Søsterklokkene

Bildekilde: Bokelskere

I noe som oppleves som vinter og votter, har store deler av det lesende Norge snakka om den historiske romantrilogien til Lars Mytting (f. 1968). Det hele begynte med Søsterklokkene i 2018, blei etterfulgt av Hekneveven i 2020 og avrunda med Skråpånatta i 2023. Ved en tilfeldighet havna den første boka i ulesthylla mi for noen år tilbake. Jeg hadde egentlig planlagt å gi den bort, men plutselig satt jeg der og leste sjøl. Og da var det bare å lese ferdig.

De fleste kjenner kanskje til hvem og hva vi møter i den første boka, og romanen tar sitt navn fra to digre kirkeklokker gitt som gave fra Heknefamilien til Butangen kirke en gang på 1600-tallet. Men for de som ikke veit, tar jeg ei rask oppsummering likevel. Klokkene fikk navn etter de to Heknesøstrene Gunhild og Halfrid som var sammenvokst fra hoftene og ned, ei fortelling som henger over teksten som et varsel og et frampek. Omtrent alt som skjer i boka, foregår i og rundt kirka, eller i forlengelse av det som hender i kirka og i den vesle bygda Butangen. Der har folk og fe levd i fred og ro med sine unike søsterklokker i generasjon etter generasjon. Helt til året 1879. Mens ungjenta Astrid Hekne, stolt Heknekvinne og etterkommer etter Eirik Hekne, far til tvillingene, gjør tjeneste på prestegården, kommer det en ny prest til sognet. Kai Schweigaard har vett, utdanning og ambisjonene på plass - han leiter bare etter muligheter til å realisere alt sammen. Og når et fattiglem fryser i hjel i den gamle stavkirka under en gudstjeneste han holder, skjønner han at et nytt kirkebygg må til. Slik kan han forene egen agenda og menighetens beste. Tror han.

Gerhard Schönauer, en følsom kunst- og arkitektstudent, er den tyske representanten som blir sendt opp til Butangen for å tegne stavkirka både utenfra og innenfra, kartlegge alle detaljer, ta alle mål, merke alle delene, overvære demonteringa og lede arbeidet med å få stavkirka ned til Tyskland, der den skal gjenreises. Han er på mange måter Schweigaards hjelper og økonomiske garanti - kirkesalget vil gjøre at sognet får nok penger til ei helt ny, hvit trekirke, ei moderne kirke som både er varm og romslig. Men verken Kai eller Gerhard får gjort helt det de kom for. For Astrid Hekne er ikke enig. 

Astrid Hekne er ikke enig i at stavkirka skal rives og at ei ny kirke skal bygges. Hun er ikke enig i at søsterklokkene skal følge med i salget - de tilhører jo hennes slekt og blei gitt som ei gave til kirka! Hun går ikke med på tomme ord og lovnader om at alt kommer til å gå bra, ei heller at den nye kirka også vil få fine kirkeklokker. Usle, små kirkeklokker i bronse! Ikke malmfulle klokker, fulle av heknesølv! De er og det er simpelthen ikke godt nok for Astrid Hekne, som tar saken i egne hender. Og med det blander hun seg godt oppi både det presten driver med, og det den tyske representanten driver med. Eller sagt på en annen måte: Her aner hun og resten av folket i Butangen fred og ingen fare, så kommer nypresten susende og ødelegger alt sammen. Klart hun må si ifra, koste hva det koste vil! Ettertrykkelig, skal det vise seg. Og med en svært høy kostnad for dem alle sammen. Men den må en nesten lese videre om sjøl.

Mytting skriver i tredjeperson og beveger seg lett mellom de ulike personene i romanen. Han kommer ganske tett på Astrid, og på mange måter opplever jeg at det er hun som er bokas hovedperson. Men en kan heller ikke se bort ifra verken Kai, Gerhard eller stavkirka med dens tilhørende historie, klokker og mystikk. Alle disse tre er bærende elementer i boka, som sammen med Astrid er med på å drive handlinga videre gjennom kloke og mindre kloke avgjørelser, mange former for dialog og et utvalg viktige hendelser. På den måten har Søsterklokkene faktisk fire hovedpersoner. Så følger også Mytting disse fire elementene der de glir under, over, forbi og krysser hverandre i en etter hvert ganske intrikat vev, der også mange andre handlingstråder og personer blandes inn, for så å forsvinne og dukke opp igjen. Alt henger nøye sammen, det er planlagt og strukturert, men likevel ikke så forutsigbart at det blir kjedelig.

Språket er godt og glir lett. For å gi både tidskoloritt og personlighet, bruker Mytting mange dialektord i den løpende teksten, i skildringene og ikke minst i replikkene. Det gjør romanen langt mer personlig og fargerik enn for eksempel en oversatt historisk roman. Mytting bruker også sitater, noe riksmål, litt engelsk og en del tysk, samt Bibelen. Ord som er viktige eller som bør vektlegges når en leser, han han rett og slett kursivert. Slik passer han på at leseren snapper opp de viktigste nøkkelordene og leser med hans rytme. En annen måte å si det på, er at forfatteren legger kraftige føringer på leseren. En må derfor akseptere å bli leda. Men det fungerer stort sett ganske bra. 

Søsterklokkene har alt en god historisk roman skal ha: Ei sterk kvinne som går sine egne veier, hederlige menn som på ulike måter nærmer seg og kjemper for å være sammen med nevnte kvinne, følelser og svik, ei litt mystisk historie, dunkle hendelser, et bortgjemt sted, en spennende familiehistorie, gode hemmeligheter, skjebnens egen vei, interessante frampek og flere mulige avslutninger. Mytting har god kontroll på historia, og skriver lesverdig og tilgjengelig, uten at det er for enkelt. Det er ordrikt, men ikke lett å se hvor det eventuelt kunne vært kutta. For nesten alt er relevant i sammenhengen, eller henger sammen med noe annet. Og detaljene han bruker tid på, være seg kirkeklokker, interiør, dyrelik og pels, fiskestenger, været, ei savna kirkedør, hesteskyss, ritualer eller overtro, er viktige og gjør teksten levende. Det er godt disponert og godt uttenkt, men nesten litt for kalkulert. 

Jeg har etter hvert lest mange historiske romaner, men dette var den første norske på lenge som virkelig blei hausa opp - og det uten å handle om brutale vikinger eller kranglete konger. Nivået på Myttings prosa er ikke enestående på noe vis, han er jevngod med mange andre, men mye kleinere i kvinneskildringene enn for eksempel Vera Henriksen (1927-2016). Han er også mye mer forutsigbar, nesten overtydelig, men jeg koste meg likevel. Og han har nok, i kraft av å være nettopp mann, bidratt til at mang en mann ikke bare har lest, men også kost seg med Søsterklokkene. Og det heier jeg på, sjøl om jeg per nå ikke er helt sikker på om jeg kommer til å lese videre.

Bodvars saga

Bildekilde: Bokelskere

Jeg hadde først tenkt til at jeg ikke skulle skrive om denne trilogien, men så kan jeg ikke la være. Det er ei god stund sida jeg blei ferdig med bøkene, men de henger på en eller annen måte fortsatt litt i. Hver gang jeg går forbi det tjukke trebindsverket, kan jeg ikke la være å bla litt. Jeg leser et avsnitt her og en dialog der, jeg gjenleser og gjenopplever møtene med Bodvar, Torstein, Hallveig og ikke minst den gamle Egil. Menneskene er svært levende, og de er veldig fascinerende uansett om de rir, kjemper, krangler, grubler, skriver, diskuterer, ler eller faller til ro. 

Når vi kommer inn i historia, er Bodvar i sin fjortende sommer. Han er en høyvokst, stor gutt, allerede en mann på så mange måter, sett med datidas blikk. Men fordi han vokser opp i fattige kår sammen med besteforeldrene sine, er født utafor ekteskap og er frillesønn, har han ikke akkurat gode forutsetninger for å få et flott liv. Det er snarere slik at han må kjempe seg fram her i verden med alt han eier og har. Mye må han tåle, mye må han utholde, og mye må han late som han verken forstår eller hører. For ellers blir han så sint, Bodvar. Så fryktelig sint, det er som om det svartner helt og berserken raser gjennom kroppen.

Og slik er det. Helt fram til Bodvar en dag møter en fremmed mann. En fremmed, staselig og rik mann. På en eller annen måte skjønner Bodvar at det er noe med denne mannen. Og det viser seg jo at denne mannen er Torstein, Bodvars biologiske far. De ligner, sjøl om Torstein er lys og Bodvar er mørk som mora, Ravnhild. Torstein bestemmer seg brått for å ta til seg Bodvar, som esler til å bli en skikkelig kar, og henter han ut fra de trygge omgivelsene på besteforeldrenes fattige gård, til sin egen storgård, sin egen hustru og alle deres felles barn. Blant dem den jevnaldrende Skule, som stirrer så stygt, så stygt på Bodvar. Som om Bodvar noensinne har gjort han noe! Nei, det har han jo ikke. Men Skule forsvarer bare seg sjøl, sin rett og sin arv. Tenk om denne inntrengeren skal ta hans plass! De to ungguttene driver med idrett og våpenleik, stadig mer ivrige og ute etter å vise seg, Bodvar alltid litt sterkere, litt raskere, litt bedre. Det som begynner som munnhoggeri, glir fort over i reine slagsmål. Begge er sterke og strie. Begge vil hevde seg. Begge er Torsteins sønner.

Det ender med at Bodvar plutselig sendes fra Borg - frillesønnen må vike for den ektefødte - og plasseres på Mosfell, hos Torsteins søster Tordis. Det som han er sikker på skal bli hans undergang, blir nettopp ikke det: På Mosfell blir Bodvar kjent med bestefaren sin, Egil Skallagrimsson, som også bor der. Egil er svært gammel og skjør på mange måter, men fortsatt helt klar i toppen. Og han er veldig interessert i å bli kjent med barnebarnet sitt, som han forstår har ei kraft Torstein ikke har, men som Egil sjøl også innehar. De to tilbringer mange timer sammen, de holder hverandre med selskap, de snakker, de leser, og Egil lærer Bodvar alt han kan, om både sagaer, guder, skaldskap, historie og runer. Slik han i sin tid lærte sin egen sønn Bodvar alt han kunne -.

