En ny nobelprisvinner!

Og brått var det oktober igjen, og tida for den dagen da De Aderton i Svenska Akademien skal avsløre hva de har surra med, lest, diskutert, kjefta hverandre ut over, fantasert, drømt om og krangla seg fram til i året som har gått. For en utenforstående er det en nesten like stor overraskelse hvert eneste år. Jeg blir i alle fall både begeistra, undrende og lettere sjokkert i tråd med de ulike prisvinnerne opp igjennom åra - fra Doris Lessing (1919-2013) og Louise Glück (1943-2023) til László Krasznahorkai (f. 1954) og Gao Xingjian (f. 1940)! Og for å ikke glemme vår egen Jon Fosse (f. 1959), som lot seg intervjue på ei kai på Vestlandet etter å ha fått beskjeden om at hans nynorske, repeterende, punktumfiendtlige verk har begeistra en hel verden. For et fantastisk øyeblikk!

Greit, prosessen i Svenska Akademien foregår nok kanskje ikke fullt så uærbødig, i alle fall ikke om en skal tro Ellen Mattson (f. 1962), en av De Aderton, og som uttaler seg i denne saken på den offisielle nettsida til nobelprisene. Der forteller hun at de hvert år får inn nominasjoner fra hele verden, totalt omtrent 220 forfatternavn. Deretter begynner en nokså tøff jobb med å sile ut de som ikke er relevante denne gangen, fram til de sitter igjen med om lag tjue navn. Da må gjengen i Sverige virkelig brette opp ermene og ta seg sammen, for de tjue skal bli til fem. Og de fem? Ja, de skal de kjenne ut og inn. De skal lese alt, alle atten. Og de skal diskutere alt. Og om de ikke klarer å diskutere, må de trekke lodd. Jeg gjetter de gjør en del annet også, og da mener jeg ikke smugspising av sjokolade eller kaffedrikking eller bittelitt Candy Crush. Jeg gjetter at de gjør noen avtaler og inngår kompromisser, ellers ville det aldri ha fungert at atten stykker hvert år skal leite seg fram til én prisvinner. Men, til slutt er det det de står igjen med. 

Og i år? I år gikk prisen til ei kvinne. Ei canadisk kvinne. Å, som jeg skulle ønske det var en viss favoritt, Margaret Atwood (f. 1939), som fikk prisen! Men det var det ikke. Ikke denne gangen heller, dessverre. Prisen gikk til ei noe yngre kvinne ved navn Anne Carson (f. 1950). Og hun er først og fremst poet, men hun har også skrevet en del essayistikk, og virka som oversetter, særlig av antikke verker. Jeg har ikke lest noe av henne, men ved en tilfeldighet kjøpte jeg to av bøkene hennes for noen måneder sida. De rykker nok fram i lesekøen nå!

Anne Carson. Bildekilde: Ill. Niklas Elmehed © Nobel Prize Outreach

Prisvinneren var på Island da hun blei oppringt, og uttalte "Det er sprøtt. Eg tenker at dei er sprø heile gjengen.", i følge NRK. I samme sak kan en også se et kort intervju med Carson, og lese mer om forfatterskapet hennes, som ikke er særlig kjent på norsk. Men det blir nok ei endring der nå, for som alltid er det enkelte som forter seg ut for å få tak i bøkene før alle andre. Vi andre må nok vente litt, eller låne på biblioteket. Spennende blir det uansett! Og jeg gleder meg til å lese.

Mer om Anne Carson kan du lese her. 

Hundemanuskripta

Bilete: Bokelskere

Då eg fekk melding om at eg var invitert til Fosseforedraget og utdelinga av Fosseprisen på Slottet, tenkte eg med ein gong at eg måtte lesa meir av Jon Fosse (f. 1959). Og etter litt att og fram tok eg ned ei lita bok frå bokhylla. Eg har hatt ho i fleire år, men aldri fått meg til å lesa ho. Før no.

Hundemanuskripta (mi utgåve er ei samleutgåve frå 2018) er eigentleg tre korte bøker eller forteljingar - Nei å nei, Du å du og Fy å fy. Dei utkom på Det norske Samlaget i 1995, 1996 og 1997. Somme seier at bøkene er for barn, kan hende grunna lengda eller innhaldet eller humoren, men på forlaget sine sider står det kort og godt "vaksen". Det er også slik eg har lese bøkene. For ein kort tekst trengjer ikkje å vere enkel, og ein tekst som er enkel å lesa trengjer ikke å vere enkel å forstå. Det er mykje av forfattarskapen til Jon Fosse gode døme på.

Som tittelen Hundemanuskripta seier, møter me hundar i desse bøkene. Hundane er hovudpersonane, og Fosse har gjeve dyra menneskelege eigenskapar, tanker, kjensler og ikkje minst språk - men ikkje for alt. Slik oppstår nokre underhaldande situasjonar. Det er tre ulike hundar me blir kjende med, og dei er fokaliseringsinstans i kvar si bok. Me som les, ser og opplever alt gjennom hunden me les om. Slik kjem me tett på hundane og røynslene deira. 

I den første boka møter me Websterr. Han bur med ei gammal dame, Oline, og han må innsjå at også han byrjar å verte gammal. Men det er så mykje han aldri har fått gjort! Han har jo alltid drøymt om å streife nede på kaia og springe i skogen og vere ein tøff og einsam hund som klarar seg sjølv. Om han attmed kan greie å redde ei lita hundemor, då ville alt verte bra, og han ville verte ein særs nøgd hund. Ein dag spring han berre, sjølv om ho Oline ropar og kjem etter. Han er raskare, han spring fort over vegen og vert borte for ho. I byrjinga rår eventyrlysta - det er spennande å sjå ein ny del av byen, han luktar nye luktar, ser nye folk og råkar på både trivelege og mindre trivelege hundar. Så kjem sulta snikande, gnagande, og alt handlar om å finne mat. Websterr treffer på to andre hundar, Andersson og Alise, som korkje gjer det lettare eller betre, og det endar med at Websterr spring heim att. Då er han ferdig med eventyra, og klar for å verte gammal med ho Oline. 

I den andre boka er det den gamle fjordahunden Olav me vert kjend med. Han har eit nokså godt liv, men han er einsam. Oppover mot fjellet bur det ein gammal kompis som han vil vitje, og ein dag gjer han det. På veg opp til kompisen, skogahunden Bård, får Olav sjå nokre framande hundedamer som er ute på tur. Det er ei med raut hår, og ei med svart hår. Og ho med svart hår er rett og slett den finaste hundedama han nokon gong har sett. Han må jo berre prate med ho! Men Bård er ikkje heilt einig. Bård vil gjerne framstille seg sjølv som den tøffaste og beste hunden, medan Olav må vere den dårlegare hunden i eitt og alt. Attmed narrar Bård hundedamene til å tru at han har mat, noko han ikkje har! Dinest stikk han av. Olav må ordne opp, best han kan, og det visar seg at den svarthåra hundedama, Erna, eigentleg likar han med. Ho med raudt hår går attende til byen, medan Erna blir att og flyttar inn i naustet med Olav. 

I den tredje boka er me til havs med skipshunden Haktor og skipper Moreld. Dei har det så fint som dei berre kan ha det, meiner Haktor. Men om bord er også ein laban ved namn Einar, som alltid er kjip og vrang med Haktor, og som helst ikkje vil ha han på frakteskuta Havsula i det heile. Så får Haktor vite at det skal kome ein ny hund om bord. Og han gler seg, han skal vise fram heile skuta, og dele dei gode plassane og maten og kosen. Men så kjem det ein hund som er verre enn Einar, og som kastar Haktor vekk frå dei gode plassane, som et all maten og som tar all kosen. Ho er ei diger tispe ved namn Loliletta. Det vert eit mareritt for Haktor, som ikkje kan tru at nokon kan vere så falske og vonde. Og på frakteskuta, der dei har hatt det så fint, vert det nå to mot to: Haktor og Moreld på den eine sida, og Loliletta og Einar på den andre. Men når Moreld ser at Haktor ikkje har det bra, og seier at dei får kvitte seg med Loliletta, vel Einar å ta ho heim til seg. Slik vert det ei løysing for Haktor. 

Eg vil ikkje seie at desse tre bøkene er store meisterverk. Men det Fosse gjer, som er bra, er at han nyttar hundane som bilete på menneske og relasjonane me har til kvarandre. Og kan hende er det lettare å reflektere kring store spørsmål når det ikkje er ein sjølv som er oppe til diskusjon, men ein annan. Som til dømes ein hund. Websterr vil ut, vere fri, noko som er ein heilt naturleg impuls for både menneskje og dyr. Og det er ein sunn impuls. Borna skal verte store, erobre hagen og gata og skogen rett ved, dei skal sykle til sentrum og ta bussen åleine - kjenne på fridom og meistring. Å drøyme, vere eventyrlysten og å utforske er heilt vesentlege eigenskapar. Samstundes er det alltid fint å kome heim att, til det trygge og gode me kjenner så vel.

Olav kjenner på einsemd, noko mange menneske også gjer. Men i staden for å sitje åleine i heimen sin, tar han tak i livet sitt. Han går seg ein tur, han går til ein venn. Kanskje dei kan vere litt i lag, som før i tida? Kanskje dei kan snakke saman om smått og stort, og vere saman framfor åleine? Det at Olav går ut denne dagen, gjer at han også møter ei bydame, som han aldri hadde rekna med å råke på. Og det at desse to møter kvarandre, endrar livet til begge to. Slik er det ofte for oss menneske med. Om vi berre sit heime, kan vi ikkje klage på at andre kjem vidare i livet. Men om vi tar nokre sjanser og blir med, er det mykje som kan hende. Og plutseleg møter me ein som gjer alt litt betre. Fosse syner oss at håpet er ei sterk drivkraft, at optimisme er naudsynt og at det aldri er for seint. Ein kan få eit godt liv, sjølv om det ikkje er det livet ein såg føre seg.

