Bokhyllelesing 5: William Shakespeare

Bildekilde: Bokklubben

I runde nummer fem av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese et skuespill eller ei diktsamling. Jeg har like greit gjort begge deler litt om hverandre, men skal holde meg til dramatikken her. Det blei ett av William Shakespeare (1564-1616) denne gangen også - han er rett og slett umulig å komme utenom, og det med rette.

Kong Lear er stykket jeg har lest, og det antas at det blei skrevet etter Othello (1604), men før Macbeth (1606). Dateringa av stykket blir dermed som oftest satt til 1605. Grunnen til at Kong Lear sammenlignes med Othello og Macbeth, er at de alle tilhører det som blir kalt "Shakespeares store tragiske periode", stykker som blei skrevet i de kaotiske åra etter dronning Elisabeths død (1533-1603). Kong Lear går i tillegg for å være Shakespeares aller dystreste og mest brutale tragedie, der vold, smerte og galskap får blomstre på scenen. Dette visste jeg forøvrig ikke før jeg begynte å lese, så jeg må ærlig innrømme at jeg blei overraska da jeg tok meg sjøl i å assosiere mot Sarah Kane (1971-1999).

For at vi skal akseptere slik brutalitet, har Shakespeare hensatt oss i førkristen tid, et univers jeg opplever på mange måter er likt med Macbeths. Her finner vi ættstore og ærekjære småkonger som uten å nøle hugger ned sine motstandere. Begreper som synd, dygd og tilgivelse er ikkeeksisterende, det er den sterkestes rett, den rå makta som regjerer. I en slik verden er alt lov, og ingen knep er for skitne til å prøves ut. Den med færrest skrupler kan klatre høyt og fort i hierarkiet, men til gjengjeld står høgsetet alltid ustøtt.

Figuren Lear, i middelalderen Leir, er en mytisk sagnskikkelse, velkjent på de britiske øyer. Shakespeare benytter ofte historie, myter og fortellinger som bakgrunn i sine skuespill. Av og til bearbeider han personene, av og til omstendighetene. Noen ganger bruker han sagnet som et utgangspunkt og dikter videre, andre ganger kombinerer han elementer fra flere sagn til en ny helhet. Dette er tilfelle med Kong Lear. Skikkelsen kong Leir dukker opp for første gang i tekst på 1100-tallet, og er deretter i bruk mange ganger, fram til Shakespeares samtid. Han gir liv til hovedpersonen i stykket etter sagnets mal. Men Shakespeare har deretter lagt til figuren Gloucester, som er henta fra en annen kilde. Kombinasjonen av disse to fortellingene, og behandlinga og utviklinga av dem, er langt mer interessant enn delene hver for seg. 

Kong Lear er en aldrende konge med tre døtre, Gonerill, Regan og Cordelia. Når vi kommer inn i stykket, skal kong Lear abdisere. Før han gjør så, ønsker han at døtrene offentlig skal proklamere sin kjærlighet til han, før han etterlater dem hver sin del av kongeriket. De to eldste spiller med og legger ut om sin djupe farskjærlighet. Den yngste, farens yndling, nekter å delta. Hun gjennomskuer søstrenes smisking og vil ikke gjøre det samme. Hun svarer derfor

Ulykkelig er jeg, som ikke makter

å løfte opp mitt hjerte til min munn. 

Jeg er så glad i Dem som plikten byr, 

nei, ikke mer, men heller ikke mindre.

Resultatet blir da at Cordelia gjøres arveløs og forvises, mens Regan og Gonerill får arve hver sin halvdel av riket. Lear, nå ikke lenger konge, skal bytte på å bo hos de to døtrene med sitt følge. Men han har ikke før levert fra seg krona før døtrene viser han ryggen. Ei vill uværsnatt nektes han husrom med følget sitt hos først den ene, og deretter den andre. De psyker han ut, hakker på han, stiller spørsmålstegn ved hans store følge og mener at han, den gamle mannen, burde da klare seg aleine. Lear blir fortvila. Han er vitne til at hans arv rives fra han, at familien splittes og i tillegg ser han at det går mot krig med Gallia.  

Det verken kan, skal eller vil gå bra. Lear drives til vannvidd av sine døtre og foretar ei klassereise utenom det vanlige: Fra monark til tiggerfant. En annen som faller med Lear, er adelsmannen Gloucester, den eneste som forsvarte Cordelia. Han forvises av Lear og får deretter straff for å være forræder. Tysteren er ingen ringere enn hans egen sønn. Men Gloucester har også en annen sønn, og disse to er hverandres motpoler, på samme måte som Cordelia står mot Gonerill og Regan. Kun ett av disse fem barna er i live når stykket er slutt.

