyrvokterbolig, digre vinduer mot havet, lite arbeid og likevel greit med penger. Richard finner aldri helt ut av det der, for det er storebroren hans, Christian Fredrik Garman, som styrer forretningen Garman & Worse, som han arva etter faren. Richard får penger hist og her, og ubekymra lever han et stille og rolig liv, akkurat slik han ønsker. Men den dagen han får se sin snart voksne datter Madeleine forsvinne for en tid i sanddynene med fiskeren Vente-Per, beslutter han at hun må sendes innover mot byen, til brorens husholdning på godset Sandsgaard.

Og slik sparkes handlinga i gang for alvor. Madeleine ankommer et kaldt og ukjærlig gods, der alle er mest opptatt av forretning og fasade. Christian Fredrik kjemper mot den nye tid og vil la det bygges ei diger seilskute. Dette ønsker ikke hans sønn Morten Garman, som har sett dampteknologien i England og er overbevist om at denne vil vinne fram. Men å gå til innkjøp av et dampskip vil være en enorm utgift, og må i så fall gjøres i spleiselag med noen grosserere fra byen. Det er uaktuelt for Garman. Firmaet gikk i kompaniskap én gang, og se hvordan det gikk! Far og sønn har mange konflikter boka igjennom, og alt dreier seg om firmaets framtid. Som eldste sønn er det Morten som skal ta over det hele. Yngstegutten Gabriel, som er litt yngre enn Madeleine, må finne seg i å studere, sjøl om han er mye mer interessert i forretningen og særlig i skipsbygginga. Han er nede på kaia hver eneste dag for å se hvordan det går med skipet og blir godt kjent med arbeiderne.

Morten Garman er gift med den vakreste i egnen, Fanny, og de har ett barn sammen. Fanny vil gjerne være gjenstand for beundring og forelskelse, og gjerne fra flere enn Morten. Hun ser at det da kan være nyttig å ha Madeleine ved sin side - for hun er jo virkelig ikke vakker, må vite. Slik blir de to en slags venninner, der Fanny er veileder og smaksdommer, mens Madeleine usikkert følger etter og ikke skjønner hvorfor hun må ha nye kjoler og ikke kan spasere gatelangs aleine med en mann. Men Fannys vesen innbyr ikke til fortrolighet. Madeleine kommer heller ikke overens med sin kusine Rachel, som er brå og avvisende og svært tankefull. Derfor blir det sydama Marianne som Madeleine må betro seg til. Men det skal vise seg at Marianne har hatt nok å gjøre med Garmanene tidligere, og både denne og alle andre garmanske hemmeligheter voktes svært godt av jomfru Cordsen, som ser og hører alt på godset Sandsgaard.

Men et nytt fruentimmer på Sandsgaard sender naturligvis ikke sjokkbølger gjennom lokalsamfunnet. Det er når ballene og selskapelighetene virkelig kommer i gang det skjer. For da begynner også beilerne å vise seg, en etter en, og alle er de ute etter den nye og eksotiske Madeleine. Fanny må gripe inn, og styrer Madeleine langt vekk fra slik hun egentlig var ute på Bratvold. Richard er vitne til at dattera liksom forsvinner. Og Madeleine klarer ikke helt å innrømme at hun ikke har det bra. Det bondske og udanna, som Vente-Per, blir så kraftig fordømt på Sandsgaard. For de lukter jo bare fisk og tobakk og vått ulltøy hele bunten, og det i seg sjøl er til å le av. Madeleine ler med, uten å vite hvorfor, og tenker for seg sjøl at det jammen er bra ingen veit om dette med Vente-Per. Kanskje hun like greit skal glemme hele han.