Haktor er den som må igjennom flest utfordringar i "heimen" sin, medan dei to andre følgjer formelen heime-borte-heime. Men sjølv om Haktor vert kua, hundsa og handsama dårleg, sjølv om han er redd, kald og svolten, er han aldri vond attende. Han vert passiv og trist. Men han har samstundes integritet, som er ein særs viktig verdi, særleg når ein vert utfordra, pressa og trua. Om berre fleire menneske hadde vore som Haktor! Han held ut - og vinn fram - for det vert betre, heilt utan at han måtte vere ein annan. Skrive på ein annan måte, kan ein seie at tekstane handlar om det skjønne (det lokkande, skjønne livet som ikkje er det ein trur, det visar seg at ein allereie har det skjønne), det sanne (kva gjer ein om andre berre vrir og vender og farer med løgn? Ein må halde fast ved det ein veit og kan og er) og det gode (å velje å vere god er ofte det viktigaste). 

Hundemanuskripta er lette å lese og lette å snakke om, og er fine utgangspunkt for samtale rundt ulike verdiar, prinsipp og levereglar.

Fosseforedraget og Fosseprisen 2025

Bildekilde: Boktanker

I slutten av april hadde jeg den store gleden av å være med på noe jeg aldri har vært med på før! Og nei, jeg snakker ikke om å hoppe i fallskjerm, strikke min egen truse eller å gjennomføre et storstilt bankran i rødt kostyme. Det var noe veldig mye stiligere! For torsdag 24. april var den aller første gangen at Fosseforedraget og utdelinga av Fosseprisen fant sted. Seremonien var på Det kongelige slott, og jeg var en av totalt trettisju spesialinviterte gjester fra litteraturfeltet i Norge. Totalt var det omtrent to hundre og femti deltakere.

For ei som aldri før har vært på Slottet, var det utrolig stas bare å få invitasjonen! Skrevet på ekstra tjukt papir, med forgylt segl, sendt spesielt fra H.M. Kongens hoffsjef og med konkrete bestemmelser om ikke bare hvor og når seremonien skulle foregå, men også hvor og når ankomsten skulle foregå, og informasjon om antrekk og beskjed om å vise legitimasjon med bilde ved inngangen. Og så videre. Alt blei planlagt i god tid fra min side, likevel kom dagen for slottsbesøket nokså plutselig rett etter påske. Det blei bil til Oslo, sammen med en annen heldig slottsgjest, så var det parkering i sentrum, besøk på kafé, og deretter: Venting på Slottsplassen.

Først kom NRK. Så kom det noen gjester seilende her og der, med viftende skjerf og tynne kåper. Så kom garden med flerfoldige unge karer, som ikke helt visste hva som skjedde akkurat denne dagen, men som jevnt og trutt vinka folk vekk fra hovedporten. Mange ivrige tilskuere kom til - de skjønte jo at noe kom til å skje, at nokon kjem til å komme! Og det gjorde det også. Politiet kom med innsatsstyrke og mange betjenter. Så kom kulturminister Lubna Jaffery i egen bil. Hun gikk for å snakke med NRK. Så var det blitt så råsurt på Slottsplassen at vi rett og slett spurte gardistene om vi kunne gå inn, sjøl om det var litt før tida. Og det kunne vi.

Vi tok første til høyre og blei geleida oppover og innover i Slottet ved hjelp av smilende, vennlige og uniformerte ansatte, alle korrekte, behagelige og profesjonelle. Etter å ha snirkla innom flere bibliotek (blant annet ett nesten utelukkende med lokallitteratur, bygdebøker, slektsbøker og så videre, bøker som jeg mistenker at kongeparet og kronprinsparet får på sine kommunebesøk), arbeidsrom og teppebelagte, breie korridorer, og fått med oss bokversjonen av Fosseforedraget, kom vi til kveldens garderobe, satt opp i et bibliotek med digre vinduer og noe som for meg var en enorm takhøyde. Tenk, store, solide bokhyller i tre fra golv til tak og vegg til vegg! Det er jo noe av det fineste som fins! Og det var tilsvarende for herrer på den andre sida av korridoren, noe som betyr minst fem bibliotekrom! Legg til verdens flotteste møtebord i tre, nydelig dagslys og en lun, ryddig og hyggelig atmosfære, og du har Slottet. Så mye mer nedpå enn forventa, og likevel så stilig, så gjennomført og så balansert. Interiøret og stemninga var verken prangende, overdådig eller unødvendig.

Innafor bibliotekgarderoben (passende for dagens seremoni) var det et lite rom med speil, og deretter: De kongelige toalettene. Det er i alle fall det jeg kaller dem, sjøl om jeg er fullstendig klar over at de kongelige mest sannsynlig har sine egne toaletter oppe i sine egne, avstengte gemakker. Men fordi også disse doene ligger på slottet, snakker vi altså om kongelige doer. Det var hvitt, lyst og reint, store flater med speil, tre egne toaletter med hver sin dør og hele vegger i mellom, ikke sånne tullebåser, det var elegante detaljer og gjennomtenkte løsninger. Tenk at en do kan være et så fint sted å være! Jeg kan røpe at jeg måtte tilbake flere ganger, og det var ikke fordi jeg egentlig måtte bruke toalettet, men fordi jeg likte rommet så godt.

Etter besøket i garderoben (ei kåpe lettere) og på toalettet (svært fascinert) bar det videre opp i Store festsal. I trappene stod hoffsjefen klar og håndhilste på alle. Så stas! I Store festsal blei vi vist til andre rad. Der lå det program, mottaker og hodetelefoner med tanke på oversettelse av foredraget, som blei holdt på fransk. Jeg har riktignok hatt fransk på skolen, jeg også, men den kunnskapen er i beste fall begrensa til fire-fem setninger, så det var lurt med både tolk og skriftlig versjon på nynorsk. Her har Nasjonalbiblioteket virkelig gjort en innsats for at dette skal være inkluderende og forståelig for flest mulig.

I Store festsal måtte vi vente litt igjen, blant annet på nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre (som var vert for arrangementet sammen med Slottet og Regjeringa og som leda kveldens program), kulturminister Lubna Jaffery, komponist Anja Lauvdal (som hadde laga et eget verk i forbindelse med prisen, som det var urframføring på), Trine Skei Grande, Margreth Olin (som skulle lede en samtale med Marion dagen etter), sjølsagt Jon Fosse og kona (med munnbind), foredragsholder og filosof Jean-Luc Marion og kona, samt prismottaker og oversetter Hinrich Schmidt-Henkel og partneren hans. Deretter fikk vi instruks om oppførsel rundt de kongelige før de kom (at vi skulle vente med å sette oss, og vente til de har gått før vi går og så videre). Og overraskende nok kom både kronprinsessa og kronprinsen!

Og så kunne arrangementet begynne. Den offisielle åpninga av arrangementet var veldig formell, seriøs og stilig, fra logoene til henholdsvis Fosseprisen (utover) og Fosseforedraget (innover), til belysning og scenerigg. Og mye klokt blei sagt underveis, både om litteratur og lesing, og om mennesker. Kronprinsessa siterte selveste Jon Fosse, som satt på første rad kun et par meter unna henne (og meg).

Jon Fosse skriver i et essay fra 1990: «Litteraturen er ikkje liv, den er verken kjærleik eller død. Men den har livet i seg, den har kjærleiken og døden i seg. Litteraturen er unyttig. Den er likeså unyttig som kjærleiken og døden». 

Det var ei veldig fin åpning. Kronprinsessa var varm og oppriktig, åpen og naturlig, og omtalte Jon Fosse som «naboen vår». Hele talen hennes kan leses her. Det er så tydelig at det litterære engasjementet hennes er oppriktig! Og jeg er så glad for at vi har ei kronprinsesse som tør å være seg sjøl, og som gir av seg sjøl. Videre fortsatte programmet med Lubna Jaffery, Aslak Sira Myhre og så hovedperson nummer én, franske Jean-Luc Marion og hans foredrag, Skaping. Det gikk ikke helt knirkefritt da oversetteren trøbla en del og hang etter, så jeg leste bare boka sjøl mens Marion snakka. Skaping var en fin tekst med mange gode refleksjoner rundt skaping, dog ikke så nytenkende som jeg forventa. Så var det tid for at kronprinsessa skulle overrekke pris til hovedperson nummer to, tyske Hinrich Schmidt-Henkel. Og han holdt hele takketalen sin på norsk! Det var utrolig imponerende. Han var kjempefin å høre på, og han var så takknemlig og rørt, og samtidig så profesjonell og ryddig. En rytmisk og engasjert oversetter!

 

Etter talene og prisoverrekkelsen i Store festsal var det mingling og mat i Lille festsal, i gangene og i tilstøtende rom. Det var mange kjente fjes der – som Siss Vik, Kjersti Horn, ministre, journalister, redaktører, kritikere, forfattere (Mona Høvring, for eksempel), og det var mange fra biblioteksfæren og litteraturhusene rundt i landet. Både de kongelige, Jon Fosse, prismottakeren og ministrene gikk rundt og snakka med gjestene. Maten var svært original, og kanskje litt underlig ved første øyekast, men kjempegod. Det var blant annet minipannekaker med kaviar, elgtartar i noe som så ut som bittesmå tacoskjell og hvit geitost med pynt på. Alt var ekstremt lite og veldig forseggjort, og staben gikk kontinuerlig rundt og serverte. Som en ekstra overraskelse holdt Det norske jentekor en konsert i trappa midt i minglinga, og de var som alltid flotte å høre på. 

 

Det generelle inntrykket etter slottsbesøket er at alt på Slottet er solid, anvendelig og ordentlig. Tak, vegger, golv, møbler og inventar blir godt tatt vare på, er av kvalitet, brukes pent og vedlikeholdes jevnlig. Slottet hadde en dempa luksus og en rolig og god atmosfære sjøl i vrimmelen av mennesker. Det var nydelig utsikt fra alle rom, det var lenestoler foran et vindu, et skrivebord ved det neste. Det var mange gode løsninger, mye plass, fine flater, fantastisk takhøyde og ikke minst et imponerende bord på det ene biblioteket. Men jeg må avsløre at det var rot i ei hylle – det var rett og slett slurv i alfabetiseringa!