Skuespillet konsentrerer seg slik ikke bare om makt og maktspill, derunder intriger, rå kamp og brutal vold, taktikker, strategier, lurerier, løgner og falskheter, men også om forholdet mellom foreldre og barn. Det er ofte et sterkt, men sårbart forhold, som både kan nytes, brukes og misbrukes. Shakespeare er ingen moralist, men han er ganske tydelig på hvor sympatien vår skal ligge: Kongen og adelsmannen Gloucester, som begge gir et dårlig førsteinntrykk, skal vise seg å være de vi vil ha ved vår side når det røyner på som verst. De er bærere av verdier som må sies å være både humanistiske og kristne, men fremfor alt er de lojale og respektfulle. Det samme må sies om Cordelia og Edgar. Disse menneskene ofrer alt for en forelder, et barn eller for sannheten.

Foruten fokuset på enkeltmenneskene og karakterutvikling, som er særlig sentralt i dette stykket, får også samfunnet gjennomgå. Et samfunn som avler et slikt maktbegjær og en intens brutalitet, kan ikke være et godt samfunn. Så bobler da også galskapen over - vi har narren, som snakker som en gal, Lear som mister sin forstand, Edgar som gir seg ut for å være vannvittig. Og når en stor rolle er hensatt i en slik tilstand, må tilskuere og lesere passe ekstra godt på: Det er her det sies noen sannhetens ord. Stykkets nøkkel kan med andre ord bli fortalt av en som har mista bakkekontakten. 

Også dette med syn og blindhet er viktig i stykket, noe som fikk meg til å tenke på både den norrøne guden Odin og det antikke dramaet Kong Oidipus. I dramatikken er det ofte slik at en ser bedre etter å ha blitt blinda, fordi blindhet gir innsikt, dybde og perspektiv. En ser det en før ikke har sett, en ser på en annen måte, en ser sannhet. Blinding blir brukt som straff, men får som regel uante konsekvenser. Tap av syn er ikke tap av liv. En mye brukt, mjukere variant av forblinding kan være forkledning - altså midlertidig tilsløring av synet. Som forkledd kan en bevege seg nærmest som en usynlig, og en kan slik sette i gang underliggende handling. Shakespeares genialitet gir rom for alt dette.

Formelt sett er stykket inndelt i fem akter, som igjen består av henholdsvis fem, fire, sju, seks og tre scener. Spenningspunktene er flere, og ikke bare plassert mot slutten, selv om tragedien fullbyrdes der. Også er det jo slik med dramatikk som med litteratur for øvrig, at det ikke trenger å være sammenfall mellom handlingsplanens (plottets), spenningas og den konkrete handlingas høydepunkter. I Kong Lear er det en konkret handlingsmessig topp når Gloucester lemlestes på scenen (tredje akt, scene sju). Scenen er grufull og visuell, og gir lesere og tilskuere en følelse av vemmelse. En spenningsmessig topp finner vi derimot i hele femte akt, når familiekonfliktene kulminerer med krigen. Spenninga ligger i om de riktige brev og mennesker vil nå fram i tide. Men katalysatoren for handlingsplanen, det vil si det som faktisk utløser plottet, ligger helt på midten av stykket, i midten av tredje scene i tredje akt. Den informasjonen vi får her, styrer stykkets, og personenes, undergang.

Kong Lear er glimrende gjendikta av Arthur Olav Sandved (f. 1931), som har makta å gi tung tematikk en forståelig språkbunad, og som liver opp en dyster handling med fargerike, varierte og rytmiske ord. Det interessante etterordet til Olav Lausund (f. 1936) var prikken over i-en. 

Favorittbøker: C

Tida er nå kommet til tredje runde i kåringa av favorittbøker, men lite visste jeg at bokstaven C skulle vise seg å være så vanskelig! Jeg har ikke en gang tenkt ut en nødstrategi - hva skal jeg gjøre om jeg ikke finner noen titler på gjeldende bokstav...? Men heldigvis slapp jeg å tenke så langt denne gangen. Etter grundige undersøkelser i bokhyllene fant jeg tre titler, og det var nok.

Bildekilde: Aschehoug

Canterbury-fortellingene

Denne utgivelsen står i en særstilling i både britisk og europeisk litteraturhistorie, både kompositorisk og innholdsmessig, og er vesentlig for alle som er interesserte i generell litteratur, britisk historie eller det britiske samfunnet, da særlig slik det framstår i seinmiddelalderen. Forfatteren Geoffrey Chaucer (1343-1400), som også var politiker, statsmann, soldat, hoffpoet og mye, mye mer, legger nemlig sine fortellinger i munnen på vidt forskjellige personer fra alle samfunnslag, og gjennom de de sier og gjør, karakteriserer han både dem og deres stand på en vittig, svært intelligent og elegant måte.