I løpet av de første søttifem sidene som jeg viser til her, bygger forfatter Vera Henriksen (1927-2016) opp hele Bodvars livshistorie - Bodvars saga. Trebindsverket består av titlene Odins ravner, Spydet og Ravn og due, som utkom i henholdsvis 1983, 1984 og 1989. Bodvar er en kompleks romanperson som fanges i spennet av hvem han var og hvem han blir, hvem andre tror han er og hvem han sjøl mener han er. Er han bare en frillesønn? Eller er han barnebarnet til selveste Egil Skallagrimsson? Går det an å være begge deler? Går det an å være sin egen, og ikke like det en stammer fra? Går det an å gjøre som opphavet, uten å være opphavet? Går det an å gå sin egen vei? Hovedtema nummer en, slik jeg ser det, er identitet.

Men identitet som hvem? Bodvar konfronteres ofte med egne meninger, tanker og handlinger gjennom hele verket. Og etter hvert som det strammes til på Island, blir det vanskeligere og vanskeligere å holde på et hedensk tankesett. Det er også noe med kristendommen som Bodvar ikke klarer å la fare. Samtidig er han en Odins mann, akkurat som Egil. Det sverger han troskap på. De er krigere. Skalder. De søker kunnskap. Men de er ikke alltid gode, og de tar ikke alltid gode valg. Det blir et lodd å bære for Bodvar. Bodvar er også på Alltinget når kristendommen innføres, og Henriksen skildrer nøyaktig det politiske bakteppet som gjorde denne endringa mulig. Omveltninga forut for og tida som følger etter innføringa er krevende for alle parter. Bodvar balanserer nytt og gammelt som døpt hedning, men lar seg stadig presse nærmere og nærmere en endelig avgjørelse. Hovedtema nummer to er tro, og er tett sammenvevd med identitetstematikken. Går det an å være kristen og tro mot Odin på samme tid? Går det an å ta imot en kristen Gud og samtidig drepe sine fiender etter norrøn skikk?

Hovedtema nummer tre er ære, igjen tett forbundet med ovennevnt tematikk. Det er nemlig slik at kristendommen og hedendommen har svært ulike æreskodekser, og det er vanskelig å forholde seg til to ulike kodekser på samme tid, særlig når de av og til gir motsatt svar på samme spørsmål. Men det var realiteten for Bodvar - og mange andre - og det må ha vært både forvirrende og krevende. I roman nummer to, Spydet, finner vi et godt eksempel. Bodvar er i viking. Han har lagt ut fra Island med barndomskompisen og blodsbroren Bjørn, og de eier skip sammen. På reisa møter de Donkad, en mann Bodvar har svært stor glede av å snakke med. De får et tett og godt vennskap, og de snakker mye om tro og andre kulturer og skikker. Bodvar er nysgjerrig, og Donkad forklarer. Bjørn blir etter hvert sjalu fordi Bodvar er så mye sammen med Donkad, og beskylder Bodvar og Donkad for å være ragr - homofile (kar som lar seg bruke som kjerring). For å forsvare sin ære, er Donkad etter førkristen tankegang nødt til å ta livet av Bjørn. Og Bodvar er, som Bjørns blodsbror, igjen etter førkristen tankegang, pliktig til å ta livet av Bjørns banemann. Donkad forstår Bodvars kvaler og gjør det enkelt for han: Han lar seg drepe. Men det gjør det egentlig bare verre for Bodvar. Fulgte han da æreskodeksen? Hvilken? Gjorde han rett eller galt? Kunne han redda ett liv, eller to? Kunne han ofra seg sjøl? Og hvordan forklare Donkads offer? Henger det sammen med tro eller ære? Slik flettes alt elegant sammen til ei helhetlig framstilling av en nokså moderne mann.

Den som kjenner sin historie, vil gjenkjenne navnene Egil Skallagrimsson og Bodvar Egilsson for å nevne to av de mest omtalte. Det er nemlig slik at disse to er reelle historiske personer i Henriksens skjønnlitterære fortelling. Det samme gjelder svært mange andre i teksten, som Helga (seinere blir hun kjent som Helga den fagre og har ei viktig rolle i Soga om Gunnlaug Ormstunge), jarlene, kongene, biskoper, prester, hirdmenn med mer. Henriksen er helt tydelig på hvem hun dikter fritt om - som vår Bodvar - og når hun forholder seg til de tilgjengelige kildene. Hun skriver også åpent om når hun har vært nødt til å justere noen upresisheter i kildematerialet for å få fortellinga om Bodvar til å gå opp med tanke på tidslinje og kronologi. Bakerst i bøkene finner en derfor både kilder (deriblant Snorre Sturlason, som Henriksen har laga en stilig intertekstuell forbindelse til), ordforklaringer, navneliste og kart. Kartene var definitivt noe av det jeg kikka mest på, for å følge hvordan Bodvar ferdes i ulike landskap.

Sjøl om jeg hittil har vært innom mye, både når det kommer til tematikk i romanene, persongalleriet og noe av den rike handlinga, er det bare en brøkdel av det som er Bodvars saga. Dette er rett og slett innholdsrike bøker med svært mye å lære for en interessert leser - og det helt uten at det går utover lesverdigheten. Henriksen klarer hele veien å holde teksten både interessant, spennende og tilgjengelig. Så, om du liker historiske romaner, om du liker komplekse personer og indre utvikling, om du liker grubling, tro og tvil, eller om du bare ønsker et godt univers å være i, da er dette bøkene for deg.

Lest i 2022

Når en har hatt en velfungerende lesekalender og lesedagbok gjennom mange år, sånn som jeg har hatt her på denne sida, er det uvant å plutselig ikke ha det. Ja, jeg får mye tid til andre ting når jeg verken leser eller skriver, men hva fyller jeg denne tida med? Og hva ønsker jeg egentlig å gjøre? Jo, å lese og å skrive...

For 2022 er statistikken min helt i nedre sjikt av hva som er mulig å få til. Jeg fikk lest ferdig kun fire bøker. Jeg begynte på mellom tolv og femten andre titler, bøker som jeg av ulike årsaker måtte legge fra meg. Og det er så uvant! Med unntak av ei eneste bok har jeg aldri gjort sånt tidligere! Men det var dessverre ikke mulig å få til noe mer enn dette. Ved siden av et veldig krevende år på jobb og mye å gjøre hjemme, var det sånn det blei. Så nå kan det bare gå oppover!

Odins ravner av Vera Henriksen

Vikingtid og middelalder har fascinert meg i mange, mange år, og jeg har lest flere av Vera Henriksens verk tidligere. Trilogien om Bodvar kom jeg over for mer enn ti år sida - noe som betyr at bøkene har venta lenge på å bli lest. Bodvar er omtrent fjorten år når historia hans begynner, ei historie som elegant syr sammen fiksjon og fakta, tvil og tro, hedendom og kristendom og identitet og rotløshet. Hvordan leve med og i alt det, uten å bli fullstendig fanga? Usikkerheten, tvilen og tvetydigheten skal prege Bodvar hele livet. Her er det mye symbolikk, mye kunnskap og mye fortellerglede.

Spydet av Vera Henriksen

Historia om Bodvar, Egil Skallagrimssons fiktive sønnesønn, fortsetter i romanen Spydet. Vi følger Bodvar inn i voksenlivet, der han blir ektemann og far, men også en voldsom kriger. Og han blir, på grunn av komplekse æreskodekser, tvunget til å ta umulige valg, som koster han svært dyrt. Bodvar sysler med diktning, men kvier seg, for Egil var jo så god. Likevel føler han at han må fortelle. Bodvar preges sterkt av brytningstida på Island rundt år 1000, og vil ikke gå over til kristendommen. Men han klarer ikke helt å la tankene fare heller. Hva om det er noe i det...?

Fugletribunalet av Agnes Ravatn

Denne boka har jeg kvia meg for å lese i mange år. Jeg har fulgt Ravatns forfatterskap sida debuten, og i tillegg har jeg lest mye av det hun har skrevet i Dag og Tid. Hun gjør seg svært godt som humorist! Men å gå fra lettbeinte artikler, morsomme essays og komiske passasjer til en såpass dyster og alvorlig roman, er ikke alltid like vellykka. Men her gikk det ganske så greit. Medieprofilen Allis Hagtorn flykter fra en offentlig skandale og ender mer eller mindre som hushjelp for den svært tilbaketrukne Sigurd Bagge. Det som først virker å være et enkelt liv, kanskje til og med idyllisk, får raskt anstrøk av uro, og det ligger et ubehagelig trykk i teksten. Jeg er kanskje ikke så begeistra for slutten, men romanen har mange sterke kvaliteter, og jeg har blitt såpass beroliga at jeg skal fortsette med Ravatns mer seriøse skjønnlitterære forfatterskap. 

Ravn og due av Vera Henriksen

I siste bind om Bodvar, har han for alvor kommet i gang med skrivinga. Det er mest så det presses fram av skjæringspunktet mellom hedendom og kristendom: Om kristendommen skal fortrenge den gamle troa, må den i alle fall ikke glemmes! Og det Bodvar skriver, skjønner vi etter hvert er det vi i dag kjenner som Voluspå. Tekstene er elegant vevd sammen, og det er spennende å følge Bodvars tanker rundt hva han vil fortelle. Også her er det masse symbolikk, og for den som kan både litt om Voluspå og om denne brytningstida, er det mye å hente. Jeg koste meg veldig i universet til Henriksen, og leste saktere og saktere etter hvert som det gikk mot slutten, for å bevare boka lengst mulig.

Og etter å ha lest disse fire bøkene, blei det smått om senn et nytt år. Og for dette året har jeg et ønske om å både lese mer og skrive mer.

Vinterlesing, del III

Akkurat når vi trodde at våren skulle komme for godt, for snøen hadde smelta såpass at vi kunne se fjorårets vasne gresstuster sprike under et tynt islag uti hagen og fuglene kvitra så lystig i busker og kratt, det var en anelse varmt i sola og en kunne faktisk gå ute med åpen jakke, i alle fall litt, og bilruta var ikke full av hard is hver morgen lenger, bare litt dogg, da, når vi så alt dette, og trodde at nå kommer våren, så kom det jammen mer snø. Og ikke bare det, det frøys på også, så issvullene ligger store og buklete på fortauene, akkurat som for fire uker sia. Jeg måtte minne meg sjøl på at det faktisk er januar, men følte meg likevel litt lurt. Det er jo så herlig med vår! Jammen bra jeg kan lese mens jeg venter.

Øystein Morten

Forfatter og religionshistoriker Øystein Morten er blitt en ny mann å følge med på. Jeg har nå lest og likt både Jakten på Olav den hellige og Jakten på Sigrud Jorsalfare, og venter spent på neste bok.

Margaret Atwood

Denne dama blir jeg aldri ferdig med, og ikke vil jeg bli det heller! Hun er rett og slett helt fenomenal! Plutselig hadde jeg lest The Handmaid's Tale: The Graphic Novel og det var en unik leseropplevelse. Ei utrolig kraftfull historie formidla med snert, grufulle detaljer, bevisst fargebruk og uttrykksfulle ansikter. Imponerende samarbeid! Omtale kommer.