Jeg er utrolig glad for at jeg fikk være med på den aller første utdelinga av Fosseprisen, og for at jeg fikk høre det første Fosseforedraget. Jeg er også veldig glad for å ha blitt invitert til Slottet, og for å ha fått den fine opplevelsen det var å være der, sammen med andre heldige gjester. Jeg håper virkelig at Nasjonalbiblioteket og Regjeringa klarer det de ønsker: Å etablere et årlig foredrag og en årlig pris som trekker kontinentale tanker til Norge og som berømmer de som sørger for å sende norsk litteratur ut i verden. Det var stilig at "naboen" også var til stede, noe jeg håper han fortsetter med i åra som kommer. Og jeg håper at jeg, hvis jeg er heldig, også kan få lov til å komme tilbake.

Nobelprisen i litteratur 2023

Bildekilde: Tom A. Kolstad

Plutselig skjedde det som mange håpa på, men som få kanskje torde å tro på, sånn helt på ordentlig: Vi fikk en ny norsk mottaker av Nobelprisen i litteratur! Og prisen gikk sjølsagt til den mest verdige av alle våre forfattere, en mann som har vært forfatter i hele sitt voksne liv, som har hatt hyppige utgivelser siden debuten i 1983 - det vil si i førti år - som har skrevet over sytti ulike verker og som mestrer både romanen, fortellinga, diktet, skuespillet, barnebokteksten, essayet, librettoen og oversettelsen, som sjøl er oversatt til over femti språk, som allerede bor i Statens æresbolig for kunstere og som har opplevd en suksess som dramatiker som kun overgås av Henrik Ibsen (1828-1906). Det er sjølsagt Jon Olav Fosse (f. 1959). 

Kjære Jon Fosse, dette er så innmari velfortjent, så enormt stas og helt ufattelig kult! Og for oss som har fulgt forfatterskapet ditt over mange år, er det også en sann triumf at en litt underlig nynorskforfatter, full av integritet og med en forkjærlighet for stramme rammer, med en helt særegen stil og tone, en unik suggererende kraft i sjeldent kompromissløse tekster, som uredd stuper uti eksistensielle temaer uten å holde igjen, kan oppleve en slik sensasjonell og internasjonal suksess. Nå er vi ikke lenger så aleine om å mene at du besitter et helt spesielt talent, og at det du skaper er av svært, svært høy kvalitet. Og for å ikke snakke om hvordan du treffer oss som leser - og både skaper rom, tar rom, krever rom, og skaper gjenklang og gir plass til tanker og følelser som igjen fører til reaksjoner, konsekvenser og merverdier langt utover det målbare. Det er snakk om intense og varige opplevelser som det er vanskelig å sette ord på. 

Derfor, kort og så inderlig jeg kan: Tusen, tusen takk!    

Kort & godt: Bly og vatn

Bilete: Bokelskere

Han skulle berre ta bussen inn til byen. Vere over ei natt på eit hotell, gjere nokre intervju for avisa. Så skulle han fare attende, heim att, til kona og jobben og alt saman. Dressen er på, i handa har han ein koffert med alt han trengjer. Han har nytta tid på å førebu seg, alt er klart. Han skal berre gjere desse intervjua, så skal han heim att.

Han går av bussen og leitar etter ein stad han kan kjøpe seg røyk. Då ser han ho. Ho mest ligg innover i luka i kiosken. Ho er ustø, vinglar, til slutt ramlar ho. I rosa klede ligg ho der og kjem seg ikkje opp att. Han ser på ho medan han kjøper seg røyk. Går litt til og frå, vaktar på ho. Skal han hjelpe ho? Bør han? Kvifor skulle han ikkje? Han må jo gå, han skal arbeide. Det er desse intervjua han skal gjere. 

Men han får seg ikkje til å gå. Ikkje medan ho berre ligg der. Etter ei stund kjem ho seg på beina, kjem bort til han. Ho vinglar, snakkar usamanhengande, er fjern. Ho har søle på seg, er våt, sikkert kald. Og vil ha røyk. Dei røykjer i lag. Så kjem politiet. Nokon har ringt etter dei, dei ser etter ei ung kvinne som er åleine. Utan å heilt vite kva han gjer, seier han at det ikkje er ho. Han seier at han passar på ho. Ho seier han er bror hennar. Slik vert det til at han tek ho med seg. Ho sjanglar, han støttar. Heilt til hotellet, inn i heisen, inn på rommet og opp i senga.

Bly og vatn (1992) er ein tett og intens roman av Jon Fosse (f. 1959). I kjend stil er det lite ytre handling, men mykje indre monolog der den namnlause mannlege hovudpersonen strevar med å finne ut kva han skal gjere, utan å ha ord for at det er slik det er. Han navigerer etter fleire ulike krav og forventingar: Jobben som han skal gjere, kona som han skal ringje, menneska han skal intervjue, kvinna han ikkje kan gå ifrå. Kvifor? Han kjenner ansvar for ho. Og medkjensle. Og medynk. Slik utforskar Fosse kva det vil seie å vere eit medmenneske.

Boka er utan kapittel, men ho har to delar. Fyrste del er meir enn trefiredelar lang, medan andre del er på om lag femti sider. Heile boka er tett av tekst, og er prega av repetisjonar, slik det ofte er hjå Fosse. Setningane er lange, med mange komma, og det kan gå tre, fire sider før det kjem eit punktum. Det skapar eit trykk i teksta som gjer at ein må lesa vidare, for ein kan jo ikkje stoppe midt i ei setning! Slik trekkjer Fosse lesaren med vidare, inn i repetisjonane, dei oppatt-takande skildringane, inn i rytmen, inn i pusta til mannen, og me held pusten når han held pusten, medan me les vidare, vidare. 

Omstenda som vert skildra, er ikkje særskilte på noko vis. Alle som har vore i ein større by kor som helst i verda, har sett rusa menneske, rare menneske, folk som ramlar og sjanglar, tigg og hoiar. Og me er raske til å setje på merkelappar som alkoholikar, rusmisbrukar, heimlaus, prositituert. Det som er viktig her, er korleis Fosse skildrar han i møte med ho. Han ser ho ikkje som ein ekkel person, noko mindre, som støyar og er møkkete og er i vegen. Han ser ho som eit menneske som treng hjelp. Eit menneske han ikkje kan gå ifrå. For korleis vil det gå med ho då? Han tenkjer det aldri, Fosse skriv det aldri, men spørsmålet ligg i teksta likevel.

Fosse fokuserer på desse enkle og tilfeldige omstenda som endrar dagar, tankar, kjensler og liva til han og ho, dei to som møter kvarandre og som søkjer noko i ein annan, noko dei ikkje har. Det er ei suggererande kraft i teksta, ei insistering på at me skal sjå kvarandre for dei me er, og som får lesaren til å tenkje etter. Kva ville me eigentleg gjort sjølve? Korleis ville eg tenkt? Det er vanskeleg å vite, men Fosse set i gang ein prosess inni oss medan me les. Og difor vert boka sterk.

Om lesetips og lesetyper

De siste månedene har jeg fått samme lesetips til sammen seks ganger - og det hver gang fra ulike mennesker: Ei nær venninne, en nabo, en kollega, ei venninne til, en bekjent og av en masete ekspeditør i bokhandelen. Og hver gang har de sagt: Denne boka tror jeg virkelig vil passe deg. Til slutt følte jeg meg bortimot forplikta til å ta en nærmere kikk på romanen, noe som resulterte i at jeg lånte den på biblioteket. Og siden den dagen har den hatt sin faste plass helt til høyre på skrivebordet mitt, og jeg har kun kasta ett blikk på den innimellom. Helt til nå. 

Boka det gjelder, er Den lille bokhandelen på hjørnet, og forfatteren er skotske Jenny Colgan (f. 1972). Både tittel og forfatter var ukjente for meg, men i et forsøk på å nærme meg boka, har jeg lest meg opp litt. Og det jeg leser, underbygger inntrykket jeg får av omslaget: Dette er lettbeint, underholdende, sjarmerende, hjerte-smerte, fort lest, fort glemt. Det er slike bøker jeg vanligvis ikke leser, rett og slett fordi jeg synes de blir for lette. Uten noen form for motstand, er ikke teksten så interessant. Ikke synes jeg bøkene er spesielt morsomme heller, for leseren må vasse i stereotypier, klisjeer og stor forutsigbarhet. For det blir jo sjølsagt de to. Og det går jo bra til slutt. 

Men misforstå meg rett: Alt det der er helt greit! Det er helt greit at slikt skrives og gis ut og anbefales og lånes og selges, for vi trenger alle ei lett bok innimellom. Ikke hver dag er en Dostojevskijdag, og jeg orker ikke å lese Jon Fosse hver uke. Det er flott med bøker der det faktisk går bra, i stedet for at alle dør, blir gale eller reiser av sted. At noe går bra, gir oss som lesere en god følelse, og ofte varer denne følelsen ei stund. Av og til er det kanskje det vi trenger for å komme igjennom en krevende hverdag.

Det er for så vidt helt greit med slike uoppfordra lesetips også, sjøl om det blir noe masete for mottakeren når det gjentas så mange ganger. Men det jeg reagerer mest på, er kommentaren de gir meg. Denne boka tror jeg virkelig vil passe deg. Jeg forstår at det er godt ment. Litt pressende, men godt ment. Likevel stusser jeg. Jeg veit ikke hva som er verst: At en jeg ikke kjenner, sier det, eller at en som kjenner meg godt, sier det? En som kjenner meg godt, bør jo vite at dette ikke er boka for meg. En som ikke kjenner meg, bør kanskje ikke påstå slikt ut av det blå? 