Mitt første fullstendig bevisste møte med den historiske personen Geoffrey Chaucer kom gjennom filmen A Knight's Tale fra 2001. Før dette hadde jeg utvilsomt hørt om mannen hjemme, og jeg hadde også blitt gjort oppmerksom på hovedverket hans og hans enorme betydning utpå holmen, men det hadde ikke lagra seg nevneverdig. Og naturligvis kommer mamma gående rett inn i filmens handling akkurat da Paul Bettany dukker opp naken. - Chaucer's the name, writing's the game, sier han, og mamma kan fortelle en hel del om nettopp Geoffrey Chaucer. At det skulle dukke opp en virkelig person blant alle de fiktive var overraskende, men det blei mye mer spennende å finne ut hvem Chaucer egentlig var i etterkant. Og dermed var interessa et faktum.

Jeg fikk boka i 2004, i norsk gjendiktning ved Arthur O. Sandved (f. 1931), og blei veldig glad for den. Men det tok åtte år før jeg leste den. Jeg var nok redd for at den skulle være vanskelig, for at det var mye jeg ikke skulle forstå, og for at jeg måtte lese med den rytmen som var satt opp, noe som i lengden blir svært stakkato. I løpet av de åtte åra som gikk, fikk jeg mange nye kunnskaper om både litteraturhistorie, litterære virkemidler og britisk historie, og sånn sett er jeg glad for at jeg venta. Jeg var mye mer beredt for å møte teksten i 2012, i midten av tjueåra, enn mot slutten av tenåra. Dessuten leste jeg det hele som fortellinger, ikke som dikt, noe som gjorde det mye mer helhetlig.

Canterbury-fortellingene henter rammehandlinga si fra en gruppe mennesker som alle er på pilegrimsferd til den store katedralen i Canterbury, "for der å søke martyr-bispens skrin, / og si ham takk fordi han gav dem helse". De møtes på et vertshus i Southwark og teller i alt tretti stykker. Men det er langt til katedralen, og det går sakte, og for å forkorte reisetida blir de enige om å fortelle hverandre historier - ei fortelling på tur ned, og ei på tur hjem igjen. Det er en heller broket forsamling, høy og lav om hverandre, og Chaucer skildrer stand, stilling og klesdrakt: En ridder, en møller, ei kone fra Bath, en nonneprest, en sogneprest, en væpner, en rideknekt, en priorinne, en munk, en tiggermunk, en kjøpmann, en student fra Oxford, en advokat, en proprietær, en hattemaker, en teppehandler, en vever, en farger og en snekker, en kokk, en skipper, en lege, en landarbeider, en ridefogd, en avlatskremmer, en stevningsmann, en proviantforvalter, verten - og "meg selv - det var det hele".

Gjennom disse fortellingene, som omhandler alt mulig, fra kjærlighet, utroskap, død, krig, drikk, poseringer og narrespill, blir vi kjent med menneskene, kulturen og samfunnet - i tillegg til at alt skildres gjennom jeg-et - Geoffrey Chaucer sjøl. Det er et spennende grep, og det er flere teorier om at hans fortelling ville vært den siste i verket. For det er naturligvis det som er trist med dette verket, som blei skrevet fra 1380 og framover: Det er ikke fullført. Men mange av fortellingene er heldigvis fullendte - og svært morsomme. Chaucer er en kløpper med språket og det går så det suser med de femfota jambiske linjene - på rim! (Men ikke i oversettelsen.) Chaucer bruker mange motiver i diktinga si, både bibelske, mytiske og folkloristiske, i tillegg til at han beveger seg over mange sjangre med f.eks. fabler, ridderdikting og skrøner, samt at han bruker en mengde allegorier, allusjoner og direkte intertekstualitet. Det er vesentlig at leseren i alle fall er i stand til å gjenkjenne en god del av dette, for å få mer ut av lesinga og for å yte Chaucer rettferdighet.

Til slutt et lite sitat (via Sandved):

A Knyght ther was, and that a worthy man,

The fro the tyme that he first bigan

To riden out, he loved chivalrie,

Trouthe and honour, fredom and curteisie. 

Hva er din favorittbok på C?

Kanskje du har en helt annen favoritt, en som jeg ikke en gang har hørt om? Eller kanskje du har lest en av de mange bøkene jeg enda ikke har somla meg til å komme i mål med? For meg var det denne gangen ingen tvil overhodet. Av de bøkene jeg hadde i hylla, kunne verken Amalie Skrams Constance Ring (1885) eller Kim Småges Containerkvinnen (1997) måle seg med denne. Canterbury-fortellingene er et fenomenalt verk, det er viktig for forståelsen av middelaldersamfunnet generelt, det britiske samfunnet, britisk kultur, historie og litteratur (Chaucer var Shakespeares hovedinspirasjon- og referanse), og i tillegg er det underholdende, teknisk overlegent og språklig imponerende.