Hjalmar Söderberg

I høst leste jeg fire noveller av Hjalmar Söderberg også, men på grunn av stort etterslep på innleggene, har det fortsatt ikke blitt skrevet noen omtale. Men den kommer.

George Eliot

Middlemarch er lest for lenge sia og innlegg har omsider kommet på plass, men jeg er fortsatt ikke på noe vis ferdig med verken boka eller forfatteren. Jeg liker romanen utrolig godt og tenker stadig på menneskene jeg blei kjent med gjennom den, og håper det ikke blir lenge til jeg skal lese Eliot igjen. Slike bøker og slike leseropplevelser unner jeg alle!

William Shakespeare

De fleste kjenner kanskje til sitatet fra Hamlet: Something is rotten in the state of Denmark. Vel, denne gangen er det noe som er ytterst råttent på Kypros. Og den råta brer om seg lik middelalderens liktrå, en guffen spedalskhet som infiserer alt og alle rundt seg. Svært lite appetittvekkende, altså, men mesterlig skrevet om generalen Othello, fenriken Iago og den altoppetende sjalusien.

Truman Capote

Frokost på Tiffany, boka bak den velkjente filmen med samme navn, blei lest før jul. Og til min store overraskelse var det også tre andre noveller i boka, men de var alle mye kortere enn tittelnovella. Omtale kommer.

Vera Henriksen

De historiske romanene til Vera Henriksen er og blir klare favoritter her i huset! Nå før jul leste jeg Kongespeil, som er lagt til slutten på norsk vikingtid, altså i 1066. Omtale finner du her. I løpet av året håper jeg å lese flerbindsverket Bodvars saga også. Bli gjerne med!

Amalie Skram

Den siste romanen til Amalie Skram blei dessverre aldri fullført, da hun døde alt for tidlig i 1905, bare 58 år gammel. I Mennesker står det unge søskenparet Sven og Annette Rask sentralt, og vi er med på ei rundreise på Sunnmøre mens de forsøker å finne ut hvilken framtid de skal gå i møte. Interessant, språklig solid og med mange nydelige skildringer. Innlegg kommer.

Tarjei Vesaas

I Kimen handler det om det som ingen vil oppleve: En fremmed ankommer det fredelige lokalsamfunnet, og like etter skjer et drap. Øyboerne reagerer raskt, men var det til det beste? Og hvordan kommer en seg videre etter noe slikt? Ei interessant bok som jeg ser fram til å skrive om.

Marisha Pessl

Pessl debuterte med Utvalgte emner i katastrofefysikk og fulgte opp med Nattfilm, ei bok som beveger seg i grenselandet mellom krim og roman. Gravejournalist Scott McGrath forsøker å finne ut hva som skjedde med den unge Ashley Cordova, som plutselig blir funnet død. Var det sjølmord? Drap? Var hun sprø? Eller blei hun tvunget til å ta sitt eget liv av familien? Teoriene er mange, men Scott gir seg ikke før sannheten legges på bordet. Innlegg kommer.

Sofi Oksanen

På leit etter ei bok på N kom jeg over romanen Norma, som jeg har hatt stående et par år. Jeg likte godt forrige bok av Oksanen, Da duene forsvant, og satte derfor i gang med denne. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg blei litt skuffa. Mer kommer i eget innlegg.

Homer

Det er ikke barebare å gi seg i kast med antikkens store epos, Iliaden og Odysseen. Men nå har jeg kommet igjennom første bok, og da tenker jeg at det bare er å kjøre på med neste også! Om det er klokt eller ikke, gjenstår å se. Lesverdig er det uansett, og det er ganske moro å lese noe som er så gammelt!

Elsa Morante

Januar har vært full av all mulig slags lesing, bare ikke Historien av Elsa Morante. Kanskje den blir lest i februar?

Eugene O'Neill

Lang dags ferd mot natt er lest i forbindelse med Alfabetlesing. Innlegg kommer.

Gabriel Scott

I fjor blei jeg kjent med selveste tante Pose i løpet av jula, og det var jammen meg litt av et bekjentskap! Kanskje det er like greit at min egen tante ikke er akkurat slik. Det kommer nok en omtale her også, med tid og stunder.

Elizabeth Strout

Jeg fikk akkurat med meg at Strout har skrevet ei ny bok om Olive Kitteridge, men jeg veit ikke helt om jeg kommer til å lese den. Sjøl om jeg likte Olive Kitteridge og forsåvidt også den beske hovedpersonen, er slike litt stillestående hverdagsfortellinger med fokus på småbyliv ikke noe jeg ønsker å lese hvert år. Innlegg dukker opp etter hvert.

Agatha Christie

I jula blei det mye lesetid, og jeg vendte også nesa mot Agatha Christie igjen, etter å ikke ha lest henne på mange, mange år. Det var et fornøyelig, men raskt glemt gjensyn. Mer om Christie, Poirot og Guds kvern maler langsomt kommer. 

Valmiki

Jeg er også med på bokbingo i vinter, og har lest en god del, men jeg mangler seks titler for å få ferdig bingobrettet. I februar skal det sprengleses! En av kategoriene er å lese ei bok av en ikke-vestlig forfatter. Derfor har jeg plukka fram Valmiki og boka Ramayana, som er godt hjemla i hinduistisk tradisjon. Det blir spennende!

Alfabetlesing

Her har det gått unna! Jeg har nå lest ut Iliaden, og bøkene på J, K og L er også lest - Jakten på Sigurd Jorsalfare, Kimen og Lang dags ferd mot natt. I tillegg har jeg lest ut Mennesker og Norma, hvilket betyr at alt ligger til rette for å begynne på boka på bokstaven O, nemlig Odysseen! Jeg har også avgjort hvilken bok som skal leses på P, og det blir Prosessen. 

Bokhyllelesing 2019

Endelig kom jeg i mål med Bokhyllelesing 2019 - Iliaden er lest ut! Jeg føler at jeg har juksa bittelitt med å bruke samme bok i begge leseprosjekter, men jeg tenker at det for en gangs skyld er lov, slik at jeg kommer meg videre på den alt for lange leselista.

Bokhyllelesing 2020

Nytt år, nye lesemål! I første runde skulle vi lese ei grønn bok, men hvilken grønne bok? Først trodde jeg at jeg skulle lese Historien, deretter Zenos bekjennelser. Men ingen av dem er lest. Derimot har jeg lest Katt savna av Camilla Otterlei, og den er ganske grønn (kan det passere at den ikke har vært en hyllevarmer så innmari lenge?). Om det blir et eget innlegg om boka, veit jeg ikke. I februar er det bøker utgitt mellom 1850 og 1950 som står på tapetet, og da tror jeg tida er inne for å lese Storegut fra 1866, skrevet av Aasmund Olavsson Vinje. Hva skal du lese?

God vinterlesing til dere alle!

Kongespeil

Bildekilde: Bokelskere

Speil, speil på veggen der,
hvem er mektigst i landet her?

Vi skriver 1066 og svaret er sjølsagt Harald Hardråde (1015-1066). Han er kongen, sterk og frykta. Han er upålitelig, urimelig og umettelig. Nye områder skal herjes, okkuperes, kues! Med skip, sverd og slag farer han fram som ei mare, med dragekrot i stavnen, raslende brynje og blinkende hjelm. Gud og Jesus kan ha seg langt pokker i vold, her er ikke plass for slike mjuke greier og kvinnelige dygder! Gi han heller et saftig blot -. Så kan han, Harald, være den største kongen av alle, koste hva det koste vil!

Taktisk, viljesterk og kravstor er han, i ett og alt. Ellisiv har ikke så mye hun skulle ha sagt når Harald får det for seg å utkalle leidangen for å segle til England på et nytt hærtog. Så ufattelig mange skip! Så ufattelig mange unge gutter -. Ellisiv kjenner Harald godt etter mange års ekteskap. Hun har aldri vært redd for å si sin mening. Også nå protesterer hun, hun trenger da vel ikke være dronning i England også! Men Haralds snakk er så overbevisende. Han er tross alt den som er best egna til å ta makta. Og det er ustabilt i England nå. Tenk hvilket rike han vil få!

De legger ut fra Norge med god bør. Med på kongeskipet er dronning Ellisiv. Hennes og Haralds to døtre er også om bord. Maria er nesten voksen og trolova med en dyktig og god mann på et annet skip. Veslejenta Ingegerd, oppkalt etter Ellisivs svenske mor, er mest med ammen sin. På toktet er også Haralds frillesønn Olav, som en slags nestkommanderende. Han skal endelig få farga sverdet rødt! Den andre frillesønnen er igjen i Norge for å skjøtte kongsnavnet.

På Orknøyene stanser leidangen for å vinne mer støtte hos jarlen. Flere skip slutter seg til den veldige flåten i havgapet. Atter en gang stevner de mot England. Men denne gangen må Ellisiv se dem fare. Harald har bedt henne så vakkert om å egge han til strid, slik som før, sjøl om det strider mot hennes kristne tro. Hun ber om å få slippe, vil ikke bære ansvaret for slikt. Men Haralds vesen er vinnende. Og Ellisiv husker de mange slagene hun har sett og vært i. Stridslarmen. Blanke sverd som glimter i sola før de treffer hverandre med harde hugg. Lukta av blod. Haralds kropp over hennes etterpå. Så sterk. Uovervinnelig.

Dagene går uten nytt fra England. Ukene også. Det som skulle være en kort, brå kamp, nærmest som et strandhugg å regne, virker å gli over i noe annet. Ellisiv ser stadig mot horisonten, etter skip, etter tegn. Men ikke annet enn fugler kommer glidende. Bølgene slår mot fjellknauser og stup, steiner og fjell, ustanselig. Alltid brusende, sprutende, i veldige kast. Vinden farer hardt over det øde landskapet. Regnet pisker henne i ansiktet. Så ser hun det. Seglet. Stavnen. Skipet.

De segler langsomt, skipene som kommer. De er ikke mange. Ellisiv speider med stivt blikk etter kongeskipet, etter merket, etter Harald! Men skipet kommer ikke. Harald kommer ikke. Og budet hun får høre, etterlater henne i en vektløs tilstand midt i mellom drøm og våkenhet. Som dråpene som løsriver seg fra bølgene idet de slår mot land, faller hun.