Uansett får det meg til å lure. Ser jeg faktisk ut som en som ville like denne boka? Hvordan ser slike mennesker - vi - ut? Har vi stempel i panna, lik farge på genseren, briller, lange tomler, små føtter eller er vi hyppige brukere av lange kjoler og solhatt? Liker vi å sykle, som dama på forsida? Bruker vi stearinlys fordi det er så hyggelig, sjøl om det er helseskadelig? Krøller vi håret hver morgen? Hvordan er det mulig å se på folk hvilke bøker de liker? Tenk om det var mulig! Da kunne det for eksempel vært slik:

• Krimleseren har stutte bein, rund mage, litt for trange dongeribukser som glir litt for langt ned når han bøyer seg framover, han har slitte mokkasiner med pyntefrynser og en brukt plastpose i neven. Han trasker inn i riktig avdeling på biblioteket, og lirker fram brillene fra skjortelomma når han skal kikke på årets bøker. 
• Lyrikkelskeren har sidt skjørt med blomster på, pannelugg og stor veske i farger som var populære for femten år sida. Hun tar seg god tid foran hylla, setter seg gjerne ned i en stol mens hun blar, og spør bibliotekarene om de husker hvem som skreiv det fine diktet om hestene som står ute i uværet eller snøen eller regnet eller hva det var, og hvem som tonesatte det, og det må ha vært minst to versjoner der, har dere begge to? hvorpå bibliotekarene veksler blikk før de stormer mot hver sin pc for å søke i ymse baser. 
• Krigsentusiasten har gjerne grått hår, bruker briller og snakker høyt og tydelig, på grunn av sin bakgrunn i læreryrket. Han er vennlig, rolig og ganske bestemt, og begir seg mer enn gjerne inn i en diskusjon rundt Marte Michelets Hva visste hjemmefronten? og hennes tvilsomme kildebruk der. Han etterspør konkrete titler i god tid i forveien, og er nesten personlig fornærma på grunn av det treige og uforutsigbare utsendelsesskjemaet til kulturfondbøkene, som gjør at han må vente lenger enn kameratene før han får lest de nyeste bøkene. Ofte ender han opp med å kjøpe dem. 
• Strikkeboklåneren er et entusiastisk menneske som mer enn gjerne vipper opp strikke- og hekletøyet fra veska for å vise deg noen tips og triks i farta. Hun har praktiske bukser, hjemmestrikka ulljakke og fotformsko, og lukter Milo. Hun spør etter den siste Klompelompeboka, for hun skal strikke til barnebarna, hun er svært fascinert av gamle islandske mønstre og har sjølsagt laga hver eneste Arne og Carlos-julekule og gitt bort som gave til familie og venner. 
• Romanleseren er ofte ei vennlig dame med god tid, som veit hva hun vil ha og derfor sjeldent spør om hjelp. Hun farger gjerne håret, har kledelige bukser og er ofte å se på kulturarrangementer. Hun leser bredt og har en forkjærlighet for klassikere. Samtidig synes hun det er viktig å være oppdatert på nyere litteratur, og foreslår Nino Haratischwili i lesesirkelen hun er med i. Hun kan bruke lang tid på biblioteket, går helst aleine, og tar gjerne med seg et knippe titler når hun går. 
• Fantasyentusiasten er ikke så glad i å gå til frisøren. Han er ikke så ofte i klesbutikken heller. Og en kan ikke unngå å merke at han kanskje ikke dusjer hver eneste uke. Han bruker vide joggebukser, slitte joggesko og hettegensere med motiv fra Star Trek. Når han ikke har på cap, kan du se den begynnende månen. Han er djupt skeptisk til adaptasjoner, men ender alltid opp med å se dem, og diskuterer gjerne hvilken versjon som er best. Når han ikke ser på Game of Thrones eller mimrer tilbake til ungdomstida med Terry Pratchett og Douglas Adams, spiller han brettspill eller dataspill.
• Serieelskeren er blid og fornøyd med det meste, gleder seg veldig til neste bok i gjeldende serie, og blir veldig lei seg dersom den ikke har kommet. Hun har et inderlig forhold til Sagaen om Isfolket, som hun sammenligner alt med, og jevnlig gjenleser. Hun har med seg bøker hun har fått gratis gjennom Allers og Norsk Ukeblad til biblioteket, og spør i skranken om vi ikke kan begynne å kjøpe inn den serien også. Det hadde nemlig vært så innmari ålreit, sier hun og smiler. Hun jobber ofte i pleie og omsorg eller i barnehage, og drar på camping om sommeren. Når hun ikke leser seriebøker, blar hun i Se & Hør, hvor hun koser seg enormt med terningkastene til Jan Thomas og siste nytt om Mette-Marit.
• Filmlåneren er oppgitt over dagens medietrender og mener fortsatt at film er best på kino, eventuelt på eget hjemmekinoanlegg. Strømmetjenestene har mye, men russiske klassikere fra 1972 er det dårlig med. Da er det bra biblioteket fins. Han har bart og skjorte og går med pilotbriller på sommeren, og drømmer ofte om det storslagne 1970-tallet, da alt var så stilig. Han oppsøker sine foretrukne bibliotekarer for en filmprat, der han alltid gir uttrykk for filmen han fjernlånte sist, som han tror han er forplikta til å fortelle om.
• Youngadulten er som regel ikke i målgruppa for ungvoksen-litteraturen - nei, hun er veldig ofte et sted mellom tjuefem og førtifem år gammel. Hun tror nok hun er mer ungdommelig enn hun er, og sniker seg inn i ungdomsavdelinga iført lang hettejakke med sprekt trykk, treningstights og helt hvite joggesko. Hun veit som regel hva hun vil ha, og de gangene hun er usikker og må spørre personalet, skylder hun ofte på at hun skal låne til ei venninne eller at hun har fått et tips på snap eller insta. På tv ser hun på Outlander, Stranger Things og ungdomsfilmer, og hun har fortsatt Candy Crush på telefonen. 
• Tegneserienerden er en farlig fyr å diskutere med, for her skal alt av årstall, utgaver, tegnere og utgivere sitte. Favorittene er ofte gamle og nokså ukjente serier, og han har utvikla en solid avsmak for superheltene som dominerer filmer og tv-serier nå. De framstilles jo på en helt annen måte enn i seriene! Han kan spore opp de snåleste og særeste saker, bare du spør pent. Han er ryddig og velstelt, bruker ofte dongeribukser og briller og har bolleklipp. 
• Foreldrelåneren er opptatt av hva de tror er bra for barna å lese heller enn hva barna vil lese. Ofte kommer de derfor aleine, og tar med seg det de gjetter vil fenge åtte- og tiåringen. Om barna er med, er det motstridende ønsker fra henholdsvis barn og voksne, noe som kan føre til at barna har store problemer med å velge hvilken bok de skal lese. Foreldrene er stramme og bestemte og kledd i hvite bukser eller hvite skjorter, har dyre aktivitetsklokker, og en bedrevitende holdning som innebærer at de alltid veit best, og at tegneserier ikke er ordentlige bøker.

Men slik er det vel ikke. Eller? Mine observasjoner er basert på flere år i biblioteksektoren, der jeg jevnlig møter lånere av alle slag. Og sjøl om dette er satt på spissen, er det ei kjerne av sannhet her. Men er det noe jeg har lært oppi alle lånere og alle bøker, så er det at en verken skal skue boka eller låneren på hårene. Da er det fort vekk du som opplever å bli overraska.

Stormen

Bildekilde: Bokelskere

Den canadiske forfatteren Margaret Atwood (f. 1939) utga romanen Hekseyngel i 2016 for å markere at det da var fire hundre år siden William Shakespeare (1564-1616) døde. Den er ei moderne gjenfortelling av det som regnes å være Shakespeares siste egne stykke, skuespillet Stormen fra 1611. Derfor måtte jeg naturligvis lese Stormen før jeg leste Hekseyngel.

Fra før kjente jeg til Stormen av omtale, gjennom utdrag og gjennom de intertekstuelle referansene i Karen Blixens (1885-1962) fortelling "Stormer" fra samlinga Skjebneanekdoter (1958). Men fordi jeg på daværende lesetidspunkt ikke hadde lest Shakespeares Stormen, fikk jeg nok ikke så stort utbytte av den fortellinga som jeg kunne fått.

Skuespillet Stormen kan framstå som litt utilgjengelig å tre inn i ved første gjennomlesing. Det foregår på ei øy, det har mange personer, det hoppes i tid i dialogen sjøl om handlinga er svært konsentrert, menneskene snakker i symboler og bilder som er fremmede for oss i dag, hovedpersonen Prospero har lært seg magi i løpet av sine år på øya, ånder er en del av persongalleriet, politisk maktkamp blandes med fantasier og en vanskapning, det trylles og drømmes slik at en er usikker på hva som er fantasi og hva som er virkelighet - grensene viskes ut. Og går det egentlig bra til slutt? Sjangermessig er også stykket vanskelig å plassere, da det har både komiske og tragiske elementer om hverandre. Derfor plasseres det som regel sammen med Perikles fra 1607-08, Cymbeline fra 1609 og Vintereventyret fra 1611 og på disse tre brukes ofte samlebetegnelsen eventyrspill, eller Shakespeares romanser. 

Hovedtemaet i stykket er hevn. Prospero, som er den egentlige hertugen av Milano, blei for tolv år siden offer for et komplott. Han og datteren Miranda, da tre år, blei lurt om bord i et skip. Planen var at skipet skulle forlise, men Prospero og Miranda kom seg i land på øya og overlevde. Og siden den gang har Prospero pønska ut ei hevn, samtidig som han har lært seg magi. Nå som endelig tilfeldighetene vil ha det til at han får samla svikerne og ført dem til øya, kan han iscenesette planen. Det blir et skuespill inni skuespillet, altså et metanivå, der Prosperos ord og handlinger kanskje også kan tolkes som Shakespeares egne. Det gir stykket en interessant dimensjon, og åpner for flere symbolske tolkninger i ulike lag. Ved endt stykke kan en derfor like gjerne lese det på nytt, og vil da få en annen leseropplevelse. Slik er det absolutt ikke med alle tekster!

Stykket er likevel overraskende endimensjonalt i handlinga. Bortsett fra hevntemaet, handler det om fint lite annet. Jeg har lest flere andre stykker av Shakespeare tidligere, og de har alltid hatt mye mer handlings- og detaljrikdom enn det en finner i Stormen, som er svært konsentrert rundt sitt prosjekt. Eksempler er Hamlet (1601-02), Macbeth (1606), Othello (1604) og Kong Lear (1605), som alle har hver sin hovedkonflikt, men også ei rekke andre knuter på tråden, slik at en som leser stadig nøster og pusler sammen en helhet. Her er det bare hevnen, eller hevnlysten, som styrer stykket. Men når den da så kommer, blir jo ikke alt slik det en gang var. Det er også en visshet, eventuelt en visdom, å ta med seg.

