Høstlesing, del III

"Solen den er rød og rund og høsten den er fin", synger barnehagebarna. Her er det ikke mye som minner om rød sol, men vi har da i det minste nattefrost og morratåke som ligger hele dagen. Vinteren lurer i kulissene, asketreet er allerede nakent, fra pipene siver det fram tynne røykstrimer i den blå timen, som nå er seint på ettermiddagen og ikke lenger om kvelden. Dagene er merkbart kortere og går unna, for både små og store. Men jeg klarer å tuske til meg litt lesetid, av og til. Og da er det dette det går i:

Carl Frode Tiller

Denne karen fra Namsos har åpenbart ikke skrevet de bøkene jeg får til å lese nå om dagen. Men jeg gir meg ikke, i november må det da være en mulighet! Det er ikke vilja det står på, altså. Det er denne hersens tida. I ei litt tilfeldig låt jeg lærte som barn, het det: "Hvorfor går tida så fort/er det meg som er sein/Hvorfor går tida så fort/den har jo ikke bein." Nei, de beina er nok noe som har kommet de siste tjue åra.

Aina Basso

Bassos Fange 59. Taterpige er lest og fordøyd og omtalt og vel så det, og lesekrysset er pent innkassert. Og jeg skjønner godt hvorfor Basso har fått mye oppmerksomhet for den fine fortellerstemmen sin, men jeg ser allerede etter ei bok behovet for fornyelse i stil og språk i framtida, slik at helheten ikke blir for monoton og bøkene ikke blir for like. Det blir uansett spennende å følge forfatterskapet videre, dog litt på avstand for min del.

Elizabeth Gaskell

1001-bøkers oktoberforfatter, britiske Elizabeth Gaskell, tok på seg parykk og blei til danske Tove Ditlevsen her hjemme hos meg. Og i dette tilfellet var det like greit, for bøker lest (fra egne ulesthyller) er penger spart, eller noe i den dur. Og dessuten var det litt av ei bok! Vilhelms værelse, en av Tove Ditlevsens siste utgivelser, bygger langt på vei på hennes egne erfaringer som kvinne, forfatter, mor og kone. For eksempel brytes ekteskapet mellom Lise og Vilhelm i boka etter 22 år, noe som også var tilfellet med Tove og ektemannen Victor Andreasen i 1973. Og begge disse mennene er redaktører. Det er en fascinerende roman, uansett hvor tett på virkeligheten den måtte ligge.

Alexander L. Kielland

Det er nest siste runde i Bokhyllelesing 2015, og temaet er 1800-tallet. Debutverket til Alexander L. Kielland er ei lita flis med tittelen Novelletter (1879). Den er nå lest (innlegg er i farta), og turen er kommet til romanen Garman & Worse fra 1880, som åpner slik: "Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte - det siste sunne i den syke verden." Fantastisk! Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Thorvald Steen

Da det kom til oktoberrunden hos Ingalill, var jeg veldig i stuss om hva jeg skulle lese. Temaet var eventyrere, og det er som kjent en biografilesesirkel. Men jeg har ikke verdens rikeste utvalg av den slags, og landa til slutt på det jeg kaller en fiksjonsbiografi, eller en historisk roman, av Thorvald Steen: Løvehjerte fra 2010. For å si det sånn: tittelen er det fineste ved boka. Men er du i det pompøse hjørnet, er dette ikke den dårligste fortellinga.

James Joyce

Godeste Joyce, med Portrett av kunstneren som ung mann, er månedens bok i lesesirkel 1001 bøker. Som jeg før har forklart, er jeg ikke så ivrig på 1001 bøker om dagen, og derfor utgår denne. Jeg vil heller prioritere å lese mer av Alexander L. Kielland.

Faglitteratur

Her står det fortsatt ganske stille, og jeg nyter det. Det er herlig å kunne lese uten å tenke på tekstens essens, å ta notater underveis, kildekritikk, problemstillinger, sammenligning, begreper, definisjoner, konkret anvendelse, overføringsverdi, eksempler og så videre og så videre. Det er herlig å bare lese.

Jeg ønsker dere alle en riktig fin lesemåned!