Hele Norges sagadronning Vera Henriksen (1927-2016) skriver med Kongespeil (1980) fram ei mektig og troverdig historie om en av Norges barskeste konger. Men vi får ikke den tradisjonelle fortellinga her, slik den er ført i pennen av Snorre Sturlason (1179-1241). Nei, her kommer Ellisivs egen versjon, der Haralds tause år får språk, der Haralds handlinger får farge, der hans tanker forklares og der vi også forstår følelsene til denne mannen, hvis overmodige åtak på England skulle ende vikingtida som æra her i Norge. Og desto viktigere handler romanen om Ellisiv, Haralds hustru fra Kiev (1025-1067) og hennes liv, først som barn og ungdom i sin hjemby Kiev, der faren Jaroslav (978-1054) var konge, dernest som dronning i Norge og deretter som degradert dronning i eksil, fratatt heder og ære, penger, makt, personlige eiendeler, smykker og til og med sine egne barn.

Smerte er altså noe hun er vant til, denne Ellisiv. En må kanskje kjenne på det, om en skal leve med Harald, som alltid har baktanker og sin egen agenda, som bruker menneskene rundt seg slik han vil og nærmest kaster dem fra seg etterpå. Men Ellisiv nekter å la seg kaste, og skaper seg et liv på ny. Hun er sterk i vilje og sinn, kanskje det er derfor hun ikke eier slik frykt? Likevel blir hun fullstendig perpleks når hun mottar nyheten om Haralds fall. Sjøl om hun nesten venta det -.

Hun frykter dette nye livet. Livet uten Harald, hennes livs kjærlighet, som hun trassa seg til å gifte seg med for mer enn tjue vintre sia. Og i sin kaotiske, bunnløse sorg, gjenkjenner hun en annen som sørger. Frillesønnen Olav, sønnen etter Harald og Tora. Tora, som tok hennes plass -. I øya til Olav ser Ellisiv mye av seg sjøl. Hun ser raseriet hun levde med så lenge. Hun ser beundringa. Hun ser savnet. Olav og Ellisiv møtes i Haralds ettermæle, i rotet av følelser og lengsler, i intensiteten som fins i kjærlighet og hat. Og i sitt forsøk på å forstå Harald og hans liv og akseptere at han nå er borte, ender Ellisiv opp med å fortelle sin egen historie.

Romanen er fint utforma og materialet er godt disponert. I starten tar Henriksen seg tid til å bli kjent med personene, og vi loses forsiktig, men bestemt inn i vikingtida, og blir gradvis presentert for konfliktene som danner bakteppet for historia som skal følge. Når vi seiler ut på havet, har vi allerede etablert Harald som kompromissløs og kan hende litt farlig, mens Ellisiv er en mer usikker på. Er hun mjuk og svak, er hun klok nok til å holde tann for tunge og velge sine kamper, eller setter hun Haralds jordiske liv over sitt eget åndelige? I perioden på Orknøyene blir vi mer kjent med både henne og Olav, forholdene der, prestene, været og landskapet. Henriksen balanserer naturskildringer og Ellisivs psyke på en mesterlig måte. Deretter tar teksten mer og mer form av en dialog, av og til rein monolog, der Ellisiv forteller og forklarer, og der både hun og Olav konfronteres med sitt eget forhold til den avdøde. Men går det an å hate og å elske samme menneske på samme tid?

Kontrastene mellom den stormannsgale og brutale kongen, den erfarne og djupt troende dronninga og den unge og ydmyke frillesønnen er store. Likevel makter Henriksen å få fram komplekse personligheter hos dem alle, slik at vi som leser ikke bare ser dem for oss, men også lever oss inn i fortellingene deres og tror på dem. Ellisivs historie formidles hele tida i tredjeperson, men oppleves nesten som en førstepersonsfortelling. Den er spennende og tett, og vi blir godt kjent med Ellisiv. Hun er en sympatisk og pålitelig forteller, sjøl om en ikke alltid liker det hun har å si. Henriksen lar Ellisiv beholde et historisk sus, samtidig som hun uttrykker følelsene og tankene sine på en slik måte at det ikke er vanskelig å forstå henne.

Henriksen har benytta seg av mange kilder for å få til et mest mulig korrekt historisk bakteppe, og denne grundigheten avspeiles når Ellisiv kommer inn på detaljer i sin personlige historie. Her er det mange navn og årstall å holde styr på, og da er det både spennende og imponerende når dette stemmer overens med andre middelalderkilder. Henriksen har også fletta inn flere skaldekvad i teksten for å skape et mer autentisk preg. Ikke bare var det en vanlig uttrykksform gjennom mange hundre år og en ettertrakta kunst mange beherska, men Harald var også en svært god skald sjøl. Noen av kvadene i teksten tilskrives han, noe som gjør teksten enda mer spennende. Andre har Henriksen skrevet sjøl, og også disse fungerer. Bakerst i boka finner en mer informasjon om personer, hendelser, kilder, begreper og steder, noe som er flott for en vitebegjærlig leser. Også den velvalgte tittelen får et par linjer.

Kongespeil er en interessant, drivende god og spennende fortelling om ei kvinne midt i livet, der hun skuer bakover for å kunne håndtere nåtida, og samtidig inviterer leseren med på refleksjonene hun foretar seg. Perfekt lesing en stille søndag.

Vinterlesing, del II

Riktig godt nytt år! Tenk at det er 2020 allerede! De to siste månedene av 2019 gikk unna som en vind, og plutselig er vi altså her, allerede i det nye året. Tradisjonen tro er de første nyttårsdagene her hos oss dager for familiekos og rydding. Vi legger puslespill og leser ferdig bøker, aker og lager snøfigurer, spiser opp julekaker og julegodt, støvsuger, vasker golvet, rydder gaver, rydder opp etter gårsdagens raketter, legger kakeboksene på plass i kjelleren og setter pinnekjøttkjelen ned i skuffen. Og innen helga er omme, er nok juletreet ute også, og vi legger jula og 2019 bak oss og er helt klare for alt det nye som 2020 kommer med. Heldigvis forblir bøkene de samme!

Margaret Skjelbred

Det er ikke så ofte jeg leser og skriver om lyrikk, men det er veldig fint når jeg først kommer i gang. Og endelig fikk jeg på plass en omtale her også. Les mer om sonettkransen Du smiler mot meg fra et falmet bilde her. 

Jon Fosse

I samme omtale som over, finner du også omtalen av Jon Fosses Poesiar over Henrik Wergeland. Begge titlene blei lest til Bokhyllelesing 2019 i august, og faktisk var det fint å se dem opp mot hverandre. Men er de veldig ulike, eller veldig like, eller noe midt i mellom? Les og finn ut!

Øystein Morten

Jakten på Sigurd Jorsalfare er lest, men ikke omtalt. Kort sagt: Boka var god, men første utgivelse der Morten skriver slik som dette, dokumentarbiografisk eller hva det nå kan kalles, Jakten på Olav den hellige, var enda bedre!

Margaret Atwood

Romanen Hjertet gir seg ikke har endelig fått sin omtale, og den finner du her. Ei god og original bok, der Atwood skremmende nok (og dette er et løst sitat fra forfatteren) bare beskriver og skildrer ideer, påfunn og handlinger som vi mennesker faktisk har funnet på og gjort mot hverandre. Grøss og gru! Men les, du!

Agatha Christie

Det svenske novelleforlaget Novellix er en ny favoritt hos meg, med sine nydelige, bittesmå bøker med all slags noveller i. Perfekt for alle typer lesere! Her tar jeg for meg fire noveller av krimdronning Agatha Christie, en forfatter jeg knapt har lest på femten år. I kommentarfeltet blei jeg tipsa om ei anna Christiebok, og den hadde jeg jo på lur! Vips, så var Guds kvern maler langsomt lest også. Det innlegget kommer seinere.

Selma Lagerlöf

Denne dama har jeg derimot lest mye mer hyppig opp gjennom tjueåra, men mest romaner og lange fortellinger, ikke så mange av novellene. De var det også fint å lese. Fire stykker her også, altså, og innlegg ligger her.

Hjalmar Söderberg

Jeg leser novellene fra Novellix i rykk og napp, og i desember leste jeg plutselig fire små bøker av Hjalmar Söderberg, en forfatter jeg nesten ikke har vært borti tidligere. Innlegg kommer.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Igjen et knippe med Novellixforfattere - og her er et eksempel på grunnkonseptet hos det svenske forlaget. De utgir fire og fire bøker med for eksempel ett overordna tema, fra en epoke, fra en sjanger, fra samme tiår, fra en forfatter eller fra bare nobelforfattere, bare nordiske forfattere og så videre. Det grafiske designet på bøkene gjenspeiler dette og bøkene utgjør til sammen en helhet. Her er det sjangeren feelgood som binder de fire forfatterne sammen, og innlegg finner du her.

George Eliot

Hvordan skal jeg klare å skrive om Middlemarch? Det lurer jeg veldig på, til tross for at jeg er i gang med et innlegg. Men å få hode og hale på ei tekst om ei slik bok, er ikke lett. Uansett: Ei helt suveren bok, og en helt enestående leseropplevelse! Jeg leser gjerne mer av Eliot.

William Shakespeare

De kalles ikke klassikere for ingenting - og denne gangen har jeg lest Othello. Morsomt nok leste jeg kort tid etter Guds kvern maler langsomt, der blant annet Desdemona er en intertekstuell referanse. Gøy å kunne henge med på den! Innlegg kommer.

Truman Capote
Jeg hadde litt ledig tid mellom to intense og tjukke bøker, og fant ei lita ei i ulesthylla. Det var Frokost på Tiffany av Truman Capote. Boka inneholdt fire noveller; ei lang og tre korte. Med tid og stunder skal jeg skrive om denne også.

Vera Henriksen

Det er fortsatt kø i skrivebunken, og et godt stykke ned ligger Kongespeil, en veldig fin og nokså dialogdrevet roman av Henriksen, også denne godt hjemla i ei historisk vikingtid.

Amalie Skram

Jeg har fortsatt ikke kommet i gang med Mennesker, men utpå nyåret må jeg, da jeg har valgt å ta den som en del av Alfabetlesing. Men tvangslesing funker som bare det, og for min del gjelder det ikke forfatteren eller boka i seg sjøl, men at jeg først må lese ferdig Iliaden, slik at jeg ikke drasser rundt på to store verk.

Tarjei Vesaas

Jeg er i gang med den allegoriske romanen Kimen, og er foreløpig fascinert av dette rolige og tradisjonelle øysamfunnet. Men under prosaen gnistrer det ei uro... Kimen er også en del av leseprosjektet Alfabetlesing.

Marisha Pessl

Nattfilm! Altså, jeg skulle bare kikke litt på den, og plutselig var jeg i gang med lesinga. Men jeg skulle lese sammen med Birthe, så jeg måtte legge den vekk for ei stund. Men nå i jula har det gått hardt for seg, og plutselig satt jeg der med Nattfilm igjen, nokså oppslukt.