Stormen i seg sjøl er interessant, og karakterene er spennende å bli kjent med. Replikkene deres er bare riss i ei overflate - de er så mye mer. Men det krever at leseren gjør en innsats. Og det er unntak. Miranda, for eksempel, er en ganske flat og uinteressant person, og hennes beiler Ferdinand er like flat. De er der bare, mistenker jeg, for å symbolisere at verden går videre, og for å gi en positiv utgang. Før dette har de naturligvis hver sine roller i Prosperos skuespill, der han nærmest styrer dem som marionetter. Svikerne eller skurkene i stykket, altså de som har bedratt Prospero med mål om at han skulle miste livet, framstår som viktigere. De har alle slags nyanser, fra fullstendig dust til svært angrende, noe jeg opplever som sannsynlig. Prosperos hjelper, ånden Ariel, er uten tvil den underligste karakteren, og det forklares heller ikke hvordan en ånd på så selvfølgelig vis tar del i et stykke. På den andre sida figurerer det jo et spøkelse i Hamlet. Vanskapningen Caliban blir en heller ikke helt klok på. Hva slags vesen er han? Og, om han er så grusom, hvorfor har ikke Prospero tatt livet av han? Disse to er de mest fremmedgjørende elementene i stykket, altså de elementene som bryter mest med vår samtidige virkelighet og som skaper avstand mellom 1600-tallsteksten og nåtidsleseren.

Jeg setter stor pris på etterordet til Olav Lausund (f. 1936), som setter både stykket, karakterene, konfliktlinja og Shakespeare sjøl inn i en konkret historisk og litterær sammenheng. Slike etterord tror jeg er en viktig inngangsport for mange lesere, for det er ikke til å legge skjul på at det tross alt har gått mer enn fire hundre år sida stykket blei skrevet, og da med en helt annet form og estetikk enn det som er vanlig for nåtidas dramatikk. Bare tenk på kontrastene mellom Shakespeare og Fosse! Ei god innføring er derfor gull verdt for å få så mye som mulig ut av stykket og lesinga. En god oversettelse er like viktig - her ved Erik Bystad (f. 1952), som også har skrevet et flott forord der han hjemler sine tekstlige valg. 

Men kan et stykke fra 1600-tallet fortsatt være relevant? Ja, det mener jeg så absolutt. Det er mye å hente i Stormen, særlig hvis en setter seg nøyere inn i teksten, sjøl om det også ligger et lag av mystikk og hemmeligheter over stykket. Men er ikke livet også slik? Hemmelighetsfullt og stormfullt og tidvis vanskelig å forstå? Trenger vi å forstå alt, avklare alt, sette to streker under svaret? Mitt svar er nei, og det lever jeg helt fint med. Jeg liker at noe er ubesvart og holdt i det skjulte - som for eksempel hvordan det går med Prospero etter stykkets slutt. Han mister sine nærmeste, var da planlegginga, hevnen, iscenesettelsen, magien, smerten, verdt det? Så bryter han også med magien i sin monologepilog, oppgir sitt prosjekt og går tilbake til å være "bare" den gamle Prospero. Men han kan aldri fullstendig bli sitt gamle jeg igjen. Og sånn er det vel også med oss lesere i møte med tekster, være seg dramatikk, lyrikk eller epikk. Vi tar med oss noe, mens noe annet blir liggende igjen.

Vinterlesing, del II

Det er den andre dagen i det nye året. Jeg vil tro at mange der ute gjør seg noen tanker om året som er gått og året som kommer. Det er jo ei spesiell tid vi er inne i, og en kan ikke unngå å bli berørt av anbefalinger og tiltak, rutiner og regler, påbud og hensyn, testing og avstand. Det har vært så mye styr at året har gått sin gang, avlyst som det har vært, nesten uten at vi har tenkt over alt annet som også angår oss mennesker. Et par kilo for mye har liksom ikke så mye å si sett opp mot en pandemi, og ugreie uenigheter på jobben forsvinner jo plutselig med hjemmekontor. Men nå er tenketida her. Og kanskje er det til og med noen nyttårsforsetter på gang? Vel, ikke i dette huset. Her er det full fart med tre barn som alle skal ha sitt, og vi voksne, som er i mindretall, må fordele oppmerksomhet og tid og fokus mellom de små så lenge de er våkne, som seg hør og bør. Når det da først er ro, som regel utpå kvelden en gang, er det ikke nyttårsforsetter, med mindre de er bokrelaterte, som kommer først for min del. Nei, da skal jeg endelig ha egentida mi og lese akkurat det jeg vil! For eksempel noe av dette. 

Dante Alighieri

Det nye langlesingsprosjektet mitt er Dante Alighieris Den guddommelege komedie, ei bok jeg forventer å drasse rundt på gjennom store deler av 2021. Jeg har ikke planlagt når jeg skal begynne, men boka ligger klar.

Elsa Morante

Før Alighieri må turen endelig komme til Morante, som bare har venta gjennom hele fjoråret - i alle fall kjennes det sånn ut (og det er ei ganske tjukk og tung bok, så jeg kjenner godt at jeg drasser den med meg). Historien er ei bok jeg gleder meg til å lese.

Jon Fosse

Kveldsvævd er lest og omtalt her, og den er jammen ei utrolig nydelig bok! Og for en trilogi Fosse har skrevet, med disse tre fortellingene om Asle og Alida. Jeg ser fram til neste Fosse-bok, men det er nok ei stund til.

Kerstin Ekman

Dessverre fikk jeg ikke lest bok nummer to om Dr. Glas i fjor - så da må den vel leses i år! Ekman er derfor med videre inn i det nye året med Mordets praktik. 

Knut Hamsun

Pan er lest og omtale kommer etter hvert. Men nå for tida har jeg mer lyst til å lese enn til å skrive, så da blir det slik.

Gunnar Gunnarsson

Ei julebok måtte med, og for et par år sida fikk jeg Advent. Den har jeg kost meg med i dagene før jul, og blei mest lei for at den slutta så brått. Omtale kommer.

Fjodor Dostojevskij

I fjorårets Bokhyllelesing var det tolv runder, men jeg fullførte bare elleve. Den russiske boka i mai klarte jeg ikke! Den blei rett og slett litt for mye midt oppi alle coronagreiene, og fordi vi ikke fikk barnehageplass, måtte vi ha hjemmebarnehage. Det gikk stygt utover Fjodor, gitt. Men kanskje jeg får til å lese boka i år?

Margaret Atwood

Gileads døtre blir siste bok i 2020 og første bok i 2021 samtidig - for det er nemlig den boka jeg leser akkurat nå. Og den er så god at jeg bare koser meg, sjøl om det er helt grusomt, alt sammen! For et mesterstykke! Jeg leser sammen med Birthe. 

Charlotte Brontë

Etter at jeg og Birthe har lest Atwood, står Brontë for tur, sannsynligvis en eller annen gang i løpet av våren - med mindre det kommer ei snikebok. Da skal vi ta for oss Charlottes roman Professorn, som jeg har på svensk. Jeg gleder meg!

Barne- og ungdomslitteratur

Vi har lest massevis av julebøker, en god del pekebøker og bildebøker, litt høytlesningsbøker og litt i magasiner som Barnas juleroser og lignende i måneden som har gått. Det har vært mange dager hjemme, så det har faktisk blitt en del lesing. Det er veldig kos! Og i tillegg har jeg lest den siste boka om Anton av Gudrun Skretting og Den hvite hestens hemmelighet av Maren Ørstavik, bare for min egen del.

Alfabetlesing

Her har jeg ikke kommet videre, men Prosessen ligger klar. Om jeg gleder meg til lesinga, er jeg ikke helt sikker på, men før eller seinere må jeg gå i gang. Men fordi jeg også er med på et tredje leseprosjekt på jobben, som ikke omtales her, så går hovedfokuset dit i alle fall nå i starten av året. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Jeg har allerede røpa at jeg ikke fullførte femte runde av årets leseutfordring, men hvordan det gikk ellers skal det komme mer om i et eget innlegg. Og jeg kan også avsløre at det blir ei ny runde med Bokhyllelesing for 2021, så følg med!

Riktig godt nytt år til dere alle sammen!

Kveldsvævd

Bilete: Bokelskere

Eg likar å tru at eg har lese ein god del av Jon Fosse sine bøker. Eg har vore innom båe skodespel, lyrikk, barnebøker, forteljingar og romanar. Men kvar gong eg les, vert eg fortumla over kor bra det er. Og no er eg, nok ein gong, fortumla. Eg har lese forteljinga Kveldsvævd som kom ut i 2014. Her avsluttar Fosse trilogien som berre vert kalla Trilogien (Andvake frå 2007, Olavs draumar frå 2012 og Kveldsvævd) samstundes som forteljinga også er bunde saman med Det er Ales frå 2004. Men sjølv om forteljingane er stutte, er det poetiske landskapet stort.

I Andvake følgjer me det unge paret Alida og Asle der dei søkjer husrom i Bjørgvin. Alida er gravid, barnet skal snart kome, Asle må gjere noko, må sørgje for ho, for dei. Parallellane til den velkjende bibelhistoria er mange. Men samstundes er dette noko heilt eige, for ei dirrande kjensle av uro ligg heile tida i teksta. Og kva er det Asle gjer, eigentleg? I Olavs draumar er me først heime hjå Alida og Asle. Dei har fått seg nye namn for å gøyme kven dei eigentleg er. Ein dag vandrar Asle inn til Bjørgvin for å kjøpe ringar til seg sjølv og Alida. Der vert han konfrontert med tidligare gjerningar. Ein nådelaus lagnad ventar mannen som flyktar frå alt, som trur han kan kome unna med alt. Samstundes går Alida kring heime i lag med den vesle sonen deira. Men Asle kjem aldri heim att. 