Men romanen heter som kjent Garman & Worse. Hittil har jeg bare tatt for meg familien Garman, fordi de åpner romanen, er flest og stort sett dominerer teksten. Men Worse må ikke glemmes. Gamle Worse var altså i kompaniskap med Garman, derav firmanavnet. Så blei han kjøpt ut, og noen år seinere, da han døde, viste det seg at han også var fallitt. Alle trodde det var over og ut for Worse, men frua i heimen fikk styr på sakene rimelig fort. Hun måtte, mente hun, for hun hadde jo en gutt å forsørge! Det sosiale fallet var likevel ikke til å unngå. Skammelig, mente embetsstanden, å gå fra å være fru Worse til å bli en stusselig krambodsmadam! Men fru Worse klager ikke. Og ikke Jacob Worse heller, som nå er voksen, utdanna og i full sving med å konkurrere med Garman & Worse i hjembyen. Han gir dem til og med god konkurranse! Men det er ikke verre enn at han jevnlig pleier omgang med de på Sandsgaard. Og slik vever Kielland det hele elegant sammen.

Vi følger menneskene på Sandsgaard samt et knippe mennesker fra byen tett gjennom en varm høst og en rask, våt vinter, og det rekker igjen å bli sommer før Kielland hopper seks år fram i tid for å fortelle oss hvordan det har gått med alle sammen etter de dramatiske begivenhetene på godset og på bruket ved kaia. Her nøster han opp trådene slik at alle historiene får sin avslutning. Det er forbilledlig gjort - pent, pyntelig og tilfredsstillende - slik det var sedvane i mange romaner på 1800-tallet. Det etterlater leseren fornøyd og glad.

Og det er ingen grunn til å ikke være fornøyd og glad. Kielland har pønska ut ei flott og fargerik historie, inspirert av hans egen familiebakgrunn og firmaet som faren dreiv i Stavanger. Det er passelig med intriger av ulik art i Garman & Worse, forfatteren byr blant anna på forelskelser og frierier, stolthet og fordom, armod og rikdom, dødsfall og nye begynnelser. Det er utfordringer og utvikling for alle aktørene, som med få unntak er skildra innsiktsfullt, levende og varmt. Og de verken Kielland eller leseren er så begeistra for, får ofte unngjelde mellom linjene. Sårest er kanskje Mariannes historie, mens Martens utvikler seg i en noe utrivelig retning.

Garman & Worse byr altså på litt av hvert. Det er et realistisk verk, der menneskene er plassert i Kiellands samtid eller nære fortid. De kjemper mot sjukdom og fattigdom, mot konkurser og sosiale fall, mot alkoholisme og dobbeltmoral. Mange kjemper også med indre spøkelser, med fortida og dens mange hemmeligheter, med framtida og dens mange farer. Økonomi er ei svært viktig drivkraft i romanen, særlig økonomiske investeringer og dertil usikkerhet i skjæringspunktet mellom den gamle og den nye tid, representert ved for eksempel seilskute eller dampskip, kompaniskap eller konkurranse, den nye konsulen eller grossereren. Disse konfliktene blir gjort svært eksplisitte når forfatteren lar de litterære personene diskutere - ikke bare økonomi og firmaet - men også tro og tvil, utdanning, kjønnsrollene og litteratur. Her lokker Kielland fram personlig bakgrunn, preferanser, overbevisninger og tilkortkommenheter.

Videre gir Kielland oss en fin blanding av ytre og indre spenning i teksten, et eksempel her kan være det Madeleine opplever en måneskinnskveld. Hva er det hun er vitne til, eller hvem? Hva gjør de? Og hvordan løser hun problemet? Leseren er minst like ivrig som henne! Men vi ser også hvordan hun holdes fast av normer og sedvane, av forventninger til sømmelig oppførsel, lojalitet og egne følelser. Har hun egentlig noe valg? Jo, hun har da det. Hun kunne latt det stå til, latt Morten løpe ut, eller hjulpet han i riktig retning -. Men Madeleine er god, og hun har ikke hjerte til å ødelegge for andre. Da velger hun å lide sjøl.