Elsa Morante

Historien er ei bok jeg gjerne vil lese, kan hende det blir i januar?

Eugene O'Neill

Lang dags ferd mot natt gikk som en farsott rundt i landet for noen år tilbake, og det førte til at jeg kjøpte boka. Det er spennende å lese dramatikk, ikke minst av en ny forfatter. Og her var det veldig mye å ta tak i - og veldig tydelig at Ibsen var en av O'Neills forbilder. Innlegg kommer. 

Gabriel Scott

Jeg hadde store ambisjoner for årets julebøker - mange og lange! Men lesehumøret virrer hit og dit, og det blei med Snøsøsteren for barna og to bøker for meg sjøl, hvorav en av dem var Tante Pose av Gabriel Scott. Og makan til tante tror jeg en skal leite lenge etter. Forøvrig har jeg ikke sett filmen, så dette var et helt nytt bekjentskap for meg. Innlegg dukker opp etter hvert.

Elizabeth Strout

I romjula snørra vi rundt hele hurven, og da gikk det hardt utover bøkene for min egen del. På et par kvelder hadde jeg lest Olive Kitteridge, ei bok som møtes i grenselandet mellom novelle og roman. Omtale kommer.

Alfabetlesing

Jeg er omtrent halvveis i Iliaden, som er boka på I. Videre har jeg lest Jakten på Sigurd Jorsalfare og Lang dags ferd mot natt på henholdsvis J og L. Kimen er jeg også i gang med. Ergo får jeg snart gyve løs på neste års titler, som innledes med Mennesker og Norma! Mer om Alfabetlesing ligger her.

Bokhyllelesing 2019

Jeg har hengt litt etter i Bokhyllelesing 2019, og holder fortsatt på med oktoberboka, som er Iliaden. Nobelboka mi blei Lang dags ferd mot natt, da O'Neill mottok prisen i 1936. Julebøker blei Christie, Scott og Lunde. Og snart braker det løs med ny runde! 

Ha en finfin januarmåned!

Bokhyllelesing 4: Skandinavisk bok

Tema for Bokhyllelesing 2017 for april, var å lese skandinaviske bøker utgitt mellom 1945 og 1990. Vi kunne med andre ord velge mellom et utall forfattere fra flere nasjoner og en svært stor mengde utgivelser fra alle sjangre over en tidsperiode på førtifem år. Med så mange interessante, spennende og helt ukjente alternativer skal det godt gjøres å ikke finne noe lesverdig! Og uansett om du gikk i norsk, svensk eller dansk retning, om du leste noveller eller essays eller den tjukkeste romanen du kunne finne som du kanskje ikke er ferdig med enda, så er det nå på tide med ei oppsummering.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de skandinaviske bøkene:

BokBloggBerit leste Trollsteinen og Pilegrimsferd av Vera Henriksen

Ida leste Sommerboken av Tove Jansson

Åslaug leste Novemberlys av Mette Winge

Hedda leste Den onde hyrde av Jens Bjørneboe

Gro leste Alberte og Jakob av Cora Sandel

Per publiseringstidspunkt er det altså fem stykker som har lest og skrevet om sine bøker, og som vi ser av lista over, dominerer både sjangeren roman og de kvinnelige forfatterne. Men nasjonalitetene er ulike, og i utvalget har vi både norske Vera Henriksen, finlandssvenske Tove Jansson, danske Mette Winge og norske Cora Sandel, som på sett og vis gjorde svenske av seg slik Amalie Skram gjorde seg dansk. Det vil jeg kalle god spredning. Av undersjangre har vi historiske romaner fra Henriksen, en episodisk og poetisk kortroman fra Jansson, krim fra Winge, samtidsroman fra Bjørneboe og vår nære historie fra Sandel. Det er også en ganske fin variasjon. Vel gjennomført, alle sammen!

I mairunden av Bokhyllelesing 2017 skal vi være mer sjangerbestemte enn tidligere, og vi skal velge oss enten et skuespill eller ei diktsamling som vi deretter skal lese. Forfatter og publiseringstidspunkt er ikke viktig, og ei heller tematikken. Med andre ord står en ganske fritt også her, og en kan velge og vrake i det beste fra antikken, ta for seg et stykke fra britenes store sønn William Shakespeare, fokusere på vår hjemlige helt Henrik Ibsen eller den mer moderne Jon Fosse, eller hvorfor ikke svenskenes stolthet, August Strindberg? Og orker en ikke henge med mannfolka, kan en alltids kose seg med Sarah Kane, dog det ikke blir mye kos. Da vil jeg heller lese Cecilie Løveid eller Marguerite Duras dramatikk, eller få en god latter med Tom Stoppard. 

Innlegg publiseres når som helst i løpet av måneden bare du er ferdig med lesinga, og husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Høstlesing

Da vi var ute i går ettermiddag, fant vi det første gule bladet. Et lite knallgult bjørkeblad som lå midt i veien. Det hadde blåst langt av sted, men etter litt leiting fant vi opphavstreet. Og der var de, så forsiktig innimellom alt det grønne: Flere gule blader, nesten gylne i sola. Og om morgenen er det begynt å bli kaldt, ei stripe grått siver stille ut av munnen, vi ser etter rimfrost i gresset, og disse fuktige, små duggdråpene som henger på baksida av et blad, i akset på et strå. Og ute på engene leiker tåka, tett, tett, til sola bryter igjennom og den blir lett, lett.

Carl Frode Tiller

Hurra, her kan det endelig innhentes lesekryss! Jeg har lest, men ikke skrevet, og er strålende fornøyd med å ha lest en (for meg) seig oppfølger, som slettes ikke var så seig likevel. Bokhyllelesing er smart, altså, for med denne runden, der vi skulle lese nettopp oppfølgere, fikk jeg det sparket jeg trengte til å fullføre Innsirkling-trilogien. Hipp, hipp!

Alexander L. Kielland

Og da må det vel bære rett videre til denne karen? Nuvel, det spørs. Det er så mye som frister, og etter å ha vært dyster med Tiller, ønsker jeg nok noe muntrere. Men hvem kan by på det? Ikke Kielland, tenker jeg, og dytter han litt lenger ut i måneden.

Flatøybok

Flatøybok har også, mot min vilje, blitt ei ventebok. Dessverre. Det er både fordi den er krevende, og fordi jeg koser meg så innmari med lesinga! Jeg vil veldig gjerne kose meg videre med den i høst, og satser på å få tid til det, snart.

Vera Henriksen

Sammen med Birthe brukte jeg mange varme sommertimer på å lese den sterke trilogien om Sigrid Toresdotter, ei knalltøff dame fra vikingtida som faktisk har levd. Og det var flott lesing! Her kan du lese mer om de tre titlene Sølvhammeren, Jærtegn og Helgenkongen, samt ett innlegg om Sigrid og Kristin. Super samlesing!

Brit Bildøen

Boka om den unge dokumentarfilmskaperen Adam Hiorth og miljøverneren Jon Utskott, som sykler Norge på tvers, ligger klar, og en dag jeg føler for litt gøyal vestlandshumor, begynner jeg å lese. Håper jeg.

Elisabeth Aasen

I Ingalills biografisirkel for august leste jeg om 1800-tallets friske og festlige kvinner, kvinner med bein i nesa og stål i armene, damer med vett og vidd, frøkner med mot og medlidenhet, i det hele tatt en hel haug kvinner som har kjempa en lang, seig og hard kamp mot makt, menn, vindmøller, lover, normer, regler, dobbeltmoral, sedelighet, fordommer, sedvane og rykter for at vi i dag har det så bra som vi har det. Husk dem, takk dem og gjør ære på dem! 

David Nicholls

Og ut av hylla spratt plutselig lettvekteren Nicholls med bestselgerboka En dag. Jeg leser, og mannen min ser fram til at jeg endelig kan få sett og sletta den tre år gamle filmversjonen med samme navn som ligger på dekoderen. Jadda.

Jens Bjørneboe

Sammen med Birthe skal jeg i løpet av høsten gyve løs på Jens Bjørneboe og romanen Drømmen og hjulet, som handler om Ragnhild Jølsen. Tidligere har jeg og Birthe lest flere av Jølsens verker sammen, og nå blir det spennende å lese hva en annen forfatter skriver om henne. Jeg har ikke lest Bjørneboe sida jeg i tenåra var helt oppslukt av Bestialitetens historie, så dette ser jeg fram til. Om du vil være med, du også, er det bare å lese!

Bokhyllelesing

Til sjuende runde av Bokhyllelesing 2016, fra 26. september til 02. oktober, skal vi lese dramatikk skrevet av en norsk forfatter. Jeg er ikke helt sikker på hvem det blir enda, men Ibsen er sjølsagt et stødig alternativ. Men også Tiller (igjen) og Løvåsen fins i ulesthyllene her, så dette blir spennende.

Faglitteratur

Elisabeth Aasens flotte og særprega utgivelse om 1800-tallets kvinner faller i en typisk sakprosasekk, og kan derfor passere som månedens faglitterære alibi. Men bortsett fra den, har jeg latt huet hvile og kost meg med skjønnlitteratur med god samvittighet.

Håper dere alle får en super bok- og lesehøst!

To sterke kvinner: Sigrid Toresdotter og Kristin Lavransdatter

Etter å ha lest to monumentale trilogier med handling fra middelalderen, har jeg gjort meg mange tanker om verkene. For det er jo slik, i alle fall for meg, at det er vanskelig, om ikke umulig, å ikke skulle sette disse opp mot hverandre. Det er naturligvis mulig å lese bøkene uten å sammenligne dem, men ofte viser det seg at slike sammenstillinger er ganske interessante, og at det får en til å tenke annerledes rundt litteraturen en har lest. Verkene det gjelder er naturligvis trilogien om Kristin Lavransdatter, skrevet av Sigrid Undset (1882-1949), som består av bøkene Kransen (1920), Husfrue (1921) og Korset (1922), og trilogien om Sigrid Toresdotter, skrevet av Vera Henriksen (1927-2016), som rommer titlene Sølvhammeren (1961), Jærtegn (1962) og Helgenkongen (1963). Som en ser av årstallene, er altså Undset først ut, men fordi Henriksen har lagt handlinga i sine bøker til første halvdel av 1000-tallet, mens Undset konsentrerer seg om første halvdel av 1300-tallet, begynner jeg med Henriksen.