I Kveldsvævd får me vite kva som hender vidare med ho Alida, når ho vert åleine med ein liten son. Kva skal ho gjere, no når Asle ikkje kan hjelpe dei meir? Kvar kan ho gå? Hjå kven kan ho søkje arbeid? Kvar skal ho få mat ifrå? Kven vil hjelpe ho og sonen? Når dei mest ikkje har meir mat att, har ho ikkje noko val. Ho må gå inn til Bjørgvin, ho med. Sjølv om ho veit kva lagnad som ventar ei kvinne som ho, utan mann, slekt eller vener. Dei avsnitta der ho nærast sanselaus vimar kring i Bjørgvin, er ekkel lesnad. Kva vil hende med ei slik kvinne? Vil nokon sjå ho, situasjonen hennar, og utnytte henne? Så kjem det ein mann. Ein mykje eldre mann. Men kva vil han? Og kva kan ei som ho yte attende?

I Kveldsvævd er det mykje å hente, og forteljinga rommar mange lesnadar. Eg vil nemne dei to nivåa i tid og forteljing, som reint teknisk er framifrå og som attåt gjev lesaren frysningar. Det er mest som om me råkar eit magisk nivå. Fyrst er det notida, der den aldrande Ales hutrar i stova si, hutrar og hugsar attende på då ho var lita, på mor si, på kva mora har fortalt om sitt eige liv. Så følgjer me Alida si forteljing i fortida, frå dagen då Asle dro og framover, og me får vite korleis ho endar opp med far til Ales. Men midt i mellom desse to nivåa er det ei samanblanding, ein stad der Ales og Alida råkar kvarandre og kan sjå kvarandre, sjølv om den eine er død. Ales snakkar med mor si, og ho veit det er feil at ho gjer det, at ho vert heilt tullete der ho går i einsemd. Like fullt gjer ho det. Korleis kan ho ikkje, når mora er der, og følgjer ho frå rom til rom. Og funksjonen hennar Alida, eller det teiknet ho er, vert tydeleg når ein har lese ferdig forteljinga. Som endar utan punktum, utan at det er noko eg vil halde i mot korkje bok eller forfattar. Det fungerar så fint, så fint.

Med ei stutt forteljing, heilt utan punktum, mer som ein utpust, ein lang, jamn straum av utpust, varm og varsam, vert me kjende med Ales og Alida og dei viktigaste menneska kring dei. Fosse skriv om hendingar, tankar og kjensler, det er replikkvekslingar, refleksjonar, skildringar. Det er lagnadar. Kvinneliv. Skildringar av å leve saman med nokon, eller å ikkje gjere det. Det er tap og sakn og von og vonløyse, og heilt til slutt, døden. I teksta vekslar det mellom ro og uro, det kan båe trykkje og presse, slik at ein må leggje boka ned innimellom. Intensiteten dirrar frå sidene. Ein må tenkje. Taka til seg underteksta. Og lese meir.

Eg vil ikkje skrive i hel eit verk som står støtt for seg sjølve, som er her og som kan lesast på ny og på ny, og som fortener lesarar, difor: Les. Berre les. Og meir om Andvake og Olavs draumar finn de i lenkjene. 

Vinterlesing

Plutselig var det jammen meg adventstid! Jeg må innrømme at jeg har venta litt på den første desemberdagen, for denne høsten har vært så lang og prega av sjukdom, og jeg tror helt ærlig ikke at vinteren blir så mye bedre. Da blir juleforberedelsene og julekosen ekstra viktig! På grunn av en viss virussituasjon er vi allerede ferdige med årets julegaver, og kan derfor gå inn i desember med senka skuldre. Vi skal bare være hjemme og kose oss, henge opp lys rundt garasjen, lage snøfigurer og snølykter, pynte inne og ute, vaske og bake, se på julekalender på tv med barna og nyte tente lys, fyr på peisen, kakao og litt julegodter. Ja, og bøker!

Homer

Etter å ha drassa med meg Homer på leseplaner og leselister i lange tider, er jeg nå både glad og letta og stolt over å kunne si at jeg har lest begge de homeriske verkene - fra perm til perm. Og jeg likte definitivt Odysseen best. Mer om hvorfor jeg likte eposet kan du lese her. 

Dante Alighieri

Fordi jeg har lest ferdig Homer, er det tid for neste langlesingsprosjekt. Men jeg har ikke Aeneiden eller særlig mange andre antikke verker med unntak av noen skuespill, og derfor hopper jeg rett inn i middelalderen med Dantes Den guddommelege komedie. Jeg gleder meg!

Elsa Morante

Historien har jeg dessverre ikke fått begynt på, og kjenner jeg meg sjøl rett, får jeg heller ikke gått i gang på denne sida av nyttår. Derfor får Morante bli med inn i det nye året - men da skal hun leses!

Jon Fosse

Kveldsvævd blei plutselig lest en stille kveld, da lesehumør og vær og stemning og følelser bare stemte, og det blei en kjempefin leseropplevelse. Mer kommer i eget innlegg. 

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Ettersom jeg likte den snurrige debutboka hennes, Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, var det ganske skuffende at Barnet absolutt ikke falt i smak. Stilmessig er den klin lik - ingen fornyelse å skue der, hun kan kanskje ikke skrive annerledes heller - men innholdsmessig er den helt flat. Og attpåtil klarer hun å bryte samtlige etiske prinsipper. Absolutt ugreit, og det frister ikke til gjentakelse. Om du likevel vil lese mer om boka, kan du gjøre det her.

André Bjerke

Kriminalromanen Døde menn går i land blei opprinnelig utgitt under pseudonymet Berhard Borge, og utkom for første gang i 1947. En skulle kanskje tro at ei bok som er mer enn søtti år gammel ikke er så lett å leve seg inn i, eller at skrivestil og kriminalintrige er noe utdatert. Men det stemmer ikke! Jeg var helt med, og kosa meg fra start til slutt. Ypperlig bok for mørke kvelder! 

Marian Keyes

Innimellom alle seriøse leseplaner dukka det plutselig opp ei tjukk bok som jeg brått satt med. Jeg hadde behov for noe lett og morsomt der alt går bra til slutt, og det fikk jeg, men i tillegg hadde boka en flott struktur og overraskende gode skildringer. Det blei altså gøy på flere måter med Rachels ferie.

Kerstin Ekman

Ekman er med videre inn i vintermørket, og jeg håper at jeg snart kan gå i gang med Mordets praktik, som jeg har venta så lenge med å lese.

Knut Hamsun

Da jeg studerte, gikk jeg ei stund sammen med ei jente som sa hun alltid leste Hamsun om sommeren. Den gangen skjønte jeg ikke hvorfor, for jeg hadde bare lest Victoria og Sult, den første høyst motvillig og den andre med mye større interesse, men den er da vitterlig ingen sommerbok. Men nå leser jeg Pan, og forstår inderlig godt hva hun mener. Men snøføyk og minusgrader kommer ikke i veien for leseropplevelsen!

Fjodor Dostojevskij

Jeg må bite i det sure eplet - eventuelt den vonde julekaka - for det blir ikke Dostojevskij på meg i år. Såpass har jeg også skjønt. Men heldigvis er det noe som heter nyttårsforsetter og sånt, og da tenker jeg å kjøre på! Han må derfor bli med inn i 2021.

Margaret Atwood

Da Margaret Atwood kom med oppfølgeren til Tjenerinnens beretning var det ingen tvil: Den boka måtte jeg ha! Om den kommer ti, tjue eller førti år etterpå har ingenting å si, Atwood er fenomenal uansett! Og nå skal den kanskje leses også, sammen med Birthe. Om vi begynner nå i desember eller om vi venter til utpå nyåret, er jeg ikke helt sikker på. Men jeg gleder meg!

Charlotte Brontë

Søstrene Brontë har jeg vært fascinert av sia jeg var i tenåra, og da jeg kom over flere av søstrenes verker i nye utgaver på svensk, kjøpte jeg dem. Blant anna Professorn av Charlotte Brontë, som jeg ikke har lest. Kan hende blir det den boka jeg og Birthe leser først?

 

Barne- og ungdomslitteratur

Nå går det i julebøker for alle sammen! Det er Donald og kompani som feirer med vekslende hell, det er Snekker Andersen og julenissen og Den vesle bygda som glømte at det var jul, det er julehefter fra mange år tilbake, ei faktabok om nissen, Se, Marikken, det snør!, den nyeste LasseMaja-boka, Operasjon Rød sløyfe og ymse julefortellinger, både i bokform og som lydbøker. Og som vi koser oss!

Alfabetlesing

Nå som jeg er i mål med Odysseen, er det Prosessen av Franz Kafka som er neste bok ut. Jeg har ikke en gang lest et utdrag derfra, så jeg aner ikke hva det går i. Men om romanen er som Kafkas noveller, kjenner jeg litt til landskapet likevel. Det blir uansett spennende! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Nå er det klart for den aller siste leseutfordringa i Bokhyllelesing 2020: Å lese ei julebok. Det kan være ei kalenderbok, ei bok som handler om jul eller ei bok du har fått til jul... Jeg henger bittelitt etter og må gjøre ferdig novemberboka først; å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Derav Hamsun, altså. Men etter den venter ei bittelita bok som heter Advent. Den må vel passe bra nå? Hva skal du lese? Og er det noen som har noen tanker eller innspill rundt leseutfordringas levedyktighet for neste år? Skal vi ta ei runde til? Og hvilke kategorier kunne dere i så fall tenke dere?

Med ønske om ei god adventstid til dere alle!

Høstlesing, del III

Jeg veit ikke hvordan det er der du bor, men her har vi allerede hatt den første kakelina. Snøen blei liggende i halvannen dag, og var til enorm glede for de av oss som er under en meter og førti. -Nø! ropte minsten, og da var det gjort: Alle måtte ut for å leike. Og da er det jo ekstra fint å komme inn igjen etterpå! Ellers går denne rare høsten sin skeive gang med et vell av forkjølelser, smittevern, karantenebestemmelser og påfølgende testing - sånn er det når en har barn i barnehage- og skolealder. Jeg gleder meg til at vi på sikt kan komme tilbake til en tilnærma normalisert hverdag. Men inntil videre er det bare å krølle seg sammen i sofaen og lese i vei - med god samvittighet.