Men Garman & Worse er ikke bare et realistisk og spennende verk, det inneholder også mye humor. Kielland varierer blant anna mellom kvikke replikker og artige anekdoter, samtidig som skildringene av de fire kameratene, Martin, Tom, Torpander og den døve Veggelusen, som gjentatte ganger drikker seg fra sans og samling i stua til bekmannen, er nådeløs. De unge mennene utleveres så direkte, og Kielland veksler lett mellom dem, det er tragikomisk, skummelt realistisk og sanselig, med lyder, lukter og lys, med sprit og tobakk, aggresjon, kjærlighetskvaler og politikk. De fattige arbeidskarene samles i hatet mot sin rike og dominerende arbeidsgiver, som for Martin er et beist, for Tom et nødvendig onde. Torpander er bare med av sin håpløse kjærlighet til Marianne, mens Veggelusen, som har gjort seg uunnværlig i yrket, men som likevel ingen hører på, bare interesserer seg for kommunismen. Slik viser Kielland en stor og solid bredde i menneskeskildringene, noe som framstår som troverdig og sant fordi attenhundretallets Stavanger tiltrakk seg all slags arbeidsfolk. Og Kielland lar dem være som de er, smålige, usympatiske, stakkarslige, fattige og hensynsløse.

Men sjøl om Kielland skildrer alt som det er, er det verken brutalt eller rått: Han er ingen naturalist, som hans samtidige forfatterkollega Amalie Skram (1846-1905). Her er det ingen determinisme som hviler over verket, det er snarere en romantisk glød rundt det hele, en romantisk, barnlig og ivrig glød. Kielland skildrer svært levende og varmt og forteller med et engasjerende overskudd. Da er det vanskelig å ikke la seg berøre, å ikke leve seg inn i og forstå de ulike personene og situasjonene, som Richard sin store sorg, Madeleines endring, Fannys kontrollbehov, Rachels nærmest umenneskelige krav - både til seg sjøl og andre. Det er mange kraftfulle scener, såre avsnitt, stemningsfulle passasjer og sterke setninger. Attpåtil er Kielland så stø og presis, at når han skildrer middagsselskapene på Sandsgaard, er det som å være med. Jeg står også ved kaminen og hører den oppildna diskusjonen, jeg ser det skumrer ute, kulda sniker seg inn de doble, åpne vinduene, mørket legger seg over manneansiktene, jeg kjenner matlukta sive opp fra kjøkkenet, det krisler i en kjole og så åpnes dørene til spisestua, der alt bades i et gyllent lys.

Det er særlig miljøskildringene jeg koser meg med, der Kielland med finslipt språk, sanselige avsnitt og flotte bilder maler fram kysten, havet, menneskene, sanddynene, kaia, arbeiderne, fyret og godset. Og med den samme vekslinga mellom det mjuke og røffe språket pakker han inn den ramme kritikken mot embetsstanden, de danna og de rike, mot grosserere og borgere med privilegier og retter, mot kirkens lumske menn, mot de som ikke er tro mot seg sjøl, mot dobbeltmoral, proformaekteskap og generell sniking, snoking og unnaluring. Kielland utleverer alle, men passer på å spre det godt utover, slik at han aldri velter seg i kritikk og skandaler, men elegant kan peke i rett retning og si: Der. Det er dem. Og sjøl det gjør han på en sympatisk måte.

Handlinga i boka er god, og virker naturlig og lett, sjøl om den faktisk er ganske tung, reint tematisk og med tanke på hvor mye som skjer. Men når jeg leser tenker jeg aldri at dette har forfatteren, Alexander Lange Kielland, pønska ut, og jeg ser han aldri for meg der han skriver. Jeg er med i teksten. Om de to begravelsene tenkte jeg på skjebnens ironi, intet mindre, og syntes det var et fiffig sammentreff. Det sier mye om hvor liten Kielland gjør forfatteren, og hvor stor han gjør fortelleren.

Og Garman & Worse er virkelig et fortellerdrevet verk. Det hele berettes i tredjeperson og ses utenfra, men Kielland beveger seg inn i og mellom personene på en smakfull og glidende måte. Vekslinga, både mellom personer og i dybde og intensitet, gjør teksten dynamisk og mer en kollektivroman enn ei bok med en tydelig hovedperson, noe som kler fortellinga og handlinga. Like fullt hadde det vært interessant å vite mer, mer om Worse, mer om Richard, om Madeleine og Vente-Per, men Kielland velger å holde tilbake en del informasjon slik at teksten beholder en gnist, og leseren holdes nysgjerrig. Så sjøl om vi ved bokas slutt får løst opp alle knuter, er det fortsatt en del ubesvarte spørsmål. Og det er jo et fantastisk utgangspunkt for en oppfølger!