Bildekilde: Bokelskere

Sigrid Toresdotter er ungjenta som blir gifta bort til den mye eldre Olve Grjotgardsson, et ekteskap som skal vise seg å bli godt. Men det varer ikke lenge. Olve blir drept, og Sigrid giftes bort på ny, til den jevngamle kongsmannen Kalv. Sammen med han må Sigrid starte på nytt, men hun klarer ikke å la fortida ligge og søker stadig hevn for drapet på Olve. Til slutt lykkes hun, men det blir ikke som hun hadde tenkt. I tillegg til skildringene av Sigrids liv, konsentrerer forfatteren seg om den store trosomveltninga i Norge på 1000-tallet, overgangen fra hedendom til kristendom. Kristningskongene skyr ingen midler i sitt kall, og det blir tidvis svært brutalt. Overgangen er utfordrende for Sigrid, som strever med å godta en guddom som skal være sterkere enn skjebnen, en guddom som ikke krever blot, men bot. Sigrid er sterk og stri, men slutter aldri å leite etter agape, denne kjærligheten som ikke krever gjengjeld, en kjærlighet større enn mennesker kan begripe.

Bildekilde: Bokelskere

Kristin Lavransdatter er ungjenta som trosser sine foreldre, forkaster troloveden, følger sitt eget hjerte og velger sin egen ektemann. Hun er i Oslo når hun møter Erlend, som både er en del eldre enn henne og allerede tobarnsfar. Kjærligheten mellom dem er svært sterk, den er altoppslukende, den er sjølutslettende, den er intens, nesten farlig. For plutselig er Kristin villig til å gjøre hva som helst for han, til og med såre sin egen far og gå i mot Guds bud. Kristin får sin vilje og går i brudeseng med barn i magen. Det er ikke før seinere at hun forstår at hun har handla ille. Hun går på pilegrimsferd med den vesle sønnen sin i armene, og søker bot for oppførselen sin. Men Erlend lar seg ikke påvirke av synd og Guds ord. Han holder fram slik han pleier, med svirebrødre og en dårlig skjøtta gård, og Kristin står aleine med barna, med sorg, savn og skyld. Hun plages ikke med hevntanker, men med dårlig samvittighet, og er redd for at sønnene skal ta etter faren. Kristin strever også i forhold til Gud, men klarer til slutt å finne ro.

De mest åpenbare fellestrekkene ved trilogiene er naturligvis at begge er skrevet av norske kvinner, voksne kvinner som på skrivetidspunktet har egen erfaring fra ekteskapet, der plikter overfor mann og barn ofte går mot ens eget behov som yrkesaktiv kvinne med et skapende kall som forfatter. Verkene bærer også preg av djup innsikt på dette området. Begge kvinner er også katolikker, Undset konverterte i voksen alder, Henriksen er jeg usikker på. Men bevisstheten deres rundt tro, og trosvalget, gir dybde når nettopp tro og tvil tematiseres skjønnlitterært. Hovedpersonen i begge trilogier er også kvinner, og dette er et bevisst valg. Sagalitteraturen er svært mannsdominert, forfatterne er fascinerte av epoken og ønsker å belyse den fra et annet ståsted. Både Sigrid Toresdotter og Kristin Lavransdatter ses utenfra og skildres i tredjeperson. Tilfeldigvis er også begge trilogier utgitt av Aschehoug.

Når en så begynner lesinga, er det en rekke andre momenter som stiger fram. Begge trilogiene er lagt til norsk middelalder som historisk epoke, som dateres til omtrent 500-1500. Henriksen åpner sitt verk rundt år 1000, altså i vikingtida, Undset rundt år 1300, det vil si i høymiddelalderen. Begge følger hovedpersonene livet ut, i om lag femti år framover. Men de tre hundre åra som skiller det historiske bakteppet i verkene, er vesentlig. Mye skjer. Den middelalderepoken Sigrid Toresdotter levde i, er ikke den samme som Kristin Lavransdatters. Dette skyldes flere ting, hovedsaklig at Sigrid Toresdotter er en virkelig historisk person. Hun dukker opp i ulike historiske kilder og vi veit med stor sikkerhet at hun har levd. Henriksen må derfor forholde seg til det lille vi kjenner til av biografiske fakta, som det at Sigrid bodde på Egge og at hun var søster av Tore Hund. Undset, på sin side, har i større grad dikta opp sin Kristin Lavransdatter og stiller slik sett noe friere.

Henriksens verk åpner langt nord i landet, på den lille øya Bjarkøy. Undset åpner i Sel i Guldbrandsdalen. Begge ungjentene bor hjemme på gården og de er kommet i gifteferdig alder, noe som vil si at de er rundt 15-16 år gamle. Foreldrene til Sigrid er døde, så hun tas vare på av storebror Tore. Kristins foreldre Lavrans og Ragnfrid er høyst oppegående, men de har mista sønnene sine, noe ekteskapet bærer preg av. Begge fedre er høvdinger i sitt område, noe som vil si at de er respekterte menn med klokskap, ære og materiell rikdom. Dette har kanskje gjort døtrene noe stolte, gode gifter som de er. Kristin er eldst, mens Sigrid er yngst i søskenflokken.

Sjøl om kjærlighetshistoriene er svært ulike, med tanke på at Sigrid bortgiftes til en eldre mann valgt av broren, mens Kristin tvinger foreldrene til at hun skal få velge sjøl, har de også noen åpenbare fellestrekk. Som jeg allerede har sagt, er både Olve og Erlend eldre enn konene sine. De har en del erfaringer, Olve som viking, fra krig, reiser og prestelære, Erlend fra reiser, handel og som maktmann, men også som far. Olve har et godt rykte som hovgode og lovseiemann, Erlend har et dårlig rykte som skjørtejeger og sviregutt. Slik sett er det kan hende ikke så overraskende at Erlend har ei frille. Men at Olve har ei frille, kommer som et sjokk på Sigrid. Frillehold var så absolutt ikke uvanlig, i alle fall ikke for en stormann, men at Sigrid og Kristin føler seg krenka, sier mye om statusen deres og hvordan de ser på seg sjøl. Men friller eller ikke - ektemennene sitter med makt, og de står muligens litt for nær maktas sentrum. For når det virkelig gjelder, velger de feil side. Olve drepes, Kalv rømmer, Erlend tas til fange, tortureres og må nesten bøte med livet.

Vera Henriksen.
Bildekilde: Aschehoug

Men nå foregriper jeg begivenhetene. Før vi kommer så langt, sendes både Kristin og Sigrid igjennom hver sin ildprøve: Svangerskap og fødsel. Det er ensomme og traumatiske opplevelser for dem begge. Etter at de har gifta seg med hver sin stormann, bærer det ut på ei reise til deres nye hjemsted. Denne foregår både med skip og til hest. Sigrid, som er sjøvant og har lært å seile av broren Tore, liker å være i båt. Kristin hater det og strever med svært sterk kvalme, av to årsaker. Sigrid kommer fram til Egge i Trondheimen, en storgård med utsikt og rike egner. Kristin kommer til Husaby, også i Trondheimen, som ligger noe høyere og i et goldere område. Her skal de være husfruer, her skal de finne seg til rette. Men det blir vanskelig, for begge to, og det hjelper ikke at de går gravide med sitt første barn samtidig som de skal takle alt det nye: Nytt sted, nye mennesker, ny status, nye arbeidsoppgaver, mann, samliv, forventninger, press, skuffelser. Plutselig blir det for mye for dem - Kristin trekkes mot skogen, Sigrid går i vannet. Men så går det jo bra, både med kvinnene og barna som fødes. Det blir gutter på begge to, Kristin får Nåkkve, oppkalt etter Erlends far Nikolaus, og Sigrid får Grjotgard, oppkalt etter Olves far. Slik ser vi lett at navneskikken er den samme.

Midt oppi stadige svangerskap, fødsler, følelser, kroppslige forandringer, ammeperioder og et noe turbulent samliv, blir både Sigrid og Kristin voksne. Det å bli mor skyter virkelig fart på denne utviklinga, de finner stabilitet og ro i seg sjøl, og trygghet i morskjærligheten. Dette er nok ikke bare lett for ektemennene, som kanskje tenkte at ei ung kone er lett å forme. Men der tok de feil. Disse damene veit godt hva de vil, og de gir seg ikke i konflikter som betyr mye for dem. De krever mye av seg sjøl og av mennene sine, og de setter sitt rykte inn på å være gode kristenfolk med rette dygder. De får solide posisjoner i bygda og er vel ansett av annet storgårdsfolk. Begge hjelper sjuke og fattige når de kan, de er rause med mat og klær, Kristin veit alt om urter, Sigrid er sårkunnig, og de tilkalles gjerne som barselkoner. Men med en stor barneflokk på gården og et digert nøkkelknippe i lomma, er det ikke bare lett å komme fra. 

Sigrid får seks barn, fem med Olve og ett med Sigvat. Ekteskapet med Kalv er barnløst. To av barna dør i sott som små, en tragedie som like etter overdøves av at Olve drepes. De to eldste guttene hogges ned i halvvoksen alder, i forsøk på å hevne faren. De to siste lever opp og Sigrid får endelig gleden av å se ætta leve videre. Kristin og Erlend får sju sønner sammen før han forsvinner. Deretter følger en lang periode der de er adskilt. Så følger det jeg tolker som en spontanabort, før Kristin får ett barn til. Men dette barnet dør. Seinere opplever Kristin å miste flere sønner, men også å bli farmor. Da er Erlend også død, han hogges ned, i likhet med Olve, og hun er aleine. 

Men sjøl om Sigrid og Kristin er rette kristne som strever for å forstå Gud og legge sin vilje innunder hans, sjøl om de i perioder har prester fast boende på gården og kirke eller kapell i umiddelbar nærhet, feiler de. De bryter bud og normer, de synder og sviker. Og de sliter med skam og skyld etterpå, for de lot seg lokke, de stod ikke i mot, de var svake -. Sigrid er utro mot ektemann nummer to, det blir barn av det, og hun skylder på den andre, helt til hun forstår at skyld ikke kan deles. I tillegg later hun som om barnet er Kalvs. Kristin har brutt løfter til sin egen far og til Gud, hun har gitt seg hen til Erlend før bryllupet har stått; de har bedrevet hor. Begge kvinner pålegges bot av prestene, og begge ilegger seg sjøl strenge straffer for å forsones med Gud. Kristin tar pilegrimsstaven og går barfot til Nidaros og hellig Olavs skrin. Sigrid piner seg med lite mat og lite søvn for å se om det gjør at hun kommer nærmere Gud.