Homer

I det antikke eposet Odysseen er persongalleriet på plass, konflikten likeså, og jeg venter spent på at helten Odyssevs, Telemakos' forsvunne far, skal gjøre sitt inntog i teksten i egen person. Inntil videre opplever jeg at teksten flyter lettere enn forgjengeren, og er lettere å komme inn i. Kanskje fordi gudene, da først og fremst Pallas Atene, tar mindre plass og ikke er så omstendelige? 

Elsa Morante

Historien ligger fortsatt på vent, og kommer sannsynligvis til å bli liggende der ut året, da jeg prioriterer bøker til de ulike leseprosjektene. Men leses skal den, så den er med videre inn i november og den kommende vinteren.

Simone de Beauvoir

Denne mesterlige franske filosofens hovedverk er nå ikke bare lest og likt, men også omtalt. Omtale av del 1 av Det annet kjønn finner du her, og del 2 kom nå i oktober. Jeg er så utrolig imponert over hva denne kloke kvinna med navnet Simone de Beauvoir har fått til, og jeg er i nesegrus beundring av intellektet hennes. Tenk å makte å rydde i denne materien! Derfor vil jeg gjerne prøve meg på flere verk fra hennes hånd, men det får bli ved en annen anledning. Like fullt: Det annet kjønn anbefales så innmari! Og tusen takk til samleser Birthe for en flott, sterk og pregende leseropplevelse!

Jon Fosse

Andre bøker og forfattere kommer sjeldent i veien for denne karen, men nå har jeg altså drassa med meg Kveldsvævd rundt i huset i omtrent en måned. Det betyr sjølsagt at den skal leses i november!

Amalie Skram

Amalie Skram har med Lucie begått enda en rystende og svært realistisk roman. Skram skriver så vanvittig godt, og verkene hennes gjør djupt inntrykk på meg. Dessverre, og det er virkelig dessverre, kan det nå virke som om jeg har lest meg igjennom hele forfatterskapet hennes. Så om noen der ute kjenner til noen skjulte perler, som for eksempel ei samling med noveller eller fortellinger, si gjerne ifra! 

Berit Vatne Vik

Å være ung før i tida hadde definitivt noen klare fordeler, men også noen grusomme ulemper. Særlig for Ingebjørg, som vi møter i romanen Dagen om natta. Teksten er nær og varm og skildrer den unge og vakre Ingebjørg som ikke har andre valg enn å leve dagen om natta - hun blir nemlig spedalsk. Berit Vatne Vik har skapt et fint portrett av ei ung jente, som snakker direkte til oss fra sin egen tid rundt 1860.

Lise Knudsen

Å være ung nå om dagen er heller ikke lett! Det får Kari i boka Plastpinner juger ikke erfare med kropp og sinn. For Kari har det nemlig slik at hun både kjenner på sterk sorg, djup usikkerhet og ei intens fascinasjon for Jon  - på samme tid. Og så blir det hele bare så mye verre. Ei av de sterkeste og beste bøkene for unge voksne som har kommet ut de siste åra.

Tommi Kinnunen

Av og til kaster en seg over bøker som en forventer - og tror - er skikkelig gode, men så er de egentlig ikke i nærheten av å innfri forventningene. Det blir alltid litt av en skuffelse! Og slik blei det dessverre denne gangen, med romanen Der fire veier møtes av finske Tommi Kinnunen. Les mer her. 

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Denne boka var jeg mer skeptisk til enn den over, men det er like fullt kjipt å innrømme at en akkurat har lest ei litt klein bok. Og her vil jeg faktisk gå så langt som å si at teksten som utgjør den tynne boka Barnet ikke burde vært utgitt. Mer kommer i eget innlegg.

André Bjerke

Fra tid til annen leser jeg ei krimbok, men slettes ikke alle er så gode som denne! Med Døde menn går i land må jeg si at jeg virkelig koste meg, med kriminalgåta, personene, intrigene, miljøet og skildringene. Dette var humor og guffen stemning i bra innpakning! Omtale kommer.

Kerstin Ekman

Mordets praktik er som kjent en slags oppfølger til Hjalmar Söderbergs Doktor Glas. Jeg har dessverre ikke kommet i gang med boka ennå, men håper den blir lest i løpet av måneden som kommer. Jeg gleder meg til å lese svensk igjen!

Fjodor Dostojevskij

Ventebok her også, men jeg har fortsatt et håp om å i alle fall begynne på boka før året er omme!

Barne- og ungdomslitteratur

Her leses det som aldri før! Ungene koser seg så med bøkene, så det er klart at vi både kjøper og låner! Nå er både Ludde og Hakkebakkeskogen i vinden for minsten, og den nyeste boka om Tiril og Oliver i Detektivbyrå nummer 2 kan bare ikke leses fort nok. De to eldste sitter musestille i sofaen mens jeg leser for dem etter tannpussen. Guinness rekordbok er også fascinerende greier, i likhet med bøker om dinosaurer, og bildebøker av alle slag. En skal tidlig bebrilles som god leser skal bli.

Alfabetlesing

Odysseen er jeg godt i gang med, og forhåpentligvis blir jeg ferdig i år, slik at jeg kan gyve løs på neste års titler med friskt mot i januar. Jeg har mye å lese, og jeg gleder meg så til å lese det! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Nå er det ikke mye igjen av 2020, men to leseutfordringer gjenstår. I november skal vi lese nobelbøker, altså bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur, og i desember er det julebøker som står for tur. Det kan være ei kalenderbok, ei bok som handler om jul eller ei bok du har fått til jul... Her blir det trolig Hamsun nå i november, så får vi se hva jeg følger opp med i neste måned. Hva skal du lese? 

Jeg håper dere koser dere med bøkene i november!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Coronaviruset går sin gang, i likhet med alle andre virus, og det er ikke stort vi får gjort med det. Så det er like greit å flytte fokuset over på noe anna. Det er snart midten av oktober og vi er offisielt i gang med årets julegaveinnkjøp, sjøl om jeg i realiteten har vært i gang lenge - jeg tenker gaver hele året. Men i kveld var årets første julegaveinnpakkingskveld, og det var skikkelig koselig! Når jeg ikke pakker inn, kleber på til-og-fra-lapper, klipper, krøller bånd, skriver julegavelister eller drikker kakao, leser jeg litt i noen av disse:

• Odysseen av Homer
• Mordets praktik av Kerstin Ekman
• Kveldsvævd av Jon Fosse
• Døde menn går i land av André Bjerke

Og det er faktisk ikke så ille.
Hva leser du akkurat nå?

Høstlesing, del II

Plutselig blei det mørkt merkbart tidligere på kvelden. Og lufta blei kjøligere og ganske fuktig. Om morran ligger det tåke på åkrene på vei ut mot barnehagen, og de tynne regndråpene gjør frontruta prikkete. Ulltøyet er tatt i bruk, regntøyet er en selvfølge, i likhet med støvler. Det er jo klissvått i gresset, i krattet på vei til skolen og på snarveien til jobb, og sølepyttene ligger tett i tett bortover gata. Men det gjør jo ingenting å få kalde fingertupper og røde nesetipper når vi er ute, eller å plumpe litt i en pytt, når varmen slår fra peisen inne etterpå, tørkeskapet går og vi kan varme epler i ovnen og lage ekte varm sjokolade på komfyren. Nei, da er det ganske greit å komme inn for å leike, kose og lese.

Homer

Jeg leser i Odysseen innimellom - det går litt langsomt, men jeg er i det minste i gang. Og jeg har ikke noe i mot å bruke tid på ei god bok, framfor å tvangslese meg igjennom en tekst som til slutt blir en dårlig leseropplevelse.  

Elsa Morante

Morante er jeg ikke kommet i gang med, så hun må bare holde ut og vente. Hun skal leses etter hvert, men det blir nok ikke denne måneden. Jammen bra Historien ikke er rykende fersk.

Simone de Beauvoir

Det annet kjønn er lest ut! Og jeg gleder meg til å skrive innlegg om ei tankevekkende, interessant, velkomponert og solid bok som jeg likte mye mer enn jeg trodde, og som var vesentlig lettere å lese enn jeg frykta. Hurra for de Beauvoir! 

Hjalmar Söderberg

Doktor Glas blei lest ferdig helt i starten av september, og innlegg ligger her. Dette var en god og interessant dagboksroman som reiser mange etiske spørsmål vi mennesker bør, skal og må reflektere over. Ei lesverdig bok, også mer enn hundre år etterpå.

August Strindberg

Bare et par år før Söderberg skriver Doktor Glas, skriver Strindberg Eit draumspel. To helt forskjellige utgivelser fra to helt forskjellige menn i så ulike sjangre som dagbokroman og skuespill, men som likevel krever det samme av hovedpersonene og leserne: Refleksjon, innlevelse, lærevillighet, ydmykhet, bekjennelse, erkjennelse. Les!

Jon Fosse

Vi hadde noen lange karantenedager i løpet av september, men det var i grunn ikke så dumt. Jeg fikk i alle fall lest masse! Jon Fosse også! Denne gangen var det bok to av trilogien som stod for tur, nemlig Olavs draumar. Og den var rett og slett innmari fin. I løpet av høsten må jeg nok få lest siste bok også.

Federico García Lorca

Leseutfordringa Bokhyllelesing 2020 går sin gang, sjøl om det enkelte runder kanskje ikke er flere enn meg som leser - og noen ganger kanskje ikke en gang det... Vel, jeg leste uansett bok til runde ti i september. Da det er dikt- eller novellesamlinger som står for tur, og jeg valgte dikt med samlinga Sigøynerballader. Det er jeg godt fornøyd med, for det var ei fin samling.

Colm Tóibín

Lest blei også denne mannen (ja, nå blei det mange menn på rad!). Marias testamente var min første bok av irske Tóibín, og med denne vesle-store romanen viser han hvilket nydelig fortellertalent han er. Ei original, vond og vakker bok som mange, mange lesere kan ha glede av.