Og med dette med religion er vi midt inne i en hovedtematikk i begge trilogier. Henriksen fokuserer på trosovergangen og hva dette betyr for menneskene i deres daglige liv. Vi får skildringer av helgendager og julefeiringer, og folk rister på hodet: Hvordan skal det gå med avlingene når vi skal feire noen og ha arbeidsforbud hver tredje dag? Og denne fastinga, hva er den godt for?! Det er fristende å holde seg inne med begge trosretninger, bare sånn for sikkerhets skyld. Litt korsing og en liten bønn den ene dagen, et smugblot den neste. Slik lever hedendommen videre, i det skjulte. For hva er rett? Hvordan kan kristendommen, som legitimerer uriktige drap på gode menn, være mer riktig enn hedendommen? Hvorfor forbyr kristendommen hevn? Hvorfor skal en ikke få lov til å gjenopprette en balanse i samfunnet, i ætta, i seg sjøl, forlikes, komme videre? Sigrid stenges inne, ikke bare mellom kristendom og hedendom, men også mellom egen ætt og mannens ætt, mellom de hedenske æreskodeksene og de kristne normene, mellom ei sterk, eggende og hedensk kvinnerolle og ei mjuk, forsonende og kristen kvinnerolle. Og hun tviler, på alt. Men hun døpes, og er kristen reint formelt, sjøl om hun ikke alltid er så sikker i sitt indre.

Sigrid Undset.
Bildekilde: bjerkebek.no

Når Kristin vokser opp, er kristendommen det eneste reelle trosalternativ. Alle er kristne, sånn er det bare. Men likevel fins spor etter hedendommen forsatt. I gamle fortellinger og sanger, i historiene fra fortida, i drømmer og i syn, i riter, i overtro. Kristin korser seg, men søker likevel kontakt med de underjordiske når Simon Darre står i fare for å miste ungen sin. Og en må passe seg, særlig i den mørkeste tida på året, for da er alle ute og farer. Unger kan lett bli forbytta, så det haster med dåp etter fødsel i mørketida. Og når noen dør, er det viktig å få dem ut av huset med hodet først. Kristin har en visshet om at hun er kristen. Men er hun godtatt av Gud? Kristin tviler også, særlig når hun har synda. Har Gud virkelig tilgitt henne, når hun ikke har tilgitt seg sjøl? Og hva med Erlend, som ikke skrifter eller gjør bot, er han fortapt? Også Kristin kjenner på dette med å stå mellom to ætter, mellom to menn, faren og ektemannen. Og av og til tvinges hun til å velge side. Men velger hun rett?

Innimellom kvinneliv og trosliv, klemmer stormaktene og politikken seg på, helt til den brått er å finne på Husaby og Egge. Mennene går med i dragsuget, mens kvinnene, som ikke har politisk makt på samme måte, som ikke er hærførere, leder for opposisjoner eller opprør, som ikke skriver brev og ikke beordrer utrusting av nye skip, stort sett får gå i fred. Men når Olve drepes, tas Sigrid som gissel. Og hun må vente hos kongen til han har funnet en passelig mann til henne. En mann som kan sette henne på plass, og holde henne der. En mann som er mer lojal mot kongen enn mot henne. Men der feilvurderte kongen både Sigrid og Kalv, og en kan si at hans bane begynte der. For Sigrid egger. Hun egger sønnene sine, brødrene sine, Kalv og husfolket på gården. Og de lyer, og slik gir de henne politisk kraft og makt. Og når Kalv er borte, sitter hun der, og styrer alt med fast og myndig hånd. Helt til de må flykte, begge to. I utlegd starter de på nytt, og Sigrid forsøker å finne mening i tilværet mens Kalv legger seg ut med storfolket.

Når Erlend tas, klarer Kristin i siste stund å gjemme unna bevisene. Hun virker uskyldig, barna likeså. Det er bare han som anklages for komplott. Men gården tas også, slik at Kristin må reise hjem. Og derfra fortsetter hun sin kamp for å få Erlend reinvaska og fri, hun drar fra sønnene sine for å være med han i fangehullet, og hun skyr ingen midler for å få han fri, i likhet med at Sigrid bruker alle midler for å få hevn over Olve og sønnene. Og Kristin og frendene hennes lykkes. Her får altså ei umyndig kvinne politisk påvirkningskraft. Men etterpå? Da kommer bitterheten og sorgen og lengselen etter et annet liv. Og de krangler, og Erlend drar. Vekk fra Kristin, sønnene, gården, alt. Etter alt hun har gjort! Og hun sitter aleine igjen med ansvaret og barna. Igjen. Hun som har valgt han, og bare han, og som siden har gjort bot for både han og henne -. Så er han plutselig ikke mer, og Kristin gråner. 

De vanskelige ekteskapene, de utilfredsstillende samlivene, de mange barna, alt ansvaret, husfrueverdigheten og nøklene - det er rart Sigrid og Kristin ikke bukker under. Men det gjør de altså ikke. De står støtt, enda de vakler i sin tro og tviler på sin konge, de står sine menn bi og nøler ikke. De har tatt et valg eller et valg er blitt tatt for dem, og de innfinner seg med konsekvensene på en moden måte. Visst kan de krangle og skrike, provosere og klage, mase og sutre, kverulere og argumentere, og de får seg en kinnhest som smaker blod, begge to. Men de blir. Og de blir med verdighet og stolthet, og de vinner ære og respekt. Begge forfattere får godt fram dette at umyndiggjorte, gifte kvinner straffes når mennene deres er i opposisjon mot kongen, blant annet med beslagleggelse av eiendom. Og både Sigrid og Kristin er innom tanker om hvor urettferdig det er.

Når de overlever sine menn, kan de endelig puste ut. De får se seg tilbake og kjenne etter på hvem de var og hvem de har blitt. De benytter anledninga til å endre fokus, til å endelig gjøre noe for seg sjøl. Sigrid tar seg av noen foreldreløse barn. Hun syns synd på dem, og det gir mening og innhold å være til stede for dem. Hun jager ikke lenger etter Gud, men lar han komme til seg. Og endelig kjenner hun freden og roen senke seg. Kristin går på nok ei pilegrimsreise, og hun går i kloster, det hun egentlig ville da hun møtte Erlend, hennes livs kjærlighet. Hun ber, reflekterer, arbeider det hun kan og hjelper til å pleie de sjuke. Det er godt å gi seg hen til Gud. Så blir det 1349, og antall byllepestofre øker fra dag til dag. Til slutt tar pesten livet av Kristin også.

Som en kan se av gjennomgangen over, er det tydelig at trilogiene har en del fellestrekk. Det som kanskje skiller dem mest fra hverandre, er nivået i bøkene. Sigrid Undset har lagt lista utrolig høyt, hun skriver svært godt, skildrer presist og sanselig, hun har med interessante detaljer og mange historiske fakta, uten at det blir tørt og uinteressant. Hun skriver med varme og klokskap, og hun forsøker å forklare de religiøse problemene til Kristin på en gjenkjennelig måte, samtidig som hun ikke tapper dem for innhold. Personene i bøkene er komplekse, konfliktene er djuptloddende og vonde, løsningene nødvendige. Men mest av alt er det en episk kjærlighetshistorie hun har skrevet fram. Vera Henriksen har for det første et mye enklere språk. Den første boka preges av at det er en debut, men hun henter seg inn igjen til neste bok. Hun strammer opp skildringene, luker ut forfatterkommentarer, det blir mindre forutsigbart og mer undertekst. I bok tre hever hun nivået igjen, og det er mildt sagt en imponerende utvikling. Men Sigrid Undset troner hele veien over med sin Kristin, ei kvinne så levende at jeg syns jeg kan se henne, der hun snur seg i den mørke kappa, lyset faller på ansiktet hennes og hun smiler, ung og varm, der under hetta i den kjølige kvelden. Hun har nettopp møtt Erlend -.

Begge trilogier er solide og lesverdige, prega av stødige forhåndskunnskaper og genuin interesse for den valgte historiske perioden. Bøkene har seriøse og triste øyeblikk, og det fins god humor og lune kommentarer. Det er tragedier og grusomheter, men også varmende vennskap og sterke ættebånd. Og ikke alle stormenn faller en i ryggen, heldigvis. Trilogien om Sigrid Toresdotter anbefales varmt til alle som liker gode historiske romaner. Og liker du den, er du definitivt klar for neste nivå og trilogien om Kristin Lavransdatter. God les!

Helgenkongen

Bildekilde: Bokelskere

Det er tid for det siste bindet av den sterke Sigrid-trilogien til forfatter Vera Henriksen (1927-2016). Og som alltid, lurer jeg på om den vil være mer av et antiklimaks enn en fullendt avslutning. Det er kan hende et underlig spørsmål å stille, men det er strengt tatt ikke mange forfattere som makter å holde oppe både spenning, språk og stil, samt at de holder styr på alle handlingstrådene samtidig, over tre bind. Forventningene øker fra bok til bok, og ofte har en kanskje også en egen følelse av hvordan det burde gå. Men samstemmer den med forfatterens plan for sine personer? Jeg har lest verket sammen med Birthe.

Trilogien om Sigrid Toresdotter fra Bjarkøy innledes med debutromanen Sølvhammeren i 1961. Deretter følger Jærtegn (1962), til slutt Helgenkongen (1963). Og som titlene bærer bud om, er det her en vending fra det tradisjonelle og hedenske med torshammeren i sølv i første bok, til det fromt kristne i tredje bok - så smeltes da også torshammeren om til et kors. Andre bok er en eneste lang kamp for Sigrid, der selv ikke hennes etterlengta hevn over en brutal konge, hennes verste fiende, mannen hun har hata i mange lange år, gir henne lindring i sjelen. For hva skjer egentlig etterpå, etter noe slikt? Er det mulig å glede seg over andres død og finne fred i det?

Nei, fred får hun ikke. Gledesrusen uteblir. Hevnnytelsen likeså. Sigrid blir tvunget til å gå i seg sjøl. Hvorfor er det ikke godt å hevne? Hun har egga, og det har kosta henne to sønner og nesten ektemann nummer to. At kong Olav endelig er død, endrer ikke de dødes skjebne. De er fortsatt døde, og hun savner dem uansett. Og Sigrid må erkjenne at hun har sin skyld i dette. Men at kong Olav kan saligkåres? En brutal, streng og lite barmhjertig drapsmann? Det er mer enn hun kan forstå. Hun oppsøker biskopen, og får hard beskjed: Dette skal hun ikke forstå, dette skal hun bare akseptere. Hellig Olav skal inkluderes i hennes bønner -. Sigrid nekter å ta de ordene i sin munn. Aldri om hun kaller han hellig, som slo ned Olve!