Amalie Skram

Etter så mange bøker av menn, hadde jeg et sterkt behov for å lese noe skrevet av ei kvinne. Og da valgte jeg sjølsagt ei som både er unik og knallgod, og en soleklar favoritt hos meg, nemlig Amalie Skram! Hun skriver med presisjon og kraft, og romanen Lucie var ei nådeløs skildring av et ekteskap som inngås på fullstendig urimelige premisser. Enestående! Innlegg kommer.

Berit Vatne Vik

Denne vesle boka blei også lest, rett og slett på grunn av tematikken. Den unge Ingebjørg opplever å bli spedalsk, og romanen fra 2003 er ei nær og tett skildring av hvordan hun takler en slik grusom dom. Slike bøker fins det ikke så mange av. En artig intertekstuell referanse er at Ingebjørg møter ei ung kvinne et par ganger når hun drar innover til Bergen. Hun går under kallenavnet Malla, men heter egentlig Berthe Amalie Alver. For den som kjenner sin litteraturhistorie, veit en sjølsagt at det er hun som seinere blir kjent som Amalie Skram. Innlegg kommer her også.

Tommi Kinnunen

Før september blei oktober rakk jeg også å lese ut en finsk debutant, som fjetret Norden og mer til med sin slektsroman Der fire veier møtes. Legg på at jeg har likt omtrent alt finsk jeg har lest så langt, og en får høye forventninger. De blei dessverre ikke innfridd. Mer kommer i eget innlegg.

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Odysseen må brytes opp av andre bøker innimellom, og jeg er godt i gang med Barnet fra 2018. Foreløpig er jeg ikke helt sikker på om jeg liker boka eller ikke, men jeg må vel lese ferdig før jeg kan uttale meg.

Kerstin Ekman

For å følge opp Hjalmar Söderbergs Doktor Glas, er turen nå kommet til Kerstin Ekmans Mordets praktik. Boka er på svensk, så her forventer jeg et syngende språk og nydelig psykologisering, hånd i hånd med naturskildringer, dialoger og karakterutvikling. Mon tro hva doktor Glas driver med nå? Jeg gleder meg til å lese!

Fjodor Dostojevskij

På leselista er også denne karen, som er forfatter av valgt bok til en av årets utfordringer i Bokhyllelesing. Jeg henger litt etter, og derfor er ikke boka lest ennå. Men dens tur kommer, det veit jeg.

Barne- og ungdomslitteratur

Når dagene flyr i et forrykende tempo, blir lesinga en fin roe ned-aktivitet forbeholdt kvelden og legginga. Men i helgene koser vi oss ekstra med et breit spekter av bøker. Eldstebarnet leser Clue-serien sjøl og jeg og mannen min bytter på å lese høyt for de små. Vi leser om Lotta fra Bråkmakergata og ikke minst de fire bøkene om Ellen og Ole, og Lille kropp-serien, om igjen og om igjen. Det er så kos!

Alfabetlesing

Ja, jeg leser i vei i boka på O, men avventer å begynne på de som kommer etterpå. Planen er klar, og det får holde! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Det går raskt mot jul nå, så alle må lese på for å komme igjennom alle rundene før julestria setter inn! I september skulle vi lese bøker i en sjanger vi vanligvis ikke leser, derav Eit draumspel her hos meg, for dramatikk leser jeg alt for lite av. I oktober skal vi lese ei dikt- eller novellesamling. Jeg har allerede lest Sigøynerballader, og kan derfor enten se framover mot ei bok skrevet av en nobelprisvinner, som er temaet for november, eller tilbake til mai, der jeg finner den russiske boka. Begge skal jo leses, så det er bare å stå på. Hva skal du lese?

Med alle gode ønsker om en nydelig lesemåned! 

Olavs draumar

Bilete: Bokelskere

Me vart kjende med Asle og Alida i den vesle boka Andvake frå 2007, ei forteljing om eit ungt par på veg vekk ifrå heimbygda si i full fart - ho høggravid, han heile tida på leit etter eit husvære, ein betre stad, mat, klede, pengar. Men dei kan berre ikkje finne seg ein stad å setje bu og føda eit barn, sjølv om dei dreg langt av lei og bankar på mang ei dør. Ingen har plass til dei - og her er er det sjølvsagt mykje intertekstualitet å gleda seg over for den som likar det. Av di dei ikkje finn eit husvære, vert Asle pressa til å gjere fleire rå handlingar for å syte for seg og sine.

Når me no kjem attende til Asle, Alida og områda kring Bjørgvin i noko som kjennest som ein slags tidlaus mellomalder, er sonen deira fødd, og dei har funne seg ein plass å bu. Me kan lesa at dei vart boande i Bjørgvin ei stund, men av di Asle heldt fram med å gjere handlingar han ikkje burde gjere, måtte dei brått flytta på seg. For at dei betre skal løyne seg, ønskjer Asle at dei skal endre namn. Han kallar seg difor Olav, og ho Alida er vorten Åsta. Men no, no er dei lukkelege.

Ein dag skal Olav ta seg ein tur inn til Bjørgvin. Han ønskjer å gå dit åleine, av di det er så mykje treigare viss Åsta og den vesle sonen deira, Sigvald, skal gå med. Han skal berre gå raskt inn dit og gjere det han skal, og så skal han gå attende. Han skal kjøpa ein ring til Åsta og ein til seg sjølve. Endeleg skal han kjøpa ein ring til ho! Dei er jo ikkje gifte, men slik vil alle tru at dei er det. Og dei skal jo vortne gifte, seinare. Olav gler seg til å koma heim med ringar, til å setje ring på ho Åsta, til å aldri meir dra frå ho og Sigvald.

Men på vegen inn til Bjørgvin råkar Olav ein gamal mann. Og mannen kjenner att Olav som Asle. Og fleire gongar undervegs, medan Olav freistar å gjere det han kom til Bjørgvin for å gjere, dukkar gamlingen opp. Olav får mest ikkje fri frå han, og vert tvinga til å høyre om fortida si, den han ønskjer å løyne. Men Gamlingen, som han vert kalla, veit alt. Og han vil ha ein seidel, eller kan hende ein setel, for å halde tett. Men Olav knugar på setlene sine, som han fekk då han selde fela si, han gøymer dei, han skal kjøpa ringar, ikkje noko meir. Med ringane skal alt verte bra. Dei skal verte Olav og Åsta Vik, gifte. Men slik skal det ikkje gå. Det går frå draum til mare.

Med eit stramt grep om personar, historia, tida, skildringar, handlingar, replikkar og indre monologar, måler Jon Fosse (f. 1959) fram eit bilete av ei anna tid, med menneske som liknar oss sjølve og som vert pressa til det ytste. I ei tekst som er knapp og poetisk, rå og var, vert me kjende med Olavs draumar, draumar om framtida, om korleis livet skal verte, om kjærleiken, om gåva han skal gje ho Åsta, om fjorden som blenkar. Boka er ei intens skildring av den store kjærleiken, ei kraftfull forteljing om vilja til å velje, velje å leva sitt eige liv. Ho opnar som ein lukkeleg draum om eit betre liv. Men mellom linene dirrar uro og uvisse, og med Gamlingen kjem eit trugande element inn i forteljinga og skapar brest i lukka og draumen. Det er mest så ein må gråte med og av Olav, for boka, som har tittelen Olavs draumar, er ingen draum.

Som så ofte hjå Jon Fosse er personane fleirdimensjonale, men einsretta. Det er ikkje noko negativt meint, eg synest det er særs realistisk og kjenner att trekk båe hjå meg sjølv og fleire andre familiemedlem, utan at eg skal dvele meir ved det. Fleire av personane me møter i universa til Fosse har store oppheng på det dei skal gjere, mest som om dei har skygglappar på og ikkje klarar eller vil sjå noko anna enn det dei har visualisert skal hende, må hende. Og gong på gong kjem det noko i vegen, slik at dei ikkje kan gjere det dei vil no heller. Målet for handlingane deira vert ein utopi, ein draum, svevande der framme, utanfor rekkjevidde. Og det er nett slik livet er! Men personane hjå Fosse taklar ikkje alltid motgangen så godt.

Medan me les, plukkar me opp frampeik og kan lett sjå at det ikkje skal gå bra med Olav. Det er som om det luggar i setningane, det rykkjer i sjølve boka, samstundes som det vekselvis flyt og pressar i teksta. Inni meg snakkar eg med personane, til dømes Olav, eg seier, gå ein annan veg, gå heim, berre kjøp dei ringane, ikkje snakk med han, ikkje gå med ho, og så vidare. Men like fullt durar personane på mot undergangen, som om dei ikkje kan sjå, ikkje vil sjå, ikkje maktar. Dei vil ikkje sjå noko anna enn den gylne vegen dei har laga for seg sjølve. Skygglappane eller draumane eller trua på draumane kjem i vegen. Det seier mykje om psyken til desse menneska, og om tekstane til Jon Fosse, der han heile tida spenner bein på slike drøymarar, der han sleg i sund skygglappane og krevjer at dei skal vere her, no, med opne auge og erkjenne kven dei er og kva dei har gjort.

Slik snur Fosse forteljinga om Olav opp-ned. Me byrjar å lese og ventar kan hende noko av det same som sist: At Asle reddar seg inn ved å gjere noko han ikkje bør gjere. Men det er ikkje det me får her. Me får vere med på reisa frå draumen ein gild solskinsdag når fjorden blenkar og verda berre er varm og god, til røynda, der nokon følgjer etter, avkler, avslørar, og vidare ned i det svartaste svarte der du sit åleine med erkjenninga di og frykta di og ei visse du ikkje kan løpe ifrå. Det er mykje intertekstualitet å hente her med, og teksta er tett, tett som eit stramt regissert skodespel.

Forteljinga sluttar brått, heilt utan punktum. Hengande, svevande, som ein draum du ikkje heilt får tak på. Ventande. Så eg må vel lesa bok tre òg. Olavs draumar er bok to av tre og kom ut i 2012. I 2014 kom Kveldsvævd, og i 2015 fekk Jon Fosse Nordisk råds litteraturpris for trilogien. Eg er spent på korleis Fosse vil avslutte historia om Asle og Alida, og gler meg til å lesa vidare.