Men Sigrid finner fortsatt ikke ro. Ikke før hun oppsøker Stiklestad og ser slagstedet. Akkurat der kongen falt setter hun seg ned, og det kommer til henne som gjennom et syn, gjennom meditasjon eller djup innlevelse, Sigrid syns hun ser det hele, syns hun ser den ville kampen mellom kongshæren og bondehæren, hun hører dem brake sammen, ser det røde blodet på klærne, hun hører sverdene som klinker mot hverandre, hardt, fort, det glimter i hjelmer og rasler i brynjer, hun hører hestehovene smelle mot bakken, høye rop, den langtrukne jamringa fra de såra. Hun ser ansiktene til de innbitte bøndene, noen bare barn. Hun ser Kalv, også, og broren Tore Hund, med stramme munner og blikk på kongen. Og hun ser kongen, som med blødende sår vender sitt blikk opp mot Gud i himmelen, han slipper sverdet og ser bare opp dit når han får banesåret i halsen, og ånder ut og blir i det samme Norges evige konge. Hun forstår at han vant, at han er hellig. Det gir henne ingen god følelse. Men hun må akseptere det. Han er hellig, hun er ikke, Olve er død, hun er ikke, Grjotgard er død, Tore likeså -. Og alt må likevel gå videre.

Kongen, og folks syn på kongen, skal komme til å forfølge Sigrid og Kalv boka igjennom. Sigrid forventa glede og lettelse over kongens død. Men hun finner først lindring når hun aksepterer hans saligkåring og ser hans offer. Likevel er kristendommen og den indre roa som ei varm bølge, den slår plutselig over henne for å like etter bli borte, og hun er etterlatt, aleine og kald, lengtende etter varme og ro og deltakelse i et større fellesskap. Seinere blir det til at hun desperat søker etter Guds kjærlighet, etter visshet, etter agape, hun pålegger seg strengere og strengere botshandlinger for å komme dit. Men sjøl ikke egen lidelse slipper henne nærmere Gud. Hovmodet kommer i veien. For hvis skyld er det hun lider, egentlig?

Kalv, på sin side, plages av voldsomme kvaler. Han leda bondehæren mot kongen, han var med på å ta livet av en hellig mann. Og han visste om kongenes hellighet, han var jo egentlig kongens mann, kongens venn! Og hans egen bror måtte bøte med livet. Fins det noensinne frelse for en mann som Kalv? Kalv tror ikke det, han drikker seg full oftere og oftere, han er trist og strever med å finne mening i tilværet. Når han så får vite om Sigrids synd, blir han virkelig rasende. Han farer i viking og plyndrer både kirker og kvinner. Raseriet har ikke lagt seg innen han kommer hjem. Han er bisk og sint, og Sigrid svarer med tålmodighet og mildhet. Til slutt klarer hun ikke mer, og det er full isfront mellom ektefellene. De gjør alt de kan for å såre hverandre. Helt til Tore Hund dør.

Og i Sigrids plutselige sorg ser Kalv sin egen sorg. Og de åpner seg for hverandre igjen, forsvarsmurene faller og de forteller hverandre alt, godt og vondt om hverandre. Og de skjønner at de har lengta etter hverandre, etter nærhet og samhold og samliv. Sammen tar de fatt på hverdagene igjen, og alt strevet som følger med å være storfolk på en storgård. De får en lang, god periode, men barnet som de så gjerne vil ha, uteblir. Egge og makta og æra og Gud krever dem. Og nettet er i ferd med å stramme seg til rundt Kalv. Parallelt med Sigrids streben og Kalvs kvaler, har nemlig det politiske bakteppet igjen kommet nærmere Egge. Og nå henter Henriksen det fram, og konsekvensene er ikke til å unngå.

For etter at kong Olav blei drept i slaget på Stiklestad, fikk Norge Svein Alfivason som konge. Han satt i Trondheimen og var mer eller mindre styrt av sin mor, Alfiva, den danske kongens engelske frille. Og innhøstinga slår feil, vintrene er lange og kalde, lovene blir flere og sjøl de fattigste må yte til danskekongen. Danestyret er hardt, sier folk, men de finner seg i det: Det er Guds straff fordi vi drepte hellig Olav. Også på Egge blandes bark i melet, og folk er magre. Kalv, som trodde han skulle sitte som jarl eller lendmann for danskekongen, er skuffa og sint, og folket med han. Han holder seg stort sett i ro på Egge, men han ulmer. Sammen med Einar Tambarskjelve i Kaupang bestemmer han at det er på tide å gjøre noe med det elendige danestyret. De drar til Gardarike for å hente hjem Magnus, sønnen til Olav den hellige. Sigrid aner at Kalv gjør dette for å sone for farsdrapet, og hun presser han til å komme nær kong Magnus, slik at han skal få tilgivelse. Men Tambarskjelve farer med svik. Og alt går feil. Og Kalv og Sigrid må pakke med seg alt de kan, laste skipene fulle og dra fra Egge.

Som de foregående bøkene er også denne inndelt i fem bolker: "Hellig Olav", "Kalv", "Einar Tambarskjelve", "I utlegd" og "Egge", som igjen består av mange kapitler av ulik lengde. Det at Henriksen har gjennomført dette så systematisk, med fem bolker i hver bok, gjør at trilogien virker planlagt, helhetlig og ryddig. Bolktitlene sier vel sitt om hva som er fokus i hver enkelt del. Det som er felles, er at tida går, at Sigrid og Kalv fremdeles er gift og at Sigrid strever i forhold til kristendommen. Men endelig, når hun er i utlegd, får hun et slags gjennombrudd. Etter mange år, hvor hun tror hun har forstått kristendommen, forstår hun virkelig. For eksempel det at skyld ikke kan deles. Det at noen andre også bærer skyld i en situasjon, fritar ikke deg for ansvar. Og så er det dette hovmodet igjen, Sigrid strever med å legge sin vilje under Guds. Hun tviler på prestenes ord, men da tviler hun jo på kirka og Gud sjøl, får hun endelig vite. Slik tvil er ikke bra. Og hun lærer at målet med livet ikke er jordisk lykke.

Sigrid nærmer seg seksti år. Sunniva er voksen og gifteklar, Trond vurderer prestekallet. Sigrid har ei ro i seg nå, har funnet sitt sted i livet, i verden, i seg sjøl og i forhold til Gud. Dette med Olve er et helt liv sida -. Hun tør knapt tenke på det, for Olve var Egge og Egge er ikke lenger hennes. Da er det lettere å holde alt på avstand. Til og med kong Olav er blitt fjern for hennes indre. Alt som var før, er ikke lenger viktig. Det er som om det er pakka inn i den tjukke, grå tåka som ofte omklamrer øyene i havgapet. Midt inni der et sted, er Sigrid.

At Sigrid som person er så tydelig og samla nå, tror jeg kommer av flere ting. For det første har hun modna sammen med forfatteren, og forfatterens grep om henne har festa seg. Fra det usikre, oppfarende ungpikeaktige, til det tverre, sta og sinte, til det rolige, forsonende og modne. Henriksen har skrevet fram sin Sigrid Toresdotter, en virkelig historisk person det fins beskjedne historiske kilder om. I diktninga vekkes Sigrid til live. Og dess djupere leseren jobber seg inn i trilogien, dess stødigere står Sigrid. Det er et fint og nyansert kvinneportrett som kommer fram, om ei kvinne fra ei anna tid, men som likevel kjennes nær. Og gjennom Sigrid får Henriksen skildra både trosomveltning, makthierarkier og æreskodekser, og det blir gjort sympatisk og forståelig enda det må ha vært kaotisk og uforståelig.

Kalv har også fått mer å spille på i siste del av trilogien. Hans kristendom var både enkel og overfladisk i tjue år, sier han. Han gjorde det som var nødvendig, ikke mer. Men etter hvert begynner han også å reflektere. Særlig er det angeren som jager Kalv, han pines av egne valg fra fortida. Sigrids syn på Kalv har utvikla seg, og slik kan leseren også se de mange sidene av Kalv: Den usikre unge mannen, som må hevde seg overfor henne, men som samtidig bare vil være god. Den forvokste guttungen som hun forakter. Den drikkfeldige vikingen hun ikke når inn til. Den samla, modige og stødige høvdingen som hun er stolt av. Den ansvarsfulle faren, som rører henne. Den tvilende og reflekterte mannen, angerfull, redd. Den bitre. Den delen av han som skremmer henne, Sigrids Kalv. Nå grå i håret, fura i ansiktet og brei over magen, men like sikker og stødig i skipet. De har vært gift i nesten tretti år, de har vokst fra hverandre og sammen igjen, de har modna sammen.

Ved sida av å skrive fram levende personer, har også språket til Henriksen utvikla seg videre i denne boka. I Helgenkongen går hun mot et stadig mer poetisk språk, særlig i de mange naturskildringene. Det er en fin kontrast til det tidvis brutale innholdet. De samme kontrastene er å finne i Sigrids indre, som fortsatt skildres i tredjeperson. Hun kan være røff og rå med Kalv, men øm med barna. Hun kan være nådeløs overfor kristendommen, men sårbar i møte med en gammel venn. Sigrid er kompleks, verket er komplekst. Samtidig er historia Henriksen har skapt, tydelig og enkel å følge. Men elementene er ikke overtydelige, slik som i første bok. Handlingsgangen er mer overraskende, sjøl for en som kjenner historia. Henriksen lar det gå slik hun vil, og begrunner godt, og jeg aksepterer løsningene hun har laga. Fortelleren er til stede, men uten å være dominerende. Det er enda færre forfatterkommentarer å spore enn sist, noe som gleder meg.

Henriksen stoler på sitt historiske bakteppe, og av og til ligger hun svært tett opp til for eksempel Snorre eller andre sagakilder. Andre steder dikter hun fritt, men hun holder seg stadig innafor de stramme sagarammene. Hun gir Sigrid rom til å være menneske og et sansende vesen, men det kan også være partier med mer korthugde setninger og barskere stemning. Henriksen har innlevelse og mot, og hun streber mot objektivitet i skildringa av kongene. Dette skaper i sin tur troverdighet og ro, for hun presser ikke leseren mot ett bestemt syn. Henriksen lar leseren velge side sjøl, mens handlinga går sin gang. 

Spenninga i teksten ligger gledelig nok på flere nivåer i siste bok. I første bok var det stort sett handlingsdrevet spenning, noe som kan gjøre ei bok litt overfladisk. I andre bok vendte Henriksen fokuset innover i Sigrid. Dette var med på å skape dybde i både verk og hovedperson. Samtidig braka det løs på utsida med slaget på Stiklestad. I bok tre er det både spenning på det ytre plan - hva som skjer, om Sunniva gifter seg, hvem som allierer seg med hverandre - og det indre, som Sigrids karakterutvikling og hennes forhold til kristendom og ektemann. Det gjør Helgenkongen til et rikere verk enn Sølvhammeren. Og med det er den også en fullendt, verdig avslutning på en mektig trilogi om ei sterk, sta og søkende kvinne, stadig på leit etter mening, lykke og ro. Til slutt finner hun det, heldigvis.